HENRIK WERGELAND - SAMLEDE SKRIFTER
V.BREV, RETTSlNNLEGG 1. BIND: BREV

TIL JOHAN LUDVIG HEIBERG
Christiania 2 April 1841.
   Før De endnu, højstærede Herr Professor, er kommen Dem af
Forundringen over mit første Brev, gaaer allerede Trudselen, at
sende Dem min Omarbeidelse af Venetianerne i Opfyldelse. Men
jeg maa søge en Mand, som forstaaer Tingen, en Autoritet, som
kan give mig en acquiescabel Dom, og som vil hjælpe mig frem
til en Plads paa Scenen, om jeg fortjener den. Jeg foragter selv
altfor dybt Poeter uden Kald til at jeg vilde tillade mig at fort-
fare i en lignende Daarskab, den at ville paa Scenen, paa en
god Scene, om jeg dertil ingen naturlig Adkomst besad.

   De vil af hoslagte Kritik over Stykket i dets første (og paa
Ære improviserede) Skikkelse see hvorledes det gik her. Men
jeg vil af private Grunde ikke frembyde det igjen; -- en er, at
jeg har ingen Respekt for et Par Direktionsmedlemmers æsthe-
tiske Omdømme, saasom for den rent militære og despotiske
Wedel, med hvem jeg desuden staaer paa en fiendtlig Fod siden
Studenterdagene. Med den talentfulde Linstow (Architekten,
Slotsintendant, Deres Landsmand) er det derimod ganske ander-
ledes. Men han staaer alene med al sin bedre Skjønsomhed, og
leer med mig over Militærvældet paa vort Theater, hvori ikke
blot den commanderende General, men ogsaa Commandanten
paa Agershuus ere Cæsar og Pompejus.

   Siden mit første Brev, har jeg ladet mig sige, at De er Thea-
trets fungerende Censor, og da vil jeg blot, at De, om og naar
De har fundet at Stykket kan lade sig indsendes, overleverer
Overbringeren, min Fætter Cand. jur. Kancellist Looft det, som
da paa mine Vegne vil friste Lykken. Lykken? Lykken burde
d.V,b.1,s.289   ikke have noget at gjøre med slige Sager. Men det er nu en-
gang saa at den vil have sine Fingre om ethvert Scepter og i
enhver Ting.
   Looft har med denne Leilighed ogsaa modtaget et andet Stykke
i samme Hensigt: en Vaudeville "Søcadetterne iland" med Musik
af Harpenisten Langballe fra Kbhvn. Skulde De ønske at see
den, da har jeg sagt Looft at Intet er mig kjærere. Men bede
Dem derom tør jeg ikke. Jeg har allerede taget Dem formeget
i Beslag.

   Jeg har ladet Politiken for en stor Del fare; jeg vil være hvad
jeg har større Lyst til: Poet. Men hvilket indskrænket Publikum
yder ikke Norge? Af Danmark og Norge kunde blive et; men
i det første Rige er jeg kun lidet og ufordeelagtigt kjendt. Her
er ingen Kritik; -- men om jeg søgte et Tribunal i D? Jeg frygter
ikke derfor, uagtet jeg vel veed, at Dommen vilde i mange
Maader blive Tilretteviisning eller Hjemviisning til ny og bedre & c.
Men hvem er Imprimatur i Aar? Petersen?

   Var jeg ikke belemret med Bygning og diverse Anlæg, gjorde
jeg nok en Tour til Kbhvn i Sommer. Nu kan det neppe skee.
Et Aar vil maaskee atter rinde uden at jeg er bleven mere kjendt
i Danmark end jeg er. Jeg har længe været for ligegyldig dermed.
Dog har jeg savnet eller troet at savne Enkelte: De og Deres
lebendige Thalia, hvem begge jeg sender de venligste Hilsener

fra
Henr. Wergeland.

TIL RASMUS R. BORCHSENIUS
    BLA BAKOVER
   BLA VIDERE