HENRIK WERGELAND - SAMLEDE SKRIFTER
V.BREV, RETTSlNNLEGG 1. BIND: BREV

TIL ANDERS DAHLE
Eidsvold Pgd. 6 Dec. 32.
Humanissime hospes!
   Dolet sane, quod gratibus tam justis petitionem adjungam. Bene
scis, si penatem tuum Amorem illum fornaci, rostro suo, imposi-
tum credere liceat, me in pugna, quamquam ardente non tamen
certamine, versari. Tertio vero quodam proprium libellum defen-
sorium, jamjam sub prelis gementem, se suscipiente, mihi solum
restat vincere cantando. Ex involuto benevolo tuo animo quid
quæram apparebit. Quando igitur poteris aliquos Stavangrienses
& doctos, honoratiores & cives acutos slaae plat: spolia -- sint
opima -- vel librario Hoppe vel potius mihi, ufrankert per Posten,
remittas. Dermed faaer jeg saa greit at vide noget nyt fra dit
lille velsignede Paradiis. Der er vel en liden Engel paa Udflugten
-- eller han hæver alt sin Vinge. Derved er det at Evadøttrene
svulme ud; men fordi Passagen er trang, glide Vingerne af og
man faaer en liden blankskuldret Glut istedetfor en fjedret Engel,
en himmelsk Høne. Jeg kom vel tilpakket ombord; men det
hører til Sjøen. Stavanger leed jeg. Den seer saa syndicusagtig
ud -- ærværdig og narrisch -- en Borgermand med Allonge,
men glemmende at tage Skjødskindet af -- landlig, sjøagtig, maje-
stætisk og usel. Dog det foer forbi som et Lanternamagicabilled.
Det bedste var, og det som vil forblive var at jeg kom saavel
ihuus -- nei, det bedste var dog, at jeg fandt en Ven, som jeg
ikke vil og kan glemme: fornuftig, liberal, munter og Stands-
broder -- nei, det bedste af alt var dog, at jeg fandt ham lyk-
kelig. Ita semper mane!

Din
Henr. Wergeland.

d.V,b.1,s.143      Hils din Kone paa det venligste og Bugge og den Ven i Sta-
vanger som fulgte mig længst paavei: Cognackarafflen!

TIL CARSTEN A. LØWOLD.
    BLA BAKOVER
   BLA VIDERE