HENRIK WERGELAND - SAMLEDE SKRIFTER
IV.AVHANDLINGER, OPPLYSNINGSSKRIFTER 6. BIND: 1839 - 1843


d.IV,b.6,s.460  
Nr. 24, 18de Decbr. 1843.

En reenlig Armod -- o, hvor er den ikke skjøn!
Og har den Fromhed til -- hvor liig er den Guds Søn!

SKILDRINGER FRA HYTTERNE



Julekvællen hos Gjenboerne

   "D
et var noget at slæbe Vassaaer til for den Juulkvællen.
Lort blier Lort" mumlede Kari, Kone til Graasteensmurer Hans
Fælle, idet hun Juleaftens Morgen traadte ud paa den brøstfæl-
dige Steenpall udenfor sin Hytte, der hørte til en af de smaa
Klaser af Huse, som ligge hist og her i en Afstand fra Kristiania,
og idet hun saae over til Nabokonen Mari, som laa og skurede
sin Trap.
   Ja selve Steenpallen var brøstfældig udenfor hendes Hytte, og
det uagtet hendes Mand, dens Ejer, var Graasteensmurer og
Steenbryter af Profession og havde meer end nok af Steenrøser
saa godtsom udenfor Stuevæggen. Han kom nu ogsaa tilsyne i
Døren, gnikkende sine Øine, kløende sig i Haaret og slæbende
paa et Par Buxer, der syntes nedtagne fra en Fugleskræmme.
"Haa dages det, Kari?"

   "Se selv, Aaskesvinet. Det er alt langt paa Dag."
   Ja Hun kaldte sin Mand Svinet, Aaskesvinet (formodentlig
fordi han plejede at ligge i Asken naar der havde været opgjort)
men hvorledes saae hun vel selv ud? Det er næsten ubeskrive-
ligt. Kun var det rødgraa Haar, som stak frem under en Hue,
hvis Farve det var umuligt at angive imellem Drankeguult og
Kaffegrudbruunt, det Modbydeligste af det Hele. Ansigtet, som
ikke var bleven vasket siden Kari var ude i sidste Høstregn,
kunde dog vel, ved Hjælp af Lud eller Sæbe og Vand, blive
reent, skjøndt Smudset laae saa tykt, at Aabningerne syntes lige-
som opskaarne for Øinene; men at faae det Haar reent -- dertil
maatte Dages Arbeide medgaae. Før kunde man banke tyve
Meel- Aske- Fjær- eller Hakkelsesække rene. Det kløer og bi-
der, det mylrer og ryger for Øinene bare ved at tænke derpaa.

   Og nu Karis Skjørt og Særkærmerne? Gud i Himlen, at Pur-
ken, der reiser sig fra et Bad i Grøvten, skal kunne være et
Menneske til Spot! Nabokonen, som laae og skurede sin Trap,
skal Gud vide var tarvelig nok klædt og for Øjeblikket og i det
Arbeide heller ikke meget reenlig; men af nogle Ord, hun vex-
d.IV,b.6,s.461   lede med en Mand, som stod bagom Væggen og kvistede Bruse-
bar op, kunde man vide, at hun vilde blive reen tilkvæls, baade
hun selv og Hendes. "Kristen -- raabte hun -- nu er jeg færdig.
Kom nu med Barret dit til Trappen, og hent mig saa en Vassaa,
at jeg kan faae hængt paa til Bona."
   Tre smaa Ansigter i Skjorten kigede udigjennem Vinduet og
bankede paa til Moderen.

   Parret paa den anden Side var gaaet indigjen, og Manden
havde lagt sig igjen i sin Kasse efterat han havde faaet stellet
Kjærringa til Byen efter en Pot Akkevit "siden det var Juul-
kvællen."

   "End Lys da siden det er Juulkvællen?"
   "Lys da! Kjøb Brændeviin for det med, og se til at faae en
Halmdot med dig fra Torvet til at dytte bedre i Vinduet med."

   Nu skulle vi see hvordan den smudsige og nederdrægtige Ar-
mod og hvordan den reenlige og agtværdige Armod høitidelig-
holdt Juulkvællen hver paa sin Viis.

   Omtrent samtidig kom Kristen og Kari hjem med hvert sit
Knyte. Af Karis stak der to Buttelhalse frem; af Kristens et
Lys og et Par Rugkager. Det var i Mørkningen. Vi ville først
følge Kari ind.

   "Hei, vil du op, dit Sviin! Nu ligger han igjen, og ingen Veed
er hugget." Saa dundrede hun paa Døren; men -- jovist Veed?
Den maatte nok tages lidt senere ifra Skigardene omkring. Og
det var ogsaa Meningen. Kari slap ind, og mere see vi ikke til
Parret, end at en Arm viser sig forat dytte til Ruden med en
Halmvisk. Hytten var og forblev bælmørk. Kun da Hans med
de Ord: "drik nu ikke op altsammen, Kari!" senere paa Kvællen,
listede sig ud for at stjæle Skigaardveed, saae man et lidet Glimt
fra Gruen. Hvormeget anderledes hos Kristen, som dog ikke
havde kjøbt for flere Skilling. Brændeviinspotten og de Brød-
varer, der fulgte med i det Knyte, Kari bragte med fra Byen,
kostede 1 Mark, og for en Mark havde nu Kristen kjøbt sig et
Fiirskillingslys, Øl, Gryn og Sirup til Grød samt et Par Kager til
Børnene.

   O hvor yndig er Fattigdommen, naar den bærer Skyldløshedens
Mærker! Ingen af disse Rigdommens udmajede og udforede
Dukker, som føres om tilskue i smaa Karether med Opslag paa,
Gigher og udstoppede Lænestolstriller, kunne i rørende Ynde
d.IV,b.6,s.462   lade sig ligne med de tre reenvaskede Smaa, som sad paa den
barstrøede Trap, lyttende efter den fjerne Klokke i Aker, som
ringede Helgden ind, da Faderen kom hjem.
   "Dom!" sagde den Ene.
   "Dim!" sagde den Anden.
   "Domdimdom!" sagde den Tredie. Og saa efterlignede de
Klokkens Helligkimen i det Fjerne.

   Den Ældste, "Vesle-Ola," reiste sig paa Trappen.
   "Dom!" sagde han, "Det er for Gud Fader."
   "Dim!" sagde han -- "Det er for Gud Søn."
   "Domdimdom! Det er for Gud den Helligaand."
   Med denne Høitidskimen af uskyldige Tunger og med denne
Præken blev Faderen modtaget.

   "Om vi aldrig skal brænde Lys meer hele Aaret, havde Mari
sagt, "saa skal vi brænde i Aften." Og saa skede det, og nu
kunne vi see ind paa denne Side af Vejen. Vinduerne vare
rigtignok grønne (fordi de vare af billigste Glas, og fordi vi ere
nogle Fuskere her i Landet i denne, som i saa mange andre Hen-
seender) men rene vare de, saa de dog gav et Indblik i Stuen.
Paa Arnen rørte Mari Turuen i Grødgryden. Paa det vaade
Haar og det rene, skjøndt grove og slidte, Linned kunde man
see, at hun havde været i Bad efterat alt var overstridt; og for
Kristens Reenlighed havde hun sørget før han gik i Byen.

   Børnene sad legende paa det barstrøede Gulv. Kristen ved
Bordet, hvorpaa en Ølkrukke stod, og hvor Lyset brændte -- til
Ære for Frelseren. Thi saa troer den Armod, som kun brænder
Lys om Juleaften.

   "Sesaa! retnu er jeg færdig," sagde den raske Kone med et
Par dygtige Turuslag. "Saa skal vi sove saa godt inat, for jeg
har nok saa vi berge os over Helgen. Bare lidt til, lidt til, Kristen,
saa skulde det nok gaae."

   "Ja bare vi kunde komme væk fra dette Grandelaget her, væk
til en Huusmandsplads, hvor det saa var henne. Jeg er saa
bange for Barna der. Idag blev igjen han Hans Fælles Unge jaget
til Byen forat tigge og forat faae med sig hvad det kan være.
Jeg kom i Følge med Kjærringa, og hun bandte Ungen, som ikke
alt var kommen hjem med Suul til Brændevinet. For det har vi
da selv, sagde hun."

   "Kan nok lykkes, Kristen, om der saa ingen Lykkespaan kommer
d.IV,b.6,s.463   i Lyset der -- det velsignede Lys, som gjør mig ret saa glad om
Hjerte fordi det skal betyde noget og fordi der er saa bistert
Veir ude. Hu! -- sagde Konen -- i det hun lagde Ansigtet til
Vinduet -- der er saa mørkt som en Grav over hos Hans'."
   Det var hyggeligt at see indigjennem Vinduet i den lille Stue;
men ingen Mennesker saae derind. Ingen var ude i sligt Snefog,
som var begyndt, Ingen uden den Engel, Gud udsender hver
Julekvæl, forat han skal see efter hvorledes man overalt høitide-
ligholder hans Søns Fødsel. Men han stod udenfor og lagde det
venlige Aasyn til Ruden.

   "Moer, Moer, jeg seer noget vakkert ved Ruden," raabte Vesle-
Ola. Se Johanne, se Vesle-Marthe!" Og alle tre Børnene strakte
virkelig Armene ud imod Vinduet, som om de saae noget der.

   "Nei, Børn, der er intet," sagde Mari.
   "Store hvide Vinger . . ." vedblev Vesle-Ola.
   "Det er Sneen, Barn, som lægger sig paa Ruden."
   "Gud veed hvad Barn kan see," sukkede Mari.
   "Kan dog gjerne see efter," meente Kristen, aabnede Døren
og saae ud. Der var ingen. Men hvor forbausedes de gode
Folk ikke, da det strax efter bankede paa Døren, og en finmut-
klædt Storkarl traadte ind.

   "Nu Gudskelov fordi I havde Lys tændt ikvæl, Godtfolk, for
det gik jeg efter," sagde han. "Her er da et kristent Huus, og
her faaer jeg vel Hjælp. Jeg har i Mørkningen slaaet indover
Jordene en Miilsvei fra Byen; men i Snefoget forsvandt ethvert
Spor, Hesten var ukjendt, og har traadt sig fast i et Brohul her
i Nærheden, saa jeg maa bede dig om et Haandtag, Manden
min."

   Kristen var strax færdig. Men hvad skulde de see, da de kom
til Hesten, uden en sort Skikkelse af et Menneske, som laae paa
Hænder og Fødder og arbeidede med at overskjære Vadsæk-
remmen i Slæden? At kaste sig over ham og holde ham fast,
var et Øjebliks Sag for Kristen.

   Hans Fælle, Hans Fælle var det, som paa sin Udflugt efter
Skigardved havde truffet paa den forladte Hest, og saa benyttet
sig af Leiligheden.

   "Det skal du have undgjældt," mumlede Skurken.
   "Nu foran i Sqvætten, Karnalje!" tordnede den Reisende. "Og
saa afsted i Arrest."

d.IV,b.6,s.464      "Vil I gjøre mig en Gjentjeneste," sagde Kristen, "saa slip ham!
Han er saa fattig. Jeg kjender ham; han er min Nabo." Den
Reisende gjorde det; men han gav ham nogle Rap, saa det sang
i hans Ribbeen, med paavejen. Han var et Menneske, et godt
Menneske; men oprørt, og i de Sekunder ere de gode Menne-
sker ikke længer gode, men de skrøbeligste af alle.

   "De Rap faaer jeg svide for," sagde Kristen ved sig selv bag-
paa Slæden, da Hesten endelig, uden at brække Benet i det Hul
i en Grøftebro, hvori den sad fast, var kommen paavei igjen.
"For det er saa -- forklarede han sig nærmere -- at naar af to
fattige Naboer den Ene er en Skarv, betragter han den Anden
som en Fiende, der maa udrøddes, om han ikke gjør Parti med
ham eller dog ikke lukker Øinene til." Det var idetmindste Me-
ningen af hvad Kristen sagde.

   "Skal vel raade Bod paa det," meente den Fremmede.
   Da de kom til Kristens hørtes ligeover for hos Hans', som
havde taget korteste Vei hjem, vild Domineren, Banden og Skjæn-
den i den mørke Hytte. Kjærringen holdt paa at mishandle et
Barn; Hans paa at true under de græsseligste Eeder. Mellem
hinanden hørte man: "Kjære vene Moer, jeg fik ikke mere og alle-
steds var lukt; bare slaa mig ikke! Du seer ikke hvor du træf-
fer.." -- "Satansunge! komme saa tomhændet hjem! Har ikke
Vet meer end en Bikje" -- "Jeg skal D -- steike og brændhakke
mig betale ham, at han tog mig over Ryggen som en Tyv og de
Rap jeg fik . ." o. s. v. Det var gruopvækkende at høre paa --
gyseligt paa en Julekvæl.

   Men paa den anden Side af Vejen -- da den Reisende og
Kristen traadte ind, sad Mari og madede sine tre Smaa med
samme Skee. Herligt som en Engels Kjærlighed, yndigt som en
Spurvs! "I gode Folk -- sagde den Reisende -- eders Julelys
har viist mig hid og ydet mig en stor Tjeneste. Det skal aldrig
mangle eder for Eftertiden. Jeg hørte hvad den Lille der sagde
ista om Engelen, og jeg vil heller ikke negte hvad han kan have
seet; men vist er det, at jeg vil kalde det Tilfælde en Herrens
Engel, som har ledet mig til eder. Jeg hørte eders beskedne
Ønske, om blot at komme bort som Huusmandsfolk ifra det Pak,
I ere komne imellem. Jeg er N. N. og har en saadan Plads paa
min Løkke; og siden Du frygter for Hevn af den Usling, uagtet
d.IV,b.6,s.465   du dennegang frelste ham fra Strafanstalten, saa kom imorgen
om I ville."
   Mari var nær sjunken paa Knæ. Hendes Mund var aaben,
hendes Øine stirrede paa den Fremmede, som om hun saae Vesle
Olas Engel med de store hvide Vinger klapprende ved Vinduet.
Kristen tørrede sine Øine paa Ærmet.

   Da de endelig havde faaet saamegen Sands, at de kunde takke,
bemærkede Mari dog: "Nei ikke imorgen. Det er Helg. Min
Broder skal komme hid og passe Børnene medens vi ere i Kir-
ken, for did maae vi." Den Fremmede var ligesaa rørt som de,
da han skiltes fra dem.

   "Tænk dig, Kristen, sagde Mari (hvis Kjærtegn dog udelukkende
skjænkedes Børnene) en god Plads, en god Huusbonde, fast Ar-
beide og saa væk fra Disse heromkring! Og alt Dette blot fordi
vi havde saamegen Kristenskik i os, at vi vilde, uagtet vor Fat-
tigdom, brænde Lys Juleaften! Nu! lad det brænde da til Midnat
til vor Frelsers Fødselsstund. Da skulle vi sammen prise ham
og hans Fader, fra hvem alt dette er kommet, og da, Kristen,
da skulle vi inat sove godt og kanskee faae see Engelen, som
Barnet saae."


    BLA BAKOVER
   BLA VIDERE