|
MAURITS HANSEN
O hvad Dristighed jeg vover,
Maurits Hansen, naar jeg veed,
at din Geist nu blikker over
Skuldren paa Papiret ned!
Dumhed! Graad paa Vers? O Dumhed!
Bort du hykleriske Pen!
Sorgens Poesi er Stumhed.
Aandens Øre hører den.
Jeg vil stirre ud i Himlen.
Tanken flyve som den vil!
. . Ak, der venter Englevrimlen,
Maurits, en Novelle til.
Den har bag din Hyttes Vægge
lyttet mangen Aftenstund;
nu den kommer forat lægge
Øret nærmere din Mund.
Himlen mangler ei Sujetter,
hvor der elskes kan saa ømt.
Genialsk du gjennemfletter
dem med hvad Du selv har drømt.
|
d.I,b.3,s.17 |
Genius! Du maa fortælle.
Himmelens berømte Gjæst!
din fortrinligste Novelle
aldrig blev paa Jorden læst.
I hans Hjerte stod den skreven,
tvang Usynlige til Graad,
Slutningen, isønderreven,
af hans egne Taarer vaad.
|
| BLA BAKOVER |