|
Olav Haraldsson, Norges helgenkonge, hadde innvirkning på historien i flere århundrer etter at han døde. Olav den hellige, som han også er kalt, var i flere år i viking. I 1009 i England var han i en vikinghær under dansk ledelse. Senere gikk han i kong Ethelred IIs tjeneste og forsvarte England mot danskene. Han ble med Ethelreds hær til Frankrike. I en periode kjempet han også i hertugen av Normandies tjeneste og deltok i kamper i Bretagne, Anjou og Poitou. Rundt 1013 ble han døpt i Rouen i Frankrike. I 1015 dro Olav til Norge. Der ble han tatt til konge på Opplandene. Året etter ble Olav hyllet som konge både vestafjells og østafjells, ble tatt til konge på Øretinget og sikret seg tilslutning fra landets mektige menn. Det dansk-svenske intermessoet etter Olav Tryggvason var dermed over. Olav spilte en grunnleggende rolle i kristningen av Norge, og han fikk vedtatt kristendommen som landets eneste lovlige tro med kongen som kirkens øverste leder. Olav Haraldssons engasjement i kristen- dommen skulle imidlertid skape alvorlige vansker for politikken hans. Folk i Trøndelag og Opplandene var heller motvillige mot å gå over til kristendommen, og Olav for svært hardt fram i kristningsvirksomheten sin. I midten av 1020-årene fremmet Knut den store sine krav på Norge. Olav hadde nå mistet mye av støtten sin, og da Knut kom til Norge i 1028, måtte Olav rømme til Gardarike. Han vendte hjem i 1030, og på reisen gjennom Sverige rekrutterte han menn til hæren sin. Med en hær bestående av svear, jemter, islendinger og nordmenn møtte han bondehæren på Stiklestad i Verdal. Der falt han 29. juli. Ikke lenge etter at Olav døde, ble han erklært hellig av kirken. Legemet hans ble gravd opp og plassert i et skrin på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen av Olav Haraldsson som helgen bredte seg snart over hele Nord-Europa, og en rekke kirker og klostre ble viet i Olav den helliges navn. Ved siden av Jomfru Maria er Olav den hellige den helgenen som oftest er avbildet i nordisk kunst fra middelalderen.
|