Kirkefunn
Kirkefunn| Myntfunnene fra norske kirker er vår viktigste kilde til kunnskap om middelaldermynter og bruken av dem. Enkelte særtrekk går igjen i kirkefunnene. Mynter fra 1000-tallet opptrer sjelden. 1100-årene er rikere representert, men det er flest mynter preget mellom 1200 og 1300. Etter 1319 blir det færre mynter, de fleste er svenske og etter hvert også danske og tyske. Fra 1600-tallet og fremover finner vi dansk-norsk småmynt i mindre mengder. Kirkefunnene er et motstykke til skattefunn. Myntene under kirkegulvene har havnet der en etter en gjennom århundrer. Slike funn kaller vi opphopningsfunn. De er meget viktige, siden de forteller om hvilke mynter som var i bruk blant folk flest gjennom lang tid. Hvorfor ligger det hundrevis, ja opptil et par tusen mynter under tregulvene i kirkene? Vi vet ikke dette med sikkerhet, men sporene tyder på at de fleste ble mistet. Nærmest alle funnmyntene er meget små og så lette at en umulig kunne høre det om de falt ned på et gammelt kirkegulv. Sprekkene mellom de grove gulvplankene var mer enn brede nok til at mynt kunne trille ned under gulvet. Mynt har nok også til tider blitt ofret, men lite tyder på at dette var fast tradisjon i middelalderen. Kirkefunnene forteller oss at mynter sirkulerte i stor grad i middelalderen, og hvilke mynter vanlige folk rundt på bygdene brukte. De gir også et bilde av hvor vi fikk mynt fra når pregningen her hjemme stoppet opp utover på 1300-tallet. Modellen i monter 9 viser skipet i Ringebu stavkirke under utgravning. De arkeologiske undersøkelsene avdekket mynter og andre gjenstander fra ca. 1180 og frem til moderne tid. Hele gulvet i den gamle stavkirken ble fjernet. Myntene var spredt under hele gulvet, men det ble registrert visse opphopninger ved inngangen til koret og langs den sydlige søylerekken.
|
