Myntfalsk i middelalderen

"Det er ubotamål om nokon falskar mynten eller seglet til kongen vår" står det i Magnus Lagabøtes landslov. Landsloven er fra 1276. Enda vi ikke har sikre eksempler på myntforfalskninger fra denne tiden, går vi ut fra at det har funnet sted. Forbudet er i seg selv bevis på at fenomenet ikke har vært ukjent. I 1910 fant noen veiarbeidere en myntskatt i Kalfarlien i Bergen. Den inneholdt ca 1.800 mynter, alle av samme typen. Det var Eirik Magnussons velkjente penning forsynt med det norske riksvåpenet på adversen. Myntene fra Kalfarlien er nærmest uten sølv, og de er jevnt over skjødesløst preget. Disse myntene må være falske penninger fra samtiden. Et funn fra Alstad på Toten omkring 1820 inneholdt 1.600 falske mynter. Også her gjaldt det en av Eirik Magnussons penningtyper, men nå den med kongekrone på adversen. Myntene ble i samtiden kalt svartkroner. Sammen med disse falske svartkronene ble det også funnet forfalskninger av hertug Håkons (1280-1299) penninger. De falske myntene fra Toten er særdeles klønete utført, og de veide bare halvparten av hva de ekte myntene gjorde. Han som gjorde funnet, lot dessverre flesteparten av myntene nedsmelte. Det ble sagt at han ikke fikk mer sølv enn til beslag på en tobakkspipe. I mer populære historiefremstillinger hender det at konger blir skildret som falskmyntere fordi de har blandet kobber i myntsølvet. Dante lar i det kjente diktverket "Divina commedia" franskekongen Filip den vakre (1285-1314) pines i helvete fordi han hadde forfalsket mynten.