Etter mange purringer innleverte Meyer regnskap over utmyntningene for 1726. Ifølge regnskapet skulle han ha beholdt et betydelig kvantum sølvholdig kobber (granaille). Ved nærmere ettersyn viste det seg at kobberet manglet. Den 20. november 1727 resolverte kong Frederik IV at Meyer skulle "actioneres og tiltales".

Det ble regnet ut at myntmester Meyer kunne ha tjent omkring 40.000 riksdaler på å blande for mye kobber i myntene i årene 1723-1727. Meyer forsvarte seg ved å hevde at de underlødige myntene måtte være falske, sannsynligvis hollandske. Men ved å sammenligne bevarte stempler som stempelskjærer Wiff bekreftet var utført av ham, ble det påvist at de kronene som manglet mest på gehalten, var slått på Kongsberg.

Den 14. desember 1727 falt dommen. Den var enstemmig og fastslo "at de proberede og uriktig befundne Penge ikke af andre end af Myntemester Meyer på Kongsberg kunde være formyntede ... hvorfor Myntemester Meyer bør undgielde efter Lovens 6 bogs 18 Capit. 2 Art. paa Ære, Liv og Gods".

Før dommen kunne eksekveres, måtte den stadfestes av kongen. Frederik IV hadde fulgt ivrig med i saken og vist at han så meget strengt på Meyers krenkelser av det kongelige regale. Likevel fant kongen at han ville vise nåde og formildnet dommen, slik at "Myntemester Meyer maa skienckes Livet ..., men at hand derimod skal kagstryges, brendemerckes og til ævig Fængsel og arbeyde udj Aggershuus Fæstning at hensettes".