Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - SIDE: 1 Statsraadssaki. "Statsraadernes adgang til Storthingets forhandlinger" er et spørgsmaal som længe har hørt til de "brændende" i vor politik. Det var regjeringen, som først bragte det paa bane; da mødte det modstand hos de liberale. Nu er forholdet omvendt: de frisindede kjæmper for og regjeringen imod forslaget. Sagen er, at reformen vil føre til parlamentarisme (gjennemført flertalsstyre), hvilket vort nuværende regjeringsparti ikke vil vide av, da det véd sig i mindretal. - En temmelig haard dyst stod det i Storthingssalen forleden i anledning av denne sag; "man saa den hele sal av syllogismer bæve". Reformens venner var de, der havde det meste og beste at forebringe for sine anskuelser; men sagen faldt. (1871) SIDE: 2 Ymist. Frihedsmænd og tyranner. Det er morsomt nok: de gode herrer friheds- og revolutionsmænd indbilder sig, eller paastaar ialfald at indbilde sig, at naar bare de engang seirer og blir de fornemste haner paa møddingen, saa vil verden mit eins blive kvit tyranniet og de dermed forbundne ulemper. Al verden vil blive fri, naar folket faar tøilerne. Hvad er da "folket" for noget? Er det en egen menneskerace, en race der maaske nedstammer fra de godslige drøvtyggende dyr? Isaafald faar vi maaske frihed, naar folket faar magten. Men er folket av samme kjød og blod som ikke-folket, hvad vi vel tør formode, - nuvel, saa maa det ogsaa blive tyrannisk. Det kan ikke være anderledes. At bortbytte penge- og stormandsvælde med folkevælde vil altsaa i grunden ikke sige andet SIDE: 3 end at bortbytte et gammelt tyranni for et nyt, bortbytte et minoritets- for et majoritetstyranni. Der er forresten ikke det ringeste besynderligt i dette. Ingen kan vente, at "folket" skal være bedre end menneskene i almindelighed. Desuden kan man ikke fortænke det i, at det, efter i aartusinder at være tyranniseret af andre, til gjengjæld selv optræder som tyran. Det er ikke andet end hvad enhver samfundsklasse har gjort og vilde gjøre. Selv geistligheden, hvis rige jo ikke skulde være af denne verden, har i saa maade ingen undtagelse gjort. Og for at være oprigtig: sæt for moro skyld det tilfælde, at vi skolemestre fik magten. Aa, hvor vi skulde tyrannisere disse herrer, som nu gaar og ser os over hovedet! Ikke sandt? - Og er det saa fat med det grønne træ, hvordan skal det da være med det tørre? Dette hang til at tyrannisere er noget alment. Det ligger i naturen. Allerede smaagutten paa 4-5 aar viser sig som tyran overfor sine mindre søskende og legekammerater. Ja, vi finder det igjen i dyreverdenen. Ræven tyranniserer lammene, ulven ræven, bjørnen ulven; "høg over høg" er det herskende princip ogsaa der. Det frie folkestyre, hvor "alle" har magten, er en frase. Der vil altid være dem som har særlige tyrangaver; om disse vil da altid masserne flokke sig, og av dem vil de lade sig tyrannisere. Men selvfølgelig vil ingen vedkjende sig at være slave; det er det morsomste ved tingen. SIDE: 4 - Det land, hvor tyranniet synes at have været mindst udviklet, er Norge. Og om vi gjør oprør av og til, saa er det da skikkelige oprør indenfor lovens grænser, som det sig fornuftige folk egner og anstaar. Vore tyranner er ogsaa tamme folk, smaa, gemytlige nissetyranner. Kunde det lykkes os at faa Jaabæk til præsident, protektor eller diktator, saa er det muligens haab om, at vi i ham kunde faa en nogenlunde ordentlig tyran; men sligt er der endnu liden udsigt til. Saaledes som forholdene nu staar, er vore frihedskampe flaue og kan kun vække kjedsomhed. (1872) "Haraldsfesten!" "Tusindaarsfesten!" "Den store folkefest!" Fest her og fest der! Aarsagen til glæden er jo egentlig den, at Haralds værk endnu bestaar, at Norge fremdeles, om end efter afbrydelser, er et rige med selvstyrelse. Men tungt er det at tænke paa, at man netop i denne tid holder paa at fornægte Haralds værk, - at et parti søger at mænge Norge sammen med Sverige, medens et andet har begyndt at tænke som saa: lad os bli russer eller tyskere, bare vi slipper alle ofre for fædrelandets selvstændighed. Imidlertid, glæden staar paa dagsordenen; at spekulere paa sligt er altsaa at støde an mod reglementet. Nuvel! vi vil vist gjerne være SIDE: 5 glade allesammen, og ingen kan vel høiere end vi istemme raabet: Leve kong Haralds værk! Kun vilde vi gjerne faa den tanke frem, at det ikke er nok med ønsket. (Juli 1872) En sten i veien. Man véd, hvorledes folkepartiet under storthingsvalgene formelig tog spændtag for at faa væltet den sten, der laa i veien for vor fremtids jernbanetog: Stang. Dagbladet skrev vældige opsatser; den liberale provinspresse optrykte dem; Jaabæk samlede ind mistillidsvota fra det ganske land; saa kom Storthinget; Sverdrup udsendte sine oratoriske tordenkiler og lyn; majoriteten støttede ham; efter voldsom kamp blev der vedtaget en mistillidsadresse som sagde seks; adressen indsendtes; og saa - - Ja; saa skrev kongen lidt i en protokol, og Stangs ministerium blev staaende. Men enden er ikke enda. Ikke før var mistillidsadressen sendt, saa begyndte telegraftraadene at spille op om sympathi for ministeriet Stang fra snartsagt alle byer; saaledes lavedes der modgift mod Jaabæks "plebiscit". Og efter modgiften kom der en mod-modgift: Bjørnson og Daa fik istand en sympathi-adresse til Storthinget. Den var da vel det sidste vé; nu har man kun eftervéerne i bladene. Den som véd raad er Jaabæk. Man skal gjøre som de gjør i England, siger han: nægte ministeriet penge. Da maa det nok pakke ind! SIDE: 6 Ministrene regjerer Norge; pengene regjerer ministrene; Storthinget regjerer pengene; ergo kan Storthinget vippe ministeriet. - Det kan nok være. Tilbageholds- eller opdæmningspolitiken er det dummeste man kan tænke sig; dertil er den morsom, fordi den virker stik imod sig selv. Man maa huske Vinjes sats om grisen. De konservative trækker tiden i bagfoden; følgelig spaserer tiden fremad, og gjæterne blir slæbte med over stok og sten, hvad enten de vil eller ei. Men den slags politik har ogsaa sine bedrøvelige sider. (1872) Republiken. De franske republikanske blade antager som afgjort, at republiken fra nu af vil komme til at bestaa i Frankrige. Det tør man ogsaa kunne vente. Et folk trænger opdragelse for at kunne bære friheden; og har noget folk for alvor gjennemgaaet opdragelsens prøvelser, saa maa det være Franskmændene. Den republikanske tanke gaar ellers i almindelighed stærk og alvorlig gjennem landene i disse tider. "Tiden er demokratisk" og synes virkelig bestemt til at løse de opgaver, hvortil hele menneskeslægtens historie har givet forudsæningerne. Den "gamle tid" og middelalderen er, seet i stort, en udsæds- og tildels en spiretid for den demokratiske tanke; nu kommer, som det vistnok med sikkerhed tør siges, den tid da tanken skal modne. SIDE: 7 Vorherres hensigt maa vel være slægtens opdragelse. Men opdragelse vil sige myndiggjørelse, det at man bliver istand til at styre sig selv. Kristendommen lærer det samme. Alle er vi ifølge den "konger og præster" eller skal blive det: enhver skal naa den udvikling, at han uden mellemled, uden formidling, uden formynderskab, kan udfylde sin plads i livet. Han skal være "konge": en sig selv bestemmende personlighed, og han skal overfor Gud være sin egen præst, idet han selv skal og kan sætte sig i livsforbindelse med ham. Overfor Gud skal kan være barn; overfor mennesker skal han være bror; det er vistnok kristendommens tanke. Og den støttes af historien. Vi møder først en i ukyndighed og umyndighed hvilende slægt, som ikke mer end en flok smaabørn kan overlades til sin egen omsigt. Folket trænger en formynder, en jordisk far, der ansees som et mellemled mellem det og guddommen; det er sig bevidst, at det trænger en tugtemester. Men jo længer man kommer i kultur, jo mere magt faar frihedens tanke. I Grækenland og Rom naaede man allerede frem til republiken, som dog endnu var aristokratisk. Men saa kommer Kristendommen med en samfundsopfatning som er helt demokratisk: gaar ud fra, at ethvert menneske, "træl eller fri", er et gudsbarn; dermed er al forskjel udjevnet og hele slægten adlet. Men da folkene endnu langtfra er modne til at realisere denne tanke, saa maa de i aarhundreder SIDE: 8 gjennemgaa en videre opdragelse for at blive modtagelige for Kristendommens frihed, indtil endelig reformationen atter fremkalder den nær glemte kristelige samfundsopfatning. Og kristendommen maa gjennemtrænge alle forhold; frihedsbevægelsen begynder snart ogsaa i det politiske liv. I førstningen er den uklar, famlende, ja kan blive vild og ugudelig og fornægte kristendommen; men med alt dette er den udgaaet fra den og vil tilsidst havne i den. (1872) "Det suveræne Folk". "Der existerer i vore dage ingen anden suveræn magt end Folket." Talemaader af det indhold blev satte i kurs under den franske revolution; og de er siden blevne gjentagne og gjentagne, saa at de vel nu SIDE: 9 omtrent er blevne til troessætninger, som man ikke tviler synderlig mer paa end man i gamle dage tvilede paa, at kongerne havde sin magtfylde direkte fra himlen. Hvad der er skeet er altsaa, at der er vendt op og ned paa det samme system; i stedet for en suveræn magt med ét hoved har man faaet en med millioner hoveder. Og den er i besiddelse af en magtfuldkommenhed, der er i den grad absolut, at man endog lader det hede: folkets røst er Guds røst. Det er imidlertid folkets falske venner, der ved at føre det ind i selviskhedens forblindelse mest bidrager til at forkvakle og forsinke dets udvikling. Men benægter man ogsaa folkets ubetingede suverænitet, saa maa man derfor ingenlunde gaa saa langt som til at frakjende det en betinget. Thi den er folket indehaver af i fuldere betydning end nogen monark. For hvad er monarken? Han er folkets repræsentant. Hans suverænitet bliver da sekundær, medens den egentlige og oprindelige hviler hos folket. Begge maa imidlertid et trin nedad. Det maa gaa med folket som med kongerne. Disse fik, som vi véd, undertiden det indfald ligefrem at ville være guder; da imidlertid kongedømmet var kommet udover sin ungdom, saa lærte det fornuft og underordnede sig religionen. Ogsaa folkene vil tidligere eller senere opdage, at der er en magt som er større end deres; det vil da ogsaa erkjende, at det regjerer av Guds naade, har sin magt fra Gud, og SIDE: 10 at det derfor maa styre i hans navn og i kraft af hans vilje. Deraf følger ogsaa, at al folkevalgt øvrighed ligesaa vel er en "øvrighed af Gud" som den, der faar sin udnævnelse undertegnet af en konge. Demokratiet medfører altsaa i virkeligheden ikke større fare for gudløshed og vantro end monarkiet. Egentlig er frihedsbevægelsen et organisk nødvendigt led i historien. Den vil og kan da hellerikke føre til fornægtelse af sandheden, men til dennes endelige og fuldstændige gjennembrud ogsaa inden det politiske liv. (1872) Syttende Mai Rimbrev til min ven landsskoleholderen. Min gode ven, herr pædagogus Grihm! Ærbødigst jeg mig her den frihed tager at sende Dig en hoben skjønne sager fra Kristiania, og det paa rim. "Hm, hm, paa rim?" - Ja, kjære, bliv ei vred, Du; SIDE: 11 at rime er min skjødesynd, det véd Du. Og dernæst minder jeg om noget andet: det høie emne som skal gives drøftning, den dagens næsten desperate løftning, hvor frihed, øl og arrakpuns er blandet; det blir dog en formildende omstændighed; for rimet her er næsten en nødvendighed. "Hm; dagen ?" - Ja; den er mit ultimatum. Se bare, gode ven, paa brevets datum! Idag satyrer overalt staar skrattende og tømmermænd i alle hjerner knattende, og pressens djævle sidder raskt forfattende; thi ser du, Grihm, det er idag den 18de! - Idag er frihedsrusen sovet ud saa grundigt at den kommer først tilbage om trende hundred fem og seksti dage, da man igjen vil dyrke friheds gud. Idag den tier, festbasuneklangen; idag den tier, folke-jubelsangen; idag til takt av tømmermandens hammer man synger idel, idel katzenjammer. Og dette minder vemodsfuldt den lyttende om hvad det var for dag igaar: den syttende. Den syttende! O denne dag for guder, da boderne blir lukte kl. 4 og hver en høkerdreng faar lov at svire til pungen tømmes og hans hoved luder! Tænk denne fest, min kjære pædagog, som aabnet blev udaf et barnetog, og som - til jertegn for et folk som leger - SIDE: 12 blev endt med fyrverk og med "Barnestreger"! [fotnotemerke] O Grihm! ved mindet svulmer høit mit bryst. Jeg stemmer op! Jeg griber sangens lire; jeg dreier, dreier, synger ud med lyst, hvor skjønt det er for friheden at svire. Jeg véd nok, vore fædre gav sit liv for land og frihed, ofred blod og taarer; men fulgte vi den skik, da var vi daarer; desuden er det raat at bruge kniv. Jeg véd nok, Erankrig reiste Friheds tempel i bitter kamp, saa hjerteblodet sprang i ofrets haarde kval, og dog med sang; men Pokker (undskyld) følge sligt eksempel. Nei, nei; da priser jeg vor gode skik. Vi ta´r det lunt og farer ei med nykker; vi passer flittig døgnets regnestykker og puster frihedsflammen op ved drik; saa slipper vi jo ganske for bemøielsen med kamp og ofre og med mandigt værk; én dag om aaret fosser jublen stærk; og vi har baade nytten og fornøielsen. - Som sagt: Det var den syttende igaar. Os himmelen med gunstigt veir velsigned', saa dagen ret en friheds-vaardag ligned med grønne kranse i det gyldne haar. Saa snart man havde faa´t sig op af sengen, man lod en søvnig tjener heise flagene; de brused svulmende tilveirs fra tagene som røde blomster over folke-engen. Fotnote: Namnet paa det festspelet, som vart framført. (1919) SIDE: 13 Arrangementet hørte til de skjønne; lidt rødt er pent imellem alt det "grønne". Og klokken 9 præcis begyndte stasen. De smaa drog pyntede for Norges frihed fra Tøienløkken og til slaveriet, [fotnotemerke] - et slags point, formodentlig, i spasen. Og meget laa der vist i dette yndige, at festen aabnet blev af de umyndige. Saa sled sig dagen frem helt stilt, forresten; man kjøbte, solgte, høvled, hamred, filte, mens unge dansehaab mod kvelden smilte, og flaggene besørged hele festen. Det hverdag var, saa arbeidet var sagen; selv Thinget var ei frit paa frihedsdagen. Men kl. 4 tog man stærkt sig sammen og lukked hvert et værksted, hver butik, og pynted sig med muligst smag og gik at bringe muligst liv i frihedsflammen. Og kl. 5 præcis paa fæstningspladsen begyndte saa tilsidst begeistringsrusen; paa lange fortòg folkets mangetusen sig havde samlet for at se paa stasen. Man maied legen ud med spil og faner, saa den tilsidst, i gadestøvets damp saa ud som alvor: fremmars mod en kamp, en rykken frem paa offerviljens baner. Det var et optog med en vis effekt; og om end arrangeringen var daarlig, saa gives stykket jo kun engang aarlig; af bare den grund faar det da sin vægt. Fotnote: Tukthuset med dette folkelege namnet var paa Akershus festning. (Merknad 1919) SIDE: 14 Nuvel; frem rykked langsomt folketoget; og helte med og uden skjæg paa kinden standhaftig førte fanerne i vinden, om denne stundom gjorde dem det broget. Og folket glaned paa de pene kluder, som bares frem til fryd for friheds guder; man klemtes, puffedes fra væg til stok, høist ufri inde i den tætte flok; men frem gik toget med sin frihedsdyrkelse. Ved Thingets hal en stansning gjorde toget; der det, for dog at have udført noget, gav Thinget et hurra til trøst og styrkelse. Det store maal for færden nu i dag var Tullinløkken med dens planteskole; der stod en talerstol med grønt og flag . . . men hu! jeg har en skræk for talerstole; jeg skyr dem helst; og saa det gik igaar; jeg løb min vei, da talen skulde for. Og derfor, Grihm, du ganske trygt kan glæde dig; jeg skal "med referater ikke kjede dig". Da jeg blev rolig efter denne skræmning, jeg gav mig til at granske mængdens stemning; drev om imellem folkets grupper snigende og lytted ivrigt efter frihedstonen, som efter alle brave godtfolks sigende paa denne festdag gjennemklang nationen. Men skjønt jeg lytted saar min trommehinde, jeg kunde ikke spor til saadant finde. Man snakked rundt imellem begge poler og stof fra allehaande sfærer hented, undtagen ifra den, som just jeg vented; SIDE: 15 det var om smukke damer, stygge kjoler, om veiret, moderne, fyrværkeriet, om alle ting, men ei om folkets frihed. Og dog, tilsidst, men efter megen svansen, jeg tror at finde hvad saa saart jeg søker. Der var en slagterborger og en høker; den ene hedte Berg, den anden Hansen; de havde taget standpunkt i en kjelder, hvor borgere i flokker skreg og stamped, mens atmosfæren øllet-festligt damped og glasse klang som kor af narrebjælder; her først jeg fik et glimt af frihedssansen, idet jeg hørte disse ord af Hansen: "Hurra for dagen, Berg! Drik ud dit glas! Vi faar en flaske til. Idag min kjære, vi slaar os løs til frihedsdagens ære; for denne Syttende, den stiftet er til moro, ser du, moro for enhver; den er en folkefest; ja det er tingen, Berg; det vil du faa at se i kveld paa Klingenberg. [fotnotemerke] " Nu; dette var da noget, tænkte jeg, idet jeg, nøisom bleven, gik min vei. Det syntes ogsaa alt at være best at rømme "folkets" . . . altfor glade fest. - Ja; Klingenberg; vel, lad os tage did. 12 skilling vil os der legitimere som gode norske mænd, der celebrere i aften vil sin friheds fødselstid. Der er vi da i frihedsjublens midte. Du, pædagog, er kanske ræd for svimmel, naar du skal styrte dig i denne vrimmel; Fotnote: Klingenberg: no "Tivoli". (1919) SIDE: 16 er kanske endog ræd begeistringssmitte? Aa nei da. Ingen nød. Kast kjækt dig ind i hvirvlens centrum, i den tætte skare; din værdighed ei løber mindste fare; der er ei storm, ei ild i disse sind. Ved bordene man nu som ellers glæder sig; de andre gaar og stirrer paa hinanden med hjertet koldt, med tomheds nat i panden, kort - det er fælt at si' det, men - de kjeder sig. Saa kommer talen. Og den store hob, den bona fide hæs og træt sig skriger, fordi en gammel godkjendt regel siger, at denne dag maa ikke mangle raab. Og sangen? Duften af et liv som spretter? - Veløvede corporationskvartetter. Men synger folket ei i jubel med? Aa nei. Man lytter stilt og pent og klapper; ja til at applaudere er man tapper; det hører til, er god og gammel sæd. Men fest? Hvem kan man sige holder fest? Hvor finder glædens fest-ild vi i hjerterne? - Den er jeg bange for man søgte best hos kage-bagerne og flaskeverterne. For de har fest! Skjønt ingen festberetning har noget ord for dem idag - ak nei! - saa er dog den ting vis: de glæder sig ved en i sandhed rivende afsætning. Til dem jo gaar de gamle som de unge at faa for dagen den fornødne "stemning"; og "frihedsdagen" sprænger hver en dæmning, helst korkernes, og aabner alle punge. SIDE: 17 Naa naa; det maa saa være. Dem det er jo, som bærer festen - ved at fugte mundene -, og uden deres hjælp, det vèd enhver jo, gik vore folkefester helt i hundene. Se, derfor bør vi ingenlunde skose dem; hver ven af fester tvertimod bør rose dem. - Hist paa theatret muserne man spæger; tilskuerne er med som assistenter, imens en flok satiriske studenter opfører nogle muntre "Barnestreger". Sligt skulde synes dristigt mod de hørende; men publikum er fuldt saavelsom huset og bare klapper, klapper frydberuset med selvkritik der ligefrem er rørende. Saa danses der med megen munter larm for moro skyld og til vor friheds ære; tilsidst begeistringsflammen blir saa varm, at man ei godt bag vesten kan den bære; den bryder ud i øiensynlig lue, saa kl. 11 vi kan den skue i form af et ret smukt fyrværkeri. Og dermed folkefesten er forbi. Nu stævner hver en brav mand mæt og rolig hjemover til sin hyggelige bolig, at sove, nemlig, efter festens støi. Man føler sig saa styrket og saa høi. Kom nu og sig, at Norges nutidssønner tilbørlig ikke paa sin frihed skjønner; kom nu og recenser vor borgerfærd og sig, at ei vi er vor frihed værd! Jo tak; nu har vi noksom vidne baaret. Se paa den 17de; den er vor tolk. SIDE: 18 Sin frihed maa vel være værd et folk, som skraaler for den mindst en dag om aaret! Har vi ei jublet, sunget og holdt dans; har vi ei drukket op en pot til mands og brændt raketter, som jo alle roser? Hvem vover saa at komme her med skoser? Nei-nei; jeg tier jo. Sov, Norges mand. Lad løven snorke alt den bare kan. Og vilde nogen vække os, - beskyttende vi bare holder frem for ham vor Syttende. (1873) Alf Buestreng. Paa Storthingsgalleriet. Det ringer; Galleridørene aabnes. Vi løftes ind af den fremstormende "Kø" og faar omsider en god Plads, for i Ro og Mag at studere "vaar Politik" her i dens Hovedkvarter. SIDE: 19 Præsidenten refererer. Alt gaar glat; han ramser op, og Ingen hører efter. Salen er i "stærk Uro"; her oppefra ser Kongeriget Norges Storthing for Øieblikket ud som en Sværm Fluer, der myldrer om paa en Sirupstallerken; Billedet bedes undskyldt. Der er ingen Larm; man hører bare et Slags dump Summen; sidder ordentlig og venter paa at det hele skal opløse sig i en Sky. Saa vaagner man op ved at høre Præsidentens Stemme; straks efter har en Repræsentant Ordet. Nu blir der mere roligt i Salen, mer Fasthed over Billedet; man føler sig sikker paa, at Scenen er noget mer end en Drøm. Mer end en Drøm? - Det er Norges Historie, som udvikler sig her i Salen. Og disse skikkelige Mænd der nede, - det er dem som nu spinder vort Lands Skjæbnetraad. - Hvem der taler? Det kommer ikke os ved. Vi paa Galleriet ser Sagen fra et objektivt Standpunkt; Politiken "ligger udenfor baade vor Plan og vore Kræfter"; vi spekulerer hovedsagelig paa at drage Fornøielse af vort Besøg i Thingsalen. Lad Stangs Ministerium være bindegalt længe nok; vi giver enhver tænkelig Regjering Tillidsvotum, saa sandt det paa nogen Maade er mulig at more sig over den. Hvad der forhandles om? Er ogsaa ligegyldigt. Egentlig skal der staa et Hovedslag; det gjælder en Hovedsag som Stemmeretten; men alle véd, at alt vil blive til Ingenting. Og jeg springer til Læserens store Fornøielse helt over SIDE: 20 de allerfleste Talere, først og fremst de mange dii minorum gentium, som dukker op af Dybet for at "motivere sin Stemmegivning", item enkelte, der vækker Fortvilelse baade paa og under Galleriet ved sin saakaldte "Korthed"... Himlen bevare os for visse af de Herrer, naar de lover at være korte! En af dem er særlig uendelig. Selve hans Stemme gjør Krav paa Taalmodighed; den er tyk, men svag; tager sig ud som var det egentlig en fyldig Stemme som var presset sammen til det mindst mulige Omfang. Man kan forresten straks mærke, paa hvilken Side af det politiske Kosteskaft Manden staar. Hør bare, hvorledes han "gaar ud fra som en ueftergivelig Forudsætning", at denne Sag "maa underkastes den alleromhyggeligste og alleralvorligste Drøftelse og Overveielse", inden han "tør være med paa at indrømme Berettigelsen af dens videre Fremme"; hør bare, hvor utroligt mange Betænkeligheder og Ængsteligheder Manden er plaget af, og hvor ræd han er for hvert eneste Skridt, der skal tages fremover, - og straks vil du være paa det Rene med, at Manden hører til den Hær, som saa længe har bidraget til vor Underholdning ved sin ihærdige Kamp mod alle mulige Veirmøller. En og anden af de Optrædende kan forresten navngives: der har vi f. Ex. Johan Sverdrup. Hvem kjender ikke den lille raske Skikkelse med det skarpt tegnede Ansigt og det fyrige Blik. Der er en Livlighed, en "Sprett" i denne SIDE: 21 Mand, som grænser til nervøs Uro; naar han reiser sig, blir der Uro i Salen; alle vil hen i hans Nærhed for at høre bedre. Og han gaar i Kampen med hævet Hoved; med et eiendommeligt, halvt muntert, halvt ironisk Smil giver han sig ifærd med de diverse Vanskeligheder og Betænkeligheder, som en eller anden Modstander kan have taarnet op, og bryder dem ned Stok for Stok saa livagtigt, at man formelig ser dem ramle Hulter-i-bulter. I Dag tager han det forresten roligt; han véd nok paa Forhaand, hvad Udfald Kampen vil faa. Ogsaa Søren Jaabæk optræder. Han experimenterer i Dag med noget som han kalder Kopskat og Næseskat, til stort Gammen for os Gallerifolk; og han gjør de mærkeligste Kunststykker med de foreliggende Forslag; paaviser, hvorlunde de konservative Forslag er radikale og de radikale konservative; selv er han mest stemt for det mest radikale, men vil stemme for "det i Virkeligheden mest konservative"; gaar formodentlig ogsaa ud fra, at Sagen paa Forhaand er afgjort. Der er endnu en Taler, som vi blir opmærksom paa; vi lægger Mærke til ham, baade fordi han er en eiendommelig Skikkelse, og fordi han i flere Henseender indtager en eiendommelig Stilling: Ketil Motzfeldt. Om ham heder det med megen Ret, at han "er ikke grei at komme ud for". Det gaar ikke netop fort for ham, naar han taler; han gjør ofte ligesom Tilsprang, kanske gjentagne Gange, inden han kommer med SIDE: 22 det egentlige Udfald: han ælter og forbereder Tanken, saa man tilsidst staar i fuld Spænding og venter paa, hvad der skal blive af det, - og saa faar man næsten altid noget overraskende godt, noget uventet slaaende. Han tager Tingene lunt og jevnt; men ret som det er blusser hans Tanke op, snart som en Vittighedsraket, snart som et Lynglimt; derfor er han vistnok Galleriets Yndlingsfigur paa den politiske Scene. Partidelingen i Storthinget træder klart og bestemt frem nu i ethvert større Spørgsmaal. Gammelt og Udbrugt slaaes med Nyt og Godt; Gammelt og Godt slaaes med Nyt og Umodent; Nyt og Livskraftigt slaaes med Gammelt og Seiglivet. Og saa blir der Larm. Det er ikke længer som i - ak! de gode gamle Dage, da Fredens Engel svævede ogsaa over Thinget; nu fordrister det sørgelig vildledte Storthing sig endog uden Skrupler til at granske Styrelsens forresten ofte uudgranskelige Raad. Men vi her oppaa Galleriet synger: Ære være Regjeringen; thi den er morsom, og dens Daarskaber varer evindelig. - Endelig! - endelig kommer Afgjørelsens høitidelige Stund. Præsidenten gjør Forberedelser til Afstemning og underretter os til vor Bestyrtelse om, at der foreligger ikke mindre end 21 - en og tyve - Voteringsthemaer. Lader der sig gjøre Kaal paa alle dem i en Haandevending? Det gaar ganske raskt. Først ihjelslaar man SIDE: 23 med største Lethed nogle underordnede Forslag, hvortil der ikke behøves Navneopraab; saa faar Hovedforslagene efter alle Kunstens Regler sine vedbørlige Slag for Hovedet; det ender med almindelig Henrettelse. - Lad de Stemmeberettigede jamre ovenfor Stregen! Jeg bruger Øinene . . . Se ham der, f. Ex., den krigerske Kapteinløitnant fra Stavanger! Den pene Mand er sjæleglad; gnider sine Hænder, smiler, bukker, véd af Fryd neppe paa hvad Fod han skal staa. Gode Mand! glæd dig ikke for meget. Det har hændt før, at en Exekution er bleven saaledes udført, at Delinkventen har staaet lyslevende op igjen. - Eller se ham der med det tungsindige Udtryk! Han føler nok, at Storthinget i Dag har syndet mod sine egne Grundsætninger. Hovedet op, Mand! Norges Storthing er sent i Vendingen; men stol paa, at det kommer nok! Forresten, bedste Læser, blir ikke dette noget vel politisk og alvorligt af at være sagt nedenfor Stregen? Jeg bæver for det; og desuden, hvad er det han siger, Præsidenten? "Mødet er hævet." (1873) SIDE: 24 "Kristiania-Taagen". De Fleste er enige om at erklære det nylig opløste Storthing for at have været mere end almindelig "slapt" og mat i Farve og Stemning. Som Følge deraf har dets Forhandlinger kun vakt liden Interesse. Thingmændene selv - naturligvis nærmest de "Radikale" - fandt det samme. Der var en Følelse af Træthed og Spændingsløshed som ikke kunde dølges, og det uagtet det var sidste Sessjon i Valgperioden. Det ser virkelig ud som om vore Folkerepræsentanter ikke skulde have rigtig godt af det hyppige og langvarige Ophold i Kristiania-Luften. Og ingen kan i Grunden undres derover. Denne bekjendte "Kristiania-Taage" er ikke saa let at taale; den lægger sig for Brystet paa Folk og gjør dem tungpustne og ængstelige. Kristiania ligger jo egentlig ikke rigtig i Norge; og den Luft som hersker her er hverken Fjeldluft eller Sjøluft. Alle som har levet her inde et halvt Aars Tid kjender "Kristiania-Taagen". Man kan f. Ex. se paa den studerende Ungdom. Der importeres aarlig et ikke ubetydelig Antal "Rus"; og enhver af disse unge Personligheder er i Regelen Indehaver af et ganske betragteligt Kvantum Ungdomsfriskhed. Der skulde saaledes opsamles betydelige Fonds af Livskraft og Livsmod her inde. Men det bliver nok alligevel ikke SIDE: 25 stort. Kristiania-Taagen absorberer det Meste. Inden to Maaneder er allerede Flerheden angrebet og klager over Mathed, Tomhed, Interesseløshed. Og snart kommer de saa vidt, at de "kjeder sig" ved alting, og det er umuligt for dem at opdrive "Begeistring" - uden ved Hjælp af Toddy o. lign. Ogsaa paa modnere og mere befæstede Konstitutioner synes den at virke. Og forsaavidt kan man sige, at de aarlige Storthing og de lange Sessjoner er en farlig Spas for den folkelige Politik. Man ser jo, at Slutningstiden i hver Sessjon gjerne er den "slappeste" og den - flotteste. Derfor kommer vi ganske vist til at skifte Storthingsmænd oftere end før. Og allerede af denne Grund kan vi ved dette Valg vente at se mange nye Skikkelser optræde paa vor politiske Scene. Leiligheden til at frembringe lidt Afveksling i Stykkets Gang vil i det hele ikke kunne lades ubenyttet. Desuden er der i senere Tid foregaaet et og andet, som vist paa sine Steder har rusket Stemningen lidt op. Vort Samfund brydes som bekjendt i en dobbelt Splid; der er en politisk og der er en national Modsætning. Den politiske i og for sig være det langt fra os at tage fat paa. Men vi vil se lidt paa den i dens Sammenhæng med den nationale. Det træffer sig saa underligt, at den nationale Tanke hidtil væsentlig har havt sin Støtte hos dem, som har baaret oppe de "radikale" Ideer - det var de, som tog den op, SIDE: 26 naar den i det hele blev optaget -, medens Konservatismen bestandig, selv mod sin Vilje, skjæmmes af Fremmedagtighed i Tankegang og Interesser. Vi siger ikke, at Konservatismen er blottet for national Sans; den kan endog være begeistret for det Nationale; men - det er altid paa Distance. Den kan nyde det Nationale æstetisk i en festlig Stund; men naar det kommer til Alvor og Virkelighed, skræmmes den tilbage som fra noget fremmedt. Lad os minde om Maalsagen. Denne gjemmer Nationalitetstanken i dens hele Fylde og dens hele Ubarmhjertighed. Nuvel! En Konservativist kan meget godt applaudere Sangene i "Til Sæters", ligesom han i en bevæget Stund kan tale om den norske Bonde med hans "kraftige og klangfulde Sprog"; men naar Sagen praktisk skal frem, saa maa Radikalismen optage den. Det er Konservatismen absolut umuligt at rumme den Sag paa sit Program. Denne Fremmedagtighed og Mangel paa Evne til sandt og inderligt at voxe ind i Forholdene og slutte sig til det hjemlige Arbeide skulde ikke tyde paa Livskraft, snarere paa en Art Forstening i Livsorganerne. Den halvfremmede Stok, som for Tiden sidder "oppe paa vort Samfunds Høider", har vistnok lidet reelt at sætte imod den norske Bevægelse; den har dog Fremmedhedens negative Kraft: Uviljen, Foragten, Mangelen paa Begribelse; og den vil skjærpes i samme Forhold som det positivt norske vover sig frem og styrkes. Dette maa SIDE: 27 virke svækkende for Konservatismen, og det i samme Grad som Folket inderligt og bevidst samler sig om sit eget. Samtidig maa det "radikale" Parti voxe og styrkes i samme Forhold som det formaar at samle om sig de nationale Interesser, og eftersom disse i selve Folket vaagner og vinder Kraft. - Vi er ikke langt komne endnu, og der er igjen mer end én Krise, før vi naar saa langt at vi i Sandhed kan kalde os et Folk. Men i denne Periode lever det nationale Spørgsmaal saa dybt og underfundigt under al vor politiske Strid, at det i Sandhed maa siges at være afgjørende for Partierne dette, om de formaar at tage det op i sig som en bærende Kraft, eller om de stænger det fra sig som noget fiendtligt og fremmedt. (1876) Haralds-Tanken. Den 13de Oktober vart Jarnvegen millom Hamar og Trondheim vigd. Det var ei Stor Stund. Det var liksom Vigsla til ei ny og større Framtid. Dovremuren, som fyrr stod og SIDE: 28 skilde millom Nord og Sud, var no sprengd; dei tvo Landsholvur, "Nordanfjells" og "Sunnanfjells", var samanbundne; det var eit gildt Stìg fram mot det herlege historiske Fyremaalet: Norigs Samling til eitt Rike og eitt Folk. Denne Tanken kom òg fram i den fagre Vigsletalen som Kongen heldt. Det som her var gjort, sagde Hs. Maj., var liksom ein ny Stein til Harald Haarfagres Byggverk, ei ny Utvikling av Tanken fraa Hafrsfjord; det var soleis ein fager Maate aa byrja Norigs andre Tusundaar paa. Og sanne Ord var dette. Austlendingar og Nordlendingar vil no jamt høvast. Dei fær daa meir Samkjensla og Samhug og fleire sams Tankar og Fyremaal enn fyrr, daa heile Dovrefjell laag der og stengde med sine Tindar og Troll, og det var Vìku Veg millom Nidaros og Oslo. Og soleis maa alle Landsens Storbolkar verta samla; daa fyrst kann me segja, at Haarfagre-Verket er fullført, at Landet er Eitt. Men det er langt fram. Det var fulla ingen Ting som meir kunde turvast enn ein Jarnveg millom Austland og Vestland liksom no millom Nordland og Austland. Men Taal lyt me gjeva; slike Vegar kostar Pengar, og Landet er armt. Det er òg mangt anna me hev aa gjera enn aa byggja Jarnvegar. Men framyver bèr det. Gamle Norig byrjad i Hafrsfjord med Ufred; nye Norig tek til med Freds og Framgangs Verk. Gamle Norig vann ikkje fram; det blømde SIDE: 29 eit Bìl, men sovnad so av i Armod og Trældom. Nye Norig hev ljosare Voner, um alt fær gaa rett til; og mest spørst det, um me hev god Vilje og rett Fedralandshug. Naar kvar daa gjer sitt, so lagar det seg nok. Hjelp deg sjølv, segjer eit gamalt vist Ord, so fær du og Hjelp av Vaarherre. (20.10.1877) Skulespursmaal. Det er mykje Strid no um Dagarne um noko dei kallar "Politik i Skulen". "V. G." og andre vil, at Kunskap um Riks- og Heradsskipnad skal inn i Folkeskulen som eit serskilt Fag med sine visse Timar um Vìka. Men "Mgbl."s-folket likar ikkje dette; dei trur det vil gjera Barneskulen til "politisk Klub". - Eller um dei er rædde sjølve den politiske Upplysning? SIDE: 30 Skulen skal, som du veit, gjera Folk til gode Kristne og gode Borgarar. Ingen er heil Mann, som ikkje kann gjera det han skal i Samfundslivet, attaat det at han syter for seg sjølv. Vera eit "fritt Folk" er aa kunna styra seg sjølv paa vitug Maate; men det kann ikkje Folket, naar det ikkje hev Greida paa Landsens Stell. Loverne vaare kunde vera so frilynde dei vera vilde, - det nyttad til ingen Ting, naar Folk ikkje visste korleis det skulde brùka dei. Ein Folkeskule maa daa gjeva Borni sine slik borgarleg Upplysning. Spursmaalet er, korleis han skal faa Tid til det; han hev visst nok fyrr aa gjera. Ein laut spara paa andre Ting. "V. G." meiner ein kunde taka eit Par av Trudomstimarne. No veit me, at Kristendom vert det seint for mykje av, naar han er god. Men fór ein i Skulen rett fram med dette Faget, so kunde ein kannhenda gjera meir paa ein Time enn ein no jamt gjer paa tvo; og daa greidde ein seg alltid med litegrand færre Timar. Um dette er det mangt aa segja. Ein av dei Ting som fyrst maa upp er Kravet um eit skikkelegt Maal i Landsskulen, so den dyre Tidi ikkje gjeng burt i Vas for den Skuld. Det lyt snart vera Tid til aa tenkja aalvorsamt paa den Saki no. (1877) SIDE: 31 Politisk Terteskap. Det er Fôrnaud i Mgbl. no, og so borgar det seg Mat uppi Hamar ("Stiftstidende"). Det er helst Folkehøgskulen, som Stiftst.-Mgbl. riv seg ut paa, som Ein kann vìta, no, daa dei vart so reint svikne i sine Voner um at Folkehøgskulen var feig. Dei trudde so visst at han maatte døy, naar han ikkje fekk Pengar. Dei veit, at deira Tankar ikkje kann liva utan Pengar og Autoritetsstudnad, og so trur dei det er soleis med andre Tankar au. Dei hev ikkje Skìl paa Lìvande og Daudt i Tankevegen. Difor vart dei so glade i Haust, daa Amtsformannskapi negta Folkehøgskulen Pengehjelp, og difyr argar dei seg no, daa dei ser, at Folkehøgskulen likevæl lìver. Mgbl. hev elles skrìvet so lenge mot denne Skulen, at det hev skrivet seg tomt.Men dermed er ikkje alle Jomsvikingar daude. No er det Folk paa Hamar som tygg paa same gamle Leksa; og Mgbl. takkar til og prentar av alt fort. Nyst var det eit Stykke i Bjørnsgaards "Norge", SIDE: 32 som vart gjort til Tekst for ei slik Preike i Hamar Stiftst., og som Mgbl. glefste i seg i same Blunken. Noko nytt var det ikkje i denne Preika. Berre ein Setning der skal me draga fram. "Norge" hadde sagt, at Storthinget burde voret várt med aa ganga med paa Amtsskuletanken, av di han kom fraa Høgresida. Mannen i Hamarbladet spør: kann ikkje ein Tanke vera like god, kor han kjem ifraa? Me skal døma slike Tankar etter Sanningi, meiner han, og ikkje etter Serlagsfyremaal ("Partiinteresser"). Slikt Snakk er heller aalgjengt millom Folk. Men det er ugreidt og tanketryllt, so det kann vera verdt aa sjaa paa det litegrand. - Eit "Parti" er eit Serlag eller ein Fylking, som samlar seg um visse Tankar, det vil hava fram; desse Tankarne kallar me Fyremaalet aat Laget. Er det no ærlegt Folk, dei som hev samla seg um slikt eit Fyremaal, so er det greit at dei trur paa Tanken sin eller held han for "Sanning". Kvar Mann som vil vera med i slik ein Fylking, maa daa tenkja etter og avgjera, um han fyr sin Part kann godkjenna Fylkingstanken. Kann han ikkje det, so gjeng han ikkje med. Men finn han Tanken sann og rett, so gjev han seg inn i Laget. So godt han kann. For det er ikkje so, at kvar Mann skulde samstava med Fylkingen i alt; der kann vera Usemja i SIDE: 33 mange Ting. Men um Grunntanken, Grunnsynet, det store Endemaalet maa alle vera samde. Vera "Partimann" er soleis ærleg Sak. Du maa vera det, um du i det heile vil vera med. Og kann du ikkje fylgja nokon av dei Fylkingarne som er, so maa du sjølv samla deg ein. Det er paa den Maaten at Folket "lìver". Desse Lagi er liksom "Organ" eller Reidskapar for det politiske Livet. I andre Land er dei fullt skìpa og stelte, med kvar sine Namn, sine "Program" (Sak-Listur), sine Førarar, sine Blad og sine serskilde Møte, der dei samraar seg um, korleis dei i kvart Tilhøve best skal stella seg, so dei kann faa sine Tankar fram. Det er ærlegt Spel, det. Men hjaa oss er det enno mest som skamlegt aa vera "Partimann". Ordet "Partihovding" vert brukt til Utnemne paa Folk. Det skal vera det gildaste aa vera "uafhængig" dvs. standa radt for seg sjølv. Men slikt duger ikkje, um me skal hava eit politiskt Liv daa. Folk maa vera Partimenn og er det au. Og gjeng dei daa og lætst som dei ikkje er det, so hev me Terte-("Snerpe"-)skapen. Er du no med i slik ei Fylking, og so der er ei Motfylking, som trur og vil noko reint anna enn du og din Flokk, so vert det Strid. Og kvar Gong Motfylkingi kjem med sin Tanke som den vil hava fram, so maa du og din Fylking vera gløgge til aa sjaa etter, kva den Tanken ber i seg. Noko godt vil der jamt vera ved han; Folk er ikkje so galne eller so laake, at dei skulde vilja noko heiltupp galet; ja um SIDE: 34 dei vilde, so vaagad dei ikkje. Men endaa vil du og dine ikkje alltid kunna vera med paa Tanken. I Smaasaker kann det vera ein annan Skìl. Men er det ei større Sak, som eikorleis hev Samanheng med Grunnsyn og Grunnfyremaal, so vil du jamt attaat det gode finna meir som ikkje er godt; paa Botnen vil der vera eit Drag, som ikkje for deg fører paa rett Leid. Detta er noko som segjer seg sjølv. So sant som Motpartiet trur paa si Sak og ikkje gjeng i Ørska, so korkje kann eller vil det i vigtige Saker koma med noko som ber di Sak fram. No er me her eit Folkeparti, som hev vaare eigne Tankar baade um Riksstell, Folkefostring og Norskdom. Me held ikkje Lag i allting; det vilde daa ikkje heller vera væl. Men i Grunnsynet er me samde, og vert det dess meir, di djupare me arbeider oss inn i vaare eigne Tankar. Skulde eg korteleg merkja ut Fyremaalet vaart, so vilde eg minna um det gamle gode Ordet av Kristofer Bruun: "Folkehøgskuletanken, Bondeventanken og Maaltanken er tri Traadar som skal tvinnast ihop, og daa skal det nok halda." Full Folkefridom, sann Folkeupplysning og heil Norskdom, - det viser seg meir og meir som det rette Fyremaalet for alle som vil vera med og byggja det nye Norig. Men i alle desse Ting stend Morgenbladsflokken oss beint imot. Vilde me daa tru, at den Flokken kunde koma med Tankar som var til Framhjelp for vaar Sak, so maatte me vera lite vakne. SIDE: 35 Det er berre detta, som Mannen i "Norge" hev meint. Og naar Hamarmannen sèt upp det mest aalvorsame "Samfundsstøtte"-Andlitet sitt og forkynner, at slikt er "Partifanatisme" og alt sovoret stygt, so er detta reine Barndømet eller òg det Vinje kalla "Reveklokskap" (Diplomatik). Me er tvo Fylkingar, som kvar vil sitt av beste Magt; og det fær me staa ved. Strid er ærleg Sak, og kvar lyt gaa fram etter si Tru; so vinn vel til Slutt dei som hev beste Retten. Det vilde vera fælt, um det var som Hamarmannen meiner, at "Sanning" og "Partifyremaal" var tvo serskilde Ting, som Inkje hadde med kvarandre aa gjera. So lenge Samfundslivet ikkje er reint ròtet, vil for kvar Fylking "Sanning" og "Partifyremaal" ganga i eitt. Folk arbeider ikkje for det, som dei sjølve held for Usanning. Det sleng vel einkvar Armingen inn-imillom, som er med i eit Stræv han ikkje trur paa. Men slike er seg sjølve verst, og er Undantak, som Ein ikkje kann rekna etter. (1877) SIDE: 36 Den nye Rikstanken. Eit Rike i nyare Meining er eit Folkesamlag eller -samnøyte, der kvar er so fri at han sjølv raar for Livet og Yrkjet sitt, men endaa so sambunden med dei hine, at Livet og Yrkjet hans vert til Gagn for dei med. Riket er liksom ein stor Ledvokster: kvar Led hev sitt serskilde Yrkje for seg, men arbeider likevæl ihop med heile Vokstren. Ingen maa draga seg ut or dette Samyrkjet. Er det ein Led som vil vera for seg sjølv og ikkje semja seg med hin Lìkamen, so er Leden sjuk; og daa maa Riksdokteren, Politimagti, ut med sine Lækjeraader - "Straffer" - og sjaa aa faa Leden heil att. Det er daa Fridomen og Samheldet som skapar eit Rike: Fridomen for kvar til aa raa seg sjølv, so lenge han læt andre hava sin Rett, og Samheldet millom alle desse Einingarne, so dei held ihop og samarbeider, til sams Bate og Framgang. Dette er den Rikstanken som no er uppe. Heile Folket er baade Grunnvòlen og Fyremaalet; det gjeld um, at alle fær sin Rett og at alle gjer si Skylda; ingen er til berre for Andre Skuld, og ingen er heller til berre for si eigi Skuld. Der er korkje Trælar eller Herrar. Riks"Herren" er sjølve det Folket som her lìver og strævar i eitt stort Lag, kvar ein baade for seg sjølv og for og saman med dei andre. SIDE: 37 Det som skal skìpa og festa baade Fridomen og Samheldet er Riksens Lovverk. Dette set fast Kvarmanns Rett. Og daa alle hev sin Rett, som ingen maa gjera Inngrìp i, set Lovverket like eins fast Kvarmanns Skyldnad. Naar det no er Folket som er "Herre" i Riket, so vert òg Folket Lovgjevar for seg. Det maa dertil halda seg Rikstenarar, som hev Tilsyn med dette store Gognverket. Dei skal setja Loverne i Verk og sjaa etter, at alt gjeng rett til; dei skal og skjera burt alt sjukt paa Rikskroppen, so han held seg med Helsa. Desse Rikstenarar ("Embættsmenner") vert lønde etter det Arbeidet dei hev. Og di betre og klokare dei er, og di meir dei kjenner seg eitt med Folket, so at dei med Hugnad tenar det, di betre vil det vera. Naar eit Rike er skìpa etter denne nye Rikstanken, so er det "fritt". Mange Folk, som etter Lovi hev "fri Riksskipnad", er likevæl langt ifraa aa vera frie i Røyndi; den gamle Rikstanken med sin Ufridom held seg uppe bakum det nye eller livnar uppatt rett som det er. Skuldi kann vera hjaa heile Folket, eller ho kann vera hjaa Riksens Tenarstand. Det vert daa Strid og Usemja; Folket vantrivst. Naar Tenarstandet skìl seg ut fraa Folket og vil vera noko for seg sjølv imot det, daa er det den gamle Rikstanken som er ute og spøkjer med sin Magt-Rett og si Læra um Herrar og Trælar. Daa er Riket sjukt. Eller Folket SIDE: 38 hev enno ikkje i Sanning vorte eit Folk: hev ingen Aalmennvilje. Daa kann det ikkje vera fritt. Og um det hev Fridom etter Lovi, - ein u-upplyst og tankelaus Muge kann ikkje styra seg sjølv; Fridomen er berre for Vaksne. I slike Tilstand maa Riksens Tenarar gjera seg til Herrar og den gamle Rikstanken faa Magt att, so lenge til Folket vitrast. For elles kunde det øydeleggja seg. Men Ufridom er Ufridom, og Mannen er skapt til Fridom. Det ligg i Naturi vaar, dette: frie maa me vera, skal me vera Folk. Difor arbeider Fridomstanken seg smaatt um senn fram, trass i alt som ligg i Vegen. Alle noko-so-nær framkomne Folk ligg i æveleg Strid for aa faa den nye Rikstanken fullt inn i Livet. So er det òg med oss. Me hev, som so mange andre, Fridom paa Papiret. Men det er enno langt att, fyrr han kjem heilt inn i Rikslivet vaart. Den gamle Rikstanken lìver sitt seige Liv "uppe paa Høgdom", og paa den andre Sida - det er det verste - er det enno ikkje so væl, at Stormengdi av Folket er langt nok framkomet dvs. hev ein Aalmennvilje, ein Riksvilje, som skulde kunna styra Landet. Det er baade seint og tungvint Arbeid me her hev. Men Fridomen vart aldri vunnen i ei Snarvending. Lukka er, at ein hev Gagn av sjølve Striden. Vart Vegen aldri so lang, han var endaa ikkje gagnlaust gjengen. Lat oss daa ikkje trøytna, SIDE: 39 um det tidt ser ut som um me med alt vaart Stræv ikkje kom av Flekken. Ein annan Ting hev me òg aa minnast. Det er slett ikkje visst, at Folket, naar det "vaknar" og fær ein Vilje, plent kjem til aa vilja det same som eg og du; det kann henda det kjem til aa vilja mangt som me ikkje vil. Men det er ikkje det, det gjeld: aa faa alt Folk til aa meina og tenkja som eg og du; det gjeld um aa faa Folk til aa meina og tenkja sjølv; vinn me so langt, so er alt vunnet. At "Folket vaknar" er stødt eit Framstìg. For i eit tenkjande Folk vinn alltid det Sanne og Rette fram med Tidi. (1878) Bonden. Det er merkelegt med den Bjørnstjerne Bjørnson. Han kann knapt segja eit Ord som ikkje vekkjer Staak. Kvar Tanken han kastar ut vert SIDE: 40 aa kalla Grunntonen i heile det offentlege og skriftlege Livet vaart for lang Tid. Ordi hans kunde ikkje gjera meir Uppstyr um han var ein stor Statsmann, som heldt Land og Rike millom Fingrarne sine. Dei vert umskrìvne, motskrìvne, forklaara, burtforklaara, misforklaara, sundforklaara i alle Blad, uppatt og uppatt, Dag etter Dag, Maanad etter Maanad, liksom det var Orakel-Ord eller Himmelbrev; og dei Bladi, som minst bryr seg um Bjørnson, er dei som driv hardast paa med dette. Det er slikt som sermerkjer den store Mannen. Der er som ei Gudsmagt i honom; med eit Ord kann han setja eit heilt Folk i Sving, baade dei som er med og dei som er imot honom. Den Talen Bjørnson heldt sist i Studentersamfundet hev vakt mykje meir "Kvalm" enn um det var den mest stormerkelege Trontale ved Opningi av eit Riksthing. Her er snart ein heil Literatur um det som der vart sagt og ikkje sagt. Me hev alle undrast paa Talen, tenkt paa Talen, misteket Talen, prøvt aa tyda Talen; og no teiknar "Fædrelandet" 'n upp i Aarboki si som ei av dei fremste og største Tilburderne i heile det Aaret som gjekk. Samstundes innbiller flestalle seg, at den Mannen som heldt denne Talen er ein Halvgalning som ikkje hev Vìt paa mest nokon Ting, so at kvar Styving til Kvardagskloking, kvar Parlamentslars, kvar Avisneger hev mykje betre Vìt paa baade Livet og Folket og Staten og all Verdi enn han, - denne Vildringen uppi Gausdal. SIDE: 41 - Men det var Bjørnsons Tale i Studentersamfundet. "Fædrelandet" er "overrasket" yver, at Bjørnson, som eingong hev sétt Bonden paa ein Maate, no kann sjaa Bonden paa ein annan Maate; at ein Mann kann læra! - det skynar ikkje "Fædrelandet". Og at ein Mann er so ærleg at han talar ut um det han hev lært, det er òg noko som Fdrl. ikkje væl kann faa inn i Hovudet sitt. At Bjørnson sidan hev greidt Meiningi si ut noko betre og sagt, at han ikkje hev gjevet Bonden upp, det hugsar ikkje Fdrl. Det er so "overrasket" av aa sjaa ein Mann vera fullt ærleg, at det ansar ikkje meir. Men endaa meir "overrasket" er det yver dei liberale. Daa Bjørnson kom med sine nye Tankar hadde Fdrl. vonat so visst, at dei frilyndte Bladi som fyrr hadde halde Lag med honom, no vilde skilja Lag, so Mannen kunde verta reint aaleine, til eit lett Rov for dei konservative Vargarne. Men dei liberale Bladi slo ikkje upp med Bjørnson! Ja fleire av deim "uttalad seg paa same Maaten"! Skulde nokon høyra slikt? - Fdrl. er reint fjetrat av "Overraskelse". Litlu verðr Vöggr feginn. Dei liberale, som fyrr gjorde seg hosta store Tankar um Bonden, hev no lært, at han i mange Maatar - Takk have dei, som skulde syta for Upplæringi hans! - ligg meir atterut enn dei visste av. Dermed veit dei, at dei ikkje kann vinna so snart fram som dei trudde, men at her maa eit lenger Arbeid til. Og so legg dei hugheilt i Veg paa SIDE: 42 same Maaten som fyrr, med klaarare Syn og med færre Ov-voner. Meir er det ikkje. Dei liberale kann læra og hev Mod til aa læra, og difyre eig dei Framtidi. At dei kjenner seg sterke, ja sterkare enn noko-sinn fyrr, det kann Fdrl. sjaa nettupp av dette, at dei hev Mod til aa ærlegt segja Bonden Sanningi. Ikkje meir enn - kannhenda - eit einaste Fridomsblad hev gjeve upp Bonden, bidlande etter Byfolket; alle dei andre stend trauste der dei stod og trur paa Bonden like trygt for di um dei ser, at han for det meste enno hev mangt aa læra, fyrr han rett kann nytta Retten og Fridomen sin. Og me meiner Fridomsflokken trygt kann halda fram som han stemner; han er paa rett Leid. Bonden er korkje nokot Ovmenne, som sùme hev drøymt, eller nokot Naut, som andre -Ikkje-liberale - helst vil tru; han er ein heilt beintfram Mann, med gode Naturgaavur, men enno litet upplærd; han kann læra, og, kjære Fdrl., han skal læra - ikkje berre Skriving og Rekning og "Agtelse for det Bestaaende", men læra aa tenkja og vilja, læra aa vera vaksen Mann; daa kjem han nok med; og sidan vèl han sjølv millom dykk og oss. (1878) SIDE: 43 Norsk Skule. Ei Sak som Thing og Landsstyre jamt maa tenkja paa og hava uppe er Upplæringssaki. Det er ikkje tenkjande paa eit helsugt Riks- og Folkeliv utan god og jamn Upplysning; Thinget hev òg alt gjort mykje i den Vegen. Men vil me spyrja etter Frukti av det som her er ofra og gjort, so veit me dessverre, at den ikkje paa nokon Maate veg upp korkje Utgifterne eller Strævet; - me talar her serleg um Landsbygderne. Kunnskapen hev ikkje vakset som ein skulde venta. Visst er det fleire som kann "lesa, skriva, rekna" enn fyrr; men dei som gjer seg noko Gagn av det dei hev lært, soleis til aa samla seg Kunnskap, dei er meir enn for faa. Og den Kunnskapen, som Aalmugeskulen sjølv tygg inn i Borni, den er der lite Drygsel i; han vil oftast snart vera gløymd og vekkjer sjeldan nokon Hug til aa læra meir, elder nokor Gleda i Kunnskap og Upplysning. So gjeng daa Folkelivet ikkje stort fram heller. Der er lite Framgang aa sjaa fraa den Tid, daa Umgangsskulen hadde Magti; SIDE: 44 ja sume Stader finn ein at det heller sig atterut, med di at Matstrævet vinn meir og meir Magt, og dertil anten Suml og simpel Moro eller og ei sjuk og sur Pietisme, som er i Strid med alt friskt og sterkt i Livet og dermed avlar meir Vondt enn Godt. Me kann daa ikkje slaa oss til Ro med det som er gjort. Skulen maa verta stelt soleis, at Samfundet fær fullt Gagn av dei mange hundrad Tusund som det ofrar for Folkeupplysningi. Her stend sùmt att aa gjera, som maa verta gjort, og det fyrst best. Og det vert nok Thinget, som fær taka i, um det skal mùna; for dei som vel var nærast til aa gjera det, dei læt det visst vera, so lenge dei berre kann. Kunnskapen maa verta framboren paa ein slik Maate, at alle lett kann fata honom, eigna honom til seg og faa Smak for det som heiter Aands- eller Tankeliv. Lærdomen maa verta meir enn Bokverk og Knot; Skulen skal vera berre ein Utviding av Heimen. Han maa tala og fortelja paa same Maaten som det heime vert tala og fortalt; med eitt Ord: Skulen maa kasta all framandsleg Svip og verta fullt heimsleg. Det er no Kravet. (1878) SIDE: 45 "En vis Mand lønner og frir Sine, og saa er det vel med Kongen og Regjeringen og." So stod det i Bladet "Hardangeren" for ei Tid sidan. Den kgl. norske Regjeringi, som ikkje er vidare gløggsynt i store Saker, men hev "Auer som Katta" i alskyns Smaating, fekk sjaa denne Setningen. Og straks kom ho til aa mi som eit Ord, som ikkje nettupp er fagert, mennnast ser ut til aa vera godt kjent i Regjeringi like væl; det lyder, med Permissjon: "F-n frir sine." Den kgl. norske Regjeringi smatta paa dette. Det var greidt, totte ho, at her var Hs. Maj. Kong Oskar II likna ihop med Gamle-Erik; og um denne nok au er Konge, ja hev eit mykje større Rike enn Oskar II, so fann Regjeringi endaa, at Oskar II var vanfaren med aa koma i slikt Lag. Og det var rimelegt nok. Dermed lagde Regjeringi Sak mot "Hardangeren". No veit me alle, at Kong Oskar II og Gamle-Erik ikkje hev nokon Ting tilhopes, ja er so ulike kvarandre som tvo Monarkar kann vera. Det vert daa noko Flirande i, at Regjeringi hev SIDE: 46 funne det naudsynlegt aa faa ein Rettsdom i Stand til aa slaa dette fast. Og so kjem det dertil eit Spursmaal: kor veit Regjeringi so visst, at Brevskrivaren i "Hardangeren" hev tenkt nettupp paa Gamle-Erik? Dette Ordlaget "en vis Mand", - skal ein lesa det for ein "viss" eller ein "vis" Mand? Danskemaalet gjer ingen Skìl paa dei tvo Ordi. Les ein det "viis", so vert Setningen svært so uskyldig. Ein "viis", d. v. s. klok, Mann løner og frir sine; daa no Kongen og Regjeringi er vise Menn, so løner og frir dei au sine; det høyrer med til Visdomen deira, det. No kann der vel alltid vera litegrand Spott i det aa kalla Stang-Ministrarne "vise"; men noko Lovbrot er det vel ikkje. Og ei Regjering, som er so fastklind til Krakkarne sine som Stangs, ho fær nok i det heile ikkje vera finare paa det enn at ho toler litt Spott. Kor vil det daa gaa med Saki? Eg er ikkje lovlærd og torer ingen Ting segja. Visst er det Von, at naar Regjeringi kjem for Retten, so finn ho ingen der, som "frir sine", og daa kann det nok koma til aa røyna paa. Det verste er, at i Grunnen vert det galet anten ho vinn eller ho tapar. Vinn ho, so stend det fast, at ho ikkje løner og frir sine; og kor mange Tenarar kann ei slik Regjering daa venta aa faa? Men taper ho ... naa ja; Autoriteten er ein skøyr Ting; skal han verjast med Rettens Magt, so fær han lett Brestar. Heile Landet veit um desse vis(s)e Mennerne no, som løner og frir sine, og veit, at dette Ordet hev bìtet SIDE: 47 so hardt, at dei totte dei laut gjera Sak av det. Og um dei so fekk "Hardangeren" dømd hundrad Gonger og meir til, so vart det sitjande like godt, dette Ordet um dei vis(s)e Mennerne. Aa fara med Høgbrotssaker i denne Tidi er som aa leika med Eld og Krut. Det er Smaagutferd. Autoriteten maa nok hava anna enn Domstolar no aa halda seg uppe med. Men soleis er det. Regjeringi greider ikkje aa verja Autoriteten paa rette Maaten; snarare lyt Autoriteten verja Regjeringi. Og freistar ho seg stundom med eit Karstak, so gjer ho det so trehendt, at ho vert berre til Glis og Laatt. Tilmed Mgbl. hev sagt, at dette kunde Regjeringi gjerne latet voret. Ei sterk Regjering vilde agta seg for slike Karsstykke som for Rottekrut. Iminsto vilde ho ikkje leggja Sak for sovoret, utan ho visste at der var meir aa vinna enn aa tapa ved det, Naar eit franskt Høgreministerium med eit Retts- Søksmaal kann faa landlysa Gambetta eit Aar eller tvo, so vinn det paa det, og so legg det Sak. Men um Stang-Regjeringi kann faa leggja "Hardangeren" i ei Bot eller faa honom "sett" nokre Dagar, kva vinn ho med det? Ho berre tapar. Men "Hardangeren" kann det henda vinn! Det er underlegt aa sjaa paa slik Tankeløysa hjaa eit Landsstyre. Men det høver altfor godt med heile Stellet. Ei Regjering som ikkje veit likare aa gjera enn aa sitja og gjæta paa "Autoriteten" sin og Krakkarne sine, vert slik. SIDE: 48 Kom ho meir ut i Livet og Politiken dvs. inn i Thinget, so lærde ho snart so mykje, at ho ikkje vasa seg upp i slikt. Men "sjølv Mannen og sjølv Skaden", som dei segjer. Det er ho sjølv, som stengjer Dørerne for seg; og ein Dag kjem det vel upp, ille spunnet Garn. (1878) Skule og Heim. Eins Lærarløn for heile Landet er eit Krav som stundom vert reist. For er Løni ikkje lik, vert det sagt, so søkjer dei beste Lærarar seg dit, der ho er best, og dei hine Bygderne vert daa sitjande etter med Skalet. So sant som dette siste er, so trur eg endaa ikkje me bør gjera Skulen til Statssak meir enn han er alt. SIDE: 49 Di meir Skulen vert Statssak, di mindre vert han Folkesak, d. e.: di meir vert han skilt ut fraa Heimen. Og i same Mùn som han kjem burt ifraa den gjev han upp sitt rette Fyremaal, som er aa stydja Heime-Uppfostringi, samarbeida med Foreldri i det store Yrkje aa hjelpa dei Smaae fram i sann Gudstru og Upplysning. Det er fælt aa sjaa, kor langt burt ifraa Heimen Skulen alt no er komen. Um mange Lærarar lyt ein segja, at ikkje kjenner dei Foreldri og ikkje bryr dei seg um dei, ja ligg i Uvenskap med dei endaa-til paa sine Stader; og so vert det daa det same fraa hi Sida òg. Seminardaningi hev mykje havt det Laget, at ho hev dreget Gutarne burt fraa Folket og gjort deim til ytste Haletippen av Embættsverket, so dei hev meint som Embættsmenn flest, at Folket var til berre for aa skaffa dei "Postar". Det er paa den Maaten det gjeng til, at Lærarar t. D. kann vera imot ein slik Ting som aa faa Folkemaalet inn paa Folkeskulen. Det er betre enn det hev vore; men ovmykje stend att. Og den rette Boteraad er ikkje aa taka Skulen fraa Folket og gjera honom heilt til Rikssak; det me no som fyrr maa arbeida for er, at Folket kann læra aa skyna paa, verta glade i Skulen. Gjorde me Læraren til Riks-Umbotsmann, som inkje Hopehav hadde med Folket, so kom han til aa skilja endaa meir Lag med det, og Skulen vart endaa mindre Folkeskule enn han no er. SIDE: 50 At Staten hjelper til med aa løna Lærarane, naar Folket fyrst gjer sitt, det er rett og godt; og her bør han tøygja seg so langt som Raad kann vera. Og dei armaste Bygdarne bør hava serskild Hjelp. Men legg ikkje heile Skulen i Statshand. Det vil gjera Klova millom Skulen og Heimen botelaust vid og djup. Paa Stader der Folket enno ikkje veit aa vyrda Skulen for det han er, der - eg hadde so nær sagt - bør dei hava dei klenaste Skulemeistrane, so lenge til dei ser, kor det ber av. Dei vil daa snart læra. Naar dei ser, at andre Bygder med betre Løning fær betre Lærarar og dermed meir Gagn av Skulen, so kjem dei snart til aa skyna sin eigen Bate, dei med og gjera det dei kann til aa retta det som rangt er. Men lat oss aldri gløyma den Hovudsanning, at Borni høyrer Heimen til, og at Lærar og Foreldre maa samarbeida. (1878) SIDE: 51 Ægteskapslovgjevingi. Paa Umskiping av Lovverket um Ægteskap hev det vore arbeidt i langsameleg Tid. Men smaatt og traatt gjeng det. Ein Mannsalder er faren, sidan dei tok til aa tenkja paa denne Saki. Ho vart granska av ei kgl. Nemnd (Bispar, Prestar, Juristar, Bønder), som i 1863 prenta ei diger Bok um Ægteskapssoga hjaa dei ymse Folk gjenom dei ymse Tider, og som lagde fram ymse Forslag til ny Lov i Emnet. Men dermed tóttest me ha "gjort det gjerast kunde", og Riksstjorni lét Saki gaa til Ro. Kvila vart elles ikkje lang; Saki kom fram i Thinget baade i 1866 og 1869, daa eit Framlegg um fritt Val millom kyrkjeleg og borgarleg Vigsla vart vedteket i Odelsthinget, men fall i Lagthinget. Sidan hev Stjorni kvart Aar sett fram Forslag i Saki, men berre um borgarleg Vigjing. Ægteskap vert no stiftat: A. paa kyrkjeleg Maate: millom 1) Rikskyrkjekristne og 2) Rikskyrkje- og Sekt-Kristne; B. paa borgarleg Maate: millom 1) Dissentar; 2) Ikkje-Kristne (Jødar, Muhammedanar, Heidningar); 3) Kristne og Ikkje-Kristne. Det Framlegget, Stjorni er komi med i Aar, likjest i det meste dei Framleggi som var uppe i 1871-77. Me for vaar Part skulde gjerna vilja leggja eit godt Ord inn for den einaste Vigjingsmaaten som ikkje gjer Urett mot nokon, og som Kyrkja SIDE: 52 sjølv vilde halda paa, um ho hadde det rette Syn for sin eigen Bate. Det gjeld sjølve Sanningi. Me veit alle, kor endelaust mykje Usanning det no vert drivet med denne Kyrkjevigsla for baade Fark og Fagnafolk; og ein skulde ikkje driva Fjas med desse heilage Ting. Det er fælt naar t. D. Presten stend for Altaren og spyrr ei Gjenta som hev vortet nøydd til aa gifta seg - ved Foreldretvang eller ved eigi Misferd -, um ho hev samraadt seg med Gud og sitt eiget Samvit um aa taka denne Mannen (som tvingar seg innpaa henne eller som hev forført henne), og ho so maa svara Ja; eller um det er ein Mann som gifter seg for aa sleppa Tukthuset. Her stend Livskrav uppe, som det visseleg snart maa vera paa Tidi aa faa greidde; heile Kyrkjestellet vaart er komet ut-i eit Uføre, som krev at noko vert gjort, so Fridom og Sanning og Rettferd kunde koma meir til Magt ibland oss. Det er vondt aa vìta, at Samfundet, so som no her med Ægteskapen, endefram tvingar fram Hykling og Lygn hjaa alle desse Tusund paa Tusund, som av Vane eller for aa sleppa Ugreidur heng med i Kyrkja, men som ikkje hev ein Tanke for sann Tru og Kristendom. Lat det borgarlege Ægteskapet vera for alle. Lat so dei som er kristne taka kyrkjeleg Vigsla etterpaa. Det vil vera Hyklarar daa med, som vil stiga fram for Guds Altar i Usanning; men dei fær daa bera Andsvaret sjølve. SIDE: 53 At Folk "ikkje er budde" paa denne Umskipnaden, det er ein Grunn som vert framførd mot alle Framstìg, og som daa vel snart maa vera utslìten. Gjer ein Soknepresten til Notarius, som Tanken er no for det fyrste, so vil Yvergangen verta so lempeleg og lett, at Folk ikkje vil gaa stort til Brigdet. Og kann dei berga seg med borgarlegt Ægteskap i andre Land, so kann me visst faarelaust taka det upp i Noreg ogso. (1878) Aprilrevolutionen i Kristiania A. D. 1878. Eg meinte det var eit godt Merke, daa eg fyrst fekk høyra um dette Staaket. Det kunde voret større Sak, det visste eg nok; og Maaten dei gjekk fram paa kunde òg voret betre. Men aa sjaa norske Menn samla seg og vaaga sitt SIDE: 54 Skinn for ei sams Sak, sjaa norske Menn hava Mod til aa verja seg og avvisa ein Urett - desse norske Menn som elles so væl hev lært den Kunsten aa tegja og bita i seg og berre "knyta Neven i Lumma", men bruka Munnen, der Inkje er aa vaaga-, aa sjaa dette gav Mod; der var Livsvoner i det, - alt um eg visste, at det berre var um Kvelden og um Natti, dei vaaga Varpi sine. Men eg narra meg fint, maa du tru. Dei "norske Menn" var seg sjølve like. Det var ikkje "sams Sak", som samlad dei; det var Raaskapen berre, som maatte ut; det var ikkje "Folket", som baud opet Motstand mot ein Urett; det var Herket, som gjorde "Kvalm" og løynde seg kvar bak annans Rygg og kraup i Kraa so kjappt dei kunde, daa dei fekk vìta, at Hèrfolket hadde skarpe Patronar. Det er slike Storverk som vert utførde i Norig no. At Kvinfolk og Ungar gjorde Storparten av "Upprøret", med Uling og Steinhiving og andre nationale Krigskunster, det var daa òg som til høyrde. I dette "Kjæmpers Fødeland" er det nok i det heile Kvinfolket som er mest litande paa i slike Ufreds Tilfelle. Kvendi kann iminsto verta sinna, so sinna at dei gløymer aa vera rædde. Mennerne kann hava Sinne, dei med; men det vert sjeldan meir enn eit Innsinne, eit Langsinne, som dei gjeng og gøymer paa, til dess dei finn Høve til aa sleppa det ut so dei Inkje vaagar med det. Men daa vil det helst vera SIDE: 55 for seint; for daa er det sjeldan noko aa vinna helder. Det Storverket som vart gjort i denne Sluskekrigen knipte seg inn til ein Hop utslegne Glasrutur. Tvo-tri tusund Mann um aa slaa ut eit Par Vindaugo! Og endaa er eg rædd at dei djervaste av dei var drukne. Det var Krig, som hadde Skikk. Magistraten skal ha tenkt paa aa lesa Upprørsakti for dei; men hadde det vortet gjort, so hadde det i Sanning voret aa visa dei for stor Æra. Hadde dei samla seg um aa slaa ut Vindaugo hjaa alle Arbeidsherrarne i Byen, so hadde det endaa voret nokot; der hadde daa voret ein Tanke i det, slik han var. "Morgenbladet" tok til sa preika um "Socialisme", det; hadde det voret Socialisme, so hadde det voret Gull verdt imot no. No var det berre Raaskap. Kvar nytta Tilhøvet til aa gjera upp sine Rekningar. Der var det "Pannekaka" og "Tolvskillingen" og "Tryntyrken", som hadde eit Ord usnakka med Brennevinshandlar Persen, av di han ikkje vilde borga dei Brennevin - Vindaugo ut hjaa Brennevinshandlar Persen. Eller det var "Graabeinen" og "Lefsa" og "Pottemaalet", som - av gode Grunnar - hadde eit illt Auga til Konstabel Paalsen; so "samla dei seg" um aa hiva Stein paa denne Konstabelen. Stundom braut Flokkar seg inn til skikkelege Folk og gjorde Ugagn utan all Grunn. Det var den tankelause Villskapen i ein tankelaus Herkemuge, som lìver SIDE: 56 sine ljosaste Stunder i Brennevinskjellaren og hev sine største Minne fraa Raadstova. - Dette var April-Umstøyten i Kristiania 1878. Me maa med Skam segja at han var kavnorsk. Han kostad meir Smaastein enn Krut og fleire Glasrutur enn Mannaliv. Daa han sluttad, hadde ingen vunnet og ingen tapt. Ein Bokprentarsvein hadde fenget eit Laarbein brotet; Politimenn og Hestar hadde fenget Steinflengjur som blødde; ein Flokk "Uprørarar" var sette paa Raadstova. So kom Helgi; og so var det ikkje meir. Det er fælt aa vìta, at me lìver uppi slik ei Blautmyr av Raaskap; og dersom Stakkarsdomen ikkje var likso stor som Raaskapen, fekk me knapt sova i Fred nokor Natt. Tru det ikkje finst Raad for denne arme Mugen? Skal han alle Dagar lìva ned-i den Søyla? Det er uhuglegt kor litet her i Grunnen vert tenkt paa dette, og kor "fornæmt" skikkelegt Folk skyt Spursmaalet fraa seg. Held det paa soleis, so kjem vel den Dagen daa Spursmaalet bryt fram av seg sjølv; slike Uppstyr som dette siste er liksom Fyrebòd um det. Og daa skal det "gode Samfundet" verta sitjande i ei gild Glefsa, um det ikkje er betre fyrebutt paa aa greida Floken enn det no er. (1878) SIDE: 57 Politisk Organisation ! Me "held paa det gamle". Heile Thinget stod der og sagde: eit Brigde i Ægteskapsskipnaden maa til. Og heile Landet sagde det same. Alle visste dette; for Staten Skuld, for Kyrkja Skuld, for Einskildmanns Skuld, for Sanning og Rett Skuld: ein ny Skìpnad maa til. So stod Thinget og antrast og ordstridde eit Bìl, og so vart alt ved det gamle. Naa-ja. Det er godt, at det ikkje gjeng "for fort". Men det er ikkje godt at Thinget ikkje kann faa fram det det sjølv vil; og slikt hender rett som det er. Naar skal me faa ei skikkeleg Partisemjing, som kann setja litt Fart og Framferd i det offentlege Livet? Politiken vaar no er som ei stor Glya, ei Beinløysa, som ikkje kann røyva seg, men berre ligg og rèk og driv, ettersom det er Straum til. Er Straumen veik, so ligg ho der. Naar skal me faa eit skikkelegt samheldigt Vinstre, som hev Kraft til aa setia upp eit Program SIDE: 58 og segja: det og det vil me? No er det so, at det er berre paa eit Raam, um noko vert gjort. Dei er so sjølvstendige, desse gode Mennerne vaare, at fyrr dei ofrar endaa si minste Grilla, fyrr læt dei heile Saki kollsigla. Me kann ikkje Politiken vaar. I Staden for aa semja oss um det store i ei Sak og vinna det fram, i den Tanken, at Resten kann koma etterkvart, so stend me her som Holbergs Montanus og vêr kvar vaar vesle Sermeining og kvart Jota i denne Sermeiningi til siste Dropen i Blekkhornet og sviker for den Skuld Gong etter Gong vaar Hjartanskjær: Fridomen og Folkeveldet. Hadde me endaa ei sterk Regjering, so Monsør Montanus kunde koma i Soldatkufta og dansa under Korporalstaven, til dess han tok til Vìtet! Men Regjeringi kann ikkje sin politiske Stokkfisk, den helder. I kvar Sak hev me fyrst tri"Hovudframlegg": eit raudt, eit kvitt og eit raudkvitt; der er Thinget kløyvt i tri. Men so høyrer det tvo eller tri Attaatframlegg til kvart Hovudframlegg; dermed hev me Thinget kløyvt i aatte-tie Smaahopar. So er det ein som finn ut ein betre "Redaktion" av det eller det "Alternativ"; han vil hava eit Ord ut her og eit inn der; ein annan finn paa noko dilikt med eit anna Alternativ o. s. fr.; og so fær dei sistpaa det heile upp i ei Røra so endelaus, at det snart ikkje er Greida paa nokon Ting. Saki kjem burt millom Fingrarne paa Folk ved alle desse Redaktionar SIDE: 59 og Umredaktionar og Attaatforslag og Millomforslag og Papirlappar. Og alt skal upp i sjølve Thinget, maa-tru, til stor Bate for han som prentar Storthingstidende, men til Vanbate for baade Rikskassa og Politiken. Hadde me ein skikkeleg Partiorganisation, so kunde alle dei Smaating verta greidde i dei ymse Partimøte; og kvart Parti steig daa fram med sitt eine og klaare og væl gjenomtenkte Framlegg og samla seg um det og stod eller stupa etter som det var sterkt til. Paa den Maaten spara ein baade Tid og Mas, og Folk kunde fylgja med, og Thinget fekk gjort noko. Store Talar og lange Ordkast kann vera gode til sitt Bruk; men det som det gjeld um til Slutt er - Gjerning. Vil Thinget hava Tillit hjaa Folket, so trur me det bør minnast dette. Det kann nok ganga galet som det no gjeng. Thinget magtstèl seg sjølv ved denne endelause Usemja og Magtløysa. Thingsamlingarne, segjer Folk, vert lenger og lenger, og mindre og mindre vert gjort. Men det verste, som kunde henda oss no, det var um Folket misste Trui paa Thinget. Alt som er ungt og friskt i Samfundet hev bygt sine Voner paa det. Den Dagen, daa Thinget svik desse Vonerne vilde vera ein sann Domédag for Folk og Framtid. Lat kvar Veljar gjera sitt til, at den Dagen ikkje kjem! Men Thinget sjølv maa gjera det meste. Me maa læra vaar "politiske Stokkfisk". Serleg SIDE: 60 vil me telja vaare Riksstellarar til aa setja seg inn i det Stykket som handlar um det sanne politiske Sjølvstende. (1878) Toll og Skatt. Thinget hev havt mykje Mas no um Dagen med Skattesaki. Det vart til det at dei sette upp Tollen paa Kaffi, Sukker, Ljosolje, Tobakk, Brennevin, alt um der var dei som stridde sterkt imot. Det er Innkomeskatten, dei plent og plent vil sleppa. Sùme trur òg, at det skal bera til. Men det vert fælt til Kniping og Sparing og Tøygjing og Strekkjing paa alle Kantar for aa faa det til aa hengja ihop. Og endaa vert det visst so nøpet, at det skal spyrjast um ikkje Budgettet kjem til aa rivna i Saumarne, so dei lyt til aa bøta det ihop att med nettupp denne SIDE: 61 same Innkomeskatten, som dei er so paa Livet for aa sleppa. Soleis er det naar ein gløymer aa "spara fraa Lòket", so Botnen kunde spara paa seg sjølv. Det kostar aa vera Kar, maa vita. Hev ein dertil ei Regjering, som er so hæv, at ho paa ein einaste Konto (Jarnvegsbyggjing) øyder upp 14 Millionar Kronur meir enn utreknat og fastsett var, so er det ikkje anna ventande enn at det vert Smalhans paa Slutten. At dei i laake Tider som desse vil sleppa endefram Skatt, det kann so vera; Folk kann meina at dei hev Skattar nok fyrr, og det er ikkje greidt med slike Steinar paa Lasset midt i brattaste Brekka. Smaafolk ut yver Landet, som slit so saart for Maten til Munns, dei vilde visst ikkje finna det lett aa hava Skatteskillingen liggjande upptald og ferdug, naar Lensmannen kom; og so vart det Panting og nye Utgifter. Daa vil dei heller hava Tollen; for den er so sløg den: ein legg Skatten smaaskillingsvis og so jamt i Senn, at ein gaar ikkje til det; det er den "finaste" Tjuvskapen som enno er uppfunnen. Og so kann ein maata til sine Utgifter sjølv daa; vert dei for store, so kniper ein inn paa Lìvemaaten: fyrst paa alt, som meir skulde vera til Hugnad - Kaffidropen, Tobaks-skraai -, og sidan paa Klæde og Mat; og so heng det ihop og skranglar i Veg, fær ein tru, til dess Tiderne vert betre. Det er meir nibbelegt, dette, tykkjer Folk; dei dreg nok Byrdi, men tarv ikkje vìta større um det. SIDE: 62 Det er som med Mannen som var ute og køyrde; so raaka han paa ein som bar paa ein Sekk, og som bad um aa faa setja Sekken og seg sjølv upp-i. "Nei," svara Mannen; "det vert for tungt for Gampen, det." "Men naar eg no sit og held Sekken sjølv?" spurde hin. "Ja, daa kann du setja deg upp-i," svara Mannen. Der hev me Tanken i det umveges Skattestellet: Gampen dreg Sekken, men tarv ikkje vita um det. Det verste med Tollskatten er, at han er so misjamn og rangvis: fell etter Maaten tyngst paa dei som minst tòler. Dersom ein attaat kunde leggja dugeleg Skatt paa dei Ovbunads Ting som den rike brukar og den ringe lyt umbera, so var det endaa ein Ting. Men her vil det gjerna vera eit og anna i Vegen, som t. D. ein Handelstraktat; i det heile kjem ein ikkje langt her; det er Smaafolket som lyt svida. Men Folk fær hava det som dei vil, til dess dei lærer. Det er vel det, Thinget òg hev meint; og daa er her inkje aa segja, fær dei det berre til aa hanga ihop. Og so fær me tru paa betre Tider til Aars att. For det dei knip inn no, det kjem attum daa, og so slepp dei ikkje Innkomeskatten, um dei so "stod ned-i Vatn upp-und' Armann'". (1878) SIDE: 63 "Almue" - Folk. Det er reint svært, so gamle "Almuevennen" ligg og høgg og hakkar etter Johan Sverdrup. Alt som den Mannen gjer, - "Almuevennen" rengjer det um og tyder det ut til det verste; tenkjer vel, at di meir han kann riva ned paa ein stor Mann, di større vert han sjølv. Der er noko raatt og stygt i dette. Sverdrup er ein gamall Mann, som hev ofra Landet so langt og rikt eit Arbeid som faa eller ingen. Og enno held han fram, ungdomsfrisk i Aand og i Tanke som fyrr; Helsa er veik, men det er det same; han arbeider utan Stans; vil vera med aa byggja Landsens Framtid, til dess Handi sig og Augo sloknar. Ein sovoren Mann burde vera trygg mot all Gapeferd. Men Armodsdomen, Faavisa, Hatet ligg etter honom allstødt, og kvar gjer med beste Vilja sitt til aa SIDE: 64 leggja kalde Skuggor yver ein stor Manns aldrande Aar. Ja dei Bladi som driv mest med dette, nettupp dei er det som hev den største Magt og dei fleste Lesarar. "Morgenbladet" heiter enno Intelligensorganet, og "Almuevennen" hev det største Tingartal av alle Blad i Landet, til eit sorgsamt Vitnemaal um, at Landslyden ikkje er eit Folk, men - rett nok - ein "Almue". Som væl er hev det daa no i denne store Mugen sett seg av liksom ei folkeleg Kjerna; og den veks for kvar Dag og vil vel sistpaa fylla Landet. Daa vil "Almuevennen" og "Morgenbladet" og deira Aand vera burte, og det vert Rom til aa lìva for Menn som Sverdrup med. SIDE: 65 "Brorskap." Svensken er i Ulag. Han likar ikkje, at Konsulpostarne i London og Leith er sette med Nordmenn, og serleg er han utor seg for, at Richter fekk den Posten i London. No hev det fyrr - etter Mgbl., som her um Sundagen skreiv eit godt Stykke um denne Saki - voret soleis, at 13 Konsulpostar (Løningssum 132,000 Kr.) hev voret sette med Svenskar og 10 Postar (Løningssum 67,700 Kr.) med Norske; men av Utgifterne til Konsulkassa hev Norig bore 382,250 Kr., men Sverig berre 248,890 Kr. Soleis hev Svensken lagt ut 133,300 Kr. mindre, men havt Postar paa 64,400 Kr. meir enn me, so ein skulde tru han maatte vera vel nøgd. Dertil kjem, at paa London hev Norig meir Skipsferd enn Sverig, so at der skulde Norig hava fyrste Retten i alle Tilfelle. Og um Richter skal visst ingen segja annat enn at han er Mann for aa greida Posten, og det so, at baade Svenskar og Nordmenn kann vera tente. Likevæl er Svensken i Ulag. Stockholmsbladi skriv Harmkvedingar, det eine verre enn det andre, og riv Sinne ut snart paa Nordmennerne, snart paa Styret sitt, snart - som ein kunde tru - paa sjølve Kongen. Der er gjort Svensken og den svenske Konsul Cöster Urett; den svenske Grunnlovi og all Rett er trampad under Føter; ein Ting hev Svenskarne Sans for, og det er SIDE: 66 Rettvisa; men det er rangvist at Cöster ikkje fekk Londonposten; dermed er sjølve Samfestet i Faare o. s. fr. [fotnotemerke] Det er slikt me kallar aa gjera ei Fluga til ein Elefant. Me Nordmenn, som nok hev Ord for aa vera saare paa "Æreprikken", men som i Røyndi er heller smaanøgde i den Vegen, ser straks, at slikt Uppskrik ikkje er annat enn laakt Lune. Dei fær ikkje oss til aa tru, at ein Konsulpost paa nokre Tusund um Aaret kann sprengja eit Samfeste som i ymse Ting hev vist seg gaglegt for baade den eine og den andre av Partarne. Men her er sumt aa læra av svensk Framferd i denne og dilike Saker; me ser, at Svensken er den sterke i Samfestet. Naar me tykkjest lida Urett - det hev òg hendt! - so skrik me ikkje; me smaamurrar, men hyssar paa kvarandre, at det ikkje skal verta høyrt paa hi Sida Kjølen og "forstyrre den gode Forstaaelse, som nu Gudskelov er indtraadt mellem de tvende Broderfolk". Og det endar med, at me gjer Knefall og kysser den Handi som slog oss. Men fær ikkje Svenskebror sin Vilje, so slær han paa Slira og gjer alt det Staak han kann; er slettikkje rædd for at det skal verta høyrt "paa hi Sida Kjølen". Tvertimot! Dette vil me helst hava so utlagt, at Nordmannen er roleg og klok, men Svensken væl øsen Fotnote: Sidan hev daa eit Stockholmsblad teket til Vìtet. Det finn det rimelegt at Richter fekk Posten, og hev aat Felagarne sine, for di dei hev bruka slik Munn. SIDE: 67 og fus av seg. Men det vilde vera underlegt, um so var. Svensken er ein gamall Statsmann, som hev voret ute i Verdi og lært sin Politik; me er politiske Heimalingar, som kann gaa her og tru paa Studenterferder og Festtalar og halda det for Politik aa drikka Brorskaaler og byta Hovudplogg og halda skandinaviske Ranglelag burti Odins Lund. Me er so unge, at me meiner Nationar kann "elska" kvarandre og lìva saman liksom Nygifte, som berre tenkjer paa, kóss dei best skal gjera kvarandre til Lags; det gjeld einast um, at Svenske og Norske rett "lærer kvarandre aa kjenna"; daa vert dei so glade i kvarandre, at sjølve Millomrikspolitiken deira vert Elskhugsskjemt. Men Svensken - naa-ja; han hev Ingenting imot eit godt Lag med god Mat og Vin og Puns og Talar; men han veit den vesle prosaiske Ting, at der er ikkje Brorskap i Politik meir enn i Kortspel. So snart det kjem til Aalvor, læt han daa Festar vera Festar og Ord vera Ord; at Politiken er Politik - det gløymer han ikkje. Og det gjer han Rett i. Statsmoralen er slik. Med all Statskristendom gjeld det ærlegt og ende fram, at kvart Folk er seg sjølv nærast. Den Statsmannen som av "Brorskap" med eit anna Folk ofrar so mykje som ei Haarsbreidd av det som hans eige Folk held for sin Rett, han heiter i alle Tungemaal ein Landssvikar. Kvart Folk krev av Styrarane sine, at dei skal kara til sitt Land alt det dei berre kann av Vinning og av "Ære." Eit Folk er ei so stor Personlegheit, SIDE: 68 at det tykkjest hava Rett til dette; det er dessutan nøydt til aa taka det soleis. Millomrikspolitiken er enno litet annat enn bellum omnium contra omnes, Krig av alle mot alle; den som vil lìva lyt daa vera um seg. Det er nok etterkvart komet upp nokot som dei kallar Folkerett eller Millomriksrett; men den hev ikkje stor Magt. Alt dette hev Svensken gjenom ein lang Skulegang lært. Og han veit, at Verdi er seg allstad lik; det som er den aalmenne politiske Skikken, maa daa òg vera den skandinaviske. At me er nærskylde og Grannar med Svensken kann ingen Skìl gjera. Soga hev aldri visst av anna enn at Brør kann hatast som andre og stundom meir; og skal nokon trættast, so lyt det nettupp vera Grannar. Og um i Røyndi alle Menneskje er Brør,- i Politiken er der ingen Skyldskap. Tvo Folk er tvo Folk; slær dei seg ihop, so er det av di dei trur, at dei baae skal bata av det, kvar for sin Part. Dette veit Svensken, som sagt. Han gjer seg daa Samfestet so nyttigt som han kann, dreg til seg det han kann faa og læt "kära bror" hytta seg som han best orkar. Svensken raader heilt i Diplomatiet og tek meir av Konsulpostarne med, enn han etter Skipsferdi skulde hava. Og fær han ikkje det han vil, so gjev han vondt for aa skræma oss til ein annan Gong. Brorskapen - gøymer han til næste Skandinavfesten. Og slær han til seg det han utan Servanskar kann faa av Vinning og Magt, so gløymer kan ikkje Ære-Kapitlet heller. Naar Kongen SIDE: 69 er utanlands heiter han berre den svenske Kongen; Flòten som fører honom heiter "svenska flottan", um so dei fleste av Skìpi fører norskt Flagg; i slike Tilfelle fær og oftast norske Skip svensk Kommando. Paa dei Staderne, der Svenskar er Gesantar eller Konsular dvs. dei fleste Stader) veit Folk aldri anna enn at Norig er svensk Provins; i sjølve Tyskland vert Ibsen og Bjørnson rekna for svenske Diktarar. Og det spørst aldri, at det fraa svensk Sida vert nokot gjort til aa retta paa slike Mistak; Svenskarne tek den Æra dei kann faa og trur, at dei ved det berre gjer Rett mot Landet sitt. Og kva skal ein segja? - Politiken er slik. Eg hev daa aldri brytt meg um desse Flikrings-talarne og Gjølings-songarne, me hev faret med mot Sverig. Naar Svensken talar eller skriv Kvæde for Norig, so er der alltid nokot rakt og reservert ved det som vert sagt; han held paa sin Sjølvvyrdnad; er Sjølvherren, Adelsmannen; og det gjer han Rett i; ein vyrder den som vyrder seg sjølv. Men naar Nordmannen kjem med sine knebøygde Hølingskvæde . . . altfor ofte minner det um Husmannen, som gjøler for Jordherren for aa faa honom i Godlag. Det hev ikkje voret meint so; det er berre den Barnetrui paa "Brorskapen"; men so maa det sjaa ut, for Svensken og for andre som legg Merke til det. Lat oss hava so vidt Mannskap, at me fer fram - med Finleik og Folkeskikk, men samstundes med vaksen Manns Sjølvvyrdnad! SIDE: 70 Lat oss læra, me med, at Brorskap er Brorskap og Politik Politik! Me forstod dette i 1814 og utetter; og eg trur mest at me no tek til aa arbeida oss upp att. Eg trur at Sjølvkjensla vaar veks, liksom me ogso gjeng fram i Politiken. Du ser, at me av eiget Tiltak driv fram eit og anna; dette med Konsulpostarne er eit Teikn i den Leidi, liksom òg det, at me hev fenget ein Nordmann til norsk-svensk Utsending i Paris. "Brorskapen" - den stend like godt; me tek honom berre noko mindre barnvoret. Naar Svensken slær paa, at Samfestet ikkje hev godt av det me her hev gjort, so veit me, som sagt, at slikt Inkje hev aa segja. Samfestet stend ved Lag nett so lenge som baae Partar finn, at dei hev meir Bate enn Skade av det, - korkje lenger eller kortare. No finn visst dei fleste, at Baten av Samfestet er større enn det Bryet det gjev, og dermed stend det so fast som det kann standa. Kjem Folki ein Gong til det, at dei kann hava alle Godmùner av Samfestet, men sleppa Krangel og Ugreida, ved aa ikkje hava dette politiske Samband, so brotnar Samfestet av seg sjølv, trass i "Brorskapen". Det som alltid gjer slike politiske Giftarmaal folke-millom mindre sætande, det er den Motsegni som ligg i, at Partarne skal vera baade sambundne og fullt sjølvstendige. Der er i dette ein Tankefloke, som ein tysk Kunst-tenkjar visst vilde hava Moro av, men som i Røyndi vil syna seg SIDE: 71 gjenom Tvistemaal og Øsingar, som veks i Løynd, til dess der vert ei Motsetning so stor, at ho ikkje læt seg jamna ved Tanken paa dei praktiske Vinningarne, Samfestet fører med seg. Det er naar ei slik Motsetning viser seg, at det norsk-svenske Samfestet vil vera dømt, - um ho viser seg. (1878) Thinget 1878. Hev dette Thinget voret av dei lange (fraa 1/2 til 21/6), so var det Synd aa segja det hev voret av dei store eller sterke. Skattesaki, største Fyrelòga si, fekk det ikkje greidt; det fælte seg av for ei "Folkemeining", som me høyrer alt no tek til aa venda seg, tilmed paa Vestlandet, der Pengemagti er minst. Og i Staden for aa bøta der Bot turvtest lagde det nye Steinar til det Lasset av Rangvisa som heiter Tollstellet, SIDE: 72 so at samstundes som Embættsfolket fekk sine Dyrtids-Tillegg, vart Matbiten og Kaffiskvetten gjort endaa dyrare for dei som berre hev sitt eige Slit aa stola paa. Det einaste gode ved denne Avgjerdi er, at Folk ettervart vil faa Augo upp og sjaa kor bakvendt det no snur, og at Innkomeskatten daa, naar han næste Aar kjem upp, vil verta mot-teken med Ro av dei fleste. Og me kann vera med paa, at Folket trong ei slik Fyrebuing. Riksskuldi vart i Aar auka med 31 Millionar Kr. Men aa laana Pengar inn i Rikskassa no er som aa ausa Vatn i eit Saald; 24 Millionar var alt - ved "Yverskridingar" - burtøydde paa Jarnvegjerne. - I Politiken var Thinget veikare enn Folk hadde ventat. Skattenemnd-spursmaalet, som hadde ymis politisk Vigt, sleppte det kraftlaust ifraa seg og gav Regjeringi Rett, so at um ho vil bruka det Taket ho her hev fenget, so vil ho heretter kunna faa baade Stadfestingsrett i Bevilgningssaker og Magt til aa stella med Storthingsbevilgningar som ho sjølv tykkjest: kann taka det ho likar og strjuka eller umgjera Resten. Der skal eit sterkt Thing til aa retta dette upp att. Men aa faa eit sterkt Thing ut av eit veikt og viljelaust Folk er ikkje lett; einaste Voni er, at det er vandt um Regjeringi er klok eller modig nok til aa nytta Sìgeren sin. I ein Veg hev Thinget i Aar voret godt; var det fyrste som praktisk tok upp den norske Tanken. Det som der vart gjort er og eit SIDE: 73 "Præcedens"; og det vil bera langt. Thinget arbeidde i det heile godt i Upplysningsvegen; Lærarlønerne er aukad og Professorlønerne sette tòlleg i Skikk. Og daa kann ein trøysta seg for mangt anna. Upplysning er Liberalitet, og Folkeupplysning er Folkemagt. Og so lenge Thinget arbeider so godt her, kann me endaa segja at det er Landsens Fridomsvakt og Drivhjulet i Framgangen vaar. (1888) Det norske Kongedømet. [fotnotemerke] Det vert stundom talat og skrivet paa ein Maate so ein skulde tru at Kongedømet her i Fotnote: Dette Stykket - liksom eit anna noko lenger ute ("Parlamentarisme") - høyrer med i eit Ordskifte som vart ført millom "Fedraheimen" og Chr. Bruun um det republikanske Spursmaalet her i Landet (som Bjørnson daa hadde reist). Bruun meinte at det Spursmaalet burde under Dryfting no; eg heldt paa, at det enno ikkje i Røyndi var "uppe". (Merknad 1919) SIDE: 74 Landet var i Faare: at Vinstre - i Løynd - arbeidde for Fristaten. Dette er etter mi Meining eit Mistak. Me bør for det fyrste ikkje gløyma den norske Atterhaldshugen, som er so sterk, at han i lange Tider kann halda fast paa ein Skìpnad berre av Vane. Um fem Settepartar av Folket var republikanske av Tanke, so vilde Kongedømet enno i lange Tider kunna halda seg, av di Folk ikkje brydde seg um aa gjera noko Brigde i ein gamall og tilvand Ting, naar daa ikkje eitkvart sers dreiv dei. Men no er Folksens Mengd ikkje eingong republikansk av Tanke. Det er sjeldan at ein finn ein Vinstremann, som held noko serskilt paa Fristaten. Det einaste eg kann segja eg hev funnet i Vinstre er den reint fredelege Trui, at det kann ikkje nytta aa halda Kongedømet uppe med Kunst, dersom det ikkje kann liva paa naturleg Maate. Men slik Fristatshug kann ikkje leggja mange Halmstraa i Vegen for Kongedømet. Mot det er det snaut nokon einaste av desse Fristatsmennerne som finn Grunn til aa arbeida, so lenge Mengdi av Folket vil hava det; dei veit òg, at her er mangt som fyrst bør bli gjort, fyrr det kann nytta aa tenkja paa slike storpolitiske Umbøter. Men er Kongedømet ikkje i Faare, so skynar eg ikkje at me av den Grunn tarv kløyva Vinstrefylkingen. For det andre meiner me ikkje lenger, at Kongedømet er nokot heilagt som det gjeld aa halda upp Trui paa; for oss er der ingi "absolute" Riksformer, som skulde vera gode i seg SIDE: 75 sjølve utan Avsyn paa Tider og Tilstand. Formerne maa vera etter som Livet og Folket treng til dei; anna spørst det ikkje um. [fotnotemerke] Dette gjeld daa òg Kongedømet. Det kann vera godt og gagnlegt, og det kann vera det motsette; Spursmaalet er, um Folket no for Tidi treng det. Naar er daa Kongedømet godt? - Det er godt, naar det hev noko aa gjera. Det er soleis jamt godt for eit Rike i Upphavs Tider, daa det gjeld um aa skipa og slaa fast dei ytre Vilkaar for Rikslivet og læra ei utamd Mengd upp til aa lata seg styra av Lov og Rett. I slike Tider spørst det serleg um Kraft, Einskap, Stødleik i Styringi, um fast Hand og greid Autoritet, som kann sjaa etter alt, og som hev si Vinning av, at alt gjeng paa fyreskipa Maate. Daa er Kongedømet godt med sin eine Mann i Brodden for alt og sin sterke, klaare Autoritetstanke. Fristaten vilde staa raadlaus her. I vaar Tid og paa vaare Tufter er Samfundet for det meste ferdugt med Nybyggjar-Arbeidet og hev anna aa stræva med. Det er Borgaraand, det legg seg etter aa skapa. Det vil tyna den blinde Sjølvhugen, denne Dyrehaatten som dreg Mannen ned i Mold, og lyfta honom upp i Mannheimen, der den einskilde meir og meir kjem i Samanheng og Samarbeid med alle, vinn Aalmenn- eller Samfundshug. Til dette Fotnote: Dei kann vera meir eller mindre fullkomne etter sin Tanke (teoretisk); men den mindre "fullkomne" kann til sine Tider vera gagnlegare enn den fullkomnaste. SIDE: 76 Arbeidet trengst det Fridom, so Mannen lærer Sjølvtenkjing og Sjølvandsvar, og Upplysning, so han fær Greida paa Livsloverne han maa halda seg etter,um han skal vinna so langt som han hev Vonerne til. Derimot trengst ikkje denne sterke Utanpaa-Autoriteten. Fridomen maa Folket vinna gjenom eigi Tenkjing og eiget Stræv; og Autoriteten no maa vera ein som Folket sjølv sèt upp etter sin eigen Tanke um det sanne og rette. Autoriteten i det frie Samfundet er Lovi, som Folket gjev seg sjølv etter si eigi Røynsle og etter sitt for kvar Tid klaarare Syn. Den gamle Utanpaa-Autoriteten kann daa arbeida seg inn i dettc nye Samfundet og faa so vidt Rom der, at han held seg med Liv. Men lærer han ikkje aa bøygja seg inn under den nye Samfundsskikken, so kjem han i Motsetning til det Folket han skulde tena og er daa i Grunnen dauddømd, um han so i ytre Meining held seg uppe; dei nyare Samfundi hev Kongedøme av baae desse Slagi. Men i sùme Rike hev Einstyret baade Liv og Livsrett. Soleis i Tyskland og Italia; for der hev det enno ei Gjerning: det nasjonale Samlingsarbeidet, som Einstyret synest serleg laga til. Keisardømet er ei Stormagt i Tyskland; og det italianske Kongedømet er so sterkt, at det magtar aa samla Fristatsfylkingen inn-under seg, ja aa bruka eit republikansk Riksraad. Eit anna Yrkje, som Einstyret til dessa hev vunnet Magt paa, er Hèrvinnar-Yrket; paa det lìver vel det russiske Einveldet mest, og paa det lìvde Napoleon SIDE: 77 o. s. fr. Men nasjonale og menneskjelege Tankar tyner meir og meir Hèrvinnarhugen ned hjaa Folk; berre paa slike Verk vil eit Einstyre heretter vel knapt i Lengdi kunna lìva. Den Gjerning som skal gjeva Kongedømet Livsrett maa vera ei Riksgjerning, ei Samfundsgjerning; det kann ikkje lìva paa eit Ser-Yrkje. oleis ikkje paa aa "vaka yver Faatalsretten", som sume trur. Det nyare Samfundet hev ikkje noko Faatal med nokon framifraa Rett; Lovi er lik for alle. Fleirtal og Faatal skifter stødt, og noko sers hev Faatalet ikkje aa krevja; det fær berre arbeida, med alle dei Grunnar det upp kann leita, for aa koma i Fleirtal att. I det frie Samfundet maa Fleirtalet hava det fyrste Ord; for er det Urett at Faatalet ikkje fær Sitt fram, so vert det sjølvsagt større Urett, um Fleirtalet skal lida. Aa hava ei Riksmagt serskilt til Vern for Faatalet vert ein Grunn-Urett: eit Bròt paa den Tanken at alle skal hava jamgod Rett. Kongedømet kann ikkje lìva paa Serformaal. Vert det ei Partimagt, so er det dømt. - Her i Norig kunde Kongemagti hava ei Gjerning. Me er i fleire Maatar eit Nybyggjarfolk; serleg hev me eit nasjonalt Samlingsverk fyre oss, som ei norsk Kongsmagt kunde vinna seg eit langt Liv paa. Men nettupp den Gjerningen kann det norske Kongedømet ikkje faa gjort, av di det er eit Tvivelde: Unionen gjer det ubrukelegt i det nasjonale Arbeidet. Det er ein nasjonal Byting, som ikkje hev rett SIDE: 78 heime nokonstad, og minst i Norig. Kongen stend for Tanken vaar som ein Halvframand; og naar han er her, so er han her paa Vitjing, paa Gjesting; me segjer aldri at han kjem "heim" til Kristiania. Han kann aldri veksa seg so heilt inn i Livet vaart som han maatte gjera, um han skulde bera uppe Tjodmerket. I Grunnen er han utanfyre, framand; me tenkjer aldri paa Kongen, naar me er uppglødde for Heimen vaar og det gode og hyggjelege ved den. Og i det politiske Livet minnest me berre Kongen ender og daa, naar han negtar Stadfesting paa ei Lov som me gjerne vilde hava. Gjenom Samfestet veks han dertil ihop med sùmt som me mislikar, med ukjære Minne um Svenskestrid, um Faarar for Fridomen vaar, um Samrøringstankar og annat, som nettupp ber den nasjonale Kjensla imot. Det hev vore sagt, at um Unionskongedømet skal hava nokon Kongstanke, so maa det vera Samrøringstanken. Dette er sterkt sagt; men for oss ligg den Tanken nære. No kann ein nok ikkje faa Nasjonar til aa "veksa ihop"; men ein kann stella det so, at den sterkaste av dei legg seg utyver dei andre og dreg dei inn-under seg. So fer Russland med Polen; Austrrike strævar med aa fortyska Magyarar og Tsjekar; England angliserar Skottland og Irland, og so fort. Og berre den Ting, at vaart Kongedøme kunde hava sovorne Tankar med oss, det gjer so mykje, at me ikkje trur oss noko trygt til det. SIDE: 79 Men er dette so, daa er det vel rimelegt, at dei Mennerne som arbeider i Politiken vaar ofte finn at dei hev anna aa leggja si Magt paa enn paa det aa serskilt "stydja Kongedømet". Det er Landet, ein skal tena; og so lenge ein hev Kongemagti med seg paa det, so kann ein hugheilt samla seg um Kongen. Men hev Kongemagti for mykje anna aa stræva med, - naa ja, so fær ein hugsa Pligterne mot Landet. Kongedømet fær lìva so godt som det kann, og so lenge som Folket held paa det. Me ser, kor hardt Høgreflokken balar med aa "verja Kongedømet". Men me veit au, at Kongedømet hev Grunn til aa beda Gud fri seg for slike Hjelparar. Kongedømet, daa visst vaart, hev i dess Tider best av aa verta tagt stilt um. - Men endaa segjer eg trygt, at det ikkje er i Faare. Det hev ingen historisk Livsrett; men det hev ein annan, og det ein noko-so-nær usliteleg Grunn aa kvila paa: Vanen. Konge maa me hava, av di me alltid hev havt Konge, tenkjer Folket. Det er sagt, at det Kongedømet me no hev, er som skapt til aa fostra oss upp aat Republiken; og det kunde ein meina. Men ei Kongetru, som heldt ut Oldenborgar-Styret, held ut alt; Kongetanken er for inngrodd. Gjenom Hundradtals Aar hev Kyrkja boret Kongen fram i Song og Bøn, so no høyrer han mest med til Trui. Og enno er han for Folk flest mest som ein liten Gud; han er Herre yver Lovi og hjelper alle som gjeng til honom med Bøn eller Klagemaal. Men um ein ikkje SIDE: 80 trur paa det lenger, - so er det no so lell, at Kongedømet er det som me alltid hev havt, og som me er kjende med, og som me greider oss med no som fyrr. Ei Styresmagt maa me hava. Og gjer ikkje Kongedømet nokot sers godt, so gjer det vel ikkje nokot vidare vondt heller. Kven kann dessuten vita, um det vart betre, det me fekk i Staden? Paa desse og dilike Tankar kann det norske Kongedømet lìva trygt, um det so ingen annan Rett hev. Dei fleste Fristatsmenner me hev er Tanke- og ikkje Vilje-Republikanarar. Ein er her, som paa Aalvor lyfter Fristatsmerket: Bjørnson; og Folk likar Tankarne hans um Kongedømet; men faae eller ingen er det som gjer dei til Fyremaal for Arbeid. Me hev ingen republikansk Fylking i Landet. Tanken er i Grunnen ikkje uppe. Lat Bjørnson slita seg ut paa aa faa honom upp; og lat ein stor Mann til slita seg ut; daa kann det henda me fær ein republikansk Fylking. Og endaa vil det vera langt fram. Det norske Folket hev alltid gode Stunder. Og den Ting, at Kongedømet stend so paa Fraastand, det er nok ikkje til Styrkjing for dess sanne Livsrett, men so mykje meir for den "Livskrafti" det fær ved Vanen. Dessutan, di lenger det stend ifraa ein, di gildare kann det sjaa ut; "Fraastandet idealiserar". Det er vel mykje av den Grunnen at Kongsmennerne vaare er so glade i Samfestet med Sverig. - Nei. Me hev mangt som trengst meir enn aa verja Kongedømet. Og det er ikkje ny SIDE: 81 Kløyving og Sundskiljing, me treng; d'er det rakt motsette: meir Samling um dei store Ting og meir Tòlsemd i dei mindre. Og me hev so mange Ting aa gjera, at her er nok aa semjast um. Me skal vera langt komne, fyrr det tarv vera Spursmaal um aa skiljast for Skuld eit Spursmaal som det um Kongedøme eller Republik. (1878) Høgsterett hev no sagt, at "en vis Mand" er Gamle-Erik, so no skal Ingen lenger tvila paa det. Og det er godt aa hava Høgsterettsdomar for slikt; det er reint ei Vinning for Ordboki at den Domen er fallen. Men den norske Regjeringi, - det den hev vunne er Høgsterettsdom for, at ho ikkje løner og frir sine; og den Vinningi er ikkje stor. SIDE: 82 Gamle-Erik er nok ein Skarv, som me veit, ja den største Skarven som til er. Men etter dei gamle Segnerne er han daa so vidt ærleg, at han løner og frir sine, - eller so vidt klok; for han veit likso godt som Mgbl., at ein Tenar maa hava si Løn, skal han vera litande paa. Og han veit med seg sjølv, at gav han ikkje god Løn, so var det ikkje ein som vilde vera hans Mann. Dermed betalar han for seg, og so fær han Folk, ja vinn eit "Parti" so stort, at han aldri er i Beit med aa faa sine "Forslag" fram, um dei er aldri so galne. Slik ein Sløging skulde nettupp den norske Regjeringi taka Lærdom av. Men no hev ho Dom for, at ho er ulik denne Sløgingen i dette som i alt annat. Ho læt sine Folk træla utan Løn; hjelper dei ikkje eingong med ein Orden. Og korleis kann ei Regjering som Stangs venta aa faa noko skikkelegt Parti paa den Maaten? Det er visst ikkje mange som vil tena dette Styret utan god Løn. Ikkje gjorde eg det. Løn i Haugevis maatte eg hava, um eg skulde tena noko so livlaust. Umframt Pengar, sjølvsagt, laut eg hava ein Orden til kvar Aarmaalsdag; dertil Sæte i alskyns kgl. Kommissjonar, Rett til aa leggja eit godt Ord inn for Vener og Kjenningar, Lovord i Mgbl. for alt det eg gjorde og ikkje gjorde, og til Slutt ein Bisp til aa halda Liktalen; og endaa skulde ikkje eg vera av dei dyraste Folki. Det skìl so utrulegt, kven det er ein tenar, maa-tru. Ein Tanke, t. D., den kann ein koma til aa halda so av, at SIDE: 83 .ein gjev seg i Arbeid for 'n, um ein so ikkje tenar Saltet til Maten; men det "Stangske System!" - nei, som sagt, daa maatte det Løn til, og det god Løn. Men no veit me, at Stangs Regjering ikkje løner og frir sine. Ho hev Høgsterettsdom for, at ho er ærleg og truskyldig som eit Lam. Ser ho ein Mann av Motpartiet, so held ho 'n ikkje nede eller utanfyre, korkje med fine Raader eller grovare; og ser ho ein av sine eigne, - aldri hjelper ho den Gjævingen fram, korkje til Embætte, Ordenar eller Ekstraforteneste. Ho kjenner ikkje den vonde Verdi ho lìver i; ho er som Peer Gynt: "gaar sin egen Gang: blir hvad den er, fattig men dydig." Det høgste ho drøymer um er daa vel aa døy med Æra, det vil paa Norskt segja: døy Straadauden. Difor treng ho ikkje større Parti enn so vidt ho heng ved Krakken; og dertil skal det ikkje stort her. Naar ho so attpaa hev Høgsterett til aa verja Æra si, kann ho lìva sine Dagar i Ro; tarv ikkje "løna og fri sine". (1878) SIDE: 84 Eit politiskt Mynsterland. Ministerbladi forsvarar dei kvite Fanur, dei 4 Hurra og alt det med aa fortelja, at Regjeringi hev Inkje meint med det. [fotnotemerke] Det er Tilfelle og Tankeløysa alt ihop. Ingen bør soleis gjera Staak, um Lands-Æra lid Skade. Dessutan er det ingen som hev Andsvaret. Den einaste som skulde hava det maatte vera Kongen; og han er andsvarslaus etter Grunnlovi. Det er norsk Politik, det! - Andsvarsløysa i det smaae som i det store. Tankeløysa og Andsvarsløysa gjort til politisk Princip, - ja det maa vera norskt. Og so desse Ministerbladi, som ligg der og gjer seg til av, at dei hev ei tanke- og andsvarslaus Regjering aa forsvara! Der kann vera noko i det, som Mgbl. skreiv her um Dagen: at Fridomsbladi i denne Striden minner um Don Quixote. For aa slaast med ei andsvarslaus Regjering er ikkje stort likare enn aa føra Krig mot ei Vindkvern. Eit merkeleg velstelt Samfund, der Styret gjeng i Ørska og læt Tilfelle og Silkehandlarar syta Fotnote: Det var i dei Dagar ymist framme, som syntest vera Utslag av den gamle svenske "Unions"-Tanken, - den: "at gjennemføre den endelige Sammensmeltning av de to Nationer". (Paa Gardermoen var det at kvite Fanur [ei Kongegaave] hadde vist seg, og at der var freista med 4 Hurrarop.) (Merknad 1919) SIDE: 85 for Landsens Æra, og der alle er andsvarslause, naar det gjeld! - Er ikkje Norig eit politiskt Mynsterland, so finst det ikkje paa denne Sida Kloten. Sparespursmaalet. Det 28de "ordentlige" Storthinget fær eit syndlegt Stræv med desse stakkars Pengegreidurne vaare. Dei gjekk ifraa Hespelen ugreidd ifjor; for det vert alltid likare eit anna Aar, tenkte dei. Men dei kjem att i Aar, og Hespelen hev berre fløkt seg meir ihop. Ifjor hadde Folk teket Innkomeskatten og ikkje sagt so mykje. I Aar er Tiderne slike, at det skal meir enn Manns Mod til aa gaa paa med nye Skattepaalegg. Men dei gamle Skattegrunnlagi rekk ikkje til; SIDE: 86 ikkje sjølve Tollen dessmeir, denne Riksens gamle Mjølkeku; kor skal me so av? Regjeringi krev Innkomeskatt og Stempelskatt. Thinget tenkjer visst helst paa aa spara. Men spara, naar ein ikkje fær Hjelp av den Magti som skal styra med Pengarne - - - Og Thinget fær visst ikkje rar Hjelp av Regjeringi. Sjaa no berre som Hèrbudgettet, denne store Søkkjemyri, som dei fyller i og fyller i med Pengar i haugevis kvart Aar og endaa ikkje naar Botn i. Men Hèrstyret tenkjer nok ikkje paa aa spara. Det krev sine same Millionar, det, plent som Inkje var, ja krev ein god halv Million meir enn ifjor: tettpaa 8 Millionar. Det skal hava Mynt til Steingarden i Drøbaksund (som mange trur bør verta rìven att), til nye Munderingar og Barakkur, til Vaapn og Kanonar, til nye Embættsmenn, til ein Skule for "Ingeniør-Underbefalingsmænd", som det enno ikkje hev Bruk for, o. m. m. Og so skal dei halda Øvingskrig upp i Trøndelag i Sùmar; for i desse arbeidslause Tider hev Folk slikt aa gjera, meiner vel Hèrstyret. Ja den som kunde lìva so utanfor alt som det norske Armédepartementet! Det veit nok ikkje um, at her er Pengenaud. Tenkjer vel som so, at eit Land som hev havt Raad til aa susla burt so mange Millionar til eit sovoret Hèrstell, - eit slikt Land maa eiga Rikdomar som aldri tryt. Men dess verre for baade Landet og Hèrstyret: det hev nok voret altfor lett aa naa SIDE: 87 Botnen paa den norske Rikskassa. Og no kann me visst trygt helsa Hèrstyret paa det, at det vert Hèrkontoen, Storthinget fyrst kjem til aa knipa inn paa. Fær elles Thinget ikkje likare Hjelp av Administrationen, so kjem det ikkje langt med aa spara, ræddast me. Administrationen er liksom Kona i Huset; vil ikkje ho bruka Vìt, so er det mest raadlaust for Mannen aa faa Skikk paa Husstellet. Aa, at det skal vera slik Usemja millom Mann og Kona i Riksstellet vaart! At dei ikkje iminsto kann koma til Lags um aa skiljast! - Men du veit kóss det er: hev du fyrst fenget deg ei Kjering, so er ho ikkje so god aa verta av med att. Men Mannen i Huset fær gjera det han kann. Han fær eit syndlegt Stræv; og Kjeringi kjem til aa grina og gryla; det stend som ein Kaldgufs av Mgbl. alt no. Men han fær bruka Vìtet som hev det og stella seg so, at han kann forsvara sitt Verk no og sidan. Og gjev han maa vera heppen! - me kann ikkje segja meir. (1879) SIDE: 88 Flag og Fanur. Morgenbladet hev fenget ein forunderleg Elsk til det "norske Flaget". Det stig fram som Riddar for Norigs Flag; kjempar som Roland for Norigs Flag; ropar fram alle dei Samfundsstyttur som i Bygderne finst til Forsvar for Norigs Flag, dette Flaget som er kvar Nordmann so "kjendt og kjært"; dette Merket for "vor Frihed og Selvstændighed", dette Flaget som me "fekk" av Oskar I under "jublende Tak" fraa "Nationen"; ha! dette Flaget, dette Flaget . . . Mgbl. hev brukt upp ei Mengd med Blekk til Vern for det. Er det ikkje utrulegt? - Aa nei; det er ikkje utrulegt. For det Mgbl. ofrar sin Elsk og sitt Blekk paa er ikkje Norigs Flag, men - Unionsmerket. Det er Unionsmerket, det gjeld aa verja. Um nokon tok dei norske Fargarne burt fraa Flaget - naa, det var vel ikkje so spelegt. Og vilde nokon gjera alle Hèrmerki vaare til kvite Einvaldsklutar, - Mgbl. øydde knapt Blekket sitt burt for den Skuld. Slikt er det ikkje verdt aa gjera Staak um; me hugsar nok det fraa i Sùmar. Men vil nokon røra Unionsmerket, daa er her ikkje Tale um Smaating lenger; daa vert Fargar og Merke til Livsspursmaal. - I Sùmar tagde dei, daa det norske Hèrmerket vart umgjort til kongelegt Husvakt-Merke. No ber dei seg som dei var galne, daa SIDE: 89 Folk tek til aa krevja, at dei norske Fanur skal koma til sin fulle og trygge Rett. Ser du Leidi? - Leidi er klaar og greid, og allstødt den same. - Dersom her var Tale um aa kasta Unionsmerket! - Men det er her ikkje. Unionsmerket skal standa urørlegt der det høyrer heime: i Orlogsflaget. Men i Norigs eige Heimeflag, "Koffardiflaget", der skal det ut, av di det der ingen Ting hev aa gjera. Like eins skal det ut or det svenske Koffardiflaget. Det er eit Faavìt yver alt Lag, at eit "fritt, sjølvstendigt" Rike i Serflaget sitt skal hava eit annat Lands Fargar. Dei talar um Amerika; um Sveits; dei veit ikkje sjølve, kor dei forsnakkar seg. Er Norig og Sverig eitt Rike liksom Sambandsstaterne eller som Sveits? - Nei, Sverig er eit fritt, sjølvstendigt Rike for seg; Norig er eit fritt, sjølvstendigt Rike for seg; ein og same Mannen er Konge i baae Land, og dei skal baae staa saman i Forsvar mot framandt Vald (difor skal Unionsmerket standa i Orlogsflaget); men dei korkje er eller hev voret eller skal verta ein Stat; difor er Unionsmerket likso meiningslaust i det norske - og svenske - Handelsflaget som den preussiske Ørni vilde vera i Frankrikes Trikolor. - Me skal ikkje taka Unionsmerket or Handelsflaget, segjer dei, av di Faget med Unionsmerket er kjent og vyrdt paa alle Hav og i alle Hamnar. Ja. Men nettupp fordi dette Flaget, som skulde SIDE: 90 vera Merke for Lands-Sjølvstendet, er unionsmerkt, difor trur all Verdi, at Norig ikkje er sjølvstendigt, men eit Underbruk under Sverig. Det som det gjeld um for oss Nordmenn er aa faa Utlendingarne ifraa denne Trui; difor maa Unionsmerket ut or Handelsflaget. - Desse Handelsmennnerne og Skiprarne, som rundt i Byarne hev latet seg narra til aa laga eit "Plebiscit" mot Berners Flagframlegg, dei skulde aldri fara med Politik. Dei forsnakkar seg rett som det er, og det so reint burt i Veggjerne. Dei liker Unionsmerket, segjer dei, av di det viser, "at vi er ikke blot en Nation, men en Nation som støtter sig paa en anden Naton"! - Ja-visst. Riksflaget, som skulde visa at me er ein sjølvstendig Nation, det viser i Røyndi at me er ein Nation som styd seg til ein annan Nation ): ein Nation som er usjølvstendig. Og dette er desse Handelskararne "stolte" yver. Ein kann vera stolt av mangt i denne Verdi. Men vera stolt av, at ein vert halden for usjølvstendig, det er noko reint sernorsk "nationalt". - Finst det nokot som eit Folk sjølv maa raada fyre, so ikkje eit Riksstyre eller ein Konge skal gjera Kunster med det, - finst det nokot likt, so er det Merki paa det folkelege Sjølvstende. Serleg gjeld dette naar Folket lìver i Samfeste med eit anna Folk, og naar det ikkje er fastare i Fisken sjølv, enn at det eig Menn, SIDE: 91 og det av dei fremste, skulde vera, som er stolte av aa hava framande Fargar i Riksflaget. Det var godt gjort av Berner, at han kom med Framlegget sitt. Og me skal aldri tru, at Storthinget, - som alt hev set ymist underlegt i Flagvegen - læt seg skræma av Morgenbladsskriket og desse Handelsmanns-Telegrammi fraa Smaabyarne. Desse uppskrikne Plebiscit-Greidurne er det ingen Mann som trur det Grand paa. Ingen, som kjenner Mengdi av vaare Sjøfolk, trur at det er det Blaagule, dei elskar i Norigs Flag. Og i Sverig veit me, at Folk ikkje likar framande Fargar i Riksflaget sitt; dei Folk hev nok anna aa vera "stolte" av. Lat Unionen lìva; men Rett skal vera Rett. (1879) Flagmøtet. Det var eit lærerikt Møte. Kristiania-Fanatismen er nok fælare enn me visste. No skýnar me, at Mgbl. er "Intelligensens Organ". Det er ikkje sant, at Mgbl. SIDE: 92 er verre enn Intelligensen. Intelligensen er nettupp som Mgbl.; dei tvo er Eitt. Det er den same Raaskapen, den same Sjauar-Brutaliteten, og nasjonalt den same Trælehugen, paa den eine Staden som paa den andre; "Folk hev den Pressa dei fortenar aa hava". Og naar Intelligensen stundom sèt upp ein heilag Mine og slær Kross for seg yver "Morgenbladets Hensynsløshed", so er det ikkje anna enn Hyklarskap. Bjørnstjerne Bjørnson var stor som han stod der den Kvelden, høg og rak i Stormen, og bar Saki fram klaart, fast, rolegt, trass i Uling og Staak, trass i alt det remjande, rautande Hatet. Sterke og varme fall Ordi hans, og dei lét seg korkje belja eller trampa ned; mange vil det vera Landet rundt, som er glade for at dei Ordi er sagde. Professor Sars heldt eit greidt og klaart historisk Foredrag, som vonleg vert prenta straks. Og det burde koma ut serskilt med Teikningar av Flag (og Merke?) fraa gamalt av og til no; Faakunna i den norske Historia er syrgjeleg. Til Slutt heldt Redaktør Vullum ein Tale, som var likso varm og fager som roleg og klok; paa honom som paa Sars høyrde Folk noko-so-nær i Ro; Villsinnet hadde rasa seg ut mot Bjørnson. Um Thinget hev Mod til aa gjera Rett for seg i denne Saki veit me ikkje; det me veit er, at den "intelligente" Pressa vil gjera alt Sitt til aa rengja Flagmøtet burt i Gjøn og Tull. Men korleis det gjeng og ikkje gjeng: Flagmøtet i SIDE: 93 Gaarkveld er eit Stìg fram; og det skal vitna for ei komande friare og norskare Ætt, at ikkje alle Nordmenn i desse Tider var "stolte" av aa vera usjølvstendige. (14. 3, 79) - - Heile Byen hev vore uppskræmd. Dei "unionsmerkte" hev ført ein hard Strid med Skraal og Steinkast og Piping og endelaus Lygn; men - Sanningi er sagd, og ho vil arbeida seg inn meir og meir for kvar Dag. Og fleire og fleire kjem til aa skýna, at det er ei Skam aa hissa Norigs Flag med Unionsmerket i; det reine Flaget vil arbeida seg fram, anten so Thinget gjer nokot eller inkje. (19. 3, 79) Bjørnson er hæv i Flagsaki. Men det er rart, at same Mannen, som hev so godt Syn og Hjarta for det nationale her, - at han ikkje kann skýna det nationale i Maalsaki. Maalet er aandelegt Nationalflag; det hev fullt so mykje aa segja for Sjølvstendet SIDE: 94 som Riksflaget. Men Bjørnson ser ikkje dette; det norske Maalet er ikkje hans Maal. Han legg all si Magt paa aa faa dei framande Fargarne ut or Riksflaget, og stor Takk skal han hava for det. Men samstundes skriv han rame Stykkje mot Maalsaki og krev, at Folket skal inn i eit framandt Maal; det heng ihop som laus Sand, eller endaa mindre. Han legg all si Magt paa aa verja Sjølvstendet vaart i det Politiske, og stor Takk skal han hava for det. Men samstundes er han med paa, ja forsvarar med heit Hug den Ting, at Norigs Bokrike den Dagen i Dag hev Hovudstaden sin i Kjøpenhamn. Det Utvertes, det Politiske, forstend han, og der er han med, varm og sterk. Men det Innvertes, det Aandelege, - naar det gjeld det kjem han utanfor stundom. Det ligg eitkvart i Vegen. Me skal orsaka Mannen. Men eg trur det er verdt aa merka seg dette. [fotnotemerke] (1879) Fotnote: Det var eg som mistok meg her; hjaa Bjørnson var der Samanheng godt nok. Han var norskare enn Norskdanske flest; men norsk-dansk var han. Som rimelegt maatte vera. Og det daa i Flaggspursmaalet med. For "det norske Flagg" var likso vel som "det norske Sprog" norskdansk. Det vart vedteke paa eit norskdanskt Storthing utan Tanke paa dei gamle norske Fargarne (raudt og gult); Dannebrog med noko Blaatt fraa den franske Trikoloren vart Flagget for det norskdanske Norig. Me norske, som ikkje fyrr i 1850-60 tok til aa arbeide so smaatt med Maalet vaart, hev enno knapt nok kome til aa tenkje paa dei norske Fargarne. (1919) SIDE: 95 Compositum mixtum. Det svenske Flaget med dei danske Fargarne i øvste Firkanten nærast Stongi, - det var "norsk" Orlogsflag fraa 1814 til 1844. Dette Flaget kunde enno høva rett godt aat sume Nordmenn, aat desse unionsmerkte, norsk-danske Sjælerne, som er "stolte" av aa laana Æra av Framande. Svenskt Flag med dansk Iblanding, - nettupp eit Flag for denne Kristiania-Norskdomen, som ingenting eig, men lìver paa Laan, og som ingenting er anna enn ein Millomting: korkje Fugl eller Fisk, men noko av kvart Slag. Dei Kristianianorske hev Stockholm til Hovudstad, Danmark til Kulturheim, Norig til Stabbur og Per Gynt til Nationalhelgen. Dei talar daa Svenskdanskt og bør hava eit svensk-danskt Flag. Ingenting heilt eller reint: Samanlapping, Saman-traakling, Dansk-Svenskt, Dansk-Norskt, Dansk-Svensk-Norskt, Norsk-Svensk-Danskt, alltid noko slikt med Bindestrik imillom, noko uheilt, "gebrokkent",Fugle-Fisk,Fiske-fugl SIDE: 96 compositum mixtum. At dei daa held paa Unionsmerket i Landsflaget er sjølvsagt; Blandings Naturen krev Blandings Merket. Men desse saman-sette Folk er ikkje den norske Nationen. Den tek no til aa vakna; og han kjenner med eingong, at skal han vera til, so maa han vera noko heilt. Reint norskt Maal, reint norskt Flagg, ikkje noko Fusk; eit av tvo: anten er ein eit Folk eller ein er ikkje eit Folk. Og er ein eit Folk, so lyfter ein klaart Merke. Ja; eit av tvo. Anten maa me no framyver; vaaga Trøya, vera norske, eller so sig me atterut og glid smaatt um Senn inn i Sverig. Det er Livsens Lov, dette: den som ikkje kann vera seg sjølv, han losnar upp og vert til Næring for annat Lìvande. Han fortenar det; det maa so vera. Difor vil me hava vaart reine Flag, og difor vil me hava vaart eige Maal. I Dag, i Morgo, so snart me sterkt nok kann samla oss um det. (1879) SIDE: 97 Per Gynt. Ikkje for ingenting hev eit Dikt som "Peer Gynt" vortet til her i Landet. Diktet er sant. Per Gynt er ei "Ikjøting" av ein Stakarsdom som me maa faa Ende paa, um ikkje den skal faa Ende paa oss. Faust er ein Fæling som sèl seg til den Vonde; men han vil daa noko; Don Juan er ein Villstyring som tullar seg burt; men han vil tulle seg burt; Per Gynt er og vil ingenting. Han drøymer at han er noko, lyg at han vil noko; drøymer og lyg til dess Knappestøyparen vekkjer honom og lèt honom vita, at han er berre Tufs: du er ikkje det du skulde vera, og er ikkje eingong det du ikkje skulde vera; i Støypeskeidi med deg! Denne Per Gynt er sjølve det norske Folket. Det lìver som han i Drøyming og Lygn. Drøymer at det er fritt og hugsterkt og klokt framum andre Nationar; og so er det korkje fritt eller hugsterkt eller klokt eller Nation. Det lyg, at det hev gjort Storverk - som andre gjorde for mange hundrad Aar sidan; det drøymer um Storverk som det vil gjera - naar det eingong kjem so langt. Det er Per Gynt, som ligg i Grasbakken fillut og fæl og diktar Eventyr, der han sjølv er Prinsen. Sidan sluttar han med Draumarne og vert "praktisk": driv Forretningar, fører ut Avgudar og Missjonærar og handlar med Biblar og Slavar og Brennevin; sistpaa er SIDE: 98 han rik; sumlar so Rikdomen burt att og er so god Fant som han var; raakar sistpaa Mannen med Støypeskeidi. Gong paa Gong kjem han ut for denne Mannen. Det norske Folket hev alt raaka Knappestøyparen ein Gong. Han kalla seg "Amalgamismen" og vilde renna oss ihop med andre til eitkvart "nytt": Skandinavar. Den Gongen smatt me ifraa honom. Men ved næste Krossvegen raaka me honom att; og daa var han sterkare. Det var som me heilt upp kvakk. Me kjende, at han hadde Tak i oss, og det vart eit skymelegt Basketak, fyrr me - paa ei Vis - fekk rist honom av oss; Krossvegen heitte denne Gongen "Flagforslaget". Vann me? Kven veit; det fær visa seg ved næste Krossvegen. Men møter me Kallen ein Gong til og endaa ikkje hev lært aa "vera oss sjølve", - daa vert det ikkje godt aa vera Per Gynt. (1879) SIDE: 99 Repræsentationsspursmaalet. "Fædrelandet" fortèl oss, at "et Amts eller en Bys Thingmænd er ikke væsentlig Hjemstedets Repræsentanter; de er alle først og fremst Repræsentanter for det norske Folk. Naar de stemmer i en vigtig Sag, er det ikke Vælgernes Mening, de skal give Udtryk, - men sin egen Overbevisning om, hvad der er til Folkets Vel". Den fyrste av desse Setningarne er ein Frase, som kann taka seg ut i ein Festtale. I ærleg Kvardagsstil er Sanningi den, at kvar Thingmann representerar kvar sin Part av "det norske Folk", soleis at det vert heile Thinget som "repræsenterar Folket". Berre ein Einskildmann, Kongen, repræsenterar Landslyden; men "Fdrl." vil vel ikkje gjera Revolution: gjera Thingmennerne til Kongar? Dessutan: Repræsentations-Lovverket krev, at kvar Thingmann skal repræsentera Heimstaden sin. Det er dette me kallar "Bustadbandet"; Lovi byd, at kvar Thingmann skal vera heime i Valkrinsen sin. Fdrl. vil vel ikkje gjera Revolution og paa fri Hand løysa Bustadbandet? Dessutan. Var det ikkje so, at kvar Thingmann skulde repræsentera sin Heimstad, kva skulde me daa med heile denne tungvinte Repræsentationsskipnaden? Ein Kristianiamann kann repræsentera "Folket" likso væl som ein SIDE: 100 Trumsing eller ein Stril; i Kristiania, der Folk bur mest lettvint til, kunde me daa velja heile Thinget. Og kva skulde me med 114 Repræsentantar? Naar kvar Thingmann repræsenterar "Folket", og her er berre eit Folk, so kunde me greida oss med ein einaste Thingmann. Og kvi skulde me fara med slikt Braak som aa velja denne Folkerepræsentanten? Naar han berre skal "give Udtryk for sin egen Overbevisning", - so kunde me lata Thingmannsyrkje liksom Kongsyrkje vera arvelegt; det gjekk plent for det same ... di meir ein grev i slik ein tankelaus Setning, di tankelausare vert han. Meiningsløysa vert endaa meir tydeleg i andre Setningen: Thingmannen skal ikkje "repræsentera" nokot annat enn "sin egen Overbevisning". Skal me likevæl tru, at det teologiske Fdrl. er eit Upprørsblad? Etter Grunnlovi er det Folket, som gjenom Repræsentantarne sine gjev seg sjølv Lover. Men no skal det vera eit hundrad og so og so mange personar, som etter si eigi Yvertyding ): etter sitt personlege Skýn, gjev Folket Lover. M. a. O.: Thingmennerne er ikkje Repræsentantar, men Diktatorar; og Folket styrer seg ikkje sjølv, men kann berre tridjekvart Aar byta dei gamle Diktatorarne burt i nye. - Denne Setningen, at Thingmennerne skal røysta etter si eigi Yvervitning er faarleg ved det at han ser so sann ut; ein kjem ikkje letteleg til aa tenkja yver noko som synest so sjølvsagt. SIDE: 101 Men so sjølvsagd som Setningen er, so segjer han berre halve Sanningi. Det som det gjeld um er, at Veljarane for det fyrste hev ei Meining sjølve, og at dei for det andre veit aa finna sine Menn. Skal me velja oss ein Repræsentant, so maa me fyrst vìta kva me sjølve vil; so finn me oss ein Mann, som vil det same som me, og som - med gode Grunnar - kann setja sine og vaare Krav fram; honom sender me paa Thinget for oss. Og det me gjenom Valet segjer til honom læt seg forme so: "Gode Medborgar! Me sender deg, av di me veit at du i dei vigtigaste Sakerne vil det same som me, og av di me held deg for ein Mann, som baade vil og kann arbeida for det du vil og meiner. Og nettupp naar du arbeider for Ditt, arbeider du for Vaart: er nettupp den Mannen me treng, er vaar Repræsentant." Det heile stend paa, um Veljarane kann velja. Og vêl dei rett, so vil Repræsentanten gjera deira Vilje nettupp naar han arbeider etter si eigi Yvervitning; at han er trufast mot Veljarane sine vil ikkje segja annat enn at han er trufast mot si eigi Sak, sine eigne Meiningar. I dei gamle Folkeforsamlingarne var kvar møtande Mann "Repræsentant" berre for seg sjølv; og daa kunde det vera Meining i aa tala som Fdrl. um "Thingmanns"-Yrket. Hjaa oss, der Thingmannen sìt i Thinget som Utsending fraa andre, der er personleg Meining utan Vigt, dersom ho ikkje inneheld i seg eller hev bak seg SIDE: 102 ei Folkemeining. Herr Persens personlege Meining kann vera god "i Debatten"; men Røysti hans hev Vigt ved aa vera - etter Lovi - Utslag av Folkemeiningi i hans Valkrins. Hev Veljarane misteket seg ved Valet, eller sviktar Repræsentanten sine eigne Meiningar, naar han er komen til Things, - so er der ikkje annat for Veljarane aa gjera enn aa finna seg ein betre Repræsentant næste Gong. - Det var ei Tid, daa Fdrl.'s politiske Visdom var den som galdt, ikkje av di han var god, men av di han var naudsynleg. Det var den Tidi daa Folket ikkje hadde nokon politisk Vilje. Naar daa Lovi likevæl kravde ein Repræsentation, so laut ein hjelpa seg med ein Namnrepræsentation. Ein valde vanlege "gode Menn" og sende av Stad; og til dei kunde den vesle Flokken Veljarar hava sagt som so: "Me tek dykk til Thingmenn, av di her skal vera Thingmenn, og av di me veit, at de er gode Menn som vil gjera alt so godt som de veit og skynar. Og naar de det gjer, so skal me - som litet forstend oss paa Riksens Saker - vera nøgde og takka til". Det var Dagar! Daa kunde Fdrl. òg ha likat seg. Men dei Dagarne er til Ende. Og me, som høyrer denne Tidi til, finn at det er godt so. Me likar ikkje denne "snilde" "Aalmugen". Me held meir av eit "Folk" som der er Vilje i og Bein i Nosi. Med stor Hugnad ser me Bønderne SIDE: 103 rundt ikring reisa paa seg og visa at dei veit kva dei vil; og det me no ynskjer er støde, greide liberale Thingval. (1879) Fraa Valstriden. Her eit Aar var eg i Setisdal. Ein Dag var eg innum paa ein Gard der hjaa ein Mann som var ein av dei likaste i Bygdi. Ein snild og rett-tenkjande Mann var det med. Den Gongen var eg fælande "upolitisk"; sette endaa som ei Æra i aa ikkje bry meg um Politik, so som mange gjerer; men kor det var eller ikkje var, so kom eg endaa til aa "prata litt Politik" med denne Mannen. Det kom daa upp, at han var sin "god Borgar" (konservativ), som paa ingen Maate "kunde lika" korkje Jaabæk eller Sverdrup. Naa! gjerne for meg! - men endaa kom eg til aa segja eit og SIDE: 104 annat um Sverdrup: han var ein stor Talar, sa eg, og ein av dei merkelegaste Mennerne vaare i det heile, alt um eg ikkje skýna meg stort paa Politiken hans. Det var som Bonden vart forundrad yver det eg sagde; "ja men ko er han daa for noko, den Sverdrup?" spurde han. "Ko han er for noko?" - eg forstod ikkje Mannen. "Ja ko gjer han? Han er kje paa Storthinget, veit eg?" Eg stirde paa Mannen og tenkte: tru du vil hava meg til Narr? - Men nei; han saag ikkje ut til det heller. "Javisst er han vel det," svara eg. "Nei jaso; er han paa Storthingje. Men ko gjer han der daa?" - spurde Mannen. "Ko han gjer?" - eg vart meir og meir forfjamsa. "Han gjer det same som andre Thingmenn; han er endaa Præsident ... Men kjære vene, du veit daa vel so mykje, du, som sa at du ikkje kunde lika Sverdrup?" - Nei; han visste kje noko. Men Presten hadde sagt, at Sverdrup var slik ein leid Mann; og det same stod i Bladi. "Kva er det for Blad, du les?" spurde eg. "Aa, det er Almuevennen, det," svara Mannen. Sidan var eg paa ein annan Gard. Der var det fleire Bønder inne, baade eldre og yngre; og daa eg vel var komen til Sæte, tok dei til aa spyrja meg ut - nettupp um Jaabæk og Sverdrup. Snart kom det upp, at dei visste mykje meir enn eg baade um desse Mennerne og um Politiken i det heile; sant aa segja kunde eg ikkje svara naame nær paa alt det dei spurde um. Dei kjende til alle større politiske Dagsspursmaal, SIDE: 105 visste korleis baade den og den hadde røysta i ymse Saker, og mangt annat, som eg - Skam aa segja - heldt det for ei Æra aa ikkje kjenna til. "De les mykje Blad, de?" spurde eg til Slutt. "Aa nei; ikkje nettupp det; ja me les Verdens Gang og Folketidende," vart det svarat. Naa; so var det nok ikkje sant at dei "folkelige Blad" gjorde Folk "dumme". Desse setisdalske Bønderne hadde meir Vìt paa offentlege Spursmaal enn baade eg og mange av mitt Slag; og endaa las dei berre slike "Filleblad". Det segjer seg sjølv, at desse Dalemennerne var kav "folkelege" og jaabækske i Synsmaatar, og at dei var reint glade i Sverdrup. Eg kjem ofte til aa tenkja paa desse Ferdaminni fraa Setisdal no, daa eg ser paa Akershusingarne og deira Thingvalsstrid. Dei er bytte i tvo Fylkingar; den eine held paa Sverdrup, den andre er imot Sverdrup. Og det er ikkje fritt for, at denne siste Fylkingen freistar so smaatt um det skulde vera Raad aa faa Sverdrup - ut or Thinget. Naar eg høyrer dei Grunnarne, som driv desse mot-Sverdrupske Veljarane, so er det tidt so eg lyt minnast hin snilde Sæbyggjen, som paa ingen Maate "kunde lika Sverdrup". Dei veit ikkje stort um, kva Sverdrup i Røyndi hev gjort, og kva Mann han i Sanning er; men dei hev høyrt av Presten - og av Kaksen, veit eg -, at han skal vera slik ein leid Mann. Og det same les dei i "Almuevennen". Men det aa taka ut or Riksthinget Landsens fyrste Statsmann SIDE: 106 - ein Mann som alle i Grunnen vyrder, jamvel dei som hatar honom mest -, det er ein Tanke so molboisk, at dei som er med paa den, dei kann ein aldri tru anna um, enn at dei maa hava heile si politiske Upplæring fraa "Almuevennen" - eller "Aftenposten". Nei; i Staden for aa taka gode Menn ut or Thinget lyt ein heller sjaa til aa faa so mange gode Menn inn der som ein kann; ikkje minst i Tider som desse gjeld det, at Thinget fær det beste som Landet eig av politisk Dugleik. Det vil soleis vera godt, um Akershusingarne kann faa inn ein Mann som H. E. Berner. Han er sers godt inne i alle vaare politiske Spursmaal, og paa Fridomssida stend han, som me alle veit. Sumt Folk segjer, han skal vera ustød i Trui. Paa honom sjølv hev ingen nokot i so Maate aa segja; men so skal han svida for det, at han - Styraren av eit offentlegt Diskussionsblad - hev teket inn Bjørnsons Stykke mot Teologien. Men so mykje aandeleg Terrorisme hev me vel ikkje i Landet. Kva Berner for sin Part trur eller ikkje trur, det kjem korkje meg hell nokon annan ved; det einaste, det spørst um, er kor han stend i dei kyrkjelege Spursmaali som no er framme. Og der hev han gjevet so greide Fraasegner, at ingen skal vera rædd Berner i det Stykket. Fraa Kristiania kann me òg faa dugande Folk. Der er no fyrst Professor Aschehoug. Det er mange som gjerne vil hava honom ut; men Thinget treng det beste me hev av alle Slag; SIDE: 107 og fullfint Spel vil det vel ikkje vera aa taka Føraren fraa Motpartiet. Me skal dessutan hugsa, at Høgre her i Kristiania er ei so stor Magt, at ein heil Høgrerepræsentant maa med, um Byen skal vera sant repræsenterat. Det er ikkje her som paa Landet, der mest alt Folk høyrer til Vinstre, og der Høgrefolk helst er slike som berre so halvveges høyrer heime der dei bur, t. D. Embættsmenn, som kjem innflytjande eitt Aar og fèr av att eit annat, eller einkvar Kaksen, som er komen so upp i Vêret, at han hev skilt Lag med vanlegt Folk. I Kristiania er der eit heilt stort Samfundslag som ein maa segja er Høgrefolk; og dei hev Rett til aa hava ein Utsending paa Thinget. - Men Kristiania er ikkje lenger ein Bakstrævarby i det heile. Det store Millomstandet av vanlegt Borgarfolk er snarare liberalt, eller vel helst "moderat-liberalt", Centrumsfolk aa kalla fyre; og mange er heilt liberale. Og Kristiania maa hava ein Repræsentation som tek alle Samfundslag med. No høver det so heppeleg, at Byen hev fleire dugande Menn, som kann repræsentera slike meir frilyndte Meiningar. Dr. Broch maa ein her minnast fyrst og fremst, alt um han dessverre ikkje skal hava Hug paa Thingmannsyrket. Dessutan hev me Menn som Kildal og Bidenkap. Den fyrste ligg vel alltid noko meir til Høgre enn til Vinstre, vert det sagt; men han er ein Mann som kann arbeida saman med Thinget og hev Vyrdnad der. Og Bidenkap SIDE: 108 er ein greid og dugande Mann med so klaart praktisk Syn og so vìtuge og frie Synsmaatar, at han visst var ein med dei likaste Thinget kunde faa. Valstriden her i Kristiania er noko med det hugsamaste som er aa sjaa no um Dagen. Naar ein hugsar, kor daudt her fyrr hev voret, og so ser, korleis Folk no tek til aa tenkja og samla seg, so maa ein segja, at her er Livs Von i Kristiania òg. Det gjeld um ein kann halda Livet uppe og spreida meir politisk Upplysning ut bland Aalmenningen. For det er Upplysning som vantar, naar Folk er dauve i Politiken. Av andre gode Menn rundt i Landet som det vilde vera ei Vinning aa faa til Things vil eg til Slutt nemna ein, som eg trur hev sers gode Gaavur i den Vegen: Skulestyrar V. Ullmann. Han talar framifraa og skriv godt, hev store Kunnskapar og klaart Syn, og er so stød i sitt Fridomssyn og hev slik Kjærleik til Folket, at ein kunde lita trygt paa honom. Det vilde vera godt, um dei Liberale i Nedenes kunde samla seg um den Mannen og faa honom fram. Ein kann utan aa gaa nokon for nær segja, at Ullmann er den beste av dei nye Mennerne som Nedenes no kunde senda. Det gjeld i det heile aa faa Kunnskap, Daning og Dugleik inn i Thinget, jamsides med ærleg Fridomshug. Særskilt vil det vera godt, um mange dugande unge Menn kjem inn no, so dei kann faa si politiske Upplæring under den gamle store Føraren Johan Sverdrup og faa SIDE: 109 fullt Tak paa dei Tankarne, han etter Ueland hev voret Beraren fyre, og som no er Grunnlaget i heile vaar frilynde Politik. Naar Sverdrup ein Gong gjeng fraa, fær me vel ikkje so snart hans Make; men daa trengst det, at det stend ein fast Fylking av friske Krefter ferdug til aa halda Arbeidet fram paa same Grunnlaget utan for stor Skipling eller Stans. (1879) Parlamentarisme. Politisk Magt i eit fritt Samfund er det same som "Initiativ" dvs. Tiltak, Evne til aa kunna føra Saker fram og setja dei i Verk og dermed vera styrande i Framgangsarbeidet. Ei Statsmagt som hev denne Evne er sterk; ei Statsmagt utan Initiativ er politisk magtlaus: Folket gjeng sin Veg fram, og den vert etterliggjande, Ender og daa kann ho gjera Ugagn, med di ho brukar si juridiske Magt mot Framgangen; SIDE: 110 men den politiske Magti, Førar-evna, hev ei tiltakslaus Styremagt misst. Den norske Regjeringi stend soleis no. Og meir og meir sig ho av i Magtløysa. Folk spør ikkje ofte etter Regjeringi no, utan naar dei er rædde ho skal bruka si juridiske Magt til Ugagnsverk. Storthinget fær daa etterkvart meir og meir av den Magti, Regjeringi skulde hava; og det finst knapt nokon som trur at det er godt. Serleg skulde Kongsmenn tenkja paa Raader mot Framgang i den Leidi. Ei slik Raad er Parlamentarismen, vert det sagt. Dei som held paa den segjer, at der hev me det einaste som kann mergsetja Styresmagti i ei Tid, daa Samfundet er bygt paa frie Grunnsetningar og soleis ikkje gjev Styret sitt Lov til aa vera "sterkt" ved Politipaakar og Bajonettar. Parlamentarismen gjev Regjeringi eit sterkare Initiativ og set ho paa ein Plass der ho kann faa styrande Innverknad og Tilhøve til aa gjenomføra Tankar, - ein Plass som nok er streng og krev Dugleik og Mod, men som òg gjev ei Magt, som ei Omnskraa-Regjering ikkje kann drøyma um aa vinna. Plassen er streng! Og den Riksraaden som ikkje stend der, han stuper. Men slik ein Ting som politisk Magt vinn ein ikkje for godt Kjøp. Og det Kongsmagti hev aa gjera er aa senda Menn i Striden som er Striden vaksne. Styresmagti kann daa vinna det Romet som høyrer ho til: ho fær Magt til aa halda Roret paa Riksskuta. SIDE: 111 Ei parlamentarisk Regjering maa paa Arbeidslista si hava dei Sakerne som Tidi krev sette i Verk. Men ho vert ikkje veik ved det; ved aa sjaa og finna gode Former for det som Tidi treng er det nettupp ho vinn sin Styrke. Og um eit Ministerium fell, - Styresmagti stend like trygg, so sant ho i kvart Høve finn dei rette nye Mennerne: dei som hev mest Tillit i Folket. Dei som er imot parlamentariskt Styre er det vel mest av di dei veit, at det vìl øydeleggja den Styremaaten som no sit med Magti; og det er rett: kjem Parlamentarismen upp, so kann Stangs System ikkje lìva. For Stangs System hev sitt Liv nettupp i det aa motarbeida Parlamentarismen. Men um Stangs Styre fell, so fell ikkje Styresmagti. I parlamentariske Rike heiter det med ei snøgg Umskriving av ein kjend Setning: Riksraadet er fallet - Riksraadet lìve! Styresmagti stend like stødt, um so her var Ministerskifte ein Gong um Maanaden. Men Kongen? Kongen vert gjenom parlamentariskt Styre nettupp det ein konstitutionell Konge skal vera. Den norske Kongen er vorten ein Partikonge; Parlamentarismen skal gjera honom til Folkekonge att. Magti hans vert i rette Røyndi styrkt: no vert det han som gjeng fremst; um hans Stol samlar seg no baade Dagsens Tankar og Dagsens Menn; Kongen stend ikkje lenger som ei Motstandsmagt, eit Hefte og ei Hindring som eggjer til Hat; han er den Hovdingen som hev Magti og Retten SIDE: 112 til aa gjeva Folketankarne Form, setja Folkeviljen i Verk, og som Folket samlar seg um i Tillit og Tru, av di han er det klaare og kraftige Utslag av dess eigen Vilje. Bakstrævet trur at Kongen er sterk, naar han kann halda uppe og gjenomføra ein personleg Vilje mot Folkeviljen. Vert den Synsmaaten godkjend, so er me i same Stundi utanfor det frie Samfund. Det sermerkte for ein fri Samfundsskipnad er, at i den er Motsetningi millom Styrarvilje og Folkevilje løyst, soleis at i den aalmenne Viljen hev all Samfundsmagt sin Grunn og sin Rett; Kongemagti fær daa sin Styrke i aa vera Utslaget og Verksetjaren av Aalmennviljen. Og Samfundslivet vert Arbeid i Staden for Strid og Uhugnad. Aa arbeida for Parlamentarisme vert daa, um eg ser rett, det same som aa arbeida for, at Riksskìpnaden vaar, so som han er i Dag, skal faa fullt Liv og verta heilt ut Sanning. (1879) SIDE: 113 Riksraadssaki avgjord. 93 mot 20! Det var godt gjort. For 15de Gongen var Saki fyre i Thinget. Og endaa vart ho debatterat gjenom 3 Thingmøte, fyrr Avgjerdsla den 24de Mars kom. Av dei som talad imot gjorde M. Birkeland mest Inntrykk. Det er ein stutt, sterkbygd Mann med stort Skjegg og eit Mæle som ein Tragediespelar; han foredrog Talen sin so høgtidslegt og tungsamt og fagert som Reimers, naar han spelar Aandi i "Hamlet". Men det gjekk som ein Gravsalme gjenom Talen. Morituri, dei som skulde døy, var det som forsvarad seg for ei Ettertid, men ikkje aatte Von um aa berga seg no; det var mange Aars og mange Manns sutfulle Motstræv som høgtidsamt vart songet aat Jordi. "Magna est veritas et prævalebit" [fotnotemerke] , citera Birkeland; men det var forunderlegt so ulikt som dette Ordet lyddest i hans Munn mot sidan i Sverdrups. Hjaa Sverdrup var det Tru og Triumf; hjaa Birkeland var det ein fallande Manns bønlege Appell til ei Framtid, han sjølv knapt trudde paa. Aschehoug var skral og liten i denne Debatten. Det meste han hadde aa segja var, at han trudde kje paa Debatten; Folk hadde sine Meiningar uppgjorde fyrr dei kom inn i Salen, lét han um; og daa nytta det ikkje aa argumentera Fotnote: Som Johan Sverdrup sidan umsette det: Sanningi er sterk, og ho vil, ho skal vinna. SIDE: 114 for dei. Det lyddest so syrgjelegt. Ein laut heile Tidi tenkja paa, at Mannen nok talad ut av si eigi Røynsla. For det er visst nok, at hans Provføringar ikkje hev stor Magt der i Salen. Av dei som tala for Saki gjorde Sverdrup det so godt, at han reiv med seg baade Med- og Motstandarar. Det vart sagt, at Make til Tale hev knapt vore halden. Han heldt paa i tvo Timar; "men det var som tvo Kvarter". Daa han slutta med sitt modige "Magna est veritas et prævalebit!" var det so det var vandt aa halde seg for aa ropa Hurra. Andre som tala godt for Saki var H. Bentsen, Rektor Steen og ikkje minst Wollert Konow. Motzfeldt flengde og reiv, so det var reint fælt aa høyra paa; ein laut heilt-upp ynka "Stangs System", som skulde faa slik ein stusleg Ende. (20. 3. 80) SIDE: 115 "Sanksjons"-negting? Dei trur Regjeringi vil faa "Sanktionen" negtad. Det høyrest utrulegt. Naar alle Grunnar talar for Saki og ingen imot; naar Folket meir og meir samrøystugt Gong etter Gong krev Saki gjenomførd, kor tek so Regjeringi Retten fraa til aa negta Sanktion? Og kor tek ho Modet fraa, naar der i heile Riksens Lovverk ikkje finst eit Ord som ho kann byggja eit Veto paa i eit slikt Tilfelle? Ingen veit det. Men det me veit er, at Ordet um Sanktionsnegting aalment gjeng og vert trutt. Og sant aa segja: me finn det ikkje urimelegt. Det vil vera Stangs Regjering so altfor likt. Det er ein Mann som stend yver Regjeringi. Mange trur at han vil hava meir politiskt Syn enn den. Men det spørst, um han stend so vidt i Samband med det norske Folket at han kann forstaa det. "Det Stangske System" hev bygt upp slikt eit Kjølen av Mistyding millom honom og Folket hans, at - kann han sjaa yver det Fjellet, so er han ein større Mann enn me hev Grunn til aa venta. "Det Vidunderlige" kann henda; og kor godt dette vilde vera for baade den eine og den andre, det tarv me ikkje forklaara her. Men i Politiken reknar ein berre med dei Trumfarne ein hev paa Handi. Dersom det Vedunderlege hender, so kastar me Trumfarne og held SIDE: 116 Fest. Men fyrst maa me hava gjort heilt og klaart upp for oss, kva me hev aa gjera, naar det Vedunderlege ikkje hender. - Der er berre ein Ting aa gjera. Dei hev tala um Budgettnegtingar. No veit me, at det nyttar ikkje. Hev Regjeringi Skalle diger nok til aa vaaga det absolute Veto, so vil ho knapt fæla for slik ein Smaating som aa gjeva seg sjølv eit Budgett. Sjaa til Danmark! Og kva vilde Thinget gjera? Mistillits-uttal? Riksrett? Fastelavnsris? Dei hev tala um ein sterk Adresse. Ein kraftig Dagsorden; reine Ord. Ord og Ord og Ord. Regjeringi hev lært ein Ting i sin lange Strid med Folkerepræsentationen, og det er den, at Ord drep ingen Mann. Der hev Regjeringi lært ein vìtug Ting; og Storthinget lyt læra det same. Politiken er ikkje Ord! - og minst store Ord. Ei Regjering som hev Mage til aa svelja treti Storthingstalur, kvar Tale sterk nok til aa tyna ein Mastodont, - ei slik Regjering vil flira lognt aat jamvel den sværaste Adressa. Vaagar ho det dei ventar paa no, so gjer ho det nettupp i den Trui at Storthinget berre vil snakka. Men Folket vil tala; "Veljarane vil nok lata høyra fraa seg!" Kva skal Veljarfolket segja? Veljarfolket hev tala. Det tala, daa det valde Repræsentantar, som det valde for at dei skulde tala. Folket kann ikkje tala paa annan Maate. Svik so Thinget, kven skal Folket daa faa til aa tala for seg? Skal det SIDE: 117 gjera Revolusjon? - Men daa vilde det vel fyrst venda seg mot Thinget? Som sveik daa det galdt? Det nyttar ikkje aa vrida seg fraa det. Knuten hev knytt seg for hardt no. Den politiske Striden hev yddat seg so kvasst ut, at den som no bøygjer av, hans Sak er tapt. Det er den verste Upolitik som er: aa slaa stort paa, og so ikkje kunna føra sin Vilje igjenom. I Politiken gjeld det meir enn i nokonting elles: aldri aa lova meir enn ein kann halda. Lat oss endeleg ein Gong læra det: at Politik er dette eine: aa hava ein Vilje og aa føra denne Viljen igjenom. - Dersom 1880 Aars Storthinget ikkje gjer sin Skyldnad her, so vil det vera historisk fordømt. Riksraadssaki vil vera tapt. Rikslivet vil halda paa med dette aa vera ei æveleg Traakking paa same Flekken. Æveleg Strid og Mistillit millom Statsmagterne, Gnaal og Kav og vondt Blod. Men aldri Framgang. Det absolute Veto vil vera godkjent. Dermed vil Eidsvollsverket vera sprengt. Grunnlovi høyrer daa ikkje lenger Folket til; Folket er ikkje lenger Herre i sitt Hus; Folkefridomen vert ein Talemaate. Sidan vil det ganga med alle Reformer som det gjekk med Riksraadsaki: Folket strævar i Mannsaldrar med aa vinna Sakerne fram; men heile Strævet vil vera spillt, naar ei kontorstorknad Regjering held paa med sitt "vil ikkje". Framgangsarbeidet vert vonlaust, og SIDE: 118 Thinget fær gode Stunder til aa dryfta sine kjære Pensionar. Og verre enn alt: hev Thinget sviket i slikt eit Aalvors Tak, so taper det Tiltrui hjaa Folket og kann daa ikkje vinna seg upp att meir. Alle som er imot "Folkeveldet" vil kjenna seg trygge; Storthinget gøyr, men det bit ikkje, vil dei segja. Og dei vil hava svært til Moro av aa sjaa paa desse Løvurne utanfor Thinggarden, som ligg der so inderleg rolegt og søv. Tingen er den: me stend ved eit Skifte. Heile Fridomsarbeidet etter 1830 hev ført ut i denne Odden: Riksraadssaki med Vetospursmaalet. Her gjeld det. Glepp det her, vil den gamle liberale Fylkingen verta sprengd; ein Flokk vil missa Modet og siga yver i Høgre eller Ingenting; ein annan vil prøva med eit Arbeid for Fristaten. Den gamle Framgangslina vil vera bròti, og hjaa det store Fleirtalet Trui. Og Folket vil segja: dette hende i 1880. Storthinget vil ikkje og kann ikkje taka eit slikt Andsvar. Av Riksskìpnaden og av Folket er det sett til aa verna Norigs Fridom, og det vil so gjera. Me kann i modlause Stunder tvila um sùme av desse Mennerne som er komne her inn fraa sitt Kvardags Arbeid og skal "repræsentera Folkeviljen"; men røyner det paa, so vil dei visa seg aa vera Nordmenn. For det var alle Dagar norsk Skikk: taka det rolegt so lenge Raad var, men spenna i med Magt, naar det vart Aalvor. Folket hev vant seg av med aa venta noko av SIDE: 119 Regjeringi. Men av Storthinget ventar det sin Rett. I full prosaisk Sanning kann me segja, at Folket ventar, at Thinget skal føra denne Saki fram. Slik Spaning som det no er ut-yver Landet hev det sjeldan voret. Her er Aalvor i Lufti; og den "Tegjing", som er "paa Folket komi", er talande. Ille for dei som ikkje høyrer den! Liksom Katten ikring den varme Grauten gjend sùme av "Statsmennerne" vaare no og lurer, er det sagt. Ikkje vaaga seg fram; ein kunde brenna seg daa; nei; men kruka og krøkja, snikja seg rundt paa luskande Labbar, kryla med Ryggen og rengja med Augo etter den feite Grauten ... paa den Maaten kunde det henda; kven veit; det kunde henda? Kannskje hender det ikkje? Naa. SIDE: 120 So stryk me oss med Labben yver Nosi og segjer som so, at - "naa, so brende me oss ikkje heller!" Enno skal me hava "Statsmenn", som tek det paa denne Maaten og trur at slikt er Politik. Ja politisk Klokskap! Vinje spotta i si Tid blodigt yver Storthingsdiplomatar "paa Reveklør"; desse som ein no høyrer gjetet maa plent vera av same Ætti. Og, Skam aa segja det: denne Kattepolitiken er paa sin Maate "national". Den som ikkje fær verma seg, han brenner seg ikkje heller, - det er eit kavnorskt Ordtøkje. Me kunde verma oss og sleppa aa brenna oss for det; men det var ikkje so visst; og so gjeng me heller og frys daa. Det er Kattemoral. Eller det er som med Reven og Rognberi. Rognberi heng høgt, og so er Reven moralsk. Det er Moral som stend! Og Diplomatik paa sin Maate. Men den reine Motsetning til all sann Diplomatik. Aa vera Diplomat er aa hava sine Krokar ute, so ein veit, baade at ein paa den og den Maaten fær Grauten, og at ein kann stella seg so at ein ikkje brenner seg. Det er Diplomatik. Men det gjeld aa hava sine Krokar ute: aa stella seg so, at ein veit ein fær Tak i Grauten, so sant som den Vonde ikkje er reint laus. Og det som gjer Diplomaten til Statsmann, det er at han veit kva han skal gjera, jamvel um den Vonde er so laus som han kann vera. SIDE: 121 Katten um Grautefatet er ikkje Diplomat; han er ein Tosk; og Reven under Rognen er ikkje moralsk; han er eit Narr; dei norske Diplomatar og norske Moralistar burde ikkje likjast korkje den eine eller den andre. Og eg gjeng i det lengste ut fraa, at Folk er som dei bør vera. Eg spaar, at Thingmennerne og serleg Thingbønderne er komne utyver det politiske Reveklo- eller Kattestandpunkt. Eg vil ikkje spaa det for alle; det kann henda at det enno fins politiske Kattar i Storthinget. Men for Thinget i det heile vil eg spaa det. Og med deim som hev ei onnor Tru vil eg vaaga so mykje paa dette som eg hev Raad til; for den Tidi som er komi treng Menn og kann ikkje bruka Kattar eller Revar eller Frieleske "Knæhøner". (1880) Kongen kjem. Det gjer han rett i. No, daa Politiken vaar stend i slikt eit Vende, vil det vera høvelegt at Kongen er i Landet. SIDE: 122 Men kva vil han gjera? Vil han hit og faa ei sterkare Kjenning av den norske Folkeviljen? Vil han hit og sanktionera og so sjølv faa sjaa den Gleda han dermed etlar seg til aa skapa i Landet? Eller vil han berre hit og "forføta" Riksraadet sitt? Det vilde i sùme Maatar vera best at Saki ikkje vart sanktionerad. Spursmaalet um det absolute Veto vilde daa vera ute or Verdi med ein Gong; for Sakerne stend no so her i Landet, at Riksraadssaki gjeng igjenom; det finst ikkje Raad for det. Og det vil vera styrkjande for oss alle aa sjaa, at Folket kann samla seg usvikeleg sterkt um ei stor Sak og sjølv føra ho fram, lovleg og fredeleg men fast, og aa sjaa, at naar Folket soleis samlar seg, so hev det Magti. Me vilde vinna langt fram i Fridom og politisk Manddom ved dette. Men "sanktionerar" Regjeringi, so gjeng det alltid lettare. Det vil spara oss for ei lang og beisk Strid, og det vil brøyta Vegen for det Samhald millom Riksmagterne som denne Umboti hev til Fyremaal aa skapa. Og skulde det "absolute Veto", denne stygge Bakstrævardraumen, koma til aa spøkja etter at denne Saki er komi i Skikk, so vil det koma Tilhøve sidan til aa mana dette Skrymtet i Jordi. Avgjerdsla, den kjem no, paa den eine Maaten eller paa den andre; og er Riksraadsaki gjenomførd, so er Grunnlovi trygg, og Bakstrævardraumarne kann aldri meir faa den Magti, dei hev havt no eit Bìl. SIDE: 123 Her er tvo Vilkaar; og gode er dei baae. Det vil vera fagert, um den norske Kongen stadfester Folkeviljen og gled seg med Folket yver det som daa er vunnet: Vilkaari for eit betre og rikare Samarbeid millom Folke- og Kongemagt. Men finn Regjeringi, at ho bør telja Kongen ifraa aa fara fram som konstitutionel Styrar, so vil det vel vera verst for ho sjølv. Fleire Thingmenn, millom deim alle Præsidentarne, gjekk upp til kongen og talad um Riksraadsaki. Naar Kongen stend med eit Riksraad som vaart, so maa slikt til. Det er i alle Fall ei Sælebotsgjerning mot Kongen. Med eit slikt Riksraad maa Kongsmagti koma paa tvert med Folket og køyra seg fast, um ho ikkje ender og Gong fær Minningar fraa Livet paa annan Maate. SIDE: 124 Det viser seg òg, at den gamle Ringen - som fløyter seg uppe berre ved aa bruka Kongemagti til Praam - ikkje likar det Thingmennerne her hev gjort. Mgbl. kann ikkje nettupp segja stort; men det griner dess styggare. Enn um Kongen skulde faa Kunnskap um den sanne Folkeviljen: koma til aa sjaa, at det utanum den vesle Ringen stend eit Folk, og at det Folket hev andre Meiningar og Krav enn ein skulde tru etter Mgbl.? Det vilde vera spelegt. Det kunde føra til, at Kongemagti vart ei Riksmagt i Staden for ei Partimagt, eit Uttrykk for Aalmennviljen i Staden for ein "Part" i ei Sak um "Magtfordelingen". Og daa var det ute med Ringen som politisk Magt. Daa laut dette Faatalet greida seg som andre Faatal: freista paa aa koma i Fleirtal. Ein Ting er viss: vert Sanktion negta, so hev Folkerepræsentationen gjort alt det den kunde gjera til aa spara Landet for ein hard og lang Strid. Og so fær dei som vil Strid taka Skuldi aaleine. SIDE: 125 "Opløsende Tendenser". Med Lov maa Land byggjast. Det er Lovi som gjer Samfundet til Samfund. Utan den ryk det sund i Anarki. Lovi maa daa vera heilag. Ingen maa kunna leggja nokot til eller taka nokot ifraa. Kvar Lov maa standa ubrøyteleg som ho er sett, til dess ho paa lovleg Maate vert umgjord. Dette gjeld um all Lov. Men serleg og mest um Grunnlovi. Paa den kviler alt; den er Grunnlaget for Samfundsordenen. Difor kann ingen gjera Brigde i Grunnlovi, utan den som gav ho; men den som gav ho er Folket. Den som i nokon Ting bryt Grunnlovi er ein Brotsmann mot Samfundet. Men den som vil driva Fusk med ho, lura inn noko som ikkje stend eller lura ut noko som stend der, han undergrev Samfunds-Grunnmurarne. Slike Undergravarar hev me. Me hev Folk som bryt Lov-Helgdi, fuskar med Landsens Grunnlov, freistar aa lura ut Ting som stend der (§ 79; Ministerandsvar) og aa lura inn Ting som ikkje stend. Det absolute Veto finst ikkje i Grunnlovi; dei vil dikta, tolka, manøvrera det inn. Vann dei fram med dette, var Lovskipnaden uppløyst. Skulde det vera so, at det absolute Veto burde staa i Grunnlovi, at Riksskìpnaden i dette Stykkje hadde eit Lyte, ein Vant, - so SIDE: 126 vilde loyale Høgrefolk berre hava ein Ting aa gjera: setja fram paa lovleg Maate Forslag um Grunnlovbrigde i dette Stykket. Og so fekk Storthinget paa vanleg Maate avgjera Saki. Herrarne av den Aschehougske Skulen er ikkje so loyale. Dei veit, at Folket ikkje vil vìta av noko absolut Veto. Men dei vil hava det trass i Folket; freistar so aa fuska det inn. Men skal ikkje Lovi gjelda som ho er sett, so er ho ikkje Lov lenger. Og daa er her ingen Ting aa byggja paa. Det er ulovlegt aa setja inn eit "og" eller eit Komma, um det so var i ei Lov um Hundeskatt. Men aa dikta inn ein heil ny Institution i sjølve Grunnlovi, og det ein Institution som vil leggja inn i Lovi ein heilt ny Grunntanke, - det vaagar desse Bakstræv-Revolutionistar. Og dei trur at Thinget vil sjaa paa dette med Henderne i Lùmma. Røda litegrand, kanskje; slaa eit Kjeringslag i Bordet; men - "Intet vil ske". Stilt og fint vil dei narra oss ut i Lovløysa. Stilt og tuslande som Rottur gneg dei paa Lovverks Grunntægerne. Men Storthinget vil ikkje gløyma 1814; ikkje 1836 heller; det veit og væl, at der sìt eit Folk heime og ventar. - Dessutan. Læt Thinget det absolute Veto sleppa inn, so gjeng det utanfor sin grunnlovsette Rett. For i § 112 stend, at Thinget ikkje maa godkjenna Umbrigde, som er i Strid med "denne Grundlovs Aand"; godkjende det daa, beinveges eller umveges eller paa nokon Maate, det SIDE: 127 absolute Veto, so var det utanum Lovi, og Folket kunde ikkje lenger vedkjenna seg det som Repræsentation for seg. Det hadde avsett seg sjølv. Naar det slepte inn Vetoet, so selde det Folkesuveræniteten og hadde i same Stundi selt sin eigen; var ikkje Statsmagt lenger; hadde tapt Retten til aa avgjera nokot for Folket; hadde gjort seg politisk umyndigt. Ein maa vanvyrda Thinget uendeleg, um ein kann tru at det vil lata slikt koma yver seg. Tendenssogur og Lygn tek dei til aa arbeida med no, dei som vil faa Thinget ifraa aa gjera sin Skyldnad. Med høgtidsame Profet-aasyn gjeng dei ikring og saar ut Tvil; den eine Tendenslygni etter den andre vert utsend til aa vekkja Uro og SIDE: 128 døyva Modet. Millom mykje annat kjem det rett som det er upp noko Rols um, at Thingmennerne vil lempa seg ut or Knipa med ei Adresse. No, daa det vert Aalvor, no skulde ein og annan av Folkerepræsentantarne verta skjelven av seg og vilja sleppa ifraa alt. Og Veljarfolket, som dei veit mange Stader ikkje er aa skjemta med i denne Saki, skulde dei vilja narra med ei Adresse, der Thinget skulde protestera mot det absolute Veto i Ord, samstundes som det godkjende Vetoet i Gjerning. Thinget skulde soleis av rein Modløysa vilja gjera seg ende ut til Narr. Sovoret meiner dei dei skal faa Folk til aa tru, at Storthinget vil gjera. I Sanning, det kann vera paa Tidi, at Thinget i fullt Aalvor viser baade kva det vil og kva det magtar no. Og kann so sant Thingfleirtalet halda ihop, so skal me sjaa at det vinn, og det lettare og snarare enn dei fleste tenkjer. Lat Høgre, og Kongen med, sitja eit Par Aars Tid og sjaa paa, at Thinget meir og meir tek heile Administrationen og dermed heile Magti; dei vil daa snart finna det rett, at det kjem eit Ministerium som paa nytt kann gjera Kongsmagti gjeldande i Landet. (Mai 1880) SIDE: 129 Frimurarskapen. "Bergens Tidende" og "V. G." hev i seinare Tid fortalt oss merkelege Ting um Frimurarstellet her i Landet. Folk flest trur, at Frimurarskapen er eins yver heile Verdi. So er det ikkje. Ein kann, som det no vert upplyst, sjaa av franske, tyske, engelske og amerikanske Frimurarskrifter - som er aa faa i Utlandet, men ikkje her, av di Frimurarane hindrar det - , at den svenske Frimurarskapen gjeng ut paa noko anna enn Frimurarskapen i hi Verdi. Og den svenske Frimurarskapen er Nordmennerne paanøydd. "Den norske Frimurarlogen" er berre eit Anneks eller Underbruk av "Landslogen" i Stockholm. "Stormeisteren" for denne Logen er den svenske Kongen, som soleis er Stormeister for den norske Logen med. Og det serlege for denne svenske Frimurarskapen er, at han hev eit politiskt Fyremaal: vil innføra eit protestantiskt Keisar- og Pavedøme. Kven som skal vera Keisar-Paven, segjer seg daa sjølv. Etter denne Frimurarlæra er Stormeisteren Svenskekongen - Guds Repræsentant paa Jordi. Og til honom er det, at dei norske Frimurarane gjer Eid. Med Handi paa Bibelen (som er uppslegen ved Johannes Evangelium) og med fyrebundne Augo svèr dei ein Eid, som strider likso mykje mot Kristendomen som mot Norigs Grunnlov; Eiden lyder so: SIDE: 130 "Jeg N. N. lover og sværger, frivillig, uden Tvang og uden Forbehold, i og udenfor Logen, naar og hvorsomhelst det paakræves, i Lydighed og Underdanighed nøiagtig at efterkomme alle de Bud og Befalinger, som Frimurerordenens Stormester og denne den 9de Provins af den trefold store Mester (dvs. Gud) forordnede allerviseste Salomons (Heilagandi sin) Vikarius, Hs. Maj. N. N. (Svenskekongen) eller de af ham beskikkede Embedsmænd i hans høie Navn mig befale maatte." Dette stend desse norske Menn og svèr sin dyraste Eid paa. Er dette so, daa hev me ein liten Løynstat i Staten, eit Lag av Menner som hev forsvoret seg til den svenske Kongen, og som dermed er løynlege Svikarar mot sitt eiget Modersamfund og Fedraland. Og desse Folk er det, som gjer Høgre so sterkt i Byarne vaare. Det er òg dei, som stend so hardt imot det nationale Arbeidet vaart og paa all Vis styd Svenskefjæsket og Samrøringspolitiken. Og fleire av dei som sìt i det norske Riksraadet er Frimurarar. Menn som hev forsvoret seg til den svenske Kongen - norske Riksraadar! - Det fell eit uhuglegt Ljos yver mangt i Politiken vaar ved dette. Er det sant - og dessverre, det ser nok altfor mykje ut til at det er sant -, so maa me faa retta paa det. Frimurarskapen er daa eit politiskt Jesuit-Lag av verste Slaget. Landet kann ikkje finna seg i, at norske Borgarar, ja norske Embættsmenn, soleis forsvèr seg til ein SIDE: 131 framand Fyrste. Med full Rett vert det kravt, at - eitt av tvo: anten ingen Frimurarloge, eller so ein som legg sine Lover offentleg fram, her som i andre Land. (1880) Skulespursmaal. Den nye Skulelovi for Byarne merkjer eit stort Framstìg. Ho legg Tyngdi av Skulestyret yver i Skulekommissionen, gjev Prestarne sin rimelege Plass der, og hev - ved dette og ved aa faa Samfundslære inn - sett den Ting fast, at Skulen er ein Samfundsskule og ikkje berre eit Underbruk under Kyrkja. Men kva vil Thingfleirtalet og serleg Bønderne gjera med Landsskulen? Det vil vera den grovaste Urett aa lata ein Part av Folket hava ein god og tidhøveleg Skule og den andre Parten ein gamaldags og skral; og det vil vera eit SIDE: 132 likso grovt politiskt Vanstell aa lata Landsfolket verta liggjande atterut for Byfolket i Upplysning. Me unner Byarne av fullt Hjarta ein god Skule. Men me vilde av gode Grunnar finna det syrgjelegt, um Landsfolket - liggjande etter paa det gamle "Almueskole"-Standpunktet - skulde verta endaa veikare mot Byfolket enn det er. Me trur at dei liberale og serleg Bønderne vil hava Syn for dette, so at den gammaldags Skulelovi fraa 1860 snart maa koma under Gjenomsyn. Det vilde vera Sjølvmord av Bønderne, um dei ikkje fekk gjenomført dette Kravet. Vil me hava eit Lærarstand, som mindre og mindre kjenner seg eitt med Folket og meir og meir vert den ytste Haletippen av Embættsverket og serleg av Presteskapet, so skal me lata Stiftsdirektionarne faa heile Retten til aa setja inn Lærarar. Og etter som Stiftsdirektionen i Trondheim og Kyrkjedepartemeniet tolkar Skulelovi fraa 1860, so hev alt Stiftsdirektionarne denne Retten. Nemnde Stiftsdirektionen gav ifjor ein Krins paa Inderøya ein Lærar som Skulekommissionen ikkje hadde innstelt og ikkje vilde hava. Daa so Skulekommissionen klaga til Departementet, fekk han det Svaret, at Stiftsdirektionen ikkje var bunden til Innstellingi. Naar Lovi (§ 64) segjer: "efter Forslag af Skolekommissionen", SIDE: 133 so vil dette "efter" berre segja "efterat", ikkje "ifølge"; Skulekommissionen skal innstella, men Stiftsdirektionen kann bry seg so mykje um Innstellingi som han vil. So segjer Departementet. Og no kann me venta at Stiftsdirektionarne vil verta modigare enn dei fyrr hev voret til aa brùka ei Magt, som dei ikkje for væl hev visst um dei hadde. Men dette er ei faarleg Magt. Skal Skulen vera det han er meint paa, so maa Lærarar og Foreldre samarbeida; men daa maa Foreldri òg, gjenom Skulekommissionen, sjølv faa vera med aa velja Lærarar. Fær dei Læraren "sendande" ovanifraa, anten dei vil hava 'n eller ikkje, so vert Læraren fraa fyrste Dag av ein framand Mann, og Skulen sjølv vert framand; me fær ein Skule som stend for seg sjølv og litet kann utretta, og ein Heim som ikkje bryr seg meir um Skulen enn han nettupp er nøydd til. Det er daa no sett fram Forslag um aa faa § 64 meir tydeleg skrìven, so han kann segja klaart det han skal og bør segja. (1880) SIDE: 134 Spursmaalet. Dersom Grunnlovi er ei Gaava fraa Kongen til Folket, so er det sjølvsagt at Kongen hev absolut Veto i Grunnlovsaker. Dersom Grunnlovi er ei Gaava fraa Folket til seg sjølv, so er det sjølvsagt at Kongen ikkje hev Veto i Grunnlovsaker. Hev Kongen gjevet oss Grunnlovi, so hev han òg Rett til i kvart Tilfelle aa avgjera kor langt Fridomen skal naa; Grunnlovi er bunden av Kongsviljen. Hev Folket gjevet seg Grunnlovi, so er Kongen Konge berre naar han rettar seg etter Grunnlovi; han hev ingen Rett yver, men er bunden ved Grunnlovi. Dette gjeld det um no. Hev Svensken Rett, naar han fortèl oss, at "Fridomen" vaar er ei Gaava av svensk Kongsnaade? Den Grunnlovi, me i desse 66 Aari hev voret so byrge av, skal den no visa seg aa vera eit laant Plagg, som me ikkje hev Rett yver, og som Eigaren kanskje ein Dag kann krevja attende? Med andre Ord: vart me frie den 17de Mai, eller "fekk" me Fridomen den 4de November? That is the question. Soga svarar: me vart frie den 17de Mai. Soga svarar: den svenske Kongen gav oss ikkje Fridomen; han gjorde alt det han kunde til aa taka Fridomen fraa oss. Men sistpaa gav han seg. Han vilde ikkje og kunde ikkje SIDE: 135 vilja, at Norig skulde vera fritt; men han fann seg i det, daa han saag, at det var det klokaste. Sidan freista han paa aa faa Grunnlovi umgjord og mindre fri; det greidde han ikkje. Men det Stangske System hev lært Norigssoga si etter svenske Skulebøker og svarar: me "fekk" Fridomen den 4de November. Og daa er det greidt nok med Vetoet. Hev Kongen av sin uransakelege Naade gjevet oss Fridomen, so hev han sjølvsagt so mange Band paa oss som han ikkje med reine Ord hev løyst; og me ... maa berre takka for det me hev fenget. Kravde me meir, so kunde me missa det me fekk òg; Fatigmann maa alltid fara smaatt her i Verdi. Denne Fatigmannspolitiken hev det Stangske System lært. Og vil hava oss med paa den. Den 17de Mai er Ingenting, den 4de November alt; og 1824-thinget med si Adressa veg meir enn Riksforsamlingi paa Eidsvoll med si Grunnlov. Kongen hev alt det han ikkje hev sagt fraa seg; Norig er usuverænt og fær takka for dei Naadesmular det fekk; Prestarne rykkjer fram gjenom "Fædrelandet" i stor Procession: Norig er ikkje so frit som me hev tenkt; Te Deum laudamus! Kanonsalutten paa 17de Mai krengjer seg um til Spott. Kanonarne smell, fordi Norig ikkje vart fritt den 17de Mai 1814! - - - Ja; dette er Spursmaalet. 17de Mai eller 4de November; Norig eller Vest-Sverig; Fridom eller kgl. Naade; Eidsvollsfedrarne eller Prof. Aschehoug? - Storthinget i 1880 vil svara. SIDE: 136 Vil avgjera, um Eidsvollsverket skal falla eller staa. Fedrarne i 1814 svor ein dyr Eid; den tonar underlegt ned til oss no; dei svor aa staa "enige og tro til Dovre falder". Den Eiden svor Folkerepræsentantarne i ei Aalvors Stund for Folket. Me er alle bundne av den. Magna est veritas. Sanningi er sterk, og ho vil vinna. Regjeringi sit og reknar ut, at ho kann fara aat mot Thinget som ho vil; det hender aldri, at desse Bønderne og desse "Liberale" samlar seg i eit sterkt Tiltak. Og det liberale Partiet vaart hev voret veikt. Det hev voret sundsprengt i Smaaflokkar som hev dreget kvar til sin Kant; og so hev det SIDE: 137 havt Magt deretter. Eit Parti kann vera so mannsterkt det vil; hev det ikkje ein klaar styrande Tanke og Kraft til aa bøygja seg inn under den, so kann det vinna i tusund Smaating; men det vinn aldri eit stort Slag, og daa vert det politisk veikt. Og difor hev ei Regjering som den Stangske - vesall og veik som ho er og med alle sine politiske og økonomiske Mistak - kunna sitja med Magti. Utan Dugleik, med eit litet Faatal med seg og eit stort Fleirtal imot seg, - ho styrde endaa Land og Rike! - Tingen var, at um dei Konservative var faae i Tal, so hadde dei so mykje Politik i Livet, at dei kunde samla seg um den styrande Tanken sin; og daa vert eit Faatal sterkt. Men det som no er Ulukka for Stangs Regjering er at ho ikkje hev fylgt godt nok med. Ho ser ikkje, at den liberale Politiken hev vakset i seinare Aar, serleg etter det store Nederlaget med Mistillitsadressa, og at Partiet hev vortet klaarare yver seg sjølv og hev fenget meir Evne til Samling og Samarbeid. Ho reknar med det liberale Partiet fraa 1872 og trur ho hev Yvertaket i politisk Kunst no som daa. I den Trui er det at ho - i Tilfelle - vaagar det svære Mistaket som sùme ventar: Avvisningi av Riksraadssaksavgjerdi, - eit Mistak som vil gjera Kongemagti meir upopulær enn ho drøymer um. (Mai 1880) SIDE: 138 "Sanksjon" negtad. Den 29de April 1880 negtad Oskar II aa godkjenna den 4 Gonger vedtekne Avgjerdi i Riksraadsaki, tiltald til dette av heile Riksraadet so nær som ein (Johannesen). Hermed hev Ministeriet Stang dømt seg sjølv, historisk, for all Tid. Det hev i Ord og Gjerning vist, at det ikkje trur seg bundet av Norigs Grunnlov. Det hev i Ord og Gjerning vist, at det ikkje bryr seg um Folkeviljen, kor klaart og sterkt og lovlegt han stig fram, og kor gode Grunnar han hev for seg. Det hev i Ord og Gjerning vist, at det berre bryr seg um sin eigen Klikepolitik, som ho vil misbruka si høge Stilling til aa gjenomføra, like godt um Folket er med eller mot. SIDE: 139 Og den Klikepolitiken gjeng ut paa aa gjera det norske Folket fraa sjølvstyrande til kongestyrt og fraa Sjølveigar til Husmann. Det vart sagt paa Eidsvoll i 1814, at Norig burde ikkje vera Republik; for Republiken førde til eit av tvo: Anarki eller Oligarki (Styreløysa eller Faamannsstyre). Norig fekk Kongedøme. Kva hev det ført til? - Det ser ut til at det ikkje skal føra til eitt av tvo, men til baae tvo - av desse vonde Ting som det skulde berga oss fyre. Faamannsstyret er komet. Ein liten Flokk Menn sit og styrer etter ein Doktrin, som Folket Gong paa Gong hev sagt Nei til, men som dette Faatalet vil trassa fram. Og Lovløysa kjem. Grunnlovi skal burt, og ei Lovtolking, som der er den sterkaste Strid um, skal koma i Staden. Gjeng det, so hev me Anarki godt nok. Farvæl til all Statsskikk og alt Samanheng i Rikslivet, naar nokre Oligarkar skal kunna styra Landet etter dei Lovtolkingarne som dei sjølve sèt upp aat seg! - Dette aa vilja taka seg eit absolut Veto ... det er so reint utenkjeleg grovt. Kor uendeleg desse Oligarkarne maa vanvyrda Folket og Folkerepræsentationen, naar dei kann vilja og vaaga slikt, tvertimot Lovi, og tvertimot ein etter alle lovlege Reglar klaara og prøvd og Gong paa Gong i lovlege Former tydeleg ut-talad Folkevilje! Men Herrarne av det Stangske System gjeng berre og reknar yver, kor mykje dei kann vaaga. SIDE: 140 Og kor mykje dei kann vaaga i Senn. Kann me vaaga aa blaasa i ei Adresse? Aaja. Kann me vaaga eit suspensivt Veto? Aaja. Kann me vaaga - naah; det lyt me sjaa paa fyrst; skulde det vera faarlegt med eit absolut Veto? Skulde dette Thinget kunna reisa paa seg for slikt? - Aa nei. Dei finn seg i det. Me tek det. Dei gjer oss ingenting. Framåt! - Ministeriet Stang hev dømt seg sjølv. Dømt seg for alle Tider. Og so syrgjeleg som det hev ført Kongen med seg i Ulukka. Sivert Nielsen stod der uppaa Slottet og tala vent um "Folkets Kjærlighed til Kongehuset"; no held ikkje Sivert Nielsen ein slik Tale til i sitt Livs Dagar, det me trur. Det som er hendt vil gjera eil Skifte i heile Politiken vaar. Men det vert ikkje Folket som ved dette Skiftet kjem til aa lida mest. Folket vil staa det yver. Det turvte kannhenda slik ei Aalvors Stund og slik ein Aalvors Strid. At Politiken ikkje er Leik, det skýnar alle fraa no av. Men Mer er andre som ikkje vil staa det yver. SIDE: 141 Veto-Rett; Veto-Plikt. Eit Veto kann vera eit Ufridoms Merke. Hev Folket "fenget" - eller til-tingat seg - ein Konstitution av ei Herre- eller Hervinnarmagt, so vil det ikkje hava meir Rett enn den som Herremagti med klaare Ord hev avstadet til det; elles ligg Retten under Herremagti som fyrr. Segjer daa den Veto (Nei) til eit Vedtak, so kann ikkje Folket koma lenger; Herremagti hev (juridisk) Rett til aa segja Veto og til aa halda dette Vetoet uppe so lenge ho for godt finn; Vetoet er "absolut". Men eit fritt Folk, som sjølv gjev seg Grunnlov, stengjer ikkje paa den Maaten Vegen for seg. Det kann gjeva Styraren sin Magt til aa segja Veto; men dette Vetoet vil berre vera suspensivt (utsetjande); og det skal vera til Tryggjing for Folket: hindra, at Vedtak, som er for lite gjenomtenkte, fær Lovskraft. Vetoet er daa ikkje ein Rett (for Kongen), men ein Skyldnad (for Styremagti): ho skal segja Nei, naar ho finn at der er Grunn til det. Eit slikt utsetjande Veto er det, vaar Grunnlov hev: Kongen kann tvo Gonger segja Nei til eit Storthingsvedtak dvs. krevja ny Ettertenkjing og nytt Ordskifte. Og nytt Val. Men vert same Forslaget vedteket 3dje Gongen, so hev ingen meir aa segja; det hev vist seg aa vera Folkevilje, og er daa Lov. SIDE: 142 Men dette Vetoet gjeld berre vanlege Lovsaker. Grunnlovi er noko for seg sjølv: er Garantien for at Folkeviljen skal vera den styrande Magti; Brevet paa, at Folket er fritt: sin eigen Herre og Styrar. Liksom daa Folket sjølv gav seg ho, soleis maa Folket alltid hava Retten yver ho heilt og fullt. Her er "Kautelar", her med, men paa ein annan Maate (sjaa § 112). Kunde andre enn Folkemagti blanda seg inn i Avgjerdsla av Grunnlovsspursmaal, so var ikkje Grunnlovi lenger full Garanti for Retten aat Folket. Gjenom Grunnlovi hev Folket sikrat seg Suverænitet, full Rett yver seg sjølv og Samfundet sitt; det finst ikkje Magt, som kann segja Nei til eller gjera nokot ved det som er Folkevilje. Folket hev "gjort Kontrakt med seg sjølv" um det. Ingen kann blanda seg inn i dette. Her segjer Folket sin Samvilje og Grunnvilje og set den til øvste Samfundslov; fanst det ei Magt som kunde blanda seg inn her med det minste Kny, so var ikkje Folket sitt eiget. Kann Folket ikkje tala heilt ut i sitt eiget Namn her; finst det ei Magt som hev noko aa segja jamsides Folket i sjølve Grunnlovi, daa er Folket ikkje fullt Herre yver seg sjølv, ikkje suverænt, ikkje fritt. Det var ikkje for ingen Ting, at dei Gamle heldt Grunnlovi so i Æra som dei gjorde! Dei forstod det, eller kjende det paa seg: i Grunnlovi talar sjølve det suveræne Folk; og naar det talar, so tegjer alle Sveinar og Ærendsmenn, fraa dei lægste og til den høgste. SIDE: 143 - Og so kjem desse Juristarne og talar um "Kontrakt". Og tek absolut Veto paa Grunnlag av den Kontrakti! Det er aa gjera Grunnlovi til Fjas og Fridomen til eit Narreverk. Det er aa riva Eidsvollsverket ned til Grunnen. Dei hev si Meining med det. Dei vil det. Dei vil at der skal vera ei framand Magt som hev Rett til aa negta Norigs Folk aa vera sitt eiget. Riksraadet hev gløymt, at det skulde vera det norske Folks Raad hjaa Kongen. Det hev vortet "Hans Majestæt Kongens Raad", "Tenar for Hans Majestæt". Men Huset Bernadotte er fyrst og fremst Sverigs Kongehus. Og Sverig er største Landet; Sverig maa Bernadottarne fyrst og fremst eiga. Dei maa daa sjaa etter, at Sverig - fyrst og fremst - fær Sitt. Norig fær daa greida seg som det kann. Det hev ikkje Raad til aa vera sin eigen Mann; hev best av aa gjera seg til Husmann. Fedrarne i 1814 gjekk inn paa Samfestet med Sverig, men aaleine paa det Vilkaaret, at Eidsvollskonstitutionen vart godkjend og dermed Norigs Suverænitet. Sønerne i 1880 segjer: Samfestet med Sverig er det fyrste; me gjev upp den norske Suveræniteten. - Det var paa Tidi at dette kom upp. (5. 6. 80) SIDE: 144 Sth. Prp. No. 61. Den kgl. Propositionen "ang. Negtelse af Sanktion paa Storthingets Beslutning af 17de Marts 1880 til Grundlovsbestemmelse om Statsraadernes Deltagelse i Storthingets Forhandlinger" er eit trist Dokument. Ein skulde kunna venta betre Arbeid, naar ein minnest, at Storthingsavgjerdi kom den 17de Marts og at "Sanktions"-negtingi vart avgjord 29de Mai, liksom det er kjent, at Regjeringi hev stræva svært med Saki heile Tidi sidan. Men nei. Departementet segjer paa 6 Sidur alt det som det veit aa segja; og desse 6 Sidurne inneheld korkje meir eller mindre enn ein vanleg "Leder" i Mgbl. Fyrst fortèl det oss, at det "anser det hævet over Tvivl, at der tilkommer Kongen absolut Veto m. H. t. Grundlovsforandringer". SIDE: 145 Ikkje eit Ord til Prov eller Paavisning. Ikkje Namnet til Grunnar. Ikkje ein Freistnad paa aa avsanna eller avstyrkja dei sterke Grunnarne som er framsette imot Vetoet, eller paa aa upplysa, kor Regjeringi tek Retten fraa til aa dikta Institutionar som Grunnlovi ikkje veit um. Det einaste me fær høyra um Vetoet er eit Par Ord som Statsminister Stang hev sett til serskilt, der han fortèl oss, at han eingong, daa han var ung, skreiv ei Grunnlovtolking og viste, at Kongen ikkje hev absolut Veto. Men, fortel den gamle Mannen, "jeg har forlængst opgivet denne Mening, som jeg, efter den Prøvelse den af senere Forfattere er bleven underkastet, og efter egne fornyede Overveielser, har maattet erkjende uholdbar." Ikkje eit Ord meir. Han nemner ikkje eingong dei "senere Forfattere", som hev røvt fraa honom hans Meining fraa fyrr. Og ikkje minste Tiltyding er der um hans "egne fornyede Overveielser". Kvi legg ikkje den gamle Statsmannen Visdomen sin fram? Naar han hev skift Meining i eit so vidt aalvorsamt Spursmaal, so maa han daa ynskja at andre skal faa same Vìtet som han, eller daa visst at Folket, og Storthinget, skal kunna forstaa, at han hev skift Meining. Men nei. Den gamle Mannen hev ingen Ting aa segja. Han berre tilstend. Han hev "forlængst opgivet" si Meining; kunde ikkje halda ho uppe; Punktum. Um han etter dette ventar at andre skal vera likso vesalle og veike som han; ja at Folket SIDE: 146 skal sleppa sin Rett og gjeva upp - ikkje berre si juridiske "Meining", men sin Fridom, - ja kven veit. Den gamle Mannen maa vera fælt gamall. - Merkelege Ting fær me høyra um, kva den norske Kongen og den norske Regjeringi hev aa stella med, og kva ho ræddast. "Kongemagten" er "Forfatningens konservative Element". Ho skal "yde en Minoritets gjenholdende Anskuelser og Minoriteternes Tarv i det hele tilbørlig Opmærksomhed ligeoverfor en seierrig Majoritet". Kjem Statsraadarne inn i Thinget, "vil Statsraadshvervet blive vanskeligere og besværligere", og det vil verta gjort altfor store Krav til "Statsraadernes Fasthed og Selvfornægtelse i at taale Modgang". At den Kopisten som hev sett ihop Dokumentet ikkje kann skriva sitt danske Maal, det fær so vera. Og at Kongsmagti skal vera "konservativt Element" og Minoritetsvern veit me fraa Mgbl. Minoritetsvern-Læra vart elles i Thingdebatten so øydelagd, so sundflengd, so gjenomlyst i heile si jammerlege Meiningsløysa, at Regjeringsmennerne i Thinget hev slutta med aa røda um den; men Regjeringi held paa som ho hev gjort. Ho er utanfor alt; forstend ikkje lenger det som kjem fram. Ho hev si Lirekasse; og den hev sine visse Tonar; dei spelar ho daa, so ofte ho skal spela. Men det høyrest stuslegt, at Regjeringi ikkje skal vera anna enn eit "konservativt Element", og at ho berre skal sitja og verja Minoriteten SIDE: 147 mot "en seierrig Majoritet" (Høgre mot Vinstre). Ein kunde venta, at Regjeringi var med i Majoriteten, ja gjekk fremst i den; baade kunde ho daa faa gjort noko og kunde betre hava Auga med, at Minoriteten òg fekk sin Rett. Men daa maatte ho møta i Thinget; og Stangs Regjering hev nok ikkje Mod til slikt. Kom ho inn der, so fekk ho det "vanskeligere", "besværligere"; der vart altfor mykje "Modgang at taale" og altfor store Krav paa "Fasthed" og "Selvfornægtelse"; slikt kann ho ikkje taka paa seg. Ho finn daa, at ho berre fær sitja der ho sìt, kor "seierrig" Majoriteten so kann verta. Ikkje ein Tanke um, at ei Regjering skal regjera! Ikkje eit Hûgsviv um, at ei Regjering, som skal regjera, fyrst og fremst maa hava politisk Kraft! - hava Tiltru hjaa Folket, hava Autoritet; ikkje maa driva i Dagsens Strøymingar som eit Vrak, men styra si Skuta! Stangs Regjering krev berre minst môgeleg av "Vanskar", "Besvær", "Modgang", og ikkje for store Krav paa "Fasthed" og "Selvfornægtelse". Det hev sin djupe, syrgjelege Grunn. Det heng ihop med, at gamle Norig ikkje lenger skal vera sitt eiget. Svensken tok i 1814 Norig med Magt; det norske Folket er ikkje fritt; det treng daa ingi Regjering. Det treng berre eit juridiskt Band um Foten, eit stilt, seigt Motstræv fraa eit halvt Tjug Departement, so den norske Majoriteten etterkvart kann bli mindre "seierrig". Og ei norsk "Regjering" treng SIDE: 148 berre ei politisk Gaave, ei som Stangs Styre hev i fullt Maal -: den Gaava aa kunna hengja fast ved Statsraadskrakken. (5. 6. 80) I 1874 kom Regjeringi med eit Framlegg som sagde til Thinget: betalar du oss so og so mykje, skal du faa din Vilje fram i Riksraadsaki. Den Betalingi ho kravde var: 1) Rett for Kongen til aa uppløysa Thinget; 2) minst 1500 Dalar (6000 Kr.) i Pension til alle avgjengne Statsraadar; 3) Innkniping av Storthingsdiæten til ein viss Sùm for Sessionen; 4) Rett for Kongen til aa gjeva eller negta Sanktion etter at Thinget var uppløyst. Dette Framlegget vart i Thinget møtt med 111 Nei. Ikkje ei einaste Røyst til Hjelp for Regjeringi. Det var eit Nederlag so knusande, at ingi europæisk Regjering kunde ha funnet seg i det - annat enn Stangs norske. Men den bar Slaget med utenkjeleg "Selvfornægtelse". Og 6 Aar etter, i 1880, kjem ho ruslande upp i Thinget att med same Framlegget og segjer: vil du no? "Stemningen" kan ha "forandret sig", læt ho. Ho maa tru, at ho i dei siste 6 Aari hev vortet so mykje sterkare, eller Thinget so mykje veikare, at det ho ikkje fekk fram i 1874, det SIDE: 149 skal no glida. Thinget, tenkjer ho, maa faa Riksraadsaki fram no for Skam Skuld, det same kva det kostar. Thinget er daa nøydt til aa taka vaare Vilkaar; maa gaa med paa Handelen; "den Kaal, det spytted i, den faar det søbe selv." Og Regjeringi kjem ruslande upp i Thinget og slær upp sitt gamle Kraamskrin: skal me handla i Dag? Svært so fin Politik. - Men ho hev eit Par nye Ting i Kraamkista denne Gongen. Den eine er noko som ho kallar Vidking av Røysteretten. Vidking? - Ja det vil segja Innkniping. For det fyrste skal det verta Ende paa Myrmennerne. Og daa Myrmannsstellet aldri hev voret annat enn ei Naudberging, til dess me fekk noko betre, so kunde det vera for det det var. Men for det andre ... ja for det andre skal "Vidkingi" liggja i det, at medan Grunnlovi segjer: "alle som eig matrikulerad Jord", so segjer Regjeringsframlegget: "alle som hev matrikulerad Jord paa 12 Skillings Skyld". Og det vil segja at mange, mange av dei som hev Røysterett etter Grunnlovi, misser denne Retten. - Du høyrer straks, kor det er komet ifraa! Den andre nye Tingen er nokot som Regjeringi kallar "Tokammersystem". Odelsthing og Lagthing skal verta tvo serskilde Thing; Odelsthinget vert eit Folkething paa Lag som Storthinget no; men Lagthinget skal vera noko som SIDE: 150 eit Stormannsthing, eit Overhus, som skal hindra Folkethinget i aa faa fram anna enn slikt som smakar dei store. Denne Tanken um Dubbelt-Thing hev Regjeringi ikkje vilja med paa fyrr. Det er Aschehougs Tanke. Men Stang vert gamall, og Aschehoug er seig. Og Tiderne er slike no, at alle "Nisser og Tomtegubbar" lyt slaa Lag. Regjeringi tek daa Tvithinget upp paa Saklista si. Det kann ho godt! Det er berre ein Sau meir i Flokken. Same Slaget alt; det eine likso umògelegt som det andre. Dei kunde koma med eit Framlegg um aa byta Thinget sund i t. D. fyra stånd; eller dei kunde beda Storthinget utnemna Kongen til den alra visaste Salomons Vikarius eller til Keisar og Pave; - gjorde ingenting. Stangs Regjering er allmegtig. Ho kann gjera kva ho vil. Til Ære for den same Regjering bør likevæl eitt verta nemnt: det er ikkje Meiningi at ho straks vil ha Tvithings-Tanken gjenomførd. Nei; noko Vìt paa Tid og Tidmerke hev ho òg. Ho berre viser Tanken fram og rosar 'n; talar væl um 'n, legg 'n so ned i Kramkista att og segjer som so, at slik ovgild Greida vil du vel ikkje kjøpa av meg enno, men -. Og ho slær so smaatt paa, at liksom ho hev tenkt paa aa byta til seg eit absolut Veto for Riksraadssaki, soleis kann der vera Tanke um aa byta til seg eit Overhus for ei Vidking av Røysteretten. SIDE: 151 - Det vert visst aldri nokon Handel av med den Kraamkaren. Sth. Prp. No. 61 - med Tillegget No. 62 - er eit trist Dokument. Det er vondt aa vìta, at Landsstyret skal vera komet so reint ut or den Leidi som vart utstaka i 1814 og so heilt burt fraa Folket og dess Tankar som me meir og meir ser at ho er. Det er vondt aa vìta, at me hev eit Styre som Thinget ikkje paa nokon Maate kann samarbeide med; ikkje tinga med dessmeir. Naar eit Land er soleis faret, so er det i Naud. Me spottar yver alt dette som Regjeringi kjem med; at dei kann fara med sliktnoko? Men under Spotten ligg Sorg. Storthing, Storthing, til deg stend vaare Voner. Du ser det sjølv: Landet maa ut or dette. Landet kann ikkje trivast under dei Vilkaari som no er uppkomne; Folket maa hava sin Rett. Assessor Bachke galdt for ein svær Kar, fyrr han kom inn i Styret. Han vart sett inn der nettupp til Hjelp i denne store Striden; og alle Høgrefolk trudde, at han skulde verta ein Frelsarmann for dei no. SIDE: 152 Paa denne eine Innstellingi, Sth. Prp. No. 61, hev Statsraad Bachke øydelagt seg. Det er ingen lenger som trur, at han er Politiker. Bakstrævet hev i det heile havt Uheppa med Stor-Augurarne sine. Sjaa som i Thinget. Menn som var valde i den serlege Meining aa motvega Sverdrup - og det var fleire: sume skulde motvega Sverdrup i eitt, sùme i annat, for Sverdrup er faarleg paa mange Leider, han -: dei vart med ein Gong so smaae, daa dei kom paa Sida av gamle Præsidenten. Og er det Menn med Hovud, so gjeng dei med Sverdrup mykje lenger enn Bakstrævet likar. Tingen er den: det som er sant og rett vil gjerne faa Magt. Magna est veritas, et prævalebit! (5. 6. 80) SIDE: 153 Storthinget hev svarat. Det hev gjort sin Skyldnad: frelst Fridomen, grunnfest Eidsvollsverket; det hev vist seg aa vera i Sanning Repræsentation for det norske Folket, Beraren og Fullføraren av dess beste Vilje. Dei som trudde at dei fritt kunde driva Fusk med vaar dyraste Eiga og Arv, dei stend skjemde og magtlause no; og dei som trudde at Norigs Storthing var ei Provinsforsamling, som vilde taka alt for godt, berre ho slapp aa vaaga seg, - dei vil tegja um den Ting heretter. Fraa no av kann me paa nytt taka Arbeidet upp i full Tru til Folket og i full Tillit til Folke Thinget, som no hev vist, at det i Sanning er Arvtakaren etter Fedrarne fraa 1814. Takk og Jubel vil fossa fram til det fraa alle Kantar. Fraa Landsende til Landsende vil det tona som Song: Storthinget hev gjort si Plikt; Storthinget lìve! Folket hev i denne Striden vunnet seg sjølv. Avgjerdi den 9de Juni 1880 er ein Eid som Folket hev svoret seg at det vil halda fram i den Leidi som ein Gong er sett; at det ikkje vil gjeva seg upp; at det vil vera sjølvstendigt. Det norske Folk lìve! SIDE: 154 Tri heile Dagar til Ende stod denne store Striden. Mange var dei Manndoms Menn, som her steig fram til Vern for Landet; og mange var dei Manns Ord, som i desse dyre Stunder lyste upp liksom Sverdhogg i Debatten og tok Livet av alle dei arge og ynkelege Prokuratorkunster. Nissar og Tuftegubbar hadde samla seg alle. Bakstrævar- og Framandpolitiken hadde køyrt seg sjølv so ut paa ytste Odden, at no var det siste Positionen det galdt aa verja. Rædde og uglade stod dei der og fikta med §§ar og Tolkingskunster so Dumba fauk; paa vaar Sida var Eldhug, Mod, Tru; dei aatte berre Tvil, "Betænkeligheder", Vanhug. Dei kava og kavla det beste dei hadde lært; alle Krokar og Kunster som brukande var bruka dei; Prestarne var med, fraa gamle Stiftsprovast Essendrop, som ingen ventad skulde vera modig, til unge Jakob Sverdrup, som ingen hadde tenkt vilde øydeleggja seg so snart; agiterat hadde det voret av all Livsens Magt; det gudelege "Fædrelandet" vart sendt serskilt til kvar einaste Thingmann, og Bøker som i Guds Namn bad dei folkekòrne um aa svika sitt Land; all den Armodsdom som i Folket fanst slog seg i Lag med Tuftegubbarne, og Baglarbispen stod bakum og dreiv dei fram; men dei folkevalde stod stødt, med fast Tru paa si Sak og med "Gud attaat"; Tuftegubbarne laut draga seg undan. SIDE: 155 Norigssoga vil gjeva Fraasegner um denne Striden fram gjenom all Tid. - Johan Sverdrup er den, som fyrst av alle hev Æra for det som no er gjort og vunnet. Og daa Saki var avgjord den 9de Juni utimot Midnatt, hadde det samla seg Folk i Tusundtal utanfor Thingbygningi; dei maatte faa helsa paa gamle Sverdrup i Kveld. Gamle Præsident Sverdrup! Um honom talad dei, til Augo stod i vaat Glans. Denne staute, trufaste Mannen, han, som gjenom eit langt Liv hev ført Striden vaar, som aldri sveik oss, som alltid stod fremst, han, som under tunge personlege Vilkaar, under Spott, Hat, Forfylgjing, med uviss og ofte sviktande Hjelp, ja stundom Svik og Uraader, fraa deim som han ofra seg fyre, likevæl stod so usvikeleg fast; som aldri uppgav Livstanken sin; som kunde mognast gjenom Alder og Røynsla, men ikkje eldast, og korkje veikna eller stivna, - denne Mannen maatte hava eit ærlegt Hurra no. Og daa han kom, - for ein Jubel! Slik Takk, slik Kjærleik laag det i denne Jubelen, denne stormande, varme, hjartelege Helsingi, at han maatte kjenna, der han stod, at han var i lìvande Pakt med Folket. Det er dette som heiter aa vera ein stor Mann. Og soleis vinn ein Mann Magt i eit Folk: ved aa vera Fyre-enden, eit Stìg framum dei andre, og so hjelpa Folkeviljen fram, til Klaarskap og til Sìger. Naar Ein stod utanfor Thinget um Kvelden den 9de og saag, korleis Folket helsad SIDE: 156 Sverdrup, og ein samstundes kom til aa tenkja paa det Aschehoug-Stangske System, denne kaldkloke Prokuratortanken, at ein Styrar maa staa utanfor Folket og vera imot det, - so forstod ein til Gagns, korleis desse Juristarne vert ei Faare for det Kongedømet dei vil verja. Og ein saag serleg klaart, at Jus ikkje er Politik. Der stend Sverdrup, helsad av Folket med ustanseleg Jubel; og Kongemagti? - Stang og hans Menn sìt avstengde paa sine Kontor, og Kongen - sìt i Stockholm. Han er for langt burte; forstend ikkje korleis dette heng ihop. Fyrr det er for seint, kanskje. Paa den Maaten vert Styresmagti "sterk" ved aa stengja seg ute fraa Livet! Johan Sverdrup hev vunnet. Han lagde Sluttsteinen paa sitt Livs Storverk no, - ein Sluttstein som attaat er Grunnstein for det komande Arbeidet. Han hev arbeidt strengt; men sitt Livs Tanke kev han berga i Hamn; den klaarsynte og støde Politiken hans hev ført Landet so vidt fram, at no er me trygge. Eit større, fagrare Liv eig ikkje den nye Norigssoga. Og faae Lands Sogur skal kunna framvisa ei klaarare, heilare, seg sjølv meir tru politisk Personlegheit. At dette vesle Folket kann fostra Menner som han er Brevet paa at det skal lìva. - Tvo andre Menn òg fekk eit Hurra, daa Saki var avgjord: S. Nielsen og Rektor Steen. Dei fortente det ærleg. Steen med. Han hev nok sume Tider vist seg ustød, so det hadde sett seg fast ein Tvil SIDE: 157 um han var Mann nok til aa staa fast i slikt eit Aalvorstak. Ein visste dessutan eit og annat som ikkje syntest visa, at han hadde Syn for kor mykje det her galdt. Men det gjekk betre enn Folk venta. Rektor Steen hev alltid voret ein god Mann i Riksraadssaki. Og no, daa det galdt sjølve Grunnlovi, vart han den, som næst Sverdrup kanskje gjorde mest til at det gjekk som det gjekk. Aldri hev vel Rektor Steen talat med meir Kraft og Eld og med meir Verknad enn i dette Ordskiftet; og naar denne Mannen fyrst legg seg i Selen, so er han sterk. Han kunde vera ein av vaare fremste Førarar, um han ikkje hadde ved seg noko av dette "norske", at han lite kann med Samarbeid og daa ikkje vinn heil Tillit. Men for det han gjorde i denne Saki vil han alltid hava Takk av det norske Folk; han vil visseleg òg etter denne Dag hava stor Tiltru i Thinget. Og so var det ein Mann som skulde havt eit Hurra, men fekk smøygja seg fraa det: Jaabæk. Hans Tale i denne Saki var so god, so fint gjenomtenkt og so aandfull, at ein høyrer ikkje slikt kvar Dag. Talen hadde dessutan serskilt historiskt Interesse; det var fyrste Gong at ein Repræsentant i Norigs Thing fritt vedkjende seg aa vera Republikanar. Der hev me òg ein Mann. Og me, som sêt vaare største Voner til Bondefolket, tenkjer med Gleda paa, at Jaabæk er Bonde. - Der var mange som burde vera serskilt SIDE: 158 nemnde her med Ære og Takk. Men det som serleg maa verta sagt og uppskrivet er, at det var ikkje Bønderne, som i denne avgjerande Stundi viste seg ustøde; det var ikkje Bønderne som sveik. Millom dei 40 som sagde Nei til Sverdrups Framlegg var det ingen Bonde. Millom dei 74 som sagde Ja var dei fleste Bønder. Hermed hev Bonden frelst si historiske Æra. Det viser seg, at dei Gamle ikkje hev havt Urett, daa dei bygde vaar politiske Utvikling paa Bondestandet. Og me, som vil byggja den nasjonale Framvokstren paa Bonden, hev tvifeld Grunn til aa gleda oss. Gjeld det i det heile, at Folket i denne Striden hev vunnet seg sjølv, so gjeld det ikkje minst Bonden. Han hev stadfest paa nytt for seg sjølv og for alle, at han er fri Mann; det styrkjer og gjev Framgangsmod. Og at han alltid maa vera Vakt og Verja for Fridomen vaar vil han ikkje heretter kunna gløyma. Fraa det Grunnlaget som no er vunnet kann Striden verta førd med Trygd og med Kraft. Det Største stend fast no: Sjølvstendet vaart og vaar faste Vilje til aa verja den. Det andre kjem etter. Dei Rædde spør, kva Storthinget no vil gjera. SIDE: 159 Negtar Regjeringi aa godkjenna denne siste Avgjerdi, so stend me der, trur dei. Men dei kann vera rolege. Naar Thinget gjekk til dette sitt store Verk, so gjekk det ikkje i Blindo. Det hev sin Slagplan klaar og greid. (12. 6. 80) Den unge og den gamle Stang. Um Johan Sverdrup kann me segja, at etter det som no er hendt, hev han fullført Livsverket sitt: ført sin Tanke fram; vunnet. Og det soleis, at ut av det som er gjort spinn det seg nye Fyrelògur, renn det ein ny rik Arbeidsdag. Det er ein annan norsk Statsmann, som òg hev fullført Livsverket sitt no, men paa ein annan Maate. SIDE: 160 Fredrik Stang hev havt ein ugod Lagnad. Utvertes hev Livet hans voret ein jamn Framgang; han hev gjort "brillant Karrière": fenget allstødt betre Postar og allstødt fleire Ordenar. Men i politisk og personleg Meining hev Livet hans voret ein likso jamn og lang Attergang. Han endar daa òg med aa fornegta det som han gjekk ut fraa, det som skulde voret Livsprogramet hans. - Eingong var han millom dei som Folket venta seg mykje av. Lat oss høyra nokre Ord av Fredrik Stang fraa hans "gode" Dagar! 27 Aar gamall, Lærar ved Universitetet, ein vaksen Kar ved Inngangen til Livsens Arbeidsdag, skreiv han slike klaare, greide Ord som desse: [fotnotemerke] "Det konstitutionelle Monarkies Princip er uimodsigeligen, at Almenviljen, lutret, og modereret ved de Former, hvorigjennem den maa arbeide sig frem til sit Maal, skal være den bevægende Kraft i alle Statsorganismens Retninger." "Det konstitutionelle Monarki maa ikke betragtes som en Modification af Enevoldskongedømmet, men tvertimod som en Modification af den republikanske Statsforfatning. - Thi Principet for det konstitutionelle Monarki er det selvsamme som for Republiken, nemlig at Almenviljen skal være den bevægende Kraft," - "at der fra Folkets eller Folkerepræsentationens Side skal være en saa stærk Indflydelse paa Regjeringsmagten som ved loyale Midlers Anvendelse er mulig." - "Fra Enevoldskongedømet Fotnote: Repertorium (1835) vedk. 8de ordentlige Storthing, 1ste Bind III, S. 1 flg. SIDE: 161 er derimod det konstitutionelle Monarki i Et og Alt grundforskjelligt, naar undtages i det ene Punkt, at i begge findes i Spidsen for Regjeringen en uansvarlig Person, der i Almindelighed bærer Navn af Konge." "Den allervæsentligste Garanti for" at Almenviljen kan komme til sin Ret er: "at Regjeringsmagten, ved den Berørelse, hvori den i de vigtigste Anliggenders Afgjørelse kommer med Folkeviljen - hvis Medvirkning den uforbigjængeligen tiltrænger - , tvinger til at søge sin Støtte i denne og saaledes at regjere i Folkets Aand. Denne Garanti er af langt væsentligere Værd end den, der resulterer af Ministrenes Ansvarlighed; thi der kan regjeres i høieste Grad upopulært" (i Strid med Folkeviljen) "uden at dog Regjeringen egentligen kan siges at forbryde sig." Paa slike Grunnar var Fredrik Stangs politiske Tankar i 1835 bygde. No stend han her og fornegtar deim alle; han er ein Mann som er komen paa Tverke med seg sjølv. (12. 6. 80) SIDE: 162 Politiken i "Fædrelandet". "Selvstændigheden er gaaet tilbage blandt vore Storthingsmænd; der er for liden Kraft til at modstaa Partitrykket, for megen Frygt for Vælgerne". Jamrar Fdrl. Det er, umsett paa Norskt: "Gode Veljarar! Send oss ikkje Menn, som i Storsakerne meiner og vil som de, og som er usjølvstendige nok til aa halda fast paa og gjenomføra det dei og de meiner og vil, endaa baade Prof. Aschehoug og Prof. Aubert bed dei um aa svika; men send oss Menn, som er so sjølvstendige, at naar dei kjem til Kristiania og fær høyra kva Aschehoug og Aubert vil, so gjeng dei med desse straks og er likesæle um der dei sjølve meinte og det Veljarane meiner." Slikt skulde òg vera Politik. Dersom t. D. Mikkel Birkeland i Aar hadde vist seg so sjølvstendig, at han hadde skilt Lag med Veljarane sine og fylgt Sverdrup og Vinstre, t. D. i Promulgationssaki, - undrast paa, um Fdrl. daa hadde kalla Mannen sjølvstendig? Og um det næste Gong hadde sett 'n upp til Val paa nytt, av di han var ein sjølvstendig Mann, som ikkje hadde "Frygt for Vælgerne"? - Fdrl. veit, at Veljarane vilde Promulgationen. Og vilde den so sterkt, at dei vende seg til Repræsentantarne sine og kravde, at dei i denne Saki skulde gjera sin Skyldnad. Og so krev Fdrl., at Repræsentantarne, til Hjelp for SIDE: 163 Aschehoug og Aubert, skulde gjera tvert imot det Veljarane vilde. D. e.: Thinget skal ikkje repræsentera Folkeviljen. Det vart nok ein merkeleg Fridom, den norske, um dei juridiske Professorarne vaare skulde faa det som dei vil. Regjeringi skal ikkje bry seg um Folkeviljen; den skal tenkja paa Kongemagti og Broderfolket og Professor-Minoriteten. Thinget skal ikkje bry seg um Folkeviljen; det skal fylgje Aschehoug og Aubert. Kven skal so til Slutt repræsentera Folkeviljen? - Fdrl. fortèl ei lang og graatsprengd Soga um "Forberedelsen af Storthingets Beslutning". Det som Bladet mest græt fyre er det, at dei Thingmennerne som vil verja Grunnlovi og difor paa Høgremaal heiter radikale, - dei hadde tenkt væl yver Saki, so dei visste kva dei vilde, daa dei møtte fram i Ordskiftet. Hadde ikkje dei andre gjort det? Aschehoug, Lambrechts, Motzfeldt, Birkeland, - visste dei ikkje kva dei vilde, daa dei møtte fram til Ordskifte? Kven var det som bad so vent um Utsetjing den 4de Juni? Var det ikkje Aschehoug - Birkeland og dei? Og kvifor bad dei um Utsetjing? Var det ikkje for di dei vilde faa Tid til aa arbeida seg meir heilt inn i Saki, so dei kunde møta upp til Striden fullt budde? Var det ikkje det, - ja daa kunde Skulemeisteren i Fdrl. komet med Sutringi um, at ein SIDE: 164 "faar desværre ikke store Tanker om den Samvittighedsfuldhed" o. s. fr. - Det Fdrl. segjer um Bønderne bør det sjølv vìta er Tøv. Bønderne vakte alltid yver Grunnlovi som yver sin Augnestein; og den læt han korkje Professor eller Prokurator tolka ifraa seg. Og naar Menn som V. A. Aubert og Chr. Friele og kva dei heiter talar um "Voldsomhed", "Ubesindighed", "Umyndighed", "Umodenhed" o. s. fr. hjaa Bonden, so skynar me, at ingen av dei hev voret paa Thingtrevet og høyrt Menn som Lagthingspræsident Enge, som O. S. Velde, som Baard Haugland, som C. Fougner, som O. Lindstøl, som S. Nielsen, som H. Øverland og andre slike - tala. Eg, som skriv dette, hev aldri voret so stolt av aa vera Bonde og av aa vera "paa Bondesida" som i denne Tid. At Bønderne var "besindige" visste eg fyrr. No hev dei vist, at dei og kann vera sterke. (19. 6. 80) SIDE: 165 Regjeringi hev negtat aa taka Riksraadsavgjerdi inn i "Lovtidende". Det visste me fyrr. Det er eit magtlaust Spark som ikkje skal nytta Regjeringi stort; Avgjerdi er like fullt Lov. (19. 6. 80) Storthinget sluttad den 23de Juni Kl. 12. Ingen Truntale. Thinget vart berre "uppløyst"; svara so med "det sædvanlige Ønske: Gud bevare Kongen, Fædrelandet og Broderriget". Det gjekk svært stilt. SIDE: 166 Den Embættsmanns-Processionen som alltid møter upp ved slike Høve var mindre i Aar enn vanlegt. Mill. a. vart det gaatt etter, at det hadde møtt upp berre ein einaste - Prest. Mgbl. segjer, at Thinget i 1880 er det mest radikale etter 1814. Det er paa vanlegt Norskt det same som at Thinget i 1880 er det som stend det i 1814 nærast i Aand og Kraft. - Mgbl. finn elles Thinget i 1814 væl so radikalt som Thinget i 1880. - Fyrr Thinget slutta vart det lagt fram ein heil Haug med Forslag til Grunnlovsbrigdingar. Serleg vart det lagt Merke til tvo Forslag, som M. Birkeland lagde fram, eit fraa Assessor O. Løvenskiold og eit fraa Skrivar Segelcke. Det fraa Løvenskiold vil hava 24 og det fraa Segelcke 25 Grunnlovsparagrafar forandra; baae vil gjera Lagthinget til Overhus ("Tokammersystem"). Det er slike Folk som kallar dei Liberale for "Grundlovsstormere. Overhus og absolut Veto, - kjem dei inn i Grunnlovi, so vert det ikkje stort att der av Aandi fraa 1814. Aschehougs Aand vil vera komi i Staden. I det heile: naar "Grunnlovverjarane" vaare skal brigda paa Grunnlovi, so er det ikkje ein Paragraf eller tvo, dei lempar paa; dei skriv um heile Lovi. "Modifikationer i enkelte Bestemmelser" SIDE: 167 kann dei ikkje nøgja seg med; dei legg inn ein ny Aand. So langt er desse Folk komne burt fraa "Grundlovens Aand", Aandi fraa 1814. Det er strenge Tider i Politiken vaar no. Men dette maatte koma. Den Stangske Politiken maatte føra Landet upp i slik ein Krisis til slutt. Men med eit godt Thing vil Krisen ikkje vera faarleg. Heller styrkjande; Nordmennerne vil kunna samla seg til ein Nation paa den. Fredrik Stang hev kanskje endaa havt sin "Mission" i Folket. Thinget fra 1880 hev vaar Takk og vaar Tillit. Det var "vort Nødanker i Farens Stund". Folket vil møtast med Mennerne sine i stor og aalmenn Gleda, og av Møtet vil ein styrkt Samvilje veksa fram. (26. 6. 80) SIDE: 168 Dokument No. 88. Den Tid Statsraad Bachke skreiv det store Dokument 61, visste han ikkje rettare enn at Folk flest trudde paa det absolute Veto. Han kjende ikkje meir til Folk og Land enn um han var komen fraa Maanen! Og so vart han sett upp paa ein Riksraadskrakk og skulde vera med og styra Landet. Lagnaden kann vera hard. Men 14 Dagar etter at han hadde skrìvet den vidgjetne Setningen um at Grunnlovs-vetoet var "ophøiet over Tvil" fekk han vìta at det fanst Folk som tvilad paa dette Vetoet. Ja han kom etter, at det knapt var noko i heile Landet som Folk tvilad meir um enn nettupp Grunnlovvetoet. Daa kvakk Statsraad Bachke. Og han skreiv Dokument No. 88. Som gjeng ut paa aa sannprova den Setningen som 3 Vìkur fyrr var "ophøiet over Tvil". Dokument No. 88 byggjer, som Juristpolitiken i det heile, mest paa Adressa fraa 1824. Juristarne held elles paa Formerne. Dei trur paa Formerne som Presten paa Bibelen; dei kann vera med paa alt so nær som paa aa gjera Bròt paa ei Form, kor meinings- og tankelaus ho so kann vera. Regjeringi bryr seg ikkje um slikt som at ei Sak er vedteki med 2/3 Fleirtal 4 Gonger, og at Folket meir og meir samrøystugt vil hava ho fram; det einaste ho ser SIDE: 169 etter er, um Avgjerdi er framsendt til vedkomande Departement paa rette Maaten og i dei rette Ordelag. Men naar det gjeld Adressa fraa 1824, daa gløymer Juristarne heile si Formdyrking. Dei vert ville Radikalistar: Adressa fraa 1824 gjev Kongen absolut Veto, segjer dei. Spursmaalet um Veto i Grunnlovssaker var ikkje framme for Thinget i 1824. Skulde Thinget i 1824 kunnat avgjort noko um Veto i Grunnlovssaker, so maatte Forslag i Saki voret framsett i 1821 og kunngjort paa vanleg Maate og Forslaget i 1824 vorte vedteke med 2/3 Fleirtal; Inkje av dette var Tilfellet. Inkje Forslag var framsett og inkje vart vedteke; og kor mange som kann hava trutt paa absolut Veto i 1824 er det ingen som kan vìta eller gissa. Men det gjer Ingenting. Til Hekkelfjell med alle Former! Vetoet stend ikkje i Grunnlovi; daa vilde kvar lesekunnig Mann finna det der; det ligg ikkje i "Sagens Natur"; daa vilde det tvinga seg innpaa oss alle; Storthinget hev aldri vedteket det; i 1824 vart det berre slengt inn som ei laus Meining i ei Adresse, utan alle Former, utan at Saki laag fyre, og utan so mykje som ei Tilvisning til ei Lov som skulde gjeva denne Meiningi noko aa byggje paa; men burt med alt Formverk! Det stend i ei Storthingsadresse og er dermed Grunnlov. Naar Storthinget i 1880 for 3die (og 4de) Gong i fullt Samstev med § 112 vedtek ei Avgjerd og so segjer, at no er denne Avgjerdi SIDE: 170 etter Grunnlovi gjeldande Grunnlov for Kongeriket Norig, - so kallar Juristarne dette Grunnlovsbròt. Men naar Storthinget i 1824 utan alle Former set fram ei laus Meining um ei Sak, so segjer dei same Juristarne, at dermed er den Meiningi med ein Gong gjeldande Grunnlov for same Kongeriket. Vil Livius Smitt halda endaa ein Tale um Formerne og kor vigtige dei er i Politiken? Elles byggjer Dok. No. 88 paa den Setningen, at Kongen hev Rett til alt som Grunnlovi ikkje negtar honom. D. e.: Kongen hev upphavleg all Magti. At Kongedømet vert "indskrænket" vil berre segja, at Kongen gjev upp visse Rettar til Folket; men alt det han ikkje med reine Ord fraaskriv seg, det vert verande hans. Med andre Ord: det konstitutionelle Kongedømet er ei Avbrigding av Eineveldet. Er Einvelde "med Modifikation". Og dette sìt gamle Fredrik Stang og skriv under paa. Han som i betre Dagar skreiv: "Det konstitutionelle Monarki maa ikke betragtes som en Modifikation af Enevoldskongedømmet, men tvertimod som en Modifikation af den republikanske Statsforfatning;" "fra Enevoldsmonarkiet er det konstitutionelle Monarki grundforskjelligt"! - Men her er Grunn- Motsetningarne. Og no er dei komne upp. - Resten av det som stend i Dok. No. 88 kann ein lesa seg til i Storthingstidende, liksom SIDE: 171 ein der kann lesa Svar paa det. Dokument No. 88 ligg no rolegt og søv i Storthingsprotokollen; Fred yver det og yver alle dei Daude! (3. 7. 80) "Rigsretten, dens Sammensætning og forfatningsmæssige Myndighed", heiter eit litet Hefte som nettupp er utkome, og som kjem svært væl med i denne Tidi. Me lærer her fyrst og fremst, at Riksretten ikkje kann døma i eit Spursmaal som det, um Kongen hev absolut Veto eller ei; Riksretten hev etter Lovi Inkje med Spursmaal av det Slaget aa gjera. Riksretten kann berre idøma Straff - eller frifinna for Straff - Menn som Odelsthinget hev saksøkt for "Embedsforbrydelser". SIDE: 172 Riksretten maatte avvisa Vetospursmaalet; han hev Inkje med aa gjeva "autentiske Lovtolkingar". Dessutan hev Storthinget sjølv dømt i den Saki. Og Storthinget er Domaren i slike Spursmaal; "aa gjeva autentiske Lovtolkingar tilkjem den lovgjevande Magti sjølv aaleine", skreiv Regjeringi i 1845 (i ei Forklaaring um "Rigsrettens Kompetence" som ho gav,daa Riksrettsdom var fallen i Saki mot Riksraad Vogt, - ei god Forklaaring). Det absolute Veto er soleis dømt og fordømt fyrr, so det trengst ingen ny Dom i den Saki. - Det ufysne no er elles, at Regjeringi vil hava Riksrett. Ho vil verta søkt for Embættsbròt. Veit at ho hev ikkje onnor Bergingsraad, enn um ho paa juridisk Veg kunde klora til seg ein Dom um "for Tiltale fri at være". Paa slik Vis vil ho daa berga seg. Det er ein Prokuratorpolitik so smaa, so jammerleg, at han skulde ikkje kunna vaaga seg fram. Me veit um Kvardagsfolk, som fiktar seg fram paa den Maaten: gjer slikt som dei ikkje burde, men steller seg so, at ingen nettupp kann "taka dei" for det. Men at ei Statsmagt skulde kunna koma inn paa den Framgangsmaaten - - (3. 7. 80) SIDE: 173 "Novemberforeningen." Ein Flokk Kaksar fraa Akershus hev skìpat eit politiskt Samlag som kallar seg Novemberlaget. Det kallar seg so, av di det vil gløyma den 17de Mai og berre minnast den 4de November. Det er det "gamle Bondepartiet" aat "Morgenbladet" som vaknar upp att. Det vil verja "Forfatningens Grundvold"; elles er det dei store Gardarne og Pengarne som vil verja seg mot det "besiddelsesløse Demokrati". "Bondestanden", som hev den "dominerende Magt" i Samfundet, maa endeleg ikkje vera med paa aa gjera Rett mot andre Klassur ved t. D.aa vidka Røysteretten. Det er heile denne gamle rotne Røvarpolitiken som me kjenner so godt fraa Morgenbladkanten; haldt paa det du hev og riv til deg det du kann faa; tenk paa Magti og bry deg aldri um Retten! - den sjølvsjuke Standspolitiken i sin raa'aste Form. Stakkars "Novemberforening"! Millom dei Uheppur som Novemberlaget alt SIDE: 174 hev voret ute for er den, at Mgbl. her um Dagen knesette og signa det. Verre Daudedom kunde ei "Gaardbrugerforening" aldri faa. "Vi nære dog ingen overdrevne Forventninger til de øieblikkelige Resultater af Foreningens Virksomhed i den nærmeste Fremtid", sukkar Mgbl. Kann so vera, det; dei "øieblikkelige Resultater" i den "nærmeste Fremtid" vert visst magre. Me skal ikkje spyrja etter um det er sant, at "Novemberforeningens Ideer og Grundsætninger" er dei same som "hadde Fleirtal i Thinget alt til 1868"; men det er ille for Novembermennerne at Aaret 1868 - er framfaret. Det er slutt med dei Tiderne no, daa ein kunde faa Soli til aa staa still yver Gibeon og Maanen til aa stana i Ajalons Dal; hev Novemberlaget ikkje annat aa bjoda paa enn det som hadde Fleirtal fyre 1868, so er det for seint ute. (3. 7. 80) SIDE: 175 Myrmenn og Moral. Mgbl. hotar med, at Høgre òg kan taka til med "Myrmandsuvæsenet", um det knip. Moralsk upprørt er Bladet yver dette Ustellet og fordømer det med dei sterkaste Ord; men knip det, vert dei Liberale for sterke, - kven veit? - so gjeng kanskje Mgbl. med paa denne leide Syndi. Aa du Moral, du Moral. Me er ærlege, so lenge det løner seg, men stèl, um det løner seg betre! - Det er leidt nok med dette Myrmannsstellet. Men dei som hev faret med det til dessa hev meint, at dei hadde Lovi med seg. Og hev havt Grunn til aa tru det. Dei Liberale i Thinget er ikkje so raske med Tolkingskunster som Herrarne i Høgre! - So og so stend det i Grunnlovi; sjølve Aschehoug SIDE: 176 hev fyrr funnet at so stod det; dei Liberale er komne til det same: det stend so. Og det som stend fær gjelda til dess det vert umgjort; dei Liberale er ikkje so djerve i Lovtolking som Herrarne i Høgre. Myrmennerne hev dertil meint, at dei òg - etter Umstendi - hadde Retten med seg. Dei hadde alle "Kvalifikationar": var med og bar Samfundsbyrderne og hadde Sans og Interesse for Samfundslivet; so snart Røysteretten vart vidka - og heile Samfundet stod og sa: han bør bli vidka! - so vilde dei paa vanleg Maate faa Røysterett. Men naar Samfundet lèt Uretten staa - "Erfaring" hadde ikkje "vist", at her var "Trang" til Vidking, sagde Bakstrævet -, so var det mange som tenkte som so: me skal visa, at her er Trong! Og so fekk me Myrmennerne; Takk skal Bakstrævet hava. Dei Liberale vilde visst mykje heller havt Røysterettsvidking, som Folk bad um. - Me kunde òg finna paa aa laga Myrmenn, segjer Mgbl. Det er lovlaust og stygt og fælt; men vert De oss for sterke, so kunde me taka etter og verta likso syndige som de! "Slet Selskab fordærver gode Sæder!" - Mgbl. skulde vel aldri vìta noko um det som elles er kjent: um "forlorne" Borgarskaps- og Handverksmeister- og Handelsrettsbrev, som "besiddelsesløse" Byfolk hev kaupt seg Røysterett paa - mang ein god Dag fyrr Myrmennerne kom upp ? Var det verdt aa vera so rysligt moralisk SIDE: 177 i denne Saki, Morgenblad? Tru det var ikkje betre aa bera Nebben mindre høgt og sopa sitt eiget Tun, og so vedkjennast for seg sjølv: Skam aa segja so hev desse Radikale Rett; det er Lovi som treng Bøting? - "Det vilde være Novemberforeningens Medlemmer saare let at skabe stemmeberettigede Myrmænd i hundredevis", fortèl Mgbl. So? "Saare" lett? Enn Skrivaren daa? Og Magistraten? Vilde desse Embættsmennerne "saare let" tolka Lovi annarleis, naar det galdt Novembermyrmenn enn dei gjorde sist, daa det galdt andre? Det kunde vera morosamt, det!- Og so er der ein Ting til. Millom dei Liberale hev det vore so, at kvar Mann som vilde hava Røysterett, han laut kaupa seg Jord sjølv. Melda seg sjølv til Jordeigaren og sjølv betala det som til skulde. Det var ikkje stort; men "ein Skilling burtkasta" var det no lell, daa. Vil Bakstrævet "taka etter" i denne Vegen, so nyttar det soleis ikkje aa "skapa" Myrmenn; Novembermennerne lyt berre bjoda ut Jord og segja: "ver so god; den som vil hava Røysterett kann faa; men han fær visa so vidt Interesse, at han melder seg sjølv og betalar sjølv." Gjer Novembermennerne det paa den Maaten, so vert det kanskje ikkje so "saare let" endaa aa faa fram Myrmenn i Hundradtal, - endaa um Skrivar og Magistrat vilde vera snilde Gutar! (Juli 1880) SIDE: 178 Ymist. Pastor Heuch skal òg Upp-i Politiken no. Han er innvald i Styret for - Novemberlaget. Aa ja. Der Bakstrævet er, plar Prestarne flokkast. Heuch høyrer etter heile Tankelaget sitt meir heime i Millomalderen enn i Nytidi, so det er eit heilt underlegt Merke for Novemberlaget, at det fær nettupp denne Presten inn i Styret. Det er Alderdomen som søkjer Alderdomen. Sams Sut gjev sams Hug. Baae fæler dei for Framtidi, for det som gror og veks; og so slær dei Lag. Presten skal hjelpa til med aa mana den politiske Fridomshugen i Jordi; til Motgjeld skal Pengesekkjerne byggje Mur mot Vantrui. Snodige Folk. At dei daa aldri kann læra den klaare Ting, at den som vil styra Straumgangen SIDE: 179 i ei Tid eller eit Folk, han maa ikkje liggja i Baktroppen og jamra og vera rædd; han maa vera i Fyreenden med dei styrande Tankar! (10. 7. 80) - Ovund. Mgbl. harmar seg svært yver all den Hylling som Johan Sverdrup hev fenget baade fyre og serleg etter den 9de Juni. Det strævar best det kann med aa faa denne Hyllingi til aa vera Inkje verd. Snilde Morgenblad. Kor mange hundradtusund Kronur vilde du gjeva, um Statsminister Stang eller Prof. Aschehoug kunde faa seg berre eit einaste Hurra av dei "Arbeidere og andre", som den 9de og den 20de Juni helsa Johan Sverdrup? - Det er fortalt, at daa Stang hadde uppløyst Thinget og køyrde heim att, stod det mykje Folk - og mykje fint Folk - langs etter Gata og saag paa. Den gamle Statsministeren sat og glytte til baae Sidur med ein underleg Smil; kannhenda han venta - eitkvart som ei Helsing. Men stille som Styttur stod dei der alle ihop; ikkje ein Hatt lyfte seg. Hans Excellence køyrde heim som gjenom eit Likfylgje. - Snilde Gutar. I "Ynglingeforeningernes Konferance" her i Byen dryfte dei det Spursmaalet, um det var rett aa syngja Nationalsongar i kristelege Unggutlag. Der var Strid um SIDE: 180 dette; dei tvilad, paa um dei hadde Lov til aa elska Fedralandet. Det er slik Kristendom, Morgenbladet kann bruka. Men hu, for aandelegt blodlaus Ungdom! - Togn som talar. Me spurde her ein Dagen "Fædrelandet", um det vilde ha rost Mikkel Birkeland, dersom han hadde voret "sjølvstendig" og gjenget med paa Promulgationen trass i det Velgjarane hans vilde. "Fdrl". hev ikkje svarat. - Pastor Heuch upplyser, at han ikkje er med i Novemberlagsstyret (Redaktionsnemndi). Det er godt for honom. Og paa ein Maate for Novemberlaget med. Men kven fær Lagsstyrarane no til aa retta Stil for dei teologiske Studentarne, som skal skriva Traktatar aat dei, men som - sei es Gott geklagt - ikkje kann skriva sitt danske Maal? (17. 7. 80 SIDE: 181 Dikting og Politik. Hertug Skule i "Kongsemnerne" stal Haakons Kongstanke; han forstod, at Styrartanken maatte til, um han skulde vinna Rett til aa vera Styrar. So klaart ser ikkje Bakstrævet no. Det korkje hev eller hev Bruk for nokon Kongstanke. Det trur paa Formerne; meiner det kann vinna alt, berre det manøvrerar paa rette Maaten. Den som kunde agitera og tala og skriva som dei Liberale, tenkjer Bakstrævet, so kunde me òg vinna Magt. Her eit Bìl sidan fann eit Høgreblad ut, at Fridomsflokken var sterk, av di han hev Diktarar. Sovoret lyt me òg hava, hev Bakstrævet tenkt. Og so skriv det Vers i alle sine Blad; prentar so Versi av i Lassevis og sender ut yver Landet. Kann Vinstre vinna Folket med Vers, so maa Høgre kunna det same! Me drep dei med deira eigne Vaapn. Dei Radikale diktar Songar; me like eins. Moses og Aron gjer Stavarne sine til Ormar; me, Vismennerne aat Kongen, gjer Kunsti etter; kann me det, so maa me vinna likso langt som dei. Alt skifter og snur seg: desse "besindige", "forstandige", "nøgterne" Folk, som alle Dagar hev flirt aat slikt som Dikting og "Høining og Løftning" i Politiken, - no freistar dei aa fremja "Virkelighedspolitiken" sin med Vers. Men "Fdrl." held paa med sitt gamle: riv ned SIDE: 182 paa dei "Radikale" og deira Diktarpolitik. Og det kann forsvara seg her; kann segja som so: at um Vaare skriv Vers, so er dei ikkje dermed Diktarar. I det vil Fdrl. faa Medhald. Former læt seg herma, men ikkje Aand. So visst som Høgrepolitiken er aands-arm, so visst er han med alle sine Vers so god ein Prosapolitik som han hev voret. (Juli 1880) Eidsvollsferd. Arbeidarferdi til Eidsvoll Sundagen den 11te var nokot med det gildaste me hev havt i seinare Tid; for den skal Styret for Kristiania Arbeidarsamfund hava Takk og Æra. Vêret var nok ikkje det beste; og himmelske Ørner og anna merkelegt som gløggsynte Folk skal kunna sjaa, naar der er officielle Folkefestar i Byen, høyrde me ikkje gjete. Men SIDE: 183 Stemning var der, og det meir enn officielle Festar plar kunna faa upp. Den frie, friske Naturi, serlegt frisk i Sumarregnet, og dei store Minni me ferdest imillom, og som gav serskilt baade Aalvor og Lyfting ved dei Ting fraa i Dag, som me alle hadde i Tanke, og so dertil Møtet med Skaldarne vaare, desse framdjerve Menn som so heilt og varmt lìver med i Striden aat Folket, og som vart helsa av Folket - Arbeidarar som Bønder - med ein Jubel likso varm som stormande sterk, - alt lagde Vigsel og Fest yver Dagen. Under uendelege Hurrarop og "Lìve Bjørnstjerne Bjørnson!" køyrde dei upp framfor Eidsvollsbygningi; og me kunde ikkje halda oss for aa gjera visse Samanlikningar, som me daa her ikkje skal koma inn paa. "Fdrl." hev likevæl Rett i, at Bjørnson er Folkeføraren, kor litet det skynar Samanhenget med dette. Kristofer Janson var Festtalaren. Bjørnson heldt fram dei meir praktiske Ting, Arbeidstankar for no og sidan. Baae Talarne vart mottekne med det sterkaste Samtykke. Det var 35 Aars Dagen etter Henrik Wergelands Avferd; og forunderlegt slyngde Minne og Liv, Soga og Notid seg saman. Reint som eit Dikt var det aa sjaa Wergelands Minnestein kransad av Arbeidarar under det reine Flagget; ikkje mindre festlegt var det aa sjaa Bjørnson, Arvtakaren etter Wergeland, paa Eidsvolls historiske Tufter leggja ut for aalmenn Mann Fridoms Tankar og Krav paa ein Maate so han SIDE: 184 heilt hadde Folket med seg. Med Bjørnson paa Eidsvollsgards-Trammen i Krins av Folket paa ein Dag som denne var det som Norigssoga fraa 1814 til no bøygde seg saman. Og det var ikkje for ingen Ting, at nettupp ein Repræsentant for Maalsaki møtte fram her jamsides Bjørnson. Der var òg god Meining i, at han, Repræsentanten for Bondesaki serskilt, møtte upp som Tolk for det 19de Aarhundradet med dess Framgangs og Brorskaps Tankar med Helsing fraa Storheimen der ute. Der kom av seg sjølv Symbolik i dette; ein kom til aa minnast Wergelands Ord: med fast Fot paa eigen Grunn skal me "skue fritt og vidt ud i Verden". Etter at sjølve Festen var slutt, fortalde Janson ei Soga paa Landsmaalet, som Folk lika svært godt. Og det høyrde til, at Norigs Folkemaal fekk tona med i ei Stund som denne. SIDE: 185 "Det gamle Gaardbrugerparti." Chr. Fougner heiter ein Mann, som Novemberlaget skal leggja Merke til. Han er Gardbrukar; høyrer til "det gamle Gardbrukarparti"; er ikkje "besiddelsesløs" og ikkje "radikal"; hev Attest paa dette jamvel fraa dei mest Novemberske Bladi. Og soleis talar Herr Chr. Fougner: - - "Hvad er Parlamentarisme for noget? Er det ikke, at man kræver at Regjeringen skal være i Overensstemmelse med Flertallet? Og hvorfor? Jo, for at Flertallet kan sættes istand til faa frem hvad det vil og anser gavnligt for Fædrelandet. Men er der da virkelig noget væsentligt i vor Forfatning som hindrer Storthinget fra at faa frem hvad det vil? Det er det, jeg ikke forstaar. Jeg tænker det vil gaa her som i de fleste andre Kulturstater. Efterhvert som Landet udvikler sig, vil det blive de finansielle Spørgsmaal, hvorom Tyngdepunktet kommer til at dreie sig. Og hvordan er vor Forfatning i dette Stykke? Jeg har aldrig vidst andet end at Storthinget har den bevilgende Myndighed helt og rent. Men kræver altsaa ikke Parlamentarismen mere Magt for Storthinget end den det allerede har, saa falder Braadden af denne Tale om Parlamentarismen til Jorden. Hvad frygter man saa? Jo, man frygter Storthingets Flertal. Men skulde Storthingets Flertal blive farligere, om Statsraaderne kommer ind i Thinget? Jeg tror nok det kan komme til at genere en og anden Statsraad; men farligere for det norske Folk kan det vel aldrig blive. Jeg skal gaa et Skridt videre for at præcisere hvad man egentlig SIDE: 186 frygter: "man frygter den norske Bondestand; det er Sagen."-"Men naar konstituenterne har lagt Tyngdepunktet af Magten i de norske Grundbesidderes Hænder, saa er det vel gjort med velberaad Hu, med den Forvisning, at der skal Interessen være stærk nok til at beskytte mod Misbrug af Magten. Er man bleven skuffet i det Stykke? Kan man fra de 66 Aar, vi har havt vor fri Forfatning, hente nogen Grund til Anke? Jeg tror, man skylder Beviset. - Jeg har sluttet mig til Statsraadssagen i den Tanke at den skulde bane Veien for Sandhed og Ret. Saa kom den sidste uventede Sanktionsnægtelse; og saa kom det store konstitutionelle Spørgsmaal som blev sat paa Spidsen. Hvad kunde da vi Gaardbrugere andet gjøre end at hævde Folkets Ret og hævde Storthingets Ære?" So talar den frie norske Odelsbonden. So talar den sjølvstendige Bonden av det gamle Gardbrukarpartiet. Og dei Folk som serleg bør merka seg Ordi hans, det er "Bønderne" i Novemberlaget. "Hvad er det egentlig, man frygter? Man frygter den norske Bondestand; det er Sagen!" (17. 7. 80) SIDE: 187 Ymist. Eit Centrumsparti vil sumt Folk endeleg faa i Stand. Ein Mann skriv i eit Høgreblad um dette og segjer, at det paatenkte Centrumspartiet no bør staa der Vinstre stod i si fyrste Tid. - Der hev me Bakstrævaren! Det er det som merkjer Bakstrævet: det kann ikkje finna seg til Rettes i si eigi Tid og er rædd Framtidi; so søkjer det atterut til eikor av dei Tiderne som hev voret.- Me hev Inkje imot eit Centrumsparti, dersom eit slikt læt seg skipa paa naturleg Maate i desse Tider, - det me elles ikkje trur. Gjerne eit Centrumsparti! - Men ein Ting vil me segja dette ufødde Centrum: at hev det ikkje annat aa fara med enn det Vinstre hadde til Program for 50 Aar sidan og meir og meir hev gjenomført, so kann det gaa heim og leggja seg straks. Ingenting vilde vera meir tankelaust enn aa skipa eit nytt Parti som ikkje aatte ein ny Tanke! - Novemberlaget kjem ikkje med nokot nytt Blad, vert det fortalt, men vil samla seg og sine ikring dei gamle Visdomsbrunnane "Almuevennen" med Tillegg og "Fædrelandet". Ja-ja. Me vil daa kunna segja, at Novemberlaget er eit Lag til Kolportering av "Almuevennen" og "Fdel."; d'er nokot det òg. Høgre hev elles Rett i, at det er faafengt av SIDE: 188 eit Parti aa hava mange Blad. Dei liberale reint øydelegg seg paa det, at dei ikkje kann halda ihop i Bladvegen. Me skulde hava tvo-tri Blad, som samla um seg alle vaare skrivande Krefter - og me hev fleire av det Slaget enn Høgre -; so fekk me gode Blad, og Blad som lønte seg. No er det so, at snart sagt kvar som kann skriva reiser eit Blad sjølv; og so ligg me og tevlar kvarandre ihel best me orkar. Me kann i det heile læra ikkje so litet av Høgre i alt som vedkjem Pengar og Forretning. Me er Idealistar utan stort praktisk Vìt; Matklokskapen er paa Høgresida, den. I det Stykket kann me daa gaa i Skule hjaa dei Folk. Kann dei læra av oss aa gjera Vers, so kunde me læra av dei aa "skapa Flesk"; og den Kunsten er, Skam aa segja det, nyttigare! (1880) SIDE: 189 Norskt Hèrmannsliv i 1880. Paa Graatenmoen skal det i fleire Aar ha voret ymist Ustell. Og det var nok ikkje betre i Aar. Millom dei Ting som vakte Misnøgje hjaa Soldatarne vert nemnt Matstellet og Innkvarteringi. Maten vart stelt paa ein Maate so han vart lite fyselg. Tjeldi hadde berre Jordgolv med litt Halm til aa liggja i; og der skulde Gutarne halda til, i godt som i vondt Vêr, og sova, og det um Golvet stod i Flaum, som stundom skal ha hendt. Sidan vart det lagt Fjøler under Halmen; stor var vel den Hjelpi ikkje. Slikt kunde ikkje nettupp setja Folk i Godlag; og so kom andre Ting til. Officerarne i det heile var der Inkje aa segja paa. Men i 4de Kompani var der ein Løytnant som vart lite lika. Det var ein raa, ugodsleg Kar. Han dreiv Soldatarne som Øykjer i den fæle Varmen; dreiv dei til dess dei stupad i Bakken, er det sagt. Og gjorde dei aldri so lite galet, eller vart dei so trøytte at dei ikkje orka fylgja med, so skjellte og banna han paa dei som ein Villtyrk. Ja han kunde bruka Neven paa dei med. Slik ulovleg og urimeleg Aatferd kunde ikkje annat enn eggja. Attaat gjekk det eit Ord millom Soldatarne um, at dei ikkje fekk den Maten, dei skulde hava; der var ein Furer som det vart sagt selde av Suvlet til ein Restauratør og stakk Pengarne i si egii SIDE: 190 Lumme; og Inkje kann eggja Folk meir enn slikt. Ivar Mortensson ekserad i 3die Kompani. Der var Officerarne greide; og sjølv var han ein flink og lydig Soldat. Han var dertil ein sers hyggjeleg Kar, som alle lika; naa ja, mange av Lesarane vaare kjenner Guten. Det einaste, som Kapteinen hans kunde segja paa honom var, at han bruka Telemaal, naar han instruerad - han var Halvtroppsjef -; aa bruka norskt Maal i den norske Hèren var daa mest Insubordination. Men han kommanderad ikkje paa Telemaal; berre ein Gong forsaag han seg i det Stykket, men retta seg straks, daa Løytnanten sagde fraa. Men mangt saag og høyrde han paa Moen - soleis fraa 4de Kompani - som han fann uliklegt, ja umoralsk med, og ulovlegt, so Soldatarne burde ikkje finna seg i slikt; og han meinte det maatte vera Raad aa faa retta paa dette. Han samraadde seg um dette med fleire i 4de Kompani, og skreiv so ei Uppmaning til Løytnanten (ikkje "Klage") og bad han vera rimeleg og serleg tala rimelegt til sine Undermenn. Dette Brevet las han upp for Soldatarne i Kompaniet og fekk det godkjent; sende det so til Løytnanten. Dette meinte baade han og dei andre var plent etter Reglementet liksom og i seg sjølv ei god Gjerning. Mortensson hadde dertil skrivet eit Par Bladbrev um Graatenmo-Tilstandi og var sidan ærleg nok til aa vedkjenna seg Forfattarskapen. SIDE: 191 Dette kom alt for Generalen. Denne fann, at Mortensson var skyldig i tvo store Bròt: 1) han hadde samraadt seg med andre Soldatar um Ting "som kunde vekkja Misnøgje" (det var "Upprør", meinte Generalen); og 2) han hadde skrìvet - og vedkjent seg aa ha skrìvet - eit Par Brev i eit Blad med Kritik av Tilstand og Tilburder paa Moen. Det vart daa Krigsrettt[sic]forhøyr. Og ved Mynstringi heldt Generalen ein Tale um Saki. Um Mat-Suvlet forklarad Generalen, at det var ikkje so ille som Ordet gjekk; og um Løytnanten sa han, at um det ikkje var rett aa skjella og bruka "stærke Udtryk", so var han stø paa, at Løytnanden kvar Gong hadde tregat det saart etterpaa. Det var dessutan "menneskeligt at feile"; - Generalen hev vel meint: for Officerarne. Dagen etter vart Mortensson - og tvo andre, som ikkje hadde latet seg skræma til aa svikta - førde under Arrest til Kristianssand. Det er fortalt, at ein Kaptein kom burt til Mortensson paa Bryggja, daa han skulde umbord, og sagde nokot um, at vilde han beda Generalen um Forlatelse, so vilde han visseleg sleppa denne Ferdi; - dei gode Herrarne hadde vel fenget ei Kjenning av, at dei ikkje hadde faret so klokt fram som dei burde. Men Mortensson svarad paa sin skjemtesame Maate: "Nei - daa; eg hadde tenkt aa gjera ei Kristianssandsferd lell, eg; og so fer eg likso godt no, daa eg fær fara fritt!" - Dei kom til Kristianssand. Krigsrett vart sett og Dom sagd, og det i slik Fart, at Folk SIDE: 192 hev gjort seg ymse Tankar um det. Og ved Krigsrettar kann det gaa fort: Innstemnde fær ingen Sakførar, og Retten vert sett for Tilfellet og daa sjølvsagt med paalitelege Folk. Og kva Dom fekk so denne unge teologiske Studenten, som berre hadde tenkt aa gjera væl, og det paa lempelegaste Maate? Han fekk 25 Dagar einsamt Fengsel. Einsamt Fengsel, - kva er det? spør du. Sjaa Militær Straffelov fraa 1866, § 21: "Ensomt Fængsel anvendes kun paa Underbefalingsmænd og menige Krigsmænd. Det udholdes i et Fængsel, der er saaledes indrettet, at den Straflidende ikke kan se eller tale med nogen og saavidt mulig ikke høre, hvad der foregaar udenfor hans Fængselsrum. Der maa ikke gives ham Redskaber eller Materialier til at foretage nogetsomhelst Arbeide, og hellerikke Bøger, Skrivematerialier eller andet, der kan tjene ham til Sysselsættelse; dog kan det tillades ham Søn- og Helligdage at benytte en Andagtsbog. Leiestedet bør saavidt muligt være saaledes indrettet, at Adgang betages ham til at kunne benytte det i længere Tid af Døgnet end den, som til Søvn og Hvile maa i Almindelighed ansees fornøden, og der maa ikke tilstedes ham at medhave i Fængslet overflødige Klæder, som af ham kunde benyttes til deraf at danne sig et Leie paa den Tid, da Benyttelsen af det almindelige Leiested er ham betaget. Der maa ikke gives ham andet end sædvanlig Fangekost. For menige Krigsmænd kan Straffen skjærpes ved at borttage fra Leiet de sædvanlige Sengklæder, saaledes at den Straflidende maa ligge paa den blotte Brix og kun gives en SIDE: 193 med Straa stoppet Rul under Hovedet og et Teppe til Overbredsel. Den korteste Tid, hvori ensomt Fængsel anvendes, er 5 Dage, den længste Tid 90 Dage." Naar du les dette, er det so du kjenner deg attende-sett til Millomalderen, so barbariskt, so vondt er det uttenkt. Det er utrulegt at me enno hev slik Villmannskap i Lovbøkerne vaare; einaste Trøysti er, at det berre er "Underbefalingsmænd og Menige", som kann koma ut for slikt. Men paa denne Pinslestaden skal Ivar Mortensson no sitja i 25 Dagar, fordi han hev freista paa noko so barnslegt som aa vilja innføra Folkeskikk paa ein Eksismo. Men han Løytnanten, han som til Slutt var Skuld i alt, - kor gjekk det med honom? Der var ein Paragraf i den militære Straffelovi aat honom med. Paragraf 127 lyder soleis: "Hvo som i eller udenfor Tjenesten forhaaner nogen Underordnet eller fornærmer ham med beskjæmmende Udtalelser eller Adfærd, straffes med Fængsel, og i Tilfeælde af flere Ganges Gjentagelse med Fængsel eller Embedsfortabelse." Men den Paragrafen vart ikkje nytta. Løytnanten skal ha fenget litt Skrubb, er det fortalt. Men paa Mynstringsdagen stod den same Generalen som hadde preika morskt for Mortensson og fenget honom dømd, - same Generalen stod no og orsaka Løytnanten. Aa du menneskjelege Rettferd. Aa du Hèrmoral i Slutten av det 19de Aarhundradet! (Aug. 1880) SIDE: 194 Witz? Ludvig Holberg hev ein Komedie- Syllogismus som lyder so: "Hvad man ikke haver mistet, det haver man endnu; N. N. har ikke mistet Horn; ergo haver han Horn." Stang- Styret brukar same Logikken. Kongen hev alt, som han ikkje hev misst; alt, som Grunnlovi ikkje med beine Ord negtar honom, hev han. Og er det Jol, so lat det vera Jol; hev han Veto i Grunnlovsaker, so lat han òg hava Veto i Bevilgningssaker. Det stend ikkje i Grunnlovi; det hev aldri voret godkjent; men kva gjer det ? Berre ein riv i med eit "ophøiet over Tvivl", so hev han det. Framåt! Ja, ja. - Storthinget sagde: Hèr-Nemndi skal samla seg ei Stund fyre oss SIDE: 195 andre, av di ho hev eit Arbeid aa greida som er so stort, at ho ikkje kann greida det skikkeleg i Thingtidi, og som er so vigtigt, at det maa verta greidt skikkeleg - og snart. Storthinget hev kanskje tenkt, at naar det galdt ei Sak som Landsforsvaret, so vilde sjølve Landsstyret finna det rimelegt at Thinget gjorde sitt beste for aa faa Arbeidet væl fyrebutt. Ein kgl. Kommission? - Ja men no var Saki komi so langt, at ho var framlagd for Thinget. Det var vedkomande Thingnemnd som skulde gaa Arbeidet igjenom og skriva Innstilling; og ein kgl. Kommission kann daa ikkje skriva Storthingsinnstillingar. M. a. O.: Kongen kann ikkje velja Thingmenn! Dessutan: kgl. Prp. um Hèrstellet var framlagd. Men Tingen var, at eit anna Forslag var framlagt jamsides den kgl. Propositionen; og det Forslaget var bygt paa ein reint annan Grunn enn Regjeringsframlegget. Og det var kjent nok, at Regjeringi paa ingen Maate vilde vita av noko Hèrstell bygt paa denne andre Grunnen. Bad ein daa Regjeringi um aa gjera dette Arbeidet, - naa; det vilde berre vera aa driva Spott med ho. Ein parlamentarisk Kommission? - Kunde ikkje gjera Komite- Arbeid, den heller. Han kunde gjera mykje som i seg sjølv var godt; men etterpaa maatte Hèrnemndi like fullt gjera sitt Arbeid. Og gode Stunder var her ikkje! Det einaste forsvarlege var daa, at Hèrnemndi fekk Tid til sitt Arbeid. So godt som heile SIDE: 196 Thinget var med paa dette. Faae hev tenkt, at Regjeringi vilde gjera Politik av ei slik Sak. Men Stangs Styre spør ikkje um sovoret. Tvertimot; naar det gjeld landsvigtige Saker, og Saker som ikkje kann venta, daa er det nettupp Tidi for det til aa rida sine politiske Kjepphestar. No lèt det forkynna: "Under 19de ds, har det behaget Hs. Maj at tilkjendegive og befale", Storthingsavgjerdi fraa 19de Juni "bliver ikke sanktioneret". Det er nok ingen som hev spurt etter nokon "Sanktion". Liksom ingen hev visst um, at Regjeringi her hadde noko aa "tilkjendegive" eller "befale". Det veit Stangs Styre svært godt. Men no skal det røynast. Regjeringi er komi so langt, at ein "Daarskap" fraa eller til gjer ikkje stort; og kven veit? Kanskje Thinget kunde verta forfjamsa og gjeva upp, naar det saag so utruleg ein Djervskap? Helst naar Regjeringi attaat synest rimeleg: tek heile Hêrnemdi inn i Kommissionen sin, ja gjer Johan Sverdrup til Formann? - Ja for det hev ho òg gjort. Det er so ein kunde tru at det var Moro alt ihop; at me var paa politisk Komedie. Ho vil gjera til Inkjes ei burtimot samrøystug Thingavgjerd og freistar aa taka ifraa Thinget ein grunnlovfest Rett som det aldri vil sleppa; samstundes synest ho tru, at ho skal kunna faa Menn fraa Thinget sjølv med seg paa dette Verket! - Men Folket bryr seg nok ikkje um SIDE: 197 slik Komedie. Det er ikkje Witz men Vìt, Folket ventar av Riksstyret. Johan Sverdrup hev alt gjevet Regjeringi Svar. Og Hèrnemndi vil samla seg i Kristiania til Hausten. Nokre av Mennerne kann Regjeringi negta Permission; men Nemndi samlar seg best ho kann. Den kgl. Hèrkommissionen gjeng upp i Røyk likso fint som Vetodraumarne. (28. 8. 80) Framhald. Stangs Styre vil nok svært gjerne hava eit Ord med i Hèrskìpnadsaki. Det hev arbeidt svært med aa faa inn tri av sine Folk i Hèrnemndi. Viser ikkje dette, at Regjeringi sjølv kjenner kor magtlaus ho vert, og forstend, at ho burde inn i Thinget, og maa inn, um ho vil faa den Magti ho skulde hava? SIDE: 198 Regjeringi vinn ingen Ting med alt Strævet sitt i Hèrnemndsaki. Vil ho faa eit Ord med i Laget, naar Hèrlovi skal fyre, so hev ho ingen annan Ting aa gjera enn aa nytta den Retten, ho fekk ved Grunnlovavgjerdi den 17de Marts d. A.: stiga inn i Thinget og vera med i Forhandlingarne der. Det bør ho prøva! - Stuslegt maa det vera aa vera Konge, naar ein hev eit Raad som Stangs. Majestæten vert driven upp i det eine leidare enn det andre. Det var vondt, daa "Sanktion" vart negta paa Riksraadssaki; for det førde med seg den Hugmykjing for Kongemagti, at Thinget lét alle hovsame Umsyn fara og sagde beint ut: naar det kjem til Aalvor, so trengst det ingen Sanktion. Men det er mest endaa verre med denne Hèrnemnd-Saki. Der fær Stangs Styre Kongen til aa "befale", at so og so skal det vera; og viser det seg, at denne kongelege "Vilje og Befaling", den vert ikkje vyrd for nokon Ting. Ein etter hin av dei som fekk Paabòdet sender det attende og segjer som so: me kann ikkje fylgja det; me hev eit anna Paalegg paa oss. Nokot verre enn dette kunde aldri henda ei Kongemagt. Den skal og maa vera den høgste; tòler ikkje so mykje som eit kriticerande Ord; tòler nok minst av alt eit Nei Takk til Svar paa ei "Befaling". SIDE: 199 Kann Kong Oskar II enno hava Tillit til Stangs Regjering, so fær ein segja som skrìvet stend: at so sterk ei Tru finst det ikkje i Israel. - Reine Ord. "Fædrelandet", som meir og meir vert Husmann under Mgbl., skriv i eit Stykke den 27de August: "Enhver Bevilgning trænger kongelig Stadfæstelse for at kunne træde i Kraft." D. e.: Bevilgningsretten er ikkje hjaa Storthinget. Stykket er innteket i Mgbl. utan Merknad og dermed godkjent. Undrast paa kva "det gamle Bondeparti" vil segja til dette? Chr. Fougner t. D., den gamle moderate Gardbrukaren, som "aldrig har vidst andet end at Storthinget har den bevilgende Myndighed helt og rent"? Og Bønderne elles? Og kvar norsk Mann som til denne Dag hev trutt, at Norig var eit fritt Land? Men reine Ord er ein god Ting. Me "radikale" tarv ikkje lenger fortelja Folk kva Høgre hev i Posen sin; Høgrebladi fortèl det sjølve. Det er Veto paa Veto, Reip etter Reip kring den unge Fridomen vaar. (4. 9. 80) SIDE: 200 Absolut Militærveto. "Bergens Aftenblad" er Centrumsblad, d. e. Høgreblad med Forhindringar: gjeng til Høgre og skjeglar til Vinstre, konkluderar i Aust, men ræsonnerar baade i Aust og Vest. So hev det daa voret. Men no hev Bladet fenget ein Styrar som er Premierløytnant og heiter Sauerzapff; og daa vert det vel noko stramare i Smaken. Ja - ja; variatio delectat; d'er godt aa faa skifta. Premierløytnant R. Sauerzapff skriv sjølvsagt um Militærkomiteen. Og han skriv so kraftigt, at Hèrnemndi, som elles ikkje hev vist seg blaut, no visseleg berre gjeng heim og legg seg. Det er eit nytt absolut Veto, Premierløytnanten nedlegg mot Hèrnemndi. Med sterk Sabelklirr læt han oss vìta, at "kun et yderlig SIDE: 201 lidet Antal af Armeens Officerer" "kan være med paa at modtage en ny Arme, selv om den maatte have" gode "Spirer i sig", dersom denne Hèren skal koma i Stand paa den Maaten som Storthinget tenkjer. M. a. O.: Storthinget kann skapa so god ein Hèr som ho vil: Officerarne tek ikkje imot nokon Hèr av Storthinget. Og daa er her ikkje meir aa gjera. For Hèren er ikkje til for aa verja Landet, men for aa skaffe Lìvebrød til Officerarne. Og vil so ikkje Officerarne taka imot ho, so - - Landsforsvaret? - Officerarne hev Ingenting med det. Det dei hev aa gjera er aa hjelpa Stangs Regjering med aa driva Politik; dei kann daa berre taka imot ei "Armé" av denne Regjeringi. Skìpar Storthinget Hèrstellet, so er det absolut Veto: Tek ikkje imot. Politiken framfor alt; kven bryr seg um Landsforsvaret? Av Storthinget vil dei høge Herrarne Inkje hava. Anna enn Løni daa; Folket skal betala. Og betala godt. So at Officerarne kann nytta heile si Tid og Kraft i Striden mot Folket. Jau; R. Sauerzapff forstend Tingen. Og der er visst mange Officerar som tenkjer som han. Men det er faae som vilde segja det so beint fram og so offentlegt. Sauerzapff bør daa ha Takk. Men no stend Storthinget der! - "Bergens Aftenblad" hev sagt absolut Veto! (11. 9. 80) SIDE: 202 "Hjelpetropper." "Ingen Moders Sjæl kan slaa tilgavns en Død ihjel", stend det. Og nokot likt kann ein segja um daude Tankar. Dei kann vera burte lenge. Men so sviv dei fram, braadt rg[sic] utenkt; kjem stigande stive og stygge gjenom lange Bladbolkar ringlande med Bokstavlekkjur; ingen veit kor dei kjem fraa; men Folk undrast og slær Kross for seg: huff; er slikt til enno? - Minnest du "Göteborgsposten" her i Vinter? Han kom skranglande med den gamle Svensketanken, at Norig var eit herteket Land med Svensken til Husbond, - den Tanken som kom til Verdi i Kiel, men døydde strakst han var fødd og vart ikkje skikkeleg nedgraven; han gjekk daa der inne og spøkte i mange Aar. So vart han burte og var burte lenge; men enno hev han ikkje fenget Fred. Eit og annat Gøymsle hev han, baade her og i Sverig; men SIDE: 203 han viser seg helst utanlands; sist spøkte han i Hamborg og i Kaupenhamn; der viste han seg i Börsenhalle og i d. "Dagbladet". - Brevskrivaren fraa Stockholm til Kaupenhamn freistar aa slaa i Danskarne den Regla (som han elles hev høyrt av Nordmenn, segjer han), at Storthingsfleirtalet berre hev eit Mindretal av Folket med seg. Heldt elles Folkefleirtalet med Storthingsfleirtalet, skriv han, so maatte Striden millom Storthing og Kongemagt enda med Umvelting ovanfraa eller nedanfraa (Statskup eller Revolution). Men kjem Kongemagt og Storthing reint i Strid, so vert denne norske Floken ei Unionssak, fortèl han, d. e.: so maa Sverig avgjera Striden. Og Fleirtalet av Svenskarne held med Kongen; for det er ikkje Norigs Fridom det spørst um, men Unionen; og Unionen kviler paa Kongemagti, som daa maa hava full Magt yver den norske Grunnlovi. Driv no dei Norske paa med "radikal Politik", so vil Svenskarne hava full Rett til aa tvinga Vetoet innpaa dei med Magt, meiner Mannen. Men det vert altfor mykje Stræv, det; Svenskarne vil daa heller velja ein annan Veg: løysa Samfestet sjølve. Og daa gjeng det galet med Norig, læt han um. Det er for veikt til aa halda seg uppe; og nokot Forsvarssamband millom dei tvo Landi kann det ikkje vera Tale um, dersom Norig er Kongelaust. M. a. O.: Nordmennerne fær spyrja Sverig um, kor frie dei maa vera. Vil dei avgjera den Ting sjølve, so bryt Svensken Unionen, og so -! SIDE: 204 Mannen i Göteborgsposten hotad med Vaapnmagt. Det viste seg aa vera for grovt; det norske Bakstrævet hadde berre Ugagn av slik Hjelp ifraa Sverig. Mannen i d. Dgbl. trur seg klokare; men klok nok er han ikkje; ein ser altfor lett kva han vil. Og naar han skriv um "Sveriges Supremati", um den lovlege Retten for Svensken til aa bruka Magt o. s. fr., so driv han Nordmennerne burt baade fraa seg og Høgre; dei kjenner alt for tydeleg att - Kiel-Spøkjelset fraa 1814. Plent paa same Maaten tek han det, Brevskrivaren fraa Kristiania til "Börsenhalle". Ein ser so væl, at det alt er tilstelt, det eine Brevet som det andre og baae samstundes: det skulde sjaa ut som dei tvo Brevskrivarane, ukjende med kvarandre, skreiv ut fraa Folkemeiningi paa kvar sin Stad. Men ingen tvilar um, at baae Brevi hev same Upphavet. Det vert dessmeir sagt, at dei hev same Kjelda som Stykket i Göteborgsposten. Og Grunntanke og Meining i alle desse Framavlingarne er plent den same. Men kor dei er komne ifraa: ufjelge og usanne er dei, og det einaste dei kann gjera er vondt; dei maa daa verta motsagde, um dei so hadde det gildaste Upphav. Den eller dei, som spreider ut slikt millom Folk, til Skade for Unionen, til Skam for Norig og til lite Æra for Sverig, gjer eit laakt Arbeid, som fyrr eller sidan vil faa sin Dom. (23. 9. 80) SIDE: 205 Riksraads-Forføting? For nokre Dagar sidan vart det fortalt for visst, at Stang hadde søkt Avskil. Det var knapt mange som syrgde yver det. Og dei trur ikkje Kongen vil segja Nei til den Søknaden, um so er. Stang hev køyrt baade seg sjølv og Kongemagti so fast, at Kongen maa finna det gagnlegt aa "skifta Hestar". Til Ettermann nemner dei daa fyrst og fremst Professor Aschehoug. For det er greidt, at det vert ikkje nokot Systemskifte; det kjem til aa gaa i same Duren som fyrr, so me kjem berre "fraa Elden i Oska". Ja i Grunnen er det Aschehoug som er Statsminister alt no. Det som han lærer, det hev Regjeringi som best ho kunde lìvt etter; Aschehoug hev voret Moses, Stang Aron. Det er daa naturlegt, at den som hev Magti òg fær Andsvaret. SIDE: 206 Umframt Aschehoug veit Mgbl. tvo andre "Aspirantar" eller Søkjarar til Statsministerposten: Statsraadarne Helliesen - fordi han er den eldste i Regjeringi - og Selmer, fordi han skal vera godsleg nok til aa taka den Uriasposten, um ingen annan vil. Og skulde nokon av dei naa upp til Riksens høgste politiske Post, so vil det vera heilt klaart, at Norigs Regjering ikkje skal vera Regjering, men berre Toppen av Embættsstigen. Ein norsk Minister skal ikkje vera Statsmann; han skal vera lydig Tenar. Og lydige Tenarar er her nok av millom Embættsmennerne. Aa verta Riksraad vil daa ikkje vera annat enn eit vanlegt Embættsavancement. Ein Mann som hev voret Skrivar i so og so mange Aar vert Fut; hev han voret Fut lenge nok, so vert han Amtmann; hev han voret ein lydig Amtmann i nokre Aar, so vert han Statsraad; sidan Statsminister; det gjeng som Kjeppar i Hjul. Det spørst ikkje etter politisk Vìt; er han ein "væl-tent Embættsmann" og gamall nok, so vert han Statsminister so snart som den Posten vert ledig. Der sìt han so, til dess han er so gamall at han ikkje kann meir; for Statsministerposten er den feitaste som er aa faa. Kven som vert Statsminister no er daa i alle Fall sliks Slag politisk. Vert ikkje Aschehoug det i Namnet, so vert det han som stend attum. Og so fær me same Striden. Høgrebladi fortél oss det Gong paa Gong: Kongen kann ikkje gjeva etter. Merk serskilt: Kongen - - Og nokot "Kompromis", nokot Forsoningsministerium, SIDE: 207 segjer Mgbl. beint ut at det ikkje kann vera Tale um. Ikkje nokot Tøv um Samarbeid; det er Krig, me skal hava; Krig paa Kniven. Dermed vert Thinget nøydt til aa halda fram som fyrr. Og Landet ventar at det gjer sin Skyldnad. Hernemndi hev teket til med Arbeidet sitt. Grimsgaard, Generalen, som godt veit kor naudtrengd ein ny Hèrskipnad er, og som i Thinget var med i Fleirtalet, han vil no ikkje gaa inn i Nemndi utan Løyve fraa Kongen. Som Embættsmenn flest er han nok Landstenar, men Kongstenar fyrst og fremst. Sameleis er det med Kaptein Gregersen, Thingmannen fraa Romsdals Amt. Han syntest SIDE: 208 modig med same. Men 2-3 Dagar seinare kom han og vilde ikkje vera med. Var det hendt noko? Nei. Men Regjeringi hadde "konfereret" og sagt, at det og det vilde ho gjera med Kapteinen, um Thingmannen gjorde det han hadde teket paa seg; dermed hadde den store Fridomsmannen havt nok og hadde stukket Pipa i Sekken. Dei, som i Thingvalstidi spaadde at Gregersen vilde "gjera seg ferdug" alt i fyrste Sessionen, dei fær daa nok Rett. Ole Velde er etter eit Telegram meint paa aa koma fyrst i næste Maanad. Mgbl. hev gjort seg Von um, at han ikkje kjem. Men gamle Velde er visst ikkje "Trønderhovdingen" for ingenting; freistar Regjeringi med aa negta honom Permission fraa Lensmannsembættet, so er han Mann for aa gjera som Ueland i 1854. Kaptein Jakobsen vart skræmd med det same som Gregersen: at gjekk han inn i Nemndi, so skulde han verta kommandera ut. Men Jakobsen visste, at Ord drep ingen Mann; han svarad, at han vilde gjera sin Repræsentantskyldnad, til dess han fekk Kommando-Ordren. Gong paa Gong freistad det høge Deptet aa skræma Mannen; for i Røyndi vilde det ikkje rett taka seg ut med Tvangsraader her; men Jakobsen stod paa Sitt; og sistpaa kravde han Ordren skriftlegt. Og Regjeringi laut til. Det var leidt, at ikkje alle var so mjuke som Gregersen; og det var slett-ikkje nokon Moroleik aa fara soleis fram mot ein Storthingsrepræsentant, som etter Storthingspaalegg gjorde sin SIDE: 209 Repræsentantskyldnad; men Jakobsen var strid, og Deptet var komet so langt, at snu kunde det ikkje heller. Jakobsen hadde daa skriftleg Kommando-order til aa fara fraa Kristiania. Og han fór. Men gav inn Avskilssøknad med same. Beint til Armekommandoen, liksom Armekommandoen var komen beint til Jakobsen. Men kunde ikkje Armekommandoen vera sterk, so kunde han alltid vera vrang: Jakobsen fekk Søknaden attende og laut senda 'n den vanlege lange Vegen fraa Kontor til Kontor upp-igjenom, til dess han ein eller annan Gong ut-i næste Aar kann vinna fram til Departementet. Og so lenge Jakobsen ikkje hev Avskil, stend han under Kommando, meiner Departementet. Ja-visst er det Statsstyring! For Jakobsen var det ikkje so greidt. For honom galdt det eit Livsyrkje, som han baade var glad i og trong um; og det var ikkje godt aa vita, kva Styringi kunde finna paa sidan heller. Men Jakobsen heldt sin Skyldnad mot Storthinget for den fyrste, og det skal han hava Takk og Æra for. Dei segjer han er ventande til Byen og Komitearbeidet att med det fyrste. So kann Regjeringi prøva seg. Herr Jakobsen hev frelst si Borgar- og si Mannsæra, og det som sidan kjem, kann han daa visst taka med Ro. Men det bør Folket hava lært av desse Ugreidurne, at i desse vanskelege Tider er det faarlegt aa senda Embættsmenn til Things. Dei er ikkje alltid aa lita paa, naar det knip; dei er SIDE: 210 altfor avhengige av Regjeringi og altfor væl Upptamde til aa tru - det som dei skal tru. I Tider som desse fær Folket hugsa dette; der maa vera Aalvor i Leiken no. (2. 10. 80) "Kristian Kvart" vart avdukad den 28de Septbr. Torget var "mett" med Folk. Kongen kom Kl. 1 og vart helsad med Hurrarop av dei som var inni den Firkanten ved Støtta, der "Festen" heldt seg, og av sùme utanfor òg. Han sette seg; Musiken spelad ein Festmars av Ole Olsen; eit Songkor song nokre Vers av A. Munch; og so heldt Ordføraren, Advokat Schweigaard, Avdukingstalen. Den Talen var god; for han inneheldt Ingenting, - det einaste som her kunde høva. So litt Song og Musik; so eit Leve for Kong Oskar; og so Slutt. SIDE: 211 Det var ein fredeleg Fest. Ikkje Namnet til noko Slag Uppgløding; stivt og kaldt inne i Firkanten og Flir og Smaasnakk og likesæl Nyfikna utanfyre. Folk syntest helst gjera Narr av heile Stasen. Sidan Festmiddag i Logen; Pris: 20 Kronur til Manns; der vart det fleire Talur. Men for Kristian IV var det i Grunnen Ingen som talad. Gamle Løvenskjold gjorde nok ein Tale som skulde handla um By-Grunnleggjaren; men sist paa vart det ei Skaal for "Kristiania Grundlæggelsesdag". Tenkje seg til: aa reisa ei Støtte paa mange tusund Dalar yver ein Mann, som ein paa sjølve Festdagen knapt nok idst nemna! Vidare nemnande var ikkje Mannen heller. Det var ein liten Mann. Med sine meiningslause Krigar og mange ukloke Regjeringstiltak armad han Landi ut; tapte dessutan heile Provinsar. Privatlivet hans var ikkje heller aa kyta av; han drakk som ein Sjauar og hadde utrulegt mange Frillur og Lausungar. Han hadde ein urimeleg Sans for Smaating; det var det mest merkelege ved honom. Og so vilde han so gjerne kalla seg sjølv upp. Byar og Borgar grunnad, bygde, umbygde han best han kunde, og alle maatte dei heita noko paa "Kristian". Hjaa oss fekk tvo Byar Namnet hans; den eine av dei Byarne bygde han sjølv: Kristianssand - som skulde taka Livet av gamle Stavanger -; den andre var gamall og hadde Namn fyrr, men fekk no Kristian-Namnet med ein latinsk SIDE: 212 Hale: Kristiania. D. e.: urbs Christiania eller Kristiansbyen. Til Takk for denne Umdøypingi er det at Kristiania no hev reist ei Støtta yver "Kristian Kvart". Takk for nokot annat kann det ikkje vera; for Oslo hadde nok vakset av seg sjølv, naar Tidi hans kom; det er ikkje fyrr i dei siste 2-3 Mannsaldrarne han hev vakset nokot større no heller. Aa nei. Ein By veks og minkar ikkje etter Kongebòd, men etter dei økonomiske Vilkaari. Byen hadde voret det han er kva han so hadde heitt; men det gamle lettvinne norske Namnet hadde alltid voret betre enn Kristiansby. Nei; det er dette med "Æra"; for ein Smaaborgarby er det gildt aa heita etter ein Konge, um det so er ein Oldenborgar. Det er den Æra, som hev kosta Kristiania Skatteytarar so mange blanke Kronur; og for Skuld den Æra er det, at Norigs Hovudstad heretter skal faa visa fram for alle som kjem dette Bilætet av ein Mann, som me veit litet annat enn Smaatt um, og som Europa ikkje kjenner stort meir til enn til Kong Ding-Dang av Honolulu. Naa! kvar By, kvart Land, kvar Tid hev sin Æresans. Og me fær tru at me veks. Men det ligg noko serskilt i denne Hyllingi av den gamle danske Landsfaderen. Mgbl. hev plumpa ut med det paa sin Maate med nokre Ord um, at Dansketidi er "den eneste Periode, til hvilken den nulevende Generation kan føre sine familietraditioner tilbage". (D. e.: den nulevende SIDE: 213 norskdanske Generation.) Det er den gamle Danskehugen, som enno hev voret sterk nok til aa setja seg slikt eit Merke i "Norigs Hovudstad". Den nyare Skandinavismen hev vel òg hjelpt til. Og sist men ikkje minst den uklaare, halvløynde men djupe Hugen for det "landsfaderlige Regimente". Det heng godt ihop, at absolute Vetomenn reiser eit Oldenborgarmonument nettupp i desse Tider. (2. 10. 80) Statsminister Stang hev teket Avskìl. So skulde det òg henda ein Gong. Folk hadde vant seg til aa tru, at den Mannen var usliteleg, og at han vilde staa til han stupte. Minst hadde ein vel tenkt at han vilde gaa nettupp no, daa han hadde opna slik ein ubøygjeleg "Krig paa kniven". SIDE: 214 Men gjengen er han. Og det so reint stilt. Og alle tok det so reint rolegt. Det er som Folk er mest like sæle. Hadde han gjenget fyrr, so hadde han daa fenget Takk for det! Det er ein sorgsam Lagnad. So gaaverik ein Mann, ein Mann som visseleg hadde den beste Vilje, ein Mann som naadde so høgt i ytre Meining som nokon kann naa,- og so staa ved Enden av ein lang, lang Livsdag og litet annat hava aa minnast enn Nederlag og skìpbrótne Tankar, og litet annat faa til Takk enn tri Vers av Rungolf i "Aftenposten". Ein maatte vera hard, um ein ikkje kjende seg teken ved dette. Han er sjukleg, segjer dei. Trulegt nok. Og var han det ikkje, maatte han vel no verta det. Det einaste ein elles høyrer er dette kalde gløymskne: kven skal me faa i Staden. Det er som naar ein annan Fut eller Lensmann gjeng: kven tru me fær att? I det Stykket hev "Stangs System" vunnet. (9. 10. 80) SIDE: 215 Fredrik Stang. Fredrik Stang er fødd paa Raastad i Stokke, Jarlsberg, i 1808, same Aaret som Henrik Wergeland. Han vart Student i 1824, same Aaret som det absolute Veto skal vera tilkomet, juridisk Kandidat i 1828, same Aaret som det vart Nordmennerne forbòdet aa høgtida 17de Mai, og Lærar (Docent) i Lovkunna i 1829, same Aaret som "Torgslaget" stod. I 1834 vart han Høgsteretts- og sidan der-attaat Regjeringsadvokat, og i 1845 Statsraad, Styrar av der[sic] nye "Departement for det Indre"; der gjorde han mykje godt Arbeid og heldt fram til 1855, daa han vart sjuk og maatte utanlands. I 1857 kom han heimatt og var med i Riksstyret i den Tidi Kong Oskar laag sjuk; i 1859-60 var han Storthingsmann fraa Kristiania. Dette er fyrste og beste Stykket av Soga hans. Fraa fyrsto var han paa den Sida der han hev voret heile sitt Liv: paa Embætts-, "Intelligens"-sida, mot dei "norske" og mot Bondepartiet. Her var han trufast; for dette hadde han i Arv. I Studentersamfundet var han med i den Flokken som sidan samlad seg kring Welhaven og Schweigaard til Strid mot Wergeland og "Norskdomen"; det var i Slutten av 1820-Aari, daa den politiske Barndoms- og Fredstidi vaar leid mot sin Ende. Det tok til aa visa seg daa, at det ikkje var nok aa hava ei "fri Forfatning" SIDE: 216 paa Papiret; det kom og upp, at der var meir enn ei Meining um Norigs Tilstand og Framtid. Mange av dei gamle - som no hadde sovet ut "Fridomsrusen" fraa 1814 - kjende med seg, at i Grunnen hadde dei enno Hugen og Hjarta i Danmark; her uppe kjende dei seg aaleine og avstengde; det var kaldt og armt her; ein fekk halda seg so tett inn til Danmark som ein kunde. Um sjølve Eidsvollsverket vaknad det Tvil: um Grunnlovi var so god som ho galdt for aa vera; um ho ikkje var væl frilyndt; um ho serleg ikkje gav Bonden væl mykje Magt; sjølve "Grunnlovsfaderen" gjorde Vending her og kom med Framlegg um Grunnlovsbrigde til Tryggjing av Embættsmagti. Paa den andre Sida sterknad den norske Heimhugen; det vaknad ei Kjenning av, at skulde me verta eit Folk, so maatte me vera norske, og ei Tru paa, at me kunde vera norske; det kom upp eit Danskehat som gjekk for langt paa sin Kant og ein Norskdomshug som var varm men enno lite klaar. Og samstundes som Embættsfolket tok til aa ræddast for det bondevenlege i Grunnlovi, tok Bonden til aa røra paa seg og tru, at den Magti, Grunnlovi gav honom, den burde han baade hava og bruka. Og midt upp-i denne veksande nationale og politiske Spaning hadde ein Samfestet med Sverig aa tenkja paa. Det var òg lite i Orden. Fleirtalet i Sverig trudde at Karl Johan hadde hèrvunnet Norig, og at dette Landet dermed var svenskt Lydrike; dei likad daa ikkje dette norske "Fridoms"-braaket; SIDE: 217 og Karl Johan, som visste med seg, at han ikkje hadde gjenomført den Hèrtakingi som Svenskarne hadde kravt og no trudde paa, - han likad det ikkje heller. Me hadde daa eit "svenskt Spursmaal" millom alle dei andre, so det vart Floke i Floke. Men di fleire Vanskar, di meir vakna Livet og tok Fart; og ei politisk Partidaning arbeidde seg upp og tok til aa festa seg. Me fekk eit norskt Parti, som samstundes, etter dei historiske Høve, vart Bondeparti; og me fekk eit halvnorskt eller dansknorskt, som etter dei same historiske Høvi maatte samla seg um Embættsmagti: vart eit Embættsparti. Det var i den fyrste Tidi meir dansknorskt enn svensknorskt; dette hev skift sidan; men Grunndraget er det same: Provinshugen er like livande. Og Danskehugen er ikkje meir døyvd enno, enn at det danske Maalet for norske Embættsmenn flest enno er, og maa og skal vera, "Modersmaalet". I Studentersamfundet var det, at desse Parti fyrst skipad seg. Studentarne var i dei Dagar nokot annat enn no; dei ikkje berre "lìvde med"; dei gjekk fremst: millom dei var det, at dei aalmenne Tankar og Ynskje fekk Form og Ord, og fraa dei gjekk dei ut i Folket som Krav, som sterke, vekkjande Hèr-rop. Soleis no. Mange Studentar var tekne av Fridomsgleda og Fridomstru og Norskdomshug; men hjaa andre hadde Provinstanken Magti; og snart var dei tvo Flokkarne tvo skarpt skilde Parti med kvar sine SIDE: 218 Førarar og i full Ufred. Paa Intelligens-sida stod Welhaven, Schweigaard, Stang o. fl.; Føraren paa den norsk-liberale Sida var Henrik Wergeland. Ufreden vart so strid, at Hèrarne kunde ikkje rømast i same Laget; 30 Intelligensmenn melde seg ut og skipa Studenter-forbundet (1832). Same Aaret tok dei til aa gjeva ut Vikubladet "Vidar", som etter eit Opningsdikt av Welhaven skulde vera "Fenris Bane": slaa ned dei norske Jotunmagterne. Men det vart heller tannlaust. Stang og Schweigaard skreiv noko Jus og Statsøkonomi der og Fougstad litt Politik; elles livde Bladet mest paa Umsetjingar og boklegt Nytt fraa Utlandet. I 1834 gjekk det inn att og hadde Ingenting gjort. Men i denne Tidi (1833) var det, at Stang gav ut det Verket som fyrst gjorde honom namngjeten: "Norges Konstitutionelle Ret", "Stangs Grundlovsfortolkning". Det var fyrste Verket av det Slaget, me fekk. Og det var godt gjort. Det hev voret bruka ved Høgskulen alt til Aschehougs Tolking kom, og hev voret Autoritet for alle som skulle døma juridisk um Grunnlovi. Boki er tungt og traatt skrivi, so ho er ingen Morolesnad; men Tankarne er greide nok. Den 25 Aars Universitetslæraren hadde den største Æra av dette Arbeidet. "Intelligenspartiet", det me no kallar det konservative, heldt enno paa Grunnlovi og hadde ikkje lært Tolkingskunster. Aandi fraa Eidsvoll SIDE: 219 var ikkje heilt sloknad i denne Intelligensen; og det livde Eidsvollsmenn rundt ikring dei, som væl hadde Greida paa "Grundlovens Aand". Det var i det heile mindre dei politiske Spursmaali som skilde millom dei tvo Fylkingarne den Gongen. Det var det nationale som skilde; Striden stod millom Norske og Heimedanske; det politiske fylgde med, men meir liksom attpaa. Intelligensen hatad ikkje den demokratiske Tanken, men hadde Uhug til Bonden og den "norske Raaskapen"; heldt paa Folkeveldet, men likad ikkje "Folket". Og Stang stod der hine stod. Grunnlovtolkingi hans vart daa etter Maaten frilyndt. Likevæl hadde ho ein so vidt sterk konservativ Snev, at ho manad fram eit Motskrift: Gaarders heilt liberale Grunnlovtolking; det viste seg soleis straks, at tvo Grunnsyn var uppkomne. Stangs Grunnlovtolking kjenner ikkje "det Stangske System". Minoritetstyre, uandsvarlege Riksraader, kongelege Diktamina og annat Uty, som me hev havt aa dragast med i seinare Tid, veit ho Inkje um. Og ho vil ikkje vìta av nokot absolut Veto. Det einaste, Forfattaren er i Tvil um, er suspensivt Veto i Grunnlovsaker; det finn han sistpaa rimelegt. Men det absolute avviser han plent. Og ingen Eidsvollsmann hadde nokot aa segja til den Ting. Det som Stang elles skreiv i dei Tiderne kjenner ikkje meir til "det Stangske System". l det fyrr nemnde "Repertorium . . . vedkommende vigtige Gjenstande for 8de ordentlige SIDE: 220 Storthings Virksomhed" (1835-36) skreiv Stang eit Stykke um "Statsraadernes Deltagels i Storthingets Forhandlinger", som fraa fyrst til sist er som ein blodig Spott yver dette Systemet. Riksraadarne maa inn i Thinget, meiner han; for "dette er et absolut nødvendigt Led i selve Statsorganismen", et Led, "uden hvilket denne ikke svarer til, men tverimod paa den fordærveligste Maade i det allervæsentligste Punkt fjerner sig fra det Princip", som "ligger til Grund for det constitutionelle Monarchie". Og "Magtfordelingen i dette Monarchie" er "ikke beregnet paa isoleret Virksomhed fra Folkerepræsentationens og Regjeringens Side, men i høieste Grad paa Samvirken af begge". Sterkare og klaarare fall vel aldri Fredrik Stangs Ord i eit politiskt Spursmaal. Den Mothugen mot ei norsk Framtid, som dei Norskdanske bar paa, kom paa ein serskilt sterk og stygg Maate til Utbròt i det namngjetne "Campbellerslaget" (28 Jan. 1838), som var sett i Gang av den same Intelligensen som hadde havt "Vidar" og no hadde "Den Constitutionelle" til Organ. Det var fyrst og fremst Henrik Wergeland, dei vilde raama, denne fæle Rabulisten som "vandrede omkring paa Landet og prækede Radikalisme for Bønderne og paa jakobinsk Maade holdt Taler ved Krohgsstøtten for det suveræne Folk"; men gjenom Wergeland skulde heile den norske Barbarismen under Svipa. Det var det nye - no "det gamle" - Kristiania Teater som nettupp var opna; andre SIDE: 221 Stykket som vart framført der var Wergelands "Campbellerne". Det fagre Inngangsdiktet "For første Gang" var nettupp framsagt, og det var visst ikkje til aa pipa aat; men det var Mannen, dei Intelligente vilde til Livs, og straks tok dei til aa tuta og blaasa. Andre tok daa til aa klappa; og sidan gjekk Stykket under Piping og Klapping og eit Lurve Leven, so det var med harde Naudi det kunde verta spela til Endes. Ja Staaket heldt paa ein halv Time etter at Duken var fallen; og ein av dei argaste Piparane var - Fredrik Stang. Same Fredrik Stang var det òg, som sidan forsvarad dette Raaskaps-Utbròtet. Og forsvarad det med, at "Kulturfolket", "den bedre Del", hadde Rett til aa fara aat som dei vilde mot Barbararne. Og her er Fredrik Stang - den same som han var i 1838. - Hadde Stang ved Lærar-Arbeidet paa Høgskulen vunnet eit godt Juristnamn, og hadde han ved Grunnlovstolkingi si vist, at han forstod seg paa Statsrett, so vart Høgsterettsadvokat Stang kjend som ein god Talar; Folk som hugsar hans beste Dagar segjer at han var reint framifraa i den Vegen: klaar, greid, ordhag, med godt Mæle, forvitneleg, tankesterk, ein Meister til aa faa Folk med seg. Serleg kjend vart den Talen han heldt i Riksretten i 1846 til Forsvar for Statsraad Vogt. Ein slik Mann var daa som skapt til aa vera parlamentarisk Minister. Det var vel òg det, han drøymde um sjølv. Og han trudde visst Thinget skulde vera SIDE: 222 heller lett aa styra. Bønderne var endaa ikkje i det heile so langt framme i politisk Upplysning, at dei kunde vera faarlege. Og Embættsmennerne var sterke i Thinget, ikkje berre i Tal, men ved Kunnskap og Dugleik; Fleirtalet av dei vilde visseleg fylgja ein Mann som Stang, um han vart Riksraad. Schweigaard, som kom paa Thinget i 1842 og fekk stor Magt der, var endaa ein av dei gamle "Vidar"- og "Constitutionelle"- Menn og Stangs gode Ven og Felage. Det maatte soleis vera god Von um aa koma i Veg med det Stang vilde: ei sterk Regjering studd til eit Intelligensthing, som kunde hjelpa til med aa styra Landet so, at det gjekk fram i Vælstand og slapp aa koma i Henderne paa "Raaskapen". Landet skulde vera fritt: styrt av Folket; men Folket var Intelligensen. Og i 1845 vart Stang Riksraad: Formann for Indredepartementet, som daa var tilskìpat. Her fekk Stang nettupp det Romet han helst kunde ynskja seg; vera Styrar av Indredepartementet var aa vera Styrar for Landsens Framgang. Nok aa gjera var her med. Landet laag langt atterut; maatte faa ny Skikk paa seg i baade det eine og det andre. Fyrst galdt det "Kommunikationerne": Samferdsla; det trongst Vegar, skikkelegt Poststell, Eimbaatar, Jarnvegar. Telegrafar; mykje vigtigt og vanskelegt Arbeid var her aa gjera. Stang viste seg aa vera rette Mannen. Snart hadde han Greida paa kva som fyrst turvtest; og han visste aa faa Thinget so vidt med seg, at han fekk Rom og Raad til aa SIDE: 223 gaa paa; og ein Arbeidshest var han. I dei 10 Aari han styrde Indredepartementet var han Landet ein nyttig Mann; han vart og væl likad. I det Politiske fekk han gjort mindre, endaa mange venta mykje av honom her med; det var Parlamentarismen, dei no ventad innførd. Det kunde òg sjaa ut til, at han tenkte paa nokot slikt; tvo av Oppositionsmennerne fraa Thinget, Riddervold og Foss, kom inn i Riksraadet (1848), og det var Stangs Verk. Kannhenda var det gjort til Døyving av den Folkeuro, som Februar-Umstøyten hadde vakt her uppe med; men det kunde daa sjaa ut som eit Stig fram-imot Parlamentarisme. Og den hadde me vel fenget òg, dersom Thinget hadde vedteket Riksraadssaki. Kanskje hadde det voret faarlegt for Folkestyret, um me hadde fenget Parlamentarismen innførd i den Tidi, og at det daa var best at det gjekk som det gjekk; det er vel ikkje so greidt aa døma Um. Men visst er det, at Parlamentarismen ikkje vart gjenomførd, anten so Stang hadde Reformi paa Saklista si eller ei, og at den store Vendingi i Politiken vaar ikkje kom den Gongen. Etter 10 Aars hardt Arbeid var Stang so nerveveik, at han laut taka Avskil og fara utanlands; dei trudde han var feig Mann. Men han kom seg att, og um eit Par Aars Tid var han paa nytt heime. Han kom daa med i den Millombilsregjeringi som vart sett til aa styra Landet det Bìlet Kongen var sjuk. I 1859-61 var han Storthingsmann fraa Kristiania. SIDE: 224 Enno heldt han paa Riksraadssaki. Den 14de Mai 1860 var Saki uppe i Thinget, og Stang talad for ho og sagde mykje som var godt. Og no kunde han tala av eigi Røynsla. Han sagde millom anna dei vælkjende Ordi, at "under den Forretningsgang som hidtil har været brugt er der intet som tvinger en Statsraad til at sætte sig fuldt og helt ind i en Sag"; "han vil, naar han modtager en Anmodning fra Storthinget, i Regelen gribe til at nedsætte en kommission og dermed lade det bero". "Ved den foreslaaede Forandring tror jeg at vort Statsliv vil løftes op; Kvæstionerne vil fremtræde klarere og mere let gjennemskuelige; deres Forhandling paa èn Gang fra Nationalforsmlingens og Administrationens Synspunkt vil bidrage til, at Diskussionen bliver sig mere bevidst, hvad der er af blivende Betydning og hvad der kun er Frugten af forbigaaende Meningsbevægelser" Og hadde sùme ræddast for, at Thinget, naar det fekk Riksraadarne inn til seg, skulde riva til seg for mykje Magt, so trudde Stang, at det norske Folk og Storthing vilde skýna si Uppgaava og ikkje misbruka Magti si. Aa, um Fredrik Stang alltid hadde havt so vidt Tru til Folk og Storthing! Men eit og annat var der likevæl i denne Talen som viste, at den som tala ikkje lenger var Mannen fraa 1833-36. Han sagde beint ut, at han ikkje vilde hava Parlamentarisme. Og Grunnarne for dette var merkelege, dei med, serleg den eine: at Norig ikkje burde hava SIDE: 225 denne Regjeringsformi, for di Sverig ikkje hadde ho. Norig burde ikkje sigla for langt framum Sverig; det burde sagta paa Farti, det med, naar Sverig laag tilbake. Det var ein Tanke som høvde rett godt for den Mannen, som 11 Aar etter skulde koma med "Unionsforslaget". Kva var det som hadde drìvet Stang inn paa Vegen atterut? Det kunde ingen annan Ting vera enn Otten for Bondedemokratiet. Det viste seg meir og meir, at dette slettikkje lenger let seg jaga i Kraa av Embætts-Intelligensen; tvertimot voks det og viste seg allstødt fastare og meir norskt. Mot dette Ufyglet galdt det daa for Daningi aa verja seg. Med politiske Raader, um det turvtest. Alt no var han inne paa det, som sidan vart Grunntanken i det syrgjeleg vælkjende "Stangske System": at Kongemagti burde vera Motstandskrafti i norsk Politik, og at Regjeringi daa fekk vera - ikkje Tenar for Aalmennviljen, som han fyrr hadde lært, men Vern for dei konservative Interessune, for den "intelligente" Minoriteten. So stort var "Framstìget atterut" hjaa Stang, som no vart Førar for dei unge Konservative, at dei gamle ikkje lenger kunde forstaa det eller fylgja med. Assessor Motzfeldt (fyrr Styrar av "Den Constitutionelle"), som enno stod der Stang hadde stadet i 1833, minte daa um det alle hadde visst fyrr: at "de bør herske, som af Folket er valgte til at herske", og at "Meningen med den repæsentative Forfatning er netop, at Folket skal være herskende". Men Stang og hans Flokk SIDE: 226 høyrde ikkje lenger paa det Øyra. Det som no hadde vortet det fyrste for dei var Racespursmaalet, Sjølvbergingsdrifti. - - 1861 vart Stang Riksraad andre Gongen. Og "Tragedia" i Livet hans tek til. Det Motstandsprogramet, han i 1860 hadde sett upp, skulde han no gjenomføra. Det var plent det motsette av det han fyrr hadde haldet seg til: og i same Stundi som han vedkjende seg eit slikt Program, hadde han dømt seg Ikkje- Statsmann aa vera. Det gjekk daa som ventande var. Han vart driven lenger og lenger ut i eit magtlaust Motstræv; og han, som fyrr hadde vilja vera Føraren for Landsens Framgang, miste daa meir og meir all Innverknad og laut sjaa paa, at Regjeringi vart berre som ein Kontorgut under det "Bondedemokratiet", han hadde tenkt aa halda nede. Det var innpaa 50 Aar no etter Skilsmaalet med Danmark. Ein ny Ætt var framvaksi, som hadde litet att av Kjærleiken til det gamle "Moderlandet". Den Intelligensen som no raadde, kjende ikkje den saare Lengten etter det kjøpenhamnske Jerusalem, som den fyrre Ættleden hadde voret meir eller mindre sjuk av. Det romantiske Straumdraget, som gjenom Danmark hadde arbeidt seg inn fraa Tyskland, hadde jamvel vakt nokot som ei sentimental Uppgløding for det "Nationale". Sjølve Welhaven var teken av dette og vart paa ein Maate norsk; andre fylgde etter, og Kunsten i det heile like eins. Det Nationale som desse SIDE: 227 Folk heldt av, det var nok ikkje det norske som dette i Røyndi var. Dei kjende lite til dette. Dei bygde seg eit Draum-Norig fullt av Eventyr og Sæter- og Lur-Romantik og lovsong den gamle "Odelsbonden", Teaterbonden; men den lìvande Norskdomen og Bonden forstod dei seg likso lite paa som fyrr; Ole Gabriel Ueland og hans Fylgje hadde dei ikkje meir Hug for enn sidan for Jaabæk og Bondevénerne. Dei var ikkje heime i Danmark lenger, men var likso lite heime i Norig. Dei tok daa til aa venda Augo mot Aust; for ein Stad maatte dei hava nokot aa halda seg til; dei var for faae til aa vera ein Nasjon sjølve. Den gamle danske og dansknorske Uviljen mot Sverig hadde gjort, at dei lenge var rett "norske" i Unionspolitiken; og so mykje Ærekjensla var der enno i dei, at dei kunde ikkje vera "stolte" av aa vera usjølvstendige. Men det gav seg med dette meir og meir; Skandinavismen kom upp, og den amalgamistiske Unionskjærleiken fylgde etter. Um Stang vart det enno i 1861 trutt, baade at han vilde verja Norigs Jamrett med Sverig og at han var Mannen til det. [fotnotemerke] Fotnote: For Fleirtalet var han i Hovudsaki Stang fraa 30-Aari som fyrr. Og paa den parlamentariske Tanken kom fleire og fleire med; sjølve Mgbl. (som hadde same Redaktøren daa som no) forsvarad den parlamentariske Styremaaten so godt, at den som lès det no trur ikkje sine eigne Augo. SIDE: 228 I 1860 hadde han nok tala imot aarlege Storthing. For han vilde ikkje hava Parlamentarisme (det var Bonderædsla, maa tru); men Parlamentarismen kom, meinte han, dersom me fekk aarlege Storthing og Riksraadssaki gjenomførd. Men i 1863 fekk han likevæl framsett kgl. Prp.um aarlege Storthing; han laut daa vel ha gjevet upp denne Bonderædsla. Det skulde likevæl snart visa seg, at Stang ikkje lenger var den han hadde vore. Det hev sidan komet upp, at naar Stang kom med Framlegg um aarlege Thingmøte, so gjorde han det for aa sidan faa Storthinget med paa den nye Unionspolitiken sin. Svenskarne, som i 1814 hadde vortet so ille svìkne i si Von um aa faa Norig inn-under seg, og som aldri hadde sleppt Tanken um aa faa Riksakti umstelt, vilde i desse Tider ha sett ei Nemnd, som skulde fyrebu ein ny Unionsskìpnad; og Stang, som Folket meinte vilde verje Norigs Rett, og som i 1847 hadde voret so norsk, at han arbeidde med Tanken um serskilt norske Konsular, - daa det kom til Stykket, so var det han, som no sette alt inn paa aa faa Norig so langt inn under Sverig som Raad kunde vera. Og ved ei ikkje uforstaaelig Mistyding av eit ikkje klaart Storthingsvedtak fekk eller tok han Tilføre til aa gaa med paa den Nemndi, som sidan fødde "Unionsforslaget" til Verdi; og um det kann ein segja, at det vart den Tuva som skulde velta Fredrik Stangs heile politiske Lass. "Unionsforslaget" gjekk ut paa aa "utvikla" Samfestet. Men daa Sverig er sterkaste Landet, SIDE: 229 og eit Land med Sjølvkjensla og Byrgskap, eit Land som daa ingen Ting gjev Upp, so kunde det aa "utvikla Unionen" ikkje verta anna enn aa gjeva Norig meir inn under Sverig. Etter Framlegget skulde daa Norig ikkje lenger hava nokon Rikshovudstad; ikkje heller nokon Utanlandsrepræsentasjon; og det fyrste Stìget fram mot eit Unionsparlament vart gjort; Samansmeltings-(Amalgamasjons-)lysterne hjaa den halvframande "Intelligensen" var det som her fekk si politiske Forming. Og det fall seg so, at samstundes som Unionsforslaget kom til, fekk Stang sjølv Tilføre til aa segja fraa um, kva som no var Grunnsynet i Politiken hans. Det var i 1868. Gjenom Storthinget var det komet fram eit Krav paa, at Gamalnorskt skulde inn paa Lærarskularne. Dertil svarad Stang med desse Ordi, som hev vortet so kjende: "- - I ethvert Fald kan vi ikke indrømme det beføiede i for Norges Vedkommende i Hensigt at støtte Nationalitetsfølelsen at træffe nogen Foranstaltning", som muligens i andre Henseender kan medføre Skade eller Ulempe; thi er der nogen Side af Følelseslivet, som hos den norske Nation . . . er stærkt udviklet og ingen ny Støtte tiltrænger, saa er det Kjærligheden til, Interessen for og Troen paa det Nationale. Paa dette Felt tør der være ligesaa stor Føie til at frygte for Overdrivelser som for en Slaphed, der skulde tiltrænge ydre Stimulantser." Tenkje seg ein Fyrsteminister, som er rædd at Nationalkjensla kann bli for sterk i Folket hans! SIDE: 230 - Den nyare Soga kjenner ikkje Sidestykke til dette. Men so hev daa òg Norig ei Soga for seg sjølv: det hev i 4-500 Aar voret og er nationalt enno under Framandstyre. Og for det Framandstyret var Fredrik Stang i 1868 fyrste Repræsentanten. - Det var i Aaret 1871, den 16de April um Kvelden, at Unionsforslaget vart avvist i Norigs Thing. Det er ei Landsskam, at det var so mykje som syttan Mann som sagde Ja til eit slikt Framlegg; men liksom det er Fredrik Stangs Skam, at han sette fram Forslaget, soleis er det hans Livs Skipbròt at han ikkje fekk det vedteket. Og etter den Dagen vart han "Kampminister". Det er som han sidan berre hev tenkt paa aa faa Hemn for dette Livs-Nederlaget sitt. No saag han kor galet han hadde gjort, daa han gjekk med paa aarlege Storthing. Og den Magti, som Storthinget ved den Reformi hadde vunnet, galdt det no aa gjera alt gjerande til aa døyva. Han tok til med aa negta Thinget Tid til aa gjera seg ferdugt med Arbeidet sitt. Og daa han i 1872 fekk eit væl fortent Mistillitsvotum, so gjorde han det som etter hans fyrre Meiningar var det galnaste og mest ukonstitutionelle ein Minister kunde finna paa: lét Kongen personlegt verja Riksraadet: innførde dei "Kongelege Diktamina". Det som sidan hev hendt veit alle. Stang er paa villt Flòg burt fraa seg sjølv. Riksraadssaki, hans Livs Tanke, som han hadde arbeidt fyre i 30 Aar, den sagde han Nei til 4 Gonger paa Rad; SIDE: 231 dei Lovtolkingarne, han hadde vunnet Namn paa, kastad han yver Bord, ja gjekk sistpaa til det juridiske Fakultet for aa faa gjort heilt Ende paa dei. Og trøytt og bøygd som han var gjekk han ikkje ned av Statsraadsstolen etter 20 Aars gagnlaust Stræv, fyrr han hadde lagt alle upptenkjelege Meinkrokar i Vegen for Arbeidet med Landsforsvaret. Han syntest tenkja som Peer Gynt etter sitt Livsforlis: "Maatte jeg under Skjæbnens Piskeslag hyle, der gives vel dem, jeg igjen kan pryle." Og Enden paa Visa vart, at han som andre "veltjente" Embættsmenn fekk Komplimentationar av dei han fyrr hdde styrt; han kann endaa takka til, at han ikkje fekk eit Kaffiservice av Sylvplett. Og den einaste som var stuttsynt nok til aa taka Sessen og halda fram Striden hans var C. A. Selmer. (Hausten 1880) SIDE: 232 "Undergrave Samfundets Grundvolde." Storthingsfleirtalet hev ikkje Folket med seg, segjer Bakstrævet. Den store Mengdi rundt um i Landet tenkjer ikkje som Thinget. Regjeringi bør daa styra Landet - ikkje som Thinget, men som Mengdi utanfor Thinget vil. Naar Bakstrævet talar soleis, so tøver det; for eit Fleirtal som held seg gjenom Val etter Val kann ikkje repræsentera nokot Mindretal. Og naar Bakstrævet talar soleis, so talar det dessutan revolutionært. Den einaste konstitutionelle Framsyning for Folket er Folkerepræsentationen. Utanfor den kjenner Lovi ingen politisk Folkevilje. Er Thinget lovleg valt, so hev Folket nedlagt sin Vilje i det; gjenom det aaleine kann Folket tala til Riksstyret. Vilde Folket tala paa annan Maate, stiga fram "sjølv" utanfor dei lovlege Formerne og paa fri Hand føra politiske Forhandlingar med Styret, so hadde me Revolutionen. Konstitutionelt er Repræsentationen aaleine Beraren av Folkemeiningi og Folkeviljen. Gjorde Folket Revolution, og Landsstyret daa slog Lag med Folket, so godkjende det og gjorde seg medskyldigt i Revolutionen. Og dette er det, Bakstrævet vil hava Landsstyret til aa gjera. Bry deg ikkje um den lovlege Folkeviljen, SIDE: 233 segjer Bakstrævet til Regjeringi; styr etter den Folkeviljen som stend utanfor og imot Repræsentationen! - Det er aa tala revloutionært[sic]. Aa setja Masseviljen yver den konstitutionelle Folkeviljen er i seg sjølv Revolution. Fær Bakstrævet den Tanken inn i Folk, at det er den lovlause Masseviljen utanum Thinget som skal styra, so hev det i Sanning "undergravet Samfundets Grundvolde". (Okt. 1880) Ymist. Ole Velde er negtad Permission - Stang heldt ut til det siste! - Velde hev daa søkt Avskil; det er nok ikkje Bondehovdingarne som sviktar. - Jarnvegen millom Eidsvoll og Hamar vert opnad den 11te d. M. Dermed er Jarnvegssambindingi SIDE: 234 millom det nordan- og sunnanfjellske heilt fullført. - Høgbrotssak att. Er det den nye Excellencen som hev lagt Sak mot N. J. Sørensen for dei sterke Ordi, som denne hev bruka um Kongedømet? - Aa nei; det er vel den gamle. Stang synest vel han hev tapt so mange Slag no, at han fær sjaa aa vinna eitt med same han gjeng, um det er aldri so litet. (Okt. 1880) Riksraadet byter Namn. Ikkje Sibbern. Ikkje Helliesen. Ikkje Aschehoug. Ikkje eingong Kjerulff. Selmer! Norig treng ingen Statsmann. Det greider seg med ein Byfut, ein Kontormann, ein "Expeditionschef". Der er Meining i alt. SIDE: 235 Bakstrævarbladi gjer stive Øyro. Lætst vera rett nøgde med Mannen, um dei alltid helser honom heller kaldt. Vinstrebladi, dei segjer som so, at det er nok ikkje Vinstre som taper paa dette Ministerbytet. Nei; Vinstre hev ikkje tapt. Det me no hev er Stangs Styre utan Stangs Dugleik og Autoritet; og ei slik Regjering kann ikkje halda lenge ut paa den gamle Maaten. Det maa daa snart verta Ende paa den tunge Striden. Elles er Stoda klaar, som Mgbl. segjer. So klaar at det skjer i Augo. Selmer-Raadet er berre eit nytt Slag i Bordet. Det er som Regjeringi gjer seg ei Gleda av aa visa, at ho gjev Folkemeining og Folkerepræsentation ein god Dag. Det einaste, Folk veit um Selmer er, at han er ein trufast Bakstrævar. Han vil driva Stridspolitiken so blindt som det er Raad. Han var den einaste som vaaga aa halda fram med den ville Politiken, Stang laut sleppa; "hadde ikkje Vìt til aa vera rædd"; forstend knapt kva det er han hev teket paa seg. Men det fær han daa læra. Det hev voret Tale um, at Høgsterettsassessor Lambrechts skulde inn i Riksraadet no. Men Mgbl. segjer at det er berre Snakk; og det er rimelegt. Regjeringi tek visst ikkje nokon Assessor fraa Høgsterett i denne Tid! Meir Tale er der um M. Birkeland. Denne trufaste gamle Amalgamisten vilde visst duga meir til aa sitja og vera sta i Regjeringi enn til aa arbeida i Thinget; for der hev han ikkje vist seg nokot SIDE: 236 sterk. Høgrebladi vonar at Regjeringi vil draga inn ein Riksraadspost; Riksministeren kann godt styra Revisionsdepartementet, segjer dei. Og det er sant nok. Men me for vaar Part trur i desse Tider mest paa dei som spaar verst. "Situationen er klaar." Me ynskjer Vinstre til Lukka med Selmers Ministerium! (15. 10. 80) Ny Hèrnemd! Ein ny kgl. Militærkommission er utnemnd. Dei Mennerne som hev latet seg yvertelja til aa vera med i denne Straamannskommissionen er: General Grimsgaard, Kaptein og Ekstraskrivar Gregersen, Oberstløytnant Dahll, Oberst Gill, Generalkrigskommissarius Bull og Generalmajor Hoff. Den siste hev gjenget med paa aa vera Formann. Han er nok den av dei alle, som er minst kjend. Det skal ha kosta Regjeringi mykje Stræv aa SIDE: 237 faa skrapa ihop denne Kommissionen. Og kva han skal taka seg til er vandt aa vita. For Storthingstilraadingi skriv Militærkomiteen. Kva skal daa DHrr. Hoff etc. finna paa? - Dei kjem vel til aa bryggja ihop ei Tylvt Artiklar til Mgbl. Og lat dei det. Men at det norske Folket skal betala dei for det Arbeidet . . . Kaptein Jakobsen hev voret under Krigsrettsforhøyr. Kva vondt hev han gjort? - Ja det var det, at han vilde vera ein Mann, endaa han var Hèrmann. Han hev ikkje voret mjuk nok. Han hev ikkje stelt seg som Gregersen. Difor vert Jakobsen pint, med' Gregersen vert Ekstraskrivar i Armédepartementet. Herr Jakobsen vart sett under Forhøyr, fordi han var komen til Byen og hadde leigt seg inn paa Grand Hotell. Han vilde m. a. finna Hèrministeren og høyra, um han snart kunde faa Svar paa Avskilssøknaden sin, og i det heile korleis det stod med Saki. Og han hadde den Trui - so som han fyrr hev skrìvet til Hèrstyret -, at han fritt kunde reisa; "Kvartermeister"-arbeidet sitt er han fyrr teken fri for, og den Mannen som vart teken til aa fyrestaa Embættet stend der enno. So kom han daa SIDE: 238 her inn. Men Hèrstyret tok Fæla og tenkte: kannhenda Kapteinen vil hjelpa til i Hèrnemndi, det me strengeleg hev forbòdet honom? - og sett 'n under Forhøyr. Men Saki syntest nok ugreid for sjølve Retten. No sit dei og grùnar paa, kva dei skal gjera. Men Kapteinen, som ikkje veit av at han hev gjort noko galet, vil knapt taka Straff utan etter Dom, so det er rimelegt at Saki gjeng til Krigsrett. Det er nok ikkje greidt aa vera Regjering i desse Dagar! (30. 10. 80) - Krigsretten dømde igaar Kaptein Jakobsen til 8 Dagar Husarrest. Samstundes fekk Kapteinen Paalegg fraa Brigaden um aa reisa til Tunsberg, der han hev Militærdistriktet sitt. Han er reist i Dag. Statsministeren skal ha sagt, at han trudde det var ulovlegt aa senda Kaptein Jakobsen fraa Kristiania til Kongsberg, som dei i Haust gjorde. Men dertil skal Hèrstyreraaden ha svarat, at han kunde ikkje bry seg um kva Statsministeren meinte; han hadde Paalegg fraa ein høgre Kar til aa halda Jakobsen vel burte fraa Hèrnemndi. Mangt er i desse Tider baade til aa høyra og til aa tru. (4. 11. 80) SIDE: 239 Centrumsfolk. Me hev eit Par Blad som vil vera Centrumsblad. Men naar det gjeld nokon Ting, so gjeng dei med Mgbl. Og er daa ofte dei verste. Ingen hev stræva meir for det absolute Veto enn dei; og Bevilgningsvetoet tek dei òg til aa forsvara. Centrum i Munnen og fullt Bakstræv i Grunnen. Med rette Centrumsfolk plar det vera paa ein annan Maate. I rolege Tider gjeng dei som i ei Skodda og veit ikkje rett kor dei vil av: tek eit Stìg til Vinstre og eit til Høgre att, etter som det fell seg. Men i Prøvingstider som desse, daa Grunnspursmaali bryt upp og tvingar Folk til aa taka Parti, daa søkjer dei helst inn under Tak hjaa Høgre. Dei kjenner seg tryggast der, millom breide Autoritetar og blide Prestar; og dei lærer SIDE: 240 seg Høgremaal med. Men nokot stride vert dei ikkje; det er mest "for Selskaps Skuld", dei er med. Berre naar dei ikkje kjenner seg trygge, og daa lett vert rædde, kann dei verta fanatiske. Ja faa "Galtestøkken". Og daa er dei ikkje greide aa koma ut fyre. Men det plar ikkje staa lenge paa. So snart dei skýnar at det ingen Faare er lenger, so vert dei modige att - og snilde. (4. 11. 80) Ein Embættsmann som ikkje kann faa Avskil. Regjeringi hev negta Kapt. Jakobsen Avskìl. Han hadde paa vanleg Maate søkt "Avskìl i Naade" og "med Pension"; men Regjeringi, som ikkje unnte 'n korkje Naade eller Pension, sagde tvert Nei til heile Søknaden. SIDE: 241 Dette er ein ny Maate. Naar ein Mann søkjer seg fraa eit Embætte, so er det vel fordi han ikkje lenger kann eller vil staa der; han vil i alle Tilfelle ut. Og so skulde Regjeringi kunna tvinga 'n til aa staa? - Det er Uraad. Ein annan Ting er det, um ho ikkje unner 'n "Naade" og Pension; den kann ho daa negta Mannen. Men tvinga han til aa staa i eit Embætte som han vil ut av kann ho ikkje; so mykje Fridom hev Norig enno att. Og dette Tilfellet her er serleg forunderlegt. Ein Officer, som Selmers Regjering ikkje finn verdig til "Avskìl i Naade", vil ho likevæl hava i Hèren! Han hev forbròtet seg so hardt, at han ikkje kann faa naadig Avskìl; difor skal han - "naadigst" - verta fasthalden i ein Officerspost! Kva skal ein kalla slikt? - Etter Dagbl. hev Jakobsen no søkt berre um Avskìl og ikkje nemnt korkje "Naade" eller Pension. Det var det einaste ein Mann med Æra i Livet kunde gjera. Og den norske Regjeringi kann hava godt av aa sjaa, at det enno finst slike, - enno finst Menn, som ikkje ofrar alt for Embætte og Embættsløn. (4. 11. 80) SIDE: 242 "Nordens Fristatssamfund" heiter eit Lag som vil arbeida for "de søndrede nordiske Folkegrenes Sammenslutning i fristatslig Form". Fristats-tanken vil visseleg faa mange med seg i Norig no, um Arbeidet vert godt skìpat. Det vert med kvar Dag fleire Fristatsmenn her, slik som Kongedømet steller seg; og Nordmennerne maatte i det heile vera eit underlegt Folk, um dei ikkje ein Gong vart leide av aa betala 100000 Dalar um Aaret berre for aa hava Strid og Uro i Landet. Men Nordmennerne gjeng ikkje med, naar Samanrøringstanken vert blandad uppi Fridomsarbeidet. Me hev Inkje imot eit skandinaviskt Samfeste i seg sjølv; tvertimot; eit slikt maa koma. Men dette Samfestet maa verta bygt paa Grunnsetningen um kvart Folks Sjølvstende. Unionen maa med andre Ord ikkje vera annat enn den norsk-svenske retteleg er: eit Forsvarssamlag mot Aagang utanfraa. At Landi dertil kann hava sams Skìpnad i ymse andre praktiske Ting, som Penge- og Tollstell o. a., segjer seg sjølv. Men kvart Land maa hava sitt Styre. Paa annan Maate gjeng det ikkje. Væl er dei tri Nordfolki nærskylde. Men i Haatt som i Historie er dei likevæl so ulike, at me maa hava "kvart vaart Husstell". I dette Spursmaalet maa daa "Fristatsforbundet" føra greid og praktisk Politik, um det vil vinna SIDE: 243 Framgang; alle Kalmar-Draumar maa or Vegen; dei hev Soga dømt. Det bør godkjenna dei tri Nasjonalitetarne og deira jamgode Rett; her i Landet vil det dertil gjera svært godt, at Fristatslaget legg seg etter aa hugsa, at der er tri Maal i Nordlandi: ikkje berre eit danskt, eit svenskt og eit norskdanskt, men eit danskt, eit svenskt og eit norskt. Daa vil det vinna Tillit her og visseleg faa Folk med seg. (3. 12. 1880) Ymist. Den kgl. Militærkommissionen,- kva den hev for seg er det Ingen som veit. Og Ingen spør etter det heller. Det er som heile Kommissionen er gløymd; han var daa òg so daudfødd som han kunde vera. Det er ingen som ventar at han skal gjera anna enn eta upp nokre tusund Kronur; Thinget veit her kva det vil. SIDE: 244 Og Hèrnemndi er so langt komi, at ho berre hev att aa skriva Tilraading. Det skal Sverdrup gjera. Han hev i det heile lagt eit svært Arbeid paa denne store Saki. Det vart og gjort alt som ut finnande var til aa gjera Arbeidet tungt og saart for 'n, og attaat hev han voret sjukleg (Ikt). Men trutt og utrøytteleg hev han arbeidt og skal framleides bera tyngste Byrdi. Og endaa gjeng Folk og tvilar paa, um han bør hava ei Æreløn av Landet, som han hev ofra heile sitt Liv. - For Høgbrot klagad Justitsdepartementet N. J. Sørensen og gav honom dermed Tilføre til aa skriva og upplysa meir um Kongedømet enn han elles hadde kunnat gjort. Sjølve Forsvarsskriftet hans er godt og innhaldsrikt. Og so Dokumentationen! "Øst. Tidende" hev havt ei Mengd med forvitnelege Upplysningar og Uttal, som vil gjera utrulegt mykje til aa læra Folk aa "tenkja fritt" um Kongedøme og Fristat. Justitsdepartementet bør hava Tillitsvotum av alle Republikanarar i Landet; det hev gjort minst likso mykje som Bjørnson til aa faa upp Ordskifte um Republiken. Og N. J. Sørensen bør vera nøgd; med so god Hjelp hev han fenget gjort meir for Republiken enn han elles hadde magta. - Det frie Ord er aat aa vakna. Tanke etter Tanke og Krav etter Krav trengjer seg innpaa SIDE: 245 oss. Upplysningssaki kjem med sitt store Spursmaal: Kyrkjeskule eller Samfundsskule; Arbeidarspursmaali er i Vokstr; like eins Tanken um Kvinne-emancipationen; Saker som Parlamentarisme, aalmenn Røysterett, Fristat er meir eller mindre uppe; ja det ser ut til, at eit sterkare Ordskifte um Kyrkja og Fritenkjarskapen òg vil koma i Gang. Spursmaalet er reist fraa den teologiske Sida og daa paa teologisk Maate; men det er daa reist; og Dryfting vil alltid gjeva nokot Klaaring. Det er Professor Petersen, som hev sett Ordskiftet i Gang. (Decbr. 1880) Nyaar 1881. Dei som hev lìvt med i det Aaret som gjekk vil ikkje letteleg gløyma det. Det var eit Aar fullt av Strid og av Spaning. I mindre Maal var det Striden fraa 1814 upp att. SIDE: 246 Men denne Gongen var Fienden innanlands; i so Maate var Vilkaari verre. Paa ein annan Maate var dei betre: dei som forsvarad Sjølvstendet no var mindre eit Stand, meir sjølve Folket. Og det hev aldri stor Naud med eit Folk, so lenge det sjølv er vaket og forsvarar seg. Gjev det norske Folket aldri maa vera mindre vaket enn det var i 1880, og at det maa veksa i Fridomselsk, i Framgangsmod, i Klaarsyn, i Samhaldskraft; - det skal vera Nyaarsynskjet vaart denne Gongen. I 1814 var det Intelligensen, Daningi, i Landet, som var førande i Framgangen; og so skulde det vera: dei mest upplyste skulde vera dei mest framsynte og dei som best skyna kva som Bøting trong. At Intelligensen - so i det store og heile - ikkje gjeng fremst lenger, det viser at han ikkje lenger er i sann Meining Intelligens: kva kann det vera som er komet i Vegen? - Han hev voret for mykje Embættsstand og vart dermed knytt altfor fast til Kongemagti. Men Kongedømet er i desse Tider nettupp ei av desse altfor gamle Samfundsformerne, - endaa dei hev stelt paa det, sett paa det den eine republikanske Boti etter den andre, so det heng so vidt ihop. Er no Embættsstandet bundet til slik ei sigande Magt, som strævar med aa halda seg sjølv uppe, so vert Embættsstandet veikt, det med, og ræddvoret: fullt av Mistru til alt nytt; for det nye vil gjerne vera faarlegt for det som gamalt er. Det vert daa konservativt, ikkje berre i sin SIDE: 247 Politik, men i heile sitt Aandsliv: vert etterliggjande; fylgjer ikkje med. Den norske "Intelligensen" hev lenge sidan slept den Lina som batt det inntil Europa. I Slutten av fyrre og Fyrstningi av dette Hundradaaret fylgde sjølve Prestarne med i det aalmenne Aandslivet; no veit den store Mengdi av Embættsfolket vaart ikkje mykje meir um det europæiske Aandslivet enn det dei kann læra av Morgenbladet. Intelligensen fraa fyrste Helvti av Aarhundradet vert soleis meir og meir "Intelligens" - i Gaaseaugo. Nedgangen tok til ikkje rett lenge etter 1814. I Fyrstningi kom sjølve "Grundlovens Fader" med Framlegg til reaksjonære Grunnlov-Umstøypingar; og di meir Intelligensen slog Lag med Kongemagti, di sterkare vart Atterstraumen. Meir og meir vart det eit Livsspursmaal for 'n aa halda Framgangen nede; og daa han sat inne med heile Embættsmagti vart han sterk. Den Faaren som her voks fram hadde Storthinget - som elles saag rett godt etter - mindre Syn for, fyrr Søren Jaabæk kom; hans "nærsynte Skillingspolitik" var ikkje so nærsynt endaa. Med Ufridoms-tankarne fylgde av naturlege Grunnar Provinstanken. Det same Partiet som lagde si Magt paa aa minka Folkestyret lagde likso væl Vinn paa aa minka Norigs Sjølvstende i Unionen. Dei tvo Ting fylgdest og samvoks; galdt det aa døyva Bondemagti i Politiken, so galdt det og aa stengja for det nationale Arbeidet; SIDE: 248 sjølve Nationalkjensla "trængte ingen yderligere Stimulanser". Denne Bakstraumen voks sterkare enn me tenkte. Det viste seg ifjor, daa han var komen so langt, at han ende ut vilde hava Folket bakbundet og Magti yver Norigs Lagnad lagd i Handi paa "Unionen" dvs den svenske Kongen. Daa var det at Storthinget reiste seg og sagde: den grunnlov-sette Skìpnaden skal staa. Det var den 9de Juni 1880. Den som fylgde med den Gongen vil ikkje gløyma det. Striden heldt fram; eit Bakstræv, som hev vakset seg so sterkt som vaart, gjev seg ikkje i fyrste Taket. Og no, daa det hadde "vist Flagg", fekk det likso godt føra Striden til Endes, hev det vel tenkt. Kor langt det alt hev vaagat seg veit me. Og um Trollet hev misst eit av Hovudi sine, so hev det fleire att. Men etter den Styrkedrykken, Oskeladd fekk 9de Juni, vil han svinga Sverdet sitt, til dess Trollet rullar. SIDE: 249 "Budstikken". Novemberlaget fann, at det maatte hava eit Blad sjølv likevæl. Og Folk hev ventad paa det; for naar "Budstikken" kom, so skulde dei endeleg faa sjaa, korleis "sund og sand Oplysning" saag ut. Her um Dagen kom fyrste Nummeret. Og skal me døma etter det, so vert "Budstikken" berre Morgenbladet i Stuttmaal. Tvo Ting fekk ein vìta der. For det fyrste vil Novemberlaget motarbeida 9de Juni-Politiken ): arbeida for det absolute Veto; det er ikkje nytt. Men synest vera dess meir vigtigt: heile Novemberlagsstyret hev underskrivet den Fraasegni. For det andre fær me høyra, at dette at Kongen ikkje hev absolut Veto, det er noko som "V. G." hev funnet paa; det absolute Veto hev lenge voret baade kjent og godkjent. Men dette er nok korkje "sundt" eller "sandt". Daa visst ikkje sant, um me skal tru paa kunnigt Folk daa. Her er t. D. nokre Ord fraa Thinget: Rektor Steen sagde i siste Veto-Ordskiftet, at Kongemagti no "for første Gang har sat den Paastand ind i Verden, at Norges Riges Grundlov er afhængig foruden af den lovgivende Myndighed ogsaa af Kongemagten". Um Adressa fraa 1824 heldt han fram "det Besynderlige i, at den ikke i sin Samtid eller nærmeste SIDE: 250 Eftertid" vart nytta som Høgre nyttar ho no. Stangs Grunnlovtolking kom 9 Aar etter; "men har Stang deri fundet eller søgt noget Bevis" for Vetoet? "Det er saa langt fra. Samtiden og den nærmeste Eftertid har enten ikke kjendt den eller ikke anerkjendt den; og det norske Folk har aldrig taget Konsekvenserne af den." Odelsthingspræsident Bentsen sagde: "Denne Sag, Herr Præsident, er en ny Sag." Ole Velde sagde: "Jeg har vel 20 Aars Erfaring i denne Sal; og man har her gjentagne Gange, naar der er blevet negtet Sanktion" paa Grundlovsbeslutninger "ræsonneret som saa, at saa længe Regjeringen ikke gaar saa langt at den fordrer absolut Veto, saa finder vi os et et[sic] langt Stykke i dette; thi en Forfatningskamp er en vanskelig Sag, og for en saadan har Folket veget unna saa længe det har kunnet, uden at det har opgivet sin Ret efter Grundloven. Men naar man endog gaar videre end til det suspensive Veto, da er det ikke at vente, at Storthinget vil lade den Ting fare." For denne 20 Aars Thingmannen var absolut Veto eit heilt nytt Paafynster. Furu sagde: "Ligesom jeg tror, at man vil lede forgjæves efter Støtte for det absolute Veto i Grundloven, - saaledes kan jeg endnu mindre udlede det af den konstitutionelle Praxis, der ikke til den Dag i Dag har anerkjendt et saadant." Konsul Jebsen sagde: "Da jeg kom hid til Landet for 40 Aar siden, havde jeg i 18 Aar levet under to enevældige Konger, Fredrik den 6te og Kristian den 8de, og 1 Aar i en Republik, Hamburg, Jeg kom hid og fandt et Konstitutionelt Monarki. Jeg undersøgte, hvori dette bestod, og hørte da fra alle Kanter, at SIDE: 251 det bestod deri, at det blot var det suspensive Veto, Kongen havde." Haugland sagde: "Dette om det absolute Veto hos Kongemagten er noget som det norske Folk ikke kjender til; og det vil heller ikke lære sine Børn den Sats, selv om den fremdeles skulde blive doceret fra Landets høieste Lærestol." Sivert Nielsen sagde: Meddelelsen om det absolute Veto "kom virkelig uventet". Det suspensive Veto "kan Folket kjendes ved; det har det troet paa, men ikke paa noget absolut Veto". Lindstøl sagde: "Hvis den Lære, at Kongen har absolut Veto i Grundlovssager, skulde vinde Indgang i denne Sal, hvilket jeg haaber den ikke gør, saa vilde dette vække en Modstand udover Landet som aldrig før i nogen Sag i dette Land". Enge sagde: "Jeg er en gammel Mand, gammel ogsaa i denne Forsamling; det er over 32 Aar, siden jeg først satte Foden her." Men denne Konflikt "er ny; det er en Situation som man i ældre Tider praktisk talt neppe har kunnet tænke sig. Theoretikere ser man nok har tænkt derpaa; men absolut Veto i Grundlovssager ligefrem erklæret i et Regjeringsforedrag og samtidig forsøgt bragt i praktisk Anvendelse, nei det tror jeg ikke det i min første Storthingstid faldt nogen Thingmand ind at tænke sig; jeg ved ialfald, at jeg aldrig hørte Tale om noget saadant." Mortensen sagde: "Jeg har altid troet, at Kongen ikke havde absolut Veto i Grundlovssager." Fra mine Vælgere "har jeg faaet flere Opfordringer til at gjøre hvad jeg kan for at ikke det absolute Veto nu skal blive vedtaget." SIDE: 252 Vîtnemaal fraa alle Kantar av Landet. Vitnemaal av gode Menn, gamle og yngre, Høgremenn og Vinstremenn. Og alle segjer det same: det absolute Vetoet er noko nytt og ukjent, som Folket ikkje veit av og ikkje vil vìta av. Og so kjem Novemberlaget og fortèl, at det er det absolute Vetoet, som er og alle Dagar var det gamle og godkjende! Suspensivt Veto i Grundlovssaker var det mange i Thinget som meinte at Kongen hadde eller burde hava, og um det vart ingenting avgjort, som "Budstikken" synest tru. Me for vaar Part trur ikkje, at Kongen hev eller bør hava suspensivt Veto i Grunnlovsaker. Og innfører Thinget det, so innfører det nokot som me veit, at Eidsvollsthinget ikkje vilde hava. Forslag um eit slikt Veto var framme der; men til det sagde Riksforsamlingi Nei. Dei var støde i Grunnarne, dei Gamle. Og dei visste, korleis andre Forfatningar hadde svarat paa dette Spursmaalet. Men i Staden for "Revisionsraad" (Som i den franske Grunnlovi fraa 1791) eller serskilde Val-Fullmakter (som i den spanske fraa 1812) sette dei inn i § 112 nokot annat, som skulde vera likso godt til aa hindra braae Umkomplingar, men ikkje so tungvint; dei sette inn Forskrifti um, at Brigde, som vart gjorde, berre maatte vera "Modifikationer", som ikkje var i Strid med "Grundlovens Principer"; den Forskrifti, saman med dei Framgangsformerne som § 112 elles krev, meinte dei SIDE: 253 maatte vera fullgod Trygd for ei jamn og roleg Utvikling. Fleire "Kautelar" vilde dei daa ikkje hava. For vart Riksskìpnaden altfor ubøygjeleg og utøygjeleg, so kunde det avla verre Umkómplingar og Umkast enn dei hadde vilja hindra med Kautelarne sine. Og det tenkjer me dei hadde Rett i. 9de Juni-Politiken held berre uppe § 112 soleis som han vart vedteken den 17de Mai og paa nytt fastslegen den 4de November 1814. Naar daa "Budstikken" læt det sjaa ut som Grunnlovsforskrifterne etter den 9de Juni hev vortet "mindre grundfæstede og mere bevægelige end andre Love", so er det vel berre Høgremenn av nyaste Slag, som vil kalla slikt for "sund og sand Oplysning". At dertil det Vetoforslaget, som vart avvist i 1814, no er komet fram att - d. v. s. at her er Vinstremenn som er meir konservative enn baade 17de Mai- og 4de Novemberfedrarne, det veit "Budstikken" Inkje um. No. 1 av dette Bladet spaar daa berre det, som me fraa den Kanten kunde venta. SIDE: 254 "Draumar." Ein R. i "Fdrl." spør, kva Fristatsmennerne drøymer um. Kor veit han so visst, at dei drøymer? Det er lenge sidan Fristaten var berre eit Draumland; me hev Fristatar rundt ikring, baade i Europa og i Amerika. Der kann me daa sjaa, korleis den Riksformi tek seg ut. Det er ingen som drøymer um, at Fristatarne er Engleheimar eller Edenhagar; Folk er Folk, kor ein gjer av dei. Men difor kann Fristaten godt vera ein betre Riksskìpnad enn Kongedømet. Det skal ikkje so mykje til det; daa visst ettersom Kongedømet steller seg i sóme Land. Og norske Fristatsmenn, serleg Bjørnson, hev greidt nok sagt, kva Fyremùner Republiken hev framfor Kongedømet etter deira Meining. Republiken hev t. D. mindre Humbug, men greidt og heilt gjenomført Folkestyre; er dessutan billegare og meir moralsk - betalar ikkje svære Pengar for aa faa so og so mykje Folk burtskjemt ved eit "Hoff" - og meir praktisk; der er soleis ingen Republik som betalar ein Minister 40,000 Kr. um Aaret for aa føra Strid imot Folket sitt. Og Republiken plar hava meir Sans for Upplysning. Han ofrar meir til Folkeskulen enn Kongedøme vanlegt og vil hava Skulen god; ofrar soleis ikkje letteleg Tid paa aa pugga inn ei Forklaaring, som Born ikkje kann forstaa, - og ikkje vaksne heller. Republiken plar òg SIDE: 255 vera meir fredkjær. Det er i det heile mangt, ein kann nemna. Fristaten hev sine Lyte, den au; den fullkomne Statsformi er enno ikkje funni. Men det skulde vera ein skral Fristat, som ikkje var likare enn eit ufolkelegt Kongedøme! Kongsmennerne vaare hev daa òg svært faae Grunnar, naar dei skal forsvara Kongedømet. Til Slutt hev dei berre ein. Og den Grunnen er ingen Grunn, naar alt kjem ihop; ja han er paa ein Maate verre enn ingen. Den einaste Grunnen dei hev er - Samfestet med Sverig. Hugsar dei Herrar Fristatsmenn, at me hev ei Riksakt? Og hugsar dei, at Sverig er Kongerike? - Vil Norig verta Republik, so maa det daa ut or Samfestet. Men kva vil Sverig segja til det? Og vil Norig kunna vera til, naar det ikkje hev Studnad i Sverig? Dette er for det fyrste ingen Grunn mot Republiken: segjer Ingenting korkje for eller imot den. Og for det andre viser den Tenkjemaaten som kjem fram gjenom slike Spursmaal, at me hev Folk som er rett "unionsmerkte" i Hug og Tanke. Ligg Unionen i Vegen for Norigs frie Framvokster? Hev me det soleis med Sverig, at me ikkje lenger kann stella oss som me vil? Er Samfestet likevæl eit Band paa oss, paa Tanken og Viljen vaar? Og so dette, at Norig skal vera for veikt til aa vera eit Land for seg sjølv. Er det det me SIDE: 256 hev lært i 66 Fridomsaar, at gamle Norig ikkje kann berga seg utan Hjelp av blåa gossar? Nordmenn fraa 1814 vilde tenkt modigare um den Ting. - Fristatsmennerne plar elles ikkje høyra til dei Tankelause. Og Landsens Magt og Framvoner tenkjer visst ikkje dei minst paa. Ikkje hev dei Hùg paa Unionssprengjing heller. Det er endaa dei, som hev tenkt mest paa eit Samfeste millom alle Nordlandi, til dess meir Trygd mot framande Herrar. Me kann i so Maate visa til det nye republikanske Tidskriftet "For Nordens Enhed og Frihed". Me trudde fyrr, at dette Tidskriftet heldt uppe den skandinaviske Samrøringstanken; men av eit Svar til "Fdrh." og "V.G." ser me, at Tanken ikkje er den. Tanken er: tri nordiske Fristatar, som daa nærare kann koma til Lags um Samskìpnaden seg imillom. Og daa tenkjer me, at Fleirtalet i alle Landi vil halda seg til den norsksvenske Unionstanken - som Norig held fast paa -: at kvar Stat skal hava sitt eige Hushald, men at dei skal hava sams Forsvar; Unionen vert daa: frie Folk i godt Venskap og i Forsvarssamband. Den Tanken er so praktisk, at han slett ikkje tarv vera berre Draum. Og kom den i verk, so vart det visst ikkje nokot faarlegt med desse "udenlandske Intriger og Conspirationer", som visse Folk røder um, vel mest for aa skræma Folk med dei rare framande Ordi. Me tenkjer det kann vera minst SIDE: 257 likso stor Faare for visse utanlandske "Intriger og Conspirationer" no. Samfestet millom Norig og Sverig er òg - som alle Norsklyndte og like eins alle rolegt tenkjande Svenske veit - Røyndi eit Forsvarssamband, som ikkje er meint paa aa vera nokon Meinkrok i Vegen for Framgangen aat nokot av Landi. Og um det eine Landet gjorde seg til Fristat ein god Dag, - Forsvarssamlaget kunde standa like stødt for det, berre med Umskìping i sóme av Formerne. Serleg um Nordmennerne er det sagt beint ut i svenske Blad, at vil dei hava Republik, so vil Sverig Inkje kunne segja mot den Ting. Men skulde det henda, at Sverig daa vilde skilja Lag, - var so sant Aandi fraa 1814 uppe hjaa Nordmennerne, so vilde heile Europa svara Ja: dette fridomskjære Fjellfolket bør faa hava sin Fridom. Og Norig vilde kunna lìva fritt, liksom Sveits alt i lange Tider ligg trygt og rolegt som ei Fjell-øy i Europa-Havet, midt imillom rovkjære Fyrster, midt i Ufredsorkanarne, midt i Sjøgangen av Fjørbuskar og Bajonettar, midt i Havbraket av Kanonar, av ramlande og nyreiste Kongs- og Keisarstolar, av kristeleg Villmannskap. Men me vil helst hava Sverig med. Tvo so nærskylde og likevæl i mangt so ulike Folk kann vera kvarandre til ymis Hjelp, naar dei er Véner. Dessutan fekk heile Nord-Skandinavia lettare Europa med enn eit lite "namnlaust Folk" som det norske. SIDE: 258 Kongsmennerne vaare svarar, at Sverig vil ikkje vera Republik. Det er faae Fristatsmenn der; dei fleste er Kongsmenn paa harde Livet. Det veit Kongsmennerne vaare mindre um enn dei trur. Visst er det, at Sverig hev mange fleire Fristatsmenn enn Norig enno. Um ein ikkje er kjend i Sverig kann ein slutta dette av tvo Ting. For det fyrste av det, at der er ein heil Flokk republikanske Blad (me hev knapt eit einaste), og at desse Bladi hev ei uhorveleg Mengd med Lesarar. (At dei ikkje er so vyrde som t. D. Aftonbladet, det kann ein Utlending segja, paa Lag som naar ein Tysker trur, at Morgenbladet er det mest vyrde Blad i Norig). For det andre kann ein slutta det av den Ting, at dei svenske Fristatsmennerne kann føra ein mykje friare og djervare Tale enn vaare. Dei tek òg til aa skìpa eit Fristatsparti der inne no. Me bør daa ikkje nettupp i dette Spursmaalet tru nokot sers paa Kongsmennerne. Og kjem me eingong so langt, at me nyttar fyrste Tilhøvet til aa segja fraa oss Kongedømet, so hev me det svenske Folket med oss i same Stundi. Kannhenda gjeng Svenskarne fyrst. Men i Sverig ventar dei no, at me skal gaa fyrst; for soleis som Kongedømet steller seg her, meiner dei, er det raadlaust at eit fritt og ærekjært Folk kann tòla det lenge. - Me hev alltid havt den Trui, at Fristaten er den Riksformi som best høver aat Tidi no og hennar Syn og Tenkjemaate. Men me hev tenkt som Jaabæk: me kann finna oss i Kongedømet, SIDE: 259 so lenge det styrer vìtugt eller er, som Stang sagde, berre ein Modifikation, ei Avbrigding, av Fristaten. Men som det no steller seg vil færre og færre kunna finna seg i det med rolegt Samvìt. Ei Regjering, som fèr fram som vaar, tvingar tenkjande Menn til aa verta Republikanarar. Eit Folk kann finna seg i mykje, naar Kongemagti er national; det kann tòla eit unationalt Kongedøme og, naar det styrer parlamentariskt; men ei Kongemagt, som baade er unational og av all Magt uparlamentarisk, - ei slik Kongemagt hev Folket i Lengdi korkje Vilje eller Rett til aa stydja. Eitt av tvo: anten maa Kongedømet leggja Roren paa Riksskuta heilt um, eller so driv ho Folket i veksande Mengd inn i Republikanismen. Dette vil Kongsmennerne vaare faa merka er ikkje "Draumar". (15. 1. 81) SIDE: 260 Folkemøte vert haldne paa ymse Kantar av Landet. Og allstad vedkjenner Folket seg hugheilt Politiken aat Storthinget. Det er det, me hev visst. Og det er naturlegt. Det er dessutan ikkje lenger berre Juristarne, som les Grunnlovi; Bonden finn òg fram i den no. Og kann han lesa Grunnlovi, so fær han baade "sann" og heil Upplysning um Grunnarne i Riksskìpnaden. Den norske Bonden er ikkje burte, naar det gjeld Rettsspursmaal; les han sjølv Grunnlovi, so trur han ikkje lenger paa ein Prokurator eller Professor, som vil innbilla honom, at Grunnlovi fyreskriv nokot som ikkje er nemnt der. Og so mykje Grunnlovtolking greider kvar Bonde: at §§ 1-111 inneheld Grunnlovi og § 112 Reglarne for Grunnlov-Brigding. Lat so Juristarne gjera Kunster med § 79, § 80, § 81 o. s. fr.; han veit, at dei Paragrafarne vedkjem ikkje Grunnlovi. Grunnlovi er i seg sjølv greid. Men dei som vil faa ho til aa segja nokot annat enn ho segjer, dei maa røra Paragrafarne ihop, so at sistpaa veit dei korkje ut eller inn sjølve. SIDE: 261 Professor Aschehoug fyrr og no. I 1869, i Ordskiftet um aarlege Storthing, sagde Aschehoug: "Vor Grundlov har tillagt Storthinget overordentlige Prærogativer. Storthinget har en beskattende Myndighed, hvis eneste Indskrænkning er, at den kun kan gjøres gjældende for 3 Aar ad Gangen." Det har "fremdeles en bevilgende Myndighed, der er ligesaa ubunden" (dvs. inkje Bevilgningsveto!), "en bevilgende Myndighed, hvorved Storthinget kan gaa til hvilkensomhelst Detalj og specialisere sine Bevilgninger, saa der kan blive en særskilt Regel for Anvendelsen av hver Speciedaler. Derigjennem" kan "Storthinget binde Regjeringens Hænder ... saa langt som det selv finder for godt. Storthinget har en lovgivende Myndighed af en ganske særegen Beskaffenhed", "idet den ikke blot omfatter hver enkelt Gjenstand, som ei er undtagen, men endog kan gjøres gjældende Kongens Veto." D. e.: alt som Grunnlovi ikkje med reine Ord legg under Kongen ligg under Storthinget (Grunnlovspursmaal daa vel òg!). SIDE: 262 Det einaste, Regjeringi den Gongen etter Aschehoug hadde, som ho kunde halda eit Sjølvstende uppe paa mot Storthinget var, at ho stødt sat ved Styret, medan Thinget kom saman berre tridjekvart Aar. Var ikkje dette, so vilde Regjeringi ikkje vera anna enn "Storthingets Fuldmægtig ved Udførelsen af dets Beslutninger". (Kva skulde ho elles vera? Og kva er Storthinget paa si Sida anna enn Fullmegta for Folket?) I andre Land er det paa ein annan Maate, sagde Professoren; der kann Regjeringi mill. a. verja seg ved, at der er parlamentarisk Regjeringsform: "Statsraaderne har Sæde i Nationalforsamlingen og er dennes Ledere samt kun i Besiddelse af sin Magt, saa længe Nationalforsamlingens Pluralitet har Tillid til dem"; og "det er ganske klart, at under saadanne Omstændigheder vil Regjeringen sikre sig en vis Selvstændighed" (jau! det er Prof. Aschehoug som talar). I 1869 forstod soleis Professoren det som me andre enno forstend, og som Europa veit: at Regjeringi vert sterk ved aa koma inn i Thinget. Men no, daa me hev fenget aarlege Storthing, og Regjeringi difor maa inn i Thinget, um ho skal halda si Styremagt uppe, - no segjer den same Prof. Aschehoug, at det einaste, Regjeringi kann halda seg sterk ved er: at ho ikkje kjem inn i Thinget. Det er med Aschehoug som med Stang: han er komen burt fraa sine eigne Meiningar. Reaktionen hev eit underlegt Lag til aa gjera Folk gamle. (Jan. 1881) SIDE: 263 Tiderne skifter. Nils Treschow, Professor i Filosofi, etter 1814 Kyrkjeminister, var i Politiken ein konservativ Mann. I eit Utkast til Grunnlov gav han Kongen stor Magt, mill. a. absolut Veto i vanlege Lovsaker. Men i Grunnlovsaker vilde han ikkje, at Kongen skulde hava absolut Veto. Han forstod, at yver Grunnlovi kunde ingen annan enn Folket sjølv raada. No finn Bakstrævet, at absolut Grunnlovsveto er ein sjølvsagd Ting! (Jan. 1881) SIDE: 264 Administrationen. Det gjeng gjerne so, at naar Thinget gjev Pengar til eitkvart gagnlegt eller naudsynlegt, so vert Styringi av Arbeidet so dyr, at det vert mindre att enn ein tenkte til sjølve Formaalet. Det skal ein heil "Stab" av "Funktionærar" til: Direktør, Ingeniørar, Assistentar, Betjentar og kva dei paa meir eller mindre Villtyskt hev til Titlar; og desse treng sine Kontor og Underkontor og Rom av ymse Slag; sidan fær ein daa sjaa, kor mykje ein fær att til det som alle desse Folk skulde gjera. Og "de stedse stigende Forretninger" krev stødt nye Embætte, Umbòd, Lønstillegg; det er det, maatru: Forretningarne er alltid "stedse stigende". Og soleis veks for det fyrste "Statens Udgiftsbudget" og for det andre Embættsmagti. For det "radikale" "Bondestorthinget" segjer sjeldan Nei til ei ny Løning; det er alltid "hensynsfuldt". Takk fær det ikkje for dette; di meir Embættsmagti fær, di meir krev ho; og "Organet" hennar skjeller paa det radikale Bondestorthinget like godt, korleis det steller seg. SIDE: 265 Og endaa skulde etter den nye Læra Folket vera Herre og Embættsmennerne Tenarar! Men Storthinget er like snildt. Tenkjer nok som so, at naar ein er snild, so maa ein vel etterkvart finna Naade for sine Herrar Tenarar! Dei som kjenner den gamle Embættsringen vaar meiner elles nokot annat. Dei segjer: alt som Storthinget kann gjeva tek Embættsfolket som sin Rett, og finn alltid at det er litet. Dei tenkjer som sine Fedrar: Folket er til for aa løna og lyda oss; og naar Storthinget i sùme Ting gjer sin eigen Vilje, so er det jamt galet. Me, den upplyste Del av Nationen, var det som skulde raada aaleine! - tenkjer dette Tenarstandet. Og no trur det seg sterkt nok til aa vise Tenner og reisa open Ufred. No finn nok elles Storthinget, at det kann ha voret snildt lenge nok. Og daa kjem det vel til aa visa, at det ikkje er vaapnlaust, det heller. (Jan. 1881) SIDE: 266 Storthinget vart opnat 3die Februar. Kongen var ikkje komen, som dei hadde ventat, so det vart den nye Statsministeren, som maatte upp. Han las Truntalen, som inneheldt noko um Aarsgrøda og Næringsvegarne o. dl., og som sluttad med dei vanlege Talemaatarne. Ikkje eit Ord um det alle tenkte paa. Og det var klokt. Det var det einaste, Regjeringi kunde gjera. Ho veit, at no nyttar det ikkje med kongelege Moralpreikur lenger; alt det ho kunde lata Kongen segja vilde berre gjera vondt. Og kunde Regjeringi tegja, so kunde Storthinget òg. Ikkje eit Ord! - utanfor det som er lovfest. Talen var paa ti Ord: "Idet vi gjenoptager vort Arbeide, udtaler vi det sædvanlige Ønske". Det er komet so vidt millom Statsmagterne no, at dei kann ikkje lenger tala med kvarandre. Skulde dei tala, so maatte dei segja kvarandre Aalvorsord. Og daa er det nok best aa tegja. Ordi er utnytta; no spyrst det etter Gjerning! (5. 2. 81) SIDE: 267 Regjeringi vil foreslaa Skatt paa stemplat Papir og paa Inntekt og Eign. Elles skal alt vera med det gamle. So i det heile daa. Det vert soleis likso dyrt aa lìva som fyrr; men me fær større Byrder aa bera. Det kjem upp, ille spunnet Garn! Mange trur, at Politiken er berre Ord og Braak, som Inkje hev aa segja for Livet. Kann me ikkje dyrka vaar Jord og fiska vaar Sild like godt, anten me hev ei god eller ei laak Regjering? - Men naar dei no skal punga ut med dei nye Skattarne, so vil dei faa kjenna, at Politiken likevæl er meir enn Ord. Ei Regjering som bryr seg mindre um Landsstyring enn um Partipolitik, maa arma ut Landet. Dugande praktiske Folk kann ho mindre bruka. Dei er gjerne lidt sjølvstendige, dei, mindre gode til aa køyra med i Politiken. Det ho treng er helst Aschehougske Juristar, litande Partimenn; det vesle som trengst av praktiskt Arbeid maa dei vel alltid greida. Politiken, som er det vigtigaste for Regjeringi, maa vera det fyrste SIDE: 268 for Embættsverket i det heile; med det andre fær det i Tider som desse gaa som det kann. Og det som veks er Utgifter og "Overskridelser". Hadde Folket og dermed Storthinget voret meir politisk uppe, so hadde "det Stangske system" vortet døyvt ned i rimeleg Tid, og alt hadde vortet annleis. Under eit betre Styre hadde mykje gagnlegt Arbeid vortet gjort med den Krafti og den Mìdelen som no vert burtøydd i den politiske Striden; og Landet hadde greidt seg betre: havt mindre Skuld og kunnat klara seg utan nye Skattar. - Den franske Republiken hev - fraa eldre Tid og fraa den siste Ufreden - stor Riksskuld. Den same Republiken sparar ikkje paa Pengar til Gagns Arbeid. Og endaa vert han Aar for Aar rikare: betalar Skuld, legg Pengar upp og sèt Skattarne ned. Me skulde kunna læra av det? (2. 5. 81) SIDE: 269 "Sindigt" maa Storthinget vera. "Høimodigt." "Generøst." "Nobelt." Maa ikkje "tage politiske Hensyn"; ikkje spara for sine Motstandarar. Tenk, um fint Folk skulde faa det aa segja paa Storthinget, at det ikkje var "flott" nok! - Daa er det likare at Folket legg litt større Skattar. Det fær òg vera det same, um Regjeringi fær Magt til aa driva Bakstrævarpolitik og segja Veto, so lenge ho finn for godt. Storthinget maa ikkje hugsa, at det sistpaa er Folket som fær svida for slik "Sindighed". Kva gjer det, um ein Bonde, ein Arbeidar, ein Husmann, ein Fiskar betalar nokre Skilling um Aaret meir i Skatt? "Folket" hev det for det meste so surt fyrr, at litt surare kann ikkje skilja stort. Hovudsaki er, at Bakstrævet ikkje "fær for mykje aa segja". Folket greider seg alltid; og greider det seg ikkje, so hev det Fatigkassa aa trøysta seg til. Men Embættsmagti! Skal Landet verta so væl styrt som det no er (med digre "Overskridelser" og annat gildt", og skal Regjeringi kunna halda fram som fyrr med Striden mot Folkemagti, ''so maa Embættsmagti ikkje berre lìva, men liva godt. Eg gløymer aldri eit Stykke som stod i Mgbl. for nokre Aar sidan, daa Løningsspursmaalet sist var uppe. Det var "ei Husmor" som skreiv, ei Embættsmannskona. Ho bad Storthinget SIDE: 270 gaa so høgt med Lønerne som det var Raad. For tenk, kor leidt det er, skreiv ho, naar ei Husmor gjeng paa Torget og skal kjøpa inn til Middags, og so ho ser ein rettugt fin og god Bìte, men lyt taka ein mindre god, av di ho ikkje hev Raad til aa taka den beste! Det kann daa henda at Mannen sèt eit surt Andlìt upp, naar han til Middags fær ei Steik som ikkje er so god som ho kunde ha voret! Me fær tru, at Storthinget høyrde denne Bøni. For hadde det voret "ubesindigt" og tenkt paa dei mange tusund rundt um i Landet som aldri fær beste Bìten, men lyt vera glade, berre dei fær ein Bìte, - daa hadde her voret endaa fleire sure Embættsmannsandlìt aa sjaa enn her er. Embættsmennerne maa hava beste Bìten. Og di meir ufolkelege dei vert, og di hardare Strid imot Folket dei driv, dess betre maa dei faa det. Storthinget maa halda sine Motstandarar uppe. For kven skulde elles gjera det? - I Dag fekk eg sjaa det Universitetsbudgettet, som Regjeringi legg fram i Aar. Daa kom eg til aa tenkja paa dette. Der kjem Regjeringi so beintfram og truskyldig som Ingenting var og krev baade det eine og det andre: nye Postar og Auking av gamle Løningar; eit av desse Lønaukingskravi kom eg til aa hefta meg ved. Det er i fleire Maatar eit godt Døme. Styrarposten ved den ethnografiske Samling er ny, aa kalla for. Det er eit lite Embætte, dette; men Løni er ikkje stor, den heller: 1000 Kr. SIDE: 271 um Aaret; Storthinget sagde Ja. Men naar Thinget gjev Regjeringi Veslefingren -. Ingen veit, kor fort den Løni kann veksa. Og so kjem "Høimodigheds"- Kravet. Regjeringi tek ingen Mann i Teneste som ikkje er eitt av tvo: politisk likesæl eller politisk "rett-truande". Men dette maa Storthinget vera "nobelt" og ikkje hugsa. Det er Dr. Yngvar Nielsen, som er Styrar for den ethnografiske Samling. Og han er kjend for aa vera ein av dei heitaste Motstandarar av Storthingspolitiken. Han er dertil ein rett dugeleg Mann, som vil kunna hjelpa Bakstrævet ikkje so lite, um han vert lønt so vidt godt at han fær Tid til det. Han hev gjort mykje alt no. Ifjor reiste han t. D. um i Landet og talad um Politik og Maalstræv og annat og skreiv Rapportar um dette til Mgbl. Men han er enno ikkje so langt komen, at han kann lìva sutalaust berre av det han fær av Staten. No søkjer han Tillegg, og Regjeringi stýd uppunder. Dermed lyt Storthinget vera nobelt og segja Ja. For daa vil han faa betre Tid til aa arbeida for Regjeringspolitiken og riva ned paa Storthingsmajoriteten. Gjer Storthinget det, og fer det fram like eins i alle sovorne Spursmaal, so vil Morgenbladsfolket ikkje faa nokot sers aa segja. Det vil dessutan vera so "overlegent". Ingen vil kunna tru, at Storthingsmajoriteten er "rædd" det Motstandet som han sjølv held uppe! No, daa alt er sett so ut paa Odden, er det SIDE: 272 dessutan ikkje verdt aa vera "strid i Smaating". Og Lønings- og Budgettspursmaal er Smaating. Dertil veit Storthinget, at det hev Magti her; det bør daa visa seg "sterkt" ved aa ikkje bruka Magti. Daa vert Høgre utantil blidt og hjarte flirande; og Mgbl. vert - ikkje verre enn det hev voret. Dei radikale i og utanfor Thinget vil elles koma med andre Raader. Dei vil segja som so: "Ikkje ein Skilling meir enn plent naudsynlegt skal Thinget gjeva dei Folk. Kjem Regjeringi med Søknader eller Krav, so skal Thinget svara: Me hev ikkje Tillit til Styret og den Maaten det arbeider paa; og difor, so lenge dette Styret stend: ikkje ein skilling. Storthinget hev ikkje Rett til med Landsens Pengar aa stydja ein Politik som det held for landsskadeleg; er det nokon som tykkjest hava for lite Løn, eller som hev annat aa klaga yver, han fær gjeva Tòl, til dess me fær nytt Styre. Og kvar Skilling som eit Departement gjev ut meir enn bevilgat, - til Andsvar! Og kjem Riksraaden og bed um Naade, so Nei! Dei Herrar maa faa læra kva det hev paa seg i eit fritt Land aa styra mot Grunnlov og Folkevilje. Det vert daa Skriking ei Stund. Men Thinget held rolegt fram, til dess alle, Regjeringi med, ser at no er det Aalvor, og at ingen paa slike Vilkaar kann vera Riksraad. Daa vil Thinget og Folket endeleg naa sin Rett." So vil dei Radikale segja. (Febr. 81) SIDE: 273 Men fylgde Thinget deira Raad, - jau daa kom det til aa sjaa ut! Nei; lat oss vera "sindige". Daa vert det nok ikkje godt. Men det vert ikkje verre enn det hev voret. - Um Regjeringi fær ein daa segja, at ho er ikkje saa faavis som ho ser ut til. Vaaga dei sværaste Varp, reisa Folket imot seg i Harm og Protest, men halda fram som Inkje var, og rolegt krevja Pengar av Folket som alt var i Orden, det er ein Djervskap so klok at han vert genial. Thinget vert forfjetrat, reint magtstolet. Det halvt um halvt gløymer, at det hev Strid med Regjeringi; slær av eit halvt Hundrad her og eit heilt der, som det plar gjera; ein fær daa erta ho litegrand. Men gjera nokot som der kunde vera Hjelp i - - Regjeringi tenkjer i Aar som ho tenkte ifjor: Bønderne vert ikkje samstelte. Daa reknad ho galet. Men no? Budgettet vert teket Post for Post. Det kann daa vera ein Thingmann som finn ein Post sers vigtig; den lyt soleis Regjeringi faa. Ein annan finn ein annan Post ser-vigtig; dermed lyt ho faa den òg. Og rundt ikring gjeng Høgresakførarar og agiterar og manøvrerar. Det gjeld daa, um dei liberale kann halda seg faste; um den rette Maaten aa vera "sindig" paa hev vortet deim klaar. Regjeringi reknad galet ifjor. Enn um det skulde visa seg, at ho hev reknat galet i Aar med? SIDE: 274 Budgettet 1881-82. Det vart sagt, at Regjeringi vilde vera sparsam i Aar; ho visste, at sparad ho ikkje sjølv, so vilde Thinget gjera det - og faa Æra for det. Men dei som sagde det, kjende ikkje Selmers Regjering. Selmers Regjering veit, at det duger ikkje aa vera bljug i denne Verdi. Pengar maa ein hava; og Pengar fær ein helst naar ein er djerv og gjeng paa. Kvi skulde ein spara? Skulde ein bry seg um Thinget? Eller um "Folket"? "Massen"; "Veljarféet"? Snakk. Korkje Folk eller Thing hev noko her aa segja. Regjeringi hev Veto i Bevilgnings- som i Grunnlovssaker; dermed er ho trygg. Av sùmt i det Budgettet ho hev lagt fram ser ein, at det er reint som ho gjordest paa aa visa Thinget kor lite ho bryr seg um det. Ho SIDE: 275 synest tru, at Storthinget alt hev vortet til den magtlause Provinsforsamlingi, som det absolute Veto skulde gjera det til. Selmers Regjering hev i Stangs Skule gløymt sjølve Grunnarne i det konstitutionelle Livet. - Til Riksutgifter i 1881-82 vert det kravt Kr. 46,700,000. Det er Kr. 700,000 meir enn i 1879 og Kr. 1,200,000 meir enn ifjor. Dersom det no endaa var Utgifterne til aalmenngagnlege Tiltak som voks! Men Utgifterne veks nok likso fort paa den andre Kanten. Med "Beholdningen" stend det smaatt til. Den 31 December var der 7 Millionar i Kassa; men av dei aatte Staten ikkje ein Skilling. Det var laante Pengar; og dei var laante til "Fremme af Jernveisanlæg m. V.", ): til landsgagnlege Tiltak. Men no gjeng dei til vanlege Riksutgifter. So langt er me komne: Landet maa lìva paa Laan, laana seg Maten til Munns, aa kalla for. Og Regjeringi vil, um det trengst, halda fram paa den Vegen. Fyrst krev ho nye Tollpaalegg (minst 40,000 Kr.). So vil ho hava nye Skattar (Kr. 2,300,00). Og skulde ikkje det heller strekkja til - me skal vel driva paa med "Overskridelser", og ingen veit kor langt dei kann naa -, so skal Staten laana 5 Millionar til, meiner Regjeringi. Riksskuldi er no gode 121 Millionar Kronur. Til Rentur og Avdrag paa denne Skuldi gjeng det nærepaa 6 Millionar um Aaret. Men Selmers Regjering treng Pengar, og Storthinget skal skaffa dei. SIDE: 276 - Inntekterne reknar ho til Kr. 18,911,000; dertil kjem indirekte Skattar (Kr. 25,480,000) og so dei nye Skattarne (Kr. 2,300,000). Storthinget hev òg tenkt paa direkte Skatt. Men daa var det Tanken, at Tollen skulde minka, so det kunde verta litt lettare aa lìva for Smaafolk. Men no skal me hava Paalegg i Toll og Beintframskattar attpaa. (Kr. 1,15 til Manns, um me sèt Folkemengdi til 2 Millionar.) Me fær daa sjaa, kva Storthinget vil segja til godt! Det store Verket fullført. Heilt inne i Einveldet kann Ein ikkje segja at Høgre hev voret, so lenge det lét Storthinget hava att noko av Magti og Retten sin. Men no er Umstøytingsverket fullført. Æra SIDE: 277 for dette hev "Trondhjem Adresse". Bladet skriv: "Hvis den udøvende Magt, Regjeringen, ikke vil udøve en Lov, ikke anerkjender den, saa er denne Lov død." Der er me ferduge med Lovgjevarmagti. Storthinget hev ikkje den heller. Det vert absolut Veto i Lovsaker òg, det. Driv Storthinget igjenom ei Lov etter § 79, so nyttar det ingen Ting, dersom Regjeringi negtar aa utøva Lovi. No hev me heilt Einvelde. Storthinget hev ikkje Retten yver Grunnlovi; Kongen hev Veto. Storthinget hev ikkje Bevilgningsmagti; kongen hev Veto. Storthinget hev ikkje Lovgjevarmagti; Regjeringi kann berre lata Loverne sova. Og Storthinget kann ikkje draga Ministrarne til Andsvar; Riksraadarne kann fri seg for alt Andsvar berre ved aa "tilføre Protokollen en Protest", etter det Mgbl. hev utfunnet. Det kann ein kalla eit Storverk! Norigs Forfatning, "den friaste i Verdi", gjer dei med eit Par Pennestrok um til ei av dei ufriaste som læt seg uttenkja. "Trondhjem Adresse" hev Novemberredaktøren Emil Lie til Styrar. Herr Emil Lie hev knapt funnet den nye Sanningi sjølv; det er visst fleire um det. Ikkje berre Smaafolk heller, kanskje. Og me kann vera støde paa, at Selmers Regjering SIDE: 278 vil vita aa baade finna og bruka Tanken, um ho fær lìva so lenge. Men for aa driva Politik fær Statsministeren 40,000 Kr. um Aaret. (11. 2. 81) "Det menneskelige Hjerte bliver ikke bedre, om man bor i luftige, sunde Boliger end om man bor i usle, usunde Hytter," hev ein kjend Prest nyleg sagt, um eg kann tru "Fdrl." - Nei det kann so vera, det. Eg veit ikkje, kva Herr Pastoren meiner med "det menneskelige Hjerte". Det er vel noko fælt djupt, det. Men det er ikkje det, det spørst um heller. Det politiske Arbeidet hev aldri tenkt paa aa skapa um "det menneskelige Hjerte"; det hev eit klaarare og enklare Formaal: vil reisa og styrkja Folket moralsk. SIDE: 279 Trur Herr Pastoren, at det i moralsk Meining er det same for ein Mann, anten han svelt og lid vondt, eller han hev det paa Folkevis; anten han bergar seg sjølv, eller han maa lìva av godt Folks Naade, - trur Pastoren det, so er han ein laak Sjælekjennar og ein Mann med uforsvarleg lite Livsrøynd. D'er sant: rike og vælberga Folk kann vera syndige nok. Men ein Mann som hev det paa Folkevis vil alltid vera under betre moralske Vilkaar enn Armingen. Den Læra at Fatigdomen skal vera betre for Moralen enn Rikdomen er etter mi Meining ei djup og syrgjeleg Lygn. Det er dei rike og deira Hoffprestar, som hev funnet paa den Læra. Dei saag Armodsdomen, og saag at han var fæl, men saag seg ikkje Raad med aa hjelpa; dei laut daa hava nokot aa slaa Samvitet til Ro med, og fann so ut dette, at naar Folk lid Naud, so er det av di det trengst for Moralen deira. Armodsdomen skal mykja dei; hadde dei det godt, so vilde dei øydeleggja seg. Paa den Læra hev Folk sovet i mange hundrad Aar og latet Armodi lìva og veksa rundt ikring seg utan aa kjenna nokon Hjartestyng for det. Og Armodsdomen hev lìvt og vakset. Million etter Million hev gjenget under i den; dei vart pinte paa Kroppen og morallause og helselause paa Sjæli; svalt og fraus til dess dei stal; selde Æra og Samvìt og kvar menneskjeleg Kjensla i seg for aa berga seg for Naud, denne SIDE: 280 endelause, pinefulle Naudi. Dei rike lìvde herlegt i Gleda med Lasarus utanfor Døri si; dei aat og drakk og var gode og feite og gav Lasarus ein Skilling no og daa, so dei kunde koma til Himmels, men kjøpte det han kunde selja, fraa Samvìtet hans til Døtrarne hans, for so litet som han kunde slaa seg til Tòls med. Armodsdomen hev lìvt og vakset, til dess han no stend her som eit Verdsspursmaal, ei bleik, hóløygd Nemesis, som kjem og krev Hemn, Hemn for sin tapte Rett, ja som stundom skræmer med aa øyda heile det gamle Samfundet. Fekk eg vera allmegtig eit Aars Tid, so vilde eg gjera Herr Pastoren til ein Fatigmann, som budde i Vika og hadde Kona og Ungar aa forsyrja, men Inkje aa lìva av. Presten skulde det eine Aaret faa freista aa bu i ei "ussel Hytte", kald og myrk og full av vond Lukt, i eit einaste trongt Rom med heile Huslyden; Fillur og Ureinskap kor ein saag; Skrik og Jammer av svoltne Ungar; Gnaal av ei arg, øydelagd Kjering; Mat av Kassa, men so litet, at det galdt aa slaa til seg meir som ein kunde best . . . berre eit Aar. Og so alt Herket rundt ikring; Drikking, Kjeftbruk, Griseskap; av "Rett" ikkje anna enn Konstabelen, som snusad etter Tjuvar og Brotsverk, og so Verten, Rikingen, som ein Domedag kvar Maanad etter Husleige-Skillingen . . . naa; all den Vesaldomen er ikkje til aa upprekna. Men som sagt: berre eit einaste Aar. Og eg vilde sjaa, kor mykje det var att av SIDE: 281 den reine Moralen og høge Tenkjemaaten til Presten, naar Aaret var ute. Det er mange som lìver under slike Vilkaar, jamvel i ein ikkje større By enn Kristiania. Men det kann vera vondt nok, um det ikkje er verst. Lat oss tenkja paa Fleirtalet av vanlegt Arbeidsfolk. Serleg dei, som hev fleire aa forsyrgja. So lenge alt gjeng godt: so lenge Mannen er frisk og hev Arbeid, og Kona kann stella og spara og arbeida med sitt, so heng det so vidt ihop; men Smalhans er det. Og slær Helsa i Miss, eller vert Mannen arbeidslaus, - ja so er det svarte Naudi. At ein Mann, som attaat er Prest, og som daa burde kjenna litegrand til baade Verdi og Sjælelivet, kann tru at Folk kann lìva under slike Vilkòr, ikkje eit Aar, men all si Tid, utan aa lida aalvorsam Sjæleskade, - det kjem av, at "det gode Samfundet" gjenom lange Tider hev svævt seg so fast inn i den maklege Trui at sùmt Folk treng Armod, at dei ikkje lenger ser det som gjeng for seg for deira Augo. Laake Vilkòr gjer Mannen laak; det kann ein slaa fast som det vanlege og aalmenne. Den som jamt og samt gjeng og svelt vert meir og meir Dyr; Hungeren tærer paa Vilje og Moral som paa Helsa og Lìkamskraft; han vil sistpaa ikkje kunna skilja millom "Mitt og Ditt", um han ser eit Stykke Mat eller ein Skilling som han kann faa Tak paa. Og den som hev det kaldt og uhuglegt heime, han søkjer Sjappi. SIDE: 282 Han hev "Inkje aa tapa"; og "berre naar han er plakat, so er han løkkeli'"; dermed drikk han. Her nyttar det ikkje med Preikur; Folk som er i Naud, treng Hjelp. Men paa den Læra som Presten forkynner vil "det gode Samfundet" sova so trygt som det hev gjort, til dess Lasarus sjølv reiser seg og vekkjer. Og Lasarus er ein aalvorsam Mann, som ikkje fèr med Fjas. Kom ikkje til honom med hjartelause Talemaatar um "det menneskjelege Hjarta"! Det er ikkje "Hjartat", det spørst um her; det er um Mat. Mat, Hus, Klæde, Folkevyrdnad; Retten, nakne klaare Retten, utan Preiking og utan Deklamation. Lat Folk faa den, - so kann dei alltid sidan granska Spursmaal som det um "det menneskelige Hjerte". Presten hev imot dei Liberale, fordi dei arbeider med aa hjelpa alle fram til sin Rett. For sann hjelp kann berre Kristendomen gjeva; og ikkje "sann" Hjelp gjer vondt: kjem i Vegen for Kristendomen. Den Politiken som her vil hjelpa er ikkje Politik, men Religion, og daa -Antikristendom! Eg undrast paa, kva Jesus vilde segja til slikt tankelaust og andsvarslaust Snakk. For meg ser det ut som det i denne Saki er Framgangsarbeidet som hev teket upp dei sanne kristelege Tankarne. Prestarne skrik paa, at Framgangsmennerne er "vantruande". Det kann so vera. Men er det Vantrui, som no tek upp det Kjærleiksarbeidet som Trui skulde gjera - men ikkje fær Stunder til, av di ho SIDE: 283 fyrst og fremst skal "støtte Samfundet" og forsvara "det Bestaaende" -, daa skulde dei, som vil vera Kristne, skjemmast og tegja og berre freista paa aa taka etter; for nokon Rett til aa døma hev dei ikkje under desse Vilkòri. Eg trur elles det fær vera det same, kven som gjer dette store Arbeidet, berre det vert gjort. For det er skræmelegt med all den Naudi som mange lìver og gjeng under i jamsides alle dei store Rikdomarne. Naar du tenkjer paa dette, er det so Maten vert til Graastein i Munnen din og Klædi brenner deg paa Kroppen som Nesleris; du synest ikkje du hev Lov til aa vera til, naar du ser alt dette og ikkje kann hjelpa. I større Kulturland er der alt freista med aa faa ein betre Skìpnad. Og det kann ikkje vera Tvil um, at nokot maa kunna bli gjort. Eg hev sjeldan leset nokot so rikt paa Voner som det Bjørnson skreiv for ei Tid sidan um dei amerikanske Arbeidarane. Der burte er det komet so langt, daa visst paa sùme Stader, at Arbeidarane kann lìva som Folk og i alle Maatar kjenna seg som Folk; dei hev endaa Raad til aa lesa. Dette maa lata seg gjenomføra andre Stader med. Samfundet maa kunna naa so vidt, at alle som arbeider kann lìva paa Folkevis av Arbeidet sitt. Fatighjelp vil aa berre slike faa, som ikkje kann arbeida; og det vert aldri etter Maaten fleire enn at dei kann faa skikkeleg Hjelp. Aa naa dette Maalet vert ikkje lett; Pengemagti og - Skam aa segja det - Prestarne, SIDE: 284 heile det gamle Veldet, vil gjera Motstand. Arbeidarane sjølve maa koma med i Arbeidet; og det vil den liberale Politiken setja dei i Stand til ved aa lata dei faa meir Upplysning og ved etterkvart aa gjeva deim Borgarrett. Naar den liberale Politiken arbeider fram imot dette, so vert han meir kristeleg enn heile Statsteologien. (10. 2. 81) Den kgl. Hèrkommissjonen er eit av dei grovaste Tiltak, Regjeringi hev vaaga. Det var ein Freistnad baade mot Magti og Bevilgningsretten aat Storthinget, og ein Freistnad so reint i Utrengsmaal: Gud og kvar Mann visste, at ein kgl. Kommission ikkje kunde gjera nokot i Hèrsaki no. Men sett vart han. Attaat gav Regjeringi seg av all Magt i Arbeid med aa sprengja den Nemndi, SIDE: 285 som Thinget hadde sett, so den ikkje heller skulde faa gjera nokot; og daa det ikkje nyttad, tok ho til aa forfylgja dei einskilde Nemnd-Mennerne, som ho kunde naa i. Ho fór soleis fram, at ho helst kunde hava skjemst for aa nemna den Saki for Storthinget. Men det einaste Regjeringi ikkje nemner er Nederlagi sine; Kommissjonen nemner ho so rolegt som Inkje var, og utan eit Ord til Forklaaring. Utan aa gjeva ein einaste Grunn for alt dette Braaket sitt. Og so - ja so er det vel ikkje meir? Nei, ikkje annat enn det, at ho krev Pengar av Storthinget til denne same Krigskommissjonen. Ingenting um, at Kommissjonen trengst eller noko slikt; berre Pengekrav. 8000 Kr. Kommissjonen kjem kanskje til aa sitja eit Aar til, segjer Regjeringi; det skal daa Folket bøta fyre. Og Storthinget skal bevilga. Det er den reine politiske Farce. - Eller det er meir. For "Chefen for Finants- og Tolddepartementet har underdanigst foredraget følgende": "Man har modtaget en Oversigt over de af Storthinget fattede Beslutninger angaaende Statskassens Indtægter og Udgifter. - - Men da Oversigten, der sees at være underskrevet af de to Repræsentanter, som ved Storthingets Opløsning fungerede som dets Præsident og Sekretær, først er dateret 13de Juli næstefter,- - maa Oversigten antages at være bleven affattet eller endelig udarbeidet efterat Storthinget var SIDE: 286 opløst, og kan følgelig ikke tillægges samme Betydning som et fra Storthinget selv udgaaet Dokument - -." D. e.: Storthinget er ikkje til utan fraa den Stundi Kongen "opnar" det og til den Stundi han "uppløyser" det. Det er ikkje Repræsentation for Folkemagti; det er Utsendingar, som fær Rett til aa vera Regjeringi til Hjelp og Upplysning, naar Kongen ved si Opning hev gjort denne Flokken av Utsendingar til Thing, og so lenge han i Naade læt vera aa gjera dette Thinget til Inkjes att. So snart han hev "uppløyst" det, so er der ikkje nokot Thing i Landet lenger, og Kongen og hans Regjering "raar Grunnen aaleine". Fann Kongen ein Dag paa, at han ikkje vilde opna Thinget, so hadde Utsendingarne fraa Folket inkje anna aa gjera enn aa fara heim att. Og "Mgbl." hev gjort Riksraadarne andsvarsfrie; der vilde Inkje vera aa gjera. Det er reine Einveldet. Og daa vert det Aalvor i, at Regjeringi byd Thinget gjeva Pengar til den Striden, som Einveldet fører mot eit "ulydigt" Thing. "Byder og befaler"; Grunnar trengst ikkje. Og so spør dei oss, kor det kann hava seg at Folk vert Republikanarar! (19. 2. 81) SIDE: 287 "Kjernepunktet." 82 i Grunnlovi lyder so: "Kongens Sanktion udfordres ikke til de Storthingets Beslutninger, hvorved a) det erklærer sig samlet som Storthing efter Konstitutionen; b) det bestemmer sit indvortes Politi; c) det antager eller forkaster de tilstedeværende Medlemmers Fuldmagter; d) det antager eller forkaster Kjendelser om Valgstridigheder; e) det naturaliserer Fremmede; f) og endelig til den Beslutning, hvorved Odelsthinget sætter Statsraader eller andre under Tiltale." Det er denne Paragrafen, som i denne Tid er Grunnsteinen for Læra um det absolute Veto. "§ 82 er Kjernepunktet i denne Sag, saa det er paa dens rette Forstaaelse, at det hele Spørgsmaal beror," sagde Prof, Aschehoug i Vetodebatten den 7de Juni 1880. Prof. Aschehoug og hans Menn segjer som so: § 82 nemner dei Tilfelle daa Kongen ikkje SIDE: 288 hev Sanktionsrett; i alle andre Tilfelle hev han dermed Sanktionsrett. Dermed hev han Sanktionsrett i Grunnlovsaker med; for dei er ikkje nemnde i § 82. Var det ikkje so, segjer Aschehoug, so var Paragrafen meiningslaus. For i siste Leden hev han Ordet "endeleg". "Og endeleg til den Beslutning -", stend det. D. e.: her er alle dei Tilfelli nemnde, der Kongen er vetolaus. Dermed hev han òg Veto i Grunnlovsaker; det er so greidt som stod det med reine Ord. Lat oss sjaa paa dette. - Storthinget hev mange andre Forretningar enn dei som er nemnde i § 82. Etter § 75 tilkjem det soleis Storthinget: "a) at give og ophæve Love; at paalægge Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder; b) at aabne Laan paa Rigets Kredit; c) at føre Opsyn over Rigets Pengevæsen; d) at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer; e) at bestemme, hvor meget der aarlig skal udbetales Kongen til hans Hofstat og at fastsætte den kgl. Families Apanage; f) at lade sig forelægge Regjeringens Protokoller; g) at lade sig meddele de Forbund og Traktater, som Kongen paa Statens Vegne har indgaaet med fremmede Stater; h) at kunne fordre Enhver til at møde for sig i Statssager; SIDE: 289 i) at revidere midlertidige Gage- og Pensionslister; k) at udnævne fem Revisorer; l) at naturalisere Fremmede." Og etter § 112 "tilkjem" det Storthinget aa vedtaka Brigdingar i Grunnlovi. Etter Aschehoug hev soleis Kongen Veto til alle desse Storthingsavgjerderne, so nær som til Litra l, som er nemnt i § 82. Andre hev sagt og segjer: Kongen hev ikkje Veto i andre Tilfelle enn i dei, der Grunnlovi fyreskriv Veto, d. e. i Lovsaker. Men no kunde det vera eit eller anna ein kom i Tvil um: høyrde dette med til Lovsaker eller ei? Soleis Storthingsvedtaki um "indvortes Politi". Til Tryggjing mot slike Tvil sette Eidsvollsmennerne inn § 82. Den segjer ikkje at Kongen hev Sanktionsrett i alle der unemnde Tilfelle; han segjer berre, at dei der nemnde Tilfelli er av eit sovoret Slag, at det er best aa hava det serlegt og tydeleg nemnt, at dei ikkje treng kongeleg Stadfesting. Det finst andre Tilfelle, der Kongen ikkje hev Veto. Men dei Tilfelli fann Eidsvollsmennerne so sjølvklaare, so "ophøiede over Tvil", at det vilde vera meiningslaust aa skilja dette serskilt ut; "ein skreiv daa ikkje Grunnlov for galne Folk heller". Slikt kann Aschehougflokken ikkje vera med paa. Ein Mann som Prof. Aschehoug veit nok, kva han segjer! - Men det hev voret dei som SIDE: 290 skulde vìta endaa betre enn Aschehoug, kva dei sagde um Grunnlovi, og som hev dømt reint annleis enn han i dette Spursmaalet. I 1815 hadde Norig det fyrste ordentlege Storthinget. Der sat fleire av Eidsvollsmennerne; og det var so nære etter 1814, at Tenkjemaaten fraa daa i det heile ikkje var gløymd. No var det ein Prest Bonnevie, som hadde funnet, at § 82 ikkje var tydeleg nok; Folk kunde etter den tru, at Kongen hadde Veto i i [sic] alle dei Tilfelli som der ikkje var nemnde, var han rædd; han foreslo daa, at Litr. c-d i § 75 òg skulde inn i § 82. Dette Framlegget var fyre i "7de Komite" (no "Konstitutionskomitéen"), der Menn som Chr. M. Falsen og W. F. K. Christie sat; dei skreiv so um dette Spursmaalet i Innstillingi si (Sth. Forh. 1815-16, No. 12, S. 330 flg.): "Omendskjønt man kan antage, at denne § ei har villet benævne andre af Storthingets Beslutninger som undtagne fra at behøve kgl. Sanktion end de, hvorom der kunde være virkelig Uvished, saa maa det dog tilstaaes, at for enhver, der ikke formaar eller ikke har Leilighed til des nøiere at indstudere sig i Grundlovens Aand, kan der opstaa Tvil derved, at af de i § 73" (75) "opregnede Forretninger kun en eneste i nærværende § 82 staar udtrykkelig anført som ikke at behøve kgl. Sanktion. Man ledes nemlig lettelig til deraf at slutte saaledes; SIDE: 291 'Dersom kun denne ene er anført som Undtagelse, saa gjælder det som Regel for de øvrige, at de behøve kgl. Sanktion'." Nemndi fann det daa ynskjelegt, ja "fast nødvendigt", at Grundloven i denne Henseende" fik "en større Bestemthed". Det var vigtigt for Mennerne fraa 1815, at Kongen ikkje fekk for mykje Magt. Nemndi gjekk igjenom heile § 75 og fann, at Kongen ikkje kunde hava Veto til Litr. d-e, ettersom det vilde vera "aldeles uden Hensigt", og at det var "ophøiet over al Tvivl" (det stend so!), at Kongen ikkje kunde hava Veto til nokon annan av Postarne der enn Litr. d; men den var daa og innteken i § 82. Og berre dei Tilfelli som det kunde vera Tvil um skulde inn der. Men det galdt aa vera trygg. Det kunde vel henda, at Folk som ikkje magta eller hadde Tilføre til aa "indstudere sig i Grundlovens Aand" kunde koma til aa tvila paa utvilsame Ting; og Nemndi sette difor fram eit Tillegg til § 82 so lydande: "Fremdeles udfordres ikke kongelig Sanktion til Udførelsen af nogen af de Foretagender, som ere Storthinget overdragne ved denne Grundlovs § 75, Litr c til k, begge iberegnede." Konstitutionsnemndi i 1818, daa Saki skulde til Avgjerdsle, fann dette Framlegget "heel besynderligt". Naar det var so, at ingen vìtug Mann kunde koma i Tvil um kva Grunnlovi meinte, kvi skulde ein daa forandra Grunnlovi? SIDE: 292 - Og Thinget avgjorde med 74 Røyster mot 1, at § 82 skulde vera som han var. Ingen vìtug Mann, som las Grunnlovi vìtugt, kunde koma til aa tru, at § 82 skulde innehalda alle dei Tilfelli, der Kongemagti var utan Sanktionsrett! - Etter dette er § 82 ikkje Grunnstein for Læra um nokot Grunnlovsveto. Dei fyrste Storthing, der det sat Menn fraa baade Mai- og Novemberthinget i 1814, [fotnotemerke] hev fortolka § 82 paa same Maaten som dei liberale. Me tenkjer den Tolkingi stend. Men for ein Autoritet som Aschehoug aa høyra Menn som Falsen og Christie rekna han med millom dei "som ikke formaa at indstudere sig i Grundlovens Aand", - det kann ikkje vera hyggjelegt. Bevilgningsvetoet vart like eins tynt i 1815 (og 1818). Litr. d i § 75 segjer, at det tilkjem Storthinget aa bevilga Pengar til Riksutgifter. Mennerne fraa 1815 (og -18) sa, at det vilde vera meiningslaust ("aldeles uden Hensigt"), um Kongen hadde Veto til Litr. d. Mennerne fraa (1815 og) 1818 meinte det var umòglegt, at vìtuge Folk som las Grunnlovi Fotnote: Paa Thinget i 1815 sat det 7 Eidsvollsmenn og 14 Novembermenn. SIDE: 293 med Forstand, kunde finna paa aa tru, at Kongen hadde Veto til Litr. d; det kunde ikkje vera "grundet Tvil" i den Saki; Storthinget hadde Bevilgningsretten heilt og reint. Det meinte Mennerne fraa 1815 og 1818. Og dei visste kva Grunnlovsgjevarane hadde meint og viljat. Det same som gjeld um Litr. d gjeld um Litr. i (um at det tilkjem Storthinget aa revidera Løn- og Pensionslistur). Kongemagti stend utanfor der med. - Og naar Thinget i 1824 vedkjendest eit Grunnlov-Veto, og det eit absolut, so var det berre etter "Sagens Natur", ikkje etter § 82 eller nokon annan Grunnlovparagraf: Og "Sagens Natur" læt seg bruka til mangt; det gjeld berre um, kva det er ein held for aa vera "Saki"! (26. 2. 81) SIDE: 294 Reine Ord. "Norges Konge er erkjendt Konge af Guds Naade ... og staar som saadan kun til Ansvar for Gud." Desse Ordi stend i "Budstikken" i Aaret 1881, den 19de Februar. I Aaret 1687, den 15de April, skreiv Einvaldskongen Kristian V i den norske Lovboki si: "Kongen ene haver Ret til at bruge alle jura Majestatis og Regalier, hvad Navn de og have kunde; Hvorfor og alle Kongens Undersaatter ... skulle agte Kongen for det ypperste og høieste Hoved her paa Jorden over alle menneskelige Love, og der ingen anden Hoved eller Dommer kjender over sig uden Gud aleene." "Budstikken" hev, som me ser, vunnet seg heilt tilbake til Kristian Kvint. Fulle Greidur! Alt som til høyrer i eit Einvelde fær me no, um Novembermennerne fær raa seg: Ministrar, som berre er andsvarlege for Kongen, og ein Konge som "kun staar til Ansvar for Gud". Det vart Enden paa den Visa som tok til med "absolut Veto i Grunnlovsaker"! "Budstikken" er eit ærlegt Blad. Men tru det er ikkje best, at me held oss til 17de Mai-Grunnlovi ei Stund enno? (3. 3. 81) SIDE: 295 Kongen aat til Middags paa Dampkjøken her ein Dag, fortèl Bladi. Og det Middag til 30 Øre. Sjølv kjøpte han Billet; med eigne høge Hender bar han Maten fraa Kjøk-gluggen og sette 'n paa Bordet; og til Slutt aat han Maten sjølv med. Er det ikkje utrulegt? Kongen hev havt Moro av aa sjaa, korleis dei Folk lìver, som ikkje hev 336,000 Kr. um Aaret; og det er mykje rimelegt og vent. Men det er leidt med det, at ein Gong paa "Dampen" - er ingen Gong. Vil ein vìta kva det vil segja aa lìva paa Smaafolks Vis, so maa ein lìva paa Dampkjøkmat - og berre paa Dampkjøkmat - i minst eit Aars Tid. Ja og so litt Smør og Brød til Morgons og Kvelds daa, endaa med det gjeng det nok ofte som det kann. Lìvde Kongen eit Aars Tid paa den Maaten, so vilde han hava ei Meining um korleis "Folket" hev det. Men daa kann det letteleg henda, at Hs. Maj. vert Fristatsmann, ja kanskje Socialist. SIDE: 296 For ein lærer fælande mykje av aa lìva paa slik Kost. Det gjev Tankar aa svelta, som Vinje sagde. Og serleg vilde Kongen læra mangt, som han elles aldri i sine Dagar kjem etter. Han vilde faa ein ny Tanke for kvart Gryn han fann i Dampkjøksupa - apparent rari nantes in gurgite vasto, veit me [fotnotemerke] -; og for kvar Kjøtbìten han fann i Labskausen vilde han uppdaga ein heil Filosofi. Men endaa maa eg segja, at so republikansk som eg er, so unner eg endaa ikkje Kongen so vondt som aa lìva eit Aar paa Dampkjøk-mat. Eg hev røynt det sjølv, maa tru, so eg veit kva det hev paa seg. (5. 3. 81) Fotnote: Dei kjem til synes her og der i den veldige Svelgen (Vergil; um Plankar som driv paa Sjøen etter eit Skipbròt). SIDE: 297 Kor er Justitsdepartementet? Eitt av tvo, meiner Morgenbladet: anten gjev Storthinget seg godviljugt, eller so maa det verta tvingat til aa gjeva seg. Dersom Fedraheimen vilde segja: eitt av tvo; vil ikkje Kongemagti gjeva seg, so maa Folket gjera Revolution! - so vart Fdrh. sett under Tiltale. Kva gjer Departementet med Mgbl., naar det mest beint fram trugar Thinget med Ufred? Dersom Fdrh. sagde som so: Kongen tenkjer paa Statskup, - so kom Fdrh. i Naudi. Og det med god Grunn. For det maa vera ulovlegt aa skulda Kongen for aa tenkja paa Lands-svik og Eidbròt. Kva gjer Justitsdepartementet med Mgbl., som mest beint fram segjer, at Kongen eller Riksstyret tenkjer paa Statskup? Grunnlovi segjer i § 85: "Den, der adlyder en Befaling, hvis Hensigt er at forstyrre Storthingets Frihed og Sikkerhed, gjør sig derved skyldi i Forræderi mod Fædrelandet." Fedrarne i 1814 kom ikkje paa ein sovoren Tanke som at ein Nordmann sjølv skulde vilja gjera Storthinget Mein. Dei tenkte paa den svenske Kongen; honom - og dei som bak honom stod - var dei rædde; mot honom galdt det aa SIDE: 298 tryggja seg. Difor sagde dei: "den der adlyder en Befaling-". Og dei gjekk ut fraa, at ingen vilde hjelpa Kongen med Valdsverk av det Slaget, naar han visste, at han dermed gjorde seg til Fedralandssvikar. No ser det ut til at me hev Folk, som utan Kongepaalegg kann vilja "forstyrre Storthingets Frihed". Men er den Landssvikar, som lyder eit Paalegg um aa ufreda Storthinget, kva er daa den, som sjølv, um so berre i Ord, vaagar sovoren Gjerning? - Straffelovi § 25 samanført med § 24 byd: "Truer nogen Storthinget med Vold i Hensigt enten at forstyrre dets Sammenkomster eller Friheden i dets Overlægninger, ansees han med Strafarbeide i 4de Grad." Den som segjer: eitt av tvo, anten gjev Storthinget upp sine Meiningar og sin Vilje og bøygjer seg under Meiningarne og Viljen hjaa Kongsmagti, eller so kjem det "Følger, hvorfra den Almægtige bevare os!" - er ikkje han mogen for Justitsen? (26. 3. 81) SIDE: 299 "Høimodighed." Er det ikkje rart, at det berre er Thinget som skal vera "høimodigt" (stortenkt)? - Men so vil dei hava det. Thinget skal vera stortenkt: skal elska sine Fiendar meir enn seg sjølv og aldri bruka den Magti, som det til Vern for Folket hev fenget. Derimot Regjeringi - d'er ingen som krev slikt av den. Og ho fer daa ikkje med slikt heller. "Den vise gjev etter," segjer Mgbl., naar det talar til Thinget. "Det gjeld aa ikkje gjeva seg!" segjer Bladet, naar det talar til Regjeringi. Som vel er plar slike Folk aldri vera fine nok; "man merkt die Absicht". (26. 3. 81) SIDE: 300 Ymist. "Budstikken" hev Ordet: Den 14 August 1814 "var Ugyldigheden af Grundloven af 17de Mai erkjendt" av Nordmennerne. "Tror noget Menneske, at Nordmændene i 1814 havde gaaet ind paa Foreningen med Sverige og Antagelsen af Carl XIII og hans adopterede Dynasti (sic) som Konge, hvis det ikke var" ( ): havde været) "fordi han havde Kieler-Traktaten at paaberaabe sig?" Slikt kann "Budstikken"-Nordmenn faa seg til aa skriva. - Östgöta Correspondenten, styrd av gamle Skalden C. F. Ridderstad, finn det sjølvsagt, at den norske Kongen hev absolut Veto i Grunnlovsaker, naar den franske og amerikanske Præsidenten hev det. - For det fyrste er nok ikkje det so sjølvsagt. Og for det andre: vil Her. C. F. Ridderstad gjeva oss ein Præsident i Staden for ein Konge, so er der visst ingen Ting i Vegen for, at denne norske Præsidenten kann faa likso mykje Veto som den franske og amerikanske. Men han maa faa det. Han fær ikkje "tolka" det til seg! SIDE: 301 - I eit Provinsblad undrast ein Innsendar paa, at dei liberale "kan benytte Grundlovens bestemte Ord om, at Kongen har absolut Veto, til Bevis for det modsatte". Alt læt seg skriva. (26. 3, 81) Bondens og Fædrelandets sande Venner. Den Ømhed, et vist Parti i senere Tider har fattet for "Gaardbrugerne", er saa inderlig og ytrer sig paa saa mange Maader, at den bliver paafaldende. Det er ikke længer nok med, at Partiets Blade sørger for Gaardbrugernes Opdragelse gjennem pædagogiske Avisartikler, hvor Riset og Æblet trofast ligger ved Siden af hinanden, og hvor Faarene og Bukkene hver faar sin beskikkede Del efter Fortjeneste; man har ogsaa begyndt at undervise Bonden i Grundlovsfortolkning. SIDE: 302 Ja ligesom Menneskene i ædel Humanitet danner Selskaber til Beskyttelse af Smaafuglene, Husdyrene og andre værgeløse Skabninger, saaledes har Høiremændene nu, ved Hjælp af en Del Proprietærer og Jurister, oprettet en Forening til "Gaardbrugernes" Beskyttelse. Disse ulykkelige holder nemlig paa at forvilde sig. Og de forstaar ikke selv at bjerge sig mod Radikalismens Ulve. Det er derfor, at Bondens gamle Gjætere nu søger at faa samlet de vildfarende tilbage i den gamle Faarefold, hvor de skal fodres rationelt og omhyggeligt, saaledes som Faar bør fodres, og hvor de skal have den Tilfredsstillelse kun at klippes af dem, som dertil er berettigede ifølge Loven. Hvor har disse Herrer al denne Ømhed for Gaardbrugerne fra? Af "gammelt Venskab" kommer den ikke. De gamle Futer og gamle Hanseater var ikke Bøndernes Venner. De var Mænd af andre Nationaliteter og af en fremmed Kultur; de havde i Almindelighed kun Interesse for Bonden, forsaavidt det var ved ham, de skulde berige sig. Vore nyere Futer og Hanseater har ikke glemt hverken sin Herkomst eller sine Interesser. De har ikke engang lært Befolkningens Sprog. Og dog denne varme Interesse! Dog disse ivrige Bestræbelser for Bondens Optugtelse i gammeldags Lydighed, Godslighed og Fromhed, og dette utrættelige Arbeide for "Gaardbrugernes Beskyttelse"! - Det er virkelig paafaldende. SIDE: 303 Der er nemlig visse Ting, som synes at staa i Strid med de fagre Ord. Læg Mærke til Morgenbladet f. Ex. Det taler ofte meget bevægeligt om de sindige, selvstændige, gjæve Bønder. Det formelig kjæler for dem. Især til visse Tider, f. Ex. foran Valgene eller foran vigtige Storthingsafgjørelser. Men ser det en Leilighed, hvor det uden at resikere noget kan faa skjældt Bønderne ud,- Mgbl. gjør det. Og læg Mærke til det moderate Aftenbladet. Det er Gaardbrugernes bedste Ven. Men i ubevogtede Øieblikke lader det Indsendere skrive om, at Bønderne har en altfor stærk Repræsentation paa Thinget! Bønderne har stelt sig saa slet i den Tid, de har hersket i Nationalforsamlingen, at Embedsmændene maa ind igjen for at redde Thingets Værdighed og Anseelse! Og nu m. H. t. det nationale. Saa vi ikke nylig Mgbl. trykke op en enfoldig dansk Artikel, hvis eneste Fortjeneste var, at den udtalte sig imod enhver norsk Bestræbelse i Retning af sproglig Selvstændighed? Og hvad maa vi ikke læse i det moderate Aftbl.? I dette Blad omtales f. Ex. Tanken om at reise et Eidsvoldsmonument udenfor Storthingsbygningen som en Ytring af "grasserende Monumentmani". Et saadant Monument vilde være en "Luxusartikel" for Norges Hovedstad. Den By, der har reist Bernadottes og Kristian den 4des Støtter, har ikke Brug for noget Eidsvoldsmonument; vil nogen mindes Eidsvoldsværket. saa kan han SIDE: 304 tage sig en Tur til Eidsvolds Jernværk. Ikke større Kjærlighed har Bladet til vor gamle Historie. Tanken om at reise en Støtte til Minde om Byens virkelige Grundlægger, Harald Haardraade, bespottes. Og vore "afdøde gjæve Konger eller Høvdinger" foreslaaes hædrede paa den "ligesaa harmløse som fyldestgjørende" Maade, at der hver Vinter reises Snemænd rundt Egeberg til deres Minde! Dersom man kaster et Blik paa Høires Historie i de sidste halvhundrede Aar, mon man da faar Indtrykket af, at det er Kjærlighed til Bonden og til Fædrelandet, der har været den ledende Tanke i Partiets Bestræbelser? Er det af Kjærlighed til Bonden, at man vil fratage ham Raadigheden over Landets Grundlov og over Statens Midler? Er det af Kjærlighed til Nationaliteten, at man vil "lægge det absolute Veto i Unionskongens Haand"? Var det af Kjærlighed til Fædrelandet at man for et halvt Snes Aar siden vilde gjøre Stockholm til Norges Hovedstad og berøve Norge al Repræsentation i Udlandet? Var det af Norskhedssind man for 12 Aar siden udtalte, at Nationalfølelsen saa langt fra tiltrængte Støtte, at der snarere var Fare for at den kunde voxe sig for stærk? - eller at man møder ethvert til Selvstændighedens Styrkelse fremsat Forslag med svenske Trusler? - Vi tror, at Bonden fremdeles bør stole mindre paa sine "Venners" "Veiledning" end paa sin egen sunde Sans. (Dagbl. 1881) SIDE: 305 Ved Thebordet kan man ræsonnere deiligt ved Aftentid, naar Dagens Stræv er endt, og man sidder i behagelig Træthed og nyder Kakkelovnens Knitren og Familjelivets Ro. Der kommer saadan en Forstaaelse og Forsoning over alt. Man er ikke længer vred paa sine Modstandere. Og man kan saa godt forstaa, at Folk som ikke har noget Thebord og nogen lun Stue at hygge sig til, men des mere af Slid og Slæb, muligens til en vis Grad kan have et Slags Foranledning til ikke at være saa inderlig fornøiet med alt det bestaaende. Ganske blød om Hjerte kan man blive. "Man skal ikke for snart bryde Staven over de simple Klasser," heder det (se Aftbl.), "fordi den simple Mand ser sig om efter Hælp; thi det skal" - med alskens Reservationer overfor den simple Mand forresten - "villigen indrømmes, at Arbeiderens og den mindre Landmands Kaar meget ofte er alt andet end misundelsesværdige." Hvor naadigt; hvor blidt; hvor duftende af The og Birkeved! SIDE: 306 Men Aftbl.s Themand hæver sig endnu høiere. Han vil ikke blot ikke "bryde Staven" over "den simple Mand", fordi denne søger Hjælp; han vil selv være med at hjælpe ham. Og hjælpe ham i Sandhed. Dette vil han gjøre ved - - at bringe ham til at læse en Del Høireblade. Saa let hjælper man den simple Mand, naar man sidder ved Thebordet. - Thi "hvilken Indflydelse kan ikke en Arbeidsherre have paa sine Arbeidere og en Husbond paa sit Tyende ved at give dem gode og nyttige Blade i Hænderne?" - spørger Manden. Naa; saadan; - Indflydelse? Ja. Man vil hjælpe Arbeideren og Bonden ved at skaffe sig Indflydelse over ham. Før har de Konservative ydet de simple Klasser for lidet "materiel Hælp". Nu skal da den materielle Hjælp komme: man vil skaffe sine Folk de omtalte Blade gratis. Og man maa gaa ud fra, at naar den simple Mand faar den Slags Blade at læse, saa vil der falde Velsignelse over hans Hus og Hjem, over hans Kjøkken og Stald, over hans Næring og Bjæring. Hans Grød vil blive drygere og hans Sild mere velsmagende, naar han nyder den i Forbindelse med "Fædrelandet", "Budstikken" eller "Det lille Ugeblad". Der vil ingen Forhøielse af Daglønnen behøves; den vil strække til som den er. Og hvad gjør det da, om der blir indført et Veto eller to? Eller om "den simple Mand" ikke faar Stemmeret? SIDE: 307 Nye Uniformer. Ketil Motzfeldt gjorde sig fornylig lystig over et af Departementet udfærdiget nyt Reglement for Havnefogders og Lodsers Uniformering. Men det skulde Herr Motzfeldt ikke have gjort. Thi her om Dagen bragte Mgbl. en Redegjørelse i Sagen, som maa siges at være aldeles knusende for Herr Motzfeldt. Thi hvad var det, han ankede over? Han ankede over, at Regjeringen under Forhold som de nuværende kunde finde Tid og Opfordring til at befatte sig med saadanne "Lappesager" som at lave Uniformsreglementer. Men nu oplyser Mgbl., at Regjeringen ikke har udfærdiget noget Uniformsreglement. D. v. s. den har nok udfærdiget et; men den har paa samme Tid ophævet det igjen, idet den har erklæret, at DHrr. Havnefogder og Lodsoldermænd kan gjøre som de vil: efterleve eller ikke efterleve Reglementet. SIDE: 308 Hvad er det altsaa, Regjeringen har gjort? Ingenting! Og hvad er det da, Herr Motzfeldt har at klandre? Skal kanske Regjeringen ikke have Lov til at bestille Ingenting heller? Eller - selv om den i faderlig Omhu for sine Undergivnes udvortes Menneske finder paa at pusle med lidt ganske intetsigende Skrædderi, - skulde det være den forment? - Der kan dog ikke tænkes noget mere uskyldigt Tidsfordriv for en Statsmagt en det at give Godtfolk Raad angaaende Frakketøier og Benklædestoffe til Søgne og Helg, velvillige Vink betræffende Benyttelsen af Hansker, hvide Slips, Kjoleknapper foran og bag og andet desligeste, som Modeblade pleier at beskjæftige sig med. Skal ikke en Regjering have Lov til sligt, hvad skal den da overhoved have Lov til? Vi maa altsaa i dette Tilfælde ganske tage Morgenbladets og Ministeriets Parti. For det første er det i sig selv ingen Forbrydelse at lave et Uniformsreglement; den norske Regjering har bedrevet værre Ting end det. Og for det andet, naar Regjeringen samtidig med at give Reglementet igjen ophæver det, saa er der dog virkelig intet mere tilbage at klandre. Herr Motzfeldt har antydet, at Regjeringen ved saadanne Foretagender spilder en Tid, som navnlig under de nuværende Forhold burde benyttes anderledes; heri er vi ganske og aldeles uenige med ham. Saa længe nemlig Regjeringen sysler med sit Skrædderi, saa véd man, SIDE: 309 at den ialfald er en uskadelig Institution. Men vover den sig i Færd med politiske Sager, da skal man tage sig i Agt; det er altid en betænkelig Sag, naar Børn og Ukyndige leger med Skydevaaben. Hvem skal tale ved Wergelandsstøttens Afsløring? Det er tungt at maatte opgive en kjær Tanke. Reaktionisterne havde allerede indlullet sig i den Tro, at det skulde lykkes dem ikke alene at tilsløre Wergelands store Skikkelse ved den forestaaende Afsløring, men endog erobre den for sig, gjøre den til en Art Sindbillede for det moderne Kristianiathum. Fredrik Stang og hans Menings- og Aldersfræder og deres Tilhæng vilde denne Gang ikke bruge Barnetrompeterne SIDE: 310 fra Campbellerslaget,- d. v. s. ikke mod Henrik Wergeland. Mgbl. hadde i lang Tid gjennem en Række Artikler om vore Digtere søgt at umuliggjøre Bjørnson som Taler ved Leiligheden. Og i Søndags rykkede Herr Hartvig Lassen - som engang har skrevet en god og sympathisk Bog om Wergeland - i Marken med en lang Artikel, hvis Tendens ogsaa var den at umuliggjøre Bjørnson. Men Komiteen gaar hen og indbyder Bjørnson alligevel. Korthuset ramlede! Thi der er nu virkelig Fare for, at Wergeland vil blive stillet frem i sin sande Skikkelse. Og dermed Fare for, at Monumentets Afsløring paa Norges Frihedsdag vil blive en national Renselses- og Styrkelsesfest. Dette maatte smerte. Efter Forlydende forlod en af Komiteens Medlemmer grædende sin Post. Tænderskjærende skal en anden Repræsentant for Thumet have anfaldt flere af de Herrer som stemte for Bjørnson. Senere har Hartvig Lassen og tre andre Herrer meldt sig ud af Komiteen. Og i Dag lader Mgbl. en Indsender paastaa, at Komiteens Indbydelse er ugyldig, d. v. s. forsaavidt Valget af Taler angaar; Bidragsyderne skal vælge Taler, siger han. Den Forbitrelse, Komiteens Valg har fremkaldt, er det bedste Bevis for, at den har gjort sin Pligt. Og vil Bjørnson gjøre sin Pligt, maa han modtage Valget. (Dagbl. 31/3) SIDE: 311 Den 17de Mai reiser Folket ei Statue yver Henrik Wergeland, ung Norigs Skald og Profet, i Norigs Hovuddstad. Sjølve Morgenbladet er med og kalkar Gravi hans. Endaa Wergeland var ein fæl Fant for alt slikt Folk, det Bìlet han livde Han var ein Fridomsmann heilt ut. Ja det var ikkje fritt for, at han var "Fritenkjar". Han trudde paa, at Verdi gjekk fram, og at ved Fridom og Upplysning og Rettferd skulde Folk verta betre og betre og Livet Ljosare og Ljosare; - den einaste rette Trui er den, som du veit, at Verdi er vond, og at det ikkje nyttar med Framgang av nokot Slag utan Prestehjelp. Men Henrik Wergeland trudde paa Framgangen, ja han trudde. "at hver bør vælge frit sit Tempel; man friest være maa i Tro"; han var ikkje so reint litet av ein Fritenkjar. SIDE: 312 Dessutan var han Republikanar. Han skreiv "Republikanernes Bibel" og ei Mengd med republikanske Dikt; han var glad i den franske Revolutionen og i Karl Johan, fordi han var ein Son av den. Sjølve Norigs Grunnlov priste han, fordi "den taaler og æsker en Frihed, der nærmer sig Republikens". Her er nokre Linur av Diktet hans um Rouget de l'Isle, han som hev diktat Marseillaisen: "Gaa, Klerk, med din Monstrans, forbi hin Hytte; thi der for visst den Hjælp er uden Nytte; der inde en Republikaner dør. Han ei dig mer behøver nu end før. Bedre han betragter neppe Dogmerne, du breder ud, end et tantbemalet Teppe mellem Mennesket og Gud. ------------- Ædle Republikaner! Republiken skal dog leve; derfor kan du dø i Ro." Og det var Retten for Folket, det galdt um for Wergeland. Les t. D. denne politiske Fabelen hans: Froskene og Solen. O Ve! Koax! Koax! O Vok! - saa hylte med et rædsomt Pjadder hver Kjeft af Frosk, der var i Dammen - "o Fastre, Mostre, gamle Padder, SIDE: 313 o smaa Kusiners søde Flok, Gudmødre, o I allesammen. o har I ikke hørt det fæle, at Solen vil sig nu formæle? En eneste er mer end nok til at udtørre vore Myre og hver en Dam. Og naar nu end et Sol-Uhyre, den gamle Sols Madam . . . Ak, To vi sige? Nei, naar Vrimlen af alle deres smaa udbreder sig paa Himlen, hvor vil vel da vor arme Slægt det gaa? Moral Saa Folket sukker, kvækker og koaxer, naar Ry om Fyrsters Ægteskab i strengt paabudne Tempellovsang høres. Thi det, ved Appanager som opføres, maa føde op det hele Skrab af Ferdinander, Filippusser, Maxer." - No kjem nok Mgbl. og det Folket ikkje med paa Minnefesten hans. For med 14 mot 4 Røyster vart det den 28de Marts avgjort i Wergelandsnemndi, at Bjørnstjerne Bjørnson skal halda Talen ved Avsløringi av Wergelandsstøtta. Heile Landet vil finna dette rimelegt og rett, ja sjølvsagt. Men ein liten Flokk her i Kristiania vil sitja heime den Dagen og skjera Tenner (2. 4. 81) SIDE: 314 Fraa Thinget. Kr. 50,000 krev Styret i Tillegg til Krunprins- "Appanagen", fordi Krunprinsen hev trulovat seg. Til Kongehuset hev det rike norske Folket fyrr betala Kr. 386,000 um Aaret; heretter skal det ut med Kr. 436,000. Og dette krev Regjeringi no, nettupp som Thinget tenkjer paa aa setja ned Kongeløni, liksom òg Utgifterne til Minister-Kalas og Excellens- Danselag. Krev det samstundes med, at ho fer soleis fram mot Thinget og Folket som ho hev gjort heile det siste Aaret. Til aa krevja Pengar av er Folket godt nok; elles kann det halda seg heime. - Bonden kjem. Den 29de Marts vart Odelsthingspræsidenten, Rektor Steen, vald til Storthingspræsident SIDE: 315 (i Staden for Sverdrup, som for denne Gongen hadde fraasagt seg Val); det maatte daa no verta valt ny Præsident aat Odelsthinget. Høgre vilde hava Skrivar Roll; nokre Slingringar vilde hava Presten Jakob Sverdrup. Men baade Skrivaren og Presten rauk - for ein Bonde. Sivert Nielsen vart kòrad til Odelsthingspræsident. Han er den andre Bonden, som hev naatt Præsidentstolen; Enge var den fyrste. No hev Oldelsthing og Lagthing kvar sin Bondepræsident. Det var ei Tid, daa det syntest raadlaust for Bønder aa verta so mykje som Komiteformenn. Det er ikkje so lett gjort for den norske Bonden aa læra aa skriva Danskt. Men Bonden kjem seg. Og den gamle Embættsmagti, som no er so langt nedpaa-komi, at ho lyt nøgja seg med ein C. A. Selmer til Førar, vil koma til aa "strække Gevær", etterkvart som Bonden meir og meir lærer den parlamentariske Stridskunst. (2. 4. 81) SIDE: 316 Storthinget held i det heile stødt fram. Dei liberale synest stødare og klaarare etterkvart, og Høgre hev visst alt brukt upp Kunsterne sine. Pensionen til Welde vart vedteken med 1500 Kr., som skulde vera jamt med full Løn; Kapt. Jakobsen vilde ikkje hava meir enn 2000 Kr. Og det kom fram i Debatten so greidt at no veit alle det: ingen Mann skal lida Tap ved aa gjera Arbeid som Thinget hev lagt paa honom, Til det Lønstillegget, som Styraren for det "ethnografiske Musæum", Yngvar Nielsen, hadde søkt, vart det sagt Nei. Storthinget sagde Nei til sjølve Musæumsbevilgningi òg; det vart med god Grunn sagt, at skal Staten her gjeva Bevilgning, so maa han faa ein klaar Plan for Musæet. Lensmannslovi, som gjev Folket meir aa segja ved Val av Lensmenn, vart vedteken for andre Gongen; den som andre gode Lover maa dei i desse Tider driva fram etter § 79. Og i den Saki stod alle liberale som ein Mann. Dei er ikkje so lette aa blaasa ifraa kvarandre no lenger. Arbeids- eller Dagpengarne til Hèrnemndi vil Regjeringi ikkje ut med - trass i Grunnlovi -; og so maa Storthinget gjera Veg att. Saki vart SIDE: 317 vist til Budgettnemndi, um Aschehoug-Flokken sette seg imot av all Magt. Det skal vera Meiningi, at Thinget vil spyrja Statsraaden ut um den Saki, og um Bevilgningsveto-paafundet i det heile; i alle Fall bør Thinget gjera det; Landet ventar her ei Forklaaring. (9. 4. 81) Det juridiske Fakultet hev lagt fram si Veto-"Betænkning" (Sth. Prp. No. 20); den inneheld - Ingenting som ikkje Folk fyrr hev visst. I Grunnlovi er det § 82, ho held seg til. Me andre veit fraa 1815 og 1818, korleis den Paragrafen er aa forstaa; men Fakultetet synest ikkje aa kjenna til Storthingsforhandlingarne um § 82 fraa dei Aari. Eit svært Stræv hev Fakultetet havt med aa tolka burt § 112, baade det um, at "det tilkjem SIDE: 318 Storthinget aa avgjera", og det um, at Grunnlovsforslagi 3 Aar fyre nytt Val maa verta kunngjorde for Folket. Men dei kjem ingen Veg; Tøv er Tøv, um det vert tøvt Upp att aldri so lenge. Det vil gaa for fort med Grunnlovbrigdingar, meiner Fakultetet, um Kongen ikkje hev Veto; det skal me kunna læra av "Erfaringen siden 1814". Men Røyndi lærer oss, at med Grunnlovbrigde gjeng det alt no so smaatt, at Folk som hev voret med og sett slike Forslag fram, dei fær Tid til aa verta gamle, fyrr Forslagi vinn igjenom, - so gamle, at naar dei møter sine Ungdoms og Manndoms Tankar att i Lovs Form, so segjer dei Veto! Det er praktiske Grunnar, som talar for Vetoet, meiner dei lærde. Naa; so legg Saki og Grunnarne fram for Thinget og Folket og faa Veto-spursmaalet avgjort paa lovleg Maate! - Folket vil segja Nei? So sèt De Forslaget fram paa nytt Lag. De trur det vil gaa so fort med Grunnlovbrigdingar; freist sjølve, so fær De sjaa! Grunnlovi er vigtigare enn andre Lover; difor maa Grunnlovvetoet vera absolut, segjer dei lærde. Sanningi er den: Grunnlovi, Trygdebrevet for Folket paa Fridom og Sjølvstende, ikkje minst mot ei framand Kongemagt, - denne Grunnlovi er so vigtig, at Folket heilt maa raade for ho. "Sedvanen" skal vera ein Grunn for Vetoet. Men i Spursmaalet um absolut Grunnlovveto SIDE: 319 finst det ingen Sedvane; det absolute Vetoet vart freista fyrste Gongen ifjor, og møtte straks greid Protest fraa rette Vedkomande. - Samstelt er elles ikkje Fakultetet annat enn i Resultatet. I Grunngjevingi skìl ein av deim (Formannen, Prof. Brandt) seg sterkt ut; alt det dei hine hev lagt fram held han for "uholdbart", "utilfredsstillende", "Konstruktioner af en senere Tid", "selvgjort lære". Hans eigi Læra læt seg korteleg forma so: Lovi avgjer Inkje um Vetoet; men absolut Veto høyrer med til Kongedømet etter "Sagens Natur" eller "Monarkeits Begreb"; ergo hev den norske Kongen absolut Veto. Dette "Sagens Natur" vert daa det einaste, han held med dei andre 5 i. [fotnotemerke] Men Monarkiet er nok ikkje lenger so "begriff"-bundet som det var i Hegels Tid. Der er Kongedøme som ikkje hev absolut Veto, og andre som hev det men aldri brukar det; men Umgrìpet er like heilt for det; det kann Prof. Brandt læra av sjølve "Betænkningen". For det andre er ikkje Folki til for aa halda uppe Umgrìp til Hugnad for juridiske Professorar. Det norske Monarki-Umgrìpet finn Prof. Brandt i Grunnlovi fraa 1814; og finn han ikkje nokot absolut Veto der, so kann han vera stød paa, at det høyrer ikkje til Monarki-Umgrìpet vaart heller. Vil han so endaa hava det, so Fotnote: Sidan hev prof. Getz upplyst, at dei 5 ikkje trur paa "Sagens Natur". Dei 6 er daa ikkje samde um "det einaste dei var samde um" heller. SIDE: 320 fær han brùka same Raadi som eg hev gjevet dei hine 5: setja fram Forslag um absolut Grunnlovsveto for Storthinget. (Vaaren 1881 [sic] Henrik Wergeland. Wergeland var fødd den 17de Juni (1808); men "Dagen hans" var den 17de Mai. Han fekk Uppnamnet Syttendemai-Kongen; og i Folket trudde mange, at det var han som hadde "innstifta" Dagen. Og ein "uforbederlig Syttendemaigast" vart han verande, so lenge han lìvde. Han høyrde ikkje til dei som er "begeistrede i Ungdomsaarene" og sidan kolnar; den "Republikanernes Bibel", han skreiv i Tjugeaari, skreiv han um og gav ut paa nytt, daa han laag og skulde døy; og hadde han i Ungdomen sagt, at Livet hans "skulde blive en tro Kommentar SIDE: 321 til dette Dikt", so sagde han no; at av dette Diktet skulde Folk sjaa, "hvad han havde villet". Og "Nordmandens Katekismus", som han gav ut paa nytt same Aaret, viser, at den nationale og politiske Eldhugen hans heldt likso godt ut som den religionsfilosofiske. Henrik Wergeland elskad Fridom, Sanning, Rett, Norig og Folket i sitt Liv og sin Gjerning alt til det siste; at han daa no fær si norske Minnestøtte er ikkje for tidlegt. - Men var Livet hans ein Strid, so vert Minnedagen hans det med: Bjørnstjerne Bjørnson skal tala ved Wergelandsfesten; og dei "intelligente" Filistrarne rasar. Daa den store Diktaren og Stridsmannen livde, hatad dei honom likso villt som dei no hatar Bjørnson. No kalkar dei Gravi hans og hadde tenkt aa leggja Henrik Wergeland inn under seg; og dei brùkar Wergeland mot Bjørnson, liksom dei brùkar "den gamle" Bjørnson mot "den nye". Men den historiske Wergeland hatar dei som fyrr. Dei kastar med Stein etter alt det han elskad, og dyrkar alt det som var honom imot; men Bilætet hans vil dei forfalska og setja upp i sitt eiget Pantheon. Det er "dei Framande" som dansar kring Norigs Ark, der Grunnlovtavlurne er nedlagde og heile vaar Arv fraa 1814. Lenge hadde Henrik Wergeland sovet no; sjølve Minnet og Verket hans syntest avsomna. Men han hev vaknat att; Menner som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnson hev arbeidt SIDE: 322 Tankarne hans fram paa nytt, og hans eigne Skrifter vert lesne og granskad og Synerne hans framlagde. Og no, 36 Aar etter at han gjekk til Kvile, nyvaknar han heilt. Paa Dagen hans eigen, den 17de Mai, vil Bjørnson reise den store Skalden og Folkevekkjaren, slik som han var, upp att til nytt og ævelegt Liv i Folkeminnet og i den norske Aandssoga; og det er daa berre rimelegt, at Reaksjonen sparkar imot av all si Magt. (14. 5. 81) 17de Mai 1881. Det vart ein herleg Fest. Heile Byen flaggad; Arbeidarsamfundet o. a. endaa med reine Flagg. Kl. 7-8 var mange Tusund samla paa Frelsar-Gravlunden og høyrde paa Syrgjemusiken ved Wergelandsgravi; Kl. 9 gjekk Barne-Flaggferdi upp gjenom Byen: drog SIDE: 323 seg gjenom den endelause Mengdi som ei lang, lysande Blomefletting. Kl. 2-3 tok Festferdi til aa samlast paa Tullinlykkja. Millom 40 og 50 Fanur møtte fram; dei mest mannsterke var Studentarne, Arbeidsfolket, Bønderne, dei siste - upp imot 2000 i Tal - under det historiske Norigsmerket, bòret av Østerdalsstorbonden Ole Møystad. Jamsides Bondemerket gjekk det reine norske Flagget; næst etter Merkesmennerne kom Bønderne fraa Eidsvoll, og sidan Lag etter Lag, kvart med sitt Merke. Etter Bønderne kom Arbeidsfolket. Av Handelsmenn møtte ikr. 600; der er staute, frilyndte Folk millom deim òg, serleg millom dei yngre. Sjømenn og Kunstnarar var der òg med, trass Nei-Vedtak i Kunstnarlaget og millom Skipsgrossistarne. Det vart ei veldig Ferd. Ho drog fyrst upp-um "Grotta", bøygde so nedyver mot Universitetet; og so er sagt, at daa Fyre-Enden hadde naatt dit, stod dei siste Fanurne endaa paa Tullinlykkja. Klokka 4 drog Ferdi inn paa Eidsvollsplassen. Flagg og Fanur svam gjenom den solfyllte Lufti som skinande Segl, og Musiken lagde alt inn under eit Hav av festlege Tonar. Daa Ferdi var framkomi og Merki uppstelte kring Monumentet i ein Halvring, tok Avsløringsfesten til. Festkantaten - av Jonas Lie, tonesett av Johan Svendsen - vart utførd av Brigademusiken og eit Songkor paa fleire hundrad Mann; etter fyrste Bolken av SIDE: 324 Kantaten steig Bjørnson fram og heldt Festtalen. Det vart ein Tale so hugtakande og so heilt høvande til Festen og fri for alt som til nokon Kant kunde støyta, at alle kom fullt med; og Gong paa Gong vart Talaren stogga, ikkje ved "Optøier", som sómt Folk hadde spaatt, men ved ein Jubel so stormande, at ingen Pipekonsert hadde kunnat gjera seg høyrd; og daa han sluttad og Wergelands-Bilætet steig straalande fram i Solglansen, vart Jublen til Storm, til "Havgang i Lufti". Musiken gav Fanfare; Fanurne sekkte seg til Helsing; ingen hugsa lenger, at det hadde voret Strid um Wergelands Fest, eller at i Fyrstningi eit Par Pipur nok hadde freistat seg. Etter andre Bolken av Festkantaten tok dei til aa "bera Blomster" til Henrik Wergeland. store og smaae Kransar og Kostar i endelaus Mengd, fraa By og Land og Utland; under dette song Koret med Musikfylgje ein Song av Kristofer Janson til Wergelands Minne. Telegrafhelsingar kom fraa alle Landskantar paa Norskt og Danskt, fraa Nordmenn utanlands, fraa Sverig, Danmark, Finland; heile Nordheimen var repræsenterad; ein kunde med Sanning tala um "Wergelands Gjenopstandelse". Etter Avsløringi drog Bønderne med sine Merke avstad og helsad paa Johan Sverdrup, som dessverre ikkje hadde kunnat vera med. Ut paa Kvelden møtte Bjørnson i Festen i Arbeidarsamfundet og vart helsad med ein Jubel SIDE: 325 som ikkje syntest vilja taka Ende; der tala han for aalmenn Røysterett og vigde, etter Ynskje fraa Bondeføraren, det nye Bondemerket. - Heretter stend Henrik Wergeland paa Eidsvollsplassen og liksom lìver med oss i all vaar Strid; Norig vil aldri kunna gløma denne herlege Son sin. (21. 5. 81) Ymist. Taknemmelighed. Til Joh. Sverdrup bevilgede Storthinget 6000 Kr.; Jon. Sverdrup sendte Storthinget en Takkeskrivelse. Det samme gjorde i sin Tid Præsidenterne Harbitz og Aall, da Storthinget ogsaa til dem havde bevilget en Nationalbelønning af 6000 Kroner. Statsminister Stang fik samme Beløb. Det største, som overhoved bevilges, selv til de fortjeneste SIDE: 326 Mænd. Og han fik det af Storthinget, hvis Myndighed han havde bekjæmpet, og hvis Beslutninger og Udtalelser han efter Evne havde trodset. Fredrik Stang taug. Og tillod, at hans Livorgan udskjældte Storthinget i Sagens Anledning. Storthinget har saaledes al Anledning til at sige Stang Farvel med Digterens bekjendte: "Amen, Gut! Du var og blev dig selv til Slut." (23. 6. 81) The question. Hvad vil Europa sige i Anledning af Appanagenegtelsen? - spørger Høirebladene. Europa vil sandsynligvis sige, at naar en Nationalforsamling nægter en saadan Bevilgning, saa maa det bero paa, at Ministeriet ikke har Majoritet i Forsamlingen. Og Europa vil gaa ud fra, at vedkommende Monark nok vil vide et finde Ministre som kan bringe den Sag i Orden. Men lad os tænke os, at Europa vil have nærmere Rede paa denne Sag. Hvorfor har ikke det norske Ministerium Repræsentationens Tillid? - Fordi det modsætter sig en Reform, som Folket ønsker. SIDE: 327 - Hvad er det for en Reform? - Det er en Bestemmelse om, at Ministrene skal kunne deltage i Repræsentationens Forhandlinger. - Hvad behager? Modsætter Ministeriet sig den Reform? - Ja. - Vil det norske Ministerium ikke have Ret til at deltage i Repræsentationens Forhandlinger? - Nei. - Det er umuligt. - Det er faktisk. Fire Gange har Repræsentationen tilbudt Ministeriet denne Ret; fire Gange har Ministeriet sagt Nei Tak. - Og paa det reiser Ministeriet konstitutionel Konflikt? - Ja. - Fordi Nationalforsamlingen vil give det en Ret, uden hvilket det jo egentlig ikke kan regjere? - Ja. - Men hvorfor gjør Ministeriet dette? - Ministrene er bange for at de ikke skal kunne holde sig, dersom de kommer ind i Nationalforsamlingen. - Hvad behager? For at kunne holde sig maa de jo der ind! hvorledes skal de ellers kunne regjere? - De regjerer hellerikke. - Hvadfornoget? Hvad bestiller de da? - De fører Krig mod Folkerepræsentationen. SIDE: 328 - Vanvid. Kan de da vente sig andet end Nei til sine Budgetforslag? - De venter Ja alligevel. - Umuligt. Sindsforvirring. Men nu er vel alt i Orden? Efter et saadant Mistillidsvotum kunde jo selv ikke en molboisk Regjering blive staaende. - Ingen anden end den norske. - Men Kongen? Hvorfor sørger ikke han for at skaffe sig Ministre som forstaar at regjere? That is the question. (25. 6. 81) Røysterettsvidking. Ikring 40,000 Mann, som fyrr berre var halvt Borgarar, hev no fenget Røysterett. Meir kann me vel ikkje krevja paa ein Gong. Me vilde helst havt det Daa-Sørensenske Framlegget vedteket, og det vilde vel dei fleste. Men me fær finna oss i at det gjeng med smaae Stig, berre det gjeng. Storthinget kunde ikkje høgtida Wergelandsdagen og Fridomsdagen vaar betre enn ved aa arbeida med Røysterettsvidking. Det var i Sanning aa halda fram med Eidsvollsverket, og "verja Arven fraa Fedrarne". - Etter Storthingsavgjerdi den 20de Mai 1881 fær Amti no 141,500 røysterettige (mot 115,000 i 1877) og Byarne 36,505 (mot 24,500). Aukingi hev soleis voret etter Maaten størst i Byarne; SIDE: 329 men Landsbygderne hev sjølvsagt stor Yvervegt; me er eit "Bondefolk" som me hev voret. Mgbl. Likar ikkje, at Landet er so sterkt. Bladet gløymer, at det er Eidsvollsfedrarne som hev bygt Norigs Fridom paa Bondestandet. Og slik som me i alle Maatar hev det, so kann me vera glade for det. Aukingi i Byarne er elles tvistor mot Aukingi paa Landet. - Det som no trengst er, at det nye Grunnlovbòdet vert kunngjort ("promulgerat"). Og det skal etter Grunnlovi Regjeringi hava paa seg. Men segjer ho Nei - som ho plar gjera -, so vil Thinget fylgja sin gamle konservative Skikk: venta med Kunngjeringi, til dess Folket gjenom Vali hev sagt si Meining endaa ein Gong. Regjeringi fær fara fram som ho hev Vìt til, og sjølv taka Andsvaret. Negtar ho oss aa nytta den Retten, me no hev fenget, so veit me, at Thinget greider Saki, soleis som det hev Retten og Magti til, og Skyldnaden med, so snart det veit, at det hev Mengdi av Folket med seg. (28. 5. 81) SIDE: 330 Den siste Eidsvollsmannen. Thomas Konow, Admiral h. v., den siste som var att av dei 112 fraa Eidsvoll, døydde den 10de Oktober, same Dagen som han i 1796 vart fødd. Paa Eidsvoll var han Utsending fraa Flòten, som sende den eldste og den yngste av Officerarne (Løytnant Konow var den yngste) og so ein Underofficer og ein Matros. Thomas Konow stod i Politiken paa same Sida som Chr. M. Falsen. Han var ein god og dugleg Mann. Thingmann fraa Vestfold var han i 1839; men han hev elles haldet seg utanfor Politiken. Den 17de vart han gravlagd. Slik Likferd hev Kristiania knapt set. Men so var det òg ei historisk Stund; og aalvorsfullt var det for Folket aa fylgja til Gravi den siste av dei Menn, som paa ein ugløymande Dag slog Ring um eit grunnleggjande Verk med dei Ordi som alltid skulde vera lìvande Sanning for norske Borgarar: "Samstelte og trugne, til Dovre fell!" Og no, daa den siste Haugen yver Grunnleggjarane er reist, no lover Folket dyrt og heilagt aa verja den Fridomen, dei gav det, og aa SIDE: 331 visa seg Fedrarne verdigt. Norigssoga skal aldri melda, at Sønerne, som var uppvaksne i Fridom, vart mindre til Menn enn dei Fedrarne, som etter lange Ufridoms Tider nyreiste denne Fridomen. (22. 10. 81) Kongen hev voret i Byen. (Men ikkje Krunprinsparet; og det er visst klokt; Nordmennerne bør fyrst faa gløyme Flaggsoga fraa Karlsruhe.) Hs. Maj. saman med Selmer og nokre svenske Riksraadar tok seg ei Ferd med den nye Jarnvegen fraa Drammen til Larvik: og der vart stasat og stelt med Flagg, Blomar, Mat, Talar, Skundelferd, Illuminasjon; - for det kan ikkje gjera vondt, at svenske Riksraadar fær sjaa slike Tilstellingar. Her i Byen heldt sistpaa Selmer Middag for Kongen og dei svenske med ein SIDE: 332 Tale, um, at no hadde me sétt, kor glade Nordmennerne er i Kongemagti slik som ho no steller seg; - det kann ikkje gjera vondt! Det er berre Drøs, at Kongen skulde vilja byta Ministrar, som det mill. a. hev voret talat um - og talat aalvorsamt og godt um - i svenske Regjeringsblad. Og mange andre meiner som dei. Men Hs. Maj. fær i sin Visdom gjera som han vil; tek han ny Leid, so vinn baade han og Landet, og held han fram som no, so vinn Republiken; her er tvo Vilkaar, og dei er baae gode. Kongen reiste att den 20de. (22. 10. 81) Med Vold skal Land bygges. Egentlig lyder Sætningen anderledes. Men vi har i vor Midte et loyalt og gudfrygigt Blad, der er prydet med Bibelsteder, og hvis Navn er "Fædrelandet"; dette Blad synes nu SIDE: 333 stemt for, et den gode gamle Sætning omformes som i Titelen angivet. En Indsender i "Fdrl." har skrevet, at dersom Storthinget gaar frem "paa den den 9de Juni betraadte Vei" og søger at "gjøre sig eneraadig over Grundloven", vil Følgen "naturligvis blive, at Kongen tilsidst bliver nødt til at hævde sine Rettigheder med Magt". For at have ladet saadan Snak offentlig trykke er Fdrl. blevet angrebet; og saa forsvarer det hin Indsender. Han har jo ikke tilraadet Kongen at bruge Magt; han har bare "udtalt en Mening om, hvordan det vil gaa"; Ræsonnementet minder om, at Fdrl. ikke er fremmed for Jesuitisme. Thi alle skjønner, hvordan det maa virke paa en Konge, naar han hører, at "loyale Borgere" blandt hans eget Folk finder det naturligt at han "hævder sine Rettigheder med Magt". Og Bladet tilføier for egen Regning: "Det gaar ikke an at lukke Øinene for, at, hvor forfærdeligt det end er, kan det tilsidst lede hertil" (til Volds Anvendelse), "om Storthinget vil gaa videre paa den betraadte Bane og søge at gjennemføre Grundlovsforandringer mod Kongens Veto." Med andre Ord: enten opgiver Storthinget sin Opfatning av Grundloven, eller ogsaa kan Kongen tage sig til Rette. Dette siges af norske Borgere i en norsk Avis. Og Udtalelsen er rettet mod Norges Storthing, fordi dette, sin SIDE: 334 Pligt og sin Ed tro, hævder og fastholder Rigets Grundlov saaledes som denne lyder, og som Storthinget og Folkets store Flertal fra gammelt af opfatter den! - Vi er langt komne. (26. 10. 81) "Parlamentets Hær." I Songen for Folkevæpnings-lagi hev Bjørnson sagt, at desse Lagi - som Folket elles, vel? - skal verja Landsfridomen: inn-i Rifleringen skal Storthinget sitja trygt og fritt og gjenomføra Folkeviljen etter Lovi. Høgrebladi rasar og spottar. Og spør, kven det er, Folkevæpningi skal verja Fridomen imot: er det nokon som tenkjer paa aa gjera den nokot? Ja han sagde so, Reven, daa han vilde lokka Andi til seg; her er Fred millom alle Dyr no, sa han; aldri bry deg med aa verja deg! SIDE: 335 Men Reven kann segja kva han vil. I Samhøve med § 85 i Grunnlovi hev Folket væpnat seg og vil væpna seg mot Fiendar av Norigs Fridom, kor dei so kjem ifraa; dei som ikkje likar dette fær knurra som dei for godt finn. Ein tannlaus Fridom kann snart vera øydd, men baade Varg og Rev vil finna det best aa lata han vera i Fred, naar han stend innringad av Folket i Vaapen. Folket skal væpna seg. (19. 11. 81) Ymîst. Eit Ministerium Sverdrup tek mange til aa krevja no; tvo Folkemøte hev med stort Fleirtal sagt, at Sverdrup maa vera Mannen til aa faa Ende paa denne Striden, som meir og meir vert landsskadeleg. Det er godt at dette vert sagt. Men er det som sóme trur, at Kongemagti no hev det historiske SIDE: 336 Kallet aa gjera dei gamle kongedyrkande Nordmennerne til Fristatsmenn, so kann me ikkje faa Sverdrup; for Kongedømet vilde styrkja seg sjølv daa, i Staden for aa styrkja Fristatstanken. (15. 4. 82) Myrmennerne hev endeleg fenget sin Rett. Det er greidt, at Thinget ikkje likar dette Myrmannsstellet; ingen av oss likar det. Men Regjeringi vil ha det; kor skal ein so av? Aat Myri daa, Godtfolk! Fyrr hev det vakset Lyng paa Heidarne vaare; no veks der det som betre er: myndige norske Borgarar! (22. 4. 82) Lovlydige Folk. Naar den kontrollerande Riksmagti dømer Statsraad Helliesen til aa betala Rikskassa det som denne Kassa hev tapt i eit Fallitbu, so svarar Helliesen: Eg vil ikkje. Naar den kontrollerande Riksmagti dømer Statsraad Johannesen til aa betala Rikskassa det som er utgjevet for mykje for Prenting av Frimerke, so svarar Johannesen: Eg vil ikkje. No lærer Mgbl., at um Odelsthinget finn det naudsynt aa setja Riksrett, so vil Høgsterett, som etter Grunnlovi skal vera med der, svara: Me vil ikkje. Me hev gjort Eiden vaar paa, at me skal fylgja Lands Lov og Rett; men SIDE: 337 naar me ikkje vil, so læt me Eid og Embættsplikt sova. Og det skal Høgsterett kunna segja, fordi han hev misst - ein Assessorpost. Thinget lagde ned den eine av dei tvo Assessorpostarne, som for nokre Aar sidan vart "midlertidigt bevilgede"; difor skal Høgsterett no kunna gjera seg til Lovbrjotar og Meineidar. Etter Grunnlovi skal Høgsterett hava 7 Assessorar; etter den siste Storthingsavgjerdi hev han 10. Dertil kann han, naar det trengst, taka Umfram-Tilhjelp. Men Embættshierarkiet hev misst 1 fast Post; og naar Høgsterett hev færre faste Postar enn Partiet vil hava, so er han "inkomplett" og "kann", naar han so for godt finn, slengja Lovi i Kroken og Eiden under Bordet og segja: Me vil ikkje. So tenkjer Mgbl. um Riksens Høgsterett og dei Mennerne som der sìt. Fraa same Kanten er det, at sjølve Kongen vert mistenkt for aa kunna gjera seg til Meineidar og Lovbrjotar. Fint Folk! (6. 5. 82) Ein Bondevén. Morgenbladet er ikkje Bondevén utan naar det skriv imot Røysteretten. Men daa plar det vera Bondevén til Gagns: priser Bonden i so høge Tonar, at han kunde hava Grunn til aa spyrja som Jeppe: er det eg, eller er det ikkje eg? - Me veit i det heile ikkje, SIDE: 338 kor mange Gjævingar me vilde hava i Storthingsfleirtalet vaart, um dette Fleirtalet ein god Dag gav seg til aa dansa etter Lirekassa i Vollgata. Men serleg legg Mgbl. seg etter aa blaasa Liv i Klasseaandi. Her um Dagen, daa det skreiv um Myrmennerne, gav det seg til aa lesa upp for Bønderne or "Peer Gynt": "Hvad har Slægten nu tilbage fra din Farfars Velmagtsdage? Hvor er Skjepperne med Mynt efter gamle Rasmus Gynt?" o. s. fr. Det er: bry deg um Magti, men ikkje um Retten, og det du vil at andre skal gjera mot deg, det skal du ikkje gjera mot dei. (29. 4. 82) "Kann ikkje." Kongen kann ikkje gjeva etter for Fleirtalet, meiner Fdrl. Ja Folket vilde ikkje hava godt av at han gav etter. Folket segjer: Me vil ikkje hava absolut Veto. Kongen svarar: "Jau, Smaagutar, de skal hava det; for de hev godt av det. Vi alene vide!" Fdrl. er ikkje komet lenger enn til Fredrik VI i Historia si. Men Fredrik VI er daud, og Tidi hans med; og i den Tidi som no er komi er det Høgbròt aa segja, at Kongen ikkje kann gjera sin konstitutionelle Skyldnad. SIDE: 339 Segjer Fdrl., at Kongemagti er ukonstitutionell, so segjer det, at ho hev bròtet sin Eid til Norigs Grunnlov, og at ho dermed hev forbròtet sin Rett til aa sitja paa Norigs Kongsstol. Men aa segja slikt er Høgbròt, Fædreland! (22. 4. 82) "Den uindskrænkede Folkesuverænitet" er det, me maa vera rædde, meiner Fdrl. Vil Fdrl. gjera væl og segja oss, kva "indskrænket Folkesuverænitet" er for Slag? Suverænitet er: den øvste, den til Slutt avgjerande Magti. Og den Magti maa ein Stad vera; er ho hjaa Folket, so er ho ikkje hjaa Kongen, og er ho hjaa Kongen, so er ho ikkje hjaa Folket; ho er som Eggi paa ein Kniv: læt seg ikkje kløyva. Avknappad Suverænitet er det same som ein rund Firkant; med eitt Ord, "Fædreland": avknappad Suverænitet er Tull. Til Kvardags er Suveræniteten regulerad ved dei Formerne han sjølv hev gjevet seg: Folkesuveræniteten verkar gjenom folkegjevne Lover. Men kjem Riksverket i Ustell og Fridomen og Landet i Faare, daa stig Folkesuveræniteten fram att heil og klaar som han er i seg sjølv, stig fram som den avgjerande Magti, den skiljande Kniv-eggi; og daa viser det seg, at han er likso "uindskrænket" som han var t. D. i 1814. (29. 4. 82) SIDE: 340 Sanningi. Var her ikkje Veto, so kunde Nordmennerne segja Kongen upp kva Dag dei for godt fann, segjer Høgre. For det fyrste: tru det skulde vera so leidt? Kom me til det, at me vilde av med Kongedømet, skulde der daa vera nokon Hugnad i, at me ikkje kunde verta frie det? Men for det andre: kva skulde eit Veto nytta Kongen i det Tilfellet han vart "uppsagd"? Kongen svarad kanskje Veto. Men kva vilde det nytta ein avsett Konge? Var Kongedømet avlyst, so var det Slutt med Kongemagti òg; sjølve Hèren kom straks under ny Kommando. - Aa nei: Høgrebladi kunde likso godt segja Sanningi. Og den ser her i Landet so ut: SIDE: 341 Daa Kongemagti stend trygg i alle Tilfelle, av di ho hev eit annat og større Land bak seg, so kann Høgre nytta ho dess meir heilt i Partistriden sin, di større politisk Magt ho hev; og fær ho absolut Veto, Bevilgningsveto o. s. fr., so vert ho so sterk, at det politisk vert det same for Høgre, anten det hev Faatal eller Fleirtal; Folket vert magtlaust i alle Tilfelle. Berre paa den Maaten vert det Meining i Vetostriden. Men um Høgre reknar godt, so hev det ikkje reknat godt nok; altfor væl skynar Folket kva som under ligg. (6. 5. 82) Ymist. Læra um Folkesuveræniteten er etter "Luthersk Ugeskrift" Antikristendom. Og det gamle "Kongedømet av Guds Naade lìver enno hjaa Teologarne, trass i Norigs Grunnlov. SIDE: 342 Men naar so "Ugeskr." skal forklaara, kva Kongen hev aa gjera, so forkynner det Folkesuveræniteten sjølv; Kongen er "den sidste Fuldbyrder af Folkets lov- og forfatningsmæssige Vilje". Paa det eine Bladet er det "Naturalisme" og Develskap aa tru, at Kongen er Tenar for Folkeviljen; paa eit annat Blad er det Tenar ("Fuldbyrder") av Folkeviljen han skal vera. - Ja, Ugeskrift, Fridomstanken er sterk. Presten kann preika imot den Tanken av all Magt; men fyrr han veit Ord av stend han der som Bileam og signar den Magti han vilde banna. Sjølve Novembermennerne lyser ut i Bladi no, at sjølvsagt elskar dei Fridomen; dei elskar Fridomen med feite Bokstavar; kven skulde vilja Fridomen vondt? Det hev nok til Slutt ingi Naud. Held me oss berre vakne og gjeng fram, so kjem Bakstrævet smaatt um Senn . . . hinkande etter. (7. 6. 82) "Naar Kongen kalder", skal ein Oberstløytnant ha sagt i ein Tale til Soldatarne paa Eksismoen Ulven, "da gaar vi, enten det er mod ydre eller indre Fiender, ja mod vor egen Far og Bror". Tru det er slikt, Soldaten skal læra no? - Det kjem mangt utrulegt upp i desse Tider. Det forstend seg: var det nokon som vilde gjera Upprør, so laut Soldaten ut. Men me SIDE: 343 hev ikkje høyrt andre røda um Upprør enn Novemberformannen og nokre Høgreblad og so desse Kadetkvelparne nedpaa Horten, som vilde vera so glade, um dei fekk Lov til aa "sprænge Storthinget". Men det er vel ikkje mot Folk av det Slaget, denne Oberstløytnanten tenkjer at Kongen vil brùka Hèrmagt? Meinar han, at Kongen ein Dag kann finna paa aa "setja dei juridiske Distinksjonarne til Sides" etter Uppskrifti fraa Mgbl. og dei Folk? Og so skulde norske Soldatar hjelpa Kongen med dette? Ja drepa Far og Bror, um desse freista paa aa verja Landsens Æra og Rett? Er det "Fedralandsverjarar" av det Slaget, me skal faa upp-alne no, - so er det nok paa høg Tid, at me skaffar oss ei Folkevæpning. (3. 6. 82) SIDE: 344 Storthinget 1880-82 er til Endes. Det hev havt eit stort Arbeid, og hev gjort eit Verk som ikkje vert gløymt. Den 9de Juni 1880 vil blenkja i Norigssoga som ein Glitretind. - Ved Uppløysingi den 21de Juni las Oskar II upp ein Tale, som kanskje heller ikkje so snart vert gløymd. Av Innhaldet merkar me oss her nokre Hovudpunkt: 1. "Vor Tryghed udadtil beror væsentlig paa Unionen." Dette er no for aalment sagt av Landsens Konge og øvste Hèrstyrar. 2. Kongen er "Hævder av Kongemagtens grundlovsmæssige Stilling" - og ikkje, som me trudde, av heile den grunnlovsette Riksskìpnaden. 3. Storthinget "har ladet den jevne Udviklings Arbeide staa tilside under en Stræben efter at indskrænke den Myndighed, som af Grundloven er indlagt under Kongen"; - den uandsvarlege Kongen blandar seg for aalment inn i det politiske Ordskiftet. 4. Det er "Jeg", Kongen personleg, som hev kravt dei "Garantier" til Riksraadssaki, som heile Storthinget avviste, liksom det er han, som krev absolut Veto og stend bakum heile Stang-Slemers Politik: ja Kongen hev ei personleg politisk "Overbevisning", som er "urokkelig". 5. Med alle desse krav og all denne "urokkelige SIDE: 345 Overbevisning" hev Kongen voret "imødekommende". Men Kongen vil halda fram med si Yvervitning og beda Gud "afværge de uheldsvangre Følger" av, at Folket held fast paa si. Soleis læt Regjeringi Kongen tala, han, som etter Eiden til Grunnlovi skulde vera konstitutionell, "staa over Partierne". Kva ho meiner med dei "uheldsvangre Følger" segjer ho ikkje. Det hev stundom voret talat um Grunnlovsbròt. Men kva vil du kalla dette, som Selmerstyret gjorde no denne 21de Juni? Grunnlovi segjer: Norig er eit konstitusjonelt Monarki. Men den 21de Juni vart det sagt: Norig er eit personligt Monarki; "Jeg" er Staten. Det var ein Freistnad paa aa snu Riksskìpnaden upp ned. Men lenger enn til Freistnaden kom det ikkje; Thinget avviste det heile med eit Par rolege Ord. Og Folket vil tala gjenom Vali. Men me veit no, kor lite desse 11 Kontorchefarne i "Regjeringi" kann skilja millom Folkestyre og Einvelde. Det er elles Vali, dei hev tenkt paa, dei òg. Med det same Talen var framsagd sende dei han ut yver By og Bygd Landet rundt i 120.000 Avprent, og det gjenom Embættsmennerne: daa vilde Folk flest tru, at Papiret inneheldt Kongelegt Paalegg og Bòd, "hvorefter alle og enhver sig underdanigst havde at rette". Og kunde Regjeringi soleis faa "valt" Fleirtalet i det komande Thinget - - - SIDE: 346 Men Folket vil taka det paa sin Maate. Det veit, at um Regjeringi læt Kongen lesa upp ein slik Tale, so er det ikkje Kongen som held Talen; etter Grunnlovi er det Regjeringi som talar og maa svara for Ordi sine. Folket kann daa ikkje bry seg um "Kongetalen"; men det vil skýna, at ved Vali denne Gongen gjeld det meir enn elles aa tenkja seg um. (24. 6. 82) Faatalslæra hev fenget si religiøse Vigsle. Stavanger Amtstidende hev forkynnt, at me alle er vonde, og at det berre er eit Faatal, som "ved Aandens Kraft" kann gjera det gode; dermed er det Faatalet, som bør hava Magti. - Ja men naar ein tenkjer seg um: er det til verdsleg Magt Vaarherre hev kallat Sine? SIDE: 347 Og det Faatalet som St. Amtstidende tenkjer paa, dei Store,- tru det serleg var dei, Jesus tenkte paa, daa han talad um det Faatalet, som finn Vegen til Livet? Sjølv heldt han seg ikkje til dei Store. Han fann nok helst Vénerne sine "nede i Folket", millom Fiskarar og Arbeidsfolk, ja millom Tollarar og Syndarar; og nettupp det som var ringt for Verdi var etter hans Meining stort for Gud; ja Tollarar og Skjøkjur gjekk fyre Farisæarne inn i Gudsriket. Hadde nokot so stygt som Mgbl. voret til i den Tidi, so hadde det rett kunna sulka seg i Mistankar og Mistru mot denne folkelege Profeten, som lagde seg so etter aa vera til Vens med Herkemùgen. Men Jesus hadde vel ikkje brytt seg so mykje um Mgbl. som Prestarne no um Dagen plar gjera. Han lét "det bedre Publikum" snakka og heldt seg til "dei Umyndige": millom Folket lìvde og arbeidde han, og millom Folket fann han sitt Faatal. Tilslutt lét han seg hylla av ein Mùge, der det visst var baade "Skolegutter og Løsgjængere", ja "Fruentimmer" med; det hadde voret nokot for Morgenbladet! Men til Grossistarne sagde Jesus: Usæle de rike! Det er lettare for ein Kamel aa ganga gjenom eit Naal-auga enn for ein rik aa koma inn i Gudsriket. Og til dei som meinte, at nettupp dei høyrde til det utvalde Faatalet, det Faatalet som "gjorde det gode" og difor "burde hava Magti", - til dei sagde Jesus: De Skrymtarar SIDE: 348 og Eiterormar, korleis kan de fly undan Helvites Dom? Og kva sagde Farisæarflokken paa si Sida um honom? Farisæarflokken sagde um Jesus det, som pene Borgarar og Amtstidender alltid segjer, naar den store Mannen stig fram: han forfører Folket, sagde dei. Han forfører Folket; riv ned Autoriteten; vender Folket burt ifraa oss og øser det upp mot Hs. Maj. Keisaren; vil umstøyta Moses og Profetarne og gjera Ende paa Ofringarne og Fasten og alt som Fedrarne hev paalagt oss; han er ein falsk Profet; fær han lìva, so øydelegg han Landet; burt med han; or Vegen med han; krossfest, krossfest! - So talad det styrande Faatalet. Amtstidende, Amtstidende, kor hev du gjort av Bibelhistoria di? (8. 7. 82) SIDE: 349 Ymist. "Frit tør han tænke, og frit tør han tale", song dei um Nordmannen fyrr; no er det Slutt med det som med so mykje annat gildt. Agta deg heretter, Nordmann, for ærlege Ord; du kann aldri vera fullstød paa, at Ingen stend bak Ryggen din og lurer. "Fritenkjar og varg i veum er den som tenkjer fritt; og segjer nokon si Meining fritt, um det so er i sitt eiget Hus eller paa sitt eiget Dekk, so kann han faa 60 Dagar. Eimbaatsførar Koch fraa Brevik er den siste som er komen ut for ein Advokat, fordi han umbord paa Baaten sin brùkad eit sterkt Ord um nokot so heilagt som ein Truntale. Hev du daa aldri Lov til aa tala fritt? - Jau; fritt som ein Flaakjeft kann du tala, naar du vil rakka ned paa Storthinget. Og daa kann du setja dine frie og sterke Ord paa Prent med, um du vil; ingen gjer deg nokot for den Ting. Fridomen lìve! (5. 8. 82) "Grunnlovpartiet" vil innføra Overhus no, liksom det for nokre Aar sidan vilde innføra ei Unionsakt, som skulde gjelda framum Norigs Grunnlov. Og dei brukad same Framgangsmaaten daa som no; vilde ikkje Folket med det gode so SIDE: 350 kunde me venta Ufred! Eit av tvo: anten vedtok Thinget Unionsakti, eller so - - "kunde denne Sag komme igjen i en værre Skikkelse paa en Tid, da det under en europæisk Nødvendighed ikke var saa let at sige Nei". Storthinget avviste Unionsforslaget. Og den "europæiske Nødvendighed" kom ikkje. "Blande Vaapen!" (12. 8. 82) Send Novembermenn til Things, Bonde! For daa kann du tru du kjem til Vyrdnad i Landet ditt! So segjer Fdrl. til deg som til Veljarane i det heile: "Eders Valg er ingen Dom i Striden; men Valget kan skjærpe Striden eller jevne den." Det er: D'er det same kva de meiner, Godtfolk. Sender de Høgremenn, so vinn me lettare; men sender de Vinstremenn, so vinn me likevel; for de, Godtfolk, hev Inkje aa segja. Og ein Prest eller eitkvart slikt skriv i Hamar Stiftstidende um Val og Veljarar, at "hver Skarv, hvert Skarn er Magten som i Massens Sjæl gjør Lov og Dom", og at "en Hob i Valg" er "den værste Magt paa Jorden". Ein Seminarlærar hev endaa forkynt paa eit Folkemøte der uppe, at Folket er ein Hop "Nullar", som berre kann faa Verde paa den Maaten at det her og der kjem eit Eit-tal framfyre dei. SIDE: 351 Du lyt hjelpa desse Folk til Magti, som vyrder deg so væl, gode Bondemann! (12. 8. 82) I Skedsmo i Akershus vilde Høgre vinna. Olai Haneborg kom med sine "dynddryppende Myrmænd" (Morgenbladsmaal) og fekk dei godkjende; men for Vinstre-Myrmenn galdt det ei onnor Lov: dei vart viste burt. Dertil hadde Høgremennerne fenget blaae Røystesetlar, og Novemberhovdingar stod og saag etter, at dei ikkje fekk Tak i Setlar med annan Lìt; "blanke Vaapen" var der soleis nok av. Mot all denne Lovløysa protesterad Vinstre Gong paa Gong; men Prest og Medhjelparar høyrde ikkje paa det Øyra. Likevæl tapte Høgre, og det Heilt. - Daa Folk kom ut att fekk dei sjaa, at Laaven hans Olai Haneborg stod i Brand; Tora hadde sleget ned og sett Eld paa. Det hadde vortet ei gild Preiketekst for "Fædrelandet", um Haneborg'en badde [sic] voret Vinstremann! (26. 8. 82) I Høgre-uppropet til Veljarane i Kristiania finn me eitt sant Ord. Dette eine sanne Ordet, denne sjeldsynte Perla i eit Høgre-upprop lyder: "Grundloven af 17de Mai". Grunnlovi hev vortet fraa 17de Mai att. Dei SIDE: 352 hev i alle sine Blad forkynt, og hev skìpa eit Novemberlag til aa banka inn i Folk, at Grunnlovi var fraa 4de November: gjevi under svenske Vaapen og sanksjonerad av Svenskekongen etter Kieltraktaten; difor skulde daa òg Kongen mill. a. hava absolut Veto. No hev Norig fenget att 17de Mai-Grunnlovi. Veljarar i Kristiania, legg Merke til det: Grunnlovi er fraa den 17de Mai! Dermed hev Kongen ikkje absolut Veto. Det eine sanne Ordet i Høgreuppropet paa Lysingspaalarne er Gull verdt; det brenner Hol paa heile den Veven av Lygn, det er sveipt i. Kristiania-Veljarar, upp til Forsvar for Grunnlovi fraa 17de Mai! Men gjer det so, at de kann vera trygge! - For det maa de ikkje gløyma: at vinn Høgre, so vert Grunnlovi paa nytt fraa 4de November. (14. 10. 82) "Grunnlovspartiet." Mgbl. hev talat um "Følger, hvorfra den Almægtige bevare os", um Kongen, som kann koma til aa "slaa Storthinget Revolveren af Haanden", um aa "sætte de juridiske Distinktioner til Side, fordi man har Magten" o. s. fr. Men no er Bladet so hugsprengt og yvergjevet, at det ikkje kann venda Talen sin lenger; det skrik ut si Hjartans Meining i klaare Ord: dersom Vinstre vert for sterkt, dersom Folket ikkje gjev upp sin grunnlovsette Rett, SIDE: 353 so "vil en dristig Regjering ikke risikere meget, men den vil meget mere have Landets bedste Kræfter med sig, om den - beraabende sig paa Nødværgets Ret - Gud afvende Varslet - vover et Statskup, hvorved Storthingets Beslutninger aabenbart tilsidesættes". Stakkars Morgenblad. So heilt hev det siglt Skuta i Aakeren, at no ser det seg ingen annan Utveg enn svarte Lovbròtet. Det endefram lokkar paa Statskup. Um Regjeringi vaagar det, so er ho ikkje "forbrydersk", men "dristig", og "dei beste" vil ho hava med seg paa si syrgjelege Udaad. Ja Mgbl. hjelper paa Fyrehand Regjeringi til aa forsvara Brótsverket: 'ho kunde "beraabe sig paa Nødvergets Ret", orsaka seg med, at ho var nøydd til aa verja sine Statsraadsembætte med Meineid og Lovbròt. Og midt uppi den Ørskingi vender Mgbl. paa Tartuffe-Vis Augo mot Himmelen sukkande: "Gud afvende Varslet." "Grunnlovspartiet", "de forfatningstro", "de kristelige", - soleis er dei, naar dei gløymer aa venda sin Tale. (21. 10. 82) SIDE: 354 Fraa Valstriden. I Finmarki hev dei valt tvo Høgremenn. Like eins vann Høgre Jarlsberg. Men Fleirtalet av Veljarar i Amtet var Vinstre; den indirekte Valmaaten er ein underleg Ting. I Aar kjem daa Ketil Motzfeldt dragande som "Repræsentant for Minoriteten" i Amtet sitt; og korleis skal han daa kunna "spytte" paa ei Minoritetsregjering? - Men i Akershus vann Vinstre, trass i alt Novemberstræv. Og i det heile kjem Vinstre att med 83 Mann, - eit større Fleirtal enn det nokon Gong hadde. Veikt var Høgre fyrr; i Aar kjem det att 10 Mann veikare. Og endaa hev det i denne Valstriden nytta alle dei Vaapn det megtigt var, fraa Truntalen til Tòkeluren, fraa Russekrig til farga Røystesetlar. Det er det gamle Embættsveldet, som fiktar for Livet. Det ser, at det korkje hev eller kann faa Landet med seg; men med eit sjølvlagat Veto i Ryggen og med den administrative Magti i Henderne gjer det seg seigt og trur aa kunna halda ut, til dess Folket trøytnar og gjev seg. SIDE: 355 I Kristiania vann Høgre med Glans. Morgenbladslista fekk veldigt Fleirtal. - Fleirtal? Kva skal Faatalsmennerne med Fleirtal? - Aa jau; fær dei det, so jamenn er dei glade til. Og dei nemner ikkje nokot daa um, at Regjeringi skal "beskytte Minoriteten". Morgenbladet vann. Som vanleg. Kristian Friele stend som Jakob von Thyboe i Brabant aaleine mot ein heil By. Arme Kristiania, som av en spefull Lagnad vart utvald til Hovudstad! Ikkje for Ingenting miste du ditt norske Namn; ikkje for Ingenting heiter du no Kristiania, d. e. Byen hans Kristian Kvart - og Byen hans Kristian Friele. Bergen vil ikkje lenger vera med aa halda uppe det Selmerske Stridsstyret og hev daa med stort Fleirtal valt Vinstremenn. Og at den Byen sender frilyndte Menn til Things, det veg so tungt, at Novemberfolket skjer Tenner for aalment av Sinne. Stavanger er Vinstre liksom Bergen. Like eins Laurvik, Sandefjord, Kristianssand, Trums. Det er ikkje alle Byarne heller, som vil hava Statskup, Morgenblad! (Hausten 1882) SIDE: 356 Statskupgrunnlovi. Etter Eidsvollskonstitusjonen var det Kongen med den andsvarlege Regjeringi og Folkerepræsentasjonen, som var Riksmagterne. Etter den Statskupgrunnlovi, som er framkomi i Mgbl. etter Vali, skal Kongen og Regjeringi vera tvo serskilde Statsmagter, og i Staden for Storthinget er det komi ei Statsmagt No. 3; "Hovedstaden", som, etter det me fyrr veit, politisk er det same som Mgbl. Naar "Konge, Regjering og Hovedstad staar sammen i urokkelig Enighed", skriv Kr. Friele, so er "Stillingen i Grunden uangribelig"; d. e.: so kann Landet elles vera kor det vil. So nær som naar det gjeld Skattar, Toll og Eksis; daa fær me nok vera med alle. (4. 11. 82) SIDE: 357 Øver dei seg? Prøver dei seg, kor langt dei kann gaa? Storthinget hev skìpat Jarnvegsstyret paa ein ny Maate. Tri Postar hev denne nye Skìpnaden. No kjem Regjeringi og segjer: Ja-ja; dei tvo av desse Postarne tek me; men den tridje kann ikkje "tages til Følge". D. e.: so og so vil Storthinget ha det; men me vil ha det so og so; og som me vil ha det, so skal det vera. Storthingsavgjerdi vert umgjord; dei tek det dei likar og stryk Resten; det kann paa den Maaten verta nokot heilt annat enn det Storthinget vilde; det er som dei legg seg ut um aa visa, at dei gjer som dei vil og gjev hin og den i Folkerepræsentasjonen. ".. Statskup, hvorved Storthingets Beslutninger abenbart tilsidesættes . . ." skreiv gamle Markus Monrad. Øver dei seg? Prøver dei seg, kor langt dei kann gaa? (2. 12. 82) SIDE: 358 Riksretten. (Etterskrift.) I det lengste hadde Vinstre tenkt aa sleppe aa gaa den gamle, lange juridiske Vegen gjenom Riksrett med Regjeringi; og daa Vali i 1882 gjekk so sterkt til Vinstre som dei gjorde, voks Vonerne um ein politisk Fred. Men Regjeringi vart sitjande som Inkje var hendt. Og Høgre dreiv paa som fyrr, eller verre helst; klunka paa Statskupstrengen, freista ved eit "Opraab til Kristendommens Venner" aa blande Religion inn i Striden o. s. fr.; Fred var der minst Tanke um. Riksrettsvegen vart daa den einaste. Politisk Fred (med Riksraadssaki vedteki endaa ein Gong etter Livius Smitts Framlegg b) vart enno fraa Vinstreside nemnd som ein Utveg, og Riksrettsordskiftet varde i 14 Dagar, um der endaa skulde vera Semjingsvon. Men Regjeringsflokken var dauvhøyrd paa det Øyra, og den 28de April 1883 vart Riksrett med 53 mot 32 Røyster vedteken. Riksretten hadde fyrste Møtet 17de Mai; Sakførsla tok til i August; og den 26de Februar 1884 vart Statsminister Selmer - "for at have tilraadet Kongen: I) ei at sanktionere og lade træde i Kraft Storthingets Beslutning af 17de Marts 1880 om Statsraadernes Adgang til Storthingets Forhandlinger, II) ei at fuldbyrde Storthingets Beslutning af 14de Juni 1882 om Bevilgning til Folkevæbningssamlagene og Centralforeningen til Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, SIDE: 359 III) delvis at tage tilfølge Storthingets Beslutning af 16-17de Juni 1882 angaaende Lønningsregulativ for Anordning af en Centralstyrelse for de i Drift værende Jernbaner," - fraadømd Embættet sitt. Dei andre Domarne fall sidan Slag i Slag. Det var sterk Tvil Landet rundt, um Regjeringi vilde bøygje seg for Domen. Ikkje fyrr 11te Marts lét Kongen Selmer "træde tilbage", av di han, etter som Tilstandi var, "fann dette rett"; men han takka Selmer for væl gjort og gav honom Serafimerordenen (den høgste svenske); mot Riksretten "protestera" han og negta beint ut aa bry seg um den "i noget Punkt eller i nogen Henseende". I Thinget protestera Høgre; og der var aalmenn Uro Landet rundt: kor langt kunde dei vaage seg? Fraa Lovsida vart det gjenom Protokolnemndi lyst strenge Ord yver alle som ikkje heilt cg fullt bøygde seg for fallen Dom; og Kongen fekk høyre, at det var Norigs Grunnlov, han no som elles hadde aa rette seg etter. Den heilt og strengt lovlydige Framferd fraa Storthings- og Folkesida tok etterkvart til aa verke; Folk av alle Parti trøytna av Statskupsnakk og Valdsdraumar; og um Regjeringsflokken harma seg hardt paa Høgsterett, som ikkje hadde sprengt Riksretten, og paa Kongen, som med alle store Ord i Røyndi hadde gjevet etter, - sistpaa laut Mgbl. vedgaa, at det revolusjonære Høgre var sprengt. Fraa 3die April vart det freista med eit nytt Stridsstyre: "Aprilministeriet" (3 av Selmerministrarne, som var mindre skyldige enn dei hine og soleis hadde sloppe med ei Pengebot, og dertil nokre andre, endaa meir ukjende SIDE: 360 Menner av Morgenbladsflokken). Men dette Riksraadet vart ikkje gamalt. Odelsthinget tok til aa granske etter visse lovlause Ting, som hadde vore sette i Gang i Riksrettstidi: store Mengder med Gevær var flutte og sundskruva; Hèrstyrken i Kristiania hadde vore væpna med skarpt, og Kanonar hadde stade ferduge til Bruk paa Akershus Festning. Den nye Forsvarsraaden vart innkalla, men gav ikkje heil Greie; den gamle skaffa Lækjeattest og svara skriftlegt, men ikkje fullt upplysande, han heller. Tale var der òg um aa kalle inn den nye Statsministeren, Chr. Schweigaard, til aa faa upplyst, korleis det hekk ihop med, at Selmer skulde ha møtt i Riksraadet etter at han var dømd. Det vart i det heile so ugreidt for det nye Riksraadet, at det søkte Avskìl fyrr April var til Endes. Og etter ein faafengd Freistnad, som ved Dr. O.J. Broch var gjord med aa faa i Stand noko som eit Soningsministerium, sende Kongen Bòd til Johan Sverdrup og lét honom skìpa Regjering. (Til Hjelp for Kongen var L. Smitts Framlegg b alt fyrr vedteket: Riksraadssaki med eit Tillegg um, at fraagjengne Riksraadar kunde bli valde til Thingmenner fraa kva Valkrins som helst.) Den 26de Juni var Sverdrups Ministerium ferdugt og den lange og leide Striden til Endes, og heile Folket kom i Festlag, av di det endeleg skulde bli Ro og Arbeidsfred. I Thinget møtte Riksraadet fyrste Gong den 2dre Juli 1884.