Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - SIDE: 3 Til deg, du Hei og bleike Myr med Bukkeblad, der Hegre stig og Heilo flyr, eg gjev mitt Kvad. Til deg, du visne Lyng um Haug, der Draumar sviv, eg gjev min Song um Dimd og Draug og dulde Liv. Eg kjenner deg, du Trollheim graa, du Skugge Natt! Eg rømde rædd; men stundom maa eg sjaa deg att. Eg kjenner deg, du Havsens Marm med Galdre-Song; du gauv meg Gru i rædde Barm so mang ein Gong. Eg kjenner Striden tung og sein mot Trolldoms Vald. Gud hjelpe oss for brotne Bein og Mannefall! Eg kjener deg -- eg kjenner deg, som ikkje vann! -- Eg saag din Strid, eg veit din Veg i Skugge-Land. Eg røynde sjølv den Striden stygg i mange Aar, med ville Mod, med bøygde Rygg, med svære Saar. SIDE: 4 Du um meg sviv, du hjaa meg sit, du arme Aand! I meg du enno riv og slit i dine Baand. Eg veit det vel: dei sterke Troll, den Vilje rik; ein Baat i Foss, eit Kvad i Moll, sløkkt i eit Skrik. -- Men Lerka stig fraa gløymde Grav med Sigers Ljod; og Vinden stryker inn av Hav so frisk og god. Og um me kjenner Graat og Gru og Saknad saar, so maa me Lerkesongen tru, som lovar Vaar. SIDE: 5 Heime. Veslemøy ved Rokken. D'er Haust. Det ruskar ute med Regn og kalde Vind. Smaafuglen flyg mot Rute og vilde gjerne inn. Men under Omnen god, der ligg paa Sekkje-Pute han gamle Mons i Ro. Der ligg han trygg og drøymer Og blinkar stilt og smaatt og alt i Verdi gløymer og hev det varmt og godt. Og segjer ingin Ting, men liksom inn seg gøymer med Rova sveipt i Kring. Som Silke-Nøste fine han ligg i mjuke Skinn med Svevn i kvar den Mine og alle Kløar inn. Og glyrer likesæl med kloke Augo sine og murrar smaatt og mèl. SIDE: 6 Skal vìta kvar du vankar i blide Draumar no? Kann hende dine Tankar seg svæver lint til Ro i gamall Minne-Krins, som stilt i Hop seg sankar fraa den Tid du var Prins? Venaste Prins i Verdi du gjekk i Skogen grøn med Gullhaar yvi Herdi og ung og keik og kjøn og tenkte paa den Møy som gjekk og henta Bæri so vide under Øy. Daa kom den Trollheks blide med Sving og Sveiv og Svins fraa Trolleheimen vide og saag den vene Prins. Men skræmd han fraa ho skvatt. Daa las ho Trollbøn stride og gjorde han til Katt. Sidan so vidt han flakkar igjenom Skog og Skar, langt yvi Berg og Bakkar, og kjem til okkons Gard. Her kann i Ro han døy. Her vil han kvile, Stakkar, og tenkje paa den Møy. Aa hu! det ruskar ute med Regnvind sur og graa; Smaafuglen flyg mot Rute og liksom bankar paa. Men under Omnen god du Mons paa Sekkje-Pute skal drøyme lognt i Ro. SIDE: 7 Kvelding. Snøen fell i graae Kveld stilt or mjuke Lufti. Stilt og tett, lint og lett; legg som Dunseng mjuk og slett dunkvit yvi Tufti. Veslemøy vondlar Høy i den myrke Løda. Nisselaatt kvìsar smaatt; Tuftekall seg likar godt, naar Buskap fær si Føda. Gamall Kar han er i Gard; strengt han all Ting agtar. Fylgde blid fraa fyrste Tid med i baade Stræv og Strid; og helst han Fjose vaktar. Difor òg veit han fjaag kva han hev i Vente. Graae-Kropp, Raude-Topp kvar den Kveld sin Mjølke-Kopp fær av snilde Gjente. Mat ho ber til Kui kjær, og kvar og ei ho kjæler. SIDE: 8 Gjerne ho stullar so: alltid var ho dyregod og aldri for Nissen fæler. Varme Brunn til tyrste Munn hit fraa Eldshus ber ho. Fær so snøgt Ljos i Lykt, mjølkar Kui lognt og trygt; og breddfull Bytta fær ho. Stelt og god Kui so roar seg til Nattenn'. Jortar smaatt, legg seg godt; Tuften kjem med enn ein Dott; dansar so med Katten. I Omnskraai. Dei hev gjort fraa seg i Kjøk og Fjose, men d'er for tidleg aa kveikje Ljose. Lars Dreng maa stulle i Stall ei Stund. Ho Mor, ho tek seg sin Skùmingsblund. Daa inn dei tuslar fraa andre Garden, han litle Per ho snilde Maren. Det er so varmt i den logne Kraa, og no dei Sogur vil høyre paa. Det er den Moro dei helst vil velja; og Veslemøy kann so godt fortelja. Det gjeng med Segnir og Æventyr og løgne Rispur um Troll og Dyr. SIDE: 9 "Han Helge Haaland so vide jagta; ein Gong i Byen han laag og slagta. Men daa han kom seg til Holmesylt paa Vegen heimatt, daa vart han tryllt. Det var som Fjelli dei hadde flutt seg; det var som Leidine hadde snutt seg; og Jord var Vatn, og Vatn var Jord, og Hav var Fjellgard, og Sud var Nord. Han hadde gløymt kvar han heime budde; i Ring han tulla, og so han snudde. Attende bar det so snøgt som Eld; det leid paa Tidi; det var alt Kveld. Han kjende plent som det saug og drog 'n. Med ein Gong stod han i Vatneskogen. Daa vart han fælin, det maa dé tru, og andre Gongen so laut han snu. Og berre Søyla han gjekk og glatt i, og meir og meir vart det svarte Natti. Og Leidi burte var so for han, som han skuld' vera i framandt Land. Og langt og lengi han gjeng og flakkar; sist stend han ør millom bratte Bakkar. Her aldri fyrr han i Verdi var. Men so med ein Gong han ser ein Gard. Og glad vart han, der han stod forlegin, og inn han gjeng og vil spyrja Vegen. Men aldri Orde so fær han frett. For slik ein Gard hev vel ingin sétt. Det berre glimar og glor og blenkjer fraa Krakk og Kraa og fraa Bord og Benkir; og Perlur hev dei um Hals og Haar, og Sylvstas singlar kvar Gong dei traar. SIDE: 10 Han gløymer reint kva det var han vilde; og alle her er so hjarte-snilde. Dei stullar um han i Rad og Krins med Drykk og Mat som han var ein Prins. Han gløymer heime og alt der ute; snart er han sessa paa Silkepute. Der sìt han stirer og er som ør; d'er nett han svarar, naar nokon spýrr. So tidt han tyrster so kjem med Krusi den vene Dotteri der i Huse. Slik Dros i Verdi han aldri saag; reint som ei Hildring det um ho laag. Han ser paa Gjenta som vil han daane; ho smiler til han, so han kann braane; Den Gamle nikkar og segjer daa: "um du ho likar du kann ho faa." "Ja fær eg henne og dertil Garden, so kund' eg aldri bli betre farin." "Ja Garden fær du naar fraa eg fell, og Bryllaup held dé i denne Kveld!" Og alt gjekk godt til um Natti seine, daa dei i Brur-koven vart aaleine. Daa alt med ein Gong han skýna maa; for Huldrerova so fær han sjaa. Daa baade fæle han maa og flire, og Kniven dreg han i Hast or Slire; i same Stundi det gjekk eit Rop, og svart og burte var alt ihop. Han fann seg att under Haalandsaasen med vondt i Hovde og vaat og frosin. Daa alt han skýna: i heile Gaar han hadde gløymt lesa Fadervaar. SIDE: 11 Men sidan tidt, naar han einsleg staaka, han denne Huldremøy atter raaka; og daa med Taarir ho klaga seg: "du kunde frelst baade meg og deg." Det er nok mange i Haug og Hamrar som gjeng og lengtar og stilt seg jamrar; dei saknar saart baade Sol og Dag; men talmast maa dei i Tusselag." Sporven. Smaa-Sporven gjeng i Tune og tippar Korn og ribbar Straa og hev so god ein Une og lær aat Katten graa. Pip, pip, det so seg lagar alle Dagar, at Monsemann meg jagar, men kann meg aldri faa. Eg er so lett paa Vengen, og Mons maa sleikje seg um Trut; kvitt, kvitt, den gamle Drengen, han fekk so mang ei Sut. Og um i vide Ringar Hauken svingar, eg burt meg kverv og kringar og slepp av Leiken ut. Eg lìver Dagar lette og er fornøgd, aa ja, aa ja! Kvar Dag eg fær min Mette som eg det best vil ha. Pytt, pytt, kven spýrr um Føda? Nok i Løda! Der ligg den rike Grøda; der kann eg berre ta'. SIDE: 12 Og tidt eg fær i Joli ein Godbit fin av Veslemøy; og frys det, hev eg Skjol i det gode varme Høy. Og so -- kvitt-kvitt, Gomaar'n! so kjem Vaaren; daa fri paa Vengen borin eg byggjer Reir paa Øy. Det syng. Linnvêr og Sus og skodde-vaatt. Maaneglyttar i sprengde Nott. Skodde maaneljos, mjølkekvit skuggelett velter hit og dit. Skuggar vaknar og driver av. Susing syng fraa det stille Hav. Live drøymer i Trolldoms Bann. Tung ligg Svevn yvi Land og Strand. Veslemøy søv i sin Omnkraabenk. Lint henne vekkjer ein Maaneblenk. Dvaledøyvd, magtlaus, or Svevnen raadd Skuggar ho skimtar i Maaneskodd. Lett under Glas trippar Bukketraav. Vinden susar med Sukk um Nòv. Veks og voggar som Tonebrus. Inn skjelv Song so linn og so fus. SIDE: 13 Aa veit du den Draum, og veit du den Song, so vil du Tonane gøyme; og gilja det for deg so mang ein Gong, rett aldri so kann du det gløyme. Aa hildrande du! Med meg skal du bu; i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu. Du skal ikkje fæle den svale Nott, daa Røtane gror ned i Jordi; du saag i Draumen det Maane-Slott og høyrde dei Leikar-Ordi. Det frævest i Blund, det grønkar i Lund, og Dagen ei kjenner den Sæle-Stund. Du skal ikkje fæle den mjuke Nott, daa Draumen slær ut sine Vengir i linnare Ljos enn Dagen hev aatt og Tonar fraa stillare Strengir. Det voggar um Lid, det svævest av Strid, og Dagen ei kjenner den Sæle-Tid. Du skal ikkje fæle den djupe Nott, som søv under svivande Eimar og ser gjenom Gru og ser gjenom graatt langt inn i dei draumhulde Heimar og voggar deg linn og lullar deg inn fraa Dagen den trøytte, av Soli blind. Du skal ikkje ræddast den Elskhug vill, som syndar og græt og gløymer; hans Famn er heit og hans Hug er mild, og Bjørnen arge han tøymer. Aa hildrande du! Med meg skal du bu; i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu. SIDE: 14 Fyrivarsl. Veslemøy ligg og drøymer i Morgonstundi graa og ser si sæle Syster for Sengebenken staa. Mjukt fløymer det kvite Lakan ikring den Skapnad fin; so vent det skimrar og lyser med underlegt Bivreskin. Eit Staup av Sylve klaare i magre Hand ho bèr. Dei store stille Augo med Sorg paa Veslemøy ser. "Du arme, unge Syster!" ho kved med kjærleg Sut, "her er den Kalken djupe, som du skal tøme ut. Du hev den tyngste Lagnad som nokon her kann faa. Det som i Natti seg løyner, det skal du skilja og sjaa. Di legg det svikefulle Snaarur i Vegen din og lillar lint og lokkar og tryller dit unge Sinn. Aa sjaa deg, sjaa deg fyri! Du hev so myrk ein Veg. Men naar du ut vil glide, eg er ikkje langt fraa deg. Aa sjaa, aa sjaa deg fyri! Vegen er myrk og glatt. Men ljuv er ljosnande Morgon alt etter den tunge Natt." Veslemøy vak med Glede vil helse si Syster god. SIDE: 15 Daa lyste gjenom Rute den fyrste Morgon-Glod. Den sæle, kjære Syster gleid burt i Ljosken linn. Det drogst ein Sukk som døydde i vaknande Morgonvind. Sundagsro. Frosten knakar i Nòv og Vegg; Soli gløser og søv og legg sitt Eldskin raudt yvi Snøen Frostskodda heng som svivande Bru yvi Isar og Heid i Upp og i Sud; men fri ligg vinterstill Bøen Inne ho Gamlemor brille-klok ved Bordkanten uppe les i si Bok og tenkjer paa siste Ferdi. Ved Omnen jønnraud Ungdomen sìt og steikjer Skivur og knaskar og ét; det er det beste i Verdi. "Kva er det som tyt og aldri tegjer i villan Heid?" "Bekken han tyt og aldri tegjer paa langan Leid." SIDE: 16 "Kva er det som høgger heile Dagen og Flis ikkje fell?" "Klokka ho tikkar heile Dagen og lange Kveld." "Stogo full av den graae Ull som ingin kann taka?" "Røyken er denne lette Ull, som ingin kann maka." "Det kjennest paa mjuke Kattesnute baade varmt og kaldt; d'er ikkje inne og ikkje ute, men tekt yvi alt?" "Og ikkje inne og ikkje ute, baade varmt og kaldt, det er i Glase den klaare Rute med Tak yvi alt." "Rundt som eit Egg og langande langt som ein Kyrkjeveg?" "Garn-Nyste er baade rundt og langt, kann eg segja deg." "Fire heng og fire gjeng, naar Lauve det spretter; tvo stend i sky; tvo finn Vegen til By, og ein diltar etter?" "Kui med Jure paa fire gjeng, naar Lauve det spretter; Horn stend i Sky; Augo ser imot By; men Rova sleng etter." "Brunt i Roti det lær til deg, men kvitt uppi Toppen; under eit Aaklæd' det spelar seg, og gjer godt i Kroppen?" SIDE: 17 "Ny-Øle æser og brunt seg dreg, med Skùmhatt paa Toppen; i aaklæd-tekt Kjer so spelar det seg og gjer godt i Kroppen." "Um Vinteren veks eit underlegt Tre, men minkar um Vaaren; Roti snur upp og Toppen ned, og smal er han skorin." "Jokulen er dette Vinter-Tre, som minkar um Vaaren; han heng under Take med Toppen ned, og smal er han skorin." "Vaar Herre fær det visst ikkje sjaa, men me ser det kvar Dag?" "Sin Jamlike er det han ei fær sjaa, men som me ser kvar Dag." "Rotlaus veks det av lange Røtar. Um Dagen det skrid paa tvo, men til Morgons paa fire Føtar, um Kvelden paa tri?" "Mannen veks rotlaus av mange Røtar fraa Adam av. Og fyrst han kryp; so gjeng han paa Føtar, men sist med Stav." Veslemøy synsk. Gamlemor ventar. I mjuke Kòle-Ljose ved Omnen glødd og varm ho Gamlemor snur paa Rokken sin og tøygjer den magre Arm. SIDE: 18 Um skrinne skrale Lìkam ligg Kjolen grov av Ull. Hovude bøygjer seg sveipt i svart, -- ein nikkande Klædetull. Med skrukne Knokehandi ho dreg den lange Traad. Rokken knurrar sin gamle Song, som lite ho høyrer paa. Rundt Golv um gamle Veggir som Bøyg i krulla Ring gaper den skùme Skugge-Natt og gløyper alle Ting. Viker og fram-att dreg seg or Myrkeheimen stor og blundar stilt og geispar tomt og drøymer rædd og glor. Upp av den graae Skùming stig som ei Aand or Grav Gamlemor sin Skugge vittande att og av. Og Rokkeskuggen sviver paa Veggen skakk og graa, og Hovud-Tullen nikkar smaatt mot Rokken til og fraa. Og Kòla brenn so dauvleg, og Kola brenn so blaatt; Mor tekst med tunge Tankar: er noko tids i Nott? Det græt um Nòvine ute, det dunkar i Vegg og smell; ei Uro prikkar i Barmen: er noko tids i Kveld? SIDE: 19 Daa stansar Rokken braadt, og Kroppen lyer stiv; ho høyrer Stìg; det spring som galdt det Sjæl og Liv. Ho høyrer Stýn og Sukk og strøypte Andedrag; ho høyrer Bøn til Gud og liksom Hjarteslag. Ho reiser seg og gjeng uroleg att og fram og krossar seg og bed: "aa Jesus, du Guds Lam" ... Og Klokka gjeng so seint, og Klokka gjeng so smaatt, og Klokka døyr og stansar ... -- "Aa gjer det fredt i Nott!" Og ute er det svart, og ute er det stygt, og ute uler Vinden; -- "aa gjer det fredt og trygt! Og midt paa svarte Heid, der flyg den Arming no med Ryggen kald av Rædsle; aa send ho heim i Ro! Eg høyrer inkje meir ... Aa, hjarteleg eg bed, aa send mi Veslemøy til Mor si heim med Fred!" -- Daa høyrer ho paa nytt den same skræmde Gang, det same Andetak, det same Livsens Sprang. SIDE: 20 Upp Døri flyg med Brak; inn stuper Gjenta kvit med Munnen turr og opin, med Augo utan Vit ... "Mor -- Mor, eg er so rædd. Her er so stygt og svart. Og, du, -- i Grave-Heid, der saag eg noko rart" ... "So, Barn; her er du trygg. Her naar deg ingin Draug. Kom, set deg. Vart du skræmd? Eg høyrde kor du flaug. Her; drikk ein Drope Mjølk. Og roa deg ei Rid. -- Eg kvakk! So vel eg aldri visst høyrde Fylgja di." Veslemøy. Ho er mager og myrk og mjaa med brune og reine Drag og Augo djupe og graa' og stilslegt, drøymande Lag. Det er som det halvt um halvt laag ein Svevn yver heile ho; i Rørsle, Tale og alt ho hev denne døyvde Ro. Under Panna fager men laag lyser Augo som att-um Eim; det er som dei stirande saag langt inn i ein annan Heim. Ho gjeng aat sin Omnkraabenk og set seg, men veit det knapt, SIDE: 21 og tek denne Mjølkeskjenk og sit der roleg fortapt. Berre Barmen gjeng sprengd og tung, og det bivrar um Munnen bleik. Ho er skjelvande sped og veik, midt i det ho er ven og ung. Syne. " -- Nei Mor, det kann du tru med Lit; eg misste korkje Hugs hell Vit. D'er ingin Draum eg fèr i. Nei; vel eg veit, for fyrste Gong eg saag inn gjenom Glytten trong inn i den andre Verdi." -- "Daa fekk du Feigmanns-Gjerdi." "Syt ikkje, Mor, for Veslemøy! Det er kje eg som burt skal døy og meg i Naa-Ham hylja. Men Morbror hev me misst i Kveld. Eg møtte han i Grave-Dæld. Han skein som Moreld-Bylgja." -- "Gud vil honom naadig dylja." "Det myrkna yvi Haug og Heid, og Skùming dulde Lengd og Leid. Eg gjekk med Gud i Tankar. Daa vart det stilt som djupt i Grav. Det var som Verdi sovna av. For Øyro Blode bankar ..." -- "Alt Dult i Myrkre vankar." "Eg vart kje rædd. Eg undrast smaatt ... Daa ljosna fram av tette Nott ein Mann i Maaneskins-Lakan. Eg kjend' han vel og venta stilt. "Far vel," han kviskra kvævt og mildt. Og burt i Lufti rak han." -- "Gud i din Himil, tak han!" SIDE: 22 "Daa var det som eg lukta Lik; og høgt i Heíi gól eit Skrik. Eg vitlaus vart og fæli og sprang i Ørska villt min Veg, til glad eg her fekk finne deg. Men Minne er eg sæl i." -- "Gud æveleg glede Sjæli!" Haugtussa. Ein Dag dei spurde med Kolning um Munn, at Mannen var daain i same Stund, ja nett i den same Time. Daa skalv den unge i Hùg og Hold: "no maa eg sjaa baade Draug og Troll og Gasten med Haari lange." "Gud trøyste deg daa, du Veslemøy; det vøre deg betre du maatte døy, so fingje du Fred i Jordi!" "Aa heller vil eg med Augo sjaa, enn dauv og blind gjenom Verdi gaa og ikkje det sanne skilja!" -- Sidan saag ho i Haug, paa Voll, baade Nisse og Nøkk, baade Draug og Troll og Gasten med Haari lange. SIDE: 23 Tidt mullande gjekk ho med myrke Ord og skræmde stundom si eigi Mor; dei sa ho vanta paa Vìte. I Lyngmarki nord millom Haugar tri, der gjekk ho gjætte si meste Tid. Og Haugtussa vart ho heitand'. Jol. Ungdom. Det er Joletid; det er Annandag. Hjaa Gamlemor held dei sitt Danselag. Dit flokkar seg Gut og Gjente. Føre er fælt med Snø og med Slaps; Vegane er berre Grugg og Graps; men alle so er dei plente. Me veit kor det er i Ungdomens Tid; etter all den kvardagsleg' Sut og Strid ein Leik so hjarteleg smakar. Og Gleda er gjæv og Gleda er kjær; dei hoppar som Folar og Rundkast slær og spenner i Golv so det brakar. Og Guten drikk seg eit lite Mot; so sullar dei fram paa dansande Fot og held seg i varme Hendar. Aa hei! ropar Guten og svingar sin Arm; og Gjenta smyg etter so sæl og varm og lær med dei kvite Tennar. SIDE: 24 Og Gleda svell i den unge Barm; gløymd er baade Strid og Sutir og Harm, og Live stormar og strøymer. Hugen leikar og Augo lær, Elsken gløder og Hjarta slær; det er Stundir ein aldri gløymer. Men vert det for mykje med Drykk og Braak, og vaknar Sinne med Slaasting og Staak, daa kjem han, den vonde Mannen. Og sìt i Kraai og flirer og glor. Og daa gjeng det laust med Meinferd og Mord, til dessmeir Hugnad for Fanden. Daa fèr ei Uferd so mang ein Gut, og Gjenta kjem ut i Skam og i Sut, og Gleda vendest til Vaade. Di skal me fagnast paa sømeleg Vis og all Tid gjeva vaar Herre Pris, som unner oss Liv og Naade. Lage. Aa hau deg og hei, no tek Fela i, og ho lær og læt og ho syng og græt; aa kom, aa kom no, du Gjenta mi, no skal me sulle saman. Aa lengi gjekk me no kvar for seg og lengta so langt og tenkte so mangt; no hev du meg her, og no hev eg deg; det er so godt eit Gaman. Aa hugsar du sist paa den grøne Eng; eg sneidde og slo, du breidde og lo; so sat me kvilte paa Moseseng; aa du, det var blide Dagar. SIDE: 25 Eg saag paa deg og du saag paa meg, og me lo so godt og forstod so godt; eg tenkte med meg: dette jamnar seg, og sidan seg allting lagar. Aa ja, du Gjenta mi, det er so lang ei Tid; eg segjer fritt, og tenkjer tidt: aa var me no alt paa Veg! Her er so leidt og kaldt, og d'er so langsamt alt, men hadd' eg ho eg meiner no, so sytt' eg kje meir for meg. Aa hei! lat oss danse med' Dansen gjeng! no Soli ho snur, og Joli ho snur; lat gaa det paa Kar, lat gaa det paa Spreng! No gjeng det paa rette Maate. Til Vaars, kven veit, stend ein annan Dans; hei! det skal bli Stell, hei! det skal bli Smell; ja daa skal me leike forutan Stans, aa du, so glade og kaate. Og rundt dei sviv i laage Rom med Hopp og Hiv og Fele-Ljom, og Guten rak i faste Tak si staute Gjente svingar. Dei stormar paa med Kast og Spenn fraa Kraa til Kraa so Duren stend; SIDE: 26 og Drengen blid med Drosi si um sæle Hjaasvæv' tingar. Men Gjenta vâr med Smil og Spott gjev snøgge Svar til Glis og Laatt; og Øle renn, og Blode brenn, og Slaatten kved og klingar. Haugtussa ho sit i myrkaste Kraa og ser paa og myler og mumlar; ho ser det dei andre ikkje kann sjaa, som villt seg i Dansen tumlar. I Stogo det kryr med alle Slags Dyr; dei hoppar som Skuggar og flyg og flyr. Kvar ein og kvar ei hev Vardyvle sitt, det fylgjer so trugi sin Herre; det eine er svart, det andre er kvitt, eit stygt og det andre verre. Aa kunde dei sjaa! dei fælte visst daa og Vondskap og Villskap seg vende fraa. Han Topp-Ola Leite strokin og stram, som sviv der med Midja den svange, han hev til Fylgje ein Haneham med Sterten og Sporane lange. Han Daase-Per Skau, han heve ein Sau, og sløge Jo Bliland hev Reven raud. Han Late-Knut Aase, Likesæl-Knut, maa fylgjast med Feitsugga fæle; SIDE: 27 han Andrias Haaland, den Gjentefut, hev Bukken hoppand' i Hæle; men søtmælte Svein, som gjeng der so rein, hev Vargen den graa' med dei lange Bein. Med Slurve-Jens fylgjer ein utsvelt Gamp, han fekk korkje Høy eller Vatten; og Bjørnen er med han Sterke-Lars Kamp; men Haale-Jakop hev Katten. Han Kristian Skar vil vera slik Kar, men Hare-Pus spring i hans Fotefar. Ho Skravle-Guri, ho hev ei Geit med Horni som kvast kann rispe; med Rund-Malli hoppar ein Smaagris feit, og Berit Floks hev ei Tispe; ho Mari der nord, ho heve ei Skjor; ho Langskankle-Rakkel hev Merri stor. Ho Maren og Mette og Lisabet og Stine fraa Storbrekke-Møne og Jòrina Klopp og Olina Klett, dei hev berre kvar-si Høne. Men Megga fraa Aas, med Sylv under Laas og Garden aaleine, ho hev ei Gaas. So leikar dei rundt i lysteleg Dans, paa tvo Bein og andre paa fire; det svingar med Arm og sveiver med Svans; det dissar i Stokk og i Spire. Daa høyrest det Traakk. Inn støler ein Flokk ... Jau no skal me sjaa her vert folksamt nok! Huldri or Haug, Tuft og Dverg og Draug, SIDE: 28 Bøyg og Bustetroll bykser inn i Koll; lufsar i Kring lett som inginting, kravlar upp paa Kant og Kiste; lempar seg Rom midt i Staak og Ljom, dansar der i Kraa; ingin kann det sjaa; Gryte og Kjel, Horn og Tussespèl Læt ein Laatt som ingin visste: Vatsdrope-Klunk, Bekkje-Surl i Jord, Vindgraat av Vest, Baaresus av Nord, Kviskring i Kraa, Dùn av døyvde Ord, Kvasl av Lauv, som fell fraa Kviste ... Sulle no, tulle no, Graakall og Graakulle, tulle no, sulle no, svævd er Sol; humpe no, hoppe no, Graatopp og Graatoppe, hoppe no, humpe no, hau! d'er Jol. Bummel, Bammel, Rokkedans og Rammel, myrkt fraa Berg til Blaane. Bammel, Bummel, Rangedans og Rummel, sløkt er Sol og Maane. Og villt og villare, hei! det gjeng, hei! kringande deg, hei! svingande deg; no gjeng det paa Kar, no gjeng det paa Spreng, SIDE: 29 no gjeng det forutan Maate. Og aldri saag du slikt Hurlumhei med Sveim og med Staak, med Bræl og med Braak; det durer i Natti paa langan Leid, og dei er fulle og kaate. Tingel, Tangel, Rumledans og Rangel, Brak i Bjørnekjole ... Og her er Guten, aa hei og haa! gjenom Berg og Fjell, gjenom Os og Eld; aa vil du meg ha, so kann du meg faa; eg fær naar eg berre peikar. Aa kom med Truten, aa haa og hei! slik drusteleg Dreng kann du faa i Seng; det finst kje slik Kar um til Rom du reid; aa ser du kor lett han leikar. Tangel, Tingel, Vavredans og Vingel; godt og myrkt i Joli .... ......................... -- Veslemøy sit som tryllt og glor, og tungt av Barm ho andar. No gjeng det baade ned og nord; for Troll og Folk seg blandar. Og Ljosi dovnar. Myrkre meir og meir seg saman ringar. Tussar tumlar seg fleir og fleir. -- So stryk det upp med Springar: Aa gjævaste deg, eg giljar for deg, aa sulla med meg i sudeli-dudelidei. SIDE: 30 Venaste deg, aa venta paa meg, no kjem eg til deg i dudelidei. Aa hildrande du, no vil eg meg snu og byggje og bu i Haukeli-Haukeli-hei. Gildrande du, med meg skal du bu og Rokken din snu i Haukeli-hei. Ragg skal du spinne, Traad skal du tvinne, Sokk skal du binde, surelilei; eg skal deg sulle, stelle og stulle, hyggje og hu- -delideia ! Vev skal me renne, Rev skal me vende, Brisk skal me brenne, surelilei; Vogga skal knaka, Reinknok skal smaka, Braud skal me bak- -elibeia! Aa gjævaste deg! aa gilja til meg, og sulla med meg i sudeli-dudeli-dei; SIDE: 31 venaste deg, aa venta paa meg, no kjem eg til deg i dudeli-dei ... ................ ... Mjukt som i Graat tonar Harpelaat, lokkar lett og linn liksom Sumarvind, voggar seg blid, strøymer sterk og fri, svævest av i Draum og Stille; vaknar so spakt, velter fram med Magt, brusar upp i Brand liksom Marm ved Strand; søtt som i Blund stig ein fager Lund, elskhugvarm, med sorgblid Trille ... Fram dansar ein Haugkall fager og blaa med Gullring um Haare som fløymer; han giljar for Veslemøy til og fraa, og Tonar ikring honom strøymer. Aa hildrande du! Med meg skal du bu, i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu. Um Dagen er eg den brune Bjørn, som bykser i Skogane vide og laugar mitt Ragg i djupaste Tjørn og vassar i Straumane stride og leikar i Strand og raar yvi Land, so langt som ditt Auga det timja kann. Men naar det lid til Midnettes Bìl, og Dagen i Haug er gjengin, SIDE: 32 daa høyrer du Klunk og yndelegt Spel som lindaste Lokking fraa Strengen; daa kjem eg til deg fraa villande Veg og søv i din Arm, til det vekkjer meg. Men du skal sitja i Blaahaug Brur i Silke og Sylv so det bragar, og aldri kjennast saar eller stur i alle dei Lìvedagar. Aa hildrande du! Med meg skal du bu, i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu. Han rettar ut si bleike blaa Hand; ho skjelv av Uro og Otte Men daa den Møy skuld' kysse den Mann, daa hadde han Munn som ei Rotte. "Aa Jesus!" -- ho bed um Frelse og Fred og sig i Uvìt av Benken ned. I Gjætlebakken. Vindtrolli. Tsjuh! buh! segjer Nordan-Kvitskjegg, han hiver med myrke Vengir. Det yler og kvin yvi nakne Heid; det kvitnar um Aas og Engir. -- Tsju ........ Tsju-hu-huh! segjer Nordvest-Istroll, det velter Skip og Stamnar. SIDE: 33 Have rørest av djupe Grunn og bryt paa femtan Famnar. -- Tsju ...... Tsjui-lu! segjer Vestan-Havmann, han kjem so vide av Sjø. Lett leikar den Gut um brune Bakkar, men lite so er han stød. -- Tsju ...... Tsjui-lu! segjer Vestan-Havmann, han er so salt og vaat. Han lokkar med Sol og Blaaning blide, men helst det endar i Graat. -- Tsju ...... Tsju -- su! segjer Austan-Bergkall, han er so kvass og klaar. Han kjem fraa alle dei ljose Tindar med Snøhatt um snøydde Haar. -- Tsju ...... Sulilu! segjer Sunnan-Ljosalv, han susar i Lauv og Lyng. Blomar hev han i fløymde Haare og blæs paa Fløyte og syng. -- Tsju . . . . . . Sulilu, segjer Sunnan-Ljosalv; daa er det godt aa gjæte Daa er det lognt under solvarm Stein; daa vil mine Lomb seg kjæte -- Tsju ...... Sulilu! Aa du sæle Sùmar med Sol i Bakke og Bròt. Daa søv eg i Lyngen min beste Blund og vaknar utan Graat. -- Tsju ...... SIDE: 34 D'er kje greidt. Aa Stakkar kor du kulsar, du snilde Smalen min, i dette Ruske-Regne og denne vaate Vind! Der under Alve-Steinen, der er ei Livdekraa; der fær du inn-aat kryle og prøve um du maa Lindring faa. Men Kui ho vil heim att; det er so stridt eit Jag; ho hev kje Fred i Marki paa slik ein Regnvêrsdag. Men tomt det er i Lødo; kva skal me gjera der? Me fær no heller stogge og freiste um me fær noko her. Attunder Rundehaugen, der er kje fullt so stridt; der fær me trøyte Tidi, du gode Bùje mitt! Og kanskje Huldri slepper oss inn ei Stund hjaa seg; ho veit kor vondt me lider i Dag paa Gjætle-Veg, dé som eg. Alt tek det til aa renne ned etter Ryggen min; ufysi er det vaate innpaa det varme Skinn! Og Foten sokk i Myri, og Hol der er paa Taa, og vaat og tung vart Stakken; aa snilde Ku, du maa roleg gaa. Eg frys, so snart eg fær vel min Styng innunder Barm; daa lyt eg heim meg skunde til Mor i Stogo varm. Daa fær eg skifte Klæde og kvile meg ei Stund; og de fær Mjøl og Syddre og gode, varme Brunn aat svoltne Munn! Fuglar. Kra! Kra! segjer Kraaka, ho flyg so tungt under Sky. Ho klæd seg i Vadmaal godt og graatt utan Stas og Kaupe-Ty. SIDE: 35 Ho gjeng paa Aakren i Flokkar og veit seg so klokt aa snu. Ho er seg so vyrdsleg ei Bondekòne; men ingin skal henne tru. Ho gjeng i sitt lovlege Yrkje der kringum Gjerde og Vegg; men naar ein so skal sjaa seg til, so hev ho teki Egg. Skrat! Skrat! segjer Skjori, ho hopper so lett i Kring. Skvatrar og vippar med Vele sitt og duger til ingin Ting. Det er ei Fantekjering; ho fer med Slarv millom Tre. Garpar og gjøner og lær og lyg; og stundom stèl ho med. Kvirrli-kvitt! segjer Staren, der svartgrøn i Sol han skin; han er so hoppande glad ein Unge, og plent som ei Perle fin. Tipp, tipp! segjer Erla, der stillt ho hoppar og smett. Ho er som ein litin Barnetanke, so rein og blaa og lett. Smekk! smekk! segjer Steindilpa ho smattar so trygt og turt. Men vesle brune Fuglekongen, han kjem millom Blomar burt. Tirli-ti! segjer Lerka, ho stig og stig imot Sky. Kvar Gong ho tirlar i Morgonstundi, daa verter Verdi ny. SIDE: 36 Tirrli-ti! segjer Lerka, ho sviv under Kvelven fritt. Kvar Gong ho tirlar i Morgonstundi, det kitlar i Hjarta mitt. Vi -- vipp! segjer Viba, ho rid seg so høg ein Hest. Fjør hev ho i Hatten, og Fløyels Kufte, og kvite Silkevest. Eg kjenner so vel dei vene Eggi i grøne Tuve-Reir. Eg tok deim; men Mori bad so saart; -- eg gjer det aldri meir. Men Heluna, vene brune Fuglen med svarte Fløyels Barm, -- kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve, daa vert eg i Hjarta varm. Men Heluna, vene brune Fuglen, som stig meg so stilt imot, -- kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve, det græt meg i Hjarterot. Under Jonsok. Sunnan-Regn, Sùmar-Regn droplar lint fraa lettslørd Himil, svalar sælt den svidde Lufti, doggar mjukt dei brende Bakkar. Drýs og droplar godt og lengi; lækjer Jordi, laugar Vaaren; held so etter velgjort Arbeid mildt og rolegt upp mot Kvelden. Og det opnar seg og andar, Blom og Blad og alt som lìver, Stylk og Straa og friske Lyngtopp, Pors og Brisk og beiske Triblad. Heluna: Heilo. SIDE: 37 Andar ut si varme Sæle i dei tusund, tusund Angar, tusund friske, fine Angar, -- til som Balsam Lufti fløymer. Og ein Klaar-Eim sveiper Jordi, Eim av Livsens Elsk og Yljing, som det lette Slør um brune runde kjælne Brurebarmar. Veslemøy med stille Buskap driv imillom Rundehaugar nord ikring den svarte Tjørni, som gror att med Myr og Mose. Faarleg er den Hengje-Dinsa, klædd med Bær-taag og med Myr ull; ned-paa svarte Evje-botnen søv ein Lyngorm lang og diger. Men i Bakken Fêe beiter, nippar av den unge Lyngtopp; Lombi dansar rundt ikringum; søkjer so si Mor og pattar. Og som skire Sùmarkvelden legg seg mjuk um alle Markir, og den ljose varme Kveld -- røyk hildrar alt i Dis og Dimme, -- Daa sin Bunding burt ho gløymer, Veslemøy, der still ho vankar, og i tankelause Tankar sig ho av og ser og drøymer; ser det livne under Leite, ser det vakne millom Steinar, ser paa hulde Aaker-Reinar fager Bøling søkje Beite. Haugmøy i den blaae Stakken, prydd um Barm med Sylvlauv fine, sìt paa Tuva under Bakken og straar Salt aat Kyrne sine. So ho reiser seg og lokkar; Haare fløymer yvi Herdi; SIDE: 38 Bøling vent i Rad seg flokkar, og mot Fjelle rekkjer Ferdi. Ku for Ku, og gamle Dimmeld, Stuten stor som etter ruggar, synest som ei Rad av Skuggar mot den ljose Nordan-Himmel. Ut er slokna Avdagselden; graae folnar alle Skyir. Verdi ligg i Draum og lyder, og det gjeng som Song i Kvelden. Langt det vart aat dykk og meg inn-um Heime-Helle; no aat Sùmarstøl me dreg under Skarefjelle. Kom no, kom no, Kyri mi! Svalt det er i Skare-Lid. Ku-saata! Ku-saata! I Fjelle gror grønaste Aata. Kom Kyri! Kom Dyri! Kom Dimmeld og Dros, kom Randeliros, um Kveld! Under Nordan-Aas er godt, inn-i Huldre-Hagen. Lang er der den logne Nott, stutt er Solbrandsdagen. Og i Berge svalt og stillt er der Livd mot olmt og illt. Og naar Skodda sig um Aas og kvar Solglytt jagar, driv me rundt paa Ville-Raas og hev gode Dagar. Sky og Skodde yvi Lid, -- daa er Huldri trygg og fri. SIDE: 39 Ofte daa i svale Kveld Jutull for meg giljar, lovar meg sitt heile Fjell, um eg er til Viljar. Men so faatt eg fagnast kann med det tunge Troll til Mann. Huldri gjeng i harme Sut, maa i Elskhug brenne til den ljose Dagsens Gut, som ho ei fær kjenne. Gjerne bytt' eg Ham og Haatt, um med han og fekk det godt. Soli stig og Soli gjeng; Vinter kjem og lakkar; utan Vén og Brureseng Huldri veglaus flakkar. Leid er lange Lengtings Brand; aldri kjem den ljose Mann. Ku-saata! Ku-saata! I Fjelle gror grønaste Aata. Kom Kyri! Kom Dyri! Kom vanka med meg den villande Veg um Kveld! I Slaatten. No Ljaaen han syng paa den saftige Voll, og alle Smaablomane slær han i Koll, og Grase av Roti han sopar. Det gjeng seg so lett i den dogg-mjuke Eng; i Skaarane svingar seg Dreng etter Dreng og slær so or Vegen! det ropar. SIDE: 40 Ja svinga, du Slaattar, og Vollane snøyd! Det angar so godt av det nyslegne Høy, som Verdi var full utav Blomar. Det legg seg ein God-daam um Bakke og Bygd; det er som ei Ørske av Nøgd og av Trygd; det angar so hjarteleg Sùmar. Og gjev det vil skifte med Sol og med Vind, so all den Guds Gaava dei godt kann faa inn! Det vil eg so inderleg beda. Ja gjev oss ein Terre so god og so traust! Daa tarv me kje ræddast den folnande Haust; og Jol skal me halde med Gleda. Veslemøy undrast. Gjentunn' breider der Gutann' slær; so ropar dei til kvarandre og lær. -- Me veit, naar det er so laga -- . Ja lett det gjeng med Lentur og Fjas paa Vollen der i det fallne Gras. -- Me veit, naar det er so laga -- . Og skjemte og fjasa, -- lat gaa med det; det gjer eg kanskje ein Gong, eg med. -- Me veit, naar det er so laga -- . Ja tenk um eg raaka den Guten snilde, som ikkje aat Haugtussa flire vilde! -- Me veit, naar det er so laga -- . Ja skjemte og fjasa, -- det skìl ikkje meg; men tenk at Gjentunn' vil gifte seg! -- Me veit, naar det er so laga -- . Um Guten er ven, naar han litin gjeng, so vert han ljot, naar han veks til Dreng, -- Me veit, naar det er so laga -- . Terre: turt Vêr. SIDE: 41 Og endaa um Drengen seg vise kann, so vert han eit Troll so snart han er Mann. -- Me veit, naar det er so laga -- . Ja tenk! at dei lokkar deim til aa frie! Og tenk at dei vil til Kyrkje ride! -- Me veit, naar det er so laga -- . Dei veit dei hev berre vondt i Vente. Men endaa ingi vil gange Gjente. -- Me veit, naar det er so laga -- . Gjenta hev Moro, Kona hev Slit; men endaa hev dei so lite Vit. -- Me veit, naar det er so laga -- . Nei fyrr eg vil byte mitt Gjente-Kaar, fyrr gjeng eg og gjæter i hundrad Aar. -- Me veit, naar det er so laga ... Og fyrr eg vil inn i den Suti hard, fyrr gjeng eg og bed meg i kvar Manns Gard. -- Me veit, naar det er so laga ... Ja fyrr eg vil dragast med Barn og Mann, fyrr gjeng eg Fanteferd Land og Strand! -- Me veit, naar det er so laga ... Skjemte og fjasa eit Grand, -- lat gaa; men kysse eit Skjegg! Aa langt derifraa! -- -- Det var, -- um det var so laga? Dømd. Det kveldar um Haust yvi laage Land. Eit Havbrak vaknar ved Nordan-Strand. Blaakalde Skyir kviler i Vest. Dagsens Auga sloknar og brest. SIDE: 42 Myrane søv under Taake-Feld. Aa-sus varslar i stille Kveld. Trolldom lurer i Jordslags Eim; -- Veslemøy hastar med Smalen heim. Men nede paa Bøen, ved Elvestrand saag ho ein underleg gamall Mann. Knebrok hadd' han og Kufte sid; høyrde kje heime i denne Tid. Daa fekk ho so hjarteleg vond ein Kvekk; kunde kje koma av tverran Flekk. Men Mannen tusla paa Elvebard der attum den eldgamle Skiftesgard. Tusla og stræva forutan Ro; sleit og lyfte, men Garden stod. Lyfte og sleit utan Ro og Rast; men Steinane laag som i Muren fast. Daa skreik han og grét av Barmen trong, skreik og grét til det vart som Song. Eg hev som vigde Mammons Træl for vesal Vinning selt mi Sjæl; for dette arme Stykke Jord eg fraa meg Fred og Frelse svor. No finn eg aldri Heim og Hamn, Gud hjelpe meg i Jesu Namn! Den ut er dømd or Himmerik', som her i Verdi gjorde Svik; han miste Ord, han miste Tru og kann kje millom Venir bu. SIDE: 43 No veglaus driv min brotne Stamn, Gud hjelpe meg i Jesu Namn! Eg gjekk som ærelause Svein og flutte denne Deildestein; eg braut mitt Ord, og braut mi Tru og kann kje millom Venir bu. Eg finn kje Fred og Faderfamn, Gud hjelpe meg i Jesu Namn! Dei vil ta henne. Maaneskinsmøyane. Jordi søv i sitt Vinterlin. Bjørki den unge, rimkvit og fin, stend som i Sylve skòri, eller som bygd av Stjerneskin. Jordi søv i sin Vinterblund. Maanen lyser paa Himilrund. Tusund av Diamantar glimar um Grein i den frosne Lund. Braakveikt blenkjande, straalerein bivrar den Glitring um Kvist og Grein. Det er liksom Lunden lìvde, straadd med Perlur og Glimestein. Stirande inn i den sylvblaa Glans Veslemøy stend utan Hugs og Sans; daa ser ho med ein Gong Møyar, kvite Møyar som gjeng i Dans. Kvite Møyar som gjeng i Ring; stille sviv dei i Stìg og Sving. Det er som ein Dans i Draumar til Takt av stilslegt Sylvklokke-kling. SIDE: 44 Bygde er dei av Lufti blaa; Kjolar av Maaneflor hev dei paa, sauma med Stjerneglitter, løynande lett dei Barmar smaa'. Haare flyt i vallande Flaum ned yvi Rygg som ein sylvgraa Straum. Yvi dei bleike Vangar Stjerne-Augo i stille Draum. Aldri saag dei den varme Dag; stilt det er i det Ungdomslag. Stivt dei i Dansen smiler. Kalde søv desse Andlits-Drag. Lengi tryllt maa Veslemøy staa, drøymd den Dansen stirande paa. Daa nikkar dei som til Helsing. Og kverv i Luft som ein Frostrøyk graa. Heilagbròt. Ho tuslar stur i Kring og lite mæler og frys um tronge Bring og ymist fæler. Skal snart ho av og bu paa Drauge-Øyar? Kva vil dei henne, tru, dei bleike Møyar? Ho gjeng i kalde Vind, men heit maa brenne. Den vonde Styngen sin ho att fær kjenne. Imillom Ku og Lamb ho gjeng og drøymer, SIDE: 45 og vimar att og fram og all Ting gløymer. Ein Sundag med si Mor ho gjeng til Kyrkje; ho vil med heilagt Ord sin Vanhug styrkje. Det heng fraa Have inn med Musk og Væte. Døyvt syng i Skodda stinn det Klokke-Læte. Der millom Greftir sein og hugtung rek ho. Der ligg eit morki Bein; det til seg tek ho. Ved Barm med vyrdsam Agt ho vil det live; det skal den vonde Magt fraa henne drive. Kravsmannen. Ho ligg um Natt i Benken sin og lyder paa den tunge Vind, som læt og græt um Stova. Og Timar sig so smaatt um Senn. Ho frys og skjelv og stundom brenn; og aldri fær ho sova. Som so ho ligg der mod og ør, det bankar hardt paa Ute-Dør, og henne just det varar. Ho upp og ut og kring seg ser. Er Folk paa Veg i slikt eit Vêr? -- Ho spýrr, men ingin svarar. SIDE: 46 Tri Gongir slik ho fara maa; men inkje Liv der er aa sjaa. Daa maa ho ottast Faare. Ho breider seg i Benken ned, og so med Munnen att ho bed tri Gongir Fadervaare. Som der ho ligg i Sveitelaug, paa Golve blaanar fram ein Draug som upp av Jordi skotin. Han stend og stirer still og kvit. So hinkar han aat Sengi hit; tungt dreg han eine Foten. Av Rædsla nòmi ligg ho kald og kjenner seg i Daudmanns Vald, og Halsen inn seg snører. Den daude med sin valne Arm fùmlar seg inn aat strøypte Barm og ved det Beinbròt rører. "D'er mitt, d'er mitt," han mullar haas; "du braut den sterke Vigsle-Laas og stal mi Kneskjel-Spilre; kom att, kom att, legg Beine ned; fyrr fær eg ikkje Kvile-Fred, men maa som Dauding vildre." Han kverv; og smaatt ho vaknar or og graatande hjaa Gamlemor i Storeseng seg gøymer. Til henne alt ho segja maa. Daa finn ho Ro; daa ser ho Raad. Og snart i Svevn ho drøymer. Men ute Vinden strøymer. SIDE: 47 I Skodda. Ho stend for Glase, der Regne dryp. Ved Barmen hev ho ein Daudingklyp. Daa vaknar paa nytt det kalde Agg; ho paa seg riv sine Kyrkjeplagg. I Lin-Duk legg ho den Beinstubb inn og hastar til Kyrkja i Skodd og Vind. Der grev ho aat Beine so trygt eit Reir. Men daa ho skal sjaa, ho hev det kje meir. Som klumsa stend ho; leitar og bed; men burte er Duken, og Beine med. Daa kolnar ho burt, daa er ho kje glad; ho grev og leitar paa all den Stad. Ho grev og leitar med ville Mot; ho grev til det blø'r under Nagla Rot. Ho leitar til Handi er blaa og stinn; men burte er burte. Ho inkje finn. Daa tuslar det burte i Kyrkjegardskrok. Der stod ein Graakall, i Laatt seg skok. "Det skal du ha, du! haa-haa! hi-hi! -- I Gaarkveld gløymde du Mjølki mi!" Burte er han paa lette Legg. Vinden yler um Kyrkjevegg. Einsleg stend ho i raadlaus Gru; Vinden dundrar i Kyrkjebu. Det javlar i Jordi, ned-døyvt, stridt: "kom att med Beine ... med Beine mitt ..." SIDE: 48 Ho veit ikkje ut, ho veit ikkje inn; Skodda myrknar um Kyrkjetind. Av Grav seg tøygjer ein Arm so lang ... Ho skrik av Rædsle og sèt paa Sprang. Veslemøy sjuk. Ho ligg i Febervilla Dagar og lange Næter. Gamlemor steller best ho kann og stilt for Veslemøy græter. "Du store Mann der uppe, du leggje kje dette paa meg! Du veit ho er det siste eg hev; du maa kje ta Gislaug fraa meg. Son min drog yvi Sjøen; han var ikkje Guten hæve. Eldste Dotter mi kom til By'n; der gjeng ho no som ei Tæve. Andre Dotter mi døydde; det kunde mitt Hjarta brjote. Arme gode Lisabet mi, du skulde kje Live njote. No hev eg ikkje fleire; du maa meg i Naade spara! Lat meg faa sitja med Gislaug i Ro, til eg or Heimen skal fara." Men Veslemøy ligg i Ørska og saart seg ankar og øyar. Ho kavar med Skrymt og Heimgangs-Draug og mullar um Maanemøyar. SIDE: 49 Snøstorm. Tungt dùnar det ute og bryt og brakar og myrknar med Tjukkne og Kave. Det gyv yvi Heidar, og Isar knakar, og Tordýn rullar fraa Have. Dei løyste Magtir um Jord seg trengjer, og Stormen velter, og Frosten sprengjer, og Leid og Led vil drive ned, og alle Vegar seg stengjer. Og Vargane gøyr i dei høge Urdir med Blodskùm um blaanande Tenner; og Nøkken i Os under Isen lurer; fraa Grendine Naalugt han kjenner. Og Havdraug bleik gjenom Ròke luvar og skrik i Stormen og hæ'r og huar og lær so kaldt; no fær han alt! Med Lik seg Marstrandi bruar. Og Himil og Heid og dei graae Knausar gjeng saman i Gòv og i Skodde. Det ramlar i Berg og i høge Hausar; det kokar um Baae og Odde. Dei løyste Magtir vil Verdi øyde og allting rive og allting snøyde; og alt som kryr seg saman tyr: skal Live slokne og døye? Ho ligg og vimrar og illt seg bèr og stirer mot graae Rute; det er dei fæle Risar ho ser, som tumlar i Skodda ute. Ho skjelv paa si Sengjepute. Som Skuggar av Fjell dei ragar ikring og Hovud i Sky maa sløre. SIDE: 50 Dei Himil og Hav og alle Ting i Hop vil velte og føre og saman i Gyrme røre. Ein stend til Live i Havsens Svelg og rotar det upp fraa Grunnen; ein ligg i Nord og blæs som ein Belg med Isgufs or hole Munnen. Slik Gaphals vart aldri funnin. Ein annan stend i ytste Nordvest og dreg inn Skyine tunge; ei Gyger gufsar som ho kann best eit Snøfok or fulle Lunge. So driv ho Vaaren den unge. Paa Skare-Kula under eit Sva, der Styggedans gjeng i Joli, der sit Trollkjeringar tolv paa Rad og galdrar med Gjèling hóle, skal freiste aa sløkkje Soli. Og fær dei Framgang med denne Sak, so vil desse Risar vinne og Live slokne med Skjelv og Skak og siste Dagen sin finne. Og alt vil daa Isen binde. Men Soli smiler ovanum Sky; ho meiner ho kann det herde. Dei naar ikkje upp med sitt Gnaal og Gny og Galdresongane svære, -- um aldri dei dette kann lære. Draken. Han Heilag-Per Aase i Verdi er glad, og Gardar og Jord eig han nokon-kvar Stad; men nok hev han endaa kje fengi. SIDE: 51 Den Haugastadparten som Gamlemor eig, det er slik ein lettvinn og nibbeleg Teig; den lurde han etter so lengi. Og no kann han rekne det meste for sitt; han Enkja laut hjelpe med Pengar so tidt, daa Mannen aat Jordi var borin. Med Rentur det voks, som det var no hans Von; og no vil han Garden faa sett til Auktion; so tek han det heile til Vaaren. Der sìt han i Benken so stabben og tett og krever av Gamlemor heile sin Rett: "no kann eg kje lenger deg live!" Den gamle ho jamrar og veit seg kje Raad; "aa arme mi Veslemøy, kor skal det gaa? No vil dei paa Bygdi oss drive!" Men støkkt maa ho stogge med Graat og med Skrik; paa Sengi ligg Veslemøy stiv som eit Lik, og fælsleg ho skifter sin Hamlìt. Bleik snur seg den Gamle til Kravsmannen hard; "ja no kann du faa baade Stogu og Gard; men gakk so -- med Liv paa ditt Samvìt!" Han Heilag-Per sìt der i Andlite graa: "kva er det -- kva er det ho stirer so paa? Ho ser noko! Hu, eg tek Fæla!" "Aa Barne mitt arme, du tak' det med Ro! Me skal nok faa Føda vaar lel, baae tvo, -- skal so eg paa Bygdine stela!" Men Veslemøy kvæser med kavande Munn: "sjaa Draken -- sjaa Draken -- med Gap som ein Brunn ... og Eldkam fraa Hovud til Halen ... Aa Fader vaar ... Jesus ... som Djevelen batt ..." -- -- Han Bøne-Per triv etter Sylv-Stav og Hatt og stuper paa Døri som galin. SIDE: 52 Hjelpi. Det er so vondt um Natti; daa kjem dei Daudingar kalde hit av den stengde Kyrkjegard og ringar seg um henne alle. Og fiktar og slær i Lufti med Knokar og knytte Hendar og gaper med glisande Kjakebein og griner med grésne Tennar. "Daudingbeine stal du ... Daudingbeine naut du ... Kaldt det er paa Kyrkjegard; Daudefreden braut du ..." Ho kavar i kjøvde Rædsla og vrid seg og vondt seg ankar; Gamlemor fær kje i Hjarta Fred for alle dei myrke Tankar. Daa sender ho Bod til Presten. Han kann dei Bandi vinde og med det heilage, sterke Ord Vondemagtine binde. Presten i Kappe og Krage, høg han for Sengi stend; so vel han kjenner dei vonde Magtir, og Harm i Hjarta hans brenn. Han les av den vigde Boki Bønir og Eidar harde: "eg byd deg ved Gud i Jesu Namn, av Hold og av Ham du fare!" -- Daa gjeng det eit Brak um Huse, og fælt det i Skorstein tyt; SIDE: 53 Gamlemor græt med Gledetaarir; no veit ho det vonde tryt. Veslemøy slær upp Augo, dei lyser so vent og blaatt; daa signar han henne med kvite Hendar; det gjorde i Hjarta godt. "Herren signe og vare deg," so fagert han for ho bed; "han late si Aasyn lyse paa deg og gjeve deg Fred!" -- Presten til Gamlemor talar: "no trur eg, til Liv det stend." So rid han strak paa staute Folen ut or den stille Grend. Veslemøy tryggare sidan ligg med rolege Faktir. Gud velsigne den Prestemann! Han batt dei vonde Magtir. Det vaarar. Mot Soleglad. Det stig av Hav eit Alveland med Tind og Mo; det kviler klaart mot Himilrand i kveldblaa Ro. Eg saag det tidt som sveipt i Eim bak Havdis graa; det er ein huld, ein heilag Heim, me ei kann naa. SIDE: 54 Ho søv, den fine Tinderad i Draume-Bann; men so ei Stund ved Soleglad ho kjem i Brand. Naar Dagen sig som Eld og Blod i Blaae-Myr, det logar upp med Glim og Glod og Æventyr. Det brenn i Brè og skjelv og skin med Gullan-Bragd, og Lufti glø'r i Glans av Vin, Sylv og Smaragd. Men av han døyr, den bleike Brand som slokna Glod, og klaart som fyrr ligg Alveland i kveldblaa Ro. Eg lengta tidt paa trøytte Veg der ut til Fred; men Lande fyrst kann syne seg, naar Sol gjeng ned. Vaardag. Aa nei, for Himil rein og klaar! Aa sæle meg, no er det Vaar! No spelar Liv um Land og Strand; aa sæle meg, at upp eg vann! Aa nei, for Dag vaar Herre gav! So skirt um Fjell, so svalt i Hav! So linn ei Luft, so høgt um Haug! Og dette sæle Solskinslaug! Aa nei, eg høyrer Lerka slaa upp under bleike Himilblaa; SIDE: 55 mot Kvelv ho stig med Songen sin; snart naar ho visst i Himlen inn. Sjaa Maaken ror fraa klaare Nut i stille Tak mot Have ut; og Fugl det kvitrar, kved og syng i Tun og Tre, i Lund og Lyng. Og aa, som Soli lognar trygg som Varmeflaum um Barm og Rygg! Og gjenom all den milde Dag det mjuke, salte Havsens Drag! Det brydder Straa, det sveller Knupp, og Sevja stig i Trée upp; ein Daam det vaknar søt og tung ... Aa sæle meg som er so ung! Sùmar i Fjelle. Paa Fjellveg. Her gjeng eg rædd i fæle Fjell med Hugen kvævd og sprengd. Aa hu! Visst aldri ut eg held aa gaa slik innestengd. Det legg seg tungt for Barmen trong; eg fær kje ande ut. Eg skjelv og tenkjer Gong paa Gong: han fell, den tunge Nut. Det stengjer Vegg og Rygg og Kamb for Syn og Sans og Sinn. Den graae Bergufs skyt seg fram og vil meg byggje inn. SIDE: 56 Her er kje Raad, her er kje Rom, her er kje Vind og Luft! Men rundt i Fjelli døyvde Ljom som Rop fraa Djuv og Kluft. Og um fraa ville Kampe-Heid eg fæli burt meg snur, so stengjer paa den andre Leid den blaae, bratte Urd. Aa hu, so myrkt og trongt og villt! Det kolnar meg um Kne. Og hu, som her er audt og stilt! Eg er som gravi ned. Den snilde Guten. Det er han Jon som gjætte her til no, den eldste Son hans Aamund upp i Bròte; dei øygnar Garden langt burti ei To som hev seg inn i bratte Berge skoti. No er han glad for her han skal ifraa; han er alt vaksin og skal ut og slaa. Hans unge Andlit er so godt og rundt, med ljose Luggen tett um Panna runnin; paa Lippa gror eit Dun so lett og tunt, og kvite smiler Tennane i Munnen. Som Killing lett han hoppar Stokk og Stein og synger kvat og lær aat alle Mein. No skal han fylgje denne fyrste Ykti og vise henne Veg og Merke-Leid, so ho kann kjenne denne ville Heid som aldri noko Folk hev butt hell bygt i. Med nye Buskap maa ho og bi kjend; til Framand seint vert Dyrehugen vend. SIDE: 57 So driv dei Buskap fram i Morgon klaare i Luft so rein som aldri fyrr ho saag; det er som Urd og Koll utsona laag i Glans av dette Ljos fraa Himlen bòri. Ho drikk den lette Luft i djupe Drag og syger Liv av denne Herrens Dag. Han syng og blistrar, driv, og stundom røder, halvt gutebljug, halvt mannsleg klok og kaut; det gjeng um Vêr og Vind og Sol som gløder, um Fjelli her og desse snilde Naut. Han mangt fortel um kvart og eitt av Dyri. Men mest han veit um "Dokka", Bjøllekyri. Og fri og glad og reint som kjend ho blir, og svallar med i denne gode Trygdi; han hev kje denne halve, kalde Flir som desse tunge Gutar nedi Bygdi. Han nemner henne beint og godt og greidt; Haugtussa-Namne visst han aldri veit. Han syner henne Gjætle-Berg og -Bekk, og Svartedalen lang med Kvervesteinen, som stundom snur seg, plent som Liv han fekk, og Skare-Ufs, der Farfar hans skaut Reinen. Men der i grøne, svale Bjørkelid, der hev det ein Gong vori Bjørnehi'. Ho spýrr som halvt i Skjemt um her er Troll; "aa ja," han svarar utan Spott i Tanke; "det bur nok sumt i baade Kuv og Koll; men meir det sviv ikring paa Videvanke." Og no ho vìta fær at Jon er klok; han grev i Kufta si og finn ei Bok. "Kann hende trur du kje at slikt kann finnast?" -- det kjem eit Mistru-Drag um Munnen fjaag -- ; "men meir enn ein eg veit som vel kann minnast at slike Ting han klaart med Augo saag. SIDE: 58 Og her i denne Bok eg ein Gong fann du skal faa sjaa at denne Tru er sann." Det er so knapt ho kann si Glede styre. Att-under Stein dei sèt seg baae tvo; her Ku og Smale gjeng so godt i Ro, so no dei kann seg trygt med Kunnskap hyre. Ho ser paa Jon mjuk i sitt Augnelag. At Dreng kann vera ven ho veit i Dag. Han les i Boki svart som bakt i Jord, og d'er visst lengi sidan dèr han stikta; der stend um Nykk og Troll med reine Ord; og daa me veit det kann kje vera dikta. Kvart Ord ho syp, og lyder trutt og ant, og lær og ropar: "sjaa um d'er kje sant!" No kann dei lengi nok faa læ og flire; det stend i Boki; og han Jon det trur. -- So glade sìt dei saman der i Urd, og Sogur gjeng, og dèr tarv ingin fire. Og Nistematen saman gneg dei paa; Jon sìt og sìt og gløymer reint aa gaa. Med Undring høyrer han det store Ord, at um han Tagnad tru vil ærleg lova, so er ho sjølv av desse faa paa Jord, som hev den underfulle Synegaava. Han gjev si Hand. Av Vyrdnad er han fyllt. Og alt ho no fortèl. Han er som tryllt. So lid det til; dei tenkje maa paa Klokka. Det er alt seint; ho er visst mote sju. For siste Gong han helsar Sau og Ku og kjæler kjærleg for den blide "Dokka". So maa han gaa. Aaleine stend ho der. -- Men Dokka fekk fraa same Stund ho kjær. SIDE: 59 Paa Gjætleberg-Nut. Det er som villaste Røys og Urd, so vidt som Augo kann vinne; men Gudskjelov! naar eg rett meg snur, so kann eg Have finne. Aa Gud velsigne den blanke Rand, som ringar seg blaa der ute! Og Gud velsigne kvar Siglarmann og kvar den symjande Skute! Men hu, denne Fjell-Urd med Kamp og Koll i villaste Vill-Røys slengde, -- det er som ei herjande Horg av Troll, av Tora slegne og sprengde. Og Nòs og Nabbe og vide Stakk og Hausar rullande runde, d'er Gygr og Rise som sprang og sprakk i solblanke Morgonstundi. Dei staaka og stangast i harde Tak mot Gudar og ljose Sveinar; men ned dei ramla med Røyk og Brak som Bergbròt og Kampesteinar. Og Armar datt yvi krøkte Bein og Haus millom Bùlar lange; so veltest ihop denne Verd av Stein av Skoltar og Bròti mange. I Logn under bratte Bergvegg-Stup, der søv dei svarte Votni; dei glor som glimande kalde Glup med falske Underbotn i. Naar stilt det regner i myrke Kveld, vil Nykken i Vatsmaal drive; han uler fælt millom aude Fjell, naar nokon snart skal blive. SIDE: 60 Aa hu, for skræmeleg Graasteins-Urd! Ho vil meg med Trolldom binde. Men Gudskjelov, naar eg rett meg snur, so kann eg Have finne. "Dokka". Aa Dokka, Dokka, snilde Kui mi! naar Graaten kjem i desse Dagar seine, so kom og kjæl meg du med Kinne reine; du er so god; du er so hjarteblid. Ja berre du meg fylgjer her i Lid, so er eg endaa ikkje reint aaleine. Og kjære seg meg, trur du det er Von ... Seg, trur du eg maa tenkje paa han Jon? -- Veslemøy lengtar. No stend ho steller i Kjøken-Kraa, ho Mor; ho er so gamal, ho er so graa, ho Mor. Aa var eg Katten i mjuke Skinn, som kjæle fær seg som Barne inn til ho Mor. Ho grev og putlar med Hit og Holk, ho Mor; ho lagar Mat til sitt Slaattefolk, ho Mor. Aa var eg Breitle-Brit svart og svær som kvar ei Kvilestund svalle fær med ho Mor! Ho gjeng paa Tun i den stille Gard, ho Mor, med kvike Sporv i sitt Fotefar, ho Mor. Aa var eg Sporven so glad og lett, som høpp og dansar og sprett og skvett um ho Mor! SIDE: 61 Ho likar Soli paa skrukne Kinn, ho Mor; ho likar Havgùla sval og linn, ho Mor. Aa var eg Havgùla frisk og fri, eg skulde svala mi heile Tid um ho Mor. Men Gikt ho fær, som i Ryggen flyg, ho Mor, naar Vinden kald gjenom Kjøken syg; ho Mor. Aa var eg Døri gamal og fæl, eg tett meg stengde og livde vel um ho Mor. Eg veit so vel kva ho tenkjer paa, ho Mor, naar der ved Gruva ho mødd maa staa, ho Mor. So tidt ho gløymer sitt Træl og Mas og stirer ut gjenom Kjøkenglas, -- gjer ho Mor. Ho gløymer Stræv og ho gløymer Stell, ho Mor, og stirer upp mot dei ville Fjell, ho Mor. "Kor gjeng det Veslemøy, arme Ting, som renne maa alle Berg i Kring?" -- spýrr ho Mor. Aa visste du, kor eg lengtar her, du Mor! Den brune Heidi, den fekk eg kjær, du Mor! Her gjeng eg ør millom aude Fjell og græt meg i Svevn kvar einaste Kveld aa du Mor! SIDE: 62 Og alt er framandt og nytt og vondt, du Mor! det stirer kaldøygt ikring meg rundt, du Mor. Her er kje Liv som eg fritt kann tru; og ingin einaste er som du, -- du mi Mor! Aa tru den Tidi fekk rundt seg snutt, du Mor! Eg reknar Time og kvar Minutt, du Mor! Aa kunde eg stige med Sjumils-Stig og sitja ei ørliti Stund hjaa deg, du mi Mor! -- Blaabær-Lid. Nei sjaa kor det blaanar her! No maa me roe oss, Kyra! Aa nei, slike fine Bær; og dei som det berre kryr a'! Nei Maken hev eg kje sétt! Sùmt godt her er daa til Fjells. No vil eg eta meg mett; her vil me vera til Kvelds. Aa nam-nam, so søtt og godt! Ja naar det slik seg lagar! -- Og allestad blaatt i blaatt! Her hev eg for mange Dagar. Slik Smak so frisk og so fin! Eg er som paa Kongens Slott. D'er plent som den beste Vin; aa nam-nam, so søtt og godt! Men kom no den Bjørnen stor! -- Her fekk bli Rom aat oss baae. Eg torde kje segja eit Ord til slik ein rysjeleg Vaae. SIDE: 63 Eg sa berre: ver so god; no maa du kje vera bljug! Eg læt deg so vel i Ro; tak for deg etter din Hug. Men var det den Reven raud, so skuld' han faa smaka Staven; eg skulde banke han daud, um so han var Bror til Paven. Slik skarve, harmelegt Sleng! Han stèl baade Kje og Lamb. Men endaa so fin han gjeng og hev korkje Agg hell Skam. Men var det den stygge Skrubb, so arg og so hol som Futen, -- eg tok meg ein Bjørkekubb og gav han ein god paa Snuten. Han reiv sund Sauir og Lomb for Mor mi so traadt og tidt; ja sant! um han berre kom, so skuld' han so visst faa sitt. Men var det den snilde Gut der burte fraa Skare-Bròte, -- han fekk vel ein paa sin Trut, -- men helst paa ein annan Maate. Aa Tøv, kva tenkjer eg paa! Det lid nok paa Dagen alt ... Eg maa til Buskapen sjaa; -- ho Dokka drøymer um Salt. Møte. Ho sìt ein Sundag lengtande i Lid; det strøymer paa med desse søte Tanker; og Hjarta fullt og tungt i Barmen bankar, og Draumen vaknar, bivrande og blid. Daa gjeng det som ei Hildring yvi Nuten; ho raudnar heit; -- der kjem den vene Guten. SIDE: 64 Burt vil ho gøyme seg i Ørska braa, men stoggar tryllt og Augo mot han vender; dei tek einannan i dei varme Hender og stend so der og veit seg inkje Raad. Daa bryt ho ut i dette Undringsord: "men snilde deg daa ... at du er so stor!" Han smiler raud og strekkjer Led og Legg; "det er vel so, naar Guten Kar maa vera, han lærer au som vaksin Kar seg bera." -- "Og tenk, eg trur at du hev fengi Skjegg!" "Det var der fyrr," han svarar stø og sann; "men kanskje det hev vaksi litegrand." Han mjuk seg ned attunder Steinen slengjer, og upp or Lumma Nistemat han dreg; og gild han vera skal som andre Drengir; "sjaa her er Egg! Deim tok eg med til deg." Ho lær og sèt seg, so ho nett kann sjaa han. I Barm det gjeng; ho fær kje Augo fraa han. So sìt dei der i denne varme Dag; han lentug er, og ho maa læ i eino; ho er so glad som Fuglen millom Greino, men kann kje koma rett i Svalle-Lag. No, daa dei rett skal hava gildt og Gaman, ho sìt der hjelpelaus og er som framand. Han bed um Sogur, men kann inkje faa; alt det ho stundom saag og langsynt drøymde, det kann ho liksom ikkje koma paa; det er som alle slike Ting ho gløymde. "Nei lat no Trolli," bed ho, "gaa for seg. I Dag eg heller høyre vil paa deg." Han gjerne daa fortêl um Skarebròte, der upp han vaks, og som han ein Gong fær; dei fire Kyr skal maklegt føde der, naar han fær stelt det paa den rette Maate. Kvart Orde hans ho trygt kan stole paa; og alt ho spýrr um; alt ho vìta maa. SIDE: 65 So dreg dei rundt um Lid og logne Strendar med snilde Smale og den kloke Ku; og naar eit Bìl dei kann seg trygge tru, so tek dei Fisk i Bekk med berre Hendar. Den steikjer dei paa Glod som best dei rekk, og tømer so den gode Nistesekk. D'er gildt! -- naar berre ikkje dette var, at ingin av deim lenger fri og kyrr den andre kann i Augo sjaa som fyrr; -- han òg er brydd, som skulde vera Kar. Naar berre ikkje dette eine skilde, aa nei, so godt som daa det vera vilde! Men upp det dreg; og døyvde Toremaal i Bergi brumlar; snart vil Regne drive; ved Gjætleberge snøgt dei maa seg live; der under Heller er eit Livdahòl. Det er kje stort; nett so det vel er vitjande. Der inn dei kryler, og der vert dei sitjande. Og som det lid til svale Kveldings Stund, alt meir og meir i Lengt dei saman søkjer; og braadt um Hals den unge Arm seg krøkjer, og øre skjelv dei saman Munn mot Munn. Alt svimrar burt. Og der i Kvelden varm i heite Sæle søv ho i hans Arm. Killingdans. Aa hipp og hoppe, og tipp og toppe paa denne Dag; aa nipp og nappe og tripp og trappe i slikt eit Lag. Og det er Kjæl-i-Sol, og det er Spel-i-Sol, SIDE: 66 og det er Titr-i-Lid, og det er Glitr-i-Lid, og det er Kjæte og Lurvelæte ein Solskinsdag. Aa nupp i Nakken og stup i Bakken, og tipp paa Taa; aa rekk i Ringen og svipp i Svingen, og hopp-i-haa. Og det er Sleik-i-Sol, og det er Leik-i-Sol, og det er Glim-i-Lid, og det er Stim-i-Lid, og det er Kvitter og Bekkje-Glitter og lognt i Kraa. Aa trapp og tralle, og Puff i Skalle, den skal du ha. Og snipp og snute, og Kyss paa Trute, den kann du ta. Og det er Rull-i-Ring, og det er Sull-i-Sving, og det er Lett-paa-Taa, og det er Sprett-paa-Taa, og det er hei-san, og det er hopp-san og tra-la-la. Elsk. Den galne Guten min Hug hev daara; eg fanga sìt som ein Fugl i Snòra; den galne Guten, han gjeng so baus; han veit at Fuglen vil aldri laus. SIDE: 67 Aa gjev du batt meg med Bast og Bende; aa gjev du batt meg so Bandi brende! Aa gjev du drog meg so fast til deg, at heile Verdi kom burt for meg! Ja kunde rett eg mi Runelekse, eg vilde inn i den Guten vekse; eg vilde vekse meg i deg inn, og vera berre hjaa Guten min. Aa du som bur meg i Hjarta inne, du Magti fekk yvi alt mitt Minne; kvart vesle Hùgsvìv som framum dreg, det berre kviskrar um deg, um deg. Um Soli lyser paa Himlen blanke, no ser ho deg! det er all min Tanke; um Dagen dovnar og Skùming fell: skal tru han tenkjer paa meg i Kveld? Um Vinden strid yvi Heidi susar, det gule Haare ditt visst han krusar; um Regne dryp med sin døyvde Graat, so stakkars Guten, no vert du vaat. Aa berre Timane vilde skride, og berre Dagane vilde lide! Men eg vil kveda og vera glad; for um Sundag kjem han, trala, trala! Skog-glad. Aa stakkars vesle Hare so fin og silkeklædd, Gud veit kvar du hev fari, med di du er so rædd? Du spretter og du skvetter so hovdalaus i Kring; SIDE: 68 kva er du renner etter og snøgg i Hol deg sting, arme Ting! Her er so god ein Sùmar med Hus i kvar ein Busk og Lauv og friske Kùmar aat slik ein liten Trusk. No skal me vera kvate i slik ei Solskinsstund; no skal me vera late og taka oss i Lund lette Blund. Du er so brun og lekker i Sùmarkjolen din; d'er berre du for klekk er te vera Guten min. Men vil du glad meg gjera, so hoppa her i Lid, og Venir skal me vera og Venir skal me bli all vaar Tid. Eit Spursmaal. Og det var Gamlen paa Skare; so lognt han paa Skraae snur: "Aa jamenn er de no rare, som alt dette Trollsnakk trur. For var her slikt Ugagns Elde som de vil vìta og sjaa, og hadde det slikt eit Velde, so kunde kje Verdi staa. Det trolla oss Sótt i Bringe, dei trolla oss ned og nord og kunde med Galder tvinge til seg den heile Jord." SIDE: 69 Til svara hans snøgge Kòne, ho var so lett paa sin Munn: "no maa eg ein Laatt meg laane; for no lyt eg læ ei Stund. Stødt er de Mannfolk saa kloke. Og stødt so kjem de i Beit. Og all Ting fær de i Floke, med alt det de veit og veit. Aa nei, du, Trolli maa træle som Tussar i svarte Jord; og aldri tarv nokon fæle, um Flokken vart nok so stor. Ja var dei mange som Grase og sterke som Straum i Foss, -- det døyver seg sjølv, Tyrase, og fær ikkje tenkje paa oss. Lite dei haar og haattar, med alt sitt Braak og sitt Rop. Dei er nokre Faamings Fjottar: dei kann ikkje halde ihop!" Ku-Lokk. Aa Kyri mi vene, aa Kyri mi! Her sviv me no glade i Sùmars Tid; i Fjelle finn me dei finaste Straa; i Dalen strøymer den stride Aa. Og Vinden stryker so ljuv og linn som signande Sus fraa den klaare Tind. Aa Kyri mi gode, aa Kyri mi! Her skal du vel trivast i grøne Lid; her sildrar Kjelda med Surl og Skval, og Grase er mjukt og Skuggen sval. Ja Nordanaas-Lidi, der er det godt; der gjæter Huldri kvar einaste Nott. SIDE: 70 Aa Kyri mi snilde, aa Kyri mi, aa hav det no godt denne vesle Rid! Eg Ormen skal jaga som bit din Legg, og Flugu og My og stingande Klegg. Og Dagen skal gaa som den lette Vals; og vil du kvile, eg klaar din Hals. So lyder dei etter ditt Klokkespél, naar heim me stundar ved Solegladsbìl; daa kjem du so god med ditt fulle Jur og slikkar ditt Salt framved Kjøken-Mur. So vert du mjølka og gjeng i Kve og jortar og drøymer og søv i Fred. Aa Kyri mi vene, aa Kyri mi! Drøym godt um meg og den grøne Lid! Der sullar me sæle den Sùmar lang; til Hausten skal me paa Heimevang. Daa kjem du til Gards som ei Dronning du, og alle ropar: aa nei, for Ku! Vond Dag. Ho reknar Dag og Stund og seine Kveld til Sundag kjem; han hev so trufast lova, at um det regnde Smaastein yvi Fjell, so skal dei finnast der i "Gjætarstova". Men Sundag kjem og gjeng med Regn og Rusk; ho eismal sìt og græt attunder Busk. So vel ho veit han aldri svike kann, um det kjem gode Dagar eller vonde; han veit at daa ho aldri lìva kunde, men sokk og dreiv som kalde Lik i Land. Men tungt er Hjarta i den unge Bringe, og rædde Graaten kann ho ikkje tvinge. Daa kjem ho heim ein Sundags Kveld mot Haust, av Hugverk mødd og sjuk av Ank og Otte og trøytt og tung. All Dagen hev det aust SIDE: 71 Med Regn, so reint i Flaum ho vasse maatte. Ho berre skundar seg og vil i Seng. Det er det einaste ho veit og treng. Men nett er Gamlen komin heim fraa Kyrkja; og no med Pipa nøgd han nytt fortèl: "jau daa var Jon i Skarebròte sæl, um hans ho vart, den kaute Velstands-Fyrkja!" Ho kjenner Styng i Bryst og Skjelv i Kne; i Vanmagt trøytt ho sig paa Stolen ned. Daa fær ho høyre meir enn sjølv ho vilde; ho høyre maa, at denne Guten staut, som so ho trudde, lett sin Lovnad braut og floksa fritt med alle Gjentur gilde. Men no han vankar klok paa Bele-Raas til sjølve rike Megga ifraa Aas. Og denne etter Jon er reint som gali; ho lokkar han so alle kann det sjaa; og han so vel som andre vìta maa, at ho er best av alle Gifte-Vali. Og so med denne Drosi eine dansar han, og andre gode Gjentur aldri ansar han. Som Fuglen, saara under varme Veng so Blode tippar lik den heite Taare, ho dreg seg sjuk og skjelvande i Seng og vrid seg Natti lang i Graaten saare. Det slit i Hjarta og det brenn paa Kinn. No maa ho døy; ho misste Guten sin. Ved Gjætle-Bekken. Du surlande Bekk, du kurlande Bekk, her ligg du og kosar deg varm og klaar. Og speglar deg rein og glid yvi Stein, SIDE: 72 og sullar so godt og mullar so smaatt, og glitrar i Soli med mjuke Baar'. -- Aa, her vil eg kvile, kvile. Du tiklande Bekk, du siklande Bekk, her gjeng du so glad i den ljose Lid. Med Klunk og med Klukk, med Song og med Sukk, med Sus og med Dus, gjenom lauvbygt Hus, med underlegt Svall og med Svæving blid. -- Aa, her vil eg drøyme, drøyme. Du hullande Bekk, du sullande Bekk, her fekk du Seng under Mosen mjuk. Her drøymer du kurt og gløymer deg burt og kviskrar og kved i den store Fred med Svaling for Hugsott og Lengting sjuk. -- Aa, her vil eg minnast, minnast. Du vildrande Bekk, du sildrande Bekk, kva tenkte du alt paa din lange Veg? Gjenom aude Rom? millom Buske og Blom? Naar i Jord du smatt, naar du fann deg att? Tru nokon du saag so eismal som eg. -- Aa, her vil eg gløyme, gløyme. Du tislande Bekk, du rislande Bekk, du leikar i Lund, du sullar i Ro. Og smiler mot Sol og lær i ditt Skjol, SIDE: 73 og vandrar so langt og lærer so mangt ... aa syng kje um det som eg tenkjer no. -- Aa, lat meg faa blunde, blunde. -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- Mjukt som i Graat tonar Harpelaat, lokkar lett og lind liksom Sùmarvind; voggar seg blid, strøymer sterk og fri, svævest av i Draum og Stille; vaknar so spakt, velter fram med Magt; brusar upp i Brand liksom Marm ved Strand; søtt som i Blund stig ein fager Lund elskhugsvarm, med sorgblid Trille ... ..................................... Med Lauv um myrke Haar som fløymer ned, med Sylgjebivr um sine fulle Barmar, med Sylvbaad breide um dei brune Armar stend Huldri under gulna Bjørk og kved. "Du skal kje graate for din Gut deg sveik, og ikkje gaa med desse saare Tankar; han minnest deg so tidt der no han vankar, og tregar sorgfull, for han var so veik. Den tyngste Sut ein sistpaa med kann vinnast; paa fagre Solfjell skal de ein Gong finnast Men den som sjølv si Sorg med Saknad bar og veit kor Hjarta saart i Lengt maa kvide og veit kor seint den lange Dag vil lide, -- SIDE: 74 daa maa du ikkje lenger vera hard. Naar tidt i Lid du høyrde Strengir laate, det er ein Vén som etter deg maa graate. Han vil deg berre vel, min gjæve Bror; og Kveld og Natt hans Song i Skogen klagar, og huglaus vildrar han dei vonde Dagar og søkjer deg med Lengt og linne Ord. Du maa kje kald og svarlaus burt deg vride, men tenkje mjukt um den som so maa lide. Naar Vinterstjerna fyrste Gong seg ter, daa held me Fyri-Jol paa Fir-kam haage; daa vert du lyft av deim du ikkje ser; men ver kje rædd; dei er deg alle fjaage. Der fær du sjaa det ingin veit i Bygdom; og den du finn, som dreg deg heim av Høgdom." Ho folnar burt og kverv i Skogen djupe. Haugtussa vakna av sin halve Blund, og tottest timja i den same Stund som brune, snare Vengtak av ei Rjupe. Som klumsa stirer ho med Auga drøymt. Alt det ho hugsa fyrr, det hev ho gløymt. Paa Skare-Kula. Det vaknar. Maanen sloknar i Havsens Eim nede i lægste Sud; Stjernur tryllte i Ørskesveim rapar fraa Himilbru. Vinter gufsar fraa Jotunheim yvi Fjellom. SIDE: 75 Myrk seg sveiper den tunge Nott tett ikring trollsvævd Jord; tomt i Stilla det høyrest Laatt, Dvergmaal og døyvde Ord. Lyktemann vaknar og Naa-Ljos blaatt yvi Fjellom. Skrattande Skrell av Hovsveins Lur gjeng ifraa Varde-Topp; graatt daa livnar i Ufs og Urd Krok og underleg Kropp. Hit skal alt som ned-under bur yvi Fjellom. Vinter-Ljose vaknar i Nord tøygjer dei grøne Bogar, jagar med Sus under Kvelven stor fram sine frosne Logar, skimrar som Sylv og Perlemor yvi Fjellom. Skifter, glimtar i vinraud Glans, ljosnar og av att fell; staalkalde Straalar i isbleik Krans skyt seg fram yvi Fjell, braar og bivrar som Sverd i Dans yvi Fjellom. Ljosken vinn yvi Varde knyter seg der i Knut, gøyser, velter sitt Bivreskin skiftande ut og ut. No stend Halli tjeldprydd og fin yvi Fjellom. Daa no allting er so i Stand, blæs han paa nytt, den Sveinen; -- høgt med Brak kjem den svarte Mann, SIDE: 76 set seg paa Store-Steinen. Augo gløser som Glod og Brand yvi Fjellom. Fram so glider dei Draugar, ranglar med sine Bein; ein Gong gav dei seg Hin i Vald, maa no lide det Mein. Gravsong susar som Vinden kald yvi Fjellom. Kjem so den hoppande Haugbukk, Svartalv og svidde Dverg, Havtroll og Nøkk og den gule Gast og alle som bur i Berg. Hit dei hiver i Sjumils-Kast yvi Fjellom. Sist kjem Trollmann og Kvende hit yvi Aude-Heidar, rid paa Limar og Staur og Stong, mullar so harde Eidar. Fælsleg gaular den Galdresong yvi Fjellom. So er dei samla den heile Hop baade fraa fyrr og no; full er Troll-Kluft og Svarte-Grop, stappa er Tusse-To. Laatt det rullar og Helsingsrop yvi Fjellom. Og som Storm yvi stride Hav vaknar den svarte Songen; Tonar fraa Haug og Tonar fraa Grav helsar og hyller Kongen. Stig og strøymer og stilnar av yvi Fjellom ... SIDE: 77 Dei hyller sin Herre. Heil sitje du og sæl, du Hovding høg i Hel og Drott paa Jord. Ver sterk og stor og fræg! Gakk staut din Sigers Veg! Legg Verdi under deg fraa Sud til Nord! Gjev kvar din Uvén maa paa Jordi bannstøytt gaa forutan Trygd! Men den som gjev seg deg, lat han faa magge seg; gjer lett hans Ljugarveg til Heir og Høgd! Daa ber me deg i Famn og bannar ved ditt Namn tri Gongir tri. Tri Gongir tri du er vaar Hovding her og der! Du eig oss kvar me fer i allan Tid! Prøve. Fanden sìt med si Bok paa Kne, rìtar med Blode raude, set sine Teikn paa tvers og Snìd for Livande og for Daude. Sist kjem dei nye som no skal med inn i Flokken. Fram dei møter for høge Stol mullande Bøni tung; Fanden gaper med Halsen hol etter baa' gamall og ung. "Vil de paa denne Fyri-Jol inn i Flokken?" SIDE: 78 Ein etter annan dei svarar Ja; det tykkjest Fanden Mùn; upp dei steller seg daa i Rad liksom til Konfirmation. Prøve krevst, fyrr han vil deim ha inn i Flokken. Svarte-Katekisma. "Det fyrste Krav, det er?" -- Sjaa ut som dei andre i all di Ferd. "Det andre au du kann?" -- Banna i Hjarta Gud og Mann. "Veit du mitt tredje Yrkje?" -- Gakk kvar den Sundag til Kyrkje. "So nemne du meg det fjorde?" -- Haldt alltid med dei Store. "Det femte?" -- Spar ikkje den, som i Vegen for deg stend! "Det sette?" -- Ver eit Svin, men utantil blank og fin. "Det sjuande?" -- Det er Trollmanns-Sæla: lìva stort av i Løynd aa stela. "Det ottande?" -- Beste Verja, det er aa ljuge og sverja. "Det niande? -- Sløg du vere og snar, naar Teften du fær av Annanmanns Gard. SIDE: 79 "Det tiande Krav?" -- Din Granne svike, i stort og i smaatt, du alltid maa like. "Visdomens Grunn, fekk den du fat?" -- Aldri du gløyme det store Hât! "Kva trur du?" -- Eg trur og i Sanning finn, at alltid til Slutten det vonde vinn. "Kva bed du?" -- At aldri i all si Tid denne vonde Verdi maa betre bli. "Nemn meg so det du høgast vil?" -- Eige Verdi og høyre ho til. "Er denne Viljen din heil og all?" -- Med Blod vil eg skrive meg deg i Vald. "Og sidan?" -- At denne Pakti kann staa, vil kvart Aar eg til Alters gaa. Trollmanns-Emne legg seg paa Kne; daa stig eit Glede-Rop sterkt som Stormsus i gamle Tre upp fraa den heile Hop. "Han hev Trui! Han er som me! Inn i Flokken!" Fanden Firkloi lyfter, sver ved den namnlause Store: "Fraa i Natt hev du Magti mi; det vere her deg svori! No eg tek deg for all di Tid inn i Flokken!" SIDE: 80 Stjernefall. Fram daa stiger dei gamle, Kvende og sidan Menn, tel sin Herre alt dei hev gjort, kvar i si Bygd og Grend. Fanden flirer so blidt og stort til deim alle. Finnekjering. Eg manar Sott paa Folk og Fe, og sender Flugo den gule; eg løyser Storm; eg spiller Fred med Ordi range og fule. Fantekjering. Eg lærer Draapsmann den kalde Ro og Tjuv aa dirke Laasen; eg trollar so Kui mjølkar Blod og stuper daud paa Baasen. Gulklædd Kjering. Eg Mistru set millom Møy og Gut med snikjande Trylle-Ordi; eg veit, naar Mann og Viv fell ut, daa visnar Grase paa Jordi. Ei mager Kjering. Eg vekkjer vondt millom Mann og Mann og Tankar som Tru kann tære; eg veit, naar Ovund kjem rett i Brand, kann alle det vonde lære. Krylrygg-Kjering. Greide Menn med det faste Mod eg kann slett ikkje like; SIDE: 81 eg legg deim Vanhug i valne Blod og lærer deim aa svike. Kjering som blinksar. Eg kverver Syne paa Gjenta holl, at ilt ho for seg skal byte; ho kastar seg burt til Fark og Troll og maa ihel seg syte. So øydest Live i kalde Harm, og ned ho krøkjest og kruknar; Hjarta klakar til Is i Barm, og alt ikring henne sjuknar. Troll-Kokke. Eg trollar Ørske paa svikne Møy, der Barne ho eig i Skjole; ho løyner det burt, ho læt det døy; so fær me Steik til Joli. Halvnaki Trollkjering. Paa Viddi med meg flyg tryllte Gut, til Hold og Heile blotnar; sistpaa sìt han i einsleg Sut med Reivar um Arm og rotnar. Brille-Kjering. Eg vil at Live visnar i Knupp; daa skal me snart oss hevja; eg vekte Kvinna or Svevnen upp og lærde henne krevja. No gjeng ho sterk sin Krevjarveg; ut vil ho allting teige; og berre daa vil ho gifte seg, naar Mannen vil Borni eige. SIDE: 82 Trollmann med ein bolle. Skal Mannen til Gagns me gjera tam, so maa kje Øle dovne; med det eg trollar Viljen lam; for det maa Vite sovne. Nakin Trollmann. Med friske Arbeid og jamne Trott vert Mannen oss altfor hardbeitt; -- eg lærer Folk aa lìva godt, fyrr Løni dei upp hev arbeidt. Trollmann med ei Øks. Bygd mot Bygd av blide Kaar eg saman paa Kniven jagar; og alt dei avla i aatti Aar er spillt paa aatte Dagar. Trollmannen Likeglad. Det lite er um den sterke Kar, naar av han høgger Neven; eg preikar Fred i Hønsegard, fyrr eg hev bundi Reven. Trollmann med eit Ris. Eg trollar i Haug dei leikande Smaa' og klæd dei i Trælebroki; naar ut dei kjem kann dei inkje sjaa; eg batt deim for Augo med Boki. Trollmann med ein Sekk. Av Synd og Sorg er Sekken full som tung meg tyngjer Herdi; med Laas og Lekkje av Sylv og Gull, eg trollbatt heile Verdi. SIDE: 83 Armod vesal i Villa gjeng og Sjæli or Skinde plagar; Rikdom vrid seg i Puteseng og rotnar av gode Dagar. Trollmann med ei Svìpu. Eg vil rikje og eg vil raa, og eg vil for alle tenkje; der eg gjeng fyri skal alle gaa; sjølv vil eg i Brodden blenkje. Trollmann med tvo Andlit. Eg manar Elvi til stilt aa staa og bind i Skùming Døgre; eg vil baade fram og attende gaa og baade til Vinstre og Høgre. No stend mi Bygd som den stille Dam med Rôt og rare Dyr i; ho sig ikkje att, ho vinn ikkje fram; snart er ho berre Myri. Hesteskjerar. Smaamann skal ha det store Rom og styre paa Smaamanns-Gjerdi; daa dreg han alt ned i Armodsdom, og det vert trongt i Verdi. Og den som var skapt til veldigt Verk, skal sitja blid ved Rokken; eg tek hans Manndom, og Guten sterk vert blaut som den andre Flokken. Aale-Trollmann. So mang ei Uferd eg Arming fór; no treisk eg med Trollkunst fiktar; Split eg vekkjer med range Ord og Vildring, naar braadt eg svigtar. SIDE: 84 Kann ein kje vinne i opin trid, so kann ein som Fant seg klara; den Visdom lærde eg Bygdi mi; med den skal ho ille fara. Trollmann med Muleband. Eg lærer Folke det stille Svik, som alltid laagare bautar; so mang ein god Gut er alt meg lik og tegjer naar Urett brautar. Svartebrødrar. Me sutrar Salmar og Bønir gneg og mullar Lov og Vangilje, til Folk trur dette er Livsens Veg, og gløymer Livsens Vilje. Diger Trollmann. Eg stor Mann um i Bygdi dreg, men smaatt so tidt eg gjorde, at den som lærer aa kjenne meg, han trur kje meir paa det store. Litin Trollmann. Um eg er veik so veit eg Raad: kvar den som vann upp Aasen Finskòt eg sender or Løyndekraa og Motbør or Skravleposen. Ingin er so hjarteleg glad som Smaaing naar smaatt han fær tenkje; eg fær dei med meg alle paa Rad, naar stort eg med stygt kann krenkje. Eit Beinrangel. Eg sender Daudskòt i valne Bring, so magtlaus dei maa seg bøygje; SIDE: 85 dei ser seg leide paa alle Ting og legg seg til aa døye. -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- Fanden priser med Fagnad stor sine Tenarar gode; "held stødt de fram, skal Live paa Jord vel sjaa sin Aftanrode." Rundt han svinsar og hev eit Ord til deim alle. Kvar daa fær seg eit Svaavelband til Stas paa Kjoleborden; d'er det største ein vinne kann: den høge Langrove-Orden. Naadig nikkar den svarte Mann til deim alle. Men Ære den som Ære bør; best skal den beste beite; ein vert Riddar og ein Kommandør, men Basen fær Storsvins heite. Fanden helsar med lyfte Klør til deim alle ... Ein Søkjar. Fram kryler ein kaapeklædd, gullkrynd Mann med Reiv um sin bøygde Skalle; Kaapa er sulka, som hadde han i djupaste Dye falle. "Aa Helvìt-Herre, aa høyr mi Bøn! Eg er ein Konge i Pine; og deg eg søkjer um Hjelp og Løn, for no er eg ein av dine. SIDE: 86 Mange lika den lette Leik eit rolegt Land aa herja; -- eg gav meg Fanden og mannsleg sveik det Folk eg skulde verja. Men sidan rædde dei burt seg dreg og lite signar Verke; og Folke stirer stygt paa meg; det ser Forraadar-Merke. Aa tak det av meg, eg bed deg blidt, du Overherre sanne, so atter eg kann lyfte fritt mi høge Herrepanne!" Fanden skriv i Boki hans Namn og flirer av Hjartegrunnen; so tek han den merkte Drott i Famn og kysser han glad paa Munnen. "Meinsvorin Munn hev ein Svaavelsmak, som alltid eg like kunde. Og vel vere deg som bar mi Sak! -- Eg trivst der Folke er bundi. No stend du skrìvin med Judas inn; det er den øvste Æra. Men Svidemerke paa Skallen din, med det kann eg Inkje gjera. Det maa deg fylgje i Liv, i Grav, i Sogu og Skuggeheimar; d'er slikt, det læt seg kje svide av i alle Helvites Eimar." Høg Gjest. Fram rid Beingrind paa blakke Hest; svart er hans Kaape sid; Sigden ved Sida han vel hev fest, vil no raste ei Rid. Nikkar til Fanden med Breidflir blid gjenom Natti. SIDE: 87 "Høh, høh," haast han kremtar, "kvatan Kveld i Lage! Her eg helst vil vera; gjæve! gjev meg Sæte." Fanden av Stol seg lyfter, tek seg aat Panne-Reimi: "Herre Bror min, velkomin til! Sìt millom oss som heime. Rettno byrjar me Dansen vill gjenom Natti. "Høh, høh," hostar Dauden; "all Tid eg deg elska. Trøytt eg Træl maa fara Verdi vid igjenom, harm min Herre tena, Róm aat Live rydja. Aldri Løn eg aatte; faafengt maa eg fikte; alt eg av kann øyde, verre veks det sidan. Her min rette Herre kjær eg atter kjenner; her kann heil i Hugen Daude- Dans eg treda." "Meir enn gjerne," kved Fanden i, "unner eg deg ein Leik; tidt og ofte paa Ferdi di Livsens Magtir du sveik; sende meg snøgg so mang ei god Steik gjenom Natti. Kvar Gong du høgg den unge Kvist, kann eg min Bate finne; saman med deg, det vonar eg visst, skal me vel ein Gong vinne. No skal me danse forutan Tvist gjenom Natti!" SIDE: 88 Troll-Dans. Det klakkar i Berg og Bru av Hov og av Heste-Sko; det traavar um Stein og Stuv, det trippar av Klauv og Klo; og som naar Vindkast av Kamb sèt Skodda i Flog og Flaum, so yrer Trollstimen fram i veltande Straum ... Det ringlar i rusta Laas, det piper i To og Kluft, det yler um Egg og Aas, det plistrar i kalde Luft; det kvin og skrik yvi Heid; det er den Helvites Slaatt, som jagar den ville Skreid i Dans gjenom Nott ... Og rundt i Vilske det gjeng med Rop yvi Stokk og Stein; det svingar med Svans; det sleng med Hovar og Daudingbein; og gnellande Trollkjeringmaal syng Visa til denne Vals med Skratt og kaatgalne Skraal or remjande Hals: Det var Troll til Troll i sitt harde Hold, det var Troll til Klo, ho Kloveberg-Gro; ho trolla ein Gut, ho trolla 'n Knut, ho trolla Guten galin. Og Knut'en vart sta og vilde ho ha, og sulla i Sveim og drog henne heim; SIDE: 89 og Resten -- hi-hi! til Presten -- hi-hi! Det lo i heile Dalen. Men daa vart det Dans daa ho fyrst var hans; ho banna og beit, ho slo og ho sleit, og leika paa Voll med sitt Kloveberg-Troll, so baade det lo og lét. Og Borni hans Knut, deim sette ho ut og gjødde deim vel og stakk deim ihel, og sette deim fram med Drykk og med Dram for Knut'en, som aat og grét. Men leid ho vart til sist av all den Tvang og Tvist; det var kje Ro for Rove-Gro, um baade ho gol og grein. Ho stengde Knut'en sin i svarte Kjellar inn og sette Eld paa Vegg og Tjeld, so høgt det til Himils skein. Haa, haa, kor det brenn! Sjaa kor Logen stend! Her reider me Seng, du Kloveberg-Dreng! Her luktar det heitt, her luktar det feitt, her steikjer me Flesk til Joli. SIDE: 90 Kom Haugkall or Hi', her hev du meg fri; kom Djevlebukk kaat og leika paa Tròt; kom Rise or Slott, her fær du det godt og varmt som Smør i Soli -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- Veslemøy fæler. So stygg ein Song aldri høyrde ho nokon Gong. Men Trollskapen lær og dansar. Flyg og floksar med Staak og Styr som galne Dyr. Djevlar i Lufti tullar og flyr med Smell og svingande Svansar. Nordljos sloknande skjelv og skin. Vinden tyter, og Slaatten kvin gjenom dei myrke Kluftir. Kvin og yler med Skrik og Spott villt gjenom Nott; Trolldansen tumlar seg graatt-i-graatt yvi dei nakne Tuftir. ... Nye Tonar vaknar og skjelv. Syng som Sus av den svævde Elv i drøymetunge Næter. Døyvt det klunkar som Tussespél i tronge Gìl; brusar fram som susande El og sturt og stusleg græter. -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- Fram dansar den Haugkall fager og blaa med Gullring um Haare som fløymer; SIDE: 91 han giljar for Veslemøy til og fraa, og Tonar ikring honom strøymer. "Aa hildrande du! med meg skal du bu; i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu. Der skal du hullast av Laat og Leik og fager i Dansen skride og gløyme alt som saara og sveik, og aldri lengte og lide. Kvart Ynskje du daa i Fagnad skal faa, og Møyane mine deg tena maa. Den eine reider ditt brune Haar, den andre bind det i Knute; den tridje Sylvkruna til deg naar; den fjorde jamnar di Pute; den femte so linn deg Solane bind; den sette veiftar ditt mjuke Kinn. Den sjuande spelar den Lange-Leik som Vinden i Skogane susar; den aattande snur deg den søte Steik, med' Øle i Staupe brusar; dei andre i Krans seg svingar i Dans og hullar og lullar din Hug og Sans. Den niande lint dei Lokkane kved um Møyar og giljande Sveinar; sjølv gjeng du Dronning i Dansen med, i Glans av glimande Steinar. Og ingin som du seg fagert kann snu, og ingin so lett traar den gyllte Bru." "Og lite meg lokkar den Haugen blaa med Glans i glimande Salar; SIDE: 92 min vene Guten eg her vil sjaa; so song det for meg i Dalar. Aa Guten min du! paa deg vil eg tru; med deg vil eg byggje og alltid bu!" "Og vil du vìta den Guten blid, so sjaa deg att yvi Herdi! -- Du ser han i Lofte med Gjenta si; der gløymer han heile Verdi. So hev han det godt kvar langande Nott, og Haugtussa hev han til Spe og Spott." Som Steinen stend ho i Grye kaldt, og Hjarta stivnar og isnar; no ser ho det vel; no hugsar ho alt, og Verdi for Veslemøy visnar. Ho vender seg graa. "No kann du meg faa. Nu kann eg gjerne i Haugen gaa." Høgt hoppar den Haugmann paa nakne Sva; han maa vel sin Lagnad prise. "Men no skal du gløyme og vera glad. Fylg med, so skal eg deg vise min Herredom stor i Berg og i Jord og Gumle den gamle med Visdomsord!" Bergtroll. Laagt Loft. Vidt um Veggen. Glim av Rim og blaa Jøkul. Skùmt i Hall. Sylv sprengt i Stein gløser, krøkjer Krok og rang Rune. Gufs stend som or Kjellar kald. SIDE: 93 Bord breidt rundt seg tøygjer. Ragge-Troll, Nase-Gygrer sìt i Kring. Murr, Knurr, Varge-Gøying, Grin og Glefs, Gryl og Grymjing gjeng rundt i den vide Ring. Klo klaar Skabb og Skorpe; Blod renn; harde rullar Brak av Laatt. Drjugt drikk saggne Sellar; blidgast smaatt. Troll og Gygr riv, gnid Trant mot Tryne godt. Tungt kring Hallar-Golve slaapar dauv Unge-Ætti Hóp um Hóp. Sein gjeng Svivedansen. Baste-Streng Slaatten snurrar. Traadt dei sviv med Geisp og dauve Rop. Døyvt djupt att-i Myrkre Gygr grin, Trollkall ræer elskhugs-braa. Attaat læt Ul og Fræsing: Klo mot Klo, Tann i Strupe Uvén vil arge Uvén flaa. "Stygt, stygt laug du, Haugmann!" Gislaug kved; "fæl meg synest Hirden din!" -- "No i Miss tek du storleg," svarar snøgg blide Haugkall; "dette er Træleflokken min!" SIDE: 94 "Slik Magt, -- vil den træle?" -- "Magtlaust er myrke Faavit all si Tid. Sjølv skal her du høyre. Røynast skal Rise-Klokskap djup og myrk, utan Meining i!" Stig han fram til den eldste: "seg meg, kvi saar um Vaaren Bonden Fræ?" -- "Hæ?" -- Hin uppatt fregar. Tankefull Risen stirer. Grin, glor med Grise-Augo: "Hæ?" Stig han fram til den yngste: "seg meg kvi Aai lengtar ned aat Hav?" Rise traud Trut rengjer, lìdar leid lange Øyro: "ytt som bytt, kvar ho renner av." Fram han stig til ei Gygr: "kvifor grin Barn, naar Augo upp det fær?" Gygri glor: "lat det grine." Skjeglar stygt etter Gislaug. Snufsar, grin, skarpt med Tennar skjer. "So er Træle-Ætti. Inkje eig Jutull Spursmaal, inkje Svar. Betre no i Djup stige, høyre Kvad og Harms Kvæde, olme Ord av gamle Gumle- far." SIDE: 95 Gnavlehòl. Langt inne, djupt i Skarefjell-Grunn seg holar ein Hall av Kopar; han kvelver irgrøn sin høge Rund med Glim av glidande Dropar. Eit Blaa-Skimmer gløser som halvt i Blund. Det tiklar og siklar og renn og dryp der rundt i Kræane skùme; det kvislar kvævt av Firfisle-Kryp; det gjeng som Geisping i Rome. Der Lyngormen søv med sin Spord i Glyp. Her inne i løyndaste Myrke-Kraa sit Gumle i Tidine lange. Som turre Tre-Rot han er aa sjaa med Lemine vridne og vrange. Um Hausen gror Steinrot og Mose graa. "Du Gumle gamle i Gnavlehòl!" kved Haugkall med Mæle skrinne, "du vakne og mumle ditt Gumle-Maal, det maa ikkje gaa av Minne. No Ungdomen kved berre Rask og Raal." Daa dreg det upp som Klokke til Slag i Halsen skrukne og turre; det gnidkar og gneg som Bor og Sag og mèl som i Katt og Knurre. Og Gumle-Maal losnar i lange Drag. Gumlemaal. Maal kved Gumle um Gamle-Æva. Daa raadde Risar Heims-Ringen. Natti laag nifs yvi Land. SIDE: 96 Inkje Maane. Inkje Stjernur. Nordskin braga um breide Brè. Dal og Dokk i Duld drøymde. Godt var daa i Leik gange, Berg sprengje og Eld sprute, Storm reise og Hav røre, Is tumle med Tore-Dunder. Godt, godt i Strid gamast, Ragg rive og Rygg brjote, Skallom skurast og Hornom hoggast, med Klo klorast og Øyro klaa. Godt, godt aa dauv døse. Lat i Logn Labb live. Yrkjeslaus inkje anse. Mett og maggin sova i Mak. Aldri Uro av ljose Eimar. Aldri Sol i saart Auga. Ingin Vokster i vide Dalar; SIDE: 97 ingin Os av Aare-Eld. Dag sov Daude-Svevnen. Rim kvitna um Rise-Heimar. Land laag i Logn, Rike i Ro. Tidi stod. Alt tagde. Au! Au! Øydest Alder. Aa! Au! Utid veks ... Alv vaks. Æsir kom, Sol vakna; Dag vigdest. Ned seig Nivlheims-Natt. Oll var Rise-Æva. Vinter leid Vaar vermdest; Is flotna. Foss fløymde. Gror grodde; Grønt grodde; Skog tettna i Taake-Lidir. Mennar vaks. Møyar vaks. Eld eima paa sota Aare. Staal skar skrinne Voll. SIDE: 98 Fram seg grov grønkande Grendir. Sol seig, Sol steig; Dag raadde Heims-Ringen. Tid tøygde lange Tankar, meda Maal og Raad og Rekning. Ufred! Ufred! Aand! Aand! Merk, Ungdom, Skilje-Ordi! Alt av Aand vill upp og fram. Alt av Troll vil trygt sitja. Jutull gjæse i Berg gøymdest; kraup i Kraa lite kry. Duld under Stein han Dag banna; nytta Natti til Nids Verk. Vaar han døyvde med Vintergufsar. Løyste Fonn og fælt Fok. Grov ned Grendar i Aur og Yre. Velte Stein, stuva Is. Stogga, stengde med Mur og Myrker. SIDE: 99 Sky og Skodde for Soli skaut. Rot reiv. Rørde Hav. Vinter vekte, Fimbul-Vinter. Men Sol spratt. Sprengde Skodd. Braut Is, brædde Snø. Tinte, tekte med Gras grøne. Nytt leika Liv um alt Land. Ny skaut Skog med sval Skugge. Ein for ein øyddest Ætti. Sprakk for Sol. Stokk i Stein for kvervin Hamar og kvite Krossen. Ein og ein etter sìt, bundin i Berg, bannar Dagen. Andre, blautare, Blod blanda, skjemde Ætti med Skams Gifte, mengdest med Menn, avla med Alv. No er Haugtroll i Rike Hovding. Modlaus og mødd Minkar Lyden, smyg smaatt, og jamt smærre. SIDE: 100 Lite er att av Alders Ætti; øydt er det gamle Graasteins Grjot. Høyr meg, Unge, at Hat de lærer! Gjæse Jøtun maa Hjelp laane. Lag halde med Lurvekryp, Fark og Farre or Fuskeheimar, Gand-Mennar og Galdre-Kònur, verste Herk, som Verdi visste, Svivesvansar med Svartebøkar, ikkje Troll, ikkje Menn. Hu! Hu! Graate-Tidir; Hu! Hu! Gremje-Tidir! Og av alle øvst raader Svarte-Vimsen or Svaavel-Lande, Halte-Fanden med Hestehoven, halvt Primar og halvt Prest; honom Herre me no maa hylle; han raar Rise-Rike. Upp alle med Yngd i Blode, SIDE: 101 upp, Vaa'ar, for Jøtun-Velde! Ingin Rise i Ro røyte, fyrr av høge Loft-Himil Soli raude er ned rìvi og alt roast i Ragnaròk! -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- Det snufsar stundom i myrke Ro med Higst og underleg Hæsing; det tøygjer med Arm, det krafsar med Klo; daa skrik det med Snerr og Fræsing: "Uhu! her luktar Kristinmanns Blod!" Ho raadlaus Armane slær i Kross um Bringa som folnar og stivnar ... Fram bryt eit Brak som av Sjø og Foss, og Dagen ikring henne livnar. -- Aaleine ho sit under Skare-Aas. Den store Strid. Haust. No rullar Have svært mot Land med Skùm um skavlande Ryggir og bryt seg sprengt mod Øydestrand, der berre Vindtroll byggjer. Og Stormen skrik i ville Gru, der yvi Djup han jagar med Fòk og Ròk um Rev og Flu i desse haust-myrke Dagar. SIDE: 102 Eg høyrer den villande Skræmesong av Møy som Brìmhesten rider; ho kvad og galdra so mang ein Gong mot Naud og Nedgangs Tidir. Det gjeng som Sorg, det gjeng som Spott, det gjeng um Vaa og Vande; det er den varslande Vildrelaatt som skræmer Liv av Lande. Og Jordi skjelv i Havsens Marm, der bleik ho frys i sitt Snøyde; det folnar Bø og det kolnar Barm; det vert i Verdi øyde. Den siste Graa-Gaas strauk mot Sud; tungt under Sky ho kava; alt Liv i Hie og Vinterbu vil ned og burt seg grava. Lauvsblokka rustnar i livde Lund og ryk av sinom Kviste; det vart so syrgjeleg stutt ei Stund, til ho sitt Ynde miste. Paa Vollen blømde Blomar smaa', so sælt mot Soli nøydde; no er der ingin meir aa sjaa. Dei folna burt og døydde. So døyr det burt i den unge Barm, so folnar Blom og Blide, naar Saknad sløkkjer Voni varm med Taarir salte og stride. So døyr det burt, so døyr det ut, mitt Liv med alt, det drøymde, naar Elskhug vendest til Harm og Sut, og Guten burt meg gløymde. No er her sturt, no er her kaldt, og Stad og Stund meg møder; mi svikne Von tok fraa meg alt, og Hjarta svider og bløder. SIDE: 103 Og Have rullar svært mot Land, og Regne driv mot Rute; det syng og susar um Øyde-Strand, at no er allting ute. Raadlaus. Aa gode min Gut, aa vene min Gut, nei burte fraa deg held eg aldri ut. Alt dreg meg og dreg til deg og til deg, og kvar eg vil gaa, eg minnast deg maa, og Taara brenn som den beiske Lut. -- Aa, aldri meir kann eg trivast. Aa snilde min Gut, aa gjæve min Gut, for deg so gav eg min siste Klut. Ja var du meg god, so gav eg mitt Blod, og var eg ditt Viv, so gav eg mitt Liv, um deg eg fekk fri av den minste Sut. -- Aa du som eg trudde av Hjarta! So trygg og varm i din gode Arm eg gløymde Sorg og eg gløymde Harm. Men aldri meir eg finne deg maa, og aldri meir deg i Augo sjaa, og Graaten brenn i min kjøvde Barm. -- Aa nei, at du kunde svike. Kvar skal eg meg snu; kven skal eg vel tru; eg finn kje Veg og eg finn kje Bru. SIDE: 104 Alt vendest til Naud; eg ynskjer meg daud; kvar skal eg vel av, utan djupt i Grav; for alt eg hadde so var det du. -- Aa! -- aldri ein glad Dag meire. Den som fekk gløyme. Den minste Minning eg um deg møter, so tungt det tek meg, so saart det grøter; det minste Orde eg høyre maa, -- med Hjartegraat gjeng eg derifraa. Eg skulde aldri den Suti gøyme, naar so det var at eg maatte gløyme; eg skulde aldri gaa sjuk i Kring, naar eg fekk gløyme den eine Ting. Kor hev det seg? Kor hev det vorti Veslemøy no. Eg kjenner meg ikkje. Eg var ikkje so. Eg gjekk her trygg og tulla og sprang og visste kje av at Dagen var lang. Det er som ein Draum, naar eg tenkjer paa den Tid eg kann ikkje meir forstaa. Den same gjeng eg, i same Ferd; men d'er som eg var i ei onnor Verd. Alt ser eg og hugsar som daa eg saag; men stur er eg no der fyrr eg var fjaag. Alt er det gamle, i Hus og Gard, men annarleis, annarleis enn det var. Heimen ligg paa den same Flekk; ho Mor gjeng tuslar som fyrr ho gjekk. SIDE: 105 Men tom stend Heimen forutan Ord; og framand vart mest mi eigi Mor. Framand er Heid og framand er Myr; framand tykkjest meg Katt og Kyr. Framandt glor det sin eigin Veg; vil meg kje noko. Kjenner kje meg. Stogo gleiner so kald og graa; audt og stuslegt det er i Kraa. Som vali gjeng eg paa Hand og Fot; alt fell meg tungt. Alt er meg imot. I Glaskarmen heng eg og stirer stur; lengtar, lengtar som Fugl i Bur. Men ingin aa sjaa paa Veg eller Vang. Jau no hev eg lært at Dagen er lang. Aa, denne Heimen so god og kyrr; aa her som eg treivst so hjarteleg fyrr! -- Nei Mor, eg kann ikkje vera glad; Hugen min er paa ein annan Stad. Vinter-Storm. Aa lat det bure, aa lat det braka; lat Huse riste og Tufti skaka! Lat brotne allting som brotne kann! Det døyver Tankane litegrand. Um Stormen tok baade Hus og Hytte, -- det var eit Bìl daa eg mindre sytte. Um Jordi gav seg i djupe Grunn, -- daa fekk eg gløyme ei liti Stund. Um Sky datt ned som paa Himlen flakkar, um Have braut yvi alle Bakkar, ja um all Verdi seg søkkte ned, -- so var det Slutt og so vart her Fred. SIDE: 106 I Kyrkja. Eg sìt i Kyrkja som Snikjegjest; eg gløymer Gudsord og gløymer Prest, -- eg arme! Eg lesser Synd etter Synd paa meg, for um eg ein Glimt kunde faa av deg. Og naar eg ser deg, eg veit meg knapt; det bløder i Barm; eg er som fortapt -- eg arme! Alt vert for Augo til Glim og Glod; og Vonir vaknar i varme Blod. Men er du burte ligg allting audt; det sloknar i meg og kolnar daudt; -- eg arme! Modlaus eg dreg meg paa Heimveg att, og Tankar vildrar som Sky i Natt. Og ser eg henne, som sìt so trygg langt framme der med sin breide Rygg -- eg arme! -- daa veit eg kje meir kva eg tenkjer paa. Eg skvett og vaknar, naar Folk vil gaa. -- Aa, frels oss ifraa det vonde! Ein Bêle. Det kryp ein Haugbukk fram under ein Stein. Han hev Horn i Skallen og Bukkebein. Og aldri saag du so langt eit Skjegg; det rekk midt nedpaa hans magre Legg. Og aldri saag du slikt Skrukkeskinn; det valkar seg ut og det snurpar seg inn. "Her bykste eg rundt i nihundrad Aar; men aldri veit eg so varm ein Vaar. SIDE: 107 Og aldri veit eg so vent eit Viv; men her gjeng du gjæter og Sauir driv! Ja her du gjeng i ditt attande Aar; og enn maa du bera dit Gjente-Kaar. Men daa maatte Verdi seg um ha skift, um ikkje du skulde snart bli gift. Og daa maatte Verdi ha skapt seg paa Tull, um ikkje du fanga Gard og Gull. Men høyr ikkje paa denn Blaahaug-Kallen; slik Jypling som ikkje hev Horn i Skallen! Og høyr ikkje paa denne Blaahaug-Krok; slik Arming som eig knapt si eigi Brok! Tru kje paa det den Ljugaren kvad; Mor hans gjekk haug-imillom og bad. Men vil du, so er eg den Guten gilde, at snart eg skal gjera det helst du vilde. Gjev meg den Duken du ber um Barm; av den dreg eg ut din heitaste Harm. Av den dreg eg ut ditt tærande Hat; det fær ho i Kveld til Salt i sin Mat. Daa ligg ho i Morgo og ille læter, men tagnar -- so vel -- um tolv-trettan Næter." Veslemøy løyser det lette Plagg; daa stansar ho braadt; ho kjenner eit Agg. Skal ho? Vil ho? -- Dette er stygt. Daa riv ho det laust og gjev han det snøgt. "Hehe!" mekrar Trolle med Gledefaktir; "men Løn eg tek for dei Natte-Vaktir! SIDE: 108 Naar Drosi fraa Aas til Kyrkjegard dreg, daa rid ho Veslemøy Brudferd med meg! Men aldri so vere du syrgjefull! Eg klæd deg upp i det skinande Gull. Eg vil ikkje skryte; eg er ikkje kaut; men paa Fjose mitt hev eg tolvhundra Naut. Grisir hev eg som Stein i Strand; Smalen min aldri eg telja kann. Land eg eig fraa Hav og til Brè. Og er eg rik, er eg fager med. Horn hev eg framme som drusteleg Dreng, og bak hev eg au det eg tarv og treng. Eit betre Gifte du aldri naar: rik Mann og gild, i dei beste Aar!" "Eg vil ikkje! Nei; ho skal ikkje døy!" ropar angrande Veslemøy. Til Gud ho bed og slær Kross for seg: "gjev meg Duken og drag din Veg!" Burte er den byksande Svein; Duken ligg att ved den graae Stein. Duken ligg att paa den Tuvebanke. Veslemøy skjelv for sin vonde Tanke. Uro. Kor skal det gaa meg, naar Gud eg gløymer, og Hjarta sjukt seg i Elskhug drøymer? Kor skal det gaa meg so sant og visst, naar burt meg sjølv eg so reint hev misst? SIDE: 109 Og aldri kann eg meg atter vinne, og aldri meir kann eg til meg finne; so vel er stengd baade Von og Veg; -- eg maatte finne meg sjølv i deg. Bøn. Aa hjelp meg du som hjelpe kann! Du ser kor saart eg strider. Mitt Hjarta trøytt i tunge Band forutan Von seg vrider. Mi Naud eg kann kje ut faa sagt; det vonde fekk so stor ei Magt; som Brand i Barm det svider. Ja hjelp meg du som hjelpe kann! Til deg mi Bøn eg sender. Du stridde sjølv og yvi vann; du Myrke-Magti kjenner. Mi Naud er stor, min Strid er fæl; ver hjaa meg du som vil meg vel! Daa veit eg alt seg vender. Paa Vildring. Lange Tidine sig og skrid; det gjeng paa Tròt og paa Tjon. Gud hjelpe den som i Sjælestrid slepper si gode Von! Vinter ligg yvi Verdi aud; han vil seg full' aldri snu. Gud hjelpe den som i Sjælenaud slepper si gode Tru! Veslemøy trøytnar i tunge Kav; ho kjem ut-av Veg og Leid; misser sitt Mod og vildrar seg av og gjeng i Trollkjering-Heid. SIDE: 110 Um Natti Trollkjering-Bole ho finn; "høyr meg! No kjem eg til dykk. Eg skal meg skrive i Boki inn; men gjev meg ein Elskhugsdrykk! Ein Drykk som Hugen kann vende braadt for min Gut til hans rette Møy! Eg vil honom eige ei einaste Nott og so i Djup-Hýlen døy." Kjeringi myler og hengjer paa Seidkjelen svidd og svart: "he-he, den Vegen det lett vil gaa; men slikt gjer eg aat full' snart." Ho drøyper av Horn, ho blandar av Glas med Mulling og mange Læte; ho mengjer Røtar og Løyndegras i nordan-rennande Væte. Kjelen sjoar med Kvink og Klukk; Kjeringi galdrar og syng; "no syd eg Taare, no syd eg Sukk; no syd eg den Hjarte-Styng. Eg syd det kjætande varme Blod som brenn etter kjælne Gut; eg syd med Galder, eg syd med Glod, eg syd med Eiter og Krut." Ho vekkjer Veslemøy Blod av Barm og droplar Dropane tri. Ho tek sin Trollkatt paa hærde Arm og blandar av hans upp-i. "Eg manar for Svik, eg manar for Mein; eg manar med Maatt og Magne; tri Gongir tri! I Blod og Bein dei falske Hugar tagne! SIDE: 111 Eg galdrar for Jon i Skarebròt, eg galdrar med Sòd og Søy; du Drykk! du vende den Hugen kaat til Gislaug, hans rette Møy!" Kjelen sprutar med Os og Fræs; Eimen stend gul i Tak; Kjeringi sputtar og blæs og les; det gjeng um Novine Brak. "Tri Gongir tri! I Namn av den som eig det svarte Velde! Satanas! Satanas! -- Hui! Det brenn! -- No er de baae selde." -- Upp ho lyfter den svidde Hand, og alt er stilt som Grav. Daa kjende Gislaug, at Rædsla vann; det var som ho svimra av. Alt vingla og vippa og rangt seg vreid; det dansa Golv og Gruve ... Ho fann seg kje att fyrr langt ut i Heid, paa Sprang yvi Stein og Tuve. Ho vaknar. Daa vart det sagt eit lite Ord; ho høyrde grant det kviskra Mor. Daa stillna det i Bringe. Kva hev ho tenkt? Kvar vil ho gaa? Ho aldri meir kann Mor si sjaa. Her er kje langt aa tinge. Ho maa i Hýlen springe. Ho stend som sprengd av Synd og Skam. Daa stig det stilt ein Skapnad fram SIDE: 112 meir kvit enn alle Fennar. Rik fell den ljose Kaapa ned. Veslemøy sig med Rop i Kne. Fram gjev ho rædde Hendar. No ser ho, allting endar. "Aa kjære Syster, sæle Møy! aa hjelp! no maa eg Dauden døy; eg gav den vonde Magti! Eg ligg i Synd og Satans Vald. Han hev paa meg so fast eit Hald. Eg somna av paa Vakti; eg svor den vonde Pakti!" "Vend deg til den som Sol hev skapt. Enn er du ikkje reint fortapt, du arme Syster kjære! Reis deg med Magt og ut deg rykk; gjev att, gjev att den Synde-Drykk! Det store Tòl du lære! -- Du ut er vald til Ære." Burt sloknar Syn og Kvæde; matt stend Gislaug der aaleine att. med Von- og Vigsels-Taare. I svære Strid ho yvi vinn; det vaknar Mod i mødde Sinn. Ut, ut or Fall og Faare! -- Høgt les ho Fadervaare. Dei trøytte Føtar Vegen snur. Ho finn det svarte Trollebur, og Døri upp ho river. "Eg vil kje eige Hjelp av deg! Eg vender um fraa denne Veg!" Og Flaska inn ho hiver, so Glod og Gneistar driver. SIDE: 113 Ei tung Stund. Den lange Vinter lakkar; han syng paa sin siste Sull. Det brunkar i kvite Bakkar, og Aai fløymer full. Med Hjul maa bytast Meidar paa Veg og Køyrefar. Det driv med Regn i Heidar og yvi den graae Gard. Der inne i gamle Stova paa Sengi høg og mjuk maa Gislaug ørski sova; so braadt ho lagdest sjuk. Ho søv til Syrgjelundar som døyvt gjenom Huse smyg; so læt det med mange Munnar, naar Vestanvinden syg. Ho søv til Syrgjetonar av Vestan-Sòg og Tòt, Ho trur og visseleg vonar, det er hennar Likferds-Laat. Naar Guten, ho sorgfull misste, rid Brudgom med falske Viv, han møter den svarte Kiste, der Gislaug ligg kald og stiv. Men Svevn vil Ungdom styrkje som Natti den spede Knùpp. Daa Guten rid til Kyrkje, daa stend ho Gislaug upp. Ho sìt ved grøne Rute og ser yvi Vegen nord; -- det glytte med Sol der ute, daa Brudferdi framum fór. Aat Sengi att ho vender; ho vart so arm og veik. SIDE: 114 Og heite Taarine brenner ned yvi Kinni bleik. Ho vrid seg Nætar og Dagar og inkje Kvild kann faa; so saart ho kvider og klagar, at lenger ho lìva maa. Med Hagl og Holke-Splintir og Isvind og Drivesø den sture Ettervinter seg klengjer til Bygd og Bø. Det er so vonde Tidir med Skifting att og inn; -- det er dei siste Stridir, fyrr Vaaren kjem og vinn. I Blaahaug. Vaat heng den tunge Lufti. Det dryp av Kvistir og Runnar. Myrkeskodd velter ollande inn or Hav og Himil-Grunnar som Skuggen lett og som Natti stinn. Burt kvervest Taarn og Tuftir og Haugar og alle Bøar. Som gløypt og gøymt av dei store Votn ligg Land under Tòkusjøar. Alt er som var det paa Havsens Botn. I lyngsvarte Markir inne Veslemøy Smalen sankar. Eit Havbrak susar fraa Vestansjø med Tòt og tunge Tankar. Ho glett i Holke og Flekkesnø. I Skodda inn ho hildrast og um paa Villheidi tumlar; SIDE: 115 dregst av Rop og flakkande Ljom og Gulp som or Aai mumlar. Det vaknar og lìver med Tussedom. Upp or dei djupe Hyljar stig som glidande Skuggar Nøkken blaa paa sin halve Hest og Vasstroll med vaate Luggar. Dei okar seg fram som dei orkar best. Or Haug og blaae Heller rid lange Radir og Reidir fram yvi flekkut Grovemyr og inn dei lange Leidir med Om av Ringling og Rop og Styr. Som der ho gjeng i Draumar og slitst av dei saare Minne, so stend ho uppi ein Alvedans-Ring og er der som mana inne med Skodda tett som ein Vegg i Kring. Vàr ho lyfter si Augne-Brun; daa er ho innpaa eit Kongsgards-Tun. Still ligg Garden i stengde Trygd, maaneskinsljos, i ein Firkant bygd. Tune er som ei Mose-Eng; Svalgangar breide ikringum gjeng. Rausti er blaae med gylte Flak; Sular av Sylv ber det høge Tak. Bogar svære Sulane bind; d'er Orm og Drake, i Bugt seg vind. Slotte lyser, i Høgdi strekt, med berre skinande Kopar tekt. SIDE: 116 Taarn seg lyfter med Glim og Tir; Gullhanar glor paa dei høge Spir. Som der ho stend, fortenkt og fortryllt, er heile Tune med Hovmenn fyllt. Fagre Møyar i kvite Lin av Sylgjur og Lad og Gulldobbar skin. Daa tinklar det stillt som av Bjøllur smaa, so vent at Veslemøy graate maa. Og upp det stryk med so vill ein Slaatt; Veslemøy er millom Graat og Laatt. Sist kjem det ein Lund so sæl og so blid; ho var kje so glad i si heile Tid. Fram dansar dei Møyar i ljose Rad: "her kann du alltid faa vera glad. Der ser du Kongen; vil her du vera, skal Dronning-Krune og Krans du bera." Veslemøy ser den Haugkallen blaa Konge staut i Svalgangen staa. Kruna lyser som raude Glod; Purpure er som det heite Blod. Kongsstaven skin av brennande Stein som Elden gul og som Logen rein. Herleg er Kongen, fager og gild; -- all denne Stordom ho eige vil. Dansen gjeng yvi Tune kaat; Tonar lokkar og Felelaat. SIDE: 117 Aldri var ho so ør og glad; daa Møyane spurde, svara ho Ja. Det er dei Møyar i kvite Lin; dei flir henne Staupe breddfullt med Vin. "Drikk, so opnar seg Kongens Borg! Drikk, so gløymer du all di Sorg. Drikk av Staupe, og drikk det ut! Daa gløymest den hardaste Hjartesut. Tenk deg kje um, men gjer som me song! No bydst deg dette for siste Gong." Veslemøy bleiknar um brune Kinn; det gjekk henne kaldt gjenom Hug og Sinn. Veslemøy bleiknar um brune Vangar; Tanken vaknar og Minne fangar. "Skal burt eg gløyme mi Hjartesut?" -- "All di Sorg den sløkkjer me ut." "Sløkkjer de Elden som heitast brenner?" -- "Naar Staupe er tømt du Inkje kjenner." "Ja vil de sløkkje den Suti heit, -- den kann eg kje misse for alt eg veit. Og fyrr eg vil sleppe den Suti hard, fyrr gjeng eg og bed meg i kvar Manns Gard. Og fyrr eg vil gløyme den Sorg som brenn, fyrr gjeng eg Narr i mi heile Grend. Ja fyrr eg vil gløyme Guten eg fann, fyrr gjeng eg Fanteferd Land og Strand. SIDE: 118 Ingin annan fær meg i Famn; no riv eg meg laus i Jesu Namn." -- Alt er burte. I Skodda sansar ho liksom ein Skimt av kvervande Svansar. Fri. Um Natti still ved Sengjekraa Veslemøy ser eit Kvende staa i lange, myrke Klæde. Hjaa henne ser ho Syster si fager og ljos og aalvorsblid med Smil av heilag Glede. Ho kved so lint eit Kvæde: "Statt upp, statt upp, du Syster kjær! No er du løyst til betre Ferd. Høyr Helgeklokka klingar! Fraa alle Troll du laus deg vann. Og i di Sorg deg sjølv du fann. No upp mot høgre Ringar din styrkte Hug seg tvingar. Kom, fylg oss paa din nye Veg, som upp or Myrkheim fører deg til Ljos og klaare Dagar! Den Stig er bratt, den Veg er lang. Men ingin angrar denne Gang. Um trøytt du stundom klager, til sist seg allting lagar. Her ser du Visdoms Volve staa. Ho vil deg gjeva djupt aa sjaa og store Røynslur herde. Ho ber deg gjenom Helheims Gov; der skal du skimte Livsens Lov og gjenom Rædsle lære det Verk, som vert di Ære." Nedveg. Veslemøy gjev kjær Syster si Hand; no skal dei fara til Naae-Strand. Lett ho lyft gjenom Lufti glid; Volva Vegvisar fyri skrid. Volva den kvite, sveipt i Nott, som Vegen veit til dei drøymde Slott. Volva den vise som stig av Eimar og Vegane veit i dei dulde Heimar. Fyri ho skrid i bleike Ro; stille fylgjer dei Systrar tvo. SIDE: 122 Skyir driv, og Vind svalar; Systeri Trøyst for Veslemøy talar. "Trygg er Førsla," ho linnmælt kved; "du skal kje fæle, men fylgje med. Tarv kje fæle paa myrke Veg; fyri oss Visdom Ferdine dreg. Tarv kje fæle um djupt under Grav; fyri ber Visdom den vigde Stav. Teikne ber ho, som hev med Magt Heimane alle under seg lagt. Teikne fyri med Ljos gjeng; Krossen skin, der dei heilage heng. Krossen skin som den stille Stjerne; den kann me fylgje so trygt og gjerne. Vondt rømer som rundt seg ringar, naar Visdoms Volve det Teikne svingar. SIDE: 123 Og lyfter ho Teikne og byd med Krav, daa ser du klaart gjenom Natt og Grav. Og gjer ho den sterke Runesving, daa ser du i Synir dulde Ting. Og gjer ho Teikne og krev med Magt, daa høyrer du tenkt, daa høyrer du tagt. Men kved Volva med Ordi, daa svarar det under Jordi." Volva stoggar Ved Kyrkje Grind; so syrgjeleg yler den kalde Vind. Volva stoggar ved Kyrkje Led; so fælsleg gleiner Maanen der ned. Volva svingar med Staven snildt; daa tagna Vinden; daa vart det stilt. Volva svingar med Staven hardt; SIDE: 124 daa slokna Maanen; daa vart det svart. Veslemøy veit ikkje kor det er vori: dei er i Kyrkja, uppe i Kore. Dei er i det gamle heilage Kor; ho kjenner so vel det Altarbord. Ho kjenner so vel dei Ljosi smaae: døyvt dei brenn med Ljosken blaae. Inn um Blæja ved Altaren næst stend ein underleg gamall Prest. Han er som ein Skugge tom og fin med Messekaape av Maaneskin. Han glid paa Golv uten Led og Legg; isgraatt skimrar det breide Skjegg. Hand slær Teikn i Krok og Ring; Munnen mullar um dulde Ting. SIDE: 125 Rundt stend Daudingar, kvite, kalde, lyder til Ordi som vert deim talde. Rundt stend Draugar; tom-øygt dei glor; lyder stivt til dei stille Ord. Presten. Or Mare-Draum og Helsvevn djup, or kvæve Døyvd i kalde Glup som Sol skal all Tid sakne, or Daudetyngd og Dvale stiv til Drøymeferd og Draugeliv du enn ein Gong laut vakne. Stynjing. Oi, oi. Oi, oi. Presten. Du agta ikkje Tidi di, og skildest burt, fyrr du var fri, som Tre i Stormkast falli. Men um den sterke Stomnen brast, frisk sit di Rot i Jordi fast, med sine Tægar alle. Det er so hardt eit Heft og Band, som held deg att i Jordheims Land, at Fred du maa kje vinne. Oi, oi for Naud, du arme Sjæl, som slitst imillom Jord og Hel og kann kje Utveg finne! SIDE: 126 Stynjing. Oi, oi. Oi, oi. Presten. Den Jordhug gjev deg aldri Fred. Som Myrjubrand i morkin Ved han tærer og han gløder. Den Lengt du aldri døyve fær; han ét og brenn, han gneg og skjer, so blodlaus Hugen bløder. Det slit og syg, det vind og vrid; du fylgje maa, med alt du lid; du er kje sjølv din Herre; vakt av den svale Natte-Keim du smyg deg upp og hastar heim; daa veks din Jammer verre. Den Heimen der din Hug er fest, og der du var so gjerne Gjest og hadde all di Glede, naar dit du søkjer saknadsprengd, daa er han stengd. Du flakkar tom forutan Fengd med Sukk og Syrgjekvæde. Og meir og meir i dette Kav du slitnar sund og faanar av og dregst mot Tomheims-Auden. Der sloknar ut den mødde Sjæl forutan Von, i Angest fæl; det er den andre Dauden. Stynjing. Seg Raad. Seg Raad. SIDE: 127 Presten. Utløysning, Fange, kann du faa, so er den milde Lagnad, naar du med Hug og heile Magt fær rive ut og fraa deg sagt den sterke Jordheims Dragnad. Daa gjeng det ein Gufs gjenom kalde Rom av Fræsing og Sukk; so er Kyrkja tom. Som Skimt og Skuggar stillt, fort dei smett og glett gjenom Vegg og Port Veslemøy ser der Volva peikar: ut yvi Land dei daude reikar. Ut yvi Land breidt og vidt dei daude hastar kvar heim til sitt Berre ein og tvo og paa Resten tri rædde fram mot Altaren skrid. Ned dei bøygjest paa kvite Kne og der for Presten skriftar og bed. SIDE: 128 Den eine klagar av Otte full, at ned han hev gravi røva Gull. Og so det Gulle batt Hug og Haatt, at dit han hev fari kvar myrke Nott. Den andre sukkar av Hjarte-Mein, at Deild han flutte og Skiftestein. No dregst han heim att til Synde-Bot; men magtlaus villar den mødde Fot. "Løys meg og send meg upp eller ned! I Dom er Rettferd; i Rettferd Fred." Den tridje av Bror sin Banen fekk og sidan hatefull heim gjekk. "Han skuva meg ut i Bylgja blaa; rodde so hasteleg der ifraa. Rodde ifraa og lét meg døy; tok so sidan mi Festemøy. SIDE: 129 Hemnhug drog meg paa Heimgangs Veg; men verre farne er dei enn eg. Eg vil ikkje meir den Hemnveg skride; verre maa dei enn eg lide. Gud deim hjelpe, um Hjelp dei kann faa! Løys meg, Prest; eg vil her ifraa." Presten knefell for Altarfot, bed for dei arme Syndarar Bot. Løyser deim sidan ein for ein av Jorddrags Bann og av Heimgangs Mein. Bed og manar og Bandi skjer. Hamane stilt av fer. Volva svingar den sterke Stav; det brultar i Jord og djupe Grav. Ho lyfter Staven med Runesving; SIDE: 130 daa sviv for Veslemøy alt i Kring. Burt ho svimrar og i att vaknar; Fødesheimen ho tryllt saknar. Ho er ikkje her, ho er ikkje der; ho veit ikkje kvar ho er og fer. Det er ikkje Hav, det er ikkje Jord; no glid dei og sig dei ned og nord. Det er ikkje Luft, det er ikkje Eim; no søkk dei og sig til Naae-Heim. Sjoging syd, døyvd, stor, som Vatn siler stilt gjenom Jord; "d'er Blod-Bekkir" -- Systeri talar -- , "Blodflaumar, som so skvalar; heim dei søkjer, djupt under Grunn, til den fælslege Naastrand-Brunn, søkjer heim djupt under Grav, til det fælslege Naastrand-Hav, SIDE: 131 som svart i Nivlheim fløymer, der Draken dukkar og drøymer." Naa-Ljos sviv i det skùme Gap og Gløse-Drakar og Stjerne-Rap; Kviskr og Kvæs og kvævd Laat og Kviding gjeng og svelgd Graat og Murr og Mummel av all den Pine som Ætti gøymer i Gravine sine, all den uløyste Sut og Harm som av vart køyrd i Likferds-Karm, all Jammer farin, som ned er gravin i Kyrkjegarden. Som Havsus tung um nakne Nes, naar Nordanvinden um Natti blæs, som Sudrags-sòg gjenom Vind og Væte, so marmar og tyt dette Syrgje-Læte. Skuggar vaknar og fram smett; gaper og glor; burt att skvett. SIDE: 132 Hugar harme som Helveg rid huar og gøyr, der fram dei skrid. I Vegen for deim ein Draug seg skyt; skvakkar og skratar med høgt Skryt. "Simon Handlar, det er mitt Namn; vis meg Vegen til Himil-Hamn! Eg var i mi Næring ein Tjuv som alle; og veik i Kjøte eg tidt hev falli. Men godt eg gjorde likso vel, og inn att dermed løyste mi Sjæl. Gaavur gav eg til godt aa styrkje; gav til Missjonen og til mi Kyrkje. Aat Fatigfolk i Rota vaar eg gjorde eit Mat-Lag kvart einaste Aar. I Sælegaave fem tusund i Rentur gav eg til fallne Tenestegjentur. SIDE: 133 Eg gav av alt, eg med Urett aatte; sjølve Bladi meg rose maatte." Volva. Far di Ferd; du fekk di Løn. Draugen skvakkar og høgt skjeller: "Gjeld ikkje gode Gjerningar heller?" Volva. Det du gjorde, gjeld for si Løn; det du vart, veit du. Mykt han murrar, den arge Svein; burt han glid; søkk som ein Stein. Fram seg tøygjer ein Ham skrinn: "vis meg, Volve, Farvegen min! Ned det dreg meg aat Djupe-Dike; men eg høyrer til i Guds Rike. SIDE: 134 Orde lærde eg purt og reint; no skal eg inn i Himilen beint." Volva. Fylg din Dragnad; daa fer du dit, der du hev din Himil. Upp skyt surøygde Djevlar tvo: "spaa oss, Volve, naar fær me Ro?" Volva. Vender seg vondt og vil godt, heim daa hittar hel-bundne. Djevlane fryner, fræser blaatt: "Visdom driver med Fanden Spott." Veslemøy skjelv i sviktande Kne: "hjelp meg, Syster!" -- Systeri kved: "Ver urædd; ikkje dei kann deg naa; dei hev den Magti du læt deim faa." SIDE: 135 Farande kjem med Gny og Glam eit Hovdingfylgje fraa Hernad fram. Um Volva høge dei tett seg hopar; Kongen bleik av Græe ropar: "Volve høge, paa Løyndom vis, syn oss Vegen til Paradis! Fiend arge me drap og øydde og for vor Magt manneleg døydde; vigde vart me til Himilfred; men denne Vegen ber nord og ned!" Volva. Helsa din Herre, Hèr-Draken, skal du nede i Nivlheim. So flakkar vildrande Skrymt og Skreidir; men fylgje dei maa sine sette Leidir. Veslemøy undrast i Rædsle stor, og spýrr seg fyri med bljuge Ord. SIDE: 136 Veslemøy. Kjære mi Syster, kva er som tyngjer dei Sælingar ned og ned, endaa dei vilde daa alle gjerne snu seg aat onnor Led? Systeri. Synd tyngjer og Samvit dreg, at ned dei maa seg mùne, -- Samvit som ikkje fekk for seg Bot, og Synd, dei ikkje fekk sone. Men verre dreg den vonde Hugen, dei nørde og Rom lét faa; han lengtar til Hel; der vil han vinne Magti og sidan raa. Verre tyngjer den vonde Hugen, som nøre seg fekk i Fred; Han voks seg sterk, og i siste Stundi han drog deim aat Myrkheim ned. Hitan-um Hel-Aa hardt det gjeld; der brenn den blodraude Sigtings-Eld. Eimtung osar den Brand i Sky, illt tevande, alltid ny. Veslemøy stirer i Elden inn; Rædsla kolnar um bleike Kinn. SIDE: 137 Rædsla kryp i kvar Fingertupp: Menn ser ho og Kvende brenn lìvande upp. Fram styrmer det mange i Elden inn; færre er dei som igjenom vinn. Hit dansar so mang ein Spròte Kar; flaug upp i Gneistar og burte var. Hit flaksar so mang ei drusteleg Dros; kvarv burt i Eim og ein kvæv Os. Storherre rullar fram med Gny; fjasar upp i Lòge og brenn som Stry. Fram skraavar i Silke Stasfrua gilde; ryk til Vêrs som ei Oskefille Bangse breide fer fram med Føyk; vart til ein pøysande vaat Røyk. Hit hinkar Amtmann med breide Gullsnor; brann som Papir og av fór. SIDE: 138 Randute Hovmenn og strokne Sprettar sprakar med Sprut til Vêrs som Rakettar. Hit staakar Hèrmann, den staute Gut; small burt som eit Skòt laust Krut. Storskrytar gjæse stig fram med Jalm; burt han lòga som turr Halm. Fram flaksar lærde Skrukkeskinn; krulla seg saman og turka inn. Songar kjem klunkande bleik og lang; det høyrdest ein Knett som ein Traad sprang. Fram vaggar diger ein Etarsekk; vart til ein fræsande Feiteflekk. Tung glid Lèting i Oska ned; murkar og brenn som fauskin Ved. Endelaus dreg seg den lange Ferd; mange, mange lyt stana her. SIDE: 139 Hopar og Horgir, Kvende og Menn som Utsóp i Dungar myrjebrenn. Ille hev dei paa Jordi staaka, som her vert i Haugar paa Elden maaka; soleis Veslemøy undrast maa. Volva peikar og byd: sjaa! Veslemøy ser i dei Hugar skùme; ser og leitar, men finn deim tome. Ser deira Tankar og Livs Minne: tomt uppi tomt er alt der inne. Alt dei hev under Hovudhetta er Jugl og Jaal og Inkjevetta. Alt dei hev innan Sjæle-Kring er Jugl og Jaal og Inginting. Veslemøy. Aa høyrer du, Syster kjære, du telje meg Visdom din: kva synda desse, at so dei maa fara, og ikkje lenger seg vinn? SIDE: 140 Syster Aa høyrer du, Syster vesle, eg kynner deg Kunna mi: Agnine er det som upp vert brende; dei er det kje Gagn uti. Aa høyrer du, vesle Syster, eg tèl deg Lærdoms Ord: med Avfall nører seg Elden denne fraa Hagen uppe paa Jord. Med Ugras og turre Grein og Kvist, med Vokstrar av Villfræ alne, med halve Hugar og Sjælebròt og Viljar visne og valne. Med Sjælir som brende seg upp i Synd, so halvdaude hit dei vann; med veikt og laust og tomt som ikkje mot Elden staa seg kann. Med alt som fekk Aar og godan Vokstr og aldri Frukti bar; med alt som upp til Unyttes fyllte i Herrens Aldegard. Med Sjælir i Kjøt-tyngd bundne, som tok seg fraa Live Lov; late grov dei sitt Pund i Jordi og burt sin Arbeidsdag sov. D'er Hopen som aldri glødde i Hug eller Mothug stor; dei hadde det godt og tenkte kje meir enn fraa Seng til gode Bord. D'er Hopen som aldri villa i Draumar mot Høgdi gjeng; SIDE: 141 dei hadde det godt og tenkte kje meir enn fraa Bord til kjælne Seng. Ut vert sigta og brende upp her attum den myrke Port alle som søkte i Live seg sjølve og sumla seg sjølve burt. Veslemøy. Angir og Avfall drys det daa, som Haustlauve drys av kviste; mykje veks Ugras paa denne Jordi, og meir enn eg tenkte og visste. Men alle dei vene Drosir og Frugur og fride Kvende? Maa so mykje den Fagerdomen lide slik syrgjeleg Ende? Systeri. Faae naar hit av dei mange, som vavrar seg burt i Vas og sumlar den dyre Arbeidsdagen burt med Smaakjav og Kjas. Dei bryr seg med dei mange Ting i As og æveleg Strid; og um dei vilde tenkje seg um, so kann dei aldri faa Tid. Dei lever i Tattl og Tøv og Tull, med' Dagane flyg so fort; dei klæd seg, trulovar seg, pjatrar, pjutrar og dansar Live burt. Med Tattl og Tøv og Inkjevetta dei burt seg hefter og bind; og Sjæline døyr med Kroppen og sloknar som Pust i Vind. SIDE: 142 Veslemøy. Men det som mot Elden stend seg, naar Skrape er reinska ut? Systeri. Det som stend seg i Sigtings-Elden vert røynt i den lange Sut. Hel-Aa kyngjer i Kluftine nord som Galder og Graat djupt under Jord. Hel-Aa bryt seg i gule Stryk; Svaavelskodde or Djuve ryk. Yvi byggjer seg Brui bratt, som inn ber i Myrkheims Natt. Hel-Orm seg ringar grøn og kald i skjoldklædde Bugtir um Helheim all. Hovud han lyfter og Helbru stengjer; Augo som Blodmaanar raude rengjer. Han gaper som Avgrunn lét upp sin Belg; ein Eldgufs stod or den hole Svelg. SIDE: 143 Ormen. Vik, Volve, av vaar Veg! Det Hel hev, held ho. Volva lyfter den Staven god; daa fræste Ormen i Rædsle-Mod. Ormen fræser med Eiterspy; gul stend Spruten i Skoddesky. Blaa stend Spruten med Ul og Storm; daa trutna han fælt, den arge Orm. Det bryt og burar med Gov og Brak; Volva svingar sin Stav i Mak. Svinga ein Gong og svinga tvo; daa sputta Ormen og seig i Ro. Veslemøy skjelv i Sjælegru: "aa kjære Syster, aa, maa me snu." Systeri held den kalde Hand: SIDE: 144 "trygge me gjeng gjenom Bròt og Brand." Brui stig dei, den høge, radt; Hel-Aa kyngjer i Æve Natt. Fram skrid der stilt den lange Skreid av daude som veit si Vega Leid. Fram skrid der døyvt den blaae Hèr av Hamar bleike som veit si Ferd Dei glor med dei tome Augo stive: "kven vaagar seg hit i lìvande Live?" Volva. I Fred den fare som Fred fører; søkje seg kvar sin Veg. Lett dei stig yvi rustne Spengar; det ringlar og riktar i Band og Stengar. Det skjelv der Veslemøy sèt sin Fot; ho hallar seg bleik si Syster imot. SIDE: 145 Det uler som daud Manns Skrik under Øy; so høyrer dei Helhund av Græe gøy. Fælt det læt gjenom Dimme-Nott; Hunden frøser; det brenn blaatt. Blod-Augo sjuke heitt glor; mot Skyi veks Hel-Garm seg stor. Brui rister i Ring og Stong; Hel-Aai veks med Villesong. Daa skin det av Staven i Skodda ned, og høgt gjenom Hel-Nott Volva kved. Volva. Høyrer du Hel, som her raader, du halde din Hund, du hegde di Aa; Gjestir du opne jarnslegne Grind; fri vere Veg for Visdoms-kjære! Alt tagna; Aa fall; SIDE: 146 døyvt gjekk Ord gjenom Helheim all: Far i Fred som fører Fred; fri vere Veg for Visdoms-kjære. Høg stend Hel ved det tronge Led, som fører Gjestir i Djupheim ned. Høg stend Hel, blaa um sitt Kinn; Lykilen skrik i den rustne Grind. Det riktar i Laas og Gjengje; upp gjeng Led og Stengje. Myrkheim. Audnir endelaust ut seg breider ned og nord dei lange Leidir. Her er Myrkre, det store, tome; her er Fange- og Røynings-Rome. Det segjer all Segn som Bòd kann bera, SIDE: 147 at her er det ikkje godt aa vera. Det segjer all Segn som hev vaar Lit, at ingin i Verdi hev lengta hit. Volva peika; Veslemøy saag; Pinestaden for Syni laag. Alt var svidt og snaudt; alt var tomt og daudt; nakne Moane grein med berre Sand og Stein; svarte Heidi aa sjaa so vidt som Syn kunde naa; Urdir ville og sprengde, og Berg som bratte stengde, og graae Koll og Kuv og svimrande Avgrunns Djuv; her er det æveleg aude; her nede tuslar dei daude. Alt ligg under Doms Bann; SIDE: 148 inkje Liv røte seg kann. Alt ligg i Daude-Tjon; her er ikkje Liv eller Livs Von. Inkje noko seg rører ell ruggar i Skùmeheim utan Skrymt og Skuggar; Dauden sjølv tom og stiv fører her sitt kaldlege Draumeliv. Myrke er Moar og Møde-Dalar, der Sol ikkje skin, og Regn ikkje svalar; det osar med Eim, det gøyser med Gufs, det flaksar svart under Flòg og Ufs; ein Moe gul som av Svaavelbrand sveiper seg yvi det svidde Land; laagt heng Himling tungt yvi Tuft; eit Blodskìn skjukt gleiner i Luft; eit Blodskìn sjukt gløser i Sky; meir ser dei kje Dag i Hel gry; som vonde Auga, daude, raude, SIDE: 149 ligg dette Skìn yvi Heidar aude. Det brultar med Brak, det skangrar og skrell, det mullar med Rædsle, um Svartefjell, dunar og dyv i Koll og Knausar, skimtar og brumlar fraa Torehausar; det hurrar og knurrar, der er eit Tòt; det gnistrar med Tennar, det uler med Graat. Utev kjøver stram og stinn; alt vondt hit seg finn. Blodøygd Helulv luskar, flakkar; Brodd sting, Nebb hakkar; Orm sputtar, Padde frøser, Øle-Augo grønkalde gløser; Basilisk og Skorpion krabbande kvæser til Kvekk og Tjon; Eldklegg surrande rundt sveimar; Svartfugl skrik i Kvæve-Eimar. Det vildrar og sviv um Kvæv og Mo SIDE: 150 Hugar rædde som veit kje Ro; det sviv og vildrar upp og ned Hugar mødde som fær kje Fred; der er ikkje Stund, der er ikkje Stans; æveleg gjeng den Daude-Dans. Veslemøy skjelv gjenom kvar den Led; ustød ho steig paa Hel-Grunn ned. Ustød ho steig paa den gule Sand; det var som ho trod i ein Myrjubrand. Ho var kje so rædd i all si Tid; Systeri tek henne upp att blid. Veslemøy. Kvar èlst dei Eimane heite? Kvi gløder den lause Sand? Systeri. Hate er det som fyller Helheim med all den svidande Brand. Veslemøy. Kvi raudnar Skyir som glødde Jarn med Blodskìn paa blakke Heidar? SIDE: 151 Systeri. So stig dei fælslege Heluvs Ord og arge Bønir og Eidar. Veslemøy. Kva er det for Ramnar og Skinnvengjur som flaksar so svarte i Kring? Og kjenner du Eldkleggen gul og galin som surrar og brenn og sting? Systeri. Ramn og Svartflaks er vonde Minne som hakkar og Hugen riv; men Eldkleggen er dei arge Ordi, som eitra og øydde Liv. Kvart arge Orde som beit og stakk og avla Harm som brann, kjem her i ei eldgul Eiterfluge og piner sin Upphavsmann. Veslemøy. Og alt det kraumande Ufyse-Kryp som Sjæline elter og tyner? Systeri. D'er Nids Hugar og stygge Tankar som so for Augo seg syner. D'er Nids Tankar og Hugar, som ikkje vart sona og vende fyrr Soli seig og Timen slog og Dagsstundi hadde Ende. Veslemøy. Aa arme, arme Synde Sjælir, aa, at dei skal lide so. SIDE: 152 Møde og Talm forutan Kvile; Rædsle forutan Ro! Systeri. D'er tungt treda Dansen under Mold, der lause Grunnen gløder; d'er vondt aa vada i heite Hel-Sand med brende Føtar som bløder. D'er vondt aa vada i heite Hel-Sand som gløder med Samvits Eld; d'er verre aa trøyte Døgre lange forutan Morgon og Kveld. D'er vondt aa stige den vide Hel-Heid paa Stein og kvasse Oddar; d'er verre aa traa millom gloande Orm, som sting med Samvits Broddar. D'er vondt aa ande den brende Eim som kvæver so tungt for Bringa; d'er verst aa vera i denne Naud bundin og inne ringa. Veslemøy. Gode mi Syster, bed til Jesus, bed til den heilage Møy; -- aa, bad dei rett den gode Gud Fader, han lét kje dei Syndarar døy. Aa, bad dei rett den gode Gud Fader med Hjartans Graat paa Kinn, -- han gav dei arme Syndarar Naade og lét deim i Himlen inn. Systeri. Aa kjære mi Syster, Himlen sjølv for desse vart ingin Sælheim; SIDE: 153 i Kjærleike, Ljos og Herrens Fred dei verre leid enn i Helheim. Dei elskar det vonde med alt dei lid; dei maa faa banne og hata; den opne Himil-Døri sjølve dei for seg att vilde lata. Gjer deg hard og gjer deg sterk, du vene mi Syster milde! Mykje lyt du i Synir sjaa, og meir enn du gjerne vilde. Mykje lyt du i Synir sjaa, og meir enn kjært deg var; det er ikkje gjort med lette Hjarta aa fylgje i Volve-Far. Veslemøy. Men sæle mi Syster, er her Veg fram gjenom det myrke Land? Systeri. Volva gjeng fyri med vigde Ljose, og eg skal halde di Hand. Stjernur og Sol fær ingin sjaa i desse Skùme-Heimar; me fylgjer det heilage Ljose fram igjenom dei tunge Eimar. Her vev eg eit Slør av ditt mjuke Haar og sveiper i det deg inn; det liver so vel dine vene Augo; det liver ditt unge Kinn. SIDE: 154 So gjeng du fri gjenom Eim og Gòv og aldri Hel-Røyken andar; og Visdom sterke som fyri fer brøyter oss Veg gjenom Vandar. Trøyste-Ord so Systeri talar, og fram dei sviv gjenom Myrke-Dalar. Lett dei gjeng den lyfte Veg; ingin gaar deim, der fram dei dreg. Rundt hastar Hamar stive, snøgge; di meir ho deim ser, di meir vert dei stygge. Di meir ho deim ser, som her dei kryr, dei alle fær som ein Svìp av Dyr. Ein minner um Bukk; ein svìpar paa Svin; ho ser Revefliring og Ulvegrin. Der er Olmstut-Augo og Ape-Geipar og Ormtunge-Speling og Paddefleipar. Stundom i Skallar seg Smaahorn ydder; SIDE: 155 paa Finger-Endar Klo-Vonir brydder. Alt fælt som gløyper og grip paa Jord so fram gjenom Hel-Hamar glytter og glor. Tett stimar i veglaus Tummel dei arme Sjælir med Skrik og Mummel. Men kvar sine Mødur aaleine dreg; midt i Stimen gjeng kvar for seg. Ingin for annan seg klaga kann; det er som stengt millom Mann og Mann. Ingin aat annan si Naud fortèl; det er som daudt millom Sjæl og Sjæl. Millom kvarandre dei skilde sviv; Røre er der, men ikkje Liv. Veslemøy. Kvi skjeglar dei til kvarandre so framandt og lite blidt? SIDE: 156 Systeri. Dei kann slett ikkje kvarandre like; og kvar hev so nok med sitt. Dei kann slett ikkje kvarandre like, og ikkje kvarandre tru; kvar kjenner med seg det vonde Hjarta og burt seg i Harm maa snu. Alle dei hatar og ingin trur; den Naudi er tung aa bera. Og minst trur det arme sjuke Hat Kjærleik som vel vil gjera. Veslemøy. Mykje syner seg her for Augo i Helheims-Ljose dimt; kva er det som gjeng gjenom døkke Dalar som døyvde Ljoske-Skimt? "Sjaa!" baud Volva. Veslemøy saag; eit Ørske-Under for Augo laag. Det er ikkje Hav, det er ikkje Brand; d'er Logar som flakkar um alt det Land. D'er Logar som sviv um all den Heim i toppande Dans, i Ville-Sveim. SIDE: 157 Blaatt det blakrar med bleike Glod, og gult som Svaavel og raudt som Blod, og grønt som Eir og som Eiterspy og staalkvitt som Skimt or Tore-Sky; det skifter og skjelv, det bivrar og brenn som eit Hav av hoppande Lyktemenn; med sjuke Litir og daud Os det sviv som ein Sveim av Naae-Ljos. Stiv Veslemøy stend i den skùme Kveld og stirer inn i Helvites Eld; og knapt sine Augo ho tru vaagar: det er Sjæline sjølve som brenn og logar. Veslemøy. Du tyde meg, sæle Syster mi, Branden som skræmd eg ser? Systeri. D'er alle dei vonde heite Hugar som her i Eld seg ter. D'er alle dei vonde heite Hugar, og Harmen, dei Hjarta veld; inne i pinte bundne Sjælir er dei som logande Eld. SIDE: 158 Hate ser du eiter-grønt; det brenn med Osen fule; attved blakrar det arge Ovund med Logar som Pesti gule. Æresjuken den bleike er heitaste Helvit-Eld; Gull-Gir ét med isblaa Lòge, som lengi Hìten held. Elskhugs Traa og Syndelyst braglar med Brand som Blod; likblaatt bivrar det vonde Samvit, som veit ikkje Stundi god. Veslemøy. Og æveleg logar den Eiter-Brand forutan Attervende? Systeri. Augneblinken i denne Eld er Æva utan Ende. Veslemøy. Mykje syner seg her for Augo og mangt er underlegt vori; dei kravlar og mødest og masar her paa Lag som uppe paa Jordi. Systeri. For drøymde Mùnir og Vinning tom dei her som heime seg møder; ser det er Draum, men den bundne Hùgen endaa girande gløder. Ser det er Draum; maa alt det sjaa, som Sol-Glir paa Jordi dulde; endaa trur dei den kjære Draumen, som so deim daare skulde. SIDE: 159 Volva stend ikkje langt der fraa; ho peikar og byd Veslemøy sjaa. Daa kjem til ein Syndar ein Aalvorsmann, som ingin vel anna enn tru kann. Med Augo sure og Minur søte han byd fram Handi til godt Møte. Til Syndaren talar den vyrdslege Gjest søtmælt og blidt som ein Lesarprest. "Kvi er du so hugfallin, kjære Bror? Du kann faa det gildare her enn paa Jord. Ser du?" -- han peikar i Dimma ut; "naar dit du kom, var du fri for Sut." Fram stig, halvduld i Eim, paa Høgdir ljose ein ven Heim. Grøne Gardar med blaae Sjøar; fagre Lundar imillom Bøar. SIDE: 160 Bølingar staute i Gras aat Kne; kvite Hus under gamle Tre. Bekkir surlande Engi doggar; Aaker-Hav i Vinden voggar. Hagar gilde med Alde krur; der er Loft og Lødur og Bur ved Bur. Syndaren stirer i Undring stor: han ser det han drøymde fagrast paa Jord. Han ser det honom i Hugen brann, som alltid han søkte og aldri vann. Alt det han hev som fagrast tenkt, det ser han no her; og han græt av Lengt. Gjesten smiler: "den Heimen til Slutt du fær, um meg du vil tena trutt. Den Heimen du heil til Eign fær, um meg ei Æve du tenar her." SIDE: 161 Han lokkar og snildt sine Ord snur; Syndaren veit det er Lygn, og trur. "Kann visst den Løni du lova meg, med all mi Magt skal eg tena deg. Fær eg den Herredomen gild, so skal eg gjera alt det du vil. Fær eg den Eigni med Vidd og Vang, eg tenar deg trutt ei Æve lang." Gjesten -- "hans Djevel", Systeri kved -- lovar og tunge Eidar bed. Syndaren all Ting gløymer glad; gjev fram Handi og segjer Ja. Daa mylte hans Djevel fult, og Sur-Augo sprutte gult. Han glod-reiv Hendane sine no hadde han auka Pine. SIDE: 162 Sidan trælar den Synde Sjæl for Herren sin arg og fæl. Slit for den Løni rik; græt, for det alt er Svik. Veslemøy. Det tuslar um Haug, det tassar i Heid; mange her inn hev loti; men desse arme Synde Sjælir, kva hev dei for seg broti? Systeri. Dei vilde vinne Verdi, der all dei hadde si Von; auka for det i Heimen Ufred og Uhug og Naud og Tjon. Dei vilde vinne Verdi som lokka so stor og rik; auka for det i Heimen Urett og Hat og Banning og Skrik. Dei vilde vinne Verdi, som lokka so stor og sæl; auka vondt og stygt i Heimen og Skade tok paa si Sjæl. D'er dei som auka paa Jordi Sut og tøygde den tærande Kvide; Myrkheim gjorde dei rundt ikring seg; i Myrkheim dei no maa lide. SIDE: 163 Dei svara paa Bøn med bratte Ord og ikkje Byrdine letta; av deim vart ingin nakin klædd og ingin svoltin metta. Refsing dei her lyt røyne hard, maa upp att lìva sin Strid, og upp att lide sin lange Daarskap og Daarskaps Løni si. Upp att træle og kava med Møde og lite Mùn, og upp att alltid paa nytt staa skjemde og brende med bròti Von. So tidt dei vinn det dei vilde og søkte med all sin Traa, so er det Røyk og Inkjevetta; det lyt dei her skìlleg sjaa. Veslemøy. Men snart vil dei arme lære og snu fraa sin Ørske-Veg? Systeri. Djevlar daarar med Lokkesynir, og sterk er Hugen som dreg. Veslemøy. Mange sviv som i Hèrota rundt seg sjølve i Ring; stirande ser dei stygge Synir og ufjelge Skræmsle-Ting. Mange villar som daaresjuke rundt i den Rædsleheim; Hèrota: Ville, Ørske. SIDE: 164 stygge Synir og fæle Fylgje elter og skræmer deim. Systeri. Tyngde Samvit det er du ser, som dregst med vonde Minne; stygge Hamar for Augo syner den Angest som gneg der inne. Dei fiktar med Orm og Drake og Skrymt i so vond ein Strid; dei fiktar med alle Syndine sine fraa Jord og Lìvetid. Kjende Syndir og løynde, dei aldri gav etter Gaum, her kjem att og elter dei arme i æveleg Feberdraum. Tjuven flyg med si Byrd paa Rygg og rømer um vide Land; etter kjem lange Eigar-Manngard og vil honom leggje i Band. Mordaren dregst i Rædsle med sìne Lik og skjelv for dei brostne Augo; Ljugaren strider med Dikti sine; dei lìver her millom Draugo. Ljugaren maa sine Lygnir eta; det krev so godt eit Tòl; dei Skjemde-Sogur vart her til Ormar og slimute seige Aal. Sæling som gjorde Far sin Sorg og grøtte si mødde Mor, kvar han vil fly dei gamle møter og lyser Bolvings Ord. Bolving: Vaabøn, Forbanning. SIDE: 165 Alt kjem att, kvar ubøtt Synd, og vondt dei paa Jord fekk løyne. Kvar den Harm, dei andre gjorde, maa sjølve her dei røyne. Kvar den Harm, dei andre valda, Urett og Sjæle Svide, lyt dei i saare Samvits Pinslur sjølve igjenom lide. Alle for all Synd refser i denne Heimen vond den pinande, slitande, blaae Angest, som aldri gjev Lindrestund. Veslemøy. Heite brenn Hel-Elds Logar; hard er den siste Strid; -- er der kje Linning i Domen? kjem ikkje betre Tid? Systeri. Dei skuldar andre, dei skuldar Gud for Syndi som hit deim sende; fyrr dei Skuldi si eigi finn, det er ikkje Von um Vende. Veslemøy. Ei Sjæl eg ser som sloknar; ho er som tærd ut og tom; fjaglast burt i dei gule Eimar som Fygl og lette Fjom. Systeri. Arme Sjælir som tærest burt og ikkje si Røyning held, -- SIDE: 166 dei hadde kje Hugen heile, som stend i den siste Eld. Arme Sjælir som tærest burt og gjeng so reint til Tjon, -- det er den andre Dauden; daa er der kje Botevon. Det er den største Rædsle, det er den namnlause Sut; daa er dei strokne or alle Bøkar og or Guds Minne ut. Veslemøy. Men Sjæli som Elden herder, til mykt ho er og rein? Systeri. Daa kjem det sæle Uppvegs Vende; daa vaknar Vonir for Mein. Veslemøy. Men um dei Elden herder og hardare vert i den? Systeri. Djevlar daa gjeng dei til Nivlheim, der Kalde-Elden brenn. Djevlar daa gjeng dei til Nivlheim, der Hel-Herren fær deim fat; honom tenar dei sidan alltid; dei lærde det kalde Hat. SIDE: 167 Veslemøy. Rundt rømer rædde Kvende-Sjælir; etter fer bleike Menn lurande, stirande, valne, daude; Augo blodsprengde brenn. Systeri. Det er dei syndige Kvende, som lokka og sidan sveik; det fylgde deim Blod og bleike Vanvit, og Draugar ikring deim skreik. Det er dei syndige Kvende, som flekka Heim og Bu; dei spillte Fred og den heilage Tillit og Livsens Trygd og Tru. Det er dei syndige Kvende, som blodsaug i Livnad blaute og ut skjemde og burt øydde Manndoms Krafti den staute. Dei var som den løynde Sykja, utanpaa fager og fin; etter driv det med blautt og bròti og kvite Hausar som grin. No hev dei Fylgje med seg av Lik og lame Kroppar som stivt stirande endelaust etter deim heng og hoppar. Aldri Stundi dei slepp ifraa det hinkande Fylgje fæle, som etter deim heng og søkjer Hemn for tapte Liv og Sæle. Veslemøy. Eg ser under myrke Ufsir svevnbundne Menn som vrid seg; SIDE: 168 Maretroll rid deim miskunnlaust; dei jamrar men kann ikkje fri seg. Systeri. Dei daara og narra Kvende og burt deim fraa Live laug, ut deim skjemde og ned deim sulka, til Søyla deim aat seg saug. No Kvendi trollgjengne att kjem og seidar so Mennane sovnar; rid deim sidan i Mare-Ham, so mest dei i Angest kovnar. Veslemøy. Mennar ser eg, flyg Berg og Dalar paa blødande Foten snøgg; magre smaa' Fingrar hev dei kring Strupe og Ridham paa bøygde Rygg. Systeri. Born, av Fedrane gløymde, her søkjer dei Hemn for sitt Liv; og Fedrane rædde rundt i Helheim fredlaust for Synine sviv. Veslemøy tagna i bljuge Skam; ei barmberr Jomfru kom rømande fram. Etter ein Riddar hastande sprang, ropa: "du fagre, tak meg i Fang!" Ho stogga med Faktir som laakt seg sømde; men daa var det han som vart rædd og rømde. SIDE: 169 Og daa er det ho som paa kvar den Led etter spring og lokkar og bed. Men stoggar so han, eggja i Od, og opnar Armen, daa rømer ho. So gjeng det att, og so gjeng det fram; den eine er kjælin, den andre gram. Og kvar Gong dei skulde einannan naa, rædde einannan dei røme maa. Daa stanar den fine Jomfru-Lilje og manar: "no have du, Riddar, din Vilje!" Ho rister han Fjetrings- Runir for Barm: "no sove du, Riddar, i Jomfru-Arm!" Daa faana han burt, daa folna han bleik; rædd seig han i Kne; "Nei!" han skreik. "Nei!" han ropa, "du Lokkefru, spara du skal meg for denne Gru!" Od: "Vellyst". SIDE: 170 Ho av tek Kjolen med Gulltraad rend; i stive Likskjorta der ho stend. Dei sloknar og brest, dei Augo klaare; stiv tek ho av seg det store Haare. Stiv tek ho av seg dei Øyro fine; ho løyser or Munnen Tennane sine. Ho løyser Lippa, som lo so linn; ho legg fraa seg Nòs og dei mjuke Kinn. Likskjorta folnar i Fjom og fell; Holde kryp inn og muldrast som Mjell. Ei Beingrind i Dans for Riddaren gjeng, so Bein etter Bein ikring honom sleng. Ei Beingrind dansar, den Riddar til Spott, med ranglande Knokar og turr Laatt. Ei Beingrind seg sund for Riddaren dansar; han fjetra ligg og lite sansar. Hold: Kjøt. SIDE: 171 Kjem dei fram, der Striden brenn heitast imillom Kvende og Menn. Sinne logar, so Gneistar driv; Augo stikk; Ord riv. Dei trappar med Harm; det ljodar og læt; Mennar knurrar og Kvende græt. Aul og Olster putrar og syd; Volva Veslemøy høyre byd. Veslemøy høyrer, i Skodde duld, Ord og Rop: "det var di Skuld." "Du øydde mitt Liv." "Du drap mitt Mod." "Du var meg aldri av Hjerta god." "Henne du etter i Elskhug hekk." "Han i Løynd til deg gjekk." "Du gjekk for deg sjølv din eigin Veg; Garden elska du, ikkje meg." SIDE: 172 "Aldri ein Tanke for meg du aatte; einsmall altid eg svive maatte." "Agta deg sjølv! Arg var du og vond unnte meg aldri ei glad Stund." "Aldri du saag det for deg eg gjorde; aldri til Takk mælte du Orde!" "For deg eg kava all min Dag og stridde; det vyrde du aldri det Slag!" Rundt Smaadjevlar smett med Fliring og Fleggjing og range Bòd og Erting og Eggjing. Smaadjevlar rundt deim smett og smyg, ber Sløsur og Drøsur, mistolkar og lyg. Hùgann av Argskap bløder; Hjarto i Pine gløder. Rett som det er ryk dei i Hop og rivst og klorast med høge Rop. SIDE: 173 Han henne med Harm i Luggen dreg: "det skal du hava, som narra meg!" Ho honom dunkar med Magt for Bringa: "det skal du hava, som fekk meg tvinga!" Han henne med Knyta knubbar strid: "kvi heldt du kje av meg og var meg blid?" Ho honom rispar, so det renn Blod: "kvi heldt du kje av meg og var meg god?" Veslemøy. Her er den verste tærande Sut; saart er dette Harmstev-Skifte. Kva hev dei synda, kjær' Syster mi? Systeri. Paa Jordi var dei gifte. Saman løpne og logne, og saman raska paa Raam; framande var dei og vart so verand', og aldri dei saman kom. Saman løpne og svikne paa Raam og paa Voni beste; spelegt er det: tvo framande Sjælir soleis bundne og feste. SIDE: 174 Dei kalla det Elsk og Gifte; dei kalla seg Mann og Viv; dei vilde kvar den andre njote; Kaup var det og Frilleliv. Dei hadde so mange Ordi, dei hadde so mykje Tull; ho vilde inn i den store Ætti; han vilde auke seg Gull. Ho vilde med vene Augo sine vinne ein lydig Træl; han vilde faa for sin staute Manndom ei Terne som tente han vel. Ymist gjekk det, ille og verst, og Armod vart det aa lìva; baae kravde, men ingin kunde av Hjartans Rikdom gjeva. Baae kravde, kvar av annan, Livshjelp og Kjærleiks Fagnad; ingin kunde av Hjarta gjeva; det vart so kald ein Lagnad. Uhug vart det og lange Dagar og Vonbròt og kald-lyndt Kiv; kvar-sin Veg gjekk dei og skulda kvarandre kvar for sitt spillte Liv. Veslemøy. Mange er daa dei arme, som so sin Livsfred slit? Systeri. Her ser du faae, mi gode Syster; dei fleste vinn ikkje hit. SIDE: 175 Dei laga einannan paa Jordi eit Helvit av Kiv og Kjav, og tjaaka og tjaadde ut einannan med Skulding og Sjølvhugs Krav. Dei svidde einannan med Hat og Harm og Ord som bitande brende; so aat og øydde den Uhugs Elden, til dess det paa Sjæli var Ende. Dei pintest av arge, saare Hjarto, og øyddest Hugnad og Heim; og daa dei naadde fram aat Gravi, det var kje meir att av deim. Spelegt for arme kalde Sjælir er Brudferd og Brudlaups Skrud; men dei som kann i god Samhug lìva, dei ganga beint til Gud. Kjem dei fram til Svartemo; der sprutar Gneistar, der glimar Glo. Det leikar ein Leik der i Dimma graa; Volva lèt Veslemøy alt sjaa. Eit Ord fell, av Hat sagt; so kann det kje døy; so aukar det Magt. øyddest: øydde for seg. SIDE: 176 Det kveikjer Svar, som Gneisten skvett; ein heitare Gneiste imote sprett. Den avlar ein ny, heitare enn; alltid argare Ordi brenn. Att og fram millom Barm og Barm spring stødt meir brennande Ord av Harm. Veslemøy Lògar sjaa kann fara som Finnskòt fraa Mann til Mann. Det kveikjer i Hug, det nører i Sinn, ét seg alltid djupare inn. Ét og aukar og upp fløder, til heile Hugen som Eld gløder. Det bryt i Bringa med Fræs og Marm eit alltid heitare Hav av Harm. Det sprutar or Augo som olme rengjer; or opne Gap Eldgufsar trengjer. SIDE: 177 Ingin sløkkjer og ingin sonar; inn-mot einannan dei fram seg mùnar, krøkjer og kranglar, nekkjer, neiser, Nidverk øver og Nidstong reiser, Skuldingar fæle lyg og trur og alt rangt for einannan snur; løner so langt dei kann berre, godt med vondt og vondt med verre; kvar vil det einaste eine naa: den andre under seg ned slaa; kvar vil i vondt vera best, til dess det for deim paa Slutten brest: i hop dei ryk med Braadske, og brenn daa baae til Oske. Veslemøy. Kva er det for vitlause Sælingar, som slik ein Lagnad seg spinn? Systeri. Hemnsjuke er det og hatefulle, som her lid Domen sin. Hemn som svidde ikring seg svart, og Hat som Hugnad øydde; SIDE: 178 dei hasta fram paa si Ufreds Ferd, til dess dei i Ufred døydde. Vrantar er det og Tverkekrokar med Hugen hard og braa; d'er dei som ikkje gav Tilgjeving og kunde kje heller faa. Einast naar andre ei Uferd fór, kunde ein sjaa deim glade; og aldri lo dei av Hjartans Grunn utan aat annans Skade. Veslemøy. Bed Volva segja det til deim, at vitlaust og villt dei fer. Systeri. Alt dei lære kann av Tale visste dei fyrr dei kom her. Veslemøy. So lærer dei snart av Vonde-Røynd, der i sin Eld dei kvider? Systeri. Dei elskar sitt arge eitrande Hat og Hemni som gløder og svider. Veslemøy. Skal dei daa alle upp brenne, seg sjølve til Jammer og Spott? Systeri. Seint lærer dei Synde Sjælir aa døyve vondt med godt. SIDE: 179 D'er bergfast i Hug deim bundi, med Trolldom i Laage-Leite, at vondt med vondt dei sløkkje skal, og Hat med Hemni den heite. D'er bergfast i Hug deim bundi, der dei i Lægdine fór, at Eld dei sløkkje skal med Olje og Hat med harmande Ord. Auga for Auga og Tonn for Tonn, det er den Visdom dei lærde; brenn dei kje her i sin Hemnhug upp, vert flest dei til Djevlar herde. Inn dei sviv i ein Steinheim stengd; d'er Kluft etter Kluft i Berge sprengd. D'er Dal etter Dal i Berge brotin, alltid djupare inn skotin, alltid trongare millom Eggir med alltid brattare Skiljeveggir. Fullt det kravlar i Kluft og Dalar med Hamar som høgt i Harm talar, bøygde, skjeggkvite Brillemenn, som ropar og preikar alle i Senn, SIDE: 180 langkjole-klædde Sellar snaale, som skvakkar og gøyr med Skrik i Maale. Kvar Kluft og kvar Dal er fyri bygd med Borgir og Portar til Vern og Trygd; paa Murane øvst morske og snøgge Vaktmennar sìt som gjæter gløgge, blæs med Magt paa Luren sin, naar nokon dei ser vil trengje seg inn som hev kje paa Kjolen Skurden og Lage og ikkje Brillur av rette Slage. Der er ei Basing, der er eit Bal; d'er Ufred jamt millom Dal og Dal og Tevling strid i kvar Kluft, kven best kann verja Grunn og Tuft mot all Aagang, rett og paa Sned fraa ymse Sidur og kvar Led; og best i Ord er best funnin; for her til Vaapn brukar dei Munnen. SIDE: 181 Det gjeng gjenom Kluftir ein Olster-Gny som fraa Marknads Torg i den store By; det hurrar og surrar um Haug og Hól som fraa det uppskræmde Kvefsebol, kvin og kvell med Pip og Læte som Vinden tyt imot Vestan-Væte. Og verst brenn Hat, som Feber og Pest, der det um Kjærleik vert tala mest. D'er Kluft imot Kluft og Mann mot Mann; dei fiktar so lengi dei skrike kann; d'er Hop imot Hop i Hernad fæle; dei fiktar so lengi dei fær upp Mæle. Det huver fraa Haug, det yler fraa Ufs, skvakkar og gøyr med Glam og med Glufs; Eiter-Pilir og Eldklegg flyg; eitt Ord kann ein skilja: "De lyg! De lyg!" Men midt i sitt Staak dei utrygt glor, og liksom skjemmest av eigne Ord; midt i sitt Mod SIDE: 182 dei rædde vankar, og naaljos-blaae brenn kalde Tankar. Volva. Skrik seg skire til skiljande Tale! Rop. "De lyg! Det er Tøv og Tufs! Det ser me fraa vaar Ufs!" "De lyg og æveleg laug; det ser me fraa vaar Haug." "Det hjelper ingi Trætte; vaare Brillur viser det rette!" "Fast stend, kva i Verdi som brest, at vaare Brillur er best!" "Kvar kann gjenom vaare sjaa: her einast er Løysning aa naa!" "Gjenom vaare, dei einaste reine, er Sanning aa finne aaleine!" SIDE: 183 "Den Sanning ber nord og ned; hjaa oss aaleine er Fred!" So gjeng det Kjas og det Kiv; Hat flengjer og Harm riv. Det fløymer med Ord og kyngjer; Menn trutnar av Eldklegg- styngir. Veslemøy. Kva er det for Naud som jamrar her; kva er det for Staak og Skrik? Systeri. Det er dei sjau hundrad tusund Vismenn, som held ein Livnad slik. Dei tekst og trættast i Ævordoms Tid um Lærur og Visdoms-Grunnar, til Mæle visnar i haase Hals og Tunga i mødde Munnar. Veslemøy. Men dei som hev Rett maa vinne til Slutt og faa for si Sanning Ære? Systeri. Urett hev dei alle saman med all si rette Lære. SIDE: 184 Veslemøy. Kva er det for Runemerke, dei hev i si skrukkute Panne? Systeri. D'er Merke aat Dyre. Dei søkte Magt, som skulde søkt det sanne. Dei søkte Magt og sin vesle Vyrdnad og Meistar-Namn og Ros som skulde i døkke Mannaheimar nørt det ævuge Ljos. Dei søkte Tilheng og Medhald og Mengd som paa deim trudde; Sanningi harde dei heller daa lempa so smaatt og snudde. Strenge var dei i Læra, men slog paa Sanningi av; no gjeng dei her og tærest og turkar i faafengde Ordstrids Kjav. Men det er verste Suti og Harmen tregefull, at dette dei so maa fyri fikte, det ser dei sjølve er Tull. Veslemøy. Kva bind dei arme, at ikkje dei til Fridom kann Vegen finne? Systeri. Det er den brennande Aabryskap: dei andre maa ikkje vinne! SIDE: 185 Eldaugo gløser grøne og gule, der Vismenn maa sitja i Staveskule. Eldaugo gløser i kvar Krok, der Vismenn maa sitja med Stavebok. Sitja stille i Ring og Rad og stava og stræve: b, a, ba. Sitja med Skjelv i rædde Kne og stræve og stava: b, e, be. Stødt maa det gaa, for det smell snart; Skuledjevlane driv deim hardt. Jamt maa det gaa, i eitt As; Skuledjevlane fer kje med Fjas. Skuledjevlane kjenner kje Bøn: kvar Synd fær paa Flekken si drjuge Løn. So sìt daa dei Vismenn med Skjelv i Kne og strævar og stavar: b, e, be. SIDE: 186 Stavar og trutt ihop legg; Taarir dryp i dei kvite Skjegg. Veslemøy. Kven sìt der og driv med Barneverk, som skulde havt Alders-Æra? Systeri. Dei som dyrka den bakvende Visdom maa her den Skjemdi bera. Dei gav upp Voni den høge som gjer vaar Armod rik, og lærde: lat oss byggje paa Verdi; der veit me at alt er Svik. Lat oss byggje paa det me veit er Søkkja og Hengje-Dissa! Lat oss selja den store Voni og kaupe den stutte Vissa. D'er dei som sagde: alle Draumar er kvorvne or denne Verd; lat oss søkje vaar eigin Bate, so veit me daa kva me fær. D'er dei som sagde: alt er tomt, og alt er Vitløysa aude; lat oss eta og drikke godt; i Morgo ligg me daude. I Arbeids Staak og Kvardags Møde dei vilde kje vera med; dei sagde: alt er Inkjevetta, og me vil vera i Fred. SIDE: 187 Aldri var det nokon Ting som upp dei Armingar glødde; Inkje dei hadde av Hjarta kjært; dei lo, naar Live blødde. Det er dei daarlege vise; her nyt dei kje større Ære: sette vert dei paa Skulebenken, um upp-att dei kunde lære. Veslemøy. Kven er dei Dvergar og Klokedabbar som sìt der i Skulen nedst? D'er inkje til Kropp; dei ut er vaksne i berre Hovud mest. D'er Hovud som store Hitar paa Halsar som Stylkir og Straa; aldri korkje i Trollheim hell Mannheim eg noko so ulikt fekk sjaa. Systeri. Det er dei kloke Daarar som lærde seg alt paa Jord, men gløymde Dag og den dyre Stundi og Livsens Løyndom stor. Det er dei kloke Daarar som sat attum stengde Rute og bygde med Mur av Bok paa Bok seg sjølve fraa Live ute. Dei turrtenkte alle Dagar der attum sin Skuleport; Tanken vaks og Viljen visna, og Hjarta turka burt. SIDE: 188 Sjæli storkna til Lærebygnad, ho vart so hard og skrinn; Hovude vaks og vart eit Bokskaap, og Hjarta turka inn. Alt dei visste, og Inkje dei skýna; Lærde dei Faamingar fór; no sìt dei paa nedste Skulebenken med trollvaksne Hovud og glor. Veslemøy. Kven sìt der paa Berg-Svad bøygde og sangrar med sutrande Ordi og lovsyng med lange Lengtingskvæde den grøne herlege Jordi? Systeri. Det er dei uglade Sellar som aldri for Live takka og aldri saag at Jordi var grøn, um Jordi rundt dei flakka. D'er dei som alltid sytte og alltid sytnare vaks; kóss dei fekk det og kóss det snudde, aldri det vart deim til Lags. Kóss dei fekk det og kóss det snudde, aldri det vart deim godt; vide vankande Sol dei søkte; kvar dei kom vart det Nott. All den Stad dei i Verdi freista, og kvar deim Vegane bar, alltid det syntest deim best aa vera der som dei ikkje var. SIDE: 189 So villa dei mangeleis att og fram med Vonine alltid smærre; Hyggje fann dei ingin Stad, og alt vart æveleg verre. Dei banna Dagen dei bòrne var til slik ein stusleg og fæl Heim; Jordi den graae og leide tyktest til Slut deim verre enn Helheim. Dauden dei priste som skulde opne deim Døri den stengde; det dyre Liv dei til Gaave fekk keide dei fraa seg slengde. No sìt dei her med Graat og Laat paa denne Svadbergtange og kved um den grøne herlege Jordi dei Lengtingskvædi lange. Veslemøy. Kven er den Presten paa høge Stein med Eldkrage ovan Herdi? Aldri saag eg so bleik ein Mann i hell utanfor Verdi. Volva! Høyr! Prest. -- -- Ja, han frelste oss fraa vaare Skyldur, ofra seg, at me kunde spara oss, forsaka Verdi, at me kunde njote Verdi SIDE: 190 og endaa smyrja oss med Himil-Von, heldt Lovi, at me kunde synde, var lydig, at me kunde vera ulydige, elska, at me kunde hata, gjorde alt for oss, so no gjer me som me vil, og pryder oss med hans Namn, og segjer etter hans Ord, og sminkar oss med hans Blod, dyljande soleis vaar Rotinskap; ja, Brødrar -- -- Brødrane skrik av Hjartemein og støyter Presten av høge Stein. Aalvorsstreng ein annan steig fram; men lite mindre vart hans Skam Annan Prest. Kom til oss! Hjaa oss gjeng det til som med ein rik Mann, som klædde seg i Purpur og kostelegt Linty og livde kvar Dag i Glede og Glans. Men der var ein Fatigmann, Lasarus, som var kasta for Døri hans full av Saar, og gjerne vilde mette seg med dei Smular SIDE: 191 som fall fraa Borde aat den rike. Men det hende seg at den rike døydde og vart borin av Englane i Abrahans Fang; men Lasarus døydde ogso, og vart gravlagd. Og daa han slog Augo sine upp i Helheimen, der han var i Pina, saag han Abraham langt burte og den rike Mannen i Fange hans. Og han ropa og sagde: "Fader Abraham! Hjelp meg! Eg lid vondt i Lògane her!" Men Abraham sagde: "Det er di eigi Skuld; du kunde òg havt det som den rike Mannen; kvi stal du ikkje i stort?" Eit nytt Skrik døyver den Tale fæl; ned Presten vert skipa med Hand og Hæl. Andre annarleis rengje-kved; alle med Harm vert sparka ned. Og sjølve dei ræddast si Rengjetale; men alt dei strævar so vert det gali. SIDE: 192 Alt dei strævar og rette vil, dei kann ikkje annarleis faa det til. Dei skjeglar og skjelv; dei uler fælt; Kallsveiten renn, og Frauda velt. Grøne som Gall, svarte som Jord dei gruver for eigne Heluvs Ord. Systeri kved: "gjenom Ordi som klingar det sanne her seg fram tvingar. Det tvingar seg fram som duldest paa Jord; dei talar her som dei der fór." Veslemøy. Hardt hev dei synda, dei Prestemenn, som gjeng her i denne Vaade? Systeri. Dei laug burt for Folke dei heilage Bòdi og lærde det synde paa Naade. Veslemøy. Kor kann dei fraa Kor og Altar gaa beint i Helvite inn? SIDE: 193 Systeri. Sjaa, so ser du Merke aat Dyre; dei hev det i Skallen sin. Veslemøy. Kor kunde det stygge Merke inn i Presteskallar seg svide? Systeri. Dei tente Dyre og denne Verdi, som skulde for Herren stride. Veslemøy. Dyre-Merke og Preste-Vigsla, kann dei vel saman staa? Systeri. Der Dyre raader med sine Runir, der bit ikkje Vigsla paa. Lenger sviv dei fram og ikring; Veslemøy ser tenkte Ting. Mang ein i Helheim fredlaus fèr, ein minst skulde vente aa finne der. Ho undrast og fæler med faatt Skýn: faatt: lite. SIDE: 194 vert slike dømde, kven fær daa Løn? Store Lærarar, heilage Menn, ser ho i likblaae Angest brenn. Illt dei vrid seg: for alt Folk fram dei maa i si nakne Synde Skam. Stygge, ufysne, Syndine sine vise dei maa, som gjekk her so fine. Og Djevlane deira flirer og lær og ubljuge Rundkast ikring deim slær med Smell og Fræsing og vond Lukt, og læt deim til Gjøn staa Kyrkjetukt. Illske og Argskap uler her; Skam og Trege Tennane skjer. Dei bit sine Tungur i Pine stor og bannar Gud med brennande Ord. Volva. Gjenom Ul og Jammer Hjartans Sanning tale! SIDE: 195 Klagerøystir. D'er me som preika Orde og fór alt Land ikring og sagde andre fyri um alle gode Ting. Men arme Lasarus laag hjelpelaus for Døri til vaare eigne Hus. Me vilde heite Rabbi og hava fyrste Sess; me ropa Herre, Herre, men var slett inkje tess. Me var det skjemde Salt. Me kravde stort, men sjølve me drog oss undan alt. Me brùka heilag Visdom til Skrymt og Dyljeserk, og med vaar fagre Tale me løynde stygge Verk. Me elska Natti skùm, men naut i Verdi Ære og Ros for Heilagdom. Me var dei rotne Lémir som tevar ikkje godt; no her imillom Djevlar me gjeng til Spe og Spott. Og det me dulde der maa her me avklædt syne, um meir enn Skam det er. Meistar-Mo breider seg svidd og brend; der rundbygt og høgt Brageberg stend. SIDE: 196 Der kravlar som Maur ei myrjande Ferd med Hamar som hastar i Tevleferd. "D'er Meistrar," kved Systeri, "ære-tyrste; kvar vil vera i sitt den fyrste." Til Topps dei hastar fraa laage Hólar; der stend dei høgreiste Ære-Stolar. Til Topps dei vil i Sprang eller Sìg; men Vegen vert trengre Stìg for Stìg. For kvar som vinn seg eit Fét fram, hundra glid ned att med Harm og Skam. Men dei som vinn upp den bratte Lid fær øvst paa Toppen sin verste Strid. Fast sìt dei gamle med Kransar og Kjolar og vil ikkje upp or dei høge Stolar. Og her gjeld kje Sverd eller Lanse-Stong; her maa ein vinne med Kunst og Song. SIDE: 197 Dei leikar og kappast den lange Dag med Kunstir og Stev av nyaste Slag. Dei kappast og viser Sløgdine sine, til arme Gamlingar vrid seg av Pine. Dei kappast med Slaattar og Tonar fæle, so Gamlingar misser Maal og Mæle. Dei leikar med Nidstev og Spe og Spit, til Gamlingar misser Sans og Vit. Dei braakar med Magt, dei lempar med List; det lyt vel ein Gamling upp til sist. Men seg-imillom dei verst tevlar; alle hastar og ingin hevlar. Vinn det ein aat ein Stol seg fram, tie vert undan- trengde med Skam. Og nye Tevlarar skyv deim av Led og sparkar deim utfor Berge ned. SIDE: 198 Men rømer ein Gamling av Stolen rædd, daa vert den unge med Kransen klædd. Fagna vert han med Festkvad kaldt; so sìt han og undrast: var dette alt? Til dess den næste tevlande Gut fær pint han med ny Kunst or Stolen ut. Daa vert han slengd ifraa Ære-Kuv ned i det botnlause Gløymsle-Djuv. Veslemøy. Kva hev desse Stakkarar broti som gjeng her seg sjølve til Spe? Dei vinn ikkje fyrr den vesle Høgdi, so maa dei i Glupe ned. Systeri. Dei bela til Mengd og Muge og selde for billeg Ros ein Song, som skulde i myrke Heimar nørt det ævuge Ljos. Dei selde for billeg Ære og Ros som Inkje gjeld ein Kunst som skulde i kalde Heimar nørt den ævuge Eld. SIDE: 199 Volva fører deim fram yvi Mo; ein gamal Skald der aaleine stod. Aaleine stod han skrukkin og skrinn og reiv i Strengin' paa Leiken sin. Skalden. Saart under Domen tung maa Skalden kvide, som hugtryllt sveik si Songmøy vigd og vald. Snart glødd i heite Skam hans Sjæl maa svide, og snart han skjelve maa i Rædsle kald. Og aldri, aldri kann han ut faa lide, fordi han vart ein Ljugar for ein Skald. Ja gjekk han Æva lang i Syrgjeklæde, han bøter aldri upp det spillte Kvæde. Eg skulde songi det som ung meg glødde i Elsk, i Glede, i den heite Harm, det Liv som nytt igjenom Strid seg fødde, den heite Vilje og den sterke Arm, den Hug som saar i svære Offer blødde, og endaa gav og gav i Kjærleik varm. Men kloke Sjølvhug kald med Lygnir sine eg skulde banna ned i Helheims Pine. Eg skulde lært dei herresjuke skjelve, som høgg og riv med Tonn og kvasse Klo, og vil sitt Velde yvi Verdi kvelve, og syg seg mette av uskyldigt Blod, og øyder Arbeid, trampar Eng og Kjelve, som rik med Gras og heilag Aaker stod; ja Herrens Dom i Songen skulde jalma, til Valdsmenn brotne ned i Mold var malma. SIDE: 200 Det Live var som strengt meg baud aa kveda, den Herrens Eld som djupt i Hjarta brann; igjenom meg si Bøn det vilde beda, i meg det Orde for sin Vilje fann; og skulde bori Sorgi fram, og Gleda, og tolka Livsens Lov med Tone sann, og alt som stengt og bundi Hjarto trengjer, det skulde tala høgt paa mine Strengir. Men alle mine sterke Kvad eg gøymde og Livsens Méd og Maal og djupe Grunn. Og Herrens Ord eg veik og vesall gløymde og song til late Svevn med kjælin Munn. Det Verdi var som Skaldehugen tøymde og tamd meg køyrde um seg sjølv i Tunn. Eg gløymde kveda og eg lærde stava, og laga det som Mengdi vilde hava. No gjeng eg einsleg her i Natti aude og sliter vonlaus Langsemd utan Tòl, og kved for Audni tom og Viddir daude, og ingin høyrer paa mitt Klagemaal. Det verre er, enn um i Elden raude eg laag og vreid meg som den nakne Aal. Ja heller steikt paa Rist og glødde Røyrar, enn svive kvadsprengd her forutan Høyrar! I Verdi er eg gløymd, og ingin nemner det Namn som ein Gong var so høgt i Rop. Dei som eg undan trengde no seg hemner; no er det dei som eig den store Hop. No er det dei som fram mot Høgdi stemner, og kvar dei kjem det Kviskring vert og Kóp. Eg magtlaus er. Og tomt min Klage tonar; det spillte Kvad eg aldri uppatt sonar. SIDE: 201 Midt i eit eimande Svaavel-Dy ligg Babylon, sveipt i ei Skoddesky. Der driv det fullt paa Gate og Torg med Mas og Møde og faafengd Sorg. Der er det Staak og endelaus Strid Aar og Ævur og all Tid. Dei geispar og sukkar av Hjartegrunn: hu, her er annvint i Babylon. Dei asar og masar, fær aldri Fred; hev heile Verdi aa bala med. Kann aldri ei Stund Kvile faa; hev heile Verdi aa tenkje paa. Dei flyg i eit Føykje rundt og i Ring; fær ikkje Stundir til nokon Ting. For alt dei skal gjera, smaatt og stort, dei Sælingar fær ikkje noko gjort. SIDE: 202 Men um dei masar seg mest ihel, langt tykkjer dei like vel. Og um dei aldri so stundtròtne fer, langt er det aat deim kor som er. Med alt det dei alljamt hev um Hende, dei kann ikkje faa paa Stundi Ende. Dei sukkar og geispar av Hjartegrunn: hu, her er langsamt i Babylon! Volva fører dei Systrar i By; kvar dei kjem er den Sorgi ny. Uglade Menn gjeng paa Juglar-Bu: "høyr, Juglar, kann du hjelpe oss du? Myntane mange skal du faa, kann du ein Time faa til aa gaa. SIDE: 203 Gull skal ikring deg fløyme, kann du oss faa til aa gløyme." Juglaren gjer sine Sving; det nyttar ingin Ting. Han garpar med galne Ord; dei berre sìt og glor. Han slær sine Bugtir vrange; men Stundine vert so lange. Dei gjeng paa Spele- Bu, vil Lukka freiste og snu. Dei spelar um Gull og Kvende, men fær kje paa Keidsemdi Ende. So lang vert lidande Stund; han svid so, den Hugverk vond. Som Eld i kvar Led dei kjenner; Kort, Terningar, all Ting brenner. SIDE: 204 Ut gjeng dei leide og valne: "me freistar dei Kvinnfolk galne." Drivne av Keidsemd- spreng paa Kvendemarknad dei gjeng. Der vimar Kvende fine i same Langsjuke- Pine. So møtest i Helvite skùmt det tome med meir tomt. Fa'ngjevin Mann flyg laus etter den fa'ngjevne Taus. Ho rømer i Lokkings Leik; so gjev ho sin Lokkar ein Kveik. Ho Leggir viser so runde, dei Graasteinar eggje kunde. Han fylgjer, heiltupp heit; triv Gjenta, fær ei Geit. SIDE: 205 Han sparkar den Ragge- Feld; men Geit-Trolle sprutar Eld. Svìdne Sellane grin: "me skulde havt Brenne- vin." Arge dei illske- læt, og bannar og bitst og græt. "Kvi fer til Narr me so; d'er all Ting faafengt no. Trældom for Helheims Herre er fæl; men hans Moro er verre." Jamrande burt dei driv, veit ikkje Raad for sitt Liv. Veslemøy. Kven er som talmast i Tòkuby i denne lange Leidsemd? Systeri. D'er dei som søkte i Verdi Moro og fann den botlause Keidsemd. SIDE: 206 Gleda finn den som Arbeid søkjer; det er den gamle Røynd; rikaste Skatten i ringaste Skrine underleg burt er løynd. Arbeide var deim Trældom; so vart deim Kvila tom; no maa dei det æveleg tome røyne; det bydst ikkje betre Dom. Veslemøy. Men desse usæle Kvende, som her i Vanæra gjeng? Systeri. Dei sveik sitt største for smaatt som ruvar; di lid dei den Pinsla streng. Hardt dei harmast i Helheim for Syndi den botlaust store, at dei sitt høgste til Handelskunst og kaldklok Rekning gjorde. Sitt høgste dei svikta og Livsens Helg for smaatt som ruvar og glimar; di røyner dei no i beiske Sut dei æveleg tome Timar. For falske Mammon dei svikta sin Kjærleik varm og ung; di maa dei her i Skjemsla gange og lide den Langsemd tung. SIDE: 207 Midt i Byen i Svaavelgov stend det uheilage Mammons-Hov. Kor-Borg reiser seg agefull; til Høgaltar stend ein Kongsstol av Gull. Ein Kongsstol av Gull paa Rullur svære; der maggar seg Mammon i Glans og Ære. Der maggar seg Mammon i Gullan-Skrud; stygg er han aa sjaa, denne Heimsens Gud. Tung og diger paa Lag og Skap; Sprute-Armar og Havhaa-Gap. Gris-Augo glyrer med daud Glans; Humrakløar er Hendane hans. "Vidt han rekk," Systeri kved, "dreg Ætti all i sin Haasvelg ned. Fær han si minste Klo i ei Sjæl, dreg han ho bønlaust ned i Hel. Sprute: Bleksprute. SIDE: 208 Aldri som no var den Vonde klok, daa Mammon til fyrste Tenar han tok. Daa fyrst fekk han Ovmagti rette, daa Mammon til Jarl paa Jordi han sette. I Verdi no hev Mammon Styre meir enn sjølve det store Dyre." Veslemøy snur seg det Trolle fraa; kulsar og skjelv; vil ikkje sjaa. Framfyri den høge Altarborg glamrar med Gny det store Torg. Det store Torg med sin Livnad all det er Gud Mammon sin Tempelhall. Der ramlar Gognverk og stor Trafikk; det er Gud Mammons Tempelmusikk. Der gjeng eit ævelegt Ville-Jag; Der held dei Marknad Døger og Dag. SIDE: 209 Handelen gjeng med Framgang skrinn: alle taper og ingin vinn. Handelen gjeng som jamt millom Fantar: dei snyter og lyg paa baae Kantar. Dei snyter og lyg og fjuskar og stel, baade dei som kauper og dei som sèl Det gjeng med Uling og Skraal og Mulling arg og Gnaal. Dei græmekved og kvider for desse laake Tidir. Dei bannar av bleike Munn: "alltid Utid i Babylon." D'er Jammer paa kvar den Led: "det gjeng berre ned og ned." Dei klagar av saare Strupe: "her er alle like glupe. SIDE: 210 D'er ingi Vinning aa faa, naar det ingin er til aa flaa. Og daa maa Handlaren syte, naar alle hev lært aa snyte." Mammons-Altar stend rundt ikring; Veslemøy ser fælslege Ting. Mennar i varme Innvolar rotar og kvar sin Næste til Mammon blotar. Slagtar og blotar paa kvar si Vis sin arme Næste til Mammons Pris. Uppatt sitt Liv paa Jord dei drøymer, so Angest-Sveiten av Kinn strøymer; alt kjem att og klaart seg ter so Syndeskammi dei sjølve ser; alt kjem att, størst som minst; Næsten dei nyttar til Handelsvinst; paa Rokkeverk gilde SIDE: 211 med Hjul og Armar Gulltraad dei spinn av Mannatarmar; i Trollgrytur svarte med Rædsle-Mod Gull dei kokar av Mannablod; Næsten dei nyttar til Ting, til Træl, driv han med Slit og Mas ihel, driv og piskar Kvende som Menn og Born med, so Sveiten renn, lagar av den med Sjælemein blanke Perlur og Dyrdestein; piskar og driv med Svigje kvass, -- so Trælen bløder for Arbeidslass; lagar av Blode med Samvitsbrand Fingergull og Glitreband, Sylgjur til svellande Kvendebarmar og Ringar raude til runde Armar; driv og piskar, til flengd fell Hud, lagar av den Tjeld og Skrud, Skarlak rik og Knipling fin og Fløyelsduk SIDE: 212 og det kvite Lin; vender det alt i Pengar og blanke Gullan- Spengar. Men hev dei sin Næste gjort i Gull og hev baade Kistill og Kjellar full, -- andre Mommons- prestar stend hjaa deim og lempar og stèl Mìdelen fraa deim. Sùme i Villske med Græmekvæde ofrar seg sjølve Mammon til Glede; sèl seg, gjev seg den Hel-Gast fæl heile og haldne, Kropp og Sjæl; dukkar i Møda og Suti arm og Vinst tøygjer av eigin Barm, gruvlar til Heilen vert som ein Svull, og slit seg og spinn seg upp i Gull, til dess dei ein Dag seg ut hev spunni og ingin Ting sjølve vunni. For daa fyrst fyllest dei Kiste-Svelgar, naar sjølve dei ligg der som tome Belgar. SIDE: 213 Fæl er den myrke Mammons Torg; Blodrøyk stig tung um Altar-Borg; d'er Seiding og Bloting med Lukt av Lik; d'er Tjuvskap og Handel med Harmingsskrik; det brælar med Braak og Brumle-Ljod; Trollrokkar sviv, smurde med Blod; det rullar med Hjul og surrande Reimar; det gyv med Gov og ule Eimar; men feitt myler Mammon med Munn som heng; for no med Kraft Bruke hans gjeng. -- -- Med' Hel-Eld i Hugane bivrar blaa, myrke Skuggar sviv til og fraa. Myrke Skuggar i laake Klæde glid att og fram med Skræmslekvæde. Skrid att og fram i lange Linur med Trugsmaal tunge og Draaps-Minur. Bugtar seg fram med Smell og Skòt: SIDE: 214 "Hemn kjem for alle bloduge Bròt." Bugtar seg um deim i tett Lag: "De rike! Lasarus vaknar ein Dag." Bugtar seg um deim i Bøyg rund: "ein Dag me river dykk alle sund." Ormar seg um deim paa kvar Led: "til Hemn me ein Dag traar dykker ned." Ormar seg um deim i slyngde Bugtir: "ein Dag smakar de Uretts Fruktir." Armodi mødde skræmsleg seg ter som eit upp dragande øyde Vêr. Som Torehausar paa Himil-Rund ho varslar ei komande Rædsle-Stund. Mammonsprestane folnar i Gru, men kann ikkje fraa sine Vegar snu. SIDE: 215 All Stad renn den raude Elv; all Stad Blotmennar bleike skjelv. Dei Hjelp maa vone av Mammon, sin Herre; dei dyrkar han meir; dei blotar verre. Dei ofrar Guden sin alt Slag; dei blotar ukjend og kjend i Lag. Dei ofrar kjende, dei ofrar kjære; dei ofrar Samvit og Elsk og Ære. Dei ofrar Sanning og Sæle-Von; dei ofrar Fâr og dei ofrar Son. Alt dei paa Jordi kjært kann faa, naar Mammon krev det, so lyt det gaa. Dei ofrar og so i Bøn talar: "Hjelp oss, frels oss, allmegtige Dalar!" -- -- Volva stoggar for Leike-Tram, SIDE: 216 der Kvende vert ofra i Last og Skam. Veslemøy græt, i Hjarta krenkt; so vondt hadd' ho aldri trutt eller tenkt. Halvnakne dansar med Skrik og Styr desse arme daudvigde Offerdyr. Syng og dansar med ubljuge Faktir for alle lausgjevne Raaskaps Magtir. Dansar og syng med Flogs og Gap og øser og eggjar til Ukjurskap. So maa dei arme paa Ferdi ned eggje og draga andre med. So maa dei selde til Blot seg laga og andre med seg i Dauden draga. Til fram dei vert slæpte for Altarfot sulka og skjemde til godt Blot. SIDE: 217 Veslemøy. Tala, Syster, so vert eg sterk! Mæle ditt er so mildt. Seg, kven er desse Sælingar arme, som for seg hev bytt so illt? Systeri. Mammonstrælane sankast hit fraa alle Livsens Kantar: Snyltrarar, Snytarar, Rente-Iglar og Tjuvar og Spekulantar. Herrar som lìver paa Jord i Mak av Armod som svelt og slit, maa saart svide i Svarteheimen, der Angesten brenn og bit. Og hardt maa dei Syndarar bøte i djupe Helvit-Grunn, som falska Mat for svoltin Mage og Mjølk for Barnemunn. Alle dei stygge Snyltredyr, som livde av anna Folks Daude, maa lide meir enn nokon veit i Svaavelheimane aude. Stygt dei spillte sin Livsdag for Mammonsløni skral; Sjæli gjordest eit Reknestykkje, og Næsten vart eit Tal. Stygt dei spillte sin Livsdag, der i sitt Kav dei stunde; Sjæli gjordest ei Kaupmannsbok, og Næsten vart til Kunde. SIDE: 218 Kjem dei Fram paa ein Plass skùm, der syndige Mennar lid streng Dom. Kjeringar arge, Skrukke-Skinn, Rivtonn-Tryne, hev trengt seg inn, hev trengt seg kvar til sin Mann fram og kallar og skjeller utan Skam; skjeller med Magt, so det ryk og renn og gøyser ut yvi dei bleike Menn; Fleggja byd av Hjartans Grunn og brùker den verste Slarvemunn; Skamord auser og Nidstev slengjer, hekser og høgg og hædeflengjer; glefser, glibbar, grin, gryler, fleggjer og lær, flirer, fyler; ertar med atalle Ord som sting, neiser med skamlege Stygge-Ting; hækjer, hyner og hundelæt, til arme Sellar paa Slutten græt. SIDE: 219 Dei græt av Sinne og Skam, kann knapt faa Orde fram; og fær dei eit Ord inn sprengt, straks vert det imot deim rengt; og dylja dei ikkje kann, at her sine Meistrar dei fann; d'er hardt; og i Harm dei yler og gruffar og ille gryler. Volva. Seg di Sut, Syndar; kvi græt du? Klagesong. Øle-Bit og Ormestyngir ille full' svide kann; men eitrande arge Kvinnetunga er sjølve Helvites Brand. Eiter av Øle og Skorpion brenner som beiske Lut; men stingande kvasse Kvinnetunga, den held me aldri ut. Veslemøy. Kva hev dei synda som lid den Skam, og kann ikkje for seg svara? Systeri. Dei vonde forgiftige Bladmenn er det, som her maa so ille fara. SIDE: 220 Det var deira Ros og Ære, og det var aa vera stor: aa kunna skjote med Eiterpilir og pine med rengde Ord. Løynmyrding var deira Hugnad, og Prisen den av deim vann, som visste med Sløgd kvar Dag aa finne det Orde som drap sin Mann. D'er dei som paa Jordi laga dei nidfulle Fareblad og let deim fljuge til Folke-Eggjing som Gneistar fraa Stad til Stad. Dei laga og fraa seg sende Vondske som vide fór, Nidskriftir stygge som fyller Heimen med Harm og herjande Ord. Laga og fraa seg sende til alle som taka gat, atalle, eglande Farebladi, som fyller Verdi med Hat. Nivlheim. Ned-yvi hallar Myrke-Heimar igjenom tettnande Tòku-Eimar. Ned-yvi hallar Myrke-Land til Nivlheim kalde med Naae-Strand. SIDE: 221 Til Nivlheim kalde, det nifse Rike, der Draken uler i Naae-Dike. Aldri er dèr Dags Meim; det er den skùmaste Skoddeheim. Aldri er der Dags Rand; det er det tettaste Tòku-Land. Som Muskregn vaate heng inn av Hav, Kaldskodda gøymer Lande av. Som Regnslufs um Hausten vinter-surt Kaldskodda løyner Lande burt. Volva glid fram; alt seg ter; djupt gjenom Nivl-Natt Veslemøy ser. Illfysin er den Rædsle-Stad; det slafsar og renn med Regn og Slad. Skinnvengje-Skap, Eiter-Kinglar SIDE: 222 tvist og stilt i Skodda vinglar. Likfugl flaksar med blaae Vengir; olme Udyr med Augo rengjer. Det kraumar og kravlar rundt i Ring med ult Kryp og ufysne Ting. Der kulsar kruksne dei dømde daude og vèd i Snøslaps med Føtar raude. Det renn og det driv; det sutlar og skvalar. For Veslemøy mildt Systeri talar: "Kaldt det er der me gjeng inn no; d'er Sjølvhugen hard som iser so. D'er Sjølvhugen hard og hjartelaus, som so her æveleg frøyste og fraus. Det Regne som dryp or Sky-Tyngd graa er Taarir som fell der ovan fraa. tvist: tyst. frøyse: faa til aa frjose. SIDE: 223 Det Regne som droplar or Skoddesveim er Vonløyse-Graat fraa Mannaheim. D'er Vonløyse-Graat som fell so kald fraa Jordi tyngd under Herre-Vald. D'er Vonløyse-Graat som fell so saar fraa Folki som trotnar i Trældoms Kaar. So fell Graat alle Dagar fraa trotne Folki, som faafengt klagar. Fell og mengjer seg smaatt um Senn med Blod-Aa som hit fraa Mannheim renn. Blod-Aa som hit fraa Mannheim sig av Hèr-Herjing og Rans Krig. Blod-Aa som sig hit fraa Jord av Hèr-Herjing og Folkemord. Graat seg blandar med Blod som strøymer; Naa-Brunn fyllest; Naastrendar fløymer. SIDE: 224 Naa-Brunn fyllest, der Draken skrik; Naastrendar fløymer, fulle av Lik." Veslemøy. Kven er dei villande Vaa'ar som sviv her i Vaat-Roggs Sky? Og seg, kva maa dei so mødde draga der fram gjenom Søyledy? Systeri. Daude Kroppar dei so maa draga der fram aat Naabrunns Vik; Kroppar av fallne Hèrmenn er det aat Draken som sliter Lik. For Ufreds Drake, i Naabrunn svelt, so maa dei i Djupheim træle, av di dei øydde for Folki paa Jord Hugnad og Heimesæle. Hèrulvar er det og Blodmenn, som rana Jord og Fe; Heime-Liv og fredsamt Arbeid dei under seg traakka ned. Hèrulvar er det og Blodmenn, som røva Bøndar bleike; Bøn dei møtte med Bile kvass, og trampa og trælka dei veike. No gjeng dei sjølve trotne og trælar i mødde Kav, lik Folki arme som dei paa Jordi so tungt aa bera gav. SIDE: 225 Naud lid dei i Naae-Dalar i Skoddeheimen kald, som yvi Brørar i Mannaheimen raade vilde med Vald. Vondt hev dei aat seg laga og Mein seg i Naaheim lagt, som yvi Brørar i Mannaheimen raade vilde med Magt. Dei som herdest til Djevlar paa Jordi eller i Hel, lide maa den Vonløysa tunge i djupaste Djupheim fæl. Fram gjenom Natti stilt det ber; all Stad Hamar flakkar og fèr. Flakkar og fèr Vegen stygg med kvar sine Syndir paa tyngde Rygg. Kvar hev si Minning fraa Livs Verke; men alle hev dei det same Merke. Kvar hev si Sut til Synde-Hyre; men alle er dei merkte til Dyre. Paa Naastrendar vide det stend kvar Dag SIDE: 226 for Hér-Draken hóle eit hardt Slag. Det glamrar av Vaapn all Tid; dei taper og vinn kvar-si Rid. Hèr-Lurar ljomar og Egle-Song; dei vinn og taper kvar-sin Gong. Kvar-sin Gong dei fell eller flyr; i Flokkar døyr Mennane der i Myr. Døyr i harde Bane-Ridir; vaknar upp att til nye Stridir. Folnar og døyr i kalde Gru; maa upp att til same Staake snu. All den Daude- Rædsle og Kvide maa upp att dei der kvar Dag lide. Veslemøy. Kva slæst dei fyri? Og kven skal vinne, naar ein Gong dei Enden naar? SIDE: 227 Systeri. Endelaust tøygjer seg denne Striden; det er som paa Jordi vaar. D'er Hat mot Hat, som med Hemn mot Hemn kveikjer einannan upp, so um det døyr paa den eine Sida, paa hi Sida skyt det Knupp. Ingin vinn og alle taper, det kann dei sjølve sjaa; endaa i æveleg Strid dei kivast og rivast og slitast maa. Paa Hovmannsdinsa gjeng Dansen glup paa Moseduk skral yvi Avhols Djup. Paa Hovmannsdinsa gjeng Dansen lett; fyrst dei stanar, dei gjenom dett. Raads-Dy heiter ei Blautmyr fæl; der søkk og bliv so mang ei arm Sjæl. Magthavar-Fèni er næste Rast; so mang ei arm Sjæl der vart sitjande fast. I Doms-Dike ingin til Botnar gjeng; Fèn: "Sump". SIDE: 228 dei søkk ikkje heilt, som halvt heng. I Domsdike-Galgar det hurglar og tyt; dei heng ikkje heilt, som halvt flyt. Angest og Naud er all Stad aa sjaa; so kvar for sin Urett lide maa. Veslemøy. Naar fekk dei det stygge Merke, dei hev i sin Panne-Svord? Systeri. Den Dagen si Sjæl dei Dyre ofra, til Velde aa vinne paa Jord. Daa fekk dei av Dyre den Runemagt, at Urett til Rett dei vende, og raadde sidan med Velde villt og tvinga og batt og bende. Med Dyre Hjelp under Drake Vakt dei trygge det Velde visste; men Merke fekk dei i sine Skallar, og Fred og Fridom dei misste. Dyre maatte dei tena og Dyre Truskap sverja og lyde Dyre i smaatt og stort og Magti aat Dyre verja. SIDE: 229 Aat alt som Dyre elskar dei reiste Støttur og Slott; men Sanningsvitne og Guds Profetar slo dei ihel med Spott. Dei gjorde Urett som Dyre baud; aat Magti letta dei Byrdi; men kom Vorherre i faatøk Naud, so berre stengde dei Døri. Dei dømde gali aa vera godt og Lovi tøygde og rengde; dei lét dei store Syndarar gaa og trutt dei smaae dei hengde. Det er dei syndige Styresmennar, som døyvde Liv i Land med Tvang og Tyngslur og Uretts Kravi og Bendsle og Snøre-Band. Lide maa dei i Nivlheim, i Kalddjupe gruggi og gruti, som skygde med Tyngslur og stengde med Tvang Soli fraa Folke ute. Lide maa dei i Nivlheim, i Kalddjupe vaatt og graatt, dei harde, vonde Styresmennar, som lagde um Jordi Nott. Lide maa dei i Nivlheim, som bygde med Stein og Staal fagre, ljose Mannaheimen um til eit Fangehòl. Fram sviv dei yvi den Svarm av Draugar SIDE: 230 til Dyre som sìt paa dei sju Haugar. Der ligg i Nedfall ein gamall By; enn lyfter seg morknande Taarn mot Sky. Enn lyfter seg Borgir og Leikar-Hus og Tempel-Bygningar halvt i Grus. Paa Høgste-Haug yvi Gamle-Torg ligg den mosgrodde Raadhus-Borg. Der sìt Dyre, det store, skræmelegt, underleg vori. Høgt det ruvar fraa Bakke-Braut; bundi sìt det keikt og kaut. Bundi sìt det breidt og bovi; Løve-Bùl hev det og Drake-Rove. Rova seg veivar i Bøyg og Sving lang og skjoldklædd Haugane kring. SIDE: 231 Tøygjer seg sidan ut og att, til burt ho myrknar i Nivlheims Natt. Bùlen lyfter seg fremst paa Topp med tvo Hovud paa ein Kropp. Det eine er Hovud av Vargen graa med Keisarkrone der ovan-aa. Det andre er Hovud av Reven fin; Pavekrona der upp-aa skin. Hovud til anna stundom kvæser, skjeglar, glefser, grin, fræser. Men Inkje ved Strid dei vinn eller vann; det veit dei og blidkar seg best dei kann. Ikkje i Sjølvstrid kann Dyre vinne; Hovudi blidkar seg, heite av Sinne. I Krig ein maa med seg sjølv halde Fred; det skýnar og veit dei i Helvite med. SIDE: 232 Ytst stend Hirdi: Dronningar fride, Kongar og Keisarar, Bispar blide. Det er som dei skjelv i den isande Vind; med' djupt dei seg krøkjer for Herren sin. Keisarar, Kongar i Kaapur vide striglar Dyre um Bog og Side. Striglar Dyre um Bog og Kne; rundt ikringum Bispane kved. Stend i Radir for Dyre og kved, svingar med Røykverk og til det bed. Pavar stig fram i stort Skrud; messar for Dyre som for ein Gud. Dronningar høge svarar i Kor og dansar for Dyre i tunt Flor. Bundne dei er til Herren sin alle; han Merke sitt ser i kvar Skalle SIDE: 233 Alt i Gledskap og Glans seg ter; daa peikar Volva, og Veslemøy ser. Dei Hirdfolk ho ser med Lovsong i Munn for Dyre, dei hatar av Hjartans Grunn. Ser kor med Høgtiding hardt dei seg leitar og under Kinn-Maaling Blod sveitar. Og kor under Smiling og Ord fine dei lid den verste Helvites Pine. Hat og Rædsle og Angest fæl hauk-rid og hakkar kvar Hovmannssjæl. Dei hatar Dyre med Herjeklo og tannkvasse Blod-Gapi baae tvo; knurrar i Løynd mot det tunge Velde, men slepp ikkje fraa; er merkte og selde. Hate er sterkt, men Rædsla vinn; blaakald ho ligg um kvart Kinn. SIDE: 234 Veslemøy. Kven er dette stygge Dyretroll med Hovud tvo yvi Herdi? Systeri. Det er den skraavande Heimsens Magt, Rike av denne Verdi. Sterkt er Dyre, um bunde det sìt, som var det ein Fange berre; det nyt næst Mammon Ære og Ros og Elsk hjaa den vonde Herre. Fraa honom hev det Magti si; ved honom Gud det svor Ufred, og Rike sitt eigi sette i Staden for hans paa Jord. Veslemøy. Men Kross det hev yvi Kronur? Og Bispar ikring det maa smjuge? Systeri. Med Krossen, det stal, og det heilage Namn vil alt det under seg ljuge. Men Bispar og Pavar som lider her sin Dom paa denne Gjerdi, d'er dei som gjorde Guds-Rike sjølv til Rike av denne Verdi. Fraa alle Nivlheims Myrar og Flæe SIDE: 235 kjem Helsar-Lag med Talur og Kvæde. Hit dreg dei seg seint; burt rekkjer dei fort; dei smeikjer so søtt, dei gjøler so stort. Men løynleg alle vrid seg i Pine og sveitar Blod yvi Lygnine sine. Og under Festsong og Helsarskraal høyrer Veslemøy Klagemaal. Og Bønir mot Dyre, som sveik deim so ille, og Upprørsrop og Trugsmaal ville. Men Dyre skvakkar med tver Laatt: "alt de tenkjer, det veit eg godt." Dyre flirer med Augne-Rengje: "banne meg vel og banne meg lengi! Di meir de bannar, di meir de lid; og det er min Hugnad all Tid." SIDE: 236 Helsaran' bøygde burt dreg den lange Leid og den tunge Veg. Dyre skìl som ein Skimt or Sky; glytter rædd mot det veike Gry. Varge-Augo raudt brenner; Dyre stirande Volva kjenner. Uling gjeng gjenom Nott; høgt gøyr det Hovud graatt: Spaamøy som Tidine veit og ser, spaa meg du skal, fyrr burt du fèr. Suti mi veit du, som aldri spaknar: Velde, eg aatte, saart eg saknar. Meinsleg det gjeng og mindre enn godt: alt paa Jordi vert veikt og smaatt; vaakt det gjeng og all Tid verre: ingin paa Jord er lenger Herre; sund kaurast Heimen i Rike som Bygdir, SIDE: 237 Dvergar kliv upp paa alle Høgdir; kløyvd er Magti og kløyvest meir, Smaa-Magtir vert det fleir og fleir. Ille var det, og hardt eg sytte, daa Keisar og Pave Magti bytte; sidan Herrane all Stund meir og meir skifte ho sund, til dess dei no paa det allra siste halve Magti til Folke misste. Jordi hev tapt sine Tindar og Berg; alt er flatt og Dverg yvi Dverg; ille gjeng det og alltid verre; no er snart Aalmugen Herre. Tidine er meir enn vonde; alt er Skrap og Borgar og Bonde; alle styrer og ingin raar, ingin yvi dei andre naar; ingin er Cæsar og Gud paa Jord; ingin Tyran; ingin stor. Volve som veit SIDE: 238 Tide-Vendi: naar fær denne Armod Ende? Naar døyr denne Borgartid kyrr; naar veks meg Cæsar veldig som fyrr? Revehovude. Høyr, Volve, det eg segjer deg: den rette Cæsar, det er eg; i dette Teikne er mi Magt; ved det er alt meg underlagt. Eg ein Gong raadde Vargen fritt; seg naar vert Velde heilt att mitt? Guds Jarl eg er paa Jordi all; ved dette Teikn eg vinne skal. Reven messande, blid i Ferd, tyder paa Krossen, som Volva ber. Vargehovude grin stygt; daa høyrer det Volva kveda høgt. Volva. Kløyvd sìt du, og klovne skal du; morkne, visne; Domen er fallen. Mene, tekel Magtine skreiv deg; SIDE: 239 Udyr var du; ingin deg saknar. Vond Tid, Vaade-Tid; Graa-Alder, Græme-Alder! Mammon den tunge Mannheim traakkar, jamnar med Jarnhæl Jordi flat; kry gjeng Konge Kræmaren no; Vakthund viljug du vaktar hans Kjellar. Minkande møder seg Mannaætti, vinn seg fraa vondt til verre alltid. Sæle ho slepper og Sut seg avlar og naknare Naud for Nøgdi rike; for Herre-Hugnad i hardare Trældom stridande tungt ho strævar seg ned. Men midt i den mødde Mannaheimen fritt lever Freds Rike; aukande daa, naar det andre minkar, sterkt ved ein Cæsar du seint skýnar, han som mot vondt vinn med godt SIDE: 240 og Verdi tok med Teikne dette. Høgt lyfter Volva den vigde Stav; det sokk gjenom Nivlheim; det tagna av. Høgt lyfte ho Teikne; det lyste mildt; Nivlheim tagna og sturde stilt. Daa gjekk ein Gufs gjenom Rome; det hiksta i Natti skùme. Varghovude byste seg: "ved dette Teikne vann eg!" Daa lyfte seg Skolt og Skalle; Gapi opna seg alle. Vidopne Gapi stod, og heile Helvite lo. Volva. Teikne deg kløyvde; klovne skal du; Rike, du rana, reiser seg nytt. SIDE: 241 Mene, tekel Magtine skreiv deg; i Lygn vann du, i Løynd kverv du. Dyre knurrar og illt seg ber; Volva med Møyane av fer. Lengst i Nord stig Frostheimen graa med Isberg som Eggir og Spir aa sjaa. Isberg gløser i Kaldgòva der som Eggir og agande Spir og Sverd. Under Høg-Egg sìt sveipt i rimkvit Kjol' Hel-Herren sterke paa Keisar-Stol. Andlite er som i Hat isna; Veslemøy kald ved den Syni visna. Um Hovde som brattreist stig og rett, ei Iskrone glimar som stjernesett. Um Ringen ei Løynskrift blank seg dreg; Volva les: "Eg Mot Deg." SIDE: 242 Kring honom dansar dei arge Djevlar; fuse paa vondt dei vandt seg hevlar. Veslemøy kviskra til Systeri snøgt: "seg, kann her vera so mykje stygt?" Barmen snører seg kvævd og kald: "hu! her hev det stygge Einevald." Det var so det sveiv henne Sinn og Sans; aldri saag ho so fæl ein Dans. D'er skakt og skeivt, d'er vrangt og vindt, d'er sleipt og kaldt, d'er skrukkut og skrint, d'er Kryp som krabbar, og byksande Dyr og Trollskap fraa fælslege Eventyr; d'er Draken skjoldklædd og Ormen svinn; d'er Bustefeldar og Raggeskinn; d'er Hettur og Horn og Brodd og Bryne og Bløyg og Ugg og Trant og Tryne; Ape-Armar og Hestelegg, og Luggar og Faks SIDE: 243 og Bukke-Skjegg, Halsar hole og Nakkar tette Varge-Vembar, aldri mette; d'er trollstore gløsande Augo ille, Eld-Augo grøne, Blod-Augo ville, Rivtennar, Kløar, Rovur i Ring, Skinnvengir, alle skræmslege Ting; det dansar, med Uling som Øyro villar av Gap som paa Løvur og Krokodillar, dansar og svansar, svinsar og sviv um Stolen, der Hel-Herren stirer stiv. Men styggedans ville stoggar braadlegt; Ord stig inn-argt, utòllegt. Hel-Herren. Volve du vise, høyr og seg kva Tidi mun lide; lengi eg sat; og hardt meg Lengting sliter i Hugen. Seg meg um Tidi er nær; um han gjèl snart, den sotbrune Hane, varslande Striden, daa han som hev Rome mitt teke skal falle. Ende-lause skrid i roleg Gang gjenom Verdi, seint som Uksar for Plog, dei seige graae Aartusund, eitt for eitt. Eg mæler og tèl og reknar og gløymer; ventar Stundi med tòl-laust Mod og æveleg ventar; aldri mi Tid kjem. SIDE: 244 Sant nok; eg raader og rikjer yvi den vide Jord. Eg er denne Heimsens Fyrste. Meg med dei mange Namn og mange Hamar som daarar kvar etter Hug og Smak og Vit, meg tenar dei trottugt, Storfjølden all, i Borg, paa Børs, i Læger og Kyrkje. Futar eg hev i Mengd og Tenarar all Stad paa Jordi, Fyrstar og førande Menn, Riksstellarar, Tenkjarar, Skaldar, Prestar og fyrst og fremst min beste Lokkemat Kvinna. Men kva nyttar det alt. Eit framandt Velde hev lagt seg tungt yvi meg og mitt. Sjølv sìt i Nivlheim eg bundin, slìten i Uro og heit Harm; og dei som meg tenar, hughalve gjer dei det, og rædde og uglade oftast, elte av Samvits Agg og Angest som løynleg gneg deim. Trygt dei ikkje meg trur. Det andre Velde deim skræmer, tyngjer til Slutt deim ned og øyder all deira Vinning. Aldri Tenaren min fær hugheilt Løni si njote; rædd han fæler ei Magt, som lurer og fraa honom lempar meir til sist enn han vann. Ein Gud i Band og i Trældom sìt eg her til Spott. Og Tenarann' mine er bundne liksom eg. Det tòlte og bar eg mykje for lengi. Aldri Ro i min Hug eg fær, fyrr Stundi er komi, daa med Hel-hèren fram eg gjeng og Himilen stormar, leggjande under meg alt; med Rett, for daa hev eg Magti. Fri vil eg staa og sterk, og frie skal Mennar meg tena; fri skal den store Lyst yvi Verdi grenselaust fløyme utan Trege og Sut for deim som er mine av Hjarta. Eg er Gud og raar; min Vilje er Livslov og Lagnad; gjenom Ævur og Tid og Rom gjeld mitt Ord aaleine; ingin sèt meg Mein i Mannheim, Hèl eller Himil. Daa er Verdi fri og sterk, og Live fær Helse, løyst av Rædsla sjuk og Samvits pinande Uro; fritt daa rullar Blod med Elsk og Hat gjenom Aarir; heit brenn Hug i Strid for glødande Eigin-Vilje; veikt og skralt og mildt lyt døy og det sterke skal vinne; SIDE: 245 Gudar og Djevlar veks paa Jord og Gjerningar store, Vaae-Verk eg Ville-Leik som lyser til Himlen. Daa er det komi, Rike mitt. Spaa, Volve, naar kjem det? Volva. Upprørar er du alle Dagar, Liv-Øydar, Lov-Vendar, Mot-Gud, Mot-Krist, Brjotar som ikkje Byggjar kann vera. Eigna-laus annans Rike raade du vil, rive du laut; vondt veld du, vinn aldri. Langt fraa dei laage Leidine dine Veg til Guddom viste ein større. Bøygd ber beint den Veg gjenom døkke Dalar til Dag fram, alltid upp, merkt med dette. Volva lyfter det vigde Tre; med Jammer søkk Nivlheim i Skodda ned. Med Jammer søkk Nivlheim i Skodde-Skygd; Volva med Systrane stig mot Høgd. SIDE: 246 Uppveg. Dei stend millom Morgon- skyir og ser løyste Sjælir som upp fèr. Løyste Sjælir i kvite Lin som upp stig i Morgonskin. Fraa Jordheims Dalar, der spreidt dei vankar, smaatt um Senn dei saman seg sankar. Saman seg sankar fraa Berg og Skjer som kvite Fuglar paa Flytjeferd. Enno heng Saknad i Hugen att og Gru fraa den myrke Daude-Natt. Enno hev Saknad og Sæle Strid; saar er Skilnad og Løyningsrid. Sorgmild gjeng Song um den ljose Ferdi; blidt dei helsar til Avskil Verdi. Sorgmild gjeng Song i stille Baarur; SIDE: 247 Augo doggast med Minne-Taarur. Upp seg lyfter den kvite Ferd; den siste Sorgi Hugane skjer. -- -- Meir etterkvart gjeng Stigen gjegn, og meir leikar Sol gjenom Taare-Regn. Lengtande stig Vandrar fegin; Regnbogar byggjer seg yvi Vegin. Under Regnbogar gjeng dei inn i Himil-Høgdir til Herre sin. Trygge, glade midt i si Sorg naar dei stigande Himilborg. Høgare svell Songen glad; dei helsar sin Fridom med Siger-Kvad. Løyste, lyfte Sjæline kved; dei helsar med Fagnad den store Fred. SIDE: 248 -- -- Men sùme kjem utrygt i einsleg Ferd og tvilar, undrast: "gjeng vaar Veg her?" Dei stig, stoggar, ser seg ikring: "kann vaar Veg gjera so høg ein Sving?" At dei skulde treda Himil-Bru, er noko som ikkje dei kann tru. Fram gjeng dei for Volva med Uro-Tale: "du segje oss Veg! Me fer visst gale." Volva peikar mot Skybergs Kamb: "for stigande Sjælir ber Uppveg fram." "Ja no," smiler Systeri, "er det Tid til Glede for deim som stod sin Strid. No stig dei i Siger- Lin aat Høgdi der Guds Ljos skin. No stig dei lett under Bogar aat Høgdi der Guds Ljos logar. SIDE: 249 Herrar frie av Verdi fer dei den gode Ferdi. Løyste av Trollheims- Snara vinn dei det som skal vara. Her er den vigde Stad, der Sorgi tagnar glad." Veslemøy. Aldri høyrd' eg so ven ein Song; aldri var eg so sæl; kann Mannaborn slik Hugnad njote, kven gjev seg daa meir til Hel? Aldri høyrd' eg so sæl ein Song; aldri drøymd' eg slik Fagnad; Syster, kven er dei Heilagmenni, som fær denne ljose Lagnad? Systeri. Dei var ikkje Heilagmenne meir enn du eller eg; arme Synde Sjælir var det, som valde den gode Veg. D'er dei som med Sut og Saknad -- den heite sterke Lut -- fekk vondt og stygt og smaatt og ureint svidt seg or Hugen ut. SIDE: 250 D'er dei som ofra Live og so det vann og trygde; d'er dei som i Striden mot sjølve-seg sjølve-seg nye bygde. Dei stend for Inngangen høg og stor; der yvi les dei eit ljost Ord. Dei les yvi Inngangen høg og prud: "Her kviler dei sæle som søv i Gud." Som Sjæline stigande Høgdi vinn, der stend Sankt Peder og viser deim inn. Han fagnar kvar Sjæl med Helsing blid: "velkomin heim fraa den store Strid!" "Velkomin heim, og vel vere deg, som fann og fylgde Meistarens Veg!" -- -- Sùme modigt slær stort paa; Sankt Peder læt det med godom gaa. I kved ein Konge med kvass Tone: SIDE: 251 "eg kristna eit Land; kvar er mi Krone?" Til svarar Sankt Peder: "inn du smett, for du gav den faatøke Enkja Rett." Ein Riking ropar med djerv Bøn: "eg bygde sjau Kyrkjur; kvar er mi Løn?" "Du slepp," lyder Svare, "Helheims Naud, for du gav den sjuke Stakkaren Braud." Ein Prest stig fram: "Er Domaren du? Ég hadde den einaste rette Tru." "Gakk inn, du Son min," Sankt Peder kved; "du førde ei fatik Kjering Ved." Men til dei bljuge som knapt seg vaagar inn under hans ljose Augne-Logar, til Sjælir rædde, ned-sedde paa Jord, talar han milde Trøyste-Ord. Ein Arming stotar: "eg er ikkje verd -- ; SIDE: 252 det var kje mi Meining aa koma her. At hit eg er drìvin maa vera ein Spott; eg hev visst aldri gjort noko godt. Eg er nok for ring ein Mann til dess; alle sa eg var lite tess. Fant var eg og skifte med annan Fant det vesle eg hadde; det er nok sant. Men det sagde alle som visste det rette, at Ugagn helst eg gjorde med dette. Eg skulde pint paa mitt Smør og Mjøl og lagt meg upp Pengar og tenkt paa meg sjølv. Send meg av til mitt rette Rom! Ser dei meg her, fær eg verre Dom." Sankt Peder med ljose Augo lær: "Velkomin, Son; du er heime her. SIDE: 253 For deg og dine du sleit som ein Mann, og skifte med deim som mindre vann. Det Grautfat du godsleg med Stakkaren skifte, er betre enn baade Bøn og Skrifte. Herren i Naud til deg kom; du fagna han vel, du gav han Rom. Herren kulsa i Vinter-Sut; du gav han din siste arme Klut. Her hev du lagt upp deg Skatten din; di gange du trygt til Kvila inn!" Rædd skjelv den arme Synde-Sjæl: "du tek imist; eg høyrer det vel. Saag eg Herren i Naud og Trong? Hev eg hjelpt honom nokon Gong? Anna aa minnast eg Stakkar hev; kor greider eg vel dette Syndebrev?" SIDE: 254 Sund riv Sankt Peder Synde-Breve: "det Naudi du gav er Herren gjevi." Han smiler høg i sitt Bispeskrud: "det gode du auka; gakk til Gud!" Ein annan stig fram: "D'er nok altfor visst; eg ser eg er farin reint imist. Eg skýna meg ikkje paa Teologi; og Kyrkja kom eg nok sjeldan i. Eg hadde knapt noko vidare Tru; so d'er nok best di fyrr eg fær snu. Eg var som ein Granskar, -- um det Ord gjelder; kom elles ikkje langt med det heller." Sankt Peder svarar: "Du hev den Ros: du var av dei Vismenn som auka Ljos. Trutt du søkte og ærleg stod og fast, og hadde til Sanning Mod. SIDE: 255 Her er Kjelde og Utfalls Os for Sanning; gakk inn og finn meir Ljos!" Ein annan kjem; vil òg snu; høyrer kje hit; hev ikkje Tru. "Eg laga Musikk; kva skal dei med den, desse høge, heilage Bønemenn?" Sankt Peder smiler: "du gjekk og drøymde, og gjorde godt og burt-att det gløymde. Det fagre du dyrka med Liv og Blod; det fagre er Gud; han vil vera deg god." Undringsglade dei daa seg vaagar inn gjenom dei straalande Høgport-bogar. Vaagar seg fram i glad Snøgd Vegen som ber til den høgste Høgd. SIDE: 256 Veslemøy. Sæle mi Syster, du segje meg sant det no eg vil deg beda: kor kann desse arme Mannaborn naa denne høge Gleda? Den Kvardags Stakkaren full av Synd og urein og stygg og fæl, kor kann han her i Ljos faa kvile, kvitklædd og rein og sæl? Systeri. Den Kvardags Stakkar med Syndi si seg inn i den Reinleik tøygde, og ofte han paa si Stakkars Vis i Kjærleik sin Vilje bøygde. Dei mùna seg fram ein Mùn, so tidt dei døyvde eit eggjande Ord, og mana burt ein Illske-Tanke, og Hemnsverk fraa seg svor. So tidt dei gløymde sitt eigi og Større-Kravi lydde; so tidt dei styrkte det fagre paa Jord og ufint og ufjelgt flydde. Kvar Gong dei vann paa vesalt og vondt dei klæddest i Reinleiks Skrud; og naar dei auka Fred paa Jordi, dei var ein Straale av Gud. Veslemøy. Eg bed deg vent, mi sæle Syster, du spyrje den Spaa-Møy milde: der inn i det ljose Rike med deg ei Stund so gjerne eg vilde. SIDE: 257 Systeri. Volva ruggar sitt kvite Hovud, sveipt i det svarte Flor; og var du det høgste Heilagmenne, den Bøni er for stor. Ho ser paa deg, den høge, med Sorgmod i Augneferd: Lìkamen maa du av deg leggje, fyrr inn du gange her. Uppe i Høgheim straalar Gud som tusund Solir um Tind; du kunde aldri det Ljose timja, -- daa vart kjær Syster mi blind. Uppe i Høgheim klingar Gud som Verdi var tonande Strengir; det minste Vék av den Allheims Samklang, -- daa vaks deg Engle-Vengir. Det minste Vék av den Allheims Samklang fløymande rein og rik, -- du kunde kje lenger Jordi tòla med alt hennar Skraal og Skrik. Veslemøy. Aldri ber dei meg Barn til Skirsle, og aldri stend eg Brud; gjerne døyr eg i denne Stundi, um eg maa skòda Gud. Systeri. Det ser eg i djupe Volve-Augo, din Traad er ikkje ut-spunnin; og aldri maa du deg ynskje løyst, fyrr rette Dagin er runnin. SIDE: 258 Volva. Heil av Helferd du heim fare; Bòd og Ærend du bera skal. Vel veit du Visdoms Vegar; Livs Leidine lagdest for deg. Gjeng med Jalm yvi Jordi Dom: alt vert uppbrent som inkje duger. Heimen i Hat og Hugsott gløder; av øydest i Ufred Verdi. Men løynt og lognt med Lidir svale fritt ligg det fræge Freds Rike. Størst stend millom store der, ikkje Herjar men Heimfredar, ikkje Brennar, men Byggjar og Bøtar, Avlar og ikkje Øydarvarg; Herre heiter høgast den, som Lov lyder, han lagde for seg, og Vinnar den, sin Vilje tvingar SIDE: 259 og Hugen hardvikte held i Taum. Sæle dei spake som sitt ofrar! -- erve dei skal og eige Jordi. Stor den sterkaste stig or Duldo, sankar sine fraa sùd og nord, fraa Vald vinn deim og Velde gjev deim, heilagt hegner og høgt tryggjer, Mannheim midt i Mordheim vigjer; alt i Kjømdi han er for Synte; Røyster i Audni ropar hans Namn. Fylg dei fredsame fram gjenom Striden! Einslege fer dei, men endaa sterke. Sæl eg deg segjer, du Sannings-valde; godt skal fylgje deg; far i Fred. Burt bleiknar Volva i Morgonglans, og er ikkje meir for Syn og Sans. Veslemøy held kjær Syster i Hand; lett sviv dei yvi det ljose Land. SIDE: 260 Sjælesong gjeng under Kvelvar stilt; det dreg so mjukt, det svæver so mildt. Sjælesong stig under Kvelven linn; varme fell Veslemøy Taarir paa Kinn. -- -- Alt løyser seg upp i Ljos som skjelv og Song stor under høgan Kvelv. Veslemøy veit ikkje kor det er vori; ho sigler i Sky; ho er paa Jordi. Ho kviler i ljosnande Vakning blid; fast i Hand hev ho Syster si. Ho kviler i linne Vakning kurt; Systeri ljosnar med Smil burt. Ljosnar med Smil burt og kved; stilt det syng som or Lufti ned. SIDE: 261 Systeri. No maa me skiljast, kjær' vene Syster; Morgonsol renn for deg. No have du Fred i ditt unge Hjarta, og sæl du vandre din Veg! Seg det du saag i Syni di i Høgheim og Djupe-Dike: Verdi vinn me naar upp me gjev ho, og Rettferd søkjer og Rike. Enn heldt Veslemøy Handi varm fast og tett uppunder sin Barm. Heldt Handi fast med bedande Ord; daa var det Handi til Gamle-Mor. Gamlemor bøygd for Sengi sìt; daa var ho so glad, ho av Glede grét. "Aa, vaknar du, Veslemøy? Aa, er det visst? No trudde eg plent eg hadde deg misst. Kvit laag du og still i Dagane sju; -- aa nei, er det visst? aa nei, er det du?" SIDE: 262 Mangt talar dei tvo der yvi Sengi; Veslemøy kviler godt og lengi. Og som ho att vinn Magt og Mæle, ho fortèl sine Synir fagre og fæle. Moderi stirer paa Dotteri bleik: "Gud Takk, at du slapp fraa den Leik. Heilag maa du visseleg vera, som ut vart vald til so stort aa bera." Vis-møy. Aat Folke som sankast av vide Bygd fortèl ho dei Synir fraa Hel og Høgd. Ein Morgon styrkt ho stend av si Seng og til sitt vanlege Arbeid gjeng. Ho er den ho var; men fredsæl Ro ligg som ei Lysning um henne no. SIDE: 263 Ho er den ho var, men ei Linne hev lagt seg um hennar Minne. Ho fylgjer Lærdomen mild og streng; ho elskar den Vegen ho stilt gjeng. I annsame Aar stellar ho Môri, til dess ho henne lyt fylgje aat Jordi. So stullar ho einsleg, i Framvon glad; Venir hev ho all stad. Ho strider og strævar, spinn og syr, og hjelper og steller Folk og Dyr. Ruslar ved Vogge og Sjukeseng; hugsar og hyggjer um alt som treng. Men ein Ting vart tung meir enn Von: aa tilgjeva henne som tok han Jon. Ho stridde og stridde; Viljen var rein, men Kjøte det veike lagde Mein. SIDE: 264 Ho tenkte so tidt: no er det gløymt. Men berre so var det djupare gøymt. Ho tenkte: no hev eg ned det lagt. Men upp att det glødde med meir Magt. Ho stridde og stridde; Viljen var god; men djupt sat Syndi i Kjøt og Blod. Daa hjelpte Vaarherre med Braae: tok Jon ifraa deim baae. Daa hjelpte Vaarherre med Ro: tok Jon fraa deim baae tvo. Det var som det løyste seg Band av Barm; det lettna; ho vart som so god og varm. Veslemøy tilgav; ho kunde no; daa vart ho um Hjarta so varm og god. Ho tala til Enkja: "lat vondt vera gløymt. Eg ber ikkje Agg. Det er alt som drøymt." SIDE: 265 Enkja stilt i Graat stod: "no hev Gud skilt millom oss tvo." Veslemøy eldest fort ifraa daa; men enno dei kann ho paa Kyrkjeveg sjaa. Ho studrar ofte med Duk og Stav til Kyrkja og helsar Jon i hans Grav. "Du var den fyrste og vert den siste, dess meir meg kjær, av di eg deg misste. Du var mi Sorg; eg var di Brud; no eig eg deg heil og rein for Gud." Gjerne ho lìver; glad vil ho døy; til Vismøy er vorti Veslemøy.