Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - SIDE: 1 Til P. S. Krøyer. Rue de la pompe 187, Paris 10/1 1901. Kjære Krøyer, altså, jeg vænter på dig; for jeg skjønner, at dette blir til alvor. Din væn og modell Schandorph er vandret til de evige vin- gårde. De, der tror, de sørger for æftermælet, skulde ha talt lidt sagtere om hans umådelighed, som ødela ham for os. Vi har an- svarlighed, vi, som tægner; vi er slægtens længst fremskudte fan- tasi; vi utstikker veje, i det vi ser, og viljer i det vi former. Ingen tro, at til eksempel umådelighed ikke sætter sig i ævnen som en svamp. - Men det ærgrer mig, at de andres ansvarsløshed i om- talen av ham skal drive mig over i kritik. Jeg har ham meget å takke. Når de forandrer sørgefærden til et Bakkustog, når løsenet lyder: evvoe Bacche, så, ja så minnes jeg for stærkt den procent i Norden, som går under i drik. Deriblant er i hver slægt nogen av de allerbeste. Jeg fatter dem, som i overdåd sårer sig selv; men ikke dem, som roser det. Ja, pass nu på, hvad for en læges råd er best! Sicilien er sciroc- coens værste lann i Europa. Kan den være god for dig? Husk nu på, hvad du er for os allesammen, du fine menneske! Som SIDE: 2 jeg beundrede dig sist i Venedig! Og nu atter foran Schandorphs billede hos Hegel. Og Drachmanns! I februar ænder jeg mit stykke. Men bare for å kaste mig in i et nyt. Hils i ærbødighed din mig ukjænte hustru fra din hengivne Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 9 Til Peter Nansen. Rue de la pompe 187, Paris 4/2 [ ): 4/3] 1901. Kjære Nansen, 1) Jeg vil ikke ha personliste. SIDE: 10 2) Titelbladet aldeles ligetil. Jeg mener, stykket har en rolig, varm tone, og at den klassiske linjeføring er fulgt. 3) Jeg opgir å ha en musikertirade. 4) Jeg holder fast, at Maria Stuart's siste akt skal strykes. For mig kan man la være å spille stykket. Får jeg kraft og tid, så skriver jeg: annet stykke: Bothwell. De kan tro, det skal ta folk. 5) Jeg vil ingen ny korrektur av "Laboremus"; men derimod nogle korrektur-avtryk. ( Ordet rovdyr i siste akt skal atter insættes. Har sagt det til Nærup.) Jeg forstod det ikke, som var opførelsen av Tora Parsberg nær forestående. Isåfall: hvem spiller den noble, nervøse, højtbegavede Paul Lange? Beskriv mig ham til ydre og inre! Skal stykket oplade sig for skuespilleren og instruktionen, må Tora Parsbergs replikker studeres ned i det dypeste. I dem ligger det. Georg Brandes har skrevet om det som en stor tosk, hvad han desværre meget ofte er. Ikke noget strøket i mellemakten! Men gjør et glimrende nummer av den! Lad os få se Ibsen, Nansen, Grieg, Bjørnson, Christian Sinding, Werenskjold o. s. v. o. s. v. komme til sælskab; lad Steen være stortingspræsidenten, lutter kjænte mænd omkring ham fra politikens værden. - Begå ikke den smag- løshed å la mig være Arne Kraft; men lad det være en man, som har personlighed (og som ved scenen plejer å gi hovedrollerne), så publikum har tillid [til] ham på forhånd. Stykket skal give intryk av fæst, poesiens fæst. Det må instuderes vidunderligt og utstyres, så det huskes. Har man ingen første rangs Paul Lange, så lad bare stykket ligge, til man har ham. Det haster på ingen måde. Tak for hjælpen og hils Deres hustru fra B. B. SIDE: 13 Til Peter Nansen. Rue de la pompe 187, Paris 11/3 1901. Kjære Peter Nansen. De er dog for fintfølende, når De også kunde opfatte mit siste brev som en mistanke til Dem, som var De partisk på Deres prægtige hustrus vægne. I intet av brevene er der en anelse derav! I alle fall i ét en bestæmt forsikring av det motsatte. Jeg mener om Dem, at De er en gentleman i dette ords klare tydning; derhen hører, at De også har sjælens uav- hængighed i en dom, så den blir åpen og fri. Jeg spurte alene æfter Paul Lange. Jeg kjænner ikke Mart. Nielsen, jeg trodde, han var en tragisk rumlebøtte. Men det hadde været nok å si mig: han er mannen, og jeg hadde trodd Dem. Ja, ja - lad det nu bli, som De vil! God lykke til! Jeg vilde foreslå Dem, hvis det var muligt, å ta Maria Stuarts "Darnley" først. Den, som hadde set Deres hustru spille Maria Stuart, SIDE: 14 bragte fantasi med for Tora Parsberg. Teatret stod sig på det. Maria Stuart adler Tora Parsbergs fremstillerinde. I slutten av mai eller i begynnelsen av juni er jeg der. Deres Bjørnson. SIDE: 17 Til Oscar Geismar. Aulestad 23/5 1901. Siden De bér mig så instændig om det, skal jeg skrive nogle ord om den mælding av "Laboremus", som De har haft den godhed å sænde mig. Når jeg siger Dem, at min erfaring går ud på, at omtrent hver gang der i et sundt mænneske blir strid mellem arbejde og kjær- lighed, så er det arbejdet, som sejrer, da siger jeg Dem sikkerlig ikke noget, som ikke også De har erfaret. Det er nemlig så. I mænneskene - i alle fall i vort nordlige klima, er arbejdet blet livsinstinkt. Og først gjælder det livet, siden livets fortsættelse. Jeg tænkte, det var på tide at slå denne sunde sandhed fast i en fortælling, som i alt væsenlig er oplevet; likesom personerne, hver og en, har sine modeller. Der har De kjølen i mit stykke! Derav kan De slutte, at Deres analyse i meget må slå til. Men jeg tror det ikke rigtig at blande mig i ordskiftet om et nyt arbejde av mig selv, - så mere får De heller ikke å vide. Jeg vil dog reservere mig mod Deres opstillen av en bestemt regel for en dramatisk komposition. Der eksisterer ingen annen regel æn den, æmnet kræver. Dettes egen innerste mening vælger sine regler. Og kan æmnet klart og fangende utfoldes æfter dem, da er der "regler" nok. Deres Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 21 Til N. C. Frederiksen. Aulestad 29/10 1901. Min gamle væn, Nobel-revuen går. Saken måtte hvile i sommer-månederne; men nu skal vi ha møte igjæn, og jeg har forinnen sikret mig flertal. Dette med "institut" har gjort fiasco. Vi kommer selv til å ut- stede inbydelsen. Intet i bladene, før det er beslutning. Men varsku Brøchner, at han holder sig parat og rejser sig selv et evigt monument ved å samle pænger til det beste foretag, fredssaken nu kan få igang! Tak for boken om Finland! Ja, den lærer os mere end om Finland. Den er vægtig som guld. Hils de dine hjærteligst fra din gamle væn Bjørnst. Bjørnson. Så skulde vi dog engang komme til å arbejde sammen! SIDE: 26 Til Emma Hørup. Aulestad 18/2 1902. Kjære fru Hørup, vi sender ingen blomster; der blir vist så altfor mange av dem. Vi sender heller ikke ord; de vilde bare være ænnu fattigere vidner om den sorg, vi sitter i. Men helt borte vil vi heller ikke være, så i disse få linjer vil vi ha sagt Dem, at blandt de tusen, som har grædt sammen med Dem, Deres datter og Deres svigersøn, er også de to gamle vænner på Aulestad. Deres Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 27 Til Peter Nansen. Aulestad 1/3 1902. Kjære Peter Nansen, at Deres hustru blir træt av Maria Stuart og mælder sig syk, siger jeg ingenting til. Men at Martinius Nielsen så spiller det med en annen, er absolut mot overenskomsten. Gjænnem Dem gav jeg ham ræt til å spille stykket, og De vet best, at den eneste grun dertil var, at Deres hustru skulde spille hovedrollen. Uten henne har han absolut ingen ret til å spille det. Dette har jeg telegraferet til ham, og nu bér jeg Dem å kalle pressen til hjælp imot ham. I Berlin fallt stykket, fordi hovedrollen var betroet en, som ikke magtet den. Lad dog ikke dette gjenta sig i Kjøbenhavn. Lad stykket ligge! Deres Bjørnson. Hils Deres hustru hjærteligt. SIDE: 30 Til Henrik Cavling. Brevkort. 3/5 1902. Kjære Cavling, min hjæmmelsman, som jeg ikke opgiver, men som har det fra Martens selv, i alle fald nu, (om oprindelig vet jeg ikke) skrev, at "M. Estrup" var den, som forkastet det. Fra den kilde kunde jeg få mere å vite. Men nu har I jo hoved-kilden, Martens! Kjære øs av den! Min kilde er meget langt borte. Jeg finner Estrups forsøk på å blotstille kongen å være en plumphed, som grænser til forbrytelse. Manøvren er utvilsom falsk. Kongen har aldrig avgjort sådant alene. B. B. SIDE: 33 Til redaktionen af "Spejlet" (Albert Gnudtzmann og Ove Rode). Aulestad 12/6 1902. Dramaet prøver øjensynlig å få mere og mere af menneske- skildringen in under sin knappe form. Men så meget som for- tællingen kan give, kommer det aldrig til å få med; dertil er rammen for snæver. Derimod kan dramaet innen sit særegne område - på scenen nemlig - give den fullkomneste menneskeskildring, som ænnu er nået. Ti her kommer de andre kunstarter tilhjælp. Tror vi, at menneskeskildringen altid vil bli rigere, og følgelig altid interessere dybere, må især den kunstform gjøre det, som når højest. Om forlystelses-skuespillet vokser samtidig, hvad som er san- synligt, så har det hermed intet å bestille. Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 35 Til Ville Heise. [Sommeren 1902]. Det er altid moro å få brev fra dig, hvor sørgelig æmnet er. Jeg tænker om Boerne ganske som før. Men om kong Edvards sykdom mildere æn du. Hævn ligger ikke for mig - at sige, når jeg får tænkt mig om. Vi er "kjede ved" (som I siger i Danmark) ikke å se dig her. Bergliot er her - og som hun synger Heises sange! Det var værdt turen, bare det. din B. B. SIDE: 40 Til Johannes Clausen. Aulestad 2/11 1902. Kjære Johannes Clausen. De kan da skjønne, at det er som skandinav jeg er "pangermanist", og at jeg ikke engang som skandinav torde gå til alliance med Tyskland uten at England og Amerika kom med. Det er disse, som må begynne. Erslev har skrevet om Margareta således, at det vil vare, før det lykkes i Norge å samle til hennes statue. Mig er det uvæsenligt, om hun selv forstod det så, at de tre folk skulde være like. Hoved- saken er for mig, at hun samlet dem, og minnesmærket skulde bidrage til atter å gjøre det - i moderne og højere mening. Tiden er ikke belejlig til å ta saken op. Lad os vænte lidt! Deres forslag -? Jeg skulde ælske å finne minnesmærket på Danmarks kyst, hvergang jeg kom til Danmark. Tak for brevet! Deres Bjørnst. Bjørnson. Jeg kan dog lægge til: når jeg slog til lyd for pangermanismen i Berlin, var det med den bagtanke, at Nordslesvigerne vilde få godt av det. Så vilde tyskerne se større og fare skjønsommere frem. Dette blev mistydet i Danmark. Til Clara Bergsøe. p. t. Westend hôtel, Kristiania 3/11 1902. Kjære frøken Bergsøe, De hadde en av dagene fåt et brev fra mig; for da jeg hadde dels læst, dels bladet Deres bok igjænnem, gav jeg den til Karoline med de ord: Jeg har ikke tid; men så meget har jeg fåt allerede, at jeg ser større og mildere på fru Collett; her er sammenhæng. SIDE: 41 Og det vilde jeg takket Dem for, min kjære tålmodige væn, som ikke har ladt Dem skræmme eller trætte på vandringen æfter og omkring et sært, selvoptaget mænneske. Men jeg synes nok, De har undladt noget, når De ikke har sagt os grejt og åpent: for et trold, for et stort trold hun var. Endvidere har De læsset av på Welhaven, hvad som var hennes fejl i forholdet. Welhaven ælsket jo den hele tid en annen (Ida Kjerulf). Gå hele vejen ut fra det, og der faller en annen dom over hvert ord, han skrev. Han var en samvittighedsfullere man æn som kvinnerne for fru Colletts skyll vil gjøre ham til. Deres Bjørnst. Bjørnson. Karoline hilser Dem med mig. Til Poul Levin. Aulestad 6/11 1902. Kjære Poul Levin, jeg har så ondt for å læse mældinger av mit eget. Jeg prøvde nu med å læse Deres; men jeg kunde ikke. Imorges telefonerte Ejnar (min næstældste søn) om Deres opsæt, og hans glæde og min hustrus tårer, her hun sitter og læser Dem, må jeg byde Dem istedetfor min. De har gjort mig en velgjerning. De må vite, at her har været et forsøk på [å] dræpe stykket. Og jeg som så vidt hadde klaret en lang og bitter krise, kanske den sværeste, jeg har gjennemlevet, jeg var så mottagelig for angst. De har talt in i min ævne dennegang. Jeg holder på med et hjæm igjæn, som ikke får arbejde. Der sitter en gammel asthmati- ker; han ejer det. Han belægger alle kræfter, alle håp med arrest. Jeg vet jo ikke, hvad det blir til; det er jo mulig, at højere magter SIDE: 42 belægger hele stykket med arrest. Men det vet jeg, at en gjærning som Deres digter med. Den går som jeg sa, like in til ævnen. Kjære, min unge væn, De kunde gjøre en rejse op til mig, om De ret vilde. Så fik jeg snakke med en av dem, jeg holder mest av; ti når jeg tænker på dem, som skal retlede, står De for mig blant de første. Deres innerlig hengivne Bjørnst. Bjørnson. Til Karl Larsen. Aulestad 16/11 1902. Kjære Karl Larsen, den bok, De gav mig sist, ungkarlen i den handelsrejsendes hjæm, hadde partier, og det mange, som jeg læste to ganger. Og som jeg har fåt mange til å læse. Disse to bøker, så fint kunstneriske de er, vender jeg dog neppe tilbake til; de er mig lit for akademiske. Men hvad De har gjort for en vej fra Deres første på fremmed grun! Som jeg lykønsker Dem og holder av Dem. Deres Bjørnst. Bjørnson. Til Henrik Cavling. Brevkort. Aulestad 17/11 1902. Jeg slipper ikke kvælningen. Den foregår i Kristiania den ottende december. Sig mig nu: er det Dem, som under alle de tyve-navne inter- viewer mænneskene i "Politiken"? Intet i det mangfoldige blad sluker jeg med slik appetit. Deres B. B. SIDE: 44 Til redaktøren av "Programmet" (Harald Wm. Jensen). Brevkort. 20/11 1902. Bjørn har sendt mig Deres brev. Jeg miskjænder ikke dets ven- lighed; men når jeg svarer, at det minst er det tyvende av samme art, så forstår en journalist, hvorfor jeg lar det blive med at putte dette brevkort i postkassen. Bjørnson. SIDE: 56 Til Alfred Povlsen. Aulestad 30/12 1902. Kjære Alfred Povlsen, De synes vel, min tak nu kommer sent. Ja. Men jeg var blet så træt av alt, - taler, adresser, telegram, brev, og det hadde be- væget mig dypt, jeg var så utslidt, at der ingen sanhed længer var i mig til at takke med. Jeg måtte lægge altsammen tilside. Ta fat på annet for atter å bli mig selv. Vil De tro mig, at først idag den 30e december SIDE: 57 har jeg læst Deres dejlige adresse. Jeg har absolut ingen læst; jeg hørte så mange, at det blev mig umuligt. Jeg har ikke læst aviser i al denne tid; jeg var så træt av mit eget navn, at jeg tålte det ikke. Folk vil jo ikke tro det, at innerst inne er jeg ikke grovlemmet, men, trods al min kamplyst og frejdighed, nokså var, nokså und- selig. Kunde jeg ellers ha digtet det, som nu fryder fine naturer? Som Deres og Deres hustrus? Kys henne fra mig med et ærbødigt kys, men i megen højtidelighed; for hun har sin rike del i, at De har tat på Dem dette mangfoldige bryderi både med denne og den andre adresse. Hvem har forfattet den store? Er det også Dem? Og hils Deres bror; jeg fryder mig ved håndskriften i hans navn; den fortæller innerst inne fra. Deres taknemlige Bjørnst. Bjørnson. Til Alfred Povlsen. [Aulestad] 30/12 1902. Kjære Alfred Povlsen. Hilsenen og gaven fra lærere og lærerinner ved de danske folke- højskoler gjorde mig helt skamfuld; for det er jo mig, som i alle måder har at takke! På folkehøjskolen har jeg levet mine beste stunder; i det sam- fund er jeg mest mig selv den dag i dag. Der har jeg lært, hvad litteraturen skal være for et sundt folk, og av den lære er jeg selv blet lykkelig. Når så alle disse på jordisk gods så fattige fugle har samlet sig for at plukke sig selv og pynte mig, så må det jo synes mig et stykke av den bagvendte værden. SIDE: 58 Gaven har min hustru hængt op ved min plass ved bordet. Arnljot Gellines stoute skikkelse som Joachim Skougaard har givet ham, er i visse måder eders fanetægn. Naturkraftens ideale trang sætter I bevisste mål. Disse fyller så siden arbejdet udover lannet, så ingen del av det blir ringe. Dette minner gaven mig om, og det kjænner jeg så fortrøst- ningsfullt. Tak! Deres hengivne Bjørnst. Bjørnson. Til Karin Michaëlis. Aulestad 2/1 1903. Til fru Karin Michaëlis. Ja, jeg går ut fra, at De er digteren Michaëlis' hustru? Er det galt, så må De skamme mig ut for at jeg ikke vet bedre. Hans epilog til fæsten i studentersamfundet har jeg ikke læst. Aviser kunde jeg i de dager ikke læse, og et exemplar av den - som Ove Rode sendte, kom i hurlumhejen bort. Nogen har vel syntes for godt om den. Deres digt i "Nationaltidende" har jeg læst et brudstykke av; men om det tør jeg sige, at det er det varmeste, fineste, som i hele fæsten kom mig nær. Det hadde den intensitet og uænnelige lydhørhed for de næn- somste, hudfineste ord, som er Deres egenart. Jeg gad se Deres hænder og øjne! Er De og hr. Michaëlis (som er en ægte digter!) gifte sammen, så må det da være et vovsomt ægteskab! Jeg kan næsten ikke tænke mig det. Men hvad han nu er, Deres man, eller Deres bror, hils ham fra mig med broderligt håndslag. SIDE: 59 Den måte, jeg vilde hilse Dem på, for å give min følelse helt uttryk, tør jeg slet ikke nævne. Men må jeg få Deres sang? Og epilogen! Deres ærbødige og taknemlige Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 61 Til N. C. Frederiksen. Aulestad 7/1 1903. Kjære Frederiksen, vi er ikke komne længer med Revue-Nobel, æn at nu skal Georg Brøchner ut for å samle inbydere og bidrag. D. v. s. dette skal nu besluttes i næste møte ænnu i januar. Så får vi se! Han er jo lidt vigtig, den kjære Brøchner, så det undrer mig ikke, at han spiller den overlegne. Jeg bad ham ta dig med, da han skulde besøke os; men han ælsket nok å være alene. Jeg hørte intet derom! SIDE: 62 Måtte han nu vise sig å være den rette man! Som denne sak ligger mig på hjærte! Imidlertid har prof. Charles Richet oprettet "L'Européen", et udmærket ukeskrift. Fordi det i Frankrige er et fænomen har jeg abonneret. Han skrev mig til; dette er jo som jeg vil ha det, mente han, - nu må jeg bidrage. Hvordan har du det? din B. B. Hils din hustru og søster hjærteligt! Det ser ut til, at Langen kommer tilbake til Tyskland. Til Sophus Michaëlis. Aulestad 8/1 1903. Kjære Sophus Michaëlis, så har jeg ænnelig læst Deres epilog, som Deres søte lille frue var så vænlig å sende mig. (Ove Rode hadde gjort det; men den kom bort i hurlumhejen). Jeg finner den så vakker og så værdig. Jeg takker Dem av alt mit hjærte. Jeg ante ikke, at de yngre digtere holdt av mig. Jeg kunde mæle adskilligt om det kapitel, som jeg holder tilbake. Nej, for en vovsom hustru, De har! Tænk, hun later som hun ikke skjønner, hvad jeg mener, når jeg siger, at jeg gad se hennes øjne og hænder! Hun tør tale om det kapitel som til en commis voyageur! Det, jeg mener, forstår den skalk udmærket. Men jeg kan jo kjænne gjænnem brevet som gjænnem en hanske, hvad hun er for et forkjælet lille mænneske. Og hvad I to (og eders vænner) har opdraget for en jargon sammen. I løfter henne op i den som i en gynge. Og der sitter hun og gynger og viser sine ben. SIDE: 63 Jeg længes så æfter dere begge to. Vi måtte kunne bli gode vænner. Og jeg er - uten å vite av det - blet så gammel, at det har hast. Dersom I ikke kan komme herhen (hvor min hustru og jeg skulde kjæle for dere!) - så må I ænnelig passe på, når vi, som jeg håper, til høsten er på gjænnemrejse. Eders innerlig taknemlige Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 64 Til Vilh. Andersen. Aulestad 21/1 1902 [ ): 1903] . Kjære Vilhelm Andersen, De må nok synes, jeg er en grov egoist, som tar av Deres hånd så store og skjønne gaver og sender ikke en tak. Saken er, at jeg må vogte mig. Jeg takker så længe, til det holder på å bli uægte. Så må jeg en tid sige stop, til det drar sammen igjæn fra alle de skjulte kilder. Det, De skrev om mig, har jeg ikke engang læst - som på to digte nær intet i den hele bok. Jeg årker ikke læse meget om mig selv på éngang. Men så meget bedre har jeg læst Knut Sjællandsfar! Aldrig har jeg været tilstede ved en sådan enetale. Efter at den er holdt, er Danmark rikere på erfaring om sig selv, i rikere samfund med sine store, i kjærlighed til sit land, i tro på sin lykke. Ja, det er jo, hvad De har git Deres landsmænd før også; men aldrig i slik fylde! Jeg ælsker Danmark mere æfter den enetale, jeg også, - hvad jeg ikke trodde muligt. De har lukket op for mig til æn herligere indelukker. Jeg ælsker alt, indtil den runde, åpne skrift, som De sendte gaven frem med. Jeg gad se Dem selv, Deres familie, Deres bøker og bolig. Jeg kommer nok til det. Tak! Deres Bjørnst. Bjørnson. Til Sophus Michaëlis. Aulestad 23/1 1903. Kjære Michaëlis, av en norsk amerikansk avis så jeg, at De ved fæsten i studenter- samfunnet hadde skrevet nok et digt til mig. Når jeg nu takket Dem for epilogen og ikke for det, så må De vite, at det alene SIDE: 65 kom av, at jeg intet visste om det. I de frygtelige dager læste jeg ikke blade, og en bunt sange, eller hvad det var, som Ove Rode sendte mig, kom bort. Jeg hadde ingen forestilling om Deres godhed for mig. Jeg har altid holdt av Deres digte, fordi de er ægte, kraftige, for- nemme; men jeg var helt uvidende om, at De ved lejlighed også kunde kaste en guirlande omkring mig. Jeg bér Dem hilse Deres hustru. Jeg fik et så yndigt billede av henne i hennes lille brev. Men at hun kan være så grusom som i "Lillemor"! Jeg årker knap nok læse. Det er ypperlig gjort! Jeg vilde ønske, jeg bodde nærmere og kunde hjælpe dere med å forkjæle henne. Deres Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 68 Til Karin Michaëlis. p. t. Westend hôtel, Kristiania [30/1 1903] . Min kjære, lille væn, jeg blev så bevæget ved Deres brev igår morges. Det lignet øjnene på en halvskudt fugl. De ligger der med angst. Og at De midt i den også tænker på mig, ja, min rørelse blev ikke mindre ved det. Å, kommer De Dem rask nok, så ty op til os! SIDE: 69 Nej, som De er blet mig kjær på det digt og de to brev - og på Deres mans fulltonende brev fra idagmorges! Jeg er her som en jaget droskehæst, den ene tar mig, den andre vænter og tar mig så, jeg får knap spise ifred. Derfor kunde jeg ikke svare Dem igår og kan det knap nok idag. Så langt kom jeg. Så blev jeg hæntet; jeg skulde være tilstede ved en nok så vigtig avgjørelse. Så har en man sat her bakæfter (politik). Og nu, to timer æfter begynnelsen, er jeg ikke så helt tilstede længer på hospitalet hos min kjære lille væn, - som alle gode ånder må omringe og bære og give smærtefri søvn og lyse timer imellem søvn-stunnerne! Min kjære, søte fugl med de høje toner og angst - løft i Dem selv av alle Deres kræfter mot liv og vænner! Tag i av al Deres skjønne store livs-længsel! Derpå beror meget. - Jeg kan ikke sitte længer hos Dem des- værre. Jeg kysser Deres kunstnerhånd og hilser Deres man, som kommer å ta stolen æfter mig. Deres Bjørnst. Bjørnson. Min hustru siger over min skulder: Velkomne! I Norge er dejligst om vinteren. SIDE: 72 Til Karin Michaëlis. Aulestad 28/3 1903. Kjære min væn, da Deres portræt kom, måtte jeg in til Kristiania på politikens vægne. Jeg så neppe på det. Nå står det her igjæn. Aldrig før har en så silkeblød, tæthåret pus av angora-racen sat sine poter på mit bord! Når kan vi få stryge og kjæle den pus hos os. Har De aldrig været i Norge? På første station, Kristiania, må Deres ejer mælde sig hos Bjørn og Ejnar, mine sønner. I skal finne lune rum der. Og sofa-hjørner med puder. Nu holder sneen på å rinne ned ad fjældene som vand. De skulde se og høre det! Før fatter De ikke Nordmændene. Med mine aller [ær] bødigste hilsener til ejeren av en sådan sjeldenhed - er jeg Deres længselsfulle væn Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 77 Til Uffe Birkedal. Aulestad 16/4 1903. Min kjære væn, jeg har skrevet så mange brev idag, at jeg årker ikke ét til. Men jeg traf dit brev igjæn i en stor haug og må dog for skams skyll gi livstægn. SIDE: 78 I er to prægtige mænnesker, som jeg uavlatelig besøker. Jeg burde bare ha dere her for å kunne være gode med dere. Det samme siger Karoline. Men dem, man helst vilde se, bor alle for langt borte. Sådan også med det, man helst vilde leve med i. Det glider længer og længer fra. Jeg bare hænter in en liten del, en bestandig mindre. Men jeg årker dog en liten smule ænnu og lar arbejdet for- jage savnene. Værst med grublerierne over, at jeg har utrettet så lit. De vænder idelig hjæm igjæn, så ofte de blev jaget. Fortiden optar den svensk-norske strid mig meget. Det gjælder å være fredsvæn også i sit eget. Så har vi hat strid om Dr. Fasting, rektor ved et seminarium. På grunlag av intolerance mot ham trådte jeg op. Det er første gang, at en "lidet troende" har fåt medhold i norsk almenhed, fra stortinget av og til bladene. Her forberedes noget. Så var det pangermanismen. Jeg hører jo bare min egen røst. Hvorlænge skal dette vare? Forening kan jeg ikke selv stifte. Vi må være flere. Jeg har forsøkt hos prins Heinrich Schönaich-Caro- lath og nu prøver jeg hos Lord Rosebery. Den første mener, det er noget for tidlig; den anden svarer vel det samme. Med de varmeste hilsener til dere begge fra os begge. - Din Bjørnson. SIDE: 84 Til Karin og Sophus Michaëlis. p. t. Westminster hôtel, Kristiania [efter 9/5 1903] . Kjære vore vænner, vi er her på kort besøk. Nej, I må prøve å komme straks; for i slutten av maj må jeg atter herin til Nobelkomitéen og rejser så videre til Bergen. Ænten det, eller vænte til de siste dager av juni eller første av juli. Men da er her intet teater. Også teatrets personale rejser herfra til Stockholm. [Resten mangler] SIDE: 87 Til Jakob Knudsen. Aulestad 20/7 1903. Kjære Jakob Knudsen, jeg tror, De er pastor; men det er her likegyldigt. De er en ægte digter. De kjænner, hvad De skriver om, og De kan gi det farve; tægningen er kanske lit usikrere; men som regel er den god, den med. I alle fall en viss sort mænnesker tar De på kornet. Og så er altsammen ut av en personlighed, vederhæftigt, fyldigt, klart. De er ikke bare "en skildrer" (hvad jeg synes Pontoppidan er). Det har været mig en fryd å læse Deres to bøker; de er et betydeligt SIDE: 88 vidnesbyrd; fra de ringe, De behandler, så vidt jeg kjænner littera- turen, uten sammenligning det betydeligste. Det er smukt og godt lagt ut, at samslaget av mange viljer og hjærter ofte er umådelig større æn man kunde vænte av så skrø- belige folk som enkeltindivider. Så er det i politiken med. Det behøver selvfølgelig ikke å ha den forklaring, som De lægger i det. Men like fullt en meget trøsterig for alle os, som arbejder på å samle og bygge videre. Der er noget med, stærkere æn os. Jeg har kallt det fremgangs- viljen, livs-instinktet. Hvad dette så er, overlater jeg til enhver; jeg for min del vil ikke mere ut å sejle. Men jeg er heller blant dere æn blant alle andre. I lar dypere hjærtet råde og I tror stærkere på fremgangen. Rebekka kjænner De mindre til; henne er De uretfærdig mot; ti hun er ikke længer mænneske. Og den spiss De arbejder henne op til, at han må vælge mellem gud og en nat med henne, - aldrig har sligt hændt, aldrig kan det hænde. Blodet er en rebelsk vare; det bryter alt opkonstrueret. Det er mig også så personlig imot alt dette, som ikke kan ske "av de og de grunne", når mænneskene selv er rene og ælsker hverandre og vil leve livet sammen. Her er teologen i Dem ute og spaserer og kommer ube- lejlig. Jeg hadde langt foretrukket, at de bakæfter opdaget, hvad det var for noget opskruet og uvirkeligt, de hadde sat imellem sig, - begge to. Så hadde De dog reddet, hvad det var Dem om å gjøre: begge to hadde i den videre utvikling gjennem sin fejl- tagelse kommet frem til ordenens lov, deri nydelsen bare er et moment. Slægtens lov, som sprænger systemer. Arbejdets lov, som gjør det forudgående, vi trodde var alt, til småt. - For at få dette så bagvændt til, har De også gjort Karl uklar for mig. At han ender som lærer for bønderne - jeg tror ikke på det. Nej, om SIDE: 89 jeg gjør! Men boken er så rik i sig selv og så sand rundtom dette, så det bare er en rift i kompositionen. En "teologisk"! Deres innerlig taknemlige Bjørnson. SIDE: 95 Til Elisabeth Grundtvig. Aulestad 25/9 1903. Kære frøken Grundtvig, Karoline og jeg blev dybt bevægede ved Kristine Frederiksens uvæntede bortgang. SIDE: 96 En trofast, innerlig ideel natur, som rådet over rig begavelse og store kundskaber. Når noget opflammede henne, skjød ævnerne en fart, jeg sjelden har set mage til. Vi tænker os, at kraftkilden har været opbrugt før tiden. Av hennes veninner, derav mange så op til henne som til en repræsentant for det beste, de visste, får vi høre, hvem hun var og hvad hun har virket. Vi for vor del takker henne (som flere av hennes mærkelige familie) for livslangt venskab. Deres hengivne Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 97 Til Karl Larsen. Kbh. 8/10 1903. Kjære Karl Larsen, når De blir 70 år, vil De erfare, at gjenstannene rykker længer fra en, at strømningen mot dem blir kjøligere og uttrykket, som de finner, mere farveløst. Jeg frygter for å bringe Danmark en høstsang; dertil er mine følelser for folk og land for sommerlige. Simpelthen: jeg tør ikke! Ingen kan beundre sangen til Dan- mark, like fra Danmark dejligst, til Ewalds, Oehlenschlægers og Grundtvigs højere æn jeg. Kanske er Grundtvig av alle den dypeste og højeste! - Jeg tør ikke. Jeg skal skrive under mit eget billede? At De har en så jom- frunalsk smag, De, som er så stærk i satire? Skal jeg skrive, at jeg ingen tænder har, jeg lod dem drage for rask ud? Jeg tålte intet, som gav ulejlighed? Eller at jeg bare hører på ét øre; og dårlig nok på det? Eller at jeg må sætte to par briller på, når jeg vil se noget rigtigt? Fy, Karl Larsen, at De vil gjøre stas med mig på den måde! Nej, send mig nu en nydelig liden bog igjen à la Bondesen, den har jeg læst to ganger, og jeg læser stykker op igjæn tre og fire. Det var nyt land, og det var ægte! Sådan skal De behandle mig, være ærlig og glæde mig. Men portræt-begleitung, fy! Deres innerlig hengivne B. B. SIDE: 98 Til Elisabeth Grundtvig. Aulestad 18/10 1903. Min kjære væn, jeg har nætop læst - Karoline kommer æfter - bladet om fæsten for Kristine Frederiksen. Jeg iler med å si Dem, hvor glad jeg er ved, hvad jeg der har læst; men især ved Deres tale, som er det beste av altsammen. Det blev en særskilt glæde for mig derav å studere Deres egen utvikling; for der skal ha gåt meget forut for å kunne avlevere en sådan tale! Så stærkt begrænset den er, viser den også derved, at De har et hold på Dem selv og Deres ævner og følelser, som bare få opnår. Det synes ellers, at De var den eneste av alle talere, som egenlig kjænte henne. Fordi jeg ikke gjorde det, turde jeg intet sige. Ja så, - så hun hadde aldeles mit eget forhold til "det evige". Deres innerlig hengivne væn Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 99 Til Jakob Knudsen. Aulestad 5/11 1903. Kjære Jakob Knudsen, hvad Svend Lange har skrevet om Deres siste fortælling "Sind", underskriver jeg av fullt hjærte. Jeg glæder mig med Dem over en så varm og dyp forståelse, som jeg håper må blive alminnelig. Deres hengivne Bjørnst. Bjørnson. Ønsker De å bruke mit forrige brev eller dette udi almenheden, så værsgo! Men De behøver det ikke; De behøver ikke reklame. SIDE: 101 Til Jens Nørregaard. Aulestad 16/1 1904. Gamle væn, jeg sitter med papiret i hånden. På sængen nemlig. Jeg siger bare: tak for brevet! Et sligt brev er for mig tusen. Jeg tænker: skriver han, da vilde tusen skrive som han. Tak! Det er for min troskabs skyll, at jeg går dette igjænnem. Nordens sak. Nej, den kristne tro har jeg forladt for al tid. Det der holder ikke. Men kristen færd, kristen folkelære, kristent mot, bunnet i samvittigheden til slægten, fremtiden, idealet, det holder! Nå, - vi skilles ikk