Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - Edvard Beyer Innledning "Ingen anden end Du og Karoline må se eller læse disse mine breve," skrev Amalie Skram til Bjørnstjerne Bjørnson i 1899. Spørsmålet trenger seg på: Kan det da være riktig å offentliggjøre dem? Kan en i det hele tatt forsvare å gi ut andre menneskers private korrespondanse, selv etter nær- mere hundre år? Svaret ligger nær: Etter så lang tid - og ofte lenge før - vil de fleste av de diskresjonshensyn som en gang kunne veie tungt, ha mistet sin be- tydning. Det avgjørende er om brevskriverne med sine livsverk og per- sonligheter tilhører offentligheten, og om brevene er av en slik art at de fortjener å bli kjent. Etter utgivernes mening gjelder dette i høy grad brevvekslingen mellom Bjørnson og Amalie Skram. Bjørnstjerne Bjørnson er en av de store brevskriverne i norsk litteratur, og mange av hans brev er for lengst utgitt. Trolig skrev han nærmere 30.000 brev - det blir gjennomsnittlig mer enn ett og et halvt hver dag gjennom hele hans lange voksne liv. Ofte var de lange, og de spenner over et bredt register både når det gjelder emner og adressater. På bak- grunn av den rolle han spilte både litterært, politisk og på annen vis, har brevene ofte historisk og litteraturhistorisk kildeverdi. Men storheten lig- ger først og fremst i den friske og spontane skrivekunsten, det personlige nærværet, den umiddelbare utstrålingen av rik, frodig og mangesidig menneskelighet. Hvert nytt brev fra Bjørnsons hånd bringer nye fasetter fram i dagen. Det gjelder ikke minst de brevene han skrev til Amalie Skram. Spontanitet, personlighet og temperament preger også Amalie Skrams brev, som vel ikke er så tallrike som Bjørnsons, men ganske mange likevel. Kildeverdi har de også, en kildeverdi som gir dem ny aktualitet i våre da- ger: Direkte og indirekte forteller de et stykke kvinnehistorie. De sier mye om hva det kunne koste å være et søkende kvinnesinn og en kvinnelig for- fatter i et samfunn og et litterært miljø som var dominert av menn. Og mer spesielt: De gir gripende vitnesbyrd om nettopp Amalie Skram og hennes vanskelige vei gjennom livet både som menneske og kunstner. Men hvorfor akkurat brevvekslingen mellom disse to? Fordi den etter utgivernes mening har en særegen verdi som samtale - ofte en meget dramatisk samtale - mellom to vidt forskjellige, men ikke bare forskjel- lige personligheter. Den er kanskje den mest åpenhjertige og spennings- fylte brevveksling noen av dem førte med personer utenfor den nærmeste familie. Som alle gode brevskrivere har de mottakeren i tankene, og bre- vene tar farge av det. Men forholdet mellom dem engasjerer begge så sterkt at de gir mye av seg selv i korrespondansen. Lest i sammenheng er det en både beveget og bevegende historie de forteller. Noen av brevene har vært offentliggjort før. I det danske tidsskriftet Til- skueren ble det alt i 1919 trykt noen få tidlige brev fra Amalie Skram - da Müller - til Bjørnson, og i Verdens Gang samme år noen brev fra ham til henne. I Kamp-liv, utgitt av Halvdan Koht i 1932 som den tredje i en serie tobinds utgaver av Bjørnson-brev, kom det med noen flere - også de fra de første årene av brevbyttet. Det finnes også noen brev til Bjørnson i Eu- genia Kiellands utvalg, Amalie Skram: Mellom slagene (1955), og - dels i utdrag, dels i sitat - i Amalie Skram om seg selv ved Irene Engelstad (1981). Men en samlet utgave av de brev som er bevart begge veier, vil - mener utgiverne - stille de enkelte inn i en mer omfattende sammen- heng og gi et bilde som både er rikere og på mange måter annerledes enn det en før har kunnet danne seg. Det foreligger også noen få brev fra Amalie Skram til Karoline Bjørnson og omvendt. Det utviklet seg en dyp, gjensidig forståelse mellom disse to, og Karoline grep mer enn én gang forsonende inn i diskusjonen mellom sitt kjære bysbarn og sin mann. Brevene de vekslet hører naturlig med i sammenhengen. Som tillegg er også trykt opp de artiklene Amalie Skram i årenes løp skrev om Bjørnson og verk av ham, og den karakteristikken Bjørnson gir av Amalie Skram i sitt store oversyn, "Den moderne norske litteratur". Anonymt og forsiktig var det Amalie Müller, født Alver, første gang hen- vendte seg til Bjørnstjerne Bjørnson. De hadde da også vidt forskjellig bak- grunn og posisjon. Hun var fjorten år yngre enn han, ukjent, ensom og ulykkelig. Hun hadde forlatt hjemmet og fødebyen Bergen, og var nylig kommet ut etter et par måneder på Gaustad asyl. Nå kjempet hun for å få oppløst et ekteskap hun var kommet til å avsky, uten å måtte gi slipp på de to små sønnene sine. Bjørnson, som var 45 år, hadde for lengst vunnet ry som en av landets ledende diktere; for folk flest var han den fremste. Han stod midt i dagens strid, tiljublet og utskjelt, men var trygg i sitt fa- milieliv og sitt gode, alt landskjente hjem på Aulestad. Om Amalie Müller i all hemmelighet hadde tenkt på noen forfatter- bane, vet vi ikke, men hun hadde i all beskjedenhet - og anonymt - prøvd seg som bokanmelder med en artikkel om J.P. Jacobsens roman Fru Marie Grubbe i Bergens Tidende året før. Men en annen roman hadde be- tydd mer for henne personlig, Bjørnsons Magnhild. Med den hadde han - selvsagt uten å ane det - grepet sterkt, ja avgjørende inn i hennes liv: Han hadde gitt henne mot til å kreve skilsmisse. Nå hadde hun skrevet en artikkel om Bjørnsons nyeste skuespill, det høyst omstridte Kongen, nær- mere bestemt om nettopp de innslagene som både angriperne og for- svarerne stort sett var enige om å forkaste, de lyrisk-filosofiske mellom- spillene. Hun hadde grepet meningen, følte Bjørnson. Og tilnærmelsen ble begynnelsen til et brevbytte og et vennskap som - med kriser og av- brudd - varte til Amalie Skrams død. Særlig i begynnelsen, men også seinere er det Amalie Skram - heretter kaller vi henne det, selv om hun ikke ble gift med Erik Skram før i 1884 - som skriver oftest, gjerne også lengst. Bjørnson stod jo i stadig brevbytte med så mange andre, i tillegg til sin nær sagt altomfattende virksomhet ellers. Det var nok også hun som trengte forbindelsen mest; det er neppe for sterkt å si at Bjørnson - vennen, dikteren, kvinneforkjemperen - ble en farsskikkelse for henne, langt mer enn hennes kjødelige far hadde kun- net være. Hun elsket, beundret og tilbad ham. Dermed fikk han for henne også en autoritet som gjorde henne, den vâre og sårbare, ekstra vâr og sårbar overfor hans reaksjoner. Og selv om hun med årene kunne bli mer kritisk både overfor Bjørnson og hans diktning, så var og ble han for hen- ne den største både som dikter og menneske. Det varte heller ikke lenge før Bjørnson fattet interesse for og ble im- ponert over den ukjente kvinnen som så åpent fortalte om livsprobleme- ne sine og forstod verkene hans så godt. Og han svarte med en åpenhet som vel kunne virke sjokkerende den dag i dag, men som først og fremst vitner om hans vilje til å hjelpe henne og ta problemene på alvor. Sam- tidig prøvde han å skaffe henne et arbeid og en fast inntekt, som hun i høy grad trengte. Da han sammen med Ernst Sars, Amund Helland og andre i 1880 la planer for et frisinnet tidsskrift - se brev 21 -, foreslo han at hun skulle bli redaksjonssekretær. Hun ble skremt da hun fikk høre at det kunne gi påskudd til at sønnene ble tatt fra henne (brev til Ernst Sars 29.5.1881, Mellom slagene s. 66 f.). Men Nyt Tidsskrift ble ikke til vir- kelighet før etter at skilsmissen var brakt i orden; hun ble valgt, men på en eller annen måte ble hun hindret i å tiltre, trass i Bjørnsons protest. På denne tid hadde Amalie Skram, som i et av sine første brev gir uttrykk for vaklende kristentro, sterkt nærmet seg Bjørnsons frie religiøse standpunkt. Vel drøfter de ikke religion i brevene, men hun må ha fulgt hans polemikk med teologene med våken interesse. Og da Bjørnson på Amerika-turen i 1880-81 kom over boka History of the Christian Religi- on to the Year Two Hundred, av fritenkeren Charles B. Waite, og glødet av iver for å få utdrag av verket utgitt i Skandinavia, fikk han henne til å oversette. Men Bjørnsons beskytterholdning kunne, både overfor henne og i mange andre forhold, også slå ut i, eller forbinde seg med, en trang til å bestemme over den annen part. Etter at han var kommet hjem fra Ameri- ka, fikk han høre at hun hadde skrevet beundrende om J.P. Jacobsens nye roman Niels Lyhne. Dermed sendte han henne et veritabelt skjennebrev (brev 27). Men han kunne neppe ha lest artikkelen, for da måtte han ha sett at den viktigste innvendingen hennes også var Bjørnsons egen: Hun etterlyste et positivt motstykke til den kraftløse hovedpersonen - og ble angrepet av Georg Brandes av den grunn. Verre var det at Amalie Skram med eller uten grunn fikk mistanke om at Bjørnson lot brev ligge og slenge slik at andre kunne lese dem, ja, at han kanskje selv leste opp av dem for andre. Hun er inne på dette i flere brev, og i juni/juli 1881 må hun ha pålagt ham å brenne brevene fra hen- ne. Men hun må samtidig bestemt ha nektet å brenne brevene hans (se brev 31). Brevskrivingen fortsatte - foreløpig til 1885 -, men fra disse årene er det bare bevart brev fra ham til henne. Bjørnson hadde litt vanskelig for å glede seg over at Amalie i 1884 gift- et seg med den danske forfatteren Erik Skram. Ikke slik at det hadde vært noe erotisk element i forholdet mellom henne og ham selv. Hun satte nettopp stor pris på at Bjørnson, i motsetning til de fleste andre menn hun kjente, aldri "gjorde kur" til henne, men behandlet henne på like fot som kamerat (brev 29). Men med sin kjennskap både til henne og til Skram var han urolig for hvordan det skulle gå henne i det nye ekteska- pet, og sjelden har hans omtanke og beskyttertrang gitt seg vakrere uttrykk enn i det brevet han skrev til henne etter bryllupet (brev 35). Året etter kom det til brudd. Bjørnson ville ikke lese Constance Ring, hennes første roman, og han leste heller ikke kritikken av den: "At du gav dig til at skrive en bok har harmet mig; at du fik lov til at gi den ut af din man, har ærgret og skuffet mig. Men flyter intet ubehag af det mællem ham og dig, så gør væl boken altid såpas af sig, at den væk- ker en og annen til æftertanke. Og det er særdeles, å, særdeles meget. [...] Trodde jeg, du var forfatter, så skulde du ha sét!" (Brev 39). Bjørnson trodde vennskapet kunne fortsette. Men på Amalie Skram måtte Bjørnsons holdning virke opprørende. Mange år etter, i 1893, skri- ver hun om det: " [...] Det var dog for mig en så uhyre vigtig begivenhed, at jeg havde fåt sendt denne store bog ud i verden. Og Du - for mig, min bedste, min eneste ubetinget skyhøje ven, Du havde ikke andet end skjænd til mig. Og så skrev du: forresten har jeg ikke læst bogen og agter heller ikke at gjøre det! Dette blev for mig efterhånden til en hjærteløs råhed fra din side. [...] " (Brev 52) At Amalie Skram ble både såret og sint, er ikke underlig. Med etterti- dens øyne er det også lett å se at Bjørnson tok feil; seinere så og inn- rømmet han det selv (brev 53, se også s. 210). Men fra hans side - i 1885 - tok saken seg annerledes ut. Det eneste skjønnlitterære forsøket Ama- lie Skram hadde offentliggjort, den novellistiske skissen "Madam Høiers leiefolk" (Nyt Tidsskrift 1882), hadde ikke overbevist Bjørnson om at Ama- lie Skram var noen forfatter; tvert imot hadde han - som så ofte ellers - fort gjort seg opp sin mening, og den var at hun ikke "ejet ro og selvfor- sagelse nok til at skabe din ævne en siker kunstform" (brev 53). Men også et annet moment har trolig virket med. I lys av "bryllupsbrevet" ligger det nær å tolke henvisningene til "din man" slik at Bjørnson var redd hun i ro- manen ville utlevere seg selv og sin egen historie på en måte som kunne skade forholdet mellom henne og Skram. Det gikk mange år før forbindelsen ble knyttet på nytt. I mellomtiden utviklet Amalie Skram seg sterkt som forfatter. Hun skrev de første binde- ne av Hellemyrsfolket og Lucie. Bjørnson leste dem ikke, men da han høs- ten 1891 hadde lest hennes nye bok, Kjærlighed i Nord og Syd, skrev han i et brev til Erik Skram noen rosende ord. Svaret kom et halvt års tid seine- re, et dedikasjonseksemplar av Forraadt, som skulle bli stående i Bjørnsons øyne som mesterverket hennes. Nå søkte hun også kontakt med ham gjennom en tredje person, en frøken Bache, og fikk svar samme vei; det var spørsmålet om hun som dansk statsborger kunne få norsk statssti- pend. Og 7.7.1893, sju år og én dag etter hans siste brev til henne, skrev hun direkte til ham og bad om hjelp i stipendsaken. Snart gikk brevvekslingen raskere enn noen gang før. Stipendsaken viste seg håpløs, og Bjørnson tilbød seg da å sette i gang en innsamling blant venner - slik han hadde gjort for Ibsen før -, men hun kunne ikke ta imot. Gamle mellomværender ble luftet, og det ble talt åpent ut fra begge sider. Mer og mer kom diskusjonen nå til å gjelde diktningen, særlig hen- nes. Om den er de sjelden enige. De har da også vidt forskjellige syn på diktningens oppgave. Bjørnson krever at den skal vise oss "livets over- skud", positive forbilder som kan gi oss mot på "livsførslens svære kunst", som han sier i en artikkel fra samme tid. Amalie Skram vil som dikter "for- søge [at] åbne menneskers øjne, søge forklare" (brev 80), få oss til å "se og dømme mildt", som hun også uttrykte det. Stadig slår brevbyttet gnister. Det er umulig å forklare i et brev hva hun mener, skriver Amalie Skram (brev 54). " [...] det er fortvilet å skrive om det," sier Bjørnson (brev 57). Ikke sjelden har de simpelthen vanskelighe- ter med å tyde skriften (av gode grunner). Og de møtes så altfor sjelden og så altfor kort. Misforståelser, mistanker og sladder har lett for å komme mellom dem. Det har ikke gått så svært mange brev mellom dem før det nye brevbyttet holder på å ta slutt igjen. Det skyldes blant annet Bjørn- sons irritasjon over Amalie Skrams omgang i København (brev 51). Men også en misforståelse: Hun tar avstand fra "hanskeagitationen" og sikter vel da til foredragsreisene hans med "Engifte og mangegifte" (brev 52). Så sender han henne foredraget - og hun takker både begeistret og skyld- bevisst: "Det er jo storartet! [...] Nei, hvor jeg har misforstått hvad du vil- de og har præket i den retning. [...] Man går og prater og gjør sig med- skyldig i uretfærdighed og andet stygt af bare ladhed og slurve- vaner." (Brev 58) Utover i 1890-årene ble Amalie Skram hardt rammet av sykdom og sor- ger, og Bjørnson tok inderlig del i hennes lidelser. Det brevet han skrev til henne da hun var innlagt til observasjon på sjette avdeling ved kom- munesykehuset i København, vitner sterkt om hans omsorg og vennesinn (brev 59). Han tok parti for henne da forholdet mellom henne og Erik Skram gikk i stykker, han støttet henne av fullt hjerte da hun skrev Profes- sor Hieronimus, og i artikkelen om den moderne litteratur omtalte han henne, og ikke minst denne omstridte boka, med en forståelse og en be- undring som beveget henne dypt. Gamle motsetninger og nye misforståelser dukket opp. Og retten til gjensidig kritikk, var blitt en selvfølge mellom dem. Men vennskapet - vi tør nok trygt si kjærligheten - overlevde, ble bare varmere og dypere med årene. Om det forteller ikke minst Amalie Skrams brev etter det siste møtet mellom dem. Edvard Beyer SIDE: 2 OM TEKSTENE Brevene er gjengitt bokstavrett. Det betyr blant annet at det ikke er end- ret på Bjørnsons spesielle ortografi, hans forkjærlighet for bokstaven æ og en form som "siker" (sikker) f.eks., eller på de mange sær-bergenske for- mer hos Amalie Skram - som "den små", "horten og storten", "røkker- brev", "kjok" (tjukk, tykk), "mænder", "snakte", "snakt" - og skrivemåter som "sae'" (for sagde, sa'e), "de" og "deres" (De, Deres). Heller ikke navne- former eller titler er rettet (Vergeland for Wergeland, Wullum for Vullum hos A.S., fru Møller for fru Müller, Fortapt for Forraadt osv. hos B.B.). Der det syntes nødvendig, er den korrekte formen tilføyd [i skarpe klammer]. Ved enkelte særlig påfallende skrivemåter er det satt et [!] for å markere at det faktisk står slik i manuskriptet, og ved usikre tydninger er det satt et [?]. I to av brevene er det utelatt et par linjer; det er markert [...]. Artiklene er gjengitt slik de ble trykt i vedkommende avis eller tids- skrift. Bare åpenbare trykkfeil er rettet. Korte opplysninger som umiddelbart kan lette lesningen, er tilføyd i skarpe klammer. Utfyllende opplysninger og kommentarer både til breve- ne og artiklene vil en finne på sidene 215-227. SIDE: 5 Amalie Skram til Bjørnstjerne Bjørnson Christiania den 22de Februar 1878 Til hr. Bjørnstjerne Bjørnson Gausdal Høistærede! Det er idag en ganske fremmed, og ganske ubetydelig person, der vover at henvende sig til den store, berømte, der rager frem blandt folkene, og står som på et ophøiet sted for sig selv alene, hvorfra alle kan se ham, og just derfor er det at denne ene blandt hoben får mod til at rette sin tale til ham. - Det gjelder deres bog "Kongen". Den har begeistret og frydet mig, - jeg kunde sige at den har opvakt mig, og åbnet mine åndelige øi- ne; ikke så at forstå, at jeg hidtil var som en åndelig død, og at først dens djerve tordenrøst bragte mig til overhovedet at vågne, men således at den har vakt mig til erkjendelse af sandheder jeg ikke før kjendte, og åbnet mig syner jeg før ikke så. Det er en deilig bog! Jeg har grædt af ånds og sjælsglæde over den. Nu traf det sig så, at alle andre talte ilde om bogen, og netop særlig dem, jeg kom sammen med; og jeg ivrede så længe imod dem, at jeg var på vei til at blive alvorlig "usams" med dem, indtil jeg omsider tog det vistnok kloge, men såre vanskelige parti, aldeles intet svar at værdige mine modstandere mere. - Da hændte det en dag at jeg traf et menneske, der, da bogen som sæd- vanlig atter blev bragt på bane, med varme tog dens parti, jeg lyttede med glæde, men det varede ikke længe, inden jeg opdagede at hans an- erkjendelse kun gjaldt den ene, den "jordiske" del af bogen, den anden, "mællemspillene" kunde han ikke få mening i. Nu havde jeg i mit hjærtes enfoldighed fundet så skjøn en mening netop i disse, og dette vovede jeg da at sige ham; vi talte længe om dette, og det endte med at jeg lovede skriftlig at udarbeide resultatet af min opfatning. Således kom det sig, at medfølgende produkt blev til. Den for hvem det var skrevet vilde overtale mig til at lade det trykke i en avis, idetmindste det, der angik mællemspil- lene, det øvrige fandt han altfor polemisk og heller ikke godt, og værdt at skaffe nogen udbredelse, og jeg er ganske enig med ham i dette. Dog vil- de jeg ikke lade det komme videre førend "mællemspillenes" digter havde læst det. Hvis nu han skulde sige, at han intet havde imod, at det blev of- SIDE: 6 fentlig læst, så vilde jeg med glæde lade det ske, i modsat fald skal det gjemmes for bestandig. - - Hvis det nu skulde forekomme dem altfor påtængende, at jeg således lægger beslag på deres tid, uden at have nogensomhelst ret eller adkomst dertil, så skal de søge at dæmpe deres utålmodighed og måske ærgrelse derover; så skal de sige til dem selv: "det er dog et menneskehjærte der har banket af begeistring og fryd ved at fornemme som et glimt af hvad jeg har følt og tænkt, der her henvender sig til dig;" og selv om jeg ikke har forstået og opfattet det således, som de har ment det, så skal de dog ikke foragte, at jeg har forstået at mætte mig med de smuler, der falde fra den riges bord. - Når de har læst det beder jeg dem sende mig det til- bage under adresse: Til hr. A.M. post [e] restante Christiania. NB Vær så god, at ikke lade mig vente altfor længe. Bjørnstjerne Bjørnson til Amalie Skram Den 11. april 1878 Aulestad A.M.! Først idag (og rent tilfeldig) kom jeg over Deres brev og udvikling af "Kongen". Her kommer så meget af sådant, og jeg læser det ikke alt. Jeg skal lade noget af Deres trykke i "Oplandenes avis". Jeg vil ikke, at det skal være skrevet forgæves; ti De har ved at læse lige til truffet det. De har utvivlsomt et poetisk sin, og De har i æmnet ikke ladet Dem formørke af lidenskab; men tænkt af trang til at finne meningen. Hvem er De? Med hilsen Bjørnst. Bjørnson Amalie Skram til Bjørnstjerne Bjørnson Hr. Bjørnstjerne Bjørnson! Endelig igår kom deres skrivelse af 11te forrige måned mig ihænde, for hvilken jeg takker dem over al måde. Jeg havde ganske opgivet at få no- get svar fra dem, og stod netop i begreb med atter at henvende mig til dem, for at bede dem være uleiliget med dog at sende mig det tilbage, da jeg fik det indfald endnu en gang at forespørge mig på posthuset, om der dog måske skulde være noget til mig, hvilket jeg forresten havde såre li- det håb om, og de kan derfor tænke dem min glæde ved at modtage bre- SIDE: 7 vet og læse de venlige ord, fra en, hvem jeg uden at kjende personlig, dog skatter så uhyre høit. Det glæder mig at de vil lade noget af det trykke i "Oplandenes avis", og jeg beder dem disponere over det efter eget tykke. Vil de da være så venlig at sende mig de aviser hvori det bliver trykt for at jeg kan have den glæde at læse hvad de har uddraget af det hele. Jeg kan endnu ikke svare på deres spørgsmål om hvem jeg er; jeg beder dem om at undskylde dette. Jeg har havt og har fremdeles så megen, ja ualminde- lig megen sorg og ulykke, at jeg ligesom føler trang til at krybe i skjul, - muligens vil de anse dette for en grille, men at de vilde kunde forstå det, om de kjendte til alle de sørgelige omstændigheder, der i løbet af de sids- te 3-4 måneder har bragt mig til, næsten at gå tilgrunde, derom føler jeg mig dog overbevist. Deres deilige "Magnhild" har trøstet, glædet og styrket mig mere end de kan ahne, også for "Magnhild" står jeg i en så stor taknemmeligheds- gjæld til dem, at den aldrig kan afbetales. Modtag en inderlig varm og dybtfølt tak fra en sorgfuld sjæl for denne herlige bog! Jeg var begyndt at skrive en liden afhandling også over den, trods al min ulykke følte jeg trang dertil, men da jeg intet svar fik fra dem, trode jeg at de havde fun- det mit skriveri over "Kongen" forkasteligt og meningsløst, og derfor lod jeg det ligge. - - - Adressen er den samme: A.M. poste restante, Kristiania, og hvis de skul- de have noget at sige mig vilde det volde mig en uendelig stor glede at høre det. Med tak og hilsen Deres taknemmelige A.M. Kristiania den 11te Mai 1878 Bjørnstjerne Bjørnson til Amalie Skram Aulestad 1878.20.maj Den måde, hvorpå De takker mig for min sidste bog, er den kæreste. Det er just på dette, jeg har sigtet: at en æller anden i sit liv her måtte finne veiledning. Jeg har set, det behøvdes, at disse spørsmål rørtes ved. Først noget senere offentliggjør jeg Deres stykke i "Opl. Avis". Jeg er nu for beskjæftiget. Er De ikke en dame? Ænten De er dette æller et ungt mænneske af mit køn, - ønsker De ikke fremgang i kunskab? Den nuværende videnskab er jo betagende, når den følges af et friskt begær; den opræiser karakteren, SIDE: 8 mens den mætter vor lyst til tænkning; ti dens fræmgangsmåde er så san, den energiske, gænnemtrængende forskning stamper ikke ned for- domme; men er også rede til alle inrømmelser; ti den er oprigtig. Kan jeg på nogen måde bistå Dem, så vær så god at huske på Deres ærbødige Bjørnstj. Bjørnson Amalie Skram til Bjørnstjerne Bjørnson Kristiania den 30te mai 1878 Hr. Bjørnstjerne Bjørnson! Deres brev kom som en solstråle over mig; jeg fik det først igår. Min glede ved det er langt større end jeg kan beskrive, selv hvormegen flid jeg end gjorde mig derved, og derfor lader jeg det rettest fare. - - - Vær for- visset om, at mangen en træt og pint og tankebunden sjæl, både i og udenfor deres fædreland, i de riges huse, såvelsom blandt de fattige, ved læsningen af "Magnhild" har følt dens forløsende, veiledende og rensende indflydelse. De, som så deiligt ved at fortælle om at Magnhilds liv tiltrods for den fornedrelse hvori det førte, tiltrods for at det syntes ganske for- spildt, - dog havde båret de velsignede frugter for hendes fattige med- mennesker, der i flokkevis kom og åbenbarede hvad der havde været ganske skjult for hende: at hendes smule livsens gjerning, den eneste hun nogensinde havde befattet sig med, - og i hvor stor en skrøbelighed hav- de det ikke været, - ikke havde været gjort forgjæves, men vilde leve først når hun var død og borte til gavn og nytte for kommende slægter, - de har også ganske vist i dem selv visheden om, at hvad de har nedlagt i denne bog, engang skal bære de skjønneste frugter, endskjønt en stor del af dens samtid ikke fatter dens betydning. Den store sanddruhed og mes- terlige troskab mod det virkelige, hvormed de har skildret, den renhedens ånd, der altid, selv når den ifølge den foreliggende opgave tvinges til at sysle med hvad der er urent, forbliver sig selv ubrødelig tro gjennem hele bogen, alt dette er i sandhed vidunderlig opløftende. - - - Men lad mig ikke tale mere om "Magnhild"; det vilde føre mig forvidt; dens dybder er for mig så mangfoldige. Jeg må holde mig til sagen, der idag er at besvare deres skrivelse, og for ikke at komme til at trætte dem, hvad jeg så nødig vil, må jeg vogte mig for at være altfor vidtløftig. Hvorfor skal jeg absolut enten være en dame eller et ungt menneske af det andet kjøn? - SIDE: 9 Jeg forstår, - min måde at udtrykke mig på, eller måske min håndskrift har bragt dem til at stanse ved dette: enten/eller, thi ellers vilde der vel in- tet været iveien for, at jeg også kunde have været en middelaldrende mand. - Jeg må dog give dem ret; - jeg er desværre en dame, men jeg ønsker ikke "fremgang i kundskab". Jeg takker oprigtigt fordi de spørger, men jeg ønsker det ikke; - jeg længes kun efter klarhed og sandhed, og dernæst ro og fred til at leve deri. Jeg tragter ikke efter at blive noget i verden; min skjæbne, betinget af mangfoldige skjulte og ydre omstændigheder i for- ening med Guds styrelse får jeg vel håbe, har taget sig af mig i en ganske særlig grad, og dermed får det blive. - - - Det er forøvrigt en hård tid at leve i; resultaterne af tidens forskning kaster en stakkels menneskesjæl ifra det ene bundløse tvivlens hav til det andet, uden på noget hold at kunne give et standpunkt til gjengjæld for det der berøves os, og uden at kaste tilfredsstillende lys over livets og tilværelsens uløselige gåder. Man fyldes med en unævnelig higen efter klarhed og lys, - og man kjemper ærligt for at vinde frem til et selvstændigt standpunkt, siden vi se det va- neopfatningen og vanetroen havde givet os, svinde hen som en røg og en tåge; men ak hvormeget koster det ikke! - Jeg tror forresten at kristen- dommens evige sandhed, passer til alle tider, når vi blot forstår den rigtig. De resultater videnskaben nu har bragt, kan jo omstødes og ændres inden det næste århundrede er forbi, der måske ikke vil komme til at stå så tvert imod Jesu lære, som tilfældet er nu, og derfor gjælder det at bøie sig i yd- myg underkastelse og ikke i hovmod tænke at vor tid har frembragt det høieste. Bare jeg nu ikke har trættet dem; i så fald håber jeg at deres hjær- tensgodhed, hvorpå jeg har sét beviser ved hvad de har skrevet til mig, vil lade dem tilgive mig. - Inderlig tak for hvad de siger tilslut! Vær vis på at jeg med tak skal mindes deres ord, og hvis deres bistand kan hjælpe mig, skal jeg ufortøvet bede derom. De har jo allerede hjulpet og trøstet mig langt mere end de ahner, ved hvad de har talt i deres bøger. Jeg slutter denne skrivelse med mange hilsener til dem. Gud velsigne dem bestandig, det ønsker deres taknemmelige A.M. SIDE: 10 Amalie Skram til Bjørnstjerne Bjørnson Hr. Bjørnstjerne Bjørnson! Gausdal Lad mig få mit skriveri om deres "Kongen" tilbage, - jeg beder dem der- om. Jeg vil intet gjøre med det, kun have det igjen. Aa lad mig dog få det! Jeg har bedet om det en gang før. Nu har det ligget hos dem snart et år tror jeg, - nei mere end et år! Send det under det forrige merke: A.M. men send det til Frederikshald istedetfor Kristiania, thi nu er jeg i Fr.hald. - Jeg følger troligt med dem i al deres strid og møie. Hvad de skrev om deres "Magnhild" til den svenske redaktør rørte og harmede mig. At de dog, - ak at de dog skal være nødt til at tage kampen op mod såmegen idiotisme og bornért fanatisme. At de virkelig gider svare nogen af dem. Hvad må de ikke lide og gjennemgå af deres lave, blinde, dumme samtid. Men husk Vergeland og Gallileo Gallilei [!] og Martin Luther og alle de andre, hele skarer af store mænd, hvis lod var lig deres. Jeg ved med vis- hed at de ikke kan bøies, at deres sjæl står rank og stolt som en velvoksen gran i skogen, hvem alle stormvinde intet formår at gjøre. De har deres støtte og standpunkt indeni dem [,] under dem hvorfra de ikke sådan uden videre lader dem feie bort. Ak når de hørte alle de dumme, umyndi- ge, trælleagtig bornérte udtalelser om dagene af selv de bedste om deres bøger, da vilde de kunne forstå, hvad jeg og enkelte andre har at døie. Sig mig hvis de virkelig gider, hvis de vil være elskelig nok dertil, er det deres mening at Rønnaug er en tøite, før hun blev et menneske, at hun ikke får de penge hun samler på en "rigtig måde", eller er hun en sanddru med mesterlig reallisme [!] tegnet skikkelse, der vel ikke er uskyldig i den for- stand at hun ikke er "vidende", da hendes forhold jo fra barndommen har bragt hende i berøring med letferdig, styg tale, men der dog er ganske sædelig ren i dybere forstand. Svar mig på dette hvis de kan og vil, men lad der ikke gå for lang tid hen, thi nu spørger jeg efter på posthuset, når der er gået en sandsynlig tid, og hvis der da intet er, holder jeg op. Deres med dem lidende og kjæmpende A.M Fr.hald 2/3-79 SIDE: 11 Amalie Skram til Bjørnstjerne Bjørnson Fr.hald 22/3/79 Gud signe dem for deres optræden i flagsagen! Gud signe dem for deres værdighed hvormed de svarer så megen lumpen nederdrægtighed, for deres mådehold, deres tålmod, deres ro. De er dermed løftet langt, langt over dem selv, deres smerte, deres ærgrelse, deres harme. De står som på en anden klode, og giver deres svar ned derfra til deres modstandere. Jeg tænker ikke på "Morgenbladet" thi en sådan personification af gemenhed og løgnagtighed bør ikke tænkes på, end sige nævnes i samme åndedræt som deres navn og deres sag. Men "Morgenbladet" har i disse dage, kun leveret en tro og korrekt kommentar til sit eget livs historie. Jeg kjender "Morgenbladet" og har længe, længe kjendt det. Jeg kan så godt sette mig ind i den navnløse forfærdelse hvormed de efter så mange års fravær fra den slags lekture måtte læse "Morgenbladets" spalter, måtte mindes om at dette var hvad intelligentsen i Norge havde fået og bestandig får til sin daglige affodring. Selv de mest brutale "Morgenbladianere" har dog gri- net på næsen til dets redaktør i disse dage. Mange har fået større klarhed, over dets moralske standpunkt og bestemt afgjørende vendt sig fra det. Hvad mig angår, så vilde jeg hade det, hvis jeg ikke væmmedes i så høi en grad. De har vel allerede sét efter, hvem dette brev er fra, og vil således vi- de at det atter er A.M. der er ude og går. Men jeg skal sige dem, at om flagsagen kan jeg tale med. De har ret, absolut ret i dette. Jeg taler af er- faring, fordi ikke mange har reist så meget omkring i hele verden som jeg; og jeg har mere end én gang med smerte hørt hvorledes fremmede tog os for et af Sverrig afhængigt folk. Når jeg forsøgte at oplyse om feiltagelsen pegtes der altid på unisonsmerket i vo