Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 15 PADDEN Det hadde været et forfærdeligt regn- vejr hele dagen. Nu var det slåt om. Solen holdt på at gå ner i flammer, landskapet var rødt. Dette sat en padde og så på. Den sat ved siden av et dypt og bredt hjulspor som nu var gjort om til regnpyt. Padden var helt væk. Den var blet dypsindig. Det går dog an for det som er styggt, at se på det som er vakkert? Himlen var ild, dalene rundt om var purpur, vandet var spejl; selv regnpytten her, som der fløt græs i, var blet til spejl. Fuglene sang, men færre og færre efter som dagen faldt, tilsidst ingen. Luften var stille, vandet stille, pad- den rent glæmte sig, den glæmte at den SIDE: 16 var ræd, den glæmte at den var stygg, den sat bare og stirret in i solfallet. Den syntes visst den var velsignet, den også. I alt som lever, er der et gjænskin av det evige. Ingen øjesten er så frastøtende at ikke lyset fra oven når den, sommetider hårdt, sommetider ømt. Ingen skabning så misdannet, så lav, så uren, - dens øje rummer dog stjærnernes uændelighed. En mann kom gående, han så først det stygge dyr, da han satte hælen på det og skvat tilbake. Det var en præst, som gik og læste i sin bønnebok. Så kom en ung pike, hun bar en blomst i barmen. Men hun blev så skræmt, at hun uten at vite det, satte paraplyen på den, og paraplyen traf det ene øje. Så kom fire skolegutter, klare, åpne åsyn. Men grusomme var de. Således begynner vi; sjælen går den vej som hele menneskeheden har gåt, fra grusomhed op mot barmhjertighed. Øj- nene på gutterne strålte av lek, av sund- hed. Hvær hadde sin mor, de hadde sine gode kammerater, de åndet in luften med SIDE: 17 friske lunger, de var ælsket, de var fri, de var glad! Hvad hadde de så bedre at ta sig til æn at være grusomme? Gru- somme mot dem som var ulykkelige? Padden slæpte sig væk så fort den kunde; den vilde ner i hulvejen og gjæmme sig. Men gutterne fik øje på den: "Isch, det ækle dyr! La os dræpe den!" "Ja-a!" de lo, - for slike gutter ler, når de gjør ondt. De fik fat i en kvist, som de spisset til, de vilde prøve at stikke i det øje som var skadet, de vilde bore hu- lingen større. De vilde såre såret. Som det frydet dem! Det arme dyr kunde ikke skrike, blodet rant, det prøvde at komme væk, det hadde jo intet ondt gjort, det var bare styggt. Den ene foten slæpte efter, det ene øje hang ute. En gut kom med et stykke av en skofle, og for hvært puff han nådde til at gi, gav dyret slim ifra sig. "Se som den savler!" sa gutterne. De prøvde om de kunde fange den med et skosnøre, men den glap unna. Og der fik den styrte sig ner i hjulsporpytten SIDE: 18 og rotet det op, så ingen så den. Den vasket menneskets grusomhed av sig i skiddent vand. Og disse gutter med forår på kinderne, vakkre, sunde, de moret sig forfærdelig, de snakket alle på én gang. "Skal vi ikke få tak i en stor sten og plumpe efter?" - "Ja, ja," sa allesammen! Nogen passet på hvor padden var, andre løp efter stenen. En av dem fant en brosten og kom springende med den, - da de alle måtte til side for en vogn som kom op fra hulvejen. En tung vogn, truk- ket av et gammelt, halt æsel. Ikke halt alene, men både magert og døvt og skrø- peligt i alle måter. Det bar to kurver, og det trak samtidig vognen. Det hadde gåt så hele dagen, og nu var stalden nær. Vejen var bløt, hjulet sank i, det gav støt i støt, og hvært støt gjorde ondt, for det var så brutt. Men det brydde han sig ikke om som drev. Det gamle utslitte æsel gik som inni en sky av pryl og banning. En av gutterne ropte: "Vognhjulet går like over!" "Ja!" Det vilde de alle se på. SIDE: 19 Men æslet kom med hodet lutende ved jorden og fik øje på padden; den stak just hodet op av dyndet. Æslet næsten snøftet til padden, og nu syntes det som den ene stakkaren vilde hjælpe den andre. For i det samme bøjde æslet til siden. Det spænte i med den ytterste kraft. Det gjorde forfærdelig ondt i sårene, og det holdt hårdt. Men hjulet blev i tværvændin- gen brutt op av sporet. "Hvor vil du hen?" skrek driveren og slog. Men padden var frælst. Der stod gutterne. Han som hadde tat stenen, den samme som siden skrev dette, han kastet den langt fra sig. For fra det uændelige ovenover - som nu var mørknet til, hørte han tydelig: "Vær god!" Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 23 DEN SPANSKE ARMADA ELLER INFANTINNENS ROSE Hun var ganske liten. En hovmester- inne var hos henne. Hun holdt en rose i hånden og sat og så over den på vandet i den umådelige vandkum med marmor omkring og delfiner. Rundt om stod pinjer og hængebjørk i sydens størrelse. Nu mot kvællen la de skygge over vandet. Længer tilbake i parken sås et stort slot; det steg op som på en bak- grunn av gammel berømmelse. Under trærne blinket rennende vand, en hind kom ned og drak. Påfugler spankulerte med ut- slåtte stjærnevifter. På den ene side av vandkummen var græsset helt oversådd av rubiner og diamanter; det voldte del- finerne, som sprøjtet vandet utover i vin- SIDE: 24 den. På den anden side sat den lille. Hennes overstykke var stivt av genue- sisk broderi. Omkring hennes silkekjole løp en arabesk, og om den igjæn stik- ninger av florentinsk gulltråd. Rosen var full og åpen, hennes lille hånd sluttet om stilken, og når hun stak næsen i den for at lugte, skjulte den kongelige rose halve ansigtet. En visste ikke hvad som var rose og hvad som var kinn. Hen- nes øjne var blå, de brune øjenhår gjorde dem ænda blåere. Hun var bare skjønhed og duft. Men hun sat i foråret, i lyset, i græsset alvorlig som en dronning på sin trone. Hun visste hvem hun var; hun hadde aldrig set menneskene anderledes æn med bøjd rygg. Hun skulde en dag bli hertug- inne av Brabant, styre Flandern eller be- fale over Sardinien. Hun var infantinne av Spanien og fem år. Hun sat og lugtet til sin rose, mens hun væntet på at de skulde plukke et kongerike til henne. Hennes øje er alt kongeligt: "Er det SIDE: 25 ikke mit?" siger hun og peker ut. - "Jo, eders nåde!" "Det også?" - "Det også, eders nåde!" - "Også det der?" - "Og- så det der, eders nåde." - "Altsammen er mit?" - "Altsammen, eders nåde!" Der- som nogen uten kongelig tilladelse vilde røre ved henne, om det bare var for at hjælpe henne der var så spæd og liten, - før han fik sagt ett ord, la galgen skygge over hans panne. Så var loven. Det søte barn hadde ingen annen ting at gjøre æn at leve, holde én rose i hån- den, med himlen over sig og blomsterne foran sig. Dagen gik til hvile; det puttret og hvi- sket borti rederne rundtom, stundom småskjændtes der. Aftensolen skyllet pur- pur utover grenene og på nakne marmor- gudinner som stod rundt en åpen plass og skalv, de kjænte nattekulden komme. Mens barnet lugtet til sin rose, sås nogen bak vinduerne oppe i det romersk- katolske slot. Sommetider gled en skygge SIDE: 26 fra vindu til vindu, sommetider stod den timevis stille. Et væsen som ikke ænste noget av alt her utenfor, ikke barnet, ikke haven, ikke det let vattrede vand; ej heller fuglene, som byttet næb borti redet like foran. Han trykte den mørke panne mot ruten, blek som et spøkelse. Hvis nogen gik forbi og saa dithen, tænkte de: Enten er dette døden eller det er kongen. Det var kongen. Og det som spejlte sig i hans avgrunnsdype øje, var ganske rigtig intet her, intet, så langt ses kunde, det var noget borte herfra ute på det åpne hav. Han så en uændelig række av hvite sejl, utspænt for vinden; det var den uovervinnelige armada han hadde sendt ut for at bære lyn og torden over havet, mot England. Englands hvite borg så han også - langt forut under tåke- tæppet. Filip den annen var det onde som hadde fåt fat i et sværd. Bare hans hov- mester gik forbi, følte folk uhygge. Skræk- SIDE: 27 ken gjorde ham stor, så stor at han lignet en gud. Hans mørke ihærdige vilje var også for millioner selve skjæbnen. Han holdt fast Amerika og Indien, han støttet sig på Afrika, han rådde i Europa. Alene England voldte ham uro. Hans munn var taus; hans mystiske ånd grublet og nådde samfund med nattens magter. Altid klædd i sort, som gik han altid i sorg. Han lignet en sfinks som for- døjet og taug. Da han selv var alt, hvor- for skulde han saa tale? Ingen hadde set ham smile. Men i øjnene var der stun- dom en sælsom ild; det var gjænskin av kjætterbålene som han pustet til. Når han tænkte ganske stille på nogen og blev ved med det, så kjænte de det og sa: jeg har det ikke godt idag. Når han bad, så var der ofte et eller annet folk som hørte det tordne og så ut efter lynet. Blandt folkene i hans egne riker, fra den ene ænde av jorden til den andre, var der mange nok som syntes de så hans uhygge- lige øjne lyse, helst der de hadde noget fore. SIDE: 28 Jo længer han i tankerne stirret ut i havet efter armadaen, jo større blev den. Han så den således som det var hans natur og tænkte sig den: skibene sejle i like linjer, samme avstand mellem linjerne og samme avstand mellem skibene. En ændeløs række firkanter altså, masker i et garn. Hvært skib en maskeknute. Gar- net milevidt utover havet gynget sagte fremover for at fange in England. Han ikke alene så, han hørte, - hørte matroserne løpe på dækket, hørte kom- mandoropene, båtsmannspiperne, trom- merne - for der var en hær ombord, - han så signalerne fly tilvejrs, han hørte rærne knake, sejlene slå, de utførte en manøvre, de gjorde klart skib til slag. Der stod støj utover havet av denne uhyre flaate under manøvre. Ændelig skal det bleke England nås; ændelig har jeg dig i min hånd. Da Beit Cifresil, søn av Abdallah-Beit, grov den store brønd i moskéen i Kairo, satte han følgende inskrift: "Himlen er SIDE: 29 Guds; jorden er min." Det som sultanen lot skrive, tænkte nu Filip. Imens sat den lille alvorlige prinsesse ved vandkummen og holdt på sin rose. På én gang går der en kastevind gjænnem parken, som så ofte ved solfall. Det su- ser i de vældige trær, vandet sættes i røre, græsset skjælver, myrterne forskræk- kes; den bryter frem like til det rolige barn. Med et kvasst vingeslag, så stærkt at det får trækronen over henne til at ryste, slår den alle, alle bladene av rosen og strør dem ut over vandet. Barnet sitter igjæn med bare stilken. Hun bøjer sig fremover vandet og stirrer. Hele rosen, alle bladene utover vandet, som er sort og sint. Der kastes de, der støter de mot hværandre, vælter og synker; det er som en hel flåte går under. "Men -?" siger prinsessen, hun fatter det ikke og ser opskræmt på hovmesterinnen: "Men -?" "Ja, eders nåde, alt tilhører fyrsterne, undtagen vinden." Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 33 RATBERT ET BILLEDE FRA MIDDELALDEREN Ratbert, søn av Rudolf, konge av Arles (han lot sig også kalde kejser), sat på torvet i Ancona. Byen hadde han tat ved overraskelse og list. Han sat der klædd som romersk patricier, i en gammel ciseleret kurulstol og med den hellige Maurices lanse i sin hånd. Han hadde samlet omkring sig hundre baroner og riddere, blomsten av Italiens store slægter. De kom fra sine borge, slot og herre- sæter som fluerne til honningen; hos Ratbert var bytte at vinne. Plassen var avstængt ved hellebardierer og sorte slaver; den var gjort om til en fæstsal, inringet av de møtendes banner. SIDE: 34 I Ancona selv var alt øde. Borgerne i sine hus, slåerne og skådderne for. Da- gen var solvarm; ti strålerne faller like yppige på pesten som på gyllne akrer. Krigerne samler sig og sætter sig. Rat- bert vinker hen til sig så den ene, så den andre, og taler sagte med dem. Det han siger dem, lar de gå videre. Selv ler de, og de som det fortælles til, ler også, intil hele forsamlingen kommer i godt lune. Det gallt hvad de nu skulde være med på. Bispen av Verceil åpner møtet med bøn. Folket liker at se kon- gen be. Den ene efter den andre gav nu sit råd, og hvær den som var av kongens mening, fik på stedet en gave. Johan av Carrara fik kongens egen gullkjæde lagt om sin hals, markien av Cibo byen Spo- leto til skjænk, Urbin kunde hæve en sou av hvært vinfat som blev drukket i Be- çanson. Det hadde gåt på en stund, da Afranus, biskopen, tok tilorde. Det var en from, en god mann, kongens SIDE: 35 almisseutdeler. I ung alder hadde han tænkt at bli eneboer; så tidlig hadde han vændt sig fra værden og dens tant. Stor teolog, især dreven i undersøkelse av samvittig- hedstvilene. Hans dragt var en grov kutte med et rep om, ydmyg, forsagende stod han der. Først bad han til Gud om den rette ånd, og så sa han: "Ratbert har ved krigslist sat sin fane på Anconas murer. Det må fra kirkens standpunkt kalles tillatt; ti Ancona bar sig ikke klokt ad. At gjøre ænde på civile stridigheder med våben, og dertil bruke list, kan ikke kalles annet æn vel gjort. At sætte list i stedet for blodsutgydelse og annen voldshandling, er at gjøre kri- gens kunst mildere, sejren sikkrere. Jeg er jo bare en klerk, jeg skjønner mig bedre på at messe i Guds hus æn at tale til en så ædel forsamling. Men så meget skjønner jeg jo nok, at i denne vær- den er der en forskjellig måte at komme frem på. Kongen klær sin vældige strids- hingst i jærn og plate, fôrer den med SIDE: 36 frisk havre. Erkeengelen rider frem på en drage, apostelen på et æsel. Således er det også med retten; den er heller ikke like for alle. For kongen er den rumme- ligere æn for folket. Det er nødvendigt at han har frihed; det er nødvendigt at folket holdes stramt. Folket er hjorden, kongen er hyrden. Kongen utfører Guds befalinger i folket. Kongen kan for folkets skyll uten krigserklæring anfalle andre folk, især hvis de er Ottomaner. Otto- manerne er utenfor almen lov, fordi de ikke er kristne. Men de kristne, som gjør kongen imot og altså bærer sig ad som hine, er jo også i virkeligheden Ottomaner, og kan behandles derefter. Er det til statens vel, så må ingen skruppel holde tilbake. Hvær ting har sin lov og sin time. Datteren av markien til Final er et barn, og det er urigtigt at en mindreårig sitter på en trone. Nu sitter der jo mindreårige på tronen i andre stater. Det er jagt. Kan man av- sætte den ene og ikke den andre? Ganske SIDE: 37 visst. Sæderne, forholdene er så forskjel- lige. Den saliske lov kan være god annetsteds; men den er slet i Final." - "Bisp," sa kongen, "du skal bli kardi- nal." SIDE: 38 På et bærg ved kysten av Genua lå Fæstningen Final. En tro besætning våket der over barnet som var arving til fri- markisatet Final. Hos henne var hennes bestefar. De levde ensomt der, omringet av murer og avgrunner. Barnet var fem år, bestefaren var otti. Hun het Isora av Final, han Fabrice, marki av Albenga, en god mann, nu ælsket av alle, engang rygtet som en vældig kriger, kommandør på havet, general i byerne, ragende op over sine samtidige ved sin strænge karakter, sit ædle sinne- lag. Nu var han en olding. Men ænnu i hældingen hadde han det store hjærtes SIDE: 39 ærlige og rolige tillid. Den gamle Fabrice var fra et bedre hundredår æn det han nu levde med i. Denne tid forstod han ikke engang. Han levde som i landflyg- tighed; alle hans var borte, de ældre husket ham såvidt; de nye hadde rent glæmt ham. Han gik ofte som han fulgte en drøm, uten at høre eller se. En skulde tro sjælen i slike øjeblik var deroppe for at få vite når den kunde flytte in. Det som holdt ham igjæn her en stund ænnu, var kjærligheden. Han levde for dem som var omkring ham. En må ælske for at slå sine røtter i ruinerne av det forbigangne. Ja, sådan som vedbenden gjør. Dens blad har alle form av hjærter. Med barnebarnet ved siden levde han om igjæn gammel tid, han syntes at han så sin hustru og sin datter igjæn i barnet. Han levde sit uforstyrrede vaneliv. Ænnu hvær morgen spænte han sværdet om sig, skjønt han knapt kunde få det ut av skeden. Hvær kvæll tok han barnet med til kapellet der han bad, mens han SIDE: 40 med klare øjne så på gravstenene i koret. Hun spurte, han fortalte. Sommetider om morgenen sprang hun fra ham og lekte alene omkring i tårnene, hennes gamle, gode venner. Når han så kom efter, løp hun fra ham ut efter sommer- fugl rundt om på gravene; der er som et forbund mellem barnene og gravene. I hint røveriernes hundreår hadde hvært folk høvdinger som utplyndret dem, og høvdingerne igjæn konger der sat paa dem som gribber. Men markisatet Final var et fristed for retfærd og velvære. Inkom- sterne av herresæterne, fæstegårdene og dertil av rentepængene bragtes hvært år in i fæstningen av et væbnet følge, som hadde tyve mulæsler mellem sig. Gullet og sølvet forvartes i en kjælder som bare den gamle marki kjænte til. Den var muret langt tilbake i tiden og gjæmte på store skatter like fra Wittekinds tid og Ottos. Skatten omtaltes langs hele Middelhavet. Mangen en som sejlte forbi, hadde målt styrken av de tårn som raget SIDE: 41 op i himlen og holdt vakt. De fire evan gelister stod utskåret og forgyllt på fire kastemaskiner. Ænvidere var adgangen til bærget forsvart av to stolte, vældige soldater i sten, som under sine kapper gjæmte andre i jærn. SIDE: 42 En morgen støtte portvakten i sit horn. En gejstlig herre, fulgt av en løper, bragte brev fra kongen av Arles. Ratbert skrev, at før han sejlte av til Tarent, vilde han hilse på sin slægtning Isora og kysse hennes panne. Den gejstlige herre bøjde sig for markien og sa at det var en ære kongen ellers kun viste dronninger. Foruten brevet sendte han en vogn full av gaver, deriblant de kosteligste leker. Isora slog hænderne sammen i hen rykkelse. Den gejstlige herre blev godt modtat og gav den lille ved avskeden full fyrstelig honnør, sådan som alene suveræner får. SIDE: 43 Den gamle bestefar blev hjærtelig smi- gret ved at man viste hans myndling kon- gelig ære. Han lovte at Ratbert skulde få en gjæstfri mottagelse. Som han stod og læste over igjæn den kongelige skrivelse, fløj en ravn forbi og kastet skygge på brevet. Disse sorte fugler var det som fulgte Judas, da han viste vejen til Jesus. "Læg mærke til ravnen!" sa en vakt. Den hadde nu sat sig på et av tårnene. "Den ravn der?" sa markien, "kjænner jeg fra jeg var smaagut; den holder til her tæt ved; den er hundre år og har et underligt skrik; men den har aldrig skræmt mig." Nu fik de travelt i slotsgården i Final. Græsset måtte bort fra vejen og sten- trapperne, tårnene renskedes, væggene kalkedes, moden frugt stabledes op, olje- dunker og vinfat bares ut. Blad og salvie- blomster strøddes over alle trapper og ganger; i kjøkkenet er villsvin på spidd, længer borte ryker det av flådde dyrs varme huder. Latter under arbejdet lyder SIDE: 44 fra alle kanter. Kostelige tæpper hænges ut. Og imens klædes den lille markise. Hennes kammer er fullt av piker, og like foran den lille er bedstefaren. Hun sitter på sin seng med bare føtter, han foran i en gammel ekestol og ser på hennes lyse panne med gullhåret om. Han snak- ker med henne og med pikerne og med sig selv alt hvad som faller ham in, gammelt og nyt, sørgeligt og glædeligt. "Ja, nu må du rigtig bli pen, nu kommer en stor herre for at hilse på dig. Husk på at kalle ham monseigneur. Nej se, det har han også git dig! Den hellige jomfru med sølvhatten! Og denne rytte- ren, du? Han var visst en av Attilas bueskyttere. Og den gullfyren der! Å, for stas! Nu kommer bønderne langvejsfra, for de holder så av dig, og så skal du få gull-sekiner at kaste ned til dem, og så skal du se dem holde huerne op for at ta dem. Det skal bli moro! Å nej, la nu mig komme til, nu må jeg! Da hennes mor var liten - alt dengang var jeg en SIDE: 45 gammel knark - da klædde jeg også henne. Jeg syntes døden kunde nøje sig med de hvite hår, jeg, og ikke ta de mørke og lyse. Barnet skulde ha sin mor, og graven skulde ha sin gamle. Men siden hun har tat min plass, får jeg ta hennes." Og nu knappet han livstyk- ket, mens de andre knyttet skoene. Men han hadde visst i sin tid spænt stålbrynjen bedre på sig selv æn nu silkelivet på barnet. Men der var også andre utenfor slottet som gjorde sig færdige til fæsten. Da solen gik ned i sit glødfat, da var alle skjær og højder mot havet fulle av rovfugl. Der sat den røde glente, katuglen, den slukvorne duehøk, den frygtelige havørn, som har øjne der lyser av blod om da- gen og av ild om natten, - alle disse uhyggelige fugler, som æter menneskekjøt. Bestandig kom nye flokker til. Deriblant sønner og døttre av de gamle rovfugler, som stammet fra de romerske ørner over cirkus, dem som kobberulvinnen stod SIDE: 46 der og ropte på. De ørner som fulgte Marius og kjænte Sulla. Her sat nu av- kommet av dem. Nogen hadde sluppet et avskallet menneskehode for at komme avsted, nogen løftet sig op fra galgen, andre fra en brutt mast med sort taug- værk, der fløt om med lik som var surret fast, atter andre kom fra lazaretterne, der de syke var død fortere æn de kunde begraves. Alle var de glade, alle skrek de langvejs fra, når de så Final: "Her lønnes vore lange rejser; skynd dere, her kommer en kejser!" SIDE: 47 Han var kommet. Klokkerne hadde lydt, fanfarerne, hilsingsropene. Glædens ild var tændt, tårnene hadde lyst langt ut over havet som fyr; på deres top var tændt en brakende, gnistrende kjæmpeild. Bordene stod dækket under trærne, folk var møtt frem skarevis, alt var gjort for at få dette møte stort. Og hvad var så kommet? Satan og Satans orgier - først med mord og brand og så med ryggesløs lystighed. Her holdes de ondes fæst. Final var det, men besejret, plyndret, ødelagt. Sang lød der, men skrik vred sig i den. Kjøkkenets fredsommelige, jævne ild hadde like ved siden av sig vill helvetes-lue. SIDE: 48 Tårnene stod i brand, ett var alt skelet, en anklagende ruin; det var der ravnen hadde sittet. En vældig ek likeved var langsomt hetet op, den stod nu i brand. Den så ut som en kjæmpe der holdt fakkel ved helvetes-løjerne. Det ryker av rødt mellem brostener, det er menneskeblod som blander sig med vinspild. Når bålene flammer op, glinser det av gull og sølvfat. Her hadde nu kejseren og hans folk sat sig tilbords. Kniver som nylig dræpte, skjærer i fåresteken, hareryggen, fasanen. Trommer, horn og andre instrumenter gjør en bedøvende støj. Der synges, skrikes, drikkes, ætes, og somme gir fra sig igjæn. Kvinder, præster opimellem ryttere og lanse- knægter. Bispehuer og bispekors mellem kastespyd og hellebarder. På en tronstol ved ænden av det lange bord sitter Ratbert blek og tilfreds. Græske sangere med billeder av tin over deres SIDE: 49 kåper, efter bysantinsk mode, sang for ham, de kaldte ham cæsar, konge, sejr- herre, geni, gud. Og imens hørtes døds- rallen av de overlistede under bænkene. Der slog stundom en gufs op av varmt blod, friske lik. Den joges bort igjæn av stærke essenser og krydderier i sølvskåler og i perlemorsinlagte røkelseskar. Borte i mørket stod blodhundene og gnaget ben; når eken flammet op, syntes et menneske- profil under deres tænner. Pager og tjenere, ænnu hete av blodbadet, vartet op. Un- der kvællens blanke himmel brænte ælskovsdrikken i skålerne med blå lue, i glassene flammet kryddervinen og skum- vinen, munner som drak, munner som kysste, der stod en glad, glohed damp over dem, og i den svævet ånder av de dræpte, som vilde ha hævn. Her får alle de fugler som æter menne- skekjøt, nok at fortære, ravnene, uglerne, glenterne, ørnene. Gribben vil bli sør- gelig at se, når han søndersliter og glatter ut igjæn efter sig, og høken er fæl, når SIDE: 50 han hænter frem av brutte ben. Men det måltid er mindre styggt æn hint. Uglen, som lar sine runde øine gjænnemsøke natten, edderkoppen, som hænger op sit bleke spinn, det er hungeren, det er jordens lov, dens mørke gåde kjænner himlen. Men at Adam, den utvalgte, som har søkt og villet det gode, at han ut- rydder sin bror, leende, jublende, det forfærder det levende uændelige, selv om forbrydelsen gjæmmer sig i natten. Enten himmelen er sort eller blå, at Kain dræper Abel, det forfærder Gud. Med én gang stanser den rædsomme orgie. Tausheden kom sa brå og stor at selv hundene så op fra de ben de gnaget. En olding stod blant dem, en fange med hvite hår, med bakbundne hænder som en tyv, men med et åsyn og en holdning der gjorde alvorlig. Lanseknægtene førte ham frem. Det var markis Fabrice. Ratbert sa til ham: "Du alene vet hvor skatten er skjult; derfor lever du ænnu. Og ved Gud, siger du, hvor den SIDE: 51 er, så rædder du dit liv." Fabrice så på ham og taug. Kongen sa: "Er du døv, kammerat?" En rytter gjorde tegn at det var han ikke. "Tal, markis, eller du gamle løve skal komme til at lute som en langhåret hund." - Oldingen stod blant de blanke lanser ubevægelig, som hadde han alt tat plass i den evige stillhed. Men han så på kongen med øjne som fik denne til at springe op og skrike: "Du er et gammelt får, at du slap os in. Alle disse barneranglerne jeg sendte, var for dig! Du går jo i din anden barndom. Frem med skatten du har røvet sammen her! Opirr mig ikke! For det ænder med at dit hode kommer op på tårnet der på en pæl. Så blir der tid til at tie." Da oldingen stod like rolig, kom bød- delen og spænte halvstøvlen på ham, og skruet til, så det begynte at knake i de gamle ben. Selv i denne forsamling gik der et suk av rædsel, - da i det samme en bærebør SIDE: 52 førtes forbi, et taug slæpte efter, et lik- klæ lå over, og under det stak to små hænder av et barn frem. Fabrice skalv, som når vinden vælter om et stort træ, da Ratbert drog tæppet til side. Det var henne, Isora, barnet, blek, ubeskrivelig at se til; hun var kvalt i et taug, og hennes lille hånd holdt ænnu leketøjet fast. Da fik oldingen kjæmpekræfter, han slet sig ut av bøddelens hænder og slæpte torturredskapet med sig. "Dræpt?" skrek han. "Å jeg ulyksalige! Jeg åpnet for en konge, for riddere, for præster, og så var I ulver tilhope. - Å, jeg ulyk- salige! Jeg kunde ha knust dig selv og hele din horde! I skulde ikke, en eneste en, være kommet levende herfra. - Nu kan du sige du har hat lykken med dig; du er blet sejrherre over et barn på fem år. Forbannet Ratbert, kejser, cæsar, skurk, bandit. Nu hører du jeg kan tale. Men nu vil jeg også si mit siste ord: Er her virkelig ænnu en gud til? SIDE: 53 Tør han ænnu engang la sine stjærner gå op?" I det samme fallt der et stort lys. Det blændet så stærkt at ingen så hvor- ledes det gik til at Ratberts, kejserens, hode kom trillende over bordet mellem kopper og bægere. Alle sprang op, alle vændte sig dit mot den gyllne stol hvor kejseren sat igjæn uten hode. Blodsprøjten stod i en bue henover bordet, henover gjæsterne. Men ingen hadde set nogen røre ham. I den samme stund, hundre av mil derfra, gik abbeden til Jong-Dieu, Hera- clius den skaldede, bror til erkebispen i Lyon, han gik ut for at spa litt i sin have, det var jo månelyst, og det gjorde godt efter at ha sittet så stille. Han syn- tes at noget skygget og så op. Det var en engel, som tørret et uhyre sværd i en sky. Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 57 SATYREN Ved foten av Olympen, det hellige bærg, gudernes bolig, var store skoger, og i disse var en satyr kommet in som ingen kjænte. Her levde han, her sværmet han mellem grenene. Hvem var han? Ingen visste det, ikke Flora, ikke Vesper, ikke engang Aurora, som dog vet alt, fordi hun står over hvært øje som vågner av sin drøm og da røber sig. Rosenbusken hadde aldrig hørt om ham, det nyttet ikke at spørge sig for oppi rederne, vindpusten i græsset ante det ikke. Bladene bare ristet på sig. Men alle var de rædd ham. Til hvær tid både ved dag og ved nat bar han sig ad som han var drukken. Selv bak- kantinnerne rømte for ham. Skognym- SIDE: 58 ferne gjæmte sig i bærghulingerne, ek- koet bygde sig inne oppi sin fjællhall. Dryaderne turde næsten ikke våge sig frem. Forsøkte de, når alt var stille, at spejle sig i vandet, og der så fallt den minste glans av dem, vips var denne lodne drømmer over dem! Han sat på lur bak trærne, der de skygget over sjøen, om ikke en najade ensteds skulde skinne under vandet som en stjærne der hadde fåt kvinneform. Hans lystne spil- lende øjne fór rundt i natten som en flamme. Han var ændog efter blomsterne, de uskyldige. Gullregnen stod ikke trygg, valmuen fik ham ikke til at sove. Værst blev han i måneden mai. Vellugt og sang gjorde ham yr, han væltet sig i græsset, han holdt slikt leven med liljerne, myr- terne, at tidslerne, der ikke fik være med, bet efter ham. Han bar sig ad så både tråsten og skjæren fant det skamløst og skrek det ut over hele skogen. Da der blev tørke, og flodgudinnerne ikke hadde mere på sig æn et tynnt flor, hvær gang SIDE: 59 de skulde hen og fylle sine krukker av regnen, var de dødelige rædde for at møte den frække fyr med hornene. En dag var Psyke, den høje gudinne, dernede for at bade. Hvad skulde hun se uten hans gule øjne bak løvet? Han forså sig ændog på idealet! Hvor fuglen flyr, der klyver buk- ken efter. Men dermed var det også slut. Gudinnen klaget, Herkules gik ned efter ham. Han tok ham innerst inne i hans gjæmmested, drog ham frem efter øret og op med ham til Jupiter. Satyren stod på bærget, det evig blom- strende, han så stigen som i uændeligt lys førte in i selve himlen. Han stod der med bukkefoten skidden av jord, men i salig bedøvelse av duft og lyd og syn foran den himmelske skjønhed og renhed. Da frøs han! Men han fik ikke tid, han blev slæpt videre opover, opover! Ændelig stod han på tærskelen til den grænseløse hall i stråler og lyn som Jupiters her- skerbud går ut fra. Han så op til pleiaderne; her syntes de at være like ved. SIDE: 60 Solens vogn skulde nætop ut. Himlen skalv under opvågningen, portfløjene sprang op med stor klang i morgenrødens glans. Bak dem en forfærdelig klode av bare øjne, solvognen. Det sken av gudens armer, som kjørte den, det sken av hestenes bringetøj, der de stod på to og utålmodig med forbenene kløvde mørke fra lys. Av deres manker væltet i tindrende strømmer perler, diamanter, safirer utover. Himlen, dagen, som steg og utbredte sig, jorden, som svandt, hele det ophøjede, lyksalige, rene . . . satyren gik frem i det, hans bukkeføtter trådte hul i lyset, hans dyriske uhyrlighed var hæslig og tung her over de gyldne skyer; men frem måtte han, Herkules holdt ham bestandig fast i hans lange øre. Men én gang måtte den lodne dukke sig og gjæmme sig; det var som et tæppe brast, og imot ham strømmet lys, lys så overvældende uændeligt, at det gjorde ondt og truet ham i knæ. Foran ham var de udødelige guder i deres evige glæde. SIDE: 61 Usynlige selv når de sås, fordi det uut- grundelige blænder. Længst fremme Ve- nus. I overnaturlig ynde uten klædebon eller dække lå hun bløtt hen som i hvitt flytende skum, omgit av lysning. Lys- ningen var de øjnes og ønskers glans, som hvilte på henne. Havet syntes at bølge i hennes hår. Jupiter sat med foten på ørnen. I hans øjne sås værden i billedskrift. I det ene den værden som var, i det andre den som skulde komme. Bak kom Cupido, som skapt av stråler. En himmelsk musik, melodiøs, og full av fryd bølget om de høje guder. Hvor øjet fallt, var fæstglans; ti himlen gjæn- spejlte gudernes skjønhed. Værden lovsang dem, fordi de var dens herrer. Dyrene ælsket gudernes buer, som sendte død over dem; menneskene tilbad deres dræ- pende lanser. Var der nogen som møtte dem med had, så blev hadet til lyrer under gudernes føtter. Her slap Herkules satyren og gav ham SIDE: 62 et puff fremover. Han stod der, den lodne krabat, med hårene bent ut, svart, fæl, og dog med noget visst luende. Ved synet av ham brøt ut en latter rundtom, så glad og stor at den nå