Digitalarkivet | Om Regesta Norvegica | Navne- og sakregister | Søk i Regesta Norvegica | Hjelp | Kontakt

Regesta Norvegica

Forord bind 9 s. 5

 

Forord

Arbeidet med bind IX av Regesta Norvegica ble påbegynt i 1983 av Sigrun Kvamme, vitenskapelig assistent ved Historisk institutt, Universitetet i Bergen. Fram til 1990 skrev hun ca. 560 regester på grunnlag av nordiskspråklige diplomer trykt i Diplomatarium Norvegicum (DN), og på grunnlag av innførsler i Akershusregisteret af 1622.

I 1999 ble arbeidet gjenopptatt av daværende arkivar, nå førstearkivar, Gunnar I. Pettersen, som i perioden 1999–2010 har hatt som en av sine arbeidsoppgaver i Riksarkivet å stå for utgivelsen av bindet. I denne perioden har han brukt ca. 30 prosent av sin arbeidstid på utgivelsen.

Siden utgivelsesprinsippene ble justert etter at Kvamme hadde skrevet sine regestutkast, og Kvammes regester i alle tilfelle måtte leses mot tekstgrunnlaget og skrives inn i et tekstbehandlingsprogram, ble det besluttet å skrive regestene på nytt, slik at bindet skulle få et mer helhetlig preg.

For å påskynde prosessen ble den danske cand.mag. Peter Fink og fil.dr. Espen Karlsen i perioder engasjert for å skrive fyldige sammendrag av de fleste aktuelle latinske aktstykkene i Diplomatarium Norvegicum. Fink har bidratt med sammendrag av 85 aktstykker fra perioden 1405–1411, Karlsen med 60 sammendrag fra perioden 1412–1419. Disse innholdssammendragene er – sammenholdt med den trykte teksten i DN – lagt til grunn for de aktuelle regestene.

Utgiveren takker cand.real. Geirr I. Leistad, førsteamanuensis Erik Opsahl og førstearkivar Jo Rune Kristiansen Ugulen som har gjennomlest manuskriptet, og de har hver på sin måte bidratt med gode og svært nyttige kommentarer.

Riksarkivet, januar 2010
Tor Ulset, underdirektør

s. 6

s. 7

Innledning

I løpet av de mer enn 30 årene som er gått siden utgivelsen av Regesta Norvegica bind II i 1978 som det første i serien, har det gradvis skjedd endringer i utgiverprinsippene, både som følge av de erfaringene som er gjort underveis, og fordi kildegrunnlaget for regestene gradvis har endret karakter. Redaksjonen har derfor funnet det ønskelig og hensiktsmessig med en oppdatert innledning for verket, der det redegjøres for de justerte utgiverprinsippene, som i det store og hele er lagt til grunn for bind VIII og bind IX, og som vil være retningsgivende for det videre arbeidet med regestverket.

«Regesta Norvegica (RN) skal gi en kronologisk ordnet fortegnelse over alle kjente aktstykker til Norges middelalderhistorie, brev og andre dokumenter, bevarte og bortkomne, trykte og utrykte, som har med Norge, nordmenn og norske forhold å gjøre. Verket skal gi korte sammendrag av innholdet i hvert aktstykke og opplysninger om datering, utstedelsested, oppbevaringssted, trykkested m.m.» Slik lyder det første avsnittet i professor Ludvig Holm-Olsens generelle forord til Regesta Norvegica bind II. Og det er prinsippene fastlagt i dette forordet – med senere nødvendige tillegg og endringer – som fortsatt gjelder. Det bør presiseres at Norge, nordmenn og norske forhold i denne forbindelse gjelder Norge i middelalderen, bl.a. også de tidligere landsdelene som nå tilhører Sverige. Verkets historikk, som det redegjøres for i bind II, og som Erik Gunnes har ajourført i forordet til bind I, skal ikke gjentas her, men kort suppleres.

Arbeidet med Regesta Norvegica ble påbegynt i 1966. Ansvaret for de første bindene ble fordelt på de daværende universitetene, slik det framgår av forordet til bind II. Arbeidet skulle utføres som en del av arbeidsplikten for åremålsansatte vitenskapelige assistenter ved universitetene, noe som i de fleste tilfeller kom til å medføre manglende kontinuitet i utgiverarbeidet.

Som nevnt ovenfor ble det første bindet, bind II, utgitt i 1978. Så fulgte bind IV og V (1979), bind III (1983) og bind I (1989). Bind VI (1993), bind VII (1997) og bind VIII (2006) ble fullført av medarbeidere i Riksarkivet. Når nå nærværende bind IX, påbegynt i Bergen, foreligger, gjenstår det å fullføre bind X, tidligere påbegynt ved universitetet i Tromsø, og arbeidet med dette vil bli gjenopptatt i 2010 i Riksarkivet. Etter planen skulle bind X dekke perioden 1421–1435. Men siden bind VII, VIII og IX er blitt i overkant volu-

s. 8

minøse, er det i fortsettelsen valgt å la hvert av de påfølgende bindene dekke ca. en tiårsperiode, slik at når bind X og XI er ferdigstilt, vil regestverket dekke tiden fram til og med 1440. Selv om ingen flere bind er påbegynt/planlagt, er det heller ikke besluttet at regestverket skal avsluttes med bind XI. En naturlig avslutning vil være at verket bringes helt fram til reformasjonen, slik at det dekker norsk middelalder i sin helhet.

De enkelte binds ulike tilblivelseshistorie er det mer detaljert redegjort for i forordet til hvert av bindene. De fleste bindene bærer preg av manges medvirkning; noen har begynt, andre har vært tidsbegrenset engasjert, mens andre igjen har fullført. Dette kan nok ha bidratt til den ujevne kvaliteten noen av bindene er kritisert for. Det er også blitt gitt uttrykk for undring over at utgivelsesprosessen for noen binds vedkommende har vært lang.

Kritisk omtale kan gi nyttige innspill og korrektiver, som utgiverne kan trekke lærdom av. Det kan likevel være på sin plass å minne om hva Erik Gunnes skriver i forordet til bind I. «For mange av de involverte har likevel engasjementet ved Regesta vært meget tidsbegrenset, noe som har bidratt til å svekke kontinuiteten og fremdriften i arbeidet. Og det skal heller ikke stikkes under stol at redaksjonsarbeidet – for alle – samtidig har vært en læreprosess; ingen av bindene er feilfrie.» Et regestverk blir aldri «ferdig», slik Narve Bjørgo påpeker i bind II. Nye numre vil komme til, andre vil kanskje måtte strykes, og omdateringer vil forekomme. Verket må derfor være under kontinuelig revisjon, og utgiverne vil alltid være takknemlig for korrigerende og supplerende opplysninger.

Så sent som i 1989, i forordet til bind I, nevner Erik Gunnes Arbeidsutvalget for Regesta Norvegica, som fra begynnelsen av ble ledet av professor Ludvig Holm-Olsen, og at Holm-Olsen i 1976 overlot posten til senere professor Finn Hødnebø, som fremdeles i 1989 sto som leder. Utvalget besto ut 1991, da med professor Magnus Rindal som formann.

Ifølge Holm-Olsens forord til bind II ble Arbeidsutvalget opprettet 2. februar 1966 av Styret for Kjeldeskriftfondet og Kommisjonen for Diplomatarium Norvegicum i fellesskap. Arbeidsutvalget trakk opp visse retningslinjer og skulle fungere som styringsgruppe for arbeidet med RN, og i senere møter fastla Arbeidsutvalget «i detalj» prinsippene for redaksjonsarbeidet. Bindutgiverne kunne i denne perioden legge fram problemer og søke råd hos utvalgsmedlemmene.

Arbeidet med Regesta Norvegica er fra og med fullførelsen av bind VI overført fra universitetene og lagt til Seksjon for kildeutgivelse i Riksarkivet, tidligere Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt, og utføres nå av fast ansatte medarbeidere i Riksarkivet.

s. 9

«De generelle prinsipper som Holm-Olsen formulerte, har i det store og hele vært fulgt. Noen avvik forekommer – som regel betinget av forhold ved underlagsmaterialet til de angjeldende bind.» skriver Gunnes i forordet til bind I. Og de generelle prinsippene, som nå gjelder, er som følger:

Utvalgsprinsipper

«I den generelle målsetting for verket, formulert ovenfor, er rammen gitt for utvalget av aktstykker. I praksis er forholdet at så godt som hele det kjente materialet av middelalderdokumenter av betydning for norsk historie foreligger trykt i forskjellige publikasjoner. Registreringsarbeidet har derfor i det vesentlige bygd på trykte utgaver, og det har ikke vært praktisk overkommelig i denne omgangen å iverksette større ettersøkelsesaksjoner i arkiver som kan tenkes å romme hittil ubenyttet materiale av interesse for norsk middelalderhistorie», skriver Holm-Olsen i forordet til bind II, og han lister så opp en del særregler for utvalget av aktstykker. Særreglene vil – med noen endringer og tillegg – fortsatt være gjeldende, slik de er formulert nedenfor.

For de norrøne landene utenfor Norge – Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene, Hjaltland (Shetland), Suderøyene (Hebridene) og Man – er de dokumentene tatt med som direkte vedrører norske forhold, eller som er uttrykk for norsk statlig og allmenn kirkelig lovgivning med gyldighet for hele den norske kirkeprovins og for norsk statlig og kirkelig rettshåndhevelse og administrasjon. Følgende kategorier av dokumenter av mer spesiell art tas også med:

Brev som er nevnt i brev eller andre kilder, f.eks. i sagaer, jordebøker eller annaler, registreres i alminnelighet som egne numre. I tillegg gjelder dette også

s. 10

når sterke grunner taler for at det har ligget et dokument til grunn for en datert innførsel, f.eks. andre, bevarte dokumenter med tilsvarende saksforhold eller annen tilknytning til saken. På samme måte vil en ofte, når det i et brev omtales en henvendelse til den instans som har utferdiget brevet, kunne gå ut fra at det dreier seg om skriftlig henvendelse, og at denne har vært brukt som forelegg for det avsendte brevet. Slike henvendelser er derfor registrert, men det angis spesielt når det ikke er uttrykkelig opplyst at henvendelsen skjedde skriftlig.

Når det dreier seg om sterkt formaliserte prosedyrer, f.eks. i saksbehandlingen ved kurien, er bare bevarte brev tatt med. Når det gjelder kirkens rotuli (kopibøker) med svar på forskjellige supplikker, registreres de enkelte supplikker som egne numre i den grad de gjelder norske forhold.

Disse utvalgsprinsippene er fra bind VIII av endret i retning av et noe bredere utvalgsgrunnlag. Dette skyldes langt på vei uttrykt ønske fra brukere. Begrunnelsen er at i unionstiden var utenrikspolitiske dokumenter uten direkte tilknytning til Norge eller nordmenn likevel indirekte en del av norsk utenrikspolitikk, eksempelvis enkelte brev om Danmarks forhold til omverdenen. Større økonomiske transaksjoner og ressursoverføringer mellom kongemakt og fremmede aktører vil selv uten at nordmenn er direkte involvert, indirekte kunne ha betydning for økonomiske og politiske forhold også her til lands. Videre vil regenters tilholdssted og forehavender alltid ha interesse. Korte regester av slike brev tas skjønnsmessig med.

Siden RN også skal være en inngangsport til DN, slik Holm-Olsen skriver i forordet til bind II, bør det presiseres at alle dokumenter trykt i DN tas med i RN – også om de måtte være kommet med i DN på feilaktig grunnlag. Videre har en problemet med omdaterte/oversette/nyoppdagede dokumenter, som kunne ha vært trykt i et av de foregående regestbind. Ut fra dateringskriteriene i RN VIII og IX på grunnlag av kongens regjeringsår, skulle eksempelvis regest nr. 1 i nærværende bind ha blitt trykt i RN VIII under året 1404. Vi har valgt å ta det med i RN IX som nr. 1, da dette dokumentet i tid grenser til perioden nærværende bind dekker. Tilsvarende forhold finner en for bind VI nr. 1. Andre eldre, uteglemte/nyoppdagede dokumenter er derimot ikke blitt trykt i senere bind av RN. Regester av disse dokumentene vil kunne tenkes trykt i et eventuelt bind med suppleringer og rettinger når serien er fullført. En annen og mer nærliggende løsning vil være allerede nå fortløpende å føre inn rettinger og regester av uteglemte dokumenter på sin rette plass i RNs nettutgave.

Nettutgaven

Nettutgaven av RN er et samarbeidsprosjekt mellom Riksarkivet og – etter initiativ av – Christian Emil Ore, som leder av Enhet for Digital Dokumenta-

s. 11

sjon (tidligere Dokumentasjonsprosjektets etterorganisasjon) ved Universitetet i Oslo. Prosjektet ble påbegynt høsten 2002, og databasen, som da inneholdt de første sju bindene av RN, ble lansert på Digitalarkivet og Dokumentasjonsprosjektet i januar 2005. Databasen ble supplert med bind VIII i desember 2009 og vil fortløpende bli supplert med påfølgende bind.

Databasen gir for det første mulighet til å søke på tvers av bindene, for det andre vil fritekstsøk i en relasjonsdatabase åpne for flere søkemuligheter enn det som er mulig i registrene til de trykte bindene.

Den enkelte regest

Overskrift.

Regestene er trykt i kronologisk rekkefølge. Hver regest gjelder i regelen ett dokument og har sitt eget nummer. Skarpe klammer, […], om nummeret betyr at dokumentet ikke er bevart, eller at det med sikkerhet eller sannsynlighet kan sies å være en forfalskning. Dateringsopplysninger som ikke er direkte angitt i dokumentet, og som redaktørene (utgiverne) er kommet fram til, er også satt i skarpe klammer. Som regel er slike opplysninger oppgitt i fotnote. Dokumenter som bare kan dateres omtrentlig, plasseres etter ante quem-prinsippet. Omtrentlig datering markeres med o, usikker datering med spørsmålstegn.

Når det gjelder utstedelsessted, brukes på samme måte […] rundt stedsnavn som ikke framgår direkte av dokumentet, men som framstår som sannsynlig ut fra brevinnholdet. Dersom utstedelsesstedet ikke kan fastslås eller sannsynliggjøres, står denne plassen tom. Hvis utstedelsesstedet er et forsvunnet navn, brukes brevets form.

Innledning.

Regesten innledes alltid med en karakteristikk av dokumentet etter indre kriterier. Til dette bruk er det utarbeidet en nomenklaturliste som føres à jour etter hvert som arbeidet med verket skrider fram. Noen dokumenter lar seg vanskelig karakterisere ut fra trange kriterier og må gå inn under sekkebetegnelser som f.eks. brev, instruks, påbud, fullmakt, kunngjøring o.l. Etter den innledende karakteristikk følger i alminnelighet navn på utsteder(e) og adressat(er). Ved avtaler, traktater o.l. brukes betegnelsen «avtale/traktat mellom A og B». I en del tilfeller passer ikke noen fast innledningsformel, og innledningen er da formet etter utgiverens skjønn.

Hovedinnhold.

Regestene skal være fyldige uten å være oversettelse. Fra og med bind VIII er regestene bevisst gjort fyldigere. Det er ikke lenger slik at «Regesten refererer aktstykkets innhold så knapt og konsist som mulig»,

s. 12

slik Holm-Olsen formulerte det i bind II. Fyldigere regester leder ikke bare brukerne til kilden, men gir dem bedre hjelp til å tolke og forstå de trykte dokumentene. Begrunnelsen for fyldigere regester er at brukerne gjennomgående ikke kan ventes å ha de språkkunnskapene som trengs for at de skal ha fullt utbytte av de transkriberte tekstene i kildeutgavene. Det må imidlertid presiseres at fyldigere regester medfører større grad av tolkning fra utgivers side. Det skal derfor sterkt understrekes at regestene ikke er tenkt brukt som frittstående «kilder». Brukere må gå til originalteksten, når slik finnes.

I utgangspunktet (bind II) ble ikke alltid alle navn i dokumentet tatt med i regesten, f.eks. gårdsnavn i jordebøker og navn i lange vitnelister, men navnene skulle likevel tas opp i registret. Fra og med bind III er imidlertid «alle egennavn som forekommer i diplomet», slik Gunnes formulerer det i forordet, tatt med i regesten (eller notene til den). I regesten er altså alle dokumentets norske person- og stedsnavn med. Utenlandske personnavn er tatt med i regesten når de har spesiell interesse sett fra norsk synspunkt. Norske og utenlandske personnavn normaliseres med utgangspunkt i dagens skrivemåte i gjeldende land. Unntak er navn på konger og regjerende fyrster, som normaliseres til tradisjonell norsk skrivemåte. Dagens gårdsnavn følger normaliseringen av skrivemåten i Skattematrikkelen 1647. Tapte navn bokstaveres som i regestgrunnlaget og utheves med halvfet. Bygårder får normalisert form i samsvar med den praksis byhistorikere har etablert.

Med i regesten skal også alle saksforhold, alle tall- pris- og mengdesopplysninger, noe som ikke er gjennomført i de par-tre tidligst utkomne bindene.

Sitater

Sitater på middelalderspråk er markert med halvfet, sitater på nyere språk er satt i anførselstegn. Dokumentets egne opplysninger om besegling er gjengitt i regesten. Andre seglopplysninger gis som regel ikke. Farsnavn som framgår av segl vedhengt dokumentet, tas med i regesten.

Petitavsnittet.

I den innledende del av avsnittet brukes følgende betegnelser for hvordan dokumentet er overlevert: orig, origregest, kopi, avskrift, utkast, gjengitt, nevnt. Det kan være aktuelt å bruke flere betegnelser på samme dokument – når det f.eks. er bevart både i original og i avskrift. Betegnelsen originalregest er bare brukt om avskrifter i pavekanselliet, ellers brukes kopi for å betegne samtidig kanselliavskrift av utgående brev.

Når intet er oppgitt om dokumentets språk, betyr det at det er skrevet på et av de nordiske lands språk. Er det på ikke-nordisk språk, angis dette i parentes foran opplysningen om materialet, f.eks. Orig (lat perg).

s. 13

Opplysninger om dokumentets materiale gis både ved originaler og avskrifter. Dette oppgis i parentes etter opplysning om overlevering og eventuelt om språk.

I arkivopplysningen kommer navnet på arkivet først, deretter arkivsignatur, f.eks. NRA – AM 27.5. Omdatering er nevnt i parentes etter opplysning om trykkested. En omdateringsliste inneholder alle omdateringer innenfor, til eller fra perioden bindet dekker.

Mange brev har skiftet oppholdssted eller arkivsignatur siden de ble presentert i trykte kildesamlinger. Nye signaturer angis der de er kjent for utgiver. Der det har vist seg praktisk gjennomførbart, er nye signaturer søkt avdekket gjennom henvendelse til de aktuelle arkivinstitusjonene. Et lite mindretall av arkivsignaturene kan vise seg å være foreldet, men arkivinstitusjonen vil i det minste være korrekt.

Fotnoter

Fotnoter knyttes til hvert enkelt regestnummer og brukes til alt som ikke inngår i petitavsnittet. Korte ord- eller sakforklaringer og kommentarer gis i fotnote normalt hver gang de opptrer.

Trykte utgaver

Følgende retningslinjer gjelder for hva som oppgis under rubrikken Trykt:

  1. nordiske diplomatarier og lovutgaver,
  2. senere nordiske tekstutgaver av enkeltdokumenter med bedre tekst enn 1,
  3. ikke-nordiske tekstutgaver
    1. når det angjeldende dokument ikke er trykt i nordiske utgaver,
    2. når teksten er bedre enn i nordiske utgaver,
    3. når ikke-nordiske utgaver gir utførlige bibliografiske opplysninger som mangler i de nordiske,
  4. tekstutgaver, nordiske og andre, der dokumentene er trykt i sin «rette sammenheng», f.eks. Munkelivs brevbok.

s. 14

Oversettelser er oppgitt når de regnes for å ha vitenskapelig verdi. Bare fullstendige oversettelser oppgis, ikke parafraserte gjengivelser – med mindre de er eneste kilde til dokumentet.

Henvisninger gis til de viktigste regestverk, særlig til slike som har fyldige biografiske opplysninger.

Registrene

Registrene, som til og med bind VI ble maskinelt generert, er fra og med bind VII utarbeidet manuelt, og fra og med bind VIII ved hjelp av registerprogram. De mest iøynefallende forandringene fra de tidligste bindene gjelder nok nettopp registrene, som er blitt mer detaljert – for å lette bruken av regestbindene.

I det felles navneregistret skilles det mellom personer med samme navneform som det ikke kan sannsynliggjøres er identiske, og de knyttes til det sted eller område der de opptrer. Når sted eller område framgår direkte av dokumentet, er navnene på disse satt i bueparentes (…). Er slike opplysninger ikke direkte gitt, men framgår av sammenhengen, brukes hakeparentes […].

Titler og sosiale markører oppgis. Kvinner skal ha oppgitt titulatur knyttet til status eller ekteskap (frue, hustru, husfru, kone). Menns og kvinners eventuelle ektefelle oppgis, da dette kan indikere sosial status. Det er kryssreferanse fra varianter av navneformer til normalisert form (f.eks. Agmund, Amund, Ommund, se Ogmund).

For stedsnavn gjelder følgende: Etter gårdsnavn settes i klammer herred etter Rygh Norske Gaardnavne, matrikkelnummer og fylkesforkortelse. Etter sogn settes i klammer herred og fylkesforkortelse. Etter andre navn settes i klammer stedfesting til herred eller fylke.

Det er krysshenvisning mellom stedsnavn i tidligere norske områder, som vi bruker norsk form på, og dagens navneform. På stedsnavn i det tidligere hansaområdet brukes tidligere tyske navn, men også de nyere østeuropeiske navnene oppgis. I sakregistret opereres det fra og med bind VII med over- og underkategorier og krysshenvisninger.

En forkortelses- og litteraturliste inneholder alle brukte forkortelser – med unntak av de mest trivielle. Registrerte kildepublikasjoner og arkivinstitusjoner og all litteratur det er henvist til i teksten, er med i listen.

s. 15

Det kan avslutningsvis være på sin plass å referere Holm-Olsens sluttord i forordet til bind II. «Hvert bind av Regesta Norvegica gir innenfor sitt eget tidsrom regester til alle aktstykker i Diplomatarium Norvegicum, og verket supplerer også i stor utstrekning diplomatariet. Som ovenfor nevnt registrerer det nemlig alle indirekte overleverte aktstykker, og dessuten aktstykker til Norges historie som bare finnes trykt i utenlandske kildesamlinger. En viktig funksjon vil regestverket videre ha ved at det korrigerer feil og supplerer opplysninger, spesielt i diplomatariet.

Regesta Norvegica vil også på flere måter lette bruken av diplomatariet. Aktstykkene har der ikke kunnet trykkes i samlet kronologisk rekkefølge gjennom alle bindene; hvert av de 22 bind inneholder en selvstendig kronologisk rekke fram til ca. 1570. De ulempene dette volder, forsterkes ved at det ikke finnes et fellesregister for bindene og ved at mange bind har ufullstendige registre; enkelte bind har ikke registre i det hele.

Regesta Norvegica vil derfor ikke bare supplere og korrigere Diplomatarium Norvegicum. Med sine realregistre og fullstendige navneregistre vil regestverket gjøre diplomatariets enestående kildemateriale langt mer tilgjengelig for forskningen enn det tidligere har vært.»

Gunnar I. Pettersen