| han rende bratt og han rende flatt og skia onder hanom mon flote. So blei han vare på berget blått All kåla dei monne roke. -Det va no den Hemingen unge han kunne so væl på skia renne- Å hör no då den skoge gyver, som karar mæ nåsånn i elde vi du no låne meg hus i natt te å tørke mine femten våte bjønnfellar. Å det va no den skoge gyvrå ho stirde seg over nakkje Hot æ dæ no for ein horison, som so driftig ti meg tør' snakke? Å inkje æ eg nokon horuson å ikkje vi eg dæ heite men eg har kommi i berget inn fe eg vi etter Guro leite. Å e du no komen i berget inn å i berget vi bygge å bo så vi eg meg oppå lande rie mine öllöve mågar å bjø. Så trekkte ho Gråmann af stallen ut han va fæmten ælvir frå hov ti bog å enda slang gyvras's bein neatt jora. han leita ute å han leita inne enda han kunne dei små nyklene finne. Men så fann han dei nyklar små som va ti hver ein vrå. Så læfte han op den fyrste dör -------------------------------- andre -------------------------------- trea dör, deri satt brura fangen. Å Gud vælsigne deg du onge Heming ------------------------- deg E du no komen i berget inn det gjelde vist begge 'kous liv. So tok han söll å så tok han gull te femten hestars tyngde deretter tok han det skönne viv, det va imot gyvra's vilja. Glöymt 2 vers: Skogegyvra sprængde fysst hesten sin og sia sprengde ho mest seg sjav au, da ho blei vare ham. Dæ va nå den skönne jomfru da ho hörde den gyvra's tale da falt ho av skia ne te jorden i en dvale. Så tok han av dæ gvite mjell å strouk på hendes bröst Å statt no opp du skönne fer skia skal bli kous tröst. Å ikkje H. unge hverken rædd eller vrei om sola skin onder hans skio men etter kjem ho gamle gomma ho e 'kje så go å bie.
|