| Der bur no ein bonde ikkje langt her ifrå, og han som heiter no Stein. Han heve seg dei sönine tolv, men ingjen er slike som ein. -De' e' no fulla eg, sa han unge Råmund. - Dei tener seg uti kongjens gar' han Ulung og så han Kåre. Men ingjen er slike som unge Råmund, han heve hjarta av ståle'. -Å, de' e' no 'kje av stål, sa han unge Råmund.- Dei gjenge seg ut på leikarvollo, der hoffmenn leikar til hove. Og då var Råmund på knokune berr, og di hoffmenn at honom loge. -De' tar no meg ikkje hæ'e, sa han unge Råmund.- So gjenge han seg te si fostermor inn, og ba hennar skjera seg klæ'e. Kongjen han vi' meg i tenesti hava, og hans hoffmenn meg spotter og hæ'e. -Men de' tar meg ikkje hæ'e, sa han unge Råmund.- Og varpe' de' va' uta' nesle ris, og hefta me' vieren små. De' va' nå ikkje av silkje gjort de' Råmund te klæ'e skull' få. -Å eg fær vel enda klæ'e sa han unge Råmund.- Så gjenge han seg til kongdotteri inn og ba' hennar skjera seg kle'i. Og far din han vi' meg i tenesti hava, og hans hoffmenn meg spottar og hæ'e. -Å de' tar meg ikkje hæ'e, sa han unge Råmund.- So rekte ho upp den silkjeduk og skar honom på sin klæ'e. Og Kongjen og Dronningji undrast på kvi Råmund skull' få slike klæ'e. -Å, de' tar nå ikkje undras, sa han unge Råmund.- De' var eit troll i bergjo nor' som ville kongsdotteri herje. Og Kongjen han visste seg ingjo rå' hoss han sille dotter si bergje. -Eg ska' hennar fulla verje, sa han unge Råmund.- Og inn så tro han Hölje kvass, de' tottes brest' onder tilje. Kongje du ska' meg di dotter gjeva, me' all din godan vilje. -Du ska' hennar ikkje få, sa han unge Råmund.- Og de' va' han Hölje kvass, han glytte seg bak ivi hær'. Hott er de' fæ' ein liten gut som monne tru seg så væl. -Det er nå fulla eg, sa han unge Råmund.- Og sinna så vart han Hölje kvass, han stuka i alle möllo. Du Råmund du skå' meg möte idag, alt ut på leikarvollo. -Eg ska' deg fulla möte, sa han unge Råmund.- Og fyre gjekk alle kongjens hoffmenn og alle i brynjune si'e. Men etter gjekk Råmund bondens son, han skjefte på klubba den frie. -No er mi klubbe skjeft, sa han unge Råmund.- Og de' va' nå han Hölje kvass, han snödde te kongjens merkji. Kongjen og hoffmannen såg derpå di skalv som ringjen i serkje. -Å de' tar nå ikkje skjelve, sa han unge Råmund.- Å de' var Råmund bondens song, han snedde me' klubba den frie. Så slo han te honom Hölje kvass, så skallen i sjau lutir mon drive. - No slo eg hoste har't, sa han unge Råmund.-
|