| De kom et troll oto ruften ut aa trilla so vent i et konn; de blanda blånda fe smådrengjinn? so go som dei are utav konn De kom et troll oto ruften ut han trilla i serkjen den sie, han tala so hardt te Sigure svein, han ville mæ honom rie. Å Sigure han rei allan dagen te Grane svetta blo; då skok han reysen av Granebakje å ryggjen den small i tvo. Å femten alne va Graneleggjen å reysen drog fötenn' på jor. De kom et troll oto rusten ut, va 'kje utav dei frie, nasónn ha 'ho som nautefjosé å augo som tjönni i lie. Hesten min han ute freude han æ so ven å sjå: forgyllte hev'n hovringen å ougo so hev'n blå. Hesten min hev uto frende, han æ so lett te laupe, han tare inkje saile bera, æ flekkutt som ei gaupe.
|