[BIN: 1898]
Jon Remarsson.
Jon Remarssons død på havet
(fleire alternative titlar)Oppskrift udatert av tilsendt Moltke Moe 1882 fra Torkjell Oftelid etter sunget av Olav Svartebekk, Vårdal, Kviteseid, Telemark .
1. | De va no únge Jón Rímarsón, han slær sine hender mod bord: "Den som ikkje vi út å sigle i dag, den téner sin herre útrú." - Skjønt únge vív, dú gjenge meg aller útor húgen. |
2. | De va no den st/´y/resmann, han glåper si' aúgúr mod sky: "Den som vi út å sigle i dag, han kjeme 'kje levand te b/´y/." |
3. | De va no den st/´y/rsmann, han sèt seg i fremri stavn, og de va unge Jon Rimarson, han stÿrer sitt skip i på land. |
4. | Og då dei kom noko litt ipå land, då begjönda den sjøen te fæika, og de va únge Jon Rimarson han blei både blå å bleiki. |
5. | So begjönda dei te kasta termingar, dei kasta so fort dei kúnde; altid fall di på Jon Rimarson so måli de fall ifrå múnne. |
6. | "No hev mi komi so langt ifrå land, mi kann 'kji prestann finne: so l/´y/t eg be'a at de binde meg fast åt ei mast og gjeva skriftemål. |
7. | "Er her nokon lagi te koma te lands, at mi fostermor sp/´y/r etter meg: segj' da, eg téner i kongens gård, eg æ bådi kvik og kåt. |
8. | Æ her nokon lagi te koma ti lands, at mi festarmöÿ spÿr etter meg: segj' de, eg söv på kvitan sand, ho' må fúlla gifta seg." |
9. | So tók han upp ein penningpúng og batt den fast med si side: "Den som æ lagi te finne meg, han ska 'kji fatike blive!" - Skjønt unge viv, dú gjenge meg aller útor húgen.
|