[BIN: 1894]
Unge Engelbrett.
Innebrend i kyrkja
(fleire alternative titlar)Oppskrift 1856 av S.Bugge etter Hæge Årmoti, Mo, Telemark .
(Unge Ingebret fridde til Sylveliti, hun havde en Broder Sillfaren, som ikke vilde, at hun skulde tage ham.)
1. | De va' unge Ingelbret, la' sí hånd på Sylvelítis bryst: "veit du 'kon noko góe rå, hell noko góe trøst?" - Mónar inkje dagann' uppunde lío? - |
2. | "Eg veit 'kon ingjo góe rå, som okkon båe kann Tjene, foruten (uttan) vi (me) løber (reiser) ti Mariakyrkje, Ti henar for (fær) ingjen brenne. (Heretter Hæge III V.3) |
3. | De va' han Sillfaren Jónsson han gjekk seg på kyrkjegar, der møter honom ein gamall'e mann, han studde seg på sin stav. |
4. | "Å høyrer du de dù gamle mann, hot eg no segje (spyre) deg: æ Mariakyrkje mæ penning bitalt, du dyler de inkji fyr meg." |
5. | "Seks tunnur av de kvíte sylv, de gav min fader fyr hæna, men åtte tunnur av de røde gull, fyr mindre fær du 'a 'kji brenne." |
6. | Så tok han de røde gull å lét dæ i skålinne laupe: "æ Mariakyrkje mæ pening bitalt, idag sku' eg hæna kaùpe. |
7. | --- ---- ----- -- renne ----- ---- ----- -- brenne. |
8. | Så sette han ellen i kvor dæn kró, så logjen leika ifrå, å de va' Sillfaren Jónsson han gjekk på kyrkjegår. |
9. | Å de va' ùnge Ingelbret, han skrek over al sin harm: "de taka hæna út, Sylvelíti Jónsdotter, ti (fy) ho æ bundi mæ barn". |
10. | Så skoto dei på dynni alt både mæ glavin å spjút, så tók dei 'æ Sylvelíti Jónsdotter, igjenom vindauga út. |
11. | "På dæn eine le'i så æ eg svi'i å på den are brend, men hevner eg inkji skaen min, så sku' eg vera skjemd'e". |
12. | Å de va' inkji ette hot i dei månar tvo, fyrr hell at (ho) Sylvelíti Jónsdotter, fødde så líten ein son. |
13. | Så let ho te' kyrkje bera sæle sonen sin, ho kadda'n unge Ingelbret, ette kjære faderen sin. |
14. | Å mei voks unge Ingelbret, i dei månar tvo, hell híne småbonni (dei) voks i (på) åtte år. |
15. | Å de va' unge Ingelbret, han gjekk seg på grøne voll, der møter han Sillfaren Jónsson, sin modebroder bold. (Så hilsed han ham, og spurgte ham, om han visdte --- Faderen Sillfaren bød ham meget for at spare hans Liv, men Ingelbret minded ham om, at han intet vilde høre, -- man bad ham spare hans Fader og Moder.) |
16. | De va' ùnge Ingelbret, han lét sitt sværi brå, då vóg en Sillfaren Jónsson, han falt i lytinne tvo.
|