[BIN: 1894]

Unge Engelbrett.
Innebrend i kyrkja

(fleire alternative titlar)

Oppskrift 1856 av S.Bugge etter Hæge Årmoti, Mo, Telemark .


(Unge Ingebret fridde til Sylveliti, hun havde en Broder Sillfaren, som ikke vilde, at hun skulde tage ham.)

1. De va' unge Ingelbret,
la' sí hånd på Sylvelítis bryst:
"veit du 'kon noko góe rå,
hell noko góe trøst?"
- Mónar inkje dagann' uppunde lío? -
2. "Eg veit 'kon ingjo góe rå,
som okkon båe kann Tjene,
foruten (uttan) vi (me) løber (reiser) ti Mariakyrkje,
Ti henar for (fær) ingjen brenne.
(Heretter Hæge III V.3)
3. De va' han Sillfaren Jónsson
han gjekk seg på kyrkjegar,
der møter honom ein gamall'e mann,
han studde seg på sin stav.
4. "Å høyrer du de dù gamle mann,
hot eg no segje (spyre) deg:
æ Mariakyrkje mæ penning bitalt,
du dyler de inkji fyr meg."
5. "Seks tunnur av de kvíte sylv,
de gav min fader fyr hæna,
men åtte tunnur av de røde gull,
fyr mindre fær du 'a 'kji brenne."
6. Så tok han de røde gull
å lét dæ i skålinne laupe:
Mariakyrkje mæ pening bitalt,
idag sku' eg hæna kaùpe.
7. --- ---- ----- -- renne
----- ---- ----- -- brenne.
8. Så sette han ellen i kvor dæn kró,
så logjen leika ifrå,
å de va' Sillfaren Jónsson
han gjekk på kyrkjegår.
9. Å de va' ùnge Ingelbret,
han skrek over al sin harm:
"de taka hæna út, Sylvelíti Jónsdotter,
ti (fy) ho æ bundi mæ barn".
10. Så skoto dei på dynni
alt både mæ glavin å spjút,
så tók dei 'æ Sylvelíti Jónsdotter,
igjenom vindauga út.
11. "På dæn eine le'i så æ eg svi'i
å på den are brend,
men hevner eg inkji skaen min,
så sku' eg vera skjemd'e".
12. Å de va' inkji ette
hot i dei månar tvo,
fyrr hell at (ho) Sylvelíti Jónsdotter,
fødde så líten ein son.
13. Så let ho te' kyrkje bera
sæle sonen sin,
ho kadda'n unge Ingelbret,
ette kjære faderen sin.
14. Å mei voks unge Ingelbret,
i dei månar tvo,
hell híne småbonni
(dei) voks i (på) åtte år.
15. Å de va' unge Ingelbret,
han gjekk seg på grøne voll,
der møter han Sillfaren Jónsson,
sin modebroder bold.
(Så hilsed han ham, og spurgte ham, om han visdte --- Faderen Sillfaren bød ham meget for at spare hans Liv, men Ingelbret minded ham om, at han intet vilde høre, -- man bad ham spare hans Fader og Moder.)
16. De va' ùnge Ingelbret,
han lét sitt sværi brå,
då vóg en Sillfaren Jónsson,
han falt i lytinne tvo.
Ekstra opplysninger