[BIN: 1421]

Knut Liten og Sylvelin.
Øystein Grønnevoll

(fleire alternative titlar)

Oppskrift udatert av Rolf Myklebust etter , uten lokalisering .


Kongjen og Knut liten dei sat ivi bor(d)
-Iseliljan.-
Dei tala så mange dei skjemtande or(d)
Så såre syrgjer Sylvelin for vesle Knut i löyndom.
Dei tala så mykji, dei tala så mangt.
Og sumt var no gama' og sumt var no sant.
Knut liten han salar sin gangare grå.
Så rie han seg te' Sylvelins går (d)
Han klappa på dynni me(d) fingarne små.
Statt upp Sylvelin og skrei lokun1 ifrå.

1. (utal: låkunn)
Å ingjen så heve eg stevne satt.
Og ingjen så lukkar eg inn um nott.
Han klappa på dynni me(d) hanskar på hånd.
Du kjenner vel Knut liten dim festere mann.
Og Sylvelin ha på seg stakkjen blå.
Så skredde ho lokun båd' til og ifrå.
Og attafe' dynni der stend ein gullstol.
Der skal du Knut liten setta syl(v)spente sko.
Og attafor1 dynni der stend ein gullknapp.
Og der skal du Knut liten hengja hanskar og hatt.
1(attafor, konf. foregå.)
Og skam for den terna som va' så utro.
Ho skulda burt Knut liten for syl(v)spente sko.
Så aksla ho seg te' håvu' skinn.
Så gjeng ho seg for kongjen inn.
Her site du kongje drikk mjö(d) og vin.
Me(d) Knut liten han söv hjå dotteri di.
Gakk burt du di terne og snakk ikkje så.
Her er no så mange me vaktar på.
Å kjære min kongje du vi' meg ikkje tru.
Eg heve Knut liten sine syl(v)spente sko.
Og kongjen han ropa ivi heile sin gar(d)
Kle dykkon mine hoffmenn i brynjune blå.
Dei peka på dynni me(d) stengar og me(d) spjut.
Er du inne Knut liten du kjeme vel ut.
Å er de(t) så månge så er de(t) vel 'kje redd.
Så kan de(t) vel vente til ein nakjen mann blir kledd.
Knut liten han ut gjennom dynnarne sprang.
Han rudde den vegjen som der sto så trong.
Ekstra opplysninger