[BIN: 1396]
Knut Liten og Sylvelin.
Øystein Grønnevoll
(fleire alternative titlar)Oppskrift 1891 av Moltke Moe etter Dårdi Rindedalen, Seljord, Telemark .
1. | Knut liten han ha seg ei festarmøy boll -Iseliljan - som han ha nå tekje mæ jønn å mæ stål. -Så såre sørger Sølvelin for lisle Knut i løyndom. - |
2. | Kn[ut] l[iten] han banka på dynni mæ fingræne små "Å kjære du Sølvelin skrei låsæn ifrå". |
3. | "Å her æ nå ingjen stevnemål lagt å ingjen eg slepper nå inn her om natt". |
4. | Å Kn[ut] l[iten] han banka må fingrane fem "Å dæ æ Kn[ut] l[iten] allerkjærasten din". |
5. | "Ja æ dæ Kn[ut] l[iten] allerkj[ærasten] min så gjønne no æg skå lukke deg inn". |
6. | Sølvel[in] ha på seg kåpa den blå så skredde ho låsin bå te å ifrå. |
7. | "Å framfe mi sæng der æ ei gullkro å der sete du Kn[ut] liten honoms søllspende sko. |
8. | Å framfe mi sæng der æ ein gullknapp å der hængjer du Kn[ut] liten honoms handskar å hatt. |
9. | Å skamm få den terna ho va meg utro ho stal burt Kn[ut] l[iten] honoms søllspende sko. |
10. | Så aksla ho på seg dæ hovedskjinn å så reiser ho seg av te kongjen inn. |
11. | "Å her site du kongje drikk mjø å vin å Kn[ut] l[iten] han ligg'e mæ dottera di. |
12. | Å kongjen han skreik ivi all den sin går "å kjære mine gutar set på brynjune blå. |
13. | Å kjære m[ine] guttar klær dekkon ikkje falsk eg kjenner Kn[ut] l[iten] dæ æ ein vågehals". |
14. | Å kjæmpue dei sto nå uti en sus "æ du inne Kn[ut] l[iten] så skå du nå væl ut". |
15. | "Å æ de nå så mange så æ de væl kje rædd så tor' de nå væl bie te ein nakjen mann bli klædd". |
16. | Å Kn[ut] liten han ut gjennom vindøiet såg han konne 'kje sjå dagjen fer glavin'a blå. |
17. | Å Kn[ut] l[iten] han ut [gjennom vindøiet] sprang så gjore han et rom som førr sto så trangt. |
18. | Å Kn[ut] l[iten] han hoggje å slett inkje lo te han sto i blo over søllspende sko. |
19. | Å Knut liten han høggje i hu'e va vre te han sti i blo ivi stålklædde kne. |
20. | Kn[ut] l[iten] han riste på bloutte svær "bli du ikkje min værfar hot va du væl vær". |
21. | "Å kjære Kn[ut] l[iten] du stillar ditt svær du ektar ho Sølvelin du æ visst hennar vær". |
22. | Der blei nå stor glæde over all denn går Kn[ut] l[iten] å Sølv[elin] ha bryllaup igjår.
|