[BIN: 0539]

Harpespelet tvingar nøkken.
Villemann og Magnhild.
Gudmund og Signeliti

(fleire alternative titlar)

Oppskrift 1891 av Moltke Moe etter Hæge Bjønnemyr, Mo, Telemark .

1. Græte du åker hell gr[æte] du fe
hell græte du fyr dæ du hev lova me.
2. Eg græt inkje åker, eg [græt inkje] fe
eg græt inkje fyr dæ eg hev lova de.
3. Eg græte då mei mitt gule hår
at dæ sko då røtna i Vændings å.
4. Eg sko byggje den brui so håg
å sterke jønnstolpane undi 'a slå.
5. Ja um du bygde den bru undi sky
mannen kann alli se' folla fly.
6. Å når ho kåm seg at Vændings å
der snåva hennes ganggar i røde gulltrå.
7. Hennes ganggaren snåva i røde gullsoum
å Magnill flout i strie stroum.
8. Å Magnill flout i strie stroum
å nykkjen helt i silkjeskout.
9. Kong Magnus han glåper seg att ivi hær
å hor æ no Magnill som pryr mi fær.
10. Å ti so svora hennes brukjeringgar två
eg hev kje sett Magnill se mæ Vændings å.
11. Kong Magnus han gjængge at smiddje
han læte gullhorpa stidde.
12. Kong Magnus han slo i strie stroum
å femten jomfruvur til lande flout.
13. Å kjære kong Magnus du slå inkje mei
for eg hev no inkji skjøn jomfruvur flei.

Ekstra opplysninger

Orig. ms. NFS M. Moe s. 25f, 317 med overskrift Magnill (Hæge Bjønnemyr efter Joronn)

Merknad og retting: over str. 1 står Hæge mindes ikke med fuld sikkerhed brudgommens navn: "eg æ 'kje full stø på dæ, men eg minnas alli bet'e hell dæ va kong Magnus"; 3.2 røtna er retta til røtne; 5.2 folla er retta til follé, deretter står (tostavelses); under oppskrifta står "Eg minnast kje barre noko lite att av denna visa." Skildringen af tonernes magt var ikke i Joronns vise, påstår Hæge med sikkerhed, efter at have hørt mig læse forskjellige redaktioner deraf. Det var, tror hun, kun begyndelsen og slutningen som Joronn kunde mere.