[BIN: 0529]
Harpespelet tvingar nøkken.
Villemann og Magnhild.
Gudmund og Signeliti
(fleire alternative titlar)Oppskrift 1867 av Sophus Bugge, ukjent sanger, Telemark .
1. | Olav han sille1 bruvigast nå å Signe hu va so ven å sjå. -De rune så skulle man vinne - |
| 1skulle |
2. | Olav han inn for presten stend å Signe mæ sia så ven en ven. |
3. | Olav han blir no færige snart så ville han heim te sin egjen gar. |
4. | Olav han rei at brune så fin der miste han sin vene viv. |
5. | Olav han att ivi hær såg der såg han inkje Signe stå. |
6. | Olav han bleiknast uti sitt kinn kor heve de vurte av kjærasten min. |
7. | Dette va hass lisle svein han sa nykkjen han kom å æ Signe treiv. |
8. | Så gjekk han av hesten å dæ mæ en hast han spure ette horpa som han ha' si' havt. |
9. | Horpa hu fekk dette bude mæ fart so svinga ho tygjilen i åne så fast. |
10. | Horpa hu slo ivi hei å ivi hagje så bonne dei rute o moiresmagje. |
11. | H[orpa] hu slo ivi topp ivi tre så honne dei rute av på kvik å fe. |
12. | H[orpa] hu slo i strie straum å nykkjen han helt i silkjeskaut. |
13. | Nykkjen han kom på kjurre land mæ fimta jomfruvu i si hånd. |
14. | Så tok han si Signe i håndi så gla så sette han hæ på hesten bak. |
15. | Olav han rei så fort å så frikst at fuglann dei sång på svorte kvist. |
16. | Olav han kom der som bryddaupe sto fair hass å moir hass dei stoge å lo. |
17. | Gjentunne grete som Olave såg å mange dei tenkte å adde mæ se dei seig ne i njo å bleikna derte. |
18. | Signe hu livna så kjekk som hu sto å fair hass å moir hass dei stoge å lo.
|