HENRIK WERGELAND - SAMLEDE SKRIFTER
IV.AVHANDLINGER, OPPLYSNINGSSKRIFTER 6. BIND: 1839 - 1843



FAALAABRUNEN TIL KABBERUD'EN

   "Saae du nu, Syvert Krabberud, hvordan det i dette Øjeblik
gaaer med Faalaabrunen din i Lamobakken, vilde du snu paa
dig der du ligger i Solvæggen, og ønske, at du havde Vinger
for at bistaae den."

   Nu, hvad er paafærde? Det var ingen Reisende eller Manden
i den andre Gaarden, som kom hjem inat fra Bykjøring, der
havde mødt Faalaabrunen, og som nu talte. Men det forekom
d.IV,b.6,s.76   Kabberud'en i hans usunde Middagssøvn efter Auktionssviren
igaar, som om en Mand stod ved Siden af ham og talte hine
Ord. Men nu da! der er jo Ingen. Det var Syverts egne Tanker
som havde talt. Med andre Ord, medens han laae der halv-
sovende, halvvaagen, uden faste Tanker, faldt det ham ind, at
han havde gjort galt i at sætte Faalaabrunen for Plankelasset
igaar, og i at sende den drikfældige Torger, hans Huusmand,
ivejen. Ak, saaledes skulde det ædle unge Dyrs Tæmning fort-
sættes efterat være begyndt for Plogen? Og Faalaabrunen skulde
blive Jægerhest, og spare Syvert, som havde opklækket den, en
60 til 70 Daler naar ny Indsætning skulde blive.
   Syvert var en godmodig Mand af Naturen og en Dot forme-
delst Supingen; men havde han, som sagt, havt Vinger, og kunde
været i Lamobakken, da den bedre Eftertanke slog ham, troer
jeg nok han vilde have følt Kraft og Vilje nok hos sig til at have
givet Torger paastedet endeel af den Lusing, en Forbireisende
gjorde ham opmærksom paa han saa rundelig fortjente.

   Der stod Faalaabrunen, dengang neppe 3 Aar, i Lamobakken,
stønnende med blodrøde opspilede Næseboer, skjælvende i alle
Lemmer, uden Sko paa det ene Been, udmagret og sulten (thi
Torger havde knebet til sig paa hvert Skifte en Brændeviins-
skilling af Foerpengene) og med et begyndt Mankebrud, som den
uvorne Tjener troede det kunde bie med til næste Hvilested; og
did var der ikke længer, end først Bakken op, saa Aasen op og
udfore, saa et Par drøje Leerbakker, ovenpaa, og saa Sletten
bortefter.

   "Pyh! Den kommer nok op", sagde Torger til den Reisende;
og Faalaabrunen kom virkelig ogsaa op ad Bakken; thi Torger
vidste at bruge sin Svøbe, og det især naar han var paa en
Kant, og det var han nu, thi han var det altid i Byvejen. Jeg
vil ikke overdrive. Faalaabrunen kom ogsaa Aasen opfore og
udfore, Bakkerne og Sletten bortover; den var i Byen, og kom
tilbage. Men hvorledes?

   Den skammelige Tjener lagde den elendige Fortjeneste paa
Bordet, og anmeldte kun, at Faalaabrunen var bleven lidt "brøtin".
Men den som forstod sig paa det, saae strax, at det stakkels Dyrs
Dygtighed og Livskraft var bleven "brøtin", brudt for evig Tid.

   Obersten bemærkede det ogsaa, da han kom paa Visitation.
"Lad os nu faae see paa Folen din, Syvert-Far!" sagde han.

d.IV,b.6,s.77      "Aa Gud bedre mig! Den kjender vel ikke Obersten igjen."
   "Synd skulde det være, om Noget skulde være tilstødt saa
vakkert Dyr. Nu maatte den være værdt sine 80."

   "Der var ikke noget Lykke ved den, maavide; og Gudbedre
mig for ny Jægerhest."

   "Ja den maa skam til; men lad see. Jeg skal ikke være haard
imod dig. Hvor er Brunen din? Faalaabrunen."

   "Der staaer den."
   "Hvad! det Øg! Hvorledes er det gaaet til! Dette Dyr er jo
baade sprængt, bogskjælvt og plaget med et Brud, der altid gaaer
op. Nu har du solgt Brunen din forat kjøre det i Prokuratoren."

   "Nei sandelig.. Han Huusmanden min var til Byen engang og
siden engang Tjeneren min..." Oberstens Ridepisk hvinede af
Forbittrelse i Luften, og Syvert, Torger og Tjeneren, 3 Par Øine,
blunkede alle paa eengang. Men hvad vilde Rappet forslaaet,
om han havde ladet det falde om Ørene paa det "Slyngelpak",
som den gamle Æresmand mumlede idet han steg tilhest for
ikke mere at sige Kabberud'en Venligheder for hans Hesteavl.

   Men Faalaabrunen fik sin Hevn af Tingenes almindelige Orden.
Dens Ødelæggelse foraarsagede Kabberud'ens. Han maatte laane
70 Spd. af en Aagerkarl til ny Jægerhest, og for de 70 Daler
maatte han baade forpligte sig til at levere en god Slump Hø,
(som en Blodigel i Soløer har lært Ligetænkende) indtil Summen
blev betalt, og forskrive sig for en langt større end Laanet.

   -- Kabberud'en var forleden inde forat søge Arbeide, og han
var saa heldig at faae Møgkjørsel for en Løkkeejer. Der sidder
han nu paa Møgkassen og tænker paa Faalaabrunen og paa den
"fordømte" Torger. Ja det kan gjerne være han er det, for
ivaares laae han fuld paa Lasset, vilde kapkjøre, faldt ned og
brak Nakken. Jeg vilde dømme ham til at trække et forholds-
viis tungt Læs opover en Helvedesbakke og at Fanden selv
maatte føre Svøben.



   Dette er nu een Historie, som Ingen skal sige er opdigtet, og
flere næste Gang.


    BLA BAKOVER
   BLA VIDERE