HENRIK WERGELAND - SAMLEDE SKRIFTER
I.DIKT 2. BIND 1833-1841


EUGENIA-STIFTELSENS PLEIEBØRN
TIL STIFTERINDEN FRU MARIA SCHANDORFF PAA HENDES
FØDSELSDAG DEN 22DE JANUAR 1835.

Mel. Af Høiheden oprunden er.



           V
or Skjænk er arm, vor Røst er svag
           paa Kjærlighedens Høitidsdag;
                 dog juble vore Hjerter,
           og Taksomhedens Taare klar
           er al dens Glands: -- vi Stakler har
                 ei bedre Høitidskjerter.
                       Os, Veninder,
                       Glædesstunden
                       er oprunden,
                       som har givet
                 vores ømme Moder Livet.


           Hvor mødes du, velsignte Dag,
           af vore Hjerters glade Slag!
                 Det smerter os du svinder.
          
d.I,b.2,s.25              Men naar du i din Nat nedgaaer,
           du faaer din Plads til næste Aar
                 imellem søde Minder.
                       Skjøn som denne
                       Dag ei rinder
                       Dag i Aaret:
                       den har baaret
                 Herligste blandt Norges Qvinder.


           Mon ei vi gik paa nøgen Fod?
           og vidste ei hvor Mærket stod
                 imellem Vrangt og Rette?
           De Spurve fløi med Korn i Neb,
           Vi tænkte vel, men ei begreb,
                 hvor vi Os skulde mætte.
                       Om vort Øie
                       skumred Mulmet;
                       i Os ulmed
                       onde Gnister.
                 Nøden er forvist en Frister.



           Vi sad jo paa Forældres Grav?
           Og Verden som et rædsomt Hav
                 laae dæmrende for Øiet?
           Hvor let mon kunde i sin Fos
           hver Bølge slugt enhver af Os
                 som Planten spæd og bøiet?
                       Synden herligst
                       loved Glæde,
                       Mad og Klæde.
                       Den saa gjerne
                 tog enhver af Os til Terne.

d.I,b.2,s.26  

           Da stærkere end Skjebnens Arm
                      blev Ømhed i en Qvindes Barm.
                 Den al vor Nød forsøded.
           I hendes Sjel blev Tanken Daad,
           og varmere end al vor Graad
                 Marias Hjerte gløded',
                       I dens Skjul Hun
                       ufortrøden
                       søgte Nøden;
                       og Forladte
                 under trygge Tag hun satte.



           Vort Legem Føde, Lys vor Aand
           du gav, vor Moder; og vor Haand
                 du lærte Flid at kjende.
           Her sidde vi saa luunt og trygt,
           og Dagen gaaer i Herrens Frygt;
                 dog ingen skjøn som denne.
                       For vor Moder
                       klar den rinde!
                       stedse sende
                       Fryd til Hende,
                 den Høihjertede blandt Qvinder!



           Til Ham, til Ham, der elskte saa,
           der elsker endnu saa de Smaae,
                 du venligen os førte.
           Forvist hos Christ i Himmerig
           det Samme vidne vi om dig,
                 som du paa Jorden hørte.
                       Han skal takke
                       dig for Alle
                       dem, som kalde
                       dig, Maria,
                 meer end Moder: Frelserinde.


    BLA BAKOVER
   BLA VIDERE