HENRIK WERGELAND - SAMLEDE SKRIFTER
I.DIKT 1. BIND 1825-1833


TIL EN GRAN

           B
ekrandste, høie Ætling af
           den Gran, som først de Gother gav
                 den djærve Kunstmodel
           til Kathedral paa Kathedral,
           til Notredamens Høiportal,
           til Münstren, til Vestminsterhal,
                 til Pisas Taarn paaheld! --
          
d.I,b.1,s.453  

           Her i den skumle Dal forglemt
                      Du sørgende i Skyen gjemt
                 din stolte Isse har.
           Du speider mørkt derovenhen
           mod graneformte Taarn af Steen,
           og kjender sukkende igjen
                 et Billed af din Far.



           Dig venter feige Øx ved Rod.
           Som Herkules i Drageblod
                 du døer i seige Ild.
           Dog døe du stolt, min Gran! thi vid:
           Europas Kraft ei rækker did
           at forme sligen Pyramid,
                 som være kan dit Bild.



           Klag ei; thi mangtet Hjerte, der
           Model for Himmeldomer er,
                 ukjendt, i Pjalter slaaer.
           Tungsindig sidder paa sit Fjell,
           en ledig Helt, en ubrugt Tell;
           en Byron tidt, en Platos Sjel
                 i Folkets Sværm forgaaer.



           Den Tell, i Brist af en Tyran,
           kun Spurv og Krage skyder han.
                 Og Han, hvis Hjerne Slør
           for cherubinske Genius var,
           mens en Trompeter Krandsen bar,
           en Siljuqvist til Pibe skar
                 for gode Folkes Dør.
          
d.I,b.1,s.454  

           -- Min Gran! Du ødsler hen som Dem
                      din Høihed i dit skjulte Hjem
                 i usel Veddekamp
           med lave Kirkespiir i Dal.
           -- Det Himlens Skuur! Du heller skal
           forgaae, Naturens Kathedral,
                 i herostratisk Damp.



           Meer herligt Tempel staaer du der.
           Blyhvide Dome Skyen er.
                 I Pavens Lateran
           ei straaler Kjerterad saa reen
           og fuld som din bedugg'de Green.
           Hvor lød en Messe from som den
                 en Fugl sang i min Gran?



           Hvo mon i Tempelhvælvet fandt
           Tropæer, Sejerherre vandt
                 i mere ærlig Strid,
           end disse Fenniker forvist
           der perleglimre paa din Qvist,
           dem Kinglen i langvarig Tvist
                 tilkjæmped sig af Flid?



           En vellugtopfyldt Dunkelhed,
           et Chor du har, et helligt Sted;
                 men intet Billed der.
           Uskyldige Natur, som har
           dig reist, til Gud umiddelbar
           tør tale, mens et Sonaltar
                 den Faldnes Midler er.
          
d.I,b.1,s.455  

           Af Stormen gjennemorgles Du
                      med et Tedeums søde Gru --
                 Tedeum!? -- Ak min Sjel,
           syng Psalmen med som synges der:
           "Naturens Tempel Himlens er;
           selv vesle Moseblomme skjær
                 et Himmelens Capel".


    BLA BAKOVER
   BLA VIDERE