HENRIK WERGELAND - SAMLEDE SKRIFTER
I.DIKT 1. BIND 1825-1833




UNDER EN BIRK

           U
nder en bladløs Birk -- se Riimfrost i
           Grenene glimrer, og Træet er liig den
           Qvinde, der med Diamanter vil dække
                 Sommerens Flugt! --


           . . Krum staaer Skjalden, varmer sig med Graad.
           Stormen brister mod hans aabne Bryst,
           hvirvler sig om Nakken, flyer saa bort med hans Haar.



           Stakkels min Skjald, som nylig Selv var en
           Vaarbirk, i Morgensky dyppende Kronen!
           Hjertet var Drosslen, der sang under Kindens
                 glindsende Blad.



           Nu han sig søger Ly bag aaben Green . .
           Tys! hans Suk i Qvisten rasler; op
           dampe Klager, op til Ravn, der klapprer i Top.

d.I,b.1,s.149  

           Hu det er uselt Paulun! igjennem de
                      hvinende Qviste slaaer Regn, som elendig
           Spot gjennem Richards skygraae Læber
                 (Ormenes Hul).



           Bedre, om Hjertet, liig en Ild under
           sydende Kjedeler, gnistrede under
           Øinene, saaat de kogede over,
                 sprang saa tilsidst:



           Bedre, end see sin Ungdom omskabt til
           Niobes Drypsteen. Vee, naar jeg veed ei
           hvad (om vel Regn eller Graad) som i Rynken
                 gaaer som en Foss.



           Ei! at vænne sig til Taaren, saa
           knapt jeg veed, naar (liig et Stjerneskud
           gjennem Taagen) ned den gled paa livløse Muskel?



           Graad skal være varm, og flye afsted
           paa elastiske Muskels Smiil som Sølverpiil.



           Ei! som høje Bølger kaste bag
           taktfuldt Aareslag Skum og Morilds raske Gnist.



           Ak, hos mig se Kindens Muskel liig
           stive Staalbue uden Smilets Regnbusnor!



           -- Ha, at beruse i Graad til Livløshed
           Kinden, som skulde af Blod være mættet,
           ene fordi nu en Mø ei din Engels
                 Harpe forstaaer?



           Stella gjerne øde maa sig Selv
           til en fremmed Yngling . . Ei, hans Daad
           er med Skyggefingre flaggre over en Cither!

d.I,b.1,s.150  

           Se den Lydier spiller Andres Sang!
                      En Concertsal er hans Fædreland.
           Se hans Skjæg er graadvaadt; thi hans Tante fik Hoste!



           Eller bliv en Krigers Bytte, som
           kun er Helt, naar Klingen klingrer bag:
           modrød blusser Kinden kun af Rustningens Gjenskin!



           -- Eja, jeg vil ei meer mig indbilde, at
           disse saa luftige Grene er Stellas
           Haar, at den snehvide Stamme er Nakkens
                 skinnende Hvælv,



           at Stormen var Nakkens Vellugt, bølgende
           Haarlokken! Derfor var Stormen mig lunken,
           og i mit Ly jeg mig syntes en salig,
                 surrende Myg.



           Harpen var min Vinge, med mit Neb
           jeg i Stammen med Vellyst bored', drak dens Saft.



           Ah, jeg lugter nu den tomme Storm!
           Birkens Saft er ei Stellas Blod, jeg smager nu.



           Hjem vil jeg flyve: Digt jeg ved Bægerblus
           skriver paa Væggen . . Ah Maanen har hængt der
           en hvid Tavle, en Stambog for Elskov.



           Endnu jeg engang tretten Cheruber, med
           Lynplecter, sender, med Regnbuebelte,
           med Tordenskyharpe i Øjet.



           Hil mig! dit Hjerte optøer, min Stella, og
           blomstrer som en Hyacinth frem paa Læben . .
           Paa Bladet er tegnet: "jeg elsker."



           Eja! jeg sender tretten Serapher til
           Stella, i lyseblaae Taaregevandter,
           baldyrt, som Kalifens, med Oder.

d.I,b.1,s.151  

           Ha, skal de vende slagne tilbage,
                            da vil Helvede lee!
           Engle, jeg veed en Borg, hvor Messias
                 lys i Porthvælvet staaer.



           Did vi med Spil og Plecterslag flye, mens
                 Eders Taaregevandt
           blegnet paa Valen lægges tilbage!
                 Seer den mosede Høi!



           Hilset min Borg, min Gravborg, min Trøstborg!
           Seer, Mosen er Lønneallee om Volden,
           en silkeslørt Sphinx, som vugger paa Græsset, en Ørn i mit Banner.



           Ak, er jeg nøisom eller unøisom,
           som synes, min Gravs Dugg er Stjerner,
           som synes, at Himmelens Stjerner er Gravdugg?
           Stjernerne Englenes Graad over Jorden,
           jordet af Djævlene dybt i Helved,
           saa Regnbuen er Runesteen, Skyerne Blomster, som vaje paa Graven?



           Ak, da maa Graad være Sorgens Blomster . . .
           Viol paa den Saliges Barm være Fryds Taare?
           Tys! Tys! For min Grav hernedenfor . . Tys! .
           piber Vinden i Øjehuler.
           Ak, Tys! . . Tolv hvidklædte Piger . . .
           (o Rædsomt! et Smiil dem fra hule Hjerte blomstrer,
           og leer under Taaren, som Havfru falsk bag Bølgen . .
           . . o Taarer, som mætte og gjøde Misundelsen!)
           Tys! de synge: "her ligger Stellas Skjønhed.
                 Fire Skridt fra slumrer Skjaldens Liig.
                 Nu Guds Fred Amen!
                 I Gravens Bryllupsborg
                 Stellas og Skjaldens Fryd og Sorg
                 sig parre tilsammen!
           Og Himlen faaer, naar de reise sig
                 i samme Vingely,
           i "Vemod" en Engel saa skjøn som ny.

d.I,b.1,s.152  

           O søde Engel, som er de Tvende,
                      der kunde hinanden i Muld-Mulm ei kjende,
                 men nu er isammen,
           saa Stella er Blom, men Skjalden Stengel!
                 O søde Engel,
           du rene Taare i Himlens Hal,
           hvor Skjalden er Stella og Stella Skjald!
                 Nu Guds Fred! Amen!"


    BLA BAKOVER
   BLA VIDERE