Håkon Håkonsson 1217-1263
Håkon Håkonsson 1217-1263
| Håkon Håkonsson, som man anså for å være Sverre Sigurdssons sønnesønn, var norsk konge i et lengre tidsrom enn noen annen siden Harald Hårfagre. Den første delen av Håkons regjeringstid var preget av uroligheter, men i 1227 var den siste opprørsflokken slått. Det hadde imidlertid utviklet seg et noe anstrengt forhold mellom Håkon og jarlen Skule Bårdsson. Skule hadde en drøm om å bli konge som han ikke ville gi opp. I 1239 fikk Skule kongsnavn på Øreting, og tvang derfor Håkon til å gripe til våpen. Skule hadde søkt tilflukt ved Elgeseter kloste. Birkebeinerne tente på klosteret, og Skule ble hogd ned da han kom ut. Ved Skules fall gjorde Håkon slutt på borgerkrigene. I samsvar med det europeisk-kirkelige synet på kongedømmet, satte Håkon til side sin eldste sønn fordi han var født utenfor ekteskap. I stedet lot han sin eldste ektefødte sønn bli første arving til tronen. Denne sønnen hette Magnus, og fikk senere tilnavnet Lagabøte. Håkon hadde nå kirken på sin side. Han kunne derfor konsentrere seg om en aktiv utenriks- og handelspolitikk. Håkon var den første kongen som sluttet en handelsavtale med Lübeck. Han sluttet også traktater med Novgorod, og han holdt vedlike de gamle handelsforbindelsene med England. Håkon gjorde også en stor innsats for å styrke den norske overhøyheten over Vesterhavsøyene. Mot slutten av Håkons liv ble Island og Grønland norske skattland. Håkons "Norgesvelde" omfattet derfor Orknøyene, Færøyene, Hjaltland (Shetland), Suderøyene (Hebridene), Island og Grønland. Til tross for dette ble den norske handels- og utenrikspolitikken vendt stadig mer øst- og sørover, noe som skulle få alvorlige konsekvenser for kongeriket. Håkon døde på Orknøyene under et tog med leidangsflåten etter den skotske kongens angrep mot Suderøyene.
|
