Tom Schmidt

Oluf Ryghs Norske Gaardnavne

Med utgivelsen av Norske Gaardnavne. Smaalenenes Amt i 1897 ble grunnen lagt for et storverk i norsk sakprosas historie. Mer enn 50 000 gårdsnavn forklares i de 18 fylkesbindene, og verket omfatter også et innledningsbind og et eget fellesregister. Norske Gaardnavne har nådd videre ut enn kanskje noe annet norsk vitenskapelig verk; det er et viktig hjelpemiddel både for historikere og arkeologer, og det brukes stadig av interesserte lekfolk. For navneforskere i hele Norden er ARygh@ fremdeles standardverket.

Oluf Rygh ble født i Verdalen i 1833, og etter studenteksamen i Trondheim reiste han 17 år gammel til Kristiania, hvor han studerte filologi. Han tok embetseksamen med innstilling i 1856 og var tilknyttet Universitetet fra 1858 til sin død i 1899. Fra 1866 var han professor i historie, og i 1875 ble han utnevnt til Nordens første professor i arkeologi.

Bakgrunnen for Ryghs arbeid med stedsnavn var at det i 1878 ble oppnevnt en kommisjon for å revidere skrivemåten av gårdsnavnene i matrikkelen, eller som det het: *... træffe Foranstaltninger til at Gaardsnavne, Bygdenavne og andre Stedsnavne maa blive skrevne paa en rigtigere Maade i Overensstemmelse med Bygdetalen og den oprindelige Form+. Medlemmer av kommisjonen ble Sophus Bugge, Johan Fritzner og Oluf Rygh, men den mest tidkrevende delen av arbeidet utførte Rygh alene. I løpet av åtte år ekserperte han eldre skriftformer fra middelalderkilder, fra et utvalg manntallslister og jordebøker fra 1500- og 1600-tallet, og fra matrikkelutkastet 1723. Dialektuttalen registrerte han sammen med Bugge.

Resultatet av arbeidet ble i første omgang skrivemåten av gårdsnavnene i den reviderte matrikkelen av 1886. Oluf Rygh så likevel tidlig at arbeidet med gårdsnavnene hadde interesse ut over dette, og allerede i 1896 fikk Marius Hægstad og andre satt igjennom at Stortinget skulle gi årlige bevilgninger til utgivelse. Før han døde i 1899 hadde Rygh utgitt 3 2 bind, foruten innledningen. Karl Rygh, Albert Kjær, Amund B. Larsen og Magnus Olsen redigerte de øvrige bindene, og Oluf Ryghs Norske Gaardnavne ble avsluttet i 1919 med 17 store bind. I 1924 kom tilleggsbindet Finmarkens Amt, utarbeidet av J. Quigstad og M. Olsen, og i 1936 Fællesregister ved A. Kjær.

Norske Gaardnavne er redigert på samme måte som matrikkelen; herredene, soknene og de enkelte gårdene omtales i nummerrekkefølge. I mindre omfang drøftes navn på enheter mindre enn matrikkelgården, altså underbruk og husmannsplasser, eller naturnavn. Det sier seg selv at et verk som forklarer opphavet til mer enn 50 000 gårdsnavn, måtte holdes i en knapp, mer enn kortfattet, stil. Etter matrikkelnummer, matrikkelnavn, uttaleopplysning og eldre navnebelegg følger forklaringen, som ofte ikke består av mer enn én eller noen få linjer. Rett nok kan Rygh enkelte ganger drøfte et navn mer inngående, men som en typisk forklaring kan nevnes den som står til Sandum i Spydeberg: *Sandeimr, af sandr og heimr, Sandgaarden. Ikke sjeldent østlandsk Navn+ (bd. 1 s. 63). Om samme navn finnes mer enn ett sted i amtet, vises gjerne bare til første sted navnet opptrer, f.eks. *Se Trøgstad No. 41,3+, og, etter at innledningsbindet var utgitt (f.o.m. bd. 2), vises det for ordforklaringer ofte bare til dette. Under Børgen i Aker (bd. 2 s. 100) opplyses f.eks.: *Byrgin, sms. af borg og vin, se Indl. S. 44+. Ryghs knappe stil i de første bindene ble mønsterdannende også for utgivelsen av de følgende, men de yngre redaktørene er gjerne noe mer ordrike.

Den vanlige brukeren av Norske Gaardnavne har nok størst interesse av det bindet som gjelder hjemfylket, men innledningsbindet fra 1898 er nærmest uunnværlig både for lekfolk og forskere. Og her er Rygh på sitt beste. I forordet (s. vii-xv) gis ganske kort bakgrunnen for verket og en veiledning om bruken. Selve *Indledning+ har vært kalt *det ypperste, som overhoved er skrevet om stedsnavne+ (M. Olsen i Maal og Minne 1920), og denne karakteristikken gjelder fortsatt. Her finnes opplysninger om grammatisk form, om hvordan navn oppstår og forsvinner, om alderen på navn av ulike typer, og om hvordan de har utviklet seg fra den gang de ble til og fram til dagens dialektform. Alt dette *og endnu meget andet, som enhver lokalhistorisk forsker bør kjende til+ (M.Olsen loc. cit.), er kortfattet og lettfattelig forklart på bare 40 sider. Hoveddelen av bindet (s. 41-88) utgjøres av et *Tillæg I. Endel af de i norske Gaardnavne forekommende Ord med Oplysninger om deres Betydning og Brug+, og det er dette det vises til i de enkelte fylkesbindene, og som leseren vanskeligst kan klare seg uten. Her får man, for ord som finnes i gårdsnavn, og med eksempler derfra, nærmest en syntese av Aasen og Fritzners ordbøker, men supplert på bakgrunn av Ryghs egne opptegnelser og lagt fram i en langt mer leservennlig form enn i ordbøkene.

Blant alle resultatene av Ryghs navneforskning som fremdeles står uimotsagt, må nevnes hans påvisning av elvenavnenes betydning for tolkningen av gårds- og bygdenavn. Rygh kunne påvise gamle elvenavn ved å følge vassdragene og sammenstille navn på gårder, fjell, daler og sjøer langs elveløpet. Et kjent eksempel er *Mors, bevart i bynavnet Moss. Der Hobølelva renner ut i Vannsjø, ligger gården Mosseros (<Morsaróss), og vi finner likeledes elvenavnet igjen i det gamle bygdenavnet, Morsardalr. Det er videre påvist et gammelt språklig samband mellom elvenavnet og innsjønavnet Mjær i Enebakk, langt oppe i det samme vassdraget.

Oluf Rygh viste hvor nødvendig det er å studere navnene i en historisk og topografisk sammenheng, ikke utelukkende som språkelementer. Ofte framholdt han at tolkningsforslaget ble usikkert fordi han manglet lokalkunnskap, og han var heller ikke redd for å innrømme at det tilgjengelige skriftlige materialet var for ufullstendig til at han i det hele tatt kunne foreslå noen tolkning.

Oluf Rygh var klar over den nære sammenhengen mellom historie og navneforskning, og han hadde bedre enn noen av sine samtidige mulighet til å kombinere disse vitenskapene. Rygh var selv primært historiker og arkeolog, og i språklige spørsmål søkte han ofte hjelp hos Sophus Bugge. Vanligvis gav imidlertid hans grundige kjennskap til hele det norske navnematerialet god bakgrunn for hans tolkningsforslag. Han tar ikke for hardt i når han i forordet (1898 s. xi) skriver:

*Jeg har gjennem Kommissionens Arbeide havt et rigere og paalideligere Materiale til Støtte for mine Forklaringsforsøg end nogen af dem, der tidligere have arbeidet paa skandinaviske Stedsnavnes Forklaring, og jeg har ved min Deltagelse i dette Arbeide ogsaa vundet den Fordel fremfor dem, at jeg har faaet ret god Oversigt over et meget stort Omraades Navne, hele Norges. Jeg har efter Evne søgt at udnytte disse gunstige Betingelser

Litteratur.

Olsen, Magnus 1920. "Om optegnelse av stedsnavne og andre sprogminder", i Maal og minne 1920:1-33..

Rygh, Oluf et. al. 1897B1924. Norske Gaardnavne. Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. 1B18. Forord og Indledning 1898. Fællesregister 1936. Kristiania/Oslo: Fabritius.