Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - Moltke Moe SIDE: 219 RETSKRIVNING OG FOLKEDANNELSE "Det er alt langt på dag: det er på tid vort lårdomsåg blir vendt til folkesag." Bjørnson har engang sagt at det at stelle med retskrivning er et pusleri med uniformsspørsmål. Og i en viss forstand er det sandt. Det vilde være tåpelighet at negte at sproget er noget langt større og vigtigere end skrive- måten -- likesom manden er noget meget mer end uniformen. "Den herlighed vi har i sproget" -- sier en dansk konservativ sprogmand [fotnotemerke] -- "er så stor, at de ortografiske pinagtigheder er for intet at regne mod den". Når bare sproget selv ikke tar skade, er det for så vidt "noget uvæsentligt, hvorledes der ortograferes". Og dog strides der jo om retskrivningen. Strides i snart sagt alle lande, til alle tider; strides med en hete, en hadskhet, en ufor- dragelighet, som om det var en troskamp det gjaldt. Vi vét det alle. Vi har set det gang på gang i vort eget land. Selv de af os som ikke trykkes av årenes vegt, også vi mindes kamplarmen i anledning av retskrivningsmøtet i Stockholm og Ibsens og Bjørnsons nye ortografier. Og våbenbraket -- ikke bare om Knud Knudsens skrivebruk, men tilmed om verbernes flertals- former og de store bokstaver i substantiver, det suser os jo om hodet den dag i dag. Verbernes flertalsformer! Som var utdød i talesproget før år 1600 [fotnotemerke] ; som man forsøkte at forvise fra skriften så tidlig som 1678 [fotnotemerke] ; hvis Fotnote: K. Rovsing, Retskrivnings-Spørgsmaalet, Kbh. 1871, s. 46. Fotnote: E. Jessen i Tidsskr. for Philologi og Pædagogik, V (1864), s. 205; K. Knud- sen, Haandbog i dansk-norsk Sporglære, 1856, s. 168; K. Knudsen, Nogle språk- og skolespørsmål, 1869, især s. 33 ff. Jfr. Hjalmar Falk og Alf Torp, Dansk- Norskens syntax, 1899, s. 13 f.; Verner Dahlerup, Det danske Sprogs Historie, 1896, s. 33 og 62. Fotnote: Henrik Gerner, Det danske Sprocks Skriffverictighed, 1678, s. 93 ff.; samme forfatters Et kort Begrib paa det beste oc zirligste Danske Sprocks Lyst oc Artig- hed, 1690, s. 49. SIDE: 220 nytte allerede i 1743 blev stemplet som overtro [fotnotemerke] ; som den gang kun "nogle få" skrev, og "aldrig nogen, enten lærd eller ulærd, ud- talte, ei en gang en prest fra sin prædikestol" [fotnotemerke] . De store bokstaver! Paryktidens påfund -- ; som først med Holbergs boktrykkere kom til en nogenlunde regelmæssig bruk i vor skjønlitteratur [fotnotemerke] , og i opbyggelsesskrifter og folkebøker trængte endda senere igjennem: til og med så sent som 1819 trykte det kjøbenhavnske vaisenhus sine eneberettigede bibelutgaver med små begyndelsesbokstaver [fotnotemerke] ! Fotnote: Højsgaard, Tres faciunt collegium . . . . Om nogle Stykker i den Danske Orthographie. Af en Dasnk Patriot. Første Prøve, 1743, s. 16. Fotnote: Sammesteds s. 20: "aldrig nogen, enten Lærd eller ulærd, ey engang en Præst paa sin Prædike-stoel, siger de elske, i Steden for de elsker, uden det skal være rart og underligt, enskiønt nogle faa skriver saaledes; og om nogen af dem taler i det Fald, som de skriver, da lader det kierlingagtig for andre." Fotnote: De store bokstaver blev den gang betragtet som en slags typografisk pryd, omtrent som initialer eller friser; det var ikke forfatterens, men boktrykkernes sak at stelle dermed. Overhoved hadde sættere og korrektører i ældre tid en meget betyde- lig magt i retskrivnings-anliggender. Den retskrivning som nu går under Holbergs navn, er hans boktrykkeres, og i adskillige stykker en væsentlig anden end hans egen. Alt hvad der er bevaret av breve og mauskripter fra Holbergs egen hånd viser således -- foruten en omtrent gjennemført bruk av dobbeltkonsonant i utlyd efter kort betonet vokal -- at han kun ytterst sjelden anvendte store bok- staver, undtagen i egennavne, titler og ofte fremmetord (se avtryk eller faskimile hos L. Daae i Hist. Tidsskr. II, 1872; Dahlerup og Verner i Dania IV, s. 1 ff. og s. 96; Chr. Braun, Holbergs Epistler V, 1875, s. 302 ff. og 351. Jfr. Dahlerup, Det danske Sprogs Historie, s. 68). Liebenbergs fremstilling i hans Betænkning, over den holbergske Orthographi, Kbh. 1845, er i flere henseender skjæv og misvisende, fordi han går ut fra den underlige tro at Holberg hadde to ortografier én i brevveksling og til privatbruk, og én når han trådte frem for offentligheten (jfr. Julius Martensen, Holbergs Komedier I, 1897, s. 253). Boberg, Den danske retskrivnings historie, 1895, og Vodskov, Dr. E. Jessens "Forsmædelige Skandale", 1890 (s. 94 og 86) savner kjendskap til holvergs egen retskrivning. Like før sin død synes Holberg ellers at ha bøiet sig for en sterke tendens i retning av store bokstaver som fra nu av gjorde sig gjældende hos samtiden (Mindre poetiske Skrifter, udg. af F. Liebenberg, 1866, s. 441). Fotnote: N.M. Petersen, Samlede Afhandlinger, III, s. 376; Viggo Såby i Dania, VII SIDE: 221 Vi behøver ikke at gå til byskriveren i Peder Paars, som "da han et i foruden tøddel så, skreg: Inden stakket tid et barbari vi få"! Vi kjender selv retskrivnings-sakens evne til at sætte sindene i brand; kjender den fra ganske nært hold. Og likere er det heller ikke i andre sprogsamfund. Nordens største sprogmand i dette århundred, Rasmus Rask, forløftet sig på den danske retskrivning, blev en ensom, tilsidesat mand, og græmmet sig til slut ihjel. Og i vore egne dager, for nogen få år siden, har vi fraSverige hørt opkaste -- for ramme alvor opkaste -- det spørsmål, om ikke en av landets første sprogforskere i nu- tiden var uskikket til universitetslærer, fordi han hadde tat sig for at velte på den samme sten . . . .Eller, for at ta et lysere eksem- pel, også fra Sverige: Det svenske akademi (som ikke altid har været konservativt) hadde git nogen av sine medlemmer i opdrag at utarbeide en avhandling om "svenska stafsättet", og de hadde mønstret ut bokstaven c, hvor den lyder som k i fremmetord [fotnotemerke] . Dette kom Gustav IV Adolf for øre, og hvad der da hændte, for- tæller et av kommisjonsmedlemmerne selv om [fotnotemerke] : Man hadde over- Fotnote: (1900), s. 4 f. I det 16. og 17 århundredes bibelutgaver findes den samme "løier- lige og springske" blanding av store og små begyndelsesbokstaver som i andre samtidige skrifter. Men fra begyndelsen av det 18. årh., da bibelen første gang utkom på vaisenhusets forlag, blev alle autoriserede utgaver trykt med små bok- staver, like til utgaven fra 1819, hvor det gamle testamente er sat med små bok- staver, det nye testamente derimot, som netop hadde gjennemgåt en revisjon, med store. Bidrag til de store bokstavers historie i Danmark i forr. årh. fines bl.a. st. hos Højsgaard, Accentuered og Raisonnered Grammaatica, 1747, s. 128 f. og 112; samme forfatters Concordia res parvæ crescunt, 1743, s. 26; Rask, Dansk Ret- skrivningslære, s. 127 f.; N.M. Petersen, Saml. Afhandl. III, s. 382; osv. Først "i Løbet af det 18. Aarhundredes sidste Halvdel" blev bruken av store begyndelses- bokstaver "saa at sige eneraadende" i litteraturen (Dahlerup, Det danske Sprogs Hist., 1896, s. 90). Fotnote: Svenska Akademiens Handlingar, I (1801), s. 213 ff. Fotnote: C.G. af Leopld. Anført efter Adolf Noréen i Nystavaren, I (1886), s. 12 Leopolds fortælling er trykt i Samlaren for 1880, s.67. SIDE: 222 tydet hs. maj. om, at siden bokstaven c var forkastet, måtte den første og vigtigste av alle bøker, Abc'en, herefter hede Abd. Kongen blev grulig opbragt. Han hadde sollt Wismar, Pommern var i fare, Finland stod gang på gang på spil; men da det gjaldt den tredje bokstav i det svenske alfabet, da vågnet følelsen af en svensk konges pligter hos hs. maj., og han besluttet at utfolde hele sin magt til forsvar for dette riksklenodie. "För min del" -- sier meddeleren -- "angifven såsom upphofvet till hela detta orthographiska riks- tumult, hvarigenom fäderneslandet hade varit hotadt med förlusten af en ärorik bokstaf, lemnades jag åt mitt öde, med nåd till lifvet, så länge jag var i stånd att -- med tillhjelp af de öfriga tjugotre bokstäfverna -- uppehålla det". -- Det lykkets ham virkelig i ad- skillige år. Men i unåde faldt han, og av ubehageligheter fik han mer end nok. Så det hadde sikkert været vel så godt for ham om han hadde fulgt Holbergs gyldne regel [fotnotemerke] og ikke indlatt sig "udi proces med den bogstav c". Den er som sine brødre en høist stridbar herre [fotnotemerke] . Men hvad er det da som gjør dette emne så ømtålig at røre ved? Hvad er det som sætter alle sind i fyr og flamme? Som bringer de klokeste mænd til at rykke i marken -- både for og imot -- med de mest halsbrækkende grunde? Fotnote: Holbergs "Orthographiske Anmerkninger" (fra 1726) i hans Mindre poetiske Skrifter (utg. av Liebenberg 1866), s. 270. Fotnote: Se "Klage, indgiven af den gamle Bogstav C paa Rigsdagen udi Regensborg," i Bruuns utg. av Holbergs Epistler, III, ep. 250: " -- -- Jeg paastaaer, at min Contra-Part den Bogstav K maa betale Processens Omkostning, og at den saaledes til Straf fremdeeles maa indskrænkes, at den midt udi et Ord ikke maa lade sig indfinde uden under min Anførsel; saa at i Steden for et dobbelt kk, som adskil- lige Skribentere have begynt at betiene sig af, stedse maa brukes ck, osv. Jfr. Gerner, Skriffverictighed, s. 38, som i fuldt alvor sier: "Haffver C hafft sit Bor- gerskab saalenge hos hos, da bør det oc med all rette haffve sit Forsvar hos os, effterdi det indtet haffver begaaed, hvormed det sin Borgerlige Rett kunde forspilde". Gerner er i det hele en stor ven av "bogstaffvernis offverflødighed, hvilket er en herlighed", at ville fjerne de overflødige fra vort alfabet er ikke andet end "een modvillig Egensindighed" (s. 60). SIDE: 223 Med grunde som f. eks. den sidste danske for store begyndelses- bokstaver, den at den rike brevlitteratur efter berømte mænd og kvinder ikke kan trykkes, eller blir uforståelig, hvis de store bok- staver avskaffes [fotnotemerke] . Eller den vittige svenske grund mot at skrive Christus medK [fotnotemerke] : at "i denna k-teckning uttrycker sig onekligen vanvördnad för Frälsaren". Eller som den gamle til bedste for stumt e: at vort øie "fornærmes ved ordenes altfor magre figur", ved at skrive ko og ø i steden for koe, øe [fotnotemerke] . Altsammen grunde som nok kan gjøre andre end Peder Paars "hovedsvimlet", og som Holberg snerter på sin lune måde, når han sier [fotnotemerke] : "Hvis jeg intet andet argument havde, vilde jeg sige at ligesom den vokal i har rangen for y udi alfabetet, så børden også bruges for den anden udi alle ord hvor den tilbyder sig at gjøre samme tje- neste". Ja hvad er det som overhoved gjør at reformbestræbelserne på dette område går så tungt og trått og småt, og det skjønt de, hos os f. eks., i vor fælleslitteratur, dukker frem allerede omkring 1650, og endda de tæller navne som Højsgaards og Rasks? Som Fotnote: E. v. d. Recke, Store og smaa Bogstaver, Kbh. 1888, s. 32. -- Langt urime- ligere end Recke's ofte søkte argumentasjon er hårkløverierne i Th. Scheelunds skrift "Om dansk Retskrivning med særlige Hensyn til de ministrielle Retskriv- ningsregler af 1888-89", I, Kbh. 1892. -- De bedste gjendrivelser av den tanke- gang som ligger til grund for begge skrifter, er Karl Verners og Viggo Såbys av- handlinger om "Store og små bogstaver" i Dania IV, s. 82 ff. og VII, s. 1 ff.; også Vodskov, Dr. E. Jessens "Forsmædelige Skandale", 1890, s. 76 ff. har mange gode bemerkninger. Fotnote: Finemann, Svensk språklära, 1858. Anført av Hazelius, Om svensk rätt- stafning, II, s. 190. Fotnote: Abrahamson hos N.M. Petersen, Bidrag til den danske Literaturs Historie, 2den Udg., V, 2, s. 142. "Retskriviningen skulde altså give Ordene Fylde og em- bonpoint", lægger Petersen til. Også i Tyskland har denne æstetiske følelse fundet uttryk, således allerede hos Adelung, som mener at ordene ellers "ein zu dürres Aussehen haben würden" (W. Willmanns, Die Orthographie in den Schulen Deutsch- lands, 1887, s. 105). Fotnote: Orthographiske Anmerkninger, 1726 (i Mindre poetiske Skrifter, 1866, s. 269). SIDE: 224 gjør at resultaterne endnu ikke er blit flere og større; at der har måttet hundred, to hundred års utsæd til, før groen skjøt op i dagen? Man kan svare, at det mangen gang har været reformforslagenes egen skyld; at de mangen gang har været umodne, mangen gang ugrundede; man kan si, at de ofte har villet ta altfor meget med på én gang; man kan peke på skriftformens naturlige konservatisme, på vanens vældige magt -- på dette og på meget mere. Men alle slike svar rammer ikke kjernen, alle sammen gir de dog til slut bare en enkelt side, en brøkdel, av det rette. Troskampe og retskrivningskampe har ikke bare ytre likheter, i den måte de føres på, i den hadskhet og harme de avføder. De har også fællespunkter i sine årsaker, og det er denne likhet i årsak som fremkalder likheten i virkning. Det er en gammel iagt- tagelse, at det religiøse indhold til en viss grad er uavhængig av sin iklædning, av den dogmatiske form det har fåt. Form og iklædning skifter med den fremadskridende erkjendelse; indholdet vedblir -- eller kan ialfald vedbli -- at være det samme. Men for den store mængde står saken anderledes. For den smelter indhold og form uadskillelig sammen, så den tar begge for ett, ikke kan tænke sig det ene uten det andet, og derfor holder enhver form- ændring for en indholdsændring. Noget slikt er det som finder sted på retskrivningens grund. Hvad er skrift? Skrift er en optisk gjengivelse av tale, et sprog for øiet, som talen er det for øret. En sån synlig avbildning av talen kan ske på flere måter. La mig her bare nævne ordskrift og lydskrift. Ordskrift -- hvor hvert ord har sit eget vilkårlig vedtagne tegn; som vore taltegn SIDE: 225 (1, 2, 3, osv.) eller som kinesernes skrift. Lydskrift -- hvor hver bokstav bare repræsenterer en enkelt lyd. Vor skrift er lydskrift; den går ut fra en gjengivelse av talens enkelte lyd. Enten bokstavene er vort almindelige latinske alfabet, eller de er græske eller russiske, det gjør ingen forskjel; alle har de en vedtat lydværdi, og kan derfor sættes sammen så de repræsenterer talelyd -- på samme måte som vore pengesedler har en vedtat metalværdi og derfor kan repræsentere guld og sølv. Men nu består vor tale ikke bare av de lyd som bokstavene peker på: Et uttalt ord er en sammenhængende bølgerække av lyd, en række hvis enkelte lyd umerkelig og gradvis går over fra den foregående til den efterfølgende. Ja selv det enkelte ords lyd- bølger går på samme vis over i nabo-ordenes, så hele sætningen danner en fortløpende lydrække. Oprindelig skilte man derfor heller ikke i skrift ordene fra hverandre, hverken ved skilletegn eller ved de små mellemrum som nu brukes mellem ordene; man skrev i ett. Tænker vi os et brev eller en hel bok skrevet på denne vis: IBEGYNDELSENVARORDETOGORDETVARGUD -- så forstår vi hvor utjenlig en slik skrift var. Sammenhængende lydbølger som glider over ihinanden, lar sig ikke praktisk uttrykke i skrift. Man må nøie sig med at betegne de lyd som danner de kjendeligste og mest fremspringende punkter i talens lydrække, -- og disse tegn, det er just vore bokstaver. Vor skrift blir altså nok lydskrift, men en meget ufuldkommen, grov lydskrift; de finere avskygninger og overgange i lydlegemet, dem har vi ikke betegnelse for. Det hele blir en konturtegning. Men så omtrentlig den er, denne lydskrift, er det ikke så få eller små krav den stiller både til læsende og skrivende. Ethvert skrevet ord kan betragtes fra tre sider: med hensyn til bokstaver (lydtegn), med hensyn til lyd, og med hensyn til betydning. De to sidste momenter -- lyd og betydning -- tilhører egentlig det talte ord, og det er først ved en overførelse fra taleordet at skriftordet blir delagtig i dem. Tar jeg ordet" stor", så ser vi først de fire lyd- tegn: s, t, o, r; disse tegn minder os om de lyd vi uttaler ordet SIDE: 226 med, og derved fremkaldes bevisstheten om hvad ordet betyr, d. v. s. begrebet "stor". Eller omvendt -- dersom ordet skal skrives, ikke læses; så må det først opløses i sine lyd, og når man har gjort op med sig selv hvilke lyd der er de mest fremtrædende, tar man de tilsvarende bokstaver og sætter sammen, til ordet er færdig. Det er klart at dette er en lang og indviklet fremgangsmåte, som hverken kan gå fort eller sikkert fra hånden; den medfører både sinking, vakling, og feiltagelser. "Ja", sier De, "men slik skriver og læser vi slet ikke! Vi tænker ikke hverken på bokstaver eller på lydopløsning eller alt det andre. Vi tænker på meningen!" Og De har ret; for en stor del ialfald. I det store tat skriver De ordene mekanisk, instinktmæssig, som efter en ind- givelse, uten tanke på lyd eller uttale, uten anelse om hele denne sammensatte proses jeg netop skildret. Men -- ikke sandt: det hænder at selv De har bruk for ord som De ikke husker skrive- måten av, kanske aldrig har set skrevet? Hvad gjør De så? Jo, De stanser, De lemmer ordet op, undersøker lydene, tænker efter om De kjender noget sidestykke, nogen analogi, og på grundlag av alt det-der gjør De så op en skriftform for ordet. Med andre ord: De bruker hele den utførlige fremgangsmåte som De ikke vilde kjendes ved. Og like fuldt kan utfaldet stundom, bedrøvelig nok, bli så som så. Jeg tænker mig De skal skrive til en tømmermand og be ham komme og dikte en væg for Dem; skal De så skrive dikte med k eller med g? -- Eller De skal skrive i en avis om fortågs-retten. Skal De så stave fortåg, fortog, fortaug, fortau? eller kanske formen fortå, som man også kan se? -- Eller De skal skrive til Deres stedmor. Uttalen er stemor. Men skal De bokstaverestemor, stedmor, stiv- mor, stifmor (eller kan hænde oveni kjøpet -moder)? De fleste vil uten tvil vælge stedmor -- det gir da en mening. Men netop dermed tar manden eneste av disse skrivemåter som er urigtig efterordets historie (om end rigtig efter vor sprogfølelse). -- Eller SIDE: 227 sæt at det var ordet spilkum som De hadde bruk for, men ikke visste om De hadde set i skrift. De grunder: Er lyden spil-, spel- eller spøl-? er den -kum eller -kom? Byfolk tænker vel straks på kum, brandkum -- det vét vi skrives med u. Men nu det første led? Vokalen er kort; men er den i, e, eller ø? og hvad betyr dette spil, spel, spøl? Med lidt omløp i hodet falder De kanske på verbet spilde og skriver spildkum. Og det var jo ikke så dumt; men rigtig er det ikke. At dette led hænger sammen med spyle, falder knapt nogen ind, dersom han da ikke har sprogdannelse og kan tysk. Se, slik vil der altid være tilfælde hvor vi er nødt til at stanse og analysere. Og hvorfor? Jo, enten fordi vi bare kjender ordet som taleord, ikke som skriftord, eller fordi vi ikke mindes skriftformen, eller også fordi vi kjender flere forskjellige skriftbilleder av ordet. Har ordet bare én skriftform, og hadde vi denne faste skrivemåte i hodet, så stoppet vi ikke op; så skrev vi disse ord likeså sikkert og ubevisst som alle de andre, og vaklet ikke mellem trussel og trudsel, onn og ånn, sviske og svedske, skjele og skele, jordmor og gjordmor, sjofel og schofel, krøke og krøge, kneik og knæk -- og hundrede andre. Men dette forhold -- hvad vil det si andet end at når vi skriver flytende og uten refleksjon, da bruker vi gamle hukommelses- billeder av ordenes skriftform? Uten at vite av det. Vi tror det er lyden vi gjengir; og så er det synsbilleder. En stor mængde ord har vi nemlig så mange ganger set skrevet, og selv skrevet så mange ganger, at den vanlige skrivemåte av dem har fotografert sig i vor hjerne, og sidenefter bestemmer vor retskrivning uten at vi er os det bevisst. Ganske som når barn lærer at tale: Det de da lærer, er jo at knytte betydning til forskjellige lyd- billeder; på samme vis kan man lære sig til at knytte betyd- ninger direkte til skriftbillederne -- uten at gå omveien om de enkelte lyd. Sammenlign Deres færdighet i læsning med en uøvet almues- mands, én som litet har lært, litet har læst. De kjender den halv- høie syngende måte han læser på, også for sig selv. Hvad for- SIDE: 228 tæller den? Jo, at han er så litet vant med skrift at han ikke helt kan undvære lydbilledet -- talen -- som mellemmand mellem skrift- billede og betydning; skal han forbinde nogen klar forestilling med det skrevne, må han først omsætte det i lyd, da først går meningen op for ham. -- Jo større øvelse, des større færdighet. Støter vi ikke på ukjendte ord eller rent uvante stavemåter, så læser vi ganske anderledes. Uten tanke på uttale og lydbilleder. Læser skrift omtrent som vi læser tal (1, 2, 3), d. v. s. som ordskrift, ikke som lydskrift -- for taltegnene er ordskrift av egteste slags, akkurat som kineserne skriver. Tjen mig i at gjøre prøve på hvad jeg har utviklet: Forsøg og skriv Deres dagligtale -- bymål eller bygdemål -- lydret, efter ut- talen! Det vil ikke bare gå småt og trått. Har De ikke prøvd det før, så indestår jeg for at De ikke løser opgaven. De omgår den. De kommer uvilkårlig til at la Dem påvirke av Deres erin- dringsbilleder fra skriftsprogets skrivemåter. Og det gjør De, just fordi Deres læsefærdighet har lært Dem at knytte ordenes betyd- ning umiddelbart til de indøvede skriftbilleder, uten at ta lydbille- derne til hjælp. Og det er grunden til at vi kan overse til og med store modsigelser mellem talelydene og de lyd som vor beteg- nelsesmåte angir. Altså: Vor skrift blir ikke bare lydskrift, den blir også ordskrift; lydskrift og ordskrift på én gang. Efter sit råstof -- d. v. s. med hensyn til bokstavene -- er vor skrift lydskrift for alle og enhver. Lydskrift er den dernæst i hovedsaken for begyndere og halvlærte; delvis også for de øvede, nemlig med hensyn til slike ord hvis faste skrivemåte man ikke kjender. Derimod er skriften væsentlig ordskrift for den utlærte og øvede med hensyn til alt som er gjængs og kurant i skrift; og desuten delvis for den ulærde, hvad det aller almindeligste ordforråd vedkommer. Lot fremgangsmåten sig ikke korte på denne vis, -- gik ikke skriften ved øvelse mer og mer over til ordskrift, da vilde det sim- pelt hen være uråd at skrive eller læse med hurtighet og lethet. SIDE: 229 Skulde vi opløse hvert eneste ord i dets lyddele hver gang vi skrev, så vilde vor opmerksomhet kløve sig mellem meningen og den brysomme disseksjon av lydlegemet; vi vilde i ett væk sinkes og snuble. Skriften er upraktisk dersom den drar tanken bort fra indholdet hen på skriftbilledet. Den må være umerkelig. Som en klar vindusrute: jeg vét ruten er der, men jeg ser den ikke -- jeg ser igjennem den. Når skriften således mer og mer mister sin karakter av lydskrift for os, er der følgelig foregåt en utvikling just i praktisk interesse, og av uberegnelig vigtighet. Den er det som gjør at der kan danne sig en fast skrivebruk. En stadig fastere og sikrere. Man falder ikke længer på at skrive substantivet "mand" uten d, eller pro- nomenet "man" med d -- endda både ord og lyd er de samme. For man skriver ikke længer ordene efter lyden, man skriver dem efter synsbilleder, efter mønstre. Man skriver ikke længer væsentlig lydskrift, man skriver mer og mer ordskrift -- skjønt med lydtegn. Og det er det vi kalder retskrivning [fotnotemerke] . Navnet er -- i parentes sagt -- ikke videre heldig. For "ret- skrivning" betegner slet ikke den skrivebruk som er den rette; det betegner i det høieste en som har været rigtig -- den gang da skriftbilledet nogenlunde svarte til lydbilledet. Men rigtig eller urigtig -- i sit væsen repræsenterer det man kalder retskrivning en stor mekanisk lettelse av skriveprosessen. Fotnote: Denne utvikling om skriften stemmer i det væsentlige med, og støtter sig til dels til de fremstillinger som findes i H. Paul, Principien der sprachgeschichte, 2. Aufl., 1886, kap. XXI, "Sprache und schrift"; i samme forfatters Zur orthogra- phischen Frage, 1880, s. 4 ff., især s. 12; i J.A. Lundell, Om rättstafningsfrågan, 1886, s. 45 ff. og 74 ff., og i H.S. Vodskov, Dr. E. Essens "Forsmædelige Skan- dale", Kbh. 1890, på flere steder, især s. 17 ff. Jfr. Hjalmar Falk, Reform af ret- skrivningen, 1899, s. 4 f. og Lundells foredrag på "Sjunde Nordsike Skolmötet i Stockholm 1895", I, s. 346 f. SIDE: 230 Og dog -- bare fordele er der ikke ved en skrivebruk som slik emansiperer sig fra lyden og knytter taleordets betydning direkte til skriftbilledet. Skyggesiderne er store nok. Ti denne sammenknytning av skriftbillede og betydning er så fast, og sker så ureflektert, at vi i de fleste tilfælde ikke en gang tænker på om de lyd bokstavene repræsenterer, også er de samme lyd vi uttaler ordet med; ikke gjør os rede for at det skrevne ord, opløst i sine bokstavlyd, danner et andet lydbillede end det talte ord. Ta f. eks. ordet jeg. Vi kan skrive det hundred ganger om dagen, uten at det trænger til vor bevissthet at vi ikke skriver lydbilledet jæi, men jeg. Og på samme måte ikke av, men af; ikke mann, men mand; ikke sjinn, men skind; ikke troll, men trold; ikke kråpp, men krop; ikke tap, men tab; ikke tapp, men tap; ikke koke, men koge; ikke rope,men råbe; ikke ha, men have; ikke ta, men tage; ikke jikk, men gik; ikke sa og la, men sagde, lagde; ikke bokstavene, men bogstaverne -- og videre, i det endeløse. Der er blit en gapende kløft mellem vor tale og vor skrift. Og det vil si: at vi holder på at få to sprog. Ett på læben, og ett på papiret; ett naturlig, og ett kunstig; ett som stemmer med vor umiddelbare sprogfølelse, og ett som i mangfoldige stykker strider mot den. Så længe forskjellen mellem begge ikke er altfor stor, vil de færreste bli sig dette bevisst -- fordi vi nu en gang lever i den synkverving at det er vor tales ordlyd som skriftbillederne gjengir. Men når forskjellen har nådd et sånt omfang at den påtrænger sig os, da indtræder en anden synkverving: Vi begynder at tro at det er skriveformen som er den rigtige, og at taleformen er gal. Vor sprogfølelse forvildes av synet, av bokstavene. Skriften smitter av på talen og gjør den usikker. Og da er det ikke længer skriften alene som er et optisk sprog, SIDE: 231 et synssprog; ikke bare de trykte eller skrevne ordbilleder. Vort sprog selv, vor levende tale, står i fare for at bli "optisk" for os. Vi hører likesom ikke længer med ørene; vi hører med øinene -- mest og bedst med øinene. Og denne hørsel med øinene, den sløver vor sans for det virkelige sprog, for det som klinger i vore ører og lyder på vore læber; sløver den i des høiere grad, jo mere vi er vant til at omgåes med bøker og skrift. Folk flest tror jo virkelig -- og det ikke bare uoplyste -- at skriftsproget bør lede og styre talesproget; at talens avvigelser kun er hvad de foragtelig kalder "slurv og skjødesløshet". De vét ikke, eller husker ikke, at skrift i sig selv ikke er andet end tale i synlig form; at skriftsprogets ordbilleder også kun er talesprog, men gammelt talesprog, vore bedstefædres og olde- fædres talesprog. De vét ikke, eller husker ikke, at vor tids sprog likeså litet har at rette sig efter vore fædres, som vore efterkom- meres efter vort; at hver slegts sprog kun har én lov, én dommer: sin egen levende sprogfølelse -- den er suveræn og inap- pelabel. De vét ikke, eller husker ikke, at skrift og tale har samme hovedopgave, den at være meddelelsesmidler; vet ikke, eller husker ikke, at til at løse denne opgave blir skriften mindre og mindre skikket, hvis den tynger og vanskeliggjør tankemeddelelsen ved forældede ordbilleder; hvis den ikke bøier sig for de væsentligste og vigtigste av de ændringer som sprogutviklingen har gjennem- ført; hvis den ikke vil tale vor tids sprog, men holder fast på vore forfædres. Folk vét det ikke, eller husker det ikke -- og somme vil ikke huske det. Derfor tror de at man ændrer sproget når man æn- drer skrivemåten; når man ændrer skrivemåten just i over- ensstemmelse med sproget! Se, dette at det skrevne ords form for vor bevissthet smelter smelter sammen med det talte ords betydning, uten tanke på det talte ords lyd; dette at man mer og mer begynder at høre med øinene, og derfor sløves i sin opfatning av det levende sprog -- det er dette som skaper den seige, uryggelige motstand mod al reformering på SIDE: 232 dette område; som avler al bitterheten og ufordrageligheten i ret- skrivningsstriden. Folk tror jo at de er i sin gode ret. Tror at der "øves vold" mot dem og mot sproget: at alle disse ændringer bare kommer av egensind og klåfingrethet, av det Holberg kalder "capricer" udi ortografien. Og så -- smekker de os over fingrene . . . Men det er også dette som gjør ændringer i skrivebruken til så vovelig en sak. Alle andre indvendinger beror mer eller mindre på fordom og tankefloker; men det at skriften til en viss grad må bli ordskrift for os, deri ligger en stor og vigtig sandhet. Og jeg vil ikke negte at sproglige fremskridtsmænd stundom synes mig at glide hen over denne sandhet på harelabber. Men også kun ordskrift til en viss grad. Næsten i alle stridsskrifter fra vore retskrivningskampe vender den tilbake i en eller anden form, den bekjendte uttalelse av Hol- berg [fotnotemerke] : "Hvad kan være hæsligere end at enhver skriver og bog- staverer ligesom detfalder ham ind? Om visse autoriserede mænd tog sig for at give ortografiske regler, vilde jeg være den første til at rette mig derefter, endskjønt jeg, efter mit tykke, kunde give bedre raison til en og anden ting. Ti ligesom det er bedre at leve under hårde love end under anarki, så er det smukkere at alle skriver på én måde, skjønt mindre bekvem, end at enhver bogstaverer ligesom han får indfald til." Et hjertesuk som nogen hver kunde være fristet til at istemme, ikke sandt? Ja, var det så sandt bare litteraturen en hadde at ta hensyn til i retskrivnings-spørsmålet, og var skriftsproget bare litteraternes eie! Da kunde det endda ha noget for sig at si: Heller en dår- lig men fast retskrivning, end en vaklende og god. Fotnote: "Orthographiske Anmerkninger", 1726 (Mindre poetiske Skrifter 1866, s. 263). SIDE: 233 Og dog -- selv da: tar vi Holbergs utsagn efter ordene, så vilde det nok vise sig at det sidste snart blev værre end det første; selv for litteraturen og for de dannede. Still sprog og skrift op mod hinanden! Tænk på sprogets rastløse foranderlighet; hvorledes det ændrer sig og forynger sig, uvilkårlig og ustanselig, fra slegt til slegt og fra sted til sted, til alle tider og overalt. Husk denne evige ubevisste bevægelse fremad, som går sin gang så temmelig uavhængig av vor vilje; uundgåelig som bræens síg. Og tænk så på skriftens døde ubevægelighet. På de faste, én gang vedtagne hukommelsesbilleder, dette livløse konvensjonelle, som kan uttrykke alt det færdige i sproget, alt som har vekst og alder, men som ikke har betegnelser for det nye, det unge og groende; som slæper med sig fanget fuldt av tørre utlevde kvister; og som ikke kan ændres uten at De eller jeg sætter os som mål at forandre den. Still det levende sprog og den døde skrift op mod hinanden, og De ser straks at de to prinsipper er modsatte; at der må bli et økende gap mellem de konstante skriftbilleder og de skiftende lyd- billeder, mellem det som er fremadskridende og det som er stille- stående. Se derfor er det heller ikke hvilken som helst ordskrift som er at foretrække for lydskriften. Utoveren viss grænse er ordskriften alt andet end vinding. Derpå har vi talende eksempler i engelsk og fransk med deres barbariske ret- skrivning. Der kan ikke være tvil om at lydbilledet "vi er blit tat" er lettere både at lære og skrive og læse end skriftbilledet "vi er blevne tagne", "vi er blevet tagne", "vi er blevet taget" -- eller hvad dette skriftbillede nu for øieblikket er. I samme mon som skriftbilledet står lydbilledet nær, i samme mon stiger skriften i skikkethet og brukbarhet. Holberg selv kjender jo en "bekvem" og en "mindre bekvem" retskrivning. Nei, ligger ordets skriftbillede for fjernt fra talebruken, så gjør jo dette just at jeg blir opmerksom på ulikheten -- så sandt da ikke skriften ganske har forkvaklet min sprogfølelse, og SIDE: 234 jeg selv er blit som en bok -- . Gjør at jeg blir mig forskjellen bevisst.Og det vil si at skriftbilledet ophører at være ubevisst ordskrift for mig. Og i samme øieblik er for- delen ved ordskriften tapt, og ikke stort andet end skyggesider til- bake. Da sitter jeg der jo med en distraherende skrivemåte, som spænder ben under min tanke, en skrivemåte som er unødig tung at lære og unødig tung at bruke, langt tyngre end den behøvde. Det hjernearbeide jeg må præstere for at finde skriftbilledet, eller for at holde det ut fra min tales lydbillede, går ikke længer av sig selv, jeg må reflektere; -- ikke at tale om at det muskel- arbeide som dernæst må til for at skrive ordbilledet, også går tyngre og føles større, når skrivningen ikke længer glider ubevisst. Bortset fra vanskeligheten ved at lære en slik skrivebruk, har den mer end nok mot sig deri, at den er tung og tidsspildende og ubekvem for både skrivende og læsende: Et kraft-tap for lærd som for læg -- En nedsættelse av skriftens meddelelsesevne -- Og på samme tid en svækkelse av skriftens liv og friske natur- lighet. Ti det er i talesproget alle skriftsprogets kilder utspringer. Gror løpet til og mindsker talens indflydelse, har et skriftsprog så let for at stivne og forbene sig, ikke alene i forældede ordbilleder og bøiningsformer, men også i ordvalg, i vendinger, i syntaks; bli blekt og blodløst og kunstlet; bli "papirmål". Og det tap vil ikke mindst svie til digtning og litteratur -- for det rører ved sjælen i ordets kunst. Ikke engang for litteraturen vilde vi derfor slippe ut ved at ta Holbergs tanke til rettesnor. Den har i det høieste gyldighet for den slegt som alt er indeksersert i skrivning og læs- ning; alle slike kan, om de skal skifte skrivebruk, komme ut i lignende tvil og usikkerhet, som når deres gamle retskrivning hører op at være ubevisst ordskrift for dem. Kun den slegt SIDE: 235 kan til nød stå sig på "at skrive på én måde, skjønt mindre bekvem". Men det er sandt: den gamle skrivebruks ret vilde bli noget mer omfattende, og jeg vilde i noget videre utstrækning sande Holbergs ord, hvis her bare var tale om litteraturen og littera- turens mænd. Men det er just det det ikke er. Man snakker så ofte som om retskrivningen bare angik litteratur og videnskab. Ja vist angår den dem -- der er intet i verden som ikke "angår" videnskaben. Men noget særlig videnskabelig eller litterært spørsmål er retskrivningen ikke. Den er i bund og grund en praktisk sak, "hvis løsning er videnskaben som videnskab aldeles likegyldig [fotnotemerke] " -- om det end kræver videnskabelige forutsætninger for at lykkes. Videnskabsmanden vil, gud bedre, oftest si som Per degn: "Jeg vilde ikke miste det latin jeg kan for hundrede rigsdaler". Er det en svært rimelig mand, vil han si med en svensk professor [fotnotemerke] : "Vi dannede, som alt kan stave -- på vor dårlige måte -- , vi har absolut intet gavn av en retskriv- nings-reform, bare møie; hvis vi derfor tænker på vor fordel, bør vi slet ikke reformere". Og var spørsmålet bare litterært og viden- skabelig, kunde der være nogenmening i at tale så -- og der- med henskyte reformen til en kommende slegt, som måtte Fotnote: Lundell, Om rättstafningsfrågan, s. 77; samme forfatters foredrag på Nord. Skolmötet i Sthlm. 1895, I, s. 333 f.; Paul, Zur orthogr. Frage, s. 28; Vodskov, s. 14; Adolf Noréens fortræffelige Rättskrifningens grunder, 1892; osv. Jfr. Karl Verner i Dania IV (1897) s. 84-6, og Lundells drastiske sammenligninger i hans foredrag på Nord. Skolmötet 1895, I, s. 344 f. Fotnote: Adolf Noréen i Nystavaren, I (1886), s. 15. Noréen fortsætter umiddel- bart således: "men de som icke kunna stafva, och med vår nuvarande ortofrafi, aldrig kunna komma at stafva "riktig" -- och dessa äro det vida öfervägande flertalet af vårt lands befolkning -- det är för deras skull reformen skall ske." SIDE: 236 finde striden mellem tale og skrift altfor utålelig, også for litte- raturen. Der har været en tid da spørsmålet væsentlig var litterært. Men den tids forhold var vidt forskjellige fra nutidens. Den gang var dannelse fåmands-dannelse, og med undtagelse av folkebøker og gudelig læsning rak litteraturen ikke ut over de fåtallige høiere lag; den store mængde stod utenfor. Det var enevældets og embeds- styrets tid. I vore dager er samfundet bygget på selvstyre, på ret og pligt for alle til at ta del i avgjørelsen av samfundets interesser. Det forutsætter folke-dannelse, ikke fåmandsdannelse. Hvad der nogenlunde kunde gå an for en liten oligarkisk avsluttet flok med mangeårig skoledressur, blir en nødstilstand for de brede folkelag i et demokratisk samfund. Jo nødven- digere det er blit at kunne læse og skrive skikkelig for snart sagt hvert menneske i landet, des flere er detsom lider under denne fortvilede strid mellem synsbillede og lydbillede, tale og skrift. Den lægger told på oplysning, den gjør veien til dannelse endda tyngre og trangere for dem hvis skoletid er tilmålt i knappeste lag, og som derfor i og for sig har vanskeligere end vi for at nå op. Det er en uret mot dem. Men det er også en fare, og det for hele samfundet. Ti lar man veien gro for trang, så kan det straffe sig hårdt, når denne samme mængde taler det avgjørende ord i vor indre og ytre utvikling. Og disse interesser -- er de ikke ganske anderledes væsentlige end alskens "litterære hensyn"? Nei, retskrivnings-saken er og blir en praktisk sak -- likeså vist som skriftens opgave er den praktiske at være et meddelelsesmiddel. Skriftens mål er praktisk, derfor må skriften selv efter evne være praktisk. Og praktisk er skriften først -- når den er let at lære, let at skrive, let at læse. Retskrivning bør være letskrivning. Det er netop det det gjælder: at få den så "bekvem" som mulig. Bekvemmest mulig for så mange som mulig. Få den slik at den mere tar sigte på det store fællesmål end på de mindre særmål, SIDE: 237 mere på folkedannelse end på fagdannelse, mindre tjener "litterære" og "historiske" hensyn end landshensyn. Og under denne synsvinkel blir retskrivningsspørsmålet følgelig først og fremst et pædagogisk og sosialt spørsmål. Det rører ved en nerve i skolesaken og i samfundsutviklingen. Gamle Højsgaard -- universitetspedellen og grammatikeren fra forrige århundred; som hadde en ganske anden indsigt i det danske sprog end alle Kjøbenhavnsprofessorer på hans tid -- allerede han har gjort den fornuftige iagttagelse [fotnotemerke] , at "det er ingen dyd ved noget sprog at det har mange unyttige og unødvendige observationer at plage børn og enfoldige med". Likesom det er "imod al forsigtighed og klogskab at ville gå på lange og vanskelige krum- veie til et sted, når man kan komme derhen på en gjenvei, som er ligeså tryg som den er kort og magelig". Han var et klart hode, den gamle pedel, som forstod at også i sprogets og skriftens verden er 20 kilometer dobbelt så langt som 10, 4 bokstaver dobbelt såmeget som 2. Men han var også en varmhjertet oplysningsven, og i sit arbeide for retskrivningen tog han først og fremst hensyn til de mange og de små, til hvad der kunde tjene dem bedst. "Jeg vilde gjerne unde mit fædernelands børn og ungdom" -- sier han [fotnotemerke] -- "en let og banet vei at lære det på som de burde lære." I forrige århundred står Højsgaard næsten alene med denne erkjendelse av retskrivningens betydning for menigmand og skole [fotnotemerke] . Fotnote: Højsgaards "Tres faciunt collegium. Nogle Stykker i den Danske Ortho- graphie. Første Prøve", 1743, s. 17. Fotnote: Højsgaards "Concordia res parvæ crescunt, eller Anden Prøve af Dansk Orthographie", 1743, s. 23 f. Fotnote: Sammenlign Gottscheds angrep på dem som i hans dage (han døde 1766) "prøver at gjøre skrivningen lettere for os, eller rettere sagt for pøbelen, SIDE: 238 I vore dager er det netop denne sakens vigtighet for folkeop- lysningen som er den røde tråd i reformbestræbelserne, ikke mindre hos os end i Sverige og Danmark og ellers. En av de mest fremtrædende talsmænd for saken iden sidste tid, kanske den som har behandlet spørsmålet med det videste omsyn og fra de fleste synspunkter, professor Lundell i Uppsala, har ikke bare med fete typer hamret den sætning fast [fotnotemerke] , at "en enklere og følgerigtigere retskrivning er en påtrængende nødvendighet for skolen og folkeoplysningen." Men han polemiserer også skarpt mot både meningsfæller og motstandere, fordi den pædagogiske side av reformen ikke kommer til sin ret hos dem, og klager over at selv sakens venner nøier sig med at utrede de abstrakt-teoretiske grunde for en ændring i skrivebruken. Like overfor motstandere klinger hans ord hvassere. Professor Tegnér, kunstneren blandt Nordens sprogmænd, hadde stillet de voksnes og dannedes ret op mot børnenes og menigmands krav på forenkling [fotnotemerke] . Han talte om dannelsesarbeidets fremgang i det store: "Vi får tålmodig underkaste os, om det viser sig at fremgangen kanske på dette punkt må kjøpes med en del -- barne-dags- verker." Lundell hugger straks ind [fotnotemerke] . "Dette ord, barnedagsver- ker", sier han, "det er en åpen protest mot tidens hele stræv for en bedre skoleoplysning. Ikke at tale om hvad det vel er vi underkaster os, derved at vi lar børnene gjøre dagsverker! "Barnedagsverker" -- det ord skulde stå som valgsprog over indgangen til hver skole, som motto på hver håndbok i pæda- gogik." Fotnote: ved at skaffe væk alt som kan volde vanskeligheter" (anført av Otto Hoppe i Ny- stavaren, I, s. 102). Fotnote: Om rättstafningsfrågan, 1886, s. 89, og samme forfatters "Olika ståndpunkter" i (Letterst.) Nordisk Tidskrift 1887, s. 292. Fotnote: E. Tegnér, Natur och onatur i fråga om svensk rättstavning, 1886. Tegnér har senere begrænset sin uttalelse (i Nystavaren, I, s. 60): det er det heles interesse man må ha for øie, de dannedes så vel som de udannedes, de ældres så vel som de yngres. Fotnote: "Olika ståndpunkter", Nord. Tidsr. 1887, s. 293. SIDE: 239 Jeg underskriver hans ord. Men jeg skulde ville lægge til: De voksnes og de dannedes ret repræsenterer bare en enkelt gene- rasjon, den som nu lever, som allerede er oplært; mens børnenes krav gjælder slegt efter slegt. Det har større vegt; og en stadig økende vegt -- efter hvert som kløften mellem skrive- form og taleform blir mer og mere gapende, og efter som selve skolens kundskapsstof stiger, og dermed kravene til barnets til- egnelse. Lundell drar sig ikke engang for at tilspidse sin tanke til en sætning som denne [fotnotemerke] : "Jeg skulde ikke lægge to pinder i kors for at bringe vor skrivemåte i overensstemmelse med teoriens krav, hvis der ikke ved denne skrivemåte klæbet ulemper av den betænke- ligste slags for skolen og for samfundet." Slik taler sund sans. Kan man sterkere betone at retskrivninger et praktisk spørs- mål? Og det er en av tidens betydelige fonetikere som gjør det, en av dem som selv har utdannet lydlæren i sit hjemlands sprogvidenskab! Men denne fonetiker er utgåt fra de brede folke- lag, han har selv båret sin del av "barnedagsverkene",og vét av erfaring hvilken meningsløs sinking de volder folkeskolen. Derfor fører jeg ham som vidne, og jeg gjør det så meget heller som han hører til de sindiges sjeldne slegt. Men alene står han som sagt langtfra. Det ervirkelig overalt, og ikke mindst i Norden, kommet dertil at hensynet til folkeop- lysningen er blit retskrivningssakens hovedside, blit det som gjør reformen så vigtig og så påtrængende nødvendig. Og det er naturlig nok. Set fra folkeskolens og menig- mands standpunkt er strævet for en bedre, en lettere og lydrettere skrivebruk alt andet end et pusleri med uniformsspørsmål. Det har et ganske alvorlig indhold. Fotnote: "Olika ståndpunkter", s. 292; jfr. 289. SIDE: 240 Glem ikke at den mekaniske akt som gjør at ordenes skriveform for vor bevissthet av sig selv smelter sammen med taleformen og dens betydning, denne opøvede mekanik -- som gjør os konserva- tive overfor ændringer i skrivebruken -- den eksisterer slet ikke for barnet og for nybegynderen, og næsten ikke for almuesmanden, med hans lavmål av øvelse i læse- og skrivekunsten. Når det at skrive et brev er så indviklet og vanskelig et arbeide for ham, så kommer det ikke først og fremst derav at hans hånd er støl og savner den skrivefærdighet som skal til. Den første og største grunder den, at han liten eller ingen øvelse har til ubevisst at finde ordenes skriftbilleder; finde dem uten at tænke. Han må lete efter dem. Må gjenta hele den ældste, sammensatte skriveproses: opløse ordene i deres lyd, og så søke de tilsvarende bokstaver til hver enkelt lyd. Den mekaniske hukom- melse hjælper ham bare for endel ords vedkommende, ofte ikke engang for de almindeligste -- eller hvor ofte ser vi ikke i hans breve jæi for jeg, de for det, ike for ikke? Og han vil heller aldrig lære at skrive som vi, så længe vor "retskrivning" i så stor en utstrækning er vrangskrivning -- eller "ond skrivning", som Henrik Gerner kaldte den allerede i 1678 [fotnotemerke] . Almuesmandens skolegang er for knap og for avbrutt, og tilmed er hans talesprog et andet end det hvis skriftbillede han finder i sine lærebøker. Han har ikke bare -- som vi -- at lære skrift- formen for det dannede talesprog; han har også at lære denne skriftslydform, d. v. s. talesproget selv: skriveformen dansk, lydformen norsk, men bymålsnorsk, og hans egen tale som oftest bygdemålsnorsk. Fatter man virkelig ikke de krav som dette stiller til ham, og de farer som flyter herav? La os måle hans og vor skoletid mod hinanden, og la os svare os selv, alle "vi som, så temmelig uten vor fortjeneste, har fåt nyde fordelen av en mangeårig skolegang" og har lært retskrivnin- gens kunstgrep -- la os svare os selv, om vi har ret til "for vor Fotnote: Orthographia Danica, 1678, s. 108. SIDE: 241 egen bekvemmelighet eller af likegladhet at opretholde en meningsløs og forvirrende skrivebruk, og derved stemple som udannet hver og én som ikke er sikkert hjemme idens labyrintiske ganger". [fotnotemerke] Om vi har ret til at holde lås og skåte for læsningens kunst, så kun de færreste når indenfor porten til litteraturens og tankens rike. Og hvad der er værst: ved alt dette vanskeliggjøre de brede lag adgang- en til at fylde sin plads -- i et samfund som er bygget på det prinsip at alle folkelag virker likelig med til løsning af samfunds- opgaverne. Ja -- hvis der endda kunde vindes noget ved slik at gjøre skrivekunsten til et monopol, til en forret for de bedst stillede! [fotnotemerke] Men jeg ser ikke andet end tap, til alle sider. Tap i skolen, både den høiere og den lavere, på grund av den endeløse sløsing av tid og kræfter på disse formelle småtterier, finesser som ikke en gang gir noget utbytte i forstandsøvelse eller i klarhet, og end mere på grund av alle de stener det lægger i veien for en fri og frugt- bar læsning. Tap i livet, hvor handel og håndverk, kommunal- væsen, borgerrettigheter, og omgang mand og mand imellem -- i vore dager kræver fuld læseførhet og skrivekyndighet av hver og én. Tap på det sosiale og politiske område, hvor der blir holdt unødige kløfter åpne mellem samfundsklasserne, eller unødig gapende kløfter. Og tap i den samlede fælles folke- Fotnote: Lundell, Om rättstafningsfrågan, s. 89 f. Noréen kalder den tilvante ret- skrivning "dannelsesfilisternes adelsmerke". Jfr. Lundells foredrag på Nord. Skol- mötet 1895, I, s. 341 f. Se også A. Gamborgs interessante fortælling fra sine skoleår i forrige århundred (Kriger, Småting om den nydanske Retskrivning, 1831, s. 122 ff.): "Da jeg var kommen til Latinskolen her i Byen (Roskilde), lærte jeg ikke enten Dansk eller Retskrivning. Når jeg imidlertid imellemstunder havde skrevet min Fader til fik jeg i hans påfølgende Brev Irettesættelse, når Noget i mine var urigtig skrevet. Jeg erindrer således, at han engang skrev til mig "en Studért bør ikke skrive som en Ustudért". Fotnote: Jfr. Lundell, Om rättstafningsfrågan, s. 54; Schagerström" i Nystavaren, I (1886), s. 116 ff. og 143 f.; Vodskov, s. 73. Smlgn, Lundells utredninger for de svenske skolers vedkommende i hans foredrag på Nord. Skolmötet 1895, I, s. 336 ff. Og for resten næsten i hvert andet skrift om retskrivnings-stridigheter. SIDE: 242 dannelse, som vilde kunne nå et godt stykke videre, når ikke tid og evner blev slukt i så uforholdsmæssig omfang av retskrivningen, og når utbyttet avlæsningen ikke blev så sørgelig forringet ved alle de ortografiske snurrepiperier. Og hvad er der at sætte op imot alt dette? Er det andet end for det første vor bekvemmelighet, vi som alt har gjennemgåt dressuren, og dernæst ulemperne ved en ændring i skrive- bruken? Å ja -- og så en hoben fordomme og skingrunde, for- stås! Slike, som at det vil gjøre vor hittilværende litteratur ulæse- lig. At det blir inkonsekvent. At det vil bringe forvirring ind i skolen. At det ser stygt eller snurrig ud. Og mere av samme sort. Det er -- som Tegnér sier [fotnotemerke] -- altsammen ikke andet end en omskrivning av Jesper ridefogeds berømte argument: "Jeg føler i min samvittighed at jer mening er falsk!" Var vi ikke dressert, så følte vi ingen ting, hverken i "samvittigheten" eller andensteds. "Litteraturen ulæselig"? For retskrivningens skyld? Trykker man da ikke bøker op igjen kanske (hvis de bare dur noget)? Nei det er ikke orto- grafiske ændringer som truer vor litteratur. Når dens verker litt efter litt ældes og forældes i sproglig henseende, ligger grunden i sprogutviklingen selv, som ikke lar sig bigsle eller binde, og såmen ikke i forandringer i retskrivning -- de er kun en følge av sprogets forandring. En reform av skrivebruken i retning av vor tale vil ikke medføre andet end at disse aldersmerker ved den ældre litteratur får træde åpent og ærlig for dagen, som det de er, som vore fædres mål -- og ikke længer forvilde vort øie og vor sprogfølelse ved at grave sine rynker ind også i vor tids sprog. Fotnote: Natur och onatur, s. 142. Og Højsgaard taler (Tres faciunt collegium, s. 24) om "Argumenter, der kommer krybende krumme og Lend-Brudne, paa Krykker, Klapper og Pile-Been". SIDE: 243 "Bli inkonsekvent"? Og det sier de hvis egen skrivebruk viser hundredvis av slike inkonsekvenser som tabe og rape, bryde og tyte, lærred og ørret, (at) like og skrige, stage, bage og ståke, bråke. Eller har ved siden av have, havde, havt. Eller som løfte av love, drift og rift av drive, rive, gotte sig av godt, flittig og beflitte sig av flid -- ved siden av skridt av skride, slagsmål og dagsverk av slag og dag, livsens av liv, stygt og trygt av styg og tryg -- og slik videre fremefter. Det sier de! Å nei, "konsekvent" er intet sprog og ingen skrift. Det er bare det at folk ser inkonsekvensen ved det nye, men ikke ser den ved det gamle; overfor det de er oplært i og har levet sig ind i, har de ikke længer friske øine. Og er sproget selv "inkon- sekvent", får nok skriften finde sig i det samme. Al anden kon- sekvens er vold. Den konsekvens vi trænger i skrift, er ikke uniformitet på papiret, det er først ogfremst nærmere over- ensstemmelse med vor levende tale. Men hvor for- skjellen har vokset sig så stor og dyp som hos os, kan vi ikke nå frem dit i ett skridt; kan ikke rette alle ulikheter på én gang. Heldigvis vil konsekvens i praktisk forstand heller ikke si det samme som enten at rette alt eller ingenting. Konsekvent er enhver rettelse som uten at bryte med det nedarvede, peker i den rigtige retning og følger sprogets utviklings- linje [fotnotemerke] -- og som så overlater alle andre konsekvenser til frem- tiden. "Volde forvirring i skolen"? Ved at gi lov til at skrive det som av sig selv fødes på vore læber! Ved at la skriften slippe sin halvdanske lydbetegnelse og nærme sig vor egen norske tale -- den samme tale som skolen alt længe har strævd med at lære barnet i læsning -- ! Skulde det forvirre barna så svært, tro, om der blev nogenlunde overens- Fotnote: Lyttkens och Wulff, Svenska språkets ljudlära och beteckningslära, 1885, s. 95. SIDE: 244 stemmelse mellem læsning og skrivning? Om vor norske uttale i hovedsak blev gjennemført også i lydbetegnelsen? Nei, uover- ensstemmelsen er det som volder forvirring; gjør det hver dag og stund, langt værre end de fleste av os har tanke om. Og nu endelig "stygheten"! Ja -- "det stöter ögonen, så som ofta sanningar händer", sier gamle Ihre, med sin sunde sans, alt for 150 år siden [fotnotemerke] . -- Alle den slags argumenter tror jeg trygt vi kan la ligge. Men ulemper og vanskeligheter er der ved at ændre skrivebruken, og de er hverken få eller små, det er visst. Den slegt som skal foreta ændringen, gjør virkelig et offer -- et offer av gamle vaner og synsmåter, av en skriftform den har levet sig ind i, og som derfor forekommer den harmonisk og god. Og til gjengjæld opnår denne slegt selv mest av vakling og usikkerhet. Særlig de ældre vil ret som det er studse og forarge sig, når de tar en ny bok i hånden og snubler over uvante ordbilleder og former, og læsningen vil gå både langsommere og mindre samlet. Størst blir dog det offer som kræves av vore lærere: Børnene bare vinder på forandringen; men lærerne får en streng tid, ikke bare med at vænne sig av med det gamle de er opdradd i, og som de vel er sikrere inde i end nogen anden, og derfor mere fastgrodd til, men også med at lægge det nye metodisk til rette og gjennemarbeide det til pædagogisk klarhet og fasthet. Men alle disse ulemper, og flere til, de repræsenterer dog bare en overgang, og selv om overgangstiden blev nokså plagsom, skulde det undre mig om nogen som virkelig har tænkt saken igjennem, skulde finde at det veide op tapet ved den nuværende tilstand.Vinder vor slegt selv litet, så opnår den des mere for dem som skal ta vor kappe op, og fortsætte vort verk. Og de, "våra barn, det er ju framtiden, det är framåtskridandet, det är den högre rätt som mänskligheten har framför individen [fotnotemerke] ". Og da tør man Fotnote: Johan Ihre, Utkast till Föreläsningar öfwer Swenska Språket, 1751, s. 46. Fotnote: Tegnér, Natur och onatur, s. 11. SIDE: 245 nok med Højsgaard [fotnotemerke] "i sønlig ærbødighed invitere de gamle, som vore fædre, til at dømme patriotisk om denne sag, der sigter for- nemmelig til efterkommernes fordel". Bjørnson skrev en gang noget om Ivar Mortensons målblad: Sprogets rytme besværer ham; det blir til sidst så tungt at han er ute og brøiter. "Og så blir jeg efterhvert" -- sier han [fotnotemerke] -- "så elendig fattig i det; Mortenson har gjort noget ved mig, så jeg ikke har min fulde åndsmagt. Akkurat som han kom ind i min lyse stue og tok ut vinduene og satte ind andre, nogen små, nogen i blyrammer, og med grøngult glas. Der påkommer mig efterhånden en bestemt følelse av kulde". Garborg har snudd beviset om [fotnotemerke] , pekt på at netop slik går det bygdemålenes barn når de skal ind i skriftsproget. Men skulde denne skildring ikke også ha en særlig anvendelse på skolen -- mest, men ikke bare, folkeskolen -- på skolen og vor tunge ufornuftige ortografi? Tro barna der ikke også har en fornemmelse av at være ute og brøite, av vinduer med grønt glas, og av ytterlig uklarhet -- hver gang de skal til med de mange stridende retskrivningsregler, med deres utal av undtagelser og deres mangel på klare, faste prinsipper? Eller hvad skal man si til dette: Først må skolen jo nu lære børnene at læse likefrem, efter vor danske skrivemåte, ganske slik som den er, med bløte konsonanter, stumme bokstaver, og alt -- for så, snart efter, at begynde at lære dem av igjen med det som just møisommelig er indøvet, og i steden holde dem til at læse efter det sk. "dannede talesprog" d. v. s. efter norsk uttale, med hårde konsonanter, uten stumme bokstaver, osv. [fotnotemerke] Fotnote: Concordia res parvæ crescunt, 1743, s. 24 f. Fotnote: Bjørnson, Til dem som forkynner eller lærer i det norske mål, 1887, s. 8 f. Fotnote: Garborg, Norsk eller Dansk-norsk? 1888, s. 6 Fotnote: Ved enkelte norske skoler har man forsøkt at undgå vaskeligheten herved, ved at bruke en slags lydtegn under den første undervisning; se Årsberetning for Aars og Voss's skole 1894-95, s. 14 f. -- Også i Sverige skildres den byrde den nuværende retskrivning pålægger skolen, som næsten uutholdelig; se f. eks. Ha- SIDE: 246 Hvad skal en si til slikt? Er der noget som volder" forvir- ring i skolen", så er det vel den slags. Kan det være "pæda- gogisk" at holde fast på en skrivebruk som man indhamrer for straks igjen at avvænne fra? Har skolen så gode stunder? Og stemmer det med den logik, med den fornuftige sammenhæng i lærdommen, som skolen vel først og sidst har at gi børnene et indtryk av? Er ikke dette et talende bevis på hvor nødvendig det er at om- lægge vor retskrivning i naturlig retning og sope ut det som er dødt av den, så vét jeg ikke hvad bevis er. Men er det ikke også en temmelig sikker borgen for at det offer lærerne får at bringe under overgangstiden, vil gi dem en stor og varig vinding, dem ikke mindre end børnene? Vil skape en tilstand med meget mindre av ufrugtbart og unødig arbeide, med et natur- ligere og nasjonalere præg, en tilstand som vil støtte og styrke både lærer og lærling i deres levende forhold til morsmålet. Jeg slutter mig for min del helt og fuldt til Lundell, når han samler sin utvikling av denne side av retskrivningsspørsmålet i føl- gende sætning [fotnotemerke] : "En forenkling av skrivebruken, som gjør den tilgjængelig for hver mand og kvinde som har brukt folkeskolens undervisning ordentlig, er en nødvendighet for samfundets sunde utvikling". Det er først og fremst skolens og den store almenhets trang -- den som ikke har artium eller andre eksamener bak sig -- som begrunder en reform i vor retskrivning. Fotnote: zelius, I, s. 48 ff.; Lundell, Om rättstafningsfrågan, s. 85 ff.; hans foredrag på Nord. Skolmötet 1895, I, 336, ff; osv. Fotnote: Om rättstafningsfrågan, s. 91. -- Allerede i 1850 pekte Knud Knudsen på den store hindring som vor retskrivning lægger i veien for kulturens utbredelse til den store mængde (Langes Tidsskrift IV, 261). SIDE: 247 Men med det sidste eksempel er vi kommet ind på et andet hensyn, et hensyn som ikke kjendes i Sverige eller Danmark, som stiller os både værre og vanskeligere. Ti hos os gjælder det ikke bare forenkling, det gjælder for- norskning av vor skrift. Vort skriftsprog er som bekjendt efter sin oprindelse ikke norsk, men dansk, og i Danmark har det like til henimot midten av dette århundred søkt sin regel og sin rettesnor. Begyndelsen til dets frigjørelse ligger rigtignok mer end hundred år længer tilbake; men først nu fra førti-årene kan vi så småt tale om et eget norsk- dansk skriftsprog. Vi har ikke bare at kjæmpe med den almindelige tids-avstand mellem levende tale og død skrift. Hos os er der en væsens- forskjel mellem talesprog og skriftsprog, en nasjonal forskjel. Den vanlige kløft mellem fremadskridende sprog og stillestående skrift, den blir hos os et gapende svelg, slik som to forskjel- lige lydsystemer og bøiningssystemer, to ordforråd og to ordføinings- måter -- tørner sammen: vor tales norskhet og vor skrifts danskhet. Slik optræder kløften ikke, det jeg vét, hos andre folk. Svensk og dansk bokmål er svensk og dansk, både i bygning og betegnelse -- selv om det er forældet svensk eller dansk. Norsk bokmål er alene om at være ikke-norsk, være halvdansk, i sin lydbe- tegnelse -- og som følge derav også i adskillig mere. Her er ikke bare den sedvanlige motsætning mellem skriftens stilstand og talesprogets fremgang. Hos os skyter talen for en væsentlig del op fra røtter som er skriftsproget fremmede, og som det ikke kan betegne. Men da er skriftformen undergravet. Da har den gjort sin gjerning og har tapt sin ret, hvis den ikke vil skyte ham og for- nye sig. SIDE: 248 Man har rigtignok prøvd at slippe, prøvd at tjene to herrer: la sin norsk vælde frem i tale, men i skrift holde fast på det til- vante danske sprogpræg. Men forsøket glap, og måtte glippe. Den navlestreng som før bandt vort sprog til Danmark, var alt avskåret. Tradisjonen én gang for alle brutt. Og fra samme øieblik var vort skriftsprog henvist til Norge, og til Norge alene. Nu søker det sin næring først og fremst i byernes talesprog, dernæst i vore bygdemål. Norske ord, betydninger og vendinger, norsk ordføining og norskebøininger -- strømmet, og strømmer mer og mer, ind i skriften. Den nasjonale sprogutvikling går stryk i stryk, og er ikke langt fra at suge skriftsproget helt med. Kun skriftsprogets ytterside, bokstavformen, er endnu ikke rigtig grepet av strømdraget, ligger endnu og driver i bakevjen, snart ute i kanten av suget, snart midt i evjeøiet. At sprogets kjerne holder på at forvandle sig, viser sig nok også på skallet, men hittil bare som tætte flekker -- skjønt rigtignok det hele for hver dag som går, blir mere tyndslitt og hullet. Men denne konservatisme i bokstavene, med sine bløte konso- nanter, sin fremmede vokalbetegnelse, og lignende, den sinker ikke bare skriftsprogets vekst i norskhet; den gjør veksten ujævn og usikker. Den virker som en syre, så hele sprogoverflaten bobler som i halv opløsning. Ilde er det for litteraturen. Værre for skolen. Værst for bør- nene. En retskrivning så fremmedartet og ufornuftig, som kom- mer til dem med skolens autoritetsstempel, den gjør hvad den kan for at kvæle den levende sprogfølelse hos dem -- : "Du kan sie rope, men du må skrive råbe. Skal du skrive, må det hete bog, bold, svøbe, tab, heste, eder, dragen, bliver og blevet -- ikke bok, ball, svepe, tap, hester, dere, dradd, blir og blit." Jeg skal ikke fæste mig ved at De ikke kan gi nogen fornuftig grund til svar på barnets hvorfor (det lar sig ikke gi). Men jeg spør: Hvad vil det si, slik at dræpe instinktet hos de unge? Det vil ikke bare si at gjøre det umulig for dem nogen gang at SIDE: 249 komme til at uttrykke sig frit og naturlig på vort mål, mundtlig eller skriftlig; ikke bare at gjøre dem knotende og tilgjorte, eller ubehjælpelige -- et evig knot, eller en evig usikkerhet. Det vil si, at gjøre vor sproglige gjæringstilstand permanent, vil det; det vil si at beta både denne og den næste slegt midlerne til at slippe ut av uføret. Men det vil også si at foretrække en revolusjon fremfor en reform. Hører man da ikke hvor det knaker i alle sprogets sammenføininger, ser hvordan der må spjelkes og surres både her og der? Sprogutviklingen kan sinkes, men den kan ikke stanses. Byg- ger man dam og mur for den, så samler den kræfter, koker og syder, til den en vakker dag er stærk nok til at sprænge alt som stænger. Men da kommer den med flommens herjende magt, med gruslag over eng og aker. Slik som forholdene nu er, volder det gapende svelg mellem uttale og skriveform lignende vanskeligheter i vore byskoler som i landsskolen -- med den forskjel rigtignok, at byskolen i langt mindre grad behøver at lære uttalen. Men at også det som falder på byskolens part, gir et urimelig tids- og kraftspilde, det er meningerne vel ikke så særdeles delt om. Og nu folkeskolen -- hvis børn ikke er opvokset i det dannede talesprog [fotnotemerke] . Fotnote: I følge "Norges officielle statistik, 3dje række, nr. 334, Beretning om skole- væsenets tilstand i kongeriget Norge i 1896" søkte følgende antal børn A. folkeskolen a) i landdistriktene . . . . . . . . . . . . . . . . 255 433 b) i byerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 466 324 899 B. kommunale og priv. skoler uten eksamensret 3 707 C. offentlige høiere almenskoler, kommunale mid- delskoler samt privatskoler med eksamensret a) i middelskolen . . . . . . . . 11 487 b) i forberedelsesskolen . . . . 3 302 14 789 18 496 Tils. 343 395 SIDE: 250 Vét man at av Norges mellem 350 og 360,000 skolepligtige børn sogner omtrent 330,000 til folkeskolen? 95 prosent! Vét man at av folkeskolens 330,000 falder mer end de 260,000 på landsbygden? Det vil si: På distrikter som har bygde- mål til morsmål. Som i sin knappe skoletid skal prøve at tilegne sig både vor dannede tale, i sin læsning, og vor gammeldagse danske skrivebruk i sin skrivning -- mens de selv bruker en tredje sprogform! Vét man at by-folkeskolens 70,000 også, næsten uten undtagelse, har et folkemål til talemål, en bydialekt eller en bygdedialekt? Bare at dette talemål som regel ikke står så langt fra dannet by- sprog som landsbørnenes, men til gjengjæld rigtignok er adskillig mere usikkert og holdningsløst. Har man nogen gang gjort sig klart hvad dette indebærer? Har man tænkt på hvad det vil si at folkemålenes børn skal prøve at lære, at et hode og en rode skrives hoved og rode, mens verbet rode skal læses rote og flertallet gode uttales goe? At rådde og nådde, snedde og skedde, brydde og sydde skal skrives rådede og nåede, sneede og skete eller skede, brydde og syede, -- og at gjødde snart skal bokstaveres gjødede, snart gjøede? At ord som i uttalen har én stavelse med utlyd på -a, i skrift får følgende otte former: sta (en sta hest), bad (jeg ba), gav (jeg ga), tag (imperativ), at lade (la), at have (ha), at tage (ta), sagde (sa)? Eller at ord med enstavelses lydform på -e, skrives på ialfald seks måter: sne, knæ, jeg gled (gle), jeg blev (ble), at bede (be), at klæde (kle)? Eller at ord med énstavelses lydform på -i, skrives på mindst syv vis: ski, vid (adj.), sig (imperativ), bliv (imperativ), at stride (stri), at sige (si), at give (gi)? -- Eller hvordan må det gå slike børn når de i boken møter samme bokstaver i samme stilling, som f. eks. en glæde, et sæde, at klæde, at græde, og ut herav skal læse -- Fotnote: Av de 343 395 skolepliktige barn (abnormskoler etc. ikke medregnet) gik altså mellem 94 og 95 % i folkeskolen, og mellem 5 og 6 % i høiere skoler (om man vil regne alle privatskoler herhen). [Meddelt av overlærer J. Nicolaisen.] SIDE: 251 på et mål de ikke er født i -- så forskjellige former som glede, sete, kle eller klæ, gråte? Eller når de finder sage, bage, tage, og skal læse sage, bake, ta? Eller tyde, bryde, byde, og skal læse tyde, bryte, by? Eller som: jeg bad, et bad, et fad, jeg sad, en lad (raggelad, hoselad) -- og ut av denne betegnelse skal læse lydene ba, bad, fat, satt eller sat, ladd? Blir her ikke nok av blyruter og av grønt glas? Nok av usik- kerhet både i læsning og skrivning, nok av knot og formblanding, av vaklende sprogfølelse, av hjælpeløshet og forvirring. Prøv i denne opregning bare at sætte ind hårde konsonanter og de forkortelser som alt er gjængse hos mange av vore forfattere, og De vil se at to tredjeparter av forvirringen er skaffet av veien! [fotnotemerke] Det skulde da ikke være så vanskelig at indse at forholdene har vendt sig -- fra den tid da folkeskolens barn bare hadde én sprog- form at lære både for læsning og skrivning, da de fik læse likefrem efter bokstaven råbe, sagde, taget, give, bager (ikke rope, sa, tatt, gi, baker), og da, vel at merke, den store mængde endnu i betydelig utstrækning levde utenfor det offentlige liv. Nu vedkjender folkeskolen sig ikke længer den bokstive læsning, den har for længst tat det dannede talemål til læsesprog. Nu har demokratiets tanke gjennem- trængt og omformet vore samfundsorganer; hver selvhjulpen mand har den samme indflydelse på kommunens og statens interes- ser. Nu, i den almindelige stemmerets dager, at holde fast på den tungvinte skriveform vi har lånt fra Danmark, det er at la veien til oplysning og moden deltagelse i det offentlige liv gå over ur og ulænde, gjøre den tung og trættende for alle, men tyngst og værst, næsten ufremkommelig, for det store store flertal, for de 95 pro- sent -- som har samme samfundsret og samme samfundspligt som de 5 prosent, og som med sit forskjellige talemål bare har halvparten av det lille mindretals skoletid. Fotnote: Jfr. for Sveriges vedkommende -- f.eks. Lundell, Om rättstafningsfrågan, s. 91 ff.; Olika ståndpunkter, s. 294 f. og flere steder; foredraget på Nord. Skol- mötet 1895, passim; A. Enblom i Nystavaren, IV (1892), s. 100 ff.; osv. SIDE: 252 Er ikke dette at lægge stener på kulturens skinnegang? At utsætte den jævne samfundsutvikling for uberegnelige sving- ninger? Det er stik imot vort sprogs vekst og utviklingslinje; det strider mot de elementæreste skolehensyn; det svækker vore børns sprog- følelse; det sinker og tynger vor folkeoplysning i en grad som vist- nok få gjør sig klart. Hvorfor så verne og verge det, hvorfor dyrke det? Bare fordi det nu en gang er så? Fordi vi som har lært kunstgrepene, ikke plages av kunstigheten, ikke ser vanskeligheten og farerne? End den store mængde da? Og de små? De ufødte slegters række -- de som får det endda værre, fordi sprogets vekst daglig skaper nye ulikheter, nye motsigelser mellem tale og skrift? Sprogmænd og skolemænd gjorde en bedre gjerning ved at for- klare almenheten dette og vise den hvor bydende nødvendig en reform her er, end ved at styrke den i motstand og tankeløs stædig- het og hjælpe den i at rope på utsættelse. Eller er det "brudd i den historiske sammenhæng" man er ræd for? Det kan kanske ta sig slik ut for de gamle, som har sin rot i et virkelig forhold til den danske tradisjon, eller for folk som lever i skarpt avgrænsede kredse, eller mellem sit studerværelses bok- hylder. Men er det så? Er ikke forholdet tvertimot det, at nu står vi omtrent fast, alle vi dannede også? Med den sterke sproglige og litterære utvikling som er foregåt i vort land, og navnlig med gjennembruddet av det norske element i SIDE: 253 skriftsproget, er der for hver stund blit større og større vakling i vor skrivebruk, flere og flere ord har fåt dobbelt bøining og dob- belte eller flerfoldige skriftbilleder. Den nytte som den nedarvede ortografi kunde gjøre, er alt nu på det føleligste mindsket, selv for os, og værre og værre blir det fra dag til dag -- vi står jo midt oppe i bevægelsen, og strømmen blir bare sterkere. Den hvis læs- ning væsentlig er videnskabelige verker, eller handelskorrespondance og aviser, vil forholdsvis litet merke hertil. Adskillig mere vil man se hvis man bare tar vor avislitteratur under ett. Og den som kjender og følger vor skjønlitteratur, eller har hat anledning til fra forskjelligartede kredse at få et indblik i den private skrivebruks mangfoldighet, han vil vite at vor "retskrivning" er som en kamæleon i brogethet og skiftning. For bare at ta vor nyere litteratur fra Bjørnson og Ibsen av, og kun nogen enkelte forhold til eksempel [fotnotemerke] : Små forbokstaver ved siden av store. Verber uten flertalsformer og verber med. Norsk substantivbøining på r og dansk på e (kvister og kviste). Norsk verbalbøining som jeg nådde eller nåde ved siden av nåede, nåed eller nået; nådd eller nåd ved siden av nået og nåt; fåt ved siden av fået; jeg kastede, jeg kasted, jeg kastet; hestene var skoede, var skoet, var skod, skodd. De er blevne slåede, er blevne slået; bleven slåede, bleven slået, bleven slåt; blevet slåede, slået, slåt; blit eller blet slået, slåt. Hårde konsonanter ved siden av bløte: peke og lete ved siden av pege, lede; gjøk og gøk ved siden av gjøg og gøg. Stundom også bløte konsonanter i sær- norske ord: at lige, rybe ved siden av like, rype. Dobbelt konso- nant efter kort betonet stavelse: slått, egg, rædd, eller enkelt konsonant: slåt, eg, ræd (et ord som fonn kan jo f.eks. ha følgende former: fonn, fond, fon, fånn, fan, fane).Nogen eller noen og non ved siden av nogle. Forkortede former ved siden av fulde: fader, faer og far; Fotnote: Disse eksempler gir kun et blekt billede av det virkelige forhold. Jeg hen- viser for de forskjellige forfatteres vedkommende til tabellariske oversigter som nu er under trykning. SIDE: 254 tage, tae og ta; taget og tat; blevet, blet og blit; giver, gier og gir; dragen, draget, drad og dradd -- og slik videre uten ende. Og det er ikke bare når vi tar den nyere litteratur samlet, at vi får et så broget billede. Mangfoldige av disse og av andre vak- linger optræder hos én og samme forfatter, ja i én og samme bok, stundom på én og samme side. Å nei, noget brudd er der så visst ingen fare for. Der leder hundreder og tusener av kanaler over fra det gamle til det nye, likeså vel i litteraturen som i den private skrivebruk. Ti den ting at nordmænd -- stik i strid med sin norske tale -- bruker dansk bøining og dansk lydbetegnelse når de skriver, den er så upraktisk og naturstridig at den ret og slet ikke lar sig over- holde. Hvert øieblik brytes regelen, bevisst eller ubevisst, av hver eneste én av os. I ældre tid undgik man mest mulig i skrift at nytte særnorske ord, eller ord og former med avstikkende norsk lyddragt. Man valgte det ord som danskerne brukte til at betegne begrebet: dreng for gut, knøs for unggut, stald eller kostald for fjøs, lo for låve, so for sugge eller purke. Eller man valgte den tilsvarenede danske form av samme fællesord: fyrr for furu, multebær for molter, lød for let eller lett (farve), krage for kråke, tælle for talg, røn for rogn, en mede for en mei, fjende for fiende, klimper (i grøt) for klepper. Eller -- hvis man ikke straks fandt noget tilsvarende ord i dansk, så avklædte man den norske glose dens lyddragt og gav den en dansk i steden: staur blev til stør (på dansk"staver"), staup, til støb eller støp (dansk "stob"), en bråte til en bråde, at måke til måge (dansk "muge"), not-nøter til nod, onn eller ånn til ånd, buskap til boskab, osv. Det vil si: man forsøkte på den ene eller den anden vis at opret- holde det danske skriftprinsip. Men da den norske vårflom kom, og hjemlig ordføining og hjem- lige ord og bøininger for alvor brøt sig ind i litteraturen, da begyndte det gamle prinsip at svigte og slå revner -- først bare her og der, SIDE: 255 siden stadig på flere punkter, til revnerne nu må regnes i hundreder og tusener. Man kunde simpelt hen ikke gi dansk dragt til slike ord som sæter, skaut, rakefisk, floke,hauke, myrsnipe (dansk "holt- sneppe"), sup, skåk-skjæker, raute, røite, kveike, osv. Og med disse fulgte så snart det store gros av andre særnorske ord. Men hermed hadde vort skriftsprog fåt to prinsip- per for sin skrivebruk: norsk lydbetegnelse for særnor- ske ord, og dansk lydbetegnelse for "fællesordene", for de ord som både er danske og norske. Prinsippet var blit dualisme. Men hvem kunde klare en slik dobbelthet? Publikum ikke. Forfatterne heller ikke. For at kunne skrive, måtte man jo nu vite hvilke ord var fælles- ord, og hvilke særlig norske. Det vil si: man måtte sitte inde med et kjendskap til sprogbruken i Danmark og i Norge, både før og nu, som knapt nogen av os er i besiddelse av. Av denne grund og som følge av sin sprogfølelses trang -- for det er nu en gang så at vor naturlige sprogfølelse peker mot det norske, som magnetnålen mot nord -- av begge grunde gik snart både forfattere og andre et skridt videre, og indførte sin norske uttale i skrift også for en hel del av de ord og former som er fælles for norsk og dansk. Så godt som alle vore yngre forfattere, og de fleste av de ældre med, står her sammen. Der er bare en tre-fire som mere nærmer sig den gjængse danske skrivemåte -- dels fordi de stammer fra den sydvestlige kystrand med dens bløte uttale, dels på grund av særlige forbindelser med Danmark eller av hensyn til sit danske publikum. Ellers står alle andre sammen. Rigtignok ikke likt eller likelig indbyrdes; heller ikke nogen eneste av dem konsekvent i forhold til sig selv. Alt sprett, ujævnt, og uregelmæssig. Den ene foretrækker særlig én side av den norske lydform, den næste en anden; den ene føler størst trang til hårde konsonanter, den anden til dobbeltkonsonant, den tredje til norske bøiningsformer eller til forkortelser, den fjerde blander litt av alt sammen til ett bryg. Og SIDE: 256 hos én og samme forfatter bølger skrivebruken, ofte fra bok til bok; snart drar han foten litt tilbake, snart flytter han den et halvt steg frem [fotnotemerke] . Men stort set går forskyvningen i skriftbetegnelse fremad. Hver bølge suges nok delvis tilbake avattersuget; men det er frem- slaget som er det seirende -- atterslaget fra den foregående bølge øker bare tyngden i næste ryg. Og denne sjøgang har allerede ført dertil, at de bløte konso- nanters, de danske bøiningers og de forældede ord- formers regel er brutt.Både forfatterne og vi andre skriver snart det ene, snart det andet; vi kan ikke skrive det gamle længer, og får ikke lov til at skrive det nye fuldt ut; skriver snart under indflydelse av talens lydbilleder, snart under indflydelse av den gamle skrivebruks synsbilleder. Dualismen er blit til godtykke. Regelløsheten er snart regel. Noget valg er der ikke længer. Uttalen av vort skriftsprog er avgjort norsk, til trods for bokstavene.Tilbake til dansk uttale kan ingen tænke den vil gå. Er der da noget andet at gjøre end at åpne dørene også for den norske lydform, og la skriftens halv- danske bokstavering vige plads for en norsk, for en skriveform som svarer til vor tale, eller ialfald ikke punkt for punkt strider mot den? Likesom vort talesprog alt for lang tid siden begyndte at fornye ordføining, former og ordforråd i skriftsproget, således må det også fornye retskrivningen og bestemme bokstavformen. Mel- lem disse to sider er der en dyp indre sammenhæng. Fotnote: Således foretrækker Bjørnson først og fremst de hårde konsonanter, Ibsen helst dobbeltkonsonant, Jonas Lie forkortelser. Også hos Ibsen bølger skrivebruken frem og tilbake. SIDE: 257 Eller er det ikke næsten regel hos os at bøker og skrift fører et sprog som nok kan glide let fra pennen, men som intet menneske taler, som det er uråd at få lagt til rette på sin tunge? At en mand "taler som en bok", er ingen ros. La os snu det om: la boken tale som et menneske! "Hvad örat hör, bör ock ögat se" [fotnotemerke] . Men papirstilen får man ikke væk, før papirmålet kommer væk. Skal en naturlig hjemlig stil trænge gjennem hos os, da må der først bli enhet og klarhet i vor unaturlige, forvirrende lydbeteg- nelse: som vor lyd er norsk, må vor betegnelse bli norsk. Så længe veien går over vor gamle skrivebruks puksten, koster det ikke bare en meningsløs møie at vinde fremtil et naturlig uttryks- sæt. Det blir også de aller færreste som når frem. De formelle vanskeligheter hænger sig som klamper om foten på de fleste. Og med klamp og hoppehelde på er det ikke let at gå naturlig. Der er en sterk vekselvirkning mellem naturlig stil og naturlig lyd- betegnelse. Man kan bruke selv en dårlig retskrivning, bare den er fast. Det er med den som med dårlig luft: der finds folk som vænner sig til det. Men er retskrivningen hjælpeløst vaklende og splidagtig med sig selv, strider den i tusen punkter mot sit eget grundprinsip, i tusen andre mot vort sprogs ånd og retning, da er den ikke længer nogen retskrivning. Da er den forvirring. Anarki. Et anarki, som vi må ut av snarest mulig -- også fordi det frister os til sprogsynd, frister de fleste av os over evne. Ved at vente, ved at opsætte med at ta de første skridt hertil, opnår man ingenting andet end at øke ofrene og gjøre vanskelig- heten ved gjennemførelsen endda større. Usikkerheten brer sig, og svelget vider sig fra dag til dag. "Den jævne skridtvise gang" -- sier professor Tegnér [fotnotemerke] -- "som så mange er tilbøilige til at sætte Fotnote: Ihre, Utkast, 1751, s. 29 og 34. Jfr. A. Gamborg hos M.D. Kriger, Små- ting om den nydanske Retskrivning, 1831, s. 128. -- Om papirstil og papirmål henviser jeg til Otto Schroeders åndfulle og klare bok, Vom papiernen Stil, 3 Aufl. 1892. Fotnote: Natur och onatur, s. 142. SIDE: 258 sin lit til, den er på retskrivnings-området ganske det samme som stilstand". "Erkjender manat en reform en gang må og bør ske, så bør man i dette fald også erkjende at den heller bør ske nu end i fremtiden, heller idag end imorgen". [fotnotemerke] Skulde der være en eller anden som gik omkring med et stille håb om at man kanske kunde knipe sig fra det hele ved at vente, da tar han feil. Han glemmer -- blandt meget andet -- at kravet er et nasjonalitetskrav. At det gjælder en fri og frelst hjemlig sprog- følelse, uten misvisning og feil-lósning fra en fremmet skriftbeteg- nelse, som ikke længer eier livets ret, og bare støtter sig til papirets. Vort sprogs uomtvistelige krav på rådighet over sin skriveform -- som dansk og svensk og alle andre mål har det over sin. Norsk skriftform for norsk tale -- er ikke det et natur- lig krav? Og dertil den eneste vei til fyldig og fri folkedannelse i Norge. Det krav blir aldrig opgit. Det er kravet på at få være sig selv, på at få nytte sin evne og sin eiendommelighet fuldt ut. Det første og nærmeste for alle folk. Og for vort folk i så meget høiere grad som det vil si det samme som at vokse sig sammen til sproglig enhet, år-ring ved år-ring. Først da kan oplysningens sevjeløp bli rikt og raskt helt ud til ytterste kvist. Gis der opgave som ligger os nærmere? Men glem da ikke at der findes noget som heter langsynthet. Som -- efter hvad en vismand har sagt -- ikke så meget består i at man ser langt, som deri at man ser dårlig på nært hold. La os ikke være langsynte, la os ha øiet åpent for de nær- meste krav! Fotnote: Natur och onatur, s. 96. SIDE: 259 Har vi det -- sætter vi norskheten ind som grundprinsip i vor skrift, likesom den er det i vor tale, da har vi stukket ut en bred almandvei for folkets fremgang mot kultur og dannelse, da har vi tat det første store steg henimot en målform som én gang kan samle vort land, med rum for alt norsk, for by som for bygd, mot et mål som medrette kan kaldes "riksmål", med rette "landsmål" -- fordi det er Norges lands, Norges rikes mål. Skulde vi så ikke kunne "invitere de gamle, som vore fædre, til at dømme patriotisk" om denne sak? Skulde vi ikke ha ret til at tro på tilslutning av flere og flere, også av dem som er for gamle til selv at indøve en ny skrivebruk -- som "er unge i teori, om de ikke kan være det i praksis" [fotnotemerke] ? Kunne håbe at få opleve samme syn som da den gamle navnkundige Ihre i forrige århundred rådet sine landsmænd til at anta en ny skrivebruk, "oansedt jag sjelf blifver vid en gammal vana, den jag väl rättade, om der låge mer makt uppå, och jag ej fruktade att ovetandes ofta förse mig emot den regla jag vill lemna" [fotnotemerke] -- ? Der er noget som heter moralsk støtte; og den er ofte ikke den ringeste. Fotnote: Tegnér, Natur och onatur, s. 141. Fotnote: Ihre, 1751, s. 37. Moltke Moe SIDE: 64 NORSK OG DANSK SPROGDRAKT. RETSKRIVNINGS-SAKENS VEI OG TEMPO. Det første ord som skal lyde i Bymåls-laget, når det nu åpner sine dører, det er et takkens. En takk til gamle Knud Knudsen. Vi har meget at takke for: hans uegennyttige troskap, hans utrættelige utholdenhet, en forkyndelse -- i bokstavelig forstand -- "i tide og i utide", et femtiårs kampliv, med "hærblåst" på "hær- blåst" gjaldende over landet. Hadde han ikke været og skræmt os op af dvalen, stod vi ikke dèr vi nu staar: i enighet om det væsentlige; om dette, at er vor tale norsk, må også vor skrift bli det; at det som skal være norsk sprog, må "bygges og bøtes" i Norge. La være at det helst var sleggen han svang, grovsmedens slegge; både helst og bedst. Så får det bli vor sak at bruke lethammer og fil, når grovarbeidet er gjort. La være at vi føler håndverkerens stræv i hans verker, og ser arbeidsstøvet og arbeidssvetten . . . men er det ikke også som vi så bringen gå på den gamle smed, som om vi hørte de korte tætte åndedrag? Vi skylder Knud Knudsen meget. Selv fra sin grav har han sendt os en gave. De lange ensomme års nøisomhet har han omsat i et fond til vagthold om vort sprog. Spinket og spart, undt sig selv det mindste, lagt krone til krone -- for at kunne vogte og verne om det som var ham kjærest av alt, vogte det, også når sverdet gled ham selv av hånden. En gave som vel er takk værd, ikke sandt? Norsk sprog til norsk ånd -- det var hans drøm; det var det han selv kjæmpet for; det er det han vil væbne andre til kamp for. Mangt og meget fint gik ham ufølt og uforståt forbi; norsk- heten ikke -- da var han følsom som magnetnålen. Og slik skal gamle overlæreren bli stående i vort minde: evig SIDE: 65 og altid pekende mot nord. For det er det væsentlige ved kompasset; ikke misvisningen. Det næste ord som skal lyde her idag, det er et ord både til bymåls-mænd og til landsmåls-mænd, til Aasens fylking som til Knudsens. Et ord om tålsomhet og samarbeide; et ord om at sætte det som fælles er, over det som skiller, over stridspunkter og sær- meninger og partisyn. Begge flokker er nordmænd; begge har sat sig samme mål: ett norsk sprog, i skrift som i tale, høveligt for alle nord- mænd; begge stevner i samme lei, om end fra forskjellig kant. Begge har ret i noget, i meget; men ingen har hele retten. Springer det ikke av sig selv i øinene? Ta et fugle skue over spørsmålet, det store spørsmål om fremtidens norsk, om et mål som kan binde bygd og by sammen og høve for hele landet! Er det ikke av en vidde, en vælde, en vanskelighet, som kunde ta modet fra en? Det er jo spørsmålet om vor indre fri- gjørelse, om vor nationalitets selvstændighet -- den naturnødvendige følge av frigjørelsen utad. Men denne indre frigjørelse, den kan ikke vindes ved et coup de main, hvor klokt og kraftigt det så blev. Her nytter intet stolt riddersprang. Her må en lang og trælsom "vegbrøyting" til . . . . og så en stille stadig vekst igjen- nem slegtledd. Ser De ikke de mange og mangeslags tråder i veften, det mylder av stridende kræfter som spiller med: drivende nationale hensyn -- mot hemmende historiske hensyn og kulturhensyn; folkeoplysnin- gens og folkedannelsens krav -- mot den høiere dannelses interes- ser; hensynet til bygdemålene og deres bærere -- mot hensynet til byerne og det såkaldte "dannede talemål"; et stykke gammel hi- storie, nedarvet i det stille, men også i det dype, fra slegt til slegt -- mot et stykke nyere historie, som tér sin magt for alle og enhver, men hvis røtter ikke har sænket sig så dypt eller bredt sig så vidt. Overfor et slikt spørsmål, hvor indsatserne er så mangfol- dige -- og derfor også kryssningerne og muligheterne; hvor det SIDE: 66 ikke dreier sig om et par mandsaldrer, men om et par hundredår: dèr blir det ikke tale om et enten-eller, men om et både-og. I en slik bevægelse nytter det ikke bare at ta utgangspunkt fra den ene side. En kan ikke skjære væk hverken vor yngre historie eller vor gamle historie, kan ikke sætte hverken bygd eller by utenfor. Begge må være med, hver fra sin kant -- mot samme mål: et fælles norsk sprog, fremvokset av de levende talemål, byer- nes som bygdernes. Den sproglige tvedelthed som vi lider under, ser jeg altså som en historisk nødvendighet både nu og længe fremefter. Den må vi vokse av os, litt efter litt, ved at nærme os målet, det fælles mål, mer og mere, fra begge sider. Fra den ene side ved at slippe sin tale ind i bokmålet, opøve sin norske målsans, og opta og matsmelte stadig mere av hjemligt sprogstof; fra den anden side ved at modernisere sig, d. v. s. lempe sig efter sin egen tid, se mere på det almindelige end på det oprindelige, og utvikle sin skriftform til et smidigere og smidigere kultur-redskap . . . enhver vinding for den ene retning er efter mit syn også en vinding for den anden. Da kan vi til slut vokse sammen -- vi, eller rettere de som kommer efter os, for hverken De eller jeg vil opleve det. "Vokse sammen?" sier nogen; "men er det muligt? Et sprog er jo en levende organisme?" Ja vel; men ikke i den for- stand at det lever et fritstående eget liv, som dyret eller planten. Sproget lever bare i slegtens bevissthet og på slegtens tunger: ændrer slegten sig "under forvandlingens lov", så ændrer også sproget sig, efter den samme lov. Men kanske De så vil rette det samme spørsmål til mig som så mange gjør: "Vel. Men hvad vil bli rending, og hvad islæt i dette fremtidens norsk? Hvor norsk vil det bli?" Derpå kan ingen svare med visshet. Det er livets og vekstens sak -- som vil av- hænge av kræfternes samspil og den vegt hver enkelt faktor kan gjøre sig gjældende med. Men så meget er sikkert: Så norsk som folket blir, så norsk blir målet. Og jeg hadde nær sagt: det var en ulykke, om det blev "norskere". For liv og livsform må SIDE: 67 svare til hinanden; det er al utviklings grundlov. Så norsk som folket, så norsk målet . . . . Men det skal ikke være nogen nord- mand imot, om det skulde lykkes at få vort folk fuldnorsk. Ut fra dette syn vil De forstå at der er få ting som har glædet mig mere i vor utvikling, end da landsmålsmænd og bymålsmænd nylig samlet sig side om side indenfor "Det norske samlaget" til arbeide for vor norskhet; med hver sin opgave, fra hvert sit ut- gangspunkt. Og ut fra dette syn retter jeg den gamle bondehilsen til begge lag: "Signe arbeie!" Fra bynorsk side er da det som først ligger fore: at skaffe bokmålet en norsk skriftdragt svarende til vor tale; at fjerne den værste hindring for en jevn og frodig vekst i norsk retning av vort mål. Om selve hovedsaken, om nødvendigheten av en reform i vor skrivebruk og om mål og retning for denne reform, synes man nu fra de aller fleste sider at være enig, fra konservativ som fra reform- venlig, fra landsmålets som fra riksmålets. Og i ethvert fald sam- stemmer alle, uten undtagelse, i at den nuværende tilstand er utåle- lig og uholdbar; først og sidst for skolens vedkommende. Men hvad der er tvil og tvist og motsatte meninger om, det er på den ene side om vei og midler, på den anden om omfang og tempo. Man står overfor ett av to: Enten en næsten uoverskuelig, sammenhængende række av småændringer, med mer eller mindre av tilfældighetens planløshet over sig, og derfor av utryg samvittighet; som hittil: forskjellige for de forskjellige lag i folket, for de forskjellige alderstrin, ja for de forskjellige landsdeler. Og bak dette endeløse tog av småændringer, som en truende tordensky spørsmålet om reguleringen av e og æ, o og å, av uegte ld og nd, av stum h og g foran j eller v, av fremmetord, osv. Enten dette endeløse fjernsyn -- SIDE: 68 Eller en planmæssig indrømmelse overfor et par av de hoved- punkter som for længst er regel i vort talesprog, og som alt længe har trængt sig ind i skriften, bare uregelmæssig og ujevnt. Kan det være tvilsomt hvilket av disse alternativer vil skape den største og langvarigste forvirring? Ved en planmæssig fremgangsmåte vil det være regelen som reddes, og det en fællesregel for tale og skrift; den vil reddes, alene med nogen undtagelser i enkeltheter -- også de fælles for skrift og tale. Ved den anden fremgangsmåte, småændringernes, som ikke tar sit utgangspunkt i utviklingens drivende kræfter, men i eftergivelser, avtvungne indrømmelser fra det man betragter som litterært "hævdet", dèr vil det være tilfældigheten og planløsheten som ophøies til regel; for lange tider, og uten væsentlig vinding for vor sprogfølelses ret. Det er den vei vi har vandret indtil denne dag, med nye småfor- andringer hvert andet eller fjerde år. Én af veiene må vi gå. Skulde den sidste egentlig lokke længer? Jeg deler ikke den frygt som gjentagende er kommet til orde, at forvirringen bare vil økes og norskheten hindres i at nå en følge- streng gjennemførelse, hvis man ikke venter med at slippe det norske ind i vor skrift, til talesproget er "færdigt" og bevægelsen stilnet. At fæste talens inkonsekvenser også i skrift -- f. eks. skrive viden- skab ved siden av vite, skabelse ved siden av skape, udmerket ved siden av ut -- er langt tåleligere og mindre farligt end et prinsipielt motsætningsforhold mellem tale og skrift, aller mest når denne motsætning allerede er gjennemhullet av und- tagelse på undtagelse; vi har jo alt nu to prinsipper, to lydbetegnelser for vor skrift, side om side: en dansk, grundlaget, og en norsk, som for hver dag sprænger sig mer og mer igjennem. Sanktionerer først skriften norskhetens ret, d. v. s.: optar retskrivningen det norske som talen fra gammel tid sitter inde med, og hvad den dag for dag indvinder, da vil sanktioneringen komme selve talen til gode; aner- SIDE: 69 kjendelsen vil styrke den norske sprogbevissthet både i den enkelte og hos alle. Og fordi strømstyrken da er blit større, vil også ana- logiens, tiltrækningens, magt økes og ha så meget lettere for at suge med sig det som står igjen. Jo mere avhængigheten av det danske skriftprinsip løses, des mere jevnes veien for vort eget til at gjøre sig gjældende. Og skulde så ett og andet ord fæstne sig i den danske form, så blir det i værste fald en av de undtagelser som alle sprog kjender; som svenskens piga eller bagare. Skal der ventes til talesprogets inkonsekvenser er utjevnet og bevægelsen stilnet, da blir ventingen lang; da må man, som dr. Western har sagt, vente til vort sprog ikke længer er et levende tungemål. Og i ethvert fald: Jo længer man venter, des mere vokser motsætningen, og des vanskeligere blir reformen. For- skjellen mellem lyd og lydbetegnelse kan bli så stor at den ikke vil kunne hæves uten ved et virkeligt og voldsomt brudd -- omtrent som tilstanden er i engelsk. Alt nu er vort skrift- sprog ganske anderledes ilde stillet end vore nabomål i Sverge og Danmark. Uenigheten om hvilket av de to alternativer der bør vælges, de suksessive småændringer eller en større planmæssig for- andring, bunder væsentlig deri, at folk som oftest uten videre går ut fra at de prinsipper og hensyn som gjør sig gjældende ved retskrivnings-reformer, er faste og uforanderlige, de samme til alle tider. Ingenting kan være mere falsk. Der er et utal av hensyn og indflydelser som spiller ind hvor det gjælder reformering av skrivebruken: sosiale, pædagogiske, na- tionale, hensyn til lettelse, til tydelighet, osv. Men der gis ikke noget enkelt hensyn som til alle tider og overalt er det vigtigste. De forskjellige hensyn krysser hverandre med skiftende styrke på de forskjellige steder og til de forskjellige tider; stundom har det ene og stundom har det andet overtaket. I de ældre kultursprog SIDE: 70 -- likesom i sprogenes jevne utviklingstider -- er det oftest de lit- terære og traditionelle hensyn; i de yngre kulturmål, ofte også i de mindre, spiller historiske samtidsforhold, især sosiale og na- tionale forhold, en sterkere rolle; og det samme gjælder sproglige gjennembrudds-tider. Hvilke hensyn der i hvert enkelt tilfælde er de overveiende, det kan alene sund sans og alsidig avveielse bringe på det rene. De flestes opfatning er i denne henseende væsentlig bestemt av de ældre kultursprog med deres sterke, århundreder lange tradition, og tar altfor litet hensyn til de særegne historiske forhold som præger vort skriftsprogs utvikling. Hvem kan f. eks. være i tvil om at de avgjørende hensyn, og dermed prinsipperne, blir meget forskjellige for -- la mig si engelsk på den ene side, vort bokmål på den anden? I første tilfælde et verdenssprog, med jordrøtter i tre kontinenter, med luftrøtter i alle; med en 500 år gammel, storslagen og vældig litteratur; et sprog som helt har matsmeltet de mangfoldige fremmete bestanddeler det har optat; hvis organisme i ånd som i form er hjemlig. Må ikke hensyn og prinsipper bli nokså forskjellige fra dem som gjør sig gjældende hos os -- i et litet folks skriftsprog; som i sin "nationale" form ikke kan datere mer end 60 -- 70 år tilbake; hvis grammatik og syntaks i væsentlige stykker strider mot hele folkets tale; hvis lydbetegnelse gjennemgående tilhører et andet land; som så langt fra har matsmeltet det fremmete, at det i mangfoldige punkter svinger mellem fremmet og hjemligt -- et skriftsprog som ikke er norsk og ikke er dansk; som ligger og driver i Skagerak, like fjernt fra Norge som fra Danmark. Sier ikke sund sans at kravene i disse to tilfælde er dypt for- skjellige? Og slik, på lignende vis, også i alle andre mål vi kunde sammenligne vort med. Overalt gjør de særlige, historiske eller lokale, vilkår sig gjældende; der er ikke to tilfælde som dækker hinanden. Men dette -- hvad vil det si andet end at alle henvisninger til disse og lignende tilfælde, det er abstraktioner, teoretisk SIDE: 71 snak, uten beviskraft for os; rammer ikke os -- fordi vort sprogs liv og kår er andre. I alle lande er der en stræben oppe efter at nærme en stiv og forældet skrift henimot samtidens levende tale, mot det Bjørnson har kaldt "det rappe, det moderne i sproget"; til nærmere overens- stemmelse mellem talesprog og skriftsprog. Og på de fleste steder er det, som hos os, hensynet til folkeoplysning og folkedannelse som har nørt op under denne stræben. Men hos os virker den med en kravets tyngde som i de færreste lande. Hver selv- hjulpen mand i vort folk har stemmeret og stemmepligt, og hver mands stemme har like vegt. Et demokratisk samfund må gi alle sine medlemmer den fuldeste og letteste adgang til at lære det som skal til for at demokratiet kan gjøre sin gjerning godt. Forsømmer vi den pligt, så begår vi ikke alene en uret mot de store brede lag; men da blir den almindelige stemmeret også en fare for hele sam- fundet; husk, det er flertallet som avgjør alle samfundets anlig- gender -- og folkeskolens barn utgjør 95 pct. av al landets skole- pligtige ungdom. Men -- det som mest av alt gjør stillingen hos os forskjellig fra alle andre skriftsprogs, dypt forskjellig, det er dette: vort bok- mål er ikke alene forældet, men det er fremmet, bare på reise hjem til os endnu. Vi har mer end en tidsavstand, mer end en gradsforskjel mellem skrift og tale; vi har en væsensforskjel, en national avstand mellem begge. Norsk bokmål er unorsk; mere dansk end norsk, ikke bare i lydbetegnelse og bøining, men som følge derav altfor ofte også i ordvalg og sætningsbygning. Reformarbeidet er hos os utslag av en sproglig selvstændig- hetskamp. Og disse hensyn -- hensyn som bygger på selve samfunds- ordningen og har sin rot i så uvilkårligt og sterkt et instinkt som nationalfølelsen -- de vil veie alle andre hensyn op, dèr hvor liv og utvikling først trænger dem frem, således som hos os. Det er glædeligt at se at norsk sprogånd så småt, litt efter litt, SIDE: 72 begynder sit sevjeløp også i vort skriftsprog. Men endnu er det bare begyndelser; endnu sker det mest rykkevis, i rier, ujevnt og uregelmæssig, og i enkelte teiger av litteraturen. Og grunden, hoved- grunden, er netop den at vor danske eller halvdanske lydbetegnelse kuer bokmålet i veksten, og tjorer det fast til de danske øer -- på samme tid som talesproget væsentlig, og i stadig stigende grad, bestemmes fra vort eget land, av norsk ånd og norsk lyd. Mellem lyd og lydbetegnelse er der nemlig en dyp vekselvirkning. Begge er jo sprogåndens legeme, lyden det talte sprogs, lydbetegnelsen det skrevne sprogs. Og talemål og bokmål, sprogånd og sprog, sjæl og legeme, må vokse i og med hinanden, i dypeste sammen- hæng og i inderlig vekselvirkning. De liner som binder vort skrift- sprog til et fremmet land og en fremmet sprogutvikling, må løses, og løses snart. De har gjort skade nok. Først og sidst denne: Fordi talemål og bokmål hos os har hvert sit prinsip, fordi bok- målets legeme ikke svarer til vort sprogs sjæl, er der så få som kan skrive skikkelig her i landet. Vi knoter papirmål, de aller fleste av os, bare vi får pen i hånd. Det lærer den danske skrift- dragt os systematisk op til, og derfor også skolen. Rigtignok pynter vi ofte på det og forsvarer det med noget vi kalder stil: "høiere" og "lavere" stil. Det har ingenting med stil at gjøre. Det er bare den danske tradition, den nedarvede konveniens, som er ute og spøker; den store vide allemands-kappe, som passer til alle og til ingen, og bare gjemmer personligheten bort. Stil er det motsatte af uniformitet. Stil er just den person- lige prægning av emnet, den form et emne antar under vekselvirkningen av emnets art og den prægende personlighet. Heller ikke ligger der i "stil" nogen nødvendig forskjel mellem skriftsprog og talesprog; stil tilhører like så vel tale som skrift, omfatter like så vel det mere hverdagslige sprog som det høiere. Er mit emne av den art at det kræver en fyldigere leddeling, en sterkere, rikere instrumentation, for at kunne utfoldes helt (og jeg, vel at merke, SIDE: 73 eier evne til at gi det en slik artikulering), så gjør jeg det enten jeg skriver eller jeg taler -- det er det samme. Kræver emnet det ikke, så bruker jeg, i skrift som i tale, det jevnere hverdagslige sprog; og lykkes det mig at forme emnet personlig og i harmonisk overensstemmelse med dets eiendommelighet, så har jeg også da git det stil. Det er ikke et skrevet sprog som er stil, heller ikke et sprog stemt i en høiere tonart. Det er ethvert sprog som gjennemåndes av personlighet og er harmonisk samstemt med sit emne; talt eller skrevet. Altfor ofte er det som folk kalder stil, bare en stivnet form, et slags schema -- og da er det kun av det onde. Jeg kræver ikke av skolen at den skal gi sans for virkelig per- sonlig, kunstnerisk stil, for den høie harmoniske forening av ånd og emne; det kan alene litteraturen gi -- som forbilleder, uop- nåelige forbilleder for de fleste av os. Men det skolen kan og skal gi, det er det ueftergivelige grundlag for virkelig stil: det er den klare, hjemlige, ukunstlede uttryksmåte, det jeg vilde kalde natur- lig stil. Den som da har kunstnerisk evne, han vil siden så meget lettere hæve sig til fuld personlig stil og stemme i alle ton- arter; den som ikke har det, han vil ialfald uttrykke sig naturlig og greit, og gå klar av avisstil og kansellistil, av papirmål. Men dette lar sig ikke opnå uten at skolen får lov til at lære sine elever norsk talebruk og norsk skrivebruk. Lære dem norsk lydbetegnelse, norske bøininger, norsk ordføining -- også når de skriver: med ett ord: lære dem at arbeide helt ut av sit sproginstinkt. Slik som forholdet nu er, blir skolens tid og opmerksomhet så optat av alt dette hindrende formelle, dette fremmetartede i bøining og skriftbilleder, at den altfor liten tid får tilovers for det vigtigste det harmonisk dannende i morsmåls-under- visningen. Men det er ikke bare vor evne til at skrive greit og naturlig som påvirkes av vor urimelige lydbetegnelse; den berører også til en viss grad talen. Enten slik at de underlige skriftformer smitter av på talen, at vi får en papirtale ikke bare i lydform og i ordvalg, SIDE: 74 men også bøiningsformer og i ordføining; eller så, at talen går "vildt", går helt sine egne veier, uten nogen korrespondance med det dan- nede sprog. Adskilligt "vildmål" og adskilligt "kråkemål" -- som K. Knudsen kaldte det -- har sine røtter her. Men både tale og skrift taper på det: talen, fordi den blir knotende, tilgjort og ufri; skriften, fordi den mister talens tilførsel av liv og blod. Værst er det dog, at alt dette gjør folket usikkert og splidagtigt i sit instinkt for morsmålet; at det skader og forkvakler sprogfølelsen, hos den opvoksende slegt, og hos de ældre med. Og det gjør det, fordi striden hos os i sin dypeste grund ikke står mellem talens bevægelighet og et bokmåls vanlige konservatisme, mellem det som er fremadskridende og det som er stillestående -- men mellem norsk sprog og dansk sprog, norsk sprog- dragt og dansk sprogdragt. Dansk sprog, dansk sprogdragt -- er der noget som kan kaldes et "provinsmerke" på os, så er det det. Det er det dypeste og derfor det farligste sviemerke som nogen gang er indbrændt på vor nationalitet. Én gang var det jo ikke bare så. Én gang var dansken også en støtte i vor vanmagt; et åndsindskudd, som frelste folket fra at synke ned i en skriftløs halvvildhet, og som -- efter fattig leilighet -- hjalp os til igjen én gang at komme med i utviklingen. Men den gang lå vort folk halvdødt og lammet, av århundreders overspændelse og blodtap, den gang repræsenterte det danske sprog en ny tids utvikling. Siden har vor nationalitet atter samlet kræfter og sevje; har forynget sig, utfoldet sig, hævdet sin personlighet; på ny skrevet sit adkomstbrev som selvstændigt folk. Det som én gang var en støtte, er nu en svækkelse; det som før var en betingelse, er nu en hindring. En hindring for den frie fulde utfoldelse av folkeånden; en hindring for vor naturlige sprogfølelse; for en rik og fyldig folkedannelse. At fjerne denne hindring er det samme som at løse kræfter som endnu ligger bundne og unyttede; er ikke bare at vide grænserne for vort åndsliv, men også at poten- sere det: forhøie det, utdype det. Fjerne denne hindring -- er et steg, et langt steg frem mot det mål som står som det største for SIDE: 75 os alle: sproglig enhet i Norge, på hjemligt grundlag. At vinde helt frem, vil ta tid; men så sandt vor nationalitet er "liv laga", så sandt vi vil bestå som folk, må vi frem. Jeg er enig med Sophus Bugge: "Dette land må enes, må samles" -- Harald Hår- fagres kongstanke er endnu langtfra gåt vort folk i blodet. Men også sproglig må folket samles på norsk grund, ikke på fremmet; ikke utenfor Norge, men i Norge. Den første tørn er da at få vort "provinsmerke" væk; at løse de kunstige bånd som binder vort bokmål til Danmark og Danmarks målutvikling. Og det skulde ikke nu være altfor vanskeligt. Vel tales der fra den anden side som om vi hadde en "bestående", "hævdet" retskrivning. Men kjære, vi har jo hundre! Og har i mange lange tider hatt hundre. Den suggestion ens egen skrivevane og læsning øver, skygger så ofte for den kjendsgjerning at en anden skrivebruk også er gjængs, kanske like så gjængs. Hartvig Lassen skrev i 1888 i "Vidar", at nu var der blit et rent anarki i vor retskrivning: man måtte vende tilbake til skrivebruken en mandsalder tidligere, til den tid "som kan betegnes med Welhavens og Wergelands Navne -- -- , da der virkelig i alt Væsent- ligt var Enhed i vor Retskrivning". Jeg har fulgt hans henvisning; jeg slog op hans egen utgave av Henrik Wergelands Samlede Skrifter, netop fra en mandsalder før, fra 1852. Og hvad finder jeg dèr i fortalen? Jo, hjertesuk og jeremiader over Wergelands "overmaade vaklende" skrivemåte, og over "den næsten anarkiske Tilstand hvori vor Ortografi for Tiden befinder sig". Det er Hartvig Lassen fra 1852 som har ret. Skjønt rigtignok forvirringen og anarkiet, med en naturlovs nødvendighet, er steget fra tiår til tiår, ja fra år til år. Nu er tilstanden denne: Der er ingen ortografisk enhet mellem ett og samme tidsrums forfattere indbyrdes; tænk bare på hvordan Lie bokstaverer i for- hold til Ibsen, eller Kielland til Bjørnson, eller ta og sammenlign Bjørnson med Ibsen: alle skiller sig i stor utstrækning ut fra SIDE: 76 hverandre . . . Der er like så litet enhet indenfor den enkelte for- fatters produktion; knapt nok hos Alex. Kielland -- Bjørnson vil jeg nu ikke tale om -- men se paa Ibsen: Ibsen i 60-årene skriver ganske anderledes end Ibsen i 50-årene, og Ibsen i 70- og 80-årene skiller sig igjen ut både fra 50 og 60 og fra 90 . . . Der er altfor ofte ikke engang enhet indenfor én og samme bok -- skjønt det jo ikke netop er almindeligt, som i Bjørnsons Halte-Hulda, midt inde i boken at møte en rent ny retskrivning -- første halvdel med én ortografi, den andre med en anden. Hartv. Lassen kunde i 1888 med rette si (Vidar, s. 606): "Hos mange af vore Forfattere -- og det netop blandt vore Anseeligste og mest Læste -- er Tilstanden bleven ligefrem barbarisk. Enhver bogstaverer efter sin private Opskrift." Vil De ha et indtryk av hvor uholdbart forholdet nu er, så slå op i det store samleverk "Norge i det 19de århundrede" -- det er jo en ren prøvekuffert i ortografier! Aviserne klager over skolen. De tror, som så mange, at det er skolebøker og skolevilkårlighet som har fremkaldt dette anarki. Men det er bare en synkverving -- som kommer av at de har glemt de mange skiftende retskrivnings-stadier i vore "anseligste og mest læste forfatteres" produktion. Det er Bjørnson og Ib- sen som fremfor nogen anden har revolutionert vor ortografiske opfatning -- rigtignok med kraftig støtte av Knud Knudsen; og i deres fotefar en lang række yngre forfattere. Allerede før var vor retskrivning vaklende; disse mænd har opløst den og gjort os usikre om alt. Men at sætte noget nyt i steden har de ikke magtet; ikke som system. Dertil savner de fleste av dem forut- sætninger, dertil går hver altfor meget sine egne veier, dertil er det hele altfor ujevnt, spredt, og skiftende: ett punkt halvveis gjennem- ført, et andet næsten ikke rørt, én bok langt fremskreden, den næste av samme mand langt tilbake. Bellum omnium inter omnes. Og selv i avisernes konservative verden har den samme brog- ede mangfoldighet begyndt at gjøre sig gjældende; bare at den her SIDE: 77 er langt mere bestemt av det særlige publikum hvert enkelt blad henvender sig til. De store Kristiania-blade -- og i det hele gjerne hovedorganerne i de større byer -- er langt forsigtigere og holder meget mere på det gamle, end de lokale provinsblade og ungdoms- bladenes mylder, de som især henvender sig til folkeskolens lag. Men selv av de større Kristiania-aviser er der flere som gjennem- fører talens forkortelser og bruker mange norske bøiningsformer -- således Intelligensen, Dagbladet, Kr.a Dagsavis, Social-Demokraten, og ofte Posten og Ørebladet. Små forbokstaver trænger i stigende grad igjennem, især i lokalpressen; alt nu har de erobret omkring 100 aviser, og endda mange flere blade skifter i sine stykker mellem små og store bokstaver: ett stykke med små, et andet med store. På lignende måte har det sig med bruken av norske bøiningsformer og særlig forkortelser, bare at tallet her er langt, langt høiere. En del blade har tilmed vovet prinsipielt at gå over til hårde konsonanter; deriblandt et så stort organ som "Nidaros" i Trond- hjem. Jeg har undersøkt disse forhold i aviskjelderen på universitets- biblioteket, hvor alle landets blade strømmer sammen. Det var som en opdagelsesreise! Og utbyttet av reisen var: Også i pressen er regelen brutt, det gamle skriftprinsip har hul på hul; også her er almen vakling -- og begyndende skifte. Jeg tviler ikke på at man også ad denne vei én gang, om lange lange tider, kan nå til et resultat, slikt det blir. Heller ikke om at retningen blev noget så nær rigtig: vor sprogfølelse er heldigvis endnu levende nok til i det store at styre farten -- hvor meget kursen så i det enkelte blev avhængig av strøm og vind og til- fældighet. Men jeg kan ikke slå mig til ro dermed. Når den tid kommer, har sprogets liv, den evig virksomme målvekst, skapt en række nye uoverensstemmelser mellem tale og skrift -- som i sin tur kræver at utjevnes. Og bare det vi nu har tat fat på, er jo ikke mer end en del av de uoverensstemmelser som allerede for længst eksisterer mellem skrift og tale. Jeg kan ikke slå mig til ro med SIDE: 78 at den stadig stigende forvirring i skrivebruken -- gjennem mands- aldrer skal lægge told på oplysning og danne en væsentlig og alvor- lig hindring for skolen, for folkedannelsen, for demokratiet. Jeg kan ikke slå mig til ro med at denne forvirring -- gjennem mands- aldrer skal gjøre hver opvoksende slegts sprogfølelse anløpen og usikker. Ikke slå mig til ro med at vor skrift ikke skal vinde den nationale ret vor tale for længst har. Og aller mindst med at den oprivende målstrid i vort land skal bli stående i mandsaldrer som bitter nationalitetskamp, i steden for at fremtræde som det den på bunden er: en kappestrid mellem to norske ret- ninger, ut fra hver sit utgangspunkt, mellem bynorsk og bygde- norsk. Jeg synes at disse hensyn veier tungt, overmåde tungt: at alle de hensyn som vore motstandere kommer med, er uvæsent- lige mot disse. Og det lar sig nu engang ikke negte, at der er en væsens forskjel mellem det som er væsentligt og det som er uvæsentligt. Nu -- slik som jeg nylig sa Dem, har der både i litteraturen og i bladenes verden dannet sig forskjellige ortografiske kredser, med hvert sit midtpunkt og hver sin periferi -- som paa forskjellig vis skjærer de andre periferier eller ringer. Disse forskjellige retskriv- ningskredser gjør selvfølgelig ikke litet til at mildne og formidle overgangen fra det gamle til det nye; og for så vidt er de av det gode. Men de øker og forlænger også i væsentlig grad usikker- heten og det tilfældige præg; for så vidt er deres indflydelse av det onde. Det gjælder da at finde et middel som kan mot- virke de skadelige sider av dette forhold, uten at mindske de gavnlige. Og et slikt middel har man. I skolen. I en lovfæstelse for skolen av de vigtigste av de ændringer som presser sig ind i bokmålet fra vor hjemlige tale. Eller gis der nogen anden vei? Forfatter på forfatter har, som sagt, prøvd -- hver på sin vis; men ikke slåt igjennem. Selv ikke SIDE: 79 storkulter som B. B. Det står knapt i enkeltmands magt at frem- tvinge forandring på dette område. Det må gå gjennem børnene, fremtidens slegt, de som skal bruke det som brydder og spretter i vort mål. Og denne fremgangsmåte kræves i mine tanker både av skolens og av den sterke nationale sprogutviklings interesser. Alene derved vil der ut av al gjæringen og brytningen mellem det tra- ditionelle og det norske, mellem vor skrifts danskhet og vor tales norskhet, kunne reddes et system. Og det er systemet skolen selv først og fremst trænger. Den må ha en regel; en regel som ikke er således gjennemhullet av tilfældige undtagelser at regelen drukner. Men da må man ikke overse, at den ortografi som en sproglig overgangstid fastsætter for undervisningen, den får betydning for mer end dagen. At fastslå en regel hvis livskraft allerede er brutt, det strider i dypere forstand langt mere mot "livet", end at gjøre børnene delagtige i det nye som vokser frem og sprænger på med en naturmagts vælde: til det vil de alle bli nødt til at ta standpunkt. Der er en dypere historisk ret i at følge talemålets lydutvikling også i skrift, end i at holde fast på tidligere sprogtrins lydforhold, slik de har fæstnet sig i bokmålet. Det sidste er histo- risk i betydning av forbigangent, det første historisk i betydning av evolution, vekst, liv. Og denne dypere historiske ret blir så meget uomtvisteligere og sterkere, når den som her repræsen- terer en hjemlig understrøm i utviklingen, en tusen- årig proces, mens det historisk forbigangne repræsenterer en frem- met indsats, som har krysset hovedprocessen i de sidste fire hundre år. Men det må rigtignok hævdes: det vilde være forkasteligt, abso- lut forkasteligt, at bruke skoleveien, hvis den skriveform man påbød, bare var teoretisk utpønset -- hvor god og "rigtig" den så kunde være. Men så sandt påbudet alene omfatter en kodifikation, en samling av hvad der mer eller mindre regelmæssig sprænger sig gjennem både i litteraturen og i livet, en lovfæstelse av de lettelser og norskheter som instinktivt bryter frem hos os alle (ikke mindst SIDE: 80 hos vore største forfattere), og som er vort talesprogs sikre regel, da er det at gå gjennem skolen fuldt berettiget, da er det i over- ensstemmelse med livet. Det er at gi fremtidens slegt del i det som er ungt og som gror i sproget; føre dem som skal bruke det i fremtiden, ind i dets vekst og dets utvikling, ind i vort tungemåls strømdrag, i steden for at la dem drive i bakevjen. Men da er denne fremgangsmåte også en konsolidering, en sikring og trygging av den jevne sprogutvikling. Selve driv- kraften i sproglivet, vor naturlige sprogfølelse, vil derved bli løftet ut av den tilfældigheternes sfære som den prinsipielle motsætning mellem vor norske tale og vor danske skrift holder den bundet i. Og så -- sidst, men ikke mindst -- en betydelig forkortelse av en proces som i sig selv er pinefuld og rik på tap. For det må jo ikke glemmes, at enhver større retskrivnings-reform -- likesom en lang række av mindre -- , så længe de står på, betegner en midler- tidigforringelse i den åndige nationalvelstand. Hvor tilstanden er blit så forvirret og broget at der må foretas en omlægning, der gjælder det derfor ved en koldblodig operation at gjennemføre re- formen så sikkert og raskt som råd er, og derved begrænse de uheldige virkninger av rystelsen. Og da er atter skolen den eneste vei som fører til målet -- skolen, med statsmagternes støtte. Sætningen om at skolen ikke må "gå i spidsen", som det heter, kan jeg altså ikke vedkjende mig som nogen trossætning -- uten for så vidt at skolen selvsagt ikke skal pirke og pille ved det som virkelig er fast. Og jeg står ikke alene med denne opfatning av skolens ret. Den berømte sprogmand Madvig var i 1855 under- visnings-inspektør i Danmark. Som sånn tilla han, i en rundskri- velse til alle undervisnings-myndigheter [fotnotemerke] , skolerne "ikke blot en ikke ringe Medvirkning, men vel endog et vist Initiativ ved Forsøg paa Forbedringer" i retskrivningen. Og han var dog et ganske klart hode, den konservative herre, ikke sandt? Efter hans dom er det Fotnote: Norske Univ- og Skole-Annaler, 3 R. III (1863), s. 115. SIDE: 81 bare hvor reformforsøkene enten forandrer "en virkelig bestaaende Brug", eller ikke har "praktiske Hensyn til Udgangspunkt", at "den Paastand at Skolen her ikke skal gaae i Spidsen", har "sin gode Grund"; eller endelig, skjønt i langt ringere grad, når der ikke for- inden er "tilveiebragt en nogenlunde omfattende Erkjendelse af Kravets Gyldighed og om Maaden at tilfredsstille det paa". Hævdelsen av at det man påberoper sig som bruk, virkelig også må være bestå- ende bruk, med opnådd "Enhed og Fasthed", går som en rød tråd gjennem Madvigs hele utredning. Ja selv overfor en nogenlunde fast bruk indser han at der kan være undtagelser -- hvis nemlig "et Sprog i sin hele Betegnelsesmaade i Forhold til Lyden skulde være kommet ind paa en aldeles uheldig Vei". Og hvor skulde dette være tilfældet, hvis det ikke er tilfælde hos os? Svensk og dansk og engelsk bokmål er nationale både i bygning og i lydbe- tegnelse -- norsk bokmål er alene om at være unorsk, mere dansk end norsk i bøining og lydbetegnelse (derfor også i adskillige andre stykker); med to prinsipper for sin skrivebruk: norsk lyd- betegnelse for de fleste særnorske ord, dansk lydbetegnelse for de mange tusener av "fællesord", de ord som både er danske og norske -- men for begge rækkers vedkommende, og især for fælles- ordenes, med en lang rad av spredte og tilfældige undtagelser. Et mål hvis betegnelsesmåte av lydene er mere "uheldig", kjender jeg ikke; heller ikke noget som har mindre enhet og fasthet i sin skrivebruk, som i høiere grad er i skriftlig opløsning. Jeg tar trygt Madvigs autoritet til indtægt for berettigelsen av at gå gjennem skolen hos os. Hvad der må kræves for at man skal ha ret til at gå skoleveien, er efter mit skjøn disse tre ting: 1. At ingen av reformens punkter strider mot vort sprogs ånd og utviklingslinje. 2. At reformen har så vidt støtte i litteraturen (og helst hos de største og indflydelsesrikeste forfattere), i presse, eller i privat bruk, at den har utsigt til at trænge igjennem inden altfor lang tid. SIDE: 82 3. At man ikke påbyder skolen nogen reform, uten at de påbydende myndigheter støtter skolen, ved selv at bruke den sprog- og skriftform som de pålægger ungdommen. De to første krav er, efter mit skjøn, skedd fyldest. Følger man også det sidste krav, som ikke er det mindste, gir regjering og storting reformen støtte ved selv at opta den i sine publikationer og sin brevveksling, da svinder litt efter litt den værste uvilje og motstand, den som har sin opkomme i indtrykket av at denne skrivebruk ser "simpel" og "vulgær" ut. Det er en vanesak, som snart fortar sig, når presse, forretningsverden, almenhet -- stadig møter dette "simple" i alle offentlige meddelelser fra auto- riteterne. Måler man dernæst styrken og hastigheten av vore forfatteres retskrivnings-forsøk i mere modern og national ånd, i de sidste 25 år, da svækkes i væsentlig grad en indvending som ellers kunde ha en viss ret: frygten for at der vilde danne sig et fast mot- sætningsforhold mellem skolens og forfatternes retskrivning [fotnotemerke] . Fort- sætter forfatterne sine retskrivnings-eksperimenter i de næste 25 år nogenlunde efter samme målestok -- og der er intet som tyder på nogen strømkantring i så måte, tvertom, så vil den nye skole- retskrivnings første kuld, når de om en 15 -- 20 år som modne mænd står færdige til at gripe ind i livet efter al sandsynlighet i store deler av den ledende litteratur møte væsentlig den samme ortografi -- om end uregelmæssigere og ikke så gjennemført -- som den staten hævder og skolen har lært dem. Man har talt vakkert og bevægelig om børnene; og man har ropt op om "barne-korstog." Nu, noget er der jo i den indven- ding mot at la skolen "gå i spidsen," at børnene kommer til at lide, når de efter skolegangen skal ut i det praktiske liv, og mange av dem kanske kommer i forretninger hvis chefer kræver sin orto- grafi av alle som er i deres tjeneste. Men er det samme ikke tilfælde nu også da, i de mange suksessive småændringers tid? Fotnote: Et motsætningsforhold har jo allerede meget længe eksistert. SIDE: 83 og har alt længe været det? De fleste forretningsmænd opretholder jo f. eks. den dag idag de store forbokstaver, hvor unyttige og meningsløse de så er, -- og deres undergivne må rette sig efter dem og lære om igjen. Men dernæst tør det sikkert også hævdes, at om motstanden end blir hårdere i begyndelsen, er den før brutt overfor en hel, sammenhængende reform, et system, end overfor en stadig, stykkevis, og irriterende lapping -- som ingen hjælp engang synes at gi. Forskjellen blir så vidt stor, at kravet til de unge undergivne om at slippe sin skoleretskrivning for at bruke chefens og Kristiania-bladenes gammeldagse -- dette krav blir slet ikke så let at effektuere længer, og følgelig heller ikke så let at stille. I længden vil det måtte opgis. Just i den større for- skjel fra det gamle ligger et middel -- og kanske ikke det mindst sterke -- til at påskynde samlingen om én retskrivning. Foran- dringen må være så pas stor at den tvinger sig ind. -- Nogen kuld vil komme til at lide under det. Men for ringere pris får man nu engang ikke det som alle er enige om at vi må ha: en norsk skriveform for norsk tale. Noget trøster det mig jo også, at de mange, mange slegtledd som ellers vilde få svie under den nu- værende nødstilstand, om det så ikke blev fuldt så hårdt, på denne vis vil gå fri. Stundom må én lide for alt folket. Jeg kan ikke se andet end at det netop er skolen som bør og må ta fat. Den er den eneste som kan gi varig og forsvarlig hjælp; den eneste som kan skaffe os et system; og som kan gjennemføre reformen i løpet av en rimelig tid. Skolen -- med hjælp og støtte fra myndigheterne. Hvem er også nærmere end skolen, hvor det gjælder at hele sår som det fremmete har slåt i sprogfølelsen? Hvor det gjælder at fjerne hemmende indflydelser på oplysning og folkedannelse? Og hvem vil vinde mer på en reform? Andre lande har brukt "skoleveien". Og brukt den til trods for at de bare har hatt at kjæmpe med halvparten, den mindst farlige halvpart, av de vanskeligheter som vi har; hatt at kjæmpe med gradsforskjellen mellem skrift og tale, med forældelsen, SIDE: 84 ikke med væsensforskjellen, en national avstand. Skulde så ikke vi føle det så meget nødvendigere at gripe til samme middel, det eneste sikre, -- vi som har at erobre tilbake noget af vort tungemåls eiendommelighet, et stykke av dets natio- nale ret? Og som derved kan bane vei for en sproglig samling av vort folk. Moltke Moe NATIONALITET OG KULTUR SIDE: 252 En kort utredning om et stort emne, om et av de vældigste som tænkes kan! Opgaven synes næsten haabløs. Og dog har den, med al sin vanskelighet, én fordel: den tvinger til at samle sig om de store grundlinjer, om selve væsenet. De tusen sidelinjer, alle krydsende hjælpetanker, hele dette mangfoldighetens spil som forvirrer, alt slikt maa holdes væk. Alle indvendinger som i tidens løp har reist sig mot Ivar Aasens maaltanke, samles i grunden som i et brændpunkt, i en eneste: Et sprogskifte, en gjennemførelse av det gamle norske folkemaal som landets sprog, vilde betyde en tilbakegang i kultur. Det er den ind- vending som Lorentz Dietrichson i forfjor og selve Bjørnson endnu i høst har slynget ut over almenheten. Det var den samme ind- vending som alt i femtiaarene skaket vor gamle intelligens op i for- færdelse. Ivar Aasen tar indvendingen for sig allerede i 1858. Men han besvarer den ikke efter dens kjerne, og han besvarer den med ad- skillig sofisteri. Naar det heter at kulturen staar i veien for lands- maalet, saa opfatter han dette slik, at "Aandens Dyrkning skulde ikke kunne bestaa med Fædrenesprogets Dyrkning. Begyndte man at dyrke Landets Maal, saa skulde Kulturen stanse, saa skulde Uvi- denheden, Raaheden og det rene Barbari blive herskende." For- staat paa den vis er paastanden unegtelig, som Aasen sier, "en underlig Tale". Der er ingen tvil om, at kultur "godt kan forenes med ethvert Sprog". Kulturens indvirkning paa sprogene er jo netop den, at den fører med sig en større utvikling av dem, en rikere utfoldelse. Men det er da heller ikke det Aasen fremhæver, som indven- dingen gaar ut paa. I virkeligheten indebærer den noget andet; der er en sand kjerne i den. Der hvor kulturen, som hos os, gjennem hundredaar paa hundredaar har hat et fremmed sprog til sit medium SIDE: 253 - la det være saa forstaaelig og saa nær beslegtet det vil -, og hvor dette sprog er knyttet til folkets høiere dannelse, til de mest utvikledes kreds, der ligger det i saken selv, at enhver oparbeidelse av det gamle nationale men udyrkede sprog nødvendigvis maa med- føre ikke bare en ulidelig gnissing, men ogsaa et likefrem tap. Og særlig vil det gaa ut over dannelsens fineste skud, dens blomst, ut over det skjæreste i kunsten, det skarpest tænkte i videnskapen. Det sier sig, med en smule eftertanke, selv. For saa vidt er der en uomtvistelig sandhet i indvendingen. Og heri vilde ligge noget overordentlig alvorlig, et væsentlig aandstap, som kunde skræmme nogen hver tilbake, hvis der virkelig var tale om et sprogbytte, et bytte av maalform over hele linjen, paa én gang, om det som Botten-Hansen under den første maalstrid i 50-aarene kaldte "et stolt Riddersprang". Men et slikt "Ridder- sprang" er bare en lufthildring, et fantom. Nu gives der knapt nogen maalmand længer som haaber eller tror paa et slikt sprang over i et fuldnorsk maal med én gang; der kan nok være én og anden endnu som skriver slik eller taler slik, - men kommer man ind paa ham, saa viser det sig altid, at det mest er for at holde sit ideal høit og sit kampmod varmt. Denne fare, den dype, alvorlige fare ved optagelsen av landets gamle, overvintrede tungemaal, den foreligger altsaa ikke; hvor sterkt saa end tapet ellers kan komme til at gjøre sig gjældende. Men til tapet svarer paa den anden side ogsaa en vinding; der følger ogsaa fordele med. Det er likesaa visst, at reisningen av det gamle udyrkede sprog vil gi et overvældende tilskud av livskraft og blod, et tilskud, som ikke bare kommer det nyreiste maal til gode, men - i den ene eller anden form - ogsaa det bleke, blodfattige kultiverte sprog. Og en gammel forfinet slegt trænger tilsig av nyt blod. Til tapet ved processen, det sande i kulturindvendingen, svarer altsaa ogsaa en vinding, og en vinding som sikkerlig faar dypere og mere langtrækkende virkninger end tapet. Tapet er forholdsvis momentant, det gjælder samtiden og den nærmeste eftertid, og SIDE: 254 indenfor den væsentlig dens dannelse. Vindingen er varig, og vil i tidens løp bringe likesaa rike følger for dannelsen, som for de brede folkelag, de som nu bærer saken frem og først høster nytte av den. Ti det maa aldrig glemmes, at kaarene og kravene i dette funda- mentale spørsmaal er dypt forskjellige mellem nationens forskjellige dele, tilsynelatende motsatte mellem dens intelligens og dens bredere lag. Det som for intelligensen er en nedsættelse i kulturbetin- gelser og derfor i kultur, det betyder for mængden en økning av kulturens sevjeløp, betyder nye forbindelseskanaler, lettere færdsels- veier, er med ett ord for den netop en kulturbetingelse. Denne forskjel i krav og kaar mellem de to parter utgaar fra en anden forskjel, en forskjel som danner en dyp national fare i vort folk, den at landets intelligens og landets "mátt og megin", dets styrke og tyngde, staar mer eller mindre uforstaaende overfor hinanden, at de i stridens hete ser paa hinanden halvt som fiendtlige magter. Og hvorfor? Fordi begges røtter og den næring de gjennem dem suger til sig, har været væsentlig forskjellige. Like til den senere tid har den ene part, stort set, repræsentert den europæiske kultur, nationalt temmelig farveløs, den anden væsentlig den nedarvede nationale "bondekultur", temmelig upaavirket av nyere aandsstrømninger fra Europa. Det er sandt, at der paa begge sider er mange glædelige undtagelser at nævne; men det er ikke mindre sandt, at i hovedsak bestaar motsætningsforholdet endnu. Og for tiden ligger hoved- skylden ikke paa de brede lags side, men paa intelligensens. Det store folk har suget av den almene kultur i en ganske anden grad end vort lands høieste dannelse har suget av vor nationale kultur. Jeg peker bare paa ungdomsbevægelsen utover vore bygder, med dens tusener paa tusener av medlemmer. Eller tænk paa de hun- dred tusen kanaler, som brevbytte og forbindelse med slegt og venner i Amerika har skapt - en forbindelse saa tæt og saa almen, at jeg ser den under billedet av hudens porer, pore ved pore, et endeløst net over hele vort land, fra Nordkap til Lindesnes, fra Tryssil til SIDE: 255 Stad. Tror De ikke at der suges rikt og mangfoldig ind paa denne vis? Ikke bare kundskap og lærdom, men fremfor alt tilegnelse, selvtænkning, kultur. Det er mangel paa kjendskap til vort lands- folks liv, naar byerne altid fremstilles som de eneste kulturformidlere i ældre og i nyere tid. Stil saa herimot op vor intelligens. I alle andre land er det dannelsen, overklasserne, som er bæreren av det nationale, den fødte verge for det, den som først træder i skranken for det, - som utløser nationalinstinkterne. Men hos os -! Det har jo været vor ulykke baade i unionspolitikken og i hele vort indre liv, at der ikke har været vaaken, følsom kontakt mellem folket og dem som var født til maalsmænd for nationen, alt-altfor litet av samsyn og samfølelse; det var jevnlig som om der ikke løp nogen navlestreng mellem dem. - Dette har ingenting med forskjellig utspring at gjøre, med raceforskjel eller nationalitetsforskjel, med kolonistsamfund, eller hvad man nu har kaldt det. Al slik tale er bare misvisende, ikke andet end uansvarlige tankefloker. Grunden, den store hovedgrund, er at nationens to deler har hentet sin næring fra rent forskjellige kilder, - intelligensen i alt overveiende grad fra fremmede kultur- opkommer. Det var i mine øine et betænkelig, et høist tvilsomt skridt, det som statsmyndigheterne tok ifjor, da de krævde plads for en videre- gaaende landsmaalsundervisning i den høiere skole, med stil til artium. Allerede de pædagogiske betænkeligheter er sikkerlig større og vanskeligere at vinde bugt med, end baade maalmændene og den lovgivende myndighet gjorde sig rede for. Jeg for min del tok ordet for en anden fremgangsmaate, lovbud om tvungen prøve i landsmaal og folkemaalene for alle som tar embedseksamen. Deres sprog- følelse er nemlig fæstnet, for dem har vi lærere, - og der kan ikke tvistes om, at de som vil bli folkets tjenere, skal skjønne og kunne folkets maal. Men like fuldt - efter det jeg netop har utviklet, saa meget er altsaa dog visst, at det grundsyn som ledet til stor- tingets beslutning, det er rigtig. Beslutningen selv beklager jeg; jeg holder den baade for en taktisk feil og for et overgrep, som vil SIDE: 256 hevne sig, vil hemme, ikke fremme det som skulde fremmes, og som man vilde fremme. Men synet er jeg enig i, det deler jeg. Der staar meget tilbake, før Harald Haarfagres kongstanke har fyldt det norske folk. Den samling han for tusen aar siden indledet, har gang paa gang maattet gjøres om igjen i vor historie, og maa det ogsaa herefter. Vore byer og vore bygder maa samles til et folk de skilte landsdeler gro sammen til ett land. Og da er det første skridt fuldt kjendskap til den anden part; derom kan ingen meningsforskjel opstaa. Som den europæiske kultur maa være en umistelig bestanddel av det nationale, maa det nationale være en likesaa umistelig del av den høieste dannelse. Hvor dyp faren ved dette motsætningsforhold mellem intelligens og det store folk end er, - tar vi motsætningen paa den rette maate, ligger der ogsaa lyse muligheter i den. Jeg tror at netop spændin- gen mellem de to sprog, brytningen mellem de to kulturer, gir en rik forjættelse for vor fremtid. Ogsaa kulturmotsætningen. For er bondekulturen end en ældre kulturform, som ligger langt tilbake for bykulturen baade i omfang og i tidsmæssighet, saa er den paa den anden side ganske anderledes tilegnet og matsmeltet end den usikrere og mere upersonlige bykultur, langt inderligere gaat over in succum et sangvinem. Mange steds eier den en sikker, harmonisk skjønhet, som det er et særsyn at støte paa indenfor bykulturen. I selvstændig tilegnelse staar bondekulturen som et mønster paa en kulturform, og om det saa bare var av den grund, maatte vi regne med den. Derfor er det ikke bare den sproglige brytning, men til en viss grad ogsaa brytningen mellem de to kulturformer, vi faar at gjøre med. Og begge brytninger ser jeg som løfterike. Ti ingen kultur er stedegen, bare stedfarvet. Hos alle folk er kulturen et produkt av vekselvirkning med andre kulturer og kultur- perioder. Gjennem alle verdensdeler gaar færdselsveier som intet kart kjender; mellem alle kyster løper skjulte undervandsstrømninger i verdensaandslivet. Den store lov om kulturopstaaelse og kulturutvikling har to sider. Den første sier: SIDE: 257 "Ingen nation kan være sig selv nok. Hos ethvert folk og til enhver tid finder der paavirkning efter paavirkning sted fra andre kultursamfund, i smaat som i stort; snart gjennem kjendte kanaler, snart skjult og halvveis uforstaaelig, som en slags traadløs telegra- fering. Ingen fjelddal eller fjordbund ligger saa gjemt og lukket, at ikke verdenskulturens bølgegang naar ditind, bare som oftest lang- sommere, mere avdæmpet, med mindre overvældende magt end over- for de store færdselsstrøk. Frem naar bølge efter bølge overalt, gir sine tilskud, og viker plads for nye bølgeslag. Dette er kulturlovens første lærdom. Men det er bare dens ene side. Paa den anden side er det ikke mindre visst, at enhver nation er og maa være sig selv, ha sit eget lynne og præg, anderledes end alle andre. I smaat som i stort er der i alle folkets frembrin- gelser, i hele dets væsen, noget med, som ikke er drevet ind paa strømmens ryg, ikke lar sig utlede av fremmed paavirkning, noget nationen føler som umiddelbart kjendt og fortrolig, som blod av sit blod. Det er det hjemlige, slegtskraften og slegtsarven, det som er rundet av nationens eget syn og væsen og bærer dens stempel. Det er der, og én føler at det er der, hvor vanskelig det end ofte er at lægge det bart i dagen. Forholdet mellem de to sider er skiftende. Kun det er visst, at det hjemlige altid er protoplasmaet. Men ellers skifter blan- dingen, efter historiske og efter individuelle forutsætninger. Snart har det hjemlige overtaket, snart det fremmede, snart smelter begge deler saa inderlig sammen, at det synes uraad at si, hvad er rending og hvad islæt. Men der hvor det nationale liv er sterkt og eien- dommelig utpræget, der er det slegtsarven som er sjælen - hvor sterkt saa de fremmede impulser strømmer paa. Paavirknin- gen utenfra potenserer da bare, forhøier og utdyper bare, den na- tionale skaberkraft, saa at denne skaberkraft gjennemtrænger og omgløder det fremmede laanegods, omskaper det efter sit eget væsen, i den nye folkeaands billede. Men altid er begge sider, baade det hjemlige og det fremmede, SIDE: 258 til stede. Maa være det. De to hører uløselig sammen. Ti det er en grundlov i aandens verden som i naturens, at alt nyt opstaar alene ved spænding mellem forskjelligartede elementer, ved brytning og krydsning mellem det som er ens eget, og det som rundt om fra strømmer ind paa en, mellem gammel arv og impulser utenfra. Allerede gamle Heraklit har utfundet at oprindelsen til alt liv ligger i spændingen, i brytningen, i striden." Under denne synsvinkel har vi at se den dype motsætning inden vort folk, se striden mellem vor dannelses interesser og de brede folkelags. Og saa sterk som spændingen i dette tilfælde er, gir den saa meget større løfter, naar engang kamptiderne er gjennemstridt og nationen sveiset sammen til en enhet i høiere forstand end bare geografisk og politisk. Bare at vi ikke taper av syne, at begge parter har ret, men ikke hele retten, at hver av dem repræsenterer sin side av den store kulturlov. Maalspørsmaalet i vort land er efter sit væsen et utslag av natio- nalinstinktet, av den uvilkaarlige, umiddelbare kraft i nationalitetens liv. Der er én gang skedd et brudd i vor sprogutvikling og vor kulturutvikling. Og dette brudd kræver at heles, at bli lægt. Aldeles som en organisme som er skadet eller blit hemmet i sin vekst: ubevisst og uvilkaarlig samler den sine safter og bygger nye celler, for at utbedre det tapte og gjøre skaden god igjen. En naturlig og selvgiven proces for alt liv. Sier den andet, denne proces, end at her er liv, og at livet derfor arbeider paa at bøte det tap som har rammet det? Med andre ord: Maalbevægelsen maatte komme, maatte det saa visst som vor nationalitet har livsvon og livskraft. Det som er feilen ved maalbevægelsen, er den uhistoriske roman- tik som endnu klæber ved den: at den fra først av har forsét sig paa den straalende middelalder, og blandet det som én gang var norsk, med det som aarhundreder efter er norsk; at den prøver at holde fast ved døde, døende, eller overlevede - "relikte" - livs- former, i steden for bare at gaa ut fra det som har livets fulde ret, SIDE: 259 fra vore dages maal og maalfølelse; at den følgelig ser paa norsk og norskhet mere som paa noget færdig, noget indvundet, en slags national avdraatt, end som paa en kraft, en virksomhet, liv. Baade kraften og det kraften oparbeider, hører jo med til alt liv; men det er kraften som er det øverste, det store, den er det som frembringer produkterne; produkterne selv betegner i forhold til sin kilde alene de forskjellige utslag av kraften, saa at si dens utvik- lingstrin. Kraften er det drivende og det blivende, produkterne skifter. Det er maalbevægelsens store feil at den ikke har hat øiet aapent nok for denne grundsandhet; derfor har den haket sig fast i fortiden og altfor meget set sit mønster dels i gammelnorsk, dels i det den kalder de "bedste" og "egteste" dialekter, d. v. s. de mest gammeldagse, de som mindst svarer til den utvikling tiden og sproget ellers har gjennemløpet - hvor høit de saa staar i holdning og harmoni. - Men dette romantiske drag ved landsmaalet er noget som hænger sammen med tidsomstændigheterne, da maalbevægelsen traadte frem, med 40-50-aarenes renæssancebeundring for den gamle storhetstid; det hører ikke med til bevægelsens væsen, er ikke essentielt for den. Riksmaalsforeningens oprop forrige jul mante til krig paa kniven med maalsaken: Ikke fred, ikke forlik, ingen vaabenstilstand, den ene part skal tynes. - Ja, gjaldt krigserklæringen landsmaalets form, det romantiske tilsnit, længselen atterover, saa hadde den fuld ret. Og gjaldt den landsmaalets drift til bare at se paa bønderne, og stænge alle os andre ute av sit norske paradis, hadde den ogsaa ret - i meget. Ivar Aasen var i disse stykker enøiet. Men det var den enøiethet som maatte til, om den fulde norskhetsstrøm skulde komme med i vor utvikling igjen. Og en enøiethet, som - ved at sætte motsætningerne op saa grelt og uforsonlig som mulig - ogsaa stillet selve det store sprogspørsmaal i den skarpeste, mest skjærende belysning, slik at det brændte sig ind i nationens bevissthet. Uten denne enøiethet var vi heller ikke i riksmaalet naadd saa langt hjemover som vi nu er; landsmaalet har halt dansknorsken langt SIDE: 260 længer med sig paa norskhetens vei, end de historiske vilkaar ellers hadde medført. Men det var jo ikke bare dette krigserklæringen gjaldt. Krigen lyses mot bevægelsen selv, mot maaltanken, d. v. s. mot utslaget av det byggende og bøtende nationalinstinkt. Og mot det kan ingen staa sig, hverken enkeltmand eller tidsopinion. Ti det er ikke andet end nationalitetens selvopbyggende livstrang, den dunkle kraft som virker i dypet saa længe livet varer, - og nationalitet er altid noget endeløst mere og større end selv de største repræsentanter for den. Krig mot de kræfter som avsætter celle paa celle nede i livsdypet, og prøver at gjøre den nationale rygrad sterkere! Hvis det var tænkelig at kampen mot disse kræfter kunde lykkes, vilde det jo oven i kjøpet stanse riksmaalet selv i norskhets- veksten; midt i sin seier vilde det tape livsfornyelsen, det foryn- gende tilsig. Krig mot maaltanken, det er for riksmaalet det samme som at skjære de nationale ledningsrør av; da vil det tørke ind og forkommes. Nei, det er ikke krig - og aller mindst krig paa kniven - som skal til mellem de to maal. De repræsenterer, hvert for sig, en stor del av det norske folk. Det ene kan ikke tyne det andet, eller kaste det ut av landet. Vi kan ikke skjære bort hverken vor gamle historie eller vor senere historie, kan ikke sætte hverken bygd eller by utenfor. Begge maa være med, hver fra sin kant, mot det store maal: et samnorsk sprog, vokset op av de levende talemaal, byernes som bygdernes. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Her er ikke spørsmaal om et enten - eller, men om et baade - og. Det som skal til, det er blodblanding, det er sammenflyting. Og her støter vi paa ny paa den store kulturlov, utviklingsloven. For der eksisterer ikke bare kulturkrydsning. Der er ogsaa noget som heter sprogkrydsning. Ogsaa paa sprogets omraade finder der brytning og blanding og krydsning sted - selv om den sjelden gaar saa langt som krydsningen paa de andre aandsfelter. Mot en slik sprogkrydsning sigter, saa vidt jeg kan se, hele vor SIDE: 261 utvikling. Alene en slik kan binde vor gamle og vor nye historie sammen, alene en slik kan knytte byerne fast til bygderne, alene en slik kan forene dannelsens interesser med de brede folkelags. Har De været i Gudbrandsdalen og set brævandet fra Otta strømme ut i Laagen? Saaledes maa ogsaa de to nærskyldte maalformer flyte sammen. Og da vil det gaa som dèr: Den brægrønne strøm løper en mil eller to for sig selv, i kanten av Laagens graalige vand. Men til længer den kommer, til mere skjærer den grønne stripen ut i strømfaret. Og til slut er jøkelgrønheten borte, men ogsaa Laagens graahet; hele elven har skiftet lett, tat en lysere, grønlig farve. Men skal det gaa slik med vor sprogfremtid, maa vi forstaa at vi har to utgangspunkter for norskhetsveksten, medgi at her er to elver: én - bynorsk - for byerne og største delen av den høiere dan- nelse (endnu er den den bredeste og mægtigste); og en - lands- norsk - for den alt overveiende del av bygderne; er den første den mægtigste, saa er den sidste den friskeste, grøn og klar som brævandet. Begge strømmer er like berettigede, like nødvendige. For de repræsenterer begge - hver fra sin side og hver paa sin maate - det folk som "lever med os paa en dag". Ingen av dem kan stige frem og si: "Jeg er det norske folk, jeg alene". Glem aldrig, mine damer og herrer, at først og fremst er vi et folk! Ett folk! Enten vi er maalmænd eller riksmaalsmænd, byfolk eller bygdefolk, er vi nordmænd. Kjæmp saa meget De vil; men hold Dem stadig for øie at det er en kappestrid, ikke en utryddelseskrig! Det brudd som en gang har fundet sted i vor sprogutvikling som i vor kulturutvikling kan ikke heles ved at gjøre et nyt brudd. Brudd- flaterne maa gro sammen. Vor sproglige tvedelthed er en histo- risk nødvendighet - baade nu og længe fremefter. Den maa nationen vokse av sig, litt efter litt, ved at nærme sig det fælles maal mer og mer fra begge sider. Fra den ene kant, landsmaalets, ved at modernisere sig, d. v. s. gi al romantik paa baaten, lempe sig efter vor tid, se mere paa det almindelige end paa det oprindelige, og saa utvikle sin skriftform til et smidigere og smidigere kulturredskap. SIDE: 262 Fra den anden kant, riksmaalssiden, ved at slippe sin tale ind i bokmaalet, opøve sin norske maalsans, og opta og matsmelte stadig mere av hjemlig sprogstof. Den ene retning maa lære av den anden og maa støtte den anden under kappestriden. Derved støtter den sig selv. Og arbeider for det største: for en ening av vort kløvede folk, for sprogenhet, for kulturenhet. Da kan vi en gang, i tidens fylde, vokse sammen . . . . naar den slegt som nu strides, for længst hviler under græstorven: vi maa nøie os med Moses' fjernsyn ind i det forjættede land. Men kan da to sprog vokse sammen? Er ikke et sprog "en levende organisme", som maa utvikle sig efter sine egne iboende lover? Jo, i en viss forstand; man kan ikke ta og omgjøre et sprog til et andet sprog. Men sproget er ingen organisme i vanlig mening; det lever ikke noget eget, fritstaaende liv, som dyret eller planten - De har aldrig set et sprog, som De ser andre levende organis- mer. Naar vi kalder sproget en organisme, opererer vi egentlig med et billede. Det er snarere et system. Leve gjør sproget bare i den enkeltes bevissthet, i Deres og i min. Det ser vi derav, at hvert barn som kommer til verden, maa begynde med at lære sit morsmaal, det er ikke medfødt, men erhvervet. Sproget er skapt av menneskets tanke og bundet til det menneskelige be- vissthetsliv, som stadig er under omdannelse og utvikling, baade hos hvert enkelt individ, og fra slegtled til slegtled i generationernes løp. Ændrer saaledes individerne og slegten sig "under forvand- lingens lov", saa ændrer naturnødvendig ogsaa sproget sig, efter den samme lov. Og vokser da de to stridende deler av vort folk, i slegtled efter slegtled, hen imot hinanden, saa vokser følgelig ogsaa begge maalformer nærmere og nærmere hinanden. Hvem av dem som faar mest at si, det vil kappestriden avgjøre. Den største indsats - jeg mener ikke den omfangsrikeste, men den som er dypest og personligst - den faar overtaket. Og kan begge gi en like stor indsats, vil resultatet bli en ny, høiere enhet av begge maal, med langt større simpelhet og klarhet end noget av dem nu eier. SIDE: 263 Ogsaa i sproglivet raader utviklingsloven, den dobbeltsidige kulturlov. Sproget er jo selv det vældigste og vidunderligste kulturutslag. Er de rigtige, de grundtanker jeg har søkt at gi uttryk, maa jeg følgelig negte muligheten av en kamp, et virkelig motsætningsforhold, mellem de nationale krav og kulturkravene. Spændingen kan nok skjærpes til en tid. Men da er det enten fordi utviklingen skyver en enkelt side sterkt frem i øieblikket, saaledes som med sprog- spørsmaalet hos os nu; eller ogsaa fordi chauvinisme eller snobberi tar magten for en stund, - men chauvinisme er ikke det samme som det nationale, bare vrangsiden av det, og snobberi er ikke kultur, men vrangsiden av kultur. Det hører ingen steds hjemme at sætte nationalitet og kultur op mot hinanden, enten man saa stiller nationaliteten over kulturen, eller man sier, at for kulturen maa nationaliteten vike. Nei slet ikke. Begge paastande er like misvisende. Hvordan faar De og hvordan faar jeg kultur? Vi faar det ikke ved at opgi vort eget og bare suge i os utenfra, ikke ved pugging og utenadlæring. Alt slikt blir i det høieste viden, kulturelementer. Men kultur er noget langt høiere end kulturelementer. Den er liv, vekst. Kultur faar vi ved at tilegne os stoffet, bearbeide det selv- stændig, præge det om efter vor egen personlighet, smelte det sammen med det vi selv eier. Det det gjælder om, er tilegnel- sens inderlighet, den personlige dybde i gjennemarbeidelsen, omskap- ningen efter vort eget væsen. Paa den vei maa hver enkeltmand slaa ind, skal han naa frem til kultur. Den vei maa ogsaa hvert folk gaa, hver nationalitet. Ti kultur er jo ikke andet end selvutvidelse, en vekst hos enkeltmand og hos folk utover sig selv. En vekst utover sig selv, men ikke ut av sig selv. Tvert om, under veksten utover vokser baade individ og folk i sig selv: organerne blir finere, livs- safterne flere og sterkere, kredsløpet og stofomsætningen livligere. Kultur er paa én gang vekst utad og vekst indad, utvidelse og kon- centration. Og i begge henseender er denne vekst hos en natio- SIDE: 264 nalitet selvfølgelig bare langt rikere og frodigere end hos nogen som helst enkeltmand. Nationalitet er folkepersonlighet. Og personlighet og kultur hører sammen som organismen og dens næring, som aand og indtryk, som sjæl og legeme. Uten personlighet - enkeltmandsper- sonlighet og folkepersonlighet - gives ikke kultur. For i dypet er al personlighet en kraft, meget, meget mere end et produkt; en kraft som fordøier enhver tilførsel og omsætter den til liv, en kraft som stadig omsmelter og ommodellerer sine egne produkter - efter hvert som den selv utvider sig: vokser utad og vokser i sit eget indre.