Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - Fortale Denne bog er en direkte fortsættelse af "Syk kjær- lihet" - derfor begynner den med kap. XXIX. Naar jei istedenfor aa kalle den "Syk Kjærlighet 2den del" døper den "Bekjendelser" - en titel der bedre ville passet til 1ste del - saa er det simpelthen for aa sikre mei mot, at justitsen i de skandinaviske lanne, af uagtsomhed eller med hensigt, skulle finne paa aa for- vexle den med "Syk Kjærlihet" som udkom i 1893, og som er forbudt i det ganske Skandinavien, Finland iberegnet. For om mulig denne gang aa undgaa enhver berøring med justitsen i de nævnte lanne, lar jei ikke "Bekjen- delser" komme i boghandelen, men indskrænker mei til at trykke den som manuskript i 250 numererede exem- plarer, som jei afhænder privat. Prisen er jei som følge deraf nødt til at sætte til 10 kroner pr exemplar. Concarneau i november 1902. Hans Jæger. SIDE: 5 3die og siste del af dette værk, betitlet "Fængsel og Fortvilelse" blir færdi fra trykken omkring mitten af januar 1903. Samme oplag som "Bekjendelser": 250 numererede exemplarer. Samme pris: 10 kroner. Ve i tide aa insenne bestilling mod postopkrav til forfatteren, kan man sikre sei et exemplar af "Fængsel og Fortvilelse" franco tilsent, strax bogen har forlatt pressen. Hans Jæger, Concarneau, France. "Bekjendelser" faaes franco tilsent for 10 kroner ve aa insenne bestilling mot postopkrav til forfatteren, hvis adresse er: Hans Jæger, 15 rue Daubenton Paris France. SIDE: 6 Dagen efter. (Thorsda 12te Juli 88). Klokken er toll om middan, det er klart solskin me rén høj knall-blaa luft, fjoren ligger solbeskinnet ut- over, mørk blaa me en hvit sejler paa her og der. Op og ned vandrer jei bestandi deroppe mellem det hvite huse og det graa veskure og stirrer forvillet utover mot pynten derute tilhøjre - stirrer og stirrer, som ven- ter jei hvert øjeblik aa faa se den hvite sjægten skyte frem om pynten, me henne i. Jei vét jo at hun ikke kommer, gud vét om jei i det hele tat faar se henne mer - men jei lissom venter det allikevel; alle mine nerver sitrer, hver enkelt liten muskel hele kroppen over dirrer, og jei gaar der og syns at noe, noe! maa der ske . . . noe! naa! strax! enten at hun kommer, eller noe andet, men noe, noe ialfall! - aah for dette kan jo ikke vare ve . . . - Nej, ingen ting . . . ingen ting . . . aahhh! - jei vrier mine hænder og ser mei fortvilet omkring . . . Borte ve den andre pynten, den derute tilvenstre, ser jei ennu Gaarder i sin pram - han ror roli ut aa fiske han! - Et stille had stiger op i mei mens jei staar der og ser efter ham - et had til ham og til hele denne glae rolie sommerdag! . . . Strax utenfor der hvor han ror kommer en jagt sejlende fredeli inn mot lann . . . en stor sort jagt me gamle graa lappete sommersejl - naa løper den op i vinnen, sejlene skjevrer, den gaar over stag, fokken slaar bakk, storsejle ramler over, og jagten ligger et øjeblik stille og lissom betænker sei - men krænger saa pludseli over for et stærkere vinnstøtt, og sætter munter afsted igjen, me hvitt for bouen, bortover det mørkeblaa vann . . . Gaarder er forsvunnet bak odden, og mit had me ham . . . Stakkars fyr, hva mon han føler og tænker ve aa bo herute sammen me mei gale mann . . .? - paa SIDE: 7 mange dage har jei ikke talt til ham, jei har ingenting mer aa si ham, ingenting mer aa si til noen, uten til henne . . . og hun er her ikke - aah, hvor jei sitrer og bævrer hele kroppen over og like inn til mit inderste indre! . . . aah! noe, noe! maa der ske! . . . det maa! - jei holler ikke ut aa gaa her slik mere. Jei tørrer sveden a pannen og gaar inn i den store blaamalte stuen. Derinne er det litt kjøliere - solen bare titter paaskraa inn litt, borte ve vinduerne. Jei sæt- ter mei ned paa en træstol ve siden a det røbrune klaffe- bore mitt i stuen, tar den gamle fedtede bogen som lig- ger der - "Sørøveren fra St. Domingo" - slaar op i den paa maafaa, og blir sittende der foroverbøjet me en albu paa hvert knæ og bogen foran mei i begge hænder, og læser nervøst nedover; forfærdeli nervøst - for i næste sekunn maa jei jo gjøre noe andet syns jei . . . jei kan jo ikke sitte her og læse - hun er her jo ikke . . . Men hun som jei læser om, sørøverens datter, en dejli lady, skapt til elskov, dame og tøs paa én gang, ong pike og moden kvinne, passion i alt hva hun gjør - det er jo henne, Vera! . . . Bare det at den tosken som skri- ver om henne kjenner ikke noe større til henne . . . Mere! mere for en svarte fan! jei vil se mer! - og rasende kyler jei bogen bortover gulve og springer op og farer aldeles forvillet frem og tilbake i den blaamalte stuen, og vet ikke hva, hva! . . . Inntil jei pludseli rafser bo- gen op fra gulve og lar mei falle ned paa stolen igjen og læser nervøst videre . . . . . . Naa sætter hun ill paa skibe - aah hvor jei ser ansikte hennes, me øjnene lysende under det mørke viltre pannehaar! - jei stirrer og stirrer paa hennes an- sikt og glemmer aa læse videre, bare ser skibe brænne, og hennes ansikt innimellem røk og flammer - Vera! Vera! hvor jei elsker dei og ingen ingen anden ting i verden! . . . Pludseli skvætter jeg til som ve et slag paa hjernen, og et sekunn staar alting stille inni mei -: det er jo henne som plystrer?! . . . - Ja! vist er det henne! - En umaadeli jubel sti- ger op i mei, og op farer jei, storskjælvende over hele kroppen, og styrter ut a døren, ut paa trappen - og SIDE: 8 der kommer hun virkeli, lys blaa me gul straahat, gaa- ende rask nedover den grønne bakken i solskinne oven- for huse - de store sorte øjne ler imot mei under hatten. Jei tar trappen i ét hop og springer henne imøte van- vittig a glæde, griper begge hennes hænder som hun ræk- ker frem imot mei, og kan knapt hviske det frem, for bryste er like ve aa sprænges: - Tak Vera for De kom - hva er jei uten Dem! . . . Og hun ser mei dybt inn i øjnene og trykker mine hænder uten aa si noe - og haann i haann, øjne i øjne gaar vi sammen nedover den grønne solbeskinnete bakken og inn i skyggen under huse. Der slænger hun sei ned i græsse ve siden a trappen i sittende stilling, hvi- lende paa den ene haannen, og jei ve siden af - og mens hun ser me de store lysende øjnene sine dypt inn i mine, sier hun langsomt og alvorli: - Du! . . . naa vet jei én ting: Mine øjne hænger forventningsfult ve hennes dejlie levende ansikt - saa om litt kommer det videre, lang- somt, og me et stort underli smil: - Jei er mest gla i dei! men - jei gifter mei med ham. "Gifter dei me ham," gjentar jei mekanisk og ser henne gla inn i ansikte - jei føler det som at det kommer jo ikke mei ve naa; hun sitter jo allikevel her i græsse ve siden a mei og er gla i mei . . . - Ja, sier hun - jei gifter mei med ham; for - det er det letvinteste. - Det letvinteste? - Ja! skjønner du ikke det? - Nei. - Saa faar jei forklare dei det da. Men en anden gang, ikke naa. For naa vil vi ha det hyggeli, ikke sant? - vi vil ikke kaste bort tiden me aa snakke om det naa! . . . han er jo derhjemme endda, og jei maa snart hjem igjen til ham . . . - Nei ikke la os kaste bort tiden! sier jei sagte og rækker haannen ut efter hennes; og hun gir mei den og jei blir sittende der me den kjære dejlie haanden i min og se henne inn i øjnene, lykkeli, uten aa si noe . . . SIDE: 9 - og insekternes bløte summen, og den lette sus fra skoven deroppe, og bølgeskvulpen dernede fra stran- nen - alle disse sagte smaa lyd som en stille sommer- dag har, de flyter sammen inn i den sommervarme luft omkring os og lissom fortætter den, saa det føles som vi sitter ganske alene for os sell, lunt inni den, kjærteg- net a den . . . - Du er mest gla i mei?! sier jei sagte, me øjnene i hennes - og jei ser at hun er det, og det rinner mei som vellysti afsinn ned gjennem alle lemmer . . . Mest gla i mei?! sier jei igjen - gud hvor jei ikke forstaar det . . . - Ja, mest gla i dei af alle mennesker paa joren, hvisker hun sagte tilbake, og hennes øjne blir veke og lissom slukner og flyter ut, over i mine - og al kraft viger fra mei og jei synker om me hode i hennes fang, haannen hennes presset haart inn mot kinne mit, og ønsker mei bare at gid jei kunne flyte sammen me henne for bestandi og dø og bli borte som en del af henne, aah bare en bitte liten del af henne - en bitte liten del af hennes dejlige legeme . . . - Tak, tak for at du er til! hvisker jei sagte ned i hennes fang mens hun klapper mei kjærli nedover kinne - forstaar du at dette er for stort for mei! . . . du er ikke bare til her paa joren saa jei kan se dei, du sitter her hos mei og er gla i mei og klapper mei me dine dejlie hænder . . . aa gud, aa gud - kjære velsignede dei hvor er dette muli! - og jei klemmer krampagti hode mit inn mot hen- nes legeme og vét ikke andet enn at hver fiber i mei er hennes, hver fiber i mei hører henne til . . . Hun sitter der litt og blir ve aa klappe mei - men tar saa om hode mit me begge sine hænder og venner mit ansikt op mot sit, saa jei ser inn i de store fugtie øjnene hennes. - Du! sier hun - her tør vi ikke bli sittende, Jen- sine kan komme ut naarsomhelst . . . kom la os gaa op- over, der har vi jo skoven . . . og saa har jei nærmere hjem og kan bli længer - vil du? - Jei vil det som du vil og ingen anden ting i ver- den, kjære velsignede dei . . . SIDE: 10 - Min egen gut er du! sier hun ømt og klemmer hode mit tæt op mot bryste sit og kysser mei paa mun- nen. Saa rejser vi os og gaar ut a skyggen under huse, op den grønne solbeskinnete bakken, og ut gjennem ledde deroppe. Da vi er kommen op for den bratte stenete vejslyngning omkring foten af den skovbegrodde bjerg- knaus som behersker husene og bugten, saa vi er gjemt bak den, stanser vi uvilkaarli begge to og ser hverandre dypt inn i øjnene - og pludseli slaar jei armene om henne og kryster henne inntil mei, og bedækker hennes ansikt og hals me masser a smaa korte brænnende kyss. Og hun lar det villi ske, bare trykker sei optil mei saa vore legemer berøres fra øverst til nederst - og vel- lysten rinner mei ned gjennem alle lemmer og jei be- graver mit ansigt i hennes hals mens det gaar. Men saa da det er forbi, gripes jei igjen a denne forfærdelie tørst efter henne som jei ikke har naadd - aah! om jei tore kaste henne overenne og rive klæerne a henne og kysse hennes nøkne legeme fra øverst til ne- derst, overalt, overalt! - inntil hun krympet sei i vellyst og ble fra sei sell og fantaserte og bare hvisket mit navn mens hun klemte mei inntil sei - aah! om jei tore, og det kunne ske! - og jei klamrer mei fortvilet optil henne der jei staar, me ansikte gjemt ve hennes hals, og føler det som at da ville jei dø! - dø af vellyst mens det gik for henne og for mei paa én gang . . . Men jei tør ikke noe saant - hun liker ikke det; det vét jei jo . . . hun er for sunn og frisk . . . Og jei føler mei saa liten og elendi jei syke mann, mot henne som er sunnheden sell - nej! nej! ikke saa meget ville jei be om! nei, bare affalle fra hennes legeme . . . aah! faa spise og drikke det ut a henne - det ville være vellyst nok for mei! . . . Men nej! nej! det ville jo hun syns var væmmeli og ikke gott - gud, jei er gal! . . . Aahh, denne forfærdelie sygdom: at vellysten tar mei før det ennu er begynt, saa jei aldri kan faa henne me! . . . saa det alltid bare blir en rasende utilfredsstillet tørst efter henne . . . Aah, mon den ennu kan læges den sygdommen, som før, for mange aar siden - ve at jei SIDE: 11 fik være hos henne hver nat? . . . gud vét! gud vet! . . . Og pludseli ser jei fortvilet op paa henne og sier me bævrende stemme: - Vera! faar jei være hos Dem om natten? Hun ser hvor jei har det ont, og klapper mei igjen nedover kinne: - Ja! ja! sier hun trøstende - men ikke naa mens han er herute; det kan jei ikke. Du maa vente til han er rejst - han rejser snart inn til byn igjen. Me et blir alt haap borte for mei, og jei ser me bedrøvete øjne op paa henne og sier stille; - Og naar De saa er blit gift me ham, og han ikke rejser bort mer? . . . - Saa vil jei allikevel være gla i dei! - Men saa faar jei ikke være hos dei om natten, og saa blir jei ikke bra! . . . Aa Vera, gi mei de otte næt- terne, vil De? - otte nætter i rad! . . . faa lov til aa forsøke som De hade loft mei før han kom? . . . - Det blir vanskeli, sier hun og ser hen for sei - men vi skal se naar han er rejst! - Tak! - og jei tar haannen hennes og vi gaar videre op- over, forbi noen husmans-hytter, og op en bakke gjen- nem skoven, uten aa si noe. - Er De gla i mei endda? spør jei trist, da vi er mitt oppi bakken. - Ja, sier hun bløtt og trykker mei i haannen, mens hun ser mei bedrøvet inn i øjnene. - Hvorfor er det letvintest at Di gifter Dem me ham? spør jei pludseli. - Jo fordi . . . jo skjønner Di ikke det - ja nej, det kan jei ikke si Dem. - Aajo? ber jei bønli. - Nej! nej! sier hun nervøst - jei kan ikke si det! . . . jei generer mei saa for Dem. - For mei?! . . . Di?! - Ja, jei generer mei for Dem. Men gusjelov at man kan skrive - jei skal skrive det til Dem! - Vil Di gjøre det snart? - aa gjør det! tænk hvor jei kommer til aa vente paa det! . . . aa snart? vil Di? - og jei trykker hennes haann og ber me øjnene. SIDE: 12 - Saa snart jei kan. Men jei maa jo tænke mei om, hvordan jei skal skrive det, og det er saa vanskeli for mei aa tænke naa om dagen - du maa gi mei tid! - Ja kjære, kjære - jei lægger armen om live hen- nes og læner hode mot hennes skulder - kjære, ikke gjør det før Di har lyst! tænk ikke paa mei! . . . - Hvor Di er snil, sier hun og klapper mei paa kinne, og noen taarer rinner stille nedover ansikte mit -: Snil? jei? gud, at jei kan være noe for henne! . . . Men saa pludseli staar det hele klart for mei igjen, og jei ser fortvilet op paa henne og sier: - Men naar Di naa gifter Dem, saa er det jo forbi me mei i ethvert fall! - Nej! sier hun energisk - hvorfor det?! - hvor- for kan det ikke bli da saan som det er naa? . . . syns Di ikke det er hyggeli naa naar jei er her? - Jo, naar De er her! Men det er jo saa sjelden Di kan være hos mei, og hele den andre tiden gaar jei jo bare fortvilet omkring og skjælver og er vanvitti fordi De ikke er der - og kan ingenting gjøre. Om ikke andet saa bare af rent økonomiske grunne er det forbi me mei naar De gifter Dem me ham; for jei kan jo ikke arbejde uten Dem, og naar Di saa kommer da, en liten stunn en enkelt gang - saa kan jei jo ikke bruke den stunnen til aa arbejde . . . - Det er sant! sier hun stille hen for sei. - Forstaar Di altsaa at jei er fortapt? - Ja! ja! sier hun nervøst og stanser og ser paa mei - hva skal jei gjøre?! - Vera! sier jei og griper begge hennes hænder, og ser henne intrængende inn i øjnene - gi mei, aa gi mei de otte nætterne jei ber om! la mei faa lov aa gjøre det forsøke Di hadde loft mei før han kom? . . . Hun betænker sei litt - saa sier hun: - Jei kan ikke svare dei paa det naa - jei skal se naar han er rejst. Vi er kommen op til den store gule gaaren oppe paa højden. Stille gaar vi der ve siden a hverandre i sol- skinne, tværsover den svære gaars-plass, og videre bort- over jore til skoven paa den anden side. Der lukker jei SIDE: 13 op grinnen og lar henne passere, og skynner mei saa ner- vøst fort hen ve siden a henne igjen - gud, snart skal vi altsaa skilles! . . . Mitt nedi den bratte bakken som styrter solbeskin- net ned gjennem skoven, paa det samme sted hvor jei møtte henne den dagen jei skulle dræpes, stanser hun og sier: - Naa maa du ikke følle mei længer! En rædsel faller over mei, jei føler det igjen som at naa faar jei aldri se henne mer - og jei slynger ar- mene omkring henne og kysser henne og klamrer mei inntil henne, og kysser og kysser henne igjen, inntil hun tilslut sier: - Saa! saa du! naa maa jei gaa! og skyver mei lem- peli fra sei. Jei staar der fortapt me hennes haann i min: - Aah! sier jei fortvilet - Di vét ikke hvordan jei har det naar Di er borte! . . . aa gud, si om jei faar se Dem igjen? . . . og naar? Hun blir staaende og se paa mei, lissom raavill, me store fugtie øjne. - Nej! nej! sier hun saa og tar mei om halsen - du maa ikke se saa fordrøvet ut! jei kan ikke holle det ut aa se paa de fordrøvete øjnene dine! . . . Hør naa! - og hun klapper mei bløtt nedover kinne mens hun taler -: kom iaften klokken elve nede ve badehuse, saa skal jei være der og vi skal gaa sammen i skoven. - Men han da? spør jei nervøst. - Jei gaar fra ham og de andre! - Aa tak! tak! hvisker jei gla og slaar igjen armene om henne og kysser henne som gal hele ansikte over - inntil hun lempeli vrier sei løs. "Nej du! naa maa jei gaa!" sier hun - og gaar saa fort nedover den bratte solbeskinnete bakken gjennem skoven. Jei blir staaende der og se efter henne . . . Gud, den gangen hennes, hvor vidunderli vellysti! - aah, at jei ikke kan følle henne og være bestandi der hvor hun er! . . . Pludseli venner hun sei dernede i bakken og stanser: - Jei vil ikke Di skal staa og se efter mei! roper hun op. SIDE: 14 - Ajo, faa lov? - Nei! værsgo venn dei om og gaa! - Adjø! adjø! roper jei ned til henne - og venner mei saa og gaar nervøst fort opover uten aa se mei tilbake. Og igjen har den tat mei denne underlie ner- vøse dirren i alle nerver og muskler, som aldri lar mei ha fre naar hun ikke er der . . . SIDE: 15 Samme dags aften (Thorsda 12te Juli 88). Solen er gaat ned, det er blik stille, fjoren ligger blek blaa utover. Jei kommer langsomt roende inover Emme- stad-bugten, syk a længsel efter henne. I timer har jei naa rodd omkring derborte i nærheten a Bakkehuset hvor hun bor, i ængsteli spænning, spejdende omkring overalt efter et glimt af henne - men ingen ting! ingen ting! . . . og naa er jei igjen her tilbake, og klokken er ikke mere enn ni, og først klokken elve skal jei møte henne - gud saa jei er syk! . . . Jei gjør baaten fast nede ve brygen og gaar langsomt opover bakken mot det hvite huse. Deroppe ser jei Gaarder staa utenfor, barhodet, og ve siden a ham en fremmed mann i straahat - de ser nedover mot mei. - Maa jei presentere! sier Gaarder leende da jei kom- mer derop -: det er lensmannen som er kommen for aa hente dei! ansøkningen om utsættelse me straffen er ikke invilget! Jei ser ængsteli paa lensmannen, en høj slank graa- sprængt mann paa de femti: - Di skal vel ikke ha mei me strax? Lensmannen smiler: - Jo, sier han - egentlig saa skal jei jo ta Dem me strax og sætte Dem inn i lensmans-arresten til jei kan rejse inn til byn me Dem - jei rejser derinn Lørda maaren, iovermaaren tili altsaa. Men, Di er jo en gentle- man - naar Di bare gir mei Deres or paa at Di møter frem Lørda maaren oppe paa Houger heroppe, saa kan jei jo ta det for gott . . . . Lørda maaren klokken ni præcis? - Klokken ni præcis! jo jei skal være der. Forresten kan jei ikke la mei sætte inn endda, jei faar altsaa rejse SIDE: 16 inn til byn imaaren og skaffe mei utsættelse paa en eller anden maate. Men i ethvert fall: Lørda maaren møter jei altsaa oppe paa Houger. - Jaja, saa er det hele iorden da! sier lensmannen venli - adjø! Lensmannen er borte, Gaarder og jei ser paa hverandre uten aa si noe - og saa gaar han inn, og jei begynner igjen min rastløse vandring frem og tilbake mellem det hvite huse og det graa veskure, stirrende sykt ut imot pynten derute tilhøjre, efter henne som jei vet ikke kommer - - - Det er mørkt, klokken er omkring elve. Jei ror lang- somt omkring pynten der borte hvor hun bor og inover den sort-blanke bugt; forbi det første gule badehuse, og videre bortover mot det andet, hennes - me ansikte vent spejdende forover, og volsomt bankende hjerte. Det er ganske stille, aarernes bløte plask i vanne og den frem-og tilbake-gaaende lyd i tollegangene er det eneste jei hører - ossaa mit eget hæse aannedræt som blir kortere og kortere jo nærmere jei kommer og ikke opdager henne . . . - Nei, hun er der ikke. Jei lægger til ve badehuse, gjør prammen fast i trap- pen, og stiger op paa bryggen, forfærdeli nervøs - og skvætter saa pludseli til saa jei er nær ve aa falle om, ve at noen snakker inni badehuse. . . . Det er mannfolke-stemmer - hva fan, hvem fal- ler paa aa bade her naa, paa denne tid? . . . hvem kan det være?! . . . Som jei staar der rystende nervøs og grunner paa det, dukker pludseli en nøken skikkelse frem omkring bade- huse, og Fredriks stemme sier i mørke: - Naa er det dei! - Ja, det er mei, svarer jei me hæs stemme - et had stiger pludseli op i mei til denne fyren som jei ellers liker saa gott -: gid jei kunne gjøre ham noe riktig vont! - Det skal bli dejli aa komme i vanne naa! sier han muntert - og ned stiger han i trappen paa utsiden af bryggen, utstøder et lite "ah!" idet han dypper foten i vanne, og venner sei saa om og kaster sei baklænds uti SIDE: 17 med et plask. Og saa fosser han afsted utover, sparkende skum op omkring sei me begge ben. Som jei staar der og stirrer hadefullt paa den lyse kroppen som boltrer sei i det mørke vanne, sier pludseli Eriks stemme like bak mei: - Goaften! - og nok en nøken skikkelse gaar forbi mei i mørke og ned i trappen. - Er det kolt? roper han ut til Fredrik, mens han dypper foten nedi me et gys. - Nej! . . . dejli! roper Fredrik derute - og klatsch! dumper den andre hvite skikkelsen ossaa uti og fosser af- sted utover, den ossaa, sparkende me bena saa det spru- ter omkring den. - Er det ikke dejli? roper Fredrik. - Jo, nydeli! - ahh! og de to hvite kroppene boltrer sei videre omkring derute i det mørke vanne og snakker og ler. Et øjeblik ennu staar jei der paa bryggen og ser paa dem og ønsker dem satan ivoll begge to - saa venner jei mei om og gaar inover bryggen og bortover strannen, forfærdeli nervøs og ille tilmode -: naturlivis er der vel kommet noe ivejen . . . Et lite stykke borte møter jei Bjørck og Vera. Jei hil- ser og han hilser - og saa slipper hun hans arm og gaar me mei tilbake. Han staar igjen, blek i natten, me det store lyse skjægge. - Jei tænker ikke dere har noe imot at jei bader litt længe! sier han innædt bittersøtt efter os - det klin- ger som vil han si: "Jo det er en dejli kjæreste jei har! og en dejli ven jei har hat!" - Rejs til helvete! har jei lyst til aa si, men jei bi- ter det i mei. Men hun sier, irritert, i en foragteli tone: - Isch, saa tosket! det behøver han da ikke aa si! det sier jo sei sell! Tause gaar vi ve siden a hverandre opover langs kan- ten a skoven uten aa si noe - jei forfærdeli beklemt ve aa vite alle disse fremmede mennesker i nærheten mens jei er sammen me henne. I Karolinestuen er der lys, og hun gaar inn foran, jei efter. I det yderste mørke værelse kommer Majken imot os, jei tror det er for aa gaa sin SIDE: 18 vej; men da hun faar se at det er mei, gaar hun roli, sammen me os, inn igjen i det inderste værelse, hvor lampen staar tænt paa det store bore foran vinduerne, mellem et virvar af flasker og pjolterglass og cigaret pakker og fyrstik-æsker. Der sætter vi os ned, Vera for enden a bore, jei mitt for. Majken tar en stol og sætter sei borte ve siden a Vera, imellem henne og mei, som for aa værge henne. Ingen af os sier et or. Mine øjne glier forvillet frem og tilbake fra Vera til Majken, fra Majken til Vera -: hva djævelen er menin- gen hennes me dette?! hva satan skal jei her, hvis Majken skal være her ossaa?! - jei kan jo ikke snakke me henne da. Taus sitter Vera der og ser ned i fange sit, mens Majken ser roli tilbake paa mei, tydeli bestemt paa aa bli. Et stumt raseri stiger op i mei; jei vil si noe, men kan ikke faa et or frem . . . saa vil jei gaa, men det aarker jei ikke heller - og jei blir sittende der, tæn- derskjærende, og se paa dem begge to . . . Men pludseli griper jei konjak-flasken, laver mei en brun pjolter som jei drikker i mei i et par vældie slurker - og laver saa en til, og blir igjen sittende der tænder- skjærende og se paa dem. Ingen sier et or, stemningen blir uhyggeliere og uhyg- geliere for hvert minutt som gaar . . . Da endeli de andre kommer muntert snakkende inn i forstuen derute, kjennes det som en ren lise. - Naa, var det kolt i vanne? spør Majken roli, da de er kommen inn i den store lave, daarli oplyste stuen. - Nejda! dejli! svarer Erik og Fredrik i munnen paa hverandre. Men saa er der ingen som sier noe mer, Bjørck er ganske hvit i ansikte, han og de andre laver tause sine pjoltere og tænner sine cigaretter og sætter sei. Bjørck og Fredrik paa sengen borti det mørke hjørne, og Erik og Majken ve toilet-bore ve siden a - alle sammen lis- som skyr de det store bore me lampen og flaskerne hvor jei sitter og stirrer tænderskjærende ut i luften . . . Ingen finner paa noe, det hele blir umuliere og umu- liere. Tilslut rejser jei mei og sætter mei bort ve siden af Vera, paa den stolen Majken har forlatt og sætter an- SIDE: 19 sikte mit tæt op til hennes og hvisker, halt i raseri, halt i fortvilelse: - Hvorfor djævelen har Di trukket mei op i denne suppedasen?! Hun viger uvilkaarli tilbake, lissom forskrækket: - Hva kan jei for det? sier hun halt graatende. Mere faar hun ikke sagt, for saa har Bjørck rejst sei derborte ve sengen og sier me falsk-klingende stemme - den skal lissom være roli: - Jeg foreslaar at vi gaar og bader en til gang! og han ser sei omkring blant de andre derborte i det røkfylte halvmørke rum, som søker han hjælp. Saa rejser de sei allesammen og gaar ut, han først og de andre efter - og Vera laaser af døren efter dem der- ute i forstuen, og kommer inn igjen og sætter sei ned ve siden a mei. Og nu da hun sitter der, trist, me nedslagne øjne, alene ve siden a mei, er hele mit raseri forsvunnet, og jei bare brister i graat og tar hennes haann, og sier for- tvilet: - Vera, hvorfor gjorde Di dette? - Herregud! sier hun overgit og ser op paa mei - hva kan jei for at de menneskene finner paa aa ville bade klokken elve om aftnen?! - Nej men kjære - hvorfor behøvet Di derfor aa dra mei me inn her? - Jo, skjønner du ikke det? - hun sætter ansikte sit like op mot mit -: jei ville ikke gaa me dei alene naar de andre hadde set dei! jei vil ikke de skal synes synn paa Waldemar! . . . - Kjære! kjære! - jei lægger haannen hennes op mot mit brænnende kinn - hvorfor sa Di ikke det strax? saa hadde jei jo forstaat det hele! Mens naa ble jei jo gal af aa sitte der uten aa forstaa og uten aa kunne faa snakke me dei . . . Aa gud, Di vét ikke Di hvor jei hadde glædet mei i hele dag - nej, ikke glædet mei, men ventet i rædsels længsel - ossaa kom dette! . . . Aaa vær ikke vonn paa mei? . . . Idetsamme banker det haart paa døren derute og jei farer nervøst sammen -: Satan! sier jei fortvilet - skal vi ikke naa heller faa være i fre?! SIDE: 20 - Uf ja, hva er det naa igjen! sier hun overgit, og gaar ut og lukker op. Da hun kommer inn igjen har hun ham efter sei - han er fremdeles hvit i ansikte, hode er kastet litt til- bake saa det store skjægge virker ennu mere højtideli ellers. Han sætter sei ned mitt for bore og sier me vægt: - Naa syns jei at vi tre skal snakke ordentli sam- men engang! - Nej! bryter hun af, nervøst - hun staar bâk ham, mitt paa gulve - jei vil ikke det! . . . hører dere, jei vil ikke! . . . jei vil ikke dere skal sitte her og snakke om mei! jei vil ikke! - hun næsten graater ordene frem, og flygter saa fortvilet bort i den mørkeste krok af værelse og sætter skulderen haart op mot væggen som vil hun flygte tværs ut gjennem den - og stirrer me store forvillete øjne, som i rædsel, tilbake paa os mens hun gjentar det: - Jei vil ikke! jei vil ikke! hører dere: jei vil ikke! Men han slaar stort ut me haannen og sier højtideli - det lyder som en appel til alt hva vi har vært for hverandre: - Skal noensinne tre mennesker kunne tale me hver- andre, saa maa det da ved den levende gud være os tre! - Ja, svarer jei - det trodde jei ossaa før. Intil den maarenen da jei skulle dø om aftenen. Da ba jei om at vi skulle tale me hverandre alle tre, jei trodde vi hadde vært saa pas meget for hverandre at vi hadde trang til det allesammen - jei iallfall hadde dengang saa meget aa si, ikke bare til henne men ossaa til dei. Men da svarte du: Aldri i verden! - og saa kunne det ikke bli . . . - Jamen naa er det mei som ber om det! - Naa da det er for sént ja! . . . Naa har jei ingen- ting mere aa si dei. - Og hun! se paa henne der - jei peker dit hen hvor hun staar, lissom hængt op a væggen efter skulderen, og stirrer tilbake paa os me de store for- villete øjne - naa vil ikke hun! . . . hva kan det saa nytte aa snakke! . . . Jei har ikke andet aa si naa, enn at jei kan ikke leve uten henne. - Det kan ikke jei heller! sier han - jei har ikke andet enn henne. - Jo! sier pludseli Vera og kommer frem til bore og SIDE: 21 staar og ser ham ned i ansikte - du har den lille tanten din, og søstrene dine - ossaa har du malingen din! Men han har ingenting andet i verden enn mei. Jei sitter der, litt drukken - pjolterne er begynt aa virke - og ser taknemmeli op paa henne; forfærdeli taknemmeli for at hun forstaar at jei ejer ikke noe an- det i verden enn henne. I ethvert fall, sier han, henvent til mei - situationen som den er, er jo utaaleli og uutholdeli. Og hun som vi altsaa begge to elsker, er ikke den som lider minst under den. Derfor saa synes jei at vi mannfolk skal afgjøre dette os imellem . . . vi faar slaas om henne - hun er det ved gud vært! Jei stirrer et øjeblik paa fyren og husker at dette har han jo foreslaat éngang før, men dengang forsto jei det ikke. Og jei husker paa "balle-deplomb'en" i "coeur'et" . . . og paa det ridderlie knæfall i skoven . . . og paa det ømme farvel han tok me de steder hvor han sell hadde bodd - og min munn fortrækker sei til et infamt smil, mens jei sier: - Ja, ikke sant du: vi to skal ve hjælp af aa slaas afgøre hvem det er hun er gla i - ikke sant du? - hahahaha! . . . aa nej tak far, idioti har vi nok a . . . Den som vant kunne ialfall være sikker paa aldri aa vinne henne helt . . . Naa, dei er vel det det samme! bare du faar henne, saa er det vel dei likegyldi enten hun er gla i dei eller ikke . . . - Nej, sier han højtidelig og slaar ut me haannen - hvis hun ikke elsker mei, saa vil jei ikke gifte mei me henne! - Ikke det? sier jei, og ser foragteli bort paa ham. - Aldri i verden! sier han højtideli. - Jasaa?! - jei brister i haanlatter. Men i det sam- me møter mine øjne Veras; jei skjønner hun er bange for at jei skal si noe om at "det er det letvinteste" - og saa holler jei op aa le og bare gjentar en gang til, lissom for mei sell: - Jasaa?! - Nej! aldri i verden! gjentar han højtideli - elsker hun mei ikke, saa vil ikke jei! Jei senner ham et blik fult af taus foragt -: hvor er SIDE: 22 han usann atpaa denne gammeldagse tossete fyren! . . . hvor vet han gott at hun ikke elsker ham mere! hvor har hun sagt ham det, og vist ham det! - og hvor kan han se det blant andet af denne scenen her - æsch for en væmmeli forløjet idiot! . . . Og han snakker videre me store gester og orâtor- stemme, men jei værdier ham ikke mere noe svar, bare haânlér af og til af denne falske naturalist, som naa endeli, da det gjalt, har afsløret sei som den ynkelie gammel- dagse fyr han er - haânlér a ham af og til uten forresten aa lægge noe større mærke til hva han sier. Intil jei plud- seli hører: - Du er en sjofel, lompen fyr! du har opført dei daarli og lompent likeoverfor mei! Saa skvætter jei op: - Jasaa da du? . . . fordi jei er blet forelsket i henne?! og har villet vinne henne fra dei?! - der- for er jei en sjofel, lompen fyr hva? - hahahaha! - og jei haânlér igjen. - Nej, ikke derfor! det har jei jo sell gjort likeover- for en anden. Nej men det er maaten du har gjort det paa! den er det som har vært saa sjofel! - og han ser paa mei me et par øjne som gløder af had. - Jei forstaar ikke, sier jei me et haânli smil - du vil ikke være saa snil aa forklare mei nærmere, hva det er som har vært sjofelt og lompent? - Nej, det behøves ikke! - Hahahaha! - jei haânler igjen og drikker saa vi- dere uten aa høre mere paa hva han sier, og uten forres- ten aa lægge mærke til noenting mer - pjolteren har fulstændi overmannet mei - inntil jei pludseli finner mei sell igjen staaende utenfor i mørke, ve gjære, sam- men me henne, og skal si adjø. Jei tar haannen hennes først, men lægger saa armen om hennes liv og vil kysse henne til afsked. Men hun skyver mei roli fra sei: - Nej, sier hun og ser mei fremmed inn i ansikte - jei er ikke gla i Dem mer! Di var for væmmeli der- inne. Det gaar som et elektrisk støt igjennem mei, min haann faller slapt ned til siden - og jei staar der, me ét lysende ædru foran henne. SIDE: 23 - Er det sant? spør jei forfærdet, og det kjennes som joren synker under mine føtter - er det sant? er Di ikke gla i mei mer? Hun blir staaende og se ned i joren. - Svar! sier jei angest - for guds skyll svar! Endeli ser hun op: - Ajo, sier hun - jei er gla i dei allikevel; men gud, hvor du har vært væmmeli iaften. - Er du gla i mei saa kyss mei til gonatt! sier jei angest. - Gonatt! sier hun og slaar armene om mei og kysser mei. Saa pludseli gripes jei af en volsom anger over aa ha kunnet gjøre noe som hun synes er væmmeli, og jei tar hennes haann og sier drukkent: - Herregud Vera, har jei vært væmmeli, saa kom la os gaa inn og gjøre det gott igjen! - Nej! nej! sier hun nervøst - naa ligger han der- inne og hyler . . . jei faar inn til ham - gaa naa! - og hun skyver mei afsted nedover bakken og springer sell inn . . . Saa sitter jei i prammen, skrækkeli drukken, og ror mekanisk hjemover, ganske alene . . . gud saa alene! - jei brister i graat. Og mens jei sitter der full og graater og ror, saa husker jei mitt i min fullskap, at naa er hun altsaa hos ham . . . skal ligge sammen me ham i hele nat - efterpaa dette?! . . . me ham! - æsch! . . . Me hvemsomhelst andre heller - bare ikke me den væm- melie tosken! fy for fan! . . . Nej det er ikke muli - det kan hun ikke . . . jei spør henne om det imaaren, og har hun gjort det - saa er alt forbi! da er jei ikke gla i henne mer! . . . Nej, fy fanskin! me hvemsomhelst andre, bare ikke me ham! - æsch! . . . SIDE: 24 Dagen efter (Freda 13de Juli 88.) Det er ve totiden om formiddan. Jei banker paa og kommer syk og nervøs inn i statsraadens store lyse kon- tor. Ve et svært, ovalt, grønklædd bor sitter statsraaden, lille tykke Walter Scott, nede i en bre dyp armstol, me én haann paa hver af stolens armer, og ser op paa mei - det kortklippete graa haar og det fete glatrakete an- sikt gjør at han ser ut som et gammelt barn. Der lægger sei som en sky over hans ansikt da han ser det er mei, han rejser sei halt i armstolen og ber mei ta plass for ennen a bore - og sier saa, litt genert, me sin rustne Romsdals-stemme: - Jei begriper hvorfor Di kommer . . . det er altsaa denne utsættelse me straffen . . . Men desvære, det lar sei ikke gjøre - det er en fast regel at for aa gi saadanne ut- sættelser saa forlanger man angit grunne som Departe- mentet kan godkjenne . . . og saadanne grunne har Di jo ikke angit . . . - Nej, sier jei - mine grunne er af en saa privat natur at de egner sei ikke til aa betroes til et helt Depar- tement. Men jo privatere de er, desto vigtiere er de for mei personli - og det er jo meningsløst at netop de vig- tigste grunne ikke skal være goe nok! Hvis der endda var noe aa riskere saa! - men Di vét jo at jei løper ikke væk . . . - Nej jei har ossaa opfattet det som en meget loyal handling af Dem, at Di er kommet hjem for aa utsone den straf Di er idømt; men som sagt: det er nu en- gang en fast regel dette, at - Jamen her gjæller det altsaa liv eller død! Han ser paa mei og tror aa ha misforstaat: - Nej, det er sant, sier han - det gjør det jo ikke . . . for den saks skyll. - Jo det er netop det det gjør! - jei kan lissaa gott SIDE: 25 skyte mei en kule for pannen idag, som aa gaa inn i arresten i maaren! Min stemme skjælver litt mens jei sier det, og han skvætter til og blir nervøs, og rejser sei og gaar noen gange uroli op og ned paa gulve . . . - Ja, dette er meget ubehageli, sier han tilslut - men jei kan sandeli ikke gjøre noe ve det . . . denne Deres sak er i det hele tat den ubehageliste arv jei har faat efter min forgjænger . . . jei for min del ville jo gjerne gi Dem denne utsættelse, men baade expedition- schefen og Døscher sier at det gaar ikke an - det er en fast regel som man ikke kan fravige . . . - Jamen du store gud! bryter jei af - som Departe- ments-chef er det jo Dem, som har aa bestemme, om og hvor vidt der skal gjøres untagelser fra saanne faste reg- ler. - Ja nej, sier han nervøst - det gaar ikke an! vi har netop hat noen lignende tilfælle hvor utsættelse har vært nægtet . . . vi kan ikke fravige den regel . . . det er meget ubehageli dette her, men . . . Han blir gaaende der en stunn uroli op og ned a gulve me bekymret ansikt. Saa tilslût sier jei: - Ja, da er der altsaa for mei bare én ting aa gjøre! . . . Han ser litt forskræmt bort paa mei - saa fortsæt- ter jei: - Jei faar senne inn en benaadnings-ansøkning. Di skjønner naturlivis at jei ikke vil benaades af ministe- riet Sverdrup; men, jei kan ikke la mei sætte inn imaa- ren, og altsaa senner jei idag inn en benaadnings-ansøk- ning. Di blir nøtt til aa gi mei utsættelse til den er af- gjort - og innen det sker, har jei tat ansøkningen til- bake. Walter Scotts gamle barne-ansikt opklares, og han stan- ser sin gang paa gulve og sætter sei igjen. - Ja! sier han velvilli - hvordan har det sei nu me det? . . . nu skal vi se hva Schweigaard sier! Og han slaar op i Schweigaard som ligger foran ham paa bore og læser højt nedover for mei. Først kommer der et langt: "Det kan vistnok ikke antages" osv. - og Walter Scotts ansikt formørkes igjen litt efter litt. Men saa, over SIDE: 26 paa næste side, kommer der tilslut allikevel et afgjørende "Men" - og Schweigaard konkluderer, at jo: er be- naadnings-ansøgning insent, saa maa der utsættes me straffen. - Jaha! sier statsraaden fornøjet og slaar bogen sam- men igjen - saa faar Di altsaa skynne Dem aa skrive an- søkningen da! og faa den inlevert til stiftamtmannen før klokken tre, saa arrestordren kan bli stoppet. - - - Klokken er omkring hall fem, Karl Johan er som død ut. Schander og jei kommer nedover Storthingsplass som ligger øde og tom i solskinne - alle droscherne er flyg- tet over i skyggen under Storthings-bygningen. Ve Bor- does hjørne stanser vi, og Schander venner sei mot mei -: - Altsaa! sier han og tæller paa fingrene: én absinth! én Hennessy! - og én pakke "havanna land". - Ja! . . . Tror du du faar det? spør jei ængsteli. - Jei vét ikke jei! sier han og trækker paa skuld- rene - jei har ikke forsøkt Gløersen før, men - aa jo da! og han venner sei og gaar bre og sikker videre i sol- skinne, elegant og solid aa se til i sin splinternye brun- lyse sommer-dress, den lille hjelmformie rejsehue paa hode, og svær hvit knortekjæp i haannen. Jei ser ham vel inn a døren til Gløersen, men trækker mei saa bort i skyggen bak Bordoes hjørne og venter. . . . Mon han faar det? . . . jei maa ha det! jei kan ikke rejse derut uten - "der maa altid være noe aa drikke!" har hun sagt, og det er jo klart at der maa, slik som tin- gene gaar naa . . . Endeli kommer han roli frem bak hjørne, opover i solskinne, me en pakke under armen. Jei skynner mei hen til ham og tar den: - Gusjelov! at du fik. Han lægger hode paa skakke og smiler overlegent ned paa mei -: Ser du saa, sier han, at hér er folk som har kredit! - Ja gusjelov! Oppe paa Ekertorve, under uhre der, møter vi Bjørck og Fredrik, og op stiger det i mei som en jubel: SIDE: 27 - Hun er altsaa alene derute! - Har dere set Knudsen? spør Bjørck efter at vi har hilset kolt paa hverandre. - Han er vist hjemme og sover midda! svarer jei. - Nei vi kommer like derfra. - Ja saa vét jei ikke. Efter et øjebliks pause sier de adjø og gaar videre. - Jei gaar me dem, sier Schander - adjø da! go for- nøjelse! - og han skynner sei efter dem. Et øjeblik staar jei der og ser efter dem, og kan knapt tro det -: jei skal altsaa bli alene derute me henne alt i aften! - gud, det var jo meget mer enn jei hadde vovet aa haape . . . - og me hjerte stormbankende i bryste a længsels- full forventning piler jei ned til Jernbanebryggen og ar- bejder mei gjennem vrimlen af glae rejsende mennesker ombor paa "Tønsberg" som netop skal gaa. - - - Klokken er omkring syv - snart er vi fremme. Eftermiddas-solen faller fra siden af inn unner soltelte til mitt paa dække. Paa skyggesiden, helt agter i runningen, sitter jei, sammen me en student som snak- ker sport. Jei hører ikke noe større paa ham; sier bare af og til noe, en likegyldi bemærkning, eller svarer et ha og ja her og der, mens jei stirrer nervøst forover mot den pynten derborte som jei kjenner saa gott - naar vi er om den er vi fremme . . . mon jei faar se henne paa bryggen? . . . Stærkere og stærkere banker hjerte jo mere vi nærmer os . . . naa er vi der! . . . naa passerer vi pynten - ah! derinne ligger bryggen, solbeskinnet og full a folk . . . - Har Di aldri fisket me flue? spør studenten for- undret. - Nej! aldri. Men her skal jei ilann - adjø! og jei griper min pakke og skynner mei me den un- der armen forover dække, spejdende efter henne mellem alle menneskene paa bryggen . . . - Hun er der ikke . . . nej naturligvis, hun tør ikke ta imot mei paa bryggen, folk snakker nok allikevel . . . Dampskibe siger inntil, jei staar der og stirrer, for- færdeli skuffet allikevel - gud, hvor gjerne jei ville faat set henne . . . SIDE: 28 - Men der er hun jo! - lys blaa me stor gul straa- hat kommer hun fort utover bryggen - gud så hjerte hamrer i bryste paa mei . . . Men hva er det? Majken og Katja er jo me - hva skal det betyde? . . . Og der stanser hun, og begge søst- rene ossaa, før de ennu er rukket halt ut paa bryggen . . . Vera skygger me haannen for ansikte og leter me øjnene mellem passagererne ombor - dér fik hun øje paa mei - og pludseli braa-snur hun og gaar fort inover bryg- gen igjen, fulgt a de to andre . . . Hjerte tar til aa klappe i angest, graaten staar mei i halsen - herre, herre gud, hva er det naa som er galt igjen! . . . Fortapt og ulykkeli staar jei der og stirrer efter henne til hun er forsvunnet - ser mei saa forvillet omkring, og faar tilslut øje paa Erik og Gaarder et stykke bort- paa strannvejen, henne ve den næste bryggen. Jei skyn- ner mei over lanngangen og bortover til dem. - Hvor gik Vera hen? spør jei nervøst. Det er Erik som svarer: - Vera sa, at hvis du kom me baaten naa istedenfor me jernbanen, saa ville hun ikke mere se til den kanten hvor du er - det var det siste du hadde loft henne igaaraftes. Jei stirrer forvillet paa Erik og paa Gaarder, vet in- genting aa si, forstaar ingenting mere - og saa sier Erik adjø og gaar bortover vejen, efter Vera og de andre. Uten aa si noe stiger saa Gaarder og jei i baaten som Gaarder er kommen me for aa hente mei - og baat- mannen ror os ut Hvitstens-bugten og sydover til Emme- stad . . . I gulrø aftensol ligger det hvite huse deroppe i den grønne bakken - Gaarder og jei klyver op paa bryggen og vandrer stille opover. - Fik du utsættelse? spør han tilslut. - Nej. - Skal du sættes inn imaaren da? - Nej, jei har me et brev fra byfogden til lensman- nen herute, at han skal la arrestordren hvile inntil vi- dere, da jei skal senne inn ansøkning om benaadning - det gjæller altsaa bare aa faa det breve expederet op til SIDE: 29 Houger, saa lensmannen finner det der imaaren tili klok- ken ni . . . Aa besørg det du da - vil du? jei er blet rent syk saa jei aarker ikke . . . Gaarder tar breve og gaar inn til Jensine for aa faa henne til aa besørge det - og jei begynner igjen min for- tvilete gang frem og tilbake deroppe mellem det hvite huse og det graa veskure, stirrende ut over bugten mot pynten derute tilhøjre, efter henne som jei vét ikke kom- mer . . . - - Klokken er blet ni, solen er for længe siden gaat ned bâk aasen derover paa den anden side af fjoren - det begynner saa smaat aa mørkne. Saa endeli gaar jei inn i huse, inn i den blaamalte stuen, hvor Gaarder sitter me en bog borte ve vindue. - Vil du bli me bort til Bakkehuse? spør jei tonløst - og gaa op til henne for mei og spørre om jei faar lov aa tale me henne? - Jei faar vel det da! sier han og lægger bogen fra sei. Det er halmørkt da vi lægger til nede ve det lille badehuse hennes. Gaarder gaar i lann og op gjennom sko- ven mot husene - jei sitter alene igjen i prammen og venter i spænning og angest . . . Litt efter hører jei stemmer - jo! det er Gaarder og Vera som snakker . . . . de kommer nedover! - skjælvende sitter jei der og lytter . . . Men saa blir det stille igjen - og strax efter dukker Gaarders lille trinde skikkelse frem af skoven derinne paa strannen, og han kommer alene utover bryggen til badehuse. - Nej hun vil ikke snakke me dei, sier han lang- somt - og blir saa staaende paa bryggen og se paa mei. Tilintetgjort sitter jei der paa toften og kan en stunn ingenting si. Saa tilslut sier jei stille: - Ja saa faar vi rejse igjen da. og han kaster los og hopper i prammen. Jei lægger ut aarerne for aa ro - han har jo den byl- len under armen saa han kan ikke - men opdager at jei aarker ikke . . . umuli! al kraft er veget fra mei, mit legeme er fulstændi paralyseret . . . - Nej du faar nok prøve om du kan ro det første SIDE: 30 stykke vej ialfall, sier jei matt - for jei aarker ikke endda. Og han tar aarerne og ror me møje ut bugten igjen, mens jei sitter der agter aldeles tilintetgjort og stirrer idiotisk hen for mei, lammet paa legeme og sjæl . . . Klokken er toll, alt er stille og roli. Inni bunnen a den blaamalte stuen ligger jei paa min flatseng og stirrer forvillet gjennem vindue derborte ut i sommernatten - me feberen rasende gjennem mit blo. Ve siden a mei lig- ger Gaarder og sover me dypt regelmæssi aannedræt. Pludseli hører jei forte trin ute i forstuen, døren rives op - og inn kommer Fredrik farende og bøjer sei fort ned over mei og stikker mei et lite stykke stivt papir i haannen. - Jei skulle levere dei dette fra Vera, sier han skade- fro - og vips er han ute a døren igjen, og væk. Jei springer op, faar i en fart underbuxerne paa, og styrter saa efter ham - jei maa snakke me ham! . . . jei vet ikke hva eller hvorfor, men jei maa snakke me ham syns jei . . . Men da jei kommer ned til bryggen har han alt lagt fra lann og ror utover bugten alt det han aarker, som gjæl- ler det for ham om aa flygte efter det han har gjort. - Et øjeblik staar jei der forvirret og ser efter ham . . . leter efter noe aa rope ut til ham, men finner ikke noe - og skynner mei saa op til huse igjen, inn i stuen, tænner en fyrstikke - og læser ve hjælp a den det hun har skrevet til mei paa den cigaret-inpakningen han stak mei i haannen: "Hans Jæger! Di var saa væmeli og motbydeli igaar, at jei næsten ikke kunne holle Dem ut - og da Di saa ossaa idag gjør netop det eneste som jei har bett Dem om Di ville la være for min skyll, saa er følgen a det at jei er rasende sint og vonn paa Dem . . . og ikke bryr mei om Dem mer . . . og ikke vil snakke me Dem. Slip mei! - la mei være i fre! Vera". - Altsaa forbi! - fyrstikken faller ut a haannen paa mei og jei synker ned paa flatsengen derinne i det mørke værelse me ansikte nede i puten og begge hænder trykket haart inn imot hjerte. Det er som om alting inni mei er SIDE: 31 stoppet op og har lagt sei for bryste paa mei i en stor klomp, som voxer og sprænger paa og vil kvæle mei hvis den ikke kommer løs igjen . . . jei kan ikke graate og ikke puste, jei trækker vejre hæst og besværli i korte napp me smaa stønn - aa gud aa gud om jei bare kunne faa graate . . . men nej! nej! . . . bare denne forfærdelie kvælende rædsel: - aldri aldri mere . . . Jei blir liggende der og vri meg i fortvilelse. Og nat- tens stilhet føles som en haân, og Gaarders rolie regel- mæssie aannedræt der like ve siden a mei som en gru- somhet - hvorfor vaagner han ikke og hjælper mei! . . . aah! et menneske, et menneske! jei er saa rædsels alene i hele verden - et menneske! et menneske! Men ingen i verden bryr sei om mei elendie som lig- ger her og pines - ingen, ingen . . . Langsomt kryper de fremover de fæle stille nattetimer, langsomt langsomt - én stor lang evihetstime hver . . . og klokken blir ét, og to, og tre, og fire, og fem, og sex, og syv, og otte - og endda ligger jei der og vrier mei og stønner i angst og fortvilelse, mens Gaarder lig- ger roli ve siden a mei og sover . . . Saa pludseli faller det mei inn at idag skal jo Gaarder til byn, og se om han kan skaffe noe mât og noen penge, siden jei ikke fik fat i noen igaar - og saa vækker jei ham og vi staar op og klær paa os begge to . . . - Ja, saa faar du ha bedre chanse enn jei da! roper jei efter ham, da han klyver over ledde deroppe og ut paa vejen. - Faar haape det! - adjø! - og han gaar fort op den lille bratte vejstompen, og forsvinner bak den frem- springende bjergknausen deroppe. Lænet mot trappens røbrune træ-gelænder blir jei staa- ende der i maarensolen, skjælvende i hver fiber: - Hva skal jei skrive til henne? . . . for jei tør jo ikke rejse derhen . . . Jei leter og leter, men ingenting vil forme sei - in- gen ting! . . . min hjerne er absolut tom. Jei kan ikke en- gang finne paa en begynnelse . . . "Vera?" - nej! . . . "Kjære Vera?" - nej! hun bryr sei jo ikke mer om mei . . . gud, og hva skal jei saa skrive til henne! - der er jo egentli ikke noe mer aa si da! . . . Og allikevel, jei SIDE: 32 maa si noe til henne . . . men hva? . . . At jei er fortvilet og ulykkeli? - sludder! det vét hun jo . . . Gud, jei er jo blet idiot! - hva djævelen skal jei skrive! . . . aa Vera, Vera, jei dør hvis jei ikke faar se dei igjen! . . . - og pludseli brister jei i krampegraat og vil just til aa gaa inn i stuen igjen for ikke aa bli overrasket af Jensine, da i det samme en brun hest me karjol svin- ger ned den bratte vejstumpen omkring bjergknausen der- oppe ve ledde. En mann sitter oppi, og én bâkpaa, hesten stanser ve ledde, og han som sitter oppi karjolen roper ned til mei: - Je skulle si fra lensmannen atte Dere faar nok væra me til byn lel, for den lappen fra futen i Kristiania den kunne han nok ikke bruke sa'n. - Ossaa faar Dere nok væra me naa strast! for der er ikke stor tia aa gjøre paa naa, hvissom atte Dere skal ta træne. - Jei skal være der paa øjeblikke! roper jei tilbake. Og inn styrter jei i den blaamalte stuen og kaster mei ned ve det røbrune klaffebore og skriver fortvilet ned- over uten aa tænke: "Vera, hva skal jei gjøre? svar mei - jei vét ingen- ting mer, jei syns ikke det kan være saa, jei forstaar det ikke, det at Di saan pludseli skal være forsvunnet for mei - at sist jei saa Dem skal ha vært siste gang; at sist jei hørte Dem tale skal ha vært siste gang Deres stemme skulle naa mit øre. Jei forstaar det ikke, jei forstaar in- genting mere, jei bare gaar her fylt af skjælven og ræd- sel. Vera! svar mei: hva skal jei gjøre, Di kan ikke la være aa svare mei, kan Di vel Vera? Di vet hva jei lider. Aa svar mei! svar mei! herregud, svar mei?" Graatende brætter jei papire sammen, putter det i en fart i en konvolut og skriver utenpaa til henne; ber Jen- sine faa Fridthof til aa bringe det bort til Bakkehuse saa snart som muli - og styrter saa ut til de to mæn- nene derute som venter, og sætter mei i karjolen og rejser afsted opover til Houger, fast bestemt paa ikke aa la mei føre til byn idag, ikke for noen pris! Tilbake hit vil og maa jei for aa hente hennes svar . . . En hall time senere staar jei ute paa tune paa Houger sammen me lensmannen og mannen på gaaren, en svær mørk mann i gulhvit lærredsdragt og straahat. SIDE: 33 - Jaja, saa rejser jei uten Dem da, sier lensmannen - jei tænker ikke jei risikerer noe ve det . . . . - Nej, sier Houger - det kan du da aldri risikere noe ve - men naa maa du afsted, hvis du skal ta træne. Lensmannen ser paa sit uhr -: Ja dø og pine! adjø! adjø! sier han fort og springer op i karjolen - og afsted gaar det saa det kost! ned den hvite støvete vejen mel- lem de grønne jorer, ned i dalen - og saa opover igjen mot skoven derover . . . Vi staar og ser efter karjolen til den er forsvunnet - saa sier Houger: - Gaar Di me inn og tar en pjolter? - Ja, tak! svarer jei, forundret over aa finne en saa civiliseret drik som pjolter herute paa landsbygden. Vi gaar inn i haven foran huse og sætter os ve et lite bor inne i skyggen unner en stor bredkronet linn; en by- klædd pike me hvitt forklæ serverer os pjolter og cigarer - og vi blir sittende der og røke og passiare mens vi nipper til pjolteren . . . Vi snakker om løst og fast: om lensmannen som er en hyggeli kar; om byliv og lannliv; om Højre og Venstre og de Oftedøler; om parlamentarismen, herhjemme og i Frankrig; om hvorvitt Sverdrup er i go tro eller han er en gammel skøjer osv osv. - og jei sitter der hele tiden i en underli dobbelt til- stann, forundret over at jei sitter her paa en fremmed gaâr og snakker me en fremmed mann, forundret over aa høre min egen stemme si en hel del ting, og bli ivri ossaa ret som det er, i anledning af disse ting som ikke kom- mer mei ve - hun er her jo ikke! . . . hva vil hun svare mei? . . . naturlivis svarer hun ikke, hun er ikke gla i mei mer - det ville være for stort for mei om hun virkeli var det. - Vist er Sverdrup en uærlig og upaalideli mann! sier jei me overbevisning - ingen tvil om det! og jei ser ham inn i ansikte denne store fete selltil- fredse mannen der overfor mei og tænker paa om han mon noensinne har elsket . . . - Ja, sier han roli og blæser ut en røksky - jei har naa talt ve Sverdrup flere gange dengangen han var SIDE: 34 præsident - én gang var han f. ex. min gjæst her- ute -; men det vil jei si, at paa mei har han altid gjort intryk af aa være en ærli og paaliteli mann, og en mann, som var vel inne i mange ting . . . Jei hører og forstaar det han sier mens jei sitter der og tænker paa om det ennu kan knyttes sammen igjen . . . om hun ennu holler noe af mei - herregud om jei visste det! men Frithof kan vel ikke være tilbake me svar endda - og saa svarer jei me et smil: - Naturlivis er han vel inne i mange ting, Sverdrup, det er klart. Men det forhindrer ikke at han er en skøjer. Naa skal Di f. ex. bare høre: - og jei gir mei til aa fortælle Houger om dengan- gen jei hadde audiens hos præsident Sverdrup i 1882 for aa faa vite af ham om jei virkeli skulle være forpligtet til - som præsidentskabet hadde forlangt a mei - ikke mere aa optræde offentli, hvis jei ville beholle min stil- ling som stenograf i storthinget. Jei fortæller ham om hvordan Sverdrup naturlivis "ikke visste noe om den hele sag" "der var ikke fattet noen beslutning om den i noe møte hvor han hadde vært tilstede, men han skulle for- høre hos hr. Steen hvordan det derme forholt sei og siden gi mei besked" - en besked som jei naturlivis aldri fik -, og hvordan Sverdrup saa tilslut før han hævet audiensen holt følgende lille speech for mei: "Forresten, hr Jæger, saa vil jei si Dem som min per- sonlie formening, at vi bør være forsiktie. For, der er folk, som holler ligesaa litt paa religion og moral som Di og jei, men som dog finner sin regning ve aa lade som de gjør det - og, de folk skal jei si Dem hr Jæger - de folk, de har ennu magten! Jei sitter der og hører mei sell fremsie denne lille speech paa Sverdrupsk, mens jei gjør efter Sverdrups smaa korte kast me hode, og henvenner mei til Houger som om han var mei og jei Sverdrup - og hele tiden imens tænker jei paa henne -: hvor mon hun er naa . . . hva hun gjør, hva hun tænker, hva hun vil . . . og gjen- kaller mei hennes ansikt og hennes stemme, og undrer mei over at jei kan sitte her og snakke me denne man- nen om disse likegyldie tingene, jei som ikke kan leve uten aa høre hennes stemme - jei maa jo dø, dø af SIDE: 35 rædsel og angest naar jei naa kommer hjem, hvis hun ikke enten sell kommer, eller i alfall senner noen kjær- lie or og lover aa komme - ossaa kan jei sitte her imens og imitere Sverdrup for denne fremmede bondeman- nen . . . - "og" - jei gjør igjen det lille korte kast me hode - "de folk skal jei sie Dem hr. Jæger! de folk, de har ennu magten!" - Nej jasaa?! sier Houger forbauset - sa han virkeli det? - det skulle jei da aldri ha trodd! - Nej, svarer jei - hvem skulle tro at han noensinne hadde ført den slags tale . . . han! efter alt hva man ser og hører af ham naa! Men derfor trodde ungdommen paa ham dengang, og tror ikke paa ham naa . . . - og jei stirrer ut i den solblaa luft og ser henne for mei slik som jei saa henne komme i forgaars, lys blaa me gul straahat, nedover den grønne bakken i solskinne, de mørke øjne léende imot mei under hatten - gud for- barme sei om det skal ha vært siste gang! . . . rædsel over alle rædsler! . . . - - Pjolteren er drukket, cigaren røkt ut; vi tar os en kognaks-knært til beslutning - og saa gaar han, stor og bre, i sin lette gulhvite lærredsdragt, bortover jore for aa se til sine folk som arbejder i marken, mens jei gaar alene nedover i det smellende solskin, ned den hvite støvete vejen og inn i skoven . . . Pjolteren har lagt som bløte puter om mine oprevne nerver, nattens hjertesammensnørende angest er blet til en stor underli stille venten som fyller skoven me alvors- full højtid - jei maa lissom dæmpe mine skritt for ikke aa forstyrre stilheden . . . Men pludseli aapner skoven sei: unner mei ligger igjen Emmestadbugten solbeskinnet utover me den kjente pyn- ten derute tilhøjre - og en tør hét angest griper mei og snører igjen mit hjerte sammen. - Hun er tapt . . . tapt for bestandi! hvisker det inni mei og det er som jei maa dø - og angsten stiger og stiger for hvert skritt jei tar nedover . . . jei faar en for- færdeli trang til aa skrike . . . hyle i vilden sky som en vanvitti . . . men kan ikke . . . gaar isteden bare fortere og fortere, fortere og fortere - intil jei tilslut ikke kan an- SIDE: 36 det, men tar den siste bratte bakken i vilt sprang ned- over . . . Me et hopp er jei over ledde og staar inne paa Jen- sines jore. - Er Frithof kommen tilbake? roper jei hæsblæsende ned til Jensine som staar og luker nede i kjøkkenhaven. Hun retter sei langsomt op og ser paa mei me de lyse kolt blinkende øjnene inne under det blaaternete skoute - og sier saa, roli: - Nej, han er nok ikke det. Men, han skulle vel snart kunne være her naa vel . . . Altsaa ingen afgjørelse endda! - Jei faller fulstændi sammen, alting inni mei tar til aa dirre og bævre som gelé - og jei begynner igjen min vanlie fortvilete gang op og ned mellem det hvite huse og det graa veskure, stirrende ut mot pynten derute tilhøjre . . . Op og ned, frem og tilbake gaar jei der i den bræn- nende solsték og vrier mine hænder og stirrer ut over den knall-blaa bugt - men ingen baat viser sei - gud vét hvor Frithof blir af! . . . Endeli blir det mei for hett - jei føler det som jei vil besvime - og jei vakler inn i den blaamalte stuen og synker ned paa en stol ve det røbrune klaffebore og bla- der, rystende af nervøsitet, i "Sørøveren fra St-Domingo" - og venter og venter. Men ingen Frithof kommer. Til- slut opgir jei det hele som haapløst og lægger i sløv for- tvilelse hode ned paa armene, og inbiller mei at han kommer aldri tilbake . . . Gud vet hvorlænge jei har sittet der slik - saa ban- ker det pludseli paa døren og jei farer op me klappende hjerte - det er Frithof! Han leverer mei en liten konvo- lut me mit navn paa, skrevet me hennes haann og gaar - og jei river konvoluten op og trækker ut en liten gul- brun lap, stor som et visitkort, og fillete om kantene - og læser: "Di var saa væmmelig mot mei den aftnen - huf! - jei sat og saa paa Dem og kunne ikke forstaa at jei hadde brydd mei om Dem. Kommer jei noengang til aa snakke me Dem kommer jei bare til aa si dette." Mit hjerte har snøret sei forfærdeli sammen, jei kan næsten ikke puste . . . skjælvende venner jei den lille SIDE: 37 brungule lappen i haannen - saa staar der paa den annen side: "Jei ble rasende da jei saa Dem komme me baaten, det er det eneste jei har bett Dem om - og hvorfor skulle jei snakke me Dem naar jei ikke er gla i Dem mer?! Jei er ikke gla i Dem mer." Mere og mere har hjerte snøret sei sammen for hvert or, og da jei har læst det tilende faar jei ont og faller bevistløs om paa flatsengen borti kroken. Men om et øjeblik kommer jei til mei sell igjen og det forfærdelie faktum staar klart for mei -: Aldri mere skal jei se henne . . . ikke høre hennes stemme . . . aldri mere røre ve henne eller noe som hører henne til . . . aldri . . . Eller om jei faar se henne igjen, saa er det bare for aa faa høre at hun "er ikke gla i mei mer!" . . . høre det sagt me hennes stemme, og se det af hennes øjne at det er sant . . . Alene altsaa - uten henne, fra naa af og frem- over . . . Det svimler for mei ve tanken, jei faar igjen ont og mister bevistheten - men bare for strax efter aa vaagne op til den samme tanke, og igjen overvældes af den . . . Noen minutter ligger jei der slik, snart halt snart helt bevisst, og vaander mei i rædsel me begge hænder klemt krampagti inn mot hjerte - saa pludseli me et glimt for- staar jei at me dette kan jei ikke leve et øjeblikk læn- ger; og op farer jei me en volsom anstrængelse, og styr- ter bort til kofferten og river den op og griper revolveren og sætter den inn i munnen og vil trykke af. Men i sam- me nu har jei kastet den ned igjen hvor den laa - og staar der oprejst, iskoll om hjerte og skoggerlér me en koll onn latter: - Hahahah! . . . Derfor altsaa skal jei dræpe mei! Fordi jei er kommet me et dampskib istedenfor me en jernbane! rejs til helvete! . . . Aldri har hun vært gla i mei! aldri et eneste øjeblik! gud vét hva det er for en komedie hun har spillet me mei . . . Hadde hun vært gla i mei, hva hadde det da betydet for henne enten jei var kommen me en jernbane eller me et dampskib - som hun desuten aldri har tat noe løfte a mei om! . . . Vrøvl! - Nej, la mei dræpe mei naar den tid kommer at jei ikke holler ut mere fordi jei er gla i ingen, og ingen SIDE: 38 er gla i mei, og den tid kommer vel snart - aah men ikke for henne! ikke for henne som istedenfor aa være det dejligst naturlie menneske paa joren er det unatur- liste og mest lavete jei har truffet paa - fy for fan! . . . Jei staar der iskoll om hjerte og stirrer gjennem vin- due ut over fjoren i solskinne. Men pludseli er det som alle ben i min krop blit bløte, og jei synker igjen sam- men, og føler at jei er fortapt allikevel - hva skal jei gjøre . . jei holler jo alt naa ikke mere ut . . . Og hennes ansikt trænger sei inn paa mei, kolt og sint og haart: "Jei er ikke gla i dei mer!" sier det . . . Hva skal jeg gjøre . . . jei hadde jo bare henne og har in- genting mere - og kan ikke mere være til . . . Men rasende skyver jei saa hennes ansikt fra mei igjen -: Sludder! jei kan være til! . . . jei kan skrive . . . jei skal! jei vil! skrive mer fra dette fruentimmere? Skrive mei tilbake til det ingenting hun hentet mei op a vil jei! - og saa kan jei dø bakefter, alene, fortvilelsesfult alene, men uten noen tanke paa henne! . . . Heller det! meget heller det enn dette! . . . Aahhh! aldri, aldri et eneste sekunn har hun brydd sei om mei . . . hvert minde om det vi har levet sammen er forgiftet - fy fan! - og med forbitret ro tar jei frem af brystlommen alle brevene hennes, disse breve som har vært min dyreste skat og som jei har læst og læst og læst igjen alle de utallie gange . . . Naa vil jei skrive dem af ét for ét, og saa senne dem tilbake til henne og be om aa faa mine egne tilbake af henne. - Og saa begynner jei aa skrive - og skriver mei væk fra henne, og inn i døden, alene . . . - Det er utpaa eftermiddan, vejre er blet graat og skyet. Jei sitter der ve det utslaatte røbrune klaffebore inni den blaamalte stuen, me hatten skutt bak i nakken, og kopierer hennes breve - koll og stivnet like til min sjæls inderste. For hvert brev som er skrevet af og lagt til side løfter jei mekanisk ansikte og kaster et blik gjennem vindue derborte, ut i den graa luft. Men bare et øjeblik - saa tar jei igjen, lissaa mekanisk, et nyt brev og begynner aa skrive a det . . . SIDE: 39 Ve siden a mei paa bore ligger den lille papirlappen hun sente mei i formidda; jei ungaar aa se paa den, men jei sitter der og vét den - det føles som den er inni hode paa mei den lille skiddengule lappen, stor som et visitkort, frynset om kantene, beskrevet paa begge sider - hu! like fælt paa begge sider . . . Pludseli aapnes døren bak mei og jei venner mei om. Det er tykke Jensine. Hun kommer paa sokker, lissom listende, helt bort til mei, og bøjer sei ned over mei og ser paa mei me de lyse kolt-blinkende øjnene, og hvis- ker: - Fru Holmsen er derute! - Jasaa? svarer jei roli og later som jei vil skrive vi- dere, men hjerte klapper i angest. Jensine ser forundret paa mei: - Dere faar gaa ut til a da vel! sier hun saa og dytter forstaaelsesfult til mei. - Ja, strax jeg blir færdi, svarer jei paatat likegyldi. Jensine gaar forundret ut igjen - og øjeblikkeli put- ter jei febrilsk brevene i lommen, lægger afskriftene bort paa kommoden og skynner mei ut paa trappen og ser efter henne. Men derute er ingen. Saa vil jei gaa inn igjen, men i forstuen stopper jei braat op -: Gjennem den aapne dør inn til kjøkkene ser jei henne staa, barhodet, lænet op til kjøkken-bænken, og se mei inn i ansikte som en fremmed. Ve siden a staar søsteren, Majken, og gjør det samme. Jei stirrer et øjeblik paa dem begge, løfter saa høfli paa hatten og gaar inn til mei sell, men lar døren bli staaende aapen efter mei. Derinne blir jei staaende borte ve et a vinduerne og se ut, harm og angest paa en gang -: hva djævelen vil hun her, hvis hun ikke har noe aa si mei! . . . Nede ve strannen, mellem det store graa ishuse og det lille hvite badehuse, ve stenbryggen der, ligger den hvite sjægten hennes, og i den sitter tjenstepiken. - Ah! de er altsaa kommen for aa hente is! . . . vel! . . . fan! - og jei stamper i golve og blir staaende der og glo . . . Saa kommer Vera inn og stiller sei op ve det andet vindu. Men netop som jei venner mei for aa snakke til henne, kommer Majken ossaa inn: SIDE: 40 - Jei skulle ha den pakken me de tingene til Erik! sier hun. Jei finner frem pakken og noen løse smaating som ossaa hører Erik til, Majken lægger smaatingene inn i pakken - og blir saa roli sittende der ve det røbrune klaffebore, lekende me pakken mellem hænderne, og se gjennem ruterne derborte ut i luften, som venter hun paa noe . . . Lænet op mot chatolle staar jei der strax ve siden a henne, og stirrer henne me uforstilt forbauselse inn i an- sikte. Vera har ossaa vent sei om derborte ve vindue, og staar lænet mot kommoden og stirrer paa henne fra sin kant. - Den tar svært lang tid den pakken! sier endeli Vera. - Ja! svarer Majken, uten aa forandre en mine, og leker roli videre me pakken. Saa gaar Vera ut, omkring huse og nedover langs have- gjære. Jei føller efter. Ve enden af haven stanser hun, og jei ossaa, og begge venner vi os uvilkaarli og ser opover mot huse. Og ganske rikti: deroppe kommer Majken ut efter os og sætter sei paa fjelle nedenfor huse og ser ned paa os, som for aa holle øje me os. - Har Di bett Majken om aa hindre mei i aa faa snakke me Dem? spør jei endeli. - Nej. - Vil Di da gaa ned til bryggen der - jei peker paa træbryggen dernede tilhøjre - og la mei faa snakke noen or me Dem? - Ja, svarer hun, og vi gaar nedover. Strax ovenfor bryggen, ve Frithofs grønne sjægte, som ligger optrukket paa lann me kjølen i vejre, stanser jei og læner mei op mot sjægten, me volsomt bankende hjerte. Hun blir staaende foran mei. Vi staar der lit og ser paa hverandre, hun kolt og fremmed paa mei; jei ængsteli spørgende paa henne - saa endeli sier jei - stemmen skjælver en smule skjønt jei anstrænger mei for aa hindre det: - Er det altsaa Deres siste or, det Di skrev til mei i formidda? - Ja. SIDE: 41 - Og Di vét hva det var Di skrev? . . . Di husker den, denne lappen? - og jei tar den frem og rækker henne den. Hun tar den, ser et øjeblik paa den gule frynsete lap- pen og snur den i haannen - og leverer mei den saa til- bake: - Jei hadde ikke noe andet papir ve haannen! sier hun. - Jei mener . . . husker Di hva der staar paa den? - Ja, jei kan den utenat. - Vel, saa er altsaa det hele forbi? - Ja. - Naaja - jei tvinger stemmen til ikke å skjælve - da er der naturlivis ikke noen mening i aa tale om de filletingene som er skyll i det . . . - Nej der er jo ikke det da! Hun staar der foran mei og ser like fremmed paa mei - men gaar ikke. Jeg spejder inn i de kolle øjnene hen- nes . . . - Det er altsaa slukket ut, sier jei saa - slukket ve hjælp a disse filletingene . . . slukket ganske og aldeles derinni Dem, alt det Di har følt for mei . . .? Hun sænker øjenlaakene og ser en stunn ned for sei men løfter saa et par store bløte fugtie øjne paa mei, og sier me langsom hoderysten: - Nej, det er det nok ikke. Forbauset stirrer jei paa henne, me hjerte bankende i angst og forventning - saa lægger hun til: - Men det er vist best vi skilles allikevel. - Kom naa Vera! roper søsteren idetsamme, fra baa- ten borte ve ishuse - vi har faat is naa! - Ja ro hit til denne bryggen saa kommer jei! roper Vera tilbake. - Er det nødvendi at vi skilles slik naa? spør jei sykt. - Ja! svarer hun og gaar roli utover den lange tynne træbryggen - og jei føller efter . . . - En ting endda! sier jei mens vi gaar -: Vil Di la mei faa brevene mine tilbake? helst saa snart som muli - jei skal senne Dem Deres idag . . . Saa stanser hun mitt utpaa bryggen, venner sei imot mei me en haâr latter, og sier: SIDE: 42 - Nej! de brevene jei har faat er mine! - Hvorfor lér Di? spør jei. - Jo, for det er saa "rikti" dette me brevene! sier hun foragteli. Jei ser bønli paa henne -: - Aa la mei faa laane dem? bare for en dag? - det er for aa skrive dem af. - Nej! sier hun haart og ryster afgjørende paa hode - venner mei saa ryggen og gaar helt ut til enden a den lange træbryggen og skal like til aa stige i baaten. Men pludseli stanser hun: - Nej det er jo sant, sier hun til Majken - jei har jo glemt hatten min oppi kjøkkene! - aa vent litt da! - Jamen skynn dei naa! svarer Majken utaalmodi. - Jada! og hun skynner sei tilbake inover bryggen igjen, og vi gaar sammen opover den grønne bakken mot huse. - Si mei, sier hun pludseli insmigrende og tar mei fortroli under armen og titter mei smilende op i ansikte - hva var det Di ville me de brevene? - Jo, sier jei trist - naa idag da jei fik det breve Deres saa besluttet jei mei til aa forsøke om jei ikke allikevel skulle kunne skrive mei fra Dem. Og da har jei bruk for de brevene kan Di skjønne . . . de minner mei jo om saameget . . . og jei husker jo ingenting af det alt- sammen - glasplaterne som Di paastaar jei har i hode, har jo ikke egentli vært i orden under alt dette . . . . - Nej gusjelov! sier hun fornøjet - dem har jei da faat dugget litt til for Dem! . . . Vi er kommen op omkring huse, hun springer let op a trappen og kommer strax ut igjen me den store gule straahatten paa hode, og vil gaa nedover igjen. Saa sier jei sagte og bønli: - Vera! enten dette naa er siste gang jei faar lov aa se Dem eller ikke - kan Di ikke i ethvert fall naa bli her en stunn og drikke en absinth sammen me mei, og saa gaa hjem lannevejen siden? - jei skal følle Dem . . . - Aajo! sier hun saa - men, jei maa være ve baaten klokken et kvart over syv; faderen kommer nemli iaften! SIDE: 43 Og saa roper hun ned til dem i baaten: Rejs dere! jei gaar lannevejen! Nølende skyver de fra bryggen dernede og ror utover. Et øyeblik staar vi der og ser efter dem - saa gaar vi sammen inn i den blaamalte stuen. Der flytter hun kurv- gyngestolen hen til det røbrune klaffebore og sætter sei i den, me ryggen mot vinduerne. Jei henter frem absinth- flasken og glasser og tar inn is og skjænker i, og sætter mei saa ned ve højre side a bore og ser paa henne. Og vi nikker til hverandre og drikker - og blir saa sittende der og se hverandre trist inn i øjnene . . . - Faar jei lov aa ta haannen Deres? spør jei tilslut. Hun rækker mei den og trykker mine fingre, like trist. - Er det altsaa ikke slukket ut derinne det Di har følt for mei? spør jei sagte. - Nej! - hun ryster langsomt paa hode og ser ned for sei - det kommer nok aldri til aa slukke ut . . . - Men Di er mindre gla i mei enn før? - Nej, svarer hun sagte og løfter sine øjne paa mei - og jei ser at det er sant . . . Og jei blir sittende der me hennes haann i min og se henne inn i de bløte kjærlie sørgmodie øjnene . . . Men saa sier jei sagte, me skjælvende stemme: - Vera? visste Di hva Di gjore da Di skrev det breve til mei i formidda? . . . Forsto Di da Di sente det, hva jei ville føle naar jei fik det? - Ja, svarer hun sagte og ser igjen ned for sei. - Og Di sente det allikevel . . . - Ja. Og som hun sitter der og ser ned for sei, siler taa- rerne stille ned a hennes kinner og næse - og pludseli kaster hun sei til siden, inntil mei, me armene om min hals, og trykker sit kinn haart op imot mit. - Er du vonn paa mei for det? hvisker hun om litt. - Nej, hvisker jei sagte tilbake, og taarerne triller ned ogsaa a mit ansikt - vonn, det vét du jo at jei aldri kan bli paa dei. Men at du noensinne hadde vært gla i mei, det trodde jei jo ikke da jei fik det breve . . . og hvordan man kan gjøre saan me en man er gla i - det forstaar jo ikke jei . . . jei skjønner jo ikke dei jei . . . SIDE: 44 Saa løfter hun pludseli hode op fra mit bryst og ser mei inn i øjnene me et stort ømt smil -: - Jo ser du, sier hun - skjønner du ikke det: Jei var saa rasende sint paa dei; at i det øjeblikke var jei ikke gla i dei - jei er saan! - - - - Langsomt og stille gaar vi en liten stunn senere opover gjennem skoven, haann i haann, uten aa si noe - aftensolen skinner gul hen mellem trætoppene over os. . . . For en hvile at hun er her! - jei ser paa hennes kjære dejlie ansikt, jei ser paa hennes elskede skikkelse, gaar der og mætter mine øjne me henne . . . snart skal hun jo ikke være her mere, hun skal igjen være borte, og min længsels feber skal fortære mei paany - aah! for en hvile at hun er her . . . Saa sier hun stille, lissom for sei sell: - Det er nok farli aa si til folk at man ikke er gla i dem! - Ja . . . hvis de folk man sier det til er noen som elsker en, og som man ennu er saa gla i at man ikke vil miste dem - saa er det nok farli . . . Hun gaar der litt uten aa svare - men venner sei saa pludseli mot mei og ser mei dypt og mørkt inn i øjnene, mens hun sier me et spottende smil: - Igrunnen saa liker dere mei naa ikke noen a dere, hverken du eller Waldemar! - Liker jei dei ikke? spør jei forundret og hviler mine øjne i hennes - aah saa gott det gjør aa faa se saan dypt inn i dem. - Nej, sier hun - igrunnen syns dere jei er forfær- deli lompen begge to. - Ja, svarer jei sagte - det syns jei nok af og til, men hva gjør det! Du maa gjerne være hundrede gange saa lompen - jei vil jo være like gla i dei for det. Noe ømt glimter op i hennes øjne, de dugges og sløres til - og mens de ser vekt inn i mine, sier hun me et ømt, smerteli sanseli smil: - Du kan da være gla i! Ja, svarer jei stille, aldeles magtstjaalen af hennes veke blik - det er vist det eneste jei kan i verden! Noen øjeblikke ennu ser hun paa mei me de ømme slørete øjne - saa sier hun pludseli, muntert: SIDE: 45 - Du! jei syns du skulle gifte dei! . . . Me en smaa- bydame! lægger hun til. - Tak! sier jei me et trist smil. - Anej, sier hun saa, efter aa ha betænkt sei litt - jei tror du maatte ha en Kristianiadame. Men, du kunne jo finne dei en, og opdrage henne sell. - Tak, jei ville nok helst ha en som var færdi. - Saa? hvorfor det? - det er jo dei som har op- draget mei, saa jei er voxet fra Waldemar. - Jasaa? - det har jei isaafall gjort uten aa vite det. Men desuten: sell om jei kunne la være aa være gla i dei, og faa lyst til aa gifte mei me en anden - hva mening ville der være i aa gifte sei for mei? . . . Sell du som er saa gla i mei som du er, kan jo ikke bruke mei til aa være gift me - endda jei ikke er spor af jaloux! . . . - Er du ikke spor a jaloux? - Nej! - Jamen det er jo udmærket! Da lar jo det hele sei let arrangere: da kan jei jo gifte mei me Waldemar, og være hos ham om natten - og hos dei om dagen. - Jamen da faar jei jo aldri sove om natten. For jei kan jo ikke hverken sove eller noen ting naar du ikke er der. Og om dagen - er du gift me Waldemar, saa tæn- ker jei nok han har bruk for dei om dagen ossaa! Og saa blir det altsaa bare noen smaa korte stunner af og til, at du kan være hos mei - og da kan jo ikke jei greje mei . . . Hun betænker sei litt, mens hun gaar der og ser ned for sei - saa sier hun: - Jamen hvis jei naa ikke gifter mei? . . . Jei vét slet ikke om jei vil gifte mei . . . - Ja, du ser hvordan det da gaar: mei tør du jo ikke ha hos dei, og naar han kommer, og vil være hos dei baade om natten og om dagen, saa faar han lov til det - og jei faar bare de smaa korte stunnene naar han ikke er der og du forresten har tid. - Hvis du giftet dei me mei, da kunne jei faa være hos dei altid naar du hadde lyst til aa ha mei der; og naar du heller ville være hos ham eller hos noen anden saa kunne du jo det for jei vil jo ikke som han, at du skal være hos mei, naar du heller vil være andre steder . . . Og kansje hadde du SIDE: 46 da lyst til aa være saa meget hos mei, at jei kunne greje mei. Hun svarer ikke, bare gaar der og ser hen for sei; og igjen gaar jei og mætter mine øjne me henne - gud, snart skal hun jo ikke være her mere . . . Pludseli slipper hun min haann - vi er kommen ut a skoven, op til den store gule gaaren oppe paa højden. Tause gaar vi ve siden a hverandre tværsover den svære gaarsplass og bortover jore, mot skoven paa den andre siden - aftensolen faller gul henover marken og vore lange skygger dækker hverandre og ser ut som en . . . Da vi er kommen igjennem grinnen derborte og gaar ned den bratte bakken gjennem skoven, griper jei igjen hennes haann og sier sagte: - Vera! hvis det ikke kan bli til noe me dei og mei, saa kan jo ikke jei i længden leve. Og jei kan ikke la mei sætte i fængsel, for derinne ville jei jo da bli gal. Dagen før de skal sætte mei derinn blir altsaa da min siste. Hvis det gaar saan - vil du da som før være sammen me mei hele den dagen, og om aftnen skyte mei ihjel uten at han er me? - Ja! sier hun og trykker fast min haann mens hun ser mei angest inn i ansikte - han maa ikke være der! - Det hadde han ikke faat lov til om det hadde blit den Mandan heller - det hadde jei absolut bestemt mei til den natten da det ikke ble af; for det var der jo ingen mening i, det saa jei jo . . . - Jei skjønte heller ikke hvordan du kunne ta ham me den gangen. - Jo! sier hun nervøst - jei var ikke mei sell den dagen, og han forlangte det saa absolut. Det var hans skyll ossaa, at jei ikke hadde kunnet snakke me dei om formiddan da jei møtte dei hernede i skoven. Da jei gik hjemmefra for aa møte dei hadde han nemli sagt, at hvis jei ikke var tilbake igjen om en time, ville han ha skutt sei imens . . . Jei gaar noen skritt uten aa tale - saa sier jei hæst: - Det vil jei aldri kunne tilgi ham! - Jamen, sier hun - det var fordi han var saa jaloux! Om natten like før, mens han laa hos mei, saa laa jei og fantaserte - og talte hele tiden bare til dei . . . SIDE: 47 Det kunne jo ikke være noe morsomt for ham . . . - Allikevel! - du hadde jo sagt at du ville gifte dei me ham, og han visste at jei skulle dø - at det var min siste dag! Og da var det daarli gjort, baade likeoverfor dei og likeoverfor mei - især efter alt hva vi før har vært for hverandre. Hun gaar der og stirrer hen for sei uten aa svare. Om litt sier jei sagte og frygtsomt: - Vera? er du endda mest gla i mei? - Ja, sier hun og venner sine store sorgfylte øjne imot mei - aah, men du: jei skjønner ikke hvordan dette skal gaa! - og hun lægger sin arm op om min skulder og trykker sit varme kinn mot mit . . . Skjælvende lægger jei armen om hennes liv, trykker henne sagte inntil mei, og hvisker det stille: - Vera, hvor du gjør mei lykkeli! . . . tak for at du er saa gla i mei som du er - alt faar gaa som det kan . . . og jei blir gaaende der me armen om hennes liv og kinne trykket inn mot hennes, lykkeli mitt i min for- tvilelse - intil hun pludseli stanser og sier: - Naa maa du ikke følle mei længer! Skjælvende opdager jei at vi er rukket dit ned hvor vi altid maa skilles, og jei slipper henne angest og bare ser sykt op paa henne. Et øjeblik ser hun trist og tongt tilbake paa mei, men sætter sei saa ned ve siden a vejen, armene hvilende paa sine knæer, og stirrer taus ned i jor- den. Jei sætter mei ve siden a henne og klapper henne sykt nedover skulderen og armen - gud hvor jei elsker hver plet paa henne! . . . Saa ser hun op me store triste øjne, og sier overgit: - Du! naa tror jei jei vil avertere posten som Vera ledi. Det føles som en bebrejdelse . . . som gjør jei henne ont ve aa være her - og saa sier jei stille: - Jamen Vera, det er dei sell som har oprettet pos- ten. Det er det! men dengangen visste jei ikke hvor van- skeli den var. - Men hvis der naa melte sei én som kunne overta posten - jei ser henne alvorli inn i øjnene - Vera! ville du saa gi den fra dei? SIDE: 48 - Nei, sier hun lissom for sei sell og ser hen for sei - nej, det ville jei ikke. - Tak! - mine øjne blir vaate og jei læner tak- nemmeli hode mot hennes skulder. - Vet du? sier jei saa om litt - der er tider hvor jei har trang til aa falle ned paa mine knæ og takke gud for at du er til. Saa venner hun ansikte mot mei og sier me et skøjer- agti smil -: "du maatte da heller takke djævelen i saa fall! for jei er da virkeli et djævelens barn." - Kanskje det er derfor du er saa dejli! - jei ser beundrende paa henne. - Ja! sier hun og lér me sine friske rovdyr-tænner - derfor er det! . . . Men du! naa maa jei afsted, ellers kommer jei for sent til baaten! - og hun rejser sei fort. Angest springer jei op og trykker henne inntil mei -: Adjø! naar faar jei se dei igjen? - Det kan jei ikke si dei. - Men hvis naa faderen ikke kommer allikevel - kunne jei ikke da faa se dei senere iaften? - Jo! sier hun efter et øjebliks betænkning - kom ve badehusbryggen iaften klokken elve saa skal jei være der, hvis faderen ikke er kommen. - Tak! adjø! - aa gud give at faderen ikke kom! - og jei trykker henne ennu engang intil mei, og saa gaar hun fort nedover . . . Me bankende hjerte stirrer jei efter henne til hun er forsvunnet nede i svingen; saa gaar jei langsomt tilbake igjen, skjælvende i hver fiber som før - hva skal der bli a mei! . . . aah herregud; bare naa ikke den faderen kom! . . . SIDE: 49 Samme dags aften (Lørda 17 juli 88). Klokken er elve om aftnen, det er mørkt og stille. Jei svinger om odden me prammen og glier me bløte forsik- tie aaretak inover den sortblanke bugt, forbi det første gule badehuse, og hen foran det andet - hennes! Løf- ter saa aarerne af vanne og spejder og lytter me ban- kende hjerte opover mot skoven me husene bâk - mens prammen a sei sell glier sagte videre, henover det sort- blanke vann . . . - Nej! . . . ingen aa se, ingen aa høre . . . altsaa er faderen kommen, og hun kommer ikke - herregud, hva er aa gjøre? Lydløst sænker jei aarerne i vanne og tar igjen noen forsiktie tâk - og prammen glier stille videre inover bug- ten. Saa hvitner Karolinestuen frem mellem træerne strax ovenfor strannen - vinduerne er mørke endda. Videre glier jei ennu et stykke - saa glimter der lys frem mellem trætoppene højt deroppe hvor husene ligger; et lite stykke til, og det skinner klart ut av glasdøren oppe i havestuen - dér inne er hun! Hjerte banker hurtiere ved tanken, jei løfter igjen aarerne af vanne -: hva skal jei gjøre? . . . Vente til der kommer lys nedi Karolinestuen hvor fa- deren skal ligge? . . . kansje kommer hun allikevel naar faderen har lagt sei, skjønt hun ikke har loft det - kansje netop, fordi hun ikke har loft det . . . . ? - Ja, det vil jei! Og jei venner prammen og ror tilbake, stille og for- sikti, til jei igjen skimter den lille hvite Karolinestuen mellem træerne - lar saa aarerne hænge i vanne, tænner en cigaret, og venter i nervøs lytten. Alt er saa stille. En fin muskregn er begynt aa falle, aldeles lydløst - det sortblanke vann er blet matt graatt. Me ét skvætter jei til -: en svag regelmæssi banken SIDE: 50 høres mitt i stillheten . . .? Men den kommer jo utenfra! - Jei venner øjnene efter lyden - ah! over paa den andre side a fjoren, litt længer inne, ser jei mot den sorte aasen derover, to bløte slørete lys skinne frem gjen- nem den mørke regnvaate luft, det ene over det andet, det øverste gult og det underste røtt - top lanternen og bagbords lanterne paa et dampskib altsaa! Skraage ne- denunder ser jei ikke, bare de to slørete lysene som jevnt og langsomt bevæger sei utover fjoren, mens den svage regelmæssie banking af maskinen høres tydeliere og tyde- liere henover det matt-graa vann . . . Og længer inni fjo- ren kommer nok et par saanne lys avancerende utover . . . og endda længer inne nok et par - det er alle aftendampskibene som kommer utover . . . Pludseli venner jei mei om og finner Karoline-stuens vinduer oplyste. Saa kaster jei cigaret-stompen, tar igjen noen bløte lydløse aareták, og glier stille og ængsteli hen foran det lille gule badehuse - og venter i aandeløs lyt- ten . . . Noen øjeblikke efter dukker en mørk dameskikkelse i lys straahat frem a skoven derinne paa strannen, ser sei forsikti om, og springer saa let ut paa stenbryggen, forbi badehuse og bort til trappen - og bløtt og behændi hopper hun saa ned i agterskotte paa prammen, som jei imens har lagt til. - Tak for Di kom allikevel! hvisker jei sagte, me bankende hjerte, og ror fra. - Ja, faderen var saa hyggeli aa lægge sei tili idag! sier hun fornøjet og sætter sei ned paa agtersæte - Men hva er dette for noe? - og hun tar op en flaske som hun er kommen til aa spænne overenne. - Det er absinth! - Ah! sier hun og holler den op for ansikte og ser paa den - det var dejli! Faderen har nemlig trakteret os me bare brus deroppe i hele aften mens han sell har sittet og drukket portvin - det er nemli ikke passende for onge damer aa drikke spirituosa, hahaha! og hun ler me sin lyseste latter. - Og vann har jei her! . . . og is! - jei tar begge dele frem under rotoften og rækker det agterover til henne. - Is ossaa? - nej det er brilliant! SIDE: 51 - Jamen hyss! vi maa ikke snakke saa højt her, fa- deren kan høre os - det er aldeles utroli lytt paa vanne . . . La os ro ut mittfjors? skal vi? - Jamen gi mei først en cigaret hvis du har. Hun tænner cigaretten og laver i glassene, mens jei ror stille utover bugten me bankende hjerte og øjnene fæstet paa hennes elskede skikkelse - som et vindunderli even- tyr føles det at jei virkeli har henne sittende der . . . og vi har hele natten foran os! Den fine muskregn er holt op, sjøen ligger igjen sort- blank henover - saa kommer et svagt lite luftdrag fra Nord og kruser det litt . . . vi er mitt utpaa. - Faar jei lov aa lægge aarerne inn og komme agter til Dem? spør jei sagte og holler op aa ro. Hun nikker tilbake, jei lægger aarerne inn og gaar der- bort - og hun flytter sei ut i siden a prammen og slaar op den brune forværkskaapen hun har paa, og tar mei inntil sei inni den. - Vera! sier jei me bankende hjerte og trykker henne inntil mei mens jei ser inn i de store mørke øjnene hen- nes - dette hadde jei minst tænkt i formidda! - Enn jei da! svarer hun me et smil. - Hvor jei var fortvilet da! sier jei sagte - og hvor jei er gla naa! . . . gud hvor du kan styrte mei ned i hel- vede, og vippe mei op i himlen igjen - kjære dejlie du! - Jamen du! sier hun me et smil - du er ikke saa gla i mei iaften som du har vært før! - Ikke saa gla i dei? . . . jo? - Nej, sier hun og ryster langsomt paa hode - jei kan de øjnene dine naa! jei vét hvordan de ser ut naar du er rikti gla i mei! . . . - Kansje har du ret, sier jei sagte og ser inn i de elskede øjnene hennes - det er virkeli lissom litt stillere inni mei iaften, enn ellers naar jei er hos dei . . . i for- middag, da jei fik det breve dit var det som der knakk noe inni mei og det ble me ét saa døtt og stille derinne - der er lissom noe igjen a det endda . . . Gud hvor jei ikke trodde at du noen sinne hadde vært gla i mei! . . . - Men du! sier hun og ser paa mei me et sejerssik- kert smil - jei skal nok faa dei til aa bli lissaa gla i mei som før! SIDE: 52 - Tror du? svarer jei leende og trykker henne inntil mei. - Ja! . . . ja det tror jei du, svarer hun sagte og læ- ner sei vellysti tilbake i min arm me lukkete øjne - nakken kastet tilbake og halsen op . . . og jei bedækker den hvite dejlie hals me masser af forte smaa brænnende kyss, saa hun synker mere og mere bâkover - indtil jei pludseli maa rejse henne ivejre me et rykk for at vi ikke skal vippe bâklænds ut i vanne begge to. - Du! sier hun saa me et lite smerteli-sanseli smil og lægger armene om halsen paa mei og ser paa mei me ømme slørete øjne - hvor jei liker gott de smaa korte haâre kyssene dine! . . . saan er det bare dei som kysser! - Er det det, du? hvisker jei betat og trykker henne intil mei, og kysser henne igjen en mængde smaa kyss bortover halsen . . . og lægger saa me et vellyst-gys hode ned paa hennes skulder og føler hvordan hennes legemes nærhet skjælver igjennem mei liketil mit allerinderste. Og hun læner bløtt sit hode mot mit og klapper mei stille paa kinne . . . - Næ-j! sier hun pludseli og peker forover - saa morsomt det ser ut! - og uvilkaarli løfter jei ansikte og ser op: Overlatt til sei sell har prammen vent næsen mot Syd, og agterlastet som den er har den formeli sat sei paa ende: snuden peker højt op i veire, hele forskotte tegner sei mørkt og stort mot luften og virker som et lite sejl - og langsomt men jevnt siger vi utover fjoren for den svage nordenbris. - Du! hvisker jei sagte og trykker henne inntil mei - naa sejler vi to, du og jei, alene ut i verden, og kom- mer aldri mer tilbake . . . - Nej la os aldri mer komme tilbake! hvisker hun sagte og klynger sei inntil mei - la os rejse bort for bestandi fra de fæle menneskene i den fæle byen der- inne bâk os. - Ja la os det! hvisker jei tilbake. Men du! saa maa du ikke si til mei at du ikke er gla i mei mer, førenn det virkelig er slut - vil du vel det? - Det kan jei ikke love dei! sier hun og ser smilende SIDE: 53 op paa mei - næste gang jei blir sint paa dei kommer jei nok til aa gjøre det igjen. - Kjære elskede dei . . . kan du nænne det? - Ja, naar jei er sint paa dei saa kan jei det - for da er jei ikke gla i dei, og tror sell at det er forbi . . . og er sell forfærdeli ulykkeli . . . - Aah men det gjør saa forfærdeli ont . . . jei holler det ikke ut - jei dør a det. - Jamen jei vét jo at jei kan gjøre det gott igjen! - Ja, hvis jei ikke har tat live af mei imens! - Saant maa jei vove, sier hun alvorli. - Forresten saa tok du jo ikke live a dei igaar. - Nej for da trodde jei pludseli at du aldri hadde vært gla i mei, at det hele bare hadde vært en Milly'sk komedie - og da unte jei dei ikke at du skulle ha noen som var saa gla i dei at han maatte dø for din skyll, jei syntes ikke du var det vært; derfor ville jei for- søke paa trass, om jei kunne leve allikevel . . . Men naa tror jei jo ikke det mere, og naar du holler op aa være gla i mei saa kan jei jo ikke leve mer. - Jamen du! - hun ser mei ømt inn i øjnene - jei er jo gla i dei allikevel! . . . hvis jei ikke var gla i dei saa gad jei jo ikke være saan sint paa dei - aa skjøn det! og husk paa det til næste gang, vil du? - Ja det vil jei nok, sier jei sagte. Men naar det naa engang virkeli blir forbi, og du da ossaa bare skriver til mei at du er ikke gla i mei og vil ikke se mei mere - hvor længe skal jei da gaa og haape paa at du bare er sint, før jei opgir det og skyter mei? - Det kan jei ikke si dei! sier hun me et grusomt smil og sænker sine øjne saa dypt og kjærlig i mine at alting skjælver og løser sei op inni mei - og magt- stjaalent betat siger jei ned paaknæ foran henne i bun- nen a baaten, me armene om hennes liv, og hvisker det bævende inn ve hennes hjerte: - Vera, hvor du er millioner gange dejliere enn noe andet menneske paa joren . . . Vera hvor jei elsker dei ut over alle grænser - aa Vera! Vera! . . . og jei føler i vellyst at hun trykker mit hode inntil sei og klapper mei nedover nakken me sine dejlie hæn- der. Og en tyk varm strøm af henne rinner fra disse hæn- SIDE: 54 der ned gjennem mit legeme og fyller mei me øm magt- stjaalen vellyst . . . mine lemmer blir bløte og tonge, mine sanser omtaages - og jei blir liggende der i en søt rus og kysser henne nedover bryste og hofterne og videre nedover til jei er helt ve hennes føtter. Saa løfter jei me et gys kjolen tilside og kysser henne bævende opover de hvite underbuxer - hjerte skjælver i mit bryst . . . og pludseli er det som det stanser og jei maa dø - og jei begraver mit ansikt dypt derinne ve henne. Men saa glier det over, hjerte slaar igjen - og me magtstjaalne rystende hænder famler jei op om hennes liv . . . - Jei maa! jei maa! helt inntil dei, hvisker jei bæ- vende - og faar saa løst op baannene og klædd a hen- nes ene ben. Men da jei ser hennes hvite laar nøkent foran mei og føler hennes egen varme hud under mine hænder, slipper jei alt og bare synker beruset inn til henne, me mine læper mot hennes eget allerinderste - og svimler saa væk og vet ingenting mere. Andet enn at jei er hos henne! . . . hun har tat mei inn til sei! . . . jei er omgit a henne paa alle kanter . . . jei aanner henne inn, jei drikker henne i mei; hun er inni mei, hun er utenom mei; hun siver inn og ut gjennem mit legemes porer . . . jei svømmer, jei drukner i henne og synes jeg maa dø . . . - aah, men jei dør ikke; alt blir bare vidunderliere og vidunderliere, vidunderliere og vidunderliere . . . Pludseli vaagner jei til mei sell ve aa føle at det er gaat for mei - og ser forskrækket op paa henne. Hun ligger der henslængt paa prammens agtersæte hvilende paa den ene armen - hennes bløte slørete øjne møter mine da jei ser op, og hun glatter mekanisk kjolen ned omkring sei. - Er du vonn paa mei? hvisker jei sagte. - Nej, svarer hun ømt og rejser sei langsomt over- enne, de bløte slørete øjnene dypt sænket i mine - nej du, det er jei ikke! Og hun tar igjen mit hode me begge sine hænder og trykker mei bløtt inntil sei - og jei blir liggende der ve hennes bryst, sansesløst betat, og nyder en søt vidunerli hvile som jei aldri har kjent . . . Jei vet ikke hvorlænge jei har ligget der slik - saa sier hun sagte: SIDE: 55 - Du! det er ikke vært vi lar os drive altfor langt ut; jei maa jo være hjemme igjen før faderen staar op. Han skal paa fisketur i formidda og vil ha mei me. Saa først husker jei hvor vi er og løfter hode og ser mei om. Det gryr af dag; Filtvedts gule træ-fyrtaarn er vi drevet et gott stykke forbi - og da jei vet hvor langt det er aa ro tilbake bare klynger jei mei ennu en- gang inntil hennes elskede legeme og kysser hennes bryst, og springer saa op og griper aarerne og ror afsted tværs over fjoren, over mot det østre lanne . . . Men jei er lissom ikke rikti vaaken . . . hun sitter der agter og ser paa mei med de bløte slørete øjnene, og jei stirrer betat inn i dem og føler hvordan hun ennu hele tiden rinner rinner rinner mei ned gjennem bloe, og om- taager mine sanser. Det hun sier forstaar jei, og svarer paa det; men jei gjør det lissom i drømme, og naar orene er forbi vét jei ikke mere hva det var - jei bare stir- rer videre inn i de bløte slørete øjnene hennes, som lissom ejer mei - og længes og drages dit bort hvor hun sitter . . . Endeli glier prammen inn mellem noen stener ikke langt fra strannen, og sætter sei fast - og i en fart vip- per jei aarerne inn og springer agter, og synker igjen ned paaknæ foran henne me armene om hennes liv og ser henne op i de bløte slørete øjne. - Vera! sier jei sagte - naa driver vi altsaa ikke mere af! faar jei lov aa være litt hos dei? Ja det faar du, sier hun me et ømt smil og lægger stille sin haann paa hode mit og stryker mei bløtt ned- over nakken. Og igjen rinner der ve hennes hænders berøring som en tyk søt strøm af henne ned gjennem mit legeme og magtstjæler mine lemmer og omtaager mine sanser - og jei synker igjen inn ve hennes bryst i en øm søt rus og kysser henne nedover hennes elskede legeme, til jei igjen svimler vellystdrukken bort derinne i hennes skjød og er fra mei sell og føler det som jei maa dø af vellyst ve aa være hos henne . . . Og vidunderliere og vidunderliere, vidunderliere og vidunderliere blir det igjen for hvert øje- blik som gaar; for hvert sekunn føles det som at naa kan det ikke bæres mer - men det bæres allikevel . . . SIDE: 56 og det tar ingen enne . . . aah! dette er himlen - slik har jei aldri hat det i mit liv . . . Pludseli skvætter jei til som ve et slag paa hjernen og ser forskrækket op, ve at hun hvisker det nervøst: - Du maa rejse dei op! der kommer en jagt sejlende ned paa os! og hun rejser sei fort overenne og glatter ned kjolen omkring sei, mens jei forvirret springer forut og gjør prammen flott og griper aarerne og ror langs lanne inover fjoren. Nærmere og nærmere kommer jagten - hun sitter der og stirrer paa den me store sky øjne. Det er en grøn- malet jagt me gamle graa lappete sommersejl, dyplastet saa dække mittskibs næsten ligger i flugt me vanne. Ag- ter staar en ong fyr i skinvest og lue, me rorpinnen mellem knærne, og ser paa os. Nærmere og nærmere kommer han . . . naa er han her! Vi ser paa ham, han ser paa os -: gomaaren! sier han, gomaaren! sier vi - og jagten glier stille forbi noen alen fra os. Vi sitter der og ser efter ham - han vet ingenting om os, vi vet ingen- ting om ham . . . alene staar han der agter i den tilie maaren, mens jagten fjerner sei mere og mere - der for- svinner baade den og han bak odden dernede . . . det hele er som en drøm, og jei sitter igjen der og stirrer be- tat paa henne som jei elsker og som jei snart skal dø fra, men som ennu sitter her og er gla i mei - aah, saa ømt og bløtt hennes øjne hviler i mine! . . . - Vera, er du gla i mei? hvisker jei stille - og hen- nes bløte "ja!" klinger saa søtt i mine øren som hører jei det for første gang. - Maa jei ro? eller faar jei lov aa komme agter til dei? - Først maa du ro litt! sier hun kjærli - husk paa vi har langt hjem. Og jei blir sittende der ve aarerne me mine øjne i hennes - aah saa gott det er aa ro fordi jei vét hun vil det! . . . aah, hennes kjære dejlie vilje! . . . Men saa ligger jei igjen paaknæ foran henne der ag- ter, me armene om hennes liv . . . Og hun taler til mei og jei ser op i hennes kjære dejlie ansikt . . . Og hun lægger sine hænder paa mit hode og trykker mei inntil sei, og jei SIDE: 57 gjemmer mit ansikt ve hennes elskede bryst. - Og alting omkring mei blir henne. . . . Hennes stemme og hennes ansikt, hennes øjne og hennes hænder, og hennes vidun- derlie legeme og hennes ømme kjærlie or, altsammen fly- ter det sammen for mei til et eneste stort vidunderli noe som er henne, og som jei er mitt inni, og som flyter hen omkring mei og omgir mei paa alle kanter - aah! saa søtt saa søtt det er aa være hos henne . . . naa vil, jei gjerne dø . . . Og det tar ingen enne, hun rinner rinner rinner mei saa ømt og betagende ned gjennom bloe, at jei kommer ikke mere orntli til mei sell . . . det hele blir til en søt forvirret drøm, hvor jei snart sitter og ror og stirrer magt- stjaalen paa henne som hun sitter der agter i al sin dejli- het og er gla i mei me sine ømme øjne og sit smerteli- vellystie smil . . . og snart ligger jei derinne ve hennes bryst og lytter til hennes vidunderlie stemme, og hvisker ømme forvirrete or inn til hennes hjerte - og fatter, fatter ikke min lykke . . . Men pludseli, mitt inne i den søte forvirrete drøm hvor allting er henne, opdager jei Jensines hvite hus oppi bakken derinne, og det lille graa veskure - der hvor jei har gaat og vridd mine hænder i fortvilelse de tusinde rædsomme timer. Det føles som en trudsel, som vil noen ta henne fra mei - og angest lægger jei mei tilbake paa aarerne me al min magt, og afsted bærer det me foss for bougen til vi er kommet forbi odden, og Emmestad- bugten og Jensines hus er skjult bâk den. Saa vipper jei aarerne inn og flygter igjen agter til henne og gjemmer mei angest derinne ve hennes bryst. Og igjen trykker hun mei ømt inntil sei og hvisker bløte kjærlie or ned til mei saa min angest svinner, og jei igjen glier inn i den søte forvirrete drøm, hvor alt er henne og jei bare føler det ene at hun er gla i mei - - Jei sitter igjen og ror . . . og hun rejser sig fra agter- toften og kommer forover mot mei: - Her! drik! sier hun og rækker mei et glas absinth som hun har lavet. Jei holler op aa ro og putter haann- take paa den ene aaren inn under knæe for aa kunne ta imot glasse - saa pludseli stanser hjerte i mit bryst og staar bævende stille . . . og det er som om marven smel- SIDE: 58 ter i mine ben ve tanken, mens jei hvisker det sanseløst op til henne: - Aah om jei fik drikke det af dei . . .? - Ville du det? sier hun ømt og sænker de bløte slørete øjne i mine. - Gud om jei fik lov?! hvisker jei skjælvende. - Men da blir det jo varmt! . . . der var liten me- ning aa ha is i da! sier hun me et ømt skøjeragti smil. Jei kan ikke svare, bare stirrer sanseløst betat op paa henne - hver fiber i mei skjælver ve tanken . . . Saa pludseli, me et stort sanseli smil, sætter hun glasse for munnen og tar en stor slurk - og bøjer sei saa ned over mei me hænderne paa mine skuldre, og sætter sine læper mot mine. Og al sans forgaar mei, mit hjerte staar bævende stille og mine lemmer fylles me søt tong vel- lyst, mens det strømmer fra hennes munn over i min - det føles som drikker jei inn i mei hennes eget legemes saft som kommer strømmende like ut a henne sell . . . - Mere! hvisker jei da det er forbi, og stirrer vellyst- drukken op i hennes bløte ømme øjne - og hun fyller sin munn paany og gjør det igjen, og jei synes jei maa dø . . - Mere! mere! Men pludseli slukkes ømheten i hennes øjne, og hun ser kolt paa mei og sier: - Nej! dette har du gjort me andre før - og da vil ikke jei! - Aldri har jei gjort det og aldri hat lyst til aa gjøre det før naa me dei! hvisker jei angest - men jei har læst hos Guy de Maupassant om to som gjør det . . . De kom- mer klyvende op a en fjellsti, varme og trætte, og fin- ner en bæk, der lægger hun sei ned og drikker, og imens bøjer han sei ned over henne og kysser hennes nakke. Og pludseli føler hun for første gang at hun er forfær- deli gla i ham og venner sei om me munnen full a vann, slaar armene om halsen paa ham og trykker sine læper mot hans - og sprøjter saa vanne inn i munnen paa ham. Og han drikker det vellysti i sei, og de synker om paa marken sammen - og hun føler det for første gang som noe vidunderli gott aa være hos ham. Aa Vera SIDE: 59 gjør det igjen? vil du? - jei stirrer angest og bønli op paa henne . . . Hun ser paa mei litt først me de strænge kolle øjnene. Men pludseli bløtnes de og sløres til igjen, det ømme smerteli-sanselie smile glier igjen frem om hennes læper - og hun sætter igjen glasse for munnen og fyller den, og bøjer sei saa over mei og gjør det igjen . . . og det rinner som bævende vellyst igjennem mei. Og hun gjør det igjen og igjen, gang paa gang, til jei svimler vellystdrukken bort i en søt rus og vét igjen in- genting - andet enn at jei er hos henne og at hun er gla i mei . . . og alt er saa vidunderli gott at jei maa dø - - - Og jei sitter igjen der og ror, øjnene dypt i hennes, mens hun skyver paa aarerne . . . Eller vi lar være aa ro og sitter og holler hverandre i hænderne og snakker sammen - men det hele gaar for sei som i drømme, en øm feber rinner mei hele tiden gjennem bloe - og alt er saa søtt og saa tongt . . . Et øjeblik forsøker jei plud- seli lissom aa gripe mei fat i det som er, og huske mei tilbake - men bâk mei er bare søtt forvirret mørke, og jei gir det strax op og bare læner mei lykkeli inn mot hennes skulder og ønsker mei ingenting mere i ver- den . . . Jei vaagner først til mei sell ve atter aa føle at det er gaat for mei, og finner mei igjen liggende derinne ve hennes eget allerinderste, mine læper mot hennes der- nede. Forvirret løfter jei hode og ser op -: Hun ligger igjen henslængt paa prammens agtersæte, hvilende paa den ene armen. Et svagt smertefult smil dirrer om hennes vellystie munn, hennes blik er som sluk- net, øjnene halt utstrøkne og opløst i svømmende øm- het - og mit hjerte stanser i bævende glæde -: saa hengivent hjertebævende ømt har hennes blik ennu aldri hvilet i mit . . . hvor er jei hennes til siste trevl! . . . aah, om hun ville ta mit liv! . . . Og hun rører sei ikke, stryker ikke kjolen ned omkring sei, ligger der fra sei sell af ømhet og ser paa mei, det vidunderlie legeme nøkent i dagen, og det hvite undertøj op omkring sei . . . - og vejre gaar fra mei, hjerte slaar noen tonge bløte vanvittie slag som maa det briste af sin ømhets fylde SIDE: 60 - jei er like ve aa segne om der jei ligger og stirrer inn i disse vidunderlie øjne . . . Saa pludseli kaster jei et forvillet blik omkring mei, at der ikke er noen - og opdager til min skræk at vi lig- ger like under odden som springer frem foran bugten hvor hun bor. Et hus vét jei ligger strax heroppe, og det er langt paa maarenen - gud sei forbarme om der kom noen! - aah men jei kan, jei kan ikke la det være - og sansesløst synker jei igjen inn i hennes skjød, me tongt bankende hjerte, mine læper mot hennes eget allerinderste, og svimler igjen bort og er, er i ufatteli vellyst hos henne! mens hennes ansikt me det smerte- fult-vellystie smil og det ømme sluknede blik svæver om- kring mei paa alle kanter og stirrer mei inn i sjælen saa jei syns at naa, naa! naa!! maa jei dø og forgaa . . . Da jei igjen kommer til mei sell sitter jei ve aarerne og ror langsomt inover bugten hvor hun bor. Agter i prammen sitter hun og ser paa mei med de bløte slørete øjne, og en stille angest rinner ned igjennem mine lem- mer -: snart skal hun ikke være her mer! . . . Pludseli sier hun: - Du! . . . naar de naa vil ha dei i arrest vil du saa la dei sætte derinn? - Ja, svarer jei sagte - hvis du er gla i mei endda, og vil komme og besøke mei . . . Saalænge du er gla i mei og vil ha mei hos dei, sell om det bare er af og til, saa vil jei leve, saasant jei bare kan. Og hvis du kom- mer ofte og besøker mei, saa kansje jei kan faa arbejdet derinne ossaa . . . kansje kan jei da komme ut af arresten me min bog færdi under armen - og faar jei saa noen penge for den saa har jei altsaa noe til aa leve videre for en stunn . . . hvis du endda er gla i mei og vil la mei faa være sammen me dei. - Jei vil komme ofte og besøke dei! sier hun kjærli. Og jei ossaa vil skrive, og du skal faa læse det altsammen efterhvert - vil du det? - Om jei vil?! . . . kjære kjære . . . Hun ser litt hen for sei - saa sier hun: - Waldemar ossaa skriver paa noe om sei og mei - men han syns jei ikke kan! Jei læste netop noe han hadde skrevet her forleden dag - han gir sei til aa be- SIDE: 61 skrive en hel del likegyldie ting . . . saa rent galt! Man maa jo bare skrive de tingene som gjør intryk paa de menneskene man skriver om . . . i det øjeblik de gjør in- trykke . . . rent impressionistisk! ikke sant? - Jo det er jo klart nok! - Men du! sier hun saa - saan syns jei igrunnen ikke at der er noen som har skrevet! . . . ikke helt ut saan!? - Nej, det er nok Dem som har funnet op det! Pludseli formørkes hennes ansikt, øjnene fylles me taa- rer, og hun rækker ømt haannen bort imot mei skjønt jei ikke kan naa den, mens hun sier det nervøst, halt i graat: - Jei kan ikke holle det ut, at du sier Di til mei! - Jei vil ossaa forfærdeli gjerne faa lov til aa si "du" til dei, svarer jei me taarer i øjnene - men det er saa vanskeli for mei, untagen naar du saan rikti er gla i mei . . . "Hvem skulle si "du" til mei, naar det ikke er dei? sier hun bløtt og lissom klagende - til dei kan jei tale som til mei sell . . . Saan som jei har snakket me dei inatt har jei aldri snakket med noe menneske. Jei forsøker aa erindre mei det vi har snakket sammen, men husker ingenting bestemt - det hele er en søt for- virret drøm. Og jei bare ser inn i de ømme bløte øjnene hennes og sier halt graatende: - Vera jei er saa gla i dei . . . Idetsamme glier prammen inn til bryggen. Jei springer skjælvende op og gjør den fast - og imens hopper hun ilann. - Adjø! sier hun og rækker mei haannen - du kan ikke faa følle mei op; det er sent - noen kan være staat op alt . . . Skjælvende staar jei der me hennes haann i min og stirrer paa henne i angest - hva skal der bli a mei naar hun er borte?! . . . - Ikke vær saa bedrøvet! sier hun kjærli - syns du ikke det har vært hyggeli naa dennegangen? - Gud, jo! svarer jei sagte - men desto værre er det aa skulle gaa fra dei . . . Naar faar jei se dei igjen? SIDE: 62 - Kom her ve badehuse klokken elve iaften saa skal jei være her igjen! Tak! . . . Aa gud give denne dagen var gaat! - Saa! sier hun muntert - ikke vær naa bedrøvet mer! det er ikke saalænge til klokken blir elve i aften! - adjø! og hun tar mei om halsen og kysser mei, og springer let inover bryggen og dukker inn i skoven . . . Jei sitter igjen i prammen og ror utover bugten - alene! Hjerte er saa stort og saa tongt som aarker det ikke mer - aah, jei kan, jei kan ikke være til uten at hun er der? . . . hva skal jeg arme menneske gjøre . . . og jei brister i volsom graat og blir sittende der og ro me taarerne strømmende nedover mit ansikt - og fatter ikke at et menneske kan være saa alene . . . Men saa blir det bedre igjen; taarerne rinner fremde- les, men alt er lissom lettere -: hun er jo gla i mei allikevel . . . og jei skal faa se henne i aften - og være hos henne igjen! . . . - Være hos henne igjen . . .? - hver fiber i mei sit- rer ve tanken - være hos henne igjen? . . . Jei forsøker atter aa kalle mei tilbake den natten som er gaat - men møter atter bare dette søte forvirrete mørke hvor alting er henne, alt, alt, inni mei og utenom mei, bare henne henne henne, som er der og er gla i mei - gud for en vidunderli nat! . . . slik har jei aldri hat det i mit liv! . . . Og jei har ikke engang husket at det hele var sykt og galt! . . . og hun har vært gla i mei allikevel, tiltrods for alt det syke og gale! . . . og er gla i mei endda . . . og vil være det iaften naar jei faar se henne - gud! gud! og hjerte slaar i stille bævende glæde, taarerne tørrer paa mine kinner, og en øm bløt længsel rinner igjen- nem mei efter henne, henne - aah, la komme hva der vil, alt skal jei kunne holle ut naa, bare hun er gla i mei . . . jei elsker elsker henne . . . Jei trær inn i den blaamalte stuen og skvætter forbau- set til -: en hel evihet er gaat hen syns jei, siden jei sat her ve dette røbrune klaffebore, stivnet like til min sjæls inderste, og skrev a hennes breve, og ville leve paa trass, og skrive mei til helvete væk fra henne som jei trodde aldri hadde vært gla i mei et eneste øjeblik . . . SIDE: 63 en hel lang evihet er gaat hen syns jei - ossaa er det ikke længer siden enn igaar eftermidda! . . . Klokken borti kroken ve vindue peker paa hall syv, alt er ennu stille i huse; Gaarder sover me roli regelmæssi aannedræt paa flatsengen inne i bunnen a værelse - jei blir staaende og se paa ham: Hvor han strutter af ungdom og sunnhet! . . . Og alli- kevel - jei byttet ikke me ham! Saa ødelagt et vrâk af en mann som jei er, jei byttet ikke! Hun er gla i mei - hvor kunne jei ville bytte bort det mot alverdens ungdom og sunnhet . . . nej! nej! Og en stille glæde bæver igjennem mei . . . mitt hjerte er saa fult a taknemmelihet mot henne - gud hvor er jei vidunderli lykkeli! . . . Og jei klær langsomt a mei og lægger mei bort paa flatsengen ve siden a Gaarder, og blir liggende der og tænke me bankende hjerte paa dette vidunderlie: at hun er gla i mei! gla i mei trods alt! . . . Og jei føler ingen trang til aa sove, mit legeme er ennu lissom fyldt af henne . . . jei har hentet hvile og kræfter i massevis ve aa være hos henne - jei behøver ingen anden hvile enn det! . . . - Aah! naar bare denne dagen faar gaat! . . . SIDE: 64 Dagen efter (Sønda 15de Juli 88.) Klokken er igjen elve. Mørke blaagraa og blank ligger fjoren utover i som- mernatten - og jei svinger igjen om odden med pram- men, og glier me bløte forsiktie aaretâk inn i den frede- lie bugten, forbi det første gule badehuse og videre inover mot det andre længer derinne - hennes! . . . . . . Gla, forfærdeli gla er jei i henne iaften . . . større, runnere gla i henne lissom synes jei enn ellers - men ikke saa intenst . . . jei skjælver ikke slik efter henne som jei plejer naar hun ikke er der . . . mine nerver er fuldstændi rolie, endda jei vét at jei skal møte henne - vidunderli rolie som de har vært i hele dag . . . Sagte glier jei hen foran det lille badehuse hennes, me aarerne strikende i vanne - saa pludseli slaar det ned i mei som et lyn: "Tænk om hun ikke kom!" - og hjerte klapper i vill angest, hele min skjælvende angest efter henne er igjen vent tilbake; hver nerve sitrer efter henne, henne henne!! - gud, om hun ikke kom- mer! . . . naturlivis skal du se at hun kommer ikke . . . hva skal der, hva skal der bli a mei! - og jei brister i nervøs krampagti graat og blir sit- tende der paa toften og vri mine hænder . . . Saa pludseli dukker hun, lys lilla, frem af skoven der- inne paa stranden, stanser et øjeblik og speider forsikti omkring sei som hun plejer - og springer saa, lys og let, utover bryggen, forbi badehuse og bort til trappen, hvor jeg lægger til med højt bankende hjerte -: "gusjelov at du kom!" hvisker jeg henne imøte. Men pludseli tar angesten mei igjen: hun hopper jo ikke i prammen! . . . Og naa ser jeg det: hun har jo in- genting paa, ikke hat, ikke kaape, bare den lyseblaa kjo- len -: "Kan du ikke komme iaften?!" hvisker jeg for- færdet, og skjælver af angest. SIDE: 65 - Jo! svarer hun og nikker ned til mei - om en li- ten stunn; men endda har ikke faderen lagt sei. Jei maatte bare ta en svip hernedom strax, for aa se om du var her . . . Aah saa kjedeli jei har hat det idag! . . . jei har vært paa fisketur me faderen til Filtvedt . . . hele dagen har vi ligget der i baaten og lat os steke i so- len . . . og det uten aa faa en fisk engang! - gud, saa jeg har kjedet mei! . . . - Men hvorfor blir du me paa de fisketurene da? - du vét jo fra før hvor kjedelie de er . . . - Jo jeg maa det kan du skjønne, for faderens skyll! Men naa maa jei op igjen - du! kom op i skoven og vent? - Aa stop et øjeblik da, saa gaar vi sammen! hvisker jeg nervøst, og springer op fra toften for aa gjøre fast prammen. - Nej! sier hun fort - jei maa springe alt det jei kan, ellers savner de mei deroppe! - og afsted piler hun, lys og let inover bryggen igjen, og hennes lilla skikkelse dukker inn i den mørke skov derinne paa stran- den - og forsvinner. Alene staar jeg igjen dernede i prammen og stirrer efter henne med volsomt bankende hjerte, syk saa jei er ve aa segne om, fordi hun er borte - gud, ennu meget for- færdeliere end før elsker jei henne . . . - og pludseli, som for ennu aa hente henne inn igjen, griper jei fanglinen og hopper ilann og gjør prammen fast - og styrter afsted, inn i skoven efter henne . . . Men hun er naturlivis væk for længe siden . . . Aah, at hun ikke ventet - jei sakker af i skritt igjen - gud hvor den rinner mei som en syk, fortærende angest gjennem bloe denne forfærdelie længsel efter henne . . . endda jeg vét jo at om en liten stunn saa kommer hun ut til mei igjen og jei faar ta hennes hænder og se henne inn i øjnene, og vite at hun er, hun er gla i mei . . . Aah men det hjælper mei jo ikke naa! jei er og blir jo like syk af at hun ikke er her . . . og denne stien som jei har gaat sammen me henne før - alting saa min- ner det mei bare om at hun er her ikke! . . . Gud saa jei er syk! - aah! at hun ikke ventet . . . Pludseli stanser jei nervøst op, ubehageli tilmode -: SIDE: 66 jei er kommen frem i kanten af skoven, og foran mei ligger den aapne indgjærete græsbakken, som strækker sei fra Karolinestuen dernede og helt op til husene - huf! op langs den skal jei altsaa nu gaa, ubeskyttet af skoven, helt op til det hvite huse, ikke mørkere end det er naa! . . . Sæt at faderen ve et eller andet tilfælde be- finner sei staaende ve et vindu oppi det hvite huse iste- denfor aa sitte i havestuen oppi den andre bygningen højere oppe - og han saa opdager mei, og kommer ut og roper mei an . . . ossaa jei maa løpe min vej for ikke aa bli kjent - fy fanskin! . . . Forfærdeli nervøs og ille tilmode skynner jei mei op for bakken til jei er kommen vel i ly af det hvite huse som gusjelov ingen vinduer har paa gavlsiden; sniger mei saa op langs husvæggen og titter frem om det øvre hjørne: Den grønne bakken ovenfor er stærkt oplyst - fra kjøkkenvinduerne hernede, og fra det store havestu- vindue derborte tilvenstre - nej! saa gjerne jei vil, jeg tør ikke gaa opover bakken saa jei kunne faa se gjen- nem det store havestuvindue inn der hvor hun er, og kansje faa øje paa henne - hu nej! . . . Og der harker det! - gammelns hark! . . . kommer han ut paa trappen kan han se mei - fy fan! - og nervøs trækker jei mei tilbake inn i skoven, og sætter mei ned me ryggen lænet mot et træ, og venter . . . . . . Gusjelov, morsomt har de det ikke derinne . . . et hark nu og da, noen or fra faderen, noen or til svar fra en af de andre - og saa stilhet igjen . . . de kjeder sei vist orntli derinne! . . . Men desto bedre, jo snarere blir der vel en enne paa det - aa herre gud, kan ikke den faderen gaa og lægge sig da! . . . Litt efter høres en mere afgjørende harking . . . de be- gynner aa røre paa sei derinne - og saa kommer faderen frem i døraapningen, oppe paa trappen. Et øjeblik stirrer han ut over fjoren som ligger saa stille og fredeli ne- denunder i den lyse sommernat, men venner sei saa om imot dem derinne og sier gonatt - og stor og tong sti- ger han ned a trappen, gaar ut gjennem den hvite grinnen derover, og forsvinner nedover mot Karolinestuen - mit hjerte banker saa jei har ont for aa trække pusten . . . Saa pludseli kommer Vera frem i døraapningen der- SIDE: 67 oppe. Et øjeblik stanser hun og skotter forsikti nedover efter faderen, men springer saa, let og gla ned a trappen og tværsover den oplyste græsbakken og skræver over gjære, ut i skoven. Og op springer jei derinne under træe hvor jei sitter, og hun ser det bevæge sei, og kommer imot mei me begge sine hænder rakt frem. Og jei grip- er disse elskede hænder og ser henne inn i øjnene, og trækker henne beruset inntil mei og bedækker hennes hals me syke brændende kys, mens jei kryster henne inn- til mei og ønsker mei at aa gud om jei fik lov til aa rive klæerne i filler af henne - allesammen - intil jei bare beholdt henne sell tilbake i mine arme . . . henne sell i hele hennes herlie nøkenhet - aah! . . . Men pludseli lægger hun sin flate haann paa mit an- sikt og skyver det ut fra sei -: "Hyss! hva er det?!" hvisker hun forskrækket . . . Saa er det bare Bekkasinen som er kommet ned a havestutrappen, og gaar nedover mot kjøkkene - "Aa" hvisker jei sagte - "her kan jo ingen se os!" - Jo, mei i denne lyse kjolen kan de se! hvisker hun nervøst - og hun vikler sei ut a mine arme og vi skynner os længer inn i skoven . . . - Du! sier jei ømt - aa la os gaa ned til sjøen og ro utpaa, som igaar? vil du? - saa er vi fri for at noen ser os . . .? Saa stanser hun og tar min haann: - Nej, du, sier hun kjærli - ikke bli vonn naa, men jei er for træt . . . jei mærker det naa. Husk paa klokken var sex da jei la mei idamorres, og jei maatte tili op for aa være me faderen - jei aarker ikke mer . . . jei maa sove litt jei ossaa . . . Jei svarer ikke, bare staar der og holler henne i haan- nen, og ser vist svært fatti ut - saa sier hun kjærli: - Du! ikke vær naa saa bedrøvet for det da! . . . hér oppe kan jei jo gott sitte litt endda - sæt dei naa her hos mei! - og hun sætter sei ned paa en tue derinne i skoven, og jei sætter mei ve siden af, litt lavere enn henne, me armen om hennes liv, og hode lænet op mot hennes bryst. - Er du gla i mei du? sier hun og tar me begge hæn- der om hode mit og trykker det bløtt inntil sei. SIDE: 68 - Gud ja ja! hvisker jei sagte, og hennes hænders dejlie berøring rinner mei søtt ned gjennem bloe. - Igaar var du forfærdli gla i mei, sier hun saa - ja det vil si: ikke strax! - men siden fik jei dei til aa bli forfærdeli gla i mei, gjore jei ikke? - Aa gud jo! - jei stryker kinne mit op a bryste hennes - men du er ossaa den dejliste paa joren! - Er jei det? . . . kjære søte min egen gut! - og hun klapper mei bløtt nedover kinne, og jei sitter der og skjæl- ver under hennes hænder . . . - Du! sier jei om litt og gløtter op paa henne - tænk at her idag engang saa ble jeg pludseli et øjeblik forfærdeli ræd for at jei virkelig var blit mindre gla i dei siden det breve igaar . . . . at det virkelig skulle ha knækket noe inni mei allikevel . . . . - Nej jasaa du! sier hun plutseli kolt, og slipper hode mit, og lar hænderne synke slapt ned i fange - saa du er blit mindre gla i mei naa! . . . . det er morsomt! - Anej, ikke vær slem imot mei? ber jei ængsteli. - Naar man er ræd for at man ikke længer er gla i, saa er man ikke længer gla i! sier hun afgjørende. - Jamen jei er ikke ræd for det - aa hør ut hva jei ville si? vil du det Vera? - Kan ikke falle mei inn! sier hun kolt og ryster paa hode - du er ikke gla i mei mer, det er fullkommen nok! - og hun flytter sei over paa tuen midt imot mei, og ser paa mei me et underli, sanseli-grusomt smil. - Nej jasaa du! sier hun igjen - saa du er mindre gla i mei enn før . . . altsaa ikke saan gla i mei som før - altsaa ikke "gla" i mei mer! . . . nej jasaa du! . . . Angest flytter jei over til henne og griper hennes haann, men haaper endda der er spøk -: "Vera?" sier jei bønli. Men hun tar roli haannen til sei og ryster paa hode: - Nej kjære, sier hun kolt - Di har ikke noe mer me mei aa gjøre Di naa! Fortvilet strækker jei haannen ut efter hennes og sier bævrende af angest: - Vera! aa gi mei haannen Deres? og hør ut det jei ville si Dem, vil Di? - aa gjør det? Hun léer haart: SIDE: 69 - Aldeles ikke! kunne ikke falle mei inn! At Di ikke er gla i mei mer er nok, fullkommen nok, mere enn nok for mei - ved gud om jei behøver høre mer! Jei sitter der fortvilet og stirrer paa hennes kolle rolie ansikt og vét hverken ut eller inn - saa sier hun i en befalende tone: - Og vil Di saa ossaa me det samme gi mei igjen alle brevene mine! - Aanej? sier jei bønli - gjør ikke det? . . . aanej? faar jei lov aa beholle dem? - til jei har faat skrevet dem af iallefall? - Di faar ikke lov til aa skrive dem a! - gi mei dem strax! jei vét Di har dem i lommen. - Aanej? aanej? - jei kaster mei graatende me hode i fange hennes - aa faa lov til aa skrive dem a først? Roli løfter hun hode mit op a sit fang og skyver mei fra sei, og fortvilet blir jei sittende der og vri mine hænder -: hva skal jei gjøre me dette menneske! . . . . hun ejer jo ikke barmhjertihet . . . og gal er hun, splitter gal . . . og mei gjør hun ossaa gal . . . gud for en rædsel aa elske henne! . . . . Og jei elsker henne - gud hvor hun rinner, rinner, rinner mei fortærende ned gjennom bloe . . . hvor jei tørster som et galt menneske etter bare aa faa lov til aa røre ve henne - aah! alltid kommer jei til aa elske henne, hva, hva i alverden hun saa gjør . . . aa gud! . . . Roli og koll sitter hun der og ser paa mei - saa sier hun foragteli: - Det var altsaa bare en saan liten sygdom dette at Di var gla i mei . . . og naa er det over . . .? Aa Vera! Di vét hvor jei er syk a Dem! - Pø! sludder! Di syk a mei? - aanej, Di har tat dem ut naa og pusset dem af igjen, de glasplatene som jeg hadde dugget litt til for Dem . . . og sat dem inn igjen skinnenes blanke . . . naa er alting iorden igjen - det er det hele! . . . Mine taarer er stanset, jei bare stirrer paa henne i tør hét fortvilelse . . . - Aa gjør ikke dette me mei Vera? sier jei tilslut hæst - aa gjør det ikke? Di vet hva jei lider ve det . . . SIDE: 70 aah, jei bér for mei! jei bér for mei; gjør det ikke? - og jei brister i graat og strækker bønli hænderne ut imot henne. Men hun skyver dem kolt tilside og sier roli: - Kjære, Di har da ikke noe aa være bedrøvet over! . . . det er jo mei som skulle være bedrøvet, naar Di kom- mer her og sier til mei, at naa er Di ikke gla i mei mer. - Men jei er træt, naa faar jei gaa og lægge mei - adjø! - og hun rejser sei og vil gaa uten aa række mei haannen engang. - Vera? sier jei fortvilet bønli - saa pludseli stan- ser hun og venner sei igjen mot mei: - Det er sant, sier hun - jei kommer til aa tænke paa det: Siden det altsaa viste seg igaar at det ikke er nødvendi at Di skyter Dem - Di ville jo ikke, for Di syntes ikke mer jei var det vært - saa vil altsaa ikke jeg det mer! - Nejnej, sier jei sykt - den tid den sorg; jei bér jo heller ikke om det naa. Men Vera - gaa ikke fra mei før jei har faat snakke noen or me Dem? . . . aa gaa litt bortover her me mei, vil Di? - Gjerne det, sier hun likegyldi - men jei skjønner ikke hva det skal nytte til! - og me et skuldertræk føl- ler hun mei længer inn i skoven. Paa en nøken fjellafsats derinne stanser jei likeover- for henne, og sier energisk: - Vera! jei har ikke sagt at jei ikke er gla i Dem mer! og heller ikke at jei er mindre gla i Dem enn før! - jei har ikke sagt det! - Joda! sier hun - men det kan altsaa være det samme! bare fortsæt! - Hva jei altsaa ville fortalt Dem, det var, at naa her i eftermidda da jei gik derhjemme, som jei plejer, op og ned mellem huse og veskure og stirret ut over fjoren og tænkte paa Dem . . . og paa naa sist inat . . . og var saa gla over at jei skulle faa se Dem igjen iaften - saa pludseli stanset jei op, forfærdeli ræd: Gud, tænkte jei - før, de andre dagene, før igaar altsaa, da løp jei her op og ned som en gal mann, fortæret af skjælvende længsel efter Dem . . . og den gjore ont den længselen, forfærdeli ulykkeli gjore den mei - men gud hvor jei SIDE: 71 elsket Dem mens den fortæret mei! . . . Og naa gik jei altsaa der og var gla, endda Di ikke var der! det hadde jei aldri kunnet før - altsaa! sa jei til mei sell - altsaa: er du mindre gla i henne enn før . . . - Ja der sier Di det jo sell! sier hun fort. - Ja, da sa jei altsaa det til mei sell - men hør naa, skal Di høre hvor det var galt! . . . "Altsaa", sa jei til mei sell "er du mindre gla i henne enn før" . . . og det maatte vel komme deraf tænkte jei, at der virkeli var gaat noe istykker inni mei igaar, ve det breve Deres. Et øjeblik trodde jei virkeli at det var saa, og gud saa for- tvilet jei ble! - ja for jei vil altid være gla i Dem Vera! skjønner Di det . . . min kjærlihet til Dem er jo alt hva jei ejer . . . mere og mere gla i Dem vil jei være for hver dag som gaar, og ikke mindre - gud, saa for- tvilet jei ble. Men saa slo det mei jo pludseli, det som vi ossaa hadde snakket om igaar: at herregud, naturlivis var det bare træthet - træthet efter alle disse dagene uten mât og uten søvn, og efter den skrækkelie sinsbevægelsen igaar - naturlivis! sa jei til mei sell - og det viste sei da ossaa aa være rikti. For ikke før kom jei jo hit naa iaften, og den tanke falt mei inn bare som en mulihet, at Di kanskje ikke kunne komme, saa var jo hele den skjælvende fortærende angesten fra før over mei igjen, og jei brøt ut i krampegraat og blé sittende der paa toften og vri mine hænder i fortvilelse - endda det vist ikke varte mere enn et minut eller to før Di kom . . . Og siden, mens jei ventet herutenfor, like dan; værre enn før - skjønt jei jo da visste at Di ville komme. - Skjønner Di altsaa at det var noe sludder, det at jei var blet mindre gla i Dem enn før? Hun staar der og ser paa mei lit, sier saa kolt: - Det er ikke meningen min at Di skal bli gaaende og skjælve for mei hele Deres liv; men naar Di altsaa kommer og fortæller mei at Di tror ikke længer Di er saa gla i mei som før - saa vét jo jei bare én ting: at da har ikke vi noe mere me hverandre aa gjøre. - Jamen, naa skjønner Di da altsaa at jei tror ikke det! . . . at det bare var en tanke som falt mei inn i et øjeblik da jei var forfærdeli træt, og som da bragte mei til fortvilelse . . . og som siden viste sei aa være aldeles SIDE: 72 gal - jei har jo aldri vært saa gla i Dem som naa! - ikke sant, Di forstaar det? - og jei leter igjen angest efter hennes haann og forsøker aa faa se henne inn i ansikte . . . Men hun trækker sei kolt unna. - Det kan gjerne være, sier hun - men det nytter ikke aa snakke mere om dette naa . . . jei forstaar in- genting andet iaften enn at Di altsaa har sagt, at Di trodde ikke længer Di var saa gla i mei som før - go- natt! Aldeles fortvilet staar jei der og tørster efter et eneste kjærli or - saa sier jei graatende: - Vera? ville Di da heller . . . kunne Di virkeli ville - nej! nej! De kunne ikke heller ville at jei ikke skulle si alt, alt! til Dem som jei elsker . . .? Pludseli blinker der noe fugti frem i hennes øjne, og hun slaar armene om halsen paa mei -: "Anej!" sier hun bløtt, og glæden stormer op i mit bryst. Men i samme sekunn har hun angret det og tat sine arme til- bake - og trækker sei igjen kolt inn i sei sell. - Jaja, sier hun haart - jei skal se paa det imaaren . . . iaften nytter ingenting me mei - og naa maa jei gaa og lægge mei! - og hun gaar rask tilbake gjennem skoven. Jei føller me, ve siden a henne, uten aa si noe. Borti bakken, strax nedenfor det hvite huse, stanser hun idet vi trær ut af skoven, og rækker mei kolt haannen - gonatt! - Er Di ikke gla i mei naa mer? spør jei fortvilet. - Jei vét ikke jei, sier hun likegyldi og ryster paa hode - gonatt! - og derme gaar hun fort op for bak- ken, langs gavlsiden a det hvite huse, uten aa se sei til- bake, skræver over det lave gjære og forsvinner om hjørne af huse . . . Noen øjeblikke staar jei der som lamslaat og stirrer idiotisk paa det sted hvor hun forsvant - saa venner jei mei mekanisk om, og vandrer alene nedover gjen- nem skoven, aldeles tilintetgjort -: denne gang er det forbi! . . . hun er ikke gla i mei mer! . . . SIDE: 73 Dagen efter (manda 16de Juli 88). Det er saa smaat begynt aa skumre, klokken er ni - og hun er ennu ikke kommen . . . Blaagraa blank og stille ligger bugten og fjoren utover i den fredelie sommeraften, og frem og tilbake farer jei afsted deroppe mellem det hvite huse og det graa ve- skure, me feberen brænnende gjennem mit blo, stirrende fortvilet utover bugten mot pynten derute tilhøjre - hun kommer ikke! . . . Pludseli gripes jei af rædsel -: kansje kommer hun slet ikke . . . kommer aldri mere . . . gidder ikke éngang si mei at det er forbi - lar mei bare bli løpende her frem og tilbake, nat og dag . . . Og fortere og fortere farer jei afsted, op og ned, op og ned - bloe brænner som ill gjennem mine aarer, jei vét ikke hvor jei skal venne mei hen, kan bare fare af- sted der, hændervridende, og be og tigge henne om aa komme -: Vera! Vera! om du ikke er gla i mei mer . . . om alt er forbi - aa kom allikevel og si mei det! . . . ikke pin mei mer enn nødvendi? . . . vær litt snil imot mei, jei ber dei saa pént - og jei holler jo ikke dette mere ut! . . . Aah! hvor denne feberen fortærer mei! . . . Se paa mine hænder hvor de er magre - som dødninge- hænder aa se paa! . . . Se klæerne hvor de hænger slun- kent om mine lemmer - hvor har du tæret mei ut ve aa la mei længes - og jei er saa trætt! . . . Aah, om jei endda kunne sove til du kom - men jei kan jo ikke sove uten hos dei . . . og hos dei kan jei heller ikke sove, jei er jo for gla i dei, jei lever jo bare a dei - aa Vera, hvis alt er forbi saa kom og si mei det og la mei faa dø, jei ber jo ikke om noe mere - og utmattet synker jei om paa marken mitt imellem huse og veskure og blir liggende der me ansigte gjemt i armene - og graater i dyp stille fortvilelse . . . SIDE: 74 Men da jei om litt løfter ansigte igjen og ser utover - stanser pludseli alting inni mei: For just idetsamme skyter den hvite sjægten hennes frem om odden derute og svinger stille inn paa den blaablanke bugt - me to blaaklædde damer som sitter og ror, og en rø en som sit- ter agter - henne! Men pludseli griper rædselen mei paany - er det allikevel henne?! . . . Nei! nej! sjægten er hennes men hun er der ikke! ikke er det henne den rø der agter, og ikke henne noen a dem som ror - hva djævelen! og op springer jei fra marken og styrter inn i den blaamalte stuen - "kom og se Gaarder!" roper jei febrilsk og farer til vindue - "du som ser saa gott, kom og se om det ikke er henne" - og Gaarder springer op fra flatsengen derborte og styrter til vindue han ossaa. - Nej, sier han - det er umuli aa se det saa skumt som det er naa! men, det maa vel være henne, for hen- nes er jo baaten, og den kommer jo hit inn . . . - Ja "det maa vel være henne" gjentar jei nervøst og henter lissom trøst af orene - kom og la os gaa ned og ta imot dem! - og nedover bakken springer vi, og ut paa den lange tynne træbryggen som skyter sei ut over langgrunnen, ut i søen. Sagte glier den innover, den hvite sjægten, og vi staar der og stirrer - saa pludseli tar hun som sitter agter en rø kinesisk lygte op fra bunnen a baaten - der er tænt lys inni den - og holler den ut over vanne, og svinger den langsomt frem og tilbake til hilsen. Og Gaarder vif- ter tilbake me sit hvite lommetørklæ, mens jei bare løfter stille paa hatten og stirrer derut, underli beklemt om hjerte -: Festli ser den ut den hvite sjægten me de tre sommer- klædte damer og den blek-røtt lysende lygten svingende mot det blaableke vann - festli, men saa underli uvir- keli . . . spøkelseagti syns jei . . . den har noe me en død- ningefest aa gjøre . . . ossaa me henne - henne som skjæbnegudinde . . . Vist er det henne som staar der agter og svinger me den blekrø lygten - naa ser jei det! hun er bare an- derledes klædt enn ellers: et nyt kjoleliv har hun paa som jei ikke har set før; blek-blorøtt er det, me blaa krave SIDE: 75 og korte ærmer - armene kommer nøkne ut av dem tæt oppe ve skulderen - og paa hode har hun noe som en frygisk hue, som inrammer i røtt hennes mørke eventyr- ansikt me det viltre pannehaar og de stort lysende øjne . . . Vidunderli vakker er hun der hun staar, oprejst i ag- terskotte i sin fantastiske dragt og svinger den blékrø lygten over vanne - og svimmel staar jei der og stirrer, intil de lægger til ve bryggen, like under os. - Godag! roper Vera og nikker straalende fornøjet op til Gaarder - her er vi! - Jei sér det, svarer han léende og hilser me den hvite styrmansluen - det var da dejli dere kom! vi hadde saamen opgit dere for iaften. Jei har ossaa hilst derned, men hun ser ikke til den kant hvor jei er. - Og litt absinth har vi ossaa me! sier hun til Gaar- der, og sætter lygten fra sei og rækker triumferende en flaske ivejre. - Næ-j! . . . det var dejli! sier Gaarder straalende. Tilintetgjort staar jei der og stirrer ned paa henne - det er altsaa forbi . . . og hun er like gla . . . og gidder ikke engang si mei det . . . Majken og Bekkasinen er imens kløvet op paa bryg- gen, Vera langer absinthflasken op til dem og klyver sell efter. - Vil Di gaa me mei efter is? sier hun til Gaarder me det samme hun kommer op. Og uten aa vente paa svar tar hun hans arm og trækker ham i fortroli passiar me sei bortover til det store graa ishuse - og vi ser dem klyve op a stigen, han foran og hun efter, og for- svinne inn i ishuse begge to. Majken og Bekkasinen er imens sammen me mei gaat tause op til huse, hvor vi skilles: de gaar ut i haven og sætter sei, jei gaar inn efter vann og glasser. Skjælvende har jei sat glassene omkring paa den heste- skoformie bænken derute under moreltræerne, og sitter saa der fortæret af feber og stirrer hen for mei, mens Majken og Bekkasinen snakker noe sammen - jei føler det som jei skal kvæles. Saa endeli kommer Vera og Gaar- der léende og snakkende op for bakken, og gaar bort til SIDE: 76 brønnen, for aa vaske sagmuggen af den isen de har tat, og faa hugget den i beter. - Faar jei lov aa hjælpe? roper jei derhen. - Nej tak, vi grejer det saa gott alene, svarer Vera tilbake - og fortsætter saa sin fortrolie samtale me Gaarder. Vi andre venter i taushet. - Se saa! værsgo! sier endeli Vera og presenterer os isen ren og blank paa en tallerken - og sætter sei saa ned sammen me Gaarder. Nervøs saa jei ryster begynner jei aa skjænke i glassene - da pludseli Vera springer op: - Vi glemte jo lygten! sier hun fort - hvem vil følle mei ned til baaten efter den? og afsted springer hun, uten aa vente paa svar. - Det vil jei! sier Gaarder og springer efter. Men i samme nu har jei sat flasken fra mei og er styr- tet afsted tværs bort gjennem haven - over gjære sætter jei i et hop! og har derme tat henne igjen før Gaarder har naadd henne. - Naa, er det Dem? sier hun kolt og slaar over i skritt, da hun ser det er mei: Jei kan ingenting svare, bøjer bare hode og kvæler me en volsom anstrængelse graaten som vil bryte frem - og blir gaaende der ve siden a henne uten aa si noe. Og hun bare ser ret frem for sei, og sier heller ikke noe. Da vi kommer ut paa enden a bryggen dernede, hop- per jei i baaten og langer lygten op til henne - og øje- blikkeli hun har faat den gaar hun roli inover bryggen igjen uten aa vente paa mei. Fortvilet styrter jei efter, vil snakke men kan ikke, det er som mit bryst vil gaa istykker . . . men stanser henne saa idet vi skal gaa op bakken igjen - og faar endeli stammet det frem, forfær- deli bønli: - Vera! . . . aa ikke gaa op til de andre endda? - Nej, svarer hun likegyldi - jei kan gjerne sætte mei ned her litt, hvis det er det Di vil. Og hun slænger sei nonchalant ned i bakken me albuen støttet mot mar- ken og kinne hvilende paa sin flate haann. - Naa, hva er det saa? spør hun kolt og likegyldi, da jei har sat mei ned ve siden a henne. Graaten vil igjen ta mei, men jei tvinger den me magt tilbake og faar sagt det me bævrende stemme: SIDE: 77 - Er alt forbi? . . . er Di ikke gla i mei mer? Et øjeblik ser hun forskende paa mei - saa sier hun kolt: - Jei er ikke saa dom at jei er gla i noen som ikke er gla i mei. Saa dom har jei vært én gang i mit liv, men det gjør jei ikke mere. - Tror Di endda at jei er mindre gla i Dem enn før? spør jei fortvilet, og stirrer angest inn i det like- gyldie ansikte hennes. Men hun svarer ikke, de kolle øjnene hennes bare ser likegyldi inn i mine - og jei forstaar at alt er forbi. Og pludseli sortner det for mine øjne, alting ramler sammen inni mei, og jei føler det som jei synker ned i en dyp bunnløs afgrunn, mens en ufatteli rædsel stivner mit hjerte . . . - inntil jei pludseli skvætter til igjen, me ét lys- levende vaaken: Noe ømt er glid inn i de kolle øjne som stirrer inn i mine, - det er det som har vækket mei. Og det voxer og voxer dette ømme bløte . . . det er som smelter det hennes ansikt om og løser det op i ømhet - og uten at jeg har set henne bevæge en muskel ligger hun der og ser paa mei me et ansigt saa vidunderli fuldt a den ømmeste kjærlihet, at hjerte staar stille og skjæl- ver i mit bryst. Himmelfalden ligger jei der og stirrer inn i dette el- skede ansigt, mit hjerte blir saa bristefærdi fuldt - og saa plusseli brister der noe ossaa, og alting inni mei løser sei op og flyter ut i en ufatteli taknemmelihet, og jei bare ønsker aa faa dø . . . dø for henne, ve hennes haann . . . aah om hun ville ta mit liv - for en vellyst! . . . om hun ville rive mei istykker og bade sine hænder i mit blo - gud! . . . tænk om hun naa som hun ligger der, pludseli ble til en ung slank tigerinne og kastete sei over mei og begrov sine rovdyr-klør i mit kjød og flænget det fra benene, mens hun stirret mei inn i sjælen me de øjnene der - ah! . . . Saa pludseli svæver det frem om munnen hennes, det ømme grusomme smile som hun ejer mei me - og noe brister i hennes ømme blik, saa øjnene lissom viskes ut og flyter over i mine - og viljeløs rækker hun sin haann bortimot mei, og hvisker forunderli bløtt: - Du er da gla i mei! SIDE: 78 - Gud ja! . . . hvisker jei opløst og griper den dejlie haannen . . . aa du vét ikke du! . . . det er saa forfærdeli saan som jei er gla i dei! . . . aa Vera! Vera! - og taa- rerne siler ned a mit ansigt, saa jei ser henne som gjen- nem et forvirrende slør. Og hun sier ingenting, bare stry- ker mei bløtt ned over kinne, og ser paa mei saa opløst ømt me sine bløte slørete øjne, at jei kan bare graate af vill overstrømmende glæde . . . - Men du! sier hun om litt og trykker sagte min haann - naa maa vi gaa op til de andre; ellers syns de det er rart! Og hun rejser sei langsomt, og vi gaar stille opover sammen, haann i haann, uten aa si noe, bare me øjnene bløtt sænket i hverandre - og jei føler det hele som en vidunderli drøm, og tør ikke tro mine egne san- ser . . . - Faar jei lov aa ro Dem hjem i prammen alene iaf- ten? spør jei skjælvende, da vi svinger inn i haven og hun pludseli slipper min haann. - Ja, det faar du! hvisker hun kjærli tilbake; og saa gaar vi bort og sætter os med de andre. - - - - Sommernattens tusmørke hviler over haven, den blék-rø kinesiske lygte hænger som en maaneskinslampe ned fra løvtâke vi sitter under, og stemningen blir stadi mere lysti -: de snakker og ler i munnen paa hver- andre . . . og springer op og puffer til hverandre . . . og river hverandre overenne, og rejser sei igjen . . . og for- føller hverandre under latter og hvin bortimellem havens træer, rent elle ville - bare jei sitter taus og stille paa bænken under moreltræerne og ser paa dem, underli lyk- keli ulykkeli, og længter efter henne: . . . Aah, være alene me henne paa et stille sted, ta henne i haannen og si henne hvor jei er grufuldt gla i henne - ossaa kaste mei inntil henne og hulke min kjærlihet ut ve hennes bryst . . .! . . . - Kom hér hit Gaarder! kommanderer Vera mun- tert - hun er stanset under det største moreltræe - kom hér hit og læg Dem ned paa alle fire og la mei traa paa Dem, saa jei kan komme op i dette træe! - og Gaarder springer til og lægger sei lydi ned, og op hopper hun paa ryggen hans og tar tâk i den nederste grenen for aa svinge sei op - men saa aarker hun ikke. SIDE: 79 - Reis Dem op, ganske langsomt! kommanderer hun saa, og skotter bort paa mei - og Gaarder rejser sei litt efter litt, mens hun spaserer forsikti op a ryggen hans, skiftende tâk me hænderne fra grén til grén, intil hun staar der oprejst paa hans skuldre. Et vellystgys løper igjennem mei - aah om det var mine skuldre! Men Gaarder kaster først et skøjeragti blik op mellem det hvite undertøj, og titter saa me et skøjersmil op paa henne utenom kjolen - og hun ler skøjeragti ned til ham, skotter igjen fort bort paa mei, og svinger sei saa op i træe. Men strax kommer Majken og Bekkasinen løpende til og forsøker aa ryste henne ned, og hun skriker og tilkaller Gaarder, og trær ned paa hans skuldre igjen - og spaserer saa, mens de andre blir ve aa ryste i træe, fort ned a hans ryg, mens han forsikti lægger sei ned paa alle fire. Léende hopper hun saa ned paa joren, og springer bort og griper sit glass, me et fort lite blik hen paa mei -: Skaal allesammen! roper hun lysti og drikker ut - er der mere absinth? - Nej desvære! svarer jei og viser henne den tomme flasken. - Saa rejser vi! sier hun straalende - det er dejli aa være paa vanne naa! - og uten aa vente paa de andre sætter hun paa sprang ut af haven. I et nu har jei tat henne igjen, og side om side sprin- ger vi nedover bakken til søen og ut over den lange tynne træbryggen. Da vi stanser derute paa ennen a den og venner os om, ser vi at de andre ennu er helt oppe ve haven og kommer langsomt nedover - og saa møtes vore øjne. - Vera! hvisker jei sagte og griper hennes haann - hvor jei har længtet efter Dem . . . - Har du det? . . . min egen gut! . . . hun ser mei bløtt inn i øjnene og klapper mei nedover kinne. - Faar jei ro Dem hjem alene? - Ja det ved gud du faar! . . . kjære kjære dei - men der kommer de andre: saa dejli stille det er i af- ten . . . - Ho! hauker hun pludseli tværsover den innerste vik a bugten, mot fjelle derover - "ho!" svarer det klart SIDE: 80 tilbake mitt i sommernatten, me hennes egen lyse klang- friske stemme. - Det var udmærket ekko det! roper hun igjen. - Udmærket ekko det! svarer det klart og tydeli til- bake - og saa gir de andre, som imens er kommen til, sei ossaa til aa hauke og rope derover . . . Vakkert høres det ut - aah men gid djævelen hadde dem at de ikke kan holle op . . . jei staar som paa gløer for aa komme afsted saa jei kan bli alene me henne . . . Endeli stiger vi i baatene, og de andre ror ut bugten i den hvite sjægten, mens jei tar øskarre og gir mei go tid me aa øse prammen lens, i det haap at de imens skal række ut omkring odden og bli borte. Men isteden ror de bæst ret ut - som tænker de sei tværsover fjoren. - Og jei som trodde jei skulle faa komme agter til Dem! sier jei trist da jei faar se det. - Jamen det ser Di altsaa at Di ikke kan! sier hun léende - værsgo sæt Dem naa til aa ro! - Aaa men sæt Dem ialfall hit og skyv paa aarerne? bér jei bønli. - Gud saan brysom mann! . . . saa da! - er Di naa fornøjd? - og hun ser mei skøjeragti kjærli inn i øjnene og klemmer bløtt mine knæer mellem sine. - Ja, naa er jei fornøjd! - og jei blir sittende der me øjnene dypt i hennes mens vi langsomt ror ut bugten, og føler mei saa svimlende lykkeli at jei gjerne ville dø . . . Men pludseli sier jei forfærdeli bønli: - Vera! aa ikke gjør saan me mei mere som Di gjore igaar? . . . det er saa forfærdeli - jeg trodde igjen at alt var forbi . . . - Jei har jo sagt dei at det skal du aldri tro! sier hun bløtt - bare husk paa det! - Jamen det kommer altid paa en ny maate, og saa tror jei det igien . . . - Jei ossaa tror det mens det staar paa, sier hun al- vorli - og det gjør lissaa ont paa mei som paa dei. - Anej, sier jei smilende - fuldt saa ont gjør det naa ikke paa dei! . . . hvor saa du straalende ut idag da du kom! mens jei - saa du hvordan jei saa ut?! - Ja, sier hun og ser kjærli paa mei - men ser du: jei kan ikke noe me aa gaa stur omkring, det er for SIDE: 81 kjedeli! jei maa være gla og munter og lysti bestandi, ellers holler jei ikke ut . . . Men jei har det ikke gott jei heller kan du tro! - og hennes øjne hviler me ét saa tongt i mine, at taarerne springer frem i mine øjne. - Kjære, kjære, sier jei ømt og bøjer mei frem og kysser henne paa pannen - tænk aldri paa mei! . . . gjør me mei alt det vonne du vil - vil du? - Aa, det behøver du nok ikke aa be mei om! sier hun me det smerteli-sanselie smile sit - jei gjør det nok allikevel . . . Men ro naa med den venstre aaren ellers gaar vi paa lann! - saa! . . . Ossaa ro pent naa, lægger hun til da vi er kommen klar - ellers skjønner jo de andre derute at du sitter her og kysser mei og saant. - Aa, de kan ikke se det, saa langt utpaa som de er! - Nej, men de skjønner det nok allikevel - saa! Vi svinger om odden og ror norover langs lanne - jei sitter der me mine øjne i hennes, saa lykkeli at jei syns ikke det kan bæres, og har bare én trang: aa synke inn til hennes bryst og glemme alt - men saa er det jo den baaten der utpaa . . . . Om litt bøjer hun sei frem imot mei og sætter sit an- sikt tæt op til mit, og sier me øm bløt stemme: - Du! vil du naa bare ro orntli me dei! . . . vil du over til Filtvedt naa? . . . hva tror du de maa tænke om slik roing i den andre baaten . . . du? si mei det . . . du? - hun hvisker orene uten mening inn i mit ansikt, bare for aa hviske, hennes munn er like ve min saa jei drik- ker hennes aanne, og hennes stemmes veke ømhet rinner søtt betagende ned igjennem mit legeme - og pludseli kysser hun mei. Saa kan jei ikke mere, jei slipper aarerne og synker betat ned mellem hennes knæer, me armene om hennes liv, og trykker haart mit hode inn mot hennes bryst mens jei hvisker det i øm fortvilelse -: Aa Vera Vera, jei er saa gla i dei! . . . - Nej er du gal! sier hun forskrækket, og klapper mei bløtt paa kinne - rejs dei fort op igjen, ellers gaar jei ved gud agter i prammen og sætter mei . . . dette gaar jo umuli an, de kan jo se det hele der utefra - og hun rejser sei og later som hun vil gaa agter. Men saa skvætter jei op og griper aarerne igjen. SIDE: 82 - Aa nej? nej? sier jei bønli - gaa ikke fra mei? jei skal sitte saa stille og ro saa pent . . .? Et øjeblik staar hun der oprejst foran mei og smiler ned paa mei me et stolt sanseli smil - "Er du gla i mei du?!" sier hun halt léende og sætter sei saa ned igjen - og igjen blir jei sittende der og ro me mine øjne i hennes, saa lykkeli at jei syns jei maa dø . . . - Du! sier hun saa om litt, og der lægger sei som en sky over hennes ansikt - det er igrunnen ærgerli at du ikke er jaloux! - Ja, sier jei me et smil - jei skjønte nok du ville gjøre mei jaloux me Gaarder deroppe i haven. - Ja!? - hvorfor ble du saa ikke jaloux? - det er da ærgerli! - Jei kan da ikke bli sint paa Gaarder, fordi du vil gaa paa ryggen hans! sier jei léende. Og paa dei kan jei jo ikke bli sint i det hele tat, hva du saa har lyst til, og hva du saa gjør - og saa kunne jei jo bare sitte der og ønske mei at gid gid det hadde vært min ryg hun hadde hat lyst til aa gaa paa! - Uf di glasplatene dine! sier hun, halt léende halt ærgerli - de er nok i den beste orden derinne endda! - Jamen inrøm at det maatte da heller være paa Waldemar jei skulle være jaloux - han som faar være hos dei hver nat naar han er her! - Naaja, hvorfor er du saa ikke ialfall jaloux paa ham?! - Nei, sier jei sagte - for jei kan ikke bli jaloux. Naar jei gaar dernede i Emmestad og vrier mine hænder i fortvilelse og vet ikke hva der skal bli a mei fordi du ikke er der - saa er det jo ikke det som gjør mei for- tvilet, at du er hos ham! det tænker jei knapt paa en- gang. Det forfærdelie for mei er bare det at du ikke er der! det er det som gjør mei saa syk, at gik jei ikke der og haapet paa aa faa se dei igjen, saa sto jei det ikke ut et øjeblik! . . . Paa dei er det jei tænker naar du ikke er der, ikke paa ham! . . . paa dei som rinner gjennom mit blo som fortærende ill . . . paa dei som jei ikke kan være foruten . . . paa dei som ikke er der - aa gud! . . . Og naar du saa er der, og jei ser det a dit ansikt og hører det paa din stemme og mærker det paa alt, at du er gla SIDE: 83 i mei og vil gjerne være hos mei - gud saa er jo alle sorger borte, og hvordan skulle jeg da kunne ha tid til aa tænke paa ham! - aanej . . . Er du vonn paa mei, Vera, for jei er saan? - Nej! sier hun bløtt og sænker de kjærlie øjne i mine - nej! det er jo det som er det dejlie: naar jei er hos dei saa snakker vi aldri om ham . . . Og naar jei er hos ham saa snakker vi aldri om andet enn om dei . . . Men du! naa er vi jo mitt utpaa fjoren jo! hvor i alver- den vil du hen? - og hun ser mei dypt inn i øjnene me det kjærli skøjeragtie smile -: Du er ikke noe videre flink til aa ro du! sier hun - ialfall ikke naar jei er me! . . . se paa de andre: de er alt inne ve badehuse de naa - aa kjære hvor jei er gla i dei! - og hun slaar armene om mei og kysser mei. Jei sitter der noen øjeblikke halt fra mei sell - be- ruset af henne. Saa pludseli sætter jei kursen ret inn til Hvitsten. - Men hvor vil du naa hen? spør hun forundret. - Være alene me dei et øjeblik! hvisker jei sagte. - Hvordan det? Men jei svarer ikke, bare ror alt det jei aarker, me mine øjne dybt i hennes, intil odden som springer frem foran Bakkehusbugten skjuler badehuse derinne, hvor de andre netop lægger til. Saa vipper jei aarerne inn og glier sansesløs ned paaknæ foran henne me armene om hen- nes liv, og hviler mit hode ve hennes elskede bryst. - Vera! hvisker jei sagte - aa la os sætte os der ag- ter litt? dér er det bedre aa sitte . . . og jei har jo ikke faat være alene me dei et eneste øjeblik i hele aften for alle de menneskene . . .? Og pludseli ser jei op paa hen- nes kjærlie ansikt og sier me et sykt smil: Du! - du er naa litt karri me dei sell likeover for mei! . . . sjælden kommer du, ossaa tar du endda fremmede mennesker me - kjære snille søte dei hvor jei er forfærdeli gla i dei! - og pludseli brister jei i hysterisk graat. Stille sitter hun der og holler mei inntil sei og klapper mei paa haare til det er over - men saa tar hun hode mit i begge sine hænder og holler mit ansikt op imot sit, og sier det bløtt: - Du! - ikke graat mer . . . ossaa vær naa fornufti: SIDE: 84 la os først ro inn til de andre . . . naar de saa har lagt sei, ror vi utpaa igjen - og har hele natten for os . . . - Vil du det? sier jei gla - aa tak! tak Vera! - og jei bare trykker henne ennu engang inntil mei, og sprin- ger saa op og griper aarerne - og ror fort omkring odden og inover Bakkehusbugten: gud! gud! en nat paa fjoren alene me henne! . . . Da vi kommer op til husene er lampen tænt i have- stuen og da vi trær derinn finner vi Majken og Bekkasi- nen og Gaarder sittende om et dækket bor og spise - en stor koll oxesték mitt paa bore. - Mât? det var dejli! sier Vera og sætter sei strax til aa spise hun ossaa, mens jei bare skyller i mei et glas øl - mât byr mei imot - og blir sittender der ve siden a henne og se paa henne spise. - Her! sier hun saa, og rækker mei et stykke hun har skaaret - spis! Di blir jo rent mager for os herute jo! Jei spiser det fordi hun har tat i det, og skyller det ned me nok et glass øl - aah! bare de naa vil bryte op naar de har spist! . . . Men de bryter ikke op. Majken sætter sei til pianoe og spiller . . . saa synger Gaarder og hun akkompagnerer . . . og saa synger Majken noe - og da Vera ikke vil: hennes stemme er ikke iorden i disse dagene sier hun, saa er der bare Bekkasinen tilbake; for jei synger jo ikke. Men Bekkasinen lar sei nøde . . . - Syng naa da Bekkasinen! sier jei nervøst, for aa faa en enne paa det - saa skal jei ved gud ossaa synge. - Syng Di først da! sier Bekkasinen - og uten aa betænke mei synger jei me tyk stemme, uten akkom- pagnement, for ingen kjenner melodien: Naar stormen suser ve nattetid og pisker den kulsorte bølge hvit, naar fisken flygter og søker ly og rædde maaker til landet fly - da maa jei ut, jei maa ut at prøve kampen mot havets vrede løve! Dér, i den ville, den dødssvangre dyst - faar jei fred i mit bryst. SIDE: 85 Men stop, hva nytter det, al den stunn mit haap finner ingen ankerbunn - min mast er knækket, mit ror er væk! mit sejl er flænget, min jolle læk! . . . Havet er vitt, kan min kval ej tæmme, havet er dypt, kan min sorg fornemme - sæt saa herinne et krybdyr-bo! kan min sjæl faa ro. - Ja, det var en sørgeli sang, sier Vera og ser paa mei - og saa synger Bekkasinen, og jei haaper at det er slut. Men isteden gir de sei saa til aa "spille hver- andre" som de kaller det: de klimprer paa pianoforte et par akkorder eller en stump af en melodi: "det er dej!" sier de, og "det er dei!" - og blir saa uenie om hvor- vidt det passer paa den det skal gi, og lér og disputerer saa fillene flyr . . . og Vera er ivrigst af dem alle. Men borte ve vindue, ve det lille runne bore der, sit- ter jei syk og forpint og halt fra mei sell - et rasende hâd er pludseli dukket op i mei til alle disse glae men- neskene, untagen henne - aah! der er ikke det onde paa joren jei ikke skulle kunne gjøre dem syns jei! . . . Jei forstaar at det er meningsløst, men mere og mere æter hâde sei inn i mei jo længer jei sitter der, jei kan ikke for det! - aah! jo vonnere jei har det, desto muntrere blir de . . . hvorfor er de her! hvorfor gaar de ikke! - og jei biter tænderne sammen i hâd, og stirrer fortvilet ned i bore . . . Har de mærket det? - gud vet; men pludseli i en pause sier Vera: "Naa gaar vi ut litt dere!" og springer idetsamme bort til vindue hvor jei sitter, aapner det og hopper ut, og springer op a græsplænen utenfor, mot vejen deroppe - fulgt i hælene af mei naturlivis, og jei igjen af Bekkasinen og Gaarder. Oppe paa Vejen braa- stanser Vera, de andre to farer os forbi - og saa griper hun mei i armen -: Hva er det naa me Dem? spør hun og ser mei bekymret inn i ansikte - og pludseli brister jeg i nervøs graat - Det er bare det at jei hader alle mennesker un- tagen dei! stammer jei hulkende, og læner sykt hode mit op til hennes skulder. SIDE: 86 - Stakkars, stakkars dei! sier hun stille og stryker mei bløtt paa kinne; stikker saa kjærli sin arm inn unner min og sier bløtt: "kom naa, saa gaar vi!" - Ikke vær vonn paa mei, sier jei hixtende og ser bønli paa henne - det er bare nervøsitet, jei kan ikke for det. - Nej, jei forstaar det nok, sier hun bløtt - jei er slet ikke vonn paa dei. - Men naa er det blit saa sent at du kan vel ikke mere ro ut me mei inat? spør jei sykt og sagte - jei opdager pludseli at det næsten er lyse maarenen. Hun ser paa mei litt, ser hvor ulykkeli jei er - og saa sier hun resolut -: Jo! jei vil allikevel. Jei forstaar at hun vil det bare for min skyll, men jei aarker ikke aa si at hun ikke skal - jei kom jo til aa hyle af fortvilelse hvis jei naa skulle gaa fra henne - og saa tar vi da af fra vejen, ned over en grøn plass, for gjennem skoven aa gaa ned til baaten. Men mitt paa den grønne plassen stanser hun igjen; og spør mei: - Vil du ikke heller at vi skal gaa ned i Karoline- stuen! - Jo! tak! sier jei sagte og tar hennes haann - jei føler mei pludseli forfærdeli træt jei ossaa, og har bare én eneste trang: aa faa lægge mit hode inn til hennes bryst og hvile . . . hvile! . . . - Men saa maa vi vente til Bekkasinen kommer til- bake, sier hun. - Bekkasinen har nemli nøjlen til Karo- linestuen; det var meningen at hun skulle ligget dernede inat. Idetsamme skjærer et skarpt fruntimmer-hvin gjen- nem luften fra skoven der ovenfor vejen - og Vera brister i latter, og jei me: det er tydeli at Gaarder ufor- modet har grepet efter Bekkasinen. - Jei skal rikti spørre Gaarder imaaren hva det var han gjore me Bekkasinen som fik henne til aa hvine slik! sier Vera me et skøjeragti smil - men saa lægger hun alvorli til -: "Stakkars Bekkasinen som ikke kan faa noen til aa bli gla i sei! . . ." Strax efter hører vi skritt deroppe, og Bekkasinen duk- ker alene frem paa vejen - hun stanser forlegen da hun faar se os. SIDE: 87 - Bekkasinen! sier Vera - aa la os faa nøjlen til Karolinestuen, saa kan du ligge ophos mei, vil du? - Gjerne det! vil dere bli me inn - for jei har den ikke her! - Nej, vi vil ikke forbi husene igjen - aa kom der- ned me den, er du snil? Bekkasinen løper inn, og vi gaar nedover gjennem sko- ven. Som vi klyver over gjære dernede og inn paa græs- plænen foran Karolinestuen, kommer Bekkasinen sprin- gende: - Jei kan ikke skaffe nøjlen uten aa vække piken og Katja, sier hun - og det er vel ikke bra? - Hva gjør det?! sier jei - Di skulle jo ligget her- nede; det ser altsaa snarere mere mistænkeli ut at Di ikke kommer og henter nøjlen; for da vil de jo spørre imaaren: hvor fan har Bekkasinen ligget henne inatt?! "Hvor fan har Bekkasinen ligget henne inatt?!" hær- mer Vera efter mei, og saa lér de begge to, og Bekkasi- nen løper op igjen og kommer tilbake me nøjlen. - Karolinestuen ser bar og nøken og uhyggeli ut i det kolle indsigende maarenlys . . . og ingenting er der aa sitte paa andet en de fæle hare træstolene - og da Vera sætter sei træt ned ve vindue faller jei ned paaknæ foran henne me armene om hennes liv og hvisker det bønli inn ve hennes bryst: - Vera, aa la os lægge os me det samme? - Nej, jei vil ikke lægge mei! sier hun og ser paa mei me store, sky øjne. - Men hvorfor ikke? - Nej jei er "syk" da skjønner du. - Aa men hva gjør det? - Janej, jei vil ikke! - La os ialfall lægge os me klæerne paa da? ber jei sagte og forfærdeli bønli - jei er bare saa forfærdeli træt . . . og her er saa uhyggeli herinne - aa faar jei ligge i armen din og hvile? . . . - Jaja, sier hun træt - men du lover mei altsaa aa ligge aldeles stille? - Ja! Saa ligger jei da der me hode i hennes arm, og da jei ber om det, lægger hun haannen sin op paa kinne mit, og SIDE: 88 lar den ligge der. Jei forsøker aa sove men kan ikke - det er jo henne . . . og jei er saa forfærdeli gla i henne, længter saa saart efter henne! . . . - Aa faar jei ligge me dei allikevel? ber jei bønli og gløtter op paa henne. - Du ligger jo me mei! sier hun me et skøjeragti smil. - Aa du vet gott hva jei mener . . . - Janej, jei vil ikke det! Ennu en stunn ligger jei der stille i hennes arm - aah, men saa kan jei ikke mer, og begynner aa kysse henne nedover hele hennes legeme utenpaa kjolen: længselen efter henne raser igjennem mei som en feber - og - Aa gud, aa gud - faar jei kysse dei dernede? . . . pludseli hvisker jei febrilsk: - Er du gal! sier hun forskrækket og stanser mei - jei har jo sagt dei at jei er "syk" jo! - Netop derfor! hvisker jei i ren vildelse og vet ikke mere hva jei gjør - marven smelter i mine bén ve tan- ken - jei maa inn til henne! Men saa springer hun ut a sengen og bort til vaske- vansstolen, tar begge haanklæerne som hænger der og tuller haart omkring sei innenfor unnerbenklæerne - og venner sei saa igjen mot mei: - Saa! sier hun - vil du naa la mei være? . . . ellers lægger jei mei ikke igjen! Forskrækkelsen har bragt mei til mei sell -: "Naa er det over!" sier jei sagte - "aa vær ikke vonn paa mei?". - Nej, jei er ikke vonn paa dei, sier hun kjærli og lægger sei igjen op til mei -: jei skjønner jo gott det maa være fælt aa ligge saan ve siden a mei uten aa faa lov til aa røre mei. Men det er altsaa ikke noe aa gjøre ve inat - luk naa øjnene og sov, er du snil? Jei lukker mine øjne, men aapner dem strax efter og blir liggende der i hennes arm og se paa henne - hun ser ut som hun sover. Men pludseli aapner hun øjnene og sier: - Nej! du maa sove orntli, ellers er jei ikke tryg for dei - og da faar ikke jei heller sove. - Jei skal sove! sier jei og lukker igjen øjnene - og holler dem energisk lukket til jei hører det paa hennes SIDE: 89 aannedræt at hun er sovnet inn. Saa blir jei liggende og se paa henne: . . . Dejli er hun der hun ligger, det mørke hode mot den hvite puten! . . . Alt hva jei elsker her paa joren, dér inne bor det, bâk dette kjære kjente ansikt me de lukkete øjne og den hall-aapne munn hvor tænderne skinner friske frem mellem de fulle røde læper - dér inn bor det, lever det, drømmer det altsammen, gjemt og skjult for mei bak de lukkete øjenlaak . . . - aah, om jei tore trykke et kyss paa hennes munn, saa hun slo øjnene op og saa paa mei . . . - Nej! nej! jei nænnet det ikke saa dejli som hun so- ver - sov trygt, kjære kjære du! . . . - aah men saan trang jei har til aa klappe og kjæle for henne . . . tusle og stelle omkring henne mens hun so- ver - ikke haart, saa hun vaagner a det! nej bløtt og mildt, saa det bare glier stille inn i hennes drøm, at der er noen som er forfærdeli, forfærdelig gla i henne . . . Saa dejli hun sover! - bryste løfter sei og sænkes saa roli og saa jevnt, og jei føller det me øjnene -: dér innunder er det ossaa henne som lever og drømmer - gud, hvor jei længter efter henne . . . . . Og en følelse af usigeli forlatthet sniger sei inn over mei -: langt, langt borte, fjernt fra mei er det hun lever, hun som jei elsker og som ligger her tæt optil mei - aah! aldri rækker jei inn til hennes sjæl saa jei kan leve sammen me henne derinne . . . hun elsker mei ikke - hva er det saa jei lever for! . . . - Og trøstesløst fatti og alene blir jei liggende der i hennes arm og stirre ut gjennem vindue - det er som om alt hva der heter haap dør ut inni mei . . . Maarenen voxer derute og fyller luften me sol . . . . snart vil hun vaagne, og tør ikke mere ha mei hos sei - og saa gaar hun roli til sit, mens jei rejser skjælvende hjem og blir gaaende der og skjælve til jei faar se henne igjen . . . Og aldri, aldri blir det anderledes - gud! hvorfor er det jei lever?! . . . - og jei stirrer igjen paa hennes kjære sovende an- sikt, og mit hjerte er saa tongt som maa det briste . . . Pludseli slaar hun sine øjne op, like i mine, og smiler - et dejli kjærlihetsfuldt smil -: SIDE: 90 - Er du vaaken? sier hun saa bløtt at mit hjerte bæ- ver. - Ja, svarer jei sagte - hvor kan jei sove naar jei er hos dej! . . . Vera, er du gla i mei? - Ja! sier hun me lav stemme og ser mei dypt inn i ansikte. Og betat slaar jei armene om henne og kysser hennes ansikt og hennes hals og hennes øre . . . . gud, hvor er jei ufatteli gla i henne - og uten aa vite det ligger jei igjen der og kysser henne ned over hele hennes legeme; inntil hun pludseli stanser mei: - Nej! nej! sier hun nervøst - du vét hvor dette fø- rer hen! - og hun rejser sei fort op og trær ut paa gulve. Borte ve vindue blir vi staaende lænet op til hver- andre og se ut over fjoren. Stille og livløs ligger den der, ennu i skygge - men solen er alt naadd ned til foten af aasen over paa den anden side. - Hvormange tror du klokken er? spør hun om litt. - Snart sex! svarer jei sagte, og ser ulykkeli op paa henne: naar dagen kommer maa jo jei gaa! - hva er jei for henne! . . . . . Et øjeblik ser hun paa mei me store bedrøvete øjne - og saa sætter hun sei pludseli ned paa fange mit og klapper mei stille paa kinne. Men ikke fordi hun er saa gla i mei at hun maa det, syns jei - nej, for aa trøste mei . . . Naar jei naa er borte gaar hun roli til sin dag uten mei - hva er jei for henne! - og stille lægger jei mit hode inn til hennes bryst, og mit hjerte er igjen saa døds tongt . . . Pludseli skvætter vi til ve en lyd utenfor - var det et menneskes stemme, eller hva? . . . spænt lytter vi en stunn - men hører ikke noe mer. - Skulle de være staat op oppi huse alt? sier hun betænkelig. - Gud vet. - Ja jei tør ikke ha dei her længer! sier hun nervøst - vent mens jei ser efter at der ingen er utenfor! Men jei holler henne ømt tilbake -: det behøves ikke, jei kan hoppe ut a vindue. - Men er det ikke for højt? spør hun betænkeli. - Nejda! adjø! Jei trykker henne ennu engang inntil mei, aapner saa SIDE: 91 vindue og klyver ut - og lar mei falle ned paa joren. - Adjø! hvisker jei op, da jei staar dernede. Et øjeblik ser hun lissom eftertænksomt ned paa mei me de dype mørke sørgmodie øjne og ryster langsomt paa hode som vil hun si: "hva skal det bli me os to?!" - saa nikker hun alvorli ned til mei og trækker sei inn i værelse, og skjælvende skynner jei mei ned til badehuse hvor prammen ligger. - Ja! ja! sier jei angest til mei sell og ror rystende af feber ut bugten -: hva skal det bli me os to?!! SIDE: 92 Dagen efter (Tirsda 17de Juli). Klokken er fire om eftermiddan, solen steker i blik- stille, en let varmedis hviler over fjoren. Op og ned farer jei afsted deroppe mellem det hvite huse og det graa ve- skure - et forfærdeli oprør raser inni mei: jei kan ikke være til uten at hun er der - jei kan ikke! . . . hver fiber i mei skjælver i angest efter henne, jei kan ikke puste, jei gaar istykker - aah! jei blir gal hvis jei ikke faar se henne . . . - og pludseli som for aa redde mei styrter jei af- sted bort omkring huse, ned bakken til søen og hopper i prammen og ror utover, me alle muskler krampagti spænte som til en siste yderste fortvilet anstræn- gelse -: jei maa se henne, eller jei blir vanvitti! . . . Men da jei svinger om odden derborte ve henne og faar se det lille gule badehuse hennes inne i bugten, slaar det mei pludseli me rædsel: hun blir vonn for jei kom- mer! - og sammen knækker jei der jei sitter og synker næsegrus om paa den andre toften og graater det angest ned i mine arme: "Nej! nej! heller dø - enn at hun skal bli vonn paa mei igjen! alt andet i verden hel- ler enn det - aa gud! Syk og skjælvende rejser jei mei op igjen og ror lang- somt ut paa fjoren. Først langt utpaa vover jei mei til aa lægge aarerne inn igjen - og blir saa sittende der og stirre i feber inn mot det lille gule badehuse hennes langt derinne . . . for om hun skulle komme alene derned, og jei kansje kunne faa fat i henne . . . Men ingenting rører sei derinne, døtt og stille ligger det der altsammen i det stékende solskin . . . feberen for- tærer mei mere og mere, hver fiber i mei skriker i angest efter henne, jei kan ikke være til uten at hun er der - ah! - og et nyt anfall raser op i mei -: jei maa se henne, eller jei blir vanvitti! SIDE: 93 Og ut kaster jei aarene og ror som for live inn mot lann igjen, inn i den lille bugten norenfor hennes; hop- per febrilsk ut og trækker prammen op i strannen - og styrter saa afsindi afsted op gjennem skoven, opover mot did hvor hun er . . . Et stykke nedenfor husene stanser jei forpustet i kan- ten af skoven, kaster mei hæsblæsende ned paa alle fire, og kryper forsikti frem mellem noen busker, til jei lig- ger ute paa en buskbevoxet skrænt og har vejen nedover til sjøen løpende brat forbi like under mei. Opover vejen kan jei se op til husene. Me klappende hjerte ligger jei der og stirrer paa det lille rømalte huse deroppe, hvor havestudøren staar aapen - aa herregud, herregud! om hun naa bare ville komme ut . . . Men ikke et menneske viser sei. Angesten ve at hun ikke er her raser som afsinn igjennem mei, jei føler at jei staar det ikke ut, at jei blir gal! . . . og vil just i for- tvilelse til aa rejse mei og styrte did op hvor hun er, koste hva det vil - da pludseli Majken og Bekkasinen, i blaa kjoler og store gule straahatter trær frem i have- studøren og gaar ned a trappen. Utenfor stanser de et øje- blik mens Majken sier noe som jei ikke kan høre inn gjennem døren igjen, men gaar saa roli ut gjennem den hvite stakitporten, ut paa vejen - og kommer lang- somt nedover mot mei, me badehaanklæer under armen. Jei føller dem nervøst me øjnene - det generer mei at de gaar saa langsomt og tar det saa roli - aah, hadde det endda vært Bekkasinen alene, henne kunne jei da faat til aa hjælpe mei! men den anden, hun hader mei jo! . . . - Idet de passerer forbi, like under der hvor jei lig- ger, hører jei pludseli noen komme springende længer oppe; og da jei nervøst løfter øjenene er det som jei faar hjerteslag -: I blo-blekt liv me bare arme, og stor gul straahat kommer Vera i full fart springende nedover den bratte solbeskinnete vejen! Jei er like ve aa miste sansen, men griper mei volsomt sammen og faar plystret det kjente signale, just som hun styrter forbi like under mei. Hun braastanser og ser op, overrasket og forundret. - Aa det er bare lille Katja som er ute og vil narre SIDE: 94 os igjen! roper Majken op til henne - bare kom! ikke bry dei om det! - Jaja, gaa dere! svarer Vera - jei kommer strax efter! Og me en beslutsom mine som vil hun ialfall ha sikker rede paa tingene, klyver hun op a skrænten, og gaar like forbi mei inn mellem buskene. Da hun imidler- tid ingen opdager derinne, bare ser hun sei forundret om- kring og gaar tilbake - og da først, idet hun for an- den gang passerer like forbi mei, plystrer jei paanyt og stikker hode frem a den busk hvor jei sitter gjemt. Et dejli smil lyser op i hennes ansikt, jei ser hvor hun blir gla ve aa se mei - og mit hjerte stanser i bævende glæde. - Nej hvor det var morsomt! sier hun - saa det var dei allikevel . . . - Ja, sier jei og springer frem og griper hennes haann - gud saa ræd jei var at du skulle bli vonn for jei kom! Men jei maatte komme . . . jei maatte! . . . aah saa syk jei har vært a længsel - jei kunne ikke la det være . . . Hun svarer ikke, bare ser paa mei, forfærdeli bløtt - saa spør jei sagte, rædd for hennes svar: - Har Di tid til aa være me ut paa vanne litt? - Jada! brilliant tid! jei skulle ikke badet allikevel, skulle bare set paa de andre, jei kan jo ikke bade naa som jei er "syk" - hvor har du baaten henne? - Strax herborte, i den næste bugten. - Udmærket! kom saa gaar vi! Stille gaar jei ve siden a henne bortover i kanten a skoven, mit hjerte er saa fuldt at jei kan ikke snakke; bare se og se paa henne kan jei - aah hvor det rinner velgjørende ned gjennem mit blo at hun er her . . . Ute paa en nøken fjelknabb som behersker bugten og fjoren stanser hun og ser utover - og idetsamme trær Majken og Bekkasinen nøkne ut a badehusdøren dernede. - Sæt dei ned saa de ikke ser dei! sier Vera fort - og saa hauker hun ned til dem. De nøkne skikkelserne stan- ser pludseli mitt i badehus-trappen og ser sei urolie om - saa opdager de Vera heroppe. - Hvem er det du har ve siden a dei? roper Majkens stemme op. - "Det er bare en liten gut!" roper Vera SIDE: 95 tilbake og smiler skøjeragti ned til mei. Men de tror det vist ikke, og skynner sei fort ned i vanne. Vera staar der litt og ser paa dem plaske omkring - saa sier hun pludseli: - Det er sant, jei maa nok hjemom et øjeblik først allikevel . . . gaa i forvejen ned til baaten; jei skal være tilbake innen fem minutter - og afsted springer hun. Men da det siste glimt a det blo-bleke live og den gule hatten er forsvunnet mellem trærne, er pludseli hele den skjælvende angest fra før over mei igjen -: jei kan, jei kan ikke være til uten at hun er der! Rasende tar jei mei sammen og sier til mei sell: "hva er det for noe sludder! innen fem minutter er hun jo tilbake!" - men det hjæl- per ikke; hele mit legeme sitrer af vanvitti angest, og op springer jei og styrter fortvilet afsted bortover mot baa- ten, som hun har sagt jei skal. Men paa den nøkne fjell- ryggen som stiger ivejre fra strannen hvor baaten ligger, stanser jei og brister i volsom hysterisk graat - og farer saa afsted op og ned, op og ned oppe paa den nøkne fjelkammen og hulker hennes navn og vrier mine hænder og ber og tigger henne om aa komme. . . Og da hun saa dukker frem af skoven paa den anden side af en liten myr, styrter jei imot henne som et galt menneske og griper hennes haann og stirrer henne for- villet inn i øjnene. - Men hva gaar der a dei? spør hun forskrækket. Saa først kommer jei til mei sell, og stammer det skam- full frem -: "Aa det er ingen ting . . . naa er det over . . . det var bare det: Det var saa forfærdeli at du ikke var her. . . Hun sier ingenting, bare ser bedrøvet paa mei og klapper mei kjærli paa kinne - og tar mei saa ve haan- nen og lejer mei ned til baaten. Og mens jei langsomt ror utover bugten sætter hun sei, uten at jei ber om det, hen paa toften foran mei og blir sittende og se mei kjærli inn i øjnene mens hun skyver paa aarerne . . . Da vi er mittfjors saa ingen mere kan se os, lægger jei aarerne inn og glier ned paaknæ foran henne, inne mellem hennes knæer, me mine øjne dybt sænket i hen- nes - synker saa taus inn til hennes bryst og bare hviler: Hviler, hviler, hviler hos henne fra alle mine rædsler. Og SIDE: 96 hun lægger ømt sine arme om min hals og læner sit kinn paa mit hode Om en stunn løfter jei ansikte og møter hennes store ømme øjne -: Vera! hvisker jei sagte og føler hvor jei er bare hennes i hele verden - er du endda mest gla i mei? - Ja, hvisker hun ømt tilbake - mest gla i dei af alle mennesker paa joren! . . . kjære kjære hvor jei er gla i dei! . . . min egen gut! - og hun trykker hode mit bløtt inntil sei. Om litt ser jei igjen op i de store ømme øjnene hennes -: Vera! hvisker jei lavt - hvordan tror du det kommer til aa gaa me dei og mei? - Det vét jei ikke du, svarer hun sagte, og de dype kjærlie øjne faar et sky uttrykk - som er hun ræd for aa tænke paa det. - Tror du at du kommer til å gifte dei me Walde- mar? - Jei vét ingenting naa . . . jei tror ingenting naa, sier hun og ryster langsomt paa hode - jei skjønner ikke noe a det altsammen. Jei kan bare la det gaa som det vil - jei aarker ikke tænke paa det . . . - Jei heller aarker ikke tænke paa det naa, sier jei stille. - Naa, naar jei sitter her hos dei og ser og føler at du er gla i mei, saa er det lissom at det kommer mei ikke mere ve hvordan det vil gaa - du er jo her hos mei og er gla i mei, hva behøver jei saa mere! . . . Aah, men naar jei er alene, uten dei, og alting inni mei skriker i angest efter dei og jei har bare én trang: aa kaste mei ned paa joren og hyle min angest ut . . . men tør ikke for at de ikke skal tro jei er blet gal . . . og kan bare fare op og ned der utenfor huse og vri mine hænder i for- tvilet fortvilelse . . . og syns jei maa bli gal fordi du ikke er der - aah! da ligger det hele tiden under som en forfærdeli rædsel: hvordan skal det gaa?! . . . for aldri blir det jo anderledes . . . dagene gaar, den ene efter den anden, og jei kommer dei ikke nærmere - aah! saa jei længes efter dei! . . . - Vera! har du lagt mærke til at i al den tiden vi har vært herute har vi aldri en eneste gang kommet til aa snakke rigti orntli me hverandre, du og jei . . . ikke en eneste gang! - vi kan ikke! vi har SIDE: 97 ikke tid! vi er for oprevne! . . . de korte stunnene jei er hos dei kan jei jo bare klynge mei inntil dei og hviske dit navn og si dei at jei elsker dei; længer rækker jei ikke - og aldri blir det vist anderledes. - Stakkars stakkars dei! sier hun me store kjærli be- drøvete øjne og klapper mei ømt paa kinne - min egen gut som har det saa ont . . . - Kan du huske, sier jei saa - at du engang lofte aa skrive til mei hvorfor du syntes det var letvintest aa gifte dei me Waldemar? - Det skal jei ossaa gjøre, sier hun ømt - naa en a dagene skal jei gjøre det . . . bare jei faar litt mere ro paa mei. Jei har ikke aarket det endda! jei har ikke kunnet tænke . . . har ikke kunnet noen ting - du? er du vonn paa mei for det? - Nej, svarer jei me taarer i øjnene - hvor kan jei være vonn paa dei?! jei er jo bare din ting som du kan gjøre me hva du vil . . . Aah men Vera? ha mei hos dei saa ofte som du kan, vil du? - det er saa forfærdeli for mei aa være der hvor du ikke er . . . - Ja, sier hun kjærli - jei ossaa ville forfærdelig gjerne ha dei altid der hvor jei er; men det kan jei jo ikke . . . jei har saamange andre ting som jei maa gjøre . . . Hadde jei dei endda litt nærmere ve mei - aah, mange mange gange om dagen kom jei da til aa løpe bort til dei! hvergang jei ejet et ledi øjeblik kom jei jo til aa løpe derbort - jei tænker jo bare paa dei hele dagen . . . Men du bor jo saa langt væk, og saa kan jei bare komme af og til . . . - Ja, sier jei og ser taknemmeli op paa henne - jei vét jo ossaa at du er saa snil imot mei som du kan . . . og alt er saa gott naar jei er hos dei . . . Aah men al den tiden som du ikke er der, saa holler jei jo ikke ut! jei kan jo ikke sove, ikke spise, ikke noen ting, bare gaar der og magres ut og tæres bort i fortvilet længsel efter dei. - Og aldri blir det anderledes, dagene rinner forgjæves bort - og en go dag saa kommer de og vil hente mei til fængsle - og jei kan jo ikke la mei sætte derinn, for da blir jei jo virkeli gal . . . En angest er skutt op i hennes øjne, de stirrer saa angstfult kjærli inn i mine at graaten tar mei. SIDE: 98 - Vera? hvisker jei me bævende stemme - tror du at du noensinne kommer til aa ville gi mei de otte næt- terne? - Ja! sier hun fast, og de angstfuldt kjærlie øjne hviler saa trofast i mine - ja det tror jei du! . . . La mei naa se -: idag er det altsaa Tirsda . . . enten paa Freda eller paa næste Tirsda rejser Waldemar tilbake til Kjø- benhavn . . . og paa Manda rejser Majken op og besøker Erik en otte dages tid. Saa blir jei altsaa alene og saa skal vi se - da kan det altsaa la sei gjøre . . . - Aa tak! tak! sier jei og gjemmer mit ansikt ve hennes bryst - aah, naa er allting saa gott! . . . naa har jei igjen noe aa se hen til . . . en afgjørelse . . . noe som skal ske - dagene rinner ikke mere bort forgjæves! Det var det som var saa forfærdeli, for mei som ikke vét hvormange dage jei har . . . - Stakkars min gut! sier hun stille og klapper mei paa haare. - Og hvis det saa skulle gaa galt, sier jei om litt og ser igjen op i de store kjærlie øjnene hennes - og du altsaa ikke kan være saan gla i mei at du vil ha mei hos dei bestandi saa jei igjen kan begynne aa tænke og arbejde og ta mei noe til - Vera, vil du da endda som før gi mei den éne dagen . . . være hos mei én hél dag fra maa- ren til aften og si adjø til mei og være gla i mei og skyte mei ihjel? - Ja, det vil jei! sier hun fast, og de angstfuldt kjær- lie øjne hviler igjen saa trofast i mine. - Tak! tak! hvisker jei stille og stirrer fortapt inn i disse dejlie elskede øjne. - Men du! sier hun om litt, og noe som en øm kjærli misfornøjelse glier inn i hennes ansikt - du sier at du er bare min ting som jei kan gjøre me hva jei vil - det er nu ikke sant! Om jei f. ex. ville ha dei til ikke aa dræpe dei hvis jei naa gifter mei me Waldemar - saa kunne jei jo ikke det! - Nej, svarer jei sagte - men det ville du ikke hel- ler! . . . For hvis jei naa kunne begynne aa tænke og ar- bejde og ta mei noe til igjen uten dei - saa elsket jei dei jo ikke. Og du vil at jei skal elske dei! - Ja det vil jei! sier hun og det dejlie grusomme SIDE: 99 smile som hun ejer mei me svæver frem om hennes vel- lystie munn - ja det vil jei! gjentar hun sagte, lissom for sei sell og ser paa mei me store skinnende øjne, som et rovdyr paa sit bytte . . . Magtstjaalen ligger jei der og stirrer inn i disse dejlie øjne som ejer mei - saa hvisker jei betat: - aah! helst ville jei jo at du skulle skjære mei le- vende istykker me skarpe kniver mens du saa paa mei saan som naa - det ville jo være det dejliste . . . . - Jamen det kan jei ikke du! og der glier noe smer- teli inn i hennes smil som ønsker hun for min skyll at hun kunne det. - Nej jei vet at du kan ikke det . . . aah, men det andre ossaa er dejli! . . . Aa Vera! dø hos dei . . . ? dø her ve dit bryst, inni dine arme, mitt mens du er gla i mei - skjønner du hva det er for noe andet for mei enn om jei hadde maattet dø alene me min rædsel nedi Paris som jei trodde?! . . . - Jei skjønner det nok! sier hun og ser igjen rov- dyragti paa mei. Og pludseli slaar hun saa armene om hode mit og kryster det haart inn imot sei - gud hvor jei er gla i dei! hvisker hun intenst . . . Søtt gjennemrislet af henne ligger jei der ve hennes bryst og ønsker mei ingen ting mere i verden -: aah! dø! - dø her hos henne, det er jo vidunderli! . . . Men pludseli slipper hun hode mit: Rejs dej! sier hun fort - der kommer noen! - og jei rejser mei fort og kaster aarerne ut. Det er to kjærringer som kommer roende tværsover fjoren i en grøn sjægte; de ror me hver sit aarepar, sjæg- ten skyter me foss for bouen frem over det skinnende speilblanke vann, like bort imot did hvor vi ligger - og jei lægger mei tilbake paa aarerne og ror, jei ossaa me foss for bouen, ret inn fjoren. Da vi er langt nok unna saa kjærringerne ikke kan se os mere, glier jei igjen ned paa knæ foran henne, me armene om hennes bløte liv, og blir liggende og se op i de store kjærlie øjne . . . - Vera! sier jei om litt - hvor jei ville være stærk hvis jei hadde dei! - Tror du det? - hun ryster paa hode me et kjærli vantro smil. SIDE: 100 - Aah, et helt nyt liv skulle jei da kunne begynne! - Huf! bryter hun af - snak ikke saan! . . . jei vil ikke leve noe helt langt liv! jei taaler ikke aa tænke paa det lange live! - Det behøvet jo ikke aa være saa langt! . . . bare noen aar - og jei skulle i de aarene kunne gjøre mere enn i hele mit forrie liv! - Det tror jei ikke du! sier hun ømt og ryster igjen paa hode me det vantro smile mens hun klapper mei. - Men jei vet det! . . . jei føler det! - aa gud, naar jei hadde dei! - Nej, sier hun, forfærdeli ømt, og smiler ned paa mei som paa et lite barn - jei tror du kan være gla i mei; men noe andet tror jei ikke du kan mer i verden. - Kansje behøves der heller ikke noe mer, sier jei sagte og synker igjen inn til hennes bryst. - - En timestid ennu har vi vel ligget derutpaa og er dre- vet sagte afsted inover fjoren i det dejliste solskin - saa pludseli trækker en tordenbyge op fra Syd og jei maa ro af alle kræfter for aa se aa skaffe henne hjem før uvejre bryter løs. Stille sitter hun der agter i det blo-bleke live, hæn- derne me de nøkne arme hvilende i fange, og ser ube- gripeli kjærli paa mei me de store skinnende øjne der- inne under straahatten . . . Hvor er hun forunderli, even- tyrli vakker der hun sitter! . . . og slik som hun ser paa mei - gud, hvor er det muli at hun kan være gla i mei! . . . Det føles som afsinn og jei har bare trang til aa kaste mei ned og kysse hennes føtter . . . Eller at hun skulle bøje sei over mei og skjære i mei me skarpe kniver og syns det var morsomt aa se hvor bloe sprang . . . eller jei vet ikke hva - aah, jei har bare saan trang til dyp ydmyg underkastelse under hennes dejlie vilje . . . gud som hun ser ut der hun sitter! - og saan som hun ser paa mei! . . . Og snart skal hun ikke sitte her mer . . . og hun kan ikke ta mei me sei naar vi naa kommer ilann . . . Aa men for en time jei har hat -: Ligget der i sol- skin ve hennes nøkne bryst! aah det dejlie kjolelive som bare holles sammen af belte, hun har ikke gidet sy knaphuller i det, jei behøvet bare aa stryke det tilside og SIDE: 101 hægte op linnete, saa laa jei like derinne ve hennes nøkne bryst! . . . Og saa vidunderli vakkert som det er det bryste! saa ny-udsprunget friskt og ongt! - som paa den dejliste sextenaars pike . . . gud, aldri før har jei riktig faat set, hvor det er vakkert det bryste hennes! . . . Og der har jei ligget, me kinne tæt op til det . . . Og vi har snakket om tusende ting, som jei alle har glemt, for det var jo for dejli altsammen! - Aah, at jei har glemt det! . . . ingenting husker jei . . . Jo! pludseli sa hun at hun ofte hadde hat lyst til aa være cocotte i Paris - en tid! for aa føle hvordan det var aa være "en saan en" . . . Og det syntes jei var saa rimeli . . . men Walde- mar, da hun hadde sagt det til ham, hadde han funnet det fælt . . . Fælt? - en fejret cocotte i Paris som alle syntes var dejli, som alle var gla i . . .? - det eneste liv igrunnen for en kvinne som ikke netop har en som hun elsker! . . . Og hvis jei saa hadde vært rik og var kom- men til Paris - gud, tænk aa kjøbt noen nætter hos henne for en formue! . . . gud hvor er hun eventyrli dejli der hun sitter! - og saan som hun ser paa mei! - Vera! sier jei svimmel - hvor du er vidunderli vakker idag! - Syns du det? svarer hun me et vellysti smil, øjnene dybt i mine. - Ja, det syns jei, svarer jei stille og ryster langsomt paa hode i beundring. - Men derfor behøver du naa ikke aa ro like paa bryggen! sier hun léende - og jei striker fort me den ene aaren og kaster den andre inn, og prammen svinger kloss inn paa trappen -: Aah! at vi alt er der! sier jei forskrækket. - Det var nok paa tide! naa har vi snart uvejre! sier hun muntert og hopper ilann - og jei skynner mei efter. - Adjø! sier hun og griper min haann - jei maa skynne mei op før regnet kommer. - Adjø! hvisker jei angest og føler hvordan hele rædselen ligger færdi til aa bryte op igjen naar hun for- svinner. - Syns du ikke det har vært hyggeli idag? spør hun me et dejli smil. - Jo! jo! aa tak for at du har vært her! . . . Aa men SIDE: 102 du? . . . hvis dette naa bare er en byge, som jei tror, og det bakefter blir pént igjen - kunne jei saa ikke faa lov til aa ro herbort efter dei igjen senere iaften? - Jo! naar klokken blir saan ni, saa jei har faat lagt barna mine og spist tilaftens - hvis det da er pent vejr saa! . . . Men du behøver ikke aa komme me baat, møt mei heller i bakken deroppe du vét, paa den andre siden a Hvitsten. - Aa tak! tak! - Adjø da! sier hun muntert og slaar armene om mei og kysser mei - møt mei altsaa i bakken derborte - adjø! Og let og gla springer hun inover bryggen, og det blo-bleke live og den gule hatten forsvinner op i sko- ven - og hele min rædsel er igjen over mei. Men me en volsom anstrængelse kjæmper jei den ned igjen -: jei vil ikke være fortvilet naa! nej, gla vil jei være, gla! gla! klokken ni skal jei jo se henne igjen . . . og om noen dage vil han være rejst, og jei faar være hos henne i otte nætter . . . og lange stunner om dagene ossaa! . . . otte vidunderlie dage og nætter hos henne! - gud, og saa faar det gaa som det kan . . . om jei ikke kan vinne henne saa faar jei ialfall dø i hennes arme - ah! igjen har jei noe foran mei! . . . og jei springer let i baaten og støter fra, og ror moti utover bugten. Himlen er truende mørk og luften saa tong og lummer - aah, men saa let og fritt har jei ikke aannet paa længe . . . Da jei svinger om odden derute, suser et vinnkast imot mei, det har me sei de første tonge draaper - og pludseli me et sus styrter regnen i strie hvite striper paaskraa ned gjennen luften og den sorte vannskorpe forvanles me ét til et dansende kaos af hvite smaa hop- pende sprutende djævler - noen minuter, og jei er gjen- nembløtt til skinne. Blæsten gaar tværs igjennem de dyvaate klæer, men det føles bare saa friskt og godt - ah! jei har igjen noe foran mei! - og jei lægger mei me magt tilbake paa aarerne og ror me kraftie tâk fremover mitt imot det fy- kende uvejr . . . Da jei vaat som en hunn, me vanne silende a mei trær inn i Jensines blaamalte stue finner jei ingen derinne - SIDE: 103 Gaarder er altsaa ikke tilbake fra Hvitsten . . . Klokken viser syv paa det store uhre borti kroken ve vindue . . . om to timer skal jei se henne igjen, for det er bare en byge dette - aah Vera, dejlie Vera! - og i en fart bytter jei klæer fra top til taa, faar sat inn noe melk og brø og smør og for første gang paa lang lang tid kan jei virkeli spise noe . . . - - Da klokken er som hall ti kommer Vera og jei haann i haann gaaende langsomt ned den siste lille bratte bakkestubben gjennem skoven, svinger frem om foten a den stejle bjergknausen nede ve ledde, og klyver gjennem det inn paa Jensines løkke. Bløtt lænet op til hverandre staar vi der litt og ser utover. Blaagraa blank og stille ligger bugten og fjoren der- nede under os i let sommeraften-skumring. Ikke et vinn- pust rører sei, ikke en lyd aa høre, tyst og hemmelihets- full hviler sommer-aftnen over det hele; og mitt i denne bløte hemmelihetsfulle stilhet staar vi der saa dejli alene vi to - aah, saa vidunderli alene. - Bare naa ikke Gaarder er kommen imens! hvisker jei sagte, og springer saa forsikti ned til huse og titter inn i den blaamalte stuen. - Gusjelov nej! . . . Og Jensine hører jei ingenting til, hun har altsaa lagt sei - ah! jei skal faa være alene me henne! . . . Stille sætter vi os ut i haven, paa bænken under morel- træerne hvor den kinesiske lygten ennu hænger igjen fra igaar; og jei blir sittende der me hennes haann i begge mine og se paa henne - mit hjerte er saa fuldt, saa fuldt . . . - Jei er saa gla i aften Vera! hvisker jei stille - saa lykkeli du gjør mei! - Jei ossaa er saa gla idag! sier hun me bløt dæmpet stemme - her er saa fredeli og stille iaften . . . Aa kjære kjære, hvor det er gott aa sitte her saan ganske alene me dei! - og hun lægger armen om min hals og trækker mei ømt inntil sei, og det er som mit hjerte maa briste af lykke . . . Om litt spør hun: "Men hvordan har du faat puttet bort Gaarder?" - Han er borti Hvidtsten og besøker en fyr han SIDE: 104 kjenner der . . . forhaabentli faar han sei noe mât der- borte . . . han gaar saa sulten omkring her om dagene . . . vi har jo ikke hat noen orntli middasmât paa mange dage, vi har nemli ingen penge . . . og fisk faar han ikke, skjønt han stadi er ute for aa fiske . . . Stakkars fyr! - mei gjør det jo ikke noe, for jei kan jo ikke spise allike- vel; men han holler rent paa aa sulte ihjel for mei her- ute . . . - Men kan dere ikke skaffe noen penge da? - Nej, vi har forsøkt begge to, de gangene vi har vært i byn, men det har ikke lykkes, andet enn saan et par kroner som ikke har strukket til til noen ting . . . - Du! sier hun - jei skal forsøke aa skaffe dere noe mât iallfall, naar jei naa imaaren rejser inn til byn. - Rejser du til byn imaaren? spør jei angest. - Ja, men jei rejser ut igjen imaaren eftermidda! - Da maa jei ossaa rejse til byn! sier jei nervøs - jei taaler ikke aa gaa herute alene og vite at du ikke er her . . . Rejser du me baaten imaaren tili? - Nej, me toge imaaren formidda. - Saa tar jei me baaten! - jei faar vel altid kredit paa billetten til jei rejser ut igjen . . . Men rejser du alde- les sikkert herut imaaren igjen? - Aldeles sikkert! . . . og da kommer jei strax hit ned til dei! sier hun kjærli og trækker mei ømt inntil sei, saa alting inni mei skjælver. - Aa Vera jei er saa gla i dei, hvisker jei sagte, som en øm klage - jei er saa gla i dei! jei er saa gla i dei - og jei glier ned paaknæ foran henne og gjemmer mit an- sikt ve hennes bryst. Hun lægger ømt armene om mit hode og trykker mei inntil sei -: Jei ossaa er saa gla i dei iaften! hvisker hun stille - og det er saa got aa være her alene me dei . . . Men du! vil du ikke heller at vi skal rejse ut paa vanne før Gaarder kommer? - Aa gud jo! kjære kjære vil du det? - og jei tryk- ker mei gla inntil henne og springer op. - Vi ror ut omkring odden og norover langs lanne, tæt inne under den høje skovklædte bredd. Tyst og stille er det runt omkring os, sommernatten hviler saa taus over fjoren; mørk og hemmelihetsfull stiger skoven ivejre fra SIDE: 105 strannen over os; og sagte glier prammen hen over det sortblanke vann . . . Der var ingen der vi komme fra; in- gen venter os noensteder hen, og stille sitter hun der ag- ter i prammen og ser paa mei me de store sort lysende øjne. Saa alene har jei aldri vært me henne! det er som om bare vi to er til, og mit hjerte banker saa det hø- res . . . Jei lar prammen glie omkring en odde og inn i en liten vik som jei kjenner, tar et par kraftie aaretak, og slænger saa aarerne inn - og da prammen skurer op i strannen ligger jei alt der agter, paaknæ foran henne, me armene om hennes liv og ser henne op i det dejlie elskede ansikte: - Vera! hvisker jei sagte - la os gaa ilann her? . . . strax heroppe er en aapen plass, et lite grønklædt bakke- hell mitt i skoven, hvor jei har ligget saa ofte og læng- tet efter dei - kom la os gaa derop? - Nej . . . du . . . jei vil ikke det! sier hun dæmpet. - Men hvorfor ikke? - Nej, jei er jo syk jo! . . . Hennes øjne hviler saa ømt i mine mens hun sier det, men jei ser at hun vil det ikke - og saa vil ikke jei det heller, og jei bare synker betat inn til hennes bryst. Og hun tar igjen mit hode i sine arme og trykker det bløtt inntil sei -: Gud, hvor jei er gla i dei! hvisker hun stille. Og mei er det som hører jei det for første gang og fatter det ikke . . . det er for stort, for vidunderli, for ufatteli . . . mit hjerte rummer det ikke - og alting inni mei løser sei op og flyter ut i uendeli ømhet, saa mine sanser forvirres og jei vét ikke mere hva jei gjør. - Nej! nej! hører jei henne hviske me dæmpet stem- me, og føler som en bløt kjærli motstann. Men alt er saa vidunderli tilintetgjørende søtt og stort at jei kan bare hviske det ømt tilbake . . . jei maa! jei maa! - og saa jevner den sei ut den bløte kjærlie motstannen, og jei synker svimmel ned i et uendeli hav af ømhet, som er henne . . . Jei finner mei sell igjen liggende paaknæ foran henne i bunden af prammen og stirre angest op i hennes store sky øjne -: Er Di ikke gla i mei mer? hvisker jei og gripes af rædsel. SIDE: 106 - Jo! svarer hun sagte og lissom aansfraværende - hvorfor skulle jei ikke være gla i dei?! - Men like sky ser hennes øjne inn i mine; og det er som om hele mit legeme opløses i anger: - Naa husker jei det, sier jei fortvilet: Di sa jei ikke maatte . . . og saa har jei gjort det allikevel! - Jamen allikevel var det mei som ga Dem lov! sier hun me et ømt smil, fuldt a sorg - og naa er Di ikke gla i mei mer . . . - Jei?! stammer jei forvirret og forstaar ingenting mer - jei?! . . . er jei ikke gla i Dem? - Nej . . . naa efter at Di har gjort dette me mei saa . . . - Men - det har jei da gjort flere gange før? . . . - Ja men ikke mens jei har vært "syk!" Et øjeblik ennu stirrer jei forvillet paa henne - saa pludseli forstaar jei hva hun mener, og føler idetsamme at mine fingre ennu er vaate af henne. Og i samme sekunn har jei begjærli puttet fingrene i munnen og suer dem af, mens et vellystgys bæver igjennem hele mit legeme. - Nej ikke gjør det! sier hun fort, me et ømt smer- teli smil om de vellystie læper, og river idetsamme haan- nen min til sei og dypper den over baatkanten ned i vanne og vasker den af . . . - Saa! sier hun og blir sittende og se paa mei me store alvorlie øjne. - Vera! sier jei skjælvende - syns Di det er forfær- deli fælt at jei er saan gla i Dem? - Aanej, svarer hun langsomt - det syns jei ikke . . . Hadde jei aldri visst om saant, saa hadde jei nok blit aldeles forfærdet . . . . men jei har jo hørt saameget om saant før . . . - Men kan Di allikevel være gla i mei? spør jei søn- derknust. Hun svarer ikke, bare ser mei dypt og stort inn i øjnene, inntil hun pludseli slaar armene om hode mit og trykker mei ømt inntil sei - og jei føler det igjen som at jei synker svimmel ned i et uendeli hav af ømhet som er bare henne henne henne . . . SIDE: 107 Dagen efter (Onsdag 18de Juli). Klokken fire om eftermiddan kommer jei fort og ner- vøst gaaende opover den tomme Kirkegaten . . . . . . 4.34 tar altsaa Schander og jei me toge til Vestby . . . før 7 er vi ikke i Emmestad . . . 7.15 kommer hun me baaten til Hvitsteen, men skal hjemom først . . . 7.30; altsaa maa jei sitte oppi bakken paa den anden side a Hvitsteen og vente paa henne - det klarer jei akku- rat . . . Pludseli stanser jei - alt bloe er strømmet mei til hjerte, jei føler at jei er blek -: dér, oppe ve Posthus- hjørne staar hun, sammen me Lili og Jakob og noen andre. Me møje sanker jei mei sammen og gaar videre, skjælvende i hver fiber, hilser og passerer - og føler mei saa me ét forfærdeli ille tilmode ve de klæerne jei gaar i. Jærnefelts mørkeblaa jakke gaar endda an saa luslitt den er; men de stripete blek-blaa buxene som jei fik a Jakob da vi forlot Paris er der kommet store knæer i, jei har ligget formeget paaknæ me dem i vaat og tørt saa de er blet for korte, og for hvert skritt jei tar vét jei at hun bakfra ser de store hullene paa min strømpehæler, mellem buxekanten og de vinnskjæve sko - fy fan saa det maa se ut! - Godag! sier pludseli Lilis stemme ve siden a mei - hun har tat mei igjen. - Hvordan har Di det? spør hun venli og ser paa mei me de bløte blaa øjne. - Aa tak! . . . og Di, hvordan har Di det? - Jo, hun har det udmærket . . . Jakob og hun har ligget paa lanne hos hennes onkel til nu og hat det bare dejli; og nu skal de bort til Vestlandet, til Jakobs for- ældre, de skal bo paa fa'rens landsted derborte til utover høsten osv. - og lykke og glæde straaler ut a hennes an- sikt mens hun taler. SIDE: 108 - Men her skal jei ned! sier hun saa og stanser paa P. P's hjørne. - Vet Di om Vera rejser me baaten klokken 5? spør jei sagte og ser sykt op paa henne. - Nej hun hadde ikke bestemt sei endda - men det blir vist ikke! - og hun ser mei trist inn i mit for- styrrede ansikt. - Adjø da! sier hun saa og gir mei venli haannen. - Adjø! og ha det gott! Høj og lys gaar hun nedover Kongensgate i solskinne, straalende aa se til i sin lillafarvete sommerdragt og den morsomme rø luen me kvast i paa hode. Jei stirrer en stunn efter henne, men vakler saa rystende af nervøsitet over paa den andre siden a gaten, og blir gaaende der op og ned mellom Ekertorve og Brannvagten: - hun rejser vel ikke - og da rejser ikke jei heller. To gange møter jei henne igjen - hver gang sammen me nye mennesker - og ser angstfuldt over paa henne mens jei hilser. Tredje gang, da hun gaar alene sammen me Sivert, senner hun ham over me et brev som der staar Gaarder paa, og som jei brækker. Som motto staar øverst: "Itte no' mat aa itte no' peng' dettane kan itt' staa paa læng'" - og saa skriver hun: "Skurken Vera kommer naturlivis ikke idag" osv: et muntert spøgefuldt brev nedover, fuldt af gott humør, og som ender me at imaaren tili rejser hun ut me baaten. - Jaja Vera, sier jei tongt for mei sell - den som hadde dit humør! . . . ossaa tiden foran sei! Men en a da- gene kommer de vel og vil ha mei i arresten og saa er det forbi me mei! - og syk og skjælvende diller jei ned til Gravesen hvor jei finner Schander sittende og vente under telte. - Naa er det for sent aa ta me toge! sier han. - Jei rejser ikke derut idag, svarer jei sagte - hun blir i byn . . . - Vel, men jei tar ialfall me baaten klokken 5! sier han - jei gidder ikke bli gaaende her i denne væm- melie byen naar jei først har bestemt mei til aa rejse paa lanne. - Skal du ikke ha dei en pjolter? Jei faar en pjolter og noen kroner af ham, og han sit- SIDE: 109 ter der ennu i noen minutter - saa rejser han sei me sin pakke under armen og sier adjø. - Kansje er der endda noe brænnevin igjen til dei naar du kommer imaa- ren, sier han smilende - jei har nemli 2 flasker me! - adjø! Alene sitter jei tilbake me hjerte saa tongt at jei syns ikke jei kan leve -: jei stoler ikke mere paa noe a det hun har sagt . . . naturlivis kommer Waldemar aldri til aa rejse, og jei faar aldri de otte nætterne - og en go dag kommer de pludseli og vil hente mei til fængsle, og saa er det slut, og jei faar ikke engang sagt orntli adjø til henne - og maaa dø alene, uten at hun er der . . . - og jei sætter fortvilet haken haart ned paa stok- kens søllknap og blir sittende der å stirre stivt ned i joren me krampagti sammenbitte tænder, for ikke aa bryte ut i krampegraat . . . SIDE: 110 Dagen efter (Thorsda 19de Juli 88). Klokken er igjen fire, syk og nervøs sitter jei der un- der Gravesens telt og drikker pjolter sammen me noen fyrer, jei vét ikke hvem - saa dukker Bjørck frem bak teltvæggen dernede og kommer højtidelig bort -: "Faar jei tale me dei litt?" Vi gaar over gaten sammen, bort paa Gravesens hjørne. - Ja, sier han og rømmer sei - du bryr dei kansje ikke noe om det . . . dei er det kansje likegyldi . . . men jei vil allikevel si dei, at det jei sa den aftenen om at du hadde opført dei lompent og sjofelt likeoverfor mei - det mente jei ikke, jei bare sa det for aa saare dei. - Nej, likegyldi er det mei ikke! jei er ingen lom- pen fyr og har heller ikke lyst til aa gaa for aa være det. - Rejser du derut i eftermidda? spør han saa. - Ja! me toge 4.34. - Vel, saa skal jei rejse me et senere tog, for vi to har vel ikke noe mere aa si hverandre naa - vi maa jo hade hverandre . . . - Nej, jei hader dei ikke. Men jei tror heller ikke vi har noe mer aa si hverandre, siden vi ikke kom til aa snakke sammen fra først af alle tre som jei foreslo. - Nej vi har vel ikke det . . . adjø da! - og han gaar langsomt opovermot Karljohan. Jei staar der og ser efter ham me forfærdeli sammen- snøret hjerte -: Naa rejser altsaa han derut . . . hun har altsaa git ham lov til det - altsaa faar jei ikke se henne iaften heller! . . . Me mindre - og et svagt haap dukker angest op i mei - me mindre hun er rejst derut idamorres som hun skrev, og er ute i Emmestad naar jei kommer - aah! om hun endda har gjort det! SIDE: 111 - og jei skynner mei fort over gaten til de andre, hæller i mei resten a pjolteren, og drager angest nedover til stationen - herregud, om hun endda var der naar jei kom! . . . - - - "Er hun her, er hun her ikke???" - dryp- pende a sved og me hjerte i halsen af angest klyver jei inn gjennem ledde til Jensines ejendom og styrter ned til huse og inn i den blaamalte stuen og lægger fra mei pak- ken med de to flasker absinth - "er hun her, er hun her ikke???" - og ut styrter jei igjen. Men like nedfor trappen bak huse maa jei braastanse og holle mei for hjerte for ikke aa segne om - jei hører stemmer nede fra strannen . . . er hennes blant dem eller ikke?! - og me hjerte snøret sammen i rædsom spænning vakler jei bort omkring huse og nedover bakken, skyggende me haannen for øjnene mot aftensolen. Men da jei saa op- dager at det ikke er henne, bare Gaarder og Schander og Fredrik som staar og snakker nede ve bryggen, er det som jei forstenes a rædsel - og al sans forgaar mei saa jei vét ikke mere a mei sell . . . Men pludseli befinner jei mei staaende dernede foran dem, og vil skrike, eller si noe, eller jei vet ikke hva; men kan ikke - jei bare stirrer paa dem me store vitt- aapne forvillete øjne, mens det kjennes som bryste vil revne af rædsel ve at hun ikke er der . . . Saa me ét skjønner jei at jei maa se ut som jei er gal - saa forskrækket og bekymret stirrer Schander paa mei; de to andre ser bare forbausete ut. Me en volsom an- strængelse forsøker jei aa samle mei, men kan ikke. Intil pludseli et drukkent smil glier hen over Fredriks ansikt og han sier sløvt: "Har du brænnevin me? - for vi har drukket op det som var." Saa biter jei krampagti tæn- derne sammen, svæljer noen gange, og faar det endeli frem, me noenlunne behersket stemme: "Ja! en flaske absinth! gaa op i haven skal jei komme me'n." - Og op styrter jei i stuen igjen, laaser den ene flas- ken ned i kufferten og bringer den anden ut: - Forsøk om der kan være litt igjen til jei kommer tilbake, sier jei me roli stemme - en unaturlig ro er pludseli kommen over mei -, og me faste rolie skritt SIDE: 112 gaar jei ut a haven, ned til bryggen, og stiger i prammen og ror afsted me lange jevne kraftie aaretâk. Det kjennes som en fremmed besindi kraft er flytt inn i mei og ut- fører arbejde, mens jei sell er skutt brutalt tilside og holles nede a en krafti haann - aah! brutalt nede holles jei, fortæret af en feberagti spænning: faar jei se henne! faar jei se henne! eller jei springer istykker! Litt hitenfor det lille gule badehuse hennes trækker jei prammen op i strannen og klyver søvn-gjængeragti roli op gjennem den ulændte skov - et dumpt oprør gjærer inni mei, men faar ikke bryte ut for den kraftie haannen som holler om mit hjerte . . . I en revne mellem to klipper næsten helt oppe ve vejen - Veras "hylekløft": det sted hvor hun tyr hen naar hun vil ligge alene og graate - stiger jei ned; og gjennem et hul nede ve bunnen a den kommer jei inn i en smalere klipperevne som munner ut i den øverste kanten a den grønne bakken mellem husene og skoven. Idetsamme jei er naad hen til munningen og titter frem om klippekanten, nedover bakken, kommer Vera netop ut af det hvite huse dernede og skraar opover mot den rø havestubygningen. Det kjennes som jei faar slag og jei er like ve aa besvime. Men me en volsom anstræn- gelse faar jei grepet mei sammen igjen, og faar akkurat saavitt plystret paa henne, just som hun skal gaa op have- stu-trappen. Hun stanser og ser uviss opover mot dit hvor jei ligger - jei har ikke faat signale orntli til -; kommer saa opover, usikkert, spejdende, som tror hun aa ha hørt fejl. Saa endeli faar jei plystret igjen og stikker hode frem a klipperevnen. - Naa, er det Dem allikevel? sier hun me et kjærli smil og kommer fort op til mei - og vi skynner os op paa vejen i ly af skoven. Dér griper jei hennes haann og hvisker febrilsk: - Jei vét at han kommer iaften, men jei . . maatte se Dem først - er Di vonn for det? - Nej! svarer hun kjærli. Men saa ser hun bedrøvet paa mei og sier: "Huf jei er saa sint iaften! . . . den idio- tiske Bekkasinen! . . . tænk at lille Gog hadde faat slaat kokende vann over armen sin, ossaa gaar den domme Bekkasinen hen i forskrækkelsen og tar eddik paa og gjør SIDE: 113 det meget værre! . . . Det var skedd strax før jei kom, jei var like ve aa skulle smelt til Bekkasinen da jei hørte det . . . Naa har jei vasket armen hans naturlivis og smurt vaselin paa, men han ligger ennu derinne og ynker sei saa for det svier . . . - Stakkars lille Gog! sier jei og ser bedrøvet paa henne. - Men hvordan er Di kommen herut? spør hun saa - var Di me toge allikevel? - Ja? - Og jei som ville saa gjerne rejst herut sammen me dei . . . jei var nede paa jernbanestationen 4.34 og saa efter dei - jei ville gaat den turen me dei fra Vestby og hit. Men saa var du der ikke, og da rejste jei heller me baaten for ikke aa maatte gaa den lange vejen alene. Graaten tar mei -: tænk! sier jei og griper hennes haann - jei kunne altsaa faat gaat sammen me dei hele den lange dejlie vejen! . . . aah! hvor alting bestandi gaar galt for mei! - Ja, det var kjedeli! sier hun ømt og klapper mei paa kinne. Men du! naa skal du faa følle mei et gott stykke bortover igjen, jei har nemli lovt aa møte Walde- mar paa hallvejen . . . vent, mens jei springer inn efter hatten. - Aa ta me ut et glas vann er du snil? roper jei efter henne. Jei føler mei tør i halsen saa jei næsten ikke kan snakke; og naa da hun ikke er der mere, kjenner jei ossaa hele bâkslage af ophisselsen fra før - jei er som mør- banket i alle lemmer . . . Om noen øjeblikke er hun tilbake og har me sei et stort glas absinth som hun har lavt -: "du faar drikke det paa vejen!" sier hun "glasse kan du kaste naar du har drukket" - og afsted vandrer vi opover gjennem skoven. Solen er gaat ned, en let skumring hersker derinne mellem træstammerne, hemmelihetsfult tyst og stille er det runt omkring - og jei gaar der og ser paa hennes kjære dejlie ansikt, mens en stille glæde rinner mei ned gjennem bloe ve at hun er her. Om litt sier jei sagte: - Waldemar rejser altsaa ikke imaaren til Kjøben- havn? - Nej, ikke før paa Tirsda. Men imaaren rejser han SIDE: 114 inn til byn igjen og kommer saa ikke herut før paa Manda for aa si adjø. Og strax han er reist imaaren kommer jei ned til dei. En volsom glæde bryter op i mei og jei stirrer lyk- keli fortapt inn i de kjærlie øjnene hennes - "aa tak!" sier jei sagte. - Hvorfor kom du til aa bli i byn igaar? spør jei saa om en stunn igjen. - Jo, jei hadde vært saa væmmeli mot Waldemar hele tiden mens jei var der; og da jei saa skulle rejse herut, angret jei det og vente om for aa gjøre det gott igjen. - Ble det saa gott igjen da? - Ja, vi ble svært goe venner siden - men rigti gla fik jei ham ikke. Da jei sat hos ham igaaraftes, sat han sei bort til skrivebore og skrev et langt brev til sin ven Goldstein, han Di vét han naa sværmer for! . . . Gold- stein er den eneste han ville finne sei i at jei ble for- elsket i, sier han - den eneste han ville finne sei i aa gi mei til . . . - Jasaa?! - Ja! . . . og til ham skrev han altsaa et langt brev, som bare hanlet om at kjærlihet kan ikke være lykkeli! - Det tror ikke jei heller at den kan forresten! føjer hun til, og ser paa mei. - Jei tror at den kan det, svarer jei lavt . . . jei tror vi to kunne blit lykkelie hvis der ikke hadde vært noe ivejen me mei - og jei stirrer igjen fortabt inn i de dejlie øjnene hennes, og mit hjerte blir saa tongt, saa tongt . . . - Tror du det! sier hun ømt og bløtt . . . Er du for- færdeli gla i mei? - Gud ja . . . Saa pludseli stanser hun der mitt inni skoven og tar mit hode mellem begge sine hænder og ser mei dypt og gla inn i øjnene - "Du faar ikke lov til aa være for- drøvet!" sier hun muntert - "jei er gla i dei jei!" - og saa slipper hun hode mit igjen og blir gaaende og se hen for sei. Og jei kan ingenting svare, mit hjerte er saa fuldt - jei bare gaar der og ser og ser paa hennes vidun- derlie ansikt -: Gives der da i verden noe andet enn henne! . . . SIDE: 115 Hun mærker hvor jei ser paa henne, og et lite smil ligger og leker om hennes vellystie munn - saa pludseli venner hun sei skøjeragti mot mei og sier -: "du ser saa paa mei?!" - Ja for du er saa dejli! . . . faar jei lov til det? - Ja det faar du! - og igjen blir hun gaaende og se ret frem for sei me det lille ømme sejerssmile lekende om sin munn. Men pludseli venner hun sei atter mot mei og sier ømt: - Du! vét du at du er blit næsten pen, naa som du har faat klippet haar og skjæg! - Ossaa føjer hun til me en liten latter: "Jei sa det til Waldemar igaar - og strax idag var han nede og fik klippet sei han ossaa!" - Vera? sier jei stille - er det svært kjedeli for dei, at jei ikke er pén? . . . Aa gud, hvor ofte jei har ønsket mei at jei var vakker naa siden du er gla i mei . . . - Nej! svarer hun og klapper mei ømt paa kinne - jei ville ikke ha dei anderledes enn akkurat saan som du er! En dyp taknemmelihet rinner ned igjennem mei og jei blir gaaende der og se og se paa det vidunderlie ansikte - og fatter ikke, at hun kan være gla i mei! . . . Da vi skimter Vestby vejen mellem træerne stanser jei angest og ser paa henne -: Vera! si adjø til mei hér, vil du? for naar vi naa kommer ut paa vejen saa kan vi det ikke mer - han kan jo komme hva øjeblik som helst . . .? - Adjø! sier hun kjærli me sine arme om min hals og sit kinn mot mit - ikke vær naa saa bedrøvet . . . det er ikke saa længe til imaaren. - Kommer du sikkert imaaren. - Aldeles sikkert! du kan stole paa mei denne gan- gen. - Aa Vera, kys mei? - Jei tør ikke! sier hun nervøst og ser sky paa mei. - Jamen naa tror jei ikke der er farli mere . . .? - Nej, jei tør ikke . . . naa gaar jei jo like til ham! - adjø! - og hun kysser mei paa kinne. Stille gaar vi saa ve siden a hverandre bortover vejen uten aa si noe, og jei gaar igjen der og ser paa hennes ansikt. Men der er ingen hvile, ingen glæde ve det mere; SIDE: 116 hun gaar jo der nervøs og uroli og tænker paa ham som hun skal møte . . . - Vera? faar jei ta haannen Deres? spør jei sagte, og hun gir mei den distræt - men jei føler det allikevel som en trøst aa holle i den. Saa pludseli ve en svingning af vejen faar vi se ham komme, tyk og bre, i lys vaarfrak og bløt brun filthat som er brættet ned over øjnene. - Naa maa du gaa! sier hun fort og nervøst og slip- per uten videre min haann og springer ham imøte. Forvirret venner jei om og gaar fort tilbake. Men plud- seli tar hjerte til aa klappe, hele angesten er igjen over mei - jei holler ikke ut! . . . og da jei er om svingen saa de ikke kan se mei mer, tar jei tilbens det forteste jei kan og stanser først da jei er nede ve prammen. I en fart skyver jei den ut og hopper i den - og ror saa i feber tilbake til Emmestad . . . Oppi haven finner jei Gaarder og Fredrik og Schander sittende, temmeli drukne. Men der er ennu adskilli ab- sinth igjen, og syk og nervøs som jei er, bare tyller jei i mei glas efter glas for snarest muli aa komme efter - herre gud, bare jei var rukket frem til imaaren! . . . SIDE: 117 Dagen efter (Freda 20de Juli 88). Schander og Fredrik er rejst ve middagstide, Gaarder er rodd afsted me dem bort til Hvitsten i stekende solskinn, de er væk for længe siden - og op og ned farer jei mellem det hvite huse og det graa veskure og vrier mine hænder i rædsels længsel efter henne. . . . hvor er hun, hva gjør hun, hvordan ser hun ut? . . . hva sier hun, hva føler hun, hva tænker hun paa - naa? just naa i dette øjeblik? . . . Aah, at jei ikke vét det! . . . Det hun tænker og sier og gjør - gjør hun det, tænker hun det, sier hun det "altsammen lissom for min skyll" som hun fortæller mei? . . . Gud, gud, hva kommer det mei ve, eller hva kan det hjælpe mei, naar jei allikevel ikke ser det, ikke tror paa det? - jo, nok tror paa det si- den hun sier det, men ikke føler det? . . . det er jo bare naar hun er der og jei ser det a hennes ansikt, hører det a hennes stemmes klang, fornemmer det af hennes hæn- ders tryk og hennes legemes berøring - det er jo bare da at jei kan tro det utrolie, det ufattelie, det vidunder- lie: at hun virkeli er gla i mei! . . . Ellers er hun jo rent væk for mei og jei har ikke andet igjen a henne enn denne rædsels skjælvende længsel som fortærer mei og gjør saa ont, saa ont . . . Hva skal jei gjøre! hva skal jei gjøre! jei maa jo se henne, og jei kan jo ikke rejse der- bort før det er mørkt! - aa Vera, Vera, kom og la mei faa se dei! . . . Og hændervridende stanser jei mitt mellem huse og veskure og brister i hysterisk graat, mens jei stirrer af- sindi af længsel mot pynten derute. Men ingen snekke kommer stikkende om odden me henne i agterstavnen - aa nej nej, hva skal jei arme elendie gjøre! - og afsted farer jei igjen op og ned og vét ikke mine arme raa . . . - - - Dagen helder, solen gaar ned i gull bak aasen SIDE: 118 derover paa den side a fjoren - jei gaar der ennu og vrier mine hænder. I aftenskyggen bak huse, paa den grønne bakken, ligger Gaarder paa maven og læser i en bog . . . stadi venner han hode og ser herbort me sine stærke blaa øjne - gusjelov, at han ialfall ikke snakker til mei! . . . Og der kommer Jensine ut paa trappen igjen og mønstrer mei me sine lyse kolt-blinkende øjne - gid djævelen hadde henne! kan hun ikke la mei være ifré! . . . Hu! og der har vi Frithof igjen! Foran trappen stanser han før han gaar inn, og blir staaende og glo paa mei han ossaa - aah, at jei ikke kan gjemme mei bort paa et mørkt sted, mei og min elendihet! . . . Men nej, hér maa jei vandre! hér! hér! frem og tilbake, og stirre ut mot den usalige pynten! . . . jei kan ikke være andre steder - intil jei kan ta prammen og drage afsted, bortover mot der hvor hun er. - - Det er begynt saa smaat aa mørkne, det kjennes som en lise: gud, snart kan jei ta afsted. - Aftensmât! roper pludseli Gaarder - han er kom- men ut paa trappen derborte. Jei har ikke smagt mât hele dagen - jei faar forsøke! Me sammenklemt hjerte gaar jei inn i den blaamalte stuen og sætter mei ve det røbrune klaffebore likeover- for Gaarder. Men jei kan ikke snakke me ham - hva skulle jei si?! - jei bare slaar i mei en skaal melk og faar tvunget ned en skive brø, og rejser mei saa og sier goaften, og skynner mei dirrende nervøs ned til bryggen, springer i prammen, og ror febrilsk ut bugten, omkring pynten derute, og bortover mot henne . . . Som jei sitter der skjælvende i prammen og ror, og tænker paa om der kansje igjen er kommet noe ivejen saa jei ikke faar se henne, hører jei pludseli duren af en baat klos forut, og da jei venner hode stanser mit hjerte -: mine øjne hviler pludseli i hennes! Det er en grønmalet sjægte som kommer imot mei, og agter i den er det hun sitter. Den brune forværkskaapen er hægtet løst om hennes skuldre, det bleke ansikt me det viltre pannehaar er rammet inn i rødt a den frygiske hue, og dypt og alvorli ser hun mei inn i ansikte me store, underli lysende øjne. SIDE: 119 Mekanisk løfter jei paa hatten, grepet som af ære- frygt, og venner saa prammen - et volsomt oprør raser inni mei ve at hun er mei saa nær . . . - Skal Di tilbake igjen? spør hun og later forundret - kansje jei kan faa bli me Dem bort til Emmestad da? - Ja! gjerne! svarer jei me behersket stemme og læg- ger agterennen a den brune prammen inn til den grønne sjægten - værsgo! - Tak, saa behøver jei ikke Dem mer! sier hun til konen som har rodd henne, og hopper let over agter- skotte paa prammen - og sjægten snur og ror tilbake. Høj og stille sitter hun der agter og ser paa mej me de mørke alvorlie øjne, som lyser saa underli idag derinne i det bleke røtt-inrammete ansikt - og me volsomt ban- kende hjerte stirrer jei tilbake paa henne, mens jei af og til senner et nervøst øje efter den grønne sjægten. Endeli er den forsvunnet om odden derborte, og da jei har set mei nervøst omkring, at der ikke er noe, ingen baat i nærheten eller noe saant, vipper jei aarerne inn og sprin- ger skjælvende agter og kaster mei ned paa knæ foran henne me armene om hennes bløte liv derinne under for- værkskaapen - og lægger nervøst haart mit hode inn mot hennes bryst: - Vera! hvisker jei som i angest - er du gla i mei? - Forfærdeli, forfærdeli gla i dei! hvisker hun dæm- pet og bløtt og stryker mei sagte nedover haare - og en ufatteli salihet strømmer igjennem mei, og jei syns jei maa dø . . . - Vera! sier jei om litt og gløtter op i hennes store ømme øjne - hvor jei har skjælvet i rædsels længsel efter dei! . . . gud, gud! - og jei gjemmer igjen mit an- sikt ve hennes bryst. - Stakkars min gut! min egen gut! hvisker hun ømt - jei kunne ikke komme før . . . Gud, hvor jei er gla i dei! - og hun blir sittende der og klappe mei bløtt ned- over haare, og jei føler det som om væll af sunnhet og kraft strømmer fra henne over i mei - - Jei sitter igjen og ror og ber henne sætte sei bort til mei og skyve paa aarerne. Uten aa svare rejser hun sei stille op i agterskotte og hægter op slængkaapen i halsen, øjnene dypt i mine; kaster saa pludseli begge kanter til- SIDE: 120 side, saa kaapen af sei sell glier ned bâk henne - og foran mei staar hun, eventyrli vakker, i sin frygiske hue og det blo-levrete kjoleliv hvor de praktfulle arme kom- mer nøkne ut helt oppe ve skulderen. Et øjeblik staar hun der slik og ser paa mei me et stolt sanseli smil som vil hun si: "Er jei ikke dejli!" - saa pludseli me et spring sitter hun paa toften foran mei, sine knæer inne mellem mine, en haann paa hver aare, og bøjer sei sagte frem- over og skyver paa, mens de store, mystisk lysende øjne sænker sei dypt i mine og tar min sjæl fangen som i en drøm. Frem og tilbake, frem og tilbake, i langsom vuggen, følles vore legemer for hvert aaretâk - som søker og flyr vi afvexlende hverandre; og prammen glier sagte hen over det stille vann i aftnens bløte hallmørke - jei fø- ler det som at hun holler mei i sine arme og vugger mei kjærli frem og tilbake ve sit bryst . . . - Vil du over til Filtvedt naa? hvisker hun om litt me et kjærlig skøjeragti smil, og lægger begge sine hæn- der paa den venstre aaren og skyver paa den - for pram- men peker tværsover fjoren. Og igjen ror vi videre som i en drøm. Men længe varer det ikke før hun pludseli fort og ivri lægger begge hænder paa højre aare og sky- ver paa alt det hun kan -: "Ro me højre! ro me højre!" sier hun, og da jei isteden striker me den venstre, svin- ger vi akkurat klar af en odde. - Ville du ilann naa? spør hun igjen, me det kjærli skøjeragtie smile. - Jei vil ingensteder hen! svarer jei betat - bare være her hos dei! - Og videre ror jei me mine øjne i hennes, beruset a hennes legeme som bøjer sei vellysti frem over mei ve hvert aaretâk. Og sommetider venner prammen næsen fra lann, som skal vi tværsover fjoren, og sommetider er den like ve aa renne op i strannen - og altid er det henne som léende hindrer det i siste øjeblik; for jei ser jo ingenting andet enn henne . . . Men pludseli støter vi bums mot fjelle, og hun smel- ler ut i en latter -: Dér kan du se! sier hun - naa har jei sagt saa mange gange: "ro me højre!" og "ro me venstre!" at naa ville jei ikke mer - og dér kan du se hvordan det da gaar! SIDE: 121 - Hvordan kan jei se hvor vi styrer hen, hvisker jei betat - naar jei har dine øjne der foran mei? - Du kan la være aa se inn i dem! sier hun skøjer- agti. - Jamen det tror jei ikke jei kan! Saa pludseli griper hun mei haart i armen og ser paa mei me rynkete bryn -: "Vil du naa bare ro orntli me dei!" sier hun paatat morsk. Men da kan jei ikke mer, jei glier sansesløs ned paa knæ foran henne, griper begge hennes hænder og trykker dem haart inn mot mine kin- ner, og hvisker det bævende op til henne: - Vera, hvor du er forfærdeli dejli . . . ingen grænse for hvor dejli du er - aah, er du noe gla i mei? - Forfærdeli, forfærdeli gla i dei, min egen gut! hvis- ker hun stille tilbake, og hennes øjne hviler saa bløtt i mine at hele mit legeme bæver, og jei fatter ikke min lykke - - Da vi lægger til bryggen inni Emmestadbugten er Gaarder ikke dernede for aa ta imot os - skulle han være gaat tilkøjs alt, tænker jei ve mei sell, og ønsker at han var det. Og op klyver jei paa bryggen, og rækker henne haannen, og vi gaar op bakken sammen og omkring huse, og jei titter forsikti inn i den blaamalte stuen. Men ingen Gaarder aa se paa flatsengen bak døren. Saa gaar vi derinn begge to og blir staaende borte ve vindue og holle hverandre i haannen og se ut i den lyse sommer- nat . . . Om litt venner hun sei mot mei og ser mei dypt og alvorli inn i øjnene -: "jei er saa forfærdeli gla i dei iaften!" sier hun. Jei kan ikke svare, bare slaar armene om henne og trykker henne inntil mei, mens jei kysser henne fort fort fort bortover halsen og opover hele an- sikte: paa læberne, paa kinnene, paa øjnene, og paa haare . . . Aah! at vi ikke er alene . . . at Gaarder kan komme hvert øjeblik - herregud! . . . - og vi blir staaende og se hverandre dypt og alvorli inn i øjnene. Pludseli kaster hun et blik hen paa flatsen- gen borti kroken bak døren - og sier saa, me øjnene i mine: - Jei skulle ha lyst til aa ligge der paa den sengen hos dei inatt . . . jei er ikke "syk" mer, det er forbi naa SIDE: 122 - og jei er saa forfærdeli gla i dei idag, og har saan lyst . . . Mit hjerte er stanset; skjælvende griper jei hennes haann og hvisker det som i angest -: Aa Vera, gjør det da? . . . Gaarder kan jo ligge nede i det gule huse inatt . . . - Nej, svarer hun og ryster paa hode - jei vil ikke saa Gaarder vét om det! Idetsamme rives døren op og Gaarder stormer inn -: "Nej goaften!" sier han til Vera - det var da morsomt Di kom! Jei ønsker ham satan ivoll, men hva skal jei gjøre . . . - Vi tar absinth! sier jei saa og tar flasken op a kuf- ferten. - Din skurk! sier Gaarder - og jei som har vært saa fyllesyk i hele dag . . . det skulle bare ha ânt mei! - Ja hvem skulle ossaa trodd, at han fant paa aa gjemme bort flasker! sier Vera léende - det ligner da ved gud ikke ham! Men kom naa! - og ut gaar vi i haven, me absinthen og glasser og vann, og sætter os un- der morel-træerne derute. - Men is maa vi jo ha! sier Gaarder og løper inn igjen - og syk a længsel efter henne griper jei hennes haann og blir sittende og se henne fortvilet inn i øj- nene . . . Pludseli slaar hun øjnene ned og sier halt forlegen, mens hun ser ned paa sine føtter -: "Du! aa spør mei hvordan det staar til me lille Gog?" - Hvordan staar det til me lille Gog? spør jei me taarer i øjnene. - Tak, han er bedre naa, men han maa ligge stakkar, og det er saan synn paa'n - tænk, jei er jo næsten aldri inne hos'en mere! - Vera! sier jei alvorli og trykker hennes haann som jei holler i begge mine - naar jei aldri spør efter lille Gog, saa er det fordi at jei ser jo aldri barna dine iaar - og saa har jei tilslut næsten glemt at de existerer . . . Aah, men tro ikke at jei ikke er gla i alle dem som du er gla i . . . Idetsamme kommer Gaarder tilbake me isen, og jei maa slippe hennes haann. En forfærdeli tristhet faller SIDE: 123 over mei: aldri, aldri! kan jei bli orntli alene me henne . . . Og vi blir sittende der og snakke og røke og drikke absinth alle tre uten, at der vil komme noe liv over det hele - ingen af os er i humør. Allikevel sitter vi der time efter time . . . aah, saa jei længes! saa rædsomt jei længes efter henne, som jei har her ve siden a mei . . . Tilslut, da det begynner aa lysne, klokken kan vel være som to, al samtale er død bort og vi bare sitter der og ser hen for os alle tre - kaster pludseli Gaarder benene over bænken og springer op og løper inn i huse, uten aa si gonatt. Jei griper fort hennes haann, vi ser litt efter ham, usikre om han kommer igjen - nej, han er og blir borte - og saa trækker jei henne stille inntil mei og ser henne angstfult kjærli inn i de bløte øjne -: "Vera? . . ." Uten aa svare lukker hun øjnene og lar sei glie lang- somt ned a bænken, og jei siger langsomt ned paa mar- ken, sammen me henne. Men da pludseli lægger der sei en forfærdeli tyngde over min hjerne, alting flyter ut og forvirres, og jei bare klamrer mei inntil henne mens jei mister bevistheden - - - . . . Jei har vært i skoven me henne synes jei . . . og lig- get hos henne . . . og det har vært forfærdeli dejli, men saa underli rart alting . . . det har lissom ikke hængt rigti sammen - og tilslut er jei søvnet inn, og naa vaagner jei. Og pludseli ser jei henne ligge paa maven ve siden a mei i græsse, ansikte mot joren, og kjolen opom sei helt til hofterne - absolut nøken like til bæltestedet. Og jei kaster mei som vanvitti hen over dette hvite dejlie legeme som er henne - hennes vidunderlie legeme! og kysser henne fort fort fort nedover korsryggen og ennen og baksiden a laarene som venner op - mens hjerte staar stille og skjælver i mit bryst . . . Og pludseli kan jei ikke andet: jei borer hode mit ned mellem hennes laar og kaster mei om paa ryggen, me armene favnende om hennes hofter, og kysser henne like inn ve henne sell. Me et kast slænger hun sei om paa ryggen saa hode mit kommer op, og lar det stønnende ske en stunn - men vrier sei saa pludseli bort og rejser sei op i sittende stil- ling, og ser paa mei me store sky forvillete øjne. Angest vil jei rejse mei for aa kaste mei inntil henne men saa SIDE: 124 gaar alting runt for mei, jei føler mei me ét forfærdeli syk - og jei synker om me hode hen mot kanten a bænken, og kaster op . . . I samme nu er hun styrtet op, som grepet a rædsel, og flygter lik et jaget dyr nedover bakken mot søen . . . Et øjeblik stirrer jei sløvt efter henne - tar mei saa forfærdet om pannen og ser mei om, hvor jei er? Og da først opdager jei at jei er jo ennu her i haven under bænken hvor vi gle ned sammen - vi har altsaa slet ikke vært i skoven som jei har trodd, vi har hele tiden ligget her paa det samme stede, jei har bare hele tiden vært be- vistløs . . . En ubestemt rædsel lyner igjennem mei og gjengir mei alle mine kræfter, og op springer jei og styrter af- sted efter henne, ned bakken mot søen og utover den lange tynne træbryggen - der sitter hun paa agtersæte nede i den brune prammen og ser op paa mei, blek, me vilt lysende øjne dybt inne i de store øjenhuler, og fyller mit hjerte me angest. Men did hvor hun er maa jei, det er alt hva jei vet, og uten aa stanse bare smyger jei i far- ten fanglinen op om stolpen hvor den er fastgjort, og hopper fra den høje bryggen like ned i prammen saa den tar vann inn og holler paa aa vælte me os begge; griper saa aarerne og ror i vill fortvilelse utover bugten alt hva tøje kan holle, me øjnene fæstet i angest paa det ville forstyrrete ansikte der agter, som raar for min skjæbne . . . Saa sier hun vist noe, og jei vist ossaa; men jei vét ikke sell hva . . . det bare suser og bruser i min hjerne mens jei ror og ror som gjæller det min sjæls frelse. Men pludseli føler jei at jei maa bort til henne! - og inn kaster jei aarerne, og er igjen like ve aa vælte prammen mens jei styrter agterud til henne og faller paaknæ me armene om hennes liv, og stirrer op paa henne i angest og sønderknuselse . . . mens prammen venner næsen hjem og driver sydover igjen paa store hvit-toppete bølger. Et øjeblik stirrer hun raaløs ned paa mei, men støter mei saa energisk fra sei og springer op; befaler mei haart aa sætte mei stille ned paa agtersæte og ikke vælte prammen - og tar saa sell aarene og ror. Og alt det jei graater og ber faar jei ikke ta dem igjen. Langsomt og sik- kert ror hun prammen inn i den nærmeste vik, den like SIDE: 125 før vi kommer til Hvitstensbugten, lægger inn til bryg- gen og hopper ilann, - og skyver saa fort prammen ut igjen me foten, og sætter paa sprang opover. Fortvilet griper jei en aare og karer mei til lann igjen - jei bare vet at jei kan ikke være henne foruten -; og da prammen er gjort fast, styrter jei efter henne me ra- sende fart - koste hva det vil, jei maa ta henne igjen. Da hun opdager det stanser hun og venter. - Gaa ned til baaten igjen! sier hun roli, men me rynkede bryn, og peker bydende derned - og ro saa forsikti hjem igjen. Jeg vil gaa alene hjem, lannevejen. Det høres fulstændi afgjørende, men jei kan ikke. - Aa gjør det ikke? stammer jei fortvilet og ber me hele min sjæl - gjør det ikke? . . . kom me? . . . jei skal ro dei like hjem og ikke røre dei . . .? - Nej! sier hun bestemt og afgjørende. Saa kaster jei mei afsindi a fortvilelse ned paa marken og ruller mei frem og tilbake foran henne og strækker hænderne op imot henne og graater det op til henne: - Vera! Vera! gaa ikke fra mei . . . kom me? . . . aa gjør det? . . . En stunn staar hun der og ser paa mei - saa sætter hun sei ned paa marken og tar hode mit op i sit fang, og klapper mei og tysser paa mei og snakker til mei som til et barn . . . - Vær naa søt snil gut, sier hun - og ro pent hjem! vil du det? . . . saa skal jei komme ned til dei igjen strax imaaren formidda. - Aa nej! nej! nej! nej! hvisker jei angest og klyn- ger mei inntil henne, og ber saa fortvilet -: aa faa ro dei hjem? faa ro dei hjem? - og jei brister i volsom graat me hode i hennes fang. - Jamen skjønner du ikke det? sier hun og klapper mei igjen paa kinne -: jei tør ikke! . . . der gaar jo store bølger utpaa, og saan som du er . . . du kommer til aa vælte os begge to og jei vil ikke ha noe bad naa . . . - Aa faa ro dei hjem! faa ro dei hjem! gentar jei for- tvilet, og klynger mei graatende inn til hennes bryst - jei kan ikke gaa fra dei naa! . . . - Hvor du er dom! sier hun tilslut og ryster over- git paa hode - men klapper mei allikevel. SIDE: 126 - Aa gjør det? gjør det? ber jei igjen, som ber jei for mit liv. Hun betænker sei litt -: "Jaja kom da!" sier hun tilslut. Men du! saa til straf kommer jei ikke ned til dei imaaren! Saa kryster jei hode mit inn mot hennes bløte liv der- inne under forværkskaapen, og hvisker det forfærdeli taknemmeli -: "Tak Vera, tak! . . . jei hadde blit gal hvis du hadde gaat fra mei naa." Vi rejser os og gaar ned til bryggen igjen og stiger i prammen, og mens hun sitter stille der agter og ser paa mei, ror jei afsted alt hva jei aarker, mot vinn og strøm og bølger, uten aa tore si noe, bare stirrende angest og taknemmeli paa det bleke vidunderlie ansikte hennes - intil vi naar inn til det lille gule badehuse hennes der- inne i Bakkehusbugten. Det første skjær af maarensolen faller just gulrøtt hen over toppen af aasen paa den anden side a fjoren da vi lægger til bryggen. - Faar jei lov aa følle Dem opover til huse? spør jei angest og gjør fanglinen fast. - Aaja! sier hun efter et øjebliks betænkning - og vi gaar sammen opover gjennem skoven. I bakken litt nedenfor huse stanser hun og rækker mei haannen -: "Adjø!" sier hun træt. Jei griper haannen og beholler den -: "Er Di ikke gla i mei mer?" spør jei angest og stirrer henne inn i an- sikte. - Adjø! sier hun og ser bedrøvet paa mei - det vét du jo jei kommer til aa være bestandi . . . Men ved gud, at Di gjør alt hva Di kan for aa faa mei til ikke aa være gla i Dem - husk paa der er ikke saamange som er det! Ulykkeli staar jei der og ser paa henne -: Di er ikke gla i mei mer! sier jei - og graaten tar mei. - Jo! jo! svarer hun og klapper mei paa kinne - men naa er jei træt, klokken er snart sex, saa naa maa du rejse hjem og lægge dei. - Aa faa bli hos dei? ber jei fortvilet. - Det er ikke muli! Bekkasinen ligger i værelse ve siden a, og du vét døren kan ikke lukkes engang. SIDE: 127 - Di er ikke gla i mei mer! sier jei tonløst, og det kjennes som grunnen svigter unner mine føtter. - Jo! jo! - hun griper mei i haannen - jei skal komme ned til dei strax imaaren formidda. Men jei tror henne ikke, og graatende læner jei mei op mot gjære og hulker det frem -: Di kommer ikke! Di kommer ikke! - Jo! jo! hører du: jo! - hun lægger begge sine hænder paa mine skuldre og ser mei ømt inn i ansigte - jo! jei kommer! - og saa kysser hun mei fort paa kinne, springer let op bakken, skræver over det lave gjære - og forsvinner bak hjørne a det hvite huse. Et øjeblik staar jei der og stirrer efter henne; alt er som døtt nu da hun er borte - saa gaar jei fortvilet nedover -: . . . Slik har jei altsaa anvent en nat som hun var kom- men for aa gi mei . . . ikke korsett, ikke undertøj hadde hun tat paa . . . hun kom for aa være hos mei denne nat- ten under aapen himmel - og saa har jei drukket mei full isteden og forspilt alt! . . . hun er ikke gla i mei mer . . . - Men hvordan i alverden kunne dette komme?! . . . jei drak jo to glass ialt . . . det maa ha vært ren absinth . . . jei maa ha glemt aa ha vann i . . . Eller er jei bare knækket sammen fordi jei aldri sover, og ingenting kan spise - gud vét, jei begriper det ikke. - Men væk, ødelagt, forbi er det altsammen . . . hun er ikke gla i mei mer - hva skal der bli a mei . . . Vinnen er tat til, sjøen gaar ennu højere lys grøn me hvite topper ligger fjoren innover i den tilie maarensol. Alene sitter jei der, gyngende i min pram, og bare styrer den me aarene; bølger og vinn og strøm jager den af sei sell tilbake til Emmestad - lysvaaken og ædru sitter jei der og bare føler dette ene forfærdelie: at naa, naa i alfall, er det forbi! - hun er ikke gla i mei mere . . . - - Hvormange er klokken? spør Gaarder og ven- ner sei derborte paa flatsengen - jei staar oprejst mitt i den blaamalte stuen og stirrer forvillet gjennem vin- due derborte ut over fjoren . . . - Sex! svarer jei mekanisk. Idetsamme slaar klokken i kroken ve vindue ét for SIDE: 128 ét sex tonge mørke slag, saa jei skvætter nervøst til ve hvert enkelt a dem - mens Gaarder venner sei roli mot væggen og søvner af igjen. Et øjeblik staar jei der og stirrer idiotisk bort paa ham - saa klær jei sløvt af mei og lægger mei ve siden a ham, og blir liggende og stirre lysvaaken op i take -: alt er forbi . . . gid det bare var slut og jei var dø . . . SIDE: 129 Dagen efter (Lørda 21de Juli 88). . . . hun er ikke kommen og hun kommer ikke! . . . hun er ikke kommen og hun kommer ikke! - op og ned løper jei i solsteken mellem det hvite huse og det graa veskure og stirrer ut mot den rædsomme pynten som blir liggende fortvilet dø og stille derute i solskinne, uten aa la noenting komme frem omkring sei - i formidda skulle hun komme, sa hun; og naa er klokken fire - aah! hun kommer ikke! . . . Forgjæves søker jei aa trøste mei me at klokken var jo sex idamorres da hun la sei . . . kansje har hun sovet i hele formidda! - men nej! nej det er ikke derfor! det er fordi hun ikke er gla i mei mer! hvor skulle hun ossaa kunne være det - og saa gidder hun ikke komme og si mei det; og her gaar jei, her gaar jei - hvor skal jei venne mei hen i verden! . . . Pludseli kommer Gaarder frem om hjørne af huse der- borte - saa til helvede! jei taaler ikke aa se ham! . . . hvorfor kommer han her?! . . . gid han var væk! gid han var satan ivoll! jei vil være alene me min fortvilelse! - kan jei ikke faa være i fre! . . . Aah! naa sætter han sei gud hjælpe mei til paa trap- pen, og blir sittende der me haannen unner kinne og se paa mei! - kan jei ikke faa være i fre da?! jeg taaler ikke at noen ser paa mei! - og nervøst stikker jei begge hænderne i lommen, ellers kan han jo se at jei ikke kan holle fingrene stille - gid djævelen hadde ham! . . . Saa rejser han sei fra trappen og kommer bortover mot mei - hva djævelen er det han vil? tænker jei ve mei sell, og stanser foran ham me sammenbitte tænder. - Du! sier han trist og sagtmodi - naa har jei ikke faat noe orntli mât paa aldri saalænge . . . og har igjen SIDE: 130 vært ute og fisket og ikke faat noe - vil du bli me, saa gaar jei naa bort til Bakkehuse og hører om jei kan faa noe aa spise der . . .? Mit hjerte staar me ét bævende stille: det er jo for- løsningen! Gud om jei tore - jei vet jo ikke om hun vil det . . . Men bare et øjeblik vakler jei, saa sejrer min tørst efter aa se henne -: La gaa! sier jei resolut. Og afsted gaar vi, opover bakkerne gjennem skoven, mens solen skinner me haap, og hjerte stormbanker i mit bryst. Men innen vi naar derbort hvor hun bor, har jei mistet liketil den siste rest a mit mot, og da vi er der, gjemmer jei mei angest bak buskene paa den øvre side a vejen, mens Gaarder skraar roli nedover den grønne bakken paa nedsiden af vejen, mellem husene og skoven, og forsvin- ner omkring hjørne a den rømalte havestu-bygningen der- nede tilhøjre. Me klappende hjerte stirrer jei mellem buskenes løv ned paa det rø hjørne hvor han er for- svunnet, og da tiden gaar og gaar uten at han kommer til- bake, voxer en syk rædsel sei op i mei: - hun er blit vonn og vil ikke se mei mer! . . . naa kan jei ha det saa gott, siden jei kommer uten at hun har bett mei . . . Knæerne blir bløte under mei der jei staar, de truer me ikke aa ville bære mei længer - aa gud aa gud, hva skal der bli a mei! - saa pludseli stanser alting inni mei: Sammen me Gaarder og Bekkasinen er hun kommet frem om det rø hjørne dernede. Hele mit legeme skjælver ve aa se henne, og da hun efter fort aa ha sagt noen or til Gaarder pludseli springer fra de andre og kommer alene løpende opover mot der hvor jei staar, svigter grunnen unner mine føtter og jei er like ve aa besvime. Men saa staar hun der foran mei - og angest griper jei hennes haann og hvisker det hæst: - Er Di vonn forat jei er her? - Neida, det er jei ikke! sier hun venli - stakkars dere som ikke har noe mât da! - Det er ikke for mâtens skyll, sier jei angest, ennu rent forstyrret i hode - jei kan jo ikke spise noe allike- vel . . . Men Gaarder ville altsaa gaa herbort, og saa SIDE: 131 kunne jei ikke la være aa følle me . . . jei visste jo ikke om Di ville det, men jei kunne ikke la det være - jei maatte herbort og forsøke om jei fik lov til aa se Dem - aa vær ikke vonn paa mei? . . . - Nejda, jei er ikke vonn paa dei! kjære, jei er gla for at du er her jei - og hun klapper mei beroliende paa kinne. Saa først tør jei se orntli paa henne -: - Vera! sier jei sagte og ser sykt inn i de snille be- kymrete øjnene hennes - Er Di endda gla i mei? - Ja, sier hun likefrem og roli - det er jei. Men hennes øjne sier mei ikke at det er sant . . . og ikke klangen i hennes stemme heller - aah, hun vil bare være snil imot mei fordi jei ser saa forstyrret ut! - og pludseli blir alt saa trøstesløst øde og tomt omkring mei som om hun ikke var her. - Vera! sier jei sykt - faar jei lov aa sitte et sted alene sammen me Dem en liten stunn? . . . bare sitte litt og holle Dem i haannen? - jei har det saa ont . . .? - Ja, det faar du! sier hun venli, og tar mei ve haannen og lejer mei stille tværsover den lille sletten bak buskene og et lite stykke op i skoven. Der tar hun til højre af fra stien, bortimellem noen lyngbegrodde tuer, til et sted hvor skoven aapner sei me utsikt over fjoren. - Her kan vi sætte os! sier hun. En hall tom kognakflaske ligger der henslængt i lynge, vi opdager den samtidig begge to - og jei skjønner at hun liker det ikke: hun ser sky paa mei og sier hen- kastet, me et halt unséeli smil: - Her plejer jei aa sitte og drikke pjolter! - Alene? spør jei me et smil som forsøker aa være spøgefult. Men hun opfatter det vist som en ironisk be- brejdelse, for noe spottende glir inn i det unséelie smile, som vil hun si: "tror du kansje bare det er dei jei er gla i du da tosken!" - og uten aa svare sætter hun sei ned paa en tue. Jei sætter mei ve siden a henne og griper hennes haann, og sier angest: - Vera! er Di vonn paa mei endda for inatt? - Nej, det er jei ikke, sier hun venli. - Jei tror ikke det var min skyll, sier jei sykt og ser angerfult op paa henne - jei tror ikke jei var full, jei hadde jo ikke drukket noe til aa bli full a . . . jei tror SIDE: 132 det er hjernen som af og til pludseli slaar sei gal fordi jei aldri sover . . . Da jei gle ned a bænken deroppe i haven sammen me Dem mistet jei bevistheten, og vaagnet først like før Di løp fra mei, og trodde da at vi var ute i skoven. Og orntli til mei sell igjen kom jei ikke førenn Di sa, derborte hvor Di var løpet i lann, at Di skulle gaa me ned i prammen igjen og la mei faa ro Dem hjem . . . Jei tror ikke det var min skyll - aa vær ikke vonn paa mei? og taarerne siler neda ansikte mit. Nej ikke graat! sier hun og ser paa mei me store snille øjne - jei er slet ikke vonn paa dei jo! . . . - Jamen Di er ikke gla i mei mer. - Jo! - hun ser mei fast inn i øjnene, som skjønner hun ikke hva jei mener. - Nej, Di er ikke gla i mei, sier jei sykt, og ryster paa hode - jei kan jo se paa øjnene Deres og høre det paa stemmen, at Di ikke er det . . . Hun ser paa mei litt og lissom tænker sei om - saa sier hun roli: - Du! jei skal si dei noe: man kan ikke hver dag være like gla i folk! - Jo, jei er hver dag like gla i Dem! . . . altid! be- standi! hver time paa dagen! - Ja for du har ikke noe andet aa tænke paa, ikke noe andet aa gjøre - men det har jei! Og idag er jei træt. Du vet jei kom ikke hjem før klokken sex idamor- res, og jei maatte tili op og har hat en hel del aa gjøre i formidda - derfor kom jei ikke ned til dei som jeg hadde loft . . . det er i det hele tat vanskeli for mei aa komme fra om formiddan. Men det er ikke fordi jei ikke er gla i dei - du? aa skjøn det? . . . -Vera! sier jei sagte og læner hode mit inn mot hen- nes bryst - du er saa snil imot mei . . . aah! om jei kunne være altid der hvor du er! og igjen rinner taarerne ned a kinnene paa mei. - Stakkars stakkars dei! sier hun stille og holler hode mit bløtt inntil sei - og jei føler at noe ømt igjen er glidd inn i hennes stemme. Men idetsamme skvætter vi til begge to ve at noen kommer ruslende borti skoven - og spænt lyttende stirrer vi bortover mot stien. Strax SIDE: 133 efter ser vi en bonnekone passere forbi nedover stien derborte uten aa opdage os - og jei puster igjen ut. Men idetsamme springer Vera op: - Det er sant: jei maa hjemom et øjeblik! sier hun fort uten aa se paa mei - vent her, jei kommer strax tilbake! og væk er hun. Saa pludseli er det skedd at jei blir sittende et øje- blik aldeles fortomlet i hode - saa synker jei stille om i lynge me hænderne for ansikte og blir liggende der og storgraate . . . Længe ligger jei der - saa længe til der ikke er taarer mere igjen i mine øjne; rejser mei saa stille over- enne og blir sittende og se mei omkring . . . Alt er saa trøstesløst øde og tomt; solen skinner me en gul, dø glans, skoven staar stille omkring, øde og blank ligger fjoren utover, og mit hjerte er som skrumpet inn og dødd bort - for mei gives ikke noe livshaap mere . . . Jei blir sittende der og stirre - hun kommer ikke. Saa pludseli slaar det ned i mei som et lyn "hun syns synn paa mei og vil gjerne være snil imot mei, men aarker det ikke, og springer saa fra mei for ikke aa la mei se at hun ikke aarker!" - og op springer jei for aa styrte efter henne og si henne at "nej! nej! de vil jei ikke - da vil jei dø, fort! strax!" - aah men benene vil ikke bære mei, jei kan knapt holle mei oprejst - og me skjælvende knæer vakler jei bort til stien og nedover gjennem skoven for aa finne henne -: gud fader i him- len . . . være henne tilbyrde ve at jei lever?! . . . i al evi- het nej! . . . Men nede paa sletten, mellem skoven og buskene langs vejen, kommer Gaarder og Bekkasinen glae imot mei i solskinne: Naa kan Di faa komme ned i Karoline-stuen og faa noe mât! sier Bekkasinen fornøjet - Vera har tat piken og lille Katja me sei for aa bade barna, og imens har jei faat lurt noe mât derned. Jei kan ikke svare, bare ser forstyrret paa henne, og føller viljeløs me . . . Nede i Karolinestuen er smør og brø og kjøt og ost sat frem paa det store bore foran begge vinduerne, og mittimellem det altsammen staar min gamle messing SIDE: 134 kaffemaskine og koker - den som Vera arvet efter mei dengang jei rejste til Paris. Vi sætter os ned, men jei kan hverken spise eller snakke. Da kaffeen er kokt tar jei spiritus-flasken som staar ve siden a maskinen og laver mei en stiv spiritus-doktor, og blir saa sittende der for- styrret i hode og nippe til den, mens Gaarder langer i sei mât alt det han aarker, og Bekkasinen sitter og ser paa. Ingenting blir der sagt, stemningen blir pinli og jei føler det er min skyll og ønsker mei vel herfra - men jei kan jo ikke gaa! jei maa jo se henne igjen. Endeli trær hun inn, smilende og gla: - Har jei ikke naa vært flink? spør hun fornøjet og ser bort paa mei. - Jo, dette var dejli! svarer Gaarder smilende og læg- ger kniv og gaffel fra sei - tak for mât! Men jei kan ikke svare, jei ser bare sykt op paa henne og biter tænderne sammen for ikke aa briste i graat. Vera sætter sei ned og forsøker aa faa litt liv i det, men det lykkes ikke - og om en stunn sier hun: - Ja naa kan vi ikke ha dere her længer! naa skal vi op aa skaffe barna noe mât og faa lagt dem - og saa skal vi sell spise tilaftens. - Men bakefter kommer vi ned til dere! lægger hun til, og ser igjen venli bort paa mei. - Skal jei hente Dem me prammen? spør jei stille. - Nej, iaften vil vi heller gaa - ikke sant, Bekka- sinen? - Det er mei det samme! svarer Bekkasinen. - Skal vi møte dere paa vejen? spør jei saa. - Nej, for vi vet ikke naar vi kan komme! - Saa, men gaa naa me dere! Og Gaarder og jei sniger os ut af Karolinestuen og bort i skoven - og vandrer tause hjemover, mens aften- solen skinner gul oppe mellem trætoppene over os, og alt er saa dødt og tomt at jei synes mit hjerte maa briste . . . - - - Klokken er ennu ikke elve om aftenen da jei me henne i prammen svinger om odden derborte ve Bakkehuse og ror langsomt inover bugten hvor hun bor - hun er træt og har villet tili hjem. Taus og stille sitter hun der agter me den fôrværks SIDE: 135 slængkaapen om sei, og ser paa mei me store mørkt ly- sende øjne inne under den store gule straahatten, mens sommeraftnens lette tusmørke svøper sei me bløte smy- gende linjer om hennes dejlie skikkelse og lissom kjær- tegner den . . . Taus og stille sitter ossaa jei der og ser tilbake paa henne mens jei ror - mit hjerte er saa tongt, men aah saa bløtt og vemodi stemt: Hun er ikke gla i mei saan som før, synes jei - og kan vist aldri bli det mere! derfor er mit hjerte saa tongt. Aah, men hvor har hun vært ufatteli snil og go imot mei i hele aften like siden hun kom! Hvert or hun sa deroppe i haven mens de andre var der, var lissom hen- vendt til mei . . . hvergang hun talte søkte hennes øjne mine, som var der mit svar hun ville ha . . . og hvergang det falt sei saan at det gik an, tok hun min haann, eller grep mei i armen, eller puffet til mei - aah, hver lejlihet grep hun til aa berøre mei me sine dejlie hænder for aa la mei føle og forstaa at hun var gla i mei . . . Og tilslut, da hun var træt og ville hjem, saa lot hun Gaarder følle Bekkasinen hjem lannevejen - men sell steg hun me mei i prammen, og ville at jei skulle ro henne hjem alene! . . . Og langsomt, ganske langsomt har jei faat lov aa ro hele vejen, for at jei bedre skulle kunne faa sitte og se paa henne . . . Og gang paa gang har jei faat ligge der agter inne ve hennes bryst mens hun har holt mei inntil sei me begge sine arme og lagt sit varme kinn ned paa hode mit - og pludseli har hun vent mit ansikt op imot sit og set mei dypt inn i øjnene og klappet mei nedover haare og kinne mens hun har hvisket det stille ned til mei at hun var forfærdeli gla i mei . . . Men der har ikke vært noen ill i hennes kjærtegn, ingen bristende ømhet i hennes blik - ingen ting af alt det som gjør at jei kan se at naa, naa! er hun gla i mei - og derfor har jei følt det som at det var ikke sant, og har trodd at hun bare ville være snil og go imot mei. - Aah men saa vidunnderli søtt og gott det har vært allikevel - endda der hele tiden inni mei har ligget og ulmet en stille rædsel for at kansje er hun ikke engang saa snil og go imot mei fordi hun sell syns det er gott aa være det . . . kansje er det henne en plagsom anstræn- SIDE: 136 gelse som hun paatar sei bare for min skyll, fordi hun syns synn paa mei . . . Og jei har sagt henne hvordan jei har følt det - og igjen har hun klappet mei nedover haare og kinne og set mei saa dypt inn i øjnene mens hun har hvisket det stille: - Nej, nej, nej! Du maa ikke tro at jei ikke er gla i dei - jei kan bare ikke hver dag være like dan gla i! - og jei har bare kunnet gjemme mit ansikt derinne ve hennes bryst og hviske det stille tilbake: - Tak Vera i ethvert fall for at du er saa snil og go imot mei som du er! men mit hjerte har vært saa tongt, saa tongt . . . Og naa sitter hun der taus, bløtt hyllet inn i aftnens lette skumring, og ser saa stille og tankefuldt paa mei me de store mørkt-lysende øjne derinne under den gule hat- ten - som sitter hun der, uten sell aa vite a det, og grunner ut min skjæbne . . . Er hun gla i mei eller er hun det ikke? - jei vet det ikke engang sell. Jei vét bare at henne som hun sitter der elsker jei - henne henne henne! og ingen anden verdens ting paa joren - og mit hjerte er saa tongt og saa bløtt. Saa er vi ve bryggen. I en fart springer jei op og faar gjort fast fanglinen, og rækker henne ømt haannen og hjælper henne ilann. - Faar jei lov aa følle Dem op? spør jei sagte. Ja det faar du, svarer hun kjærli og lægger armen om min skulder og ser paa mei - men du? ikke vær saa be- drøvet? Stille vandrer vi opover gjennem skoven; jei gaar der og holler henne i haannen - det er saa tongt men saa søtt . . . Men da vi kommer frem i kanten a skoven borte ve Karoline-stuen og begynner aa gaa opover langs den ingjærte græsbakken nedenfor husene, tar mit hjerte til aa klappe saa volsomt at jei har ont for aa holle mei paa benene, - snart skal hun ikke være her mere, og jei fø- ler det som ser jei henne for siste gang . . . Oppe bak gavlsiden a det hvite huse stanser hun og ser paa mei: - Gonatt! sier hun kjærli og lægger armene om hal- sen paa mei og sit varme kinn op imot mit. - Gonatt! hvisker jei sagte tilbake og trykker henne SIDE: 137 skjælvende inntil mei. - Men pludseli sætter hun an- sikte tæt op til mit, me armene ennu hvilende paa mine skuldre, og me de store snille øjnene sine dypt i mine sier hun: - Ikke vær saa bedrøvet da du? husk paa det som jei sa dei: man kan ikke hver dag være like gla i folk! . . . og idag er jei træt. Imaaren har jei sovet - og da kom- mer jei ned til dei og gjør dei gla igjen! skjønner du det! - Tak Vera! hvisker jei me bævrende læper - men saa bryter taarerne frem og jei lægger stille mit hode ned paa hennes skulder. - Nej, ikke graat! sier hun og klapper mei - du? ikke graat naar jei ber dei om det? . . . - Nej, sier jei og løfter igjen hode og ser paa henne gjennem taarer - naa graater jei ikke mer! Et smil svæver frem om hennes munn, hun bøjer sei fort frem og kysser mei -: "Imaaren kommer jei ned og gjør dei gla igjen!" hvisker hun muntert - gonatt! - og rask skræver hun over det lave gjære, inn paa tune, og springer op til havestuen deroppe og forsvinner dér inn. Alene staar jei igjen og ser efter henne, me hjerte saa tongt som vil det briste. Men saa tar jei mei volsomt sammen: "Nej! jei vil ikke være bedrøvet! kansje er det sant som hun sier, kansje kommer hun imaaren og er gla i mei og gjør mei gla igjen - gud, gud, gud, hvor elsker jei henne!" Og stille vandrer jei nedover gjennem skoven - hjerte er nok tongt ennu, men haape spirer igjen derinne: . . "Imaaren! imaaren!" hvisker jei til mei sell og ser henne for mei me de øjnene hun har naar hun er gla i mei - aah! om jei kunne faa trykke henne tæt tæt op til mei . . . - og ned stiger jei i prammen og ror langsomt ut- over i sommernatten - ganske langsomt . . . jei skal jo ingen steder hen . . . hva skal jei hjemme! der er jo ingen som venter paa mei, og jei kan jo ikke sove . . . luften er saa ren og mill og klar, me bleke stjerner deroppe - aah, ingenting kan jei, andet enn vente paa henne . . . vente vente vente til hun kommer . . . SIDE: 138 Dagen efter (Sønda 22de Juli 88). Klokken er fire om eftermiddan. Mitt utpaa fjoren sit- ter jei i min pram i stekende solskin og stirrer inover mot det lille gule badehuse langt derinne, volsomt beklemt om hjerte -: gud hvordan vil hun se ut naar jei naa faar se henne idag . . . Længe sitter jei der og stirrer, længe, længe - og tør ikke ro derinn og se aa faa fat paa henne: hun har jo ikke bett mei om aa komme til sei, men sagt at hun vil komme til mei . . . og ikke sat noen tid - saa faar jei vente! . . . herregud - og syk og træt synker jei ned i bunnen a prammen og blir liggende der, støttet me den ene armen paa toften, og stirre og stirre - gud, gud, gud, hvordan vil hun se ut naar jei naa faar se henne igjen? . . . Pludseli flimrer noe hvitt frem deroppe ve husene og flagrer nedover langs kanten a skoven - der ble det borte! - gud, om det var henne? . . . Ja, saa dukker to dameskikkelser frem a skoven der- nede ve strannen, en mørk og en lys - det maa jo være Vera og Bekkasinen, for Majken er jo ikke herute naa . . . der stiger de i den hvite sjægten og lægger fra lann - gud! det er henne . . . og me volsomt bankende hjerte springer jei op og gri- per aarerne og ror inover mot dem me lange kraftie tâk. - De er endda ikke naad ut a bugten da jei svinger me prammen op langs siden a dem, saa nær ve, at mit aareblad tar borti Veras - og i samme øjeblik fylles mit bryst a vill jubel ve det glimt som skyter op i hen- nes øjne da de møter mine -: hun er, hun er gla i mei! - Nej godag, er Di her? sier hun muntert, me roli behersket stemme, men øjnene lyser i glæde imot mei - Bekkasinen kan ikke se det, hun sitter ve den agterste, Vera ve den forreste aaren. SIDE: 139 - Ja, svarer jei og behersker me volsom anstræn- gelse min stemme, for jubelen i mit bryst er like ve aa kvæle mei - jei har ligget her utpaa og ventet. - Naa var vi paa vejen ned til dere - men hvor kan Di finne paa aa komme hit bort?! sier hun me stræng og koll stemme - men øjnene lér inn i mine. - Jo, Di hadde sagt at Di ville komme - og saa tænkte jei jei kunne faa ro nedover ve siden a dere. - Du Bekkasinen! sier Vera, me et kjærli ærtende smil bort paa mei - ta naa ordntli i, saa ror vi fra denne brysomme mannen som ligger her og passer os op! vi kan da ro fra han vi som er to! - Ja det kan vi da vel! svarer Bekkasinen - og pludseli lægger de sei samtidi tilbake paa aarerne begge to, og den hvite sjægten løper fra mei bortover i sol- skinne. - Nej det klarer dere ikke! roper jei léende efter dem, og lægger mei tilbake paa aarerne jei ossaa - og me foss for bouen løper prammen op langs siden a dem igjen, og forbi. - Nej, det klarte vi nok ikke, sier Vera forpustet og holler op aa ro - hun forsøker aa se ærgerli ut, men de léende øjnene forraader henne. - Men hvor er det vi ror hen? sier hun saa og ser sei om - vi skal da ikke tværsover fjoren! - strik me aaren din Bekkasinen! - og Bekkasinen striker, og Vera venner sjægten inn mot lann igjen. - Vi skal inom et æren i Hvitsten først, sier Vera saa til mei - og der vil vi ikke ha Dem me! - Et stykke kan jei vel faa følle? spør jei bønli. - Aaja, inn til odden foran Hvitstens-bugten, men ikke længer, svarer hun naadi. Langsomt ror vi inover ve siden a hverandre - hjerte banker i vill glæde i mit bryst: hvert øjeblik ser hun nemli paa mei, og hvergang har hun de øjnene som hun er gla i mei me - og hvergang skyter det kjærlihets- fulle glimte op i dem naar de møter mine . . . - Naa faar Di ro væk me Dem! sier hun paatat morsk da vi er ve odden - naa vil vi ikke ha Dem her mere. - Men jei faar vel lov aa vente paa dere? spør jei og SIDE: 140 svinger prammen tværs for bugten, saa den hvite sjægten løper fra mei. - Aaja, det faar Di vel endeli faa lov til! svarer hun me et skøjeragti smil. Me bankende hjerte sitter jei der og stirrer efter henne saalænge jei ennu kan se hennes ansikt - saa ror jei langsomt utpaa. Og da jei har set dem stige ilann paa bryggen derinne og forsvinne op mellem husene, lægger jei langsomt aarerne inn og synker stille ned i bunnen a prammen me hænderne for ansikte - og blir liggende der og graater af glæde -: hun er, hun er gla i mei! . . . Men længe blir de borte, og jei sitter igjen der paa toften, beklemt om hjerte, og stirrer inover efter dem - hva i alverden kan de ha aa bestille paa saa længe derinne i den væmmelie byn! . . . Endeli ser jei dem komme, glæden stormer igjen op i mei - og jei griper aarerne og ror fort inn til den søndre odden a Hvitstensbugten og lægger mei paa lur bâk den. - Nej er Di naa her igjen?! sier Vera smilende da den hvite sjægten skyter frem om odden og forbi mei - og igjen skyter det kjærlihetsfulle glimte op i hennes øjne da de møter mine. - Ja, naa er jei her igjen! svarer jei léende, og ror op paa siden a dem. Hun sitter der litt og ser paa mei me et dejli smil; saa sier hun muntert: - Du Bekkasinen? naa gidder ikke vi ro mer! . . . . naa lar vi denne mannen her ta os paa slæp - vi faar da ialfall gi ham noe aa bestille, siden han absolut vil være der hvor vi er! . . . og op springer hun fra toften og rækker fanglinen deres over til mei - og senner mei idetsamme et blik som faar mit hjerte til aa bæve. Glae og muntre sitter de saa der agter og snakker og lér i solskinne mens jei slæper dem afsted sydover langs lanne me glæden flommende i mit bryst -: hun har hele tiden de øjnene som hun er gla i mei me, og hvergang de møter mine skyter igjen det dejlie glimte op i dem, og jei ser det, og ser det, og ser det igjen, at gud i himlen - hun ER gla i mei! . . . Men da vi svinger om odden borte ve Emmestad op- SIDE: 141 dager vi pludseli to lysklædde dameskikkelser som spase- rer roli op bakken derinne, opover mot Jensines hus. - Hvem i alverden kan det være? sier Vera nervøst - slip os strax! fort! - og i en fart faar jei kastet los fanglinen deres, mens hun og Bekkasinen griper aarerne. - Di faar bli liggende herute til de kvindemennes- kene derinne er gaat sin vej igjen, sier Vera til mei - vi skal rope ut til Dem naar De kan komme! - og afsted glier den hvite sjægten inover den solblanke bugt me Veras léende øjne, mens jei sitter alene igjen og stir- rer i længsel efter dem . . . herregud naa var alt saa dejli - hvorfor skal der altid komme noe ivejen! . . . De er for længe siden kommen op til huse, og jei har ikke set noe mere til de lysklædde damerne - men ingen viser sei og roper til mei at jei kan komme. Saa endeli holler jei det ikke mere ut, og ror derinn allikevel. Da jei kommer op i haven, finner jei Vera og Bekkasinen sit- tende roli paa bænken unner moreltræerne og snakke me Gaarder. - Saa længe Di ble da! sier Vera me et skurkagti smil - vi trodde Di var rejst Deres vei igjen vi! og ikke ville være sammen mere me os . . . - Di er en stor skurk! sier jei léende. - Ja det er jei! - og hun lér me de friske rovdyr- tænder. - Men hva var det dere gjore saa længe inni Hvit- sten? spør jei saa og sætter mei. - Ikke si det! ikke si det! roper Vera til de andre - og jei blir sittende der noksaa fatti. Men saa springer hun op og griper mei muntert i armen: - Føll me mei inn skal jei vise Dem hva det var allikevel! sier hun og springer rask i forvejen bort til huse. Da jei kommer springende inn i forstuen like efter henne peker hun paa to smaa spann som staar der, ét me jorbær og ét me fløte -: "Jei vil lave jordbær-is til os!" sier hun fort og lissom for aa si noe. Men idetsamme mø- tes vore øjne, og alting inni mei skjælver saa jei er like ve aa segne om -: Saa kjærlihetsfuldt har hennes øjne ennu aldri set inn i mine - og en varm strøm risler mei ned over hode og skuldrene, benene blir som borte under mei, og svimmel SIDE: 142 og sansesløs bare rækker jei haannen ut imot henne, og hvisker det næsten som i angest: - Vera du er gla i mei . . . - Det er nemlig det jei er, sier hun sagte, næsten tonløst, og de vidunderli kjærlihetsfulle øjnene hviler inni mine me et uttryk at stolt ømhet som vil hun lægge til: "Og dei ejer jei me legeme og sjæl, det ser jei da!" - og pludseli slaar hun armene om mei og trykker mei volsomt inntil sei - og mei er det, mens jei svimler bort ve hennes bryst, som svimler jei søtt inn i henne . . . - - - Det har vært en vidunderli aften. Glae og muntre og lystie har vi vært allesammen, og Vera den lystigste af os alle. Og hele tiden har hun hat de øjnene som hun er gla i mei me, og hvergang de har møtt mine har det fyldt mei me ny, bestandi ny, overstrømmende jubel. Saa er klokken blit elve og hun vil hjem - det er nemli ikke sikkert at ikke "faderen" kommer ut me baa- ten klokken toll inatt, og for om han skulle komme, vil hun ialfall være hjemme. Det blir bestemt at vi skal gaa lannevejen hjemover allesammen - og saa bryter vi op. - Bekkasinen og Gaarder! sier Vera da vi kommer ut a haven - gaa dere litt i forvejen, vi kommer strax ef- ter! - og hun blir staaende der ve siden a mei og se efter dem til de forsvinner i hallmørke deroppe, omkring den stejle bjergknausen ovenfor ledde. Saa griper hun mei fort i armen og det vidunderli kjærlihetsfulle glimte sky- ter igjen op i hennes øjne mens hun borer dem dypt i mine: - Du! vent paa mei et lite øjeblik! hvisker hun me et lite intimt smil - og springer saa rask fra mei og bort om det andre hjørne af huse . . . Alting er pludseli stanset inni mei ve dette lille in- time smile: hjerte, aannedræt, alt! - og jei staar like paa sprang til aa styrte efter henne for aa kaste mei ned og omfavne hennes knæer og hviske det op til henne, at jei maa, aah jei maa faa drikke a hennes dejlie legeme . . . Like paa sprange staar jei der - men saa kommer jei ikke a flekken. Jei kan ikke løfte en fot, ikke et lem kan jei røre - fulstændi paralyseret staar jei der mens SIDE: 143 marven i mine bén smelter a vellyst ve tanken . . . Men pludseli bæver det igjennem mei med rædsel: "Det hadde dræpt hennes kjærlihet me et eneste slag!" - aa gusjelov! at jei ikke kom til aa gjøre det! - og skjælvende blir jei staaende der og vét vét vét, bæ- vende i hver fiber, at naa rinner det, rinner det ut a hennes vidunderlie legeme, uten at jei er der og kan drikke det i mei . . . Aah! aldri kommer jei til aa faa lov til det! aldri kommer jei til aa tore be henne om det! . . . Saa pludseli svinger hun fort frem om hjørne igjen, øjnene borer sei dypt i mine me det kjærlihetsfulle glimte, mens hun kommer løpende imot mei; uten aa stanse bare hvisker hun: "kom saa" og griper i forbifar- ten min haan - og i villt løp bærer det afsted nedover bakken mot søen. Og igjen er det bare jubel som fyller mit bryst: hun er, hun er gla i mei! . . . Først helt ute paa ennen af den lange tynne træbryg- gen dernede braastanser vi - og alting bæver inni mei ve det blik hvorme hun venner sei mot mei. - Og plud- seli slaar hun igjen armene om mei og trykker mei vol- somt inntil sei, uten aa si et or . . . Men saa tar hun begge mine hænder, sænker igjen de store kjærlihets-glimtende øjnene dypt i mine, og hvisker det me sit ansikt tæt op mot mit: - Du! - kommer ikke faderen, skal du faa være hos mei inatt! og halt bevisstløs synker jei uten aa svare inn til hen- nes bryst . . . Stille ror vi saa ut bugten og bortover langs lanne i den hallmørke sommernat - hun sitter der foran mei og skyver paa aarerne, de store kjærlihetsfulle øjne i mine. Og jei finner ingenting aa si henne, mit hjerte er saa bæ- vende fullt - jei har bare trang til aa synke stille inn til hennes bryst; dér syns jei jei kunne dø a taknemmeli- het . . . Da vi næsten er naad bort til Hvitstens-bugten aarker jei ikke mer, jei vipper aarerne inn og glier ned paaknæ foran henne me armene om hennes liv og hvisker det fortapt inn ve hennes bryst: - Aa Vera, hvor du gjør mei lykkeli . . . SIDE: 144 Og hun tar mit hode inntil sei og klapper mei nedover haare og kinne - og venner saa mit ansikt op mot sit og sier stille: - Skjønner du idag, at jei er gla i dei? - Slik har jei aldri skjønt det før! hvisker jei sagte - aa Vera, hvor du gjør mei ufatteli lykkeli . . . Men som hun sitter der og holler mei bløtt inntil sei, sier hun pludseli nervøst: "Rejs dei op! der kommer noen!" - og i en fart sitter jei paa toften igjen og har aarerne ute. Litt foran os, men længer ute fra lann enn vi, kom- mer en baat imot os i hallmørke - en tyk bre mann sitter agterut. Vi kan se at han har ansikte vent hit- over, og at han altsaa stirrer paa os som vi paa ham, men det er umuli aa se hvordan han ser ut. - Huf! sier Vera da han er forbi - jei trodde et øje- blik det var faderen! - saa ræd jei ble! . . . Men faderen er højere i sæte. - Gud vét forresten hva det kan være for et menneske, og hvor han skal hen! der er jo ikke andre steder aa rejse til her paa lange vejer enn til Emme- stad . . . - Ja, gud vet! . . . - Men i ethvert fall - sier hun saa - det maa jo være en som er kommen me baaten! baaten har altsaa alt vært i Hvitsteen - du! la os komme fort hjem! - Saa fort som jei kan! sier jei sagte og lægger mei tilbake paa aarerne, og ror alt hva jei aarker - herre gud bare naa ikke den faderen er kommen! . . . - - "Er faderen kommen eller ikke?" - i volsom spænning gaar jei der ve siden a henne op gjennem sko- ven, og ser og ser og ser paa henne - og fatter ikke den tanke: at kansje skal jei faa ligge i hele nat legeme til legeme me henne . . . aa gud! like inne ve henne sell! . . . Bak gavlsiden a det hvite huse stanser vi og kikker forsikti frem om hjørne -: I den aapne havestu-døren deroppe, mitt i den gule firkant af lampelys ser vi Bekka- sinen staa, stille og alene, og stirre ut over fjoren i som- mernatten . . . - Var papa me baaten Bekkasinen? roper Vera der op. SIDE: 145 Bekkasinen skvetter først forskrækket til, men roper saa tilbake: - Nejda, det var han ikke! Uvilkaarli griper vi hverandre i haannen, Vera og jei, og ser hverandre et øjeblik dypt inn i øjnene, og mit hjerte banker saa volsomt at benene svigter unner mei: gud! jei skal altsaa være hos henne . . .? Stille gaar vi saa derop og inn i den oplyste stuen. Gaarder er netop gaat, fortæller Bekkasinen os - han sat her en stunn og ventet, men trodde saa ikke jei kom og gad ikke vente længer - gusjelov! tænker jei ve mei sell. Saa sætter Bekkasinen sei til pianoe og spiller noe. Jei har sat mei i sofan, og likeoverfor mei sitter Vera og ser paa mei me de store kjærlihetsfulle øjnene - og jei kan bare stirre fortapt inn i dem: jei fatter ikke den tanke, at jei skal være hos henne inatt . . . - Det er sant, sier hun om litt -: naa skal Di faa se det breve fra fru Skram som jei har snakket om! og hun rejser sei og jei føller henne bævende inn gjennem det lille blaamalte skjæbnesvangre sovekammer, inn paa hennes eget værelse - ossaa et saant lite blaamalt kam- mer - og dér inne venner hun sei pludseli om og slaar armene omkring mei. Bævende trykker jei henne inntil mei og lægger saa hode ned paa hennes skulder og hvisker det sagte, som i angest: - Aa Vera jei er saa lykkeli . . . Saa tænner hun lys og trækker ut den øverste kom- mode-skuffen -: "Her er det!" sier hun og rækker mei breve og jei læser. Det er en panegyrik over det Vera har skrevet - Bjørck har læst det op for fru Skram nede i Kjøbenhavn - en panegyrik skrevet i en slavisk beundrende tone som jei ikke liker; og breve enner me at hun vil sætte sei ve Veras føtter og lære af henne. - Naa? sier Vera me et unséeli smil da jei har læst det. - Nej, det breve liker jei ikke. Det som Di har, og fru Skram ikke, det er for det første stemming, som altsaa ikke lar sei lære; og for det andet en improvisa- torisk evne til aa gi det Di føler et umiddelbart naturli SIDE: 146 uttrykk - og det lar sei heller ikke lære. Det ville altsaa ikke nytte fru Skram om hun aldri saameget sat sei ve Deres føtter! - det er altsaa noe sludder. Ossaa liker jei ikke tonen i breve . . . Men pludseli stanser jei og angrer det jei har sagt: noe misfornøjet er glidd inn i Veras ansikt - kansje har hun vært gla i det breve, og naa har jei ødelagt det for henne - og jei griper bedrøvet hennes haann og sier: - Vera! Tror Di ikke at jei syns det er lissaa gott som hun, det Di har skrevet?! - aa gud, jei syns jo ikke der er andre som kan skrive jei, enn Dem! Vi andre, om vi føler noe, saa maa vi arbejde for aa finne et uttrykk for det, og der blir altid noe af arbeide hængende igjen - mens det Di skriver kommer strømmende fullfærdi like ut a Dem, akkurat saan som Di har følt det. Men det kan jo ikke nytte os andre aa ville sætte os ve Deres føtter for aa lære - vi kan jo saa allikevel ikke lære aa bli Dem, ikke sant? - Jo, det er naturlivis rikti, sier hun - en skuffelse ligger imidlertid ennu igjen i hennes ansikt, og jei staar der noksaa ulykkeli. Men pludseli blir ansikte hennes et fullstændi nyt - og hun peker me et gla smil ned i den aapne kommode-skuffen: "Der ligger alle brevene De- res!" sier hun. - Og mei er det som stiger der en duft af hele stemmingen fra Paris op imot mei fra kommode- skuffen, da jei pludseli faar se de gamle tætskrevne bre- vene mine dernede i den. Men da jei har tat dem op og kikket paa dem her og der, ryster jei stille paa hode og sier me et trist smil: - Hvor det er matt, det jei har skrevet, mot det jei følte dengangen! - meget mattere enn jei hadde trodd! . . . - Aanej det syns jei ikke du! svarer hun. Og pludseli lægger hun begge sine hænder paa mine skuldre og ser mei inn i ansikte me et ømt gla smil: - Du var da gla i mei dengangen, sier hun bløtt - og jei kunne da mærke det paa de brevene . . . - Gud, ja! sier jei og trykker henne inntil mei - noe maatte du vel kunne mærke; for sasn som jei har følt og føler for dei, saan føler man jo ikke mere enn éngang i sit liv . . . SIDE: 147 Jei staar der litt og holler henne tæt inntil mei - saa sier hun sagte og bløtt: - Du! naa maa vi gaa inn til Bekkasinen igjen? - og hun slukker lyse og gaar foran . . . I døren inn til havestuen stanser hun pludseli me løf- tet haann, forat jei skal være stille, og da jei forsikti har listet mei borttil henne og kikker inn i den oplyste have- stuen, ser jei Bekkasinen sitte alene derinne i sin lyse- blaa dragt, lænet tilbake i den sorte lænestolen og sove. Hode er sunket træt ned paa bryste, øjnene er lukkete - og om munnen hviler et saa usigeli forgræmmet ut- tryk at jei faar taarer i øjnene. "Stakkars Bekkasinen som ikke kan faa noen til aa være gla i sei!" husker jei Vera sa sist jei var her. - Akja, stakkars Bekkasinen! sier jei uvilkaarli for mei sell og ser bort paa Vera - og Vera ryster stille paa hode me et smerteli-medlidende smil . . . Men pludseli skyter igjen det kjærlihetsfulle glimte op i hennes øjne og faar mit hjerte til aa bæve - og min egen lykke slaar igjen sammen over mit hode, og Bekka- sinen er tusen mile borte . . . Saa trær vi inn i stuen, og Bekkasinen skvætter i vejre og sætter sei atter bort til pianoe og spiller noe. Og igjen sitter jei der likeoverfor Vera og ser paa henne, og kan bare stirre fortapt inn i disse elskede øjne som er gla i mei - og fatter det ikke, at jei skal være hos henne inatt . . . Pludseli sier Vera me et ømt smil: - Naa vil vi spille Dem! - og hun rejser sei og gaar bort til pianoe og stiller sei op ved siden a Bekka- sinen og faar henne til aa akkompagnere sei - og syn- ger saa me sin lyse rene klangfriske stemme, mens de store kjærlihetsfulle øjne hviler i mine me et uttryk af øm sorg -: Til henne sto mine tanker, hver en sommerlys nat. Men vejen den gik til elven gjennem det duggede orekrat. SIDE: 148 Hej! kjenner du gru og sange? kan du kogle den dejlies sinn, saa i store kirker og sale hun mener aa følle dei inn? Jei maned den vaate af dype, han spilled mei bént fra gud - Men da jei var bleven hans mester, var hun min broders brud. Jei sitter der og stirrer inn i hennes øjne mens hun synger, og mit hjerte blir saa dødsens tongt: hele mit fortvilede liv drager mei me gru forbi - og naa staar jei ve slutten a det, syns jei . . . min skjæbne er afgjort, hun kan aldri bli min . . . og vidunderli dæmpet og bløtt synger hun efter en kort stans det siste vers -: I store kirker og sale, mei sell jei spillede inn - Men nøkkens gru og sange veg aldri fra mit sinn. - saa bryter taarerne frem i mine øjne og jei lar hode synke ned paa armene og gjemmer mit ansikt. Om litt hører jei at hun kommer bort til mei - og jei løfter igjen ansikte og ser paa henne gjennem taarer. - Det var Dem? sier hun stille og ser paa mei me et ømt smil idet hun sætter sei - det var Dem? ikke sant? - Jo! det var mei! svarer jei sagte og tongt, og føler det som at for mei er hun tapt for bestandi . . . . - Men gusjelov, sier jei om litt - at Di ialfall ikke spiller mei saan som før! - Hvordan spillet jei Dem før? spør hun me et smil. - Husker Di ikke det? - Nej? - Jei ossaa har glemt naa hvordan det var, sier jei sagte - jei bare husker at vi sat inni stuen nede på Filtvedt engang, Waldemar og Di og jei - Di sat ve pianoe og hadde spillet Waldemar og en hel del andre, SIDE: 149 saa vente Di Dem pludseli mot mei -: Naa vil jei spille Dem! saa Di - og saa spillet Di en stomp af en tom braakene tramlala-melodi. "Det er Dem!" sa Di og vente Dem smilende om mot mei. Og jei kunne jo ikke svare noe, jei sat bare der saa ulykkeli over at De hadde op fat- tet mei saan! . . . - Men naa opfatter jei Dem ikke saan mere! sier hun ømt. - Nej gusjelov! svarer jei gla og ser henne inn i de store kjærlihetsfulle øjnene - og igjen husker jei at jei skal jo være hos henne inatt! - og fatter det igjen ikke . . . Om litt rejser Bekkasinen sei borte ve pianoe og sier at hun vil lægge sei - og Vera og jei sier gonatt og gaar. Ut gjennem den hvite grinnen gaar vi, og nedover bak- ken mot søen i den hallmørke sommernatt. Taus og stille stirrer hun ut over fjoren, og taus og stille gaar jei der og stirrer paa henne, den dejlie - men hjerte banker vol- somt i mit bryst: jei skal være hos henne! . . . Men pludseli staar den tydeli for mei i al sin forfær- delihet, den eneste nat jei har vært orntli hos henne - den natten før han kom tilbake fra Kjøbenhavn. Og hele min glæde slaar over i en rædsom angest for hvor- dan det vil gaa . . . Og pludseli tror jei ikke mere at hun er gla i mei - hvorfor gaar hun der saan og ser ikke mere paa mei?! . . . hvorfor snakker hun ikke til mei mere?! - gud, gud, fordi hun tænker paa det sam- me som jei: hvordan vil det gaa?! . . . Rædd saa jei skjælver over hele mit legeme trær jei efter henne inn i Karolinestuens forreste værelse, et lite smalt rum me et vindu i den bortre ennen, oprindeli bare en gang, men som de har gjort om til et værelse ve aa sætte en sæng og et par stoler derut. - Der stan- ser hun og sier nervøst: - Vi tør ikke lægge os i den sengen som de har gjort istann til faderen - vi faar bli liggende her ute. Jei har trang til spørre hvorfor, men tør ikke, og sier bare sagte: - Faar jei lov a tænne lampen? - Nej! sier hun nervøst - la os lægge os me det samme! - og hun begynner fort aa klæ a sei. SIDE: 150 Skjælvende over hele mit legeme staar jei der og ser paa henne, men kan ingenting se - det er for mørkt - og tør ikke be henne om at jei maa faa klæ a henne . . . og tør ikke røre henne - ingenting tør jei, før gud! hun er jo ikke gla i mei mere . . . hun angrer dette naa, men vil bare ikke ta sit løfte tilbake i siste øjeblik, fordi hun syns synn paa mei . . . - saa putter hun sei fort i seng. Skjælvende sætter jei mei paa sengekanten og klær a mei. Det er en smal ussel feltseng som desuten gaar dyp ned i mitten; der er knapt plass nok for henne alene nedi den, langt mindre for mei me! - tænk at hun vil gi sit herlie legeme hen i en saan seng - herregud! Men hun er jo ikke gla i mei mer . . . gud hvordan vil dette gaa! . . . . . Hun har lagt sei me ansikte inn mot væggen, og da jei skjælvende lægger mei optil henne venner hun sei ikke mot mei og tar mei i sine arme, hun bare aker sei inover mot væggen saalangt hun kan, saavitt at jei faar klemt mei ned mellem sengestokken og hennes ryg - og slik blir hun liggende . . . - Vera! hvisker jei bævende af angest og lægger ar- men frem over hennes skulder - er du gla i mei? - Ja, svarer hun sagte, uten aa venne sei om. Jei hører jo at det er ikke sant, og blir liggende der i øm fortvilelse og klappe henne nedover det elskede legeme . . . Pludseli føler jei me et vellystgys at jei kan ligge hos henne, men ossaa at det vil være forbi me det samme. Vellysten bæver alt op i mei bare ve tanken, jei tør ikke røre mei for at det ikke skal bli forbi ennu innen jei kommer til, og forsøker derfor aa gjøre det saan som jei ligger - angest forat hun kansje ikke vil det. Men hun lar det roli ske - og svimmel føler jei at jei virkeli glier inn i henne . . . Men i samme nu er ogsaa vellysten over mei, jei kan bare klamre mei fortvilet inntil henne mens det gaar - og gjemmer saa, graatefærdi af skam og fortvilelse, an- sikte inn mot hennes ryg . . . Roli blir hun liggende der, uten aa si et or. Fjernere syns jei aldri jei har vært fra henne . . . aah, aldri, aldri SIDE: 151 vil jei kunne række henne! - Og en hét fortærende længsel raser op i mei efter henne den dejlie som jei holler her i mine arme - aah! henne! henne! henne! ah! - og jei klamrer mei inntil henne og kysser henne som rasende nedover nakken og halsen og ryggen - og vét saa ikke mere hva jei gjør . . . - før hun pludseli griper om hode mit me begge sine hænder og holler det energisk ut fra sei dernede, mens hun hvisker det nervøst: - Nej! nej! . . . det faar du ikke lov til - er du gal? jei har jo ikke faat vasket mei engang! - Og da jei bare stirrer forvillet op paa henne føjer hun til -: Og jei kan ikke faa vasket mei heller, for her er ikke noe vann - de har ikke sat noe herned siden faderen ikke kom . . . Saa! læg dei naa op her ve siden a mej, vil du? Stemmen er venli og bløt - gusjelov, hun er ialfall ikke vonn . . . aah men gud hva skal der bli a mei! - og da jei lagt mei op i hennes arm, hvisker jei det sykt inn ve hennes bryst: - Aa Vera, faar jei hente noe vann ophos Dem? - Nej, da maatte du gaa igjennem det værelse hvor Bekkasinen ligger - nej, det gaar ikke an. Fortvilet trykker jei mei saa inntil henne og hvisker angest: - Vera? er Di ennu noe gla i mei? - Ja, sier hun venli og klapper mei paa kinne - og hadde jei bare hat vann her skulle du faat lov aa gjort me mei alt hva du ville, men naa har jei altsaa ikke det . . . Saa! forsøk naa om du ikke kan komme til aa sove, vil du det? du? . . . Stemmen er næsten øm, jei føler mei saa forfærdeli taknemmeli og ligger der og holler henne tæt inntil mei og forsøker aa sove. Men længselen efter henne raser igjennem mei som en fortærende feber, og uten at jei vét det ligger jei igjen der og kysser henne nedover hen- nes elskede legeme - intil jei igjen kommer til mei sell ve at hun nervøst stanser mei, og igjen faar mei op ve siden a sei. Og gang paa gang hænder det samme - jei kan ikke for det, jei er aldeles gal og fra mei sell. Saa tilslut da hun igjen har maattet stanse mei, og jei SIDE: 152 igjen ligger deroppe ve siden a henne, ser hun paa mei me store trætte øjne og sier opgit: - Nej! ingen kunne jo holle ut aa være din kone! Skamfull og ulykkeli gjemmer jei mit ansikt ve hennes bryst -: Jei skal, jei skal ikke gjøre det mer! hvisker jei sagte, og blir saa liggende ganske stille og passe paa mei sell, mens jei bare holler omkring hennes kjære dejlie legeme og aanner inn duften a henne . . . . . Men pludseli mærker jei igjen at jei kan ligge hos henne - tanken farer me et gys igjennem mei, og et glimt af haap skyter atter op i mei mens jei bævende lægger mei over henne - gud om jei kunne naa til aa faa henne me! . . . Men det gaar ikke bedre enn forrie gang - og for- tvilet synker jei ned i hennes arm da det er forbi. Saa ser hun paa mei me de store trætte øjne og sier stille: - Du! jei vil møe heller ligge og snakke me dei jei! Alting sluknes inni mei, den siste rest af haap blir borte - det er jo min dom! - og i sløv forfærdelse blir jei liggende der og se paa henne -: Naa er altsaa min skjæbne afgjort . . . - - - Klokken er omkring sex, vi staar paa klædde begge to borte ve vindue og stirrer ut over fjo- ren som ennu ligger dø og stille dernede i skyggen, mens maarensolen skinner matt røgul hen over aasen paa den anden side. Alting dirrer inni mei som brustne strænge, jei staar der og vét at jei er fortapt - naar mon hun vil si mei det? . . . - Vera! sier jei endeli me bævrende læper og venner mei mot henne - er Di endda gla i mei? - Ja! svarer hun sagte og ser paa mei me store be- drøvete øjne. - Men vil Di endda kunne gi mei de otte nætterne til det forsøke? - Ja, svarer hun igjen (men øjnene blir sky og jei tror henne ikke) - idag kommer altsaa Waldemar herut for siste gang; imaaren rejser han tilbake til Kjøben- havn - og saa faar vi se . . . - Naar faar jei se Dem igjen? - Det kan jei ikke si dei - kansje rejser jei me Waldemar inn til byn og føller ham ombor . . . SIDE: 153 - Jaja, adjø! sier jei tongt og tar stille hennes haann og ser henne inn i det elskede dejlie ansikte - alting bæver inni: det kjennes som ser jei henne for siste gang. - Adjø! sier hun bedrøvet. Nervøst slaar jei armene om henne og trykker henne haart inntil mei, hvisker angest et siste adjø - og kly- ver saa fort ut a vindue og hopper ned paa marken. Noen øjeblikke blir hun staaende deroppe i vindue og se ned paa mei me inadvente tankefulle øjne - saa nik- ker hun stille og bedrøvet ennu et adjø ned til mei, og forsvinner inn i værelse. Me hele min rædsel skjælvende igjennem mei skynner jei mei ned til bryggen og stiger i prammen - jei vet at jei er fortapt . . . aldri faar jei de otte nætterne min skjæbne er alt afgjort, hun er ikke gla i mei mer - aah, men naar mon hun vil si mei det? - og nervøst fort ror jei afsted hjemover, som hadde jei noe der aa gjøre . . . Da jei trær inn i den blaamalte stuen finner jei den tom - ingen Gaarder paa flatsengen bâk døren! . . . hvor djævelen kan han ha gjort a sei? . . . Men saa finner jei paa bore en brevlap fra ham, hvori han fortæller mei at onkelen er kommet her for aa hente ham me sei hjem til Sverige - de er rejst me baaten klokken sex, og Jensine har faat sei betalt hva der skyl- les henne til dato . . . Stuen føles me ét saa uhyggeli tom. Jei blir staaende borte ve vindue og stirre ut over fjoren - det var altsaa Gaarders onkel, den tykke mannen som kom roende imot os inatt! - og naa har han hentet ham . . . og jei er alene . . . Pludseli føler jei me et gys at jei taaler ikke aa være alene - jei blir rædd! . . . rædd for mei sell, rædd for den tomme stuen, rædd jei vét ikke for hva; men rædd saa jei tør ikke være her men griper syk min hat og løper til døren. Men der besinner jei mei igjen -: hvor skulle jei flygte hen?! - Aaanej, ingen steder har jei aa gaa hen, ingen steder aa være - ingen er gla i mei! og tilintetgjort synker jei ned i gyngestolen og blir sit- tende der, fælen, og stirre ned i gulve: det er som noen SIDE: 154 vil falle over mei hvis jei vover aa se op - gud hvor er det rædselsfuldt aa være alene . . . aa Vera, frels mei! . . . Men pludseli springer jei op og ryster det a mei -: Hva satan! idag er det jo manda! imaaren rejser han jo! og saa kommer hun herned, og jei faar bli hos henne i otte nætter og dage - aah bare denne rædsomme vente- dagen var over! . . . hu! saa jei er alene. - og fort klær jei a mei og haaper aa kunne faa sove. Men vaaknere har jei aldri vært i mit liv. Og time efter time blir jei liggende der i den uhyggeli tomme stuen, fortvilet alene, og stirre gjennem vindue derborte ut i den blaa solfyldte luft - alt haap er dødd ut i mit bryst: jei ser henne aldri mere . . . ingenting mere har jei me live og verden derute aa bestille, alt er forbi og jei ligger her alene, forlatt a gud og mennesker - saa fatti kan et menneske være! . . . SIDE: 155 Dagen efter (Manda 23de Juli 88). Klokken er mellem toll og ét om formiddan - frem og tilbake farer jei syk og fortvilet mellem det hvite huse og det graa veskure og stirrer utover bugten mot pynten derute tilhøjre, skjønt jei vét jo at hun skal ikke komme. Vejre er graatt og stille, øde og tom ligger fjo- ren utover, øde og tomt og haapløst er alting, inni mei som utenom mei, og jei fatter ikke hvordan jei skal kunne holle det ut -: Jei vét at hun er ikke gla i mei mer - aah om hun bare ville si mei det og la mei dø! . . . Men hun kommer aldri til aa si mei det, jei kommer aldri til aa se henne mer jei vét det nok! jei vét det nok! . . . Uten henne kommer jei til aa bli gaaende her til jei ikke længer hol- ler det ut og maa dø hér alene me min rædsel . . . - Sludder! sier jei rasende til mei sell for syv og tyvende gang - imaaren rejser han, og saa kommer hun herned . . . og ingen vét hvordan det vil gaa - og ial- fall faar jei dø hos henne . . . Men nej! nej! det er ikke sant! alt er forbi, jei ser henne aldri mer, hun har alt afgjort min skjæbne, jei vét det, jei føler det - aah! at jei ikke er dø . . . Pludseli faller det mei inn at Kjøbenhavner-baaten gaar jo alt klokken 9 imaaren tili - altsaa rejser de inn til byn idag, kanske me 2.22 toge, hun og han - ah! da maa jei se henne! - og op styrter jei til ledde deroppe og klyver ut paa vejen og skynner mei op bakkerne gjennem skoven -: jei maa, jei maa se henne innen hun rejser! bare se henne gaa forbi paa vejen, jei forlanger ikke noe mer, men det kan jei ikke være foruten - aah! bare et glimt af henne! jei tørster saa rædsomt efter aa se henne! . . . Da jei efter en times marsch endeli er naad frem til SIDE: 156 Vestby kirke, kaster jei mei rystende af feber ned paa marken bâk kirkegaards-muren, og blir liggende der me hode tittende frem om mur-hjørne, og spejder og spejder bortover mot dit, hvor vejen gaar forbi - her maa hun passere, og da faar jei altsaa se henne - gud, bare hun naa kommer! . . . Længe, længe blir jei liggende der me tørsten efter aa se henne rasende som en vill feber igjennem mit blo - men hun kommer ikke. Jei graater og fortviler og vrier mine hænder, og bér til henne og tigger henne om aa komme og la mei faa se henne. Men hun kommer ikke - og jei graater og bér og fortviler paany . . . Saa pludseli hører jei toge pipe nede i dalen. Aande- løs blir jei liggende og lytte - dér piper det igjen! naa ruller altsaa toge inover til byen, og hun er ikke me; først om tre timer gaar næste tog - tre timer før jei faar se henne! gud sei forbarme! Og op springer jei og styrter i vill fortvilelse bort til vejen - stanser saa der, og vakler langsomt og skjæl- vende afsted inover mot Hvitsten . . . Bâk hver busk eller andet skjul som jei finner langs vejen, gjemmer jei mei og blir liggende og vente, for om hun skulle komme og jei kunne faa se henne gaa forbi; venter og venter til jei ikke mere holler det ut - og sniger mei saa videre til et nyt nærmere skjul, skjæl- vende af angest for at hun imens skal komme frem i den næste svingen og faa se mei -: hvor skal jei si jei kom- mer fra! eller at jei skal hen! - men hvergang graater jei allikevel af skuffelse over at hun ikke heller er kom- men og har opdaget mei . . . Tilslut er jei naad helt dit ned hvor hun bor - klok- ken maa minst være blet sex. Jei springer tværsover vejen og ned i skoven, og nærmer mei husene fra siden af, kravlende frem mellem noen store klippeblokker - intil jei pludseli hører stemmer og blir liggende og lytte. Det er to manfolke-stemmer, den ene er Bjørcks, den anden kan jei ikke faa noen rede paa - og saa kryper jei videre til jei pludseli, idet jei stikker hode frem om kanten af en klippeblok, faar se Bjørck og Ejnar Hassel staa mitt paa tune mellem husene og snakke sammen, me Gog og Nadja ve siden a sei. Vera ser jei ikke. SIDE: 157 En stunn ligger jei der og stirrer. Men saa er det for langt af! jei kan ikke høre hva de sier . . . og om hun skulle komme, vil jei ikke kunne se orntli hennes an- sikt - og efter et øjebliks betænkning kryper jei paa alle fire opover til "Hylekløften", og kommer gjennem den ned i den smale klipperevnen som munner ut ve den øvre ennen a tune, tæt oppe ve vejen. Idetsamme jei kikker frem om kanten af klipperevnen kommer Vera - akkurat som sist jei laa her - ut a det hvite huse der- nede, og skraar opover den grønne bakken, mot den rø havestu-bygningen derover - og uvilkaarli plystrer jei sagte det kjente signale. Vera hører det ikke og gaar roli videre; Bjørck derimot løfter forundret ansikte og spej- der opmærksomt opover mot dit hvor jei ligger - og kommer saa opover for aa se hvem det er. Men en dyp motbydelihet griper mei for denne mannen, jei føler at jei vil ikke kunne taale aa staa ansikt til ansikt me ham naa - fy for fan! - og rask kryper jei tilbake den vejen jei kom og blir liggende inni "Hylekløften" saa længe til jei er sikker paa at han maa ha opgit det. Men da jei igjen kryper frem, er den grønne bakken mellem skoven og husene tom - og alt det jei ligger der og stir- rer, viser der sei ingen mere . . . Syk og fortvilet kryper jei endeli tilbake inn i sko- ven. Der kaster jei mei ned og ruller mei omkring paa joren som en gal mann: jei ser henne aldri mer! . . . han rejser naturlivis ikke - aah hvorfor fik jei den natten førenn han var rejst! jei ser henne aldri mer! - og jei vrier mine hænder i hét taareløs fortvilelse . . . Men op maa jei igjen, op for aa se efter henne! - aah! om jei bare kunne faa se henne . . . I timevis blir jei kravlende omkring mellem de store klippeblokkene derinne i kanten a skoven og stirre mel- lem træstammerne inn paa det tomme tune - det er og blir tomt. Saa er det blet mørkt, og jei ser lampen bli tændt der- inne i havestuen, og de hænger noe for vindue. Lunt og gott sitter de naa derinne hos henne de andre, glae og sorgløse sitter de derinne og nyder det at hun er der - og her ligger jei! . . . lukket ute fra henne, lukket ute fra alt menneskeli selskap - lukket ute fra alt! . . . SIDE: 158 - og pludseli mens jei ligger der fortæret af feber og stirrer paa det store oplyste vindue dernede, føler jei det som jei blir gal - og op farer jei, klavrer mei fort afsted bort imellem de store klippeblokkene, og styrter saa op paa vejen og hjemover - jei vil hjem! jei vil hjem! - jei vet ikke hvorfor, men hjem, hjem! . . . Først da jei hét og forpustet kommer styrtende inn i den blaamalte stuen hvor jei lissom venter aa finne lise, og isteden finner den tom tom tom, staar pludseli igjen alt klart for mei - og jei stuper næsegrus ned paa flat- sengen og blir liggende der i volsom krampegraat . . . SIDE: 159 Dagen efter (Tirsda 24de Juli 88). Jei har igjen tilbragt en samme slags dag, luskende syk og fortvilet omkring paa vejen mellem Vestby og Hvitsten i haap om aa faa se henne gaa forbi - men hun er ikke kommen. Saa tilslut, utpaa eftermiddan, er jei sunket aldeles sammen og ligger der halldø bâk en stor sten inni skoven, strax paa nedsiden a vejen, tætve husene - og aarker ikke rejse mei mer; hver nerve og hver muskelfiber hele mit legeme over bævrer sløvt, det kjennes som at naa endeli er alle kræfter uttømte til siste rest, mit legeme gaar sin opløsning imøte - og jei bare ligger der me et sløvt ønske om at gid jei hadde kunnet faa set henne ennu engang innen det er forbi . . . Hvor længe jei har ligget der slik har jei ingen idé om, min bevissthet er omtrent strøket ut - da jei pludseli skvætter nervøst til ve aa høre fottrin tæt ve. Og da jei sykt løfter hode og ser frem om kanten a stenen jei lig- ger bâk, tar hele mit legeme til aa storskjælve -: det er Vera og Majken som er kommet op paa vejen og gaar fort inover mot Hvitsten. Jei sanker alle mine kræfter sammen og faar plystret det kjente signale - og Vera stanser øjeblikkeli op. - Gaa i forvejen du! jei kommer strax efter! hører jei henne si til Majken - og rask springer hun saa ned i skoven og finner mei sittende bâk stenen. Me store snille bedrøvete øjne ser hun paa mei, da hun faar se mit for- styrrete ansikt - og sætter sei saa fort ned og tar mei kjærli inntil sei; og uten aa kunne si noe bare synker jei me hode inn til bryste hennes, og føler det som at en varm strøm rinner fra hennes legeme over i mit og faar alting inni mei til aa stilne af - aah, for en vidunderli fré og hvile! . . . Saa sier hun stille mens hun klapper mei paa kinne: - Waldemar kom ikke til aa rejse idag, derfor har jei SIDE: 160 ikke kunnet komme ned til dei - han rejser først paa Freda . . . Og imaaren maa jei rejse me ham inn til byn, og kommer først herut igjen naar han er rejst . . . Jei hører hva hun sier og forstaar det, men jei tænker ikke noe ve det; det kommer mei lissom ikke ve - jei bare ligger der og hviler hos henne, og lytter til klangen a hennes stemme. Men pludseli dirrer en syk rædsel op i mei ve at hun sier: - Naa maa jei ned paa bryggen og høre efter noe som jei venter me baaten! Jei tør ikke spørre henne om ikke Majken besørger det, naar hun allikevel er dernede: jei bare ser sykt op paa henne og sier sagte og bønli: - Aa Vera, sit her et lite gran? jei har det saa ont . . . det har vært saa skrækkeli for mei i al denne tiden - aa sit her et lite gran? - Nej ikke naa kan jei du! svarer hun venli - men hvis du vil vente til jei kommer tilbake, skal jei komme herinn til dei igjen. - Tak! hvisker jei sagte - aah men bli ikke længe? - Nejda! saa fort jei bare kan er jei her igjen! sier hun og rejser sei - adjø saalænge! Underli ør og tom i hode sitter jei der og ser efter henne til hun er forsvunnet - saa synker jei stille om bâk stenen igjen og brister i graat; en stille velgjørende graat - aah saa det lindret og gjore gott bare aa faa se henne, og røre ve henne . . . Da jei har graatt ut, rejser jei mei stille op igjen og blir sittende der og vente - i øm bløt længsel efter henne. Men da en stunn er gaat og hun ikke kommer, dirrer rædselen op i mei paany. Og pludseli vet jei ikke hvorfor, men jei tror ikke mere at hun kommer - og alting løper runt for mei, mens en skrækkeli angest raser igjennem mit legeme . . . Men saa me ét staar hun igjen der foran mei og ser paa mei me de store snille øjnene, og sætter sei igjen ned og tar mei inntil sei - og igjen føler jei den varme strøm som rinner fra hennes legeme over i mit og faar alting inni mei til aa stilne af, saa jei synker hen i en bløt hvile. - og jei blir liggende der ve hennes bryst som et sykt SIDE: 161 barn, og fortæller henne hvor forfærdeli jei har hat det . . . og at naa er Gaarder rejst saa jei er alene derborte . . . . og at jei begriper ikke hvordan jei skal kunne holle ut . . . - Jei vet ikke bedre, sier hun tilslut, og klapper mei ømt paa kinne - enn at jei faar ta dei me inn til os! vil du det? - Ah tak! tak! hvisker jei sagte og klynger mei sykt inntil henne. - Men du maa vente til Katja faar lagt sei! sier hun saa - og naa maa jei inn og stelle istann til aftens. Men strax vi har faat Katja iseng kommer jei ut og henter dei inn - vil du det? - Ah tak! tak! hvisker jei igjen derinne ve hennes bryst. - Men saa skal du ikke bakefter spørre mei "hvorfor jeg har dradd dej derinn!" sier hun me et smil. - Nej, svarer jei léende og klynger mei inntil henne - nej det skal jei ikke. - Ja for du husker sist! sier hun og lér - og jei lér me mitt i min fortvilelse; lér over den skurkagtie sam- menligning mellem den gangen og naa, lér ve at hun er saa dejli, og at jei skal faa sitte derinne hvor hun er - aa gud! . . . Men da hun saa er gaat fra mei og jei sitter alene igjen og stirrer efter henne, snører mit hjerte sei pludseli volsomt sammen -: situationen i hele dens uendelie fat- tidom staar me ét klart for mei: Naa skal jei altsaa faa sitte en liten stunn derinne hvor hun er, ikke alene hos henne engang, men sammen me disse andre fremmede menneskene - og saa lukker hun mei igjen ut i mørke, ut til min fortvilelse, og der skal jei bli gaaende i mange dage uten henne - og ser henne sansynlivis aldri mere. For saa, en a dagene, kom- mer de naturlivis og skal hente mei i fængsel, og jei kan jo ikke la mei sætte derinn - og saa maa jei pludseli dø uten henne, alene me min fortvilelse . . . dø fra henne uten engang aa faa se henne igjen . . . dø fra henne for al evihet - aldri se det ufatteli kjære ansikte hennes mer - me begge hænderne for bryste synker jei ned paa SIDE: 162 joren og ruller mei om paa ryggen, og blir liggende der og stirre i raaløs fortvilelse op mot himlen -: - Aldri se hennes ansikt mere?! - mit hjerte rum- mer ikke tanken i hele dens rædsel, den lægger sei bare som en forfærdeli vægt paa mit bryst og vil kvæle mei - jei vil skrike men kan ikke - og blir saa liggende der halt vanvitti af rædsel og kjæmpe me min fortvilelse som me en mare . . . Saa me ét brister der noe inni mei, mit legeme syn- ker dirrende sammen, det føles igjen som det gaar sin opløsning imøte - og igjen ligger jei der og tror jei skal dø, og ønsker bare sløvt at jei maa faa se henne innen det er forbi . . . Men pludseli ser jei hennes skikkelse staa der foran mei i hallmørke - der gaar som et elektrisk støt gjen- nem hjerte, alting flammer igjen op i mei - og i samme nu er jei paa benene og kaster mei i vill glæde inntil henne og trykker henne bævende til mit bryst - aah, hvor er det vidunderli at hun er her! . . . - Saa! sier hun bløtt og klapper mei paa kinne - naa kan du faa komme inn! - og hun tar mei ve haan- nen og lejer mei afsted bortover, mens hun ser paa mei med glae snille øjne og smiler til mei me et lite smerteli- kjærli smil. Da vi trær inn i den oplyste havestuen, sitter Erik og Majken foran pejsen borti kroken, hvor de har gjort op en ill - og i sofan sitter Bjørck alene. De hilser kjøli alle tre, jei forstaar at jei ødelægger det hele for dem ve aa komme, og da Vera og jei har sat os ned ve det lille bore foran vindue og ingen sier noe, begynner jei ner- vøst aa fortælle om Gaarders afhentning og den tykke onkelens forundring over aa finne ham lissaa tyk og velklædt som han sell - han hadde ventet aa finne ham utsultet og afmagret som et skelett, hadde han be- trodd Jensine - og trodde ikke at han mere ejet skjorte paa kroppen . . . osv. osv. - Men emne er snart uttømt og stemmingen er og blir pinli. I sofan derborte sitter Bjørck krid hvit i ansikte, sansynlivis fordi Vera blir sittende borthos mei - og Erik og Majken der foran pejsen ser ossaa alt andet enn blie ut paa Vera for hun har tat mei herinn . . . SIDE: 163 Om litt rejser Erik og Majken sei og gaar ut; Bjørck sitter der endda litt me sit hvite ansikt, men saa gaar han ossaa, og vi blir alene. Men Vera er blet nervøs og ute a humør, de andres misfornøjelse ligger jo ossaa igjen i luften. Og længe har vi da heller ikke sittet der, før Bjørck viser seg i den aapne døren, hvit i ansikte som før, og sier me unaturli stemme: - Vera! faar jei lov aa tale me dei litt? - Hva var det han ville? spør jei da hun kommer inn igjen. - Aa det var bare noe sludder om at naar jei altsaa heller vil sitte og snakke me dei enn me ham saa kan jei altsaa ikke være gla i ham - huf! - Vera, sier jei sagte - vil Di heller at jei skal gaa? - Nej langtifra! sier hun nervøst - og vi blir sit- tende der triste og se paa hverandre og snakke om noe gud vet hva, intil vi kort efter igjen har Bjørck staaende borti døren me det hvite ansikte: - Vera! maa jei faa tale me dei litt? Me en utaalmodi bevægelse rejser hun sei og gaar ut til ham, og paa mit spørsmaal, da hun kommer tilbake, om hva det naa var, svarer hun: - Uf! bare det samme sluddere igjen! Men da han saa strax efter for tredje gang viser sei i døren me det hvite ansikte og spør om han maa faa tale me henne, rejser hun sei me sint vont ansikt - og da hun kommer inn igjen sier hun: - Saa! naa har jei da faat forklart ham at naar jei vil snakke me dei, saa kan det ikke nytte ham aa ville forhindre mei fra det - ossaa har jei sagt at naa fik han værsgo gaa ned og lægge sei, saa naa kan vi da sitte i fré. Men idetsamme kommer Majken inn og gaar fort igjennem stuen inn paa sit værelse, for strax efter aa komme tilbake bærende paa noen sengklær - og me dem paa fange sætter hun sei ned i den lille trappen som fra havestuen fører op til hennes værelse. Vera sitter der litt og ser paa henne, men sier saa, ærgerli: - Vil du ikke gaa og lægge dei naa Majken? - Jo, jei bare venter paa på dei! SIDE: 164 - Nej vét du hva! sier Vera rasende - at Walde- mar ikke kan være mei foruten, det faar jei altsaa finne mei i; men at du og Erik ikke skal kunne lægge dere uten mei, det gaar for vitt! - vil du naa bare gaa og lægge dei fort! Majken betænker sei litt, men rejser sei saa og gaar nølende og misfornøjet ut me sine sengklær - og Vera gaar bort og lukker døren efter henne. Men hun er nu kommen aldeles ut a humør, og da vi har sittet der litt sier hun trist: - Nej du, jei vil heller gaa og lægge mei - dette blir ikke noe hyggeli allikevel, ikke sant? Skjælvende rejser jei mei. Borte ve døren blir jei staaende litt og holle henne i haannen og se paa henne. - Stakkars dei! det ble ikke noe hyggeli for dei dette her, sier hun og klapper mei paa kinne. - Det var allikevel bedre for mei enn om jei ikke hadde faat se dei, sier jei sagte - aah, det blir rædsom- me dage disse, uten dei . . . og hvem vét om de ikke kommer snart og vil hente mei til fængsle . . . - Jamen du! det er ikke saa mange dagene: idag har vi Tirsda . . . saa er det altsaa Onsda og Thorsda - og Freda har du mei her igjen, og da er han rejst! - Vera! sier jei stille og ser sykt paa henne - vil du da gi mei de otte nætterne? Hun ser litt hen for sei, sier saa me de store sky øjne i mine: - Hva kan der egentli vinnes ve de otte nætterne? - Der kan vinnes det at ialfall mine nerver blir nor- male naar jei er hos dei - og kansje kunne saa tingene komme iorden igjen . . . - Jei trodde de var iorden jei! sier hun og ser for- undret paa mei, som skjønner hun ikke. - De har aldri vært mindre iorden enn de gangene jei har vært hos Dem, sier jei sagte - aldri har jei vært umuliere enn da! - Jasaa? . . . Jaja, sier hun nervøst - jei forstaar mei ikke paa dette her, men det faar vi altsaa snakke om naar jei kommer tilbake paa Freda - gonatt! - Gonatt! sier jei og trykker henne angest inntil mei SIDE: 165 - gonatt! gonatt! - aah, det blir en forfærdeli tid for mei naa . . . Rystende over hele mit legeme staar jei saa derutenfor og ser henne forsvinne nedover mot Karolinestuen, og da hun er væk vandrer jei alene hjemover i natten, syk saa jei knapt kan holle mei paa benene -: Alt er forbi . . . hun har alt afgjort min skjæbne, hun gifter sei me ham, men vil bare ikke si mei det endda før det blir nødvendi - for mei gives ingen frelse mere . . . SIDE: 166 Dagen efter (Onsda 25de Juli 88). Nok en skrækkeli dag har jei tilbragt paa samme maate, luskende syk og fortvilet om paa vejen mellem Vestby og Hvitsten i haap om aa faa se henne gaa forbi naar hun gik til stationen. Men hun er ikke kommet. Saa mot aften, da der ikke er flere tog aa rejse inn me og jei skjønner at hun ikke kommer, faller jei igjen aldeles sammen - og dødstræt slæper jei mei hjemover mot Emmestad. - Er hun ennu herute, eller er hun tat me hallto- baaten isteden for me toge? - jei aarker ikke tænke paa det, jei faar jo ikke se henne allikevel, la mei bare kom- me hjem - kansje kan jei naa faa sove, jei syns jei maa stupe om paa sengen og falle i søvn me en eneste gang, bare jei saa sant rækker frem. - og syk og elendi slæper jei mei afsted gjennem sko- ven. Da jei endeli i mørkningen kommer dillende ned a bakken til Jensines hus, opdager jei at det er stængt - altsaa ingen hjemme! - Jei finner nøjlen paa den sæd- vanlie plass over døren, lukker mei alene inn i det tomme huse og sætter mei i gyngestolen bortve vindue inni den tomme blaamalte stuen - og blir sittende og stirre ut- over fjoren mens mørke faller paa - aanej jei kan nok ikke sove - saa træt som jei er, jei kan bare vente . . . Alt er forbi - forbi paa denne trøstesløse maate! . . . hvorfor sier hun mei det ikke heller, og lar mei dø? . . . hvorfor lar hun mei lide mei igjennem disse rædsomme dage og nætter til ingen nytte . . . Aah! om jei endda kunne sove mens jei ventet: men jei kan jo ikke sove, før jei har hørt henne si det - aa Vera, si mei det og la mei faa dø! . . . Mørkere og mørkere blir det; derute suser blæsten, SIDE: 167 herinne er det saa tomt og stille - og dødstræt sitter jei der, holt vaaken a denne nagende dirrende pinefulle venten, og stirrer og stirrer utover fjoren, paa alle de hvite skumtoppene som kommer og svinner, kommer og svinner alle steder henover det mørke vann - aa Vera, si mei det og la mei faa dø! . . . Men pludseli slaar det ned i mei som et lyn: Først naar han er rejst, vil hun si mei det - og saa me det samme gi mei den ene dagen hun har loft mei! - Da først, naar hun er i fre for ham, kan hun gi mei den hélt og ufor- styrret saan som hun har tænkt sei den -: en dejli sol- skinsdag alene me henne ute i skoven . . . en dejli dag hvor hun vil øse ut over mei al den kjærlihet hun føler for mei . . . øse det ut over mei altsammen paa en eneste dag - og saa la mei søvne inn og dø der i hennes arme mitt mens hun er gla i mei . . . aa Vera! dejlie Vera! . . . Og jei ser henne for mei me de store kjærlie øjnene dypt sænket i mine, og hun nikker til mei me et stille smil som vil hun si: "ja det er det jei vil!" - og en umaadeli længsel svulmer op i mei efter henne som jei elsker, en umaadelig længsel efter aa kaste mei inn til hennes bryst og si henne hvor jei elsker henne, og hvor jei er taknemmeli. Og op springer jei og griper min hat og skynner mei ut a det tomme huse som jei laaser af efter mei, piler saa ned til bryggen og hopper i prammen, og ror afsted utover i mørke; mens hjerte banker me tonge slag efter henne - aah! la mei faa dø ve hennes bryst! . . . Sort og vill ligger fjoren utover i natten, me urolie ra- der af hvite skumkamme glimtende frem i mørke. Jei ror norover langs lanne. Det hule drøn af bølgelarmen derute ruller som en mægti under-tone inn i den øredøvende larm af bølgerne herinne, som rasende bryter sei mot kystens klipper. I vill flugt jager mørke sønderrevne skyer mot Nord; mot Nord suser vinnen afsted; og mot Nord ruller de tonge hvit-kammete bølger - de løfter prammen højt paa sin ryg og bærer den me tong magt afsted fremover mot henne! og højere og højre banker mit hjerte - aah! la mei faa dø ve hennes bryst! . . . Men da jei har gjort fast prammen og hopper ilann paa bryggen ve det lille gule badehuse derinne i bugten hvor SIDE: 168 hun bor, saa synker me ét hele mit mot -: jei vet jo ikke engang om hun er her! langt mindre om jei faar se henne - og skjælvende vandrer jei op gjennem sko- ven . . . Bâk gavlsiden a det hvite huse deroppe stanser jei og kikker frem om hjørne - jo! hun er her, der skinner lys ut af havestu vindue - og mit hjerte tar igjen til aa banke. Forsikti sniger jei mei videre opover langs kanten a skoven til jei staar likeoverfor det oplyste vindue. Jei kan ikke se derinn, de har hængt noe for vindue; men dér inne er hun! - og jei gaar noen skritt videre op- over og sætter mei i hængekøjen deroppe, som de har spænt ut mellem to træer i skovkanten, og blir sittende og stirre me bankende hjerte ned paa det store oplyste vindue -: . . . Dérinne er hun! . . . kansje sitter hun naa og tæn- ker paa mei, hvor forfærdeli jei har det . . . og paa den dejlie dagen hun vil gi mei naar han er rejst - aa Vera! dejlie Vera! . . . Pludseli hører jei noe og venner nervøst øjnene efter lyden - saa stanser mit hjerte: det er Vera som kommer ut a det hvite huse dernede og gaar langsomt, - som i tanker, opover mot havestuen! Jei forsøker aa plystre men kan ikke, alting inni mei staar bævende stille, læ- perne nægter aa gjøre tjeneste - og mens jei sitter der og kjæmper for aa faa plystret det kjente signale, forsvin- ner hun bâk hjørne derover, og jei hører havestu-døren bli lukket op og i. Men som jei saa sitter der og raser imot mei sell og graater a fortvilelse fordi jei ikke har faat stanset henne, opdager jei me ét at der er kommet lys i vindue oven- for, inni hennes soveværelse, og henne sell ser jei staa mitt paa gulve derinne - men kan ikke faa rede paa hva det er hun bestiller. Jei tænker paa aa springe der- over og banke sagte paa ruten men tør ikke, og mens jei sitter der me klappende hjerte og betænker mei, gaar hun pludseli fort hen til kommoden og slukker lyse - og igjen sitter jei der og raser imot mei sell: aah, hvor- for sprang jei ikke derover og banket paa ruten mens det ennu var tid! . . . Men saa hører jei igjen havestu-døren gaa - og øje- SIDE: 169 blikke efter kommer hun rask frem om hjørne dernede. Paa hennes gang ser jei at hun er gla; den er ennu vel- lystiere enn ellers: Lett og bløtt lægger hun vægten a hele sit legeme paa hvert bén hun sætter frem foran sei, mens hun gaar rask tværsover tune; skræver saa over det lave gjære og gjør et par skritt fremover mot skoven me en forsikti spejdende hodebevægelse, som vet hun ikke enten hun skal gaa opover eller nedover - de nøkne arme lyser i mørke. Saa rasler mine fottrin paa den tørre skovbunn litt højere oppe - og me armene strakt ut imot mei, og øjne og tænner skinnende i et vidunderli smil kommer hun mei fort imøte - saa dejli har jei aldri set henne! Og jei griper de elskede hænder og trykker dem uten aa kunne si noe - mit hjerte er saa bævende fuldt -, og haann i haann gaar vi stille inn i skoven . . . - Det var svært saa du var nær! sier hun om litt og ser paa mei. - Jamen det er saa mørkt . . . Det gjore vel ikke noe? spør jei rædd. - Nej naar ingen har set dei saa! Og vi stanser derinne i skoven, og jei slaar armene omkring henne, og hun sine om mei ossaa - og jei tryk- ker henne volsomt inntil mei. - Au! knappene dine gjør vont i bryste mit! hvisker hun ømt - og jei slipper henne forskrækket. Saa vil jei snakke me henne men kan ikke - hjerte stormbanker i mit bryst - og jei bare holler henne ut fra mei og ser paa henne. Men saa skjønner jei at hun har lyst til aa snakke og at hun blir trist fordi jei bare ser paa henne . . . ossaa er det kolt og hun fryser saa hun skjælver, hun har jo bare det tynne rø kjolelive, og nøkne armer - og saa ryster jei stille paa hode og sier bedrøvet: - Herregud, at jei bare kan gjøre dei trist - du som kom saa gla! - og istedenfor aa snakke gaar jei runt henne, og bâk henne, og ser paa hennes dejlie skikkelse, og stryker me haannen nedover den - og hun læner sei me ryggen op mot mit bryst, og jei kysser henne ømt paa haare og klapper henne paa kinne og sier det stille: SIDE: 170 - Jei kan ikke fatte det, at om noen dage til saa skal vi ikke se hverandre mere . . . Men saa venner hun sei om me et kast og sier, sikkert og fornøjet, mens hun ser mei inn i ansikte me sit ægte rovdyrsmil: - Og hvorfor skulle vi ikke se hverandre mer? - Nej, naa skal jo jei i fængsel, og du skal jo gifte dei me ham - og saa rejser du bort til et sted hvor jei ikke kan komme . . . - Aa langtifra! svarer hun rask - jei gifter mei ja! Men - vi gjør hva vi vil! - og øjne og tænner glinser ennu mere rovdyragti enn før. Men jei staar der trist - jei vet jo at det er ikke bestandi hun er rovdyr; jei vet jo at hun er omskifteli som skjæbnen - og at jei elsker henne til rædsel! . . . - Hu! naa maa jei inn igjen! sier hun saa - ellers fryser jei ihjel! . . . jei maatte bare se dei - gonatt! Og hun slaar armene omkring mei og trykker mei fast inntil sei -: kjære hvor jei er forfærdeli gla i dei! - men det kan jo ikke nytte aa ta dei me inn naar han er der . . . . - Naar rejser dere til byn? spør jei da vi gaar til- bake. - Jei rejser aldeles sikkert imaaren, som jei skrev til dei paa den lappen jei sente me Frithof. - Jei har ikke faat noen saan lap - der var ingen hjemme da jei var i Emmestad. - Men hvordan falt du da paa aa komme hit naa klokken hall elve som jei ba dei om paa den lappen? - Jei holt ikke ut derhjemme for længsel, og saa ville jei heller sitte i hængekøjen deroppe og se paa det vindue hvor jei visste du var innenfor. Hun slaar igjen armene om mei -: Hu! saa jei fry- ser, hvisker hun me klapprende tænner - gonatt! - og hun skræver fort over det lave gjære igjen, skyn- ner sei op til havestuen og forsvinner inn der. Stille og trist vandrer jei lannevejen hjemover alene - jei gidder ikke ro tilbake mot vinn og sjø slik som det blæser . . . . Dejli var hun i aften! sier jei skjælvende til mei sell - dejli som jei sjælden har set henne! og gla i mei er SIDE: 171 hun nok ossaa. Men ikke saan for alvor at hun gidder sætte sei inn i hvordan det maa gaa me mei - hun saa jo tilstrækkeli igaar a den mannen til ellers aa skjønne, at skal hun være gift me ham, saa kan hun ikke være saa meget hos mei at jei kan greje mei . . . . Akjaja - bare han var rejst saa der ialfall kunne bli en enne paa det og syk og træt og uhyggeli vaaken vandrer jei afsted gjennem skoven i natten, me vinnen susende i trætop- pene over mei . . . SIDE: 172 Dagen efter (Thorsda 26de Juli 88). Klokken er ni om maarenen. Vinnen er i løpe af natten stilnet af til en liten pén solskins bris, og fjoren ligger frisk lysti-blaa utover. Jei er gaat lannevejen bort til Bakkehus for aa hente prammen, og klyver skjælvende nedover mellem klipperne i skoven. Jei tænker ikke aa faa se henne; jei vet hun staar ikke saa tili op - alli- kevel banker mit hjerte med tonge slag, som i angest, ve aa vite henne saa nær. Næsten nede ve badehus-bryg- gen stanser jei og kan ikke la det være: jei smutter syk og nervøs inn mellem træerne igjen og bort i kanten a skoven nedenfor den hvite Karoline-stuen. Der blir jei staaende og stirre op mod Karoline-stuens vinduer . . . - Dérinne er hun . . . Ennu er hun vel ikke staat op; kansje ligger hun ennu og sover, ve siden a ham som hun altsaa har bestemt sei til aa gifte sei me - me mei gid- der hun ikke forsøke mer . . . Aanej, det kunne vel ikke gott gaa anderledes . . . Bare han var vel afsted til Kjøbenhavn saa jei kunne faa være alene me henne disse siste dagene jei har aa leve i - herre gud! . . . Pludseli dukker hun barhodet frem om det bortre hjørne a Karoline-stuen og blir staaende der lænet op mot huskanten og holle sei for bryste - som har hun ont og skal kaste op. Men det blir ikke til noe, og hun retter sei igjen op, og blir staaende og se ut over fjoren . . . Som naglet til pletten har jei staat der og stirret paa henne me klappende hjerte - naa plystrer jei; og da hun venner ansikte ser jei bønli paa henne og vinker. Men hun ryster sykt paa hode og bare vinker af, at jei skal gaa min vej. Ulykkeli blir jei staaende - jei kan ikke gaa syns jei, uten aa ha faat snakket me henne - og saa tilslut syns hun vel synn paa mei, for hun peker op paa ledde SIDE: 173 som litt højere oppe fører fra Karoline-stuens jore ut i skoven - som vil hun at jei skal møte henne der oppe. Jei maa gjøre en omvej i skoven for aa komme derop og springer alt det jei kan, for at hun ikke skal behøve aa vente; men da jei rækker frem, er hun der ikke. Raavill staar jei der litt og stirrer, gripes saa me ét af en forfærdeli angest - alting løper runt for mei - og uten aa vite hvorfor styrter jei tilbake dit ned hvor jei var, som venter jei aa finne henne dér. Og da hun ikke er dér heller, blir jei løpende som gal en fire fem gange frem og tilbake mellem de to stedene og lete efter henne. Men endeli griper jei mei me begge hænder om hode og staar en stunn stille og samler mei; skjønner saa at jei har ikke noe andet aa gjøre enn aa vente - og blir altsaa staaende ve ledde deroppe og venter me klap- pende hjerte. Minst et kvarter er gaat. Jei tror ikke længer at hun kommer, det maa enten ha vært en misforstaaelse, eller hun har strax ombestemt sei - saa pludseli ser jei henne komme gaaende ganske roli nedover fra husene der- oppe . . . Vi gaar noen skritt inn i skoven og sætter os. - Jei er saa daarli idag! sier hun klagende og blir sit- tende og se bedrøvet hen for sei. Jei kan ingenting svare, sitter bare der og holler henne i haannen og klapper henne sagte nedover skulderen og armen, mens jei stirrer paa det kjære ansikte hennes og ønsker at gid det var mei som hadde det ont istedenfor henne. - Hun ser ossaa daarli ut: store mørk-violette ringer unner øjnene, og huden rent falmet - det er an- sikte me de mange nætter i, som jei husker saa gott fra noen gange nede paa Filtvedt ifjor . . . Og hun har ikke faat tid til aa vaske sei endda, det er naturlivis min skyll - noe gult sekret sitter ennu styrknet i øjenkro- kene og øjenhaarene . . . jei har lyst til aa be om aa faa spise det, men tør ikke -: hun syns naturlivis hun er styg me det, og vil bare komme til aa ærgre sei over at jei har set henne saan . . . - Ja! sier hun om litt og ser paa mei me de trætte øjnene - i formidda rejser vi altsaa til byn allesammen. - Sikkert? SIDE: 174 - Aldeles sikkert. - Saa rejser jei ossaa, jei kan ikke være herute alene. - Naar kommer Di tilbake? - Imaaren naar han er rejst. Jei kan ikke si akkurat naar, men imaaren aften i allefall kommer jei ned til Dem. - Vera! sier jei sagte og ser sykt paa henne - er Di ennu noe gla i mei? - Ja, sier hun - det er jei; men naa er jei saa daarli . . . du! vi vil ikke bli sittende her, la os heller gaa litt, jei tror jei har bedre a det! - og hun rejser sei. Men der er ikke egentli anledning til aa gaa. Skoven, der hvor vi er, er full af store klippeblokke, og stiger bratt i vejre - vi maa klavre os frem imellem klippe- blokkene og klyve op a bratte skrænter for aa komme opover. Litt højere oppe, da vi kommer op for en saan bratt skrænt, til et sted hvor der er utsikt over fjoren, stanser hun pludseli og ser paa mei. Ansikte er blit friskt a bevægelsen og det kjærlihetsfulle glimte skyter op i øjnene da de sænker sei i mine - og hun slaar begge armene om mei og trykker mei inntil sei: - Du? hvisker hun ømt - ikke tro at jei ikke er gla i dei? . . . - Nej, svarer jei sagte - jei tror nok Di er gla i mei; men naa gifter Di Dem me ham - og hvordan skal det saa gaa me mei? - Det aarker jei ikke tænke paa naa, sier hun stille - du! la os sætte os her! Og vi blir sittende der og holler hverandre i haannen og ser ut over den blaa solbeskinnete fjoren. Men om litt sier hun: - Ja, naa kan jei ikke være her længer! jei har mange ting jei skal ha gjort innen vi rejser! - og ned stiger vi igjen, samme vei som vi kom. Som vi klyver ned a en bratt fjellskrænt, hun foran og jei efter, kommer hun uforvarende til aa gripe sei i en fremspringende klippekant som jei netop skal like til aa sætte foten ned paa me hele mit legemes tyngde. Jei opdager det i siste sekunn, faar netop saavitt tid til aa sætte foten utenfor kanten - og styrter derme forbi henne, ned paa den næste klippeafsats. SIDE: 175 - Slo du dei! spør hun me ømme bekymrete øjne da jei har rejst mei igjen. - Aanej, ikke noe større, svarer jei sagte, og hele mit legeme sitrer ennu a den angest som grep mei da jei fik se haannen hennes under min fot. - Gud saa ræd jei ble! sier jei - jei hadde nær komt til aa knuse hele haannen Deres . . . Di la den op paa den skarpe knudrete kanten der just som jei skulle sætte foten ned paa den me hele min tyngde . . . Pludseli er hele ømheten forsvunnet a hennes øjne, de ser næsten fientli paa mei, mens hun sier me vægt: - Det hadde jei aldri komt til aa tilgi Dem! Noksaa haart syns jei det er a henne - aah men dejli allikevel . . . der er i tonen, og i maaten hun ser paa mei paa, en rovdyragt bevisthet om at hun ejer mei - at jei er bare hennes ting og til for hennes skyll . . . - og me et ømt smerteli smil sier jei: - Di maa gjerne traa mei istykker! Saa lér hun me de friske rovdyrtænner, og det kjærli- hetsfulle glimte skyter igjen op i hennes øjne mens hun klapper mei ømt paa kinne og sier: - Saa! naa maa vi skynne os videre du! - - Er det bedre me Dem naa? spør jei da vi igjen staar dernede i skovkanten og skal skilles - ansikte hen- nes ser saa friskt og straalende ut. - Jada! naa er der ingenting ivejen me mei mer! sva- rer hun fornøjet - adjø da du - og hun griper mei fort i haannen og vil skynne sei afsted. Men da hun ser hvor ulykkeli jei staar der, stanser hun igjen og ser paa mei: - Du! sier hun me et smerteli-kjærli smil - ikke vær saa bedrøvet! det er ikke saa længe til imaaren aften, og da kommer jei ned til dei - adjø da! og let og muntert springer hun opover bakken, mens jei staar alene igjen dernede og ser henne forsvinne om det hvite hjørne deroppe . . . SIDE: 176 Dagen efter. (Freda 27de Juli 88). Klokken ni om maarenn har jei faat Schander til aa gaa ned paa Kjøbenhavner-baaten for aa se efter at Bjørck virkeli er ombor og kommer afsted, og skjælvende af angest og spænning gaar jei op og ned inni jernbanesta- tionens vestibule og venter paa at han skal komme til- bake. - Nej! ingen Bjørck aa se ombor! sier han trist, da han trær derinn - og det er som om alting pludseli sluk- ner ut inni mei. - Da er alt tapt! sier jei stille - og tause gaar vi sammen opover til Gravesen og sætter os til me pjolte- ren - - - - Om eftermiddan ve firetiden som jei sitter der under telte ve en pjolter sammen me noen fyrer, syk og nervøs saa jei knapt kan sitte paa en stol, kommer Bjørck forretningsmæssi bort og leverer mei et brev. Han gaar igjen me det samme og jei aapner skjælvende breve og læser: BREV FRA VERA Naa skal jei forsøke om jei kan forklare Dem det da: Da jei fik det breve fra Dem om alt dette vonne gale og det, saa tænkte jei, som jei altid gjør - uten aa tænke altsaa -: pyt, han skal nok bli tat a mei! det skal nok bli i orden - og derme var den sak afgjort. Hva vét jei om hva det vil si aa bli helt tat! - Men saa da Di kom, og idetheletaget altsammen kom mei nær- mere inn paa live - da ble jei ræd; ræd for at Di naar Di var hos mei om natten, ikke skulle være saa gla i mei som Di trodde, og at det ikke skulle bli noe af. Men SIDE: 177 saa var det jo iorden det hele, jei syntes og trodde i alle- fall at det var det - men der var bare det ivejen at jei brydde mei ikke noe om det. Jei var meget mindre gla i Dem den dagen efter, altsaa den dagen Waldemar kom. - Saa var han hos mei om natten - og skjønt jei ikke var saa gla i ham som før, saa . . . syntes jei det var for- færdeli dejli, og var rent væk saa jei fantaserte - rigti- nok om Dem, men det var jo ham. - Det er ikke ofte at jei liker saa forfærdeli gott saan "ligging"; men jei skjøn- ner gott at jei ikke kan holle ut uten - og Waldemar kan altsaa faa mei til aa være "avec". Derfor er de fleste tingene for at jei gifter mei me Waldemar - ikke sant? Jei føler at Di staar mei meget nærmere enn andre mennesker - meget; og jei vét at jei kommer til aa bli degraderet uten Dem - jei vét det. Bare nu disse dagene har jei hørt saamegen uforstaaeli snak, men allikevel ikke hat orntli rede paa at det var noe sludder; men saa har jei tænkt paa Dem, og saa - - Aa ja, alt dette er kjedeli, og jei kan ikke forklare Dem det - saa! - Men - aldri har noen vært, eller kommer noen til aa bli saa gla i mei som Di er . . . hvorledes skal jei noengang komme til aa glemme de varme forte haare in- tense ildtâken og ildkyssene dine, paa min hals og over- alt - ossaa saan som du ser paa mei! du som kan lægge hele dei sell i et eneste blik - og hvis to mennesker kunne komme til aa kjenne hver- andre og staa hverandre nær, saa er det du og jei! Men jei tør ikke - for hvis du ikke kan faa tat mei helt, saa kom jei til aa hade dei: - Jei kom ikke til byn idag heller - de andre ble her. Men kom ikke ned denne uken iallefall, men skriv til mei vil du? - Jei vet du synes jei er en tosk naa efter dette uforstaaelie vrøvle, men det staar ikke klarere for mei ser du; jei vét bare at jei tør ikke hive alting overbor og gifte mei me dei - og at jei blir et umuli menske uten dei. Det er sant som Waldemar sa dengangen, at du kom til aa staa imellem ham og mei - men ikke som en skygge, men som et levene menske som trænger sei inn paa mei og ser mei inn i øjnene - det eneste menske SIDE: 178 som jei kjenner. Og lever jei kommer det til aa være for din skyll, og skriver jei er det for det du er til - gud hjælpe mei hvis jei kommer til aa gjøre noe uten for din skyll. Men hvis du dør gjør jei ingenting mere i ver- den - da hverken gifter jei mei eller noenting. SVAR PAA VERAS BREV: Jei sitter her paa Gravesen, utenfor, under telte, alene mitt imellem disse vill-fremmede fyrene som jei har kjent og omgaas i saamange aar. Alene. Uten Dem, som jei kjenner saa lite, det er sant - men som allikevel er mei saa uendeli meget mindre fremmed enn alle andre mennesker i verden. Jei sitter her ve en pjolter, og later som ingenting - og ikke én a dem aner, hvor jei sitter og fryser invendi fordi Di ikke er her. - "Nej se der har vi jo maleren Bjørck!" sier pludseli en a dem léende, jei lægger ikke mærke til hvem - jei bare venner hode og skyver hatten bâk i nakken og ser op. Og Bjørck kom- mer hen til mei, stiv og fremmed, og sier i en ulasteli forretningstone: "Jei har et brev til dei" - og leverer mei det og gaar igjen. Og jei sætter mei til aa læse breve mens de andre snakker videre om gud vet hva. - "Ube- hagelie efterretninger?" spør Olaf Krohn da jei er færdi - "du ser saa mørk ut?" - "Nej, jei bare maa tænke mei litt om hva jei skal svare paa dette breve". - Og jei rejser mei fra pjolterbore og gaar tværsover gaten og inn i kaféen og sætter mei hen til hjørnevindue og faar pen blæk og papir, og vil nu forsøke om jei kan skrive noen glasklare or om de tingene som kansje alt har afgjort, og i hvert fall vil komme til aa afgjøre min skjæbne. Hør naa -: jei var hos Dem en nat og Di "syntes og trodde" at for mit vedkommende var alt i orden - der var bare det ivejen at Di ikke brydde Dem noe om det: Di ble slet ikke tat. - Nej hvordan skulle Di ossaa kun- net bli det! Alting var jo saa lite i orden som noensinne fra min side - og Di laa jo desuten der og tænkte paa om det var i orden eller ikke. Og naar man ligger og tænker, saa blir man ikke engang tat, selv om alting er i orden. For at Di skal kunne bli helt tat, saa maa jo SIDE: 179 baade virkeli alting komme i orden, og Di maa i den grad vite at det er i orden at Di slet ikke mere tænker paa den ting. Og for at muliens de to ting skulle in- træde, saa ba jei Dem altsaa om otte nætter - for hvem kunne vite! jei følte mei jo saa ong og stærk, at jei syn- tes jei maatte kunne fornyes. Men de otte nætter, jei fik dem ikke, Di ga mei dem ikke, og vil ikke heller gi mei dem later det til. Di tør ikke, sier Di, for hvis jei da ikke fik tat Dem helt, saa kom Di til aa hade mei. Javel Vera, det tror jei ossaa. Og Di vét hva det vil si for mei aa løpe den risiko, ikke sant, Di som forsto hva jei hadde litt den natten jei vildret om i skoven dernede og trodde at Di hadet mei og ville bli ve aa hade mei sell efter at jei var dø. Men jei vil heller løpe den risiko allikevel; for i den halle tilstann jei er i naa kan jei jo ikke bli - forstaar Di ikke det? - Og derfor saa ber jei Dem ennu engang: tænk over dette naa Vera: om Di ikke heller vil la det komme an paa en prøve - enn saan me egen haann aa slaa mei det slag, som jei vel har ventet og frygtet skulle ramme mei, men herregud, ve tingenes egen magt, ikke ve Deres haann. For mei, som undertiden virkeli biller mei inn, at fik jei lov aa prøve skulle jei kansje endda vinne Dem - for mei føles dette som aa dømmes uten aa bli hørt, som aa dø bunnen uten aa kunne forsvare sei. Og derfor er det jei ber Dem - og Di blir ikke vonn paa mei for det, blir Di vel? - derfor er det jei ber Dem ennu engang aa tænke over dette, og ikke altfor længe; for jei har jo saa liten tid. Kansje er det alt for sént naa, for efter denne lille sjofle, Morgenblads-notisen, som jei lægger inni her, saa blir det vel ikke saa længe, før lensmannen kommer for aa hente mei -: LIGHET FOR LOVEN. Naar en straffældt Forbryder ved Rømning unddrager sig Udholdelsen af den ham ilagte Straf, bliver han, saa- fremt man faar fingre i ham, enten uden videre Ophold straffet, eller - hvis der af en eller anden Grund sker Udsættelse med Exekutionen - belagt med Varetægts- SIDE: 180 arrest, for at afskjære ham Muligheden af fornyet Absen- tation. Hvordan kan det da gaa til at den altfor bekjente Hans Jæger fremdeles sees at gaa frit om i vore Gader, uagtet han jo har faaet Afslag paa en Ansøgning, som han havde den - lad os sige Freidighed - at indgive om yderligere Henstand med Udholdelsen af den Straf, hvis Exekution han efter Domfældelsen umuliggjorde ved at begive sig til Udlandet. Hr-Byfogden i Kristiania, som formentlig er rette Ved- kommende, anmodes om at besvare dette Spørgsmaal. Bl. SIDE: 181 To dage efter (Sønda 29de Juli 88). Ve tre-tiden om middan sitter Schander og jei ve et a smaaborene inne under Gravesens telt me hver vor tømte sejdel foran os. Vejre er mørkt og tongt, vi er de eneste som sitter der, alle borene staar tomme bortover - alt ser saa øde og trøsteløst ut. Ingen penge har vi, ingen- steder aa gaa hen, ingenting aa fordrive tankerne me - og tause sitter vi der og stirrer tomt hen for os knuget til joren hver af vort, og har ingen ting aa si hverandre. - Vi faar nok opgi middan for idag, sier Schander tilslut, likegyldi. - Vi faar vel det, svarer jei nervøst - fan, om vi bare hadde noe brænnevin til aa beruse os me! jei skjøn- ner ikke hvordan vi skal faa denne dagen til aa gaa. - Nej det er ikke gott aa skjønne, sier Schander træt. Saa pludseli dukker doktor Onsums svære skikkelse frem bak teltvæggen dernede, og da han faar øje paa os kommer han strax bort og sætter sei: - Gusjelov at jei endeli fant noen mennesker! sier han opgit - aah de rædsomme Søndaene! . . . ejer dere noen penge? - Ikke en sou! svarer jei - vi har netop opgit mid- dan. - Auda! jei har nemli heller ingen. Han sitter der litt og stirrer trist hen for sei - saa sier han: - Ja da vét jei bare én ting aa foreslaa: vi gaar ned i katakomberne hvor jei har litt kredit; der har de noen smaa luncher til 20 øre stykke, vi kan spise dem kolle eller faa dem opvarmet efter som vi vil - og saa kan vi sitte der og drikke noe øl bakefter. Det er altid bedre enn aa sitte her uten noesomhelst, ikke sant? Da vi kommer ned i den mørke kjæller-kafeen finnes SIDE: 182 ikke et menneske dernede andre enn kaféjomfruen som vi skimter i mørke derborte bak disken. Vi faar noen luncher, spiser i taushet, og blir saa sittende omkring bore under kjællervinduerne og pimpe noe øl . . . Skummelt og øde og uhyggeli er det dernede, saa det kunne ta mote fra en, sell om man hadde noe; ingen a os har noe aa si til de andre; og tause og nedstemte sitter vi der og stirrer hen for os - Schander og jei i hver sit sofahjørne, Onsum paa en stol likeoverfor os. - Og jei tænker fortvilet paa henne og mei, hva det skal bli til? og øjner ingen utvej, ingen redning - bare sort fortvilet fortvilelse hvor jei venner mei hen . . . Herre herre gud om det heller hadde gaat slik som jei tænkte da jei kom hjem fra Paris . . . om jei bare hadde faat vært sammen me henne noen dage og sagt adjø til henne - og saa faat lagt mit hode ned i hennes dejlie fang og var søvnet inn der for bestandi, mens hun klappet mei bløtt nedover haare me sine dejlie hænder . . . hvor hadde det vært en bløt stille vemodi slut paa det hele . . . Istedenfor naa! - og jei føler det fortvilet som at hér er det det enner mit usle ynkelie liv! hér er det det enner, nede i dette skumle ækle kjæller-hul hvor jei tilslut er sunket ned sammen me disse to stakkars brødre i ulykken - aah hvor er alting trøstesløst sørgeli . . . Mørk og taus stirrer Schander hen for sei me det bleke stivnete ansikt. Onsum har tat en avis og forsøker aa læse ve det usle lys fra kjællervindue. Men han opgir det snart, hænderne synker matte ned, avisen faller fra ham - og han stirrer igjen opgit hen for sei . . . . . . Stakkar, han har det ikke for gott han heller! gud vet hvem der egentli har det værst af os . . . Endeli er han naa efter femten aars studietid blit doktor, men me et saa ødelagt rygte at han aldri kan faa noen praxis her i denne fæle byen - og væk fra den vil han ikke. Ikke uten aa faa me sei henne som han elsker - han ville jo ossaa bare komme til aa drikke sei ihjel hvis han rejste alene - men henne faar han vist aldri me. Hun aarker nok ikke pludseli naa aa bryte overtvært me alt, skille sei fra mannen og rejse paa det løse og uvisse ut i verden sammen me ham . . . Aanejda! aldri hverken tør SIDE: 183 eller aarker hun det! og han vet det, han føler det nok der han sitter og stirrer fortapt hen for sei - vet nok at det er forbi me ham, han ossaa . . . Og Schander som han sitter der i sin nye lyse rejse- dragt, ong og stærk som et fjell - men uten noe haap, uten noe mot, uten noe livslyst mere . . . Gud vet hvor længe han har skullet rejse naa! han har vist omtrent lissaa stor lyst til aa hænge sei op som til aa rejse til Buenos Ayres . . . hva skal han ossaa dernede! eller hva skal han hér! hva skal han i det hele tat noen steder mere i verden - hun er jo ingen steder mere aa finne hun som han elsket, dø og borte er hun! dø efter aa ha skreket det ut i sine siste feberfantasier, at hun aldri hadde elsket ham, at han altid hadde vært henne mot- bydeli, at hun hele tiden bare hadde tænkt paa ham, den anden, som ikke brø sei om henne, og som tilslut, ødelagt af kombineret drik og syf drog til America og forsvant . . . - ham var det hun hadde elsket og tænkt paa be- standi! - og her sitter denne prægtie mannen som har elsket henne i ni lange aar og vært gift me henne i ét, og har trodd at hun i alfall da var gla i ham - her sitter han me sit bleke stivnete ansikt og stirrer hen for sei og har ikke éngang et kjært minne aa se tilbake paa og trøste sei ve . . . Herregud, hvorfor er alting saa ut over alle grænser sørgeli! . . . Hadde han endda hat en post denne stakkars mann, da slage rammet ham - et arbejde som han hadde maat- tet gaa til hver maaren og vært nøtt til aa holle paa me til om aftenen - kansje hadde han litt efter litt kunnet komme over det! hvem vét hva tiden kunne ha læget, saa ong og saa stærk som han er. Men han hadde ingen- ting! han hadde jo ikke kunnet faa noe aa gjøre her i dette fæle lanne - han var jo "bohême" . . . Sell om hun hadde levet, de maatte allikevel ha rejst a lanne for aa kunne faa noe aa leve a, tiltrods for hans fine laud til embedsexamen - han var jo "bohême"! . . . Ingenting hadde han aa falle tilbake paa da slage rammet ham - og saa grep han pjolterglasse og har siden tilbragt sin tid me aa drikke og sove og stirre tomt ut i luften me sit bleke stivnete ansikt - akja! . . . SIDE: 184 - og jei blir sittende der sammenkrøpet i mit sofa- hjørne nede i det skumle kjæller-rum og stirrer paa disse to brødre i ulykken, og tænker paa hvem af os tre der vel er den ulykkeliste - og fatter ikke at saa megen ulykke kan hobe sei sammen paa et eneste sted . . . Aa Vera! om du var her naa; om du sat her naa sammen me os tre døe mænner, og saa paa os, og visste hvordan vi har det - hvor ville du trykke os taust i haannen alle tre og graate dine modie taarer . . . Aa Vera! Vera! om jei kunne faa graate det ut ve dit bryst altsammen! . . . Længe har vi sittet der slik - saa sier endelig On- sum: - Nej, dette er jo ikke til aa holle ut! - la os i guds navn gaa herfra! - og han faar gjort op ve disken, og vi stiger gjennem kjællerhalsen op i portrumme og kommer ut paa gaten. Men borte ve Ekertorve stanser vi igjen, raaville: hvor djævelen skal vi gjøre af os?! . . . Vejre er truende mørkt, men gaten vrimler af søndas- klædde tjenestepiker og søndasklædde fyrer - vi staar der og stirrer: hvor djævelen skal vi gjøre af os. Saa pludseli sier Onsum: - Jei faar en idé: paa apotheke har jei jo ossaa kre- dit! vi gaar derned og faar en flaske buk; jei skal be dem lave den rikti stærk - og saa gaar vi op til mei og drikker den. Vi føller ham derned, han faar sin flaske buk, og vi gaar op og drikker den paa hans kontor - dette stille kontor hvor han sitter en fem sex timer hver dag mut- ters alene, og venter paa de patienter som ikke kommer, og vét ikke andet aa ta sei til enn ret som det er aa slaa paa sei en dram genever for ikke rent aa gaa fra for- stannen a fortvilelse . . . Men flasken er for liten, vi gaar derfra like nedstemte som vi kom, og oppaa Bergvitz's hjørne stanser Onsum og sier opgit: - Jei faar i guds navn gaa hjem og forsøke min gamle moder for noen skillinger; det er synn sell om hun har dem, men - et sted maa vi jo ha aa sitte! Vi føller ham derbort og venter. Hoderystende kom- mer han ut a porten igjen, aapner sin store næve og viser SIDE: 185 os 1 krone og 30 øre -: "Det var alt hva der fantes i huse!" sier han træt - og vi diller sløvt nedover til Gravesen og sætter os inn i kaféen - for ute under telte hvor der ikke finnes et menneske, ser det for fælt og uhyggeli ut . . . En times tid er gaat, gassen er blit tænt derinne, de rø rullegardinene rullet ned - og vi sitter fremdeles derborte ve hjørnevindue me vore tømte sejdler foran os. - La os se om der ikke allikevel skulle være til en sejdel til! sier Onsum i en slags fortvilelse og tar porte- monnæen frem. - Sludder! sier jei nervøst - der er ikke mere enn akkurat, ossa 10 øre drikkepenge. - En krone og tredve! - jagu har du nok ret des- værre sier han modfaldent og putter portemonnæen til sei - og vi sitter igjen der tause og ser paa hverandre. Men pludseli kommer lille Lega tilsyne i aapningen inn til den andre afdelingen af kaféen, pussende sine briller: - Nej sitter dere her da? sier han smilende, da han har faat brillerne paa igjen, og kommer fornøjet bort. - Er du rik Lega? spør Schander - har du til en sejdel? - Det tænker jei nok! svarer Lega og sætter sei. I det samme kommer en opvarter og sier til mei at der sitter en dame utenfor i en drosche og vil tale me mei, og jei skynner mei derut me klappende hjerte. En drosche me opslaat kalesche og presenning over holler derute i regn og mørke - jei stikker hode inn under presenningen. - Godag! sier Vera og rækker mei haannen - hun sitter derinne sammen me Majken - er Waldemar eller Erik hér inne? - Nej. - Har Di noen penge? - Ikke en sou! - Det var kjedeli, for vi har heller ingen. Vi er rejst inn me baaten paa kredit, har ingenting aa betale denne droschen me, og noe mât skulle vi ossaa ha - vi er for- færdeli sultne . . . SIDE: 186 - Naturlivis skaffer jei penge! sier jei fort - vent et øjeblik! - og inn springer jei og sier til Lega: - De pengene du har maa du nok la mei faa! - Men vi har alt forlangt! sier han og trækker paa det - og ingen af os har kredit her . . . - Det faar dere greje som dere kan siden - jei maa ha det du har. - Jaja, da er der vel ikke noe aa gjøre ve det da! sier Lega me et smil - værsgo, der er det hele! - og han leverer mei to kroner. - Tak! sier jei og vil skynne mei afsted; men Lega stopper mei igjen -: Du! sier han, oppe paa Grand sit- ter Ejnar Hassel og Wiborg inni spisesalen - kansje de har noe . . . - Dø og pine! de maa forsøkes! tak skal du ha! - og ut skynner jei mei og lægger de to kronene i Veras haann. - Grand hôtel! roper jei saa til kusken og stiger inn. - Du Vera! vi vil ha fat i Waldemar og Erik! sier Majken. - Kansje de sitter paa Grand, svarer jei og ønsker henne i mit stille sinn pokker ivoll. Droschen stanser utenfor Grand - i kaféen finner jei ingen jei kjenner, men inni spisesalen sitter ganske rigti Ejnar Hassel og Wiborg, mutters alene i den store op- lyste salen. Jei kjenner ikke Wiborg stort, men gaar like derbort, ser paa dem begge, og sier kort og bestemt: - Ejer noen a dere penge, maa dere gi mei dem. Ejnar Hassel ser paa Wiborg, og Wiborg ser paa mei - og tar saa op portemonnæen. - Ja, sier han, stort er det vist ikke, det som blir tilbake naar vi faar betalt her . . . la mei naa se - ja, to kroner er alt hva Di kan faa, værsgo! Jei skynner mei ut og lægger de to nye kronene i haannen paa Vera ovenpaa de to andre -"Ingebret!" roper jei saa til kusken og stiger igjen inn. - Jamen vi vil ha fat paa de mænnene du Vera! sier Majken utaalmodi idet kusken kjører. - Kansje er de hos Ingebret! sier jei, og ønsker henne atter djævelen ivoll. - Huf, jei er bare saa sulten! sier Vera. SIDE: 187 Vognen stanser foran Ingebret og jei hopper ut - ikke et menneske utenfor, andet enn et par fyrer helt deroppe som jei ikke drar kjensel paa. I døren inn til kaféen møter jei Adolf. - Er her noen jei kjenner, i kaféen eller ovenpaa? spør jei fort. - Nej! sier han og ryster paa hode. - Hvem er det som sitter derute? - Det er Jakobsen, maleren herover, og . . . - Tak! sier jei og skynner mei ut. Jakobsen kjenner jei saavitt, har slaat ham for to kroner oppi Industrien engang og ikke betalt ham tilbake - men jei gaar like derbort. - Godag! godag! sier han da han ser mei komme - naa? hvordan har Di hat det i Paris? - Tak saa som saa. Men det er ikke det det gjæller, svarer jei resolut - ejer Di noen penge maa Di la mei faa dem! - Jei skal se, sier han litt forbløffet og griper i veste- lommen - jo se her er tre kroner, mere har jei ikke paa mei. - Tak! sier jei og tar dem - adjø! jei har hastværk - og bort til droschen springer jei igjen og lægger de tre kronene i haannen paa Vera, ovenpaa de andre. Jei forsøker mei i Scandinavie ossaa, men der træffer jei ingen. - Jaja, me syv kroner kan vi jo iallefall faa noe aa spise! sier jei til Vera som flere gange har klaget over sult - hvor skal vi kjøre hen? - Først maa vi ha fat paa de mænnene du Vera! klynker Majken igjen. - Naa er der ikke andre steder aa søke dem enn hjemme hos Bjørck, sier jei sagte og ser paa Vera. - Jaja, la os kjøre ditop og se da, sier hun. Da droschen stanser oppi Pilestræde der hvor Bjørck bor, hopper Majken ut og springer inn i gaaren for a se efter om der er lys ophos Bjørck. - Jo! der er lys, roper hun gla, og forsvinner saa inn a gatedøren. Jei sitter der me Veras haann i min. - Gaar Di ossaa op her? spør jei stille. SIDE: 188 - Ja, men du skal være me! - Kjære, hva skal jei deroppe? han er der jo. - Jo! du skal være me op - jei vil det. - Jaja, naar du vil det saa! sier jei sagte og stiger ut og hjælper henne ut efter. Idetsamme kommer Bjørck barhodet ut i gatedøren. - Gaa Di op i forvejen! sier Vera til mei, saa han hø- rer det - og jei hilser paa ham og gaar op, mens hun blir staaende og betale vognmannen. Oppe paa Bjørcks lille værelse finner jei Erik og Majken sittende - der er saa liten plass at sengen maa benyttes som sofa, og jei sætter mei paa den og venter. Strax efter kommer Bjørck og Vera. - Vi har sent vognmannen efter øl og smørrebrø paa Grand, sier Vera og tar a sei hatten - og derme for- svinner hun og Bjørck ut i entréen og inn i et andet værelse. Længe blir de borte, jei sitter der paa sengekanten og venter, og begriper ikke hvorfor hun har drad mei herop. Majken har sat sei op paa vaskevansstolen, Erik staar foran henne og hvisker til henne og kjæler henne . . . herregud, hva skal jei her! jei har mest lyst til aa graate . . . Endeli kommer Vera og Bjørck tilbake, kusken har imens netop vært der me ølle og mâten, og de sætter sei til aa spise, de fire. - Skal ikke Di ha noe? spør Vera. - Nej tak . . . ja det vil si: gjerne et glas øl, skjønt jei ser dere har bare to flasker. - Saa! sier Vera muntert - naa er han misfornøjet igjen! . . . hér! Di misfornøjete mannen - og hun ræk- ker mei et glas. Jei tømmer det uten aa si noe, og blir saa sittende der syk og vente til de har spist færdi, og begriper ikke hva hun vil me mei her. - Her er pengene Deres! sier hun pludseli og lægger 5 kroner paa bore - de to fik vognmannen! Jei opfatter det som min afsked, rejser mei og tar pen- gene, og ser sykt paa henne og vil gaa. Men saa rejser hun sei ossaa: - Naa maa jei snakke litt me Dem! sier hun og sky- ver mei ut i entréen - og fører mei saa inn i et lite SIDE: 189 værelse længer inne, hvor der er næsten fullpakket me møbler fra de andre stuerne som er under oppusning. En liten lampe staar og brænner paa et bor; i sofahjørne som stikker frem foran bore sætter hun sei - og jei synker matt ned paa en stol foran henne, saa underli fortvilet trætt at jei finner ikke et or aa si til henne. Hun sitter der litt og ser paa mei - saa sier hun: - Hva har Di bestilt paa disse dagene siden Di kom til byn? - Aa, sier jei og tar mei sykt til pannen for aa huske mei om - sittet paa Gravesen og drukket pjolter sam- men me noen fyrer, og tænkt paa Dem . . . tænkt i gru og fortvilelse paa Dem og mei, og det hele hvordan det vil gaa - fik Di det breve mit? Hennes ansikt formørkes. - Ja! sier hun og ser sky paa mei me store bedrøvete øjne. Men pludseli klarner ansikte op igjen, og et kjærli, halt spottende smil svæver frem om hennes munn mens hun sier: - Du er saa kry a de glasplatene du har i hode du! Men det hang naa ikke rikti sammen det breve dit: paa slutten gjør du nemli et hopp - og later saa me én gang som om det er min skyll det hele, at det er som det er . . . - Nej, sier jei og ser bedrøvet paa henne - jei vet jo lissaa gott som Di at det bare er min skyll. Men den eneste mulihet som ennu er tilbake, det er de otte næt- terne; og at den siste mulihet ikke blir forsøkt, det er det som er Deres skyll - og det er det som føles litt haart, naar Di virkeli er gla i mei . . . Hennes ansikt er igjen blit formørknet, de store be- drøvete øjnene stirrer angest inn i mine - saa sier hun: - Nej! jei kan ikke, vil ikke, tør ikke gi dei de otte nætterne. For hvis det saa gik galt - og det ville gaa galt - saa kom jei til aa hade dei . . . og det vil jei ikke . . . du? - og hun ser paa mei saa ømt og saa angest . . . - Ja, svarer jei lavt - jei tror ossaa at du ville komme til aa hade mei da; og forfærdeli ville det være for mei aa dø uten dei, og vite at du hadet mei - for- færdeli forfærdeli! Men allikevel, det var jo en muli- SIDE: 190 het . . . og saan som det naa gaar kan jei jo ikke greje mei - ikke sant Vera, du skjønner det: da er det forbi me mei . . . De store angstfulle øjnene stirrer en stunn inn i mine - saa hvisker hun tonløst; "Jo jei skjønner det nok!" - og kaster sei saa pludseli næsegrus om i sofan me begge hænderne for ansikte, og blir liggende der . . . Og mit hjerte blir saa stort og tongt der jei sitter - aah, at jei bare kan gjøre henne bedrøvet, henne som jei ville gi mit liv for aa kunne gjøre gla! - og jei rejser mei me skjælvende knæer og bøjer mei ned over hennes elskede skikkelse, og vil snakke til henne, men kan ikke for graaten som fyller mit bryst, og blir saa bare staaende der og klappe henne stille ned over ryggen og hvisker det graatende ned til henne: - Vera, jei er saa gla i dei . . . jei er saa gla i dei . . . men synker saa syk og tilintetgjort ned paa stolen igjen og blir sittende der og vri mine hænder og kjæmpe me graaten . . . Pludseli rejser hun sei overenne igjen i sofan og stir- rer paa mei me store forvillete øjne - sier saa nervøst: - Hvis du naa dør, saa er det forbi me mei ossaa: da kan jei ingenting mer i verden . . . hva skal jei gjøre . . . kan du ikke finne paa noe . . . du! - og graaten tar henne - du som har glass i hode og som er saa flink til aa tænke, kan du ikke finne paa noe da! . . . du? - aa hjælp mei! De store angstfulle øjne stirrer saa hjælpeløst inn i mine at det er som mit hjerte maa briste - hva skal jei gjøre! . . . jei kan jo ikke gjøre noe som ødelægger alt for henne, gud nej! nej! - og saa sier jei sykt og sagte: - Vera, du vet jo at jei vil ikke noe som er vont for dei, men hva skal jei kunne finne paa? . . . Jei kan jo bare forsøke . . . ja! ja! jei skal forsøke . . . jei skal la mei sætte inn i fængsle . . . Og naar du saa gifter dei og rejser bort me ham, saa skal jei bli sittende der alene og se paa dei . . . se paa alle dine hundrede ansikter . . . hente frem alt det jei husker a dei, alt det jei har levet me dei, alle intrykkene, fra det første til det siste . . . sanke dem sam- men og gjøre dem rikti lyslevende igjen - og saa bli sit- tende der og stirre paa dem . . . stirre og stirre paa dem SIDE: 191 og se om jei lissom kan slite dem ut, saa de blekner og falmer og blir til noen gamle bleke billeder fra en tid som engang har vært og som aldri mere kan venne til- bake . . . noen gamle bløte vemodie minder . . . Og saa, naar det er blit stille derinni mei og jei kommer ut a fængsle igjen, saa skal jei forsøke aa ta mei noe til for aa drive alle tankerne bort . . . og hvergang fortvilelsen igjen kommer over mei skal jei ta dem for mei igjen, de gamle vemodie minderne, og stirre og stirre igjen paa dem, til det blir stille derinne - og saa ta fat igjen hvor jei slap . . . Aa Vera, det blir nok forfærdeli, og jei vet jo ikke om det kan gaa; men jei skal forsøke . . . forsøke alt det jei kan . . . Et stille dejli smil bævrer om hennes læper, hele hen- nes ansikt har lissom løst sei op i ømhet, og hun sitter der og ser paa mei saa vidunderli kjærli, at alting inni mei bæver i stille glæde - gud! hun er, hun er gla i mei . . . Pludseli springer hun op fra sofan og kaster sei over paa fange mit me armene om min hals og kinne trykket ømt inn imot mit - og saa hvisker hun gla: - Vil du det? . . . du? vil du det? - Ja, hvisker jei tilbake derinne ve hennes hals - alt vil jei, som du vil, saasant jei bare kan det . . . alt! alt! . . . - Gud hvor jei er gla i dei! hvisker hun stille. Men pludseli rejser hun sei op paa fange mit, ser mei stort inn i øjnene me det sanseli-grusomme smile sit og sier: - Men du! . . . hvis det lykkes - saa kommer jei igjen! - Kommer du igjen? sier jei og smiler til henne gjen- nem taarer - kommer du igjen? . . . Jamen du! da ri- ves jo saare op igjen! da flammer det jo op igjen alt- sammen - og naar du da gaar, saa klarer jei det aldri i evihet . . . - Jamen jei kommer igjen! - Ja! ja! hvisker jei, pludseli angest, - kom igjen! kjære dejlie du . . . forfærdeli ville det jo være om du ikke kom igjen - aa Vera! Vera! hvor jei elsker dei! og angest klynger jei mei inntil henne: gud, tænk SIDE: 192 om hun naa ikke kom igjen . . . hvor skulle jei kunne holle det ut hvis der ikke ble en liten tanke tilbake om at engang kommer hun igjen? aa gud nej! . . . Men kom- mer hun ossaa virkeli? - gud om hun naa ikke kom . . . Rædsel griper mei ve tanken, jei ser mei igjen sitte dernede i den skumle kjæller-kaféen, sammenkrøpet i mit sofahjørne og stirre fortvilet ut i luften - alene . . . Schander er rejst, Onsum dø og borte - alene sitter jei der og stirrer fortvilet paa mine syke minder og forsøker aa dulme min rædsel ned . . . Men det nytter ikke, jei skal jo ikke se henne mer - aa gud, jei holler det i al evihet ikke ut, la mei faa dø! la mei faa dø! - og afsindi af angest løfter jei hode og ser op. Saa møter jei hennes øjne som sænker sei ømt og kjærli i mine - og det rinner som en stille lindring igjennem mei . . . - Jei er saa gla i dei idag! sier hun stille og klapper mei sagte nedover kinne - og jei syns jei maa dø a taknemmelihet mens jei stirrer sykt inn i det kjære dejlie ansikte hennes . . . - Vera! sier jei om litt - hvor jei tænkte paa dei idag! hvor jei ønsket at du hadde vært der! . . . Det var nede i Katakomberne, en fæl skummel kjæller-kafé nedi Slotsgaten som du vist ikke kjenner - vi sat der Schan- der og Onsum og jei . . . du vet Schander, hvordan han har det! - og Onsum har det ikke bedre, han kan jo aldri faa noe aa gjøre her, det kan aldri bli til noe orntli mellem ham og henne . . . snart drikker han sei vel ihjel, hvis han ikke tar live a sei forinnen - vi sat dernede i det fæle kjæller-hulle vi tre og stirret hen for os, tyn- get til joren hver af vort, og visste ikke hvor vi skulle gjøre af os, visste ikke hva vi skulle ta os til for aa drive de fæle tankerne væk - aa gud, saa jei ønsket at du skulle sittet der da, sammen me os tre døe mænner, og set paa os, og visst hvor forfærdeli vi hadde det allesam- men - og om du bare hadde trykket os i haannen og set os bedrøvet inn i ansikte - hvor det ville ha lindret! Hennes ansikt er igjen blit mørkt - hun sitter der paa fange mit og ser paa mei me store angstfulle øjne . . . - Jei ossaa er dø, sier hun tonløst - jei ossaa er SIDE: 193 forbi - hva har jei naa mere i verden . . . jei kan ikke være uten dei! - og pludseli kaster hun sei inntil mei og hvisker det nervøst, halt i graat inne ve min hals: - Aa du vét ikke du, hvor jei er forfærdeli, forfær- deli gla i dei! . . . En stille glæde rinner igjennem mei, jei sitter der saa sorgfult gla mitti min fortvilelse -: aa Vera! sier jei stille - hvor det er ont for mei aa se at du er bedrø- vet . . . og allikevel, hvor jei er gla for at du er det . . . forfærdeli ville det jo vært for mei om du ikke var det - aa tænk at du virkeli ennu er her hos mei . . . Men pludseli klynger jei mei igjen angest inntil henne -: snart skal hun jo ikke være her mere - og jei skal aldri se henne mere og allikevel være til! sitte der alene og stirre paa mine syke minder og vite at aldri! - jei holler det i evihet ikke ut! og rædselen griper mei paany mens jei ligger der ve hennes bryst og stirrer og stirrer inn i denne fortvilete fremtid som jei har foran mei - hjerte staar stille og skjælver istedenfor aa slaa, en hét feber raser igjennem mit legeme og strupen snører sei tør sammen saa jei hol- ler paa aa kvæles. - Aa gi mei litt vann da Vera? ber jei hæst og ser sykt op paa henne. - Jeg tror ikke det er friskt det vanne paa den karaf- felen du! - hun peker bort paa bore hvor karaffelen staar. - Det gjør ikke noe - aa men faa drikke det a dei? - Ville du det? spør hun me et ømt smil. - Om jei ville?! Saa tar hun en slurk a karaffelen og sætter sine læper mot mine - og vanne som jei begjærlig drikker a hen- nes munn rinner som en dejli smertestillende drik ned igjennem mei, og alt blir saa vidunderli søtt og gott . . . - Kan det være noe gott aa faa saant lonkent vann inn i munnen paa sei da? sier hun me det lille smerteli- sanselie smile sit. - Det kjennes ikke som vann, svarer jei sagte - det kjennes som noe a dei som rinner over i mei, og det gjør mei saa forunderli gott - aa faar jei drikke a dei SIDE: 194 igjen? jei er saa tørst . . . aa faar jei drikke møe a dei da Vera? - Ja du skal faa drikke møe a mei! sier hun ømt, fyller saa igjen sin munn og lar mei faa drikke a sei gang paa gang - og jei sitter der lænet tilbake paa stolen, me armene om hennes liv, og tænker paa ingenting mere; al sorg er svunnet bort, alt er saa søtt og gott, mens det rinner rinner rinner ned igjennem mei og jei føler det som drikker jei i mei hennes legemes egen saft . . . Pludseli gaar en dør derute, og smelles saa i saa haart at vi skvætter til begge to - og det kjennes som revnet der noe inni hjernen min. - Angest stirrer jei op paa henne, hele min fortvilelse er igjen over mei - aah den modbydelie mannen som altid gjør kvalm! . . . Hun stirrer mot døren i spænt lytten - alt er igjen stille. Men saa rives entrédøren op som i sinne, og slaaes volsomt i den ossaa, og vi hører tonge trin ned a trap- perne. Et øjeblik betænker hun sei, saa springer hun op fra fange mit, bort til vindue og aapner det - og om litt plystrer hun det kjente signale. - Kom op igjen! roper hun da det svarer nedenfra; lukker saa vindue og kommer fort bort til mei, som staar der mitt paa gulve, ennu rent fortomlet af den bratte overgang. - Naa maa du gaa! sier hun nervøst. - Adjø! sier jei sagte og rækker henne haannen. - Adjø! adjø! sier hun nervøst, berører knapt haan- nen og bare skyver mei bortover mot døren. - Er det dette du kaller aa være gla i? hvisker jei sykt - herregud! - og jei skynner mei ut gjennem entréen, inn paa værelse hvor Erik og Majken sitter, gri- per min hat og sier adjø, og gaar ut i entréen igjen, hvor hun staar og holler entrédøren aapen. - Adjø! sier jei me graaten i halsen idet jei gaar forbi henne. - Adjø! sier hun haart - og idetsamme kommer han op de siste trinene a trappen. Vi passerer hverandre i mørke derute paa gangen og jei skynner mei ned a trapperne og ut paa gaten. Hjerte banker i syk angest, bloe suser for mine tinninger - hva skal der bli a mei! . . . Er hun gla i mei? eller er hun det SIDE: 195 ikke? - hva vét jei! Jei skjønner jo ikke noe a henne - aa gud, hva skal det bli! . . . - og pludseli tar jei springmarsch nedover mot byn og stanser ikke før jei er ve Gravesen. Schander og Onsum og Lega sitter ennu derborte ve hjørnevindue ve den rø rullegardinen da jei kommer der- inn; sejdlerne staar tomme foran dem - de har faat slaat noen penge men brugt dem op, Fortvilet synker jei ned paa en stol, nervøs saa jei dirrer i hver fiber - aah! om jei hadde noe aa drikke! - saa pludseli husker jei paa de 5 kronene. - Død og pine! sier jei til de andre - jei sitter jo her me 5 kroner i lommen som ble tilovers a det jei fik slaat - vi kan da faa sejdler! - satan, at det er Sønda saa vi ikke kan faa brænnevin! . . . Og vi klinker paa opvarteren og sejdlerne kommer, og jei blir sittende der taus og fortvilet og skyller i mei sejdel paa sejdel uten at det hjelper - herregud, herre- gud! at der ikke er brænnevin aa faa! . . . SIDE: 196 Dagen efter. (Manda 30te Juli 88) Klokken er elve om aftenen. Ve hjørnevindue inne hos Gravesen sitter Schander og jei ve en pjolter. Kaféen er næsten tom; ikke et menneske andre enn os i den afdelingen hvor vi sitter; trist og tomt alting runt omkring os, og tause og trætte sitter vi der og stirrer hen for os røkende og nippende til pjolteren. Den ene samme trætte fortvilete tanken løper i syk ring omkring inni hode mit: . . . hva skal det bli?! . . . i sløv fortvilelse gaar jei her dag efter dag, kan ikke faa se henne, kan ikke faa snakke me henne, vet ikke hvor hun er, ikke hva hun gjør, ikke hva hun tænker paa - ingenting vét jei om henne . . . Og han rejser naturlivis ikke imaaren heller . . . han rejser naturlivis ikke før han har set mei vel i fængsel saa han kan være tryg . . . aldri mere faar jei en stunn være helt alene me henne - herregud hva skal det bli? . . . gid jei var dø! og igjen tar jei en slurk af pjolteren og igjen et drag af cigaren - og igjen begynner den samme sløve for- tvilete tankering sit kredsløp paany: - Hva skal det bli?! . . . Pludseli kommer en opvarter bort og sier at der er en herre ute paa gangen som vil tale me mei, og jei rejser mei sløvt og gaar derut. Det er Bjørck som staar der- ute, stiv og højtideli, og hvit i ansikte. - Jei skal levere dei dette breve fra Vera, sier han me stemmen dypt nede i strupen, som har han ont for aa snakke - og venner sei saa fort om og gaar. Jei river konvolutten op og læser: "Du maa komme utenfor der hvor Christian Lange bor iaften 10.30 - jei maa snakke me dei." SIDE: 197 10.30?! - bloe farer mei volsomt til hode, angest og raseri syder op i mei: hva satan! klokken er jo 11 alt! . . . er skurken me vilje blit gaaende me breve paa sei til det ble for sént?! . . . Saa skulle da - og inn styrter jei til Schander, viser ham breve, tøm- mer i mei resten a pjolteren, griper min hat og skynner mei ut - og sætter saa i styrtløp afsted op Rosenkrantz, bort Christian fjerde, og hen til hjørne af Sehesteds plass hvor Lange bor. Angest og forpustet stanser jei der i den aapne porten - men der er ingen; hjerte tar til aa klappe, vejre gaar fra mei, hva skal jei gjøre - og plud- seli faar jei ont og maa støtte mei op mot muren for ikke aa falle om - aah herregud, hva skal jei gjøre, naturli- vis er hun gaat, det er jo en hall time for sent - hva skal jei gjøre?! . . . Men saa faller det mei inn at kansje er hun netop gaat og ikke rukket over lekeplassen endda - og som en pil er jei derborte og plystrer det kjente signale. Men det svarer ikke, og angest og fortvilet blir jei staaende der og vri mine hænder. Intil det faller mei inn at imens kan hun jo være kommet ut i porten for aa se efter mei - saa farer jei som en pil tilbake igjen. Men dér er ingen. - Me klappende hjerte staar jei og stirrer inn i det mørke portrumme - hva djævelen skal jei gjøre! - saa stanser alting inni mei ve at en dør gaar derinne. Jei lytter me tilbakeholt aannedræt . . . jo! der kommer noen . . . - Ah! det er henne! - og graaten bryter op i mei. Men han er jo me! - hva djævelen vil han her?! . . . er han gal? - nej, saa venner han og gaar inn igjen da han faar se mei, og inn styrter jei i portrumme imot henne og griper hennes haann, og sier me graaten i hal- sen: - Det er ikke min skyll at jei kommer for sent - jei fik ikke breve før naa . . . - Det gjør ikke noe, sier hun sløvt og stille - bare gi mei den morfinen du har . . . jei aarker ikke mer . . . jei vil ta live a mei . . . jei holler ikke ut mer - gi mei den! Alting inni mei et stivnet i rædsel: - Jei har ikke den morfinen her, den ligger nede i SIDE: 198 Emmestad, sier jei forfærdet - men gla over at jei ikke har den; for jei hadde jo maattet gi henne den - og hun vil jo dræpe sei uten aa ta mei me . . . - Da skjønner jei ikke hva jei skal gjøre, sier hun sløvt og læner skulderen op mot muren derinne i det mørke portrumme - jei holler ikke dette mere ut! . . . - Vera, hva er det som er skedd? hvisker jei hæst og lægger armen om hennes skulder - aa Vera si mei hva som er skedd? . . . - Jei kan ikke si dei noenting naa . . . jei kan ikke snakke me dei naa . . . jei kan ikke noenting naa - la mei være i fré, sier hun sløvt og trækker sei nervøst unna og vil gaa inn igjen. Men fortvilet griper jei hen- nes haann og holler henne tilbake: - Vera! hvisker jei graatende, og taarerne strømmer ned a ansikte mit - aa si mei hva som er skedd . . . for guds skyll si mei det - husk paa hvor forfærdeli jei har det . . . - Skjønner du ikke at jei kan ikke si dei noen ting naa, sier hun nervøst - slip mei! Men jei slipper henne ikke. En forfærdeli angest er kommet over mei -: hun dræper sei inatt, jei ser henne aldri mer! - og saa hvisker jei hæst: - Naar vil du si mei det Vera? . . . naar faar jei snakke me dei? . . . naar faar jei se dei? Hun svarer ikke først og jei kan ikke se hennes an- sikt, men jei holler henne angest fast og slipper henne ikke - saa endeli sier hun: - Kom imaaren formidda klokken 12 op til Walde- mar - gonatt! - og hun trækker fort haannen til sei og forsvinner inn a den døren hun kom ut. Alene staar jei tilbake i det mørke portrumme og stir- rer ditbort hvor hun er forsvunnet - det er me ét blet aldeles tomt inni hjernen min . . . "Kom imaaren for- midda klokken 12 op til Waldemar!" gjentar jei meka- nisk uten aa tænke noe ve det - saa pludseli slaar det ned i mei som et lyn: - Da er hun dø! Et rædselsskrik vil presse sei frem a mit bryst. Men strupen snører sei krampagti sammen, der kommer ikke en lyd, det kjennes som alting vil revne inni mei - og SIDE: 199 jei presser begge mine hænder haart inn imot hjerte som for aa hindre det . . . Saa me ét gaar noe i stykker i hjernen, mine sanser forvirres, jei føler at jei blir gal - og i vill flugt styrter jei afsted ut a porten og gud vet hvorhen . . . Jei finner mei sell igjen utenfor Gravesen, hvor jei er stanset og staar og holler mei for bryste me klappende hjerte - saa husker jei igjen det hele og vakler fortom- let inn i kaféen. Den er tom som før, Schander sitter fremdeles alene derborte ve hjørnevindue me sin pjolter - og jei synker syk ned paa en stol, og bare stirrer for- villet paa ham. - Var det noe vont? spør han stille og ser sørgmodi paa mei me det bleke stivnete ansikte. Jei vil svare men kan ikke, graaten stiger i en volsom bølge op i bryste paa mei og jei maa bite tænderne haart sammen og klamre mei krampagti fast i stolen for ikke aa storhulke . . . Han sitter der litt og ser paa mei - saa sier han stille: - Ta en pjolter og drik den ut i ét drag - det hjælper! Og han klinker paa opvarteren, pjolteren kom- mer, jei tømmer den i ét drag og forlanger en ny, og blir saa sittende der halltomset og skjælve af angest og se mei forvillet omkring mens jei nervøst slaar paa mei et par pjoltere til. Saa kommer opvarteren og sier at klokken er toll, og jei rejser mei mekanisk og føller me Schander ut. En taake har lagt sei om min hjerne, jei husker ikke mere hva det er som er ivejen, bare gaar der skjælvende af angest ve siden a ham og skjønner ikke hva der skal bli a mei . . . Hjemme ligger Knudsen og sover, Schander lægger sei paa sofan ute i stuen, og jei paa den amerikanske sove- chaiselongen derinne hos Knudsen, me en slobrok og en vaarfrak over mei. Jei skjønner ikke hvorfor jei lægger mei men vet ikke noe andet aa gjøre - og blir liggende der me taake om hjernen og ryster af angest. Men pludseli me ét staar det igjen lyslevende for mei: "Naar jei kommer er hun dø!" - og en ufatteli rædsel griper mei. Jei lissom sanker alle mine kræfter sammen til et eneste stort uhyre angestens skrik - men SIDE: 200 skrike slipper ikke ut . . . det kjennes som hjerte revner i mit bryst - saa besvimer jei . . . Da jei vaagner til mei sell, ligger jei me sammenbitte tænder og klamrer mei krampagti fast til sovechaiselon- gens jernarm -: "Naar jei kommer er hun dø . . . naar jei kommer er hun dø" hyler det inni mei, mens hjerte klapper i vanvitti angest, og sveden siler ned a mine tinninger . . . Men pludseli slipper krampen og jei ruller udmattet om paa ryggen og blir liggende der, skjælvende i hver fiber, badet i sved, og me angesten rullende igjennem mei -: Naar hun kommer er jei dø . . . naar jei kom- mer er hun dø - ufattelie rædsel! . . . Time gaar efter time, time efter time - en uendeli- het af rædsler har jei gjennemgaat og fatter ikke at jei ennu lever - saa me ét stanser hjerte som i døds- angest: Noe truende nærmer sei . . . hva er det som skal ske? . . . det voxer og voxer mens jei lytter i angest . . . - ah! saa gaar det op for mei, at det bare er en vogn som kommer ramlende nedi gaten . . . Naa ramler den forbi, det kjennes som en lettelse, og jei rejser mei over- enne paa albuen, anstrængt som efter et rasende løp for live, og ser ut gjennem vindue - der er sol oppi luf- ten . . . Bare la mei komme ut! sier jei nervøst til mei sell - bare la mei komme ut! - og jei staar skjælvende op, faar vasket mei i en fart, og skynner mei ned paa gaten. Maarenen er frisk og stille, jei piler op a den tomme Karljohan me feberen brænnende som ill gjennem mit blo - hva skal jei ta mei til . . . hvor skal jei gjøre a mei - det er jo en evihet til klokken blir toll . . . . . . Fulene synger i træer og busker derover paa park- siden, alt ligger ennu i skygge, bare toppen a de to høje popler rager op i den første maarensol. Dagen kommer som sædvanli, roli som om ingenting var - og kansje er hun ikke mere til . . .? - nej jei holler det ikke ut! - og pludseli drejer jei om hjørne ve Grand og styr- ter afsted op Rosenkrantz og opover Pilestræde - jei maa op i fjere etage og ringe paa - visshet maa jei ha! . . . Men utenfor huse stanser jei angest og tør ikke -: SIDE: 201 hvis naa allikevel ingenting er ivejen, hva vil hun saa si?! . . . hun har jo sagt at jei først skal komme klokken toll. Syk og nervøs farer jei noen gange op og ned foran huse - jei holler ikke denne uvisshet ut! . . . Aah, men jei tør ikke gjøre noe som hun ikke vil - nej! nej! la det gaa som det vil altsammen, men la mei ialfall gjøre saan som hun har sagt. - og afsted piler jei igjen, bort den lange Park- vejen, ut Drammensvejen til Skjellebæk, og nedover til Filipstad - og vandrer saa febrilsk byen runt, i timer som aldri tar ende . . . Klokken er blet ni, solen skinner ret op gjennem Karl- johan, og jei kommer opover fra bryggerne, syk og elendi og halgal af angest - saa stoppes jei ve Posthushjørne op a en liten gut som spør om jei er Hans Jæger. - Ja! svarer jei forskrækket og tror et øjeblik at jei er blet gal - hvorfor i alverden stopper en liten gut mei op klokken ni om maarenen og spør om jei er Hans Jæger?! - Der ligger noen penge til Dem borthos A. G. Pe- tersen! sier gutten. - A. G. Petersen? - Ja: Stensballes boghandel! - Naa tak! sier jei og later som jei vét hva det er, og skynner mei saa febrilsk videre. Det aner mei ikke hva det skulle være for penge som kunne ligge til mei hos A. G. Petersen . . . naturlivis er det bare noe slud- der, gutten har villet holle mei for nar . . . Men jei har ikke en øre i lommen, og saa enner det me at jei gaar derbort allikevel. Og det forholler sei ganske rigti: det er en remisse fra en boghandler i Bergen for noen exemplarer af min tale i Højesteret for to aar si- den - pengene har ligget der i mange maanter, men jei har jo vært i Paris. Jei skynner mei op til Gravesen og sætter mei inn un- der telte og faar en absinth og en cigar . . . . . . Folk kommer og gaar, opvarterne gaar der saa rolie me sine servietter under armen og serverer, solen skinner saa lysti ute i gaten, féte smaa spurver hopper tamme omkring mellem borene herinne i skyggen under telte, og SIDE: 202 jei sitter der og ser paa det altsammen som paa en ver- den hvorfra jei er lukket ute - kansje er hun ikke mere til! Jei har trang til aa hyle men skjønner at det er van- vid . . . og til aa fare i strupen paa alle disse rolie men- neskene og spørre dem om de da ikke vét - aah! . . . et sykt raseri arbejder sei op i mei, jei er like ve aa graate hvert øjeblik; jei forsøker aa kjæmpe det ned ve aa slaa paa mei absinth efter absinth, men ingenting hjælper -: rædsel! hvis hun naa ikke er til . . . Endeli, da klokken er blet elve, holler jei ikke mere ut - jei betaler det jei har faat, rejser mei rystende af feber og skynner mei dit op hvor hun er. Foran huse blir jei gaaende frem og tilbake - er hun levende? er hun dø? gud sei forbarme, om jei bare visste - aah, den som endda hadde et uhr! Jei gaar et slag opover gaten og opdager inni et mejeri- utsalg et uhr som kan sees utenfra - det viser et kvart over elve. Jei tar en liten tur opover og nedover - saa er den tyve minuter over! Samme tur engang til - 25 minuter over! - altsaa syv gange til! - og jei gaar febrilsk videre. Men da jei tredje gang stanser utenfor mejeri-utsalge, er der bare gaat 3 minuter siden sist, og jei tvinger mei rasende til aa gaa langsommere for aa hente inn igjen de to minuterne - sex lange forfærdelie gange til skal jei gaa her - rædsel, om jei bare visste! . . . Endeli, paa slage toll, styrter jei inn i huse, op trap- perne og ringer paa i fjere étage. Bjørck kommer ut, graa og poset i ansikte, me sløve øjne som efter en morfinrus -: Du kan ikke komme inn naa, sier han - tanten og søstrene kom ikke til aa rejse idamorres, de kan hvert øjeblik komme inn paa mit væ- relse, saa du kan ikke sitte der og snakke me henne - jei skulle be dei komme igjen klokken 3; da er de rejst! Jei stirrer forvillet paa ham, en rædsom tanke er ste- get op i mei: vil hun dræpe sei sammen me ham? har de tat morfin sammen, men er naa blit afbrut a mei før de søvnet inn? - og saa sier jei nervøst: - Vel, jei kommer altsaa igjen klokken 3, men si til Vera at da maa jei snakke me henne - jei holler ikke dette ut, saan som situationen naa er. SIDE: 203 - Hvordan er situationen anderledes naa enn før? spør han og ser paa mei me et sløvt idiotisk blik. - Det vet vel du best for fan! svarer jei rasende - og stiger saa ned trappen igjen me sammenbitte tænder, kvalm ve denne motbydelie mannen som altid skal kom- me imellem naar jei skal snakke me henne. Men da jei kommer ut paa gaten igjen er hele min rædsel over mei paany -: Er hun dø eller levende naar jei kommer igjen klokken tre? - "Nej! nej! naar du kommer er hun dø!" hyler det inni mei, og jei biter tænderne krampagti sammen for ikke aa skrike, og sæt- ter i styrtløp afsted nedover mot byn - intil jei anpus- ten stanser ve Gravesens telt og sætter mei syk og skjæl- vende derinn og forlanger en absinth - - - Klokken er mellem to og tre, jei sitter ennu der ve en absinth, full og gal og fortvilet, og stirrer angest paa alle disse menneskene som sitter runt omkring og drikker kaffe - saa kommer pludseli Schander slent- rende inn under telte og sætter sei bort til mei. Han op- dager strax hvordan jei har det og ser et øjeblik trist og sørgmodi paa mei me det bleke rolie ansikte, men sier saa: - Har du noen penge? jei har ikke faat min maaren- pjolter endda. - Jada! svarer jei, og fortæller ham om de 26 kro- nene som saa uventet er dumpet ned paa mei. Og han faar sin pjolter, jei sier ham hvor jei skal hen, gir ham noen penge - og slaar saa paa mei resten af absinthen og skynner mei angest opover gaten til dit hvor hun er. Foran mejeri-utsalge hvor klokken er, blir jei gaaende frem og tilbake i angest og spænning til tiden er inne - styrter saa bort til huse og op a trapperne. Knæerne vakler unner mei, en dødeli angest rinner igjennem mei -: gud, hvis der naa ingen kommer og lukker op, og jei maa bryte derinn og finner dem begge som lik! . . . Aandeløs ringer jei paa og venter noen skrækkelie sekunder - ah! saa hører jei det komme, og alting inni mei faller sammen ovenpaa spænningen. Det er igjen Bjørck som lukker op, og han ser like sløv og elendi ut -: "De er ikke rejst endda", sier han - "du kan bare SIDE: 204 faa snakke me henne et øjeblik." - og jei gaar fort forbi ham, banker paa døren derinne og trær inn. Paa en stol mitt paa gulve inni det lille værelse sitter hun og stirrer mei imøte me store sky forvillete øjne - hun ser ut som hun er gal - og halt afmægti synker jei ned paa den andre stolen som ossaa er sat frem mitt paa gulve, og blir sittende og se paa henne og kjæmpe me graaten . . . Saa pludseli springer hun op og laaser af døren -: De skrækkelie menneskene sier hun som ikke er rejst . . . hvert øjeblik kan de finne paa aa stikke hode inn a døren her, uten aa banke paa engang - de tror alle folk er engler! - og hun sætter sei igjen bort paa sin stol og ser paa mei me de store forvillete øjnene. - Jei kan ikke snakke me dei naa! sier hun nervøst - du maa komme igjen klokken otte, da er de rejst - jei maatte bare se dei et øjeblik siden du var her! . . . Du? - og pludseli kaster hun sei over paa fange mit, me armene om halsen paa mei, og trykker mei volsomt inntil sei - er du gla i mei endda? - Gud, ja! hvisker jei hulkende derinne ve hennes bryst og trykker mei angest op til henne - og ser saa fortvilet op i de store forvillete øjnene hennes. - Jei har hat det saa forfærdeli! sier jei sagte - jei har ikke lukket et øje siden du gik fra mei igaaraftes . . . jei visste jo ikke om jei ville finne dei dø eller levende naar jei fik se dei igjen. - Ja, naa er det over! sier hun sløvt. Pludseli husker jei at jei har drukket, og sier ræd: - Det stinker vel brænnevin a mei naa? . . . det var saa forfærdeli altsammen - og saa har jei bare drukket og drukket . . . - Ja naa kan du gjerne drikke, sier hun sløvt og lar armene falle slapt ned - drik du! bare drik du gutten min! - og hun stirrer sløvt hen for sei me et smerteli uttryk om munnen. En forfærdeli angest faller over mei -: hvorfor kan jei gjerne drikke naa?! . . . Jei vil spørre henne om det men kan ikke faa et or frem - og pludseli springer hun op fra fange mit og sier nervøst: SIDE: 205 - Naa maa du gaa! jei maatte bare se dei . . . disse skrækkelie menneskene kan jo komme her hva øjeblik som helst - altsaa klokken otte! men naa maa du gaa! - og hun laaser op døren og skyver mei lempeli ut i entréen. Fortomlet skynner jei mei ned a trappene og kommer først til mei sell igjen da jei staar ute paa gaten. Men saa faller hele min rædsel over mei igjen -: hun ville bare se mei et øjeblik siden jei var der . . . hun dræper sei sammen me ham! . . . alt er forbi, naa kan jei gjerne drikke - saan var det hun mente det . . . Naar jei kom- mer klokken otte er hun dø! Alting danser for mine øjne, jei maa staa der litt og holle mei for bryste - og sansesløs vakler jei saa ned- over gaten og vet af ingenting mere, før jei igjen skjæl- vende som et løv sitter under Gravesens telt sammen me Schander og forlanger en ny absinth . . . - - - Klokken er som fem, jei sitter ennu der un- der telte sammen me Schander og et par andre ve en pjolter. De snakker noe, jei vet ikke hva, jei bare stirrer forvillet omkring mei - hatten har jei tat af og lagt paa en stol ve siden a mei, mit hode brænner, der er ill i min hjerne . . . det rædselsfulle, det forfærdelie nærmer sei - aah, bare det kom, saa det kunne bli slut! . . . - og jei rokker fortvilet frem og tilbake paa stolen og vrier mine hænder . . . og farer me fingrene opi haar og skjæg . . . og forsøker aa sitte stille men kan ikke, fingrene trommer i luften a sei sell aldeles krampagti - og jei vrier igjen mine hænder. Saa pludseli venner Schander sei imot mei, likblék i ansikte, me bævrende næsebor og lynende øjne: - Man sitter ikke sammen me folk naar man er saa nervøs! sier han haart, me tilbaketrængt raseri - og skamfull griper jei min hat og skynner mei væk; det fø- les som er jei jaget bort fra mit siste tilflugtssted . . . Under universitets uhre stanser jei mekanisk og ser op -: 5 minuter over 5! . . . gaar saa videre, aldeles be- vistløs. Alting inni mei er i det forfærdeliste oprør, jei lægger ikke mærke til noenting, før jei igjen mekanisk stopper op ve posthushjørne og ser op paa Vorfrelsers uhr - 10 minuter over 5! - Saa tar jei energisk en tur SIDE: 206 runt fæstningen. Da jei igjen staar ve posthuse viser uhre der oppe 5 minuter over hall sex. - Nej! nej! aldri i evihet blir klokken otte! skriker det fortvilet inni mei - og afsted sætter jei paa sprang op til Gravesen igjen. - Er det bedre naa? spør Schander og ser paa mei, halt medlidende, halt mistænksom. - Nej, men bare la mei faa drikke en pjolter til, saa skal jei gaa igjen me det samme. Da jei har skyllet pjolteren i mei, styrter jei like af- sted dit op hvor hun er - det er allikevel bedre aa være henne nærmere synes jei . . . Naa ligger de kansje bevistløse deroppe ve siden a hverandre paa sengen og raller . . . Eller kansje faar jei pludseli høre et skudd . . . og saa ét til! og maa styrte derop og finne henne lig- gende i sit blo - gud, bare det kom fort, saa mine rædsler fik en enne . . . Den ene lange evihet efter den anden har jei gaat der frem og tilbake, klokken er tilslut blet tre kvart i otte - jei ser det paa uhre inni mejeri-utsalge. Saa griper jei mei volsomt sammen og beslutter mei til aa ta en tur som varer hele kvartere - og fort piler jei afsted. Men et stykke nedi gaten kommer pludseli Bjørck gaa- ende imot mei, me roli og fornøjet ansigt. Jei hilser og passerer, tar mei saa sykt for pannen og stanser - og vaagner som af en drøm. Men idetsamme blir hjernen aldeles tom, jei stusser, og skjønner ingenting mere - og venner saa mekanisk om og gaar opover igjen. Litt før jei er naad op til huse, kjører en drosche forbi mei og jei ser Vera sitte i den, men hun ser ikke paa mei. Mens droschen stanser foran huse, og hun stiger ut, gaar jei tværsover gaten og blir gaaende derover noen minuter og vente til hun vel kan være kommet op - saa gaar jei derop og ringer paa. Det er Bjørck som lukker mei inn i entréen, og han gaar sell ut. - Ængsteli banker jei paa derinne, alting er som døtt inni mei - og da jei fra dagslyse derute trær inn i det lille værelse hvor gardine er rullet ned og lampen tænt, og ser henne staa derinne, oprejst mitt paa gulve i sin mørke dragt, og stirre paa mei me store tomme øjne som kjenner hun mei ikke, dæmrer en uhyggeli spøkelse-gru op i mei . . . SIDE: 207 Det er lissom ikke henne . . . det er lissom ikke mei . . . vi kjenner ikke hverandre . . . og uvilkaarli stanser jei et par skritt fra henne og blir staaende og stirre paa henne i en slags tom rædsel . . . Noen øjeblikke staar vi der slik - alt er uhyggeli døtt og stille . . . Saa pludseli sier hun, halt hviskende, lissom hemmeli- hetsfuldt - og me en stemme som lissom ikke kommer inne fra henne sell: - Naa er de rejst . . . naa kan jei endeli faa snakke mei dei . . . kom og sæt dei her hos mei . . . og hun tar mei ve haannen og fører mei bort til sen- gen og sætter sei inpaa den, me ryggen lænet op mot væggen, og peker paa plassen ve siden a sei, mens de store tomme øjnene fremdeles ser paa mei som har de aldri set mei før. Fælen sætter jei mei op ve siden a henne. Alt gaar lissom ikke rikti til, syns jei -: det er ikke henne som sitter og ser paa mei gjennem de tomme øjnene der! . . . og haannen som jei tar er lissom heller ikke hennes . . . saa tong og dø den hviler i min . . . og da jei angest ser henne inn i ansikte og vil si noe, kan jei ikke - aah for det er jo ikke henne! og mit hjerte blir me ét saa tongt saa tongt, og alting lissom dør bort inni mei . . . Saa sier hun me et tomt smil som for aa si noe: - Er du gla i mei? - Ja, svarer jei sykt og leter igjen efter henne der- inne i de underli tomme øjnene hennes - ja, det er jei! Men jei er vist ikke rikti i hode mere. Jei har vært fra forstannen i hele dag . . . jei trodde du ville dræpe dei sammen me ham, og at jei ville finne dei dø naar jei kom herop - det har vært saa forfærdeli . . . Hun svarer ikke først, bare stirrer hen for sei me de tomme øjnene - saa sier hun, lissom for sei sell: - Ja, naa er det over . . . Alt er saa dødningeagti stille, lampen brænner saa uhyggeli dystert derborte paa bore - jei sitter der fælen og stirrer paa henne. - Ja, alting er over, sier jei sagte for mei sell uten SIDE: 208 aa tænke noe bestemt ve det - og mit hjerte blir me det samme saa døds tongt, at jei syns det maa briste. Men pludseli farer jei sykt me haannen over pannen - det er noe jei vil ha sagt men som jei ikke kan huske . . . Jo! der har jei det: - og saa spør jei, skjønt jei syns ikke længer det kommer mei ve, alting er jo over -: - Hva var det som var skedd? - Aa, sier hun aansfraværende og ser igjen paa mei me de store tomme øjnene som ikke kjenner mei - det var bare det, at den aftnen du var her sist - aah saa gla jei var i dei den aftnen! jei har aldri vært saa gla i dei som da! og tænk saa sa du da du gik: "kaller du dette aa være gla i?" . . . da jei saa bakefter sat herinne sam- men me ham - Erik og Majken var gaat - saa kom han til aa spørre mei hva det var for noe jeg hadde snak- ket me dei om saa længe. Det ville jei ikke si ham, og saa spurte han pludseli om jei hadde kysset dei derinne. "Ja!?" sa jei - "naturlivis!" - og saa ble han me ét aldeles hvit i ansikte og sa at det var en forhaanelse mot ham! "Men er du gal?" sa jei - "det har jei da gjort i hele sommer - har du ikke visst det?" - "Nej, det hadde han ikke visst!" - "Men er du da ren idiot?" - Ja, kansje han var idiot, men han hadde hele tiden trodd, at der ikke hadde vært noenting mere mellem os to, siden han var kommen tilbake fra Kjøbenhavn - og han ble sittende der hvit i ansikte og se ut i luften uten aa si noe mer. Og da jei saa ville sætte mei bort til'n og gjøre det gott igjen, saa kastet han mei fra sei og sa igjen, at det var en forhaanelse mot ham! - og ble igjen sittende der me det hvite ansikte uten aa si noe og bare se væmmeli ut . . . Og saa ble jei ossaa væmmeli naturli- vis, og sa heller ingenting . . . og saa - ja saa var det ikke mer. - Dagen efter, igaar altsaa, var vi i selskap hos Christian Lange, og dér sat jei hele tiden og saa ut i luften og sa ikke et or, og ødela hele selskape for dem . . . Lange ba os me en tur ned i Bodegan for aa se aa faa stemningen op, men ingenting hjalp - jei var like væm- meli baade nedi Bodegan og siden da vi kom hjem til Lange igjen . . . Og saa holt jei ikke mere ut . . . og saa skrev jei til dei og ba dei komme - jei ville ta live a mei. Men saa hadde jo ikke du den morfinen . . . og saa SIDE: 209 kom vi hjem her om aftnen . . . og saa gik det over . . . alting ble gott igjen, og jei ga ham hundrede løfter . . . - som jei altsaa agter aa holle, slutter hun og ser paa mei me et tomt smil. En rædsom uhygge griper mei: det tomme smile gjør at hun ser ut som hun er vanvitti - og jei finner in- genting aa si, bare sitter der syk og ræd og stirrer paa henne me sammensnøret hjerte . . . Saa pludseli griper hun haannen min, og det tomme smile blir stærkere saa hun ser ennu mere vanvitti ut, mens hun sier det haart og villt: - Er du gla i mei du? og uten aa vente paa svar slaar hun saa begge sine arme om halsen paa mei og trykker hode mit haart inn- til sei mens hun hvisker det me den hemmelihetsfulle stemmen som lissom ikke kommer inne fra henne sell: - Ja, du er gla i mei! . . . jei vét at du er gla i mei: - aah, du!? og hun vælter baade sei og mei overenne paa sengen og trykker hode mit haart optil sei. Me sammensnøret hjerte ligger jei der i hennes arme, ansikte gjemt ve hennes bryst -: det er ikke henne . . . og det er allikevel henne! . . . aah, den dejlie duft af hen- nes legeme . . . jei aanner den inn derinne ve hennes bryst - jo, det er allikevel henne! - og jei stryker me haannen ned omkring hennes elskede legeme, uten- paa kjolen først og saa under -: jo! jo! det er henne - gud, men hvorfor ser hun saan ut?! . . . jei tør ikke se op paa hennes ansikt, tør ikke søke hennes kjære el- skede øjne - rædsel! hvorfor ser hun paa mei me det tomme vanvittie smile . . . jei taaler det ikke - det gjør mei ossaa vanvitti . . . aa gud! og pludseli faar jei en forfærdeli trang til aa krype i skjul dernede mellem hennes dejlie laar og gjemme mei der for hennes ansikt . . . gjemme mei dypt derinne ve henne . . . og bli der . . . bli der! saa jei aldri vaagner op til noen rædsler mere. og uvilkaarli har jei løftet mit ansikt paa hennes, for aa be henne om lov. Men igjen møter jei det tomme vanvittie smile, og igjen gjemmer jei fælen mit ansikt ve hennes bryst -: Nej! nej! henne dér tør jei ikke be om noe . . . det er ikke henne - aa gud! . . . SIDE: 210 og angest klamrer jei mei inntil henne me armen om- kring hennes elskede legeme derinne under kjolen og aan- ner fortvilet inn den dejlie duft af henne, som for aa stille min angest - gusjelov at jei ialfall ligger her ve hennes bryst og kan holle mei fast i henne . . . hva skulle der bli a mei om jei ikke hadde henne her! . . . Længe blir jei liggende der og klamre mei inntil henne i uhyggeli spøkelse-angest . . . tør ikke snakke til henne, tør ikke se paa henne, ræd for igjen aa møte det tomme vanvittie smile - aah, hvorfor er hun saan?! . . . er det henne eller mei som er blit gal? . . . Saa pludseli mærker jei at jei kan ligge hos henne - og vil det! Men i samme sekunn som tanken blusser vel- lysti op i mei føler jei at det vil være forbi me det samme jei kommer henne nær - og saa tør jei ikke, saa vil jei ikke allikevel: for aa gud, da efterpaa aa møte det tomme vanvittie smile - nej! nej! det ville være for skrækkeli . . . . . og jei bare klynger mei isteden krampagti inntil henne, saa mit legeme berører hennes fra øverst til nederst - og det gaar a sei sell . . . Et øjeblik kjennes det som en lise - Men saa er hele angesten og længselen over mei igjen - en vanvitti længsel efter henne som jei ligger her og holler omkring, aah men som de har forbyttet for mei i mine arme saa det ikke er henne . . . gud! gud! - og igjen faar jei denne forfærdelie trang til aa gjemme mei dernede ve hennes eget allerinderste . . . gud, saa jei længes! aah men jei tør ikke . . . nej! nej! Og isteden lægger jei skjælvende min haann inn mel- lem hennes laar og begynner aa gjøre det me fingeren. Og hun lar det villi ske - det kjennes som en trøst - og jei mærker at hun forsøker aa gjøre hva hun kan for aa faa det til aa gjøre gott for sei . . . aah, men det lykkes ikke! - og fortvilet ser jei igjen op paa hennes ansikt! Men igjen møter jei det tomme vanvittie smile, og igjen gjemmer jei mei ræd ve hennes bryst - gud, skal jei aldri mere finne henne igjen? . . . Pludseli skvætter jei til som ve et slag paa hjernen -: "Ringte det?" spør jei forskrækket. - Ringte det? gjentar hun, ossaa forskrækket - og SIDE: 211 fort rejser vi os overenne paa sengen begge to, og hun springer frem paa gulve og blir staaende der i nervøs lyt- ten, ansikte vent mot døren. - Nejda, det ringte ikke! sier hun saa og venner sei igjen mot mei og ser paa mei me de store tomme øjnene - men griper saa pludseli min haann som jei i for- skrækkelsen er blit sittende og holle ut fra mei - den er vaat af henne - og trækker mei fort hen til vaskevans- stolen og vasker den af, og tørrer den. Mekanisk lar jei henne gjøre det, og sætter mei saa bort paa sengen igjen. Hun blir staaende foran mei og ser paa mei me de store tomme øjnene. En uhyggeli dødninge-stilhet hersker i værelse, alt er saa livløst og døtt, jei sell er som sluknet for bestandi . . . det er ikke henne, det er ikke mei . . . vi er døe begge, det er et gammelt sagn at vi engang har levet - mit hjerte er bare saa ufatteli tongt, og gjør saa ont . . . Om litt spør jei stille, men skræmmes allikevel ve ly- den a min egen stemme: - Venter du ham snart hjem? - Nej svarer hun sagte. Og pludseli blusser noe varmt op i øjnene hennes, og hun sier saa ømt at mit hjerte bæver ve det: - Du skal faa være længe hos mei idag! Men pludseli slukkes igjen varmen i hennes blik, hun bare ser paa mei saa træt og saa tongt - og farer saa sykt me haannen over pannen. - Jei har saa ont i hode, sier hun sagte og stille det lyder som et sykt barns klage, og det er som mit hjerte maa briste af sorg. Og saa løser hun op haare og sprér det me begge sine hænder ut omkring hode sit saa det bølger tykt frem over begge hennes skuldre og nedover bryste, og rammer inn i mørkt hennes bløte tongsindie ansikt - gud hvor er hun vidunderli vakker der hun staar - og saa sier hun stille: - Vil du kjæmme mei litt? det gjør saa gott! og af den lille rejsevæsken hun har staaende bortpaa en stol tar hun op en kam og gir mei - og sætter sei saa ned paa sengen ve siden a mei og venner nakken til. SIDE: 212 Jei er saa tong om hjerte . . . og saa ufatteli gla i henne . . . og har saan trang til aa graate hos henne - og sagte lægger jei haannen inn paa hennes hals og glier me fingrene op gjennem haare hennes, langs den varme nakken. - Faar jei lov aa gjøre saan litt? spør jei sykt og sagte - det bringer mei lissom nærmere dei . . . og det gjør mei saa gott . . . ? - Ja, du maa det saa gjerne, sier hun bløtt og læner hode tilbake mot haannen min - og jei gjør det noen gange og føler det som en trøst aa være me haannen derinne ve hennes varme nakke . . . . Saa tar jei kammen og begynner aa kjæmme hennes tykke haar. - Det gjør saa gott! sier hun stille - og det føles ossaa som en trøst . . . gud, gud, hvor er jei ufatteli gla i henne . . . Pludseli som jei sitter der skvætter jei igjen forskræk- ket til ve aa høre det ringe. Men saa kommer nok en ringing af samme sort, og saa nok en - det er jo uhre derborte paa bore som slaar! og jei ser nervøst derbort og ser at klokken er ti. - Venter du ham snart hjem igjen? spør jei sagte - en forfærdeli angest er pludseli kommen over mei. Hun svarer ikke først, og jei blir sittende der me hjerte snøret sammen af angest og kjæmmer henne vi- dere. Men pludseli venner hun sei om imot mei me store ville kjærlie øjne som hun sænker dypt i mine - og saa sier hun: - Nej, du skal faa være længe hos mei idag - - - og saa faar du aldri se mei mer. og idetsamme slukkes den ville ømhet i hennes øjne og hun stirrer igjen tomt paa mei som før. Hjerte er stanset i mit bryst og det kjennes et øjeblik som om noe vil gaa istykker. Men saa pludseli glier det over: hjerte slaar igjen sine naturlie slag og bloe flyter roli afsted gjennem mine aarer som om ingenting var. En stunn sitter jei der og ser paa henne, sløvt forundret over at jei ikke føler noe ve det - saa sier jei tonløst, som for mei sell: SIDE: 213 - Nej, jei forstaar det ikke: at jei ikke skal se dei mere. - Ikke jei heller! sier hun sløvt og ryster tomt paa hode, venner saa nakken til igjen - og jei sitter igjen der og kjæmmer hennes haar. Om litt sier jei atter, fælen min egen ro: - Du! jei forstaar det ikke! . . . jei kan ikke tænke den tanken . . . Hun venner igjen hode og ser me sine tomme øjne inn i mine -: Nej ikke jei heller, sier hun sagte . . . Ikke naa! Men imaaren naar jei vaagner, da kommer jei nok til aa forstaa det - gud, hvor jei gruer til imaaren. - og hun venner igjen nakken til og jei sitter igjen der og kjæmmer hennes haar . . . - Saa! naa kan det være nok, sier hun om litt og venner sei og vil ta kammen fra mei; men griper sei saa pludseli i det, og sier bløtt -: "Vil du ha den?" - Ja, sier jei sagte; og et øjeblik kjennes det som en dump undertrykt smerte vil bryte op i mei - men det glier over. Saa gaar hun bort og roter i rejsevæsken sin. - Her har jei det rø kjolelive du vet, sier hun - husker du: han ba mei ikke ta det paa naar jei rejste ned til dei . . . han ville ikke du skulle se mei saa pén - vil du ha det? - Ja, svarer jei igjen - og igjen rører der sei noe nede paa bunnen a mit hjerte og vil op; noe som en bløt smertes dæmpede murren - men igjen glier det over. - Og her er tannbørsten min - vil du ha den? - Ja. Hun pakker de tre tingene sammen i en avis og læg- ger pakken paa bore - blir saa gaaende om i værelse og kikke bak møblerne. - Hva er det du leter efter? spør jei stille. - Jo, sier hun og stanser borte ve ovnen - jei vil vise dei det bilde han har malt a mei: jei staar der i det rø kjolelive ute i fri luft, i solskin, og lér - og er svært pén. Han laaste det inn derute for at du ikke skulle faa se det, men naa vil jei vise dei det allikevel - og hun blir ve aa lete. - Nej, sier hun tilslut - han har nok laast det inn SIDE: 214 etsteds hér ossaa . . . det var kjedeli - jei ville saa gjerne du skulle set det, men det faar altsaa være. og me hænderne follet fremme paa maven og det ut- slagne haar bølgende mørkt ned paa begge sider af an- sikte, stanser hun foran mei og blir staaende og se paa mei, stille og eftertænksomt, me bløte rare øjne . . . - Gud hvor jei ikke forstaar det, sier hun tilslut. - Ikke jei heller, sier jei bedrøvet og ryster paa hode. - Ikke se dei mer? sier hun - hvor jei syns det er noe sludder! . . . Aah, men imaaren kommer jei nok till aa forstaa det! - og hun sætter sei bedrøvet ned ve si- den a mei paa sengen. Jei tar hennes haann, og hun lar mei ta den - og uvil- kaarli ser vi begge bort paa klokken. Den viser 5 minut- ter paa hall elve. - Naar er det han skal komme? spør jei sagte. - Klokken elve. - Er det det du kaller "længe"?! - Ja. Synes ikke du det? - Nej. Men længe eller kort, det kan jo i grunnen være det samme naa - vi kan jo ikke si adjø til hver- andre allikevel. - Nej det kan vi ikke - for vi forstaar det jo ikke . . . - Nej . . . Jei blir sittende der me hennes haann i min. Vi fin- ner ingenting mere aa si hverandre, sitter bare der tause, og ser uafladeli bort paa klokken begge to . . . Naa er fem minutter gaat . . . Og naa fem minutter igjen . . . Og naa atter fem minutter . . . - nej, jei føler ingen ting ve det . . . Tilslut er klokken blit elve og jei venter nervøst paa at den skal slaa - jo, saa begynner den. Jei tæller slagene, og da det er forbi ser jei paa henne og sier stille: - Maa jei gaa strax? - Nej, du behøver ikke a gaa før vi hører ham kom- me - og hun gaar ut og lukker op entrédøren og lar døren til værelse ossaa staa aapen for at vi bedre skal kunne høre ham . . . Alt er døds stille; vi sitter der og venter - saa endeli hører vi trin helt nede i trappen, og rejser os. SIDE: 215 - Adjø! sier hun og slaar armene om halsen paa mei. - Adjø! sier jei og trykker henne inntil mei og kys- ser henne paa munnen - men føler ingenting ve det. Slipper henne saa, og gaar baklængs ut a det lille værelse, mens hun staar igjen mitt paa gulve derinne og stirrer efter mei. Ute i entréen stanser jei og blir staaende og se paa henne - trinene kommer tongt op a trapperne. Uhyg- geli roli staar hun der, uhyggeli roli er jei sell - al- ting staar saa livløst stille inni mei som har jei aldri levet . . . - Adjø! sier jei ennu engang - trinene er kommen højt op i den øverste trappen. - Adjø! svarer hun sagte - og saa river jei mei løs og gaar. Uvilkaarli viger jei tilside saalangt jei kan for den skikkelsen jei møter i de øverste trappetrin, ækkel ve tanken paa en muli berøring - men føler saa absolut nul . . . Det er bare kroppen som lever mens jei gaar nedover, men den lever gott - for første gang paa tre maanter faar den være ifré. Hjerte slaar saa roli, benene bærer mei saa lett og gla, jei aanner saa behageli fritt, som er jei pludseli blit kvitt en tong byrde . . . Og jei blir ikke sint over at jei kommer akkurat et minut for sent til Gravesen som ikke lukker noen inn efter hall toll; jei snakker hyggeli me en svensk idiot som heller ikke slip- per inn - og gaar saa hjem til Knudsen som sitter og læser strafferet, snakker noen likegyldie or me ham, og lægger mei saa og søvner inn me det samme. - Men pludseli vaagner jei ve at Schander kommer druk- ken inn og snakker højt til Knudsen. I samme sekunn vét jei og forstaar det ufattelie: "jei skal ikke se henne mere!" - og det er som om en stor haann pludseli griper om alt det som er inni mei og vil rive det ut; og hele mit legeme bedækkes me iskoll sved. - Naar kom Hansemann hjem? hører jei Schander spørre me drukken bekymring i stemmen - og strax efter føler jei at han staar bøjet over mei og betrakter mit ansikt. - saa strækker jei me ét krampagti begge mine hæn- SIDE: 216 der ut i luften og skriker det frem me en hæs hvisken - for rædselen er like ve aa kvæle mei: - Aa herregud, herregud, læg dei og la det bli stilt! og stille forsvinner han ut i det andre værelse . . . Ikke en lyd er aa høre mere . . . alt er nat - dyp sort ufatteli evi nat runt omkring mei, og jei ligger der hall- dø af rædsel og klamrer mei fast til chaiselongens jern- arm, og føler bare sveden perle og perle frem over hele mit legeme, og trille i draaper ned over min hud . . . SIDE: 217 To dage efter. (Thorsda 2den August 88) Alt længe har vognene ramIet nedi Karljohan. I timer har jei ligget der vaaken paa den amerikanske sove-chaise- longen oppe i det rø hjørneværelse og vridd mine hæn- der i fortvilelse, og boret hode ned i puten, og graatt og graatt - hele min arme sjæl ut. Tilslut er en sløv ro dalet ned over mei og jei bare ligger der, lys vaaken, paa siden, sammenkroket, me benene opunder mei, og stirrer tankeløst ut gjennem vindue derborte, hvor jei ser top- pen af husene paa den andre siden a gaten, me blaa luft ovenover. Herregud, hvor maarensolen ligger lys og sommerli bortover tâkene derute! . . . og mei kommer det ikke mere ve . . . for mei rinner ingen sommermaaren mere - in- gen, ingen! Ingen, ingen . . . jei ryster tungsindi idiotisk paa hode. . . . En sommer-maaren . . . me en sommerdag ivente . . . en sommerdag me henne! - hjerte banker volsomt ve tanken - en sommerdag me henne . . . . ute paa fjor- ren! . . . eller i Paris! det dejlie Paris me sine boulevar- der og avenuer - en sommerdag og en sommernat me henne . . . Hjerte banker som det vil sprænges - men snører sei saa med ét volsomt sammen -: aldri! aldri mere skal det ske - rædsel! - det er som hjerte stanser og vil revne, og jei trykker uvilkaarli begge hænder haart inn mot bryste som for aa hindre det . . . - Aldri, aldri mere - det er virkeli saa! . . . og jei kaster mei om paa ryggen og vrier mine hænder i fortvilelse, mens jei ser mei forvillet om i det rø væ- relse . . . I sengen derborte ligger Knudsen og sover saa roli under den rø dynen, det lyse hode paa den hvite puten. SIDE: 218 . . . Rædsel! rædsel! aldri mere! - jei knuger baksiden a de foldede hænder mot den syke fugtie pannen min. Og dette skal jei endda leve over! for hennes skyll? . . . hvor dan skal det gaa for sei?! - aldri, det vet jei jo, aldri vil den haannen slippe det morder-take den har tat omkring hjerte mit - aldri! og da er jo bare et par timer som disse et helt helvede . . . gud maa vite hvor- dan jei har aarket aa staa bare dem over . . . Noen gaar i sideværelse, døren blir aapnet, og inn kom- mer piken i hvitt forklæ, et stort bræt paa hænderne. Hun sætter kaffe og kavringer hen til hver af os, og Knudsen rejser sei søvndrukken derborte i sengen og gri- per "Verdens Gang" me den ene haannen, kaffekoppen me den anden: - Aa vær saa snil aa luk op et vindu da! sier han til piken - og begynner saa aa slurpe i sei kaffeen, mens han kikker nedover avisen. Piken lukker op vindue og gaar igjen. Jeg rejser mei halt overenne paa chaiselongen og faar lorgnetten paa - og forsøker saa, støttet paa den ene albuen, aa faa pint i mei en kavring dyppet i kaffe . . . - Naa? sier pludseli Knudsen - han sætter kaffe- koppen tømt fra sei paa toiletbore og ser smilende bort paa mei - du var nok ordentli full igaar du?! Jei farer me haannen over pannen og husker mei om . . . - Jei var nok det ja, sier jei saa - jei søvnet af hos Gravesen tror jei . . .? - Ja, osaaa maa du nok ha ligget en stunn her paa min seng, før du har faat krabbet dei bort paa chaiselon- gen - for min seng var nedligget . . . - Jasaa? . . . ja det er ganske rikti - jei kunne ikke finne chaiselongen først . . . Samtalen gaar istaa, han læser roli videre i "Verdens Gang", og skjælvende af nervøsitet skynner jei mei op og faar vasket og klædd paa mei - og sier saa "gomaaren!" og gaar. I det halmørke værelse ve siden af ligger Schander paa sofan og sover trygt for nedrullete persienner, grøn i ansikte, og me et grønhvitt laken over sei. Jei stanser og ser paa ham: SIDE: 219 Hvor det ser roli ut det ansikte hans! - han er altsaa kommet ut over det naa . . . saa vitt at han kan sove ideminste - Men hvor dan forresten?! - aanej, dræpt og dø er han der han ligger, blek og roli under lakne . . . ham ser vi nok aldri mere - hvis han idethele tat ræk- ker saa langt som til aa komme afsted til Argentina . . . - og jei ryster trist paa hode og gaar sagte og for- sikti ut a døren, og ned a trappene. - - - Maaren-solen faller ret op Karljohan, jei sitter i hjørne-vindue i Grand og ser ut - en kop kaffe et smørrebrø og et glas is-vann foran mei. Ingenting kan jei faa ned, jei bare sitter der og skjælver og ser ut a vin- due -: . . . hvor det er graat og fatti, det grønne derover paa parksiden! . . . og hvor den gaten er livløs! ingen folk. De par sommerklædte mennesker som kommer nedover i det tomme gustne solskinne - en enkelt én derover paa parksiden, en enkelt én her likeoverfor, frem om Mag- nus's hjørne - jei kjenner ikke navnene deres, men hvor jei kjenner ansikterne, jei som har sittet her i toll aar; hvor! de er de samme . . . hvor! de gaar rolie og likedan til sine forretninger . . . mon de noen noen noen sinne har følt noen ting de menneskene? - aah, hvor jei skjæl- ver til min sjæls inderste! . . . for en rædselsfull by! . . . Vera! Vera! er der noen anden i verden enn dei! . . . hvorfor er du ikke her - aah, la os rejse til Paris! . . . Jei tar mei sykt om hode -: - Mon det enner me at jei blir gal? . . . - - - Klokken er omkring fire, solen skinner; ute under telte hos Gravesen er der fuldt af folk, og jei sit- ter der alene ve et bor og er nu ve min fjerde pjolter uten aa ha spist andet idag enn et smørrebrø idamorres. Men pjolteren har ikke hat noen anden virkning enn at jei er blit litt roliere, jei skjælver ikke fuldt saameget naa, og befinner mei legemli forholdsvis vel. Mens jei nipper til pjolteren og røker en cigar, læser jei ennu en- gang igjennem det breve jei har skrevet til henne for det tilfælle at hun skulle være derute: SIDE: 220 BREV TIL VERA Ajo, jei vil skrive til dei allikevel for jei kan jo ikke la det være, kan jei vel? Du som fyller hele min syke sjæl og stormer me rædsel gjennem mit forgiftede blo saa hver nerve dirrer og hver muskelfiber skjælver og aanne- drætte gaar fra mei - hvor skal jei kunne la være aa skrive til dei naar du ikke er her mere, og jei allikevel lever. Jei sitter her og stirrer paa dit ansikt og vil stirre dei inn i sjælen, men rækker dei ikke . . . - ansikte du har er det som jei ikke kan se af om du er gla i mei eller ikke. Jei stirrer og stirrer og lar dit ansikt grave sei inn i min sjæl - og du er ikke vakker og ikke styg, bare vidunderli du, vidunderli som skjæbnen, og ubønhørli og blinn som den, me rovdyr-tænderne skjult bâk de luk- kete blofulle læper - jei stirrer og stirrer, vil stirre dei inn i sjælen, men rækker dei ikke. - Du er gla i mei det vét jei, forfærdeli gla i mei af og til - og du ville ikke engang forsøke paa aa helbrede mei . . .? Du er rovdyr me hvite begjærlie tænder af og til - men bare en afgjørelse forlanges saa vil du først dræpe dei, og da det ikke gaar, gir du hundrede løfter "som du altsaa vil holle" - og mei gir du tre timer. - Resten a dit liv gir du til ham. Dit liv som er det kostbareste liv i lanne gidder du ikke gjøre andet me enn aa gi det til ham som du ikke elsker, og som ikke en- gang elsker dei - han ville jo finne sei i aa gi dei bort til den fyren han naa sværmer for! . . . Jei stirrer og stir- rer paa dit skjæbne-ansikt og gyser ve at jei elsker dei og liker dei like gott i din svaghet som i din styrke, like gott enten du er blinn passiv skjæbne me lukkete læper og ingenting vil andet enn det som kommer - eller du blotter de hvite rovbegjærlie tænner og vil hva du vil. Like gott liker jei dei - eller kansje nej, jei liker dei allikevel best som rovdyr. Hvor var du vidunderli vak- ker dengangen - jei laa der imørke tværsover for have- stu-bygningen, halt overenne i hængekøjen mellem de to træer, og ventet dei ikke; bare stirret paa det lysende vin- due derover - der bâk var du! Og pludseli gaar en dør og mit hjerte stanser - og frem bak det mørke huse SIDE: 221 derover, mot det lyse dernede, ser jei dei komme. Lett og bløtt lægger du vægten a hele dit legeme paa hvert bén du sætter frem foran dei, mens du gaar tværsover tune; skræver saa rask over det lave gjære og gjør et par skritt fremover mot skoven me en forsikti spejdende hodebevægelse - de nøkne arme lyser i mørke. Saa ras- ler mine fottrin i det tørre løv litt højere oppe, og du venner dei rask og kommer gla opover, me armene strakt ut imot mei, og øjne og tænner skinnende i et vidunderli smil. Og jei griper dine hænder og trykker dem, og haann i haann gaar vi stille inn i skoven. Derinne vil jei snakke me dei men kan ikke - og isteden gaar jei runt dei og bâk dei, og bare ser paa din dejlie skikkelse. Og du læner ryggen din op mot bryste mit; og jei kysser dei paa haare og klapper dei paa kinne, og sier bare stille -: "Jei kan ikke fatte det, at om noen dage til saa skal vi ikke se hverandre mere". Saa venner du dei om me et kast og ser mei inn i ansikte me dit ægte rovdyrsmil og sier, sikkert og fornøjet -: "Og hvorfor skulle vi ikke se hverandre mer?" - "Nej, naa skal jo jei i fængsel, og du skal jo gifte dei me ham - og saa rejser du bort til et sted hvor jei ikke kan komme" - "Aa langtifra!" svarer du - "jei gifter mei, ja! men - vi gjør hva vi vil!" - og øjne og tænner glinset ennu mere rovdyragti enn før. - Men jei sto trist: jei visste jo det var ikke bestandi du var rovdyr; jei visste du var omskifteli som skjæbnen, og at jei elsket dei til rædsel . . . Omskifteli som skæbnen! - hvor var det en anden Vera som sto der oprejst mitt paa gulve i lampelyse inni det lille ækle væ- relse hans naa siste aften, mens jei gik bâklænds ut gjennem den aapne dør, ut i entréen, og hans trin hør- tes kommende op a trappen. - Ubønhørli som skjæb- nen, blinn som den, uten vilje, roli som den, uhyggeli roli sto du der. Og jei var ossaa roli; alting sto saa stille, saa livløst stille inni mei, som hadde jei aldri levet. Og jei gik ned a trappen, og veg uvilkaarli til side for den skikkelsen jei møtte, ækkel ve tanken paa en muli be- røring - men følte saa bakefter nul. Jei gik like hjem til Knudsen som sat og læste strafferet, snakket et par likegyldie or me ham, og la mei saa, og søvnet inn me det samme. Intil pludseli Schander kom hjem, litt full, SIDE: 222 og snakket højt til Knudsen - og jei vaagnet op igjen til alle rædslerne. - Og siden? - jei gaar her og vét at jei vil ikke dø før dei, for jei kan, jei vil ikke gjøre dei noe vont; men jei skjønner ikke hvordan det skal kunne gaa, jei vet bare at hva der staar i min magt det vil jei gjøre for aa holle live ut; og brister det allikevel, saa husk Vera, at det er ikke min skyll - da er det fordi jei ikke kan me alle mine samlede kræfter. Naa rejser jei ned til Emmestad og henter mine ting; imaaren meller jei mei hos byfogden, og i overmaaren sættes jei inn. Jei vét ikke om du er dernede naa, og i ethvert fall er det rædsel aa rejse derned, men jei maa se de stedene ennu engang, saa vont som det gjør. Tilsist vil jei ennu engang, staa utenfor huse dit dernede og se paa det vindue dit - og er du der, og vil du ennu en- gang komme ut og trykke mei i haannen, saa vét du hva jei vil føle ve det; men vil du det ikke, eller forfærdeli nødi, saa vét du ossaa at jei aarker ikke mer aa be dei om det, og er like gla i dei for det. - Er hun saa dernede, eller er hun der ikke? sier jei nervøst til mei sell, idet jei foller breve sammen - den der visste det! . . . huf! jei begynner igjen aa skjælve - fan! - og jei tømmer pjolteren, betaler, stikker breve i lommen, og gaar nervøst nedover til jernbanebryggen, ombor paa "Moss", og afleverer breve til styrmannen. Skynner mei saa bort paa stationen, der er ikke mange minuterne igjen. - Tog-klokken ringer og folk stormer inn i kupéerne netop som jei kommer. Mørkt og kjæller-agti ser det ut inne under overbygningen, men fremme paa loko- motive og de forreste vognene som stikker ut foran over- bygningen skinner der sol og ser hyggeli ut - og jei skynner mei frem til den forreste vognen og stiger inn der. Døren blir øjeblikkeli slaat igjen efter mei, og en hall- gammel mager konstabel me en liten rø bart viser sei i det nedslaatte vindu -: - Ja saa faar du ha det gott derute i Aas da! sier han og ser ømt paa den mørke magre utslitte 30 aars SIDE: 223 konen, som sitter ve vindue, me en liten lys gutonge paa tre fire aar krypende om ve siden a sei på bænken. - Det tænker jei nok at jei faar, svarer hun, smilende me svært faa og stygge tænder i det magre brunlie an- sikte. - Ajø da Ka'l! sier saa konstabelen til gutongen, men faar ikke noe svar. Gutten ser ikke op engang - han ligger der overenne paa bænken ve siden a moeren og roter højst interesseret omkring i en liten kurv me sukkertøj. - Si fârvel tel' en far da vel Ka'l! sier moeren og dyt- ter til gutten. Men gutten ænser det ikke, han bare blir ve aa rote i kurven. Konstabelen smiler, og moeren smiler - saa piper lokomotive. Og smile forsvinner pludseli af deres begges ansikter - og over hans farer der som en angest. - Adjø da du! sier han beklemt, og ser henne dybt alvorli inn i ansikte. - Adjø! svarer hun tilbake og ser lissaa alvorli paa ham . . . saa underli alvorli stirrer de hverandre inn i an- sikte at mine øjne fylles og mit hjerte slaar som i angest - Du store gud! tror jei ikke de elsker hverandre . . . Toge begynner aa rulle, konstabelens ansikt forsvin- ner, den lille lyse gutten ser op, forundret over rullingen, og træffer til fældivis mine øjne. Jei smiler til ham, og han smiler igjen - og saa gjemmer han forlegen ansikte i moerens fang . . . - - - Paa den solstripete vejen gjennem skoven fra Vestby til Emmestad vakler jei træt og syk afsted - hatten bâk i nakken, kollsveden perlende nedover pan- nen og tinningerne. Knæerne har ont for aa bære mei, de knækker over ret som det er, og jei bruker stokken som en gammel mann. Men jei ønsker ikke jei var fremme, jei ønsker ingenting, diller bare sløvt afsted, det er mei likegyldi enten jei faller om eller jei naar frem - hun er der naturlivis ikke allikevel, hva vil jei saa egentli her . . . Pludseli hører jei noen kjør brøle tætve; den sol- stripete vejen gjør i det samme en svingning - og der staar de, fem stykker, sort-og-hvite, og brøler mitt imot SIDE: 224 mei. - Hvorfor blir jei ikke bange? - det undrer jei mei sløvt over - jei som aldri taaler aa gaa forbi brø- lende kjør; som bestandi gaar utenom, af rædsel for et horn gjennem maven . . .? - Aanej, naa er det mei jo det samme, gjerne hundrede horn gjennem maven . . . saa mange de vil - og me vaklende skritt gaar jei mitt inn mellem kjørene, og de viger rædde tilside og lar mei passere . . . Den daarlie stenete vejen stuper brat ned bâk en stor fjellknaus og gjør saa en braasving omkring foten af den, og foran mei ligger pludseli, saa fredeli stille i aften- solen - Jensines hvite énetages hus me det graa ve- skure strax hennenfor; og nedenunder Emmestad-bugten solbeskinnet utover. Solen staar ennu et stykke over aasen paa den anden side fjoren, og bâk sei kaster huse en lang aftenskygge opover marken like op til ledde hvor jei er stanset og staar og tar ut noen staurer for aa komme igjennem - jei aarker ikke aa hoppe over idag som jei plejer. Syk og træt vakler jei inn i skyggen bâk huse, gaar op stentrappen me det røbrune træ-gelændere, og tar i klinken. - fan! . . . laaset - altsaa ingen hjemme! . . . Et øjeblik staar jei der og stirrer idiotisk paa den hvite døren me de blaamalte fyllinger - saa gaar jei ned a trappen igjen, hen mellem huse og veskure og blir staa- ende og se utover bugten og fjoren -: . . . Ikke en lyd er aa høre; stille stille . . . og ikke noenting aa se som minner om liv . . . ingen jagt har lagt sei tilankers inne paa bugten . . . ikke et sejl, ikke en farkost er aa øjne noensteds - øde og stille, dødsens stille, ligger fjoren utover i aftensolen, uten liv, uten haap. Hun er jo ikke her, hun kommer jo aldri tilbake, hun ventes her jo ikke mere . . . hverken idag eller imaa- ren eller iovermaaren - aldri mere! . . . Ingen snekke vil noensinne mere komme stikkende om odden derute me henne sittende i agterstavnen, for saa aa styre gla inn mot den lange tynne træbryggen hernede, mens jei me bankende hjerte stormer nedover bakken for aa ta imot henne . . . aldri noensinne mer vil det ske - hun har for- latt dette sted for bestandi . . . SIDE: 225 - og haannen om hjerte klemmer til, fastere, fastere, fastere . . . al kraft viger fra mei . . . jei siger i knæ - og synker halt bevistløs overenne paa marken me an- sikte gjemt i mine arme, og græter og græter og græ- ter, i stille sløv haapløs fortvilelse . . . - - Klokken er blet ni - det mørkner stærkt. Ute i kjøkkene, foran komfyren hvor illen spraker, staar tykke Jensine og steker fisk - og snakker og skravler imens ustanseli, om alle mulie ting . . . Skrækkeli nervøs gaar jei der op og ned, først bare in- paa kjøkkengulve, men saa tar jei forstugulve me for aa faa litt længere vej - op og ned, op og ned gaar jei der, besat af den eneste tanke: "er hun derborte nu, eller er hun i byn?" - og hører imens paa alt dette ustan- selie skravle til Jensine -: om hvor ensomt hun har det her naa som Frithof er rejst til Næsodden paa arbejde . . . om Gaarder som var saa morrosam aa ha her, for der fulgte bestandi saant liv me'n . . . om fru Holmsen som var saa hyggeli og munter, men som aldri kommer her mer naa - jei maa rikti be henne se ned til gamle Jensine . . . om hvor sør- geli det er at jei ikke har tat me noe brænnevin fra byn ikvell osv. osv. - altsammen er saa trist og sørgeli saa . . . - og illen spraker og det fræser i steke-pannen, og jei gaar der og hører paa denne tykke skravle-bøtten af et fruntimmer, mens hele tiden det ene spørsmaal dirrer mei ned igjennem kroppen -: "er hun derborte naa eller er hun der ikke? - er hun der eller er hun der ikke?" . . . Og jei stirrer paa Jensines lyse kolt-blinkende øjne derborte i mørke, og de irriterer mei mer og mer, baade de og hennes snak om at alting er saa sørgeli - løgn er det! aldri har hun følt noen ting! tyk og fornøjet og syn- gende og skravlende gaar hun her hele dagen - aah! som om ingenting var hænt! som om ingenting var det minste sørgeli i verden! - tiltrods for den mannen og de 7 voxne barna som hun klager over at hun har mis- tet . . . æsch! de kolle øjnene hennes! . . . - og pludseli tror jei ikke mere at hun noensinne har følt en eneste menneskeli følelse i hele sit liv, og SIDE: 226 op i mei stiger en volsom motbydelihet for dette tykke dyr af et menneske - og jei gaar der op og ned, ut og inn gjennem forstuen og kjøkkene, og tænker paa Raskolnikow; for ute i forstuen staar der en øx som vi altid brugte til aa hugge istykker is me da vi var her . . . jei ser den hvergang jei kommer ut i forstuen, og hver- gang faar jei en kildrende lyst til aa ta den og kløve hode paa Jensine efter mitten, og ta én haldel i hver haann, og se hvordan den hjernen hennes egentli ser ut . . . og jei vét jo hun er alene, Frithof er jo paa Næsodden og ingen kommer her paa denne tid - hu hvor den kildrer mei den tanken . . . Og jei sætter mei ned paa en kjøkkenstol og ser visst paa Jensine, og tænker paa hva mon hun ville si, om hun visste hva jei naa har lyst til . . . og paa hvor lang mon egentli vejen er fra en saan lyst og til virkeli han- ling? - hvor lang vej egentli fra aa være saan syk som jei er naa, og til aa bli virkeli gal saa man mister sei sell? . . . Men saa ryster jei det a mei og rejser mei igjen, og blir gaaende der videre op og ned og vente paa denne velsignede mâten, som jei maa ha før jei rejser afsted, for jei føler mei rent afmægti af sult . . . Et lys staar tænt paa kjøkkenbænken, den stekte fisken er sat frem, brø og smør staar ve siden af, og kaffen er skjænket: i en kop til mei, i en drabeli skaal til Jensine. - Ja, naa faar Dere ha værsgo da! sier Jensine og sæt- ter sei ned mittfor kjøkkenbænken, tyk og glinsende og fornøjet - og skravler saa videre mens hun spiser. Jei sætter mei paa min sædvanlie plass for enden af kjøkkenbænken, forfærdeli nervøs, me det ene samme spørsmaal hele tiden dirrende gjennem hver nerve -: "Er hun derborte, eller er hun der ikke?" - gud, hvor jei er syk af ikke aa vite det. - Jo! sier Jensine som netop har fortalt en spøkelse- historie -: en faar'a tru paa at sligt existeres, ettersom der er saa mange folk som har set det! - Se naa f. ex. 'a mor . . . Jei lægger kniv og gaffel ned og skyver tallerkenen fra mei: hele min glupende appetit er forsvunnet alt ve SIDE: 227 den første mâtbeten som kom innenfor tænderne - og jei bare føler motbydelihet for alt hva der heter mât . . . - Naa faar Dere spise da! sier Jensine tyggende. - Aanej, det gaar nok ikke me spisingen idag hel- ler! sier jei, sætter saa kaffekoppen for munnen og tøm- mer den - og rejser mei og sier goaften. - Nej skal Dere gaa naa alt! sier Jensine - fra mei som er saa aleine? . . . aa sit naa litt til da? . . . - Nej, klokken er mange alt - gonatt! - Aanej, aanej, sier Jensine klynkende - aa lejt det var dette da, at Dere ikke kan være hjemme den siste kvellen Dere er her! "Hjemme"! tænker jei ve mei sell og gaar ut a døren - hø! bæstet er blit ræd for sine egne spøkelse-histo- rier! . . . - Skal jei reje op til Dere hér inat? eller blir Dere derborte? roper hun efter mei - tonen er alt andet enn venli, og det skal tydelivis være en insinuation. - Vist skal Di reje op ja, for en fan! - er Di gælen Di? roper jei tilbake. Mekanisk diller jei saa i mørke nedover til bryggen og stiger i prammen og ror ut om pynten derute, og videre norover langs lanne - uten aa tænke, uten aa føle noenting andet enn det ene: hun er der ikke! . . . hun er der ikke! . . . naturlivis ikke! Jei er naad næsten bort til Hvitstensbugten da jei pludseli opdager at jei kommer ingen vej mere, jei lig- ger jo bare der og plasker me aarene i vanne jo. Jei tar mei sammen og vil ro orntli igjen, men kan ikke; jei er for kraftesløs, jei aarker ikke løfte aarene a vanne en- gang, og føler at jei er like ve aa besvime. Saa blir jei ræd -: Hva djævelen i helvete! jei skulle vel aldri falle paa aa bli orntli syk her naa og ikke række frem?! . . . aah! da er det fordi hun er der! - naturlivis! - og jei sanker fortvilet sammen mine siste kræfter og ror et stykke videre. Men pludseli knækker jei fulstændi sammen, faar ont, og siger ned i bunnen af prammen, me armene og hode paa toften, og bare ligger der hall-dø og stønner: - Vera! Vera! Vera! . . . SIDE: 228 Endeli er det over paa et vis, og jei rejser mei op igjen, forfærdeli træt og magtesløs, og ror langsomt og sløvt videre - intil jei tilslut naar frem til det lille gule badehuse hennes derinne i Bakkehus-bugten. Stille glier prammen forbi det, et stykke hen over det blanke vann - saa opdager jei at der er lys i det øverste huse der- oppe, i havestuen. - Altsaa: kansje hun er der! hvisker jei til mei sell, og nyt blo strømmer mei pludseli inn gjennem aarerne og gir mei hele min kraft tilbake. Me hastie aaretâk ror jei tilbake til det lille gule badehuse, springer i lann og fortøjer prammen og vandrer febrilsk opover gjennem skoven . . . Ængsteli og beklemt, som en tyv, lister jei me forsik- tie skritt op den siste lille bakkestubben i kanten af sko- ven, langs den ingjærete græsplænen nedenfor det hvite énetages huse . . . Ve det nedre hjørne af huse stanser jei for aa trække pusten - men i det samme kommer hun, barhodet og i hvit kjole, rask frem om det øvre hjørne, skræver let og behændi over det lave gjære, og gaar forsikti spei- dende opover i mørke mot det sted hvor hængekøjen er. Deroppe stanser hun og ser sei opmærksomt spejdende omkring til alle kanter - og blir tilslut staaende og stirre ut i mørke, nedover mot mei. Ganske stille staar jei dernede under træerne, me ængsteli tilbakeholt aannedræt - mon hun kan se mei mot den mørke bâkgrunnen? . . . Jo! pludseli opdager hun mei og gjør i hast noen forte smaa skritt nedover mot mei - men stanser saa, usik- ker, tror vist hun har tat fejl, og blir staaende, me hode strakt spejdende fremover. Men bare et øjeblik - saa tror hun igjen det maa være mei og gjør igjen noen forte smaa skritt nedover - og pludseli strækker hun me én gang begge ar- mene ut imot mei, og styrter saa ned til mei, og faller mei like om halsen og blir liggende der me hode paa min skulder, uten aa si et or. Stum staar jei der og trykker henne intil mei, mens bryste gaar volsomt op og ned - hjerte slaar højt som vil det sprænges - ikke et or kan jei faa frem . . . SIDE: 229 Endeli løfter hun hode fra min skulder og ser mei varmt og gla inn i øjnene - tar mei saa muntert ve haannen og lejer mei som et barn noen skritt nedover bakken og tilvenstre inn i skoven . . . - Det har vært forfærdelie dage disse siste to, sier jei om litt og ser op paa henne. - To dage?! - hun sier det stille, lissom spørgende hen for sei, ryster saa langsomt paa hode og fortsætter -: Jei syns det er syv aar siden jei har snakket me dei jei! . . . stakkars min gut! - og hun klapper mei bløtt paa kinne. - Men naa er jei her! sier hun pludseli, gla, og slæn- ger sei ned paa en afsats i fjelle derinne i skoven, hvor der er plass til os begge, og trækker mei ned me ve siden a sei - naa er jei her du! og hun ser paa mei me store øjne som glinser sort i mørke. - Ja gusjelov! - jei slaar armene om live paa henne og gjemmer hode mit ve hennes bryst - gusjelov, kjære dejlie du - naa er du her! . . . - og hun synker tilbake me hode i bakken, ansikte bâkover og halsen op - den hvite dejlie hals som skinner i mørke. Og den kysser og kysser og kysser jei me "de smaa forte haare intense illkyssene" som hun liker saa gott - mens jei holler henne tæt inntil mei og me rys- tende haann stryker henne krampagti haart nedover hof- ten og laare utenpaa kjolen . . . Viljeløs ligger hun der i min arm, me hall-aapen munn, og puster saa tongt - og saa kan jei ikke la det være: jei maa me haannen op under kjolen. - Nej! nej! - hun farer op i halt sittende stilling og ser lissom angest paa mei - nej! . . . ikke det! . . . ikke i aften! - hun hvisker det frem nervøst og støtvis, men synker saa viljeløs tilbake igjen. Men jei har alt tat min besluttning: jei vil ikke! - jei faar henne jo ikke "avec" allikevel, og saa er det jo bare flaut og vont. Og jei bare klemmer henne inntil mei og stryker me haannen bløtt nedover hennes legeme under kjolen, mens jei kysser henne paa bryste utenpaa det tynne kjolelive hvor jei kjenner me læperne bryst- vorterne under, for hun har ikke korset . . . SIDE: 230 - Men da hun saa trykker hode mit bløtt inntil sei og hvisker det halt stønnende ned til mei: "søte, søte, søte dei!" - saa er pludselig vellysten over mei, og jei strækker som i krampe alle lemmer fra mei saa mit legeme berører hennes fra øverst til nederst - og vel- lysten bæver igjennem mei i korte taktfaste puldsslag . . . Men saa kommer hele utilfredsstillelsen ve at hun ikke har vært me - fulgt af en kvalfull rasende tørst efter henne som jei ikke kan naa. Fortvilet lægger jei hode mit ned paa hennes hofte, og kysser henne saa i vanvitti længsel utenpaa underbuxerne, nedover hoften og laare - men tør ikke, tør ikke be henne om det jei har en saa rasende trang til; for jei føler hun vil det ikke naa, mens han sitter derinne og venter. Pludseli rasler det stærkt i det tørre løve paa joren tæt ve siden af os - og vi skvætter op begge to. - Hva var det? spør hun fort og glatter nervøst kjo- len ned omkring benene. Saa rasler det igjen, og vi ser en mørk klump fare henover mellem træerne strax nedenfor os. - Aa det er bare et pinsvin! sier jei lettet. - Naa, ikke andet - gusjelov! jei ble rent ræd jei! - og hun tar min haann og beholler den i sin og ser mei kjærli inn i øjnene. Sier saa, muntert -: - Du! jei kan hilse dei fra Schander - jei snakket me ham i dag. Saa? sier jei forundret - jei trodde ikke du kjente ham? - Jo naa kjenner jei'n, for jei gik bort til'n idag . . . vi spiste paa Gravesen, Waldemar og Eilif og jei, og drak kaffe utenfor, og der sat Schander, alene, me en schwær-pjolter - han drikker vist svært mange saanne schwære du! - og hun ler me de skinnende rovdyr- tænner. Aa ja, det gjør han nok. . . . ossaa gik jei altsaa bort til'n da skjønner du, og spurte om han visste hvor du var henne, og saa sa han du var rejst her ned . . . og vi snakket noen or til, ossaa gik jei - og glemte aa hilse idet jei gik . . . Du! for noen store blaa rare øjner han har, Schander, store blaa barne-øjner . . . saanne som man kan sætte fingeren helt SIDE: 231 innpaa - hun sætter fingeren helt inn til øje sit: saan! sier hun - uten at de blunker engang! - Jei skal si det til'n, sier jei smilende -: store blaa rare barne-øjner, var det ikke saa? - - Jo! . . . ja si det bare du, han er hyggeli han! . . . Ossaa var Waldemar borte bâkefter og snakket m'en; men da var han svært alvorli og koll og tilbakelhollen . . . - Ja, det var han vel . . . vet du ikke at "bohémên" har delt sei i to fientlie lejre -: de som liker mei liker ikke Waldemar, og de som liker Waldemar, liker ikke mei: Schander liker mei. - Jamen, imot mei var han ikke koll - han smilte og var saa bli saa! . . . - Ja imot dei ja! hvem kan være koll imot dei! - Hun ler. Og det at jei er gla i dei, det er da heller ingen grunn for Schander til aa være koll imot dei! . . . - Du! sier hun saa og klapper mei paa kinne og ser mei bløtt inn i øjnene - vet du! naa tror jei at jei blir gla i alle de menneskene som du er gla i, og som er gla i dei - idag holt jei paa senne en buket op til fru Anker. - Men hvorfor gjore du ikke det? - det tror jei hun ville blit svært gla for! - Nej, jei var bange det skulle se for rart ut! . . . Men du! - og hun ser igjen saa bløtt og kjærli paa mei - jei tror jei kommer til aa skrive til henne . . . og til Schander! . . . og sell Onsum me den sværtete barten, som jei har hadet før, tror jei jei kommer til aa like naa - gud, hvor jei er gla i dei! . . . hvor jei har tænkt paa dei i disse dagene! . . . og hun blir sittende og stirre hen for sei . . . - Inat laa jei og skrék efter dei! hvisker hun plud- seli vilt og intenst og stikker ansikte sit me sorte lysende øjne like op i mit - men du var naturlivis ikke dér! - Nej, du hadde jo jaget mei fra dei jo! - Du maa altid være der hvor jei er naar jei skriker efter dei! hvisker hun nervøst - og du var der ikke! - Jamen saa jag mei da ikke fra dei . . . ta ikke noe saant siste farvel me mei . . . senn mei ikke væk! SIDE: 232 og jei ser henne bønli inn i øjnene, og hode mit syn- ker tongt ned paa hennes bryst. Saa gaar der som et rykk igjennem henne og hun gri- per om hode mit me begge sine hænder og holler an- sigte mit op tæt foran sit: - Du! sier hun næsten haart - jei angrer at jei kom ut til dei! skjønner du det! - naa er de altsaa tabt disse to dagene! . . . naa skal jei altsaa ha det om igjen imaa- ren, det som jei hadde den maarenen efter at vi hadde sagt adjø til hverandre sist - aa gud, gud! hvor det var forfærdeli - hun slipper hode mit og stirrer hen for sei -: det kommer aldri før bakefter me mei, sier hun sagte; men da kommer det orntli - nej, hvor jei angrer paa dette! . . . - Hadde de hjulpet for dei da, disse to dagene! - Ja noe saa! - hun nikker stille. - Mei hadde de ingenting hjulpet. Ingenting. Saa jei angrer ikke paa at jei har faat se dei igjen - mei hjæl- per saa allikevel ingen ting . . . - Men si mei, sier jei om litt - er det ham som har forlangt denne skilsmissen? - Nej, han har ikke netop forlangt den; men, saan som han er, saa gaar det ikke længer me dere begge to - det blir for brysomt og vont . . . du saa jo sell: jei ville ta live a mei den aftnen . . . det gaar ikke me dere begge to - og saa vét du: jei maa jo vælge ham. - Ja, siden du ikke ville gi mei de 8 nætterne til et forsøk, saa maa du jo det . . . - Nej du, det tore jei ikke, det vét du! - hun ryster paa hode og ser hen for sei . . . Det ville kansje nok vært det beste for dei, lægger hun til - men, "det kan vi ikke ta noe hensyn til!" . . . - Jaja, jaja - jei stirrer ut i mørke - gud vét hvor- dan det kommer til aa gaa me mei saan aldeles uten dei . . . En stunn blir vi sittende der og se hen for os begge to. Saa pludseli sier hun -: - Tror du, du kan skrive dei fra mei? Og hun bøjer sei frem og titter mei fra siden af inn i ansikte. SIDE: 233 - Nej sier jei sagte og ryster paa hode - jei tror det ikke; men jei skal jo gjøre mit beste . . . - Men du! sier hun saa og holler mine øjne intenst fast - hvis det lykkes, saa husk paa: da kommer jei igjen! For jei vil du skal være gla i mei! altid! bestandi! - hører du det, vét du det, forstaar du det, skjønner du det! - og hun ser mei dypt inn i ansikte me et underli sanseli-grusomt smil. - Enn du? spør jei sagte - vil du bli ve aa være gla i mei da tror du? - Det vil jei altid bli, sier hun bløtt og tar mei i haannen - du er det eneste menneske jei kjenner . . . til dei kan jei snakke som til mei sell - dei vil jei aldri glemme! . . . - Tak Vera! Noen taarer rinner ned over mit ansikt, jei slaar op- løst armene omkring henne, og hun synker igjen over- enne og blir liggende der me hall-aapen munn og lukkete øjne mens jei kysser og kysser henne me de smaa korte haare kyssene runt omkring i ansikte, og paa halsen, og opover mot øre . . . - Nej! . . . nej! sier hun pludseli da jei kysser henne inni øre, - nei! . . . nej! - og hun lægger begge sine hænder paa mit ansikt og skyver det ut fra sei - nej! . . . saan gjore Waldemar inat . . . jei sa han fik ikke lov . . . han har jo aldri gjort det før, i alle de aarene . . . og jei sa jei bare kom til aa tænke paa dei hvis han gjore det . . . men han ville allikevel . . . han gjore det allike- vel - og naa vil jei ikke at du skal . . . du har aldri gjort noen ting likedan som han . . . nej! nej! ikke gjør det! hører du! - aah! aah! naa gjør du det allikevel . . . og hun blir liggende der og stønne mens jei gjør det, først i det ene øre, og saa i det andet - jei maa gjøre det fordi hun stønner saan, det risler mei som galskab ned gjennem rygraden . . . og pludseli aapner jei hennes bryst og kysser henne nedover det, utallie kys, paa de dejlie smaa vorterne og overalt, helt ned til live - gud, saa kommer jei ikke længer. - og skjælvende kaster jei mei over hennes legeme dernede og kysser henne som gal, paa maven og hof- SIDE: 234 terne og nedover laarene; utenpaa kjolen først - men saa kan jei ikke staa imot længer: jei river kjolen og skjørterne op om henne og favner om hennes hofter, og klemmer mit ansikt inn mot maven hennes, utenpaa underbukserne - mere tør jei ikke - og igjen bæver vellysten igjennem mei i takt me pulsens slag . . . Og igjen kommer den nye forfærdelie tørst efter henne fordi hun ikke har vært me, og jei lægger i for- tærende længsel efter henne haannen inn mellem hennes laar og trykker den bløtt op imot maven hennes og vil just til aa tigge henne om allikevel aa faa lov til aa kysse henne dernede - saa skvætter hun pludseli op i sittende stilling og skyver mei fra sei -: - Nej! nej! nej! nej! sier hun energisk - ikke mere a dette naa! . . . det er dette som er saa fælt! . . . du vét hvordan jei blir a dette herre . . . og det kommer altid ham tilgoe efterpaa - og det er for ærgerli . . . Saa! - og hun glatter energisk kjolen ned omkring benene, mens jei sitter der og skjælver til mit inderste indre, af længsel efter henne - henne! . . . - Og naa maa jei desuten gaa! sier hun saa - jei har alt vært meget længer enn jei egentli kunne. - Vi rejser os og gaar tilbake gjennem skoven, tause - dette er altsaa de siste skritt vi skal gaa sammen . . . underli! underli! - jei forstaar det igjen ikke, kan ikke tænke, ikke fatte det . . . Pludseli stanser hun og ser mei inn i øjnene og sier: - Du! naar du naa begynner aa gaa til andre enn mei - og det bør du jo! - vil du saa love mei at du strax skriver det til mei? - ja for det vil jei vite! - Det skal jei gjøre; men det blir naa altsaa ikke for det første det da! - for i fængsle har jei jo ikke an- ledning til det. - Nej men før f. ex . . . imaaren eller i over maaren! - se naa mei! - naa gaar jo altsaa jei inn og lægger mei me Waldemar . . . - Jamen du er jo heller ikke saan gla i mei, som jei er i dei . . . jei syns jo det er motbydeli aa ligge me andre enn dei . . . - Jaja, i ethvert fall: jei vil vite det strax det sker! SIDE: 235 - Det skal du faa. Vi stanser paa det samme sted hvor vi møttes, i bak- ken ve det nedre hjørne a det hvite huse. - Adjø! sier hun og tar mei om halsen og kysser mei. - Adjø! svarer jei og hviler sørgmodi hode ve skul- deren hennes -: hvor jei ikke forstaar! at vi skal skil- les . . . - Ikke jei heller! sier hun - før imaaren! adjø! - Adjø! sier jei igjen - men hode mit blir liggende der paa hennes skulder. Hun klapper mei litt paa kinne - sier saa muntert: - Syns du Vera'n din har vært slem imot dei mens du har hat henne? - Saan i det hele tat? - aaja, litt slem! - Hvordan det? spør hun alvorli. - Du ga mei ikke de otte nætterne! - Aa det naa! . . . nej, det er sant. - Og litt smaa-lompenheter har du nok ossaa af og til gjort dei skyldi i, føjer jei smilende til. Saa sætter hun op en superb mine, lægger armene stolt overkors paa bryste, og sier me et stort sanseli smil -: - Henner har altsaa mange fejl . . . altsaa kan hen- ner ikke brukes! . . . altsaa kan du være gla, at du er blit henner kvitt! Det grøsser i mei ve en saan spøk i det siste minut vi skal være sammen - og saa hvisker jei, bævende af angest -: - Vera! er du endda gla i mei, saa si orntli adjø til mei, vil du? . . . - Min egen kjære kjære gut! sier hun, og faller mei igjen om halsen - adjø! adjø! . . . hvor jei heller ikke kan forstaa at det er siste gang . . . - Men naa maa jei gaa . . . du, det er virkeli sant, sier hun bløtt - gud hvor det blir fælt aa vaagne imaaren tili . . . aah! det kommer altid efterpaa me mei - og hun river sei løs og springer fort op bakken langs gavlsiden af det hvite huse, skræver over det lave gjære, og forsvinner bak hjørne . . . Jei blir staaende der en stunn, aldeles fortapt, og stir- rer efter henne. Men saa gaar jei langsomt og forsikti opover bakken, forbi det hvite huse, og op i højde me SIDE: 236 havestu-bygningens store vindu. Der er ingenting hængt for, saa jei kan se tværsover tune og like inn i have- stuen -: I sofan derinne sitter han, sammensunket og runnryg- get og ser op paa henne - jei har ham i profil; me sin skaldepanne og det store lyse skjægge ser han ut som en sammenfalden hvitskjægget olding. Foran ham, paa den anden side af bore, staar hun oprejst og ser ned paa ham og sier noe til ham, mens hun løser op haare i nakken - henne har jei en face . . . - Har hun kysset ham me det samme hun kom inn? - det spørsmaal skyter pludseli op i mei - gud hvor jei angrer at jei ikke gik hitop strax og saa henne komme inn til ham . . . Haare hennes faller ned omkring skuldrene, hun flo- ker det litt ut me fingrene, og sier igjen noen or til ham - og saa rejser han sei i sofan og slukker lampen; og jei hører dem gaa ut a døren, ned de fem sex trappe- trin utenfor, og nedover mot Karoline-stuen hvor de skal ligge . . . Langsomt gaar jei nedover gjennem skoven igjen, un- derli fortapt, ned til bryggen, ut forbi det gule bade- huse - og stiger i prammen og ror me lydløse aareták hen foran der hvor Karoline-stuen hvitner frem mellem træerne . . . Ikke noe lys! - altsaa har hun skynt sei aa lægge sei me ham strax . . . Det gaar mei som et sting gjennem hjerte, men jei griper mei strax i det, og trækker paa skuldrene -: hva djævelen er det jei vil! jei har jo sell ligget og gejlet henne op deroppe i skoven uten aa kunne tilfredsstille henne, og hun er ong og sunn og har sanser som forlanger aa tilfredsstilles - hva djævelen er det jei vil! - og sagte venner jei prammen og ror hjemover paa det blanke stille vann . . . Mørk og taus ligger fjoren inover, sort og ensom sti- ger aasen ivejre derover paa den anden side - og ensom og forlatt sitter jei der i prammen og ror. Det er som om alting er slettet ut i min hjerne . . . jei har ingen fortid, ingen fremtid, jei er bare dukket op her paa vanne og sitter og ror - gud vét hvorfor eller hvorhen . . . SIDE: 237 Men gud - pludseli opdager jei det - gud, hvor aare- tâkene faller let! . . . hvor det fosser om prammens bou for hvert tâk! - for en kraft og sunnhet der strømmer gjennem mine aarer! . . . - og jei lægger mei me nydelse bâkover paa aarerne og lytter til duren for prammens bou ve hvert aaretâk jei tar. . . . Vera! hvor var jei kraftesløs da jei kom - og nu! . . . hvor har du fyldt mei me ungdom og sunnhet! - og jei skal aldri se dei mere . . . dette var siste gang . . . Men det legemlie velbefindende er for stærkt, jei blir ikke trist ve aa tænke paa det, jei bare nyder det aa sitte der og bruke disse kræfter som hun har git mei - tak, Vera! sell om det er de siste . . . - - Borte ve vindue oppe i den blaamalte stuen sitter jei i kurv-gyngestolen, me albuerne støttet paa dens arme og røker en cigaret, mens jei gygner mei sagte frem og tilbake og stirrer ut over fjoren . . . . . . hvor den er blit en del a mei sell denne fjoren! - især saan som den ligger dernede naa, mørk og øde utover i nattens stilhet . . . Og naa ser jei den altsaa for siste gang - imaaren rejser jei jo, og kommer aldri hit tilbake mer . . . Aah! men min sjæl blir her tilbake, hele min sjæl! . . . og en del af hennes ossaa. Og min sjæl vil flyte sammen me denne delen af hennes og hvile som en tung sørg- modi aann over dette sted - mens jei sell vandrer om- kring i verden uten sjæl . . . Hvordan vil det gaa? . . . hvor det under mei at det kan gaa! - men jei vét at det vil, og er ikke ræd for hvordan, det er mei saa likegyldi, saa likegyldi . . . for hér blir jo jei i virkeligheten tilbake, det er her jei kommer til aa tilbringe resten a mit liv . . . Jei puster røken ut, kaster cigaretten og tænner en ny, og blir sittende der i tanker og stirre ut over denne kjære sørgmodie fjoren som aldri mer skal faa se os . . . som maa nøjes me minder . . . gamle afblekete billeder . . . - og frem glier de ét for et alle disse billeder mens jei sitter der og ser utover - likefra det første, den for- middan da hun i tykt gult varmemættet solskin kom- mer roende om pynten derute og inn bugten, og stiger ilann hernede paa bryggen, og jei gaar nedover imot SIDE: 238 henne me stanset hjerteslag og læser min dødsdom i hen nes ansikt - og like til det siste, den natten da vi flyk- ter lykkelie nedover til søen, vi to alene, og stiger i prammen, mens de to andre gaar oppe paa vejen og ven- ter paa at vi skal komme dit op og gaa lannevejen hjem sammen me dem . . . - alle billederne, me alle hennes hundrede ansikter paa, glier mei bleke og sørgmodie forbi, mens bugten og fjoren dernede ligger mørk og øde utover i natten og sørger . . . Pludseli opdager jei at jei er like ve aa falle isøvn - og op springer jei af stolen og river klærne a mei og skynner mei hen paa flatsengen borti kroken, og tror at naa, naa! skal jei faa sove. Men isteden blir jei me én gang lys vaaken. Og saa mens jei ligger der og stirrer op i tâke, saa overfalles jei af en forfærdeli følelse af forlatthet - aa herre herre gud, om jei hadde et menneske her som var lite lite grann gla i mei . . . om jei bare hadde hat Gaar- der liggende her ve siden a mei igjen . . . han hadde ikke behøvd aa snakke til mei, ikke aa vært vaaken engang . . . han maatte gjerne ha sovet - bare han hadde vært her saa! . . . istedenfor naa - ikke et menneske i hele huse, andet enn denne fæle Jensine som jei har lyst aa myrde me den øxen derute - aa haa haa! . . . - og op bryter det igjen i mei altsammen, hele min fortærende længsel efter henne som jei aldri mer skal se - aldri mere! - gud saa mit hjerte snører sei sam- men . . . Jei ser ansikte hennes lissom langt langt borte, og vét at aldri kan jei naa det - og rædsel griper mei og jei strækker hænderne ut efter henne og bare klynker i fortvilelse: "Vera! Vera! Vera!" . . . Og hele mit legeme blir aldeles kraftesløst, jei ligger der og er ikke andet enn en eneste stor kraftesløs forpinthet, og vét at aldri! kan jei bli noe andet . . . for jei har jo, jei hâr jo set henne for siste gang - og det gaar aldri over. - og jei forstaar ikke at jei ikke dør a det, for dette kan jo ingen, ingen holle ut! umuli! umuli! Og pludseli farer jei op overenne paa sengen -: jei har jo revolveren derborte i kofferten - et sekunn! og jei er reddet. SIDE: 239 Men saa stanser jei og blir liggende der paaknæ paa madrassen og stirre paa den lille afrevne papirlappen me den slutten af det breve hennes paa, som jei aldri kan glemme - gud hvor jei ser hvert or tydeli for mei -: ". . . og lever jei kommer det til aa være for din skyll, og skriver jei er det for det du er til - gud hjælpe mei hvis jei kommer til aa gjøre noe uten for din skyll. Men hvis du dør, gjør jei ingenting mere i verden - da hverken gifter jei mei eller noenting." . . . Vera! Vera! - jei graater orene frem - hvorfor jager du mei saa fra dei?! aa gud, gud! . . . Men jei har jo loft dei det, og jei skrev det jo til dei idag ossaa, at jei vil ikke dø før dei, for jei kan ikke, jei vil ikke gjøre dei noe ont, dei som jei elsker - og gjør jei det allike- vel, saa er det fordi jei ikke kan staa imot me alle mine samlede kræfter . . . Men jo! jo! jo! - jei kan staa imot, for dette kan ikke vare ve . . . engang maa jei jo bli for træt til aa kunne lide dette forfærdelie - og saa blekner den af, rædselen . . . og du ossaa blékner af Vera og blir et gam- melt minde fra en svunden tid . . . Aa gud sei forbarme! - aldri aldri mer! - og jei faller overenne paa flatsengen igjen og blir liggende der og vælte mei frem og tilbake og vri mine hænder og forstaar ikke at det kan bæres . . . Og klokken derborte i hjørne ve vindue slaar, me for- færdeli rabalder hver gang, saa jei skvætter højt paa sen- gen - først tre . . . saa fire . . . og saa fem - og klokken hall sex kommer saa Jensine inn og sier: - Ja, naa er kaffeen færdi! Men jei bare vinker af me haanen -: - Tak! tak! jei rejser først me hall-to-baaten, jei har ikke lukket et øje endda, jei maa forsøke om jei kan faa sove noe i formidda. - Men en kop kaffe vil Di vel ha! - Nej tak! nej tak! - la mei bare faa være i fré. Og Jensine forsvinner, og jei blir beggende der og lide dette forfærdelie time efter time - intil jei tilslut mellem ti og elve faller hen i en fæl vonn døs hvor jei ligger og kollsveder af angest og venter og venter og venter i rædsel paa noe skrækkeli, noe forfærdeli noe som naa skal ske . . .