Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - SIDE: 1 FRED SIDE: 3 I. UTANFOR, i Vest, bryt Have paa mot ei sju Milir lang laag Sandstrand. Det er sjølve Have. Nordhave breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust. Svartgrønt og salt kjem det i veldig Rulling veltande inn or dei vestlege Himlar, drivi av Storstormane fraa Nordisen og Kanalen, køyrande sine fakskvite Brimhestar fram or Havskodda, so Skumskavlen stend, durande sin djupe Æveheims Orgetone fraa dei ytste Avgrunnar. So støyper det seg mot Strandi og krasar seg sund i kvit Foss, med Dunk og Dýn og lange Brak, døyande burt i døyvt Dunder. Upp fraa den laage Sandstrandi tøygjer seg eit armt, graatt Land med lyngbrune Bakkar og bleike Myrar, yvi-saatt med Kampestein, trelaust og berrt; avstengt mot Aust med ein lang, laag Fjellgard. Endelaus synest den nakne Hei. Men her og der blaanar ei einsleg Tjønn, som ligg og gror att, eller eit stort, stilt Vatn. Her susar Vinden Dag og Natt. Og Graa-vêre ligg laagt yver Viddi, der Haren rømer fraa Stein til Stein og allslags brun og spettut og vill Fugl ligg i løynde Reir og blinkar og blundar. Yvi det heile spanar Himilen seg vid og graa, fraa Fjellgarden til Havs og so vidt ein ser, -- det einaste ljose yvi Tilvære. Den hev ein for Augo kvar ein gjeng. Full av Skyir og Storm heng han mest alltid. Stundom sig han aat Jordi og sveiper Lande i Regn og Skodd som i ein Duk. Og det rigner og rigner til Lande fløymer. SIDE: 4 Her og der uppetter Bakkar og Rés kryp laage Hus ihop i Smaakrullar som søkjande Livd. I den tette Lufti hildrar dei seg halvt burt, sveiper seg i Torvrøyk og Havdis som i ein Draum; stengde og stille ligg dei burtetter Viddine som Tusseheimar. Rundt Husi skimtar det fram bleike grøne Flekkir av Aaker og Eng som Øyar i Lyngviddi; kvar Bìte og kvar Lepp er avstengd og innlødd med Steingjerde som lange Røysir. I desse Heimane bur Folke. Det er eit sterkt, tungt Folk, som grev seg gjenom Live med Gruvling og Slit, putlar med Jordi og granskar Skrifti, piner Korn av Aur'en og Von av sine Draumar, trur paa Skillingen og trøyster seg til Gud. II. Kald og roleg laag Haustdagen yvi Hav og Land. Det leid imot Kvelden. Himilen var graaslørd, Soli burte attum Tòkebakken i Vest; her og der laag lange blaae Strimeskyir og kvilde. Det hadde blaasi i Dag, men var avstilna att, som ofte mot Kvelden. Det var so stilt, at ein kunde høyre sitt eige Andedrag. Myrkningi kom sigande blaa og kald. Sus av Æar og Bekkir skar kvast gjenom Lufti. Høgt yvi Heiane siglde tvo store svarte Fuglar mot Vest. Langt inne i Nordaust mekra Røssegauken, kneggjand som ein Helhest. Det kvakk i han Enok Hòve, der han skrangla ned Haalandsbakkane paa Bykjerra si. Denne Djevlelaaten i Kveldstilla høyrdest so fælsleg. "Høh, Brunka!" -- best aa drive paa no. Det var enno eit godt Stykke heim. Han var i djupe Tankar, han Enok, og det solbrune Andlite saag med sine nedslegne Augo og eit pint Drag um Munnen urolegt og kvidefullt ut. Naar tru han vilde gjera Aalvor av dette? Kor lengi vilde han gaa her som ein Syndetræl og aldri faa Fred? Han hadde daa kje selt seg til Sattan paa Lìvetidi? -- som Lars Nordbraut sa SIDE: 5 i Uppbyggelsen sist. Og dessutan, Lìvetidi ..... "Du Daare, i denne Nat kræve de din Sjæl af dig"..... kva vilde det daa nytte han, det vesle han kunde ha samla? Ikkje "samla" han noko heller. Snarare gjekk det den andre Vegen no. Arven hennar Anna var uppøydd paa dette Nybròte, og endaa var kje meir enn halve Aarvollen innlagd. So skrinn som Jordi der var, kunde det drygje lengi, fyrr dei Pengane kom att. Endaa godt, so lengi den gamle Sylvstasen var att, og Gullringane; "ein var kje Fant, so lengi der var Sylv paa Garden", som han Far jamt hadde sagt. Men no var Enok skuldug baade her og der, hjaa Kaupmannen for Varur, hjaa Simon Ramstad for ei Ku; han Hans, Drengen, skulde ha Pengar til Fiskje; og so var det Skattane som vaks og vaks......Det ein skulde vende var der lite aa faa fyri, men det ein skulde ha att var vitlaust dyrt; det vart so trongt og stengt paa alle Kantar, at ein kunde bli mest yvigjevin. Og Borni vaks til, og Sko og Klæde skulde dei hava ... Det var Velsigningi, som vanta. Der var kje Drygsle i nokon Ting, naar Gud ikkje var med. Det lønte seg kje i det timelege heller aa tena Hin-Mannen. Aa nei, nei. Den som kunde vinne seg yvi og bli eit Gudsbarn. So kunde ein vera tryggare i det jordiske au. Ein kunde kaste si Sorg paa Herren, som hadde Umsut endaa for Ravneungar. Og som der stod i Forklaringi: "For hvem sørger Gud allermest? For sine troende Børm." Og like eins: "Er der nogen Nytte ved at elske Gud? Ja, stor Nytte; thi vi vide, at alting tjener dem til Gode, som elske Gud." Ja tenk aa hava Gud sjølv aa forlata seg paa. Tenk aa vera fri all Sut; faa Fred for all Otte, all Uro ... enno aldri i sitt Liv hadde Enok havt ein fullglad Dag. Det var ein Ufred han sjølv ikkje forstod, ein Knute for Bringa som aldri losna; alltid gjekk han som han skulde ha gjort noko vondt; som han skulde ha noko aa ræddast fyri; aldri var han trygg; aldri kunde han setja seg i Ro, ikkje i si eigi Stogu dessmeir; ja um han SIDE: 6 kunde tykkjast vera fornøgd au for ei Stund, i godt Lag eller i friskt Sjau, -- Uroi laag der inne og tærde likegodt, so det vart berre ei Utanpaa-Glede. Og han vart drìvin fraa det eine til det andre i eit Jag utan Stans; alt som var nytt døyvde for ei Stund, men berre for ei Stund; so kom Ufreden att, og han var like nære. Aa ja; kva vilde han anna vente. Den som ikkje hadde Fred med Gud, han hadde det soleis. Det var kje Under at han var uroleg, so lengi kvar Stund som gjekk berre førde han nærare og nærare Helvites Avgrunn. Merri stana, so han mest datt framstupes; det bar mot Bakke att, og Brunka vilde hava'n av. Enok steig av Kjerra og gjekk Bakken. Det var ein godt mìdelshøg Mann, akselbreid og velvaksin; han var berleg aa sjaa og førde seg godt. Men Hovude bøygdest som under ei Tyngd, og Augo stirde mot Jordi mødde og fortenkte. Det hadde vorti so underleg stilt; og det myrkna og myrkna. Audsleg og tom var Verdi no. Ikkje ein Laat og ikkje eit Liv. Berre han og den brune Merri hans midt paa svartaste Heiî. "Aa ja, ja; Gud ver hjaa os . . . naar det lid til Aften og Dagen helder!" Dei var komne upp Bakken; han stana og sette seg paa att. Hyss . . . var det so, tru? -- Prrr. Han heldt Merri og lydde. Ja var det kje mest det han hadde tykt. Det hadde legi noko under. Det laag gjerne noko under, naar det vart so stilt. "Soh! gaa no, Brunka", dreiv han paa; han lika seg ikkje. Gjenom den daudstille Lufti dura det upp eit Brak, eit tungt, kvævt Brak, som fyllte heile Kvelven. Det kom fraa allestad og inginstad, men helst fraa Nordvest, fraa det aude opne Hyrna der ute, der Lande tok Ende og Have stod paa, rullande beint inn or Skoddeheimane uppunder Nord-Isen. Det var som ein Marm i Lufti, ein lang, døyvd, durande Tone; Have koka upp fraa sine djupaste Grunnar og reiste seg som til den siste Strid; Rome skalv i Susing og Angest, i Rædsle for den komande Vreide og store Undergang, daa Verdi skal losne i sine Saumar og Jordi søkkje i Have og Himilen rullast upp som ein Duk. SIDE: 7 Det var Havbrak. Det maatte ha vori svære Uvêr ute i Have i Natt, freista Enok aa trøyste seg. Men han kunde kje døyve si Uro. "Solen skal slukne og Maanen blive som Blod ... og Havet og Vandbølgerne skulle bruse" ... Tenk, um Menniskens Søn kom no; um Himilen rivna med Bulder og Brak og den store Basunen glima fram med sin Toreskrell, so Gravine brast og dei Daude stod upp ... "Høh! gaa no, Brunka!" Han peiste paa med Taumen, til han fekk Merri i Dilt. Fælt so smaatt det gjekk; det var myrke Kvelden alt, og her sat han enno og rikka. Og no kom denne stygge Grave-Heiî ... -- Aa nei; Domaren kom kje i Kveld. Det var kje 6000 Aar enno etter Verdens Skapelse; og det var daa, han skulde koma. Men den som ikkje hadde Gud med seg var alltid rædd. Øh, gaa no ... Men umvende seg maatte han. I Aalvors Tale: han maatte, og han vilde. Det bar kje til lenger aa gange slik. Kvar Dag kunde vera den siste; og det var kje sagt han fekk Stundir til aa tenkje seg um daa. Dessutan, den som stødt og stendigt stod Naaden imot, so kunde Gud sistpaa trøytne, og so vart ein forherda. Forherda. Det var slikt eit tungt Ord at Enok fælte. Nei; i Morgo den Dag. Fyrr Naadetidi var til Endes. Gud, riv meg kje burt midt i mine Syndir; Gud! ver meg barmhjertig etter din store Miskundhed ... Det dura og braka tungt og svært; Enok kraup ihop paa Kjerra si og smaakulsa. Tenk um Herren kom likevel! Ingin visste Tid og Time. Og me hadde høyrt Krig og Rygte um Krig. Og Syndi var so stor, at Gud visst snart kunde vera trøytt av oss. Tenk, um det alt skulde vera for seint i Morgo. Saah, Brunka ... -- Aa Gud, riv meg kje burt ... aa Gud! ver langmodig. Tru det ikkje snart skulde stilne av att med dette fæle Brake? No var han paa Grave-Heiî. Her lika han aldri aa fara so seint. Her var audt og svart og langt til Folk; baade Fant og anna stygt kunde fara, eller liggje og lure SIDE: 8 uppunder dei store Steinane. Det var her han Far hadde set Dvergar inni ein Haug . . . gamall Ovtru og Tøv; men likevel; noko hadde det vel vori. Ingin kunde vita kva ein kunde faa sjaa; Djevelen var sterk; og naar ein ikkje hadde Gud med seg -- . Berre det vilde koma einkvan, so han kunde faa Fylgje! Der nede laag Tjønni svart og still, mest like inn under Grave-Nuten; der hadde han blìvi, Son til gamle Presten Juel. Og det var dei som vilde ha høyrt Rop sidan . . . Attum den store Steinen her uppe var det dei fann henne Berta Aalvestad, ho som fraus ihel. Alltid kom det for han, at Like maatte sitja der uppe enno . . . -- Kva tru han Gunnar staaka med i Kveld? Han heldt seg vel uppe i lengste Lage. Venta paa han Far med By-Gotter. Aa ja; du skal nok faa Gotter, Gunnarmann. I Morgo, naar du stend upp, so . . . Høyrde han kje noko? -- Høh; gakk no . . . Ja i Morgo skulde det bli Høgtid. Ny Luve skulde han faa; og ny Kakjesbok med Pave i; og det beste av alt: Søteple! -- Ja, ja; dei skulde faa, Gjenteborni au. -- Tenk, tri Gjenteborn etter kvarandre. Den Guten, som kom etter henne Serina, han skulde døy. Inga Velsigning i dette heller. Men Gudskelov at han Gunnar tok seg so godt upp . . . og fekk vera frisk. -- Tenk, tie Aar alt; det vart snart Hjelp i han. -- Berre ikkje hava'n til Avgud. Tukte han; -- "den, som hader sitt Ris, elsker sin Søn" -- nei . . . Aa nei; han kunde kje halde Tankane samla. Desse jordiske Ting, som elles so altfor mykje fyllte hans Hug, no var der kje noko Hjelp i deim heller. Nei, nei. Utan Gud ingin Fred. I Morgo, so snart han kom i Ro -- ; berre til i Morgo vilde nok Vaarherre vente. -- Gud skje Lov; det tok til aa blakre og smaablaase; so dovna Havbrake. Og so vart her ikkje so hustre og fælt, til han skulde framum Kyrkja. Saah, Brunka! -- Han kjende seg modigare. Det vart ingin Domedag i Kveld. Kvi skulde det bli i Kveld meir enn andre Gongir? Havbrak hadde han daa høyrt so tidt. Kva va det!? -- Han kvakk, so det gjekk Ljosning for SIDE: 9 Augo hans. Burt i Bakken, burt-imot Kyrkja, hadde han høyrt som eit Rop. Han heldt Merri og lydde. Hjarta hans hamra i Bringa so han høyrde det. Aa Gudskjelov. Det var Folk. Det høyrdest Kjerre-Rammel. Han drog Anden djupt og kjende seg so letta og fegin ... Men kva kunde det vera for Slag; var det fulle Folk? -- for det song. Han vart rædd att. Ingen visste kva ein Fyllefant kunde finne paa. "Klippens Top, som Granen bær, munter Sjælens Tilflugt ær," -- song det, og Kjerra kom ramlande beint imot han i fullt Traav. Berre stille seg til Sides og koma fort framum ... -- "Kva-slag Fa'n, er det Folk? ropa eit høgt, djervt Maal. Jamenn var det han Napolon Storbrekke. Det kulsa i Enok av den fæle Banningi; tenk ropa paa den Vonde i Kveld. "Er det du som er ute so seint?" spurde han spakmælt. "Jagu er det eg!" skreik Napolon; "i Myrkno trivst Trolli best. Kjem du fraa Byn, Enok?" "Ja-a. Eg hev vore der inne so snaraste." "Og eg skal der inn so snaraste; no kann du fortelja meg um der er noko aa gjera. Det er vel Skit som det plar vera, veit eg?" Enok fortalde; Napolon sat og banna. "Nei so pinedø!" "Nei no skin det av!" "Nei men hev du høyrt slik Sattan?" -- Daa Enok slutta med det vanlege: "det ser smaatt ut", sette Napolon i so det small, at han vilde til Amerika. Ja det vilde han. Fara fraa Garden og heile Smelta og beint Fa'n i Vald til Amerika. For neigu um her snart var lìvande for skikkelegt Folk! "Det sa eg til Lensmannen paa Aase au; -- eg var innum der i Kveld; han skjenkte meg endaa ein Dram eller tvo; grei Kar, Lensmann Aase! -- prrr, vil du staa! -- Ja det sa eg. Men veit du kva han svara? Skulde slike Folk fara til Amerika, sa han, kven skulde verte verande heime daa? Me fær heller sjaa, sa han, um me kann kje faa skìpa SIDE: 10 ut noko av all Fanten, Napolon, sa han; -- men skal det halde paa paa denne Maaten, so vert det peinadø Fant altihop; ja det vert det; no banna Napolon Salomonsen Storbrekke!" -- "Ja eg tykkjer du skulde kje banna so mykje, Napolon," tok Enok stilt i. Men den andre høyrde det ikkje. "Prrr! vil du staa! -- Ja, det er som eg seier -- statt din Sattan! -- kann du gissa, kva eg betalar i Skatt no? Gissa, Enok! -- Ja dei snakkar alltid um den stakkars Stampo eg hev sett upp ... liksom det var anna enn den Stampo! Hadde eg kje den, so var det kje anna enn klinkande Fant med meg; neigu var det ei! -- Fem Dalar, min Far! Ja du trur det kje du; men eg skal banna paa det so dyrt du vil; -- fem blanke Speisidalar, Far, og endaa tvo Skjeling! So kann du kje undrast paa at det ber til Fant. No laante eg i Banken ifjor; so no hev eg Rentur og Avdrag attpaa; og betalar eg kje paa Dagen, so kjem Sakføraren som ein Skrubb ... Nei eg held med han Torkjell Tutling eg, han Torkjell Tualand skulde eg seia; me fær peinadø berre ta Børsa og jaga dei! heile Smelta! Hell au ét dei oss levande upp! Ja det gjer dei. Dersom me ikkje vil gjera som han Per Rudlevig daa! -- han stel seg fram, han, og greier det paa den Maaten; ja-ja, det er ein Maate, det au! -- prrr! -- Men det er kje min Maate, ser du. Ja no kann du gaa daa, ditt Braffebeist; -- trur du eg kann faa denne Merri til aa staa still daa! -- Godkvelden, Enok!" -- Han ramla i Veg att. "Klippens Top ... Prrr! Enok!!" "Ja!" "Du skal vel i Bryllaupe hjaa han Helge?" -- -- "Ja ... eg fær vel det." "So treffest me der daa. Godnatt!" "Klippens Top, som Granen ...." -- -- Enok rusla i Veg paa sin Kant. Ja sjaa der, sjaa der! Var det kje Merakkel med den SIDE: 11 Djevelen. Alltid fann han paa noko. Alltid fekk han det so til, at der kom noko i Vegen. No kunde kje Enok umvende seg, fyrr han hadde vore i det Bryllaupe. III. Ljos var innsette paa dei lange Bordi i Bryllaupsstogo; for det var alt Kveld. Ved den nedre Bordenden sat det ein Flokk eldre Mennar med Kritpipur og Ølkrus i koselegt Drøs; lenger uppe sat eit anna Lag og spìla Kort; men uti Bui gjekk Dansen med Feleskratt og Rop og Braak og Staak, so det song gjenom Huse. Helge Hòve heldt Bryllaup for yngste Dotter si; og so laut det vera eit Lag, som kunde baade høyrast og spyrjast. Øle var sterkt og godt, og det fløymde med Brennevin; Nils Ramstad spìla, og alt var paa si Høgd. Heile Grannelage var bedi, og Skyldfolk og Kjenningar; og Huse stima fullt av ein glad Svarm, som lova seg tri sutalause Dagar. Enok var næmaste Grannen og kunde kje anna enn vera med; men han lika seg ikkje. Han sat inni Stova med dei gamle og høyrde paa Staake, og totte han var i ein Sattans Synagoge. Der var sjeldan ein Smil aa sjaa paa Andlite hans; og dei graae Augo var uglade. Han drakk naar han vart tildrukkin, og svara naar han vart spurd; men elles berre sat han der og hekk, framand og still, liksom trolltekin i sine eigne Tankar. Det var spøkjelegt aa sjaa paa alt dette Folke som gjekk her og susa og svarma og tente Djevelen; i næste Minutten kunde dei staa for sin Domar, og kor gjekk det dei daa? -- Jamvel dei gamle, som visste at dei ikkje hadde langt att, dei tente Sattan so trutt som dei skulde vera forsvorne. Drakk og lo og skravla laust; tenkte minst paa, at dei ein Gong skulde døy. Og so Bui: Bestestova. SIDE: 12 alt det stygge her var aa høyre; denne fæle Banningi rundt ikring; -- der var ein som bad Djevelen ta seg, og der ein som ynskte seg ein "pine"-full "Død"; upp i Kortlage sat Napolon Storbrekke og staaka og svor so det berre lyste um han. Og dette lo Folk aat. Di meir han staaka, di meir Laatt vart der. Like til smaae Gutungar so laag dei uppetter Bordkanten og lo; det var nok ingin, som hugsa Orde um Mylnesteinen. Enok stirde og stirde og vart stundom heilt rar. Det kom for han at det var Lik han saag, paaklædde Beinrangel som gjekk her og dingla; og naar dei gapte og lo med sine kvite Tanngardar var det so det gjekk i han. Dei skulde vita kven det var som sat attum deim og kvesste sine Kløar, so lo dei nok ikkje! Og dei unge der ute som sjaua og dansa, fjasa med Kvinnfolki og velte seg i Synd, kva tru dei vilde svara um Brudgomen kom? -- Men ikkje ein Tanke, ikkje ein Tanke ... Og endaa var der dei, som nyleg hadde stadi til Konfirmasjon. Ja, Sattans Hus var dette, og Helvites Port; han vilde berre sitja ei Stund so vidt han kunde segja han hadde vori her; so vilde han heim att. Fela der ute ljoma og lét; ei underleg Djevelsmagt var der i det Spele. Han maatte høyre paa det anten han vilde eller ei. Det var vent paa ein Maate; altfor vent; stundom kunde ein mest tru det var noko godt; men so kom Djevlearti: Lokking og Laatt, Hildring og Vildring, Helvites Magt som drog Sjæli i Ørske burt ifraa Gud og inn i Synd og Vellyst og æveleg Anger. -- "Her hjelper ingen verdslig Magt!" staaka Napolon Storbrekke uppi Kortlage; han slog i Borde so det small. "Her er Majestæten sjølv; kom so med Drammen!" -- Banning og Laatt. "Skaal Kjeften min; eg veit du likar det!" Napolon drakk. So reiste han seg og gjekk fram. "No hev eg vunni so lengi at eg er lei av det," sa han. Han var alt noko paa 'an; dei smaae blaakalde Rovfugl-Augo stirde; det lyste av Krok-nasen; og heile det skarpe, storbygde Andlite var raudt og heitt. "D'er kje noko Hugnad aa spela med dykk," kytte han; "det er som eg skulde spela med Ungane. Er de kje likare Karar, so SIDE: 13 neigu um de skulde bjoa til med han Napolon Storbrekke! -- Koss gjeng det her?" helsa han paa dei gamle; " -- ja kva seier no de um denne Ungdomen som veks upp? -- Peinadø um eg vilde reisa meg upp for dei, um eg so sat paa ei Rullehorv! Ikkje kann dei dansa og ikkje kann dei drikka, og ikkje kann dei spela Kort og ikkje kann dei slaast; kann der verta noko Liv i eit Bryllaupslag paa den Maaten?" -- Dundrande Latt. Napolon fekk Øl; sette seg so til aa skrøyte. Det gjekk med Sogur fraa den Tidi daa han handla med Kretur. Den eine Rispa kom galnare enn den andre, helst um kor godt han hadde snytt denne Skarven og Hestehandlaren Per Rudlevig. "Jagu fortente han det han fekk; kann eg lura han eingong til, skal eg gjera det; ja det skal eg. Skulde ein kje lura ein Kjeltring, naar ein kann koma til? Jau det gjer no eg. Eg veit kje, kva dé tykkjer!" "Eg tykkjer du er strid med han Per Rudlevig eg," sa Enok aalvorsam. "Eg er rædd at naar du tenkjer deg um, so kann du og ha dine Lyte." "Det var peinadø eit sant Ord, Enok! Skaal, min gamle Ven og Lesarkamerat; du er grei, du, som ikkje stikk noko under Stolen. -- Aa ja. Eg seier som eg plar seia. Han Per Rudlevig putlar og stél, og eg putlar og drikk; kjem han Per Rudlevig til Himmerik, so kjem eg der au; ja det gjer eg." Det vart slik Laatt, at Enok ikkje vart høyrd med sine Aalvorsord. -- Um han ikkje snart kunde gange no, tru? -- Her sat han i Syndar Lag og i Spottar Sæte, drakk med dei ugudelege og høyrde paa stygt Snakk; um han vart burtkalla i Natt, so vilde han vera ille fyribudd. Han kjende seg reint som tilsulka av Syndi rundt ikring seg. Aa høyre og sjaa paa slikt og ikkje hindre det, det var aa gjera seg "delagtig i fremmede Synder" -- -- -- -- "Jamenn fær du smaka paa Øle, Enok; eg trur det skal vera godt!" Det var han Helge sjølv som kom, Far aa Bruri. Han hadde ein liten Lette, men ikkje meir enn rimelegt; no SIDE: 14 sette han seg hjaa han Enok og gav seg i Drøs. "Idag gifter eg burt den siste av Døtrane mine, so eg kjem kje til aa beda deg til Bryllaups meir eg," sa han. "Og me hev alltid vori gode Grannar me, so du ska gjera litegrand Æra paa meg denne Gongen. Og henne Berta Maria, hu som Brur er, henne hev du no kjent fraa ho var lito. No drikk eg deg til, Enok, og no skal du drikka ut; det er vel kje noko du er tykkjen fyre, med di du sit her so uhugleg?" "Nei, nei!" braadde Enok i; han drakk. Det var nok gali av han, dette; han fór visst reint ufolkelegt aat. Naar ein var ute, so fekk ein vera som hitt Folke; dei kunde taka det gali upp, um han sat her som ein Sytekrok. Helge var ein godsleg, snild Mann, som Enok lika godt; bein og grei hadde han alltid vori. Og um han var glad i Dag, og gjerne vilde sjaa andre glade med seg, det var kje meir enn ventande. "Drikk ut no," sa Helge, "so skal du faa noko friskt; det smakar alltid best med same det kjem or Tunna." Dei tvo Grannane sette seg til og samrødde. Enok maatte vise at han ikkje var tykkin; han fylgdest med Helge baade i Drykk og Drøs. Rett som det var kom Brudgomen. Han hadde Flaske og Glas og skjenkte ein Dram. "No skal du sandeleg drikka med meg au, Enok, paa min Hædersdag! -- Du hugsar vel, at eg hev gjengi i Skule for deg? -- Du hev vore so fin paa det i Dag og aldri vilja havt noko; men du fær daa gjera so mykje Æra paa baade meg og Varune vaare, at du smakar litegrand paa det vesle me hev. No drikk eg deg til; Skaal Enok!" Ja der var kje Raad med det; Enok smaka paa Drammen. Og han slapp kje med det; han maatte drikke or. Brudgomen var so reint svært hyggjeleg og snild; og so var det no kje verre; ein tolde alltid ein Dram. Han rødde eit Bìl med Brudgomen um gamle Dagar; sette seg so til att med han Helge. "Det er visst ein gild Mann, Dotter di fær," sa Enok. "Ja eg trur kje SIDE: 15 han er so galen," sa Helge. "Og Garden er kje kleinare enn eg tenkjer han greier seg." Det var som Enok med ein Gong fekk dei tunge Tankane fraa seg. Han saag seg um med friare Augo; og her var kje so fælt heller. Noko Umvending vart det no kje av i Kveld kor som var, so han kunde likso godt vera med so lengi. Vaarherre kunde vel kje hava noko større imot at han sat her i eit vanlegt folkelegt Drøs utan baade Banning og anna stygt. Han saag korleis det var, og at han ikkje vel kunde fara annarleis aat enn han gjorde. Um ein synda eitgrand meir eller mindre, det var no slik Slag au, so lengi ein ikkje var umvend. Øle var òg ei Guds Gaave; og han Helge var ein hyggjeleg Mann. Berre agte seg, so ein passa Maaten ... Smaatt um senn glødde det upp i Augo hans, og den bleike, klaare Panna vart liksom varmare. Ho Anna var i Døri eingong og kikka inn; ho vart reint glad av aa sjaa Mannen sin som anna Folk. Han hadde vori so underleg i den siste Tidi, at ho stundom ikkje hadde visst kva ho skulde tenkje. Enok Hòve var ein Mann paa ikring firti. Han saag godt ut. Andlite var klaart og klokt med store reine Drag; det vart godslegt og mest barnslegt naar han lo; og han tok seg daa gjerne um Hoka med den eine Handi. Haare hans var so svart, at der mest blaana i det; Luggen vilde gjerne fram i Panna. Fraa Øyro ned under Hoka vaks eit tett, brunraudt Skjeggeband, som saman med det svarte Haare lagde liksom ei Raame um det opne, aalvorsame Andlite. Han var i blaa Klædes Rundtrøye og svart Overlastings Vest; um Halsen med den kvitstrokne Halsskjorta hadde han eit svart Silkeplagg med fin Knute, Snippane stukne godt innunder Vesten. Med sitt strenge myrke Hovud paa dei faste, velbygde Aksline saag han annarleis ut enn dei andre, mest framandsleg; det var mange som totte at det liksom fylgde ein Kaldhjelm med han. -- -- Rart med slik ein Dram. Han vermde og gjorde SIDE: 16 godt; no kjende kje Enok det Slag av denne Otten for Bringa. Ein Dram var kje noko gali; det var, naar det kom fleire ... Underlegt med det, at alt som var gali, det skulde vera so kjært for Kjøt og Blod. Godt Lag og god Drykk og Felelaat og Sus og Dus ... Øienslyst, Kjødslyst og eit overdaadigt Levnet ... det var nok so han vilde ha det, den gamle Adam. Napolon var alt so full at han song: "Kan det vel være, at hele Landet var bedre tjænt, om man blot drak Vandet? -- Nei! Saa skjenk i Glasset ...." Stakkars Napolon; altid skulde han hengje so uti dette Brennevine. Fela var det som drog mest. Det var ein Laat og ein Ljom som gjekk so reint forunderleg til Hjarta, ein Undertone liksom, ein Medklang, noko, som ikkje kunde koma berre fraa Strengine ... var det Djevelen, det? Dei var kje beint fram lettlynde heller, desse Tonane; likso snart kunde ein kalle deim tunglynde; det var ei underleg Blanding av Glede og Graat, ør, heiltupp tryllande. Og der fylgde so mange Minne med, slikt som ein helst skulde gløyme; heile Ungdomslive; dei kunde berre klunke paa Fela, so song det upp um gamle, galne Ting, Innbillningar og Paafynster i Ungdoms Dagar ... i den Tidi daa han sjølv dansa og tumla og fór med Gjentefjas ... berre so smaatt daa. Han hugsa so vel dette Bryllaupe paa Ramstad, der ho var med, denne -- som dei hadde erta han so for ei Tid ... greid Gjente, ikkje for det; men -- . Berre Armod og Vesalldom; so det kunde kje verte noko. Men ei hamsleg, gild Gjente. Og dei dansa og fjasa; var endaa burti Løo ... aa du Ungdoms Daarskap og Tankeløyse. Det var kje noko aa tenkje paa no; det var burte og gløymt, som vel var; det var berre denne Fela. "Han er god til aa spela, han Nils!" -- Ja, han er det. Han er rigtigt god til aa spela. Det er han." -- Dei vart so fagre dei gamle Dagane. Han minntest kor vent det kunde vera stundom, SIDE: 17 meir daa enn no, med Solsteik og lang Blaaning og varmt i Bakkane. Og det anga so godt av Blomar og Høy. Og Viba skreik og Raudstelken slog, og Aakerhøna riksa i Engine, naar dei stundom møttest i svale Kveldstundir ... Tull og Tøv og forargeleg Synd; men endaa fylgde det som ei Sorg med det Jamenn strauk Nils upp med den gamle Springaren ... nett den som Enok og Kjistina hadde dansa paa Ramstad for tjuge Aar sidan. Enok reiste seg og gjekk ut, vilde "lufte seg eitgrand"; stana fysst i Gangen og saag paa Dansen; gjekk so ut i Bislage. Der stod han og lydde paa Fela lengi. Kunde der vera so mykje Synd i Fela, tru? -- Nei, som han Nils strauk upp. Det oma og ljoma gjenom heile Huse. Og dei stræva og dansa som dei skulde staa paa Laaven. Karane hadde endaa kasta Trøya; Gjentune var so varme og raude at det skein av deim. Narreverk, Djevelskap; danse paa ein Avgrunn ... Folk dreiv ut og inn; Svall og Laatt og Song og Sus kor ein snudde seg. Ein Sjøgut fraa Byn hadde ei ny Vise, som alle skulde lære; det var um ei Jomfru burti Engeland; ho var so fælande rik: "Hendes I -- ndtægter om Aa -- ret seks hundrede tusinde var ..." So var det ein Matros som fridde; og ho hadde kje meir Vit enn ho vilde hava'n; men dette brydde kje Faren seg um, som rimelegt var, og det vart svært til Ugreide. Men so tok denne Matrosen Mod til seg og tala beint ut til Rikingen; det var gali aa tru paa Gods og Gull; han fekk alltid nok for sin Part; det jordiske var kje noko aa lite paa; han fekk kje noko med seg av det kor som var -- ; "Thi saa faar du ikke mer paa siste Dagen, du blir lagt i den sortaste Muld!" ... Fælt at dei kunde gaa og syngje paa slikt i Fjas og Fyll. Hadde dei daa kje den alra minste Ettertanke -- -- -- SIDE: 18 I det same gjorde han ei Overhaling; han maatte taka seg Tak og halde seg fast, hadde so nær tumla utfor Steintroppi. Daa kvakk han, so Hovude hans vart klaart med ein Gong. Han hadde vori drukkin. Rædsla tok han. Burt, burt fraa dette Syndehus ... Han staka avstad med strævande Stìg vest gjenom Geilane og heim; gav seg kje Stundir dessmeir til aa gaa inn etter Hatten. Dette var Verdi og Verdi si Lyst. Drikkarar og Horkarlar rangla remjande fram-etter Vegen til Helvite; Djevelen dansa ikring deim og lo; Fela skratta Takten; det ville Staake stod til Himilen som eit Skrik; berge seg, berge seg fyrr det vart for seint; Gud! riv meg kje burt midt i mine Syndir ... Han berga seg inn Bakdøri, kveikte Ljos og skunda seg i Seng. Daa ho Anna kom heim, laag han og sov, bleik og sveitt, med "De Bedendes aandelige Kjæde" millom Hendane. IV. Nei; hadde Djevelen fyrst fengi Tak, so tarv du kje tru han slepte! -- det kunde kje verte noko av i Dag heller. Det var "Graudadagen". Bryllaupsfolke skulde "paa Garden"; so laut Enok au taka imot. No, daa han hadde tenkt aa halde seg fraa Syndi, kom Syndi til honom. Og i Dag vart det verre; for i Dag skulde han sjølv vera Bryllaupsvert. Djevelens Kjøkmeistar skulde han vera; synde sjølv og forføre til Synd; han fekk anna aa gjera enn aa tenkje paa si Sjæl; Vaarherre laut drygje til i Morgo som vanleg. Tusundkunstnar, Tusundkunstnar. Alltid "i Morgo", aldri "i Dag"; Vaarherre sist, alt anna fyrst ... Brjote Skikken? Enok sat i Underbroki og stirde paa den eine Sokken sin i fem Minuttar: brjote Skikken? Men det kunde han kje heller. Dei vilde taka det gali upp. Dei vilde tru han gjorde det av Knipeskap. SIDE: 19 Gjekk i Bryllaupe og livde godt sjølv, men drog seg unna, naar det var hans Børt ... Ha-ha, umvende seg midt i Bryllaupe til aa faa spart ei Maaltid Mat; aa nei, han sat der no; det fekk gange som det kunde. Han skjekkte med Munnen og tok seg paa Tak, drog Sokken paa seg og sidan Broki, døyvde Samvite og lét det staa til; ho Anna hadde aldri set han so rar som denne Morgonen. -- Det vart ein leid Dag. I Bryllaupsgarden fekk Folk sin fyrste Rus; so drog dei med Spelemannen i Fyri-Enden fyrst til han Enok og sidan til han Per; fyllte paa og fyllte paa, til dei var saggne nok; so bar det attende aat Bryllaupsgarden att; og daa dei langt um lengi var ferduge med "Grauten", var dei so fulle at dei song, mest alle. Der vart eit Staak og eit Styr utan Maate og Maal. Folk tumla rundt i ein ør Sveim, hua og skreik, tralla og song; kvar hadde sin Tone og kvar si Vise, so det vart eit Rør alt; Kvinneskrik skar inn og Gjentelaatt; den som vilde segja noko laut skrike. I Bui staaka Dansen med tungt Brak og Spenning i Golve so Huse skalv, og Ho! og Hei! og ulande Rop; Fela kvein og peip som ho kunde best, men vart lite høyrd; Spelemannen var so full han sat berre og dubba. Alle Dørir hekk paa vid Vegg, og endaa stod det som ein Eim gjenom Stovune av Sveitte og Tobaksrøyk. Talgljos i Stakar og paa Veggine i gamle Messingskjold gløste i den tette Lufti liksom dei sov. Alt tumla seg i Halvmyrkr og Halvørske. Og det var ei Stiming ut og inn og att og fram, Sjangling og Tvinting og hotande Hendar; gamle Uvenir laag um Halsen paa kvarandre, og gamle Venir rauk ihop og slost; Laatt og Rop og djerve Ord skar haasmælte gjenom Staake; no var det Bryllaup, no var det Høgtid; alle var glade og alle kaate; kvardags Sorgir var burte og gløymde; Folke kjende seg for ein Dag fritt. Men ute paa Tune laag Napolon Storbrekke og spydde. -- -- Enok og Anna gjekk heim, so snart dei hadde drukki Brurskaali. Det hadde vori Uraad aa halde seg SIDE: 20 fraa Drikka i Dag; Enok var tung i Kroppen og ufysin i Samvite. Men Gudskjelov; no var det slutt. No fekk Gud gjeva'n den rette Angeren. Han prøvde alt i Kveld; men det vart kje noko av det. Djevelen laag heile Tidi og kviskra um, at han var daa kje verre enn andre. Ja han var betre enn baade den og den. Men det var det, det galdt: aa vera den verste av alle Syndarar. So lengi ein ikkje var det, men vilde mæle seg med andre og finne ut noko aa orsaka seg med, ja kannhende aa gjera seg til av, so lengi var ein ubotferdig, og so lengi var Vegen til Naaden stengd. Han sukka so tungt, at ho Anna var aat og vilde spyrja kva som vanta; men ho heldt seg. Det var nok ikkje noko som ho kunde hjelpe'n med dette, var ho rædd. -- Dei var kje i Bryllaupe sidan. Men Sturingi hans Enok heldt paa. Det var nokre Dagar etter; dei sat ved Borde og aat Nonsmaten. Det var Mort og Flòt. Men endaa var det stilt ved Borde. Han Hans, Drengen, og ho Marta, Gjenta, hadde haldi Drøse uppe ei Stund, og ho Anna hadde hjelpt til; der var nok aa røda um no, like etter Bryllaupe. Den og den hadde vori so og so full; han Napolon Storbrekke hadde vorti attfunnin um Tridjedags Morgonen i Fjose hans Enok, i Kalvebaasen; dei og dei hadde slegist; den og den Guten hadde haldi seg so mykje ihop med den og den Gjenta, at me vel snart kunde vente eit Bryllaup til; -- "daa visst eit Barsøl". Men dei kunde røda um kva dei vilde, so sat Enok og tagde som han var dauv. Dei andre hadde daa òg etterkvart tagna. Ute gnog det og blés; Himilen var graa og haust-tung. I Hagen burtanum Vegen stod Tréi nakne og vaate og svinga og song. Av Fuglar var det kje att anna enn ei Skjor her og kvar, eller ei tungt flaksande Kraake. Daa høyrdest det Treskostìg i Gangen, og Døri gjekk upp stilt og smaatt. Det var han Per der nord, Grannen. "Velbekòme Spissen," sa han stilt, og sette seg. SIDE: 21 Det var ein litin raudhærd, blidsleg Mann, smaaøygd og smaaleitt, med Sydvest paa Hovude. Den strauk han av seg i Dag; der var i det heile noko høgtidsamt med han. Han kunde sjaa ut som han kom med ei Illsegn. Liksom til Ærend hadde han eit Par Avisblad under Armen. Dei hadde sagt det som segjast skulde um Vêre og Aarsavlen; so gav han Per Bladi fraa seg med høvelege Orsakingar for han ikkje hadde sendt deim hit fyrr. So vart det ei Togn. Per sat aa sukka; dei andre venta. Det saag nok ut til at dei skulde faa høyre Nytt. -- -- "Dé ha vel kanskje ikkje høyrt gjete dette vonde som hende i Dag, dé," -- kom det endeleg. "Hev det hendt noko?" -- "Her i Bygdi?" "Ja, Gud bær' oss, det hev nok det. Ikkje lenger burte enn paa Storbrekke." "Gud hjelpe oss," sukka Enok; det var som det kvakk i han. "Nei kva er tids der?" "Er der nokon sjuk kanskje?" "Aa," sukka Per; "det er nok endaa verre. Det er han Napolon, som -- ; ja det er so at det er mest vondt aa fortelja det." "Naa?" -- "Dé veit, han som gjekk her aa gruste so svært i dette Bryllaupe -- " "Ja??" "Ja no er han ... farin herifraa." Det gjekk som ein Skugge gjenom Stova. "Nei men i Jøssu Nam!" -- "Han Napolon?!" "Ja. Han vart burtrìvin ved ein hastig Dø i Dag Klokka halv elleve." "Aa Herre Jesus." -- "Kva er det du seier." -- "Kors i Jessu Namn." Stive og stille sat dei der med kvitnande Aasyn og skræmde Augo; det kom so tungt yvi deim at dei mest ikkje torde draga Pusten. "Nei men kann det vera sant." -- "Nei men korleis kann daa det vera tilgjengi." "Aa jau dessverre; det er nok sant. Eg veit kje SIDE: 22 korleis det er; men eg hev det liksom paa meg, at han Napolon var ... lite budd til aa døy no. -- Eg hev aldri høyrt noko som hev gjengi so innpaa meg som dette." "Men korleis bar det til?" "Aa, det gjekk so svært fort. Han Lars, Drengjen min, kom derifraa nettupp no; -- han skulde upp med noko Eple som eg hadde laant av han Napolon i Vaar; -- og just daa han kom der upp, heldt dei paa aa bu Like." Det tok til aa skómast. Vinden ute susa og saug, taut i Skorsteinen og slog i Dørine; dei fælte der dei sat, og drog seg ihop. " -- -- Herre, lær oss at tælle vaare Dagar, at me maa bekoma Visdom i Hjertet," mulla Enok; han hadde vorte graa i Andlite. "Gjekk det til med noko Uhende," spurde han Hans; "slog han seg til Meins, eller -- ?" "Nei, slettikkje. Det var berre noko som kom yvi han. Og so reint braatt som det kom. Han gjekk og var liksom noko utidug etter dette Bryllaupe; men i Dag hadde han funni paa det at han vilde til Byn. Anten han kjende seg sjuk og vilde til Doktaren eller kva det var; nok av det: han tok Drengjen med seg og vilde sko Merri. Men som dei stod utanfor Stalldøri og bala med dette ... Merri var endaa noko uroleg av seg og vilde kje staa still ... so visste dei kje Ord av, fyrr han datt aalveltes. Og Live var nok slokna med ein Gong. Dei høyrde berre som det rikta eller lét i han litegrand; men han rørde seg kje meir; og daa dei skulde sjaa etter kva som tids var, -- daa var der kje meir aa gjera." "Aa Jøssu Namn." "So skræmeleg braadt." "Aa nei, aa nei." Ei ny Togn gjekk gjenom Stova. Vesle Gunnar klengde seg inn til Far sin og jamra; han var rædd. Ho Serina gøymde seg i Fange til Mor si. "Gud fri oss fraa ein hastig, uforvarande og bratt SIDE: 23 Død!" bad Enok; "Gud straff oss ikkje i din Vrede, og tukt oss ikkje i din Hastighed!" Det svara med Sukk rundt ikring. Per sat bøygd med Aalbogane mot Knéi og Hendane ihoplagde. "Det er vel Ein, som hev ei Meining med det," sa han. "Men jamenn var dette eit tungt Hende." "Meiningi ser me," svara Enok. "'Han bruger snart Lidelser, snart Velgjerninger, og snart andres Exempel, som kan føre Mennesket til Eftertanke' ... maatte me no agta aalvorlegt paa dette Kalle. Me veit kje naar Timen kan slaa, nokon av oss." "Det var nok sant," mulla det rundt Stogo i den kald- graae Kvelden. -- Vinden der ute taut og braut, ylte i Skorsteinen og reiv i Dørine. Myrkre auka paa; Verdi stengdest. Dauden stod paa Lur i kvar Kraa; ingin kunde vita kven han næste Gong tok ut; snart kunde der vera eit Lik aa bu her i Huse med ... "Eg er rædd, Far," sutra han Gunnar. "I Kveld gjekk eg kje aat Fjose aaleine um det galdt Live mitt!" sa ho Marta kulsande. V. Enok gjekk beint aat Stallen. Der kraup han uppi Baasen til den brune Merri og lagde seg til og bad. Gud hadde tala Aalvor no; ein fekk sjaa aa faa det avgjort. For smaatt og for veikt hadde han i desse Dagane banka paa Naadens Dør. Det galdt aa brùka Magt. Trengje seg inn. Det kunde snart vera stengt; -- han hadde sjølv vori full i dette Bryllaupe. Han bad um Anger, um rett, sann Anger; tigga og bad. Han var nok i Sjælenaud. Men det var berre Rædsla for Guds Dom. Og den hjelpte kje stort. Rædsla hadde Judas òg havt; Rædsla havde sjølve Djevelen. Angeren, Angeren var det som maatte vakne, den djupe Hjartesorg, at han hadde gjort Gud imot. "Aa Gud, skap eit nytt Hjarta i meg!" -- SIDE: 24 Og han rota og grov i sitt framfarne Liv etter Synd; prøvde si Ferd etter Guds Bòd og fann, at han hadde broti deim alle. Og det ikkje ein Gong eller sju Gongir, men kvar Time og Stund, gjenom heile sitt Liv, i Vrangskap eller Veikleik, i Tankar og Gjerningar. Kunde der vera ein verre Avgudsdyrkar enn han? Avgudar hadde han havt, fleire enn han kunde minnast og upprekna. Men den han hadde dyrka mest og lengst, var Mammon. Det var Jordi, han hadde sett Hjarta sitt til. Jordi beintfram; Garden hadde vori hans Eitt og Alt, hans Elsk og stendige Tanke. Utan den hadde han kje visst korkje godt eller gildt; like ved den hadde han kje havt Lyst til noko paa Jordi. Den hadde han tenkt paa i Ungdomen; daa han vart Skulemeistar var det kje av di han vilde lære Ungdomen Gudsord; det var berre dei tjuge Dalane um Aare han tenkte paa, so han kunde tena noko til Gardsdrifti. Samstundes hadde han handla med Smale, snytt til seg Pengar baade ved Lygn og List -- Synd mot det sjuande Bud -- ; og daa det drygde noko lengi fyrr han fekk taka imot, hadde han, Gud hjelpe oss, halvt um halvt ynskt Helsa av sin eigin Far -- Synd mot det fjorde og femte Bud -- , berre av Elsk til denne Garden. Og sidan hadde han broti og baska og bygt og grust og ikkje havt ein Tanke utanum dette Mammonstræve; daa so Litle-Gunnar kom, hadde han der fengi seg ein ny Avgud, som hadde bundi Hjarta hans endaa fastare til Verdi; den sanne Gud hadde han haldi seg ifraa som eitkvart vondt. Og kor ofte hadde han ikkje misbrùka Guds Namn, vanvyrdt Kviledagen, arga sine Foreldre, ynskt vondt yvi Næsten; og naar han kom til det sette Bud, kva skulde han daa segja, og kva skulde han daa forsvara seg med? Han var kje stort anna enn Gutungen, daa han tok til med slikt Vas og Fjas; det var baade skamlegt og stygt aa tenkje paa; og han elska Syndi og søkte Syndi, alt til dess Foreldri hans kom under med det og jaga Kvinnfolke or Tenesta. Og sidan dette med den andre, som au ei Tid hadde vori Avguden hans, so han ikkje tenkte paa anna korkje Dag eller Natt; og so alle dei som han i unge Aar hadde "set SIDE: 25 paa" til aa "begjæra dei" ... aa, dei var nok uppskrivne! Ei heil Myr av Ureinskap laag det her; aa fy aa fy for ein Syndar han var; ikkje ein rein Flekk fraa Fot-Solen og inntil Hoved-Issen. Og endaa angra han ikkje; gjekk berre og skalv for den Straffi, han hadde fortent; "aa Gud ver meg naadig; aa Gud! ver meg naadig!" Men alt det han bad, han fekk ikkje noko Svar, inga Kjenning av, at Gud hadde høyrt han. Hadde han kannhende sett ut og sett ut so lengi no, at Gud ikkje brydde seg um han lenger? -- Nei, nei; han maatte ha Hjelp! Han freista aa tenkje paa Guds Kjærleik. Han rekna upp for seg sjølv alt det gode han hadde fraa Gud: Liv, Helse, Mat og Drykk, Vit og Forstand, alt det han trong til Lìkam og Sjæl; og det endaa han sjølv ikkje hadde tenkt paa anna enn vondt ... Kvar Minutt hadde han fortent Helvite; men Gud hadde spart han; spart han og uppehaldi han, vakta og vârt han; ja det som meir var, han hadde sendt sin eigin Son, at der skulde vera Frelse for han aa faa, naar han ein Gong vakna upp. Og han hadde lati han bli fødd i eit kriste Land, der Vegen til Naadestolen var opin og fri, og hadde upplyst han med sine Gaavur og stadi med utbreidde Armar og venta paa han i firti Aar; berre kjærlegt og godt til Svar paa alt vrangt og alt vondt; han tenkte seg inn i dette til han totte han var ein Hund og ein Skarv; men endaa vilde kje Syndegraaten koma. Han gjekk inn; fekk upp Ljos og sette seg til aa lesa i Lars Linderoth. Kannhende det der kunde finnast eit sterkt Ord til aa krasa hans harde Hjarta. Sidan tok han Johan Arndt, og tilslutt Bibelen. Daa det leid til Sengetid, las han Bøni, den gode gamle Bøni etter Salmeboki hans Far. Men han laut leggje seg utan Naade. Han laag og skalv for Dauden og Helvite og fekk ikkje Svevn; torde kje sova; tenk um Gud kom. Han bad, ja han mest gret av Angest; men inkje noko Teikn fekk han, som kunde tyde paa Bønhøyring. Ho Anna laag og lydde paa han lange Stundir og fælte. SIDE: 26 Utimot Morgonen sovna han, men sov urolegt. Han totte han gjekk paa ein Veg i regnmyrkt Vêr. Det var døyne og tungt i Lufti, og han gjekk med Bringa Full av Otte. Daa saag han ein Mann koma hit yvi ei Hei; Mannen hadde ei svart Hundskindsluve paa Hovude. Og i Andlite var han upptrutna og raud. Han stana og stirde paa Enok, lét upp Munnen og vilde tala, men kunde ikkje; det vart berre Gauling og Vavl. So vart han som sjuk og datt ned; der lagde han seg til aa spy; men det han spydde var berre osende Eldslògen. Daa stivna Enok av Rædsle; no forstod han, kven det var. -- I slike Draumar kava han alt til dess han stod upp. Han klædde paa seg som i ei Ørske, gjekk sidan og vavra ut og inn som han ikkje hadde Fred; kunde kje koma seg til med noko Arbeid heller. Ho Anna maatte tala til han tilslutt; "var det kje i Dag, du skulde aat Kverni og mala?" Langt um lengi kom han seg av stad. Ho Anna gejkk etter heime med ein tung Otte for Bringa; Gud hjelpe og trøyste oss; skulde han Enok koma ut i Gruvlingar? -- Hòvegarden laag uppaa øvste Rygningen av ei Bakkehøgd, som lyfte seg fraa dei vide Flòtine i Vest og Sør som ei rund, roleg Bylgje. Tri Mann budde paa Garden i laage einhøgdes Hus. Enok budde vest-lengst; Husi hans var nye og tjørubreidde. Bygdevegen strauk mest like framum Vindaugo hans; paa hi Sida Vegen, rett imot Stoguglasi, var "Hagen": nokre gamle Tre, mest Raun, og ei svær, gamal Selje, som tok av mot Nordvesten. Nedyvi Bakkedrage, i Sørhalle, laag Bøane, Aakrar og Vollar og vene Kjelvur, sundbytte med Steingjerde paa langs og paa tvers. Bøane naadde aat Elvi og Torvmyri; sunnan-um denne tøygde Ramstadheiî seg vid og svart so langt ein kunde øygne. Nedyvi Brekkehøgdine i Aust kom Skare-Aai dragande i kvite Stròk med sterk Sus, dreiv Kvernar og eit Stampeverk og bøygde so i still Straum hit gjenom Myri heilt innunder Hòvebøane. So fylgde ho Bakkedraget i stor Sving. Her strøymde ho noko meir paa, sovidt at Hòvemennane SIDE: 27 kunde faa Kvernefall. Enok hadde sitt Kvernhus langt nordi Utmarki si, ved Enden av ein Dam, som det maatte ha kosta eit heilt Sùmarsarbeid aa grava. Der laag han i Dag og turka og mól. Det var øyde Vêr: eit hardt, tungt Regn blanda med Snøslette. Kvernhuse laag einslegt og hustre til. I Lyngheiî rundt um var smaae, runde Haugar; lenger nede og nord Heialandsmyri og Heialandsvatne med sitt stride, lange Sev. Eit Stykkje nedanfor det, midt paa Flata, laag Heialandsgarden gamall og graa; det var som han vilde krjupe i Jordi under sine mange laage Torvtak; der skulde det ha spøkt i gamall Tid, etter ein Mann som hadde hengt seg. Elles var inkje anna aa sjaa enn Hei og Myr, Myr og Hei; og so her og der ein Huskrull stikkande fram attum ein Haug, liksom han helst vilde gøyme seg. Gjenom Regnskodda skimta ein i Aust og Nord Aasegardane og den kaldkvite Kyrkja. Det lettna mot Kvelden; i Himilen og Lufti kom ein staalgraa, kald Klaarleik; kòlblaae Skyir laag og dreiv upp-yvi Have i Vest. Ein sterk Aa-Sus stod gjenom Lufti. Enok kjende seg veik; Tanken paa Napolon hadde fylgt han heile Dagen. Han bad og bad, men utan Hjelp; Bøni vart kvar Stundi sprengd av framande Tankar. No laag Napolon i Helvite og brann; kannhende bad han Abraham um Lov til aa gange heim att og vitne for Kjenningane sine; og tenk um han fekk Lov. Me var so syndetrygge og likesæle, at det kunde nok turvast. Det var imot Orde; men tenk um han kom likevel. Um han no med ein Gong stod der i Kvernhusdøri .... Enok stengde; so kveikte han Ljos i Lykti og freista aa gjeva seg Gud i Vald. "Aa, berre du vilda vera med meg! -- so var det nok ingin Faare." Det var eit stort Kvernhus, skift i tvo med ein Vegg; i det indre Rome var Tussa, i det ytre Kverni. Enok heldt seg i det indre. Kvar Gong han skulde ut aat Kverni, i det kalde mjølkvite Rome med dei rare Skuggane naar Ljose kom, -- var det so det kulsa i han. Tenk, um det sat ein der no paa Kanten av Mjølkista! Utanfor gjekk det. Han høyrde tydeleg at det gjekk. SIDE: 28 Kven kunde det vera? Han venta og venta; men ingin kom. So hadde det vel kje vore noko. "Kjære Herre Gud, ver hjaa meg; vakta meg mot alt vondt" ... Nei, der gjekk det att. Tydelege, tunge Stìg. Han torde kje anna enn sjaa ut; tok Lykti og glytte paa Ytredøri. Nei. Der var ingin. Berre Aa-susen stod imot han som eit Rop, ei gnell, lang Varsling. Han slog Døri att og berga seg inn; dette skulde han kje gjera meir. Men utanfor gjekk det og gjekk det. Det var inginting! han dryfte Korn av all si Magt; vilde kje høyre etter lenger. "Den Gud vil bevare er uden Fare." Var det Djevelen som gjekk og lurde paa han? Den Vonde var kannhende rædd at Enok skulde faa rive seg laus no, og so vilde han ta han, med' Tid var ... Tussa knirka og knaka, smaatt og tòlmodigt; det høyrdest som ho ynka seg: "aah, oi"; "aah, oi" ... Kva var tids med Kverni, tru; ho skrapa og skreik som ho skulde gaa i Stein; han laut ut og sjaa etter. Nei; det var kje noko. Han kunde kannhende sleppe litegrand meir Korn paa; ho svelgde det nok. Men Mjølkista tok til aa fyllast; han fekk ause or litegrand. "Aah, oi", "aah, oi." Underlegt med alt ein kunde høyre, naar ein var so aaleine. Der gjekk det att. Ikkje høyre paa det. Var det Folk, so kom det, og var det noko anna, so var det magtlaust ... "Fader vaar, du som er i Himmelen, helliget vorde dit Navn, tilkomme dit Rige ..." Daa skar Kverni i og song gjenom Sus og Staak med sitt harde Steinmaal: "i Helvites Pøl"; "i Helvites Pøl"; han høyrde det tydeleg. Og Tussa der inne ynka seg og ynka seg, kvævt og stilt: "aah, oi", "aah, oi" ... "i Helvites Pøl", "aah, oi", "i Helvites Pøl", "aah, oi" ... Rædsla tok han; Kaldsveitten braut fram; uviljande og uvitande fekk han Tak i Stemma og stemde Kverni. "Men daa vart det so fælskeleg stilt. Som nokon skulde vera braad-daud her. Han berga seg inn aat Tussa og stengde Døri. Skræmeleg stilt. Der laag Lik der inne. Tussa: Turkegreida. SIDE: 29 Men her laag Sjæli i Hèten og vreid seg -- : aah, oi, aah, oi ... Han stod kje i det lenger. Stemde Tussa; berga Korne i skjelvande Hast; treiv Lykti, sette paa Dør ... fekk kje Magt med seg sjølv att, fyrr han var komin so langt heim at han saag Bøane. Der fekk han med ein Gong slik ein inderleg Lengt etter Gud. Som eit Barn, naar det er ute aaleine, og hev misst Vegen, og Mykre fell, og det gjev upp alt og berre græt, græt etter han Far, -- soleis vart alt i Verdi Myrkr og Fælske, og Sjæli hans grét, grét etter Gud, etter han Far der uppe i Himilen. Han lagde seg paa Kne attum eit Gjerde: "aa eg er so sorgfull, for eg ikkje fær koma til deg. Aa kjære, opna di Naadedør, at eg kann sleppe inn og faa Fred ... og Forladelse for alle mine Syndir. Aa kjære ver god med meg, og lat meg kje staa for lengi utanfyri. Du ser eg er veik; gløym alt det vonde eg hev gjort, og lat meg faa sleppa inn; aa kjære Herre Jesus!" -- Han vart rolegare og gjekk heim. Men noko Svar fraa Gud fekk han ikkje. VI. Det var i Dag, dei skulde bera han Napolon. Vêre var stormande og tungt, halvt Vinter og halvt Haust; men endaa støla Folk til Likferdsgarden fraa alle Kantar. Han Napolon hadde vori vida kjend. Og alle totti dei maatte ha set han. Kannhende vilde dei òg gjerne vita han vel av Garde. Han hadde tyngt som ei Rædsle yvi Bygdi i denne Tid. Det vilde liksom lette aa faa han gøymd; det som var i Kyrkjegarden var or Vegen. Enok hadde tenkt aa ikkje vera med. Han var rædd det skulde gange for hardt innpaa han. Vera med og halde Gjestebod for ein usæl Mann totte han òg var fælt. Men daa Likferdsdagen kom, skifte han Tankar. Det kunde just høve for han no aa gange av aa sjaa, SIDE: 30 korleis en Mann saag ut, naar han var komin til Helvite. For no visste Enok, at det var dit han skulde sjølv. Gud vilde kje hava'n. Faafengd var Venting og faafengd var Bøn. Inga Hjelp kom; det vart heller verre. Og kva vilde han anna vente; han hadde gjort den Syndi som der ikkje er Naade for: "Synden til Døden." Det var komi so tydeleg for han ein Dag, at der var kje Tvil lenger. Ho Anna hadde spurt han um dei ikkje skulde gange til Alters snart. "Kunde kje det vera godt for deg no," -- hadde ho sagt i si gode Meining. Det kvakk i han. Gange til Alters, naar ein ikkje var umvend? Eta og drikke seg sjølv til Dóms? Kunde nokon vaage slikt? -- Han hadde sagt nei so hardt og stutt, at ho Anna berre hadde set paa han og tagna. Men i det same hadde det liksom vorti sagt til han: det hev du sjølv gjort, Enok ... so mange, mange Gongir. Daa var det som han stivna der han stod. Det tok til aa ringje for Øyro hans: "eta og drikke seg sjølv til Dóms; eta og drikka seg sjølv til Dóms" ... Sidan hadde Enok vimra um som i ei Ørske. Korkje i Bibelen eller nokon Stad kunde han finne noko um, at der var Naade for dette gaatefulle; men i Salma stod der um den som hadde noti Guds Lìkam uverdeleg: "Han skyldig er i Jesu Mord; hans Blod er paa hans Hoved." Der var kje Tvil. Der var kje Tvil! Han gjekk som sjuk. Hadde Kalde-Ridir og Sveittetak; Kneî svikta under han; og ein Kveld han stod ned i Kjellaren og gløymde seg sjølv i Gruvling yvi si blodige Synd, vart det sagt han, so tydeleg som han skulde høyrt det: "dette er det, som er Bespottelse imod Aanden." -- -- Ja, han vilde sjaa han Napolon Storbrekke no. Han fekk det som ei Rid; reiv Klædi paa seg og reid av Garde; ho Anna visste kje kva ho skulde tru. Men det var daa vel godt, at han kom ut og fekk sjaa Folk. Til Likferds kom han i siste Liten. Maten var komin SIDE: 31 av Borde; berre Klokkaren sat att og aat; han var nettupp komin. Gamle-Salomon, Far til Like, gjekk uppaat han stundom og bad han forsyne seg. Der var inginting aa sjaa paa Salomon; han var den han hadde vori. Stakkars gamle Uvyrda; naar ikkje dette ein Gong kunde vekkje han ... Elles var det stilt i Stogo. Kyrkjestilt. Alle Hovud var bøygde i tunge Tankar; ender og daa steig ein Sukk. Ein tung, kvævin Daam stod gjenom Huse, Matlukt, Liklukt, Eim av brent Lakk. Spegilen og alt som kunde blenkje var paa vanleg Vis umbundi med kvit Duk; yvi Dukane Kransar av Mellebærlauv. Stoguklokka var stansa. Kona hans Napolon sat med nokre Kvinnfolk uti Stogukammerse; Enok tottest stundom høyre Graat derifraa. Han hadde funni seg ein Sess ved den nedre Bordenden; der sat han med Hovude mot Handi og stirde. Dei vilde hava han uppaat Borde og gjeva han Mat, men han neita stutt. Mat vilde han ikkje hava, og her vilde han sitja. Um han kannhende ikkje var frisk? -- "Nei." -- "Nei du ser puskin ut, Enok!" -- Klokkaren var ferdug. Ein Mann kom inn med tvo Skamlar, som han sette paa Golve noko ifraa kvarandre; yvi Skamlane vart breidt eit Lakan. Enok kjende seg tyngd og rædd; det susa for Øyro, og han saag svarte Flekkir. Ut i Bui høyrdest døyvt Staak; so tunge, ustøde Stig; -- no kom dei med 'n. Den lange svarte Kista vart innbòri av seks Mann og sett paa Skamlane som paa eit Fotstykke. Lòke vart avlyft. Eit Kvinnfolk tok Lik-Klæde burt fraa Andlit og Hendar. Fleire vaaga seg burtaat Kista; der høyrdest Mulling og Sukkar. Enok torde kje sjaa dit. Var her Svaavel-Lukt? -- Det svimra for han. Han trudde det maatte slaa Logar upp um Like, smaae gule Kvervlar um Andlit og Haar ... Han visste kje rett av, so var Augo hans burtved Kista. -- Der laag Napolon. Han saag ut som andre Lik. Innfallin og avfallin, urimeleg lang; Handledine smale som Pipestylkir. Andlite blaaflekkut, den store Nasen større end fyrr, men sterkt bøygd. I Andlite var korkje Rædsle eller Ro; der SIDE: 32 var inginting; han saag styvin ut. Taapin, tankelaus; laag der som inginting var. Enok lyfte paa seg og vilde sjaa betre etter. Men i det same vart Like yvibreidt og Lòke paasett. Godt at dei daude ikkje kunde skrike ... Handfast dùna Hamarslagi gjenom Huse med sin serskilde, tunge Ljod. Tvo brennande Ljos vart sette paa Kista. Klokkaren, ein ung, strak Kar i Ridestyvlar og lang Overfrakk stelte seg upp ved Hovude av Like med Hatten i den eine Handi og Salmeboki i den andre; han var stram og høgtidsam. "I Jesu Namn." So kom denne kjende Helgamess-Salmen, som vart brùka i Likferdir so ofte, av di ho var so ven. Tonen òg var forunderleg: sorgsam og klagande, men endaa so mild; trøysterik og trygg, søkjande Gud i Bøn; full av hugmjuk Tillit. "O kjære Sjæl, frygt aldrig mer, om alting surt i Verden ser, og Herrens store Domme for Svndens Skyld vil falde ind ..." Ute braka det og blés. Mot Vindaugo slog lange tunge Regndròpar mengde med Hagl. Himilen myrkna, so det vart skomt; Ljosi paa Kistelòke brann gulbleikt og daulegt. "Jeg gruer ei, om end jeg saa, al Verden skulde undergaa, og ei om Himlens Vrede i Luft og Hav og Jorden skjød Fordærvelser og giftig Død; min Jesus skal dog lede mig ud og for mig bede." Seint og høgtidsamt drog Salma seg fram i sin mjuke, æoliske Tonegang, og kvart Vers vart mildare, venare, meir og meir fullt av Von, til dess alt samla seg i dragande Himildraum. "Min Sjæl alt fuld af Længsel er og længes, mens jeg lever her, o Jesus, til den Glæde, SIDE: 33 hvor alle Helg'ner tjene dig udi dit søde Himmerig; o, naar vil du tilstede mig didhen op at træde?" Det høyrdest som ei Stynjing ved den nedre Bordenden; mange saag paa han Enok Hòve; han var so kvit. Og det svarte Haare hans klabba seg sveitt og vaatt framyvi Panna. -- Ljosi vart burttekne. Seks Mann tok Kista. Klokkaren sette Hatten paa Hovude og skreid syngjande ut gjenom Døri. Kista vart bòri etter; so kom Likferdsfolke smaatt i Senn. Enok sat still og gøymde Andlite i Hendane til dess alle var ute. Dei milde Himiltankane og den vonsæle Bøni hadde gjengi han so til Hjarta at han grét. Burt gjenom Bakkane snigla Likferdi seg lang og svart i det tunge Vêre; Klokkaren fyri paa sin blakke Hest. Den gnelle Tenoren hans blanda seg skjerande i Vinden, som bar Gravsalmetonane sundrìvne og sorgtunge ut yvi Myrar og Heiar. Og det gav seg til aa stridregne. -- -- Det hadde vorte Kveld. Vinden fossa tungt um Nòvine, i stigande og fallande Sjoing som Sjøen um ein Skipsbaug. Og det dunka og braka i Veggir og Raust. "Ja no er det nok Vinteren som bryt inn," meinte ho Anna. Dei var innkomne or Fjose og hadde silt og stelt; no sat dei ved Kòla og spann, baade Kona og Gjenta. Men Kòla blakra og blekkte som ho kunde gaa ut. "I Kveld er det godt aa vera paa Landjordi," sa ho Marta. "Ja det vilde kje vera fyse aa ha nokon paa Sjøen i Kveld." Ho Serina, eit ljost, vent Gjentebarn paa aatte Aar, sat paa ein Skammel attmed Mor si og kara; Anna og Rakel, dei tvo minste, laag paa Golve og krabba med Kòla: Tranlampe. SIDE: 34 sine rolege Barnespel. Men han Gunnar sat tett innunder Kòla og smidde paa noko som skulde verte Karjolsæte. "Hyss, der kjem han Far," sa han. "Han gjer visst det," svara Anna letta. "Det var kje for tidleg. Du fær gaa ut og sjaa um Grauten no." "Eg fær vel det," sa Marta. "Og so segjer du meg til, naar Eplegryta er ferdug." "Ja." Marta sette Rokken fraa seg og rusla aat Kjøken. Smaagjentune stiltra seg etter. Dei var som rædde Far sin i seinare Tid. Stakkars Enok. Gud gjev han hadde fengi snakka med Presten i Dag. Skulde det halde paa lengi som det hadde vori no eit Bìl, kunde det snart gaa gali med han. Gangdøri gjekk upp; Yling og Smelling gjenom heile Huse. Snart steig Enok inn. Tungt og seint; men rolegt. Gudskjelov; det var visst likare i Kveld. Han hadde vel raaka Presten. "Naa; du vart lengi," sa ho. Han svara kje større. Gjekk burt aat Borde og sette seg; var vel trøytt. "Svært so stormande han er med Vêre," prøvde ho Anna. -- "Guds Vreide ..." sagde han. So vart han sitjande der, still og fortenkt, reint som burtdrøymd. Gud hjelpe oss; det sang kje rart ut enno. Tru ho skulde vaage seg til aa segja noko? Fyrr ho kom seg til med det, reiste han seg og tok til aa skifte Klæde. Men daa Ytreplaggi og Styvlane var av, viste det seg at han vilde leggje seg. Det var eit godt Merke; Anna roa seg att. Gjev han no berre fekk sova. "Vreden din afvend, Herre Gud af Naade!" -- sette han i so ho reint kvakk. Men so hadde han seg uppi Sengi. Som vanleg naar han vilde sova, drog han Dyna yvi Hovude; men ho høyrde at han ynka seg og sukka svært tungt. Ho vaaga seg burt og spurde um det var noko; spurde ein Gong til, heller høgt. -- "Ikkje paa Lìkamen," mulla det under Dyna. Ho sette seg att; det vart stillare med han. Smida: gjera Smedarbeid; arbeide med Kniv. SIDE: 35 Marta kom med Bòd at Epli var ferduge; og Anna maatte aat Kjøken. Gunnar tok ho med; han var so glup til aa flysje. -- Men Enok laag og vreid seg under Dyna og hadde vondt i Sjæli. Han hadde tala med Presten, og det hadde hjelpt for ei Stund. Men paa Heimvegen hadde det vorti verre att. "Han skyldig er i Jesu Mord; hans Blod er paa hans Hoved ..." Der var noko med den Syndi til Dauden, som dei ikkje hadde fullt klaart. Dette Orde: "den skal aldrig forlades -- hverken i denne Verden eller i den tilkomande," det var eit Ord, som der maatte vera ei reint serskild Meining med. Presten forklaara det nok paa sin Maate; men -- . Dessutan, kva Sæt var der paa ein Prest som berre tala av Lærdomen, men ikkje av Anden. Angesten kom i Ridir so harde at han sveita. Den som kunde røme, gøyme seg! "Bjerge, falder over os, og Høie, skjuler os! -- for Lammet og hans Vrede!" -- Men rundt um var Gud; og kor ein kom var Gud; stengt, stengt til alle Kantar av Gud; um ein kunde fara so snøgt som ein Tanke og gøyme seg ved Enden av Verdi; ja um ein vilde røme aat hi Verdi; um ein vilde reide si Seng i det utarste Helvite, -- -- Gud var der, Gud var der; ingin Utveg, ingin einaste trygg Flekk. Napolon laag kje trongare i Kista si enn Enok her; han hivde og kasta seg og totte stundom han maatte kovne. Av djupaste Naud ropa han til Gud; um der ikkje endaa kunde vera ei Redning for han? Um ikkje Jesus vilde forbarme seg og gaa i Bøn for han? Han skulde kje beda um aa koma i Himilen. Han venta seg kje Plass i Guds Helgenflokk; berre han fekk staa nedmed Døri ein Stad; berre han fekk gøyme seg burt i ei Kraa, der han var trygg; ja berre Gud vilde taka Blodskuldi fraa han, lette han for denne svære Syndetyngdi, gjeva'n Ro i hans Sjæl og taka burt Angesten, -- so fekk han sidan gjera med han kva han vilde. Han skulde vera Eple (Jordeple): Potetur; flysje: "skrælle". SIDE: 36 fornøgd med alt. Men hjelp meg, hjelp meg; lat meg kje gaa under; Herre frels meg; eg forgaar! -- -- -- Det vart so forunderlegt for han; um han var i Lìkamen eller utanfor Lìkamen, det visste han ikkje; men vakin var han. Og han saag -- saag .... Himilen var svart som Jord. Djupt der nede susa Have. Alle Skip og Farty vart kasta i Land og sundslegne. Leviatan tumla seg som ein stor Kval, og det stod Eld av Augo hans, og Røyk or Gape. Og ei Røyst utanum og attanum Verdi sagde: "Det er fullbragt." Daa slo ein svær, tung Eldsloge ut av Himilen i Nord. Og Have koka upp i gul Foss med eit Brak som av mange Tordøn. Han vart rædd og snudde seg burt; daa slo det Logar ut i Austhimilen og i Fjelli. Vaadalskula brann; Skarefjelle brann; Fjell etter Fjell tok Eld og sprang sund, og ut av botnlause Rìvur og Hòl slo digre gule Logar. Endaa ein Gong snudde han seg burt; daa saag han med vitlaus Rædsle, at det stod Røyk av Have. Ein tett svart Røyk som naar Raa-Lyng brenn. So slo det ut i ein forfælande Loge, som velte seg mot Skyine som eit ut-rullande Segl. I same Stundi rivna Himilen. Og Jordi vart burte under Føtane hans; men Logane slo ihop yvi han fraa alle Leidir ... Han seig ihop i Inkjevetta og gav eit langt, langt Skrik. Gjenom Eldhave kom Djevelen symjande som ein brun Kval og gapte, gapte. Daa fekk Enok Magt til aa rope paa Jesus. Og i det same hadde han Tak i ei Hand. Det var liksom berre ei Hand. Men i den Handi var der eit Gap som etter ein Nagle. -- -- Ute i Kjøken høyrde ho Anna eit Skrik so fælt, at kvar Blodsdrope rann i henne ... Og Knéi vart so veike at ho vilde sige ned. Fleire Rop kom; ho vann seg yvi og kava seg inn; -- endaa laag han under Dyna og stunde. Han maatte ha havt ein skræmeleg Draum. Men no var det som det stilna av att. Ho stod yvi Sengi stiv og rædd; fekk kje upp Mæle; lydde lengi; so forstod ho, at han hadde roa seg til. Ho gjekk ut att. Marta og dei smaae hadde klyngt seg ihop i Stogudøri. "Er han Far sjuk?" spurde Gunnar. -- "Eg trur SIDE: 37 kje det var noko ... med Guds Hjelp." -- Dei gjekk aat Kjøken att, men lét Døri stande. Ho Anna fekk ei Skjelte-Rid og maatte setja seg. Enok laag inne og fekk Naade til aa beda. Han bad paa ein annan Maate end fyrr. Og han fylltest av ei Von sterkare enn all Djevelens Magt; for no hadde han sétt Naglegape. Endeleg hadde Gud forbarma seg. No hadde han fengi Svar! -- eit Teikn so visst, at han aldri turvte tvìla. Ein uendeleg Fred strøymde inn i hans pinte Bryst. Heile Hugen glødde i Bøn; alt, som i han var, loga i Bøn; Synd, Angest, Tvil, Naud braana og brann upp i denne Straumen av Eld; han bad kje med Ord; han bad med sjølve sitt Hjarta. Anden var det som bad i han no, Bøne-Anden, som Gud sende; og det vart ljost i han, og reint, og Hjarta hans mjukna og tinte. Han skaptest um, føddest um; Djevelen slepte Tak etter Tak; Syndi tærdest burt Flekk etter Flekk; den gamle Adam dovna og døydde. Forunderleg godt og trygt fekk han halde fast i den Frelserhandi som han enno tottest sjaa; og fraa Naglegape strøymde det inn i hans letnande Hjarta eit Hav, eit Djup av Kjærleik og Utsoning. Daa han slutta denne si sæle Bøn, den fyrste rette Bøni han nokon Gong hadde bedi, -- daa vart det sagt i han so visst og fast som berre ein kann segja eit slikt Ord: "Vær frimodig, min Søn, dine Synder ere dig forladte." Enok stod upp. Det var fullbragt. I ein Augneblink so lang som eit heilt Liv var det hendt; det store Under var hendt: han var umvend. Fortumla og ør, men so glad som han aldri hadde tenkt han kunde bli, la han seg paa Kne ved Kòla og song. Det var Brorsons Jubelsalme: "Nu har jeg fundet det, jeg grunder mit Salighedens Anker paa ...." SIDE: 38 -- Ho Anna stirde halvrædd paa Mannen sin. Han var svært bleik, og Andlite hadde noko ho ikkje rett vilde kjennast ved, -- ein underleg stiv, liksom burt-rykt Smil; men paa Augo og Kinnar viste det seg at han hadde graati. VII. Aldri hadde han trutt at Live i Gud var so sælt, ikkje um heile Verdi hadde sagt det. Han hadde lesi um Freden som gjekk yvi all Forstand; men det hadde for honom vori Ord utan Meining. Aa vera vakt, det hadde han helst tenkt var eit Stræv, ein lagde paa seg til aa sleppe Helvite; den Gleda dei snakka um, denne Vissa og himilske Kvila, det maatte meir vera som ein Draum, noko, dei fekk seg til aa tru, liksom til Trøyst for alt det gode dei laut gjeva upp her i Verdi. Aa, at han ikkje hadde havt betre Vìt. Aa, at han hadde kunna vera so vond med seg sjølv; at han hadde stengt seg ute i so lang ei Tid fraa denne forunderlege Sæla! -- No fekk han kjenne og sjaa. Det han ikkje hadde trutt, det fekk han sjølv røyne. Det var større Ting enn han hadde høyrt av nokon Munn eller lesi i nokor Bok; det var det som ikkje lét seg utsegja. Han var alt i Himilen; var frelst. All hans Synd var kasta i Have. Aldri skulde ho koma for Dagen meir. Han var som den kvite Ull og den skinande Snø; Jesu Reinleike var hans; Djevelen kunde kje røre han med ein Finger. Og det fylgde ei Glede med, ein Lyst og ein Jubel og ei unemneleg Trygd; inkje noko i Verdi var so trygt som dette. Alt anna kunde ljuge; alt anna kunde vera Draum; men i dette var der korkje Draum eller Lygn; det var livande Liv; det var Ja og Amen. Her stod han sjølv eit nytt Menneskje, umskapt ved Guds Almagt mot sin eigin Forstand. Det som fyrr var hans Lyst, baud han no imot; det som fyrr syntest Daarskap, var no hans Liv; og istadenfor den Otten og SIDE: 39 Ufreden, han med si eigi Magt aldri hadde raadt med, kjende han heile Hjarta sitt fullt av Ljos, Varme, Glede, Kjærleik, Kraft; og kor skulde alt dette vera komi fraa, daa han sjølv ikkje ein Gong kunde ha tenkt det, ja ikkje forstod det enno! Aa Glede yvi Glede; aa himilske Ljos og Trygd! -- gjenom Sjæli hans gjekk det som Lovsongar. Aa du Daude, kor er Odden din no? Du arme Djevel, kor er no ditt Mod? Du hev nok funni den som kann taumkøyre deg no? -- Ja no kann du liggje der og vride deg, du gamle Eiterorm! Ein brennande Hug til Orde og Bøni fyllte han; aldri kunde han bli trøytt av aa umgangast Gud; Bøni var hans Andedraatt og Orde hans Mat; hans Mat og Drykk og Leik og Lyst; hans Lengt og stendige Traadom. I Orde var Livsens Ande og Guds Munns Kyss; der fann Sjæli sin Brudgom i Kjærleiks Eld; dei tvo heldt Bryllaup der og vart eitt i brennande Umarming. Fyrr var han utanfyri, naar Velsigningi vart lyst; naar Herren tala til sine var det aldri til han Enok. No skulde han kje lenger staa utanfyri. No høyrde han til Guds Flokk og kunde taka Orde til seg som dei andre. Alt det fagre og ljose, alt det høge og herlege, alle dei store Signingar og alle søte Kjærleiksord, det var alt til honom. Men Dómar og Vaabønir stod han utanfyri no. Han var kje under Vaabøni lenger, men under Naaden; aa Jubel; aa Triumf! Og kor vilde kje Orde meir og meir opne seg for han i alle sine Søtleikar og Rikdomar, i alle sine sæle Gaatur og all sin løynde Glans! Han vilde faa symja i Ljos og Liv, kjæte seg i Varme og Sol, svelja og svarme i Guds gode Ting; og han vilde finne Raadir og Hjelp i alle Mot, Trøyst i all Sorg, Lækjedom mot alle Mein, Upplysning i all Tvil, Bot mot all Brest, Kvild for alt Kav, Livd mot alle Stormar. Guds Ord var hans Heim, hans Bu og hans Borg, hans Tempel og Tun, hans Lysthus og Paradis. Men naar dei vonde Dagane kom og Sattan sette inn, daa vilde Orde vera hans Vaapenbu og Festning. Der vilde han finne baade Sverd og Skjold, baade Boge og Pil, og Styrken med; men fyrst SIDE: 40 og sist vilde han Finne det som heldt naar alt glapp: den sterke Handi med Naglegape. Og slik ein barnsleg Hug han hadde fengi til aa gjera Guds Vilje! Det hadde vorti hans Liv no; han kunde kje trivast utan det. Han fortente kje noko med det, men likevel -- ; um han so skulde koma til Helvite for det, han vilde gjera Guds Vilje endaa. I smaatt som i stort; i kvar ringaste Ting. Han tenkte kje paa anna no enn aa finne ut kva han Far der uppe helst kunde vilja. Han stod upp um Morgonen Klokka fem; me skulde kje leta oss og kjæle for Kjøte. Gunnar au maatte upp, med alt det han grét og ille lét, og endaa Mor hans bad for han; inga Avgudsdyrking no; og inga Kjæling og Bløyting! -- Men Serina hadde fengi Kregda, so ho slapp; alltid skulde det ganga so godt for henne. So vart Dagen vigd med Song og Bøn. Drengen og Gjenta laut òg vera med; Enok var Husfar og andsvarleg for deim alle. Men han fekk deim kje til aa leggje seg paa Kne. Ho Anna slapp au; ho var so langt paa Vegen med det femte. Men Gunnar maatte til, endaa han vreid seg stygt. So las Enok Bøni av den "aandelige Kjæde". Etter Bøni fekk dei seg Mat. Og ved Matborde skulde det vera stilt; me skulde hava Vyrdnad for Gud og Gaavune hans. Og me skulde tenkje paa, at Gud sjølv var tilstades, so me ikkje vanhelga Maaltidi hans med Tøv og Tattl. Fyri og etter Maten Bøn og eit Salmevers. So gjekk Enok til Arbeide sitt full av Annhug og Glede. Arbeide hadde vorti som nytt for han no. Det var kje lenger Trældom og Slit og Sut for Mammon; det var Gudsteneste. For Livsens Naudturft vilde Herren syte. Ikkje for den Skuld arbeidde me. Me arbeidde fordi Gud vilde at me skulde arbeide. Ein herleg Tanke var dette: at me i sjølve vaart Kvardagsstræv kunde dyrke Gud. Enok var Guds Tenar, um han so stod i Mýkdungen. Det ringaste Arbeide var Kregda: Krilla (Meslinger). -- Tattl: Tull; " Vrøvl". -- Annhug: "Iver". SIDE: 41 likso heilagt som Bøn og Song; Gud hadde fyrisett oss det; det var hans Arbeid. Og no tvìla kje Enok um Signingi lenger; skulde kje Gud vilja signe sitt eigi Verk? Ein Morgon gjekk han rundt i Løu og Fjos, i Kjellar og paa Loft og all Stad, og heldt for seg sjølv ei serskild Høgtid. Aandi hadde lært han aa sjaa, at det var ikkje hans, det som var her; Eigaren var han Far i Himilen. Og han sagde fraa seg i sitt Hjarta Eigedomen til alt. "Deg, Herre, høyrer Jorden til, og all dens Fylde!" Sjølv var han berre Brukar, Laanar, Stjornar; og han bad um Naade til aa faa vera ein trugin Stjornar. "Lat Sattan aldri faa forføre meg, so eg segjer noko av dette aa vera mitt eige; lat meg brùka det alt etter din Vilje og til di Ære, so at du ein Gong kann segja til meg: 'Du gode og trugne Tenar, du hev vori tro over lidet; eg vil sætte deg over meget; gak ind til din Herres Glæde!'" Men enno var han kje ferdug. Det sværaste var att. Stod der kje at me skulde forsaka "alt det som var oss kjært i Verdi", so Guds Vilje kunde hava Framgang i oss? Han sagde fraa seg Kone, Born, Skyldfolk, Venir; ingin annan Kjærleik vilde han hava til deim enn den som Jesus kravde: den aandelege Kjærleiken, som berre tenkte paa aa frelse Sjæline. So randsaka han seg sjølv og sitt Hus, kva meir der kunde vera aa ofre. Han fann Tòbakkje; det kasta han paa Elden. Men der maatte vera meir. Han forsvor alle Gjestebod og all Moro; aldri vilde han smaka ein Dram, aldri høyre Felelaat, aldri tala med Folk utan um Aalvors Ting, og aldri lesa verdslege Bøkar. Forteljingar og Skildringar fraa Ferdir og framande Land, det hadde fyrr vori hans beste Tidtrøyt. Baade Kveldar og Sundagar hadde han sìti med slikt Vas, og Djevelen hadde havt ei god Hjelp i denne Lestren til aa halde han burte fraa Herren. Han granska Bokhylla si og fann tvo Bøkar fraa si Skulemeistartid, som skulde SIDE: 42 paa Elden: "Erindringer fra en Reise i Sibirien", og "Snorre Sturlesøns norske Kongers Sagaer". So fann han "Gjest Baardsøns Levnetsbeskrivelse"; ja; den handla um ein Syndar som var komin til Ettertanke; den fekk han vel spara. Ein Aargang av "Almuvennen"; paa Elden med den. "Skillings-Magazin" ... den høyrde Boksamlingi til, og skulde dit inn att, so snart det vart Preike. Sistpaa fann han nokre Avisblad fraa seinare Tid; dei sende han til han Per der nord med den Fraasegni, at han vilde kje hava Bladi lenger. Bøkane bar han aat Kjøken og vilde leggje dei paa Skorsteinen. Anna kvakk; "vil du brenna dei dyre Bøkane?" -- ho hadde sétt paa Mannen sin med halvrædde Augo i heile Dag. Daa var det som han umraadde seg. Det vart til det at han gjekk paa Lofte med Bøkane og hivde dei ned-i Rapekista. Paa Lofte hekk nokre gamle Skinnklæde som han fekk Auga paa; daa vakna ein ny Tanke i han. Han saag nedetter seg; desse Klædi han gjekk i, dei var mest nye. Alltid hadde han havt det med det; innbilte seg, at han var ein berleg Kar; vilde gjerne gange hamslegt klædd, sjaa godt ut; -- Øienlyst, Faafengd, den gamle Adam. Burt med slikt Fjas og syndig Lyst. Han skifte paa seg Skinnklædi. Brøkane var uppkròpne og stutte med store Krokekne; Kufta for lita og bøtt og skral; men det skulde kannhende ikkje vera godt nok aat denne Syndelìkam? Ei lita rund Skinnluve med Skyggje og svart Saudskinnskant fann han og sette paa Hovude. Ned i Gangen stod eit Par Tresko; dei kunde kje heller freiste til Faafengd, tenkte han. Og han bytte dei paa seg. Daa kjende han seg so god og glad. I desse Klædi var han liksom endaa meir trygg mot Sattans Aalaup. Ho Anna kom or Kjøken i det same; kvakk so ho kvitna; kva var dette for ein Fant? -- So var det han Enok. "Men i Jøssu Nam, kva er det, du finn paa?!" -- "Du skal ikke tage Herrens din Guds Navn forfængelig," sagde han. SIDE: 43 "Du vil vel kje gaa ut i den Bunaden der?" -- "Veit du kje at Gud gjorde Adam og hans Hustru Kjortler av Skinn og iførte dem? -- so er vel Skinn godt nok aat oss au, tenkjer eg." Han klakka i Veg paa sine Treskor, og det frasa og skraava i dei gamle Skinnbrøkane. Var han galin? -- -- -- Heile Huse vart umstellt. Anna maatte gjeva etter, Stìg for Stìg. Kvart Paafynster han kom med var "Guds Vilje"; og til alle Motlegg svara han med Bibelspraak. Det hadde alltid fylgt Age med han Enok; men no vart det meir: det vart Rædsle. Ho kunde kje hjelpe det; ho var rædd han. Han var som forgjord. Det han sagde kom som or ei onnor Verd; vanleg Tale og Manns Meining kunde kje naa han lenger. Og under hans kvite Augo og stive kalde Andlit vart ho som klumsa, magtlaus og raadlaus som ho skulde tala til ein Vegg. Stundom gav ho seg yvi og grét; men Graat beit kje paa han meir enn Grunnar. "Denne Graaten din," sa han, "viser nettupp at Gud vil det so. Naar Gud vil noko, so græt alltid Kjøte. 'Kjødets Sans er Fiendskap mot Gud', 'Aanden begjærer imot Kjødet og Kjødet imot Aanden'." Han blanda seg inn i dei argaste Smaating. For Gud galdt kje vaart "stort" og "smaatt"; alt var smaatt for honom; og alt kunde vera stort; han spurde berre etter Hjarta vaart, han; "skikker eder ikkje lige med denne Verden". Og i Striden mot Djevelen galdt det kje minst aa gjeva Agt paa dei "smaae Ting". Alt skulde gange ut paa aa "fornegte oss sjølve". "Korsfæste Kjødet med Lyster og Begjæringar." Agte oss for "Fraadseri og Drukkenskap"; segja fraa oss alt som høyrde til "Øienslyst, Kjødslyst og eit hoffærdigt Levnet". Aldri gjøde oss med feit eller sterk Mat, og ikkje eggje Gomane vaare med mange Slag eller med kunstig Tillaging. Det skrinnaste og magraste som Gud gav var endaa for godt aat denne Ormeposen vaar, dette Syndebøle, som me kalla Kroppen. Helse og Kraft vilde Gud gjeva oss naar me bad; me skulde kje ha Magti i Matfate SIDE: 44 liksom Grisen. Varm Mat skulde det vera ein Gong um Dagen, men um Sundagen ingin Gong; det skulde vera Kviledag daa, i Kjøken som i Stogo. Og so skulde me vera nøgde med det som Gud gav oss. Det som vaks paa vaar eigin Grunn skulde vera oss baade nok og godt nok. Aldri kjæle for Kjøte med Kaupemat. Og denne Kaffidrikkingi som Folk tok til med i seinare Tid, den skulde me serleg halde oss ifraa. Hadde det vori Guds Vilje at me skulde drikke Kaffi, so hadde han lati Kaffien vekse i vaart eigi Land. I Klæde og Husbunad skulde me brùka same Maaten. Kaupety var Faafengd og Augnelyst. Likso gali var det aa setja Fargar paa Ty eller Ting; dei Lìtine Gud hadde sett skulde vera oss vene nok, og me skulde kje vilja rette paa hans Arbeid. Vilde me kje gange kvitklædde, so kunde me halde svarte Sauir og veva Ty av den Ulli som dei gav. Og elles kunde me gange i Skinn, som var den Bunaden Gud serleg hadde gjort aat oss. I Husi skulde me halde Orden og god Skikk; Gud var ein Ordens Gud og lika kje Sumling. Mat millom Maali vilde han kje vìta av; Borni skulde kje heller eta til andre Tidir enn dei vanlege. Dei skulde hava Vyrdnad for Guds Gaavur, dei au. Med Sanning og i alle Maatar vilde Enok kunna segja som Gideon: "Eg og mitt Hus, me vil tjene Herren!" -- Ho Anna gav upp aa stridast med han. Det kunde ikkje nytte; den Ridi han no hadde fengi maatte gange yvi av seg sjølv. Ho fekk heller freiste aa jamne paa det verste i Løyndom; den fekk brùka Vìt som Vìte hadde. Endaa godt, so lengi han ikkje læste ned for henne og tok Lyklane ... Det skulde nokon ha sagt henne dette, daa ho flutte til Hòve Gardmannskòne i unge Aar! Aa ja, ja: Verdi hadde nok for oss alle. Berre det ikkje gjekk gali med Vìte hans Enok! SIDE: 45 VIII. Det vart stilt i Huse. Hans var flutt; ho Marta vilde flytja so snart ho slapp til; alle gjekk og sturde og tagde. Men Treskorne hans Enok klakka og banka Huse rundt snart her og snart der, og det tasla og skraava i Skinnbrøkane hans som Kviskring i Kræane. Det saag ofte ut som han gjekk paa Lur; ein visste aldri rett kor ein hadde 'n. Ute song Nordvesten sin tunge Song. Det braut i Nòvine og blistra i Karmane. Lufti var graa av Snø som dreiv; og Jordi laag frosi og stiv og daud, med svarte Flekkir og skitne Fennar. Folk var mest aldri aa sjaa. Det var som dei var rædde. Ymse Segnir gjekk vel i Bygdine no um han Enok Ut-Hòve. Av Gardsfolk kom der kje andre enn han Per der nord; han hadde nok òg fengi som ein Kvekk i seg av det som hende her i Haust med han Napolon. Men det dovna snart av att med Heilagdomen hans Per; og so vart han au burte. Det kunde vera soleis stundom, at ho Anna var glad berre det kom eit Legde-Menneskje til Hus, ja um det so var Fantar; det var daa eit Umskifte. Litegrand Drøs vart det gjerne au, so vidt ein fekk høyre Manna Maal og ikkje stødt sat nedtyngd av denne Stilla. Gamle Legde-Guri vart til stor Hjelp; ho hadde òg fengi det godt for seg i seinare Tid og kunde daa røde med han Enok. Skral var ho, sjukleg og einøygd og halt; men endaa var der Vìt i henne; og mang ei lang Skùming og mang ein seig Kveld fekk ho til aa gange i Samtale med han Enok um Blode og dei fem Saari, eller um Sattan og dei høge Freistingar; stundom antrast dei au. Det kunde vera vent aa høyre paa sùmetider; og Guri sa Enok Ting, som han kunde hava godt av, serleg um det at han "brydde seg med for mange Ting". "Kun ét er fornøden!" -- smilte Legde-Guri. Ein Hende Gong kunde det koma ein av dei gamle Hauge-Venine; daa vart det svært gildt. Dei hadde ein SIDE: 46 mildare Maate enn han Enok, og ho meinte han maatte hava godt av aa røde med deim. Elles kom dei godt til Lags med han. Han var nok vel strid i sùmt, totte dei, helst i Smaating; Gud kravde kje slikt av oss; og det kunde føre til Sjølvrettferd og Farisærardom. Men Enok greidde seg. Det hadde vorti hans Hug no, sagde han, aa lata Gud raa i alt; og "derpaa skulle vi vide, at vi kjende Gud, at me holde hans Bud!" Daa sukka dei gamle og sagde: "du er høgt benaada, Enok. Men du maa ikkje vera for trygg!" Ein Laurdagskveld kom Lars Nordbraut fraa Nese. Daa fekk ho Anna slik ei god Von; kunde den Mannen faa Tak paa han Enok, so vilde visst mangt besne. For Lars var upplyst og klok, attaat han var gudeleg. So var der òg slikt eit godt og linnt Lag med han, og han hadde ei serskild Gaave til aa stelle seg med Folk. Han og Enok striddest mykje, og tokst heller hardt um sùme Ting, serleg um den "evangeliske Frihed"; Lars heldt fyri at Enok gjorde Evangelie for mykje til Lov; og det vilde kje Enok høyre. Men i Grunnen samdest dei godt. Det var berre ein Ting som galdt for deim baae: "Jesus Kristus og ham korsfesta." Og naar ein samdest um det, kunde ein godt bera yvi med kvarandre i mindre Ting; "hvo som æder, foragte ikke den som ikke æder," sagde Paulus. Dei heldt Bøn saman um Sundags Morgonen; og Anna totte det saag reint godt ut. Men endaa vart dei Uvenir fyrr dei skildest. Enok vilde kje laane Lars Hus til Uppbyggelsar. At Lars vitna "for sin Bror, naar han møttest med han paa Vegen", det var rett nok og godt; men tala Guds Ord i Forsamlingi, det hadde ingin Rett til utan dei som av Gud var innsette til det. Gud var ein Ordens Gud; han hadde sett kvar i sitt Kall og vilde at me skulde tena han der; han brydde seg kje um sjølvbedin Dyrknad. "Om vi have en Tjeneste, daa lad os tage vare paa Tjenesten" skreiv Paulus. Striden vart hard; og det fall djerve Ord. "Du maa kje tru anna," sa Enok, "enn at eg au hev vori freista til aa fara um og halda Uppbyggelsar; Kjøte freista meg sterkt ei Stund; for der var SIDE: 47 Æra aa vinna med det, og maklege Dagar" (Lars kremta og raudna). "Men eg spurde meg fyri i Guds Ord; og der fekk eg tydeleg Upplysning. Naar du gjer deg sjølv til Lærar, sa Aandi til meg, so forsømer du for det fyrste ditt eigi Kall; men du gjer det som verre er: du lastar Gud. Du segjer liksom til Gud, at han ikkje hev gjevi oss Lærarar nok, eller gode Lærarar nok; at han ikkje hev stelt det godt nok aat oss, so at du tykkjest maatta hjelpa 'n; men det er aandeleg Hofferdigheit, Lars, og Synd." Lars forsvara seg baade kvast og godt; han hadde Kalle av Aandi, um han ikkje hadde det ytre; mange var Leigesveinar, um dei aldri so mykje hadde Kongebrev ... Men Enok gav seg ikkje. "De Myndigheder, som ere, er forordna av Gud! -- Og me skal kje setja oss imot Guds Forordning, um me aldri so mykje tykkjest ha "Kall" til det; det Kalle er kje av Gud; det kann likso godt vera av Kjøte." Dei skildest med Bønir til Gud um Upplysning for kvarandre, og Lars var heller raud i Andlite daa han gjekk. -- -- Dei einaste Dagane ein kunde hava det paa vanleg Folkevis var naar han Enok var burte. Ein Dag var han paa Aase i Fatig-Kommissionen; og endaa Kvinnfolki hadde Klædevask, og endaa Gunnar maatte liggje i Kjellaren og pìla rotne Jordeple, vart det mest som Høgtid i Huse. God Mat vanka der, og Drøs og Laatt; men Gunnar pìla ei halv Bytte Eple i rivande Hast og sette seg so til i Kammerse med Karjolen sin, som han aldri fekk arbeide paa no, siden han Far vart soleis. Det var eit raatt, kaldt Vêr; Snøen fall blaut og tung, og Lufti var sur og uhugleg. Ein Kopp Kaffi skulde smaka godt no; og ho Anna hadde att litegrand fraa fyrr; det maatte ho daa ha Lov til aa brùka. Elles kom kje han Enok heim fyrr i Kveld. Og Gjenta var van med ein Kopp Kaffi paa Vaskedagar. Snart stod Huse fullt av frisk, god Kaffidaam, og Kvinnfolki var so blide og glade, at det baade lyste og lo av deim. Men um det var eit Hende eller det var Fanteskap: daa Kjelen koka som best, kom han att, han Enok. Ho høyrde han i Gangen og kvakk so ho fekk vondt. SIDE: 48 Kjelen av Kroken og burtunder Benken; Hjarta hamra og Øyro song ... so gjekk Døri upp; og han Enok stod der. -- -- Berre stod der. Ei fæl Rædsle var det som fylgde han; ho hadde kje gjort noko vondt, og endaa vart ho som lam; Stiringi hans kjende ho i Ryggen. Og det vart svart og stilt ikring henne som fyri eit Uvêr. "Er det paa den Maaten du er Mannen underdanig ... ligesom Herren," kom det seint og kaldt. Eit innvondt, tungt Sinne koka upp i henne, og ho fann det ho skulde svara -- : "Det var vel kje Meiningi at eg skulde kasta ut den Kaffien som var att?" Ho stod med Ryggen til han og studde seg innaat Benken. "No skal du kje gjera Hjarta ditt til ei Røvarkula, Anna. Du visste godt at eg vilde kje dette. Det var difor du vilde lura deg til med det, naar eg var burte. Men der er ein som ser alt; og han stelte det so, at eg kom yvi deg. No kann du lata det vera deg ein Lærdom til ei annan Gong. Noko Kaffislabberas skal der kje vera i mitt Hus; og vil du kje sjølv slaa ut dette Brennvatne, so skal eg gjera det." Han kom nærare. "Slaa ut -- Guds Gaavur!" ho laut setja seg beint ned. Ho hadde aldri høyrt so fælt. Dei Augo ho sette paa han var so skræmde, at han vart mest uroleg. "Hadde det endaa vore Brennevin!" heldt ho fram. "Men eg hev daa so mange Gongir havt godt av ein Dròpe Kaffi, helst naar eg hadde denne Verken under Bringa; -- og det ser nok ut til, at den skal ... faa halda paa ..." ho kava med Graaten. -- "Er du sjuk, so skal du beda Gud um Hjelp; det er han som straffar deg for Syndine dine." "Eg tenkte me skulde brùka dei Raadine han hev gjevi oss, eg," hiksta ho. "Beder for kvarandre og bekjender Synderne for kvarandre, at I kunne læges, stend der." Men no skulde han ha det; ho var so harm, ho vyrde inginting -- : SIDE: 49 "Eg visste kje anna enn at eg au skulde ha eit Ord aa seia her i Huse. Eg kom daa kje so naki til Gards. Men"... skræmd av sitt eigi Mod skunda ho seg aa falle av att. "Naar der aldri skal vera Fred aa faa, so ... fær du vel truga deg fram i alt; du veit, eg er berre eit stakkars Kvinnfolk og ... hev ingin til aa ... forsvara meg ..." Graaten kom: -- "og naar det er so .... at du ikkje timest til aa .... unna meg so mykje ..." "Der maa vera reint noko Djevelskap i denne Kaffien, naar han kann vera so kjær for Kjøt og Blod. Dess gladare skulde du ofra han, -- liksom eg ofra Tòbakkje." Han kom fram og tok Kjelen; gjekk so aat Bakdøri. "Ja spøkjer kje dette for einkvart -- !" ropa ho rædd. Det kann koma den Dagen, daa du vert so fatig at du lyt beda um ein Kop Kaffi for Guds Skuld!" -- "Eg og alt mitt er i Guds Hand," sagde han, mest skræmd. So gjekk han ut og slog Kaffien paa Dungen. Daa han kom inn att, var ho Anna i Seng. Han forstod nok kva det var: ho vilde paa si Kvinnfolkvis skræme seg fram; men han fekk gange Guds Veg han, so gjekk det vel yvi. "Kor er han Gunnar?" spurde han. " -- Eg totte du jaga han aat Kjellaren i Dag", sukka ho innvondt. I det same rørde Gunnar paa seg ut i Kammerse. Han munde ha høyrt det. Stakkaren hadde kje tort lìda seg heile Tidi sidan Far hans kom; no fekk vel han òg svide. Ho breidde Dyna yvi seg og vilde kje høyre meir. Men daa Gunnar fekk Ris uti Kjøken, skreik han so jammerleg at det nytta kje korkje Dyne eller Dott. Ho høyrde alt; og det skar i henne som med Knivar. Ho fekk ei Skjelterid so ho vart mest rædd; krabba upp i Sengeskaape og tok Hoffmannsdropar. Men daa Enok kom inn, fekk ho segja han eit Ord so brennande, at det gjorde henne godt langt inn: "du fær be' Marta koma inn: eg kann maatta ha Bod etter Jordmori." -- Og Gudskjelov; ho saag at det gjekk i han Enok. -- SIDE: 50 -- Men Gunnar laag i den svarte Eplekjellaren og hurma seg paa Far sin og grét. Aldri fekk han den Karjolen ferdug! Men det laut bli ei Raad lell. Han fekk arbeide um Sundagen. Annan-kvar Sundag var det Preike i Aasekyrkja; daa gjekk han Far dit, og so var Gunnar fri. Det var berre den skarve Leksa; men den fekk han heller lesa paa um Laurdagskvelden. Men daa næste Preike-Sundagen kom, fortalde Enok, at han vilde slutte med Kyrkjegonga. Han hadde ingin Vanvyrdnad for Embætte; det var ikkje det. Og han visste at Orde var like godt for di um det vart forkynt av eit Verdsbarn. Men Gud vilde at han skulde vera Prest i sitt Hus. Til Kyrkja kunde han kje faa alle med; og naar han gjekk burt, var han rædd det gjekk ymist med Gudstenesta heime; dermed fekk han halde seg til Husar sjølv, so at ingin av hans skulde vante Næring for Sjæli. "Gunnar grein av Sinne; so tok Graaten han. Og han fekk Ris, so han mest vilde kikne. Dermed var den Voni sløkt. Og Sundagen vart den verste Dagen i Vìka. -- Men for Enok var det den sælaste. Daa fekk han forlyste seg i Orde fraa Morgon til Kveld, reint som svire i Orde og Naaden. Gud førde han paa sine grønaste Beite og til dei klaaraste Kjeldur; han fekk feite seg som Øyk i Eng og solke seg som Barn i ein Solbakke. Fraa Buakammerse vart det grøne Borde flutt inn; det skulde vera aandelegt Matbord, liksom det raude Borde var Matbord for Lìkamen. Leseborde vart sett millom Vindaugo under Spegilen, so der kunde vera ljost; Matborde maatte nedi Myrkekroken ved Døri. So stod Enok ved Leseborde og var Prest i sitt Hus; og Andlite smilte med sin himilske Smil, og Munnen svelgde og smatta som i Vellyst. Aa, kor godt og trygt det var aa vera her saman med Jesus i den søtaste Kjærleiks Umgang. So kunde det gjerne storme der ute; og Himilen kunde gjerne vera graa og kald. Og naar dei svarte Tréi der ute susa og SIDE: 51 skreik um Vinter og Daude og all Tings Faafengd, so kunde me herinne svara med Fagnadrop; kva skilde det oss um Verdi var kald, naar me hadde Soli og Ljose midt ibland oss? Men i Skùmingi, naar han ikkje saag lenger, sette han seg ned og rødde um Gud. Fortalde kor godt han hadde det no, og kor vondt han hadde havt det fyrr; forklaara kva Gud hadde synt han og lært han siden sist; tok uppatt fraa Tekstine slikt som han hadde merkt seg iser, og gjorde Tilmaatingar av det paa deim som var til Stades. Ho Anna kjende ofte at det var henne det galdt; han Gunnar fekk sitt kvar Gong, han; og var Marta til Stades, so var der eitkvart aat henne au, mest for di at ho gjekk paa Garden um Sundagen istadenfor aa vera inne og tena Herren. Gunnar var reint raadlaus i Fyrstningi. Alltid laut han sitja inne og høyre paa; men so sovna han, og daa fekk han Ris. Sidan laut han staa ved Borde, naar Far hans las, um han daa kunde halde seg vakin. Det hjelpte eitgrand. Men Johan Arndt var uendeleg. Der var "syv væsentlige Stykker, som hørte med til den sande Kristendom", og um Gunnar stræva aldri so hardt, so klara han seg kje lenger enn til midt uti det tridje. Endaa stræva han ei Stund; stræva; stræva; reiv seg i Augo; tenkte paa Rise; "men dette er Troens sande Fundament og Grund ... og ingen kan komme til Gud uden en sand Erkjend ..." Rise, Rise; "thi der er ikke Salighed i nogen anden, ei heller er der noget Navn ..." Gunnar dubba. Dubba og skvatt uppatt; dubba ... og skvatt uppatt. Dub-ba ... og sov. Aah!! -- vakna av ein Smell; det gjekk kvitt for han, Skodd; uff, der var han Far; -- Rise; han maatte vakne. Men han fann ein Utveg tilslutt likevel. Det gjekk betre naar han ikkje høyrde det Slag paa han Far, men berre tenkte paa Karjolen. Korleis Karjolen skulde vera; korleis han vilde gjera det og det; kor han skulde faa Maaling iFraa, og kva Maaling der skulde vera paa kvar Ting. Dette tamde han seg upp i etterkvart, so det stundom mest vart likso gildt som han skulde havt SIDE: 52 Karjolen for seg. Sidan fann han paa meir: bygde Kvernhus, gjorde seg Baatar, tenkte ut ei Greide som han skulde kunna gange paa Vatn med; tilslutt vart denne Tankeleiken so gild at han dreiv 'n til andre Tider au, og ikkje berre um Sundagen. Men harmelegt var det aa sjaa, at ho Serina skulde hava det so godt; ho lurde seg berre attum Stolen til Mor si ho, naar han Far las; og der sat ho og blunda og sov so mykje ho vilde. -- -- Enok skýna, at her vart nok Strid. Men han fekk berre vera glad. Ein Jesu Fylgjesvein skulde hava Strid i Verdi. Og han skulde nok vinne; for no hadde han Hjelp. Hjarta hennar Anna bøygdest nok naar Tidi kom, og Borni var han heller ikkje rædd for. Dertil bar han deim for trutt fram for Gud, og lét Anden verke paa deim gjenom Orde seint og tidleg. Og um Gud kannhende vilde prøve han ei Stund, so skulde han kje tapa Tòlmode. Med Gunnar var det verst; den gamle Adam var svært sterk i honom; men Gud vilde nok hjelpe. Og so hadde han gjevi oss ei herleg Gaave i det mjuke, kvasse Bjørkerise. Aa, for ei sæl Stund det skulde verte, naar han ein Gong kunde segja med Gideon: her er eg, Herre, og alle dei du hev gjevi meg! Verdi vilde spotte og læ, og Folk vilde tru han var galin; men aa bli hædd og spotta for Jesu Skuld var det sælaste av alt. Og som Arndt sagde: di meir ein vart hædd av Heimsens Born, di vissare kunde ein vera um sin Kristendom. Det kom nok den Dagen, naar han kunde læ og dei laut graate. Den verste Striden fekk han vel med seg sjølv. Um han fekk vera paa Tabor no, so maatte han kje tru at det skulde vara æveleg. Han visste kor han var veikast, og kor Sattan vilde setja inn; Elsk til Verdi og Sorg for Næring hadde alltid vori hans Kjælesynd. Her var det daa det galdt aa vera paa Vakt. I sitt Hjarta hadde han sagt Verdi fraa seg; no galdt det aa trengje ho ut or Tankar og Hug, so ho ikkje skulde snikje seg innpaa han att. Vaka og beda; vaka og beda; syvjast han aldri so lite, kunde Fienden snart faa eit Tak. SIDE: 53 Han bad til Gud um eit sterkt Ord til aa stengje Verdi fraa seg med; og daa han ein Dag i desse Tankar slo upp Bibelen, fall Augo hans paa det Jesu Ord: "Sørger ikke for den Dag i Morgen." Det var Orde. Han lyfte Augo til Himilen og takka Gud. Med det Orde kunde han stengje Verdi fraa seg som med ein Koparmur. Ikkje tenkje lenger enn han saag; lìva heilt med Gud i den Stundi han aatte; det var Tingen. So snart det kom ein Tanke paa "sidan", ei Sut for Framtidi, ein Draum um komande Ting, -- "sørger ikke for den Dag i Morgen!" vilde han segja til seg sjølv, og Sattans Kunstir vilde brotne. Han vart vaat i Augo av Glede og Takk. Kva hadde det paa seg aa slaast med Sattan, naar Gud sjølv gav han si fulle Rustning! For ein Rikdom av Styrke og Kraft det laag i kvart minste Guds Ord, berre ein hadde Andens upplatne Augo til aa sjaa med! -- Og Enok vandra i Ljose. Han slo ein Bøne-Ring um dette "her" og "no" og livde med Gud i Augneblinken. Daa var det som alle jordiske Tyngdir og Sutir lyftest av. Han sat gøymd i Gud som inni ei Skjoldborg. Alt som ikkje tydeleg var Guds Vilje vart uhuglegt. I uklaare Tilfelle gjorde han det som baud mest imot for Kjøt og Blod; daa kom han Guds Vilje nærast. Og Anden vitna daa med han, at han var paa rett Veg. Men var han veik og gjorde etter Kjøte, vart han strakst uklaar i Samvite. Det kom som Skyir for Soli; det kolna og myrkna i Hjarta hans. Anden arbeidde i han all Tid, so at Samvite vart for kvar Dag gløggare. Han las i Testamente det store Domar-Orde som skal skilja millom vonde og gode paa hin Dagen. "Dei svoltne gav dé Mat; dei tysste gav dé Drykk; dei framande tok dé til dykk; og so mykje som dé hev gjort mot desse minste Brørane mine, det gjorde dé mot meg!" Og han snudde seg til Kona si og sagde: "Høyrer du Anna? Han Far vil, at me aldri skal negte Fatigfolk Mat eller Hus. For det me gjer mot deim er som me skulde ha gjort det mot Jesus." SIDE: 54 Ho Anna vreid seg. "Du veit her gjeng mange," freista ho. "Det skal du kje syte fyri," sagde han. "Di fleire her kjem, di større vert Løni vaar i Himilen!" -- Ein Dag kom han med eit nyt Paafynster. "No skal du faa eit Jesusbarn i Huse," sagde han. Ho saag paa han; kva tru han no meinte. "Enkja paa Heialand," heldt han fram, "var her og klaga seg so av Naudi; og so laut eg lova aa taka ei av Døtrane hennar til oss, so det kunde verte litt lettare for henne. Eg veit det er Guds Vilje; og eg kann kje tru at du hev noko imot det?" Anna sukka tòlmodigt og tungt. "Kor gamal er ho?" "Ho er paa Lag tolv Aar. So ho kann verte til Hjelp for deg au ... no, naar ho Marta fløt fraa oss." "Ja me skal daa vel ha Gjente att?" -- ho vart uroleg. "Kann du finna ei Gjente, som held seg til Frelsaren, so kann du ta henne ... men noko Verdsbarn vil eg kje vìta av meir." Anna snudde seg ifraa han. " -- -- Eg vil kje feste Dreng heller," tok han frami att og gjorde seg fjaag. "Eg veit at Gud er sterk i den veike; og han vil nok hjelpe meg. Og kann han hjelpe meg, so hjelper han deg au, naar du bed um det. Ho Serina tek au til aa vitrast." Berre ho kunde skyna korleis det var med Vìte hans -- -- "Det er kje anna enn Vantru aa halde Tenarar. Det er som me ikkje trudde Gud kunde hjelpe oss med det Arbeide han sjølv hev lagt paa oss. Me skal berre tru. Hadde me Tru som eit Senapskorn, so kunde me flytja Berg, veit du." "Ja ... naar du plent vil ha Ende paa meg, so -- ! Eg er snart so lei av meg," kom det med graatkvævt Maal, "at det mest kann ... vera det same." "Du skal sjaa det gjeng betre enn du trur," trøysta Enok. "Han hev all Magt i Himilen og paa Jordi; det vesle Stræve ditt er inginting for han. Gud er sterk i dei veike; du skal berre hugsa det; -- og so beda." SIDE: 55 Han trampa i Veg paa sine Tresko og saag blid ut. Anna stod etter modlaus og mødd; Taarir rann, men ho kjende det ikkje. IX. Skulen var ventande; og Anna gledde seg til dette. Den Vìka kvar Haust og Vaar naar Skulen var i Huse, det var ei gild Tid. Vel fylgde det Uro med Skulen, og ikkje so lite Stræv; men so var der og so mykje som var huglegt. Berre aa sjaa paa alle desse friske Borni, -- mang ein tung Tanke kunde det drive burt. Dei tok Verdi lett, dei smaae; dei hadde kje mykje Bry for den Dagen dei ikkje saag, dei. Det kom deira Tid òg; men so hadde dei det no godt so lengi det varde. Og so lika ho so godt aa sitja inne med Rokken og høyre paa, naar Skulemeistaren spurde Leksune. Dei Stundine hadde ho reint godt av. Um ho ikkje lærde so mykje nytt, so fekk ho daa friske paa mangt som kunde vera gløymt; og so mintest ho so godt den Tidi daa ho sjølv var lita. Jamenn var det ofte so ho totte ho livde sin eigin Barndom uppatt i desse Timane. Og naar det leid til Kvelden og Skulen slutta, og Skulemeistaren sette seg til millom Husens Folk og rødde med deim, so kunde det vera ikkje mindre gildt. Mykje kunde ein faa Greide paa som ein aldri hadde visst; og um dei kom til aa skjemte og læ, so vart det daa aldri noko Heigraskap. Dei hadde vorti so kjende med han Tarald Aksdal, at det var mest som han skulde høyre Huse til; og det vart Sorg baade paa store og smaae her i Haust, daa det vart til det at han skulde gjeva upp Skulen. No skulde dei hava denne unge Son hans Torkjell Tualand, han Tønes; so det kunde vel spyrjast, um det vart fullt so gildt. Dei kjende kje denne Guten; han hadde vaksi upp hjaa ein Farbror sin lenger sør, og dei visste berre at det skulde vera ein Raring. Aldri hadde han haldi Lag med hin Ungdomen, og aldri hadde dei He(i)graskap: Galningskap. SIDE: 56 fengi han til aa arbeide; han berre vilde lesa og skrive, han; og dei sa endaa at han dikta Visur; so hadde daa Farbror hans sendt han av paa denne nye Skulen der sør, "Lærarskulen" dei kalla, so han kunde bli Skulemeistar. No fekk me daa sjaa. Glup til aa skule laut han vel vera, naar han hadde vori av og lært det; og det kunde vera godt det au, helst for han Gunnar. For det gjekk smaatt med Gunnar i dei boklege Ting. Han hadde nok Hovud, men det vanta paa Hugen. Underleg nok høyrdest det elles ut til at Guten sjølv gjerne vilde i Skulen no. Men dette hadde sin serskilde Grunn, som ho Anna ein Dag fekk høyre. Far hans hadde gjort han ei Skinnbrók; og den skjemdest han so av, at sidan han fekk den hadde han vori reint som rædd Folk. Mest skydde han sine fyrre Leiksysken, Borni hans Per der nord; men so hadde no òg ho Litla-Olina lætt aat han au, daa ho fyrste Gongen saag han i Skinnbrók. Tresko hadde han òg fengi, som han ikkje var stort gladare i. No visste han, at i Skulen fekk han gaa sundagsklædd; og dette gledde Ungen seg so til, at han reint gløymde Uhugen til Boki. Mor hans laut læ. "So hev daa Skinnbrøkane vori gode for einkvart," sa ho. -- Men noko leidt skulde det koma her med. Det var reint som det var utgjort. Det var nokre Dagar etter at "Jesusbarne" fraa Heialand var komi, -- ein litin myrkleitt Gjentunge som heitte Jorina. Dei sat kring Kòla ein Kveld; Enok banda Byttur, Anna og Marta spann, Gunnar og Serina sat og las, og Jorina karda. Med ein Gong spruta ho Marta i og lo. Det munde vera so løgi det ho tenkte paa, at ho kunde kje halde seg lenger. "Eg kann kje anna, eg maa læ," orsaka ho seg; og so kom Sogo: Jorina, Serina, Maria osfr., i det heile alle tristavde Ord, vert ut-tala med tvo tunge Stavingar og ei lett ( -- -- [lett]), ikkje Jorina, Maria osfr. Tonefalle for "Anna" "Marta" osfr. er: -- -- ; ikkje -- [lett]. [En buet tankestrek som står for trykklett stavelse er gjengitt som 'lett' i skarpe klammer. (dig. utg. komm.)] SIDE: 57 Ho hadde stadi utmed Brunnen i Dag, og der hadde ho set denne halvgalne Student Olsen koma svingande. Han gjekk med lang Frakke og Flosshatt og Stav og var so stram og strak, at det var reint Skìl paa. Men so var det det at Vegen var full av Snø, so han kunde kje faa svinge seg som han vilde. Han var paa Storlùna si reint; gjekk med Hovude i Nakken og Nasen uppi Lufti; men den rette Svingen kunde han kje faa paa seg med alt det han dibba og dabba; aa, det var so løje, at -- ! "Men -- hi-hi! -- det munde vera haalt paa Vegen eller kva det var; hi-hi; med ein Gong rauk han baklengjes so lang han var; Rauvi i Snøfonni og Føtane til Vêrs; og Hatten til den eine Kanten og Staven til den andre; og Olsen til aa banne so det lyste um han; hi, hi, hi! eg lo so eg hadde mest vondt av det." Dei andre lo med; berre Enok sat streng og aalvorsam og banka paa sine Bytteband. So saag han upp; glodde paa deim. Det vart stilt. Kvar tok til att med sitt; ho Marta vart raud og lét Rokken snurre. -- "Me skulde nok ikkje læ," sagde han Enok. "Jesus lo aldri." " -- -- Ja tru det nyttar for oss aa mæla oss med honom ..." Anna hadde stogga Rokken sin og stelte med Snella noko. "Me skal no fylgja hans Eksempel. -- Og so skulde me hugsa paa, at me skal gjera Rekneskap paa Domedag for kvart unyttigt Ord, som me heve tala." Rokkane kapp-surra. -- "Det stend kje so i mi Forklaring," vaaga ho Jorina seg til, med Kremting og Raudning. "Kva stend det der daa?" spurde Enok fjaagt; han lika nok dette "Jesusbarne". "Det stend: 'hvert utilbørligt Ord, som I have talet,' hm"; ho var raud som ei Glo. "Aa; hev du fengi fat paa den galne Forklaringi du au. Ja, den skal du brenna, Jorina. Eg fær heller kjøpa deg ei ny, naar eg kjem til Byn att." Anna og Marta sat og glodde. SIDE: 58 "Kva seier du; er ho ikkje rett, den nye Forklaringi?" "Det er tvo nye Forklaringar; ei kann vera rett nok, men den andre er vrang." "Ja men ... kann dei ha Lov til aa gje ut slikt daa?" " -- -- Dé veit der skal koma falske Kristi og falske Profetar i dei siste Tidine. Og dei skal vera so fine og sløge at dei skal forføra dei utvalde au, um det var mulegt. Denne Presten Wexels er nok slik ein falsk Profet. Gud hev gjevi han yvi i kraftige Vildringar, at han skal tru Lygni." "Det var fælt." Rokkane tok til aa svive att. -- -- "Aa ja," sukka Enok; "det er fælt. Ein maa berre beda Gud vara seg ... og fri oss fraa det vonde. -- Ja tenk; han er komin so langt at han trur der er Naade for deim, som er i Helvite." "Nei men -- ! kann han vera so forblinda?" Rokkane stana ... "Og dette hev han endaa sett inn i Forklaringi si, so dei einfaldige skal tru det er det reine Gudsord." "Kann det vera Raad." "Ja ein skulde kje tru det." Det vart reint stilt i Stogo. Ho Jorina som sat lengst bak drog seg nærare inn aat Ljose. "Og han skal vera Prest, -- totte eg du sae?" spurde ho Marta. "Ja Prest er han." "Ja men han er daa kje Prest no," meinte Anna; "han kann kje forretta i Kyrkja, veit eg?" "Me fær vona det. Men han fær gje ut Bøkar, og det er verre. Han kann forføra fleire med det." "Eg kann kje forstaa sovore." Rokkane surra, smaatt og fortenkt. " -- -- Han fær vel si Straff ... paa den store Dagen," sagde Enok; han banka og slo som han skulde hava Presten under Hamaren sin. "Det stend, at 'hvo som forarger en av disse smaa ... ham var det bedre at der var hengd en Møllestein om hans Hals og han vart nedsøkkt i Havet'." -- SIDE: 59 "Men at Presten vaar kunde vilja innføra ei slik Bok ... det forstend eg ikkje." "Det var det at ho var autorisera; og so meinte vel han at han kunde vera trygg. -- Det er nok ei Straff, Gud læt gaa yvi oss, for me ikkje vyrder Sanningi som me skulde. No læt han oss faa Lygn, av di han ser at me elskar Lygni." "Ja-ja." "Men ikkje skal mine Born gaa paa Skulen; og ikkje du Jorina heller. Me er rædde for aa gje Borni vaare Forgift; men er kje dette mykje verre Forgift, -- som drep baade Sjæl og Lìkam tillike i Helvite! -- Eg fær til aa skula dykk sjølv. -- Gud vil gje meg Stundir til det au, naar han ser at det er so naudsynt." Anna glytte burt til han Gunnar, Stakkar; -- aa nei, slike stygge Augo han sette paa Far sin. -- Og no fekk kje ho heller nokon Hugnad av Skulen. Ikkje vilde ho sitja og høyre paa, at Skulemeistaren gjekk og prenta falsk Lære inn i dei stakkars Borni. X. Ho Marta heldt ut til det femte var komi; so reiste ho. Glad var Enok. Endeleg var han heilt laus ifraa Verdi; no var alt det gamle framfari. Alt hadde vorti nytt; avstengt og fredlyst laag Huse hans som eit Tempel; no skulde det inkje anna bli aa høyre der enn Guds Pris og Lov. -- Og Dagane gjekk, og Enok fekk vera paa Tabor. Ingin Ufred, inga Sut; trygg som eit Barn fekk han lìva i Naaden. Um han trøytna ein Gong, var det berre aa søkje til Gud; i Bøni eller Orde fann han alltid ny Kraft; og aldri svikta Frelsarhandi. Kvar han gjekk og stod var han i Guds Fang; um han vakte eller sov, livde eller døydde, han visste at han høyrde Herren til; og det fanst ikkje vondt som kunde faa Magt med han. Sjølve Syndi var han fri; han synda nok, og det kvar Stund; men Syndi hadde kje Tak i Hjarta hans; som Paulus sagde: det var kje han som synda; det var Syndi som SIDE: 60 budde i han. Og alt vondt og alt ureint vart dagleg vaska av han i Jesu Blod; han var fri og lett som Fugl paa Kvist og kunde springe av Frygd som David kring Arken. Verdi brydde han seg inkje um; han kjende den som var sterkare enn Verdi. Aa store, store, uutgrunnelege Naade, som kunde gjera ei Sjæl so sterk og so glad, forløyse eit Menneskje som var selt og fordømt, rette upp att alt som Syndi hadde skjemt, binde Sattan og Dauden og alt vondt, so no var han som Adam fyri Syndefalle, og Verdi som eit Paradis, der Gud gjekk um millom Tre og Blom og gledde seg med Borni sine i den solblanke Vaaren. Ja Vaar, Vaar var det i Hjarta hans no. Det var som etter ein lang, svart Vinter, naar Soli bryt fram og jagar Skyir og Kjøld, tøymer Vêr og Storm, tiner upp Snø og Is, løyser alle Livsens Kimar og Spirur; so sender ho eit linnt, søtt Regn yvi alt som laag døyvt og daudt; med ein Gong skyt Vaaren upp med Blomar og Lauv og fine Angar, og der kjem Glede og Liv yvi all Verdi. So var det med honom. Alt grødde og grodde; der var varmt og frævt og spirande derinne, fullt av Godhug og Medhug og Kjærleiks Kraft; ikkje kjøteleg Kjærleik, som gjorde bløytin og veik, men Kristi Kjærleik, som gav Aalvor og Annhug. Ikkje ein Tanke kunde han tola som var Gud imot, ikkje eit Hugsviv eller Hugdrag som var anna enn Bøn og Lov; kvar Synd han kjende var som saag han Orm millom Lauv; velprydt og fagert vilde Hjarta hans vera for Brudgomen sin; det var den einaste Umsuti han no hadde. Og Gud var i alt. I Luft, i Jord, i Vatn, i Eld, i den sterke Storm og den milde Vind, i Arbeid og Kvile, i Svevn og Vaking; berre søkje han der som han var; han var aldri langt burte. Naar Soli skein var det Auga hans som lyste; Regn og Hagl var Hendane hans; men Stjernune um Natti var Engleaugo, Blinking og Maning fraa dei mangetusund som sveiv ikring Gud og venta paa oss; og dei vakte og varde oss paa alle Vegar, studde oss naar me stod, reiste oss naar me glatt; mang ein Gong naar Vinden blakra um Vangane hans var det som han kjende Veift av kvite Vengir. SIDE: 61 Men i Stormen høyrde han Guds Røyst, og i Havbrak og Toreslaatt og alt som lét; Guds Røyst tona, susa, rulla gjenom Verdi i alle Ævur. Difor skalv dei gudlause som ikkje hadde Fred; dei ræddast for Far sin, av di dei ikkje kjende han. Det var som med han Gunnar naar han hadde fari gali; han forstod ikkje at Far hans vilde han vel, naar han kom med Rise. Med ein Smil tenkte han att-ende til den Tidi daa han sjølv gjekk og var rædd; men det hadde havt sin Grunn; den Herre Sabaots Røyst var i Sanning skræmeleg for Uvénirne hans. So godt fekk han hava det, at han stundom laut undrast. Hekk det rett ihop? Kunde eit Guds Barn hava det soleis i denne Verdi? Han hadde venta paa Strid og Møde, og so fekk han vera paa Tabor mest jamt. Alt gjekk so lett, so forunderleg lett; Gud verka i han baade aa vilja og aa utrette. Vart han kje haldin verdig til ei aalvorsam Prøving? Eller kva meinte han far, tru? Alle Guds Mennar tala um Anfektelsar, um Strid og høge Freistingar, um Lutring som i Eld. Og Lars Nordbraut hadde beint fram vara han imot aa vera "for sæl"; det kunde vera ei Sattans List, sagde han, til aa gjera han trygg, so han skulde somne av og sidan dess lettare lata seg yvikuve. "Det er som med desse Tre-plantune, han Møller paa Myre set i Glashus: dei renn fort upp dei fyrste Aari, og alt ser gildt ut; men dei hev vorti fóse og veike av dei gode Dagane, og so snart som han plantar deim ut, og dei fær freiste Hauststormane og dei kalde Nætane, so folnar dei av og døyr burt, av di dei ikkje hadde Malmen i seg." Ho Legde-Guri hadde meint det same. Sjølv hadde ho det reint hardt ofte med Modløyse og tunge Tankar, men "takka Gud meir for desse myrke Stundine enn for dei søtaste Naadedagar; for naar Herren tukta, so visste ho at han elska". Skulde kje Gud elske han? Det var Dagar daa dette Spursmaale mest vart 'n til ei Pine. Men nei. Det kunde kje vera Sattan, som gjorde han so sæl; det var Synd aa tenkje sovori. Berre gjeva seg i Guds Hand og lata han raade. Han far visste kva SIDE: 62 som bata oss best, og kva me tolde av godt og av vondt; han vilde nok sende Tukt, naar han saag at det turvtest. Enok fekk sjaa i det timelege au at han tente ein god Herre; der var Signing og Drygsel i all Ting; det draup Feitt av alt han rørde ved. Alltid hadde han noko aa vende. Og Gud var god med han, so han fekk dei høgaste Prisane jamt, ja stundom meir enn andre; det var som sjølve Verdsborni heller vilde handle med eit Gudsbarn enn med ein av sine eigne; dei kjende seg vel sjølve, kunde han tru. Paa ein annan Kant au hadde Gud velsigna han og høyrt Bønine hans: den litle som var komin no var Gut. Var det kje som Herren yvi-dyngde han med Velgjerningar, ja reint lagde seg ut um aa vise, at han var med 'n? -- -- Det leid til Vaaren; ho Anna spurde korleis han vilde klara Vaavinna utan Dreng. "Han Far greider det nok," meinte Enok. Og Trui hans vart ikkje skjemd. Enok hadde gjort Guds Vilje mot Fatigfolk so langt det rakk: laant deim Matvarur og Fræ naar dei kom og bad; no lønde Gud han for dette. Den eine etter den andre kom og vilde arbeide for det dei hadde laant; og soleis fekk han baade nok Hjeip og billeg Hjelp; for ein slapp alltid best, naar ein ikkje turvte ut med Pengar. Han tok nok ikkje noko av oss for Inkje, han Far! Til Vinnekar Fekk han paa denne Maaten Torkjell Tualand, som med sine fire og femti Aar var ein Arbeidskar so det var svært, naar han berre vilde. Og han vilde, naar han arbeidde hjaa Folk som hadde vori gode med 'n. Ein Leide var det med 'n Torkjell: han kunde kje styre Munnen sin. Mest alt reiv han ned paa, og helst paa slikt som Gud vilde me skulde hava Vyrdnad fyri. So naar det ikkje hadde vori for Sælebot Skuld, so hadde han Enok heller vilja havt ein annan Mann i sitt Arbeid. Men Torkjell hadde fengi det trongt paa sine aldrande Aar. Fyrr sat han paa ein av dei likaste Gardane i Bygdi; men so kom han uppi denne Thrane-Røra og gløymde daa burt baade Arbeid og alt; kom i Skuld, og SIDE: 63 vart med Rettens Magt drivin fraa Garden. Lensmann Aase skulde ha fari hardt fram mot han Torkjell den Gongen, sagde dei; men kor som var eller ikkje var, ut maatte han, og laut tilslutt vera glad han fekk setja seg til paa eit Plass sør i Ramstad-Heiî. No livde han mykje av aa arbeide hjaa Folk; og so kunde kje Enok vise han burt, naar han kom og vilde arbeide for det Mjøle han hadde Fengi. -- Men Torkjell kunde vera leid. Det var ein Dag i Vaarvinna. Dei hadde køyrt ut Hævd; sat no ved Borde og dugurde. Daa munde Torkjell tykkje det vart for stilt. "Heh!" skvatra han med sitt snøgge Maal og lagde det lange Bukke-Andlite sitt paa Skakke og blinksa; "eg trur du ser paa Nevane mine, Anna? -- Ja ein vert kje kvitare av aa staa i Hævdaløo! Og Sveitten fær ein au ut. Han er kje fjelgare, Mannen din heller." "Me skal eta vaart Brø i vaart Ansigtes Sved, veit du" "Heh! -- han ét kje sitt Brø i sitt Ansigtes Sved, han Lensmann Aase. Han sit inne og røykjer Sigar, han, og gjøder seg med Kalvesteik og Bajas-Øl. Ja-ja. Han hev kje gjort mindre Urett; han kann nok gjø seg!" -- "Ein skal kje banna sitt Folks Øverste, segjer Paulus." "Ja men kva segjer Jessu Syrak: 'hvo som borttager Næring, han dræber sin Næste, og hvo som berøver en Daglønar si Løn, han udgyder Blod!' -- Jah, so beintfram sa dei Sanningi i den Tidi. -- Men so hev dei daa sett Jessu Syrak i Apokryffen au for det sama." "Aa, det er vel kje for det?" "Ja eg veit kje kva det er for; dei gjev kje Grunnar for seg, som Magti hev." -- "Du skulde no hugsa det, Torkjell, at det er Gud som hev gjeve dei Magti, daa han innsette dei." "Ja-ja. Heh! Det var no den gamle Fyllefanten Amtmann Rickert, eller Drikkert som dei sae, som sette inn Lensmannen paa Aase." "Kanskje det var til Straff. Me skulde umvenda oss og beda til Gud, so gav han oss nok ei god Raadsmagt." SIDE: 64 "Aa ... der er mange som bed; og etterpaa ét dei upp Enkers Huse ..." "Me skal vera sanne Kristne, meiner eg." "Ja kven er det? Det er vel dei som lìver etter Jessu Ord; men kva sa Jessus? 'Tag alt ditt Gods og gjev det til dei Fattige,' sa han! Og eg ser kje at dei gjer det, -- korkje Presten eller Lars Nordbraut." Enok vart tagall. "Ja men daa vart me fatike alle," sagde ho Anna, "og so vart det ingin til aa hjelpa dei som leid Naud." "Eg trur kje det vart nokor Naud, naar me stelte oss rett. Faa burt all Embættsslarken og alle Prestemagane og all Militærdingelen, so vert det misæl Mat til oss alle ihop. Heh! -- rart, um Vaarherre skulde ha skapt fleire enn han kunde føda!" Det var Uraad aa binne Munnen paa han Torkjell; Enok tagna reint av. -- -- Det vart ein kald Vaar, og Folk jamra so smaatt; denne Nordvesten som laag og gnog all Tidi, den sette baade Eng og Aaker tilbake. Enok forstod at Gud vilde prøve Tòlmode hans, og han fann ei Glede i dette. Kannhende skulde Tukti koma no? -- "Takk, Herre, for alt! Um du signar eller refser, -- so er du dog mit Hjertes Klippe og min Del evindeleg!" Men Ordi hans Torkjell Tualand kom for han stundom, og pinte han. Det var sant; det var Jessu Ord. Enn um han tok endaa eit Fatigbarn i Huse? Det gjekk so godt med henne Jorina, at han kunde sjaa det var Guds Vilje. -- Han kom heim ein Dag med ein lang raudhærd Gut, ein med Hovudskurv; han heitte Lukas. Anna tok imot han med ein Sukk; det fekk gange so lengi det kunde. Og Enok totte strakst han fekk Fred i Hjarta sitt. Lukas heldt ut til Hausten. Han hadde berre eitt Lyte; men det var stort: han var matvand. Og Enok vilde kje brigde paa Husskikken sin for hans Skuld. So fall dei ut. Ein Dag daa Enok vilde bruka Magt: anten skulde Lukas eta salt Makrel, eller han fekk gange matlaus til Kvelds! -- SIDE: 65 reiste Lukas seg fraa Borde og klædde paa seg og takka for seg. Enok harma seg yvi dette. Fjortan Dagar etter hadde han eit nytt Jesusbarn. Det var ein tjukk bleik Slaap som heitte Haavar; han var Son av ein Farre som budde i eit Jordhus nedi Heialandsmyri ein Stad; Hòve maatte for honom vera som Himilrike mot ein Potetkjellar. Og matvand var han ikkje. Han aat alt det han fekk og vel det. Men naar han ikkje aat, so sov han. Og ein Dag utpaa Vinteren kom Anna etter at han stal. Ho hadde lagt Merke til, at det kom burt meir i Matbui enn Gunnar aaleine kunde ha greidt; ho fekk daa Mistankar, og kom paa Resten yvi han Haavar der ute. So gjekk ho til Enok med ein Gong. Og denne hadde vorti so leid av Letingen no, at Haavar maatte fraa Huse med same. Etter dette gjekk Enok med Hugverk ei Stund og visste kje kva han skulde tenkje. Selja alt sitt og gjeva det til dei Fatige -- -- -- Tilslutt forstod han kva det var. Han hadde havt Gud imot seg denne Gongen, av di han hadde teki seg fram sjølv og ikkje venta paa Herrens Time. No skulde han vera tòlmodig; ikkje taka nokon i Huse fyrr han fekk ein sendande fraa Gud. Men Huse skulde staa opi for kvar som kom og bad; daa vilde kje Gud krevja meir av han. Det kunde daa kje vera Meiningi at han skulde selja Garden og gange paa Fantestig sjølv ... Han vilde spyrja Presten ein Gong um dette Orde, som han fyrr aldri hadde komi til aa tenkje paa. -- Endelaus vart denne Vinteren òg. Det som hjelpte henne Anna var, at ho hadde so mykje aa gjera fraa Morgon til Kveld; ho fekk kje Stundir til aa tenkje. Det var kje nok med det vanlege Husstelle; det andre han drog innyvi henne vart verre enn alt. Ho stod mang ein Gong mest uppraadd. Huse hadde etterkvart vorti eit reint Fantebøle. Det hadde spurst etter Vegane, at Enok heldt opi Hus for kven som helst, og so kom dei berre i Flokkar. Bygdefant og Langfant, alt det Vrak og Herk som etter Vegane rak, SIDE: 66 her skulde dei inn; det var Dagar ho lite fekk anna gjera enn gange og stulle for Fanten. Verst var det med deim som skulde hava Hus. Skitne og fæle kom dei og fulle av Uty; leggje deim i Seng var kje tenkjande paa, og i Løda var det kje heller huglegt aa ha deim; so laut ho reide upp paa Golve aat deim, inne i Stogo. Uhuglegt var det, og stundom heiltupp Fælslegt, aa hava ein Flokk lange Fantar liggjande burtetter Golve; ingin visste kva slike kunde finne paa. So var det um Morgonen aa gjera reint etter deim; det var òg fyse Arbeid. Ho tenkte tidt med seg sjølv, at skulde han Enok hava alt dette paa seg, so vart han visst ikkje fullt so snar til aa segja ja til kven som helst. Men snakke til honom kunde lite nytte. Han totte dette gjekk godt, han. "Sjaa no, um det ikkje greider seg aa vera gjentelaus!" sagde han ein Dag; "berre me lìver etter Guds Ord og stend tidleg upp -- ." Daa visste ho kje anten ho skulde læ eller graate. Det som hjelpte so vidt at Huse ikkje gjekk reint yvi av Fant, det var at Enok heldt Styr paa deim, so dei ikkje fekk fara aat som dei vilde. Det spurdest etter Vegane, at ein maatte høyre paa Bønir hjaa han Enok, og staa tidleg upp; og dette lika kje Fanten. Det vart daa meir nokre visse som kom til aa halde seg her, og det helst sovorne som vilde høyre til likaste Slage. Av dei rette Fantane var det berre ein som heldt ut til jamt med Fylgje sitt paa Hòve. Det var han Fante-Tomas. XI. Det var den fyrste fullfine Dagen dei hadde havt; men so var det au ein Dag so det var kje Raad aa vera inne. Lind og blaa kvevlde Himilen seg yvi Jordi som ein ljos Draum. Det fløymde med Sol gjenom den vide Verdi og straala og tindra paa alle Leite; mjuk, salt Havluft fraa Vest mengde seg med lett, frisk Fjell-luft fraa Aust; alle tusund Angar av Sevje og Saft og frisk Gjødsle blanda seg inn; det var so sælt og godt aa draga SIDE: 67 Ande. Og Lufti smøygde seg um Lémine som eit svalt Bad. Fraa solvarme Bakkar og bleike Engir steig Lerka tirlande mot Høgd og Sol og fyllte Blaakvelven med Jubel og Klang som av Sylvklokkur. Frametter Steingjerde og Vegkantar og i Solbakkane tok det til aa grønke med friske Straa og gulne og gløde med nyfødd Hesteblom og Tiritunge. Smørblid Vatsblom lyste i Myrhol og Bekkjefar; ungt Lauv spratt og sprang ut og hengde sitt lette Flor um livnande Lundar. Pors og Vier og frisk Lyng tippa og toppa i Myr og Mark med heit, bìter Kryddedaam. Men rundt ikring leika Fuglen. Fugl i Par og Fugl i Flokk, graa Fugl og brun Fugl, gul og spettutt og kvit Fugl, hoppande glad, yrjande kvìk; og dei nebbast og slost og skvatra og lo, kaate av Elskhug, drukne av Solskin; det glima i Vengir og kvite Bryst og spradda og spratt av Letthug og Vaarsæle. Høgt uppi Lufti ender og daa ein Maake eller tvo, som rodde i svevnuge Tak utyvi til Havs, med smaae, glade Godvêrsskrik; so var det eit Par Efuglar eller Endar, eller ein Lóm, eit Hegrepar, ein Flokk Villgjæsar, framande, fornæme Fuglar, som hasta med lange lengtande Halsar mot Nord, til løynde, logne Holmar og Vatn, langt burt, langt burt, dit ingin kunde fylgje. Yvi Myrane tumla Viba i kvasse Kast med eldfulle Skrik som Tonar fraa ein Felekvint. Og det skimta i kvite Silkebryst og rikta og lét av breide Vengir. Paa einslege Tuvur i Lyngheiane sat Heluna brun med fløyelssvart Bringe og lokka med klaare klagande Fløyte-Ljod; Snipe og Raudstelk og annan Myrfugl sprang nett og lett paa raude Føtar og ropa til kvarandre; og for fyrste Gongen i Aar høyrdest Gauken i Lundane ovanum Storbrekke. I Aust stod Fjellgarden blaa og fin, prydd som til Helg, ny-tvegin. Flatlande breidde seg utyvi og nedyvi i lange Drag, brunt og varmt, innhildra i linn mjuk Vaar-eim. Ytst ute Have som eit skinande bleikt blaatt Band. Og det gjekk som ein Sukk gjenom Skapningen, at no var det Vaaren! No skulde me faa lìva endaa ei Stund, Heluna: heilo. SIDE: 68 lìva og leike, lìva og stræve, ei lang Stund, ei lang Stund, so lengi me kunde, alt til Vinters. -- Gunnar og Jorina gjekk i Kuhagen og rudde Engi. Han Far var paa Aase i eit Møte og ikkje heimventande fyrr til Nóns; og Arbeide var lett og Dagen fin; dei var i eit Godlag so dei kjende seg kje sjølve. Soli kosa deim i Ryggen og kitla deim i Halsen, og heile Verdi var ljos og varm. So stygt dei elles totte her var, idag var her mest fagert. Fraa Eng og Myr steig Angar so ljuve og varme, at dei kom som i ein linn, lat Rus. Og dei var huglege mot kvarandre og drøsande. Ho Jorina lærde han Gunnar eit nytt Maal. Ja heitte Jedeva, Nei Nedevei; Hedevòvedeve var det same som Hòve. Gunnar øvde seg og prøvde seg og kunde snart segja heile Setningar. Og no skulde dei snart kunna segja kva dei vilde, um so han Far stod og høyrde paa. Men Jorina var rædd han vilde spyrja kva dei sagde. "Og daa er det kje godt aa ljuga so der vert Meining i det." Det var altfor sant. Det hadde kje han Gunnar tenkt paa. Han laag paa Knéi og prikka upp Smaastein med ein Trepinne; "den som kunde gjera seg usynleg," ynskte han. Jorina stod med Riva og raka Rusk og Bos, som ho hadde uppi eit Trog til Burtbering; "det er berre dei underjordiske som kann det," sagde ho. Dei kom i Drøs um dei underjordiske, som Gunnar ikkje kjende noko vidare til fyrr; og det gjekk smaatt med Arbeide. "Kvifor kann dei underjordiske gjera seg usynlege og ikkje me?" -- "Ja du maa so seia. Det hadde nok vore gildt." -- "Ja; og godt au, stundom." "Kann Lygtemannen gjera seg usynleg?" -- "Ja han er usynleg, han. Det er berre Ljose, me ser; og ikkje det heller alltid." -- "Hev du set han?" -- "Ja. Um Kveldane, naar det er myrkt, gjeng han ofte og flakkar ned-i Heialandsmyrane. Det skal vera ein stor Skatt nedgravin der, segjer dei. Men det trur kje ho Mor. Ho trur at det er drepi eit Menneskje der, og nedgravi. For dei SIDE: 69 drepne spøkjer, naar det ikkje er kome upp kven som hev drepe dei." Um dette fortalde ho Jorina ei grysjeleg Sogu. Dei gløymde Arbeide baae tvo. Jorina raka berre paa liksom; dei smaae sjøgrøne Augo stirde drøymande ut som i andre Heimar. " -- -- Men kor det var og ikkje var, han Morbror Aasmund vart so syvjin og rar med ein Gong, at han gløymde aa lesa Fadervaar. Men ikkje so han sovna; han laag berre som i ein Dus. Daa det leid noko utpaa, saag han tydeleg at Døri gjekk upp; men det høyrdest kje Ljod; og inn kom noko høgt, langt, i eit kvitt Lakan." "Huff." "Han vart ikkje rædd, for han hadde kje vondt gjort; reiste seg i Sengi og saag paa Skrymte. Og daa kann ein vita han var vakin." "Ja." "Han kunde kje skilja korkje Augo eller Andlit; men Skrymte kom glidande inn yvi Golve utan Ljod; so stana det og vitta. Aasmund torde kje anna fylgja det; han skyna at det vilde syna han einkvart; og Skrymte fyri og han etter, ut gjenom Kjøken og ned i Kjellaren. Der stana det lengst inn-i ei Kraa og peika paa Golve. Sae inginting, berre peika. So vart det burte; han Aasmund høyrde berre liksom ein Sukk. Men daa tok Rædsla han, og han lagde til Sprangs; han veit med Naudi korleis han kom aat Sengi att. Men um Morgonen hadde han enno Merke i Handi si etter ein Spikar, han hadde rivi seg so vondt i um Natti. Og sidan veit han, at det maa vera ein Mann drepin i det Huse, og at Like er nedgravi i Kjellaren, der Skrymte peika. Men no maa me arbeida, Gunnar!" Dei arbeidde ei Stund, tegjande og fordrøymde. Viba svinga og skreik: i-reh! i-reh! Tiu! tiu! slog Raudstelken. Erla hoppa og smaakvitra rundt ikring; Steindilpa sat og skvatra og nikka paa eit Steingjerde. Lufti var full av Piping og Klang. Men ovanum alt svimra Lerkejubelen. Og snart var Jorina inne i ei Sogu att. "Ho Mor fortalde ein Gong noko som ho hadde høyrt av han gamle SIDE: 70 Vidkunn i Ramstad-Træe. Det kom eit stort Fantefylgje dit ein Gong; i det Fylgje var der ei gamal Kjering, ei utgamal ei, so skrukkut og gul som Hodn. Denne Kjeringi sat paa ein Stol i ei Kraa og sukka so tungt; "aa ja -- ja," sa ho; "aa ja -- ja." "Kva er det du sukkar so tungt for, du daa?" spurde Kona i Huse. "Aa," sagde Kjeringi, "den dreg Anden djupt, som snart skal Anden sleppa." Same Kvelden drog Fantefylgje yvi Heiane. Ingin saag noko til dei fyrr Dagen etter; daa var dei innum paa Vea langt nord i Nes Sokn. Men daa hadde dei ingi Kjering med." "Kanskje det er ho, som ligg i Heialandsmyri? -- Men Fantane kunde daa ikkje drepa henne. Hadde dei kje Fengi Straff daa?" "Det er ingin som hev Greie paa Fantane. Han Morbror Aasmund segjer at dei grev gamle Folk ned levande, naar dei er leie av dei. Det er vel med Fantane som med Frimaurane; dei gjer kva dei vil. Dei hev selt seg til Hin-mannen; og so kann ingin naa dei." Ei Huing høyrdest; det var ho Serina som ropa heim til Nóns. Dei saag paa kvarandre; Gunnar bleikna. So lite hadde dei gjort i heile Dag. Kva skulde dei no segja, naar han Far spurde? -- Ei Glede venta dei heime: han Far var kje attkomin. Men paa Vollen millom Heimehuse og Løda laag der eit Fantefylgje. "So kann det gjerne henda han Far gløymer aa spyrja etter um Arbeide vaart au!" meinte Gunnar; -- det var hus-kjende Folk, desse Fantane her. -- Han den vesle blaaklædde med det bìksvarte Tjafsehaare og det lange, gulbrune Andlite, og so Augo som glyrde so rart, og som ein sjeldan fekk sjaa, det var han Tomas, Fante-Tomas, Hovdingen For Fylgje. Han sat og hamra paa eit Blekkspand, so Dusken dansa i Toppluva hans. Dei andre tok det i Mak. Ho Gunhild, Kjeringi, sat paa ein Skammel midt imot Tomas og røykte paa ei Kritpipe; jamsides henne, paa Marki, sat eit yngre fregnutt Træe: Trø. -- Hodn: Horn. SIDE: 71 Kvinnfolk med eit Spøt. Store svarte Olaves Didriksen, Bror hennar Gunhild, laag so lang han var burtetter Vollen og lèta seg; ein Flokk Ungar flaug rundt og gjorde gildt, ylande av Glede som smaae Vargar. Tomas var Kam-makar og Blekksmed og kunde binde Vevskeîir og gjera Fiskekrokar; og han tente so mykje med Arbeide sitt, at med det til, som Kjeringi og dei andre tagg ihop, kunde Flokken klara seg utan Spaning. Og det var det beste i fleire Maatar, meinte Tomas. For det fyrste var Lensmennane svært gløgge no for Tidi, so det var vandt aa sleppe ifraa eit Spaneba med det gode; og for det andre var Tomas ein boklærd og klok Mann som ikkje vilde ha noko Tjuveord paa seg. Det skulde ingin segja at Tomas Fredriksen stal seg fram; og ingin skulde stengje Husi sine for Fylgje hans, av di dei fælte for Sylvskeîine sine. So skulde og hans kjære Son Carolus Magnus aldri turve skjemmast av Far sin for den Skuld; um nokon sagde til han; "Far din er Fant", so skulde han kunna upplyfte sitt Hovud og svara med Sannings Ord og Resón: "men Far min er ærleg." Tomas var ein merkeleg Fant. Han hadde lesi alle gode gamle Lærdomsbøkar, Sakso Grammatikus, Olger Danske, Karl Magnus og andre, og so Bibelen, Lars Linderoth og Knud Spødervoll. Han var konfirmera med god Kristendomskunnskap paa Tukthuse i Kristianssand; dei hadde tenkt paa aa døype han au, men ikkje vaaga dette, daa det var rimelegt at han var barnedøypt ein Stad uppi Sætesdalen. Paa Tukthuse var det han fekk Sans for aa lesa og tenkje; og sidan hadde han baade lesi og tenkt, og hadde funni ut mange merkelege Ting paa sine lange Vandringar. Han var ein av dei faae som tilgagns forstod Profetane, og han var kannhende den einaste som visste, kva Syndi mot Anden var; men det torde han ikkje segja. Spøt: Bunding. -- Gjeragildt: leike. -- Spaning (Tatermaal): Steling (=Spaneba). -- Knud Spødervoll: Ein Bonde paa Vestlande som høyrde til dei sterkt-truande og skreiv Bøkar til Forsvar for denne Sekti. SIDE: 72 Fante-Tomas hadde i det heile Greide paa dei fleste Ting, og serleg paa alt som var løynt eller gaatefullt. Læra um dei Underjordiske eller Tussefolke grunna han paa det Gudsorde i 1ste Moseb. 2, 23, der Adam segjer um Eva: "denne Gang er det Kjød av mit Kjød og Ben av mine Ben." Kvi sagde Adam "denne Gang"? Jau; han hadde havt ei Kòne fyrr. Men denne Kòna hadde vori av eit anna Slag enn Adam, og so hadde Gud set at det nok ikkje vilde gange godt millom dei tvo. Daa støytte han henne og Borni hennar ned i Jordi; og der hadde dei livt sidan som ei Ætt for seg sjølv. Dette hadde hendt fyri Syndefalle; dermed kunde me vìta, at Tussefolke var frie for Synd. Av det kom det daa, at dei kunde gjera seg usynlege. Det var fleire av deim enn me trudde, og mang ein Gong vanka dei midt imillom oss. Dei hadde sine Kyrkjur og Prestar liksom me; men av di dei var syndefrie turvte dei berre det gamle Testamente. Mange underlege og utrulege Ting hadde hendt i Verdsens Tidir; og dei vart ikkje mindre forunderlege, naar Tomas fortalde deim. Fleire Sogur i Karolus Magnus hadde han vori i Tvil um han skulde tru; han totte dei vilde koma i Strid noko med Guds Forsyn og Bestemmelse. Men han var komin til det at han laut tru deim likevel. Det som hadde ført han til denne Tankegangen var Slutningsordi i Boki. Desse Slutningsordi lydde so: "hvo dette tror eller ikke tror, han synder ikke derved." Men dei Ordi kunde kje staa, dersom noko i Boki var Lygn. For trur du ikkje at du syndar, naar du trur noko som ikkje er sant? -- meinte Fante-Tomas. Han visste um dei fem Jordbolkane Auropa, Asien, Amerika, Ægypten, Oranien eller Ny-Holland. Han hadde høyrt gjeti at Jordi skulde vera rund, men det trudde han ikkje. Han kunde kje faa det til aa høve med Guds Ord, og ikkje med den naturlege Tankegangen heller. So sagde au Knud Spødervoll at Jordi var flat, og like eins Luther, som daa var ein høgt upplyst Mann i alle Guds Forunderlegheitir. Um Sol- og Maanemyrkjingar visste Tomas god Greide. Derimot forstod han ikkje at Maanen vaks SIDE: 73 og tok av. Dette var ein av dei store Løyndomane, som det ikkje var oss Syndarar forlenet aa skyna. Men eit av dei største Syntom eller Forestillingar av Guds Visdom, det var, at naar ein saag vel paa Maaneskiva, so vilde ein der sjaa Adam og Eva med Kunnskapstrêe imillom seg; dei var sette der upp etter Dauden til aa minne alle Folk til alle Tidir um det store Syndefall. Guds Visdom hadde sétt, at Menniskens Børn hadde godt av aa hava denne Avmindelsen for Augo, serleg um Nætane, daa den gamle Adam var verst. -- -- Men Tomas var i serskilde Anfektelsar i Dag. Det galdt hans kjære Son Carolus Magnus. Denne hadde ervt etter Far sin eit flytendes Talent og eit høgt Sjeni; og han skulde bli Folk og slutte med Fantelive. Det vart daarlege Tidir for dei Reisande no; so at den som kunde koma fram paa skikkeleg Vis, so var det baade betre og tryggare. Fyrst hadde Carolus vori hjaa Simon Ramstad og gjætt. Der hadde han idagelagt slikt eit Talent i Boki og i Lærdomen, at Presten Meier sjølv hadde teki han til seg. Og Guten vart komformera daa han var trettan og eit halvt Aar. Presten vilde gjera noko stort av han. Men han visste, at her i Lande vilde Ætti staa i Vegen for Guten; og so hadde han sett seg fyre, at Carolus skulde bli Missionær og fara til Sululand. "Just han! Just han!" -- sagde Presten Meier. Og han tok til aa undervise 'n baade i Bibelen og Kyrkjehistoria. Men Guten hadde kje Bidlund og Bestandigheit til slik Lærdom; hans Meining og Fyresviv var, at han vilde til Sjøs naar han vart so stor. Dermed var han komin attende til Simon Ramstad; men det var kje Bruk for han der no; og so kom den store Funderingi eller Anfektelsen, kor me daa skulde gjera av han. Daa hadde hans Medledsagerske, ho Gunhild, fengi ein glupandes Teori: me skulde prøve han Enok Hòve med Guten. Enok var heilag; han kunde kje segja Nei, dersom han vilde lìva etter Lærdomen. Og um han vart leid med Guten, so var nok ikkje Carolus den som lét seg flaa! SIDE: 74 Det kunde vera mangt aa pumpe hjaa han Enok, lét Gunhild; "veit du kje, din Trave, at der er Smaa-Rakli'ar der? -- det kann bli Blavi og Lokki det, Far! F. slipe meg, hev kje so gali hendt fyrr! -- slik ein kvant og væl-likandes ein som Carolus er. Naar Mormor di fekk ein Gardmannsson fraa Vardal, so kann liksosnart Son din faa ei Gardmannsdotter fraa Hòve, Far!" Fante-Tomas maatte læ og prise dei djupe Innsiktir hjaa Kjeringi si; og han var komin til den Avgjørelsen, at han vilde prøve med 'n Enok. No galdt det aa taka Enok paa den rette Maaten. For Bonden var kautare enn Presten, og Enok var stivare Mann enn Ramstad'en. Det vart det beste aa brùka Klokskapens og Lærdomens Umsvævelser her; for Enok var sjølv ein klok Mann. Og naar han saag, at Fanten var likso bevandra i Skriftine som han sjølv og meir til -- for Tomas skulde nok finne ei Aspekt til aa setja han fast i -- , so kom han til aa faa andre Tankar um Tomas og Ætti hans, og gjera seg ein betre Teori um Carolus. Og so hadde Tomas noko tilslutt som han visste skulde slaa, noko som Presten Meier hadde sagt: at med Guds Hjelp, og etter Eilert Sundts djupe Raadslagningar, so kunde det bli Hus og Heim aa faa for 'n Tomas au, dersom han vilde. "Det kann kje bli so lengi fyrr eg sìt paa eit Stykkje Jord eg au, um det er det som skal skilja millom Fant og Folk i denne Verdi!" XII. Det tok til aa skùmast. Enok sat ved Borde og aat. Inn kom Fantane ein for ein, helsa og søkte aat Omnskraai. Sistpaa kom Tomas. "Godkveld, og Gud signe Spissen," helsa han vyrdsamt. Han var smaavaksin og mjukléma, og mjuk og slengjeleg i Gang og heile Ferd; lik ein Villmann som er ukjend Rakli: Gjente. -- Blavi: Bryllaup. -- Lokki: -- Barnseng. -- kvant: ven; framifraa. SIDE: 75 med Tungarbeid. Det var som han leika med Lémine sine naar han gjekk, lagde deim hit og dit og kor han vilde; det vesle Hovude laag og svinga paa sin magre brune, frambøygde Stylk til Hals og lagde seg fraa den eine Aksli til den andre liksom kjælande. Andlite, som i Grunnen var godslegt, hadde Tatersvipen, dette snikjande, lausvorne, uvederheftige, snart og lett skiftande fraa heilagt Skalke-Aalvor til villt Løgje; men naar Tomas rødde med godt Folk, saag han høgtidsam ut, liksom han var høgtidsam i sin Tale. Han sette seg paa Stolen framanfor Omnen; tok so til aa tala, i Høgtidstone og lange Drag. Kor han vilde av var vandt aa gjéta; han tok til med Vêre og Guds Forunderlegheitir i Naturens Bok. Mæle var mjukt som heile Mannen, syngjande upp og ned etter ein urimeleg høg Skala i utrulege Tonefall. Ein kunde høyre at han var fornøgd baade med seg sjølv og med Tala si; og han gjorde seg fyri med aa tala utsøkt og fint, og sputta brunt naar han hadde sagt noko vigtigt; for Tomas togg Tòbakk som ein Geitebukk. Han lika godt aa antrast um høge Ting; og Hovude reiste seg paa Stylken som eit tomt Aks, og han slog med Nakken og Augo spéla; Andlite strama seg upp og vart strengt, og Talen forunderleg tilgjord. For sine mange, kloke Tankar og Fyrisyningar hadde han funni Ord, som tidt ingin utan han sjølv kunde greide; og han hadde sett mang ein klok Mann fast, ja mang ein Prest med, baade i Lovi og i Bibelen, og elles i mange Anskuelsar og Aspektir. Enok svara ha og ja. Han kunde kje med Fantane. Dei var kje som anna Folk. Dei hadde noko med seg baade i Ham og Haatt, som var so reint serskilt ulidande. Noko laust og sleipt og brunt og glatt, noko av Orm og noko av Aal, ja stundom beint ut noko djevelskt. Ikkje ein ærleg Tone var der i deim, og ikkje eit sætande Ord; alt var falskt og lygnskt og løynskt; og det fylgde ein Udaam med deim, ein Tev av dyriske og fælslege Lystir og Syndir, liksom dei paa ein serskild Maate var i Pakt med Sattan. Tomas var langt ifraa av dei verste; men Lage var der; denne glatte Tunga kunde aldri segja anna SIDE: 76 enn lause Ord. Det var reint stygt naar han kom inn paa aalvorsame Ting; i Fantemunn vart alt vanheilagt. Stundom tenkte Enok at Fantane kunde kje hava Sjæl; dei var kje Folk men forklædde Dyr, Apekattar og Revar i Folkeham, Halvmennar, Halvdyr or myrkare Heimar; so kunde dei kje heller tala som Folk; ein kunde skilja dei ut, berre dei opna Munnen. Og kva dei kunde hava for seg, naar dei tok til aa javle paa sitt rette Fantemaal, det visste vel Hinmannen; eitkvart stygt laut det vera. Tomas hadde bukta og krøkt seg so lengi og sløgt, at han var komin til den store Aspekti um Uppstòda. " -- Og no vil eg gje Dykk ein Spurna, Enok, um De ikkje vil ta meg det ille upp. Det er ein forunderleg og djup Ting, som eg ofte hev tenkt paa. "Det stend i Orde paa mange Stadir, at me skal staa upp or Gravine paa den ytste Dagen slik som me no stend og gjeng, i alle Delar og Maatar og med kvar Léd og Lém. Det er noko me ikkje kann koma ifraa, det, min kjære og gudsfrygtige Mann Enok. "Men so seier Jesus tydeleg paa ein annan Stad, at i Uppstandelsen skal me kje gjeva til Ægte eller taka til Ægte; men me skal alle vera som Brørar og Systrar. No kjem Funderingi. Me skal ha alle vaare Lémir i Uppstandelsen; men skal me òg ha dei ægteskapelege Lémir, naar me etter Jesu eigne Ord ikkje skal gifta oss? Kann De greida meg den Floken, Enok?" Han sputta og saag listig ut. Fantane i Omnskroken hadde Stræv med aa halde seg aalvorsame. "Den Floken greider Vaarherre," meinte Enok stutt. "Men du, som vil vera so kjend i Bibelen, du skulde heller tenkja paa eit anna Ord: at den som ikkje vil arbeida, skal heller ikkje æde." Her rende Enok seg fast. Tomas kunde med Sanning segja, og alle dei andre Fantane song upp med honom, at nett no kom han fraa sitt ærlege Blekksmed-Arbeid. Og fyrr Tomas visste av det hadde han her funni ein so god Beinveg for Maalemne sitt, at han kunde lata dei andre Aspektine liggje so lengi. SIDE: 77 "Me arbeider nok, me òg, i all Ydmygheit og Simpelheit," sa han, "og vilde gjerne arbeida meir, um gode Folk kunde brùka oss til det. Men no, min snilde og høgvyrdslege Enok, vilde eg fyrst av alt faa beda for ein liten Son, eg hev ...." Med mange søte Ord og i utruleg vrìdne og vrange Bugtir og Krokar fekk han tilslutt fram det han vilde um Carolus Magnus, "som ikkje hadde Hovud for den høge Lærdomen, Presten hadde etla aat han," og som "i si Ydmygheit aldri hadde sigta so høgt heller"; men som "bad kvar Kveld paa sine berre Kne, at det maatte forlenast han aa koma til ein god og høgverdig Guds Mann som han Enok Hòve," so han kunde faa "læra aa arbeida paa Jordi og tena sitt Brø i sitt Ansiktes Sved etter Guds Ord og Bod i fyrste Mosebok det andre Kapitel." No song Gunhild upp. Og det regnde med Kyt og hagla med Ros, so yvi Enok og so yvi Guten; og Mæle steig og vart heitare og heitare, og Kyte steig og vart meir og meir grovt .... Enok høyrde kje etter lenger. Han sat og leita etter eit Gudsord eller eit anna sterkt Spraak som han kunde døyve deim med og so gange sin Veg; men med ein Gong kjende han Anden vitne i sitt Hjarta. Her var Jesusbarne. Dette var det Offere som Gud kravde av han. Nettupp dette, det verste han kunde tenkje, det alra suraste og sværaste for Kjøt og Blod, nett det var det han Far kravde. Han reiste seg fraa Borde. Daa han fekk Ord for seg sagde han fast og stutt: "Gud vil, at eg skal hjelpa denne Guten. Men kjem han hit, so fær han fylgja Husens Skikk og venja seg til Orden og Arbeid; nokon Letingskap vil eg kje vita av, og ikkje andre Fante-Notur heller. Vil han paa dei Vilkaari, so send han hit. So fær me sjaa kor langt Gud vil hjelpa oss." Han skunda seg ut; Fantane tok til aa yvihylja han med Takking og Smeikjing. -- Tvo Dagar etter kom Tomas og Gunhild med Carolus Magnus. Det var ein litin mager og mjaa ein, med smaae myrke, SIDE: 78 urolege Augo og snare, snøgge Rørslur, lett og lealaus som ein Hallingmann. Naar han gjekk, saag det ut som der ikkje var Vegt i han; han kunde kje fylgjast med Foreldri sine; dei gjekk for smaatt for han. Men i det vesle runde brune Andlite var der, naar det galdt paa, eit Aalvor og ei Høgtid so ein kunde læ; det var Fante-Tomas sjølv, berre mindre. Og slik ein vaksin og klok Maate hadde han til aa tala og føre seg paa, at ho Anna mest vart bljug for han. Han var so reint annarleis enn andre Born. Men frisk maatte han vera. Ein kunde sjaa at han var vaksin upp ute som ein Fugl eller eit Dyr; mange Ættlédirs Sol og Luft hadde brygt hans Blod; han var kvìk som ein Oter. Jamsides Carolus saag Gunnar helst bleik ut, endaa han var førare og fastare. Høgtidsleg helsa han paa Anna, si "nye Mor"; han skulde "med Guds Hjelp stella seg slik, at ho ikkje skulde trega sin Godvilje mot han". Fante-Arti, Fante-Arti; denne søte Munnen og glatte Tunga; -- Anna vreid seg for aa taka han i Handi og segja "velkomin hit". Og uff! for ei lita blaut, veik Jomfruhand. Ikkje mindre høgtidsleg helsa Carolus paa den nye "Far" sin. Han kunde med Sanning segja at Viljen hans var god; "og so fær De heller bera yvi med meg, um eg ikkje evler so mykje enno". -- "Kann du læra aa søkja Herren i din Ungdom, Carolus, og beda til han, so greider nok det andre seg," svara Enok. So tala Fante-Tomas, og tilslutt ho Gunhild. Endelause Fyriteljingar for Guten og endelaus Ros yvi desse "fromme og velbòrne Folk" ... Mæli skreik seg upp, so ein helst vilde halde seg for Øyro. Dei smaae Augo glyrde og stakk. Um Munnen laag Fantedrage heile Tidi: ein laus, løynsk Smil, noko-so-nær ned-duld; Tala slutta med nokre Ord i Fantemaal, som kom i same strenge, manande Tonelag som alt det andre: "og so vonar eg til Gud, Carolus, at du vil ascha ein horta Romanisæl Ascha: vera. -- Horta: ægte. -- Romanisæl kallar Tateren seg sjølv. SIDE: 79 og ikkje lata Buroen stultra dero eller bokka dero eller dabba dero; men kammar dero kje latjot, so naschar dero og avar til Daden deros og Deia deros i Jessu Kristi Namn. Og so maa du liva vel daa." Det var stridt aa halde ut. Men ein Ting sagde Tomas, som Enok lagde Merke til. "Kanskje kunde det heppast so vel," sa Tomas, "at eg òg kunde koma ut av Umstripparlive paa mine gamle Dagar. Lengi hev det vore min Ynskjan og Forlengsel; og no i Vinter snakka eg med sjølve Presten Meier um det; og han sa det, beintfram dei Ordi brùka han: 'Kann du faa en Mand som Enok Hòve med paa det, so er det slettesikkje umulegt,' sa Presten; 'for Enok Hòve,' sa han, 'det er den Mannen næst meg sjølv, som hev mest aa segja i Fatigkommissjonen.'" Gunhild blinka til Mannen sin: den er god! -- "Nei det kunde daa kje Presten segja," varde Enok seg bljugt. "Dei Ordi brùka han; eg er kje den Mann som fèr med Lygn og Vas; for eg veit kva der stend: du skal ikke sige falsk Vidnesbyrd mod din Næste." Enok vart forundra av aa høyre slik Ros, og det fraa sjølve Presten. Ja-ja; Meier var ein snild Mann. Daa han fekk Greide paa Saki, lova han aa hjelpe Tomas med dette so vidt det stod i hans Magt; kannhende Gud her vilde nytte han. Fantane gjekk med Signingar og Bønir og Sekken full, og Enok kjende seg reint styrkt av den nye Gjerningi som var 'n paalagd. -- -- At Gud var med no viste seg snart. Carolus var so lydig og snild at det var reint hùglegt; han kunde heiltupp vera eit Mynster for denne stakkars Gunnar'en, som daa òg jamt og samt fekk høyre det. "Spegla deg i han Carolus, du!" maatte Enok allfor ofte segja til han. Det var rart med han Gunnar. Han som hadde vori so kvìk og snild fyrr, -- var det kje som han hadde vorti umskapt paa desse tvo Vintrane. Motstand og Rangvilje i smaatt som i stort, Uhug og Mothug, ja mest Buro: Bonde. -- Stultra: narre. -- Dero: du, deg. -- Bokka: svelte. -- Dabba: slaa. -- Kamma: hava. -- Latjot: godt. -- Nascha: røme. -- Ava: koma. -- Dad: Far. -- Deia: Mor. SIDE: 80 som Hat; og so tver og trùmpen gjekk han der, at det var mest ikkje Svar aa faa, um ein tala til han. Den som kunde skýna slikt! Det var vel Djevelen i Guten som reiste seg no, daa Gud kom so nære; det var som med Djevlane i Evangelie, det; dei rasa alltid verst, naar Jesus stod framfor deim. Carolus var anna til Kar. Alt gjekk viljugt og lett; og so kvìk og snild var han i sine Svar, at det var reint ei Glede aa røda med han. Og han kom med Spursmaal sjølv au; ja han kunde tala um aandelege Ting, so Enok stundom laut tenkje paa Jesus i Temple. Det var vel so, at Fante-Arti ofte stakk fram; men han hadde daa vori so mykje hjaa Folk, at han var fri det verste. Noko Arbeidslag var der kje enno; han lika best aa gjæte eller gaa Ærend og anna slikt smaatt. Men so var det daa nett Arbeid og Arbeidshug han vilde lære her. Og naar Viljen var til det og Gud var med, so skulde det nok gange. Enok bad um Visdom og Tòlmod til aa fullføre dette vandesame Verke, so at alt som var att i Guten av Fantehaatt og Slarvehug, det kunde verte utreinska og utbrent. Han torde kje vera streng mot Carolus fraa fyrsto. Det galdt aa lempe seg fram med smaae Stìg. Tok ein han hardt, so rømde han vel berre. Som vel var kunde Gunnar no spenne meir i; og so fekk me sjaa, um ikkje Ærekjensla vilde vakne i Carolus, so han ikkje lét Gunnar, som var yngre, gjera Skam paa seg. So vart han Enok endaa strengare mot Gunnar enn fyrr. Alt skulde Gunnar gjera: "du Gunnar kann maaka Fjose"; "du Gunnar kann bera inn Torv." Men til Fanten lyddest det so Fjaagt: "Og kanskje du Carolus er so glup at du hjelper han Gunnar litegrand?" "Og kanskje du Carolus gjeng av og ser etter Øykine du?" Uh! det var ufysi; Gunnar sputta. Denne søtblide Tonen; denne Høgtidi, der skulde vera -- ; det var so forluktande! Og denne Fanten. I Fyrstingi hadde Gunnar vori rædd han; Fantane var Heidningar, hadde ho Jorina sagt. Men no vart det Hat òg. Slik som Carolus gjekk og sleikte og smeikte for han Far, og snakka so søtt, ja gudelegt SIDE: 81 -- uff! og laug, so det rann or han, -- aa, det var fælt. Men so snart han var ute or Augnesyni hans Far, so berre gjekk han og spanta med Hendane i Broki og plistra! Og aldri at han fekk Vondord; neidaa. Og Ris -- haa! Fanteguten Ris! Nei, berre eit Par søte Ord i denne Bløytetonen -- : "det var daa leidt, at du ikkje vart ferdig, Carolus, du, som er slik ein glup Kar. Han Gunnar fær hjelpa deg litegrand daa." Ja tenk-kje han Gunnar! Han Gunnar var god til alt. Ikkje turvte Fanten gaa i Skinnbrók heller. Ungen gjekk og arga seg som ein vaksin; den einaste han fann rimeleg var ho Mor. Ho heldt litegrand med han stundom. Og hjelpte 'n naar ho saag seg Raad. Noko anna var òg komi upp i det seinste. Naar han Far var i Byn, og ho Mor bad Gunnar gaa til Landhandlaren paa Aase med ei Mark Smør eller slikt, som han skulde faa Kringlur og Kaffi fyri, so gjekk Gunnar gjerne; han visste han fekk ei Kringle sjølv, naar han kom heim att. Ei serskild Glede hadde han i slike Tilfelle av aa ljuge for Fanteguten; for Carolus maatte kje hellervita noko um dette. Men ein Dag utpaa Hausten hende det noko uventande. Gunnar hadde vori hjaa Landhandlaren. Daa han kom aat Matbui og skulde ha Kringla si, stod Carolus derinne. Gunnar til Mor si: "han Carolus er i Matbui; han hev teke ei Kringla!" Men ho Mor berre hyssa paa han; ja ho var mest vond. "Du er so forhatig paa han Carolus, du; men Carolus hev vori glup i Dag. Berre gakk inn til han, du; so skal du òg faa Kringla." Kviskrande lagde ho til: "og so skal du vera snild med han Carolus." Gunnar stod som torefortenkt. Dette kunde han ikkje skýna. Skjemd og forundra drog han seg uti Matbui att; -- "no, kva fekk du for Besingi di?" spurde Carolus. Etterpaa vart Ungeflokken styrd aat Løo; dei skulde faa leike seg i Dag, daa her var "fritt". Dette var Gunnar so glad fyre, at han tok alt for godt. tenk-ikkje: "naturligvis"; kvifor ikkje. -- torefortenkt: naamen av Forundring. -- Besing: Fisling. SIDE: 82 Og det viste seg no, at Carolus kunde vera løgin. Skulde aldri ha set so rart som han kunde skapa seg til. Han var "vill Mann" og fekk deim til aa læ mest meir enn dei hadde godt av. Sidan fortalde han Eventyr for deim; og Sogune hans var mykje gildare enn Jorina sine. Tvo Eventyr fortalde han; so var han leid. Det kunde mest vera verdt aa gjera seg Godvenir med Fanten; so fortalde han vel fleire. -- "No vil eg vera Prest!" sa Carolus. Det var Gjentungane med paa. Han fekk Understakken hennar Jorina til Prestekjole; tok so til aa preike. I Fyrstningi var han aalvorsam; "mine kjære Medforløste," sa han, "me maa ikkje vera so lettsindige; me maa huske paa at me skal dø"; -- men snart slo han yvi i Galinskap. "Fyrr me døyr maa me gifta oss," meinte han; "og korleis skal eit sant Guds Barn faa seg ei Kona? Jau det skal eg syna dykk." Han "gjekk paa Friarføter" til henne Serina og apa og skapa seg so dei maatte læ; endaa Gunnar lika kje dette. Men Serina lika det visst; for ho kniste og lo so det var svært. "No maa du segja Ja!" sa Carolus; "det høyrer til!" -- "Ja-ja daa!" sa Serina og lo. "Men kva skal eit sant Guds Barn gjera med Kona si?" spurde Presten. "Jau det skal eg au syna dykk." Han vilde taka Serina um Halsen. Men daa skreik ho og rømde. Anna kom og skulde vondle; ho stod og høyrde paa dette litegrand. "Carolus!" -- Ho gjekk fram; Ungarne kvakk, so dei sprang kvar til sin Kant. "Naar Rett var skulde eg segja dette til Far dykkar," sagde Anna aalvorsam. Daa gjekk Carolus burttil henne og sagde med sitt blidaste Mæle: "aa nei; det er vel kje verdt at han Far fær vìta for mykje um det som gjeng for seg her i Huse naar han er burte?" Daa saag ho Mor stygt paa Carolus. Og det kvakk i Gunnar; no skyna han alt. "Det fær gaa for denne Gongen," sagde ho Mor og gjekk fraa deim. -- Men Gunnar gjorde seg Godvenir med Fanten so fort som han kunde. løgin: løgleg; morosam. SIDE: 83 XIII. Lufti bleikna og Aakeren skjerna. Eplekaale misste sine vene blaaskjengjute eller rjomegule Blomar og sette Topp-Eple. Viba tagna, flokka seg og vart burte. Paa bleike avslegne Engir heldt Staren sine Stor-møte med eit Skravl og eit Kvirl, so det høyrdest langan Veg. So sette Flokken til Vêrs med eit Sus som ein Stormvind, slo seg ned i eit Raunbertre og fekk seg Mat. Snart vart Skurden i Gang, og Laatepipur lét rundt alle Aakrar. So kom den siste store Basken med aa faa Epli upp; og daa det var gjort, saadde dei Rugen. So var Sùmaren til Endes for i Aar. Dei berga i Hus Arbeidsgognir og Køyregreiur og drog inn Ledstengsle og Grindar. Enno var Kyrne ute her og der; gjekk og trødde i Heimehagane og gnog paa den siste Haavoni. Men helst søkte dei Live att-under Gjerde og Husveggir; der stod dei og smaakulsa; lengta i Hus dei med; drøymde um Vinterfred og logne Baasar. Regnvinden saug og taut i Nòv og i Vegg; no hadde han fengi Haustgraaten i seg. Og Himilen hekk modlaus og graa og vaska og trafsa med tunge Regnfloer. -- Enok var den einaste som ikkje hadde fengi Epli upp; han dreiv med so lite Folk, at han alltid vart seint ferdug. Men no hadde han berre att ein Teig utpaa Aarvollen, og den var so litin, at Gunnar og Carolus kunde klara han aaleine til Nons. So kunde Enok faa pløgje litegrand; og ho Jorina kunde faa hjelpe henne Anna med aa kinne. Gunnar og Carolus stræva det dei vann; "ikkje eit Ord no!" -- det skulde vera so gildt aa bli ferdug med Haust-stræve. Men Epleteigen vart drjugare enn dei hadde tenkt; og Carolus tok seg ender og daa ei Kvilestund. "Ufyse Stræv," knurra Gunnar; han grov i den vaate Moldi med Hendar so raude som Humrakløar. skjerna (um Aaker): verte skjer (mogin). -- kinne: kjerne. SIDE: 84 "Aa ja," sa Carolus. "Eg trur nok eg kjem til aa fara til Sjøs likevæl, eg." "Ja det trur eg væl. Det vil eg au; men du maa kje segja noko." -- "Ikkje du heller." -- "Langtifraa". -- -- "Hyss, kva er det?" Stygge, haase Skrik høyrdest; eit villt fælt Skravl av rædde Maal høgt uppe i Lufti; -- det var Graagjæsane. Kavande i Vinden, i stor, uroleg Trikant, stemnde dei mot Sør. "Aa tenk, no fèr dei. Kor tru dei fèr av?" "Dei fèr til Arabia!" sa Carolus. "Aa, den som kunde vera med." -- "Skapa seg um til Fugl og vera med, ja!" -- Dei stirde lengi etter Fugleflokken, som smaatt um Senn graana burt i Skyine og kvarv. "Kor ligg Arabia?" spurde Gunnar. "Arabia?" -- Carolus vart høgtidsam, so han liktest Far sin. "Arabia," song han upp, "ligg sju Gongir sju Dagsreisir sunnanfor oss; sunnanfor Have og sunnanfor Flandern og sunnanfor Spania og Keisaren og Paven, ja sunnanfor der Blaamennane bur." "Aa-aa. Det maa vera langt." "Og Kongen der er den store Kaliffen Hadonald Raskji; og han bur i eit Slott av drìvi Gull. Men Sulane i Slotte er av Marmor og Filsbein. Og Dronningi og alle Hoffolki er klædde i Silke og Purpurduk; og midt i Slotte er der eit Springvatn av Jaspis og Smaragd; men det spring kje med Vatn; det spring med berre straalande Perlur. Og Hadonald Raskji sjølv sìt paa ei høg Trune av skirt Gull med ein Kongs-stav av Demant og Jaspis og Ametyst, og skin som Soli yvi sitt Rike." Carolus hadde gløymt alt ikring seg; dei myrke Augo lyste i Draum. " -- Der skulde me vera," mulla Gunnar. "Eg skulde ynskja eg var den simplaste Slaven der," sagde Carolus; "for den simplaste Slaven der er gildare enn ein ... Amtmann her; og han hev kje anna aa gjera enn svinge Røykverk for Hadonald Raskji og spela paa Luth og bera Silkeslæpe aat Dronningi; men det maa SIDE: 85 der vera 500 Slavar til; for Slæpe er so langt som herifraa og til Ramstad." "Aa -- !" "Og kvar Slave hev eit Slavekvende, som er ungt og vent som den venaste Rosa og skin som Soli og hev Augo som Stjernur; for berre dei som er so fagre som Prinsessur fær vera i slikt eit Slott. Og dei syng vene Songar og dansar og spelar paa Luth og Sitterspel; og um Natti svarmar dei um i dei store Hagane under høge Palmetre og Sedrar fraa Libanon kvar med sin Vén, og elskar kvarandre og kyssest. Men naar dei hev svarma lengi nok, gjeng dei inn i Slotte og legg seg paa mjuke Silkesengir og søv hjaa kvarandre, til Hadonald Raskji stend upp og ringjer paa den store Klokka som vert høyrd yvi heile Arabia." "Det vilde eg kje vera med paa," knurra Gunnar; han lika kje sovori. "Nei du kann vita ein er kje nøydd til!" "Skal me fara dit?" spurde Gunnar. "Ja dit skal me eingong; men det er langt. Daa maa me fyrst yvi Sjøen; og so upp Rinflodi mange hundra Mil; so kjem me til Flandern og Burgundia, og so til den romerske Keisaren; og so maa me gjenom Pavedøme, og so gjenom Tyrkelande." "Der dei ét Mannakjøt?" "Ja; men me skal gje os ut for Pilegrimar som gjeng til den heilage Gravi; daa rører dei oss ikkje." "Hu; eg vert visst rædd." "Nei du tarv kje vera rædd; for dei hev daa so mykje Samvit i seg, at dei drèp kje anna enn Riddarar og Krigsmennar." Carolus spadde litegrand; men han var so burtkomin i Draumane sine, at det vart kje stort av det. -- -- "Kunde me kje ryma?" spurde Gunnar. "Jau; ei myrk Natt, naar alle søv og ingen veit um det, daa stend me upp og tek med oss det me treng, Klæde og Mat og Gull og Sylv, og rymer Heiane nedyvi til Sjøen." Med ein Gong fekk Carolus det annvint og gav seg SIDE: 86 til aa spada so Moldi flaug. "Far din kjem," kviskra han; "driv paa -- " "Ja men kven var det," heldt han fram svært høgt, "som lìvde i firti Dagar og firti Nætar og ikkje fekk Mat? kann du segja meg det daa? -- -- Aah; der kjem han Far!" ropa han forundra med sit gladaste Mæle. "Ja De maa kje bli vond, Far," heldt han fram; "men eg kom til aa bespyrja meg med han Gunnar i Bibelhistoria, og det vart so gildt at me gløymde -- -- " "Eg fær hjelpa dykk," sa Enok stutt. "Alt til si Tid, Carolus!" -- -- Det hadde vorti likare for han Gunnar i fleire Maatar no; Carolus var so glup til aa stelle seg med han Far, at dei mest alltid fekk det som dei vilde. Det vart gjerne so, at Gunnar og Carolus fekk vera saman paa huglegare Arbeid, og at Maaking og anna slikt leidt vart lempa yvi paa henne Jorina. Og um Arbeide i seg sjølv ikkje var gildt, som naar dei laut røyte Skind eller staa i Barkekjere, so gjekk det alltid noko-so-nær, naar Carolus var med; for han fortalde Sogur eller fann paa Drøs, so Tidi gjekk snøggare enn Von var. Det vart Gunnar som laut gjera det meste Arbeide; men det brydde han seg mindre um. Anna saag snart, at Gunnar hadde fengi Hjelpesmann i Matbui; tilslutt laut ho læse ned det meste. Serleg Smøre laut ho gøyme so det berre var att litegrand aat dei tvo; daa hjelpte dei seg med det, og Stuldine synte kje so mykje. Undrast Enok stundom paa at det vart lite Smør i Aar, so skulda ho paa Høye; det vart so utvaska og armt i slike regnfulle Sùmrar, sa ho. Enok riste paa Hovude; det var kje Høye som gjorde det, men Guds Signing; her var vel kje nokon som ... var for lang paa Fingrane no? -- "Nei eg trur slettikkje det; eg hev havt Auga med baade Carolus og Jorina; men dei er visst trugne nok paa den Maaten." Anna var raud. "Ja Gudskjelov for det," sagde Enok. -- -- Ymse Slag Forteljarløn laut Gunnar ut med; Carolus fekk han til aa gjeva seg "Foræringar", eller bytte til SIDE: 87 seg Eignalutir for Vas og Inginting. Soleis bytte Gunnar burt Kniven sin for eit fint Penneskaft og eit Papper med Jomfru Maria paa; det trega han hardt sidan. Men verre vart det, daa han kom til aa gjeva Carolus ein av dei gamle Gullringane hennar Mor, ein av deim som laag i Skatolklaffen. Daa vart han rædd. Han kom graatande til Carolus og bad um aa faa Ringen att; for elles maatte han segja det. Carolus lo. "Du kann vita det var berre mitt Narri dette," sa han; "e g vil visst ikkje ha noko av deg, som du ikkje kann gje meg med god Hug"; og Gunnar fekk Ringen. Etter dette trudde han Carolus svært godt. Dei var uti Skatole og saag paa den gamle Stasen ofte; slike Ting var so vene, totte Carolus. Men full Venskap vart det kje millom Gutane, fyrr dei hadde røynt kvarandre i eit Aalvors Tak. Gunnar aatte ein Ting som han gøymde for Carolus; det var ein liten Pung med Skjelingar i. Heile 12œ Skjeling var der i Pungen; og Gunnar var rædd, at fekk Carolus sjaa dette, vilde han faa Hug paa Skatten hans. So gøymde han Pungen i Ledikken i den blaae Kista hennar Mor uti Buakammerse. Men dermed gløymde han Pungen. So var det ein Sundag Ettermiddag, Carolus og han kom der ut som Kista stod. "Kva er der i den Kista?" spurde Carolus. "Det er berre Klæde i den," sa Gunnar og lét upp; hugsa paa inginting. Carolus til paa sin Maate og rote og grava; daa Gunnar hugsa seg var det alt for seint; Carolus hadde funni Pungen. "Kva er det? ein Pung ... med Skjelingar i; er det din?" -- Gunnar freista aa faa Pungen ifraa han. "Ja; eg hev fengi dei av han Trond Maalar og skal ha dei til aa kjøpa meg Luve for ..." -- "Ikkje ver rædd; eg tek dei kje fraa deg!" lo Carolus. "Ein-tvo-tri ... tolv, halv trettande Skjeling; ha, ha; trur du du fær Luve for det? -- Aa nei, Far. Men Mor mi skal skaffa deg Luve; ei flunkende ny og fin ei, med Gullsnor paa og Fjør i; ei som ho skal faa heim alt ifraa Sverig, ser du; skal eg gje henne dei Pengane? so fær du Luva til Vaaren, du!" -- Enden vart, at Carolus fekk Pungen. SIDE: 88 Men so kom det ein Mann ein Dag og skulde hava Pengar av han Far. Og det viste seg at der vart 8 Skjeling for lite. Daa segjer ho Anna: "kann kje du Gunnar laana Far din av dei Skjelingane dine so lengje?" Gunnar kolna der han sat. Carolus var ute, og Gunnar hadde ingin Draum um kor Pungen var. "Ja det er sant," sagde Enok. "Pungen er uti Ledikken i den blaae Kista mi," sagde ho Anna; Enok gjekk ut og skulde finne 'n. Stogo tok til aa svive for han Gunnar; han skyna kva Veg det no bar. Den store Tyngdi lagde seg for Bringa hans, og han fekk Hug til aa graate. Far hans kom inn: "de fær finna Pungen de, som veit kor han er," sagde han. Ho Anna sat og gav Vesle-Paulus Bryst, so ho kunde kje gaa; "men du veit daa kor Pungen er, du Gunnar?" -- "Ja fort no, Gunnar," sagde Enok. Gunnar hadde rekna ut, at laug han so fekk han Ris; men sagde han sant fekk han likso vel Ris; og dessutan vart han daa Uvenir med Carolus. Han sat millom Eldar tvo. Men det beste vart aa ljuge. "No?" egste Far hans. Gunnar mulla med Munnen, men fekk kje upp Mæle ... "Kva er det du segjer?" spurde Far hans. "Eg veit kje -- kor Pungen er." -- "Veit du kje kor han er, segjer du?" Enok stirde so det kolna i Gunnar. Det vart sendt Bod paa Garden etter aatte Skjeling; so lengi den Framande var her kunde Gunnar vera trygg. Han sat paa Benken ved Matborde, blaanande bleik som han venta paa Dauden. Det susa for Øyro hans. Aa, berre han Carolus kom; berre han Carolus kom. Aa, gjev dei maatte gaa til Storbrekke etter Skjelingane; so kom han Carolus att ... Nei; der var ho Serina. Og Skjelingane hadde ho. Mannen fekk sine Pengar; so gjekk han. Inga Raad; inga Raad ... Han Far kom. Stogo gav seg; seig i den eine Sida ... Gunnar klara det kje lenger; Graaten tok'n. "No fær du fortelja meg korleis det er med denne Pungen, Gunnar." Far hans stelte seg upp framanfor Borde midt uppyvi han. Gunnar kava og vilde svara. "Naah? -- Naah?!" -- "Eg hev mist Pungen!" skreik Gunnar yvi seg i vill Graat. SIDE: 89 "Men Gud bevare deg, Gunnar," jamra Mor hans. "Hev du misst han?" ropa Far hans. "Korleis bar det til?" Uff, no skulde han finne paa noko um det att. "Kor var det du misste 'n?" Enok var skræmeleg aalvorsam. -- "I -- Løo." -- "Kor kunde Pungen koma aat Løo, naar han laag i Kisteledikken?" -- Gunnar grét og tenkte, tenkte og grét; -- "eg vilde ... m-u -- u, m-u -- u ..." -- "Naa?" Enok bøygde seg og tok han i Aksli. "Eg vilde sjaa paa Skjelingane, m-u -- u, u -- uh ..." -- "Og so tok du Pungen or Kista?" -- "M-ja, u -- u ..." -- "Og sat og dyrka dei Skjelingane som ein Avgud, ja. Og so la du Pungen i Lomma og gjekk aat Løo med han." -- "M-ja; m-u -- u, u -- uh ..." -- "Og der slarva du han burt. Og etterpaa alt gjeng du og tier og løyner det burt for oss. Ja no fær eg læra deg Aalvor daa, at det ikkje skal gaa med meg som det gjekk med Ypperstepresten Eli ..." Og Gunnar vart so syndleg uppstròkin som han aldri hadde vorti fyrr. Fyrst ein Bask; so ein til med det same; han vreid seg som han vilde smjuge ut or sitt Skinn, og skreik gjenom sin snørde Strupe so der var kje Menneskjelaat i det lenger. Ho Anna gjorde seg hard; han hadde fortent Stryk no; tenk kaste burt Pengar ... men det vart for fælt; han drap Ungen; "aa nei, Enok! Herre Gud, Enok!" Men i denne Vargestogo kunde ho kje høyre sitt eigi Maal. Endeleg slapp Ungen ut or Kløane paa Far sin; krabba burt yvi Golve paa firefotom, skjelvande, hikstande, mest maallaus, sanselaus ... Anna skalv; "du skulde daa brùka Vite!" -- "Det er betre at eg tuktar han," svara Enok, "enn at han skal falla i Hendane paa den levande Gud!" Gunnar drog upp Skinnbroki si og berga seg ut Kammersvegen, gjenom Kjøken og Bakdøri, yvi Tune aat Løo, kavande heile Tidi med Graaten, som ikkje maatte høyrast for mykje; kjende seg kje trygg her heller; rømde aat Smalagarden; der gøymde han seg burt i den myrkaste Kroken og lét Graaten faa sin Vilje. Aa Gud! kor det sveid i Enden hans. Han grét og grét, til han mest vart rædd sjølv. SIDE: 90 Carolus kom drivande upp Storækra med Hendane i Broki, plistra og tenkte paa inginting. Daa han kom upp-mot Løo, høyrde han gjenom Vindsusen slik ei underleg Uling; kva kunde det vera? Han stana og Iydde; kunde det vera Folk? -- Lydde og leitte; kom tilslutt aat Smalagarden; der fann han Gunnar. Og fekk vita alt. Daa vart hans lette Fantehjarta so kløkt, at han med ein einaste Gong flaug inn etter Pungen. Og kom og gav Gunnar han att. "Stakkars deg, at du skulde lida so vondt for mi Skuld! Aa nei, at eg ikkje var heime!" Han klappa Gunnar paa Kinne og trøysta han. "So ja, Gunnar, ikkje graat no lenger. Du skal faa den vene Luva endaa; eg skal snakka vel med Mor mi. Og kann kje ho skaffa deg Luva; so skal du faa ei av meg, naar eg vert stor; det er kje so mange Aari til dess, veit du. Aa nei at du var so trufast imot meg, at du ikkje blanda meg inn i dette. Det var godt gjort det, Gunnar. So; kom no, so skal me gaa inn; du tarv kje vera rædd, naar eg er med." Gunnar kom seg smaatt i senn. "Og no skal du kje segja Far din at du hev fengi att Pungen din; so kann du sidan kjøpa deg kva du vil for dei Pengane. Er kje det sant?" "J-jau," hiksta Gunnar; han smilte gjenom Graatkrampen. I den Stundi gløymde han, at Carolus var Fant. Carolus var den gildaste Guten i Verdi. XIV. "Du snakkar so mykje um aa fornekta seg sjølv," sagde ho til han ein Kveld, dei hadde lagt seg; "det er rart, at du kann halda paa med dette daa." Han skulde høyre det ein Gong! anten det gjekk so eller so. Men daa ho hadde sagt det, trega ho paa det att. Han tagde lengi. Og det vart so susande stilt. Ho høyrde sine eigne Ord uppatt og uppatt; og dei vart so styvne og stygge. Og der laag han og hadde høyrt deim, SIDE: 91 og tenkte paa deim. Ho vart sveitt. At ho daa aldri kunde lære aa tegja. "Du veit vel," kom det endeleg, "kva Gud sa til Adam og Eva: 'vorder frugtbare og formerer eder'. Og me skal gjera hans Vilje i alt. Me maa berre beda um aa faa gjera det med det rette Sinn og ikkje av nokon Kjøtslyst." -- -- Ja du tarv kje syte! han hev nok Svar! Og Bibelspraak til alt, um det er aldri so gali ... Um ho vilde segja at ho ikkje stod i det; at han øydelagde henne med Arbeid og Barnsengir ... "I Hustruer værer eders Mænd underdanige ligesom Herren"; "hans Kraft er sterk i dei veike" ... det vilde regne med Bibelspraak. Og alltid fann han det som høvde etter hans Hovud. Ho skýna seg kje paa han. Ho totte slett-ikkje han lìvde so plent etter Orde i alle Ting. Han snakka um at me skulde vera audmjuke og smaae i vaare eigne Augo; men dette Smaalæte og Mjuklynde merka ho kje noko til hjaa 'n sjølv. Alt det han gjorde var rett; kvart Paafynstere hans skulde vera Guds Vilje ... Um der stod, at "I Hustruer skal være eders Mænd underdanige", so stod der likso vel: "I Mænd, elsker eders Hustruer og værer ikke bitre imod dem." Men det hugsa han aldri. Berre det som høvde for'n sjølv -- -- Ikkje den minste Tanken hadde han for henne. Ikkje ein einaste Gong hugsa han etter, korleis ho kunde ha det. Dei kunde godt havt Raad til aa lìva som anna Folk; men nei ... Det var vel Meiningi hans, at han vilde hava Ende paa henne; det var vel det som var. No, daa Arven hennar var gjengin, kunde ho au gaa; han vilde vel heller hava ei ny, som kunde gange 'n endaa meir under Augo. Han var kannhende ikkje so galin som han saag ut til. Underlegt, kor væl denne Heilagdomen hans høvde med det jordiske; det som var Guds Vilje var alltid det som var det billegaste ... so nær som dette med dei fatige kannhende. Han skjemdest av aa tilstaa at det var Knipeskap, og so fann han paa at det skulde vera Guds Vilje ... SIDE: 92 Uff; no fekk ho kje tenkje for stygt. Men jamenn kunde ho bli so forarga stundom; -- og berre Gudshug var det ikkje; det skulde ho mest vaage. Sann Kristindom kunde daa ikkje vera so hard. Jau; ho skulde visst gange her og gjera seg Samvit, av di ho narra han i sùmt smaatt; naar han var so urimeleg, so fekk han skjølv taka Skaden. Og Borni skulde ho hjelpe so mykje ho kunde; og Maten stellte ho so godt som ho fekk det til. Harmelegt, at ho var so veik; at ho ikkje kunde gjera beintfram Motstand! Det skulde vori ho Inger hans Per ... Ho laag og arga seg, til dess ho fekk ei Skjelterid. Hjelpe henne so sant; ho som so vel kunde turve sova. Uh; ho var so trøytt og klar; ho hekk mest ikkje ihop. Kvar Morgo upp i Otta; træle og traave heile Dagen; tusund Ting aa gjera og inga Hjelp; Huse og Fjose, og Barn ved Bryste ... Ho Serina var snild, men rokk kje stort meir enn aa stelle den litle; og Jorina kunde kje so mykje som bøte ein Sokk ... Rart Barn; kunde inginting lære. Gjekk berre og snugga seg og klaadde seg i Hovude; ein hadde meir Mas med aa halde henne rein enn ein hadde Gagn av henne; Anna skulde vera so glad ho var fri henne, at -- ; men det torde ho nok ikkje nemne. Det var slik ei Høgtid med den Ungen, at det var kje Maate paa; hans eigne Born var reint som Stikborn mot desse Fantungane. Men so gjekk dei han no kje mindre under Augo; det forstod dei seg paa, slikt Fanteherk. Det verste var, at ho Jorina fyllte han Gunnar so upp med Sogur og Fesjur at han vart reint tussut av det, myrkrædd og stakkarsleg; ja no hadde han fengi slik Hug paa sovori Tøv, at han brydde seg kje um aa vera i Lag med andre enn desse Fantane, som kunde fortelja han Eventyr og gamalt Kjeringsnakk. Carolus var vel den verste i dette au; men no hadde han fengi slik Magt i Huse ... aa! um ho kunde faa noko paa han ein Gong, so ho kunde faa han ut. Men aa faa Tak paa ein Fant -- ; daa fekk ein lettare Tak paa Aalen. Og her gjekk ho. Ikkje kunde ho hava noko Tilsyn med Borni heller; dei kunde lære alt som stygt var for SIDE: 93 den Skuld. Naar skulde vel ho faa ei Fristund? Ho stræva paa Tròt fraa Morgon til Kveld; og um Natti, naar ho skulde sova, var det den litle; eller tunge Tankar som au kunde taka Svevnen; so um ho kunde faa ei Fristund au, so var ho for mødd. Og han -- ; han, som endaa hadde teki paa seg aa halde Skule for deim; jau det vart Greidur! -- Det gjekk som det maatte gaa, naar ein var so strid paa sitt og ikkje vilde høyre paa Fyriteljing. Kva det skulde bli av Borni visste kje ho. Ikkje kunde ho hjelpe deim. Ho maatte gange som Gjente, ho, og vera glad ho fekk fraa seg det som mest turvtest. Og med alt det ho stræva, so vart det kje som det skulde kòrso; det vaks uppum henne paa alle Kantar med ugjort og halvgjort; Huse var i Ustell og Borni i Ustell; her saag slik ut ofte, at ho reint laut skjemmast. Men -- "berre me kann halda Hjarta vaart reint og heilt" -- uh. Og so kunde han kje ein Gong hava det Vite -- ; so snart det eine var avvant, so var det aa gange med det næste ... Og so veik som ho vart. Sist hadde ho klara det; men næste Gong? -- Ei Braarædsle tok henne. "Aa Gud! lat meg kje faa fleire no ... i Jessu Namn Amen!" -- -- Nei, nei; ho meinte det ikkje. Ho meinte det ikkje. Ho visste ho maatte kje klaga, ho, som hadde so vene og friske Born. Aa nei, ho klaga kje heller. Det var ikkje Meiningi det. Ho maatte nok berre takke til. Tenk um det hadde vanta deim noko; anten paa Kroppen eller paa Vìte; det var nok dei som fekk kjenne kor godt det daa var. Nei; ho skulde ikkje klage. Fekk dei berre vekse upp som det no saag ut til, so skulde visst ho vera fornøgd. Det var berre det, at ho stundom kunde verte so forharma -- -- Ho laag og høyrde paa dei jamne trygge Andedragi fraa Vogga og dei smaa Sengine; lydde til denne søte Firklangen av frisk, lett Svevn, til ho vart roleg. Ein fekk lata Han styre; og lite paa at det gjekk som fyri-sett var. Det kom vel den Dagen daa han Enok fekk trega -- -- Ute hadde Vinden snutt seg paa Sør; ho kunde høyre det paa Tòte. Huse var som ei Vindorge, og kvar Vind SIDE: 94 hadde sitt Spel; fraa dei høge Yl av Nordvesten til det døyvde, graatande Regngnaale fraa Sør, -- ho kjende deim alle. Aa ja, ja, Verdi var stormfull og tung. Aah ja. Gud vere med oss. Med ein djup, trøytt Sukk seig ho i Svevn. Daa han Litle-Paulus vakna noko etter, laut han skrike ei heil Rid fyrr han fekk vekt henne. XV. Ein ven, frisk Sundag i Februar. Lind Frost, lett Luft; døyvt Solskin fraa halvslørd Himil. Inne paa Hòve stend Enok og les Teksti. Den sæle Smilen hans er kje so tydeleg i Dag. Der er heller noko graatt og trøytt yvi Andlite. Ein logn, tung Torv-Varme fyller Stogo. Golve er straatt med frisk Sand. Anna sìt i Armstolen ved Vogga og blundar so smaatt; attum henne hev Smaagjentune gøymt seg. Ho Jorina sìt i Omnskraai og dubbar. Paa kvar-si Side av det grøne Borde, like under Augo hans Enok, sìt Gunnar og Carolus; dei ser ut som dei høyrer paa Teksti. Paa Veggen ved Kammersdøri heng Klokka og tikkar i sitt høge Hus. Tikk -- tikk; tikk -- tikk ... syvjugt og seint; Carolus têl: ein -- tvo; tri -- fir' ... noko fær ein finne paa, so ein ikkje skal somne. Gunnar drøymer um Arabia. Der vil han byggje seg ei Borg. Den skal vera slik og slik, og hava so og so mange Rom; der og der skal Carolus bu; og der vil han vera sjølv; dessutan vil han taka med seg Borni hans Per der nord, so dei vert mange nok til aa slaa Trebonius. Kannhende han gifter seg med Olina ein Gong? -- Uff nei. Men dette som han Carolus fortèl um ... det maa vera løje. All Ting veit han Carolus. Kven hev sagt han dette, tru? Kann han ha set det? -- Det vil Gunnar spyrja SIDE: 95 etter i Kveld. Det er so gildt med det at dei ligg ihop no; so kann dei faa røde so mykje. -- -- Enok las og las, men var som so daud; hadde kje den rette Gleda i Orde. Det var ein av dei myrke Dagane dette; Soli gøymde seg attum Skyir, og det var Skugge i Hjarta hans. Men Frelsarhandi heldt; so rædd turvte han ikkje vera. I seinare Tidir var han kje so jamt paa Tabor som fyrr. Berre ein Gong imillomaat, naar Gud serleg vilde vise han sin Naade. Stundom kom han heller langt nedimot Dalen, totte han. Djevelen narra han ofte med sine Knìp; og Suti for "i Morgo" fekk Tak paa han altfor ofte. Men han visste, at som han hadde det no, med Fall og Uppreisning og mykje Strid, so var det ein kristin maatte vente aa hava det i Jammerdalen. Og so laut Enok vera glad likevel. Glad at han fekk stride den gode Striden og vart agta verdig til aa bli prøvd i mange Freistingar. Berre Gud vilde hjelpe han med Husfolke hans, so det òg snart kunde koma til Jesus. Han totte det gjekk smaatt med dette, og bad ofte um Tòlmod. Og han arbeidde og stridde med Lesing og Bøn, og preika Orde baade i Tid og Utid; so lengi skulde dei høyre kor god og ljuvleg Herren var, til dess dei ikkje kunde halde seg burte lenger. -- Undrast paa, kva det kunde vera han Gunnar tenkte so paa no; han sat og stirde med slike tome Augo. Enok vilde til aa spyrja han um dette, kannhende skræme han litegrand, so han kunde minnast det ei Stund; -- daa høyrdest det Stìg ut paa Vegin. Alle vakna og glytte ut. Kjære Folk; var det kje Student Olsen, som kom svingande? Gunnar og Carolus blinka til kvarandre; han kom hit. Gudskjelov, Gudskjelov ... -- Tri sopande Stìg inn Gangen; knakk-knakk paa Døri; inn steig Olsen mager og lang. Floshatten hadde han teki av Hovude; men endaa laut han bøygje seg. "Goddag; signe Andagten." -- "Takk. -- Du maa sjaa du fær sitja." SIDE: 96 Olsen drog upp Frakkebreiddine og sette seg paa den næmaste Stolen; "mykje til fint Vêr." Han var ædrug i Dag; tala Bygdemaale. Hatten lagde han paa Knée; Staven sat han med i Handi; Ryggen var rak som eit Skaft. Han var skallutt framme og langhærd bak; Andlite var magert og skarpt med djupe Fòrur; i Kinni var som ein Kul av Tòbak-Skraae. Dei blygraae smaae Augo blinka jamt og tidt. Frakken var blankslìten, Halsskjorta flekkut, Styvlane skakke og mest hælelause. Han hadde stygge Drykkjeridir, Olsen, og det var smaatt med han i det heile; men han var lærd, og so hadde Enok som ein Vyrdnad for han korso. Dei kom i Svall. Gunnar og Carolus blinka til kvarandre. "Eg gjeng burt og ser um Øykjine," sagde Carolus og rusla ut. Gunnar snart etter -- Kammersvegen. So kunde han Far tru at han vilde ut og lesa paa Leksa si. -- Olsen var komin "i Forretningar" i Dag. Han vilde høyre um Enok kunde ha Bruk for ein Huslærar, kannhende. "Eg høyrer du hev fengi nok av det som Folk her kallar Skule," sa han; "og daa eg just hev fritt i nokre Vìkur no, so kunde det høva godt kanskje." "Ja -- ." Enok drog paa det. Han visste at Olsen var dyr. Men naar Gud sende Mannen hit, so var det kannhende hans Vilje. Ein kunde slaa seg ihop med han Per, so vart det kje so vondt dyrt endaa. Hans eigi Skuling gjekk det smaatt med, det var sant; lite Stundir vart det, og denne stakkars Gunnar'en med sin Uhug til Boki ... det var vel gali at han gjekk soleis lenger. "Kva meiner du, Anna?" Anna talde til av beste Magt. Baade Gunnar og Serina stod til atters for Jamaldringane sine; og um me kunde forsvara og lata henne Jorina gaa med so lite Skule ... Det meinte ho skulde hjelpe; og det hjelpte. Dagen etter sat Borni hans Enok paa Skulebenken; dei hans Per der nord var au med. Glad var Gunnar; no fekk han gange sundagsklædd! Og so var det Fristundine. Daa tumla han seg reint villt. Fangtokst og slost og ylte i høgan Sky, og fann Fang-takast: brjotast. SIDE: 97 paa alle Slags Fantestykkje. Serleg leid var han med henne Olina hans Per; lugga og slo henne; kneip henne i Armane og stakk henne med Naalir; stundom kasta han henne i Bakken og drog henne rundt etter Føtane; ho laut klaga til Olsen. Det var reint rart, so vill som han hadde vorti. Elles gjekk det godt. Olsen var glup til aa halde Skule, naar han hadde dei gode Ridine; han fekk Liv i Borni, og dei fylgde med. Streng var han ikkje; dei fekk røde og læ og sitja som dei vilde mest; sjølv spanta han att og fram paa Golve og berre liksom tala med deim. Men skyna han at dei vart leide, so jaga han deim ut; "no duger de kje til anna enn til aa slaa Tribonius," sa han. Enok hadde aat han for denne Maaten hans; det var gali aa halde so lite Tukt, meinte han. Borni lika det nok; men just det var eit vondt Merke; ein skulde agte seg for det som var gildt for Kjøt og Blod. "Eg brukar min Metode," sa Olsen. Men um Kveldane heldt han seg paa Garden, helst hjaa han Helge, der det stundom var ein Dram aa faa. Og fekk han ein Dram eller tvo, so "preika" han. Og Folk samla seg og hadde Moro av dette. Men vart han drukkin, fortalde han sine "Oplevelser"; det var der ingin som skyna seg paa. Daa vart Olsen vond. Eller han sukka og vart hugtung. "Man tænke sig: her staar jeg, Norges største Digter, -- og i hvilke Omgivelser! Ah, quelle vie, quelle vie, ah! voici un malheureux!" -- og anna Javl, som skulde vera Franskt, lét han um. Daa Laurdagen kom, slutta han Klokka tolv og strauk paa Bygdi. Han kom kje att fyrr dei hadde eti til Kvelds. Og daa var han svært høgtidsam. "Tak, ikke Mad." Stakkar; i Kveld tala han Bymaal. Han gjekk paa Golve med svingande Faktir og store Stìg, og kremta og kremta som han vilde segja noko. So lagde han Armane yvi Bringa og stellte seg upp. "Høistærede Enok Hòve. Har jeg nogensinde fortalt dig om min Besøgelses-Tid?" laate um: "lade sig forlyde med". SIDE: 98 -- "Eg vilde ynskja du hadde kjent din Besøgelses Tid," svara Enok; han sat og arbeidde paa eit Spadeskaft. Olsen tok til aa gange att; hadde visst ikkje høyrt Svare. "Ja. min Ven; saadant oplever ikke Per og Paal. I det hele taget. Man blir ikke Digter, hvis man ikke mindst en Gang i sit Liv har været gal, -- som Filistrene kalder det. "Hm. Jeg husker det som det var igaar. Det var en lys, lys Morgen. Jeg dampede ud over den herlige Kristianiafjord; mit Maal var at besøge en viden berømt dansk Nervelæge ... jeg var nemlig ikke gal, men nervøs. 'Mod Syd, mod Syd som den vilde Gaas!' heder det i et af mine Digte. Som jeg nu sad der alene for mig selv paa et vist Sted, da gik det med engang op for mig -- : du, Ole Christian Olsen, du er, reverenter talt, en L-. Men dit Indre, din Sjæl, er en Udstraaling, en Straale ... en Udsitren av Altets Ophav, den store Overdigter ..." Han rette Armen ut og didra med Fingrane. "Og jeg følte Gud i mig lys levende. Kan du tænke dig noget saadant, Enok?" "Eg hev .... kanskje upplivt det som var større." "Gudskelov, at du forstaar mig, Enok. Det er velsignet at være blandt oplyste Folk. "Ja det var en stor Tid. Siden gik jeg længe som i en salig Rus; en let, lys Taage, som jeg kaldte Digtertaagen. Og en vældig Stemme i mig sagde tydelig, uden Ord: Du er den som er større end Shakespeare. "Omsider begyndte det at gaa rundt for mig. Og der kommer nu en Episode som er -- i subjektiv Forstand -- noget af det interessanteste jeg har oplevet. Min saakaldte Galskab var nemlig en stærkt beaandet Fantasi-tilværelse ... begavet med en Digterevne, som jeg aldrig har havt hverken for eller siden. 'En Seilersky saa lys og let' ... Hører du efter, Enok?" "Aa, eg høyrer nok ..." "Jeg troede dengang, at det var Jordens magnetiske Udstrømning, som foraarsagede Kræfternes Aftagen og omsider Døden. Nu var Udstrømningen ophørt; Jorden SIDE: 99 beholdt sin magnetiske Kraft i sig selv, og de Døde vendte tilbage. "Rummet var forsaavidt ophørt, som jeg kunde tale ligesaa godt med en Mand i Grækenland og Rom som med en i mit eget Værelse. Naar jeg siger at jeg extemporerede tusind Vers, siger jeg altfor lidet. For i hele tre Maaneder forekom det mig, at mit Publikum var samlet -- nei, opmærksomt -- Klokken otte; og da trakterede jeg dem i Regelen lige til Klokken elleve med det ene Vers efter det andet; og disse Vers knitrede av Esprit; og hvad Formfuldendtheden angaar, saa har jeg udenfor Daarekisten ofte ikke naaet den, og aldrig overtruffet den. "Hm; ja dette -- " tok Enok i. Men Olsen letst ikkje høyre. "He-he; engang indbildte jeg mig, at Goethe havde sagt eller gjort noget som mishagede mig; og saa gav jeg mig til at angribe Goethe. -- Goethe er en afdød Kollega af mig, en af de største Digtere, som nogensinde har existeret. -- Det første Vers vil enhver erkjende Urigtigheden af: "Er sass ja ganz wie blind und taub. in vielen, langen Jahren ..." "Ah, c'est vrai; du forstaar ikke Tysk. Ah,l'imbecile ... Men nu skal du høre noget, jeg digtede paa Norsk; det var til Henrik Wergeland, hvem jeg angreb for hans Usædelighed, -- og det med Rette. 'Hvor længe, Henrik -- -- '" "Hm," kremta Enok; "du fær gaa burt etter Salmebøkane, Gunnar. Det er paa Tidi no, at me held Bøni." Olsen stana og slo ut med Armane. "I Ølgleunger!" sette han i; "vogter eder for den aandelige Hoffæerdighed! Vogter eder for dem, der holder lange Bønner og siger Herre, Herre, men fornægter og foragter Herren i hans store Værk og i hans store Aabenbarelser! De kjender hverken Goethe eller Shakespeare, men vil kjende Gud! -- hah. Sandelig siger jeg eder, eders SIDE: 100 Bønner og Herre-Herre-Raab skal ikke hjelpe eder; intet skal hjelpe eder; thi I søger Frelsen udenfor eder, hvor den ikke er at finde. I Æsler, intet kan frelse os, naar vi ikke kan frelse os selv! Om du tror, men dit Blod løber sygt og tungt og sort i dine Aarer, da skal ogsaa din Tro vorde dig til Sygdom og Fordærvelse. Sandelig siger jeg eder: det kommer ikke an paa Troen, men paa Blodet! I Daarer, I taler i eders Raahed om Jesu Blod; vide I da ikke, at naar der tales om Blodet, om det frelsende Blod, da er det eders eget Blod, eders eget friske, røde Blod! -- thi i det ligger Frelsen, men ikke i noget andet! Der er ikke Frelse i nogen Ting, hvad enten det kalder sig Tro eller Troldom! Men I skal være som de der ikke have Lægedom behov! Ser til Himmelens Fugle! I Fæhoder, hvad andet lærte Jesus end Sundhed og et let Sind! Glæde er den bedste Medicin, og den bedste Medicin er den bedste Religion; derfor skal I synge Sange til Evans Pris, ligesom den salig Guds Mand Presten Zetlitz; men vorder ikke siddende her i disse mørke Huler og gruble over eders saakaldte Synder; he-he, Synder! som om en Bauer kunde synde! Jeg synes jeg ser Vorherre sidde og tælle ihop de Smaadumhederne og Smaaraahederne, som falder af efter dere, og som dere smykker med det høitravende Navn "Synd"; ha-ha; Synd! I har Fanden ta mig ikke saa megen Sjæl, ikke saa megen -- -- " "No kann det vera nok!" sette Enok i. "Jau no kom nok Hjartemeiningi upp, no! Det er som det stend: Born og fulle Folk -- " "Hvad! Sa han fulle Folk! Tror han kanske jeg er fuld? -- Jeg!" -- Olsen strama seg upp og vart stiv som ein Stake. So tok han Hatten og Staven og skreid ut. L'imbecile!" ropa han i Døri. Dei saag kje meir til han. Men Morgonen etter kom det Bod fraa han Per der nord etter Panken hans og ein Ort og seks, som han skulde hava av Enok for otte Dagar Skule. Bauer: Bonde. -- L'imbecile: Tosken. -- 1 Ort 6 Skill = 1 Kr. SIDE: 101 -- Det sat som ein Agg i Enok etter dette. Han hadde synda. Vantruin og ulydig hadde han vori. Guds Vilje hadde han visst: at han skulde vera Lærar sjølv i Huse sitt; og Hjelp til dette skulde han faa; det hadde Gud lova han tydeleg. Men so hadde han vorti utòlig. Det gjekk ikkje godt nok, og det gjekk ikkje fort nok; han hadde for mykje aa gjera. For denne hans Tvil og Vantru hadde Gud no teki Hjelpi si fraa han, so det vart som han trudde, at han ikkje greidde det. Det var som med Petrus, daa han gjekk paa Vatne; han sokk so snart han tvila. Men Enok hadde kje som Petrus vendt seg til Herren; han hadde vendt seg til Olsen. Og "forbandet er den Mand, som forlader sig paa Mennesker og held Kjød for sin Arm". Ikkje berre med Vantru hadde han synda; Uppreist hadde han gjort. Og so braadt som det var komi! so reint uforvarande! Han hadde kje visst av nokon Ting; tottest staa i Naaden som fyrr; og med ein Gong laag han der; hadde gjort den verste Syndi eit Guds Barn kunde gjera. Di meir han tenkte, di større vart Syndi; og ei Rædsle tok han, so han misste sin Fred. Og no kom Straffi. Huglaus og kald vanka han um; all Barnefrihug veik fraa han; halvrædd og uhùga gjekk han til Ord og til Bøn; der var kje Hjelp i noko no, av di Gud heldt sin Naade burte. Verdslege Sorgir og Tankar fekk Magt med han kvar Stundi, og han tenkte med Fælske paa, kor lett Spel Sattan vilde hava med han, um han fekk Lov til aa gange paa han no. Det var Dagar daa han kjende seg so naadetom og kald, at han mest kunde tru Live var ulsløkt; det einaste han hadde var Lengten etter Gud, ein veik, uroleg Lengt som ein litin bivrande Gneiste. Det var Trui; han visste det; men ho var so kraftlaus, at der inga Trøyst var i ho og inga Trygd; og Bøni hans var so arm, at ho kunde knapt naa upp for Truna og for Lambe. SIDE: 102 XVI. Det hadde vorti lite Høy i Aar; dei laut hjelpe seg med ymse Slag til Kreturi. Raunbork var god; dei gamle Raunane i Hagen fall ein for ein, so det tilslutt berre stod att eit Par av dei eldste, den med Skjorereire i, og so ein som mest var utgjengin. Det vart underleg audt og snaudt. Endaa godt, so lengi den gamle Selja fekk staa; Enok vilde helst ha hoggi den au, daa det "fylgde Ovtru med ho"; Far hans hadde haldi ho for eit Lukketre. Men so var det det, at ho livde eit Grand mot Nordvesten. -- Dei sat ein Dag og skava Bork; so kom Salomon Storbrekke køyrande med han Legde-Lars. Anna sukka; no skulde dei ha den Ufysa aa dragast med att. Av alt det Skrape som flakka um paa Legd no var Lars Rotteholen den verste. Rein Tulling var han, halvt Barn og halvt Dyr; kunde kje tala reint dessmeir, endaa han var firti Aar gamall. Gange kunde han kje heller skikkeleg; stabba seg fram med Stav som ein Gamling, og riste og skalv i sitt slaskutte Hold. Ufysin var han aa sjaa paa au, graafeit i Andlite og sveitt, med eit dauvt, dyriskt Smil og smaae, blakke Faaming-augo. Men det verste var at han var so skamlaus; reint stygt var det aa hava han i Huse, naar der var Born. Ho Anna hadde komi yvi Gunnar og Carolus ein Gong dei laag i Løo og stelte med han paa ein Maate som -- ; ho vart harm berre ho tenkte paa det. Og denne Kreksa av eit Menneskje skulde gange her i tri Dagar ... -- "Goddag i Huse!" ropa Gamle-Salomon høgmælt; det var mest som dei skulde høyre han Napolon sjølv. Men Salomon var meir pipande i Mæle; for han eldest. "Ja her kjem eg med han Lars, so eg ventar kje aa vera velkomin! -- So! inn med deg, di Ku du er. Uppi Omnskraai med deg ja, so ingin ser deg. Du er so gu kje for fjelg, korkje framme eller bak. So; gøym deg godt; tak Rauvi med deg. Panken din òg. So. -- Der hev dé han." SIDE: 103 Lars krusla seg inni Omnskraai med Bakenden fyri, grymjande i høg Grisetenor Ting, som ingin forstod: "øh! -- øh-øh; øh! eh! -- he-he." Og so lo han. "Hæ-æh! hæ-æh! hæ-æ! hæh!" -- -- "Ja vaagar du deg ut i so ruski Vêr, du au, Salomon," sa Enok høgt. "Du vert gamall no. Korleis tykkjer du, du fær ha det?" "Takk skal du ha, Enok! Eg fær segja som han Torkjell Tualand: Sinne aukar og Magti minkar; det er Alderdomen, ser du!" Han pusta ut og sette seg. "Jagu ja, san!" "Bannar du enno, so gamall du er?" "Hæh? -- Du maa skrika ut naar du snakkar med meg; eg høyrer kje meir enn Veggen." -- -- "Bannar?" Gamle-Salomon glodde kaldt paa han Enok med sine gamle gulnande Rovfugl-Augo. "Ja bannar litegrand, det gjer eg, og det er gali; plistra og banna er Fanteskikk. Men elles kann du passa deg sjølv, du." Han støytte Staven i Golve og rette seg upp: "er det sant det dei segjer, at du hev vorti galin?" Det kom so beintfram og sutalaust, at dei mest maatte læ. Han var den same Skøyten enno, han Salomon. "Det er kje noko aa læ aat," kvesste han i; "for er det sant alt det Folk fortèl, so skulde du ha vori paa Daarekista for lengi sidan." "Aa ja; -- Jøderne ein Forargelse og Grækerne en Daarlighed." "Hæ?" "Jøderne ein Forargelse -- -- " "Ja Forargelse, ja! Det kann du segja ein Gong til! Er kje Verdi god nok aat deg kanskje? Hell trur du det at du skal koma so mykje høgare i Rang i Himmerig enn me, med di du gjeng og lavar med Øyro so ukristeleg. Jagu totte eg ein Mann som du skulde ha betre Vìt!" "Verdens Spott ... skal me bera med Glede." "Hæh? -- Det skal du slett ikkje! -- naar du fortenar Spott! Høh! Hev du kje høyrt um dei, som les lange Bønir, at dei kann ansees av Mennesken; trur du SIDE: 104 kanskje Vaarherre bryr seg um all den Bæktingi di? Dei segjer du ligg og remjar og syng heile Sundagen, akkurat hvorso Kjetta, naar ho ræer ... Eg tenkjer Vaarherre segjer som eg, han, at jagu kunde han Enok Hòve finna paa det som der var meir Gagn i!" "Det naturlige Menneske forstaar ikkje dei Ting, som hører Guds Aand til; thi de bedømmes aandeligen." "Hæ? -- Kom kje med Bibelspraak og Krussifiksar til meg; eg er so gamall eg kunde vera Far din! Eg hev sét meir av Verdi enn du; og at Vaarherre er slik ein Kjeltring som Haugekarane trur, og du endaa verre, det vil eg forsvara han imot; ja det vil eg. Me hadde daa Prestar fyrr au; gamle Presten Juel var den beste me hev havt, det segjer eg; men ikkje snakka han um Helvìte -- for andre enn Kjeltringar og Skarv daa; for der er Betterdø nok av dei som ikkje fortenar det likare; men naar me lìver som ærlege Folk og gjer det beste me veit og kann; -- er me kje Guds Skapningar? Trur du kje han veit kva To der er i oss, -- lengi fyrr me kom til? -- Skulde han kasta nokon i Helvìte, so maatte det vera slike som trur han so vondt, at dei trur han vil fara aat soleis med Folk; og kjem du kje til Helvìte for denne Bæktingi og denne Remjingi di, so kjem du Betterdø ikkje til Himilen; no veit du mi Meining." Enok sukka. Stakkars gamle Mann. Ho Anna kom inn med ei Ølkrus og baud Salomon; han takka og drakk. "Takk skal du ha; du hev alltid vore grei, du Anna." Snart etter reiste han seg og vilde gange. "Gakk ut og ferd til Merri mi du, din Bankeskalle du er," grylte han til Carolus; denne gjekk. "Hæ-æh! hæ-æh! hæ-æh!" lo Tullingen uppi Omnskraai. "Nei men du fær daa drygja og faa deg noko Mat," meinte ho Anna. "Nei gu gjer eg ei, Annamor. Slike som han der uppi Omnskraai kann vera høvelegt Lag aat Mannen din no; ikkje høyrer eg heime i sovori Barbari, ikkje." "Aa, du fær drygja litegrand," studde Enok under. "Hæ? -- Nei; men er det so at det er noko du vil SIDE: 105 segja meg kanskje, so kann du koma med det; eg er so gu kje den som rymer for eit Bibelspraak!" "Du skulde tenkja paa at du er gamall, Salomon. Brudgomen kann koma fyrr du varast." "Kva for ein Brudgom?" "Han, som gjerne vilde vera din Sjæls Brudgom, Salomon." Salomon sputta. "Det segjer eg deg, at vil du snakka med meg, so fær du snakka som Folk og ikkje som ein Haugianar." "Eg meiner det kann kje vera so lengje fyrr du skal døy!" "Det meiner eg òg. Ventar du Arv etter meg kanskje?" "Du skulde sjaa aa faa Fred med Gud, fyrr du døyr!" "Det hev eg, mykje betre enn du. Han kann koma naar han vil; han skal kje finna meg i noko som eg ikkje kann forsvara." "Du maa kje snakka slik. Alle vaare Gjerningar er som et besmittet Klædebon ..." "Nei gu um dei det er," svara Salomon; "eg held mine Gjerningar gjæve, eg; og um Vaarherre er streng, so er han daa kje nokon Skrivar heller. Var det meir?" "Gud er ein fortærande Eld -- -- !" "Gud er som du vil ha han, Farr. Vil du plent ha deg slik ein Skarprettar, so kann det henda han vert deg deretter! -- Men Gjerningane dine kann du gjerne skjemmast av; her gjeng du og tek Live av Kona di og dreg Huse fullt av Fant; det er som eg segjer: du skulde ha vori paa Daarekista for lengi sidan; og kanskje du kjem der au. Ja Farvel daa, og Takk for i Dag! Farvel, Anna; du hev alltid vori ei grei Kona du; eg hev vondt av deg." Salomon gjekk. -- Men dei siste Ordi hans hadde bìti seg fast i han Enok. Han tok til aa sjaa paa Kona si, der ho gjekk og stræva og stelte, og det var sant: ho saag skral ut. Skulde det vera Raad -- ; brydde kje Gud seg det Slag um Bønine hans; kunde han i dette au ha misteki seg paa Guds Vilje? SIDE: 106 Skulde det vera Mistak og Tøv alt ihop? Desse "Jesusborni" ... brydde kje Gud seg um deim? Kannhende det au var sjølvbedin Dyrknad, som Herren vilde forkaste? Han hadde komi yvi Gunnar og Jorina naar dei var aaleine og skulde arbeide; og kva hadde han kje høyrt? Jorina stod og fortalde Huldresegnir for Guten! -- planta inn i han gamall Ovtru og Lygn, og lærde han upp i den argaste Heidingskap! Og Carolus, var han betre tru? -- Han var nok mjuk og snild og lét svært vel, so lengi han var ein for Augo. Men kva var det aa byggje paa; denne lette, falske Fantetunga -- -- . At Gunnar i seinare Tid gjerne heldt Lag med han spaadde kje godt; Enok hadde endaa høyrt deim øve seg i Fantemaal. Um Herren ikkje brydde seg um dette Offere hans heller, ja vilde vende det til vondt for han? Um det hadde vori Sattans Innbillningar og Blendverk alt ihop, alt ihop? -- Gjekk kje denne Olsen au og drøymde um, at han hadde "kjent Gud i seg" og høyrt Vitnemaal i sitt Hjarta? Det kom yvi han stundom, so han vart kald og sveitt og kjende Folningar og Visningar gjenom heile Kroppen. Han kom inn ein Kveld i Skùmingi; Vesle-Paulus skreik, og Serina sat og vogga og sulla for han. "Paa Daarafjedl'e, paa Daarafjedl'e, der dansa baade Gjeide og Saue. Fyre gaar den, so i Pibaa blæs'e, ittepaa kjem Kùssen den raue." "Kva er dette for noko gamalt Tøv du sìt og gnaalar paa," sa Enok; "kann du kje likso godt syngja noko som er vent? -- Kanskje tagnar han Paulus au heller daa. -- Syng den han Carolus lærde dykk her noko sidan; det var slik ein pen litin Song." Serina vreid seg; det saag ut som ho skjemdest. "Naa? Skunda deg no! Vil du eg skal verta vond paa deg kanskje?" Serina tvinga seg og song Salmeverse. Men berre Daarafjedl'e er vel Dovrefjell. -- Kùsse: litin Kalv. SIDE: 107 med halvt Mæle og halve Vokalar og svært fort; og der var Ord ho liksom løynde: "Alle Vegne, hvor jeg vanker, jeg min Mmsum har i Tanker; hvor jeg ligger, sidder, gaar, efter hmm min Længsel staar." "So ja! Men tydeleg og vent; so skal du nok sjaa han tagnar. Serina song andre Verse, noko meir modigt; gav seg liksom yvi og lét det staa til. Men Paulus ylte heller verre enn fyrr; og so sette ho i att med "Daarafjedl'e". Og det var forunderlegt so mykje lettare som dette gjekk. Enok stod og sturde burtved Vindauga og tokst med tunge Tankar. Var det kje skræmelegt med denne Uhùgen til Guds Ord, og det endaa hjaa Borni? Tilmed Paulus vart rolegare no. Ein kunde tru, at han lika kje heller aa høyre um Jesus. Og endaa var han døypt ... Gunnar vilde han kje tenkje paa dessmeir; det var reine Hate der. Kunde han lure seg fraa Orde berre den minste Stundi, sprang han som han skulde hava Eld i Enden. Og Skulen, som Enok hadde teki til att med -- ; dei same Borni som hadde høyrt so vel etter, naar dei var for Olsen, -- no beit korkje Ord eller Ris paa deim; ikkje eit skikkelegt Svar var der aa faa; minst av han Gunnar. Kor kunde det hava seg? "Alt hvad I bede Faderen om i mit Navn, det skal han give eder" ... og kor lengi hadde kje han bedi? Og so hjarteleg; meir hjarteleg enn um noko anna? Men heller verre vart det for kvar Tid. Og dei var daa døypte! Dei hadde i Daapen fengi Anden; var tekne til Naade og løyste og utfridde fraa Sattan og hans Magt; men endaa -- ! Endaa skulde Gud og alt som Guds var vera deim so hjarteleg imot. -- Tyngre og tyngre vart Tankane hans. Han stana SIDE: 108 ein Dag paa si eigi Tropp-: skulde det kje vera sant, dette med Daapen? "Vik bak meg, Sattan!" han slo Tanken fraa seg i Rædsle. Men Tanken kom att. Baptistar og Umdøyparar sagde at Barnedaapen var eit Mannapaafunn; det var aa spotte og hæde den heilage Ande, sagde dei, aa taka eit Reivebarn som endaa ikkje kunde skilja Høgre og Vinstre, og spyrja det um det trudde; -- det var eit Narrespel, eit Spotteverk. Difor hadde Djevelen slik Magt i Verdi au, for di me ikkje var rett døypte ... "Aa Gud hjelpe og fri meg! Lat kje Djevelen reint faa Magti! at han skal føra meg ut i kraftige Vildringar og riva meg ut or Kyrkja og Frelsens Ark!" -- Han bad og ropa av djupaste Naud; men Tankane tumla ustanseleg. Daa tok han paa seg ein Dag og gjekk til Presten. Presten Meier var ein snild Mann. Og han hadde Lærdomen. Og Gud hadde innsett han til Sjælehyrding, so me skulde vende oss til honom naar noko stod paa; og Meier vilde like at Enok kom; det var ein folkeleg Mann, Meier. -- Hjaa Presten fekk Enok Hjelp. Ein merkeleg Mann. Var det Raad at Lærdomen aaleine kunde gjera so mykje? So snart han tok til aa tala, kvarv Sutir og Tvil so burt for Enok, at han mest maatte leite etter deim sjølv. Han skýna ikkje lenger at Djevelen kunde ha raatt so med han i dette. Det var nok som Presten sagde: at det var faarlegt aa skilja seg ut fraa Kyrkjelyden. "Du skulde ikke foragte Menigheden og Menighedslivet, Enok, selv om der voxer megen Klinte blandt Hveden ..." Men serleg formana Presten han til aa øve seg i Tòlmod. Ikkje berre beda um Tòlmod og so vente at det skulde koma av seg sjølv; nei, øve seg i det; for Presten trudde at det just her var ein stor Faare for Enok. "Du hev havt det for godt; no er du som eit forkjælt Barn; so snart du ikkje fær det som du vil, so SIDE: 109 vert du furtin og tek til aa mistru sjølve Guds Naademidlar." Og desse Ting som bèr deg imot, dei skal du taka med Takk som Guds hjelpande Tukt, den du nok vil hava meir godt av enn av alle dei sæle Dagane paa Forklaaringsberge." "Du kann vera trygg for, at Husfolke ditt gjeng kje fortapt; det er berre Tidi og Timen det spyrst um; og der vil Gud for di eigi Skuld at du skal vente og drygje. Som Abraham venta i mange lange Aar paa Isak, so kann du òg faa vente mang ein Dag; ja kannhende du ikkje fær sjaa det sjølv dessmeir, at Borni dine kjem til Frelsaren. Men du skal beda og halde ut, vel vitande at hans Tid kjem; og at hans Tid nettupp er den rette." Det ljosna for han Enok. Han vart vaat i Augo og tok Presten i Handi. "Takk, Far; Takk ..." Sidan tala Presten med han um ymse Ting. "Selja alt ditt og gjeva det til dei fatige? -- Ja, dersom du ikkje paa annan Maate kann rìvi deg laus ifraa Verdi. Men kann du det; kann du brùka Guds Gaavur berres om ein Forvaltar, til hans Ære og Næstens Gagn -- . Trur du at Gud plent vil ha Verdsborn til aa stelle med hans gode Ting her paa Jordi? -- Det er kje Rikdomen som er faarleg; Spursmaale er, um Hjarta vaart heng fast ved Rikdomen." Ja; dette var sant. Gudskjelov. No kunde han slaa seg til Ro; her sat Presten sjølv og tala paa Guds Vegne ... Rive seg laus? jauvisst kunde han rive seg laus; han hadde rìvi seg laus ... ikkje meir um det no. Desse "indre Røystir" kunde likso godt vera av Sattan, som Presten sagde. Daa Enok gjekk, takka Presten han for at han hadde hjelpt han so godt i Fatigkomissjonen sist, i denne Saki hans Fante-Tomas. "No skal det gaa," sa Meier; "og det kann eg mest takke deg fyri; og ikkje berre eg takkar deg; men eg kann helse deg Takk fraa Eilert Sundt og fraa alle andre Vénir av dette stakkars forkomne Fantefolke; ja Takk fraa heile Samfunde. Og no maa eg segja deg det, at anten du likar det eller ikkje, so vil eg no freiste aa faa deg vald inn i Skulekommissjonen; SIDE: 110 me hev eit stort og vandt Arbeid for oss der no, og eg vilde gjerne hava ein so upplyst og kristeleg Mann som deg med meg i det Arbeide." Enok gjekk heim letta og sterk, med Hùgen full av nye, friskare Tankar. Og han takka Gud av Hjartans Grunn; "Takk, Takk, kjære Far, -- for ditt heilage Lære-Embætte!" XVII. Sundagen etter hende det ein underleg Ting: Enok klædde seg og vilde aat Kyrkja. Anna torde kje tru det med same; "det er daa kje i Dag me skal til Alters?" Han svara: "skulde me kje søkja ein god Vén utan kvar Gong han held Gjestebod?" Og han vedgjekk, at han hadde mistydt Guds Vilje i denne Saki. Anna kjende som ei Letting i Lufti. For fyrste Gongen paa alle desse Aari hadde ho no høyrt det Orde av han Enok: eg hev misteki meg. Det maatte tyde noko. Kannhende det verste var yvi-stridt no? Gunnar og Carolus vart so glade at dei kunde mest ikkje styre seg: no fekk dei fritt! Men Gleda vende seg til Sorg. Dei laut med aat Kyrkja. Gunnar vreid seg jammerleg. Han vart so sur og vond i Andlite at det var stygt aa sjaa. Far hans vart arg. "Sjaa; sjaa kor han trutnar!" sagde han. "Hev du set slikt eit Uliøyra? Er der nokon som vil vìta kor stygg Syndi er, so kann han berre sjaa paa han Gunnar no. Og det berre av di han skal faa vera med i Guds Tempel!" -- Han sukka. So kvesste han i med sitt harde Maal: "no skundar du deg!" -- Gunnar kjende det Mæle. Han drog seg i Veg. Men so motstrævande seint, at det var som han skulde "dra eit Haartôg etter ei saar Rauv", som Far hans sagde. Men Serina fekk vera heime; Huse kunde kje staa SIDE: 111 tomt. Kann vìta det; alltid skulde det laga seg godt for henne Serina! Det var graakaldt og ein bitande sur Snøvind; Anna rugga seg so inn, at ho tilslutt sat i Kjerresæte som ein stor svart Klædetull Gunnar skulde stande attanpaa. Han kom i sine blaae Vadmaalsklæde med raudstriput Verkensvest og Halskrage og kjende seg svært fin; i Dag kunde ho Olina hans Per gjerne sjaa han! -- "Men du kann daa kje gaa so tunnklædd," sagde Enok; "du frys forderva"; han sprang inni Gangen og kom ut att med ei av dei store gamle Trøyune sine. "Sjaa her; tak paa deg den." Gunnar vilde ikkje. "No? kva er det no?" -- "Uff ... ho er so stygg." -- "Stygg? Høh. Hev du høyrt slikt! Er kje Ungen alt so full av Verdens Faafengd ... Soh! -- Eller vil du plent ha Stryk idag?" -- "Du kann daa vìta du maa ha Klæde paa deg," jamna Mor hans. Gunnar kjende seg svikin paa alle Kantar. Han banna for seg sjølv, men gav seg; kraup so uppi Kjerra sur og harm. "Dægerens Far ... Alltid skal eg sjaa ut som Inkje-Folk!" "So i Guds Namn," sagde Enok; "gakk no Brunka!" Han gav henne av Taumen og ho trilta i Veg som ein Ball, med mange smaae lystige Salutar gjenom Bakporten. -- -- Etter den Tid var Enok so viss i Kyrkja som Presten. Han vandra paa Kyrkjevegen tagall og tankefull; me skulde "forvara vaar Fot, naar me gjekk til Guds Hus." Var det einkvan som helsa og gav seg i Samtale med han, strøymde Gudsord fraa hans Munn, so at dei som kom berre av Forvitna, dei tagna og drog seg undan. Stundom raaka han Nikodemus'ar, slike som heldt seg til Herren i Stilla, men ikkje torde segja Verdi fraa seg heilt; dei freista han aa styrkje og rettleide. Men Gruvlarane som gjekk og vilde skýna Guds Løyndomar og dermed ofte kom inn i baade Hugsott og range Meiningar, dei viste han fraa seg heller stutt. "Skýnar du ikkje at Gud kann vera tri i ein?" sagde han til Tobias Traadal; bed til Gud at han gjev deg Trui; og naar du SIDE: 112 hev lært aa tru, so vil du og læra aa skýna; 'dersom I tro,' stend det, 'da skulle I se Guds Herlighed'." Men naar han saag paa alt det nye som trengde seg inn i Bygdom, Stas og Fjas og Faafengd av alle Slag, daa vart han tekin av heilag Uppgløding og tala um Straffedomar og Guds Vreide. Her gjekk Kvinnfolki og fiffa med Silkeplògg og Orliangskjolar, og Karane med nymotens Hattar og Klokkekjedur av Sylv; og rundt um paa Gardane sette Folk upp store gilde Hus og maala dei kvite so dei skein yvi Land, og køyrde med Karjolar og Skeisur som smaae Storkarar. Og den eine etter den andre raadde seg til av desse nye Plogane som Møller paa Myre hadde ført inn, liksom det ikkje var Guds Signing, det galdt um, men gilde Greidur; ja der var dei som fekk seg Hakkmaskinar og Treskjemaskinar. Det kunde koma den Dagen daa dei fekk graate yvi Faafengdi si, og daa Gud vilde vise deim at han lét seg ikkje spotte. Gunnar laut fylgje han Fot og Fet; og han gjekk og skjemdest fordi Far hans ikkje var som anna Folk. Tilmed i Klædebunad skilde han seg ut; dette Vadmaale av svart Ull skar so stygt av i det brune. Sine eigne Klæde var kje Gunnar heller fornøgd med. Dei var stygge dei au, det saag han no; for smaae og for stutte var dei baade i Ermane og med Føtane; Skorne var kje rødande um; for deim hadde han Far sjølv gjort. Alltid skulde det vera so stygt, det han Far gjorde. Naar han Carolus var med greidde det seg endaa; men Carolus lagde seg heime stundom. Han hadde slikt eit Lag med aa gjera seg sjuk. Kneip det, spydde han so det holka or han. Og naar han Far kom og sagde at han "maatte beda", so kunde han svara so godt: "Ja det skal eg; og De maa beda for meg De òg, Far; for dette er nok Vaarherre som vil straffa meg." Gunnar kunde kje gjera seg sjuk. Og um han var sjuk, stod han upp likevel; det var so ufysi naar han Far kom og stod og saag paa han og stirde og spurde kva Skeise (Chaise): finare Stolkjerre. SIDE: 113 vondt han no hadde gjort. "For Vaarherre straffar deg kje for inginting, maa du tru, Gunnar!" -- -- Ein annan forunderleg Ting hende: Borni skulde faa gange i Skulen att. Den galne Forklaaringi var kje i Bruk lenger. Og det var kje rett aa skilja seg ut. Det kunde løyne seg Faafengd i det au, sagde han Enok. Den nye Læraren var ein aalvorsam og sætande Mann, og Borni hadde kje godt av aa gange her Heimfødingar. Anna var so glad som ho skulde ha fengi Gull. Gunnar lika seg au. Men endaa gladare vart han, daa han fekk høyre at Far hans var innvald i Skulekommissjonen. So fekk han fleire Dagar frie. -- Skulen kom. Det viste seg, at Tønes Tualand paa sin stilslege Maate var ein glup Skulemeistar. Han var svært ung og ikkje stor; dei lange Kniktane fraa Storbrekke og Heialand kunde snart ha gjort uppum han, hadde dei vilja. Men det gjekk so stilt og vent at det var ei Syn. Og endaa brùka Tønes korkje Linjal eller Ris; og ikkje noko vidare Munn heller. Den han var mest etter var han Gunnar, som alltid var so reint urimeleg vill, naar han kom saman med andre Born. Men Tønes innførde ymse nye Skikkar i Skulen; serleg var det ein Ting ho Anna hadde imot han fyri. Han bytte Skulen sund "i Klassur"; kvar Klasse skulde fylgjast aat baade i Leksur og alt, og det vart daa mykje strengare med Skulegonga. Den som var burte ein Dag vart kje lenger høyrd serskilt; han maatte fylgje Klassa like godt. Dei Borni som laut vera mykje heime fekk paa den Maaten lite Gagn av Skulen; men Vondord fekk dei, og "Anmerkningar" i Prottekolen og i desse "Karaterbøkerne" dei no skulde hava; og det kunde koma svært ille med naar dei sidan skulde for Presten. Anna tala med Skulemeistaren um dette; men han sagde berre at det var "Lovi". Det var komi ei ny Skulelov no, lét han; og den laut me til aa gjenomføre her au; og etter den Lovi var Borni pligtige til aa gange i Skule. Foreldri kunde endaa faa Bot, um dei heldt Borni heime utan i Sjukdoms Tilfelle. SIDE: 114 Dette totte Anna var urimelegt. Skulde me kje raade for vaare eigne Born heller no? Um ho skulde vera nøydd til aa sende deim av Garde kvar Dag i altslag Vêr og Føre, og dei daa skulde sitja i Skulen heile Dagen vaate paa føtane og kalde um Knéi, so kunde ho kje vite Ord av fyrr dei var helselause. Helst ho Serina stakkar, som slettikkje var sterk. "Lovlegt Forfall" var det kje fyrr dei var sjuke; men daa kunde det vera for seint daa. Ho Anna totte Skulen vart reint som umskapt for henne etter dette. Fyrr hadde han vori ei Hjelp; no vart han ei Tvang; han kom med Lensmann og Lovmagt og gjorde oss umyndige i vaare eigne Hus; um ho aldri so mykje kunde turve henne Serina heime ein Dag, so skulde denne Husmannssonen fraa Ramstadheiî kunne koma og segja "versogod" og taka Borni fraa henne! Ho kjende seg avsett, ærekrenkt; og ho lika kje Skulen lenger. Berre sjeldan sat ho inne og hørde paa no; det kunde vera stundom naar dei hadde Song; for han Tønes var so brennande god til aa syngje. Det var rart med den som hadde lært. Han hadde ein annan Sving i sjølve Mæle enn dei gamle hadde havt; og so kunde han syngje piriano. Daa song han so smaatt daa. Men naar han sette i, so var der eit Maal i den vesle Skrotten so ein kunde høyre han lang Veg. Han song med Borni mest kvar Dag, og lærde deim mykje nytt og rart; noko heitte Skala eller Triklang og var berre upp og ned, so ein kunde mest læ; men so lærde han deim òg noko som hadde Namn av Nasjonalsongar, -- slike som "Aftensolen smiler", "Bækken gaar i Engen" o. s. b. Enok striddest med han um desse Songane, som han ikkje lika. Men Tønes sagde at dei vart songne i alle Skular no, og at upplyste Folk ikkje saag noko vondt i deim. -- Anna skulde faa høyre verre Ting enn det um Skulepligti au. Me skulde faa fast Skule! høyrdest det ut til ein Kveld. Dei vilde tvinge oss til aa sende Borni reint ifraa oss. Sende deim av til ein framand Mann, som skulde hava SIDE: 115 deim for seg sjølv i eit serskilt Hus, der inkje anna Folk skulde gange. Der kunde han prente inn i deim kva han vilde daa. Og Enok, som elles var so imot alt nytt, han var med paa dette! Vart Folk forvandla, naar dei kom i Skulekommissjonen? Tønes var so forhippa paa denne Fastskulen at det var ulidande. Og han gjølte for han Enok so det vart mest leidt. "Ein so upplyst Mann"; "den likaste, me hev i Skulekommissjonen" ... Enok varde seg nok; men det var vel kje fritt anna han lika det. Og alt det Vase som Tønes kom med til Grunnar; det var so urolegt for Skulen i Stogur der Folk budde; der var ofte ikkje god Luft heller ... ho Anna hadde so nær spurt, korleis Lufti var hjaa han Torkjell nedpaa Ramstadheíi. Og Enok sat som en Dott og sagde Ha og Ja -- -- "Men," tok ho Anna i, "naar det no ein Gong er so stelt at me hev Umgangsskule, -- so er det vel Ein som vil ha det so daa, veit eg?" Den unge Skulemeistaren berre vreid paa seg. -- "Etter den nye Skulelovi," svara Enok, "skal det helst vera fast Skule allestadir no. So han hev vel set at det turvtest ei Forandring." Aa, var det denne nye Lovi her au. Kven kunde ha Rett til aa gjeva slike Lovir? "Men um det no var ein Skulemeistar som var so vond i seg, at han vilde innføra galne Lærdomar eller finna paa anna gali" ... Skulemeistaren mylte. "Me hev baade Presten og ein Tilsynsmann som skal sjaa etter det. Elles kann Foreldri sjølve koma og høyra paa Undervisningi naar dei so synest." "Aa, -- me skal daa ha Rett til det? Eg trudde mest me skulde vera for simple til det au, eg." "Og so er der no Ein der uppe som vil sjaa etter at Orde vert forkynt purt og reint iblant oss ... naar me bed han um det. -- No skal me venda oss til honom og takka for alt godt i Dag"; Enok gjekk aat Hylla og tok Salmebøkane. SIDE: 116 "Og kanskje Læraren vaar vil vera so gild aa vera Forsongar for oss, sidan me hev deg her?" Tønes raudna litegrand og svara Ja. XVIII. Det er Ettermiddag; Skulen hev slutta. Han sluttar alltid so tidleg, han Tønes. Læraren sìt øvst ved det lange Skuleborde og røykjer; han hev ei Bok framfyri seg. Carolus klengjer seg upptil han med eit Reknestykkje, han vil ha Hjelp i; skal vel paa den Maaten gjera seg gild for Skulemeistaren. Paa Benken framanfor Borde sìt Fante-Tomas. Han er komin i si Stilling og Betydning som Far, for aa sjaa um Son sin, læt han um. -- Men i Grunnen var det den nye Læraren, han vilde freiste seg med. Det skulde vera ein klok Kar, hadde han høyrt: utlærd paa den nye Lærarskulen; og Tomas hadde kje godt av seg, fyrr han fekk visentere han litegrand. Det skulde vera Beng'en til Spikk, um denne unge Spiren her skulde kunna klara seg mot han Fante-Tomas! Lengi sat Skulemeistaren og vilde kje høyre etter. Men Tomas gav seg ikkje. Han lédka og krøkte til han fekk Tak. Skulemeistaren lagde Boki fraa seg. Daa tok Tomas ei av sine vandaste Aspektir. Ikkje ein Gong Presten Meier hadde kunna klara den. Det var sagt i det sjuande Bud: "du skal ikke stjæle." Og det hadde Moses skrìvi med sin eigin Finger paa Steintavla paa Sinai Bjerg, og Gud Herren hadde sjølv sett sin Stempil og Innsigill paa, at det skulde vera so som Moses hadde skrìvi. Her hjelpte det inga Betraktningsmaatar eller Umsvævelser; det som var skrìvi, det stod. "Men no skal du sjaa," sagde Fante-Tomas og slo med Hovude, "kossleissen desse Aspektir og Vitnesbyrd tek seg ut i ein annan Ordning eller Begrep. For her Beng (Fantemaal): Djevelen. SIDE: 117 er so mange Begrep eller Betenkningar som me ikkje hev regtige for oss, naar me tek dei i visse Maatar og Undersøkelser; men dei vert rektige naar me granskar etter i alle dei andre Punktar og Betraktningsmaatar som maa vera med i denne Forstaaelsen." Tomas sputta brunt. "Men," heldt han fram, "naar me held paa med vaare Funderingar og Ransakelsar og prøver alle Vitnesbyrd og alle Aspektir mot kvarandre, so at det eine stend imot og vitnar imot det andre, som Apostelen segjer, so vert det gali paa ein annan Kant att, og du veit kje kossleis du skal gebærda deg, og kann ikkje utvikla den Floken, du hev lagt deg. Thi vaar naturlege Forstand er ved Synden formyrket, som me alle veit. Men no skal du sjaa, kossleissen dette er aa upplysa." Han lagde Hovude paa Skakke og tok med mjuk Handferd og ymis Vridking med Akslir og Kropp eit Stykkje Raudkrit upp or Broklùmma; det gav han seg til aa teikne med paa eit Stolesæte. "Dette er Verden," sagde Fante-Tomas. "Ho er her forestilt i Bilæte og Liknelse av noko som skal vera ein Brunn. Men i den Brunnen er ingin Botn; det gjeng beint til Avgrunns med ein Gong; og daa er det ingin som veit meir." Han glytte burtpaa Skulemeistaren; undrast paa um denne vilde segja noko; men han berre nikka. "Upp or denne Brunnen sting det seg ein lang Stake. Paa Toppen av denne Staken ligg ein Planke -- soleis; tvers yvi Brunnen. Den Planken er heller smal, og ikkje fullt so lang som Brunnen er breid i Tvermaal. Utanum Planken kann ingin koma. Kjem du berre so mykje som ein Strek eller ein Tøddel utanfor den, so ber det til Hòls med ein Gong, og so er der kje meir. "Og no maa du fylgja godt med," sagde Tomas. "Her, ser du," han gjorde ein Prikk; "her, paa den eine Enden av Planken, er Kongen. Og her" -- han gjorde ein ny Prikk -- "er Statsraaden. So kjem Stiftamtmannen"; ny Prikk. "Og so Bispen. Og so Amtmannen. Og so Futen. Og so Skrivaren. Og so Presten. SIDE: 118 Og so Kaupmannen. Og so Lensmannen." Ein Prikk for kvar. "Alle etter sin Orden og Stand og Innstiftelse, so som Gud hev sett dei i Verdi. Men etter Lensmannen kjem Bonden. Og etter Bonden, der, paa den ytste Enden av Planken, der er Arbeidsmannen. Han sìt paa den eine Enden, og Kongen paa den andre. Der hev du Verdi." Tomas saag paa Skulemeistaren, slo med Nakken og sputta svart. "Ja-ja," sagde Skulemeistaren "No maa du hugsa vel paa," heldt Tomas fram, "at ingin kann koma utanfor Planken. Uppe paa den sìt dei alle, kvar paa sin Plass og Stad, etter som Umstændigheitine og Maalestokken er i denne Verdi. "So sìt dei der og balar og trabellerar, Kongen med sitt og Statsraaden med sitt og Stiftamtmannen med sitt og Bispen med sitt, og so nedetter alt til Arbeidsmannen, som maa bala med sitt; for den eine vil berga Live, og den andre vil berga Live, og det vil dei alle, som rimelegt og rett er. No spýrst det kven som kann klara seg; for kvar maa klara seg sjølv; og der er ingin aa faa Hjelp av. "No maa du passa paa. "Der uppe sìt Kongen; han hev tie Dalar um Dagen. So kjem Statsraaden; han hev fem. Meir kann kje han ha mot Kongen. So kjem Stiftamtmannen; han hev tri; so Bispen; han hev tvo; og so nedetter, mindre og mindre. Lensmannen hev fire Skjeling Dagen, Bonden berre tvo Skjeling. Han freistar Live so vidt. Men so kjem Arbeidaren; og han hev ein Skjeling. Han kann kje berga Live. Han maa svelta ihel. "Men no er det Underfundigheiti: han vil ikkje svelta ihel. Kvi skal han det, han meir enn dei andre? Er kje eg skapt i Guds Bilæte liksom dei; og hev kje Guds Son utløyst og frikjøpt meg liksom dei; og gjeng kje eg tilslutt i same Holken eller Gelænderen som Kongen og Bispen og heile Vidtløftegheiti? -- tenkjer Arbeidsmannen. So kjem han tilslutt til den Betenkning og Avgjørelse, at han vil lìva, han som dei andre. "Han gjeng til Bonden og segjer: eg vil ha halvannan SIDE: 119 Skjeling um Dagen; for eg kann kje lìva med ein. Bonden svarar som so; far til Helvite! du fær ingin halvannan Skjeling. "Arbeidsmannen gjeng til Lensmannen. Lensmannen tek Sabelen sin og segjer umentrent som so: gakk til ditt Arbeid, din Hund! eller kanskje du vil i Hullet for Løsgjængeri? "So gjeng Arbeidsmannen til Kaupmannen. Men Kaupmannen tek Alnemaale og viser han Døri. Vi har nok med os sjølve, segjer Kaupmannen. "Arbeidsmannen til Presten. Presten er baade blid og snild, men segjer at me maa alle vera fornøgde i den Stand og Innstiftelse Gud hev sett oss. "So til Futen. Og so til Skrivaren. Og so til Amtmannen. Og so til Bispen. Og so til Stiftamtmannen. Og tilslutt til Statsraaden. Men alle segjer: vi har nok med oss sjølve; vi kann kje hjelpe nokon. "Daa gjeng Arbeidsmannen beint rakt ende fram for sjølve Kongen. So bøygjer han seg for Kongen og gebærder seg; og so segjer han som so: Stormegtigaste Konge i eders høie Naades Majestæt og Herlegheit! segjer han; so og so er det; eg kann kje lìva med ein Skjeling; eg maa ha halvannan, og det er endaa det minste; Bonden hev tvo, og det er kje meir enn sovidt han bergar seg. Hjelp meg, Konge, i din Majestæts høge Naade! for eg vil kje svelta ihel, eg meir enn dei andre. "Men Kongen svarar: Skulde eg hjelpe deg, maatte eg ta fraa dei andre, og det kann eg ikkje. Du Iyt berge deg sjølv. So maa me alle. "No er det Funderingi kva Arbeidsmannen daa skal ta seg til. Lìva kann han ikkje; svelta vil han ikkje; utanfor Planken kann han kje koma; og inginstad fær han Hjelp. So tenkjer han som so: skal eg berga meg sjølv, fær eg berga meg som eg kann; Livsens Innretning og Væsens Maate er slik her paa denne Planken. Dermed gjeng han i si Uppriktigheit av og tek den halve Skjelingen, som han maa ha; og daa er det so vidt at han slìt Live og bergar Magen og Naturen i den største Simpelheit." SIDE: 120 Fante-Tomas saag listig ut. "So lìver dei alle ihop," heldt han fram; "kvar paa sin Maate. Dei paa den eine Enden lìver godt liksom fyrr, og dei paa den andre Enden maa la seg det gefalla. "Men legg no Merke til, at Planken ligg ute under Himilens Friheit og rotnar i Sol og Regn og Aartidernes Umvandlingar; og so veit me, kossleissen det gjeng. Etter Tingenes Orden og Innstiftelse vil Planken tilslutt vera rotin. Gjenom trafsande rotin. Ikkje frisk Flis att. So ryk Planken sund yvi Mìden, og beint til Hols bèr det med heile Vidtløftegheiti; til Hols med Arbeidsmannen og Bonden og Lensmannen og Kaupmannen og Presten og Futen og Skrivaren og Amtmannen og Bispen og Statsraaden og Kongen og Kruna og alt som finst; og so er der kje meir. Hemm. Kann du klara meg den Undersøkelsen?" Andlite paa Tomas hadde fengi sin rette Tatersvìp, med dei lause snedige Drag og dei glyrande, glidande Augo. Skulemeistaren svara kje større; sagde at Saki var kje so greid. Han brydde seg ikkje um aa antrast med han Fante-Tomas. "Nei, ho er kje greid!" sagde Tomas og slo med Nakken. "Ikkje ein Gong Presten Meier visste noko aa svara paa desse Aspektine. Han berre bad meg, at eg ikkje maatte grublisera altfor mykje paa so vanskelege Umstendigheitir; 'det er større Folk enn du som hev teke Skade av slikt'! -- sagde Presten Meier." "Det er vel so," svara Skulemeistaren. "Hæ, hæ, hæ," lo Carolus, "du er ein god ein, du Far!" Fante-Tomas mylte, og det vesle Hovude svinga stolteleg paa sin magre Stylk; ein ny Kloking hadde han i Dag maalbundi. XIX. Det vart ein god Vaar og ein fin Fyrisùmar; Folk gjekk og smilte til kvarandre og var snilde mot kvarandre; vilde han halde seg som han no saag ut, kunde me vente eit Krunaar. SIDE: 121 Men ut-mot Jonsoktidir versna det. Væta minka av og Hìten tok til; og det kom som ein Stur yvi Eng og Aaker. Folk gjekk og skygnde etter Teikni paa Himilen; kvar Kveld saag dei ut-i Have etter ein Regnbakke, og kvar Morgon mot Fjellgarden etter ei Sky. Men Skyine kvarv, og Bakkane i Have var Skodd; og Soli steikte og brende som ein gloande Eldomn. Vonine seig og seig; Folk ræddast og tagna. Lufti stod som ein Moe, ein Eim, ein tett, brennande Dis; der var kje eit Pust og ikkje eit Drag; alt livande laag og geispa og tyrste og maatte forkomast. Eng og Aaker raudna og kvitna. Myri vart til Voll og Tjønnir og Votn til Fæn. Bekkir og Æar turka burt. Smaafisken vart liggjande etter i Sanden og kovna. Um det daa ikkje var Myrgrunn, so han kunde faa grava seg ned. Enok øvde seg i Tòlmod med Guds Hjelp. Han visste det var ei Røyning, og han visste at me skulde kje røynast yvi vaar Magt. Gud fekk syte for Morgodagen. Det var kje so spelegt med desse jordiske Ting, naar ein hadde sitt Liggjandefe i Himilen. Og han fekk Naade til aa stande, endaa Djevelen ofte var leid med han. Mange høyrde etter, naar han paa Kyrkjevegen lagde ut um denne Røyningi, som Gud sende oss for vaare Syndir. Me skulde umvende oss, men ikkje fæle; han, som mata Ravneungane og klædde Lilja paa Marki so ho var gildare enn Kong Salomon, skulde kje han òg kunna syte for oss? Dei sukka no, dei som hadde gjort Narr av han fyrr, og ynskte dei kunde hava det likso godt og trygt som han Enok Hòve. Ja soleis var det med Verdsborni. Naar det gjekk godt, brauta dei og lo; men bar det imot, so sutra og jamra dei og misste Mode. Men Gudsborni stod i Livsens Hav som Fjell, like trygge i godt Vêr som i vondt; -- berre me kunde halde fast paa Naaden. Berre ikkje sleppe Frelsarhandi. "Ja haldt du meg fast, Herre! -- for i meg sjølv er eg kraftlaus." SIDE: 122 Hugen til Orde og Bøni var komin att, so han visste at han lìvde. Og sjeldan var han utan Rettleiding i det han gjorde; han kjende seg dømd i seg sjølv med Samtykke eller Tukt. Striden mot Sattan var strengare enn fyrr; var han lat berre ein Augneblink, visste han kje kvar han kunde finne seg att, kannhende midt inni dei grovaste verdslege Tankane. Han maatte stundom spyrja seg sjølv, om Guds Aand kunde bu i eit Hjarta som var so uppfyllt av Synd og jordisk Sut. Men Aandi trøysta han, so han endaa i sine myrke Stundir fekk kjenne Vitnemaale i seg, at han var Guds Barn. Til stor Hjelp og Trustyrkjing var det for han, naar han saag at Gud kunde brùka han til Reidskap i nokon Ting; soleis saag han med Glede paa det Huse som reiste seg no der ned i Ramstadheiî, og som han hadde fengi hjelpt til med aa byggje: Huse hans Tomas. Kven veit um det ikkje var som Presten sagde: at Tidi var komi for Fantane no, og at Gud i sin Naade her vilde fullføre eit stort Verk? Eit Naadeteikn var det òg, at Gud hadde sett han inn i Skulestyre; naar han det hadde gjort, laut han hava som ei Tiltru til han, ein Vilje til aa brùka han i Vingarden sin. "Aa Gud! gjev meg Visdoms upplatne Augo, at eg kann forvalta so høgt eit Kall retteleg!" -- So hadde og Gud hjelpt han til Rettes med noko i Huse som stundom hadde pint han; og han tottest paa ein sers tydeleg Maate sjaa Guds Finger her. Det var i dette Tvilsmaale um Tenestgjente. Han saag at ho Anna hadde det stridt og ikkje var sterk; men so var det Spursmaale um det ikkje var Vantru aa søkje Menneskehjelp, og um det ikkje kunde vera Meiningi at ho Anna skulde under Tukt ei Tid, um ho paa den Maaten kunde koma til Umvending. Men so hende det tvo Ting. Fyrst tok Gud Jorina ifraa deim. Mor hennar vilde hava henne heim; eldste Dotteri hadde fengi Teneste. Nokre Dagar seinare kom han Rasmiss Skare, Halvbror hennar Anna, ein utarma Gardmann som hadde fengi Hjelp av Enok stundom, og mest bad deim um aa taka Dotter hans til Tenestgjente. Ho Maren gjekk berre i SIDE: 123 Vegen heime, sagde han. Daa forstod Enok Guds Vilje; og han tok imot Gjenta med Takk. So varmt priste han Gud for denne Styringi hans, denne forunderleg tydelege Styringi, -- at ho Anna snudde seg burt; ho kjende at ho raudna. Dette Aare bad han um "godt og tjenligt Veir". Som Presten sagde: Gud vilde me skulde koma til honom med alle Sutine vaare. Liksom gode Born: dei røder med Far sin um alt, endaa um det minste og styvnaste. Daa det leid yvi Jonsok fekk dei litegrand Regn, so vidt Engi retta seg nokorlunde; so fekk me elles trøyste oss med, at Gud kunde faa lite til aa rekkje likso langt som mykje. -- -- Dei stod i Aarvollbakken og gnog og slo millom Bærtuvur og mosegrodde Steinar. Det var ein straalande fin, frisk Morgon; Klokka kunde vera som fem. Og Ljæane beit godt i den tette Doggi. Men der var lite aa slaa. Dei kunde so vidt skilja millom det som slegi var og det som ikkje var slegi. "Det betalar kje Kvassteinen!" skvatra Torkjell Tualand, Slaattaren; han stod og brynte Ljaaen sin. "Berre Jonsokblom og Smaastein; skulde aldri ha sett slikt. Heh!" Enok stod og skar ifraa ei Steinrøys; so var det aa kvetja for honom med. Klingande friskt song Bryningi ut i Morgonlufti med sin glade Laatt. Og Fuglane song med. Lerka tirla av sprengfullt Bryst; og det anga sterkt og søtt av nyslegi Vallhøy. "Me skal kje finna aat Vaarherre, Torkjell; det er han som sender baade Sol og Regn." "Ja men Hævd maa me skaffa sjølve," meinte Tualand'en. "Hadde du dyrka upp dette Bròte som du hev gjort med det andre, so hadde du fengi Høy her au." Ljaaen tok til aa suse i Bakken med stutte, snare Hogg; "me skulde brùka Stutt-Orv paa slik Skarve-Eng" knurra Torkjell. Enok høyrde kje større paa han. Han stod og heldt Auga med Gunnar og Carolus, som skulde fylgjast med dei vaksne i Aar; det gjekk bedst med han Gunnar, totte Enok. Carolus tok det so maklegt at det var leidt aa sjaa. SIDE: 124 Han stod og brynte i Einingi; so fann han paa Ærend hit eller dit, so han kunde faa kvile; og um han létst arbeide au, so vart det inginting av; han stod berre og dabba paa same Flekken. Øve seg i Tòlmod, øve seg i Tòlmod . . . Gunnar kom til Far sin, skulde kvetja; han hadde fengi slikt eit stygt Steinhogg i Ljaaen sin. "Naa?" spurde Enok, "gjeng det kje godt? -- Eg tykkjer du er glupare du enn . . . den som større skulde vera." Gunnar vart raud. "Ja der kann du sjaa," sagde Enok. "Du totte nok det var stridt aa staa upp; men du ser Han hjelper deg." Guten vreid seg fraa Far sin med ei arg Geiping. -- "Ja ikkje skulde det vera eg som jaga Ungen upp Klokka tri um Morgonen," sagde Torkjell; "slike Karar treng Svevn, skal det verta noko av dei." "Daa Jesus var tolv Aar gamall, sat han millom dei skriftkloke i Temple," svara Enok stutt. "Berre hald deg til Gud du, so vert du nok sterk; Morgonstund hev Gull i Munn, veit du." Det vart arbeidt i eit Par Timar utan eit Ord. So kom ho Maren, Gjenta, ruslande med Riva og Spøte og skulde breide. "Godmòr'n, sa Bruri um Kvelden!" skjemta Torkjell. "Aa ja," svara Maren, "eg er noko sein i Dag, men ikkje for di eg hev havt nokor Brurenott ikkje!" Ho var eit lite rundt Jaaleting paa nokre og tjuge Aar. "Ja Pigerne skal me kje tru!" -- Torkjell skjekkte paa Hovude og smaablinksa. "Aa du skulde skjemmast, Torkjell!" skjemde Maren; ein saag ho var gjøld. "Du maa kje tru, eg gjeng i Sengi med nokon fyrr eg hev vori hjaa Presten!" "Heh! -- He-heh! -- Ja no maa du driva paa som du var paa eit Dansegolv, Maren; for no hev me stadi her fire Karar i fire Timar, og eg tenkjer det vert so mykje at du fær vel full Stakkebreiddi di. Sjaa deg fyri, so du ikkje breider andre Stadir enn der me hev slegi!" -- Soli vart heit og Doggi gjekk av; det vart hardt SIDE: 125 og seigt aa slaa i den turre Vollbakken. Dei var burte og bytte Ljæar. -- "Ja det er mange som fær svelta til Vinteren i Aar, san!" "Um so er ... so hev me visst fortent det." Enok var myrk. "Ja naar det raama dei som hadde fortent det! Heh; hjaa Lensmann Aase stend Aakeren so ven at det er ei Syn!" Enok tagde. Um det likevel kunde vera dei nye Arbeidsgreidune; og Beinmjøle ... Vik bak meg, Sattan!" -- -- Rundt um paa Slaattune sanka Folk seg no um Matspandi sine og heldt Fyridugurd; Gunnar grét mest, daa han saag det; han var so svoltin han kunde gange tvert av. Men Guds Vilje var at me skulde eta fire Gongir um Dagen, meinte Enok; og daa maatte me kje skjote inn noko Millommaal etter vaar eigin Lyst; -- dei laut i Arbeid att utan Fyridugurd. Gud vilde nok ikkje lata oss hava vondt av at me drygde, til hans Tid kom. Men Carolus hadde stoli med seg ei halv Kake heimanfraa; den lurde han seg no burtum eit Gjerde og aat upp; kom so att knappande paa Broki si, som han skulde ha vori av i eit anna Ærend. Torkjell slepte seg laus med Drøs; det vart lang Ykt; ein fekk drive Tidi. Fantestykki hans Lensmann Aase vart fortalde; so tok Torkjell aat med Embættsmennane, dette Storherke, som livde av Stræve vaart og brùka Magti si til aa snyte seg rike, og det so grovt mang ein Gong, at me andre vilde koma paa Tukthuse um me vaaga slike Varp. Og so gjekk Prestane, som ikkje var likare sjølve, og tøvde um, at desse Kjeltringane var innsette av Gud; neimenn um dei det var; heh! -- Etter 1814, daa Storkarane gjorde Uppreist og reiv seg lause fraa den rette Kongen vaar i Kaupenhamn, av di han var etter dei stundom og tukta deim, -- etter den Tidi hadde me kje havt lovleg Regjering i Lande. For at me skulde vera under Sverig hadde aldri vori Guds Meining; men av Svenskekongen fekk Storkarane Brev paa at dei SIDE: 126 skulde faa raade seg sjølve; og so selde dei Lande til Sverig for dette; so at no var det Svensken som innsette Raadsmagti vaar. Og me Smaafolk hadde ingin lenger til aa forsvara oss; for Svenskekongen fekk 100 000 Dalar um Aare for aa halde Kjeft; og Storthinge fekk likso mykje for aa halde Kjeft; den som gjekk til Storthinge og klaga si Naud, han fekk ein Lort med eit langt Band i. Og vilde me reise oss og krevja Retten vaar, som dei hadde gjort under Thrane, so var Storthinge det fyrste til aa sende Syldatrar imot oss og setja oss paa Tukthuse. Heh! Nei; sidan me kom under Sverig -- -- Enok stod og saag seg leid paa Carolus, som no laag i Bærtuva og aat Skinntrytekart. Skulde Gud vilja lata han staa til Narr denne Gongen au; skulde det kje bli Folk av denne Fanten heller. Tøygt seg hadde han i det lengste; vori so rimeleg mot Carolus som det berre var Raad; tenkt at han skulde faa Magt yvi han med det gode. Men Takken han fekk var den, at Fanten vart latare og latare, og gjorde meir og meir som han vilde. Og endaa tok Far hans no til aa tala um Løn aat han. So at um Enok vilde segja noko til han, so kunde han faa det Svare, at kva vilde han krevja, naar han ikkje gav Løn ... "No maa du kje la Solreven ta deg, Gunnar!" ropa Enok; han saag paa Carolus, daa han sagde det. Carolus forstod Meiningi. "De maa orsaka meg," sagde han; "men eg er kje so svært helsesterk; og naar eg ikkje fær Mat, so vert eg so arm og klein, at eg kann lite røra meg." "Kjenn!" skvatra Torkjell; "det var nok ikkje i fyrre Vìka at han Carolus kom til!" "Naar han Gunnar held ut -- ." byrja Enok; men han tagna att. Denne Fanten hadde ein Maate aa svara paa -- . Noko etter heldt han fram: "Er det so at du vil ha Løn, Carolus, so fær du nok ta likare i. -- Stor og lang som du no vert, so ventar vel ... Far din au, at der skulde vera ... Æra i deg!" "Det var godt at De nemnde han Far. Han ventar visst minst av alt, at eg skulde svelta paa Hòve!" -- SIDE: 127 Carolus var raud; det blinka heller kvasst i Augo hans. Enok tagna; han var graa i Andlite. Gud var imot han her au. Carolus var Fant som han hadde vori. XX. Sundag. Dei ligg noko lenger enn vanleg; Klokka umlag seks ris dei upp. Enok kann kje lata vera aa sjaa burtetter Himilen; han bad so vent um Regn igaarkveld. Det er klaart og fint all Stad. Heile den vide Himilen er berre Sol og mjuk og rein Blaaning fraa Fjellgarden til Havs. I Sudvest eit Par kvite lette Strimur som Fjør uppetter Kvelven. Den vesle Tetten uti Have er inginting; berre Taake. Den siste lette Skoddestrima stig fraa Sève i Heialandsvatne og blaanar burt i Luft. Det er morgonfriskt og svalt; men Soli tek til aa verme. Yvi Myrane tumlar Vibeflokkar seg kvitglimande i Soli med sine eldfulle Kvinneskrik. Lerka stig og stig til ho kjem mest burt; so heng ho der uppe og syng og svingar. Bùje vert utsleppt. Like eins Smalen, som Enok ikkje hev sendt aat Heiî i Aar, av di dei tvo minste Gjentungane er so store no, at dei kann gjæte. Hoppande, bæktande, rautande dansar Fenaden i Veg ut Aarvollvegen aat Marki. Kyr, Kalvar, Sauir og Lomb um kvarandre leikar og smaastangast, bykser og spring; Kalvane er etter Sauine og skræmer deim; unge Kvigur leikar Elskhug; Bjøllur singlar og syng; alt er Sumar og Glede. Carolus er Gjætar um Sundagen; han fylgjer Fenaden slengjeleg og lang. Han hev ein Randlestav i Handi og hoppar og tverkastar seg liksom Kalvane. So freistar han aa syngje: "Aa kjæra mina Kjavoar, aa kjærar inte saa -- !" Bùj: Buskap. -- Smale (Kollektiv): Saueflokk. -- Kjavo (Fantemaal): Barn. -- Kjæra: trættast; slaast. SIDE: 128 men det brest for han; han er kje ferdug med Maalskifte. Langt ute i Vest skin det bleike Have. Brune og kvite Segl lyser der ute i Morgonbrisen; ytst i Synsrandi ligg den svarte Røykstrima etter eit Eimskip. Carolus hoppar høgt. Kven veit; Sundag komande kann eg vera der ute! Han hev kje anna paa seg enn ei Brok, ei blaastriput Bomullsskjorte og ei lita flat Luve. Men han kunde ha Hug til aa kaste alt og hoppe nakin um millom Kalvar og Lomb liksom Adam i Paradis. Han driv Smalen nordum Kvernhuse og ned-aat Myri. Der er Mat; og litegrand Svaling au, som kann halde Kleggen burte. Smalen held seg i Lyngbakken upp ikring Kvernhuse; han likar kje Myrgras, han. Det kann vel hende at han tenkjer paa Aarvoll-Hagen au. Men det fær han no spyrja meg um, tenkjer Carolus. For det fyrste er her Ro. Og Carolus legg paa Myri og ser etter Vibereir. I-reh! i-reh! I-ærih! Vibur i Mengd flaksar og skrik. Lufti er full av Angar; frisk, skarp Daam av ungt Lyng, Markblom, Bærlauv, Bukkeblad og Pors blandar seg med tung søt Eim av rotnande Myr; den varme Lufti vert som so svevnsæl. Roleg driv han fraa Tuve til Tuve; andar i djupe, lange Drag; aah, so godt; aah, so godt ... Vibeskrik fra Myri og Helunpip fraa Lyngbakken blandar seg med kvarandre som Fløytelaat og Felespel. Ein stor myrk Hegre flyg baskande upp og set Stemne mot Heialandsvatne. Rivande sinna, galnare og galnare flaksar Vibune um Hovude hans Carolus i Krok og i Ring, skrik og skrik og rundkastar seg i Lufti. Stundom hev han deim like innum Øyro paa seg; det læt i Vengine med sterke Rikte-Ljod, og han kjenner som Veift og Pust i Nakken. Hæ-hæ. Stundom slær dei ned frammanfor han, tverkastar seg, tek Sigte paa Augo hans og kjem farande beint imot han, men svingar av att, naar dei er so nære at han ser Blinken i Augo deira. Hæ-hæ; det er løgje. SIDE: 129 So ertar han deim. Kastar etter deim med Torv og Kulort og kva han finn; dess galnare vert dei. Det vermest i Lufti, og Mye stikk; Carolus vert leid og vil slutte. Her finst ikkje Egg; Ungane er vel alt utkropne. -- Jau pigejor; der var eit Reir. Fire store Egg. Aa, so vene som dei er med alle dei svarte Smaaprikkane paa den linne grøngraabrune Botnen. Men dei er vel legne. Han legg seg ned og tek deim i Luva si; Vibune skrik som dei var fraa seg. Burtaat ei Grov gjeng han; der er eit Grand Vatn, so vidt han kann symja eit Vibegg. Tenk-kje. Dei er so legne, at dei stend paa Smalenden. Ei Vibe er etter han og vil mest hakke ut Augo paa 'n; stundom stig ho ned paa Marki og kjem springande imot han med flaksande breide Vengir som ho vilde jaga han. Det er vel ho som eig Eggi. Og jagu skal ho faa deim! Han slengjer deim etter henne, halvt i Sinne; Egg etter Egg; dei susar burtetter Tuvom og slær seg i Knas, so det skvett baade raudt og gult utyvi Marki. So sting han Hendane i Broki og ruslar, plistrande og fornøgd. Viba er etter han endaa ei Stund; flyg tilslutt fraa han med stutte, smaae Skrik og vert burte. Skarve Smalen; der rekkjer han alt, -- søretter aat Aarvollen. Carolus avstad, langbeint og lett; "hæs! hæs!" møter Smalen og driv han att-ende med Skrik og Steinkast. Nordani Aasen, ved Kvernhuse, er svalast; der kastar han seg i Bakken og kviler seg. Ligg og høyrer paa Bekkjesusen. Soli steikjer meir og meir. Ein litin linn Vestanvind stryk lett gjenom Lynge. So legg Smalen seg au, kaasande og jortande. Kyrne dreg seg nedyvi aat Aaî. Der gjeng dei uti og stend og svingar med Rovune mot Flugo. Der er kje stort Vatn; men det stend vel endaa som ei Svaling etter Aafare. Han legg Armane under Hovude; ligg og stirer mot Synsrandi i Sudvest med dei fine mjuke Bakkedragi og Have lengst ute. Her og der teiknar det seg ein Stein mot Himilen, eller ein Haug, fin og klaar og kilerund; der er Skattar nedgravne. Kannhende heile Kistur med Sølvpengar; men der inne sit ei Kjempe og vaktar for SIDE: 130 Skatten med sitt skarpe Sverd. Vil ein inn der, fær ein nok agte seg. Lufti er so skir at ein kann skilja kvar Stein og Tuve so langt ein øygner. Her og der ei siglande lett kvit Sùmarsky. Langt nede under Bakkane skin Myrekyrkja kvit yvi Viddom i Solglimen. For ei Gidring i Lufti. Havkanten der ute og alle dei klaare Bakkelinune mot Himilen gidrar og didrar som ei fin, skjelvande Bylgjing. Aah! so godt og varmt. Soli bakar hans unge Kropp, og ljuve Luftdrag lumrar um Øyro hans. Alt er stilt. Fuglane hev søkt Reire. Det blømande Lynge angar. Carolus sig av i Draum. -- -- Paa slike Dagar er Fantelive søtt, naar dei ligg burtetter Heiane og lètar seg i Soli. Eit Grand paa Flaska og ein Kortstokk. Tjeia ligg i Solbakken spak og lat. -- -- Ja Buro vil eg kje vera lenger! -- Aa du Mor, du Mor, som tenkte at Buro-Tjeia kunde vera noko for Fanteguten! -- Ho er rædd meg, ho Serina, etter den Dagen i Løo, daa eg vilde taka henne um Halsen. Ei ven Gjente vert det; mjaa og mjuk; blaae Augo; og so dei linne, fine Kinnane med sine søte Smilehol. Men henne kann eg kje vente paa. -- -- Kanskje naar eg kom att og var Kaftein? og ho var fri daa? -- Kven veit? Kaftein Thomassen, med h; Kaftein C. M. Thomassen ... Det vert leidt for han Gunnar. Men eg held kje ut lenger. Han vert verre og verre, denne Heilag-Enok; hæ-hæ. Og no, daa han Far ikkje er lenger burte ... Der ned fyrst. Og so til Byn. Og hyre meg. Og gjeng det kje med ein Gong, so hev eg Heimen aa ty meg til no. Til Byn i Morgo tidleg, fyrr Heilag-Enok kann finne meg ... Carolus vert syvjin; ligg ei Stund og halvdormar; høyrer Verdi kringum seg som ein lett, svevnug Sus. Svimrande Ljos burtetter Bakkane. Kvit Solrøyk. Blaafjelli som Eventyr langt, langt bak. Sus, Sus ... Bekkjesong og Sus. Bjølleklang ... Tjeia (Fantemaal): Gjente. SIDE: 131 Høgt uppi Aasen stend det ein Mann. Han svingar og svingar med lange Armar. Det er den rasande Roland. Nei; det er han Far. Han stend og veiftar og ropar. "Carolus!" Carolus ris av Svevnørska og vil upp til Far sin; tykkjest enno sjaa han 'med Steinen der uppe, og høyrer enno som ein Om etter Rope hans: "Carolus!" "Ja!" -- han hastar av Stad. Med ein Gong er Far hans burte. Inginting aa sjaa. Kvorvin som ei Syn i den gidrande Solflaumen. Carolus held Handi yvi Augo og stirer; kann enno ikkje skýna at han berre hev drøymt. -- "Ja-ja Far; eg skal koma i Nott. Tarv kje ræddast naar det bankar paa Vindaugo; d'er kje Moskroen, hæ-hæ ... Sattans Smalen! Hæs! Hæs!! -- Men Skit. Det er siste Dagen. Lat han ganga aat Engi so mykje han vil. I Morgo Kveld er eg i Byn; og so ut yvi Have det blaae. Hurra boy san!" XXI. Daa dei skulde paa Slaatten Morgonen etter var Garolus ingin Stad aa sjaa. Enok letst ikkje bry seg. "Han kjem nok att." Men daa dei var heime til Dugurds og sat og slipte Ljæane, kom Kornelius hans Helge, som just den Natti var attkomin fraa Eksisen i Kristianssand; og han fortalde, at klokka halvtolv i Natt hadde han set Fanten med ein Tull i kvar Hand setja søryvi aat Ramstadheiî. Endaa vilde kje Enok tru det. Det var kje Raad. Carolus kunde kje vera rømd. Han kom att. I Kveld hadde me han. Med Munnen full av Orsakingar og Bønir. Han kunde kje vilja takke paa den Maaten for vel gjort. So lengi som Enok no hadde arbeidt med han, og det med slikt Tòlmod, so ettergjevande og vislegt ... Og so godt som Carolus hadde havt det her; alltid sitt visse Bord aa gaa til; og aldri eit vondt Ord; og Rettleiding og godt Stell i alt; heiltupp som Barn i Huse ... Um han aldri so mykje var Fant kunde han daa kje vilja takke paa den Maaten. Moskro: Lensmann. SIDE: 132 Men um Kvelden kom Fante-Tomas. Han song upp med ein Guds Jammer um "det syrgjefulle som hadde hendt", og gjorde Avbøn for Carolus med alle dei vridnaste Ordi han kunde finne. Den lede Luksifer var farin i Guten, um han maatte brùka so stygt eit Ord. "Eg og Mor hans gjorde alt som stod i vaar Formuels til aa minna han um hans Uppgave og Skyldigheit; ja eg for mi Ringheit brùka endaa Gud forlate meg Magt mot mit eige Kjøt og Blod; men han var so forherda og obstenasi at han berre vilde til Sjøs. I Dag er han rømd til Byn og vil hyra seg; og det vil eg beda Dykk um, Enok, i vaar store Sorrig og Benauels, at De ikkje maa bli forarga paa oss au for dette." Her var kje Tvil lenger. Enok tagna og vart kald. Det skulde vera Takken. Og um Guten tok paa Fantestig eller til Sjøs kunde vera sliks Slag. Fortapt var han i baae Tilfelle. Kor dei vilde læ aat han Enok Hòve no, alle Verdsborni. "Det fekk han for Fantevase sitt!" Alle Motstandarane han hadde havt, baade i og utanfor Fatigkommissjonen, daa han stræva med aa hjelpe Fante-Tomas til Hus, -- aa kor fellt dei vilde tykkje dette var aat han. "No kann han hava det so godt. Kvi skulde han dra innpaa oss alt dette Herke?" Og Presten vilde sjaa paa han: "du har vel ikke behandlet ham ret, min kjære Enok." Men Lars Nordbraut og hans Venir vilde sitja i sine Møte og sukke og segja, at han Enok Hòve hadde nok ikkje havt den rette Visdomen her. Han vart tekin av ei kald, hard Kjensle, som han kalla "Nidkjærheit". Denne Kjensla vende seg serleg mot Presten, som hadde narra han innpaa dette med han Tomas. Hadde kje Tomas havt Hus no, so hadde kje Carolus rømt. Presten var Skuld i heile Ugreida. Han høyrde Verdi til; ikkje av Kjærleik til Gud hadde han gjort dette, men av Lyst til verdsleg Ros; han vilde hava Lov av dei styrande, av dei megtige paa Jordi. Med sløge Ord hadde han narra Enok med seg; Reidskap ikkje for Gud men for Presten hadde Enok vori; og no fellt: "tilpas". SIDE: 133 hadde Presten teki Æra, men Enok stod att med Skammi og Straffi. Han arga seg so upp, at han vart verande heime fraa Kyrkja tvo Sundagar etter kvarandre. Ein fekk agte seg for dei store. No hadde Presten teki til med noko nytt: han vilde hava Jensens Lesebok inn i Skulane. Enok saag paa Boki og saag seg harm. Dikt og Tøv, ja Eventyr beintfram, og det som verre var: Misbruk av Guds Namn, -- slikt vilde ein Sjælesyrjar hava inn i Skulen! Daa Saki um Hausten kom fram i Skulekommissjonen vart Presten reint forstøkt; hans trufaste Enok Hòve var med ein Gong Førar for Opposisjonen. Torkjell Tualand hadde rett; Embættsmennane var spelege. Dei søkte si eigi Ære og Vinning og brydde seg korkje um Gudsord eller um Folke. Enok gjekk so vidt at han tinga det nye Jaabækblade; der hadde me daa eit Blad som torde segja Sanningi -- for fyrste Gongen etter Thranes Tid, som Torkjell sagde. Eit heilt halvt Aar heldt Enok "Folketidende." Daa laut han segja det upp, av di der var so mykje Misbruk av Gudsord i det. Men elles hadde Jaabæk Rett; næste Gong det vart Valmannsval vilde Enok ikkje røyste paa korkje Presten eller Lensmannen. -- -- Etter denne heite Sùmaren vart det ein tung Haust og ein hard Vinter. Det snødde so Vegane dreiv att; Gong paa Gong maatte dei ut og brøyte. Snøen vart liggjande i maanadsvis. So vart det Linnvêr og Søyle med Snøslette og Kaldregn. Nordvesten fossa um Nòvine med Buring og Brak, og Himilen hekk blaasvart og stengd, so dei aldri saag Soli. Men stilna det um Kveldane, fylltest Rome med Havbrak. Enok kjende Harmhugen sin folna; han kom inn i Tankar av eit tungare Slag. Det var nok ikkje Presten han skulde arge seg yvi. Presten fekk svara for sin eigin Domar; Enok kunde hava nok med aa agte seg sjølv. Han stod i Løo og treskte; svært so lite det hadde vorti av alt Slag i Aar. Det var endaa verre enn ifjor; Stadane var kje stort meir enn halvfulle. Kva kunde det vera Gud straffa han for, i det eine som i det andre? SIDE: 134 Han vart strengare i sin Kristendom enn nokon Gong fyrr. Han spækte Sjæli med Orvake og Bøn og Kjøte med Faste og stridt Arbeid; mødde seg meir enn han hadde godt av; me skulde krossfeste vaart Kjøt. Kva hadde kje Jesus lòti lide? Og det han, som var syndefri! Kor mykje vondt fortente daa kje me? Han spækte seg sjølv og heile sitt Hus. Me hadde vori for late og for trygge, so Kjøte hadde vorti for sterkt; difor var det at Guds Hand hadde vorti so tung yvi oss. Tilbake, tilbake til den fyrste Kjærleiken! Som David grùna han paa Herrens Lov Dag og Natt. Kva skulde han gjera, so han rett kunde faa hugmykje seg for Herren og koma inn i den gamle trygge Barnefreden? Han friska uppatt sine gamle Skikkar, i smaatt som i stort. Men Tankane heldt seg tunge og myrke. Denne Gongen au hadde Gud forkasta Offere hans. Beint fram og heilt ut forkasta det. Ikkje i minste Maate hadde han signa Strævet eller høyrt Bønine hans; kasta burt alt ihop som gagnlaust Skrap hadde han og late Enok staa att her til Spe og Spott for alt Folk. Det maatte vera noko som var gali. Ein Kveld utmot Vaaren, han stod i Løo og skar Hakk, blenkte det upp for han som ein Elding: Gud hadde forkasta Offere hans, av di det ikkje hadde vori noko Offer. Lygn og Sjølvdaaring var det, naar han kalla det so; for det hadde ikkje vori gjort av Kjærleik. I dei løyndaste Kræane av Hjarta sitt hadde han gjort det for aa faa Løn. Han hadde i Løyndom tenkt, at Gud vilde "signe" han paa andre Kantar, naar han "ofra" til Fatigfolk; men "Signing" var berre eit venare Ord for Løn. Han slepte Arbeide or Hendane og vart standande som nòmin. Kor stod det til med han? Var han Guds Barn? I slikt Myrkr, i slikt kjøtelegt Sinn hadde han livt og endaa totst vera i Naaden; skulde det verkeleg vera Tøv og Draum og Ørske alt ihop. Rædd og uroleg gav han seg til aa granske sitt Liv, og fann snart det eine verre enn det andre. Med all Forsaking av Verdi hadde han elska ho like nòmin: lammet. SIDE: 135 godt. Han saag seg gaa inni Byn og handle, tinge med Bykjeringane og ljuge so smaatt, til aa tena ein halv Skjeling paa Smørmarki eller Mjølspande. Alltid tok han det han kunde faa, um han so visste det var for mykje; og alltid laut dei ut med mest som minst kunde tinge, endaa dei ofte hadde minst Raad. Ein Ljugar og ein Snytar og ein Tjuv gjekk han der inne og gledde seg, ja takka Gud, naar Snytingi gjekk godt; Minningar av Guds Aand slog han berre ifraa seg. At han aldri hadde komi til aa tenkje paa dette fyrr! Eller naar han sat i Fatigkommissjonen og var med aa negte Hjelp til den og den Armingen, "for Konsekvensens Skyld," som Presten sagde; -- hadde kje Jesus sagt at me skulde hjelpe alle som bad oss? Ja "dersom nogen beder dig om din Kjortel, saa lad ham og beholde Kappen" ... Men her laag me og tinga paa kvar Skjeling; lét Folk svelte og frjose, so me sjølve kunde sleppe med mindre Skatt. Kva vilde Jesus segja til det paa hin Dagen? -- "Jeg var hungrig, og I gave mig ikke at æde; jeg var tørstig, og I gave mig ikke at drikke; gaar bort, I Forbandede, i den evige Ild, som er beredt Djevelen og hans Engle" ... Og i Skulekommissjonen, hadde han kje sìti der og vori med Presten paa Ting som han i Grunnen var imot, so han kunde faa Ros for aa vera ein upplyst Mann? Hadde han kje søkt Ære hjaa Verdi meir enn hjaa Gud, ja gjort Presten til Avgud? Men "forbandet er den Mand som forlader seg paa Menneskje og holder Kjød for sin Arm" ... Og so ofte som han hadde skjemst for aa vedkjennast Jesu Namn, naar han var ute hjaa Folk; men "hvo som skammer sig ved at bekjende mig blandt Menneskene, ham vil jeg og skamme mig ved at bekjende for min himmelske Fader" ... Dom etter Dom rulla inn-yvi han, og Djevelen stod i Kræane og lo. "Du livde som eit Verdsbarn i store Ting; men i Smaating som du visste han ikkje brydde seg um, der var du snar til aa "ofra"!" "Min Sjæl hader eders Nymaaneder og eders bestemte Høitider; jeg er SIDE: 136 kjed af dem; jeg er træt af at fordrage dem; om de end faste, vil jeg dog ikke høre deres Skrig; og om de ofre Madoffer og Brændoffer, har jeg ikke Behagelighed til dem; ja naar I udbrede eders Hænder, da vil jeg skjule mine Øine for Eder; thi Eders Hænder er fulde af Blod!" Enok skjekkte med Munnen; slengde Armen utifraa seg som han vilde kaste seg sjølv burt; smikka i det same hardt med Fingrane. Han kvakk av det sjølv; saag seg ikring, um nokon kunde ha høryt[sic] det ... samla seg att og gjekk. -- -- Soleis som han no bad Morgon og Kveld hadde han aldri bedi. Anna vart stundom mest rædd; han brùka Ord um sine Syndir og seg sjølv, so det var reint fælslegt. Liksom Boki ikkje lenger var kraftig nok lagde han ho burt og bad med eigne Ord; og det var som han kasta seg paa Jordi for Gud, kraup for Gud som ein Makk; i Mæle var Rædsle og Naud; Augo steig store og stive fram, og Luggen klinte seg framyvi Panna sveit og vaat, so han kunde sjaa ut mest som han var fraa seg. Men det var ikkje likt til at han fekk Hjelp. Det heldt paa og heldt paa, noko betre, noko verre; det var Dagar daa han gjekk som i Ørska reint; Anna spurde seg sjølv um det skulde verte no som det hadde vori den Hausten daa han Napolon døydde. Ein stygg Skikk fekk han med det, at rett som han gjekk stana han og gløymde seg burt; vart standande paa same Flekken i lange Stundir liksom fastmana. Helst mot Kvelden. Kom ho i Fjose og skulde mjølke, -- der stod han, stiv og still som ein Stein; kom ho i Kjellaren kunde ho kje vita nokon Ting fyrr han skilde seg ut for Augo hennar som ein svart Skugge mot ein Vegg; ho kvakk stundom so ho fekk vondt av det. Ein Gong kom ho yvi han i Kjøken; der stod han og slengde med Armen og smikka med Fingrane ... det vart so forunderleg fælt; ho veikna burt i Knéi og maatte setja seg; "aa nei men Herre Gud, Enok, kva er det no?" "Mh!" kvakk Enok; "var det noko? Kva er det? -- Hm; det var kje noko." Han samla seg att og gjekk; gjekk sin Veg med hastande Stig; og ho høyrde han smikka endaa ein Gong, daa han gjekk gjenom Gangen. -- SIDE: 137 -- Ein Dag stod Enok i Smia og smidde Hestskosaum. Og Djevelen var etter han med ei hard Freisting. Det stod for han so klaart som det var skrivi med Eld: han var fallin ut av Naaden. Altfor lengi hadde han vori paa Tabor; der hadde han somna; daa hadde Djevelen snikt seg inn i Hjarta hans og sett seg til der, forklædd som ein Ljosengel, so Enok ikkje skulde merke hans Svik fyrr det var for seint. No hadde han merka det; og no var det for seint. Domen hans stod skrìvin i Hebræarbreve 6: "Thi det er umuligt, at de, som en Gang ere blevne oplyste og have smagt den himmelske Gave, og ere blevne delagtige i den Helligaand, -- og falde fra, -- atter kunne fornyes til Omvendelse." Det er umuligt! Og Djevelen sagde til han: "du kann likso godt hengje deg upp, Enok; no kann du likso godt hengje deg upp. Ha -- ha! heng deg likso godt upp, Enok!" lo Djevelen. Enok vart tekin av ei Villrædsle. Han kasta seg paa Kne attfor Smiestéde og skreik: "Herre Gud! Hjelp! Straf meg ikkje i din Vrede, tukt meg ikkje i din Grumhed! Ver meg naadig; thi mine Ben er forfærdede! Hjelp! vend deg, Gud, og redd mi Sjæl; for dine Pile sidde i meg, og din Haand er svar over meg; der er intet sundt paa mit Legem; der er ingen Fred i mine Ben for mine Synder; mine Synder gaa over mit Hoved; de er blevne mig svare som en svar Byrde! Sattan er etter meg som ei brølende Løve og vil opsluge meg. Hjelp! hjelp! skunda deg og redd mi Sjæl! at eg ikkje skal vera som dei der fèr ned i Gravi" ... Døri gjekk upp; ho Serina stakk Hovude inn: "han Lars Nordbraut er komin -- ." Døri small att, og Serina til Sprangs; ho hadde sét Far sin paa Kne attmed Smiestéde, kvit og stygg, med Hendane upp-mot Take ... Men Enok reiste seg og saag mot Himilen, og han fekk Graat i Augo. Bøni var høyrd. Gud vilde hjelpe. Ein røynd, trufast Broder i Kristo hadde han sendt; den rette Mann i den rette Stund .... "Aa Gud og Fader," sagde han med bivrande Munn, "enno hev du daa kje reint forkasta meg!" SIDE: 138 XXII. Vaaren var komin; Nordvesten tok si tyngjande Hand burt ifraa Lande, og alt livna upp. Lynge friska paa seg og Myrane grønka. Hesteblomane glødde i Bakkane som brennande Ljos. Stykmorblomen slo upp sine blaae Augo, bljuge, bedande Barneaugo. Knoppar svall og sprang; Fuglar lokka og leika. Borni kom heim fraa Mark og Myr so glade at dei lo: "Vibo er kòmo! Mor, Vibo er kòmo!" Istadenfor Nordvesten med sitt tunge Aalvor og sin seige Stødleik kom den linne, lettlynde Vaarvinden, som blistra og blakra fraa alle Kantar og spela seg med alt, med Bylgje og Blom, med Lauv og Lyng, med Presteskjegg og med Gjentelokk, med Gravkransar og med Brurstas, I denne fjasande Vaarhæsen turka dei vaataste Fæn. Og alt som kunde gro grodde og alt som kunde æse æste; men det som var sjukt blautna og svall og avla i seg sjølv Spirur og kimar i Mylr og Mengd til sin eigin Undergang. -- Enok stridde den gode Strid. Berre han fekk tru at Gud ikkje reint hadde stengt si Naadedør, var han so glad som han kunde vera. Lars Nordbraut og Legde-Guri fortalde 'n, at no fyrst hadde han vorti ein rett Kristin; for no hadde han fengi Mjuklynde. Og dei totte han skulde vera fegin, ja byrg for, at Gud hadde funni han verdig til aa verte røynd i dei store Eldane. Det var Enok au. Berre han kunde vera trygg. Men han visste sjølv best, kóss det stod til i Hjarta hans; og han gjekk i ein Otte som talma han jamt, at han ikkje skulde faa Naade til aa stride den gode Striden til Endes. Denne Otten kalla Lars "den aandelege Aarvaagenhed"; Gud gjeve det var so. Ja det var vel so. Men Freden? Det var det som var so vondt, at han aldri meir fekk kjenne Freden. Ei underleg Uro var komi yvi 'n; han fór fraa det eine til det andre; søkte nytt og nytt ustanseleg, liksom rømande for Tankane sine. Det klaare Vitnemaale i seg SIDE: 139 sjølv um Guds Vilje og Guds Meining hadde han kje lenger; berre Orde maatte han halde seg til. Men Orde var rikt, og hans aandelege Syn dimt; gjorde han det eine, so var der eit Spraak for det, og gjorde han det andre, so syntest der vera eit Spraak for det med; det var ofte so han tottest gange reint i Blindo. Han freista med den evangeliske Fridomen, som han Lars tala um; lagde kje noko Lag lenger paa dei ytre Smaating. Anna fekk stelle som ho vilde; dei skikka seg likt med Verdi baade i eitt og anna. Men han totte han hadde kjent seg tryggare fyrr, daa han berre beint fram fylgde Andens Vitnemaal i Hjarta sitt. Hans gamle faste Borg mot Djevelens Lokkingar, Orde um aa ikkje syrgje, hadde dei òg teki fraa han. "Sorger ikke for i Morgen" var kje det same som "tenkje kje paa i Morgo"; me skulde nok tenkje fram, meinte Lars; me skulde berre ikkje tenkje med "Sorg". Dette var visst rett. Og det var ei Letting for Samvite au; Enok hadde sjølv sét, at det ikkje var Raad aa lìva utan Umtanke. Men utryggare hadde han vorti likevel, og veikare; aa skilja millom Umtanke og "Sorg" var kje alltid so greidt; han fann seg nedtyngd av jordiske Sutir ofte. Og tenk daa um Brudgomen kom og fann han sovande -- -- Utrygg, utrygg var det han var; utrygg og liksom so aaleine. Kor skulde det gange, um Djevelen sette inn paa han no; han hadde liksom ingin Rygg. Ei Trøyst var det at Lars vanka her; og Enok negta han kje lenger Hus til Uppbyggelsar. Men endaa den beste Menneskehjelp, kva var den tess, naar det galdt? Men det var so me skulde hava det. Han kunde kje vente aa faa det annarleis enn andre Guds Born. Ja det var faarlegt, sagde Presten, aa vilja gange i denner søte Kjensla av Fred jamt, og i Andens Forvisning. Sjaa no denne Søren Soma, som fekk slikt Tilheng burtpaa Aase i seinare Tid, og uppi Fjellbygdine; tala kje han òg um Aandens Forvisning. Og endaa var det ein Djevelens Profet av verste Slag. Forkasta Barnedaapen, fornegta dei kristelege gode Gjerningar, spaadde Domedag til den og den visse Tid beint imot Guds Ord; fór endaatil med SIDE: 140 dette aandelege Ægteskape, som nok var lite aandelegt mang ein Gong. Men "Freden" hadde han; og "Aandens Vidnesbyrd"! Nei; me fekk nok halde oss til Orde og til Andens Vitnemaal i Kyrkja. Og so fekk me setja vaar Lit til Gud. Halde oss fast i Frelsarhandi, um det vart aldri so myrkt baade i oss og ikring oss. Det var vel det, Gud hadde vilja vise han hin fyrste Kvelden òg, med det forunderleg store Naadeteikne sitt. Lite paa Gud og ikkje gruvle. Halde seg i Einfald og Tru til Barnelærdomen og Naaderaadine, og ikkje so mykje som høyre paa Djevelen. Berre læ aat Djevelen; berre vise han paa Dør. "Sætter Satan an paa mig, som mit Skjold jeg viser dig, dine Saar og Blodestrømme; strax maa han tilbage rømme" ... Ein annan vigtig Ting var det aa arbeide. Ikkje Gruvlarar og Sjukingar vilde Gud hava, men friske, glade Arbeidsmennar. Gagns Verk kravde han av Borni sine; Trui maatte vise seg i Gjerningar. I yrkjande Kjærleike hadde Trui sitt Liv; me skulde vera gode Kyrkjemennar, gode Borgarar og gode Kallsarbeidarar. Med friskt Arbeid fordreiv ein Djevelen betre enn med Bøn, som Luther sagde; Lediggonge var i alle Meiningar Sattans Hovudgjerd. -- Enok arbeidde. Presten, som med sann Kristinkjærleik var like blid, endaa Enok stod imot han i Leseboksaki, fekk honom til aa halde Missjonssamlingar rundt um paa Gardane; der sat han kvar Sundag Ettermiddag og las "Missionstidende" og samla Skillingar til det heilage Verk. I det borgarlege fekk han òg Arbeid nok; han kom inn i Heradsstyre og i alle Slag Kommissjonar. Ikkje mindre arbeidde han i sitt jordiske Kall. Han tok til att med Nybròtsarbeide paa Aarvollen; hadde mistydt Guds Vilje, daa han slutta med det au. Saman med Presten og Lensmann Aase tok han til aa halde eit Jordbruksblad; og her fekk han sjaa, at han i mange Maatar hadde drìvi Jordi si soleis, at Gud ikkje kunde faa signe Arbeide hans, um han vilde. Og Enok kaupte nymotens Plogar og Horvir og tok til med Beinmjøl og mangt slikt SIDE: 141 som han fyrr hadde fordømt; for me skulde brùka dei Raadine som Gud gav oss. -- Det vart ein god Sùmar med høvelegt Regn og varm Sol. Kannhende Gud vilde trøyste han etter den strenge Tukti i desse siste tvo Aari. "No, daa du trur paa meg um du ikkje ser meg, no vil eg nettupp vise deg at eg er deg nære" ... Godvere heldt seg. Det var reint ein Hugnad aa gange ute og sjaa paa Aaker og Eng. Fløyelsbrun og blank bylgja den unge Rugaakeren i Sumarvinden. Havren, som ikkje hadde ekst seg enno, stod tung i Straae so han lagde seg mest, saftig og djupgrøn so han mest blaana. Men Tjukk-Engi breidde seg med Punt og Syre og Bivregras som ein fin, raudskjengjut Silkeduk, her og der med Flekkir av svingande Blaaklokkur eller Karve og smellande snøkvit Baliblom. Fin og mjuk som Bomull kvitna Myrfivelen utyvi alt Vaatlende, blanda med skirt, florlett kvitt og raudspettut blaatt fraa Blomane av tusund Millionar Bukkeblad; ja sjølve Aai grønka med sitt lange Leagras og Sèv; paa Hyljane saam gul og kvit Nykkjablom millom breide Blad; og det grodde og blømde alt; Jordi var som eit Moderfang fræva og fyllt av den skapande Allmagt. I denne Tidi var det godt aa røme den kvæve Stogo med all Flugesurren og faa koma ut; endaa um Sundagen hende det, at Enok lagde Tekstboki ihop og gjekk ut til aa "dyrka Gud i Naturen". Og Aakerhøna skrata i alle Engir, og Steindilpa smatta og Erla skvatt; alt Slag Fugl peip og lét; Heimen var som ei Kyrkje full av Song; alt kvitra og kvad til Guds Ære. Og han freista aa sjaa Gud i alt. "Forunderlege er dine Gjerningar, Herre, og du gjorde dem alle viseleg." Denne Jordflekken elska han, av di han hadde fengi' n av Gud. "Det er kje min, det er kje min," mulla han for seg sjølv; "d'er han Far si." Um Gud kravde at han skulde selja alt og -- -- . Stilt og snøgt skunda han seg framum den Tanken. So kom Kvelden sigande med mjuke Lìtir yvi Bakkar SIDE: 142 og Bròt. Fraa Havryggen glima Soli inn yvi Lande og spegla seg i alle Glas; det lyste uppetter Heiane som av Demantar. Men Glansen slokna naar Soli gjekk. Og Lande seig inn i ein Fred so djup som alt skulde vera trollsvævt. Han høyrde alle Bekkir susa; han høyrde sitt eigi Hjarta slaa. Kvite Eimar steig; breidde seg yvi Myrane som Draumsjøar. Eit einslegt rolegt Vibeskrik her og der. Eit Myrfuglpip langt burte. Lammebækting fraa Vollane som ein søt, linn Graat. Laagt gjenom Lufti eit Par pilande Ændar. Fred, Fred. Ein uendeleg Fred. Berre i Hjarta hans Enok var der Uro. Det kom yvi han stundom at han var so framand; utstøytt og burtstøytt vandra han her; fredlaus paa fredsæl Jord mest som Kain. Kvar han tenkte seg og kvar han vilde gange, ingin aa kvile hjaa, ingin aa hyggje seg til. Framand var han i sitt eigi Hus. Ingin fylgde han naar han gjekk; ingin venta paa han naar han kom. Dei drog seg burt naar han kom; det var som dei var rædde. Ikkje av sine eigne Born dessmeir kunde han faa eit venlegt Ord; nei ikkje um han vilde leggje seg paa Kne for deim og beda um det. Um han tala blidt til deim, ja tala med deim um verdslege Ting, um Tøv og Tattl som han tenkte dei kunde like, -- det same var det. Det var som dei vart bljuge; dei skjemdest; kvart stakkars Nei og Ja maatte han som hala fram; dei forstod ikkje at han søkte deim og trong til deim. Og han hadde daa berre lìvt etter Orde: "hvo som ikke fornegter Fader og Moder og Hustru og Børn og tilmed sit eige liv" ... Og ho Anna, stakkar. Han hadde nok ikkje fari rett fram mot henne heller. Undrast paa um det kunde ha vori betre, dersom han hadde vorti gift med henne som han hadde til Avgud ei Tid? -- Aa for noko Tøv. Aa du mangfalduge Djevel. -- -- Det var ein Sundag ut i Slaatten. Enok var komin fraa Kyrkja og hadde Hug til aa sitja inne ei Stund og kvile og drøse som i gamall Tid; men alle var kalde og sturne. Borni saag rang-øygde paa han og undrast um han ikkje snart vilde gange ut. Enok fekk slik ei vond SIDE: 143 Kjensle; han var berre i Vegen. Han saag seg ikring med Augo som bad; men alt var kaldt og stengt; ingin hadde Bruk for han inne. Daa vart han so umbrigd i Andlite sitt. Han reiste seg og tok Sydvesten og gjekk. Knapt var han utanfor Døri, so tok Borni til aa læ der inne. Aah ja, ja. Han gjekk ut. Og gjekk og gjekk. Att og fram; rundt og rundt. Saag inginting; alt vart so vondt og tungt for han. Idag hadde Gunnar endaa-til fengi vori heime fraa Kyrkja. Men det var Takken. Det hjelpte kje kor snild han vilde vera. Ikkje um han gjorde Gud sjølv imot for deira Skuld. Dei hata han. Det var han sjølv, som var i Vegen for deim. Det var Skyflokar paa Himilen her og der, og Skuggar av Skyir dreiv etter Heiane som flakkande, drivande Øyar av Natt; som myrke, vonde Tankar. Timane gjekk; Enok flakka i Markir og Myrar og gaadde det ikkje. Tilslutt stod han ved Heialandsvatne. Han kvakk; kva var det for ein vond Tanke som hadde dregi han her ned? Hastande snudde han uppyvi att. Det tok til aa kvelde. Men han hadde ingin Hug til aa gange heim. Rundt i Heiane peip Heiloî med sin einslege Tone. Ei Vibe vart uppskræmd her og der; flaug tagall ikring med riktande Vengir; no og daa gjorde ho eit Braakast ned-um Nakken hans, vilde skræme han burt. Det gav ein hard, hastig Ljod, som det kunde vera Vengtak av vonde Aandir. I Nord, i Aust, allstad og inginstad, usynleg og gaatefull, mekra Røssegauken sin hole, kalde Laatt. Ein Draugelaatt, som døydde av inn-i Himilnatti. Fraa Heialandsvatne ropa Lomen sitt varslande Rop. Og framande Fuglar ein aldri fekk sjaa høyrdest med sine høge, rædde Rop ut i Holmar og Heiar. Var det dømde Aandir som maatte flakke so? -- og varsle um Daude og Dom med sine Draugerop i svevntunge Nætar? Men desse store svarte Fuglane som flaug so tungt og SIDE: 144 tagde so sturt ... det laut vera Sjælir som ikkje hadde kunna riva seg lause fraa det jordiske. Mammonsdyrkarar som no vart refste med dette tunge Kav, og laut vasse um i Myr og Fæn og draga til Reirs Makk og Mold og Lyng og Straa og alt det Skrap som til var, liksom dei aldri hadde fengi nok av jordiske Ting her i Live. Kannhende alle Fuglane var Aandir? Heluna, som sat so aaleine og pipta paa Lyngtuva si ... det kunde vera ei Sjæl som hadde svarma paa Jordi i Elskhugs Synd, og no laut svive her i Einsemd og Fredløyse for di ho hadde gjort eit Menneskje so reint til sin Gud; men Vibune kunde vera Mødrar som hadde elska Borni sine for mykje, og som no laut flakse um til Domedag og skrike og graate for desse Eggi som Smaagutane tok ifraa deim. -- Tull. Det var minst fyri naar Helvite ikkje var heitare! Verre, verre fekk dei nok svide, alle Jordtrælar av Avgudsdyrkarar ... Soli var nede. Ein lang Eldhale laag etter henne i Nord. I Vest laag spreidde blaae Kveldskyir og kvilte, faste og klaare som Øyar i det grønljose Himilhav. Yvi Heiane i Sør steig ei lett, graa Tòkehildring. Daa kveiktest laagt i Sudaust eit einslegt raudt Ljos. Det gløste fram gjenom Skysløre dauvt og stivt som eit sjukt Auga. Ei Blodstjerne! -- Krig, Pest; ein uforvarande, hastig og bratt Død ... Gud vere oss naadig i Jesu Namn! Enok skunda seg heim. Fredlaus, fredlaus ute som inne ... XXIII. Det var ein Dag utpaa Hausten; dei baka paa Hòve. Det dura gjenom Huse av rullande Kjevle yvi det breide Baksteborde. Enok stod i Kjellaren og knadde. So kom det Bòd fraa Uppstad, at ho Legde-Guri vilde tala med han. Ho laag i Banen, vart det sagt, og livde kannhende ikkje til Kvelden. SIDE: 145 Gunnar laut aat Knadtròge; Enok tok paa seg og gjekk. -- Guri laag svært klen. Det aaleitte henne aa røde; stundom var ho i Herota. Enok sette seg med Omnkraabenken der ho laag og tala Gudsord med henne; vart verande der heile Nonsykti. Folke paa Uppstad slagta den Dagen, so dei hadde kje Stundir til aa vera inne. Den gamle laage Stogo var myrk i slikt tungt Vêr. Ei Lukt var der so sur og vond, at der lite var inne verande. I Veggjom taut Sunnanvinden med si linne Jamring; rundt Huse høyrdest Staak av Kraake og Skjor, som hadde samla seg til Slagte-Gjestebod fraa alle Gardane. -- "Om jeg end vandrer gjenom Dødens Skygger, da er du dog mit Hjertes Klippe og min Del evindeleg," trøysta Enok. "No maa du tenkja paa Stjerna i Østerland ... at den kann faa leida deg dit der Baane er." "Aa ja," sukka eit lite pipande, halvt kviskrande Mæle. -- -- "Og so skal me beda, Guri. "Naar Øinene briste, og Synet forgaar, naar Øret ei længer at høre formaar, naar Tungen ei kan tale mer, og Hjertet af Angst forfærdet er; 'Naar mig forgaar al min Forstand, og intet Menneske mig hjelpe kan, -- din Hjelp, o Herre Krist! mig send, stat mig bi i min sidste End"." -- "Aa ja, ja." " -- -- Ja er du kje glad, Guri .... at du so snart kann venta Brudgomen?" " -- -- Mig længes ..." kviskra det, "at fara herfraa ... aah." "Ja tenk; um ei lita Stund kanskje .... er du der uppe og fær sjaa Gud som han er, Andlit til Andlit.... og Englenes Mangetusund, og Lammet paa Thronen .... og dei tolvtusind Beseglede .... Daa maa du beda for meg, Guri." Herote: Ørske; Sanseløyse. SIDE: 146 Ho svara ikkje; hadde lati att Augo og laag som ho sov. Andedraatten rikla og rikta so saart gjenom den gule, skinnmagre Halsen. Det kvakk i han, daa ho ikkje svara; vilde ho kje beda for han? Det kom for han eit tungt Ord av Apostelen Johannes: "Der er en Synd til Døden; om den siger jeg ikke, at I skal bede for den." Saag ho at det var den Syndi han hadde gjort? "Kristian?" kviskra Guri og slo det eine Auga sitt stivt upp. "Er det du, Kristian?" Ho vimra med Hendane i Lufti. Stakkar, ho rasa. Tenkte paa Son sin, han som vart burte paa Fiskje her eit Aar. "Gud hjelpe henne, at ho heller maa faa tenkja paa deg no! -- -- "Jesu, dine dybe Vunder og din smertefulde Død trøster mig i alle Stunder udi Livs og Sjælens Nød" ..." Han las heile Salmen, halvt for henne og halvt for seg sjølv; og han skalv i Mæle. Kannhende skulde ho slokne no? -- "Vær tro indtil Døden; saa vil jeg give dig Livsens Krone .... Vær tro indtil Døden ... Vær tro indtil Døden ..." Um ei Stund vakna ho og bad um Vatn. Det var kje Vatn inne; han sprang ut og fann ein Kopp. So lyfte han henne i Sengi og lét henne drikke. " -- Du er ... god med meg .... Aah." "Endaa meir god med deg vil Jesus vera, naar du kjem til honom." "Ja -- aah." "Eg tykkjer det maa vera so godt og lett for deg aa skiljast herifraa, Guri. Det er visst ikkje mykje som held deg til Verdi no." "Nei. -- Sidan den siste døydde .... aah. -- Daa skildest eg ... med alt. Aah ... Aa ja; kom ... Herre Jesus." "Amen. -- Og so maa du prøva aa venda all din Tanke til Frelsaren. Og agta deg, at det ikkje blandar SIDE: 147 seg noko jordiskt inn i Lengten din etter aa koma herifraa. So at det ikkje er Baani dine du lengtar etter, meiner eg .... meir enn Brudgomen. Aa, me kann aldri vera vakande nok! Djevelen er so sli etter oss, Guri ..." "Aa ja, ja; aah ...." "Du maa prøva, Guri, um du kann bøygja deg heilt under Guds veldige Hand. Endaa um du ikkje skulde finna Baani dine i Himilen ... maa du endaa ha den same brennande Lengten; ja prisa Gud for alt. Kann du det, so veit du at du er prydd og budd til aa gange Brudgomen i Møte." "Aah -- aa." " -- Fær du ha det so, tykkjer du?" "Ja. -- Men eg veit eg finn .... han Kristian." "Det vonar eg au. Men um du ikkje skulde finna han, -- berre du veit med deg sjølv, at du kunde vera fornøgd daa au. -- Eg hev prøvt so mykje av slikt, Guri; eg veit kor faarlegt det er ... og kor snart me kann daara oss sjølve." "Aa ja, ja. -- Aah. -- Men Gud hev frelst .... han Kristian." "Gud frelse oss alle i sin Naade Amen -- for Jesu Kristi Døds og Blods Skuld! -- Amen!" "Aah .... aah .... aah" ... Ho Guri vart so uroleg; laag og stræva og kava; vilde visst segja noko; det rykte i henne all Stad; rædd og bleik bøygde han seg ned aat henne .... " -- -- Trur du .... eg vert fordømd .... um eg tenkjer paa .... Baani mine?" " -- -- Naar du gjer ditt beste, Guri, til aa halda ditt Hjarta reint .... og so hellest set all di Lit til Jesu Saar ... so veit du, at Gud forlæt deg alle dine Syndir. 'Om dine Synder vare som Blod, ja røde som Purpur, saa skulle de blive hvide som den kvide -- " han braastana. Ho vart so umskift .... kava og kava som ho vilde upp; ei djup myrk Blaaning drog seg yvi Andlite hennar; so lyfte Hovude seg med ein stiv Rykk; og ho saag paa han .... stirde .... SIDE: 148 Stort og villt steig Auga fram imot han i ei Rædsle so han vart stiv. Haare reiste seg paa Hovude hans, Hendane tok til aa riste; kva saag ho? kva saag ho? -- Daa drogst Hovude attyvi; den tannlause Munnen gapte geispande upp .... Han hadde reist seg og visste det ikkje; Knéi skalv under han; han kava seg ut, sjakande, halvt dettande. Kona hans Jonas Uppstad kvakk, daa ho raaka han Enok utanfor Døri. Han var grøn i Andlite. -- -- Kva hadde ho set? -- Han fælte so paa Heimvegen, at det var ei Trøyst for han aa raake sjølve Fante-Tomas. Denne forklaara for han sin djupaste Anskuelse, at Syndi mot den heilage Ande var det same som Syndi mot Naturen, Iste Mosebok 38te Kapitel fraa det 8de til det 10de ... Men det store brestande Auga pinte Enok, so han kunde kje fylgje med. XXIV. Gunnar var framsloppin. Og no skulde Dægeren taka baade Forklaaring og altihop -- han var vaksen Kar no og vilde lære seg til aa banne -- ; for jagu var han so leid av all denne Gudelegheiti og alle desse Bøkane, at det var reint so det lukta for han. (Naar han vart gamall kunde han tenkje paa dei Ting.) No kom det snart Brev fraa han Carolus. Og naar Breve kom, so var det berre aa lure seg av ein Kveld naar dei sov; og so til Byn; og umbord med ein Gong; so kunde dei taka 'n! -- Og so ut paa det frie, vide Have, kannhende alt til Arabia .... -- Men Gunnar laut vente lengi paa Brev. Ved Marknads Tidir spurdest det, at Garolus var heimkomin. Gunnar gjekk i aatte Dagar og lengta; kom han kje snart? Var det kje han, som kom ned i Vegen? Ein Dag Far hans var av i Likningskommissjonen, lurde Gunnar seg avstad sør-yvi Heiî til Fantehytta. Framsloppin: konfirmera. SIDE: 149 Raude og forøvne raakast Gutane att. Det var so vidt Gunnar kunde kjenne att han Carolus. Han hadde vorti so vaksin. Gild var han au i Sjømannsbunaden sin, endaa Dyffelspjekkerten var heller slitin og Seglduksbroki ikkje so lite bøtt; og det var komi noko framandt og liksom utanlandskt yvi han. Og slik ein Sving han hadde fengi paa Maale sitt! Han sagde baade "har" og "jog"; og "mangen" for mange og "bangen" for rædd og mykje anna fint; Gunnar vart reint bljug av det stakkars simple Bygdemaale sitt. Ringar hadde han i Øyro paa Sjømanns Vis, og paa Handi ovanum Tùmen var eit Anker og eit Hjarta innprikka med blaatt; under stod Bokstavane C. M. T.; det var for at han skulde bli attkjend um han kom burt paa Sjøen, sagde han. Men paa Bryste hans var det innprikka eit heilt Skip, som Gunnar fekk sjaa, og paa Armen ei Gjente. Um det ikkje hadde vori vondt aa faa alt det innprikka i Skinne? -- Ikkje noko vidare. Det gjekk smaatt med Samrøda. Gunnar torde kje koma for braadt innpaa Maalemne sitt, og Carolus vreid seg for aa segja Sanningi. Ufysi var der i Fantestogo au, svart og stygt og fullt av Bos og Rusk; Ungane var nærsøkne og utukta, og ho Gunhild, Môri, gjekk og vabba og vavra og var full; Gunnar fekk Carolus med seg ut; og dei fylgdest uppetter Marki eit Stykkje. Daa tok Carolus til aa fortelja um, kor fælt det var aa vera til Sjøs. Dei hadde drøymt um det "frie Hav", dei; men der var mykje meir Tvang paa Sjøen enn nokon Stad paa Land; ja verre enn paa sjølve Hòve. Paa store Skutur var det endaa verre enn det hadde vori der han var; han hadde tala med mange um det. Og no var han komin heim for godt; vilde begjeva Sjøen. I Byn skulde han faa Arbeid paa ei Sjøbu; det var mykje likare. Av all Magt vilde han raade Gunnar òg til aa gjeva Sjøen upp; nokon Plass hadde han kje kunna finne aat han heller. Gunnar vart kald og flat. So lengi som han hadde tenkt paa dette, og gledt seg til det -- -- . Kva skulde han no finne paa? Forøven: "forlegen". -- Jog: jau. SIDE: 150 "Var eg som du, Gunnar," sagde Carolus, "so vilde eg til Byn og gje meg i Snikkarlære. Eller staa paa Krambu, um du likar betre det. Daa fær du baade Fridom og gode Dagar; og um nokre Aar kann du tena so mykje Pengar, at ein tenar kje so mykje til Sjøs i all si Tid. Naar ein ikkje vert Kaftein, daa; men det vert Landsfolk aldri." -- -- Det maatte Gunnar gange med. Til Avskìl fekk han ein Fallekniv av Carolus, ein med Massingskaft og Korkdragar og tri Blad; det trøysta han noko. Og han tok til aa tenkje paa Krambui. Det skulde nok vera gildt aa staa der; og so kunde han koma til Sjøs sidan, kannhende. Men so var det han Far. Aa faa Lov av honom, naar det var noko ein vilde -- uff. Den som var fullvaksin. Meir enn vanleg stur gjekk Gunnar no ei Tid; det var som alt stengdest for han. "Er det noko som er deg imot, Gunnarmann?" spurde Far hans -- uff! denne ufysne Blidlaaten, han tok til med i seinare Tid; mykje heller vilde Gunnar han skulde skjelle. "Nei," svara han stutt. Far hans sukka. "Eg tykkjer det er so vondt at du aldri kann segja meg noko, Gunnar. Du kunde daa gjerne snakka med meg." Gunnar murtagde. Kva skulde eg snakke med deg um, tenkte han. "Er du vond paa meg, Gunnar?" Gunnar vreid seg. Kva skulde no det vera for Snakk? Far hans sukka, langt og tungt; so gjekk han. Men Gunnar rømde for Far sin meir og meir. Han var so serskilt rar stundom, han Far no; fór aat med Faktir og Aatferdir mest som han var halvgalin; kva det skulde svara fyri kunde kje Gunnar forstaa; han vart baade rædd og sinna av det. Det hjelpte noko at Far hans var meir burte no enn fyrr; og so var han Torkjell Tualand her mykje no; han var Dreng haalvestundo. Ei Hjelp var det au, at han var kje so streng um Sundagane heller som fyrr, han Far; Gunnar fekk mest raade seg sjølv i Kveldyktine. Haalvestundo: halve Tidi (skiftevis; t. D. ei Viku um Gongen). SIDE: 151 Daa lurde han seg gjerne ut. Vaaga seg stundom paa Garden millom hin Ungdomen; vilde kje gange her som Heimføding lenger. Men det var kje so morosamt paa Garden som han hadde tenkt. Han kunde ikkje koma noko inn med desse andre; dei hadde ein annan Maate i alt, og mest som eit anna Maal; dei lo kvar Stundi, og han visste kje rett kva dei lo aat. Stundom var det som dei gjorde Narr av han; -- "aa jau, han vil nok vera med han Gunnar au; det hjelper nok ikkje Bibelspraak mot -- "; jøss, for Ord dei kunde brùka. Det han sjølv fann paa vilde kje falle seg her. Gjenta hans Helge, ei fraa Sørbygdi som nyleg var hitflutt, sagde endaa ein Gong: "eg kann skýna at det er du som er uppvaksin med Fantane." Daa lo dei andre so han vart reint bljug. Og som dei stundom skjemta med Kvinnfolki baade i Aatferd og Ord, det var so han visste kje kor han skulde gjera av seg. Skulde slikt au vera Folkeskikk? Ein Sundag vaaga han seg ned til Heialand paa Dansemoro. Men han kunde kje danse og vart gangande der for seg sjølv. Ingin brydde seg um han, og ingin kom han i Drøs med; han kjende seg som eit Utskòt eller ein Utbygding. I ei Kvilestund millom Dansane vart han reint ille ute. Det var ho Olina hans Per -- som òg var framslòppi i Haust -- ; ho sette seg til aa gjera Narr av han. Hermde etter "hjaa han Enok", naar dei heldt Bøn; "alltid naar ein gjeng framum Vindaugo hans Enok, so er der ei Remjing som i eit Fjos naar Kjyrne vil ha Mat: æ -- , æ -- , æ -- , remjar dei; og e -- , e -- , e -- , piptar han Gunnar, ha-ha; og so ligg dei paa Kne! -- difor maa dei gaa med Skinnbukser, so dei ikkje skal slita for snart Hol paa Knéi; hi-hi-hi!" -- Gunnar stiltra seg ut; gjekk heim i fullt Sinne. Aldri skulde han tenkje paa henne Olina meir! Han vilde mykje heller ha henne Justina Haaland, um det ei skulde vera. Aa nei; ikkje henne heller. Ho hadde vori so kaut daa dei var hjaa Presten sist, ho; gjorde seg so til for Son hans Napolon Storbrekke, at det var ei Skam; inga vilde han hava; han gav deim F -- Dægeren alle ihop, gjorde han. Den einaste som var snild var i Grunnen ho Maren, SIDE: 152 Gjenta; og ho heldt med han i det, at Gards-Umagane var fælt store paa det. I Skùmingane, naar ho Maren mjølka og han gav Bùje, rødde dei jamt saman, desse tvo, mest um Giftegreidur og slikt; og Gunnar tok til aa like dette. Ho Maren var streng. Aldri hadde ho havt Hjaasvæve, endaa so mange som hadde freista aa faa henne til, og aldri skulde det koma slik Skam yvi henne heller. Det var fælt for den som fekk Lausbarn. "Ser du kje han Helmik Heialand, Son aat Enkja; han gjeng reint som eit Utskòt han; ingin vil ha noko med han. Og han tarv kje tenkja paa aa faa gifta seg, han; han er reint utskjemd. Og det berre av di han fekk den Lausungen for eit Par Aar sidan." Gunnar visste det, og fælte. Det var reint som der fylgde noko stygt med han Helmik; og han skydde Folk det beste han kunde au. "Og for Gjentune kann du vita det er endaa verre!" "At det ikkje vert fleire Lausungar," undrast Gunnar, "slik som dei fèr aat ofte!" "Du kann so segja;" sagde Maren tankefull. Ho hadde eit mjukt, slørt Mæle og tala stilt, men med døyvd Eld; Andlite var kjøtfullt og rundt, Panna lita og trong, Munnen frisk, Tennane kvite og store. "Eg hev nok vori med paa mangt eg au. Men korleis dei steller seg og korleis dei fer aat, so kann du daa skýna dei hev det Vite -- ." "Ja men korleis gjer dei daa?" spurde Gunnar, ustø i Mæle. "Aa, dei greider det." Han spurde og spurde, men ho var stø; vilde ingin Ting segja. Ein Kveld spurde Maren um ho ikkje skulde lære han aa danse; det kunde nok lata seg gjera, meinte ho; paa laaven; um Sundagen i Kveldyktine. Han vart bleik og svara Ja. Og det kom ei ikkje god Tid for han Gunnar. -- Ut mot Jol vart det Føre; Gunnar var med Far sin i Myri og køyrde Torv. Det var kaldt, so det rein i Nasane, og tungt og mødt aa vabbe i Snø og Vind. Himilen hekk Full av Snøskyir; Lufti var graa og daud, og alt var tilfrosi. Gunnar gjekk og skugra og fraus i SIDE: 153 Snøvind og Sno med Augo svidande av Torvmø og Kalde. Han fekk kje Fred til aa tenkje paa Gjentur dessmeir; gjekk berre og harma seg paa han Far, som alltid skulde ut i det verste Vêre. Minst lika han seg, naar dei var i Myri og lesste. Jamt stod han og ræddast at han Far kunde taka til med Blidlæte sitt, eller koma med desse Fyriteljingane um aa halde Daapspakti. Eller med dei gamle Spursmaali um Jesus, um han elska Jesus; um han hadde bedi til Gud i Dag; uff. Kvar Gong dei hadde lesst og kunde gange kvar til sin Øyk att, var han so glad, han totte han drog Anden mykje lettare. Men han skýna at Far hans gjekk og brygde paa eitkvart; og tilslutt kom det. " -- -- Eg undrast rigtigt paa, kva du gjeng og tenkjer paa um Dagane, Gunnar. Kunde du ikkje finna paa aa segja meg det? -- -- Hm?" "Hm." Gunnar vart raud. Han Far skulde daa vel ikkje vita noko um dette med henne Maren ... " -- -- Ja det er kje som daa eg var litin," sukka Enok. "Eg hugsar so godt -- . Min Far var ikkje just den som snakka for mykje; og me Ungane gjekk og fann paa alle dei Ting me upp kunde tenkja til aa faa han i Drøs. Og naar me daa fekk han til aa snakka med oss litegrand, so var me so glade som Fuglar. Men du vil kje snakka med Far din, du, um han so bed deg um det." Gunnar visste seg inga Raad. Kva skulde han vel snakke med Far sin um? Aa koma med anna enn Gudsord nytta ikkje; det visste han fraa fyrr. Ofte nok hadde han fengi høyrt at me skulde gjera Rekneskap for kvart unyttigt Ord; og ofte nok hadde han harma seg, naar alt han sagde eller spurde um vart vrengt av i Gudsord og Hendesløyse. "No er du framsloppin og vaksin Kar," tok Enok i att. "So du skulde kje vera so reint baanskjen heller lenger. Du skulde ha Framtankar, du som andre Ungdomar. Du hev nok Garden; men det hadde eg au; og endaa gjekk eg so full av Tankar og Funderingar -- ; korleis eg skulde brùka Ungdomen min best, so eg kunde ha noko aa fara SIDE: 154 til med, naar eg fekk Garden ein Gong; tenkjer du aldri paa sovore, du?" Gunnar vart upp i Under av aa høyre Far sin tala se verdslegt og vitugt. Kannhende det kunde nytte aa vaage seg fram med -- -- ? aa langtifraa. "Aa ... ein kann vel alltid tenkja," sagde han. "Men det nytta nok ikkje stort um eg sae det, tenkjer eg." Han vart heit. Enok sukka. "Nyttar det kje .... aa snakka med Far din? -- -- Det er underlegt aa høyra paa slikt ... for meg." Gunnar vart endaa heitare. "Naar det er noko eg hev Hug til, so plar det jamt vera gale, tykkjer eg!" -- Det kom meir Sinne i Mæle enn han plent hadde vilja. Enok tagna reint. Dei køyrde heim; og Gunnar trega at han hadde vori so stutt paa det. Kven veit um han kunde ha fengi Løyve likevel, dersom han hadde spurt no? -- Dei stod ved Torvskuten og lesste av; daa søkte Gunnar næmare Far sin enn vanleg. Han kunde vilja spyrja ein Gong til. Men Far hans tagde. Berre sukka ender og Gong, so det var mest vondt. Eg fær vel taka til sjølv denne Gongen, tenkte Gunnar. Han Far er so underleg i denne Tidi; kven veit? Gong etter Gong stod han med Orde paa Tunga. Men han fælte seg av att, til dess det vart for seint. So fekk han heller drygje til dei kom aat Myri. Men daa dei kom dit, hadde han misst Mode att. Det kunde vel ikkje nytte. -- -- -- "Kva var det du meinte," tok Far hans i, "daa du sa, at det kunde nok vera noko, du hadde tenkt paa? Kann du kje segja meg det?" Det siste kom noko utòlegt. "Du maa daa vel tru at eg meiner det godt med deg; at eg ikkje vil deg vondt? -- Det kann nok henda eg hev vore noko streng med deg ... men du hev daa vel aldri tenkt, at ... at ikkje Meiningi var god? -- Kva -- Kunde du tru, at din eigin Far vilde deg ... anna enn det som godt var. SIDE: 155 Enok vart so underleg i Andlite. "Nei," kviskra Gunnar med Stræv; uff, no vart det leidt att. Men det var utrulegt aa høyre dette av han Far. Tenk han tilstod, at han hadde vori streng. Noko varmt og mjukt lagde seg um Bringa hans Gunnar. Til aa koma yvi dette sette han i med alt sitt Mod: "Ja eg meinte at eg kunde nok ha Hug til aa koma til Byn og staa i Krambu ei Stund, so eg kunde læra litegrand, og tena nokre Skjelingar; ein vert so reint Heimaling av aa aldri koma ut." Han fann Ord so han sjølv undrast paa det. Det ljosna i Andlite hans Enok; Gunnar hadde tala mildt. "Ja, ja, Gunnar," sagde han, og laut døyve Gleda i Mæle sitt; -- "det var kje so gali tenkt det! -- Du kunde nok ha Gagn av aa koma ut og læra noko; og naar me kunde faa deg inn hjaa ein kjend og paaliteleg Mann -- . Ja sjaa der kann du sjaa! Du skal aldri vera rædd for aa koma til meg med sovore; du veit at eg gjerne vil .... ha deg fram, eg. Me skal sjaa, kva Raad der kann verta med dette, Gunnar!" -- -- Den Dagen var Gunnar mest glad i Far sin. -- Mot Kvelden, i Skùmingi. stod han i Løo og hogg ut Høy aat Smalen; Enok gjekk og stelte og gav Øykine. Med ein Gong kom han burt aat Son sin, slo Armane ikring han og drog han inn-aat seg. "Eg elskar deg so, Gunnar," kviskra han; "du skýner det ikkje." -- Slepte so Gunnar; strauk han yvi Hovude; sukka stilt og gjekk. Guten stod etter som han kunde sìge i Jordi ... XXV. Gunnar fekk flytje til Byn. Enok kom nok i Tankar um at det var gali: -- føye Gunnar i hans kjøtelege Lyst; kaste han midt uti Verdi med all Freisting og Daaring, so ung som han enno var; SIDE: 156 slengje han beint i Gape paa Leviatan. Men han kunde kje brjote sitt Ord. Gunnar vilde tru det var Rangvilje. Han hadde vori so snild au i denne Tidi, at det hadde vore Uraad aa gjera han imot. Det var nok vondt aa sjaa, at han so gjerne vilde heimanfraa; men det var kje annleis med Borni; dei hadde kje betre Vìt. Mor hans studde uppunder. Ho trudde Gunnar hadde vondt av aa gange heime no. "I mange Maatar," lagde ho til med eit sers Tonelag. Enok saag paa henne; -- nei; Anna visste kje noko. Men ymist kunde det vera; slike Gutungar tenkte kje langt; og um den Jaala, ho Maren, kunde ha sett seg i Hovude aa bli Kone paa Hòve ein Gong -- -- Enok tagna. Hugsa sin eigin Ungdom; inginting aa lite paa. Best aa faa Guten av Garde. Men daa Gunnar vel var burte, fekk Enok ei vond Rid. No hadde han endaa ein Gong synda med Vilje. Gunnar hadde vorti Avguden hans paa nytt. Og i Guds Ord stod det tydeleg: "Thi synde vi med Vilje efter at have annammet Sandhedens Erkjendelse, da er der ikke Offer mere tilbage for Synden" ... Lars Nordbraut maatte brùka all si Magt for aa faa han i Logn att. Men rett som det var gjekk han og sturde og stirde att, og det var like ille. -- -- Det sette kom; det var Gjente, og Enok saag eit vondt Teikn i det au. "Og so vert me so mange; kor skal der koma Mat ifraa til so mange Munnar?" klynka han. Anna var sjukleg og veik; Slìt for Bringa og vondt i Hovude; rett som det var maatte ho faa Fante-Gunhild hit til aa koppe seg; det au tok Enok tungsamt. "Det er eg, som hev øydelagt deg," sagde han. "Kona mi hev eg drepi; Son min hev eg sendt den Vonde i Vald; so kann me kje undrast paa, at Gud snur meg Ryggen!" Jensens Lesebok vart innførd, endaa han røysta imot; der òg hadde Gud vanda hans Arbeid. Sjeldnare og sjeldnare vart det hans Meiningar som gjekk igjenom i Heradstyre, totte han. Og det store Verke han hadde drøymt um, dette med Fantane, vende seg meir og meir til Spott og Skam. Tomas brùka Huse sitt berre til SIDE: 157 Vinterhie; um Sùmaren flakka dei mest som fyrr; men naar dei var heime, var det ein Ulivnad hjaa deim med Drykk og Slaasting og Uliklegdom, so det var fælt aa tenkje paa at ein hadde vori med aa draga denne Styggedomen innyvi Bygdi. Det var som det laag Vaabøn yvi alt han tok seg fyri. Med Garden gjekk det til atters Aar for Aar. Ikkje agta han alt som han skulde lenger, og ikkje var Gud med. Og Anna var sjukleg, so ho kunde kje heller sjaa etter som fyrr. Guds Straff, Guds Straff; det bar paa Kassa med deim; um nokre Aar var dei paa Bygdi .... Han kunde røde slik stundom, at ho Anna beintfram maatte skjelle paa han. Og stundom var det som dette hjelpte. -- Det gjekk eit Par Aar paa denne Maaten, upp og ned, upp og ned. I lange tunge Bylgjedrag som Have der ute. Naar Enok hadde sine gode Tidir, var han modig; han braut upp Jord; bygde nytt Fjos; kaupte Garden hans Rasmiss Skare til Sùmarstøl; fann paa alt og var med paa alt; "yrkjesame og iduge Born vilde Gud hava"; "med Verksemd skulde me døyva Djevelen." Han hadde Ridir daa han kaupte mest alt han saag. Istadenfor Kòla skulde dei no hava Parafinlampe; ein ny Omn kom han heim med ifraa Byn, ein med tri Høgdir og Dør, og med Ilegge inne; ja han kaupte seg Karjol, og gav seg til aa byte Øykir og Kyr; det var som han ikkje hadde Fred; noko maatte han staake med allstødt. Det var mange Auksjonar no utetter; Banken kom og tok Gardane fraa Folk; Lensmannen panta og selde for Skatten; sùme gjorde Auksjon sjølve og reiste til Amerika; -- Enok var med allstad. Og kom heim att med alskyns Rap og Skrap, ofte den reine Hendesløysa; "hadde fengi det so billegt". Verst var det den Vaaren daa Møller paa Myre rauk. Daa gjekk Enok paa Auksjonen i tvo Dagar; kom so heimatt med ei heil Langkjerre full av Skrap: Kinnemaskin, Saamaskin, Hakkmaskin, alle Slag rare Greidur til eit "rasjonelt Hagebruk" ... Ho Anna gløymde seg og spurde: "nei men kva vil du no med SIDE: 158 alt dette, Enok?" Han stod eit Bìl og stirde paa det; so skjekkte han med Munnen og smikka med Fingrane. "Det er Tull alt ihop, alt ihop, alt ihop!" -- Ho laut trøyste han det beste ho kunde. Men naar dei vonde Tidine kom gav han reint upp. Han var fordømd og fortapt og vasa um Helvite og um Fatigkassa. Alle underlege Ting fann han paa, og gali vart alt; den eine Dagen hadde han "kasta Gunnar ut paa Verdsens Hav til ei Aate for Hinmannen"; den andre Dagen var det Gud som vilde "frelse Gunnar fraa Far hans"; "han saag, at eg øydelagde han, baade til Lìkam og Sjæl; og so maatte han ta han ifraa meg." Stundom var det Gunnar, som hadde vori so vìtug; "vìtug Kar! han saag det gjekk gali med meg, og at Gud hadde forbanna meg; best aa halda seg burte, so kom daa kje han paa Bygdi!" Eit Folkesnakk som ho Fante-Gunhild kom med ein Gong: at han Gunnar skulde vera komin uppi det med eit Kvinnfolk, gjorde Enok hovdalaus for ei lang Stund. "Vaabøni ligg yvi heile mitt Hus; Gud vil forderva og forkasta heile Ætti ... straffa mine Misgjerningar paa Borni i tusund Led"; ofte laut ho Anna berre gjeva seg yvi og tegja. Alt tok han seg Sutir av. Ho Serina var framsloppi og vaks upp til ei ven Gjente, rak og lett og faktegreid; daa Enok lagde Merke til dette, tok han den Tanken at det maatte gange gali med Serina. Sidan fekk ho mest ikkje koma ut. Han lika kje ein Gong at ho gjekk til Kyrkja. Tønes Tualand, Skulemeistaren, hadde teki til aa vanke i Huse i seinare Tid; tilslutt fekk Enok Mistanke um at det var henne Serina, han gjekk etter. Ein Kveld kom han yvi deim attanum Løo, dei stod i slikt eit stillvori Drøs; daa Enok kom, vart dei so raude og rare; og strakst etter sagde Tønes Godnatt og gjekk. Underleg braatt og villt brast det ut av han Enok: "kva er det du løyp og renner etter den Husmannssonen fyri? Kva er det, han vil deg? He? Kva hev du i Løo med han aa gjera? He?!" Han saag so vill ut at ho vart rædd SIDE: 159 og rømde inn; Enok etter, mullande og fortryllt; i Kjøken tok han paa Anna med same Jamringi. Anna vart harm; "du kunde daa høyra deg fyre, fyrr du tok paa Barne med vìtlaust Snakk," meinte ho; "Gong paa Gong hev ho sagt til han Tønes, og i Kveld med, at det ikkje kann verta noko; og trur du det ikkje, so kann eg fortelja deg det alt Folk veit: at han Tønes er mest som ør for dette; gjeng og driv ned i Heiane um Dagen reint for seg sjølv; og til Serina sender han Brev med halvgalne Visur; -- ja du kann faa sjaa sjølv!" ho gjekk aat Bui og kom att med eit Papir som ho gav han Enok aa lesa. Ho Serina hadde gøymt seg. Enok saag paa Visa; vilde Tønes gjera Narr au? Tenk han skreiv paa dette flate Maale. Hm! "Aa Vinden tyt gjenom Lufti, og Marki er kald og snaud. Gud hjelpe meg, arme Syndaren! -- eg vilde helst eg var daud. "Dei balar og balar og balar i Strid og endelaust Kav. Gud berge meg, arme Syndaren! -- eg laag no helst i mi Grav. "Presten han stend og preikar, og Skulemeistaren skriv. Gud trøyste meg, arme Syndaren! -- eg slepte no helst mitt Liv. "Gjenta ho Lær og dansar og gjev seg ein Fark i Vald. Gud naade meg, syndige Armingen! -- best var det aa liggje kald. "Farvel, du staakande Verdi! eg trur, eg er ferdug no. Der ute skin Have blankt og blaatt, og der, paa Botnen er Ro -- -- -- " Enok stakk Papire i Lomma og gjekk. Hm ... Ho Anna hadde Tillit hjaa Borni; til henne gjekk dei med alt; men til honom -- ingin gjekk til honom. Dei var SIDE: 160 rædde honom. Han var utanfor, han; utanfor; framand i sitt eigi Hus; -- smikk .... smikk -- -- -- Det kom ein Regnsùmar av dei verste. I seks Vikur regnde det mest i eitt. Himilen hekk heilt ned aat Aasane med si svære Skytyngd; Jordi flaut med Vatn; det var som der ikkje skulde vera Skilnad lenger millom Vatne ovantil og Vatne nedantil. Skyir stengde til alle Kantar; Himilen drog seg ihop som ein Sekk. Men ute i den ævelege Regnskodda myrkna Have. Fæle Torevêr drog laagt yvi Lande med trafsande Regn og heite Ljon; det kunde vara i Dagar. Svære Flaumar førde Sand og Smaastein og Rekstr yvi alt laagt Lende, drog med seg Høy og skamfór Eng; Vegar vart øydelagde og Kloppir rìvne; Høye stod og brann upp i Saatune sine, og Slaatten stana all Stad. Stundom var det som Herren vilde forbarme seg; Soli rann um Morgonen tirande blank, og Himilen var rein og blaa som eit Vatn. Folk vaaga seg ut; kasta Saatur og breidde Høy kunde hende det heldt upp ut til Nons um ikkje meir ... Men dei gamle riste paa Hovude. Soli var altfor raud, og altfor ufriskt heit; dogglaus Mark spaadde kje heller godt; der var lite aa vone. Og utimot Middag dotta det seg til med Smaaskyir her og der; Skyhagar drog upp i Sudaust og Sør; Smaaskyine vart større og samla seg; det myrkna i Fjelli og svartna til Havs; Soli kava og kava, men døyvdest ned ... "Aa Gud! lat di Aasyn lysa for oss!" ropa Enok mot Himilen, der han endaa leita etter ein blank Flekk. Men blækkblaae Sky-Hav breidde seg paa alle Kantar. Soli gav upp og gøymde seg. Dei fyrste tunge Dropane fall som vonlause Taarir. Folk kasta seg i Høye paa Helse og Liv; reiv det ihop i hivande Hast; halvroti, halvraatt i Saatur med det. Yvi Hovudi paa deim ramla det laust med Smell yvi Smell, og Regne sturta og strøymde; vaate som Kraakur laut dei daa berre sjaa aa koma i Hus og skifte Klæde og turke seg. Men Høye vart standande i sine Saatur til det vart svart, og Paddur og Frosk bygde seg Reir der, og livde godt og fekk Sønir og Døtrar. Ein sur Snik av rotnande SIDE: 161 Høy breidde seg yvi Lande som ei Uhyggje; men den Engi som stod, regnde ned og rotna paa Stuven; Aakeren like eins. Dei gildaste Aakerflekkane laut dei slaa og brùka upp til Grønfôr. Enok gjekk som innestengd millom mange Vatn, elt av ein Otte han ikkje raadde med. Det bar mot dei siste Tidir. Det myrkna og svartna; Lufti fyltest med Vatn og Eld; Himilen stengdest; Soli fekk kje gjeva sitt Skin; Heimsens Orden snudde seg og vildrast. Gud hadde gløymt Pakti med Noa og vilde drukne Verdi endaa ein Gong. Det var kje for inginting at det hadde vori so mykje Havbrak i Vinter, og so mange rædde, rapande Stjernur. Han laag i svarte Nætar og skalv, naar Tora skangra yvi Mønsaasane og Regne fossa. Flaumen steig og steig. Snart naadde han Husmurane; so steig han endaa meir og reiv oss alle burt; ut i sin skavlande gule Foss, ut, ut i det brusande Have. Ei Natt skræmdest han reint. Det skimta og glødde upp fraa alle Himilens Hyrno med Eld; Eld som Svaavel og Eld som Blod, og Eld som svingande kvite Kerubsverd; og Tora rulla og ramla som Domedagar. Braut ut i Brak og Skòt og mest som Skrik, himlende ville Angestskrik, -- at no brast Kvelven! Men stundom var det som ho velte seg etter sjølve Jordi, i Skak og Hopp som eit rullande Fjell, eller vassande, svassande som gjenom vide Sjøar. Og Skimt i Skimt, Skrell i Skrell; og Regne sturta og trafsa med eit Brak som av Hestetraav; Lufti var eit hyljande Hav av Regn; Himil og Jord grét seg saman i Angest yvi dei Rædslur som koma skulde. "Kors i Jesu Namn! Kors i Jesu Namn!" stunde Anna og Enok innunder Dyna si; tilslutt kom der eit Brak so Jordi sokk -- "Herre Jesus!!" Enok skreik, fùmla seg upp or Sengi som etter Hjelp, kvit som eit Lik; det lukta Svaavel; Verdi forgjekst ... "Fyrstikkur er i Skaape!" ropa Anna; han fekk i Ljos; fann Johan Arndt; kasta seg paa sine berre Kne; las Bøni "mod Frygt for den yderste Dag"; og det ramla og rumla rundt alle Himlar som Verdi var i Uppløysning. SIDE: 162 Han dirra i Mæle; Ljose blekkte i dei brennkvasse Ljonglim. Og Enok kjende Golve gjeva seg under Knéi sine, naar dei sværaste Slagi kom, harde og tunge som Sprengsmellar. Det gav seg noko, men kveiktest uppatt; fyrst ut mot Morgonen vart det meir rolegt. Men endaa brumla og brulta det rundt ikring. Som eit jamt, døyvt, alltid paa nytt vaknande og framveltande Mummel av Guds svære Vreide. Daa Enok kom ut um Morgonen saag han ei fæl Syn. Haare reiste seg paa Hovude hans; han vart standande som nòmin, miste Magti yvi seg sjølv: so nær hadde Gud vori oss i Natt. Fotefar etter den Herre Sebaot like utanfor Døri. Tora hadde slegi ned. Den gamle Selja stod svidd og svart med brotin Topp; Greinine var avrivne nedetter heile den eine Sida. Ødelæggelsens Vederstyggelighed, Ødelæggelsens Vederstyggelighed ... So hadde Ljone gjort eit Hopp fraa Trée ned i Marki; kasta ned Gjerde; bora Hol i Jordi; fari lenger burt og gjort eit nytt Hol; og slik burtigjenom, Hol etter Hol, mindre og mindre; Jordi upprìvi og upprota som av eit skræmelegt, rasande Kjempe-Villsvin. Han var so stygg daa han kom farande inn att, so graagrøn i Andlite og so forvend i Augo, at ho Anna reint skreik upp: "kva er det, Enok?!" -- "Domen, Domen," sagde han haast; "Domen" ... XXVI. Lange Tidir var lìdne, og forunderlege og syrgjefulle var Verdens Umvandlingar; baade Fante-Tomas og Carolus var komne paa Fantestigen att. Det var ei Gjente som hadde forført han Carolus. Ho heitte Katrine og var Dotter av Finne-Barbro. Denne Gjenta hadde Carolus raaka heime i Ramstadheiî; og ho hadde "forlikt" seg i han. Sidan hadde Kvinnfolki gjevi SIDE: 163 Guten Elskhugsdrykk; og fraa den Dagen var det ute med Carolus Magnus. Ho drog han burt fraa Arbeide alt i eitt. Oftare og oftare var han med henne paa Ferdine hennar. Snart viste det seg, at ho bar noko under Belte som nok var hans. Og Enden vart, at han kom til aa fylgje henne alltid. Daa vart Fante-Tomas i Ulag; Carolus Magnus hadde vori hans einaste Trøyst. No kunde det mest vera det same med heile Vidtløftigheiti. Skrap gjekk det med han sjølv au. Jordstykkje sitt hadde han ikkje kunna brùka. Han lìvde paa Fatighjelp med Tigging innimillom og vart meir og meir làt. Stogo hans hadde vorti eit fast Fantebøle. Alle gamle Kjenningar tok inn der; og med deim fylgde Brennevin og Kort, so han Tomas hadde gløymt all Folkeskikk. Og Kjeringi, som vart sjuk og forvend av aa liggje so jamt roleg, hadde slegi seg paa Flaska reint; sistpaa laut ho hava Brennevin kvar Dag, skulde ho vera styrande. Med Borni gjekk det like eins ymist. Den eldste Gjenta tenkte berre paa aa sleppe fram; so "vilde ho faa seg ein Unge i Tarmen" og gjeva seg paa Utferd. Det gjorde ho daa au, so snart ho kunde sleppe til. Slo Lag med Olaves Didriksen og gav seg paa Vidvanken. Dei tvo yngste, ho Else og han Fredrik, gjekk heime og lærde alt som gali var. Stal Brennevin og drakk; laag i Bakken utanfor Huse og leika Dragsmaal og Kjærleik og alt som til var. So at Tomas stundom flaug ut i sitt faderlege Sinne og slo Ungane mest ihel. Men so kom Mori etter i Fullskap og Vilske og skamslo han Tomas att. Tilslutt rann den syrgjefulle Dagen, daa Fante-Tomas misste Kjeringi si. Etter Guds djupe Raadslagningar døydde ho fraa han i Dilla ein Dag; og alt um dette i visse Maatar kunde vera godt, so skýna Tomas snart, at utan Kjering var han skorsett. Og paa Resten saag han seg drìvin av den harde Skjæbnens Nødvendegheit og Inngrimheit til aa taka Else skorsett: raadlaus. SIDE: 164 og Fredrik med seg og forlata Hytta si, som no stod der tom og kald og full av sorgsame Minne. Slo so Fylgje med Carolus, som rimelegt var. "Ja Verden er innful," sa han Fante-Tomas. Det gjekk elles godt, so lengi ho Finne-Barbro lìvde. Ho kunde i mange Maatar vera som ei Kone for Tomas, ho. Og so hadde ho slikt eit flytendes Talent, at ho kunde føde heile Flokken. Iser forstod ho seg paa Summing. Naar dei var paa avbakslege Stadir inn-i Fjordane eller tilfjells, kunde ho stundom tena baade Mat og Skjelingar med aa lesa yvi eit Barn eller gjera aat for ei Ku; mang ein god Kjøtknok og mangt eit godt gamalt Plagg fekk ho au for aa spaa i Kort, eller naar ho viste giftegalne Gjentur dei Mennane dei skulde faa, og kva ho elles dreiv for Smaakunstir. Men so vilde Gud i sin urandsakelege Visdom, at ho au skulde døy; og etter den Dagen vart det svaert ubeint. Ein kunde ikkje koma fram utan Kjering paa Fantestigen heller. Ho var glup ho Katrine au, Kona hans Carolus. Ho kunde sùme Kunstir etter Mor si; og dei brùka ho naar Høve kunde vera; det var i det heile ei bra Kjering, so lengi ho ikkje var full. Men Flokken var for stor, og Tidine var tronge. Mannfolki dugde til inginting. Han Tomas var for langt uti Aari; Fingrane var kje so mjuke lenger, og Augo ikkje so gløgge; til Finarbeid var han inkje tess, og det andre gav so lite av seg. Og Carolus hadde lært reint for lite av Fantekunstir. Han giorde Ferdir til einslege Bygdir stundom og heldt Uppbyggelsar; daa kunde han tena litegrand. Men ein vart so snart kjend. Fante-Tomas laut selja Plagg etter Plagg baade for seg og Borni, so han kunde faa til Kaffi og Tòbakk; det meste av Arbeidsvelden hans fór same Vegen. Snart gjekk han rundt i Bygdine og "saag verre ut enn ein Svenske". Og tente dei noko ein Gong, so bar det til næraste Byen med deim; og daa livde dei godt med Mat og Brennevin, til dess dei ikkje hadde att anna enn det dei gjekk og stod i. Summing: Trolling. SIDE: 165 Dei heldt seg mest nedetter Strilelande og paa Stavangerkanten; lenger aust nytta det mindre med baade Uppbyggelsar og Summing. Og allstad minka det med den gamle Trui paa at Fantane kunde trolle; Folk lærde so mykje no. Daa dei vanka so jamt paa dei same Stadine, vart Folk leide av deim au; og der vart stødt mindre aa faa med Tigging. Svært ofte laut dei liggje med Natti i Løur og Ulhus; men i kalde Tidir var det ufysi nok aa leggje seg med halvvaate Klæde i Høy eller Halm, og fælt vondt aa rise uppatt, naar der ikkje var so mykje som ein Kaffiskvett aa faa. For dei torde aldri gjera Varme upp i Løom. Og Flaska var tom, berre dei var komne ei Dags-Gonge fraa Byen. -- Det vart ein sur Vinter med Snøslaps og vondt Føre og isande kald Vind. Dei drog seg seint og smaatt nedetter Strilelande med den gamle Baaten sin og laag ofte vêrfaste. Langt um lengi naadde dei Stavanger, og ho Katrine fekk selt noko Spøt. Daa hadde dei lìdi vondt so lengi at dei totte dei laut hava seg ei skikkeleg Uppkveikjing. Dei sumla og drakk med gamle Kjenningar, til dei ikkje aatte ein heil Klut paa Kroppen meir. So drog dei seg utyvi Nese i den isande Vinden og fraus mest ihel. Og so fæle saag dei ut, at Folk var helst rædde deim. Den eine Filla svimeslo den andre; nakne Kroppen kikka ut baade her og der; Haartufsane dingla um Hovudi paa deim og fram-yvi dei blaafrosne, svartgaarutte Andlìti; Lusi var nok òg leid med deim, kunde ein skýna. Katrine traakla paa seg alle dei Fillune ho kunde faa fat i, men kunde endaa knapt løyne alt som løynast skulde; Litle-Else tulla dei inn i ei gamall Mannfolkkufte med eit Tòg ikring Live. Med Tomas var det verst. Han gjekk og skugra i ei sundflengd Nattrøye som mest ikkje hekk paa 'n lenger; og Broki, som lite anna var enn Bot i Bot og Hol i Hol, hekk etter ein Hyssing yvi den eine Aksli. Det einaste paa hans Kropp som var noko-so-nær heilt var den Sydvesten han hadde paa Hovude; den hadde han funni paa ei Fugleskræme i ein Aaker ovanum Haugesund. SIDE: 166 Unge Thomassen var den som heldt mest paa Vyrdnaden sin; han hadde Hatt, og um Halsen eit raudrosutt Lùmmaplagg av Bomull. Rar var han aa sjaa paa no. Eit Hovud høgare enn Far sin, lang og smal og slengin og mjuk; gjekk med Nevane i Broki og hivde og duva som ei Baatmast i Sidesjø; øvst uppe paa ein lang brun Hals eit ørlite Hovud som ein Knapp. Andlite var rundt og flatt som ei Klokkeskive, smaafregnutt, vêrbarka, med ei Hud som Pergament; paa Kjakane og ovanum Munnen sprikte eit raudt, stridt Busteskjegg; Augo var smaae, myrke, snare, og Skallen litin og rundkvelvd mest som paa eit Barn; fraa Far sin hadde han dei lause, listige Drag og den braaskiftande Svìpen fraa villt Løgje til heilagt, audmjukt Skalke-Aalvor; paa det eine Kinne var eit stort Er. Han gjekk i ei blaa Kufte av laust, grovt Vadmaal. Kufta var heil so nær som paa Olbogane; og so var det denne Flengja ho hadde fengi inni Byn no, tvers yvi Magen; det var Olaves Didriksen han hadde vori i Kast med. Og det var just Lage hans Olaves det: flengje med Kniven tvers yvi Magen, og det so nett, at det berre var so vidt Odden rispa Skinne. Katrine hadde traakla Flengja ihop so godt ho kunde med noko brun Ulltraad; men endaa hekk Kuftesnippane og dingla som dei vilde dette av. Mest skralt var det med Broki; den var bøtt baade i Kross og i Krok, og svært upptrafsa nedmed Føtane. Dei var i Ulag paa alle Maatar. Ungane gjekk og hosta som Sauir; Gamle-Tomas hadde Rygmatisma; Katrine og Carolus var "forkjølte"; Borni skreik for Naglabìt og Svolt; og han Litle-Tomas, som Katrine gjekk med i Ryggbande sitt, vilde stundom mest blaane burt for deim; dei laut ender og daa leggje seg ned med Ungen imillom seg og tine han upp med sin eigin Varme. Det saag raadlaust ut aa klara Vinteren; og ho Katrine tok til aa undrast paa, kva Beng'en ein skulde hava tvo lange Morsar gangande her etter, naar dei ikkje kunde finne paa Raad! Ho Else, som med sine tolv Aar var nokso rask paa Munnen alt, gnaala med paa sin Maate. Dei tvo Morsane Beng: Djevel. -- Mors: Mannfolk. SIDE: 167 skýna godt kva Kvinnfolki meinte, og dei glytte til kvarandre fraa Sida med utrygge, granskande Augnekast. Noko med det verste var, at det var Slutt med Tòbakkje. Dei hadde kaupt seg ein Rull i Stavanger; men den maatte Olaves Didriksen ha stoli. Han Gamle-Tomas gjekk alt og togg paa Fore i Tòbakks-Lùmma si og banna og sturde og var reint utav Lag; hadde gløymt baade Anskuelsar og Aspektir. Carolus hadde sétt seg Kans med aa naske til seg ein Tòbaksstubb einstad der dei var inne; men den gøymde han for Far sin; det var kje noko aa skifte paa, totte han. Ein Morgon var det reint ille med Gamle-Tomas. Dei hadde legi um Natti i ei Husmannsstogu; Mannen var kje heime, og der fanst i heile Huse ikkje Namne til Tòbakk. Lùmme-Fore var upp-eti, og Tomas gjekk og verkte og grein og var so tòbakkgalen, at han lite sansa seg. Gnaala paa Son sin: "du maa vel ha noko du? Du hev vel aldri-so-lite Lùmmerusk, um ikkje anna?" Men Carolus laag der paa Halmdotten sin og vreid seg og Fraus: "neigu um eg hev! no banna eg!" Den gamle gjekk og svinsa og snusa og leitte rundt Stogo baade høgt og laagt, og ute i Kjøken, og allstad, um det ikkje skulde finnast nokon Ting; og so inn-til Sonen att, ør og galin: "F. skal partera deg, skaffar du kje Far din eit Skraa, din Skuntfakkar!" "Hald Kjeft no, din gamle Sattan!" skreik Carolus, "annars skal eg læra deg!" -- Men i ei Kraa hadde Gamlen funni Broki til Son sin; den handfór han no gjenom alle Saumar; fann tilslutt, paa ein utruleg Stad, den vesle Tòbakksbìten som enno var att; glefste den aat Munnen med ein Bikkjeglefs og vilde paa Dør; Carolus forstod Fantestykkje og treiv Far sin i Foten; denne datt framstupes so lang som han var; so bar det til med eit Staak og ei Banning so det var kje for Folk aa høyre paa; "stèl du og, din Dével!" -- "So du vil gjøyma Tòbakke for Far din, ditt Svin!" -- Dei laag og krabba paa Golve og saag ut som dei vilde rive kvarandre sund; Faren fekk Tak paa Sonen paa ein unemneleg Stad og klemde til, so Sonen remja; Katrine SIDE: 168 og Else lagde seg imillom med Banning og Skrik; Huse stod paa Ende; Husmannskjeringi kom farande inn og spurde um ho skulde hente Lensmannen. Dei vart daa tilslutt skilde paa det Vilkaare, at Faren skulde skifte Skraae i tvo og gjeva Son sin Helvti. Dei var meinte paa aa taka Vegen gjenom Fjellbygdom; i Vaadal skulde dei raake Olaves Didriksen og hans Flokk. Det var kaldt men klaart den Dagen, og etterkvart som dei rusla burtetter Vegen, Far og Son, i den lette, frostblaae Vinterlufti og med kvar sin Skraastubb i Munnen, kom dei i Godlag og Drøselag. Gamle-Tomas var som han skulde ha fengi ein halv Pæl, so kry og kveikt vart han av den vesle Tòbakksbiten. Han tala i Høgtidsmaal um Tidines Umstændigheitir og Livets Forargelegheit. Naar han saag att-ende paa dei fordna Dagar og so tenkte paa, kossleissen han no maatte valendera umkring her med Husstand og Famili som ein Proppenrytter, um han maatte brùka so stygt eit Ord, so kunde der nok koma mange Slags Betraktelsar og Fyresvìv for han, baade um Verdens Bestyrelse og um Menniskens Ondskap. Carolus undrast med seg sjølv paa, kor Far hans no vilde av. "Ja den som berre visste ein Utveg, so skulde kje eg vera sein," rettleidde han varleg. Dei glytte til kvarandre fraa Sida med eit granskande Augnekast. Gamle-Tomas heldt fram, og Hovude hans bøygde seg og svinga paa Stylken sin: "Eg vil ikkje rosa meg sjølv; men det kann eg segja, at eg alltid hev halde min Veg rein og mine Hendar frie for alt som ikkje mitt var. Eg hadde alltid den Aspekten for meg, at du skal ikkje gjera Herren din Gud imot, so lengi du kan n sleppa. So at no gjeng eg her for Gud i mitt ni og halvtredsindstjugande Aar og kann trygt mana ut kvar Mann, og det finst ikkje ein som kann svara meg eitt til tusund. lkkje ein er der, som kann staa fram mot Tomas Fredriksen med so mykje som det som kann liggja paa den smale Enden av eit Spadeskaft og segja: dette hev Tomas Fredriksen teki med Uredelegheit!" SIDE: 169 Han glytte prøvande paa Son sin. Andlite hadde sitt gamle løynske Lag, og Augo krengde seg skrymtheilage og kvite. " -- So at det maa eg segja," heldt Tomas fram i sitt mjukaste Tonelag, "at um det skulde passera meg noko sodant no, so vilde eg endaa vera ein betre Mann enn baade Olaves Didriksen og vaare andre Bekjendterar." Carolus Magnus sette i med ein høg, laus Laatt, -- ein glad Laatt. So sagde han: "Du hev kje stort att for ditt ustraffelege Levnet, Far! Dei hev betre Dagar dei som er paa Pagoen, enn me hev." No lo Gamle-Tomas òg; -- ein glad Laatt. Og dei glytte til kvarandre fraa Sida med Augo som forstod kvarandre. "Du maa kje tala so lettsindigt, Carolus," formana den gamle; "det er sørgjelege og djupe Ting dette, og Herrens Raadslagningar er ubegripelege for oss. Men elles er det kje sagt det vart Pagoen," lagde han til i Kvardagstone. "Det er det same," sagde Carolus fast. "Naar Arbeidsmannen ikkje fær den halve Skjelingen han treng um han skal lìva, so lyt han berga seg som han kann." "Hæ-hæ, din Skøyar," lo Fante-Tomas; "hugsar du det?" "Eg hev tenkt mykje paa det, maa du tru. Og eit av tvo. Anten gjeng det godt; og so er det so mykje betre. Eller au vert me fakka og førde paa Straff; men daa fær me det au betre enn me no hev det. Eg vil segja deg beint ut, Far: eg kann kje gaa lenger og sjaa paa, at ho Katrine skal ha det soleis; og det verste er, at ho snart skal ha smaatt att." Han var aalvorsam. Um ei Stund sat Tomas og Carolus og Katrine saman paa Vegkanten og heldt Husraad; og der vart daa heile Saki avtala og avgjord. Det maatte bli ei Raad no; og den einaste Raadi var Spaneba. Og det vart Glede i Flokken, og Godlag og Blidlaat; Katrine klappa med kjælne Augo Carolus paa Kinne og sagde: "du er Rakloen min alltid, du!" -- Det var som Pago: Tugthus. -- Spaneba: Stuld. -- Raklo: Gut. SIDE: 170 dei endeleg saag Land. "No ikke noget Kryberi!" knota Carolus; "berre gaa paa med mandelegt Mod; Gjerningen er beslutta!" -- -- Ut paa Ettermiddagen skildest Katrine fraa Mennane med alle gode Ynskje; ho og Borni skulde taka Vegen gjenom Fjellbygdine. Tomas og Carolus tok Flatlande fat; dei vilde innum paa Hòve. Der var han Carolus so godt kjend. Lufti var klaar med linn Frost. Store graae, rolege Skyir laag upp-yvi Himilen fraa Vest og Sør; Soli var so vidt nede. Det saag ut til aa bli passeleg myrkt. Snøen var for det meste avgjengin, so dei kunde koma fram allstad. "No kann me segja som ho Finne-Barbro sae: "Fandens Hjelp er tryggare enn Guds Hjelp!" -- lo Carolus Magnus. Dei sprang meir enn dei gjekk; det galdt aa koma fort fram, og det galdt aa halde Varmen i seg. So lengi det var ljost av Dagen, heldt dei seg paa Avvegar og Markvegar. Mest ikkje eit Ord vart sagt. Det var ikkje Tid til Drøsur no; og det galdt aa spara paa Krafti det ein kunde. Tvo Gongir kvilde dei; millom elleve og tolv um Natti var dei framme. Der var ingin Hund paa Hòve, og alt var trygt. Attmed Kjerrehusmuren fann Carolus Stigen; den sette dei upp til Buakammersglase. Carolus drog Skorne av seg og gjekk upp. Tok ut det eine Vindauga; lydde ei Stund; gjorde Teikn til Far sin at alt var stilt, og kraup inn. Døri millom Kammerse og Bui stod uppe. Han stana og lydde etter, um det skulde liggje nokon i Buasengi. Nei. Rolegt allstad. Inn bar det. Hjarta hans banka litegrand; elles var han med godt Mod. Snarare glad. Kjende seg Eigar av alt som her var; um Natti var det Fanten som var Herre. Hadde han Tjuroen? Javel. Stilt og smaatt stìga han seg fram, eit halvt Fet um Senn, med den eine Handi framfyri seg, um der skulde vera eitkvart i Vegen; snart stod han ved Skatole hennar Anna. Tjuro: Kniv. SIDE: 171 -- Læst? Nei. Alt uppe. Snilde Folk her i Huse. Leit paa Gud meir enn paa eit Laas. Dei skulde berre vìta kva for Gjestir dei no hadde! Ned or Skjenken fann han med stille, vare Tak Sylvskeiîne, ei etter ei; der var fem store og tri Theskeiîr. So tok han upp Skatolklaffen; fann fram til det vesle Rome inst inne, der ho Anna hadde Sylvstasen sin; underleg nok var det Rome læst. Men det gjorde kje noko. Han hugsa den Laasgreida; so mang ein Gong hadde Gunnar og han i gamle Dagar leika seg her. Og av Olaves Didriksen hadde han sidan fengi Rettleiding i den Kunsten aa "brekke" eit Laas. Han prikka med Tolekniven litegrand; knikk, knakk! Der gjekk det. "Det er nok som han Olaves segjer: eg hev Sjenie," mylte han for seg sjølv. Han tok alt han fann, eit Hodevandshus av Sylv; ein stor gamall Sylv-armring; ein Gullring med ein Stein i; ein stor Spiralring av Gull; ei svær gamalldags Sylvkjede; han kjende det att alt og var mest kløkt; aa dé kjære Barndoms Dagar! Tulla so det han hadde funni inn i Halsduken sin og stakk det i Kuftelùmma. Paa Buaveggen ved Kammersdøri hekk det Klædningar; han gjorde nokre Tak der upp og tok med seg det han kunde bera. Og so ut. Kasta Klædi ned til Far sin; sette Glase inn att; kraup ned; fekk Skorne paa seg; so sette dei Stigen burt att og gjekk. Carolus kunde mest ikkje styre seg. Han var so glad; hoppa, dansa, lo, stupa Kraake, knipte Far sin i Bakenden; han hadde gjort Meistarstykkje sitt! Gamlen talde for 'n. Men det nytta kje stort; so sette han til Sprangs. Daa dei var komne langt nok burt fraa Husi, skifte dei Klæde. Carolus var som galin heile Tidi. Slengde paa Skjemt Far sin i Marki; lo, hoppa, bar seg; spela Lensmannen, som kom og vilde setja deim; tok so denne uppdikta Lensmannen og skamslo han: "Ja dero skal le Isingar gule og blaa, naar Tjuroen og Tjaknia byrjar aa gaa" ... dero: du. -- le: faa. -- Ising: eig. Klædning. -- Tjuro: Kniv. -- Tjakni: Svipe (Slagsmaalsvaapen). SIDE: 172 Gamlen banna og gav vondt, men maatte til Slutt berre gjeva seg i Vegen. Det bar uppetter. Snart var dei ved Brekkestampa. Her kunde ein gange "inn og kjøpa Ty til nye Klæde!" "Er ein fyrst ute, so skal ein ta for seg!" Carolus tok ut Glase og smaug inn, ledug som ein Orm. "Ha, ha! Moskroen søv, og Buroen søv, og Hundane søv; Romanisælen er Herre paa Tufti." Han rette ut gjenom Vindaugsgluggen Vev etter Vev; daa han kom med den fjorde meinte Tomas det kunde vera nok; dei vann kje meir, sagde han. Men Carolus dreiv paa. Han lo som ein Fossekall der inne i det myrke Stampehuse: "er ein fyrst ute so skal ein ta for seg!" -- Endeleg kom han ut. "Du er pinende galin, Gut; kva skal me med meir enn me kann bera?" -- "Aat Aai med det!" lo Carolus. Og ut hivde han Vev etter Vev; "Hurra for Buroen! Hurra for Moskroen!" "Ja galin er du, og paa Tukthuse kjem du," jamra Faren. Tok sine Vevir og rusla, arg og harm. Det bar burtyvi ei Klopp, som var lagd yvi den Renna der Stemmevatne gjekk; Carolus etter. Han var so underleg i Lag i Kveld, so fordansande kaat: skuva Far sin ned av Kloppi og ut i Bekken med Vevir og alt; "haa, haa, haa, haa!" Gamlen pusta og fræste, sputta og banna, sanka Vevine og seg sjølv upp av Vatne og vassa i Veg; "slipe meg, skal du kje faa det att ein Gong, din Utangje du er!" Carolus lo so han stod tvikrokut. Endeleg tok han si eigi Byrd og labba etter, sullande og fornøgd. Det var Synd for han Far, dette; men -- haa, haa, haa, haa! -- "Aa kjæra mine Tjavoar, aa kjærar inte saa! Aa kjæra mine Tjavoar, aa kjærar inte saa! For elles kann I ava paa Pagoen i alle eders Aar." Gamlen rusla fyri og skugra og skalv. Og banna av Hjarta denne Helvites Guteslarken, som vilde ha Helsa Moskro: Lensmann. -- Buro: Bonde. -- Romanisæl: Tater. -- ava: koma. SIDE: 173 av han. Snart kjende han at Klædi hans stivna paa Kroppen; det var Frosten som tok til aa kvessast no. Vevine paa Aksli hans vart til Is, og det fraus Joklar paa Stakkane hennar Anna Hòve som han gjekk med paa Armen. Det klirra og klingra for kvart Stìg han steig, og knaka og gav seg i den stivfrosne Broki. Daa small Carolus i aa læ paa nytt Lag. Og Tomas lo med, so harm han var; "hæ, hæ," skok han seg, "Dyden er skrøpeleg, sa Fanden; dansa i Glasbukser!" -- -- Det vart ei hard Gonge gjenom vide Heiar og lange Fjelldalar paa smal Kost og i veksande Snø, til dess dei um halvanna Jamndøger raaka Folke sitt i Vaadal, mest halvdaude. Der skifte dei Spane imillom seg og skildest. Det som var av Sylv og Gull tok Olaves Didriksen og sette beinast tjl Byn med; han kjende ein Mann der som kaupte slikt; Tridjeparten av Pengane skulde han hava for Brye og Faaren. Han sagde Carolus, kva ein skulde gjera naar ein vart fakka: negte plent, so lengi Spane ikkje var funni, "og sidan vrida seg fraa det". Tomas tok Borni og drog austyvi; Carolus og Katrine gav seg paa Veg nordyvi att. "Og so fær me hoppas det beste, Baani mine!" -- Fyrste Natti laag Carolus og Katrine paa ein Fjellgard nordanum Vaadalsbygdi. Morgonen etter, daa dei skulde i Vegen att, kjem Sonen i Huse stupande inn -- : "tvo Lensmennar med tolv Mann stend utanfyri og vil snakka med Fanten! dei hev Børsur!" Carolus og Katrine skifte Lìtir og saag paa kvarandre. "Stillingen er klar," knota Carolus. "Dei er der alt," svara Katrine paa Fantemaal. "Kann du sleppa ifraa dei, trur du?" "Det vil vera meg ei smal Sak, Tjeia mi!" "Og vert du fakka, so nektar du." "Det nyttar Fa'n aa nekta; disse Klædi me gjeng i ..". "Til Helvites. Sjaa og kom deg avstad!" Carolus snudde seg til Kona i Huse, som stod der so kvit som Krit og berre skalv: "Gakk ut, mi snilde Kona, Span: Stuld, det stolne. -- Tjeia: Gjente. SIDE: 174 og seg til Lensmannen, at det, han leitar etter, stend innanfor Gangdøri. Og so skal du segja at Kona mi her, ho er utanfor alt; ho veit inginting. Gløym ikkje det, snilde Kona mi!" Kona drog seg ut. Carolus spende Knivbelte um seg og gjekk etter. Daa han kom ut i den ytre Døri, bad Lensmannen han stana der; men Carolus heldt fram. Bøndane kom og vilde taka paa han; i det same gjorde han eit Byks og drog Tòlekniven. "Er det nokon som hev Hug, so kom!" Dei kvakk og stogga. I same Rappe sette Carolus paa Sprang burtetter mot Fjell-Urdi vest av Garden; daa Bøndane kom til seg att, var han eit heilt Steinkast burte. Dei etter; men det nytta kje stort; Bøndane var tunge og Fanten lett; snart sat han gøymd uppi ei Holu i Bergurdi mest beint uppyvi Hovude paa Bøndane. Der stod daa dei i Snøen og glodde med sine Børsur og gamle rustne Sablar og visste kje kva dei skulde finne paa. Fleire og fleire Bøndar kom til; mest alle hadde Vaapen. Um ei Stund var Flokken so stor, at dei kunde slaa Manngard um Urdi og stengje Fanten inne. Carolus skýna dette. Og han saag, at daa vilde han vera lurd; for koma til Fjells paa denne Leidi var raadlaust. Sùmt av det dei sagde kunde han høyre i den stille, frostklaare Morgonen. "Dei hev vel Fast Tak paa Kjeringi?" var det ein, som sagde. "Ja," svara det; "ho gjorde nok baade ylte og beit; men no sìt ho der og fliper." -- "Stakkars Katrinemor." Det var nok det beste aa gjeva seg likevel. Drog dei av med Katrine, so vilde han helst vera med; ein greidde seg betre tvo enn ein i slike Tilfelle. Mildare Straff vart det au, naar ein trast gav seg yvi. Han kraup fram or Gøymsle sitt og ned til Lensmannen. Sette upp sitt audmjuke Andlit og sagde, at han vilde kje skiljast fraa Kona si. "De tarv kje brùka Magt. Eg skal fylgja godvilJugt." Glad var Lensmannen. SIDE: 175 Og Fanten og han fylgdest til Gards, Side um Side. Etter fylgde Bondeflokken med Børsur og Sablar som ei Ærevakt. -- -- Um Kvelden sat Carolus og Katrine i Lensmannsarresten. Dei sat i kvar sitt Kòt under full Vakt. Dei kunde kje so mykje som banke i Veggen til kvarandre. Carolus vart so underleg sorgmild. Mangt og mykje hadde han aa tenkje paa no. Du Verdi; her sat han fanga og sett og var Tjuv; aldri hadde han daa tenkt, at slikt skulde hende. Og so var det han Far, Stakkar. Gud veit kvar han vanka no. Kannhende var han òg fakka. Gud hjelpe oss alle; det var vondt for ein Son aa tenkje paa, at Far hans skulde koma uppi slikt paa sine gamle Dagar. Men det fekk no vera med alt som det kunde; verst var det aa tenkje paa Katrine. Han skulde visst gjera det han kunde til aa faa henne fri. Og kor som gjekk so vart det no for henne ikkje meir enn litt Vatn og Brød for Hæling. Men anten det gjekk so eller so, -- skiljast laut dei. Han kunde visst faa baade eit og tvo Aar. Og kor tok han Katrine att, naar han ein Gong kom ut fraa den Sorgens Bolig? Ho var eit bra Kvinnfolk; det var ikkje det. Men det vart ikkje greidt for henne aa vanke aaleine ikring i so laake Tidir; og ikkje hadde han Vigjing paa henne heller. Han visste nok den, som vilde vera etter henne med Forførels baade paa den eine og den andre Maaten; og me visste kor veike me alle var, men mest Kvinnfolki. Han tenkte og tenkte, og Hjarta hans vart tungt og mjukt. Utan Katrine kunde han kje greide seg; det skýna han no betre enn nokon Gong. Ho var nok eit grand leid naar ho var full; men elles var ho den beste han visste. Han maatte faa sagt henne sine Tankar og si Sorg. Og daa her inga onnor Raad var no til aa koma i Ramport med henne, so fekk han freiste aa syngje. Han sette i med høgt Maal, so Vaktmennane kvakk. SIDE: 176 Det gjekk paa den gamle Tater-Stevtonen, -- ein underleg Lund, vedkjømeleg og einslungin som Vinden, naar han tutar i ein Skorstein. "Aa heia meg, du Tjeia mi, haa miro sangrar deg! Aa heia meg, du Tjeia mi, haa miro sangrar deg! Aa miro asjar raavefull -- aa heiar du det, haa eg sangrar!" Um ei Stund svara det fraa Siderome; det var ho Katrine, som song: "Aa asja inkje raavefull, min Raklo, for meg! Aa asja inkje raavefull, min Raklo, for meg! For miro kammar latjot -- aa heiar du det, haa eg sangrar!" So sa han henne si Sorg: "Aa heia meg, du Tjeia mi, haa miro sangrar deg! Aa heia meg, du Tjeia mi, haa miro sangrar deg! Du ler deg vel ein Mors igjen, mens miro asjar kei -- kann eg pattja!" Det svara fraa Siderome med mjukt Mæle: "Aa dero maa kje pattja, at miro fakkar so! Aa dero maa kje pattja, at miro fakkar so! For miro kammar Latjoheit -- aa heiar du det, haa eg sangrar!" -- Dei song endaa ei Stund til kvarandre um Kjærleik og Truskap og Tòlmod i gode og vonde Dagar; men so kom Lensmannen og sa, at dei maatte forhalde seg rolege. Heia: høyr. -- Tjeia: Gjente. -- miro: eg. -- asja: vera. -- raavefull: sorgfull, ottesam -- sangra: syngje. -- Raklo: Gut. -- kammarlatjot: hev det godt. -- ler: faar. -- Mors: Mann. -- kei: her. -- dero: du. -- pattja: tru. -- fakka: gjera. -- Latjoheit: Godhug, Kjærleik. SIDE: 177 XXVII. Vaabøni, Vaabøni ... Slag i Slag, Slag i Slag. Lém etter Lém; Bein etter Bein; han skulde lìva og sjaa sin eigin Undergang Stykke for Stykke og Stìg for Stìg; og naar han hadde lìdi alt som lidast kunde, vilde Gud setja 'n Foten paa Nakken og traa 'n sund som ein Orm; og so til Helvite og lide Resten. Skræmeleg, skræmeleg var Guds Visdom; rettvis og usvikeleg var den Herre Sebaot! Han slog der det sveid, han; slog der det sveid ... Fyrst den gjævaste Avguden: Gunnar; so "Lukketrée" som folna fraa Rot til Topp; so Ervesylve, hans Skatt og løynlege Liggjandefe; hah! og han, som hadde læst Skotolskuffa. "No skal du sjaa, kva eg bryr meg um Laasi dine, og kva Avgudane dine er tess!" Herren lo aat han, og den som er i det høge spotta han; smikk ... smikk ... Alt saag Enok no; so Helvites, Helvites klaart. Han hadde elska Verdi; elska og dyrka Verdi; all Tid, all Tid. Gud hadde sagt: du skal selja alt ditt og gjeva det til dei fatige; men Enok hadde meint Nei. Vandare i kva Gud sagde; Enok hadde meint sitt, han. Forherda seg hadde han; forherda seg som Farao. Snakka seg i Logn med Prestestøv; kjent Anden vitne i Hjarta sitt, men gjort seg tjukkøyrd og dauv; synda med Vilje, synda med Vilje; "Synden til Døden" heitte det i Guds Ord ... Hah! -- prøvt aa kaupe seg fri med Smaa-Offer, med "Jesusborn" og Tattl og Tøv; ei Skjeppe Mjøl her og der, som han tok seg godtgjord for i Arbeid; æh! Enok grein med Andlìte og saag ut som daaresjuk. No kom Gud Herren og lo aat han: "det du neita meg godviljugt, det tek eg no med Magt! Eg var hungrig og du gav meg kje Mat; eg var tysst og du gav meg kje Drykk; gakk burt, du bann-støytte, i den evige Ild, som er beredt Djevelen og hans Englar!" Enok fekk ei fæl Tid. Domen var fallin. Orde hadde inga Trøyst for han lenger, berre Dom. "Thi synde vi (ikkje)vandarei: sliks Slag; like godt. -- Logn: Ro. SIDE: 178 med Vilje efter at have annammet Sandhedens Erkjendelse, da er der ikke Offer for Synden ... Thi det er umuligt, at de, som engang hev smagt den himmelske Gave -- "; umuligt, umuligt; "de skulle kastes i Ildsøen, som brænder med Ild og Svovl; og de skulle tygge deres Tunger av Pine; og deres Pines Røg opstiger i al Evighed"; i al Evighed, i al Evighed, i al E-vighed ... Det folna gjenom han. Han valna i Fingrane og visna i Knéi; og det gjekk som Svimringar gjenom Hovude hans. For seint, for seint; no var det for seint. So lengi hadde han forherda seg, at no forherda Gud han. Han prøvde seg sjølv: han vilde kje gjera Guds Vilje lenger. Kunde kje vilja; vilde ikkje. Um det kom ein Engel fraa Himilen og sagde: "sælg alt dit Gods og gjev det til dei fattige," -- han vilde kje, vilde ikkje; kunde kje vilja, kunde kje vilja ... "Og Gud forhærdede Faraos Hjerte"; smikk ... smikk ... Og tenk; denne brennande, svidande Spott, at det just skulde vera hans eige "Jesusbarn"; og Tomas -- ; æh! Naar Gud spotta so hadde det Klem. Og ingin Naade, inga Letting; dei andre fekk att det som stoli var; men Sylvstasen hans Enok, den var burte og vart burte. -- Fraa Carolus kom det eit langt Brev fullt av Anger og gudelege Talemaatar; Enok kunde kje lesa det. Det var so ulidande. Han hoppa yvi til Slutten; der stod: "Men eg kann aldri fulltakka" o. s. fr.; "han Far og eg hev for vaar store Angers og ærlege Tilstaadings Skuld fengi Tukthuse umbytt med Botsfengsel; og det lovar eg høgt og dyrt baade for Gud og Dykk, at naar eg kjem ut derifraa, so skal eit nytt Liv byrja ..." "Skit!" sagde Enok; "Skit" ... Fredlaus hasta han fraa Stad til Stad, utan Bidlund til aa arbeide, utan Ro til aa kvile. Att og fram, att og fram; best som han var i Kjellaren høyrde dei han paa Lofte, og best som han gjekk i Dørom og sveiv, var han inginstad aa finne. Han gløymde kva han gjekk etter og kvar han vilde av; tok i eit Arbeid og lagde det fraa seg att; alting var gagnlaust og vonlaust. Han rømde og Bidlund: Tòlmod; "Udholdenhed". SIDE: 179 rømde i ei Uro so Sveiten stod i Kalddropar um Augo hans; ofte gløymde han seg burt; seig av i Tankar; vart standande som trollbundin midt paa ein Veg, midt i ei Tropp; smikka, smikka; mumla Ord utan Meining, fælslege Ting; skvatt so i Veg att som skræmd; i Veg, i Veg utan Maal eller Méd, utan Rast eller Ro; ei Uhyggje for heile Huse. Stundom hadde han kje Fred til aa sitja til Bords dessmeir. Slengde seg ned; lét eit Barn lesa Bøni; reiv i seg nokre Bìtar og flaug; det var eit Under kva han livde av slike Dagar. "Eg tore kje eta," kvæste han; "Maten er forbanna; forbanna" ... Han fann fram sine gamle Skinnklæde og spjaaka seg til att med deim; slik ein Helvites Brand og vanheilag Kropp skulde kje sjaa ut likare. "Du kunde daa klæ deg som Folk!" skjemde Anna; han svara med eit braadt villt Maal, ho ikkje kjende: "eg vert kje venare, naar eg kjem paa Legd!" Dei verste Paafynster i Matvegen kom upp att, men villare og utan Samanheng: "rid den Vonde deg? kjem du med Smør? Takka til, so lengje me hev turre Brøe!" Bøni las han Morgon og Kveld, men paa ein Maate so det var reint stygt stundom. Alt vént og trøystefullt sprang han yvi eller rengde um; det var som det ikkje skulde gjelde for honom. Men kom det noko fælt, um Synd og Fordøming og Daude og Straff, daa sette han i so høgt og villt, og med slik ei tydeleg Tilmaating aat seg sjølv, at ein kunde skræmast. Han hadde det so vondt, so vondt. Den gamle Otten for Bringa var komin att, men verre; kaldare, djupare, lenger inn; laag og tyngde som ein Daudkalde. Det var den, som ikkje gav han Fred; og so Tankane, alle desse ville, rædde Tankane, som gnog og gnog ustanseleg. Fæle Tankar, fulle av Gudsspott; skræmeleg Gudsspott, so han rømde for seg sjølv; Ljone maatte slaa ned; Jordi maatte opne seg .... Naar han endaa hadde kunna sova! Men han torde ikkje. Angesten vart so vid, so vakin -- ; det vakna og vakte rundt ikring han med dimm, stirande Rædsle og store skræmde Augo; i det same han skulde sovne SIDE: 180 skvatt han høgt upp; fann seg att i den tunge Sengi sveitt og skjelvande. Sjeldan fekk han Svevn fyrr utpaa Morgonstundi; men daa tok Draumane han. Han hekk og svimra paa Toppen av Kyrkjetòrn; laag og krabba paa høge bratte Hustak utan Fotfeste; maatte glide, glide ... men gleid ikkje; eller han sat og køyrde nedyvi svære Brekkur som vart brattare og brattare, brattare og brattare; sistpaa var det nakne Bergstupe, djupt ned, djupt ned ... men ned skulde han. Eller han hadde gjort noko vondt; hadde drepi; gjekk no og rømde for Lensmannen; stundom var han dømd og skulde bli retta; heile Draumen gjekk ut paa at han skulde bli retta; men so kom det noko i Vegen; alltid noko i Vegen; han stod under Galgen; stod og saag paa Bile og Blokk; men det drog ut, drog ut; vart ei einaste lang Daudrædsle. Ein Gong drøymde han at han var ned-i ein vid stor Kjellar; og den Kjellaren var Helvite. Der stod han og slagta Sauir; slo og stakk; Sau etter Sau; men ei Rædsle var yvi han, liksom det var noko fælslegt, det han gjorde. Daa han skulde sjaa seg til, var det kje Sauir han hadde slagta, men sine eigne Born. Kropp ved Kropp laag dei burtetter Golve; lengst burte ho Anna med den minste ved Bryste; Gunnar lyfte sin stive Arm, som var flaadd . . . Han jamra seg i Svevnen so ho Anna laut vekkje 'n. Presten var der ein Gong, men kom ingin Veg. "Thi det er umuligt; umuligt -- !" Anna freista den Raadi som hadde hjelpt so godt ein Gong fyrr: sende Bod etter Lars Nordbraut. Men denne Gongen nytta det mindre. Lars sat og arbeidde med Enok ein heil Ettermiddag, men vart lite høyrd. Lagde seg paa Kne og bad for han; men "der er en Synd til Døden", sagde Enok, "og for den skulle I ikke bede." "Det er ei Djevelens Innbilning, Enok! du maa daa forstaa, at det er ei Djevelens Innbilning, som han vil fanga deg i!" -- "Thi det er umuligt -- ; thi synde vi med Vilje efter at have annammet Sandhedens Erkjendelse, da er der ikke Offer for Synden; der er kje Offer, Lars!!" Enok skreik. Lars gav seg ikkje; han kom med alle dei sterke Ord um Soning og SIDE: 181 Naade som fanst i Bibel og Salmebok; -- Anna sat ut i Kammerse med Døri paa Glytt, og det var so vent at ho grét; men Enok forherda seg. "Ein lydende Malm og ei klingende Bjelde ... er det for meg no," sagde han. "Det gjeng inni det eine Øyra og ut or det andre; det er kje til meg." -- "Det er Djevelen. Enok," bad Lars, han vart sjølv rædd. "Du vil daa kje høyra meir paa Djevelen enn paa din eigin Frelsar?" -- "Det er kje til meg; det er kje til meg." -- "Men du hev daa Lengsla? Du vil daa gjerne ha det godt med Frelsaren din?" -- -- "Eg vilde nok gjerne .... ha det godt." "-med Frelsaren din ja; ja ser du det! Du maa kje gje deg yvi, Enok; du maa kje gje deg yvi; Trui er i den Lengsla, og Gud vil kje slukke den rygende Hør; det veit du!" Han tok Johan Arndt og las høgt for Enok um "de høie aandelige Fristelser". "Først skal man vide, at Sjælens Bedrøvelse kommer fra Gud; thi 1 Sam. 2, 6 staar der: Herren er den, som døder og gjør levende, som nedfører til Helvede og fører op igjen. Dette Helvede, hvorudi Gud fører et Menneske, er fornemmelig den aandelige Bedrøvelse og Sjælens Trøstesløshed. -- I saadan Nød bliver et Menneske saa dybt nedstyrtet i Vantro, at det ikke kan blive sin Tro var; al Troens Kraft sammendrages da ligesom i en Prik og i et usigeligt Suk, hvori dog Troen selv uvidende er skjult og forborgen. -- Og omendskjønt et Menneske i slig Angest, Pinsel, Marter og Forskrækkelse ofte er utaalmodigt, ja vel taler eller tænker det, som er for Gud bespotteligt og uværdigt, saa tilregner Gud det dog ikke; thi det sker imod ens Vilje og er den høieste Prøve, hvorved Gud renser og lutrer os ..." "Ja desse Ordi hev vori meg til Hjelp so mang ein Gong i dei siste Aari," braut Enok av; "men no er det berre Snakk. Kling og Klang og ei lydende Bjelde." Lars tigga og bad han, at han ikkje maatte gjeva upp; tigga og bad, til han fekk Graat i Augo. Og han ropa til Gud for denne haardt prøvede Broder, so ho Anna der ute grét høgt. Reiste seg sistpaa og sagde Velsignelsen SIDE: 182 yvi han Enok: "Herren velsigne og bevare dig. Herren lade lyse sit Ansigt over dig, og være dig naadig! Herren løfte sit Aasyn over dig og give dig Fred!" Tomt og tankelaust, berre liksom til aa bli ferdug, lova Enok aa "bia etter Herren" endaa ei Tid; og med dette laut Lars gange. -- -- Endaa ein Gong kom Vaaren. Ein sur, blaasande, seig Vaar, som aldri vilde bli Sùmar. Nordvesten taut Dag og Natt; det fraus Kvitsunn-natti og snødde Jonsokkveld; skulde Ljose ikkje vinne paa Myrkre denne Gongen? Enok gjekk og tutla og vavra og var mest som burte. Underleg haalaus og viljelaus vart han; det var Dagar, daa ho Anna laut segja han fyri kva han skulde gjera, mest som han skulde vera eit Barn. Jamt gnaala han um at han vilde døy. Det same kven som tok han, berre han slapp burt. "So kom han Gunnar heim, og so fekk dé det godt alle." Ein vart baade leid og yvigjevin. "Hev du aldri tenkt paa aa snakka med Dokteren?" spurde Anna ein Dag; han gjekk og tumla og flakka og var so reint forkomin. Han stod med Ryggen til henne og smikka med Fingrane. "Dokteren?" braut det laust; "kva er det for noko Djevlesnakk?" "Ja eg for min Part trur no det at du er sjuk. Kunde du faa ei Raad, so du fekk sova betre -- " "Sova? Eg tor ikkje sova. Eg tykkjer endaa eg kann klara Djevelen paa ein Maate, naar eg er vakin." "Men du kann daa skýna at det gjeng gale med deg, naar du ikkje fær sova!" Han snudde seg til henne. Andlìte var tilgrott med Skjeggestubb og stivt og forvrengt; Augo steig kvite og harde ut av sine Hol; ingin skulde tru, at dette var han Enok Hòve. "Bitterdø!" braadde han i; det var som han hadde fengi ein Tanke; "veit du ein Dokter som ikkje trur paa Gud?" Ho bleikna burt der ho stod; no kom det, no kom det; -- kva segjer du?!" haalaus: slø; ørskin. SIDE: 183 Han stilna av att og vart modlaus. "Fanst det berre eit Menneskje paa Jordi ... som kunde faa meg til aa tru at der ikkje er nokon Gud." "Du skulde skjemmast, Enok!" "Den som var Fant. Fantane hev det godt; dei trur kje paa nokon Ting. Berre einkvan kunde ta Gud ifraa meg!" Han braasnudde og rømde; stana att -- : "Tru det kunde hjelpa um eg gav meg til aa drikka?" Ho gjekk ifraa han. So fortryllt hadde ho kje set han fyrr. Han flakka avstad att. XXVIII. Straalande fin Sundagsmorgon. Soli tek til aa spela seg paa Veggen uppmed Bokhylla. Den glade kvite Solflekken dansar att og fram. Ute blæs ein lett, svævande Sumarvind. I den voggar Tréi der ute sitt unge Lauv og den bannstøytte Selja dei Greinine, som enno lìver. Lerke og Stare og annan Smaafugl kvitrar og kved, so glade at det er som dei smaae Bringune kunde sprengjast av Morgonjubel. Kvitt, kvitt; kvitt! titt, titt, titt, ti-it! ti-it! tirli-tirli-tirli-ti! Inne sìt dei ved Borde og fær seg Mat. Enok rìv i seg ein Bìte so daa og daa; gløymer seg av; sìt og stirer og glor med svevnstive Augo. Hev kje Hug paa Mat. Likar kje Mat. Kva skal han føde paa denne Kroppen etter? Den som var stød nok ... kunde berre svelte seg ihel. Ikkje vanvyrde Guds Gaavur? -- han gjev Fenden i Guds Gaavur. Det gjorde godt. Slik ein heit, djevelsk Tanke: eg gjev Fenden i Guds Gaavur ... aah; det gjorde rivande godt. Noko anna au kvìknar derinne; noko endaa heitare, endaa meir djevelsk; han vilde gjerne tenkje det; brenn av Hug til aa tenkje det; høgt; høgt; beint upp i Augo paa Han -- ; segja det, skrike det; men han torer ikkje. SIDE: 184 Ljone kunde slaa ned. Han ser berre Tanken langt burte; det er ein framand Tanke; ein Tanke som gjeng laus; ei Geit, ein Tankebukk, ein Bukketanke; ein Sattan av ein Tanke som gjeng og hoppar og lær og sparkar mot Himilen og gjer Faktir ... Enok reiser seg fraa Borde so braadt at alle kvekk. Gjeng Fram aat Spegilen og speglar seg. Skjekkjer og grin. Jau; det er Fenden. Det er Fenden. Ingin annan er det som stirer ut or desse Augo og geiper og rengjer i desse fælslege Andlìtsdrag. Smikk ... smikk; han hastar ut. Dei høyrer han gjeng aat Bui. Tru han skal aat Skatole att, og staa der og stire og mulle yvi den tome Sylvskuffa? Men Enok gjeng aat Bua-Spegilen. Han grin til seg sjølv. "Dette var det, ho saag! Dette var det, ho saag! Den gamle Legdehurpa hadde nok kje venta aa sjaa Fenden i Augo hans Enok Hòve." Forgjord! -- forgjord er det han er. Djevlesett som dei galne i Evangelie. "Kom Jesus, so vilde eg au rasa og banne og segja gakk din Veg. Jesus? -- Same Slage. Var det sant Helvti av det som stend, so kunde han ha frelst meg au, daa eg bad han um det. Dei lovar stort, men held ein L -- . Ja sjaa der! sjaa der! er det kje Dævelen? er det kje Dævelen?" Han gjeng nokre Stig; vert standande midt paa Golve. Smikkar, mullar; smikkar, mullar ... Kvitt-kvitt-kvi -- itt! titt-titt-ti -- tt! Tirli-tirli-tirli-tih! "Minst fyri for Fuglane; dei hev inga Sjæl, dei ... -- -- "Men eg er kje rædd deg." Smikk, smikk. "Eg er kje rædd deg. Du er ærleg du. Du er ærleg du. Du vil daa ha meg du!" -- smikk; smikk. "Deres Pines Røg ... opstiger i al Evighed. De skulle tygge sine Tunger af Pine, tygge sine Tunger af Pine ... i al Evighed, i-al-Evighed-i-al-Evighed-i-al-E -- vighed! -- Naar du visste at eg skulde dit, kvi skapte du meg daa?! -- Hyss; Dævelen, Dævelen ..." Han laugar seg i Helvit-Tankar, ørskar og svirer i Svovelsynir og Eld. Grev seg djupare og djupare; drøymer seg inn i logane livs livande; det fræser og sleikjer SIDE: 185 uppetter hans nakne Bringe; um Armane; um Halsen; det rýs i han; ein forvillande Tanke kjem; det maa vera godt. Godt! -- Hi! -- brennande Risling upp-etter Ryggen. Hih. Det maa svide godt. Det maa svide brennande. Halvt i Herota les han upp for seg sjølv Helvit-Verse or den "aandelige Kjæde": "Hvo vil beskrive mig de store Helveds Piner, hvor Djævle-Hylen er som Hunde tuder, hviner; der den fordømte Flok den Helved Lue rød af Munden gnistrer ud med Svovel-heede Glød; der Halsen Skorsteen er, hvorgiennem Luen brænder; der Kiødet Føden er, som Helveds Orme skjænder; der Aaren aaben staar paa hvert frordømte Lem. Der pines, plages hart, og Døden slider dem. De tygger Tungerne, de skjær med gløde Tænder; de Lænke-bundne er paa Lemmer, Fødder, Hænder; der staar af deres Kiød en evig Damp og Røg ..." -- "Uh, Steikjelukt! Steikjelukt ... Og so veit ein daa, at det vert ikkje verre ... -- "Gjera det i Dag? I Kveld, naar det vert myrkt? So er det gjort! Og so veit eg daa, at det vert ikkje verre." Smikk ... -- Ho Anna stakk Hovude inn; kremta lint, so han ikkje skulde støkkje: "hm. Vil du kje lesa Bøni, Enok?" Busande villt brast det utav han: "Helvite vert heitt nok aat meg, um eg ikkje les fleire Bønir." "Skjemmest du kje, Enok? -- Du er daa kje galnare enn du veit kva du segjer og gjer. Sjaa um du kann kje aga deg, naar her er framande Folk! Eg vil kje høyra slikt meir; so mykje du veit det. Det er so fælt at eg hev reint vondt av det. Borni skulde du au tenkja paa, -- korleis det maa vera for dei aa høyra og sjaa paa slikt. -- Vil du kje til Kyrkja heller?" Rolegare, modlaust svara han: "naar Hunden kjem i Kyrkja vert han utjaga." " -- -- Eg tykkjer kje du skulde gjeva so reint upp alt, Enok. Du er daa so klok -- : du veit betre enn du steller deg til. Kom no og hald Bøni; og sansa deg litegrand. Du kann daa vìta det gjeng gali, naar du gjev deg yvi." SIDE: 186 "Aa ja du hev Rett, Anna. Du hev Rett"; han slo yvi i Graatemaal. Litegrand etter gjekk han inn aat Stogo og fann fram Salmebøkane. Sette seg ved Leseborde og bledde lengi. Salmen paa Dagen lika han ikkje. Fann kje noko som han lika; bledde att og fram. Dei andre sat stille og venta. Tikk -tikk; tikk-tikk, sagde Stoguklokka seint og tòlmodigt. Kvitt-kvitt-kvi-itt! Titt-titt-ti-iti! ti-itt! -- Ja dei kann nok syngje, som ikkje skal liva æveleg ... Endeleg sagde han dei fekk slaa upp No. 230. Hardt og stygt sette han i: "Hjertelig mig nu længes efter en ... End'!" -- "salig" sprang han yvi. Villare og villare hasta han i Veg: "Thi ynkelig jeg trænges af Drøvelse og Elend. At vandre er-jeg-rede! fra Verden-med-en-Fart!! Til -- -- -- -- ; kom, -- , kom nu snart!" "Himmeriges Glæde" og "Jesus" sprang han yvi. Det var skræmelegt aa sitja og høyre paa. Sidan laut dei syngje aaleine for det meste. Kvitare og kvitare skein Soli; gladare og gladare spela Solflekken seg. Dansa paa Veggir og Golv; lyste paa Stakken hennar Anna; leika i det sveitte Haare hans Enok; skvatt so uppi Róte, der Flugur i Tusundtal krauma og kraup. Skuggen av den gamle Raunen, som svinga der ute i Sumarvinden, vogga seg paa Veggen ved Klokkehuse og paa det brune gamle Sengje-Umhenge; alt var Sol og Sùmar. Og endaa var det som dei skulde sitja i ei Lik-stogu. Salmen drog seg utyvi til Verse: "Du arme, bedrøvede Enke, mistrøste dig ei saa"; daa kom ho Anna paa Graaten. Rót: Loftgolve yvi Stogurome. SIDE: 187 Enok ramsa upp Bøni i ei Hast og gjekk ut; dei saag han kje att fyrr utpaa Kveldsida. -- -- Oftare og oftare lét han vera aa halde Bøn; og det var so fælt, totte ho Anna; det var som han gav upp si siste Von. Men det verste var, at han gav seg til aa røde um aa gjera Ende paa seg. Anna gjekk med ein Verk for Bryste kvar Dag, og var stundom so sjuk at ho helst skulde ha lagt seg; men ho torde ikkje; ho var nøydd til aa halde seg uppe. Hadde det ikkje vori han Torkjell Tualand, so hadde ho aldri haldi ut. Men han tok alt paa sin Maate han, og hjelpte henne au til aa bera det lettare. "Heh! -- dei drep seg kje dei som snakkar um det; du tarv kje vera rædd. Og no skal du sjaa at han sveitar av seg den fæle Gudsfrygti au, so det kann verta likare sidan att." Det vart Torkjell som styrde Garden; naar Enok hadde sine verste Ridir, brydde han seg kje um nokon Ting. Og Torkjell fekk ei Magt yvi han som gjorde han godt. "No skal du kje fara med slikt Tattl," sa Torkjell lognt; "no skal me ut og høya." Enok vart rolegare; "den som kunde vera som du!" -- "Ja kvi kann du kje det?" meinte Torkjell; "du hev same Guden du som eg." -- "Han høyrer kje meg lenger, Torkjell." -- "Aa, du fær skrika." -- "Eg hev baade skrìki og ropt; eg hev legi paa mine Kne og tigga som eit Barn; men det hjelper ikkje." -- "Eg var tilfreds um du hadde stae paa Hovude! Du er for snar til aa gje deg, Enok; med store Herrar maa ein gjeva Tòl." -- "Naar eg berre hadde ditt Huglynde." -- "Ja du tek deg Verdi for tungt, Enok." -- "Men det var vel just i vaar Sorg og Naud ... at Gud skulde hjelpa oss!" -- "Hjelp deg sjølv, Enok. Slaa Tankane fraa deg og legg deg i Arbeide, og ver som du var fyrr; so fær du sova au, og so jamnar det seg. Berre ein hev Helsa, so -- . Helsa gjev Mod, og Mod ber Mann yvi Bekk." -- -- Sùmaren vart varm, døynevarm; dei vonde Ridine gjekk ofte paa, og full Kar var Enok aldri. Han kjende so mykje rart vondt; vondt, som ikkje var SIDE: 188 noko vondt; som han ikkje kunde gjeva Greide paa og som ingin kunde skýna; Sjæle-Talm som tok paa Kroppen; Brenningar som iste; Isingar som brann; Flòg i Hovud og Prikking i Hud; Sòg og Slìt og Kaldkitling i Magen; Tyngd og Magtløyse; snøgge, forvillande Svimringar; sviktande, veike Kne; men alt ihop var det eine og same: Angesten, den kalde, svarte Angesten som laag for Bringa og saug som ei Natt, som eit Gap, ein Svelg, tom og djup og utan Vìt, utan Grunn eller Grense. So snart den gav seg, letna det med alt; han totte kje det vanta han noko vidare. Han kunde jamvel stundom sukke til Gud. Men berre det hende den minste Ting; um ein Kalv var sjuk; um ho Rakel slo sund ein Kopp; um Litle-Paulus fekk Hol paa Skorne sine, ja ofte utan nokon Grunn, -- kom Angesten veltande som ei Myrkeskodd av Have. Og strakst misste han Take i seg sjølv; dreiv for kvar farande Tanke viljelaus og ør; han var som ein Kork i Dragsug. Han hadde Ridir daa han ikkje fritt fekk draga Anden; var som innestengd; hadde Kjenningar som han var lìvande lagd i Kiste; eller liksom av store, dimme Taake-Augo som glodde paa han; og Bryste snørde seg, so Andedragi vart til tunge, djupe Hjartesukk. Stundom vart alt ikring han so framandt. Det drog seg ifraa han, kom han kje ved; han gjekk inne i eit vidt, tomt Rom aaleine med seg sjølv og noko stygt han ikkje saag; men utanum Trollringen stod hi Verdi og glodde og fælte; og han var rædd at alt som ikring hart var skulde setja i og skrike, villskrike, remja i med Graat, himlende vill Angestgraat ... Vatn, Vatn; sløkkje all denne Brand og Pine i eit djupt, djupt Vatn ... Gud frelse meg!! Den som endaa hadde havt nokon aa røde med; aa jamre seg fyri! Aa, um han kunde vinne att Borni sine. Det kunde vera det same med Gud; berre han kunde faa att Borni. Tenk um han Gunnar kom heim, og vart glad i Far sin att, som han var daa han var litin! Slike Tankar kunde faa Enok paa Graaten mest. -- Noko fælt leidt hende. Dei laut byte Gjente midt i Aare; ho Maren, det Slarvetinge, hadde vorti med Barn. SIDE: 189 Den Ukjura han Helmik Heialand skulde vera Skuldi; han slepte seg nok reint yvi, det Menneskje. "Vaabøni! Vaabøni!" braaka han Enok; "for mi Skuld kastar Gud Vanære yvi heile mitt Hus. Kvi Fenden gjeng eg her? kvi gjer eg kje Ende paa meg, so Guds Vreide kunde venda seg!" Det sveiv rundt i Hovude hans, sleit og vreid, til det verkte og glødde under Pannekvelven. Det kom ei Prikking, inni Heilen; ein linn, pinande Klaae; ei Kjensle som um Heilen svall upp og vart for stor og laag og kitla og kitla mot Beinverke; underlege Paafynster kom; han fekk Hug til aa staa paa Hovude; til aa stupe Kraake. Tankane gjekk i Ring, heitare og heitare, ræddare og ræddare; han skvatt upp og jaga deim, men kunde kje vera deim forutan heller; det vart so tomt og utrygt daa; alt gleid burt og han sjølv med; so gav han seg yvi og lét Tankane tumle som dei vilde. Men stundom gjekk dei burt av sjølve-seg; drogst av ei framand Magt ut i svimrande Natt, i det ævuge Myrkre; han stod etter burtgløymd og burtkomin med fiktande Hendar og ørskande Minur, mullande Ord han ikkje forstod, Banningar, Bønir, meiningslaust Tull; det høyrdest i Herota for han som ein annan skulde røde. -- Det var ein Kveld Djevelen elte han framifraa. So fortumla var han, at han visste kje kvar han gjekk; hugsa kje til seg, var som fraa Samlingi; men kvar han gjekk og ikkje gjekk, so kom han Gong etter Gong til Heialandsvatne; like innunder den vesle Hamaren, der Vatne var so djupt. For tridje Gongen stod han der no i den myrknande Kvelden. Vilde Gud det?! vilde han tillata det? Gav han Djevelen fritt Spel! Enok kasta seg aa Gruve i Lynge; tok Tak med baae Hendane; heldt seg fast; Skjelvingar og Rykkjingar gjekk 'n gjenom Kroppen; men Djevelen drog og drog, nærare og nærare; nærare og nærare ... og Vatne der nede lokka og lokka, sutla og skvala, so koseleg og so smaatt ... sleppe seg yvi: gjeva seg upp; "forfalde". SIDE: 190 "Gud i Himilen; dette vil du kje; dette vil du kje!!" -- Kor lengi han laag der og stridde for sitt Liv, det visste han ikkje; tilslutt hadde han krabba seg eit Stykke upp etter att; men Djevelen drog, og Vatne lokka. Daa var det eit hardt, sterkt Maal i Heiî sunnanum Vatne som sette i og song. Det var han Tønes Tualand, Skulemeistaren. "Ein Lyktemann i Kvelden sviv, ein fredlaus Gut; so blæs det upp, og burt han driv og sloknar ut." Dei sorgtunge Tonane dreiv vidt yvi Heiî i Kveldstilla; der døydde dei utan Svar. Men for Enok kom dei som ei Svaling. "Han kvervdest burt i Skoddeflaum, i Regnhjelm graa; men dette var hans beste Draum: aa slokne faa. "Av Myr og Eim han sjuk var fødd til Natteferd; ein heimvill Draug, av Live mødd han vanka her." Songen drog sør-yvi, lenger og lenger burt; siste Verse kunde Enok so vidt skilja. "Som Ljose hev den eine Draum! aa brenne ned, -- han helsa glad den Skoddeflaum, som gav han Fred." Ei Vipe flaksa rundt i Lufti og tagde. Døyvd Aa-sus skar hit fraa Brekkehøgdom. Langs-etter Strendine steig Kviteimen sval og mjuk og breidde seg yvi Sev og Steinar. Enok laag i Lynge og grét. "Du hev frelst meg! Store Gud, du hev frelst meg! og høyrt mi Bøn! Store, kjære Herre Gud, du hev høyrt mi Bøn og frelst meg!" SIDE: 191 XXIX. Han gjekk heim; sov roleg um Natti og vakna um Morgonen med klaart Hovud. Han torde kje tru paa det; gjekk heile Dagen og undrast og ræddast; det kom vel snart; det kom vel snart ... Men han fekk Fred heile Dagen. Um Kvelden bad han ei hjarteleg Bøn. "Kjære Frelsar," sa han stilt, "du hev vori god med meg i Dag og lati meg endaa ein Gong faa sjaa di milde Aasyn. Og kjenna di sterke Frelsarhand. Og du lét meg faa tru, at det er av Naade og ikkje av Vreide, at du tuktar meg so hardt i denne siste Tid ... at eg tilgagns skal faa sjaa, kva eg er i meg sjølv, naar ikkje du hjelper. Aa Herre, eg takkar deg; eg takkar deg! Aa, dersom det no var din Vilje -- dersom du saag det var Raad ... aa sleppa meg ut or denne store Rædsla, som eg med mine Synder og mitt Ovmod so syrgjeleg væl hev fortent. Aa, dersom du kunde lata meg faa kvila, Herre, um det so berre var ei Stund; kvila fraa dei store Angestar. Ja Herre, um du i din Naade kunde lata denne Kalk gaa ifraa meg! Um du kunde lata meg faa tru paa din Naade; um du vilde stydja og hjelpa meg i den tunge Strid, at eg ikkje skulde liggja so reint under! Aa, du hev sagt, at du ikkje vil lata oss prøvast yvi vaar Formue. Og du vil ikkje ein Synders Død; du vil at han skal umvenda seg og lìva. Aa kjære naadige Frelsar, eg bed deg av alt mitt forpinte Hjarta for ditt eigi dyrebare Blods Skuld, hjelp meg. Du, som sjølv leid den store Angesten i Getsemane Have, so at du sveita Blod; du, som i Daudens Naud paa det heilage Tre sjølv maatte kjenne at Gud hadde forlati deg ... aa du veit mi Naud; og du veit kor veik og hjelpelaus eg er; aa, du vil vera med meg og halda mi Hand gjenom Daudens Skuggedalar. -- "Men," heldt han fram med ein lang, skjelvande Sukk; -- "er det din Vilje, at eg enno ei Tid skal tumla um i denne Forvildelsen ... Du ser det, Herre. Du maa forstaa, at det er meg best. Du kjenner meg, og SIDE: 192 veit kva eg treng ... og kva eg tòler. Eg gjev meg i di Hand; eg set mi Lit til deg. Men, Herre ... ver barmhjertig ..." Mæle brast. Med Taarir heldt han fram: "ver barmhjertig! Gakk ikkje reint burt fraa meg; lat meg aldri vera reint aaleine. Hav eit Auga med meg, Herre; hev alltid eit Auga med meg! Spara meg, um du kann, for dei fæle Bespottelsar og dei djevelske Tankar! Og før meg so, Herre, endaa naar eg ikkje rett sansar meg eller kann raa meg sjølv, -- før meg so, Herre, at Utgangen kann verta god, til di Ære og til Frelse for denne arme Sjæli. Og ein Ting, Herre, vil eg krevja av deg"; -- han stilna av i Mæle som han vart rædd. "Du veit, kva Djevelen kviskrar til meg i svarte Stunder; -- du veit det Herre!!" han skreik upp. "Det vil du kje gje han Lov til; det vil du hindra! Gjer med meg som du vil; men fri meg fraa det vonde!! -- Fader vaar, du som er i Himilen, helliget vorde dit Navn ..." -- Etterpaa song han med stilt Mæle: "Hvo ved, hvor nær mig er min Ende." Siste Strofa song han uppatt, og Augo vende seg graatfyllte mot Himilen -- : "Min Gud, gjør dog for Jesu Blod min siste Afskedstime god!" Anna grét, so Taarine strøymde. Men det tok snart til aa verstne att. -- -- I Marknaden reiste baade Anna og Enok til Byn; dei vilde freiste aa faa heimatt han Gunnar. Og Gunnar lova godt. Han skulde segja upp til Vaaren, lét han. Enok vart so glad som eit Barn. Det kom ei noko-so-nær god Tid utetter no. I Joli, daa Gunnar var heime, vart det reint som eit lite Gjestebod. Nokre av Skyldfolki var der; og Enok hadde kaupt heim mange Slag godt til Jol, endaatil Vin og Kaffi; sjølv tvinga han seg, so han var som eit anna Menneskje paa Lag. Og Gunnar, som fekk vita av Mor si korleis alt stod til, var snild og lempeleg mot Far sin. SIDE: 193 Men Enok forstod at Guten sytte med aa koma paa Tvomandshand med han; og dette gjekk so innpaa han, at han gav upp alt. So snart Gjestine var burte viste det seg, at han var midt uppi ei Rid av verste Slage. Svevnløysa kom; og han vart meir og meir fortryllt. Det gjekk so vidt at han ikkje kunde tvinge seg for framandt Folk heller alltid. Fleire kom og vilde trøyste han; Presten var der; Lars Nordbraut var der; andre Vakte kom au; men det saag helst ut til at han hadde vondt av det. Ein Dag kom gamle Salomon Storbrekke. Han stabba heller tungt paa Staven sin no; Alderen tok paa han. Han var framlut og stør, Mæle piptande og veikt; Høyrsla hadde han mest reint mist; og han var tutlin og tøvin i det heile. Sat og rødde um Mor hans Enok; ho hadde au havt det med slike Gruvle-Ridir, sagde han; "so du skal kje bry deg, Enok; du skal kje bry deg ..." Men ingin kunde skýna kva Trøyst Enok skulde hava av det at Mor hans au hadde havt Gruvle-Ridir. "No vilde eg berre ynskja, eg hadde di Tru!" ropa Enok inn i Øyra paa Gamlen; -- "jagu ja, san!" nikka denne; hadde vel kje høyrt det. Tilslutt kom Kjistina Ramstad, ho som dei sagde Enok skulde ha tenkt paa ein Gong. Henne tala han lengi med. Men ho kunde kje faa sagt han noko større; ho hadde slikt Kav med Graaten. Ho berre bad Enok at han ikkje maatte gjeva seg yvi. "Du kann tru det er mange som vilde tykkja det var vondt ... um ein slik Mann skulde tumla seg burt." Graaten tok henne. "Det er so vondt .. aa sjaa deg att slik, Enok ... du skýnar det ikkje!" Enok vart liksom stillare etter dette; men Svevnløysa heldt paa, og Anna tenkte meir og meir paa Doktaren. Kornelius hans Helge der aust var klein; dei trudde det var Tæring. Han hadde alltid vori puskin av seg, mager og skrinn og med slikt eit underleg ustødt Gongelag; men no tok det reint Magti. I heile Vinter hadde han haldi seg inne; no laag han; og dei tok til aa tru at det vart Enden. Daa det leid til Vaaren, kunde alle sjaa SIDE: 194 det var den Vegen det bar; Helge reiste til Byn etter Doktaren. Og no fekk Enok nytte Høve, meinte ho Anna. Han stridde imot. Men der var inga Kraft i han lenger. "Gjer som du vil," sagde han sistpaa. "Men meg hjelper inginting." -- Ein tjukk, tungfør Mann med stort svart Skjegg, raud og uppusta i Andlit og Augo, kom stigande inn i Reisestyvlar og Pels med Hatten paa Hovude og gjekk beint aat Sengi. "Hva er det som mangler dej da, Far?" sagde han. Enok hadde raka seg og stelt seg, skift Skjorte og lagt seg ned; det høyrde liksom til aa vera i Seng, naar ein fekk Doktaren i Huse. "Ja sant aa segja," svara han, "veit eg det ikkje. Det manglar nok mange Ting ... eller kanskje helst berre ein Ting." "Lidt rapt naa da, Mann min; je har lite Tid. Fa'n saa seigt som alting gaar for dere Bønder; naada?" "Det er nok Syndi helst, som plagar meg. Eg hev slik ein Otte, slik Ufred ..." "For Pokker, det skulde ikke være det samme som vi havde der borte?" Han stirde Enok inn i Augo; kjende han paa Livaadri og andre Stadir; "hm ... man taler om de landlige Sæder; de rene, landlige Sæder; hm; jagu sa jeg Smør. Naa. Hm. Neppe noget særligt. Hva er det da? "Synd"? Hva kommer det mig ved? Du maa snakke med Presten om det; hva? Gaa til Presten og faa dig noe Trøst, saa -- ." Enok kjende seg uhugleg; Doktaren lukta Brennevin. Og so denne Banningi til annakvart Ord. "Det verste er, at eg fær kje sova," sa han. "Eg hev slik ei Uro i mitt Samvit, slik ein Angest og slik -- "; med ein Gong skreik han upp; "eg er i Helvite!" -- "Hyss da Mand; -- skulde der være noget i Veien med mens? -- -- Hm; ikke noe særligt vist ... Hm. Det er vel bare denne Gudeligheta igjen. Du gaar vel paa disse Opbyggelserne og tyller dig fuld af Svovelsnakk, kan jeg tro. He-he; Pecus. Som sagt, min Mand, mens: Sjæl; Sinn. -- pecus: Fe. SIDE: 195 er der noget i Veien med "Samvite", saa faar du gaa til Presten; jeg har ikke noe med de Ting. Men et Sovemiddel kan du faa. Hør du smaa der; fins der Pen og Blæk i Huse?" Ei av Smaagjentune sprang aat Bui og skulde finne. Doktaren stod med Ryggen til Enok og stelte med eitkvart; fann fram Papir; drog upp av Lomma ei Medisinflaske; drakk; kremta, korka Flaska og gøymde ho att; gav seg so til aa gange att og fram og smaadrøse. "Hm; Folk maa jo bli gal. Saanne smaa, lave Rum; mørkt; og tung Luft; og saa Helvede. -- Men Helvede vil dere nok ikke undvære?" snudde han seg til Enok; "det er vel den eneste Trøst dere har det; hvah? -- Den forkomne og fortrykte maa jo ha et Sted, hvor han kan sende sine Fortrykkere hen; det er hans Maade at tage Revanche paa. Evangeliet for de fattige, he-he ... Men nu ser du, at det kan vende sig imod dere selv, det der; hva? Du vilde naturligvis være med at stene mig, hvis jeg sa, at der ikke er mere Helvede end bag paa min Haand ... Hvor Fanden blir der af Ungen? -- -- Naa; rap dig lidt, Smaaen; vi har ikke saa mye Tid i Byn som her paa Lande, ser du ... Du kunde forresten gjerne ha vasket dig lidt; Takk." Han sette seg og skreiv. "Gjer det sterkt!" ropa Enok. "He? sterkt? -- Fa'n ikke sikker, han der. Faar passe dig, Far! Det kan gaa galt med Hue! Vette! Hvah? Skjønner du det? -- Ja." Anna kom inn or Kjøken. Um ho maatte bjode Doktaren litegrand Mat kanskje -- ? "Tak, Mor; "Mat" har jeg sjæl. -- -- Værsaagod. -- En Spiseske om Aftenen. -- -- To Specier." -- -- -- -- "Du hev nok Hast med aa koma paa Bygdi, du," sagde Enok til Kona si, daa Doktaren var gjengin. "Eg hadde daa aldri tenkt slikt!" jamra Anna fortustra. "Men du veit dei gjer som dei vil, slike!" -- -- Dropane vilde kje Enok hava. Han torde kje, sagde han. Tenk um han ikkje skulde kunna vakne att daa, naar Draumane kom. Men daa han sistpaa tok Dropane likevel, hjelpte dei ikkje. SIDE: 196 Det verstna fort. Han leid visst ikkje so vondt som fyrr; men han vart so underleg tutlin. Og so mykje meiningslaust fann han paa, at det var kje stort Raad aa tala med han. Han kunde kje lìva; han kunde kje lìva; Gunnar skulde heim, og han burt ... So lengi høyrde Anna paa dette, at ho svara kje lenger. Brydde seg kje um det. Det var berre Snakk. Men ho gjekk med ein Otte for Bryste likevel; og ho kjende at det vart laakare og laakare med henne. Det verste var Nætane; daa laag ho og skalv og ræddast meir enn ho sov. Enn um han vart reint galin; kva kunde han kje daa finne paa? Ein Dag kom ho yvi han burt i Løo; han laag og stupa Kraake i Høye som ein Gutunge. "Aa nei men Enok!" jamra ho; rædd og raadlaus tok ho til aa graate. "Græt du au no," busa han ut. "Ja no skal du snart vera kvitt meg. -- Berre seg at eg skal gjera det!" klynka han; "eg hev kje Kraft sjølv; berre eg hadde Kraft!" Ho torde kje vera aaleine i Huse. Paa eigi Andsvar leigde ho Torkjell Tualand til aa vera der jamt. Berre Laurdagsnatti og Sundagen skulde han faa vera heime. Skrinn som ein Skugge drog ho seg ikring; venta kvar Dag aa bli liggjande. Ein Kveld ho saag Enok gaa aat Løo med eit Reip, kvakk ho so ho laut i Seng. Serina og Smaagjentune vart sende etter aat Løo; Vesle-Paulus krabba graatande uppi Sengi til Mor si, rædd av di dei andre var rædde ... Anna kjende at dette stod ho kje lenger i. Det vart sent Bod til han Gunnar; han fekk rive seg laus og koma no. Sundagen etter kom han. Enok vart som glad me det same; "nei e' de' ke han Dunnalmann," klissa han, liksom han skulde røde til eit Barn. Gunnar vart forfæld, daa han saag Far sin. Uvaska og uraka, med det vaate Haare klint inn til Hovude, umvrìdin i Andlìte, blaa og bleik, reint naadæmd, Augo raudsprengde, stive og store, -- saag han soleis ut at Son hans knapt kunde kjenne han att. Enok stirde paa Gunnar; myrkna; lika kje Guten. SIDE: 197 Byklædd og fin; strak og kaut; Bymannsfaktir; smal, bleik; Skjegg under Nosi; jau det skulde vera noko aa setja paa ein Gard. Juks; berre Juks ... "Kjem du for godt no?" braadde han i; han stana paa Golve midt framfor Son sin. Denne raudna. "Eg kann kje koma laus fyrr det lid lenger utpaa," svara han. Anna sukka, der ho laag i den store Umhengssengi utmødd og klar. Enok smikka med Fingrane; "det er Viljen; det er Viljen ..." So sette han paa Døri. "Du maa fylgja han og snakka vel med han," bad Anna; "du ser korleis det er." Gunnar gjekk; fann Far sin i Kjerrehuse. Der stod Enok og smikka og grein yvi alle dei gilde Arbeidsgreidom, han hadde kaupt; no laag dei der og gjorde Narr av han. "Kva vil du med oss, du Kalvehovud, som ikkje kann brùka oss?" "Hm," kremta Gunnar. Enok snudde seg; fór med ein Gong beint paa han: "Du skal kje gaa med Skjegg under Nasane, Gunnar! Det er Djevelens Væsen, Djevelens Væsen, Djævelens Væsen -- ," smikk ... smikk ... "det er gali nok at Far din gjeng til Helvite." "Korleis er det du snakkar, Far?" Like innpaa Son sin, kvæsande hardt og villt, heldt Enok fram: "Og so skal du kje dansa. Veit du kva? daa eg var ung, vilde eg au læra aa dansa; men eg kunde kje. Bad so smaatt til Gud; men nei. So bad eg til Fenden. 'Du, Fenden, kann kje du læra meg aa dansa?' -- daa lærde eg litegrand. Men no tek Fenden Løni. Du skal kje dansa, Gunnar! lova meg det." Gunnar var bleik; han sagde Ja, men visste knapt av det. Verre Ting hadde han paa Samvite sitt ... "Ser du at Gud hev forlati meg, Gunnar? Ser du det? ser du det? Alle kann sjaa det. Men naar du kjem heim, skal eg klara meg like godt. Du skal faa Garden med ein Gong; og er det nokon du vil gifta deg med, so berre gift deg. Ein skal gifta seg; for elles fær SIDE: 198 den ureine Aand Magti. Hev du vore standhaftig mot den ureine Aand, Gunnar?" "Ja -- ." Guten vart svært raud. " -- -- Du tykkjer vel eg ser rar ut? he?" -- Tett inn i Andlite paa Son sin kviskra og kvæste han: "det er Fenden. Det er Fenden. Denne Angesten for Bryste, ser du. Angesten; he? den hev kje du kjent. Is; Natt; Is og Natt; langt inn i Sjæli." "Far, du maa -- -- " "Hyss. No skal eg segja deg noko. Djevelen er etter meg; han vil eg skal gjera Ende paa meg. Kvar Dag, kvar Kveld ..." "Det ... gjer du kje, Far! Det -- aa, det gjer du kje. Der skal Viljekraft til det; og det hev du visst ikkje." Enok grét. "Det er det eg au trøyster meg med. Eg kann kje; eg kann kje. Eg hev kje Kraft" ... -- Stakkars Far. Jau her saag ut. Og han Far som hadde haldi seg so trutt til Gud; hjelpte det kje meir aa halde seg til Gud? -- Og eg, som -- -- ; Gunnar kjende seg raadlaus. Gjeng det no gali med meg òg ... -- "Det er vel ein. som vil hjelpa deg," sagde han raudnande. "Dersom du kunde faa meg til aa tru at der ikkje er nokon Gud!" kviskra Enok. "Lensmannen trur kje paa Gud, og han hev det godt; Dokteren trur kje paa Gud, og han er feit som ei Ku; Fantane trur kje heller paa Gud; -- aa nei, den som hadde det so godt som Fantane." "Er det kje best me gjeng inn no, Far; her er kaldt ..." "Men du maa lova at du vil koma heim," bad Enok. "Du maa koma heim og passa Far din. Eg tor kje gaa her aaleine; Kvar Gong eg ser eit Tog eller eit Reip ..." "Kom no, Far." Gunnar tok Far sin i Armen og drog han halvt med Magt innetter aat Stogo. "Han er sterk likevel," murra Enok; han fylgde viljelaus som eit Barn. Sutrande lagde han til: "ja naar eg hadde din sterke Arm til aa stydja meg!" -- SIDE: 199 XXX. Med laakt Samvit fór Gunnar til Byn att. Det vart verre no. Han hadde aldri trutt at det stod so gali til heime. Men kva skulde han gjera? Kva i F- Pokkers Skinn og Bein skulde han gjera? Det vart kje betre, um han kom heim no. Denne H-stygge Slarvegjenta, som han hadde vasa med i seinare Tid ... Tosken han var; hadde han berre haldi paa med dei andre; men no sat han der. Han hadde freista med baade godt og vondt; hadde endaa bòdi henne Pengar; for ingin kunde vìta kven som var Far til den Ungen; ho hadde no visst tri ... Men um ho tenkte at ho skulde bli Gardkjering, eller um det kunde vera sant at ho paa sin Maate heldt av han, -- der var inga Raad med henne. Ho vilde gjera Eiden sin paa, at ho ikkje hadde havt med andre aa gjera i den Tidi, sagde ho; og Ungen skulde kje ljuge seg Far til ... F-anken aa koma uppi slikt Uføre! Det fanst daa berre ein Utveg: Amerika. Det vart gali heime; fælt gali vart det, no daa han Far var slik ... Mor skulde han endaa faa til aa taka det med Vìt; men han Far-. Men naar han ikkje kunde; naar han ikkje kunde? Og neigu um det vart likare, naar han kom heim med ein Lausunge ... Eller med slik ei Fyrkje til Kjering -- aa jau! Det vart verre, vart det. Han Far fekk greide det. Gunnar skulde skrive so vent og rimelegt; lova aa koma heim um eit Par Aar ... Han drap seg sgu ikkje. Folk som gjekk og rødde um det gjorde det aldri. Det var berre eit Paafynster av han Far, at han so plent vilde ha han heim. Den Kjærleiken stakk nok ikkje djupt. Det var berre noko han fann paa. Sjuke Folk fann paa so mykje. Gunnar hadde daa ikkje fyrr merkt noko til, at det skulde vera so heitt med Kjærleiken! Nei; han fekk fara. Tala med Gjenta endaa ein Gong; men hjelpte kje det, -- so var der kje onnor Raad. Og SIDE: 200 so kom han daa endeleg ut i Verdi au, som han so lengi hadde drøymt um. -- -- -- Ein Dag kom han Helge heim fraa Byn med eit Brev til henne Anna. Gunnar var farin til Amerika. "Høyrer de noko gali um meg, maa de kje tru det," stod der tilslutt. "Men um det er Lygn aldri so mykje, so heng det ein Mistanke ved ein likevel. Eg kjem att um eit Par Aar naar det er gløymt; og daa skal eg forklara dykk det betre." Anna vart liggjande. Det verste vart mest aa faa segja det til han Enok. Og segja det laut ein; elles fekk han vita det andre Stadir. I si Naud raadførde ho seg med han Torkjell; dei vart samde um ein lempeleg Maate aa segja det paa, og Torkjell lova aa bera det fram. -- Dei skulde aat Torvmyri Morgonen etter; daa fortalde Torkjell det. "Det er sant," sagde han; "eg høvde han Helge der aust i Gaarkveld, og han hadde Helsing med fraa han Gunnar, at dé maatte kje verta vonde paa han; men han hadde havt slik brennande Hug til aa sjaa seg um i Verdi, fyrr han kom heim for godt. Og so laga det seg so vel, at han vann nokre Pengar i Lottrie; og no vert han burte ei Tid, til dess han tykkjer han hev lært nok. Han hev store Tankar, han Gunnar; ein Dag kann du gjerne faa sjaa han paa Storthinge!" Enok stirde. Kor han vilde av? -- Aa, noko kvar Stad, sagde Torkjell. "Han hev alltid havt slik Hug til aa sjaa seg um; han vilde nok fyrst burt aa sjaa paa nokre forunderleg gilde Maskingreidur der[sic] hev funni paa i Amerika" -- "Amerika! -- berre han daa kjem att." "Du kann daa vita han kjem att. Heh! ein Gard som Hòve finn han kje paa Gata nokonstad!" "Men at han ikkje nemnde noko um dette daa han var heime?" Han var kje viss med seg sjølv endaa; og so vilde han kje gjera dykk urolege." Enok forstod det ikkje. Torkjell rødde og rødde og SIDE: 201 tok det lett. Med ein Gong snudde Enok og gjekk heimatt. Torkjell etter. Enok beitte den brune Merri for Karjolen; vilde til Byn. Han hadde vorti so uppskaka. Laut hava Greide paa dette. "Ja no maa du kje tru paa alt det Folkesnakke du kann faa høyra der," lempa han Torkjell; "du veit det vil alltid verta ymist Drøs um slike Ungdomar, som finn paa noko sjølv" ... -- -- Meir og meir uroleg køyrde Enok av Garde. Han sprengde mest Brunka paa den Ferdi. Den fyrste han raaka i Byn var Student Olsen. Denne kom stram og strak og helsa og "kondolera". Han var full og tala fint. "Ja, der var en vild Natur i den Guten; det saa jeg alt dengang. Og naar en saadan Fole slippes ud paa Vidaatten ... "Du skal tilgive ham, min Ven Enok. Han faldt for en større Magt end hans; han faldt for en Magt vi alle falder for; han faldt for en Kvinde." Enok skvatt upp; spurde; vilde hava Greide; men Olsen var i Preikelage sitt. "Du taler om Forløsningen; Jehoschua eller Josva, Jesus som du kalder ham, har beseiret Djevelen, Verden og saa videre. Men han glemte ét, min Ven; han glemte ét. "I Kvindens Blik og Smil lurer endnu den gamle Slange. Og endnu bestandig gjenlyder Syndefaldshistorien i de klassiske Ord: og Kvinden gav ham, og han aad." "Er det noko Kvinnfolk, som -- " "Selveste Kong David faldt for en Kvinde, nemlig den skjønne Batseba, som med koket Beregning badede sig saaledes, at den gamle Synder kunde se det fra sit Tag. Og hvorfor gaar jeg, Ole Christian Olsen, omkring her som et Nar for Bauerne og en Rørdrum i Ørkenen; -- mon ikke for de djævelske Femininers Skyld, baade de i Vika og hende udenfor Vika, som jeg traf en Dag i Ungdommens Vaar paa hint historiske Punkt, hvor Dyden ender og Drammensveien begynder? Saa skal du da heller ikke forundre dig over din Søn, Enok. Thi der SIDE: 202 staar skrevet: Kvinden er et Rovdyr av Reptiliernes Ætt, men Manden en Tullebuk av Saueslægten. Adjø, Enok! Tag det som en Mand!" Han svinga stolteleg avstad ut Landsvegen. -- Daa Enok Dagen etter køyrde heimyvi att, visste han alt. Men skýna det ikkje. Det hadde vorti so stilt um han. Og slik ei Susing og Tumling. Hovude glødde som ei Kolmile. For Augo saag han heile Tidi ein svart Flekk. Folk som tala til han kunde kje skýna at han ikkje svara. Dei fleste Kjende kje Mannen. Han maatte vera full. -- -- Anna laag heime utmødd av Svevnløyse og Sut; mest uroleg var ho for han Enok. Daa ho seint paa Kvelden høyrde Karjolen utanfor Glasi, vart ho heiltupp glad. I same Stundi sovna ho. Serina hadde stelt Mat til Far sin og gjekk aat Kammerse. Torkjell sette inn Hesten og fylgde Enok inn. Han totte han tok det baade rolegt og vitugt. Var nok litt still og rar. Men ein kunde kje vente han skulde vera glad heller. "Det er kje noko aa ta seg Tæring av dette, Enok. Guten kjem att. Det var verre um du hadde misst han." -- "Aa ja." -- "Og no fær du snart Brev fraa han, so du fær vita koss det gjeng." -- "Ja." -- "Ja so fær du ha Godnatt daa og sova vel. -- "Ja -- a." -- Enok sette seg i Benken ved Vindauga; her var so varmt. Tikk-tikk; tikk-tikk ... -- -- Um han tok Øksi og slagta deim; so vart det kje so mange Munnar aa Føde. -- Reise til Amerika. Det var mange, som reiste til Amerika. -- -- Var det kje einkvan som hadde sagt, at han Gunnar hadde fengi Lausunge? Her var so stilt. -- Han skulde ha vori ein annan Stad no, men kunde kje hugse -- . -- Tikk -- tikk, tikk -- tikk ... Øksi. -- Det var igaar det. Det var igaar det. -- Tidi gjekk. Enok sat der. Han var so heit; der stod som ein Strjukebolt gjenom Heilen hans. Han vilde ut. Men kom han utanfor Døri SIDE: 203 so var det einkvan som vilde taka paa han. Der høyrde han deim. Dei rødde; dei var sinna. Ikkje ut; ikkje ut. Men han lika kje dei tvo graae Mennane, som var komne inn her. Kva vilde dei? -- gjekk og tusla og tasla med slike stille, vare Kattestìg. Tett innaat han. Nappa etter han; -- nappa. Tuslande og graae. Og stirde paa han. Kjende dei han? -- slike tome rædde Augo. Der var komin ein uppi Benken. Inni Kroken; ovanfor der han sat. Det var ein leid ein, det; sat og lurde og glodde. Lurde og glodde; tenkte paa vondt. Stygge Augo; kalde, rædde. Glodde. Kva tenkte han paa? -- og liksom dei skulde kjenne han ... Utrygt her. Stilt, stilt reiste Enok seg av Benken. Lurde seg framum Borde; so Stìg for Stìg nedetter mot Døri. Dei nappa etter han; nappa etter han, men rømde, naar han saag kvast paa deim. Hyss. Stilt lét han upp Døri. Smaug ut; lét att. Stiltra seg ut i Kjøken. So ut Bakdøri. Daa den var att, tottest han vera trygg. "No sit dei der. No sit dei der; hæh, hæh -- ." Men der var graae Mennar her au. Han sprang attum Kjerrehusveggen og gøymde seg. Stod og kikka; jau, der kom dei. Fleire og fleire. Stille og lette som Skuggar. Han tok Foten fat. Yvi Gjerde; ned gjenom Vest-Ækra. Lenger og lenger ut; heilt til Aarvollen. Men endaa fylgde dei. Fleire og fleire. Ein heil Flokk rædde graae Tuslingar. Naar han stana, so stod dei; naar han gjekk, gjekk dei òg. Han lika kje denne Luringi. Kva vilde dei han? -- sette til Sprangs. Ned gjenom Marki; heilt ned aat Aai, fylgde Aakanten nedyvi og nedyvi. Kvar Gong han saag att-ende, var dei komne nærare. Styggety. Og fleire og fleire vart dei; ein heil Ring av graae Mennar. Dei vilde kringsetja han. Han sprang og sprang. Eit stort Vatn stansa han. Og no kom dei fraa alle Leidir; hit etter Strendane; hit ifraa Heiane. Og dei kom nærare og nærare. Tett inntil 'n. Og nappa, nappa. Han fikta og sparka. Med ein Gong saag han ein fælt høg ein som hadde Horn. SIDE: 204 Augo sveiv rundt i Hausen hans; ein stygg Laat braut seg fram som fraa eit innklemt Bryst; han gjorde eit unaturleg høgt Hopp -- beint ut i Vatne. Eit svært, tungt Plask. Tvo, tri sterke Baaredrag slo inn mot Strandsteinane med sukkande Skvaling. Han kom kje uppatt meir. Evja maatte hava sogi 'n i seg. -- -- Sunnanvinden strauk yvi Vatne med sin linne Sus. Og det sutla og skvala, koseleg og smaatt; sutla, skvala ... sutla, skvala ... Av "Olsens" Forteljing i Kap XV er Stykke fraa "Omsider begyndte det at gaa rundt" til og med det tyske Verse laant fraa eit (forbòdi) lite Skrift av ein eldre Forfattar. Arne Garborg SIDE: 205 LÆRAREN EIT SPEL I FEM VENDINGAR SIDE: 207 DEI SPELANDE Paulus Hòve, stud. theol., Gardmann. Helga, Kona hans. Jens Eide. cand. jur., Lensmann. Tore Eide, Timbremann og Bonde. Systken. Lars Nordbraut, gamal "Lærar". Per Aase, Gardmann. Gudleik. Carolus Magnus. Ola, Dreng hjaa Paulus. Evelinde. Tabitha. Ei eldre Kone. Maren Doktar. Gurina, Gjente hjaa Paulus. Sakførar Rabbe. Doktar Aas. Skrivaren. Unge-Salomon Storbrekke, Jonas Rudlevig og andre Auktionsfolk. Brørar og Systrar. SIDE: 209 FYRSTE VENDING Hjaa Paululs Hòve. Ettermiddag midvinters. Ei ikkje stor Bondestogu. Paa Bakveggen Dør (gjenom "Gangen" eller Forstogo) ut. Til vinstre for Døri eit stort Skaap. Til høgre for Døri Omn; millom denne og Døri ein Stol. Paa høgre Sideveggen, i Omnskraai, ein Sovebenk. Ved fremste Enden av denne eit høgt gamaldags Klokkehus med Klokke. Hitanfor dette Dør ut til Kammers (og gjenom dette til Kjøken). Paa Veggen hit av Døri eit lite Skaap. Lengst framme ein gamall stor Sofa; paa Veggen ovanum denne eit Steintrykk: Bryllaupe i Kana; under dette fleire Fotografi i Raamur. Paa vinstre Sidevegg; tvo Vindugo. Paa Veggen millom desse Spegil. Ein fast Trebenk gjeng langsetter Veggen fraa øvst til nedst. Ved denne, lengst framme, eit mindre (grønmala) Bord; paa Veggen ovanum det Bokhylle. Lengst mot Bakgrunnen, innmot det store Skaape, eit raudmala Klaffebord. Her er der Trestolar. Stogo ikkje høg; rett ljos. Paa Langbenken innved Grønborde sìt Jens Eide og drikk Kaffi. Han er ein Mann paa 35 -- 36, mìdelshøg, roleg i Tale og Lag, med eit lite spottande Smil, som ofte kjem att; byklædd. Helga sìt i ein gamaldags Armstol framanfor Borde og saumar; ho er svarthærd og myrkdænd; ser bleik og trøytt ut, liksom for tidleg folna; Augo store og myrke, noko stirande. Jens Eide. Ja. So vidt -- kann eg segja at eg no er installera. Og i Overmorgo, Maandag Fyrimiddag 10 Slætt, tek eg til aa fungere. Funktionere! (smiler) Ekspedere, protokollere, konferere, ekstradere, kontrahere, inkassere, auktionere, -- et cetera. Helga. At du vil her ut paa Lande att. Treivst du kje paa Amtskantore? Jens. Trivst kje i Byen. Helga. Det tykkjer eg er rart. SIDE: 210 Jens (smiler). By er Bonde Himmerik, ja. Men -- -- ikkje i Lengdi. Der er so heimlaust. Me som er uppvaksne millom Fjell og Haugar og Hav, me kann kje slaa Rot paa Bygata. Ein er alltid paa Flytjefot der. D'er Hotel og Hast og Heimløyse allting. Du vert hivd og slengd fraa Vegg og til Stokk, og fraa Gate til Gate. Aldri kjem du til Ro. Helga. Ja men d'er daa Umbyte. Her gjeng ein og dabbar paa ein Flekk. Jens. D'er kje Umbyte heller. Ein byter og byter; men d'er alt eit Slag. Ein er allstad framand. Den du budde Vegg i Vegg med igaar er burte i Morgo. Og sjølv er du burte i Overmorgo. Du bur i Hus med Folk du ikkje veit Namn paa. Og dei ligg sjuke og døyr, og du veit ikkje av det, fyrr du ein Dag kjem til aa sjaa at der er barstrøytt i Gata utanfor Døri di. Helga. Du kunde arbeidt deg upp og kaupt deg Hus sjølv. Jens. Gate er Gate, um ein so eig Grunnen. Og rett som det er kjem Kommunen og riv Huse ditt ned. Der skal gaa ei Gate yver Tufti (Ute i Gangen høyrest Staak, ustøde, tunge Stig, Dørir, som vert upprivne; straks etter eit skjellande Kvinnfolkmæle.) Jens. Kva er tids? (Helga legg fraa seg; gjeng aat Døri og ser ut. Ein høyrer): Maren Doktar (skjeller; ho er grovmælt, mest som ein Mann:) -- -- ja det kann du helse han paa. Eg treng kje noko Heilagtryne til aa gaa og rote der nede; lat han rote hjaa Tausine sine -- ; ja eg ser nok du sìt der, Tabitha -- -- Helga (skarpt). Kva er tids, Maren? -- sjaa og kom deg paa Dør. Maren (driv fram i Dørglytten; det er ei svær Lurje, stor og slurveleg; ho er full). Hæ? Er det Subba sjølv? Ja du kann høyre det du au, so vigtig du er: eg vil kje ha Mannen din rennande i Dørine mine. Eg treng inga "Hjelp", eg. Maren Doktar greier seg sjølv ho, kann du segja. Eg hev Iglane mine -- -- Helga. Gjeng du med det gode? SIDE: 211 Maren. Gu gjer eg so. Tarv aldri bry deg, Megga! (Skrik.) Men hels han paa det! (Døri att.) Jens. Er det ei av dei han skal frelse, det? -- Ho saag meg nok ut til aa kunna turve det. Helga (sukkar; set seg). I desse siste Tidine hev han funni paa -- slikt og. Fyrr var han daa rimeleg i den Maaten. Han var endaa med i dette Samlage som Presten hev skìpa -- Jens. -- mot Tigging, ja. Er han kje med der lenger? Helga (sukker). Nei. -- Og no ser det ut til han vil berre leite upp all den verste Fanten han kann finne. Ja Carolus Magnus hadde me fyrr; honom tykte han liksom han hadde i Arv fraa Far sin. Men no vert det den eine etter den andre, -- Rasmann Rottehólen, og -- ; ja no høyrer eg han hev vori hjaa Maren Doktar med. Jens (smiler). Og det er den Takken han fær. Den andre ho næmnde, -- er det og slik ei? Taletta eller -- Helga. Tabitha; nei, det er ei av Systrane. Jens. Tabitha. Carolus Magnus. Dei hev slike merkelege Namn her ned paa Flatbygdi. Helga. Dei vil vera gilde her. Jens (smiler). Eg kann forstaa det. Dei tek endaa til aa gaa med Hattar, Gjentune, ser eg. Tenestgjentehattar; huff. -- Aa ja. Kraaka breider seg i Skogane, og Gjedda i Vatni, og Høkerkulturen i Bygdine. (Drikk. Stutt Togn.) (Vârt.) Ja han er vel etterhengd av Kvinnfolki, Paal -- som Lesarprestar plar vera. Helga (tvingar seg roleg). Aa ja. Jens. Det var vel kje denne -- Tabitha, du nemnde i eit Brev ein Gong? -- denne Eventyrprinsessa som var funni paa Vegkanten -- -- Helga. Nei; d'er Evelinde, det. -- (Døyver ein Sukk.) Ho er klokare ho; held seg meir tilbake. Tabitha heng her jamt; han kann kje faa henne fraa seg. Henne bryr eg meg kje um. Jens (ser paa henne). Bryr du deg um -- den andre daa? Helga (snøgg). Nei, -- ikkje soleis. (Uroleg; braadt upp.) Skal eg skjenkje meir Kaffi aat deg? SIDE: 212 Jens. Takk; du hev store Koppar. Lat meg faa sitja her og kvile meg no. Helga (brydd). Ja du tok det vel ikkje for, at eg ... skulde ha Mistru -- Jens (lær). Til Mannen din nei? -- Nei so taapi er du daa ikkje. (Stutt Togn.) Helga. Ja men hev han kje ... vori noko vill av seg? I Studenterdagane -- -- Jens. Det var ingin Ting. Helga. -- -- Han læt kje so sjølv. Jens. Paal gjer seg so svart han kann faa seg, han. (Smiler.) Ja, ja; ei Gjentesprengje hev han vori; og han hadde ei Urid daa, -- den Gongen ho hadde narra han so stygt, Dotter til Presten. Helga. Aa, -- var der noko aalvorsamt i det? Sjølv segjer han det var berre Barnefjas. Jens. Det var det nok; men det var daa for hennar Skuld han tok paa aa studere. Helga. Aa ja. -- Og daa han so hadde lesi seg mest forderva og var halvferdug til Prest -- Jens. Ja so tok ho Doktaren og lét honom sitja. For henne hadde det nok berre vori Fjas. Helga (med ein halvdøyvd Sukk). Og det ... tok han seg so nære. Jens. Ja, med det same so. Og der er aldri Hov med han Paal; d'er alt utan Maal og Maate. Men so var eg sløg og tok han med meg heim til Eide, eg; og daa du fekk han i dine Garn -- (smiler) Helga. Vas. -- (Gløymer seg liksom burt; med halvt attletne Augo; mullar.) Ja den Gongen ... heldt han av meg. Jens. Kva segjer du? Helga. Inginting. -- Men no vil du hava meir Kaffi. Jens. Ja Takk; han var god. -- (Smiler.) Eg er Kaffikjering som alle Maalstrævarar. Helga (ved Omnen; skjenker upp). -- -- Nei; var eg so trygg for han i alle andre Maatar -- -- Jens. Aa, du kann vera trygg for det andre au. Han tek det braadt, han Paal; men Hovude hans er godt, og SIDE: 213 Teologien sin kann han, -- so han tullar seg ikkje so lett burt; det var anna Skìl med Far hans. Han vinn seg nok yvi, skal du sjaa. Eg undrast paa, um denne Ridi han no hev fengi ikkje likso godt kann vera -- Krisis? Vendingi? Helga (djup sukk). Gjev det var so vel! Jens. Er det fire Aar det hev haldi paa no? Helga. Fem. Me hadde vori forlova eit snaudt halvt Aar den Gongen. Jens. Ja du hugsar det vel du, Stakkar. Slo han kje upp med deg? Helga. Jau; han gjorde i Grunnen det. Det skulde vera ... Synd aa gifte seg. Jens (lær). Ja d'er so likt han. -- Men sjaa um det ikkje gav seg med det? Helga (smiler). Jau; med ein Gong fekk han det so reint braadt att, -- paa den andre Kanten. Jens. Ja soleis er han. Denne Lesarsjuken hev eg i Grunnen alltid visst han maatte vinne yvi. Eg vart reint glad, daa du fortalde meg um denne nye Ridi hans, -- so rart det kann sjaa ut. Naar det varer so lengi, so maa det ha noko paa seg. Helga (jamrar). Aa, eg er so uroleg, Jens. Alltid naar han er innpaa noko nytt, so -- . Kven veit kva han kann finne paa? -- -- Ein Dag kjem han gjerne og vil skiljast. Jens (smiler). No maa du kje tru han til alt vondt heller. -- Og dette at han hev slutta aa halde Bønemøte, det spaar godt. Helga. Ja dei siste tri Maanane hev han haldi seg roleg. Og stundom hev han vori so modig og glad at eg -- ; ja eg veit kje kva eg skal tru. Men so med ein Gong sturin att, og tagall; ikkje eit Ord. Og so dette med all denne Fanten -- . Far hans drog au Huse fullt av Fant. Jens. Det er ein Overgang. Helga. Og i Dag, daa han reiste, tok han meg um Halsen og sa -- noko, som høyrdest reint villt. Jens. Naa? Helga (bleik). Skal eg maatte ofre deg med! -- sa han. SIDE: 214 Jens (ser paa henne). Kva var det for Tøv? Helga. Han sagde kje meir. Jens. -- -- Og i Ulag var han? Helga (tvingar seg). So modfallin hev eg aldri set han fyrr. Jens (gjer seg kvat: reiser seg fraa Borde). Det er Krisis, Morr. Takk for Mat. Du skal nok sjaa det jamnar seg. Helga (med ein Gong i Graat). Eg er so glad ... for du er komin, Jens ... du veit det ikkje! (Tvingar seg.) Han likar deg; og du kan røde med han. Jens (som fyrr). Me fær hjelpast aat! Eg trur paa Paaleguten, eg; og eg skal gjera det eg kann; for eg hev au smiler) Bruk for 'n. Helga. Hev du? (Døri hev gjengi stilt upp, og) Evelinde (kjem). Goddag og Guds Fred. Helga (liksom kvekk). Aah! -- -- (Stutt) Er det du, Evelinde? Evelinde. Eg kjem med Helsing og Bod fraa Læraren. Helga (kaldt). Aa; du hev raaka 'n. Evelinde. Eg raaka han hjaa Syster Johanna. Helga (som fyrr). Det er rimelegt. -- Var det noko? (Jens stirer uroleg paa Helga.) Evelinde. Han hev tilsagt Møte til i Kveld. Jens og Helga (ser paa kvarandre). Aa -- ? Evelinde. Og han bad meg helse deg, at du skulde vera roleg og glad; Gud vil jamne det for oss, sa han. Helga. Var han ... fornøgd? Evelinde. Han var so glad. Gud hev lati ei ny Sol gaa upp yvi meg, sa han; no fyrst er eg fri! Jens (ser paa Helga). Kven veit? Evelinde (til Helga). Resten vil han fortelja deg sjølv; han vilde skunde seg heim, sa han. De hev han snart, tenkjer eg; eg vart heft so lengi hjaa Syster Johanna, -- som nok snart fær sleppe heim. Helga (stutt). Jaso. -- Ja Takk for Bòde. Skal Møte vera her? Evelinde. Det skal so. -- Farvel; Guds Fred yvi Huse. (Gjeng.) Helga. God Kveld. Jens. Hm! -- Det var Evelinde. SIDE: 215 Ja som sagt, Helga; lat oss halde oss med Mod. Det høyrest ikkje so ille, dette. God Dag so lengi; eg gjeng burtum Grannen no med same; skal vera her att um ein halv Times Tid. (Gjeng.) Helga (stend litegrand; kastar seg so fram-yvi Borde i sterk Graat). Aa Gud gjeve det var so vel! -- Aa Gud gjeve -- -- det var so vel. (Samlar seg. Tek Kaffedisken og gjeng med den ut Kammersdøri. Strakst etter inn att.) Tabitha (ei reint ung Gjente, sped og bleik med store, urolege Augo, stikk Hovude inn). Er her Bod fraa Læraren? Helga (stutt). Ja. Tabitha. Vert det Møte? Helga. Ja. Tabitha. Gud vere Lov og Takk. -- Her? Helga. Ja. Tabitha. Gud vere Lov og Takk. (Ut.) (Helga set seg til att med Saumen. Sig burt i Tankar. Køyredur vert høyrd utanfyri. Helga skvett glad upp. Samlar Saumen og ber ut i Kammerse. Litegrand etter kjem Paulus Hòve inn. Det er ein Mann paa upp-imot tredive, ljos, tettbygd, sterk, med rask Ferd; Andlite godslegdjervt; han ser glad ut og er i stort Føykje.) Paulus (ropar). Helga! (Gjeng att og fram; hev lite Ventetòl.) Helga (snøgt inn, med liksom eit nytt, gladare Andlit). Velkomin, Paal! -- No kjem Kaffien strakst. Paulus. Du, no skal dei faa høyre Sanningi. Helga. Kven? Paulus. Farisæarane! Lesarane! Heile Bøle! Helga (vaagar ikkje aa tru). Lesarane? Paulus (att og fram). Sanningi, ja. Eg skal lekste upp for deim. Dei skal faa høyre noko dei aldri hev høyrt fyrr: Jesu Kristi Evangelium! (Braadt). Eg hev vori ein Farisæar, Helga. Helga (utrygg). Du? Paulus. Den verste av deim alle. Ein Farisæar, ein Ljugar; ein Sattans Apostel; men Gud hev vori god; aa, uendeleg -- ; aa, Helga -- -- (braadglad; tek henne um Live og svingar henne rundt.) Eg er fri Mann, Helga! Helga (forfjamsa, uroleg-glad). Naa daa, Paal; er du rusk? Paulus. Fri Mann! Kann du forstaa -- ! Aa langtifraa. SIDE: 216 Inkje noko Menneskje forstend. Det gjeng yvi alt Vìt. Det er ein Rikdom! eit Ljos! Verdi er ny! Og eg er ny! Alt er nytt, -- nytt, Helga! (Gjenta kjem med Kaffi.) Helga. Dette maa du forklaare meg, Paal. Eg treng Tid eg, veit du. -- (Viser til Borde.) Set deg fram-aat -- Paulus. Enn eg daa! Hev eg kje gjengi her i desse Aari i ein Trældom verre enn den verste Syndetrældom? Og Orde hadde eg, men inginting forstod. (Set seg aat Borde.) Og beint mot Guds klaare Ord var eg i all Ting; og vilde ikkje forstaa. Kjende det godt, men vilde ikkje! Og innbilte meg, at eg var frigjord fraa Verdi og Syndi. Alt til dess det kom, det med Evelinde. Helga (mest tumlar). Med Evelinde -- Paulus. Ja. Ja ikkje noko faarlegt, -- soleis. Men du veit me var Uvenir eit Bìl daa, du og eg, kva det no var for noko Tufs; og so med ein Gong ein Dag, so fann eg meg midt uppi Tankar og Draumar um Evelinde. Helga (hev sett seg. Svært bleik). Jaso. Paulus (gaar ikkje etter). Tufs og Tull og inginting! Men so mykje forstod eg, at hadde Freistingi vori ute, -- so var eg ikkje stødare enn so! Den gamle Adam sat der inne livs lìvande! Berre løynd attum ein Haug med Bibelspraak. (Ét innimillom; men gløymer seg kvar Stundi.) Helga (tvingar seg). Og so -- Paulus. Eg vart rædd, kann du vìta; og arg med; for no meintest eg vera so vidt gamall i Trui, at eg skulde ha vori ferdug med slikt-noko. Og eg til aa granske og ransaka meg sjølv baade upp og ned; og kva trur du eg fann? (lær) Heile Læraren, heile Heilagmannen, -- ein Sattans-unge fraa Topp til Taa! Berre løynd i ei gudeleg Kaape. Helga. Du er so streng med deg sjølv, Paal. Du hev daa visst meint det so ærleg -- Paulus. Ja det var mest det galnaste! Eg meinte det so ærleg at eg hadde stræva meg mest ihel; og endaa stod eg der soleis; ikkje eit Stìg Framgang! Berre eg kasta Lesarhamen, so kunde eg vera eit Verdsbarn med ein Gong. Alle gamle Lystir like lìvande! SIDE: 217 Og denne Angeren min, som eg hadde pint meg med i alle desse Aar, -- berre Tufs, det med. Enno gjekk eg der og drog paa Syndi mi. Enno var eg rædd Daude og Dom. Enno hadde eg ikkje vunni att Barnehøve. Gud var no som fyrr Domar meir enn Far, og sat der uppe og heldt Bok yvi Tankar, Ord og Gjerningar. Helga (uroleg). Gløym no ikkje Maten, Paal. Kaffien vert kald for deg. -- Du, det er sant, Jens er her, Bror min. Paulus (fornøgd). Jens Eide? Det var gildt! Min gamle amicissimus! -- Ja han vil eg gjerne tala med. Eg fær Bruk for Lensmann au no snart. Kor er han? Helga. Han kjem snart. Han gjekk berre eit Ærend burtum Grannen. Paulus. Det er godt. -- Men eg maa fortelja deg dette. -- Eg vart so rædd som eg aldri hev vori fyrr; -- ja du saag korleis eg gjekk her stundom, myrk og morsk som eg skulde ha drepi Folk, og uppe halve heile Nætane. Og so gjekk eg til Presten. Helga. Aa ja; -- her fyri Jol. Paulus. Ja. Til gamle snilde Provasten, som eg hev skjellt ut so mang ein Gong i Lygjepreikune mine. Men han var meir til Mann enn eg visste um, og meir til Kristin med; me er alltid so snare til aa døme, me Farisæarar. No tykkjer eg reint det er leidt, at han er reist fraa oss. Helga. Kva sa han? Paulus. Han tok imot meg som ein Far, gjorde han; og um eg ikkje hadde trutt paa Kristindomen hans, so kom han endaa til aa segja meg det Orde som førde meg inn paa ny Veg. "Tenk paa Far din," sa han. Helga (uroleg). Aa -- ; han meinte daa ikkje -- Paulus. Han meinte eg var paa same Vegen som han Far, stakkar. Men so fortalde han meg um Far min. Og daa fekk eg vita Ting som eg aldri hev visst; -- stakkars snilde Mor mi tagde helst um dette, som rimelegt maatte vera. -- Du; Far min var ein merkeleg Mann. Helga. Han meinte det visst godt -- SIDE: 218 Paulus. Ein merkeleg Mann. Ja han sa det, Meier au. Ei veldig, kristeleg Kraft; kunde ha gjort Storverk, um me hadde visst aa nytte han ut, sa Meier. "Og hadde eg," sa han, "vori den eg burde vori, so hadde eg sagt: ja, sêl alt ditt Gods og gjev det til dei fatige; det skulde eg sagt", sa Meier, "daa han kom til meg so kvidefull og spurde, korleis han skulde forstaa dette Jesu Ord. Hadde eg sagt det, so hadde Mannen vori frelst!" -- sa Meier. Helga (reiser seg). Kaffien din vert kald, Paulus. Paulus. Langtifraa. -- Ja for veit du kva det var som dreiv Far min paa Sjøen? -- Han kjende med seg sjølv, at han elska Rikdom, og at dette batt han til Verdi; og Aandi sa til han: riv deg laus, gjer deg fri; gjev fraa deg alt. Men han var veik, og vreid seg, og ingin kunde rettleide han, eller styrkje han; og so gjekk han med dette, til dess han vart sjuk av det. -- Stakkars Far; aa, som eg forstend han. (Det tek til aa skùmast.) Helga (hev teke Koppen hans; er ved Omnen og skjenkjer upp). Det er sant: du raaka vel Evelinde no daa du kom? Paulus. Ja men eg hadde ikkje Stunder -- Helga (set Kaffien fram; tek med ein Gong Paulus um Halsen og kysser han). Paulus (forkvifsa). Naah. Desse Kvinnfolki. Hengen eller Sprengen -- -- No ja; so laut eg prøve meg paa dette, eg au daa; og det var her som elles. Laakt Stell. Eg hekk likso fast ved Verdi som Far min. Og det hadde eg ikkje visst fyrr! Gamall Teolog og Lærar i Kristindom, Lærar og Vegvisar for andre, Gud hjelpe meg; og so hadde eg kje ein Gong lagt Merke til -- -- . Nei no maa du høyre paa meg, Helga. Helga (reint glad; som ung att; gjeng att og fram i eigne Tankar og hev ikkje fylgt med i det siste). Eg høyrer, eg høyrer ... men no fær eg nok ut og kveikje Ljos aat deg. (Ut Kammersdøri.) Paulus (ser mot Himilen. Stilt.) Hjelp meg med dette, Herre! Jens Eide (kjem). Naa! der er Angjældende. Goddag, Paal; Takk for sist. Paulus (upp fraa Borde; glad). Goddag, Goddag; sjølv Takk, SIDE: 219 Jens! Eg trudde mest ikkje du vilde vyrde meg so mykje; det var berre so vidt eg fekk sjaa Snippen av deg her um Sundagen. (Set fram Stol.) Jens. Nei du hadde vorti so heilag, Paal; og me Juristen sind bøse Christen, veit du. (Smiler.) Paulus. Ja det er so sant som det er sagt. (Jens set seg.) Og vil du no drygje og høyre paa mig i Kveld, so tenkjer eg du vert endaa meir rædd meg. For no er eg heilag, Jens! Fyrr var eg berre Farisæar. Jens (ser paa han). Hm. Eg fær høyre paa deg i Kveld daa. Paulus. Og so maa eg tala med Lensmann Eide ein Dag; for eg vil selja Garden min. Jens (forstøkt; reiser seg). Kva Fanden er no det? Paulus. Ja Helga veit det kje enno, so me skal ikkje nemne det i Kveld. Jens (aalvorsam; mest skarp). Eg trur ikkje heller det er verdt. Eg tenkjer du kjem til aa sova paa det litegrand, eg. -- (Gjeng att og fram.) Du! -- Ein rein Mynsterbonde! Helga (med Lampa). Aa! Velkomin att, Jens. Paulus (ser paa Klokka). Naa; so mange. Du fær beda han Ola setja inn Benkir, Helga, naar det lid paa litegrand. Helga. Skal det vera her inne i Kveld? Paulus. Ja; dei skal merke at det er noko nytt; -- ein Daglegstogukristindom og ingin Stasstogu- eller Kantorkristendom lenger. Helga. Men du er kje forsynt enno, Paulus; set deg inn-aat att; Jens tek seg au ein Kopp til. Jens (att og fram). Nei Takk; no hev eg drukki fire Koppar paa ein Times Tid; drakk eg ein til, fekk eg Nerveslag. Paulus. Tak ut Maten, Helga. Eg hev anna aa tenkje paa no. (Helga rister paa Hovudet, tek Disken og gjeng.) Jens (stanar). Du Paal, høyr her. Paulus. Ja men skunda deg; det er so mykje eg maa faa sagt. Jens. Du meinte kje noko med det du sa her i Stad. Paulus. Det fær du snart sjaa, Lensmann. Jens. Vil du til Amerika daa? SIDE: 220 Paulus. Eg vil ingin Stad. Eg vil vera der eg er, og vera Arbeidsmann. Og Prest! For no hev eg Kalle. Jens (stirer stivt paa han). Og Pengane for Garden? Paulus. Pengane gjev eg til dei fatige. (Jens stend maallaus og stirer.) Paulus. Trur du eg er galin? Jens (stutt). Eg veit kje kva eg skal tru. Paulus (smiler). Ja eg er galin -- for alle dykk Vismennar. Det er sant: er du Fritenkjar enno? Jens (uroleg att og fram). D'er eg visst. (Stanar.) Du, høyr no, Paal. Eg vil tala beintfram med deg. Du hev Tankar med dette. Eg veit at dei moderate vil ha deg til Storthingsmann. Paulus (lær). Det slepp dei, naar eg gjer meg til Fant! Jens. Aa, du greider alltid til Røysteretten. Og med den Folkeyndest du vinn, naar du med denne store Gaava lettar Fatigbyrdine for Sokni -- Paulus. Nei; eg vert rein Fant, Jens. Bere so vidt eg hev til Lìvemaaten vil eg tena. Meste Tidi fèr eg um og talar Gudsord, eller hjelper mine Fatigfolk. Jens. Kva vil du hjelpe deim med, naar du ingin Ting eig? Paulus. Med Arbeid. Eg er Jordarbeidar, og eit Grand Skomakar, og litegrand Snikkar ... (Smiler.) Og so vil eg tigge aat deim. Jens. Du maa Dø og Pine agte deg, Paal. Dette-her er den ville Sverming. Paulus (smiler). Eg hev aldri vore so roleg og klaar. Jens (tek til aa gaa att). Du hev ein Bakveg endaa, Farr. Du veit at Helga gjeng aldri med paa dette; ho krev si Helvt av Pengane, og -- -- Paulus (stilt). Helga hev eg ofra. Eg veit ho gjeng fraa meg no. Jens (stanar; mullar). Det -- var det daa. Paulus. Men Gud vil upplyse henne og gje meg henne att. Jens. Med Helvti av Pengane ja -- -- Paulus (smiler). -- som eg daa au kann gjeva til dei fatige. SIDE: 221 Jens (att og fram. Meir og meir raadlaus). Hm-hm; hm! Dette er -- . Hm. Høyr no, Paal. Set deg. Lat oss tala rolegt og vìtugt. (Dei set seg.) So. Du skræmer meg mest med dine galne Paafund, Paal. Men eg veit du er soleis; so urimeleg braa. Dette her kjem du til aa tenkje yvi ein Gong til, Paal. Eg vil berre fortelja deg, at du gjer verre enn du veit, um du gjer Aalvor av dette. Nett no hev eg eit Arbeid fyri, som eg veit du vil like, og som eg hev gledt meg til aa faa deg med paa -- Paulus. Hev du? Jens. Trur du eg hev gjevi upp ein roleg og trygg Embættsveg og er komin hit til Heimbygdine att berre til aa eksekvere og auktionere? -- Nei; det er andre Ting som sviv meg i Hugen, Paal. Hugsar du Politiken min fraa Studenterdagane? Paulus (smiler). Eg hugsar me gjorde Narr av deg, av di du var Høgremann. Jens. Ja, ja -- Paulus. -- og vilde ha oss inn under Sverig til Berging for Nationaliteten vaar, -- "Tjodskapen", som du sa -- -- (Ola og eit Par andre Karar kjem inn med Stolar og lange Bordfjølir.) Paulus (upp). Det var rett, Ola. (Rettleider deim, korleis dei skal setja Benkine, og hjelper sjølv til.) Set dei den Vegen; -- so ja; og godt hit. (Stolar vert sette med lange Millomrom, og Bord lagde ovanpaa deim, so det vert Benkir.) So ja. Ola. Tarvst det fleire, tru? Paulus. Aa nei. Kjem det mange, fær Ungdomen staa. Det vert kje noko langt Møte. Takk skal de ha! (Dei gjeng.) (Ser paa Klokka.) Ja no hev me deim snart. Me fær talast meir ved um dette sidan, Jens. Kann du koma hit i Morgo? -- Til Nons? Jens. Til Nons kann eg ikkje koma -- i Morgo; men utpaa Kveldykti ei Stund skal eg vera her. Men so lovar du meg ein Ting? Paulus. At eg skal vente til daa? -- Ja det skal eg. Jens. Ikkje nemne til noko Menneskje, Paal, dette du tenkjer paa, -- og minst til Kona di. Ho er veik i denne Tid, Helga; trøytt; ho søv visst ikkje godt; -- nei, ho hev SIDE: 222 kje sagt noko; eg berre dømer etter det eg ser. Reint ut sagt, Paal, so trur eg du er ein aaleitin Mann aa vera gift med. Paulus (undrin). Eg? Slik ein Godsau som eg er? Jens. Ja men der er Uro ikring deg jamt. Og sjølv hev du so mange Paafund. Kvinnfolk hev det soleis, veit du; dei tek det so tungt med alt slikt. Eg lagde Merke til henne i Dag; ho er veik, Paal. So veik at ho græt for eit godt Ord, -- ho som var so sterk og ferm alltid. Paulus (kvekk). Græt ho? Jens. For ingin Verdsens Ting. Paulus. Ja men vaksi Folk græt daa ikkje! Jens (smiler). Her paa Lande plar me ha so vidt Kultur at me styrer oss. Men det er Nervur, ser du. Og naar du no høyrer at ho er so veik, so skal du live henne, og taka det lempeleg. Det er stride Ting du er inne paa no, Paal; det kann ikkje vera greidt for eit Kvinnfolk aa faa slikt innyvi seg med ein Gong. Paulus. Græt ho? Men stakkars Helga; og eg som -- -- . Ja du kann daa vìta eg skal live henne! So lengi som eg paa nokon Maate kann! -- Stakkars Gjente; kven kunde no koma paa slikt? (Slær seg paa Skallen.) Eg er eit Naut, Jens. Eg korkje haar eller hyggjer. Gjeng berre og tullar med mitt. (Braadt.) Eg skal tegja som Muren. Eg skal vera snild med Helga i Kveld. Jens. Det er rett, Paal. Paulus (fær ein Tanke). Du Jens, -- eg vil beda deg um ein Ting. Du skal segja henne dette. Du kann gjera det so mykje linnare. Eg berre busar paa eg; eg kunde støkkje Vìte av henne. Jens (fornøgd). Det skal eg gjera, Paal. So snart me hev tala saman i Morgo og Tingen er greid, so -- -- Paulus (handtek han). Takk, Jens; du er den same greide Karen som du hev vori. Takk skal du ha; no liter eg paa det. (Det høyrest Stìg i Gangen.) Og no fær eg ut til meg sjølv og tenkje litegrand paa Talen min, -- so eg ikkje aaleitin: "anstrengende". -- lìve: "beskytte"; "skaane". SIDE: 223 skal buse altfor hardt paa. Kom inn til Helga du, og haldt henne med Lag so lengi. (Dei gjeng ut Kammersdøri.) (Folk strøymer inn. Millom dei fyrste ser ein Tabitha og Evelinde saman med andre yngre Systrar; desse set seg paa Mìdbenkine. Eldre Folk, Mennar og Kvinnur. set seg fremst; yngre Mennar lengst bak. Lars Nordbraut, gamall og graa, Per Aase, ein litin tett Stabbe med Dyffelsfrakke og Sylvknappar i Vesten, og Gudleik, Gut paa eit Par og tjuge, set seg upp i Benken ved Grønborde. -- Stogo fyllest. Laagmælt Samtale og Kviskring. Der er noko stilt og liksom ventande yvi Samlingi. Lars Nordbraut gjer seg fyri med aa synast roleg, samtalar halvhøgt og smilande med Per Aase og andre, som kjem burt-til og helsar pa han. Helga og Jens Eide smøygjer seg inn Kammersdøri og set seg i Sofaen lengst framme. Straks etter kjem) Paulus. (Han er roleg og aalvorsam; stryk Helga yvi Haare, daa han gjeng framum. Stig fram til Grønborde). God Kveld, godt Folk. Lat oss syngje Offerverse vaart: "Offer, Offer er det store -- ." (Gudleik gjev Tonen. Koralen vert songin einrøystes og utan Spél.) Offer, Offer er det store, løyndomsdjupe Livsens Krav. Offer! tonar Frelsarorde yvi Daap og yvi Grav. Lov er sett for Mann og Møy: vil du lìva, maa du døy! Vil du vinne Livsens Heppe, Maa du roleg Live sleppe. Paulus. Ver hjaa meg i Kveld, du som opna Augo mine, og legg Klaarleik og Kraft i mine Ord, Amen. Gode Venir. (I "Lesartone".) Hev de den rette Anger yvi Syndi? Me veit, at heile vaart Liv hev vori ei einaste lang Lekkje av Synd fraa fyrste Stundi til no; og me veit kor veike og vesalle me er, so at kvar Tanke, kvar Rørsle i oss er Synd; -- hev me Angeren? Hev me den sanne Syndsvedkjenning? For utan den kann me aldri faa Del i Naaden. (I sin vanlege Tone.) Er det kje so eg hev tala til dykk? Gong paa Gong, og Aar etter Aar? Og maala Syndi for dykk med alle dei Fargarne, Maale aatte? Og de lika dette. De vart aldri trøytte av aa høyre paa meg; og de grét og hadde det godt, og kom att kvar Gong paa nytt, at eg skulde fortelja dykk um Syndine vaare. (Uro.) Men tykkjer de at de hev gjengi fram i Kristindom ved dette? Voks de i Heilagdom ved aa gaa soleis og SIDE: 224 klabbe med all denne Syndi, hyggje dykk med Syndi, aldri bli ferduge med Syndi, gaa her og liksom breide ho ut og vise ho fram, og kappast um kven som var den største Syndaren og den beste Angraren? (Kremting; veksande Uro.) Var dette Kristindom? Vart der noko av det? Var det for dette at Gud sjølv steig ned av Himilen og leid og stridde og døydde, -- at me skulde sitja her og klynke og syte um Syndi og halde lange Bønir liksom Farisæarane? (Stilt.) Spýrr deg sjølv. Spýrr deg, um du er sterkare i di Tru, fastare i din Vilje, heilare i din Hùg, reinare i di Sjæl, eit betre Menneskje enn du var, daa du tok til med Striden? (Braadt.) Eg laug for dykk. Eg laug for dykk, Brørar og Systrar! (Spyrjande Murring; Kremting,) Det er ikkje Syndine vaare det gjeld. Det er ikkje Angeren vaar det spýrst um. Kven trur du bryr seg um Angeren din? (Kremting.) Innbilder du deg, at du kann angre deg til Naade? Angre deg inn i Himilrike, liksom du slit deg til ei Dagløn? Du Farisæar, gakk til Jesus og høyr kva det er, han spýrr deg um! (Stilt.) Han spýrr: vil du bli frelst. Og ser han at du vil, -- at du er trøytt av ditt gamle tome Liv og leid av Verdi og alt som er i Verdi, heile denne Huldreheimen med alt det me der gjeng og fiktar etter, Gods og Gull, Ære og Magt, Elskhug og Vellyst og glade Dagar, alt dette Trollgull som ikkje er anna en Bôs og Møk, naar det kjem fram i Dagen, -- ser han at du er leid av alt dette, og vil inn i eit nytt Liv, -- so spýrr han ikkje um du angrar, ikkje um du er botferdig; han nemner ikkje det; han spýrr berre: trur du? trur du, at eg kann forlata Syndir paa Jordi? Og ser han at du trur han paa hans Ord, so segjer han: ver frelst. Det vere deg som du vil. Og du er heil i den same Time. (Reint stilt.) Syndine dine? Ja det var dei som vart burttekne no. Gravne i Jordi, sekkte paa Havsbotnen, utstrokne, gløymde, ikkje til lenger; han vil ikkje høyre gjeti deim meir, ikkje vìta um deim; han hev daa visst havt nok av den Styggedomen. Og so gjeng du her i alle dine Lìvedagar SIDE: 225 og flaggar med denne Syndi like godt! Trur du daa ikkje? Ja trur du ikkje, so gakk heim til Verdi att; i Guds Rike hev du ingin Ting aa gjera! (Uro.) Nei; det er noko anna han krev av oss, godt Folk. Daa den rike Guten kom og spurde kva han skulde gjera, so sagde Jesus: haldt Lovi. Guten svara: den hev eg haldi fraa min Ungdom av. Hadde det vori eg, -- eller du, min høgvyrde Far og Lærar Lars Nordbraut -- , so hadde me haldi ein Tale for Guten um Sjølv-rettferd. Me hadde prøvt aa knasa dette harde Hjarta; me hadde vist Guten burt og sagt: kom att naar du hev gjort Bot, naar du hev Angeren! Men Jesus? -- Han gjorde ikkje det. Han lika Guten. Han forstod at Viljen her var god. Berre ein Ting lagde han til. Eitt vantar deg enno, sa han. Anger? Langtifraa. Vil du vera fullkomin, sa han -- ja han brùka Orde fullkomin, -- so skal du -- selja alt det du eig og gjeva det til dei fatige! Det sa han. (Per Aase kremtar. Helga og Jens Eide ser urolegt paa einannan; mange andre like eins. Lars Nordbraut hev lengi freista aa vise si vanlege blide og milde Uppsyn. Men etterkvart hev Hovude hans sìge meir og meir ned i Bringa. Per Aase gjorde som han i Fyrstningi; men er no harm; han kviskrar stundom heller høgt til Gudleik. Denne hev heile Tidi stirt storøygd paa Paulus, fyrst forundra, so uroleg og skræmd; no hev han som fortumla slegi Augo ned. Naar han sidan lyfter deim, er dei fulle av Undring og Eldhug. Noko likt ser ein hjaa andre unge, serleg hjaa Evelinde. Tabitha sìt heile Tidi undringsfyllt; mot Slutten av Talen reiser ho seg upp og stend og stirer paa Paulus med ein vill Eldhug, som ein kann sjaa piner han.) Ja for dette er Kristindom -- : ikkje Ord og Talemaatar, ikkje Bot og Bønir, ikkje Syting og Sukking; heller ikkje er Kristindom mjuke og søte Kjenslur, eller eit utanpaa-heilagt Liv, eller aa gaa i Kloster og stengje seg ute fraa Verdi (Eide kremtar samtykkjande) eller aa gaa og gjæte sine Syndir; nei! Kristindom er: aa rive seg laus ifraa Verdi og fylgje Jesus! det er: halde Lovi som han gjorde, vera fullkomin liksom han var fullkomin! (Det gjeng som ein Rykk gjenom Forsamlingi: alle ser forskræmde paa Paulus; Lars Nordbraut vil reise seg, men gjev det upp.) Ja det krev han: at me gjev Verdi fraa oss so heilt, at um det fanst den Ting som batt deg, heldt deg fast, stygde deg burt, -- so maa du ofre det, hogge det av, rive det ut, var det enn di høgste Kjærleik, ditt fagraste SIDE: 226 og beste, ja um det var deg so umissande kjært som ditt høgre Auga eller di høgre Hand! Alt, alt, Far, Mor, Syster, Bror, Kone, Barn, Kjærast, Vén, Gods og Eign, Gard og Grunn, Ære og Ros, Velde og Magt, Lìkam og Liv, alt det du elska og lìvde for, stort eller lite, godt eller vondt, Synd eller ikkje Synd, og deg sjølv med, -- alt maa du leggje som eit Offer for Herrens Føtar, so at ikkje noko hefter eller hindrar deg i aa vera hans Mann og gjera hans Verk. Alt du soleis hev ofra fær du att, so sant han ser du hev godt av aa faa det att; hundradfoll fær du det att, fyrst her og so sidan; i det heile vil du med Forundring finne, at nettupp som du trudde du var ferdug med alt og berre maatte bu deg paa aa døy, -- so stend du midt upp i ei ny Verd, ei nyfødd, rik, fager Verd, full av det du kann elske og lìva for; og denne Verdi er di! midt i di Armod stend du der som ein Konge, sterkare og friare enn Keisaren av Russland; allting er deg underlagt; inginting kann skada deg; alt maa tena deg; du er i Jesus Herre yvi alle Herrar og Konge yvi alle Kongar; du hev vunni Verdi ved aa ofra ho; og fyrst og fremst hev du vunni deg sjølv. Dette er den store Løyndom. Men ingin Ting vinn du, naar du ikkje fyrst hev ofra alt, og ofra det heilt; vil du lìva og regjere med Kristus, so maa du fyrst døy med han. (Daudstilt). Og det krev han so: at alt vaart Liv sidan er fullkomi; at me held Guds Lov, i Gjerning og i Hjarta! -- Kann du ikkje? Trur du ikkje du kann det som Jesus byd deg? -- Men so trur du ikkje paa Jesus; og kva vil du daa i hans Rike? (Ein Rykk; so stilt.) Kann du ikkje? Eg svarer deg i Jesu Namn: du vil ikkje! Alltid naar me ikkje vil, finn me ut at me ikkje kann. Og med denne Lygni hev me dikta Kristindomen ut or Verdi! -- Og kalla so sjølve denne Lygni vaar Kristindom! Sandeleg, det skal gaa Tyrus og Sidon tòllegare paa Domedag enn oss. Kann du ikkje, so vil du ikkje; og gakk so heim til Verdi att og søk di Trøyst der; for inn i Guds Rike slepp du ikkje! For den Vegen er smal og den Porten er trong SIDE: 227 som fører dit inn; og dei som skal koma inn, maa trengje seg inn med Magt, -- med heile sin brennande Hùg, med all sin heitaste Vilje. Spotta ikkje; for dette er meir aalvorsamt enn det du fyrr kalla Kristindom! Men lat deg heller ikkje skræme! for den som sette Krave, han gjev og Krafti. Tabitha (skrik i sjuk Eldhug). Sælt er det Liv som bar deg, og dei Brjosti som du saug! (Rædsle. Folk reiser seg.) Paulus (ser kvast paa henne). Før henne ut. Ho er fraa seg. (Aalmenn Uro. Systrane flokkar seg um henne.) (Duken fell snøgt.) ANDRE VENDING Dagen etter. "Kontore". Eit Rom bygt paa same Maaten som det i fyrste Vending. Paa høgre Sida av Døri i Bakgrunnen ein høg Ileggjaromn; i Kraai innanfyri Torvkasse. Paa høgre Veggen eit stort brunmaala Bokskaap med grønt Forheng. Hitanfor det Dør; hitanfor den eit gamalt brunt Skatol; ovanum dette Bilæte (Steinprent og Treskurd). -- Paa vinstre Veggen tvo Vindaugo; framfyri deim eit noko stort Skrivebord. Ingin Veggbenk. Ved Vindaugo og Borde gamle høgryggja Stolar; midt for Borde ein Armstol. Døri i Bakgrunnen gjeng upp. Gurina kjem inn, rødande; etter henne Carolus Magnus, ein Mìdalders Mann, svarthærd og brun, høg og lang, med rundt stridt Skjegg; Klædi noko for stutte -- som laante. Paa Halsen hev han eit Ullskjerv. Gurina. Han er upp-hjaa Johanna, og Kona kviler; men her er varmt; du fær sitja her so lengi. (Legg meir i.) Carolus (skugrar og gnid Hendane). Ja her er godt. Du er snild du, Gurina; tusund Takk skal du ha. Gurina (gjeng att). Svært for ein Kalde det hev sett i med i Dag. SIDE: 228 Carolus (med Lesarfaktir og Mæle). Aa ja; men me fær bera det Herren sender oss. (Ho ut.) (Carolus stend ved Omnen; gnid Hendane; skjek seg. Murrar.) Ja slik hev dei det. Hæh. (Gjeng burtaat Skatole, prover um det er læst. Gjeng aat Omnen att.) Hæh. No er der vel ny Sylvstas. (Gjeng aat Bokhylla. Tek ut Bøkar og ser paa Titelen. Kvekk og slepper ei Bok i Golve, daa han høyrer Døri gjeng.) Tabitha (inn. Bleik og stirande). Guds Fred. Carolus (er Lesar att). Guds Fred, Tabitha. Korleis læt Herren deg ha det? Tabitha. Takk godt. Carolus. Ja, Herren er god med oss, Tabitha. Du var vel paa Møte i Gaarkveld? Tabitha (som fyrr). Eg høyrde Læraren. Carolus. Han var vel god som vanleg, den kjære Læraren vaar? Tabitha. Herleg ... er han. Carolus. Ja han hev store Naadegaavur. (Hostar.) Eg var so krimfull eg, so eg fekk ikkje Naade til aa vera med i Gaarkveld. (Lirkande.) Ja han lét oss vel høyre kva me er for Syndarar, og uværdige at kaldes Guds Børn. Han hev ei sers Gaave til det, Paulus. (Døri gjeng upp. Jens Eide kjem; vinterklædd.) Jens. Aah! -- Goddag. (Tek av seg.) Kaldt i Dag. (Gjeng aat Omnen.) Carolus (utrygg). Ja, her er virkeleg -- svært kaldt. Men vi maa bære hvad som Herren sender oss. Jens (ser nedetter han). Er du òg ein av Brørane? Carolus (hugmjuk). Ja, ved Guds Naade kan jeg sige, at eg i stor Skrøpeligheit -- -- Jens (stutt). Eg er ikkje av Brørane. Tarv kje skapa deg for mi Skuld. (Carolus forfjamsa; tegjer.) -- Aa, det er Tabitha? Korleis hev du det? (Set fram Stol.) Set deg. Tabitha (set seg). Takk. Jens. Kor stend det til med Johanna? Tabitha. Ho slepp visst snart heim. Jens. Hm. (Tek upp Snadde og Tobakspung; stappar og kveikjer.) SIDE: 229 Carolus. Maa jeg have den Ære at spørge Herren ... (smiler mjukt) eg maa tilstaa, at eg ikkje har den Æra -- -- Jens. Eg er den nye Lensmannen. Carolus (kvekk; tvingar seg; heretter svært stram og finsleg). Aa! -- (bukkar lenkjeleg) Lensmannen naa? Jens. Og du? Carolus (urimelig høfleg.) Mit ringe Namn er Carolus Magnus Thomassen. Jens. D'er kje noko ringe Namn det. (Ser skarpt paa han.) So det er Carolus Magnus. Carolus. Aa ja, Gudbetre, Lensmannen har vel hørt gjeti meg. Jeg er af det saakaldte Tater- eller Fantefolk oprindelig, og er (sukkar) ikkje kjend berre for det gode, dessverre. Jens. Og no Guds Barn. Carolus. Ja ved Guds N -- ja eg freistar paa det, eller forsøger. Men eg er svag. Jens. Du er vel det. -- Du er godt kjend med Paulus her? Carolus. Han er min store Velgjørar og Lærar, som eg aldri kann nok fulltakke. Og no frei -- forsøger eg i stor Skrøp -- so godt eg kann aa bli Folk, -- so godt eg kann, ja. (Rettar seg,) Og fyrst og fremst legg eg meg etter, um jeg kunde faa lidt mere Oplysning; thi det er det vigtigaste, som Lensmannen veit -- (med ein Sideglytt til Tabitha) i dette jordiske daa. Jens. Hm. Kva les du helst? Gjest Baardsen? Carolus (med ein litin uviljande Fantelaatt). Hæ, hæ -- aa ja, jeg har nok læst om ham og; men det var no i mine Syndedagar det. No les eg helst -- næst Gudsord daa, so les eg helst Reisebeskrivelser og saadant; Jules Verne (bokstavrett) er den Skribenten som -- -- (Døri gjeng upp.) Paulus (rask inn; utan Overfrakk. Legg Hatten fraa seg paa Skatole). Goddag, Jens. (Handhelsar.) Hundekaldt! Jens. Du er Bonde heilt ut, du? -- Tenk utan Overfrakke i Dag. Paulus. Jau i Dag hivde eg paa meg ein gamall eg hev; men so raaka eg Rasmann Rotteholen so blaafròsin SIDE: 230 -- -- . (Jens dreg paa Oksli.) Goddag, Carolus; Goddag, Tabitha d'er folksamt her, ser eg. (Tabitha reiser seg. Vender sidan ikkje Augo fraa Paulus.) Carolus (mjuk). Ja, min kjære Lærar og Velgjørar, eg maatte sjaa hit og beda deg næst Gud um Forladelse, fordi eg (hostar) maatte halde meg burte fraa Ordets Forkyndelse igaarkveld; (hostar) eg hadde slikt eit Tak av Influensa mi. Paulus. Heh, Kulturmann! -- Det segjer dei i Byn au, naar dei hev vori paa Fyll. Carolus (mjuk, men inn-arg; skjeglar rangøygd til Paulus). Aa, min kjære Lærar -- -- Paulus. Du kunde fylle deg heime, naar du endeleg skal, og ikkje gaa ned-hjaa Maren Doktar og føre henne au uppi det. Carolus (angerfull). Sant aa segja so gjekk eg der ned og vilde høyre um ho hadde noko som eg kunde faa for Influensa mi; (sukkar svært) aa ja Gud hjelpe oss. Me er skrøpelege og fattast den Ros -- -- Paulus. Me fær venja oss av med dette idelege Misbruk av Guds Namn og Ord, Carolus. Carolus (forfjamsa). -- -- Kor stend det til med Syster Johanna i Dag? Paulus. No stend det godt til. I Kveld vil ho vera i Paradis. Var det elles noko i Dag, Carolus? Carolus (angerfull). Aa, fyrst vilde eg no tala med Dykk um Synderne mine. Paulus. Det hev eg ikkje Stundir til i Dag. Carolus. Aa? -- nei eg spaar, De hev so mykje anna og vigtigare. Jens. Carolus Magnus er ikkje med. Han veit ikkje at Kristindomen hev vorti ny sidan igaarkveld. Paulus. Veit du kva du skal gjera til aa bli kvitt alle desse Syndine dine? Du skal ofre Gud det kjæraste du hev. Carolus (meir og meir utrygg). Det kjæraste eg hev? -- (freistar med ein Smil) Det maatte vel vera ... Son min det, -- hvorso Abraham. SIDE: 231 Paulus. Det kjæraste du hev er Latskapen din, Farr. (Carolus raudnar fornærma.) Men de frys vel ihel i Dag utpaa Kvernhusheidi? Skal eg sende Ola ut med eit Lass Torv? Carolus (mjuk). Aa tusund Takk, min kjære Velgj -- Paulus. Hev de Mat? Du ligg all Dagen og les "Jules Verne" (bokstavrett) ; det vert vel kje noko større Mat av det? Carolus. Eg -- arbeider med mi Upplysning -- -- Paulus. -- -- og svelt, som andre Filosofar. (Opnar Døri og ropar ut.) Gurina! Gurina (utanfyri). Ja? Paulus. Gjev Carolus noko Mat med seg heim. Og seg Ola, at han køyrer ut til han no i Kveld med eit Lass Torv; dei frys ihel der ute. Gurina. Ja -- a. (Døri att.) Carolus (nevetakkar). Aa mange, tusund Takk, min kjære Lærar og -- Paulus. Snart takka. Farvel, Carolus. (Carolus bukkande og takkande og forfjamsa ut.) Jens. Det er slikt du êl paa no, Paal. Paulus. Han er meir verd enn Gull; Vaarherre hev sendt meg han til aa øve meg paa i Tòlmod. Jens. Det kann eg tru. Paulus. Og du, Tabitha? Var det noko eg kunde hjelpe deg med? Korleis hev du det? Du vart klen for oss i gaarkveld. Tabitha (talar syngjande og døyvt). Ikkje klen. Aanden dreiv meg til aa vitne. Paulus. Ikkje alle Aandir er av Gud, Tabitha. Du maa agte deg; du er paa den beine Veg til Fortjoning! Tabitha (skjelv). Tala, Herre. Dine Ord er Balsam for mi Sjæl; og endaa naar du tuktar meg, er dine Ord som Honning for meg; og der er Honning og Mjølk under di Tunge. Paulus (ser paa Eide og rister paa Hovude). D'er mi Skuld, dette. Eg hev ført deg villt, Tabitha. Det var ikkje helsesamt aa sitja der i desse Bønemøti og eggje seg upp i aandeleg Vellyst ... (Strengt.) Du maa vinne yvi det, Tabitha. D'er berre ein, du skal fylgje og dyrke; det veit du! SIDE: 232 Tabitha. Du vil føre meg. Paulus. Eg skal føre deg til Jesus. Men so maa du lyde meg. Tabitha. Eg skal lyde deg no og all Tid. Paulus. Ja du lovar meg det? Tabitha. I alt vil eg lyde deg. Paulus. Daa skal eg segja deg kva du skal gjera. Du skal gaa heim og tena og hjelpe dine gamle Foreldre. Tabitha. Dei er ugudelege. Paulus. Det er deira Sak. Du skal gjera ditt; hjelpe og tena deim og vera ei god Dotter for deim. Tabitha. Dei forbyd meg aa gaa paa Bønemøti. Paulus. Du skal lyde deim i det som i alt. Du tenar Gud betre med aa kjemme din lame Far enn med aa sitja og savle i Bønemøti. Les Testamente ditt! -- Veit du kven som er din Næste? Tabitha. Alle Menneskje. Paulus. Nei. Dine næmaste er din Næste. Og dei Gud elles sender deg, og som treng di Hjelp. Det er din Næste; deim skal du tena og gjera vel imot. Me skal hjelpe kvar vaar Næste, so vert alle hjelpte. Og du, Tabitha, hev din Gjerning tydeleg fyrilagd av Gud; du hev dine gamle helselause Foreldre. Tabitha. Dei hatar Jesus. Dei bannar deg. Paulus. Lat deim hata og banne; du skal signe og gjera vel. Lat ditt Ljos skine for deim, at dei ser dine gode Gjerningar; so lærer dei nok aa prise Faderen, skal du sjaa. Tabitha (meir og meir liksom vaknande). Eg kann ikkje lìva ... utan Bønemøti. Paulus. Segjer du at du ikkje kann gjera Guds Vilje, -- so vil du ikkje. (Snur seg og gjeng ifraa henne.) Og kva kjem du daa her etter? (Arg.) Gaa i Bønemøte. Sitja og hengje og flipe i Bønemøte. Det skal vera Gudsdyrking. -- Naar du hev høyrt Orde, so skal du gøyme det i eit godt Hjarta og lìva etter det; det er aa dyrke Gud. (Streng.) Forstend du meg? Tabitha (slær Augo ned. Laagmælt). Eg vil ... lyde deg. SIDE: 233 Paulus. Ja. Gakk so med Fred heim til ditt Hus; fraa i Dag av hev du Naade med deg. Tabitha (gjeng fram og tek han i Handi). Du er streng. Takk. Den Herren tuktar, den elskar han. Paulus. Du hev sagt at du vil lyde meg, Tabitha. Tabitha. Eg vil lyde deg! Evelinde (stikk Hovude inn). Er Tabitha her? Paulus. Ja, Evelinde! Kom og fylg henne, og ver god mot henne; ho treng til deg. Ver sterk, Tabitha! Hjaa Evelinde er du trygg. Farvel og Guds Fred! (Dei gjeng.) Jens. Berre Moro er det nok ikkje aa vera Sjælesyrgjar. Paulus. Stakkars Tabitha. Der er so mykje godt og trufast hjaa henne. (Set seg.) Jens (ser paa han). Evelinde hev du ei god Meining um? Paulus (varmt). Henne er eg trygg paa. Jens (granskar han med Augo; tegjer litegrand). Hm. -- Elles likar eg deg betre no enn -- igaar, Paulus. Paulus. So? -- Det er sant; hev du tala med Helga i Dag? Jens. Ho kviler enno. Paulus. Det er godt. No, daa du hev sagt meg det, so ser eg au at ho er trøytt og veik, stakkar. Fe eg hev vori. -- Eg hev havt det som ho Tabitha: fyrst skulde eg hjelpe alle andre -- So du lika meg ikkje igaar, Jens. Jens. Eg likar deg ikkje, naar du er Kommunist. Alt av det Slage er so reint paa tvers av det eg vil, at eg bør segja deg det reint ut, likso godt fyrst som sist: held du fast paa det du kom med igaar, so kann ikkje me tvo vera Venir. Paulus (stilt). Alle mine Venir hev eg ofra, Jens. Men deg vilde eg gjerne faa att; -- lat meg faa høyre kva det er du hev i Tankar. Jens (gjeng att og fram). Du; denne Carolus'en din er meg ei god Type. (Lær.) "Upplysning!" SIDE: 234 Paulus. Han ligg paa Ryggen og les baade Dag og Natt. Han hev lesi ut heile Aalmugebiblioteke. Jens. Aalmugebiblioteke, ja. Javisst. Veit du kva han Far sa? God Vilje og lite Vìt. -- Rusk og Rask fraa alle Kantar, Skillingsmagazin, Folkeven, Lesefruktir, "Jules Verne", laust og fast um kvartanna, det skal denne stakkars "Aalmugen" gaa og raske i seg, liksom Strutsen magalegg Smaastein og Kamelmýk og gamle Negerknokar. -- Hugsar du Far min? Paulus. Javisst hugsar eg han. Det var ein klok Mann det, so gamall han var. Jens. Klok! -- Ja. Dei talar um Kulturmennar; han var ein Kulturmann. Paulus. Ja han hadde eit merkeleg fint Lag. Eg lagde iser Merke til kor godt han kunde samtala. Jens (smiler). Conversere, heiter det. Paulus. Det var so greidt og sikkert alt hjaa han. Og slik roleg, gjenomtenkt Livsvisdom. Ein raakar ikkje mange slike no. Han Tore, Bror din, er elles noko av same Slage; men honom kom eg burt fraa i desse mine lange Trældoms Aar. (Halvt for seg.) Um me kannhende no kunde finnast? Jens. Ja det kunde du hava godt av. Han Tore er nok galin paa sin Maate; alt det han tenar med si Timbring og Snikkring, det gjev han burt; men han kastar det daa ikkje reint ut i Vêr og Vind som du vil gjera; han hjelper Ætti si med det. Paulus. Ja me hev han Tore mykje aa fyri takke, baade du og eg. Men kva var det du vilde segja um Far din? Jens. Kann du forstaa, kvar ein gamall Bondemann som han Far kunde hava slik Kultur fraa? Paulus. Han hadde det i Arv. Jens. Ja; det er det. D'er det som skìl millom Far og Carolus: han var runnin av gamal Kultur-Rot og hadde Samanheng med si Rot; men Fanten flyg rotlaus ikring og raskar til seg noko her og noko der, og fær kje Samanheng i nokon Ting. Paulus. Det er soleis med oss au, Farr. SIDE: 235 Jens. Aa ja. Men daa han Far vaks upp, var Samanhenge med det gamle ikkje brotin enno. Han vaks upp i Kulturluft, i eit rolegt Ljos av innvunne og livsprøvde Tankar og ein fast og innvaksin Folkeskikk; og gjenom Umgang med Bygdefolk og framande fekk han inn heile den Rikdom av Livskunskap og Menneskjekjenskap, som laag uppsamla i Folkeminne og forma i Sogur og Vers og Ordtak, -- kvart Ordtak innhaldsrikt som ei Bok. (Det hev vorti myrkt. Gurina kjem med Lampe.) Paulus. Dette er eg med paa, Jens. Jens. Eg veit du var innpaa det i gamle Dagar; og det var her eg tenkte eg skulde finne deg att no. Ja for du kann vel vera med paa Politik? Paulus. Eg hev kje tenkt paa det enno. Riksstell og Riksstræv og alt dette andre Sakstræv bryr eg meg so lite um. Men lat meg høyre. Jens. Veit du kva Grunnen er til, at det vert færre Kulturmennar som han Far, og fleire og fleire Halvklokingar som han Carolus? -- Grunnen heiter: den 17de Mai 1814. Paulus (lær). Det kjenner eg att, Jens. Tenkjer du enno paa aa bli ein ny Halvor Hoel? Jens. Høyr no, Paal. Dette hev eg sagt deg fyrr, og eg hev Bruk for det enno: aldri hev vaar norske Nationalitet vaksi so rolegt og godt som under Danskevelde. Dansken var heilframand; han kunde ikke gjera so mykje vondt. Og paa Framandvis styrde han, so at Folke tydde seg saman i seg sjølv Bygd for Bygd, og lìvde med seg sjølv og vann fram sitt eigi. Daa vaks alt dette som dei halvframande sidan hev laant og umskrìvi og kvakla burt og endaa tek Ros og Ære for: Visur, Sogur, Stev, Leikar, ein norsk Tonekunst, ein norsk Fargekunst, -- alt lìvde og vaks i sitt eigi Samanheng; det framande var berre Bekken, som silra inn yvi og vatna og friska upp. Det hadde vorti ein fullvaksin norsk Kultur av dette, um ikkje Svensken hadde prakka paa oss dette 1814; men daa vart alt avbroti; det framande kom som ein Braaflaum inn-yvi oss og reiv upp heile Folke. SIDE: 236 Paulus. Ja. Jens. Dei som no raar er framande, men ikkje framande nok! Dei kallar seg norske og fær oss til aa tru at dei er norske; og so gjev me oss til aa herme, og slepper og gløymer det som vaart er. Snobbing og Jaal sprengjer all Smak, all Stil, all Sans for det ægte, so at no er inginting gildt utan Krambugods og Fabrik-jugl, og inginting fint utan det som lugtar Gate. Det er dette me maa reise oss imot. Paulus. Ja Bygdepolitikus er eg; so mykje veit eg visst. Og no kunde eg kanskje vera med deg paa aa leggje Lande inn under Svensken. Jens. Svensken kjem nok, Paal, -- eller Russen, eller andre Røvarar ... Alt ærlegt Framandstyre vil vera likare enn dette Halvframandvelde, som med sin rotlause og stillause Halvkultur amerikaniserar Lande. Men fyrst gjeld det aa mure Dam mot den Flaumen, eg nemnde. Og til det treng me ein sterk og fast Fylking av Bøndar. Paulus. Daa skal du slaa Lag med Lars Nordbraut, Jens. Han vil au reise ein Bondefylking; og han hev meir Magt i Bygdine enn eg. Jens. Lars Nordbraut er ein Tosk. Han segjer: upp med Bonden, men forstend ikkje det nationale, endaa dette er det einaste som kann gjeva Bonden Rett til aa taka Magti. Paulus. Magti? (Reiser seg.) Jens. Bøndane maa ha Magti. Men skal det ikkje bli som med Vinstre og Moderate, at Bøndane berre er Statistar og soleis hjelper til med sin eigin Undergang, so maa Bonden ha Førarar. Av sine eigne, meiner eg. Me Bondestudentar maa heim-att. Me maa setja oss til rundt i Bygdine og vera den nye Bondeadelen som no trengst. Den vanlege Bonden hev vorti Plebei; han hev gløymt Traditionane og held alt sitt for simpelt; men ein Flokk Plebeiar vann aldri eit Slag. Du er ein av Fyrigangsmennane paa denne Kanten, Paal, og deg maa eg SIDE: 237 ha med meg. Men daa maa du ikkje gjera deg ufør. For ei so stor Sak maa du kunna "ofre" -- ei Grille, Paal. Paulus. Eg kunde visst heller, som sagt, vera med deg paa din gamle Svenskepolitik. For no forstend eg det: kristin Politik vil i alle Ting vera aa gjeva, -- gjeva, men ikkje krevja. Eg kann ikkje vera med i ein Fylking som krev Magti. Jens. Tøv, Paal. All Politik er Strid um Magti. Paulus. Daa maa eg halde meg ifraa all Politik. Jens (reiser seg). Skal dette gjelde for Svar? Paulus. Det er mitt einaste Svar i den Sak, Jens! -- Maa me no skiljast? Jens (att og fram; tvingar seg). Du, -- Tore kjem her i Kveld. Paulus. Bror din? Jens. Ja. Vil du kje tala med honom fyrst? Paulus (glad). Tore vil eg gjerne tala med. (Det bankar.) Jens. Der skal du sjaa han er! (Døri gjeng upp; Gudleik kjem.) Ja ja, Paal, -- so gjeng eg inn til Helga so lengi. Kom, naar du er ferdug! (Gjeng.) Paulus (handhelsar.) Godkveld, Gudleik. Kva fører du i ditt Skjold? Gudleik. Eg vil fyrst takke for i gaarkveld. (Stilt tilbedande.) De er stor! Paulus. Eg hev kje Stundir til -- -- Gudleik. De er større end Luther! Paulus. Vik fraa meg! Kva er dette for Tufs? (harm) Ungdomen høyrer Huldreheimen til liksom Kvendi. Hugen er blaut og heit og Hovude fullt av blodvarme Eimar; strakst er han hugtekin. D'er vanskelegt for ein ung aa koma inn i Guds Rike, Gudleik! Sjaa no som du. Eg talar til deg um Jesus, og so kjem du og fell paa Kne for meg. Gakk med deg. Eg hev kje noko med deg. Gudleik. So seg meg meir um Vegen til Guds Rike, Paulus! Etter den store Stundi i gaarkveld hev alt snutt seg rundt for meg. SIDE: 238 Paulus. Fell det deg hardt aa rive deg laus fraa ditt Gods? Gudleik. Ja. Men det er ikkje det sværaste. Paulus. Det er eit Kvende? Gudleik (bøygjer Hovude). Ja. Paulus. Som du elskar paa syndig Maate? Gudleik. Nei. Men eg elskar henne so saart. Maa eg ofre henne? Paulus (stend litegrand og ser paa han. Gjeng att og fram eit Par Gongir; stanar). Set deg ned, Gudleik. (Dei set seg.) Eg hev Tru til deg, Gudleik; eg vil tala Aalvor med deg. Gudleik. Ver ikkje for streng! Paulus. Du er ung. Du veit kje kva Kvinna er, og du veit kje kva Ægteskap er. Eg hev set so mange. Eg saag paa so mang ein Gut som var varm for Guds Sak og vilde det rette. Men so kom Kvinna. Og straks kom det noko laagt inn i Live hans. Gudleik. Men ho er ikkje slik, Paulus. Paulus (aalvorsam). Kvinna er Jordi. Jordtyngdi. Mannen kann vera sterk og kann vilja høgt; men strakst legg det seg tvo mjuke Armar um Halsen hans. Han trur det er Englearmar; men me andre ser ei moldtung Rot som dreg ned og ned og fester han aat Jordi. Og kjem so Jesus og bed han um Hjelp, so svarar han: orsaka meg, men eg er med i Samlage mot Tigging. Gudleik. Ikkje ho, ikkje ho. Paulus. Agta deg, Gudleik. Jordi er ein Haug. Og Kvinna er Huldri. Det som er av Huldrekall i oss fær ho Tak i, og êl det sterkt. Gjenom henne slær me Rot ned i det myrke, det dulde, i Jord og Mold og Trollheim. Gudleik. Ikkje alltid, ikkje alltid! Paulus. Kvinna ligg inne med Ormen ifraa Upphave av. Hans Hjelp og Reidskap var ho med same. Enno er ho Djevelens beste Daarefugl og Lokkemat. Kjøte, det sanselege, Syndi det er ho. Alt i henne er bygt upp um det eine: aa vera Mor; for Natturi vil øksle seg og bli sterk, at ho paa nytt kan byggje Babelstaarne. Difor er SIDE: 239 Kvinna uskyldig i sin Elsk; For ho er seg sjølv naar ho er kjøteleg; men det forfører Mannen. Gudleik. Nei, nei! Paulus. Inst inne er Mannen Aand. Og Aandi vil upp-etter, til friare Tindar. Haugen med alle sine Voggur og Grytur er 'n av Hjarta imot. Og han bryr seg ikkje um, at Natturi økslar seg. Her er meir enn Folk nok, -- Syndarar, Lidarar nok. Han lengtar etter den Dagen, daa dette jordiske Live tek Ende og Aands-Rike kjem. Difor strìtar Anden imot Kjøte, og skjemmest, naar han læt seg bøygje inn under Trollmagtine. Mannen er bljugare og raa'are i sin Elskhug enn Kvinna, av di han maa døyve ned ei løynleg Skam i seg og kjenner seg trælka under noko laagare. Dette er ein faarleg, ein fælsleg Strid, ein Strid inne i Myrkr og Natt; den kristne kann gaa under i den Striden. Forstend du meg, Gudleik? Gudleik (med bøygt Hovud). Eg hev ikkje den store Naadegaava; eg kann ikkje lìva ugift. Paulus (tegjer litegrand). Vaagar du aa gaa inn i denne store Striden, Gudleik, so gjer deg Andsvare klaart og tak det. Gudleik (glad; reiser seg). Med Evelinde skulde eg gaa uskadd gjenom Helvite! Paulus (ser braadt upp; reiser seg). Er det Evelinde? -- (gjeng att og fram; stanar) Ja. Hjaa Evelinde er du i gode Hendar. Kvinna er Jordi. Men ho er som ei Moderjord, der Aandi kann saa sitt Fræ; og fær dette Fræet den rette Dogg av Liding og Graat, so kann det vekse og gro og suge det jordiske i seg, so at Kvinna vert reinare Aand enn Mannen, liksom ho fyrr var reinare Nattur. (Braadt.) Kann du ofre henne? Gudleik (hugfallin). Maa eg ofre henne? Paulus. Ofre henne maa du heilt og fullt, og ikkje taka henne att utan av Guds Hand. Gudleik. Eg forstend Dykk ikkje. Paulus. Du maa gjera deg so fri av henne i Hjarta og Hug, at um Gud skulde negte deg henne, so maa du kunna gaa fraa henne med Lov og Takk, -- for dette SIDE: 240 òg, at han negta deg henne. (Gudleik bøygjer Hovude meir og meir.) Naar du kjenner deg so fri, kann du spyrja henne. Gudleik (haast). Ikkje fyrr? Paulus. Ikkje fyrr, -- um du vil ha Rom i Guds Rike. -- Og um Ægteskape maa du vìta, Gudleik, at det skal vera reint, og ikkje eit Skalkeskjol for Lysti. Og fyrst og sist: det er uløyselegt. Verdi krev Skilsmaal, og for Heidinskapen er fri Kjærleik Religion; Elskhugen er det høgste Natturi kann naa, og Livsens Meining og Forklaaring for alt Huldrefolk. Men i Guds Rike er Elskhugen det som ein fyrst og fremst maa vinne yvi. Det strenge Eingifte er den Skulen som døyver Kjøte og gjenom Liding og Forsaking og det heilage Arbeid med aa hjelpe kvarandre og dei smaae fram til Kristus, lyfter sjølve det natturlege upp til Aand. Tenkjer du so um Ægteskape, Gudleik? Gudleik (i Tankar). -- -- Ikkje fyrr. (Samlar seg seint og gjeng. Med brestande Mæle:) Farvel, Paulus. Paulus (stilt). Guds Hjelp og Naade vere hjaa deg, Gudleik! Gløym ikkje at eg bed for deg i desse Dagar; og kom hit att, naar du kjenner deg trøytt! Gudleik (stanar og ser saart paa han; gjeng). Paulus (stend etter i Tankar. Mullar). Ja. -- Han ... maa faa Evelinde. (Samlar seg. Gjeng.) (Tomt litegrand.) (Lars Nordbraut og Per Aase kjem.) Per (ser seg ikring). Nei; han er ikkje inne. Lars. Lampa brenn. Lat oss setja oss og vente ei Stund. (Dei set seg.) Per. Ja kunde du faa bøygt han, Lars -- . Det vilde koma ille med, dette, so nære Vali. Lars (mildt). Eg liter paa Vaarherre. Eg tenkjer helst me hev mistydt han, eg. Per. Han er stiv i det han finn paa, -- han liksom Far hans. Lars (sukkar). Herren hjelpe oss alle. SIDE: 241 Per (tegjer litegrand. Varlegt). Hev du tenkt paa nokon annan, um so var? Lars. Lat oss leggje alle vaare Sorgir paa Herren, Per. Per (etter ei Togn). Eg tenkjer dei radikale er glade no. Der er svært til Drøs rundt i Bygdi i Dag um den galne Talen. Lars. Aa ja. Lat Verdi gleda seg ei stokkut Stund. Det varer kje lengi. Per (etter ei Togn). -- Dersom det ikkje er som eg ræddast fyri, -- at han er fallin ut av sitt Naadestand? Lars. Me skal ikkje tru det verste. Per (etter ei Togn). -- Nei eg tenkjer eg gjeng ut og høyrer etter, eg. Lars. Gjer det, du Per. (Per gjeng.) (Lars ser seg ikring. Reiser seg og stabbar fram-yvi Golve med gamle Stig. Stanar litegrand ved Skriveborde. Gjeng og set seg att. Per kjem inn. Strakst etter Paulus.) Paulus. Aa kjære, sìt de her og ventar? De skulde heller komi inn. Lars. Me vilde gjerne røde med deg i Ro litegrand, me tvo aaleine. Det er dette Storthingsvale, me tenkjer so smaatt paa, Paulus, -- um Gud vilde sjaa i Naade til vaart arme Fædreland og gjeva oss eit godt Val. Per. Og du er den einaste, me kristelege kann vente aa faa fram denne Gongen. Lars. Og den beste. Eg vil beintfram segja deg, Paulus, at med den Krafti og dei Gaavune som Gud hev gjevi deg, -- so hev du Synd paa deg, um du her sviktar oss. Paulus (stirer paa deim). Men -- -- ; ja me kann daa kje gaa saman no lenger? Lars. Du meiner for det i Gaarkveld? (Smiler.) Du Paulus, i so aalvorslege Tidir maa me kje lata Tvist koma upp millom oss, -- me, som daa alle held oss til den eine og same Herren. Paulus. Ja men -- Lars (mildt). No lyt me fyrst og fremst tenkje paa, kva for ei Ulykke det vilde vera baade for Land og Folk, um dei radikale med sitt Kristushat skulde faa Magti. SIDE: 242 Per. Hugsa paa at dei er Fritenkjarar mest alle ihop, og vil ha Kristindomen ut all Stad, like til or Skulen, so at ikkje dei uskyldige Borni dessmeir skal faa høyre um Frelsaren. Paulus. Tala eg endaa ikkje tydeleg nok igaar? -- De forstend daa, at eg heller vil ha Heidningar til Magti enn det som no gjeld for Kristindom? (Det gjeng ei Rykk gjenom Lars.) Per (til Lars). Kva segjer du no? Lars. Du maa kje tala formastelegt, Paulus. Du veit du meiner kje dette. Per. Han er fallin ut or Naaden, Lars. Det hev eg tenkt alt sidan igaarkveld, daa han kom med denne ugudelege Talen um, at me ikkje turvte angre Syndine vaare. Paulus. Er du i Syndenaud, Per, so vert den Naudi og burt-teki; men det krevst ikkje, at du skal vera i Syndenaud. I det heile, Per, gakk til Jesus og høyr paa hojnom, so skal du nok sjaa du fær anna aa gjera enn sita og klaa deg paa Syndine dine. Per. Høyrer du Lars? Hev du høyrt slikt? -- Og so det, at me skulde vera likso fullkomne som Meistaren sjølv; ja er kje dette aa spotte Gud, so -- . Paulus. Jesus sagde det som verre var, Per. "Ver fullkomne liksom Faderen i Himilen er fullkomin!" -- sa han. Per (arg til Paulus). Ja du trur kanskje han meinte det beintfram, du! Paulus. Jesus sagde aldri noko som han ikkje meinte. Lars. Lat oss no ikkje stridast, Brørar -- -- Per (til Paulus). Du lærer Syndefridom, du daa? Paulus. Eg segjar som Meistaren: vaart Liv skal vera aa gjera Guds Vilje. Per (sinna; knotar). "Dersom vi sige at vi have ikkje Synd, so bedreg me oss sjølve, og Sandheden er ikkje i oss!" Paulus. D'er sant, Per. Men den same Johannes segjer i det same Breve, at "kvar den som er i honom, syndar ikkje, og kvar den som syndar, han hev ikkje sétt honom og ikkje kjent honom!" Og enn meir segjer han paa same Stad: "kvar den som er fødd av Gud, han kann ikkje synde!" SIDE: 243 Per (hoppar fræsande ikring). Me hev Synd! Me hev Synd! Den som segjer anna er av Djevelen! Paulus (smiler). Du strider for Syndi som ein Mann, Per. Som rimelegt kann vera; for Syndi er kjær; det den gamle Adam alra sist vil uppgjeva, det er Gjerningane sine. Per. Hev eg kje Rett, Lars? Paulus. Du hev Rett, Per. Me hev Synd. Det er det som Paulus kallar Syndelovi i vaare Lémir. Per. Naah! Ja kva er det du vasar etter daa? Paulus. Veit du kva den same Paulus segjer trast etterpaa? Han segjer: "eg syndar ikkje, men Syndi som bur i meg!" Forstend du det, Per? Lars. "Hvo som ser paa en Kvinde -- " Paulus. -- "til aa lyste etter henne", ja! So snart du læt Tankane bli til Lyst, til Vilje i deg, Per, so syndar du. Lars. Kjære deg Paulus, du er so fus i Ord; men du veit godt at me er skrøpelege. Paulus. Naar me er skrøpelege med Vilje, so syndar me. Men den som syndar, -- "han hev aldri sétt honom og aldri kjent honom!" Per. Alle Guds Mennar hev vori skrøpelege! Sjaa David! Sjaa Petrus! (til Lars) Han er rivande galin. Paulus. "Den som segjer at han vert verande i Kristus, han er og skyldig til aa fara soleis fram som han fór fram." Og kjem du uviljande til aa gjera noko vondt, Per, so skal du gjera det godt att, og helst meir enn godt att; gjer du kje det, so kunde du liggje paa dine Kne til Domedag og beda um Tilgjeving; det vilde inkje nytte deg. Lars (bønlegt). Før ikkje lett Tale, Paulus. Du veit, at me ikkje berre syndar, men at me all igjenom er Synd; ja at endaa vaare beste Gjerningar er som eit besmittet Klædebon. Paulus. Skal det kunna hende, at ein Mann som vil vera kristin skuldar Jesus for lett Tale? -- Jesu eigne Ord er det eg legg fram, og Ord av hans næraste Apostlar. Og Gud skal vìta at eg ikkje fer med Fjas no. Det er eit Aalvor so tungt, at eg skjelv under det. "Den SIDE: 244 som segjer at han kjenner honom, og ikkje held hans Bòd, han er ein Ljugar, og Sanningi er ikkje i honom!" Og "synda me med Vilje, etter at me hev fengi Kanning paa Sanningi, so stend ikkje meir noko Offer att fyri Syndi"; -- inkje noko Offer, Lars! Lars (reiser seg. Skjelvande). Tenk deg um, Paulus, for Jesu Kristi Skuld. Du vil daa ikkje vera visare enn heile Kyrkja, som gjenom alle Tidir hev avlagt Vitnemaal um Syndi og Naturens Vanart; og du er daa ikkje so formasteleg, at du innbiller deg ... aa vera syndefri. Paulus (bleik). "Ver fullkomne, liksom Faderen i Himilen er fullkomin!" Per (til Lars). Treng me meir Vitnemaal? Paulus. Sjaa deg ikkje um etter det som er bak deg, Per; frisk og glad skal du gaa fram i Guds Kraft og gjera det gode! Det skal din Hug vera fyllt med, og ikkje med Tankar um kor syndig du er; for med slike Tankar eggjar du Syndi paa deg. Gjeng det ein Dag daa du ikkje hev gjort noko godt, um det so berre var aa gjeva ein av desse minste ein Drykk Vatn, eller aa segja eit godt Ord til ein heimlaus og vénalaus, -- gjeng det ein Dag daa du ikkje gjorde noko Menneskje ei Glede eller ei Hjelp, -- den Dagen er spilt for deg, Per; den Dagen var du ikkje Jesu Fylgjesvein. Per (til Lars). Han lærer Gjerningar. Vil du høyre paa 'n meir? Paulus. De talar um Synd imot Anden; men det er Synd imot Anden: aa synde med Vilje etter at me er frelste! Det er det, Hebræarbreve kallar aa traa ned Guds Son, vanvyrde Blode til Pakti og svivyrde Naadens Ande! Agte dykk, de Farisæarar! De som heller vil gaa i all dykkar Tid aa syte yvi Syndi enn de vil sleppe henne; de som finn paa ein sjølvbedin Dyrknad og dermed lurer dykk ifraa det som Meistaren krev; de som nemner Jesu Namn, men ikkje trur han paa hans Ord; -- ein hardare Dom skal det gaa yvi dykk enn yvi alle Fornegtarar. Per (uppøst til Lars). D'er som eg segjer. Han er fallin, Han er Fritenkjar. Han fornegtar sjølve Trui. SIDE: 245 Paulus (som hev vorti meir og meir aalvorsam og varm). Trui er den kraft som yvivinn Verdi; men dykkar Tru, yvivinn den nokon Ting? -- Tru! Tru! -- i 3 og 5 og 28 Artiklar! Rett Tru og rang Tru! Strid og Kiv og Kjekl um den Augsburgske Konfession! Naar den store Dagen kjem, trur de daa me skal upp til Yvihøyring i den Augsburgske Konfession! "Eg var hungrig, gav de meg Mat? eg var tyrst, gav de meg Drikke? eg var nakin, klædde de meg? eg var sjuk, aaleine, i Fengsel, saag de um meg?" -- det vil han spyrja um! Og um de segjer: nei; men me trudde paa den Augsburgske Konfession, -- vil det hjelpe dykk? -- Han vil svara: mine fatige kunde kje eta seg mette paa den Augsburgske Konfession; ikkje ei Naud eller Sorg paa Jordi vart avhjelpt med den Augsburgske Konfession; gange Djevelen i Vald! -- eg kjende dykk ikkje. Per (rædd). Me trur paa Jesus, paa Jesus -- Paulus. Dersom du segjer: eg hev Tru, men ikkje held Guds Lov, daa er Trui di eit Lik, eit Etsl, ei vond Lukt for Herren Sebaot; ei vond Lukt er alle Konfessionane vaare og all vaar rette Tru; eg segjer dykk: Sosialistar og Anarkistar gjeng fyri dykk inn i Guds Rike! Lars (skjelvande og som fortumla; mest paa Graaten). Gud hjelpe og trøyste oss. Gud hjelpe deg, Paulus! -- Herre Jesus, lat det ikkje gaa med deg som det gjekk med -- ein annan eg kom til aa minnast i denne Stund. Lat oss gaa, Per; lat oss gaa; Gud straffar oss, Per, Gud straffar oss for vaare Syndir; hardt, hardt tuktar og straffar han oss -- -- (stabbar aat Døri). Per (upp i Augo paa Paulus; mest hoppande). So fær du sjaa, kva Tid du vert Storthingsmann! (mot Døri). Paulus. Per? (Per og Lars snur seg halvt.) Vil du vera fullkomin, Per, so sêl ditt Gods og gjev det til dei fatige; so skal du have ein Skatt i Himilen -- Per (frøser). A gta deg sjølv du! (Dei vil ut. I det same gjeng Døri upp, og Tore og Jens Eide kjem. Tore helsar paa Lars og stengjer dermed Utgangen; daa han høyrer Paulus tala, gjerst han paa med dette, -- innlystig.) Paulus (held fram). "Usæle de Farisæarar, de Skrymtarar! SIDE: 246 at de eta upp Husi for Enkjur og for ei Syn Skuld halda lange Bønir; for dette skal de faa strengare Dom!" "Og no, de rike! graate og barme dykk for den Usæla som skal koma paa dykker! Sjaa, den Løni som de hava forhaldi Arbeidaren, ho ropar, og Rope fraa Skurdfolke er komi inn for Herren Sebaots Øyro -- " (Per puffar Tore til Sides og gjer Veg; dei skundar seg ut.) Paulus (ropar etter deim). Farvel! gjev me maatte finnast ein Gong i ei betre Stund! Per (utanfyri). Agta deg sjølv, Paal Enokson Hòve! Tore Eide (til Paulus). Du var hard med han Tolvgards-Per no. Paulus. Det gjer meg vondt for han gamle Lars. Han er ein god Mann. Men eg trur, Gud vil gjeva meg han att. Tore. Du skal elles agte deg, Paal; du er noko braa av deg. Er det som han Jens no hev fortalt meg, so kjem du nok til aa finne, at Jesu Tru enno er Verdi ei Avstyggjing. Paulus. Eg vil vone det, hadde eg nær sagt; for elles var det nok ikkje Jesu Tru. Tore. Dei vil liggje etter deg paa alle Maatar. Paulus (smiler). Ja eg tykjest alt merke det paa Bror din der, Lensmannen; eg trur nok han sette meg fast, um han kunde! Jens. Ja det gjorde eg gladeleg. (Dei andre lær.) Ja du hev ei Skruve laus, Paal, -- eller ein Nagle altfor hardt drìvin kannhende. Tore (Stilt). Eg høyrer du vil selja Hòve. Paulus. Det er mitt Offer. Tore (varm, mest høgtidsam). Eg hadde ikkje venta aa faa lìva den Dagen, at eg skulde faa sjaa Jesu Aand vakne millom oss. Eg er reint -- eg er baade glad og rædd. Skal Rike koma snart; og er kanskje du ein av deim som skal rydja Herren Veg, Paulus? Jens. Stopp! -- Han er galin nok fyrr, han der; det er meg du skal hjelpe, Tore. Tore (aalvorsam). Eg hev sagt deg det, Jens: i Samvitssakir blandar eg meg ikkje. SIDE: 247 Jens (med Akseldrag). "Berr er brorlaus Bak" -- -- Tore (til Paulus). Ein Mann som kann gjera det du no hev gjort og vil gjera, venter eg mykje av. Berre du ikkje kjem burti noko, so dei fær Tak paa deg. Jens. Kann du stydja han i slik Aatferd, Tore? Kann du finne det rimelegt, kann du -- (leitar etter Ord). Tore (smiler). Nei rimelegt er det ikkje. Det er ein svært urimeleg Ting, Paal. Og du fær mykje aa ettertenkje. Jens. Verst er det for Helga. Eg veit reint ut ikkje korleis eg skal faa sagt henne det som eg lova deg, Paal. Tore (hugfallin; ser ned). Nei Helga, Stakkar. Dette vil ho ikkje lett forstaa. Paulus. Det vert det tyngste. Tore. Ja; og helst i denne Tid. Jens (ser paa Tore). Kor daa? -- Er der noko sers? Tore. Ja -- ? Paulus (uroleg). Ho ser noko trøytt ut; men -- -- Tore. Du veit daa, at du kann vente deg ein litin Odelsmann paa Garden, Paulus? Paulus (stirer; reiser seg halvt). Du segjer kje sant! Jens (reiser seg fornøgd). Naah! Han kjem til Lags! Tore. Jau det er daa visst nok, veit eg? Paulus (gjer som eit Hopp; straalar upp yver heile Andlite). Nei men -- nei men -- (ropar høgt) er det sant? -- Og eg som trudde Gud vilde straffe meg for -- -- . Aa -- ! (Til Tore , tek han i Aksline og rister han) Nei men segjer du sant Tore? (rundt ikring) Aa nei, aa nei; at Gud vilde gjera meg so glad! Eg maa inn! eg maa inn! Aa du Helga, du Helga! Nei dette -- !! (ut i Sprang). Tore (ser uroleg paa Jens). Men dette trudde eg daa han -- -- Jens (nikkar fornøgd). No sêl han ikkje Garden sin. Paulus (kjem stilt inn att, bleik og bøygd, med den eine Handi knytt uppi Haare. Stend litegrand. Gjeng seint fram-yvi Golve. Med ei Stynjing). Dette hadde eg ikkje tenkt paa. Tore (reiser seg uroleg). Du maa kje taka det so, Paal. D'er kje sagt -- . (Trivlande etter noko aa segja.) D'er kje sagt det er "Odelsmann" ... Vaarherre veit vel ei Raad ... SIDE: 248 Paulus (med baae Hendane i Haare. Stirer hjelpelaust). Dette hadde eg ikkje tenkt paa. Tore (veit kje kva han skal finne paa). Det kann gjerne hende eg tek i Miss au. D'er kje rimelegt ... naar det hev vart so lengi ... Paulus (kastar seg ned i ein Stol, legg seg fram-yvi Borde;fær ei Braarid av Graat). Dette ... hadde eg ikkje tenkt paa! (Sig paa Kne. Med Hendane mot Himilen; saart:) Krev du dette Offere, Herre? (Duken fell.) TRIDJE VENDING Tri Maanadar seinare; tidleg Vaar. Stogo fraa fyrste Vending. Tidleg Fyrimiddag. Utanfor Vindaugo høyrest Traakk av Folk som gjeng att og fram; stundom Køyredur. Uppduka Bord. Helga sit i Armstolen innballa i Kasteplogg. Jens og Tore Eide reiser seg fraa Borde, daa Duken gjeng upp. Tore. Takk for god Fagning, Helga. Jens (til Helga). Ja du stend ved Avtalen daa? Helga (veik). -- Ja ... eg maa vel det, naar du trur det kann hjelpe. Jens. Naar han fær sova paa det til Hausten, og du held deg strid, so -- skal me sjaa. Og paa fyrste Ord læt eg Kaupe gaa um att. Helga. Og d'er kje lenger imillom ... eg kann sjaa ut til han kvar Dag -- og han innum meg kanskje ... Jens. Ja; og i alle Tilfelle krev du di Helvt av Pengane og set fast -- til den vesle. Helga. Ja det gjer eg. Det kann han vel ikkje negte? Jens. Han hev lagt alt det i mi Hand; han vil eg skal gjera alt som du vil, -- berre det ikkje kjem honom til godes. SIDE: 249 Helga. Stakkar; han er snild. Men so rar -- Tore. Men dersom det no skulde vera noko i det at Per Aase vil kaupe Garden -- Jens. Per Aase kauper ingin Gard som han ikkje fær for halv Pris. Naar du vil hjelpe meg, Tore, so skal eg alltid bjode yvi honom. Helga. Ja du maa det, Jens. Tore (smiler). Eg hjelper deg so langt eg rekk, veit du; men yvi 10,000 -- Jens. Per gjeng aldri so høgt. Men det kann koma andre; og i det Tilfelle (til Helga) fær du flytja til meg paa Aase. Helga (sukkar). Du er so snild. De er so snilde. Tore (smiler). Godt Folk held paa Ætti! -- (til Jens) Men du skal ikkje blande deg for mykje i det som Paulus hev millom seg og Vaarherre, Jens; du veit -- det kann gaa gali, naar ein Mann kjem i Ugreide med seg sjølv um kva som rett er. Jens (dreg paa Oksli). Eg skal ikkje føre han uti noko gali. -- Ja; so fær eg ut og hjelpe deim daa. -- Eg liter paa at du tek det vìtugt, Helga; me skal stelle det so godt me kann. (Tek Lensmannshuva og gjeng.) Helga. Takk, Jens. -- Ja hadde eg ikkje Jens i denne Tidi -- -- (Sig burt i Tankar.) Tore (hev stappa Pipa si; kveikjer). D'er greid Kar Jens, ja. -- Men du skulde no ikkje vera av dei veikaste du heller, Helga? Og so skal du tenkje paa, at det visst ikkje er so beintfram for Mannen din heller i denne Tid. (Stutt Togn. Helga sìt og stirer.) Kva tenkjer du paa, Helga? Helga (vaknande). Aah; -- inginting. -- -- Kann du forstaa dette med han Per Aase? -- Hev kje han Gardar nok? Tore. Dei kallar 'n Tolvgardsper! -- Men det er vel det gamle. Meir vil ha meir. Hòve er ein godt uppdrìvin Gard no, veit du; og so ventar han vel aa faa han for mest inginting. D'er kje mange no som hev Raad til aa kaupe Gardar. SIDE: 250 Helga. -- -- Trur du Paulus kunde unne denne Mannen Hòve? Tore (smiler). Paulus vil vel elske sine Fiendar! -- Og Per Aase hev vorti Fiend no. Helga. -- -- Kann du forstaa kvi han plent vil hava Auktion? Kvi han ikkje vil selja til Jens underhand, meiner eg. Tore. Paulus vil vera trygg for, at dei fatige fær sitt, Helga. Og han vil det skal liggje i Guds Hand, kven som no skal faa Hòve -- og verte Grannen og paa ein Maate Landdrotten hans. (Helga rister paa Hovude; grundar.) Sakførar Rabbe er paa Auktionen. Undrast paa um han kann vera Ærendsmann for nokon. Helga. Du; er det han Paal som hev funni paa dette at eg skal vera hjaa han Jens i Sumar -- og han sjølv stulle aaleine der ut i Kvernhusheidi? Tore. Korleis kjem du paa det? -- Du saag daa kor glad han vart, daa han høyrde at du ... ikkje vilde gaa ifraa han. Helga. Det visste han daa so godt at eg ikkje vilde. Tore. Det var kje godt for han aa vìta nokon Ting no, Helga, -- slik ein urimeleg Ting som dette var. (Smiler.) Du er daa ikkje van med aa lìva paa Husmannsvilkaar, du! (Ser paa henne). Du er daa vel kje innpaa desse gamle Tulletankane dine att, veit eg? Helga (snøgg; raud). Nei, nei; det var berre i Fyrstningi det; fyrr eg kjende 'n. Tore. Du maa daa hava sétt so vidt mykje no, at du ikkje -- -- Helga. Ja han hev vori so snild og god med meg i denne Tidi, og serleg no daa eg var sjuk, at eg aldri kann det utsegja. (Braaglad.) Aldri hev eg vori so glad og so trygg som no! Tore. Nei; eg skulde tru. Helga. Og so mykje annarleis han hev vorti i det heile ; reint som ein annan Mann; han er mest no som han var i den fyrste Tidi me kjende han. SIDE: 251 Tore. Han hev gjort seg fri no, lagt fraa seg alt utanpaahengt og tilgjort, og er seg sjølv; berre meir fullvaksin. Helga (myrkare att). Men det kom so forunderleg yvi meg, dette ... at han vil rive heile Huse sitt so reint upp med Roti. Kann du forstaa at han skal vera nøydd til aa gjera slikt, -- han meir enn andre? Tore (aalvorsam). Det er hans Offer dette, som han segjer. Gud krev kje det same av alle. (Stutt Togn.) Helga. Ja me kann vel vera trygge for denne Per Aase. Tore. Ja; gjeng han yvi 10,000 Kronur, so -- . Daa maatte det staa andre attum. Helga (slær Augo vidt upp). Kven skulde det vera? Tore. Nei eg veit ikkje; det maatte vera dei vakte kanskje, som kunde vilje hava som eit Auga yvi Paulus. (Helga rister paa Hovude.) Men ikkje at eg trur det. Helga (grundande; halvt for seg sjølv). Kauper Per, -- -- og eg maa flytja til Aase, -- -- so vert det langt imillom oss. Tore (smiler). Ja men kjære deg, for den stutte Tidi -- -- Helga (stilt klynkande). Aa du veit kje kor lang ein Sùmar kann vera du. (Braadt). Men det heldt eg nok ut. Tore. Ja; kva er det elles? Helga (stirande). Nei; inginting. Tore (ser paa henne). Du er nok veik enno. Kanskje det er best du legg deg innpaa att? Helga. Ikkje enno; ikkje enno. -- Du, er det kje rart at han kann taka dette so rolegt, du? -- Han tykkjer visst ikkje det er det Grand rart aa skiljast fraa meg so lengi. Tore (lær). Svært lengi, ja! No skal du kje vera urimeleg, Helga. Det er tunge Ting for Paulus dette, skal du hugse paa, og eit stort Andsvar for han aa bera, baade for deg og det vesle som kjem; so han hev visst so mykje aa tenkje paa som han med det gode klarar; no skal kje du leggje Stein paa Byrdi. Helga (med ein Gong angerfull). Det hev han visst. Det hev SIDE: 252 han visst, stakkars Mann; -- Og eg, som er saa utòlleg. (I sine eigne Tankar att.) Naar berre eg visste, -- naar berre eg visste ... -- Du, -- var det kje rart at han kunde segja det stygge -- ? At han hadde ofra meg? Gurina (hev under siste Setningen stukki Hovude inn gjenom Døri i Bakgrunnen. Naar Helga sluttar, segjer ho). Det er ein som spýrr etter Lensmannen. Tore. Er dei kje i Kantore, so er dei paa Laaven. (Gurina ut.) Helga (stirer; grundar). Andre attum? Paulus (kjem stilt inn. Til Helga; tek henne i Handi). Naa, kor gjeng det? Du held deg uppe? Helga. Aa ja. Paulus (til Tore). Ja her er godt og varmt. Det kann vel ikkje gjera noko? Tore. Nei; so lengi ho ikkje vert for trøytt, kann ho visst godt sitja. Paulus. Ja so snart du kjenner deg trøytt, Helga -- ; du veit kor spelegt det er etter slik Influensa. Helga (med ein Gong varm; klemmer Handi hans). Guten min. Paulus (skjemtande). Hev du no gjort upp med deg sjølv, korleis du vil fara aat med denne Galningen du maa vera gift med? (halvt til Tore) Endaa godt at ho ikkje reint rømer ifraa meg! Helga. Eg er kje so stakkarsleg som du trur. (Braadt, skal vera skjemtande.) Eller kanskje du helst vilde eg skulde rømt, du? Paulus (lær). No skal me høyre. (Tore ser paa henne; ho slær Augo ned.) Nei men i Aalvor (halvt til Tore): er de komne til Lags um noko? Tore. Helga vil gjera som han Jens vil. Paulus. So. Ja, eg fær vera fornøgd eg, -- at me ikkje vert lenger skilde. Helga (ser granskande paa han). Du hev det godt, -- som kann taka alt so rolegt. Du tykkjer visst ikkje det er so faarlegt aa liggje der ute i svarte Heidi ein heil Sùmar aaleine? SIDE: 253 Paulus (smiler). Aa faarlegt -- kann det ikkje vera for eit vaksi Mannfolk, Helga. Helga (tvingar seg). Kanskje du vart ikkje so aaleine heller? Paulus. Aa, eg fekk vel lite paa, at Kona mi saag utum meg stundom, veit eg! Helga. Ja men dersom no han Per kauper Garden, so fløt eg til Aase; og daa kann du kje vente Kona di til deg so tidt? Paulus (lær). Hev du alt tenkt so langt, du? -- (stryk henne yvi Haare) Ver roleg du; han Per kauper ikkje Garden. Tore. De er kanskje snart ferduge der ute no? Paulus. Det lid med kvart. Ja d'er reint stygt, so mykje me hev av alle Slags Gods; eg maa heile Tidi tenkje paa ein annan, som ikkje hadde det han kunde halle sitt Hovud til. (til Helga.) Ja Gudskjelov, Helga, at du bèr dette so staut. Du er ei Stasgjente, Helga! Og det endaa du ikkje er frisk. (Tek henne stilt inn til seg.) Men ho tenkjer nok mindre paa Garden enn paa Mannen sin, ho! Tore. Helga greider det nok. (Vil gaa.) Jens Eide (kjem inn). Ja no er me ferduge. Paulus (sukkar uviljande). So fær me gaa i Veg daa, Lensmann. Jens. Enno er det Tid, Paal! Paulus. Nei, Jens. Jens. Tid til aa stanse det heile. Skal Farsgarden din gaa under Hamaren? Paulus. Ikkje pin meg lenger, Jens. Min Veg ligg for meg. Aldri hev eg kjent som no, kor fastgrodd eg er til denne Flekken Jord. Det er paa Tidi at eg løyser meg. Gjer heller Pina so kort du kann, Jens. Tore. Trur du ikkje likso snart Vaarherre vil, at me skal vekse fast til den Staden der han sette oss, Paal? Paulus. Eg er vaksin altfor fast. (Klagande.) Med Magt, med Magt maa eg rive meg laus, skal eg koma meg fri og bli heilt hans Mann, som kalla meg. Gud gjeve det var yvistadi! SIDE: 254 Jens. Og trur du Son din vil takke deg naar han vert stor, for at du gjorde 'n odelslaus? Paulus (tek seg til Haare; retter seg att). Lat Upprope byrja, Lensmann. Jens (dreg paa Aksline og gjeng mot Døri. Stanar og snur seg). Me tek vel Lausøyra fyrst. Paulus. Gjer som du vil med alt. (Jens gjeng. Tore fylgjer.) Paulus (ropar etter Jens). Treng du meg? Jens. Ikkje no. (Ut med Tore.) Paulus (set seg). Aa det var vel. Du kann tru eg hev det kje for godt der ute, Helga. Aldri hev eg visst, at eg hadde so mange Venir og Skyldfolk; annankvar Mann er Syskenbarn eller Trimenning, og alle skal dei hava eit Ord med i denne Saki. Og i alle Augo les eg, at dei trur eg er galin; sùme segjer det beint ut. Det er som eg skulde vilja snu upp ned paa Verdi, av di eg lìver etter eit Ord av honom -- som dei alle fører i Munnen. -- -- Det verste er at eg sjølv -- eg tykkjer stundom sjølv dei hev Rett. Naar eg ser paa alt dette gilde og gode som enno er mitt, og tenkjer paa, at no skal det ikkje vera mitt meir, -- det er so det skjèr i meg. Alt som er att av den gamle Adam reiser seg og skrik: nei! nei! eg kann ikkje, eg kann ikkje! (Helga tegjer.) Du maa kje tru noko leidt um meg, Helga. Kunde du tenkje deg inn i korleis eg hev det i Dag, so vilde du vita kor nøydd eg er til aa gjera som eg gjer; det er Frelse og Sælebot det gjeld; eg kann ikkje sleppe. Eg hev freista alle dei Utvegar og Umvegar som ut læt seg tenkje; eg hev sagt meg sjølv: du kann lempe deg; du kann tinge med Gud; du kann stelle det so og so, og det vil vera mest likso godt ... Men alltid naar eg skal sjaa meg til, so er det Freistaren som stend attum med Snaara; og alltid paa nytt ropar den same kjende og ærlege Røysti i Samvite mitt: riv deg laus. Gjer deg fri. Helga (mullande). Stakkars Gut. SIDE: 255 Paulus (tek Handi hennar). Tru no ikkje du au at eg er galin, Helga. Det er ikkje det. Det er den eine Tingen at eg hev gjevi Guds Ord Rom; og det er so med dette Orde: det er eit Sverd som kløyver. Og det er so, at for Jødar er det ei Avstyggjing og for Grækarar ein Daarskap; vil ein fylgje Jesus, so er ein galin for Verdi, Helga. Men du maa forstaa meg. Helga. Det er daa mange som er kristne ... og ikkje gjer slikt. Paulus. Eg dømer ingin, Helga; her kann ingin døme utan kvar Manns Samvit og Gud. Ikkje alle hev sin Faare paa den Kanten; ikkje av alle vert det Offere kravt. Men her er min Faare, og her er daa mit Offer, Helga. Helga (strævande). Ja -- det høyrest nok, at det tek meir paa deg aa ofre Gardin din enn aa ... ofre meg, som du kallar det ... (fører Lùmmeduken til Augo). Paulus (hugfallin). Aa nei tak det ikkje so, Helga; du forstend betre enn du segjer no. Tyng meg ikkje, Helga! Det er ei svær Stund for meg dette; eg er so veik, at visste du det, so vilde du drive paa av all Magt, at eg snart maatte vera fri og ferdug. Helga. Eg vil visst ikkje ... tyngje deg! -- (Med Lùmmeduken for Augo.) I det heile var det nok best for deg, at du ... hadde ei som ... betre forstod deg. (Græt.) Paulus (bøygjer seg fram-yvi, styd Olbogane mot Knei og gøymer Andlite i Hendane). Nei, nei, nei, Helga. (Modlaus.) Aa nei; der er eitkvart imillom oss. Du høyrer anna enn eg segjer. Tore Eide (kjem inn). No er dei i Gang. Det kjem mykje Folk. Det vert ein god Skilling til dei fatige. Paulus. Det er vel. Tore (ser paa Helga). Du tek til aa trøytne du, Helga. Det er visst best du tek deg ein Kvil. Paulus (reiser seg; ser paa henne). Ja du ser trøytt ut, Helga. Som altfor rimelegt er paa ein slik Dag. Skal eg hjelpe deg? Helga (mødd). Takk. (Dei hjelper henne upp; Paulus styd henne inn i Kammerse. Tore gjeng att og fram paa Golve; ser sturin ut.) SIDE: 256 Tore (til Paulus, som kjem inn att). Ho forstend deg ikkje enno. Paulus. Ho er sjuk og trøytt. Det kjem seg nok. Me maa live henne. Er ho fornøgd med det som Jens hev tenkt ut? Tore. Eg trur det kann gaa godt; (smiler) men deg vil ho sjaa ofte. Paulus. Ho skal sjaa meg kvar Dag. Me skal vera jamt saman. Tore. Det er rett. Eg trur det er det som -- er alt for Helga. Paulus. Ho er staut. Tore. Men kva var det for Paafund, at ho plent skulde fylgje deg paa Møti dine midt paa kaldaste Vinteren? Paulus. Eg veit ikkje. Ho fekk det med det. Og eg kunde ikkje segja nei heller. Tore. Ja, ja. Me fær vera vare um henne. Paulus. Eg hev tenkt for lite paa dette fyrr; trudde ho var likso sterk som eg er. No skal eg agte henne som eit Barn. Naar alt er yvi (glad) -- aa, du skal sjaa, kor godt me skal faa det! Tore. Det vonar eg visst. Paulus. Ja berre denne eine Dagen var yvi! -- Eg er ikkje meg sjølv i Dag. Tore. Eg tenkjer det er den verste Dagen du hev lìvt, Paal. -- Eg vaagar ikkje aa blande meg upp-i dette, veit du. Eg gjeng og ynskjer at eg kunde hjelpe deg, at Vaarherre vilde taka denne Kalken fraa deg; men -- -- . Paa den andre Sida gjeng eg i Otte for at du skulde bli hindra. Det er so underlegt, dette. Baade høgtidslegt og liksom fælslegt. Denne vesle Auktionen paa denne vesle Bondegarden, er det kje reint som det var ... noko av ei Umvelting? Paulus. Ja; berre eit av Jesu minste Ord gjenomført. -- strakst stend Verdi paa Ende. Eg tek til aa skýna Spaadomane um at Jesu Tru skal eggje Verdi til Hat. Vert det Aalvor av at me fylgjer i hans Fotefar, sandeleg trur eg ikkje enno det kann koma Forfylgjingar. Tore. Det er det som hev komi for meg au. Naar SIDE: 257 eg høyrer paa Folk der ute i Dag, baade dei som gjøner og dei som lætst hava Medynk, -- det er som eg kjende Teven av eit vaknande Blodsinne. Paulus. Tenk um me vart ein litin Flokk, som braut Lag med Verdi og fylgde Jesus aaleine! -- Der er eit Ord eg alltid hev funni so rart; i det heile var der so mange Ord eg undrast paa fyrr; -- eg tenkjer paa det Orde av Jesus: eg er ikkje komin til aa sende Fred, men Sverd! Tore (stilt). Eller det: eg er komin til aa kaste Eld paa Jordi, og kor gjerne vilde eg at han alt var uppkveikt! Paulus. Evangelie er fullt av slike varslande Ord. "Sjaa, eg sender dykk som Faar millom Ulvar" ... Tore. "Og heretter skal fem i same Huse vera usamde, tri mot tvo og tvo mot tri; Fader skal vera usamd med Son og Son med Fader, Moder med Dotter og Dotter med Moder"; "Born skal setja seg upp mot Foreldri og slaa deim i Hel" -- -- Paulus. Og denne Sverdsendaren og Eldkastaren, denne Altumveltaren og Altumstøytaren, han som var komin til aa gjera det laage høgt og det høge laagt og reise Kongar og Fyrstar mot seg til ein Verdensstrid, -- han hev me no gjort um til ein litin Søtejesus, ein Damejesus, ein Bønebokjesus, ja til ei Samfundsstøtte, eit Hengjelaas for vaare Matbur og Pengeskrin, og ei Nattluve for gode Borgarar; og Evangelie for dei fatige hev me gjort um til ein Mur og ei fast Borg for dei megtige i Verdi! Kongar og Fyrstar skulde reise seg imot oss for Jesu Namns Skuld; no stend Jesus Skjoldvakt for desse same Kongane og Fyrstane. Og dei feitar og fyller seg i hans Namn, og spelar og horar i hans Namn, og krigar og drep i hans Namn, og ranar og røvar og stèl i hans Namn; og Kristi Tenarar stend tvibøygde og velsignar deim i hans Namn, og gjer Dørine vide og Portane høge for deim, og tek imot Ros og Ære og Magt av deim; ja sjølve det heilage Embætte tek dei imot av desse same Heimsens megtige. Og Kristindomen som skulde velte og ny-reise Verdi, er gjord um til ei Allemannsflatseng ... Er det ikkje forunderlegt som alt er umsnutt, Tore? SIDE: 258 Tore (smiler). Det maa vera Fandens Meistarstykke, dette, daa han fekk Kyrkja umbygd til sitt Bruk, og det so fint at ho enno trur ho er Kristi Kyrkje. Paulus. Ja det bannar ho paa kvar Dag. Tie tusund Professorar granskar Skriftine og finn ut Spraak og Prov for all Ting, so at um det kjem ein stakkars Faaming, ein Framand i Israel, og segjer: ja men -- var der kje noko um eit nytt Liv? eit nytt Rike? ei ny Verd? skulde det ikkje liksom vera Skìl paa Kristus og Belial? -- so sparkar dei han ut og lyser han i Bann -- i nettupp det same Namne Jesus. Er det kje so du kann tru du drøymer? Tore. Eg segjer som eg hev sagt: tak deg i Vare, Paulus. Verdi er Verdi, anten ho dyrkar Keisaren eller Paven; og held du din Veg fram utan Avslag til nokon Kant, so fær du alle imot deg og ingin med deg. Paulus (smiler). Aa, det er ikkje faarlegt. Daa Djevelen saag at han hadde fengi Bugti med Kyrkja, so vart han trygg og innførde Samvitsfridom, ser du! -- Det kann han ein Gong faa trega paa. Tore. Samvitsfridomen tek han snart i seg att, ser han det gjeld paa. Og elles hev me desse glupe Juristane; dei stend visst aldri i Beit for ein Paragraf. Eller um dei berre kann faa vasa deg inni eitkvart leidt, so vidt at dei fær sett ein Flekk paa deg; det er òg ein Maate aa gjera brysame Folk meinlause paa. Eg hev tenkt mykje paa dette sidan igaar. Gløym aldri den kristelege Visdom, Paulus! Eg veit ikkje kor sløg du er; men eg veit at du er braa; og fraa no av gjeng du forsvarslaus millom baade Ulvar og Revar. Paulus. Ikkje forsvarslaus, Tore! Og -- (med eit djupt, skjelvande Andetak som av sæl Von) fekk eg ein Gong lide noko for Jesu Namns Skuld -- -- -- Ola (stikk Hovude inn). Lensmannen spýrr etter han Tore. (Tore gjeng.) Paulus (set seg i Armstolen; stryk seg yvi Enne, legg seg att-yvi og synest vilja kvile. Han ser med ein Gong trøytt ut). Ver hjaa meg du, Herre, -- du strenge og du gode! (legg att Augo). (Ute høyrest som fyrr Traakk og døyvt Staak.) (Um litegrand gjeng Døri upp, og:) SIDE: 259 Unge-Salomon Storbrekke (kjem. Han er ein Mann paa ikr. 40, storbygd, halvt byklædd, med eit sterkt, noko grovt, raudsprengt Andlit, smaae, kvasse Augo, storfakta og høgmælt). Ja du fær segja kva du vil, Paal; men eg tòler kje aa sjaa paa dette. So godt som du no hev fengi alt til, og slikt framifraa Stell i kvar minste Ting, og so skal det ut for Vér og Vind, baade Garden og alt; -- er du galin, Paal? Paulus (smiler). Gakk stad og gjer like eins, Salomon. Salomon. Eg? -- Ja eg vert snart nøydd til det eg, -- som sìt upp under Armane i Skuld og Gjeld -- . (Truhjartug.) Mi Gu' og Sæl trur eg at eg fekk det mykje rolegare og betre, um eg sette meg til paa ei Heid og hadde berre meg sjølv og mine aa fyri syte! No slit eg som ein Slave og hev kje meir enn snaude Maten for det, og maa endaa sjaa paa, at eg gjeng til atters kvart Aar, so at rett som det er stend eg paa Bakken berre og hev kje so mykje som so! (sputtar) for alt Slite mitt. Mi Gu' og Sæl gjeng eg kje og misunner min eigin Dreng, som hev Mat og Klæde og Løn attpaa, og kann krevja og krevja at so og so vil han ha det; og ikkje meir Sut og Andsvar enn so! (sputtar). Nei men du, Paulus, som er komin so godt i Gang, og sìt her med lite Hus, og -- (truhjartug). Du skal kje gjera dette, Paulus. Gjer som eg segjer: sìt paa Garden din du, og ver ein Fagnamann som du hev vori, og endaa meir no, daa du hev skilt Lag med desse Lesarane; (yverteljande) no kann du koma og vera med oss Vinstre; so tek me Amte som inginting; og so sender me ein Mann til Things, som vil hjelpe upp oss Bønder litegrand. Paulus. Er Sakførar Rabbe slik ein Bondeven? Salomon (i Trumaal; laagt). Aa -- Fa'n i Sakførar Rabbe; kom lat oss slaa oss saman, so sender me likso gjerne ein Bonde til Things. (Prøvande.) Kanskje deg, -- um det var so du vilde? Paulus. Veit du kva eg trur, Salomon? -- Eg trur at me Bøndar hev drìvi for mykje Politik. Me kunde lata Kongen styre Lande; og so sat me sjølve som Kongar paa Gardane vaare; og styrde me deim rett, i Staden for aa føykje um paa Folkemøte og frie etter Veljarar og vasa SIDE: 260 Tidi burt med Smaasumling og Bladlesing, -- so trur eg sletikkje me turvte gaa her og misunne vaare eigne Drengir. Salomon (myrkraud av Sinne). Er det meg du meiner? Gjer du Narr av meg? Din Farisæar du er, trur du kje eg skýnar Fantekunstine dine! Agta deg sjølv, du! Du visste at skulde ein vinne seg fram her, so maatte ein slaa seg til Lesarane, og so slo du deg til Lesarane. Men no skýnar du, at han Per Aase stend deg i Vegen; og so finn du paa andre Kunstir, so du kann olboge deg framum 'n Per. Din Rev! (vill) Men det skal bli Lygn det, Farr! Vil du apast med meg, so Betterdø skal du kje daa koma paa ei Merr aa flaa! No svor eg! (Ut.) (Paulus rister paa Hovude. Legg seg att-yvi att som til aa kvile. Det bankar stilt; Døri gjeng upp. Tabitha og Evelinde kjem inn. Helsar "Goddag" og "Guds Fred".) Paulus (upp). Aah! -- Goddag, Systrar. Evelinde. Kor stend til her i Huse? Paulus. Takk; eg trur det greider seg. Ho hev vori uppe stundomtil baade igaar og i Dag; og eg er ikkje rædd lenger. Tabitha. Ho hev nok vori svært klen. Paulus. Det var ei Tid eg mest fælte for henne. Men Gud vere Lov og Takk. Og du Tabitha daa? Du ser reint kvìk ut no, du. Tabitha (slær Augo ned). Ein fær Fred i Samvite av aa arbeide. Paulus. Ja er det kje sant, Tabitha? Gjera Guds Vilje er Lækjedom mot alt. (Vert med ein Gong mjukare i Mæle.) Og du, Evelinde? (Tabitha stirer paa han.) Evelinde. Med meg er det godt. Paulus. Som alltid. -- Ja du Evelinde hev stødt vori paa ein betre Veg enn me. Det var din stillfarande og offerviljuge Kristindom, som kannhende fyrst drog meg au inn paa -- andre Tankar. Det gode Fyridøme er sterkare enn Ord. Evelinde (med djupt nedslegne Augo; raudnar). Det er større Ære enn eg fortenar. (Kammersdøri glid stilt upp paa Glytt.) SIDE: 261 Paulus (varm). Nei det er ikkje det, Evelinde! (Tabitha hev under dette dregi seg meir og meir attende; stend no bleik og framand og stirer paa deim, liksom ho hadde fengi ein Mistanke.) Evelinde. Det var noko me vilde tala med Dykk um. Me høyrer de hev sagt upp Gjenta og vil vera -- utan Hjelp der ut-i Kvernhusheidi. Kunde daa ikkje me faa tena dykk? Me kunde taka kvar si Tid, etter som kvar av oss hev best Stundir, og hjelpe Syster Helga med Tungarbeide. Skal De leige, vert det dyrt. (Med ein Gong varmt.) Me vilde so gjerne tena dykk, Paulus! Paulus. Gud velsigne dykk, Born; de er so snilde og gode. Evelinde. Det var vel det minste me kunde faa gjera til Takk mot vaar Lærar og Vegvisar. Paulus. Gud hjelpe oss for Vegvisar eg hev vori! Men dette kann eg ikkje svara paa i Dag. Det er ikkje avgjort enno, korleis me skal ha det. Det kann hende me gjer det so, at Helga vert verande her eit Bil, til dess der er fullt i Stand der ute, og ho sjølv -- er fullsterk att. Kanskje vilde de høyre innum sidan? Eg tok nok gjerne mot Tilbode; for so skal det vera: me skal tena kvarandre, naar det trengst. Evelinde (stilt). Vert Syster Helga verande her, so kanskje me fekk Lov til aa tena henne. Paulus (fegin). Ja! Det kunde kanskje -- ; det vil eg tala med Helga um, naar ho kjem upp. Eg trur det vil gleda henne! -- (Kammersdøri gjeng heilt upp. Helga kjem inn.) Aa, snilde deg, vaager du deg alt upp att, Helga? Hev du sovi? Helga. Litegrand. -- Du hev ... Gjestir, ser eg. Paulus. Ja tenk du, desse snilde Gjentunge kjem her og byd seg til aa vera Tenestgjentur for deg, naar me kjem ut-i Kvernhusheidi. Helga (ser granskande paa han). Du vil kanskje gjerne det. Paulus. Meg kjem det lite ved, veit du. Helga. Du hev lova at du sjølv vil gjera Tungarbeide for meg. Paulus (smiler). Ja; trur du meg til det, so -- skal nok eg vera Skurekjering! Men um du no kjem til aa vera her ei Tid -- SIDE: 262 Helga (kaldt). Eg treng ingi Hjelp. Paulus. Ja kjære, som du synest. Helga (mynstrar Evelinde med kalde Augo; snur seg). Jens vil greide med aa skaffe meg Hjelp. Paulus. Ja det er sandt; du hev han Jens. (Til Evelinde.) Ja Ja, so fær de hava Takk for den gode Viljen daa, Systrar! Takk skal de hava; det gjer godt aa sjaa slikt. Gange med Fred, og halde trufast ut i Arbeide og den daglege Tenesta. Farvel, Tabitha. Farvel, Evelinde! (Tabitha svarar ikkje.) Evelinde. Guds Fred i Huse! (Gjeng mot Døri.) Helga (som hev stadi halvt burtvend, myrkt stirande). Evelinde. Evelinde. Ja, Syster Helga. Helga. Du kann -- koma upp til meg ein Dag. Eg vil -- tenkje meir paa dette. Evelinde (stilt). Takk, kjære Syster. Eg vilde so gjerne tena dykk. (Ut.) Paulus (ser paa Helga, som vender seg ifraa han). Du hev visst ikkje sovi stort, Helga. Du ser so trøytt ut. Her er urolegt for deg i Dag. Helga. Det gjer kje noko. (Tek seg til Hovude.) Berre eg kunde faa det til aa vera rolegt -- (mest skrikande) her inne! (Gjeng mot Kammersdøri. Paulus styd henne, uroleg og ottefull.) Paulus. Kjære Helga, du maa ikkje taka det for tungt, dette. Me skal stelle det so godt for deg som me kann. Og du skal sjaa kor godt det skal gaa, Helga. Me skal faa det mykje rolegare og fredelegare ut paa Heidi enn her, ser du! Helga (stanar og ser paa han). Meg hev du ofra; var det kje so? Paulus. Eg fær deg att. Helga. Du tek det so rolegt. Paulus. Eg veit det so trygt. Gud vil kje at Mann og Kone skal skiljast. Og han hev vendt Hugen din til meg, so at naar du fær tenkt deg um, so kjem du -- heilt. Helga (um Halsen hans; glødande). Du kjære, -- du beste av alle Mennar! (Græt.) Eg kann tru so fast paa deg stundom ... SIDE: 263 Paulus. Eg skal lære deg aa tru paa ein som du kann lite fast paa alltid. Helga (slepper han; kaldare). Kann eg kje lite alltid paa deg. Paulus. Kva er eit Menneskje. So lengi eg er meg sjølv, kann du tru meg; men sovnar eg av og det vonde fær Magti, so veit du kor mykje eg er aa tru. Helga (stirande, mullar). Kann han vera falsk endaa. Paulus. Kva segjer du, Helga? Helga (stirer lengi pas han). Hadde du selt Hòve, dersom det hadde vori ... ei onnor som hadde vori Kone her? Paulus (rædd; mildt). Du er kje frisk, Helga. Kom; du maa kvile deg; du maa halde deg i Ro. D'er berre det at du ikkje er frisk. Daa kjem det so mange ... urolege Tankar. (Tek henne inn til seg.) Ver roleg, Helga. Du veit so godt at eg tenkjer berre paa deg. Kom no. Helga (viljelaust med. Halvt graatande). Aa, aa, kvi skal eg lìva, kvi skal eg lìva ... (Dei er inne i Kammerse. Ein høyrer) Paulus (tala, roande og godslegt som til eit Barn). So Helga. So; leg deg no godt, og ver trygg. Bry deg kje um ... alt slikt Tufs som Sjukdomen jagar upp i ditt stakkars trøytte Hovud. Vil du eg skal sende han Tore inn til deg? Helga. Eg vil inginting. Lat meg vera; lat meg vera. (Rolegare.) Lat meg faa kvile. Det gjeng nok yvi. Berre eg fær sova -- . (Braadt.) Gjev meg nokre Dropar av den Flaska. Paulus. Naa ja, knip det ... Men du veit me skal helst spara paa den. (Godsnakkande.) Berre slaa deg no til Ro, Helga, so greider det seg utan den. Bed til Vaarherre, og legg deg inn til han; det er mykje betre enn Opium. Han vil so gjerne roe og svæve slike sjuke Born. Helga (mildare). Gakk no, Paulus. Eg vil prøve aa sova. (Paulus kjem stilt inn. Nikkar ut til Helga og læt att Døri.) Jens Eide (med Tore inn fraa Bakgrunnen). Det er komin ein Sørbue som vil ha Garden upp no. Han er reist etter Lysingi, segjer han, og hev kje Tid til aa drygje lenger. Paulus (set seg). Rop Garden upp, Jens. Jens. Det er din faste Vilje? Paulus. Ja. SIDE: 264 Jens. Og dersom eg ikkje kann faa Tilslage -- Paulus. Alt det veit du eg hev lagt i Guds Hand. Jens (ser paa han). Helga kann ikkje ta det fullt so rolegt, Paulus. Paulus (tek seg til Hovude; jamrande). Eg vil bera Helga paa mine Hendar; eg vil gje mitt Liv for henne; men ho veit, ho veit -- : Guds Vilje maa fram. (Staak og høgmælt Tale i Gangen. Døri gjeng upp, og Unge-Salomon Storbrekke, Jonas Rudlevik m. fl. Auktionsfolk, millom deim Per Aase, kjem inn. Paulus hyssar paa deim, men det nyttar lite.) Unge-Salomon Storbrekke (i Fyrienden med Jonas Rudlevik). -- -- ja; og det vil eg segja beint ut, at eg forstend korkje Tore Eide eller Lensmannen, som kann gaa her og sjaa paa, at denne galne Mannen riv Huse ned yvi Hovude paa baade seg og sine, og ikkje legg tvo Straa i Kross -- (Til Paulus.) Me vil tala med Kona di, han Jonas her og eg. Naar du sjølv er galin, og ikkje dei næraste heller bryr seg meir enn so, so fær me brùka Vìte, me som hev det. Paulus. Far stillare, Folk. Helga er ikkje rask. Ho hev lagt seg og vil kvile. Salomon (ser sinna paa Paulus). Kona di er kje sjukare enn ho maa kunna svara paa eit Spursmaal, naar det gjeld Framtid og Velferd baade for henne og -- det ho gjeng med. Jonas Rudlevik (paa ein liten Lette). Du er alltid so kaut, du Paulus; men no vil eg au ha eit Ord aa segja. Eg er daa gift med Syster di, og høyrer til Folke eg au; no vil eg tala med Helga. Paulus. Kva er tids? Hev de noko aa segja, so seg det til meg; so skal eg tala med Helga. Salomon. Du er kje rette Vedkomande i dette, du. Jens Eide. Du nemnde meg, Salomon; kann hende eg er rette Vedkomande. Salomon. Ja; du burde vera det. Me tykkjer det, Jonas Rudlevik og eg, og mange med oss, at Helga burde sjaa aa faa gjort Mannen sin umyndig; for at han ikkje er med sitt fulle Vit, det er greidt og tydelegt for alle, soleis som han no fer aat. (Jens dreg paa Aksline.) SIDE: 265 Tore (halvhøgt til Paulus). Der hev du fyrste Freistnaden! Per Aase (ropar). D'er kje mange her som er med paa det! Alle ser, at han Paulus er vìtug nok til aa styre med sitt, og daa visst ikkje galnare enn han Salomon Storbrekke! (Laatt.) Salomon. Han Tolvgardsper saag nok gjerne at me gav fraa oss Gardane alle ihop, so han fekk eta i seg heile Bygdi! (Meir Laatt.) Han mettast nok ikkje, han, fyrr han fær Munnen full av Mold. (Samtykke.) Ja kva segjer du Lensmann? Jens. Var det kje anna du vilde, Salomon, so kann eg fortelja deg, at det hev eg tala med Helga um sjølv -- for lengi sidan. Salomon (noko flat). Aa; hev ho kje meir Vit, ho Helga heller? (Ut. Jens og dei andre etter.) Paulus (smiler). Hm; eg fær nok til aa agte meg for min gamle Vén Jens au no. Tore (rister paa Hovude). Der er ikkje Brorskap i Kortspel. (Gjeng.) Paulus (sig trøytt ned paa ein Stol). Du strenge, du gode du kjære Herre! (Det bankar inne i Kammerse.) Paulus (skundar seg aat Kammersdøri; opnar). Kor gjeng det,Helga? Her vart slikt eit Staak; eg kunde kje hindre det ... Helga (innanfyri). Gjev meg noko Opium. (Skrik.) Eg maa sova! Paulus. I Guds Namn daa ... (Gjeng aat det vesle Veggskaape; læser upp, finn Flaska og gjeng ut. Ein høyrer han innanfyri.) Aa, det er fælt dette ... at alt skal gaa verst ut yvi deg. -- -- So. -- -- No fær du sova. Slaa deg no godt til Ro. -- Faarlegt? Nei, Barne mitt; du fekk plent etter Uppskrifti. (Mildt.) Sov no godt og trygt. Eg er der inne heile Tidi. (Kjem inn. Læt Døri stilt att. Gøymer Flaska og læser. Gjeng og set seg.) Tore Eide (straks etter inn). No heng Hòve under Hamaren. Paulus (nikkar aalvorsam. Um eit Bil). Kven byd? Tore. Jens og ein Framand, -- og so Per Aase. (Set seg.) Paulus. Gjev det var yvistadi. Tore. Det gjeng fort. Dei vil nok ha Garden alle. SIDE: 266 -- -- Det verste er, at -- Per Aase -- dersom han fær Tilslage -- -- Paulus (uroleg). Naa? Tore. Han skal vilja flytja hit og bu her. Paulus (upp). Det kann kje vera sant. Tore. Eg tala med Kona hans, som òg er paa Auktionen; ho kom til aa forsnakke seg litegrand. Paulus. Bu her? -- Rare Grannar fekk eg daa. Carolus Magnus paa den eine Sida, og Per Aase paa den andre. Tore. Og Per Aase til Jorddrott; det var verst. Paulus. Stakkars Helga. Tore. Du skal bli prøvd paa alle Maatar, er det likt til. -- Men er det so, -- so forstend du det vel? Paulus. Nei. Tore. Dei vil gjæte deg, -- og arbeide imot deg, og elte og erte og eggje deg og faa deg til aa forlaupe deg. Varleg, varleg, Paulus! Paulus. Er Gud med meg, so kann ingin vera imot meg. Men stakkars Helga. (Uroleg.) Du Tore, eg held ikkje ut dette; du maa ut og høyre kor det gjeng. Tore. Dei er i Kantore. Naar me set upp Døri, høyrer me deim. (Læt upp.) (Paulus gjeng burtaat Døri; dei vert standande der, studde kvar til sin Dørkarm, og lyder. Gangen og so langt ein kann sjaa inn i Bui er stappa med Folk, alle lydande stille.) Jens Eide (utanfyri.) -- 9 900. D'er rett; lat Setlane rulle. 9 900. Naa Per? Det gjeng til dei fatige; hugsa det! (Laatt.) 9 900. Tvo Flugur med ein Smekk. God Gard og Himilrike attpaa. 9 900. Eit Mæle (knapt høyrande). -- og femti. Jens. 9 950; det hjelpte. (Laatt.) 9 950. Aa kløyv ikkje Setlane, Per; du hev nok av deim. 9 950. Eg byd 10 000. -- Tie Tusund Kronur er bòdi. Eit anna Mæle. 10 500. Jens Eide. 10 500. Sørbuen veit kva han vil, han. 10 500. Fyrste Mæle (høgare, argt). -- og femti! (Laatt.) Jens Eide. Nei no kløyver me kje Smaasetlar lenger; SIDE: 267 eg byd 10 600. Tie Tusund seks hundra Kronur er bòdi. Ingin betre? Siste Gong? Andre Mæle. Hundra til. Jens. Hundra til. 10 700. 10 700. Siste Gong? Fyrste Mæle (i Sinne). -- og femti til daa! Andre Mæle. Og femti til! (Laatt.) Jens. 10 800. 10 800. Siste Gong? Fyrste Mæle. -- og femti! (Laatt.) Jens. 10 850. 10 850. Andre Mæle. 11 000. Jens. 11 000. Siste Gong? Fyrste Mæle (rasande). 11 500! (Laatt.) Jens. Per kjem seg; 11 500. Fort no; eg er snart haas. 11 500. Gjev Sørbuen seg no? -- Andre Mæle. 11 800. Jens. Elleve Tusund og aatte hundra Kronur. Siste Gong? Fyrste Mæle. 12 000. (Paulus og Tore stirer paa kvarandre.) Paulus (kviskar haast). Han vil ha det. Jens Eide. Tolv Tusund. 12 000 Kronur. 12 000. Siste Gong? -- -- Skal Tolvgardsper ha Hòve for so godt Kjøp? Det gjeng ikkje, slikt. 12 000? 12 000? Tore. 13 000! (Folk i Gangen snur seg og ser paa han.) Jens. Det var rett. 13 000! Siste Gong? Fyrste Mæle (som spottande). Fjortan Tusund. Tore (rister paa Hovude; til Paulus). Nyttar inkje. Dei vil ha det. Jens. 14 000. Fjortan tusund Kronur er bòdi. Aa klem i, Sørbue. 14 000. D'er for lite enno. 14 000? 14 000? -- Siste Gong; fjortan tusund Kronur? (Hamaren fell.) Tore (rister paa Hovude og læt att Døri.) Der fær du ein hyggjeleg Jorddrott, Paal. Paulus (sig ned i Armstolen.) Stakkars Helga. (Duken fell.) SIDE: 268 FJORDE VENDING Fjortan Dagar seinare. Fyrimiddag. Stogo fraa andre Vending, men umbudd. Bokhylla, Skatole, Skriveborde, Stolane o. s. fr. er ute; i Staden er innsett ei Seng, ein Sengebenk (i Omnskraai), eit gamalt Klaffebord, grove, raudmaala Trestolar o. m. Der ser ustelt og ufjelgt ut. Per Aase, arbeidsklædd (gamall bøtt graa Vadmaalsbrok, Ulltrøye, Sydvest, Tresko) kjem inn fraa Kammerse med Ferdaklædi sine paa Armen. Legg desse varleg fraa seg paa ein Stol ved Omnen; set seg paa Sengebenken og tek til aa skifte Klæde. Ei eldre Kone (med Skureforklæde og Ermane uppbrette, kjem inn fraa Bakgrunnen). Han Fante-Carolus er ute og vil høve deg. Skal eg segja du er inne? Per Aase (dreg Ulltrøya yvi Hovude. Naar Andlite kjem fram att). Han Fa te-Carolus?[sic] -- Eg hev kje noko usnakka med han Fante-Carolus. -- Du kann berre helse og segja, at han kann gjera seg ferdug til aa flytja naarsomhelst. Eg hev nok med ein ... Husmann der ute. (Murrar.) Og han skal vel au snart med Guds Hjelp -- -- Kona (laagmælt). Ja d'er mange som vert fegne naar Carolus kjem burt; me hev lengi nok gjengi her i Otte for Tjuvefanten. (Ser seg ikring.) Var det kje her han braut seg inn og stal Sylv ein Gong for mange Aar sidan? Per. All den Sylvstasen han Enok Hòve og Kona hans aatte. Og meir til. Kona. Ja; og slikt kunde han Paulus dra inn yvi seg att! -- Han maa ha vori galin lengi. Per (tek til aa draga av seg Broki). Ja no er han det som verre er. Han er fallin ifraa Trui. Kona (slær Hendane ihop). Nei kva segjer du. Per. Og hev funni paa eit nytt Evangelium; og den som gjer det, veit du, han er ein forbandet Ting. Kona. Aa Kors i Jesu Nam. Per. Guds Unaade vil vera yvi Bygdi, so lengi han er her. -- Og kva han kann finne paa heretter, det er ikkje godt aa vìta. Den som hev forkasta Orde og Naaden, har vyrder kje lenger nokon Ting. SIDE: 269 Kona. Nei du veit daa det. Nei at det skulde gaa soleis med denne store Læraren. Per (tek til aa draga Nybroki paa seg). Ikkje trur eg det heng rett ihop med det han no hev gjort heller. Kona. Nei trur du vel det? Det maa daa visst liggje einkvart attum? Per. Eg forstend det paa Kona hans au, at ho ikkje trur han meir enn so midt i Lag. Kona (mest kviskrande). Nei er det kje reint som ho gjeng her og gjæter han? -- Kvart Menneskje som kjem til Gards, so er ho ute og spýrr og grev ... Per. Ja eg er glad at eg snart hev deim ute or Huse. Der er kje Velsignels med slike. Carolus (kjem stiltrande inn fraa Bakgrunnen; han ser svært skikkeleg og mjuk ut). Guds Fred i Huse, Per Aase, og god Dag. De maa orsaka meg, Per; eg var so forvìten til aa røde med Dykk litegrand -- um eit og anna. (Set seg, sukkar.) Det gjeng so mykje leidt og rart Drøs i Bygdi, at ein veit snart ikkje kva ein skal tru. Ja Djevelen gjeng umkring som ei brølende Løve. Kona (forviti). Ja du høyrer vel mangt, du Carolus; -- kva er det dei hev fengi aa renne med no? Carolus. Aa det er no helst um denne stakkars Læraren, kann du vìta, -- som inkje Folk lenger kann forstaa seg paa. (Per stanar forviten.) Kona. Er det no noko med han att? Carolus. Hev de kje høyrt gjeti at ho Tabitha, Stakkar, ho som flaug so etter han all Tidi -- Kona. Per. Naa -- ? Carolus. Ho skal til Amerika. Kona. Skal ho til Amerika? -- Nei so braadt som det maa vera komi? (Dei ser paa kvarandre.) Carolus. Du kann so segja. Per (knappar Broki paa seg). Kann der vera noko, som ... treng til aa bli ned-dult, tru? Carolus. Det ser underleg ut. Visst er det at han hev styrt henne ifraa seg, og vil ikkje hava meir med henne; kor det no kann ha seg. SIDE: 270 Kona (laagmælt). D'er gjerne ei onnor som er gjævare no? Per (dreg Vesten paa seg; stanar). Det kann hende? Kona. Ho som gjeng her no, -- ho heng ikkje mindre etter han, tykkjer eg, i seinare Tid. Ser du noko til henne der ute, Carolus? Carolus. Evelinde er innum i Bygningi hjaa han Paulus rett som det er. Kona. Ja so ho gjeng der? -- Eg kunde mest tenkje det. -- Nei eg segjer meg so; tenk Tabitha, som skal til Amerika. Per (dreg Trøia paa seg). Naar Folk vert Svermarar, og læt seg forblinde so reint at dei trur dei er syndefrie, so hev Djevelen fengi Magti; og daa er det kje Sæt paa nokon Ting. Kona. Du kann so segja. Carolus (sukkar). Ja, ja. Elles maa me no ikkje tru alt som vert sagt. Men ho Gurina, ho som tente hjaa deim, ho meiner det hev vori Ugreide lengi millom honom og Kona hans -- hm (braa-tagnar). Helga (kjem snøgt inn. Ho hev tulla eit stort svart Kasteplagg ikring seg; ser forpjuska og uroleg ut). Aa, -- er det du som er ute og gjeng. Kjem du beint heimanfraa? Carolus (stend upp og helsar). Goddag og Guds Fred, Helga. De er betre att no, ser eg, -- Gud vere Lov og Takk. Kona. Nei eg fær nok ut att, eg. Sjaa inn i Kjøken fyrr du gjeng, Carolus! (Ut.) Helga. Hev du set noko til Mannen min i Dag? -- Du bur no tett attved -- Carolus (med ein Fantelaatt). Ja no vert me Grannar reint, Helga. (Helga liksom vrid seg.) -- Jau; Mannen din, han strævar og snikkrar so det er svært; det kann kje vera lengi fyrr han er ferdug. Helga. Du tala med han, fyrr du gjekk? Carolus. Ja; eg var burtum so snaraste. Helga (tegjer lite). Visste han at du skulde hit? Carolus. Eg nemnde det; men han stod og rødde med Syster Evelinde (glytter til Helga fraa Sida) -- Og høyrde vel ikkje større etter meg. SIDE: 271 Helga (hev teki seg under Barmen; sender Carolus eit Augnekast fullt av Hât; tvingar seg). Aa; var ho innum? Carolus. De veit me hev alle mykje aa tala med Læraren um. Per (hev havt paa seg Styvlar og funni Hatt og Stav, men under alt dette høyrt vel etter. Ikkje ublid). Du kann koma her innum i Morgo, du Carolus; eg maa i Fatigkommisjonen no, eg. Carolus. Tusund Takk, min høgvyrde Husbond, um eg so maa kalle Dykk no; det var mange Ting eg vilde tala med Dykk um, baade i det aandelege og det timelege; De veit eg strævar so smaatt i all Skrøpelegheit med aa vinne meg yvi og bli eit Guds Barn; og eg treng nok baade Raad og Hjelp -- -- Per. Me fær talast ved i Morgo, Carolus. (Ut.) Helga (hev stadi burt-gløymd i sine eigne Tankar. Med Yvivinning). Ja, stakkar, han hev visst nok aa bala med; alle skal tala med Læraren. Carolus. Ja; og det er liksom Kvinnfolki treng sers um Raad og Rettleiding; det er vel som Apostelen segjer: dei er skrøpelege Kar. -- Ho gjeng her og hjelper til hjaa dykk no, høyrer eg? -- Det er vent av Evelinde. Helga. Ho kjem her Morgo og Kveld. Ho er snild ... ho er snild ... Carolus. Ho kom vel herifraa i Dag daa, -- og hadde vel kanskje Ærend? Helga (burte; stirer). Nei; ho sa ingin Ting til meg. (Tek seg i det.) Ærend, segjer du? Ja eg sende henne ut-um med noko ... Smør han hadde gløymt. Carolus (nikkar). Eg kann tenkje det, ja. Ja eg høyrde kje anna enn godt og vent; dei tala berre um Vaarherre, daa eg kom inn til deim. (Tek hatten sin.) Hja! -- eg fær vel heim att, eg. Helga. Sa han, kva Tid han ... venta seg heim i Kveld? Carolus. Nei -- ja; -- kanskje eg ikkje forstod deim rett; men det høyrdest mest som ho skulde koma att; og so skulde dei fylgjast her heim til Kvelds; ja eg fekk den Tanken. (Med eit lystigt Augnekast; i Lesartone.) Ja Farvel daa, Helga; Vaarherre vere med deg og gjere deg frisk og sterk av sin Naade. (Gjeng) SIDE: 272 Helga (aaleine; stend og stirer, med Hendane tett uppunder Barmen; det gjeng Skjelvingar gjenom henne. Ho mullar som i Ørske). -- -- Han gjeng i Fella. Han gjeng i Fella. -- Det er so, det er so -- -- (Gjeng hastigt nokre Stig fram; braastanar.) Aah; Carolus lyg ... Han lyg; han lyg -- -- -- -- Og i Kveld! plent og plent skulde ho hit att. Plent og plent ... Ingin Ting aa gjera; men plent og plent ... plent og plent -- . (Kvæsande.) Avtale! -- -- Og laug for meg -- -- -- (Tek seg med baae Hendane i Haare; stend og stirer; set med ein Gong mot Døri. Men braastanar. Rettar seg braadt upp.) Nei, nei. -- Nei. -- Ikkje no. Ikkje no. I Kveld ... (skjelv. Tennane klaprar i Munnen paa henne; Augo vidar seg ut.) I kveld ... I Kveld ... (knyter Handi og rettar ut for seg.) Eg skal gjæte dykk ... Og dersom, dersom -- -- (triv seg med Hendane i Haare; med haast, ukjennelegt Mæle, døyvt skrikande.) Gud hjelpe meg; Gud hjelpe meg! (Ut.) Husmannsstogo i Kvernhusheidi. Ettermiddag. Laagt, ikkje ljost Rom. Utgangsdøri paa Bakveggen noko til høgre. Til vinstre for Døri frametter Veggen er uppsett ymist Treyrkje og Snikkararbeid, hyvla Bord, Diskerekkje til Kjøken, o. s. fr. Paa vinstre Sidevegg tvo Vindaugo (smaae Rutur i Blyraamur). Ved Vindaugo ein Hyvlebenk. Lenger framme Grønborde fraa Stogo i Vending I; paa Borde Fat, Koppar Borddiskar o. s. fr., ei liti Lampe og eit Matspand. Paa Veggen til høgre (langt bak) Dør til Kjøk. Hitanfor Døri Mur med ein gamall einhøgdes Malmomn. Lengst framme Dør ut til Kammers. Rundt paa Golve, midt mot Bakgrunnen, er innsett og upplødt ymist Flytjegods, ei Kiste, Stolar, Byttur, Mjølkeringur, o. s. fr. Noko framme og til høgre ei Seng med Sengklæde, men ikkje uppreidd. Heile Rome ustelt og uferdugt. Ved Hyvlebenken stend Paulus i Arbeidsklæde og hyvlar. Paulus (smaasullande ved Arbeide, til ein svært vedkjømelig Tone). No hev eg vandra Bygdi um ibland dei Pikur smaa; men aldri hev eg sauma til deira Behag uti mine unge Aar. Aa halihaa -- i, halihaa -- i, halihaa -- i haa, aa halihaa -- i, halihaa -- i haa. SIDE: 273 Mæler; siktar; smaablistrar; hyvlar att.) Eg skavar av min Leist so god paa Hæl og so paa Taa; men aldri fær dei Skoen full nett og fin aat sine Føtar smaa. Aa halihaa -- i, halihaa -- i, halihaa -- i haa, aa halihaa -- i. halihaa -- i haa. Eg flettar Dusk, eg saumar Blom, eg Hjarto sting i Ty; men aldri dei vel gav meg ein Klapp paa mitt Kinn, naar Dansen han gjeng i By. Aa halihaa -- i -- -- -- Maren Doktar (er komi inn under det siste). Goddag. Ja syng du enno, Paulus. Paulus. Aa, er det Maren. -- Ja skulde eg kje syngje, Maren? D'er so lengi sidan eg prøvde Skomakarvisa no; eg tykte eg laut friske paa ho. (Tek eit Centrumsbor og til aa bore.) Maren. Du er nok like kry enno du, midt paa Husmannsheidi. Paulus. Eg hev aldri vori so kry som no, Maren. Maren. Ja segjer du det. Ja ein Hardhaus er du. Fram skal det, um det so skal gaa baklengjes, naar du finn paa noko. Paulus. D'er ingin som hev det friare enn me Fantane, skulde eg tru! Maren. Haa, haa, haa; nei, nei; paa ein Maate. (Ser seg ikring.) Men at du vilde ha denne gamle Lurvehytta hans Torkjell Tualand; hadde det kje vori betre aa bygt nytt? Paulus. Eg likar det som gamalt er, eg. Du skal sjaa kor heimtrivlegt her vert, naar alt vert ferdugt. Maren. Ja du er deg sjølv i alt, du Paulus. -- Du hadde vori ned-hjaa meg i Dagmorgo, høyrde eg; men eg skal segja deg, eg hev vori ute med Iglane mine, og tappa fem Pottur Blod av han Unge-Salomon Storbrekke; eg kunde kje koma fyrr. Elles skulde eg ha vori upp-hjaa deg for lengi sidan, og takka deg for at du var so greid og vølte Take paa Skarvehytta mi; det var eit Mandoms Verk det, Paulus; no er det daa so mykje eg kann liggje turr um Nætane! SIDE: 274 Paulus. Sjaa der, Maren, um ikkje eit Heilagtryne au kann vera godt for eitkvart stundom. Maren (blæs veldigt). Pøhh; du bryr deg vel ikkje um det Tøyse eg fór og slarva med hin Gongen i Vinter; denne stygge Fante-Carolus hadde drukki meg full og øst meg upp; og daa er eg so grov i Kjeften at det er spelegt. -- Men du kann tru han fekk baka Nasane sine, Fanten au, etterpaa; splite min Hatt reidde eg han kje so av, at det fanst kje att ein ærlig Flekk paa han, korkje bak eller framme. Lusetryne! Og daa han so vart mjuk, og kom smiskande og vilde gjera seg blid att, so berre viste eg han den, eg (snur seg halvt og gjev seg ein Dask bak) og spurde um han vilde kysse meg der; det tenkte eg kunde vera godt nok aat Fanten. Paulus. Naa; du skal ikkje vera so reint morsk, Maren; det kann bli Folk av Fant og. Maren. Ja vert det Folk av han Carolus, so kann du hengje meg upp etter den eine Bakfoten midt paa breidaste Braffetorgi; Gu kann du so; no banna eg au. Ja var det noko du vilde meg? Paulus. Eg vil ha deg til Tenestgjente, Maren. (Ho glor paa han.) Du skal stelle Huse for meg her, til dess eg fær Kona mi til meg att; og er det so du kjem til Lags med henne au, so vil eg ha deg lenger. Noko Løn vert det ikkje; men ein Matbite fær du ender og daa; og kann eg elles gjera deg ei Beine, med Arbeid i Onnetider eller so -- -- Maren (smeller i aa læ). Haa, haa, haa! nei no maatte eg smile, sa han Per Graps, han lo Kjeften or Led; haa! haa! haa! haa! Slikt eit gamalt Braffebeist som eg er! Paulus (innlystig). Lær du aat det, Maren? Maren. Gu gjer eg so! Haa, haa, haa; nei du er daa den verste Galningen. -- Haa, haa, haa, haa! -- (aalvorsam) Ja hadde det vori i mine unge Dagar! Paulus. Aa du er Gjente enno du, for den Skuld. Maren. Gu er eg so! Med tri Ungar og seks Aar paa Tukthuse! -- eg er nok so fin ei Gjente som Brureslaatt kann gaa for! (Sukkar.) Aa ja, ja, ja. -- (Rettar seg att.) SIDE: 275 Nei du skal kje gjera Narr av eit gamalt Skinn, Paulus; d'er Synd, det. Paulus. Du kjenner meg ikkje, naar du trur eg gjer Narr, Maren. Eg er mest utlærd Prest, eg. Maren. Ja kom du so langt? Paulus. Av sjølve Prestlæra hadde eg kje att meir enn dei tri siste Kapitel i Johannes' Opinberring. Maren. Nei eg segjer meg so. -- Var dei so vande, dei Kapitli daa, me di du slutta naar du var so nære innpaa. Paulus. Nei slettikkje. Det vandaste er det um det store Dyre, du veit, og so um Antikrist; men det kunde eg paa Fingrane. Maren. Nei, nei, nei. Nei! at Folk kann ha Hovud til slikt. -- Ja eg visste nok, du var klok -- Paulus. Nei; du maa tru det var nok ikkje for det gode eg slutta, Maren. Maren. Er det sant det? Paulus. Det var berre ideleg Utukt og Fyll som gjorde det; eg var so nedpaakomin, Maren, at dei kunde kje ha slikt eit Svin paa Presteskulen lenger. Maren. Ja dette hev eg høyrt. (Lær uviljande' men hjarteleg.) Nei tenk, so du var ikkje likare du heller, Paulus. Paulus. Aldri det Slag betre enn du var eg. Det var berre eit Raam at eg slapp Tukthuse; eg skulde ha vori der, eg au; (løyndomsfull) eg skal segja deg, eg hadde havt aa gjera med ei gift Kone. Maren. Nei d'er kje sant. Paulus (aalvorsam). So sant som eg her stend. -- Trur du no at det kann bli Folk av Fant, Maren? Maren. D'er kje alle som hev so godt To i seg som du. Paulus. Godt To? Toe hev me fraa Vaarherre, so det er alltid godt nok. Og vil du tala um det, so skal eg segja deg noko, Maren. Eg hev lært so mykje baade av eit og anna Slag, at eg ser djupare inn i Folk enn Stormengdi. Og det var kje lengi fyrr eg saag, at du i Grunnen er eit greidt Kvinnfolk, du Maren. Maren (gjøld). Aa Gu' bære oss, Paulus. Paulus. Eit kontant Kvinnfolk er du. Ja; det er du. SIDE: 276 Du maa kje tru du lurer meg paa slikt, Maren. Det kann nok hende du ikkje skýnar det sjølv; men eg veit det, eg. Maren. Aa, du veit -- ; eg var eit greidt Kvinnfolk ein Gong. Paulus. Ja det er som eg segjer: der er godt To i deg; og naar der fyrst er godt To, so sìt det i, -- um ein so hadde vori paa Tukthuse alle sine Dagar. Dermed ser du, at det er kje rett av deg aa læ aat meg, naar eg vil ha deg til Tjenestgjente. Maren. Du kann vìta det var kje paa vondt; det var berre -- det kom so uventande, ser du. Eg er kje van med at Folk talar til meg paa den Maaten. Paulus (svivyrdsleg). Vil du bry deg um Folk. Veit du kje korleis Folk er. Nei no skal du kje bry deg det Slag um Folk, men berre koma her i Morgo og hjelpe meg med aa rydja upp Stogo mi; du ser korleis her ser ut! -- Eg treng eit sterkt og mannslegt Menneskje her; og du skal sjaa me skal nok koma til Lags med einannan. Me er like, du og eg; me er Brot-Bjønnar baae tvo, og likar aa ta dugeleg i -- baade med Kjeften og med Nevane Maren (lær fornøgd). Ja du er løgin, du Paulus. Paulus. Ja no gjer du det daa, Maren! Maren (innglad; mannslegt). Ja du veit, er det so du meiner det, so skal det visst ikkje staa paa meg. Du hev vori so greid mot meg, Paulus, at kann eg gjera deg noko att for det, so skal det visst ikkje vera meg imot. (Modig.) Eg kann gjerne hjelpe deg med Vask og Skuring her, til dess du fær Kona di ut; du maa kje tru det var Meiningi at eg vilde vera vrang mot deg. Paulus. Det var det eg visste, Maren; du er kje soleis, du. Og naar Helga kjem, so kann me sjaa meir daa; kann godt hende me kjem til Lags daa au; Helga likar greide Kvinnfolk likso vel som eg; ho er greid sjølv, ho. Maren (ruggar paa seg og rister paa Hovude. Mest for seg sjølv).A a nei; aa nei; det gjeng nok ikkje, Paulus. Ho ser ikkje so djupt i Folk ho som du. Paulus Ja ja, me fær sjaa, Maren. I alle Tilfelle er SIDE: 277 daa me komne til Lags; det er alltid eit Stykke paa god Veg. Ja so liter eg paa det daa. Maren. Ja det kann du lite paa so trygt som Berge det, Paulus. Eg er kje av deim som segjer anna enn eg meiner. Eg skal koma i Morgo so visst som Soli; det kann du be Fanden ta deg paa. Paulus. Det er godt. Og so er det ein Ting eg hev tenkt paa, Maren. Skulde du kje like aa faa deg ei Ku? Maren. Ei Ku? Kva skulde eg med Ku. Hev eg noko aa føde ei Ku med? Paulus. Kann du kje brjote upp Jordflekken din? -- Eg skal hjelpe deg, eg. Maren. D'er kje nok til aa føde ei Ku paa, det. Paulus. Eg skal snakke med Eigaren, at han læt deg faa eit lite Stykke til; høyrer han at du vil ha Ku, og jagar fraa deg all Fanten og vil vera Folk, so gjer han det gjerne. Han er ein rimeleg Mann, han. Og sidan skulde me alltid vìta Raad med ein litin Kalv aat deg, som du kunde ala upp. Maren (tek til aa ljosne). Ja tok du deg Aalvor fyri med det du, so -- ! (rivi med) Aa nei, aa nei; ja kunde eg faa ei Ku! -- (snufsande) -- s o trur mest eg au at eg kunde bli Menneskje! Paulus. Ja det er rart med ei Ku, Maren; ein vert so glad i slikt eit Kretur. Maren. Aa ja! for Selskap det er i ei Ku. Ho er reint som eit Menneskje! Helst naar ein hev ali henne sjølv fraa ho var Kalven. Aa, eg hugsar so vel henne Dagros heime; ho var plent som det kunde vori Dotter mi. Alltid naar eg kom aat Fjose, so liksom ropa ho paa meg, at eg skulde koma og kjæle henne, og gje henne Salt; og so strauk ho seg inn til meg, og saag so vent paa meg, og var so blid og fornøgd! Og naar eg kom med Høydotten til henne, var det so ho vilde eta meg upp; eg hev aldri vori so glad i noko Kvikind som i Dagros. (Varm i Augo.) Det var reint som eg kom heim att, um eg kunde faa Ku! (Snufsar.) Aa ja, de blide Ungdoms Dagar. SIDE: 278 (Vinn seg yvi; mannsleg att.) Ja ja; so mykje skal eg no kje vente; det vart vel altfor gildt det ... for eit gamalt Braffebeist. (Køyredur utanfyri.) -- Ja so kjem eg i Morgo daa. (Gjeng braadt burt til han og tek han i Handi.) Du skal ha Takk for i Dag, Paal; regtigt Takk skal du ha. Det er nok kje mange som røder soleis med meg som du hev gjort. Farvel og Takk daa! (Jens Eide kjem inn. Ferdaklædd, med høge Reisestyvlar og Svipe i Handi. Paulus nikkar til han.) Paulus. Farvel, Maren; velkomin att. Og den Kui, den skal me tenkje paa! Maren. Ja gjer meg no kje reint ør heller; eg kann vera gali nok fyrr. Farvel, Paulus! (Med mannslege Stig ut.) Jens. Skal du frelse -- (nikkar attyvi med Hovude) henne der au? Paulus. Um nokre Aar skal Maren Doktar vera ei av dei likaste me hev, Jens. Ho er frisk i Roti ho, skal eg segja deg. (Fær fram ein Stol.) Set deg, Lensmann. Jens. Takk. (Vert standande.) Eg kann helse deg fraa ein annan god Ven, Rasmann Rotteholen. Han laag i Vegveita nedved Myrekyrkja so full som eit Svin. Paulus. Det tenkjer eg nok. Jens (ser paa han ei Stund. Gjeng att og fram). Kunde vera rart aa vìta korleis du vil "frelse" slike Ubeist. Paulus. Det skal eg segja deg, Lensmann. Eg vil frelse deim ved aa gjeva og aldri krevja. (Jens dreg paa Aksline.) Seg meg, kjenner du noko til det dei kallar "kristeleg Godgjørenhed"? Jens (heile Tidi ordknapp og mutten). Nei. Paulus. Det er aa hjelpe verdige trengjande mot at desse til Takk for Hjelpi skal umvende seg. (lær) Ha-ha! næst Fatigkassa er vel dette den løglegaste Skalkeherming paa kristeleg Fatighjelp ein kunde upptenkje. Jens. Innbiller du deg at du ikkje ventar Takk? Paulus. Takk kann eg ikkje so lett sleppe. Men eg talar daa ikkje Gudsord til deim. SIDE: 279 Jens. Skal det vera so kristelegt? Paulus. Ja; hev du kje lagt Merke til det? -- Jesus er Aristrokat. Han talar naar Folk vil høyre, og han svarar naar nokon kjem og spýrr; men han klengjer seg aldri innpaa nokon med Visdomen sin, -- kastar ikkje Perlur for Svin, Jens. Det var min Namne Apostelen, som tok til med det. Jens. Du er ikkje fornøgd med din Namne Apostelen? Paulus. Han var ein Demokrat. Det var han som tok til med aa frie til Fyrstar og Landsherrar og den store Mengd; difor var det og han som tok til aa slaa av paa Kravi og gjeva Farisæar-Reglar og lære Utanpaa-Kristindom. Det tyder alltid paa Nedgang, naar der vert Reglar og Uppskriftir for det ytre Liv. Ein Kristin lìver ikkje etter Reglar. Han lìver etter Guds Vilje; uten Tvang og Tilskaping lìver han etter sin nye Hug, som ikkje er anna enn hans medfødde Menneskjehug, lyft og reinska for alle Huldre-Hattar. Nei; Paulus er ikkje min Mann. Fraa den Tidi han kom upp, vart det og Slutt med den kristelege Kommunisme. Jens. Aha. Naaja, du vedgjeng, at det er Kommunisme, det du fér med. Seg meg, trur du Samfunde kann staa paa kommunistiskt Grunnlag? Paulus. Samfunde? -- Eg forstend kje kva det kjem meg ved, um Samfunde stend eller fell. Eg bed kvar Dag i mitt Fadervaar, at Guds Rike maa koma; og det kann staa paa kommunistisk Grunn. Jens. Du sa ein Gong at du var Bygdepolitikus; kva meinte du med det? Paulus. Eit rolegt og vent og hyggjelegt Bygde- eller Grendeliv, -- eit broderlegt Liv millom Likemennar som held av kvarandre og hjelper kvarandre og lìver fredeleg saman utan Lensmennar eller andre Herrar yvi seg, -- det er den kristelege Samfundsskikk. Jens. Aahaa. Anarkisme. Paulus. Namne skjemmer ingin. Jens. Naa; um ikkje Samfunde kjem deg ved, so SIDE: 280 skulde du vel ikkje vera reint likesæl um Kulturen? Du ser vel, at dette du kallar Kristindom er kulturfiendsk? Paulus (smiler). Kultur. De Huldrefolk. Dykk sjølve imillom hæder de Kulturen; kva sa Jean Jacques? Men vil ein Kristmann segja eit Ord -- Vakt i Gevær! Daa er med ein Gong Kulturen det høgste i Verdi. Jens (med Akseldrag). Kultur og Kultur -- . Eg krev ein Kultur som skaper Stil i Live, og sterke, heile Menneskje. Paulus. Daa vert eg au Kulturmann. Eg kjenner berre ei Magt i Verdi, som kann skapa heile Menneskje. Jens. Det kjenner me. Men kvar gjer du av Vitskapen? Paulus. Den einaste Vitskapen eg ikkje vil kunna brùka er vel (smiler) Rettskunna. Jens. Takk. Enn Kunsten? Paulus. Varietékunsten vil det gaa gali med. Men var eg Diktar eller Kunstnar, -- so forstend eg kje anna enn eg maatte setja meg til aa dikte og spela og maale av all mi Magt; for du veit ikkje kor forunderleg rik og fager og gaatefull Verdi no hev vorti for meg. Du trur nok eg er Pietist enno, Jens? -- Ser du; Farisæarane, naar dei luskar seg ifraa Guds Lov, men endaa vil vera Guds Born, so maa dei laga seg ei Lovbok sjølve til aa gjera seg gudelege med; og i den Lovboki stend alle desse rare Reglane. Men det finst kje den Ting paa Jordi, Gud hatar so hjarteleg som desse sjølvgjorde Lovbøkane som dei trur dei skal narre han med. Jens. Hm. Ein Ting veit du: at ingin Kultur kann trivast utan paa eit Grunnlag av Rikdom, i det minste Velstand; men dette Grunnlage er det no du vil rive burt under vaar norske Kultur med den nye Læra di. Paulus (smiler). Fekk eg Aase-Kalle kristna paa min Maate, so vart det det rikaste i Lande. Jens (utòlleg). Me talar Aalvor no. -- Er det kje den Skinnbrók-læra, du fær med, at "med Klæder og Føde skal vi lade oss nøie"? Paulus. Visst er det so! Og dertil den Skinnbróklæra, at den som ikkje arbeider, han er ein Tjuv! -- Men naar alle arbeider, og alle nøgjer seg med Klæde og Mat, so maa det vel bli Rikdom av det? SIDE: 281 Jens (dreg paa Aksline). Alt gjeng til dei fatige. Paulus. Det vert ingi Fatigfolk! Utan gamle og sjuke. Jens (smiler). Ja; eg kann nok ikkje vente til dess du hev kristna Aase-Kalle. Paulus. Det kunde kanskje gaa snøggare um du hjelpte meg, Jens. Jens. Drøymar. -- Men at du skal vera so altfor mykje Drøymar er leidt; eg hadde havt so naudturveleg Bruk for deg. Um ikkje til anna, so til Kautionist i det religiøse! Eg er Fritenkjar, og kann ikkje faa meg til aa segja "med Guds Hjelp"; men Kristindomen maa me hava med. Han høyrer til, og Folke treng han ... ein rimeleg, folkeleg Kristindom som den me hev havt fyrr ... Og so gjeng du av og slær deg paa Kommunisme! Er det Aalvore ditt, dette-her? Skal me skiljast paa dette? Paulus. Du segjer Kommunisme; men du veit vel, at Kommunisme og Kristindom er tvo motsette Ting? Jens. Er dei no motsette? Paulus. Kommunisme lærer Folk aa krevja; Kristindomen lærer Folk aa gjeva; er kje det motsett? Jens (dreg paa Aksline). Aah! Paulus (mildt). Gjev Gaum paa det eg segjer. Det er det som i det heile er Kristindom; det er det som er Skilnaden millom Kristus og Belial: Kristus gjev og gjev og vert alltid rikare; Belial krev og krev og tek og tek og vert alltid armare. Det er det som er Løyndomen! Høyr paa meg, Jensemann. Som du der stend, du gode, hjartevarme Gut, so er du ikkje langt ifraa Guds Rike. Jens. No skal me høyre. Paulus (varmt). Du er sjølv ein av deim som vil gjeva og gjeva, og ofra deg utan Løn; og dette gjer du av di du elskar, og av di du hev kjent kor tom Verdi er med alt sitt Staak og med all sin Glans; tom so du ligg der og geispar som Fisken paa Land, og maa hava noko aa fylle ditt Liv med. SIDE: 282 Jens. Tek du til aa frie til dei Magthavande no, liksom din Namne Apostelen? Paulus. Eg frir til Jens Gunnarsson Eide av Vaadals Bygd; Lensmannen fekk du visst ofre. Jens. Og naar eg no svarar nei, so sender du meg vel til Helvite? Paulus. Eg veit kje noko um Helvite. Jens. Sviktar det deg der, ditt store Mod. Paulus. Gehenna, Elden, Ormen, Myrkre, den andre Dauden, -- alle desse Bilæti upplyser berre, at Gud ikkje hev funni det verdt aa gjera oss vise paa desse Ting. Jens. Vaagar du aa gjeva upp denne store Tuktemeisteren til Kristum? Paulus. Med Helvite skræmer ein Folk paa Daarekista, men aldri inn i Guds Rike. Jens (lyftar paa Aksline). Hm. Vaksne Folk, -- og so staa her og trætte Teologi! For siste Gong: skal me skiljast Uvenir? Paulus (tungt). Det ser ut til det. Jens (harm). Var det endaa ikkje slikt Tøv du fór med! -- Rettfylgdi av det maa vera at alle skal bli Husmennar. Kann du forklaare meg kva der skal vera vunni ved det? (Det skymrar; Paulus kveikjer Lampa.) Paulus. Det rette er at ingin eig Jordi, ja; at Jordi er fri som Sol og Luft og alt Guds Laan; so vert det og til sist, Jens. Men um ein Mann eig den Jordleppen han treng til aa lìva av, det dømer eg ikkje; det som er faarlegt er aa eige Gods. Jens (vender seg; avgjerande). Jah. Eg kom her i den Tanken aa beda deg -- i alle Fall ikkje arbeide imot meg. Eg ser det er faafengt. So maa det vera so. Farvel, Paal. Du forstend meg? Paulus (nikkar). Hev du drøymt um aa forsone Kristus og Belial, Jens, -- so høyrer du enno heime i Statskyrkja. Jens. Du drøymer um ei Verd som ikkje er og som aldri kjem. Eg vil arbeide med den Verdi me hev, og kann ikkje lata meg hefte av Draumar, -- eller av Drøymarar. Du maa heretter ikkje vente anna enn Krig av SIDE: 283 meg. (Handtekst med han.) Farvel. Takk for alt det me hev havt saman. Paulus. Sjølv Takk, Jens. Takk for alt, -- for det au, at du segjer meg dette so beint ut. Treng du nokon Gong ein fullgod Ven, so gløym ikkje Drøymaren i Kvernhusheidi! Jens (ved Døri). D et er sant. Det er enno eitt som bind oss saman. Fekk du den Helsingi eg lagde etter meg her i Dag? Fraa Helga? Paulus. Nei. Jens. Eg var innum hjaa Helga i Dagmorgo, paa Nedvegen, og eg skulde helse; men daa eg kom hit, fann eg deg ikkje. Paulus. Eg var ein litin Sving ned-hjaa min nye Vén Maren Doktar. Jens (smiler). Som du soleis no fær i Mannebot for meg. -- Den einaste eg fann var Carolus, som gjekk her og slong; so bad eg han bera fram Bòde. Paulus. Han sa inginting. Alt var godt med Helga? -- Stakkar; ho er so snild. Kann ho ikkje sjaa um meg sjølv, so sender ho meg Helsingar. Jens. Ja ho held av deg. Paulus (i Tankar). Kanskje meir enn ho skulde. Men Gud vil hjelpe oss. Jens (etter ei stutt Togn). Heilt frisk -- er ho ikkje enno. Paulus. Var der noko i Vegen? Jens. Nei, nei; -- eg meinte berre ... (ser granskande paa Paulus under det som no kjem.) Ho dregst med ... sjuklege Tankar. Paulus. Enno? -- Meg segjer ho so lite um slike Ting. Jens. Naar ho ser deg, skjemmest ho vel av Tankane sine. I det heile: du hev vori henne for sterk. Ho er komi meir inn under di Magt, enn -- -- . Ho var sterkare fyrr. Seg meg ein Ting: kva var det for noko dette, at ho med ein Gong plent vilde ha Evelinde til Hjelp hjaa seg? Paulus. Eg trur ho meintest hava ein Urett aa gjera god att. SIDE: 284 Jens. Mot Evelinde? So. Paulus. Ja. I Sjukdoms Tider vert ho stundom pint av underlege Mistankar og Mistruir, som du vel veit -- -- Jens. Aa; du tek det so. Hm. Paulus. Stakkars Helga; ho hev havt mykje aa stride med. Jens. Du hev ikkje nokon Gong -- vori tankelaus i di Framferd mot -- mot Systrane? Paulus. Nei. (Tenkjer litegrand; rister paa Hovude.) Nei. Jens. Du veit det vil gjerne laga seg -- Sogur um slike som deg; og ho fær vel stundom høyre eitt og anna. Paulus (ser paa Jens). Ja; -- kanskje det. Det hev eg ikkje tenkt paa. Jens. Bror min fortalde meg, at ho ein Gong hev havt ei Rid ... av Tunglynde. Paulus (stilt). Ja, i den fyrste Tidi. Eg trudde det var yvivunni no. Jens. Ho er sterk og heil i sine Kjenslur, so faamælt og still som ho der gjeng; ho kann ikkje dele deg med nokon. Paulus (laagmælt). Eg er stundom rædd -- at ho ikkje kann dele meg med Gud heller. Jens. Under det som du kallar Gud trur ho lett at det kann løyne seg eit Kvende. (Stutt Togn. Paulus stend nedtyngd og tankefull.) Paulus. Sagde ho noko til deg? Jens. Ho hev ein Gong i denne Tidi ... spurt meg, um eg endaa kunde hava Bruk for henne -- heime paa Aase. Paulus. Men kjære, kva er no det? Jens. Eg trur ho hev sett seg i Hovude ... ein stygg Tanke. (Paulus ser upp.) Ho trur det ikkje! -- men det kjem for henne stundom; og ho kann ikkje faa det fraa seg. Eg fann henne i Dag i eit svært urolegt Tilstand. Ho hadde ikkje sovi ... Paulus (bønlegt). Men kva er det, Jens? Kva trur ho? Kva tenkjer ho? Jens. Du maa ikkje undrast paa, at det som du no hev gjort tryller henne. Paulus. Men eg hev daa forklaara det for henne, Jens! SIDE: 285 Jens. Ho ser det paa sin Maate. Ho forstend det ikkje. Det ser henne so altfor ... utrulegt ut. Ho kann ikkje koma ifraa ... ho trur der maa liggje eitkvart løynt under. Paulus. Men kjære, kva skulde det vera? Jens. Kvendi hev sin Logik. Dei trur, at under alt det ein Mann tek seg til maa det gøyme seg eit Kvende. Paulus. Eg forstend ikkje, eg forstend ikkje ... Jens. Sagt det hev ho ikkje -- beintfram. Men eg trur ho piner seg med den Tanken, at du hev gjort alt dette (ser skarpt paa han) ... av di du vilde, ho skulde gaa fraa deg. Paulus. Vilde -- ? Av di eg vilde -- ? (Rædd.) Me maa agte oss, Jens; det er -- det er -- ; (stryk seg yvi Panna) det er Sjukdomen. Det kann koma -- det same som sist. Jens. Lat oss ikkje tru det. -- Du fær tala med henne. Paulus. Men naar ho ikkje trur meg? Jens. Aa jau. Og so trøystar eg meg med, at du (ser seg ikring) snart kann taka henne her ut. Per Aase er knapt det beste Selskap for henne no, -- med sine Skure- og Slarvekjeringar. Paulus. Strakst! strakst! Eg sender Bòd etter Tore; han fær hava so annvint han vil, so maa han koma no og hjelpe meg. Men ikkje ein Dag lenger maa ho gaa i slik faarleg Hugsott. Ikkje ein Dag -- ikkje ei Natt lenger maa ho liggje og pine seg -- -- (i Tankar). Jens. Det du kann gjera, Paulus, -- det gjer du. Paulus (grundande). Eg kunde gjera noko. -- Men er det rett? Kann eg blanda meg inn i ... Jens. Kva tenkjer du paa? Paulus. Det er noko eg ikkje kann segja. -- Eg skal tenkje paa det. Eg skal gjera alt eg kann. Eg trur det skal jamne seg, Jens. Eg trur eg skal kunna gjeva henne Ro -- i denne Kveld. Du ser so paa meg. Du tvìlar vel ikkje paa meg Jens? Jens (snøgt). Eg trur deg. SIDE: 286 Paulus (grundande). Ja; eg maa gjera det. Eg maa ha Lov til det. Ver roleg Jens; i Natt trur eg ho skal sova. Jens. Det er godt. Og hermed Farvel. Du hugsar kva eg hev sagt: heretter Krig! -- Farvel, Paulus Hòve. (Ut. -- Naar Døri gjeng upp høyrer ein at det blæs noko ute.) (Paulus stend i Tankar, uroleg. Køyredur høyrest; han vaknar; tek til aa stelle seg som til aa gaa.) Evelinde (kjem stilt inn gjenom Døri, som ho berre dreg inntil). Godkveld. Paulus. Aah! -- Godkveld. Naa, det var godt. Eg hev noko aa tala med deg um. Evelinde. Fyrst lyt eg fortelja Dykk leidt nytt. Syster Tabitha reiser til Amerika. Paulus. Til Amerika? -- Kva er tids? Naar er det komi paa? Evelinde. Eg hev ingin Ting kunna faa vita. Ho hev vori som ein Mur mot meg i seinare Tidir, -- so tagall og kald. -- Men Andrias Haaland reiser samstundes. Paulus. Den Slarven! Som ho var trulova med, og som -- -- . Arme Tabitha. (leid) Og eg som i all denne Tidi hev gløymt henne. Stakkar ... var det for stridt for henne, det Krave eg sette? Og no tor ho ikkje sjaa meg? -- Eg maa til henne i Morgo den Dag. Naar reiser ho? Evelinde. I Viko som kjem. Paulus. Kven kann forstaa slikt? Kva kann det vera som er komi aat henne? -- (braadt) Eg maa ha Greide paa Tabitha. Det hev daa kje hendt noko? Evelinde. Ikkje det eg veit. Paulus. Vonde Tidir, tunge Dagar, Evelinde; den eine reiser fraa oss, den andre -- -- ; ja det var um den andre, eg vilde tala med deg, Evelinde. Um Gudleik, stakkar, han som er fallin for oss. Eg skal gaa der upp. So snart som eg kann skal eg gaa. Men ... du maa gjeva meg ei Helsing med til han du, Evelinde. Evelinde. Helsa fraa Syster Evelinde og oss alle, at me snart vonar aa sjaa han att i Broderringen. SIDE: 287 Paulus. Nei; ikkje so. Ikkje fraa "Syster" Evelinde. -- Men lat oss gaa. Her er uhuglegt her; det brenn so dauvlegt. (Tek Matspande. Skruvar ned Lampa og vil sløkkje. Tek seg i det; stanar; mullar.) Nei ... kanskje best likevel ... (Skruvar upp att.) Evelinde (vender seg braadt og ser mot Døri; snur seg att). Eg tykte eg høyrde einkvan som kom. Paulus (lyder). Nei. D'er inginting. -- Ja som sagt. Ikkje fraa "Syster" Evelinde; fraa -- Evelinde, fraa deg sjølv. Eit lite Ord som kann gjeva Von; -- aa, du forstend godt kva eg meiner. Eg bed deg um dette; kann du gjera det, so maa du. Det er meg meir um aa gjera enn du trur. Evelinde (med djupt bøygt Hovud; strævande). Eg vil gjerne gjera alt ... De bed meg. Men ... tek De kje imist? Paulus. Nei eg gjer kje det, Evelinde. Du er so varmt huglagd som noko Kvende paa Jordi, (mjukt) o g som du fortener, Evelinde. Eg bed deg -- Evelinde (skvett upp). Aah! Kunde det vera Vinden? (rædd; nær inn-aat han.) Høyrde du, Paulus? Paulus (aat Døri; Evelinde fylgjer rædd). Kann det vera Carolus som gjeng her og luskar att? (slær Døri upp; skvett attende med eit døyvt Rop; tek seg kvitnande til Haare; stend som fjetra.) Evelinde (i Villrædsle; klyngjer seg fast til han, skrik). Paulus! Paulus! Det er ikkje ho! (Under dette ser ein Helga i Dørgape, kvit, med rengde Drag og villstirande Augo, ukjenneleg; ho mimrar med Munnen som ho vil segja noko, men ein høyrer berre ein hurglande Ljod, som vert til eit kvævt Skrik; i det same fører ho illsnøgt Handi fraa Barmen til Munnen og tømer Opiumsflaska. Ved Skrike sig Evelinde i Uvit innyvi Paulus, som dermed ein Augneblink vert burtheft.) Paulus (hev lempa Evelinde ned paa Golve; med eit Sprang ut i Døri; tek Helga i Armane sine; skjelv). Jesus Kristus, Helga; du tek so gruveleg, gruveleg imist; kjære Hjartans Barn, høyr meg, forstaa meg, forstend du meg? du maa vera -- -- kjære, kjære, du er daa kje -- ; er du -- -- (skrik upp i Rædsle) kva hev du gjort, Helga?! (Helga sig stiv or Armane hans og framyvi Dørstokken.) (Duken fell snøgt.) SIDE: 288 FEMTE VENDING Hausten etter. Lensmanskantore paa Aase. Strakst etter Non. Dør i Bakgrunnen ut til ein Gang. Vanleg Kantorbunad (Skrivebord, Hyllur med Bøkar og Papirpakkar, eit Pengeskaap av Jarn, eit Kraaskap o. dl.), for det meste nye, men etter eldre norsk Mynster i Form, Farge og Prydnad. Paa Veggen til vinstre ein svær gamall Hestehaars Putebenk; paa høgre Sidevegg Vindaugo; framfyri deim Skrivebord; framanfor det ein breid Armstol etter gamalt Mynster. I Armstolen sìt Skrivaren (ein Mann paa ikr. 60, kvithærd, med eit lite ver-bardt, raudt, rundt Andlit utan Skjegg; Brillur; livlege, runde Augo, som ofte skifter Bragd og lett vert stikkande) med Pipe og Avis; framfyri han eit Kaffebrett. Ved den inste Enden av Borde stend Jens Eide, svartklædd, noko bleik, studd til Bordplata. Skrivaren (ser upp av Blade). Ja, jeg ærer Deres Følelser, Herr Eide; (med eit snøgt, mistrugi Augnekast) det er smukt af Dem at tale hans Sag, tiltrods for alt, hvad -- hm der er passeret; men at han er en Sværmer, en -- -- Sværmer ja, og det en ikke ganske ufarlig, -- det maa De dog indrømme. Jens Eide. Det vedgjeng eg, Herr Sorenskrivar. Skrivaren (les att; røykjer). Hm; han faar ordentlig paa Pukkelen. " -- -- den rent ut diabolske Spidsfindighed, hvormed han ... sætter hele Kristendommen paa Hovedet ... uden egentlig i noget væsentligt at afvige i Læren"; -- (legg Blade burt) ja nu blir det bare Teologi. Det maa være en energisk Mand alligevel, denne nye Pastoren Deres, -- hvad er det nu han heder (tek Blade og ser etter). Jens. Daniel Braut. Skrivaren. D. Braut, ja; -- energisk Mand alligevel, -- til Trods for sin Mave og sit drævende Væsen. Det blir Vei i Vellingen nu, skal De se. Tiltale for privat Uddeling af Nadveren, Prækener mod ham i Bedehuset -- og i Avisen; det skal sku bli hedt nok for Deres Ven ... Men det maa indrømmes, at han er en Sværmer; og det en aldeles ikke ufarlig. (Det bankar.) SIDE: 289 Jens. Kom! (Sakførar Rabbe og Doktar Aas kjem. Bukkar. Skrivaren reiser seg.) Doktar Aas (ein bleikfeit, noko svær Mann med tunt Pannehaar og Brillur, lat og likesæl i Lag og Tale; talar Kristianiamaal, stundom med Gatesleng, seint og noko tilgjort; hev ein mjuk r, som ofte vert mest til j). Undskyld, at vi forstyrrer. Skrivaren. Goddag, Doktor! (Handhelsar; bukkar framandt for Sakførar Rabbe; denne helsar paa Eide.) Skal jeg træffe Dem her? Aas. Later til det, Skriver. Jens. Vil kje Herrane ta Plads? (Aas set seg i Sofaen; Skrivaren snur paa Stolen sin og set seg i den.) Sakførar Rabbe (ein litin gløgg, aalvorsam Kar, ikring 30; Augneglas; eit lett Mæle, som gjerne vil faa noko skarpt). Takk, Lensmann (set seg). Aas. Noksaa egen Affæje som fører os hid forresten. Skrivaren. Kan tenke det. (Skjemtande.) Doktoren er for os Politifolk omtrent som Ravnen; der pleier at være Lig i Nærheden, naar han tropper op. Aas. Huff da, Skriver! Skrivaren (lær turrt og skarpt). Ja ikke sant? Aas. Noe i det, formontli. -- Som sagt, ganske intjikat Sag; og med Herr Sorenskriverens -- og Herr Lensmandens -- Tilladelse er det vist best, vi til en Begyndelse faar saan en liden -- confidentiel Conference, for aa tale høitideli, -- med Dem, Skriver, altsaa. (Jens Eide bukkar kort og gjeng.) Skrivaren. Naada? Det skulde vel aldrig være noget om -- akkurat om denne Fyren, jeg netop sidder og læser om, han med det apostoliske Navn, men som nok alligevel er en stor Skøier -- Aas. Truffet paa Prikken, Skriver. Paulus heder Fænomenet. Fa'n til Næse De har, Skriver; aassen faldt De paa det? Skrivaren (gjøld). Naa, -- siden De smed ud Lensmanden -- -- Aas. Naah! (Legg seg maklegt til Rettes i Sofaen.) Ja en Skøier er det altsaa i høi Grad. Skrivaren. Er det sant hvad denne Pastor ... Braut fortæller (tyder paa Blade) , maa det være en ren Satan; næsten en ny Jaabæk, rent ut sagt. Rabbe. Uden Fornærmelse, Herr Sorenskriver -- jeg SIDE: 290 er hellerikke enig med Jaabæk, skjønt jeg jo maa tilstaa (stivt Smil) at jeg er Venstremand -- ; hvad jeg vilde si: jeg tror at den Fanatiker vi her har at gjøre med er (med Vigt) farligere end Jaabæk. Skrivaren (glytter skarpt paa Rabbe). Hm. Rabbe. Faar jeg Lov at gi et Par foreløbige orienterende Oplysninger. Jeg har et Par Gange besøgt hans saakaldte "Møder" og hørt paa hans Fantasterier. I Bund og Grund er han Anarkist. Skrivaren. Staar saa der ogsaa (tyder med ein Nikk paa Blade). Rabbe. Men det særlig farlige ved ham er, at han forstaar at gi sine Fantasier et vist religiøst, kristeligt Anstrøg; herved blir han i særlig Grad i Stand til at forvirre Hoderne paa mange av disse -- de religiøst sindede her. Aas. Det er Svinerie' nemlig. Skrivaren. Rigtig, Doktor; det er det som er det betænkelige ved ham, -- fremfor mange andre ... mer eller mindre maskerede Socialister (ein snøgg Glytt til Rabbe , som ikkje lætst ved gaa). Aas. Det æj en vestlandsk Bondefulas av væjste Sojt; han ved sgu meget godt hvad han gjør. Rabbe. Ja; nu forkynder han altsaa ligefrem Oprør, ikke blot mot Stat og Embedsmænd -- -- Skrivaren. Det er der saa mange som gjør ... Rabbe (som fyrr). -- men endogsaa mod selve Samfundsordningen, mod Eiendommen, mod Ægteskabet, kortsagt mod alt -- Aas (slapt). -- hvad der æj os helligt og dyrebart -- Rabbe (skarpt). -- hvad der er os helligt og dyrbart ja, uden Hensyn til ... Meningsforskjelligheder forresten; og alt dette gjør han altsaa, som sagt, i Kristendommens Navn; forstaar at belægge sit Galimathias med løsrevne og forvrængte Citater av Bibelen; (ironisk) det er ikke Politik han præker; langtifra; det er Kristendom! Skrivaren (glytter til Avisa). Stemmer. Aas. Rent spikende gær'n er'n, det er klart! Efter hvad jeg har hørt, saa synes jeg snarere Sakførern flattejej'n lidt. SIDE: 291 Rabbe. Skjønt Sakfører holder jeg paa en vis Objektivitet i Referater, Herr Doktor. (Til Skrivaren.) Jeg mener altsaa, Herr Sorenskriver, at denne Fanatiker er ... meget farlig. Vi ved jo, hvor let Folk her ... jeg mener, hvor stærk den religiøse Sans er her; snart sagt alt hvad der melder sig som Kristendom har Udsigt til at rive dem med sig. Aas. Fyren er altsaa ikke egentlig uden Begavelse, skjønner De, Skriver. Rabbe. Og hellerikke uden Udvikling. Han er endog studiosus theologiæ, -- om hans Studier end blev afbrudte formedelst udsvævende Liv. Skrivaren (nikkar). Hm. Aas. Ja og deraf kan man skjønne at det baje æj Filureri det'n farer med; for han véd altsaa bedre. Rabbe. Til Trods for sin Dannelse optræder han nu i nhver Henseende som Bonde, og smigrer saaledes ogsaa paa den Maade -- Mængdens Instinkter. Det er da klart, at mindre oplyste Folk, og Ungdom, overhoved Folk med lite Kritik, let kan komme til at rives med af hans Fantasterier; og som Bevis kan jeg anføre, hvad jeg netop har bragt i Erfaring, nemlig at der allerede er en Mand her i Distriktet, -- en meget velstaaende ung Bonde, som er reven med i den Grad, at han skal være fuldt bestemt, ogsaa han, paa at skille sig ved sin Eiendom og forære Udbyttet til Fattigvæsenet. (Laagmælt.) Ja selv en Bror af Lensmanden her, en almindelig agtet Mand ved Navn Tore Eide, er gaaet med paa Galskaben. Skrivaren. Tore Eide! Død og Pine, -- men hvad er da dette for noget Vanvid? Sælge Gaardene! Give bort -- ! Det er flunkende nyt, det! Hidtil har de ialfald beholdt sit -- Næringsvet, de Folk! (smiler; Rabbe med). Aas. Han er slik en Fulas, at det omtrentli er umuli aa faa Greie paa'n. Men det med aa gi bojt Eiendommen, det er nok egentlig noe han helst vil beholde for sin egen Mund. Jeg har ialfald ladet mig fortælle, at han slet ikke æj noe ivrig for, at andre skal gjøre det etter'n. Han skal resejveje sig noksaa bestemt i SIDE: 292 saa Henseende; det er slet ikke alle som behøver at gjøre det, sier'n. -- Begynder det at gry for Dem, Skriver? Skrivaren. Endnu ikke. Aas. Svine vil bli stojthingsmand naturligvis, som alle her. Altsaa gir han noen Tusind til Bygda og blir populær ved det; alle disse Idioterne, di tror naturli'vis at det maa da endelig for Fa'n væje en Mand de kan tro paa. Og saa hamrer han løs paa Rigmænd og Embedsmænd efter deres Hjertens Lyst, og kommej naturligvis til at ta Troen fra alle andre Degnene her i Distriktet -- hvis de ikke aflurer ham Knebet da. Skrivaren (med ein Snarglytt til Rabbe). Det kunde forklare en hel Del. Rabbe. Hovedsagen er, at han paa den Vis skaffer sig Kredit blandt de mindre oplyste; og faar han Lov til at tumle sig en Stund, kan der opstaa en Bevægelse ... stærkere og farligere end vi tror, -- en Bevægelse som vilde rive ham selv med, naturligvis; -- vi kan med ét Ord, før vi ved af det, staa midt oppe i nye Thrane-Spektakler -- værre end de gamle, mere fanatiske, fordi at denne Gang er altsaa det religiøse med i Spillet. Skrivaren (spring upp; sprakar i). Jagu er Fyren farlig, ja! -- det behøver De ikke at fortælle mig! Jeg har længe havt ham i Kikkerten; men vil De nu være saa venlig at si mig, Herr Sagfører Rabbe, hvad Staten skal gjøre overfor sligt? Dere "Friheds"-prædikanter har jo nu opnaaet at gjøre os fuldstændig magtesløse! Hvad skal Politiet gjøre ved en slig Fyr! (Arg.) Vi staar her Fanden ta mig akkurat som et Brandmandskab som er berøvet sine Sprøiter og altsaa maa la' Byen brænde, simpelthen! Hvad skal jeg gjøre, Sagfører? Aas. Nei; det er pjæcis som med Kvaksalverie', det. Hvæj Idiot, hvæj Tosk, hvert Naut, hver Merr af ei gammal Kjærring som ikke vil bestille noe, -- baje simpelthen skaffer sig noen Igler og noe Rottekrudt og Rigabalsam og gir sig til aa doktojeje og myjde Mennesker over en lav Sko; og her staar vi og kan ikke lægge to Pinder i Kors! (Hev vorte mest ivrig.) "Frihed!" -- pøhh. -- Ja denne Fanatikejen Dejes, han opmuntrer saantno' ogsaa, SIDE: 293 han; tar sig af alle de fojdjukne Iglekjærringer han kan faa fat i. Og nu begynder han selv ogsaa; "helbreder" Folk ved at be for dem! (blæs gjenom Nosi.) Og lægge sine skidne Bondelabbar på dem; -- jeneste skjæreste Blasfemi, skriver. Skrivaren. Ja jeg kan sgu ikke gjøre noe ved dette her, Sagfører. Dere faar greie det sjel nu, dere Frihedsapostler Dere har jo faaet væk Forordningen af 1741 ogsaa nu. (Brennsinna.) Hvorfor Fanden kommer De til mig, Sagfører? Rabbe (aalvorsam). Vi skal takke vor Gud, Herr Sorenskriver, fordi vi endelig har opnaaet -- forholdsvis Samvittighetsfrihed i Landet. Lad os ikke i et Øiebliks naturlig Bekymring ønske de Tider tilbage, da man kunde ta en Hans Nielsen Hauge og holde ham fast i et barbarisk Fængsel i Aarevis. Aas. Aa skidt, bajbajisk -- -- Skrivaren (gjeng upparga att og fram). Men De begriber da, -- Samfundet kan ikke gi sig over paa Naade og Unaade til alle disse Sværmere og Fantaster og Republikanere og Socialister, og simpelthen lade Byen brænde? Lade hver Opvigler som bare har Lyst fare om og sprede sin Gift blandt Befolkningen! (Stanser.) Hva? Aas. Gift, ja! -- Fa'n til Tilstand de haj faat istand, disse Bønnane der inne. Rabbe. Jeg indrømmer selvfølgelig, at der er Tilfælde da -- Aas. Naah. Skrivaren. Nei virkelig? Rabbe. -- da der kan være Fare for Frihedens Misbrug; men dette er jo ingen Grund til at bekjæmpe Friheden selv. Skrivaren (hermer for seg sjølv). "Misbrug." Aas. Jogu bekjæmper jeg den Frihed, som gaaj ud paa at Folk skal ha Lov til aa gje hvæjandre Rottekrudt og tappe Blodet af hvæjandre i Bøttevis; det gjør vi. lkke sant, Skriver? Skrivaren (verdig att). "Lovbunden Frihed", sa vore Fædre. SIDE: 294 Jeg tænker de var ligesaa fornuftige som disse -- Rabulister nu til Dags. Rabbe. Jeg vil endogsaa paastaa, at de gamle Tvangsbestemmelser, selv om vi havde dem, -- at de ikke engang med Fordel kunde benyttes under vor Tids Forhold. Jeg ber Dem betænke, Herr Sorenskriver, at man aldrig kan gjøre en saadan Sværmer farligere eller mere indflydelsesrig, end naar man gjør ham til Martyr. (Aas murrar.) Og de mindre oplyste opfatter uvilkaarlig saadan en Fyr som Martyr, saa snart det faar Udseende af at han lider for sin Overbevisning. Jeg mener altsaa, at af rene Klogskabshensyn er det bedst at vi lader -- den moderne Lovgivning vederfares Ret. Skrivaren. Og intet gjør altsaa. Rabbe. Jeg vil -- med Herr Sorenskriverens Tilladelse -- gjøre opmærksom paa en enkelt Ting. Disse Sværmere vi taler om, Fanatikere av alle Arter, -- hvis man lader dem beholde deres Frihed indtil videre, saa slaar det næsten aldrig feil, at de -- gjør sig umulige paa andre Maader. Det er utøilede, udisciplinerede Naturer, ofte -- som Doktoren vil kunne bevidne -- degenererede Individer, som uvilkaarlig, tidligere eller senere, lader sig af sin egen Fanatisme rive med til -- Misgreb af den Art som rammes af den almindelige Kriminallov. Meget ofte vil de ogsaa i andre Henseender skeie ud; det er som sagt tøilesløse Naturer, og -- ; ja vi ved f. Eks., hvor beslægtet specielt det religiøse Sværmeri er med -- lad mig sige Uregelmæssigheder paa det sexuelle Gebet -- -- Aas. Det er sandt; vi haj disse velsignede Fjuentimmeja. Skrivaren (nikkar til Doktaren). Slige Folk vikler sig jo gjerne ind i et Skjørt ja; -- og jeg tror at have hørt en Fugl synge om, at heller ikke vor Fanatiker danner nogen Undtagelse i saa Henseende. Jeg har netop gaaet og lurt paa ham med det for Øie -- Rabbe (bukkar). Jeg maa med Doktoren gjøre Herr Sorenskriveren min Kompliment for Deres skarpe kriminalistiske SIDE: 295 Sporsans; -- her er vi nemlig netop ved Sagen. Aas. La femme, ja. Skrivaren (blid att; set seg). Naa; det er en anden Sag. Vil de give mig Detaljerne? Rabbe. Jeg forudskikker udtykkelig den Bemærkning, at jeg ikke tør udtale mig om, hvorvidt der her foreligger noget kriminelt Faktum; derfor har vi ogsaa foreløbig ønsket en privat Conference med Herr Sorenskriveren, da Sagen kræver et udviklet og modent kriminalistisk Skjøn (bukkar). Men at Sagen har et mistænkeligt Udseende vil vistnok maatte indrømmes. Aas. Ja; og saa kan man i alle Tilfælde faa mæjket Fyren lidt, saa skikkeligt Folk kan vite aa holde sig ifra'n. Rabbe. Sagens Omstændigheder, Herr Sorenskriver, er i Korthed følgende: Der er blandt agværdige og alvorlige Mænd blandt Vedkommendes egne Naboer opstaaet Mistanke om, at den egentlige Grund til hans besynderlige Optræden -- hans Afhændelse af Jordeiendommen osv. -- ved Siden af de andre Bagtanker han vistnok har havt -- (famlar) kan have sin Grund i, at han paa den Maade vilde komme løs fra sin Kone -- Skrivaren. Hm. Konen var maaske -- ikke egentlig elskværdig? Aas. Hu hadde vondt i Magan, og i Hue, og alle Stedej; Fyren vilde ha sig en gladare flicka naturligvis. Rabbe. -- for at kunne træde i Forbindelse med et andet, yngre Fruentimmer, en noget mystisk Person, Eveline kaldet -- Aas. Evelinde, maa jeg be. Pent Navn fojjesten. Net Pike, lys og fin; jent Synd at saant et appetitli Fjuentimmer skal gaa omkring med disse Talemaaterne deres. Skrivaren. Hm; man kunde næsten tro at Doktoren var skinsyg? Aas (i Fisteltone). Naah! -- Rabbe (held fram). -- Evelinde altsaa, -- af ukjent Herkomst, SIDE: 296 -- til hvem han antages i den senere Tid at have staaet i Forhold. Aas. Ja Fanden skal tru di hellie, san! Skrivaren. Foreligger der noget tidligere af lignende Art -- bortset altsaa fra hans udsvævende Ungdomsliv -- Aas. Tabitha! Tabitha! Skrivaren. Hvad behager? Rabbe. Der foreligger en mistænkelig Historie ogsaa fra tidligere, Herr Sorenskriver. Det besynderlige Navn, Doktoren nævnte, tilhører en Pige med hvem vor Mand tidligere stadig saaes sammen, men som nu i Vaar, da Forholdet til Eveline synes at -- Aas. Evelinde! Fa'n saan Mangel paa Sans for -- Rabbe. -- da Forholdet til Evelinde synes at være blevet ... intimere. (Misser Traaden.) Denne Tabitha altsaa, -- afreiste i Vaares, som sagt, pludselig til Amerika -- Aas. Behøves ikke mer! Rabbe. -- sammen med en Person, med hvem hun tidligere havde havt et Slags Kjæresteforhold -- Aas. -- og som nu naturligvis blev kjøpt til det Bjuk. Det gaaj saa til med sliktno'. Skrivaren. De synes at kjende til den Slags, De Aas? (Aas smiler løynsk.) -- Ja De har nok været en slem Bohêm. Rabbe. Vor Mands, Paal eller Paulus Hòves, Kone afgik ved Døden omtrent ved samme Tid, under temmelig mistænkelige Omstændigheder. Jeg overlader nu Ordet til Herr Doktoren. Aas. Hja; -- da jeg blev tilkaldt kunde jeg alene konstateje Døden. Konen havde i et Anfald af Jalousi, hed det -- ganske gjunnløs Jalousi natujligvis -- en Aften begivet sig fra sit midlertidige Opholdssted for at ovejjaske Manden ude i hans nye Stue, hvor han holdt paa med et eller andet, sammen med bemeldte Evelinde; og ganske jigtig, da hun ankom til Aastedet, fandt hun natujligvis Herr Urias og hans Pige i Ajmene paa hinanden. Rabbe. Undskyld, Herr Doktor -- -- Aas. Ja natujligvis blev der sat en Del Kjuseduller paa det. Men det blev altsaa indrømmet, at Konen kunde SIDE: 297 ha opfattet Situationen saan, -- hvorpaa hun da altsaa selv skulde ha tømt Opiumsflasken, -- mæjkelig nok lige for Næsen paa dem, -- uden at det lykkedes dem at hindje det. Skrivaren. Hm. Klinger noget besynderligt. -- Hvordan opførte de mistænkte sig forøvrigt ved den Leilighed? Aas. De præsterte en omtjentlig ... passende Halloi natujligvis, -- efter Skikken her altsaa. Skrivaren. Og senere? Aas. Senere haj de vistnok opført saa megen Bedjøvelighed som -- -- Rabbe (noko skarp i Tonen). Hvad enten det har været Sorg eller Samvittighedsnag, Herr Sorenskriver, saa har de nok begge været temmelig ... angrebne. Pigen har endogsaa været syg. Aas. Det ved jeg ikke noe om; jeg har ikke væjt konsultejet. (Med en Geip; halvt for seg sjølv.) Han har formontli behandlet hende selv -- med Labber. Rabbe. Til det anførte skal jeg føie følgende Oplysninger: Der er Vidner paa, at Manden, i den Tid han bestemte sig for at skille sig ved Gaarden, i Uforsigtighed har ladet sig forlyde med, at han gjorde det for at blive Konen kvit, -- ialfald forudsatte han at hun vilde forlade ham. Han skal endog have brugt krassere Udtryk, som at nu vilde han "ofre" sin Kone o. s. v. Hun selv skal ogsaa ha opfattet Sagen paa denne Maade, efter hvad et af mine bedste Vidner, Per Aase, vil have erfaret. Men da nu hin Forudsætning slog Klik, idet Konen besluttede at dele Skjæbne med sin Mand trods alt -- hun skal ha været et bra og staut Menneske, denne Kone -- , -- da synes det altsaa som vor Mand, i Samraad med sin Mætresse formodentlig, har bestemt sig for at anvende -- et sikrere Middel. De har da narret Konen ud til det ensomme Sted, hvor de har ladet den intet anende drikke Gift; bagefter har de saa lavet Historien om Selvmordet. Skrivaren. Hvor havde de Opiatet ifra? Aas. Jeg havde foj et Aars Tid siden git henne noe Opium i Anledning af en anden Historie; men den Medicinen SIDE: 298 havde jeg udtrykkelig bedt Manden forvaje, og gjort ham ansvarlig for den; men nu skulde altsaa Fyren simpelthen ha overladt Flasken til hende, trods min Advarsel; er ikke det mistænkeligt, saa ved ikke jeg. Skrivaren. Hele Affæren forekommer mystisk. -- De har Vidner, Sagfører? Rabbe. Selve Handlingen foregik i Nattens Mulm og Mørke i en ensom Hytte ude paa en Hei; men jeg ser mig i Stand til ved en Række Vidner at fastslaa saa mange Indicier, at Manden vanskelig skal undgaa Tiltale. Skrivaren (hugfast). Ja. Mine Herrer, jeg er af den Mening, at Sagen i alle Tilfælde bør søges oplyst. Rabbe. Det er ogsaa min Mening, Herr Sorenskriver, -- om ikke for andet, saa for at faa slaaet ned disse Rygter som nu begynder at snige sig omkring og forurolige Folk. Skrivaren. Ja. Det er jo simpelthen i Mandens egen Interesse at Sagen blir oplyst. Rabbe. Ganske min Opfatning, Herr Sorenskriver. Og da der jo ikke er nogen Grund til at forhale Sagen, saa har jeg tænkt mig, at siden vi netop har Sorenskriveren paa Stedet -- Skrivaren (i Tankar). Lensmanden er jo hans Svoger? Rabbe (laagmælt). Og gode Ven -- ; det blir en pinlig Affære for Eide, dette. Aas. Det æj en hul Bjoder, den Eide ogsaa, Di. Før var han Høiremand; nu gaaj han paa Storthingsfrieri og er altsaa pludselig moderat. Skrivaren (laagmælt). Med Venstretendenser. Aas. Endogsaa Maalstræv; fy Fan. Rabbe (smiler). Maalstræv er en Last, som -- hm; det er med Venstre som med en vis anden Mand: det maa bære Skylden for alt muligt. -- Men dette synes mig ikke at komme Sagen ved egentlig. Aas. Jogu kommer det Sagen ved! Er de Svogre og Vennej og politiske Staldbrødre, saa -- -- Rabbe. Uden Hensyn hertil mener jeg, at denne Sag er af en saa delikat Natur, at jeg overhoved maa ønske den ledet direkte af Herr Sorenskriveren -- fra først af. Den SIDE: 299 fordrer en Energi og samtidig en Diskretion, som man ikke altid finder forenede. Man maa bl. a. ogsaa vogte sig for at vække for megen Opsigt; skulde f. Ex. Manden vise sig at være uskyldig, kunde man let risikere at gjøre ham til Martyr -- -- Skrivaren (til Rabbe; rett blid). De har Ret, Sagfører. Vi skal ta denne Sag med Lempe, -- og samtidig saa raskt, at Folk ikke ved af nogen Ting, før vi har vore Kort paa Haanden. Rabbe. Ganske min Opfatning, Herr Sorenskriver. Kunde der slaaes et Slag endnu i denne Aften; det falder sig nemlig saa heldig, at vor Mand netop i Kveld har et af sine ... intimere Møder -- hvor bare de Troende har Adgang -- Skrivaren. -- hvor man kunde fakke hele Banden? Rabbe. Ialfald de to mistænkte foreløbig, Herr Sorenskriver. Og uden synderlig Risiko; de Troendes Kreds er nemlig meget indskrænket. Skrivaren (hev vorti ihuga). En meget vigtig Oplysning. -- Nu, Lensmanden skal jeg forberede. Og De, mine Herrer, ledsager os som Vidner; det hele vil ta sig ud som en ganske uskyldig Kjøretur. Aas. Det æj udmæjket. (Rabbe reiser seg.) Skrivaren (like eins). En foreløbig Undersøgelse klarer vi straks; viser det sig da, at Manden er uskyldig, eller at hans Skyld ikke kan bevises -- Rabbe. -- saa kan han i al Stilhed slippes løs igjen, ja. Aas. Og i alle Fald æj han mæjket. Skrivaren. Vent her, mine Herrer; jeg gaar ned og forbereder vor Ven Lensmanden. Paa Kvernhusheidi. Kvelding. Himmelen skytung; ender og daa ein Maaneglytt. Aa-sus. Bakgrunnen: ei brun, vid Flate som taper seg i Skùming og Kveld-dis. SIDE: 300 Til høgre Hytta. Det lyser fraa dei tvo smaae Vindaugo; i Fyrstningi døyvt, daa det enno ikkje er Avdag. Inngangsdøri er inni Kulissen mot Bakgrunnen. Fram mot Forgrunnen, noko til høgre, ein mosgrodd Stein, høveleg til Sæte. Ein Mann kjem inn fraa Vinstre, helsar Godkveld og gjeng inn; strakst etter tvo Systrar. Paulus og Gudleik gjeng att og fram paa Vollen utanfor Vindaugo i still Samtale; stanar ofte. Paulus (mager, ber Hovude bøygt). Og no hev du vunni yvi, Gudleik. Gudleik. Ja Gud vere æveleg Lov og Takk, no hev eg vunni yvi. (Stanar; varmt.) Aa um De visste kor glad eg er! og kor eg kunde takke Dykk i heile mitt Liv! -- Aa, aldri hadde eg drøymt at det var slik Sæle paa Jordi. Paulus. Herren vere Lov, kjære Bror. Gudleik. Det er so utrulegt, Paulus. Alt er umskift. So reint annarleis som alt ser ut! Og so mykje annarleis som eg sjølv er! -- So løyst og fri. Der er ingin Ting eg kann ræddast. Ingin Ting som kann naa meg, ingin Ting som trengjer paa eller tyngjer; eg er so lyft! so lett! -- Endeleg forstend eg Orde um Guds Børns herlege Fridom. Fridom, Paulus! Eg forstend ikkje at eg hev kunna lìva i 24 Aar og ikkje vera fri. Ikkje vita kva Fridom var. Aa denne forunderlege Kjensla! Paulus. No berre halde stødt fram -- den smale Vegen. Som er so tung -- og so lett. Vaka og beda! -- Du er ung, Gudleik. Gudleik. Ja, Paulus. Eg er ung og hev langt fram. Og eg kjenner kor lett det kunde vera aa bli ... for modig. Men du hev visst meg den Vegen som ikkje kann føre villt, den Vegen som er uppstaka med Krossar. Paulus. Uppstaka med Krossar og tornefull og bratt. Men med ei Sol yvi seg som aldri gjeng ned, -- og som aldri sloknar. Kor skyfull og myrk Himilen er, -- attum alle Skyer logar Soli. Det kann myrkne og det kann storme; men det vert aldri Natt. Gudleik (triv Handi hans; innglad). Aa, kjære, kjære Lærar og SIDE: 301 Bror, eg er so sæl. At slikt er! at slikt læt seg upplìva! -- av eit armt, armt Menneskje. Paulus (stilt). Og so sæl som du gjer meg, Gudleik. Dette er ei ny Forvisning for meg, eit nytt Prov, at Vegen vaar er den gode. Ja, midt i mi Sorg, Gudleik, og midt imillom Djevelens gloande Pilir, -- eg er glad, glad ... for meg og for deg. Jesus Kristus er med oss; kven kann daa vera imot oss? Aa, Gudleik; Live er djupt. Det hev so mykje me ikkje visste um; som ingin veit um; kvar ny Dag opnar ei ny Verd for oss. Forstend du det, at me kann vera sæle og frie midt i vaar Sorg, syngje og kveda av Frygd, medan Hjarta bløder? Gudleik. Ja! midt i vaar Sorg. Som eg her stend for Dykk, -- aldri hev eg fyrr no visst kva Sorg var. Og endaa hev eg ikkje fyrr no visst kva Glede er. So underleg sorgsæl og rik gjeng eg ikring; og Himil og Jord hev nye Fargar. Aa for ei Hugsvaling, for ein Lækjedom etter alt dette vonde, etter den lange Trældomen, -- og etter denne jammerfulle Synde Tid. Paulus. Du hev fengi ofre alt? Sjølve Evelinde. Gudleik (stilt). Ja. Alt. Stend her nakin og arm; eig inkje -- og ingen. Eg skulde vera den armaste paa Jordi. Men er det ikkje sant, forunderleg sant, at alt me ofrar fær me hundrafoll att -- her? ikkje berre i Himilen, men her? no? -- I det heile: hev De lagt Merke til, at Jesu Ord, dei er ikkje berre sanne, -- dei er bokstaveleg sanne? Reint bokstaveleg? -- Fyrr turvte eg alltid so mykje Fortolking. Det var nok sant, det han sagde; men eg maatte forstaa det so og so. No stend Ordi hans for meg som klaare, skinande Ljos, som straalar inn i Hjarta mitt beint og varmt, og vekkjer Liv som Blomar av Moldi. Kva er det for eit Vidunder? Er det ikkje som alle Skyir og Skoddebakkar var tekne burt, og me saag beint inn i det kvite Ljose der uppe? Paulus. Ære være Jesus Kristus. Gudleik. So klaart og tydelegt som alt er! Eg gjekk SIDE: 302 og fælte og trudde at det var so umògelegt aa fylgje Jesus. Eg kunde ikkje; me kunde slett ikkje. Aa ofre det eg elska, -- eg forstod det ikkje. Og elske det eg hata, elske sine Fiendar -- det kunde kje vera Meiningi. Det maatte vera annarleis aa forstaa; eg maatte ha so mykje Fortolking. Men det er beint-fram aa forstaa! Og me kann gjera det! Paulus. Han legg aldri paa oss meir enn me evler, Gudleik. Gudleik. Nei! -- For naar ein er so fri og glad og trygg som eg er, so kann ein ikkje hata! -- Og tenk hemne seg! -- Eg er so utanfor og ovanfor og burte fraa alt dette dei fer med; naar eg ser dei gjeng der og strævar og balar og liksom vil gjera meg vondt, og so piner dei berre seg sjølve, -- eg kunde graate, so Synd tykjer eg i deim; ja er det kje i Grunnen berre naturlegt, Paulus? Paulus. Eg las ein Gong hjaa ein Diktar at det var laak Moral aa snu det høgre Kinn til, naar ein fekk eit Slag paa det vinstre. Daa lo eg. Dei er løgne naar dei vil vera vise, desse Haugkallar og Jordkrabbar. Eit Kinnslag for den Kristne, -- det er som naar ei Kjempe vert ruska i Skjegge av eit lite Barn. "Au, au!" klynkar Kjempa og snur den andre Sida til; "no maa du ruske der og, so eg fær kjenne kor vondt det er!" Og Barne ruskar, og Kjempa klynkar; gjev so Barne eit Søteple. Gudleik. Ja for det som dei kallar vondt -- ; Tingen er at me hev kvar sitt Tungemaal, me og dei, -- dei som er utanfyri. Paulus. Ja; i Kveld skal du tala, Gudleik. Du skal tala um dette; eg treng sjølv til aa høyre dette Orde i Dag: elska dei som hatar deg, og velsigna, naar dei bannar! Gudleik. Kjære Lærar; -- ja du vert banna no. Og var det nokon eg kunde hata, so var det desse som bannar deg. Paulus Hata deim ikkje; dei veit ikkje kva dei gjer (Sukkar.) Men her um Dagen vart det slengt eit Ord etter meg som verkjer og brenn i Hjarta mitt som Eiter og SIDE: 303 Glod -- av di eg kjenner med meg sjølv, at eg ... ikkje er uskyldig. Gudleik (varmt). Du er uskyldig! Paulus. Syndi hev Gud teki burt. Men ille gjort krev Bot, Gudleik. Eg vil skrifte for dykk i Kveld, og taka den Boti de maa leggje paa meg, -- som òg den Straffi Gud enno kann vilja sende meg. Gudleik (stilt). Saart ... hev du sona, Paulus. Paulus (bøygd). Aldri, aldri fær eg sone nok. Eg gjekk der sovande og lét Sorg og Hugsott vekse, til dess ... dette verste hende. -- -- Aa, Gudleik, -- eg hadde gledt meg so til aa lìva mitt nye Liv saman med henne, og faa henne til aa forstaa meg; ho var so heil og varm; ho hadde vorti eit herlegt Kristinkvende. (Med ein djup Sukk.) Og ala ... den vesle ... upp til ein sterk og glad Jesu Svein! (Vinn seg yvi.) Ja, streng Tukt hev eg fortent, at eg kann lære ... aa vaka, Gudleik. Gudleik (skjelvmælt). Kjære Bror. Paulus (roleg att). Men Stundi nærmar seg. Eg maa i Kveld tala mitt siste Ord med Evelinde. Gudleik. Syster Evelinde vert sein. Paulus. Ho kjem. Du hev vel høyrt, at dei ... gifter oss saman? Gudleik (stilt). Eg bed til Gud, at det maa vera sant. Paulus (rister paa Hovude). Minst af alt gjeng eg no i Giftetankar, Gudleik. Men der kjem ho visst. Gakk inn, Gudleik; eg hev Ting aa segja henne som ikkje er for deg -- no. (Gudleik gjeng.) (Det er myrkt. Ein kann berre sjaa Umrit. Maanen gløser fram og kjem burt att. Evelinde kjem hastande, ser ikkje Paulus; vil um Hyrna og inn.) Paulus. Evelinde. Evelinde (stansar; kjem nærare). Er det ... Læraren? Paulus. Ja. Venta; eg hev eit Ord aa segja deg. Evelinde (bøygjer Hovude; skjelv). Eg ventar. Paulus. Eg maa tala ut med deg. Du hev svara Gudleik Nei? Evelinde. Eg trudde eg maatte. SIDE: 304 Paulus. Kann du ikkje halde av han? Evelinde. Gudleik er meg kjær. Paulus. Men du ... elskar ein annan? Evelinde (med sviktande Mæle). De ... hev vel set det. Paulus. Evelinde; du er meg uendeleg kjær. Kjærare enn eg visste. (Ho skjelv. Han gjeng fram og tek henne i Handi.) -- Vil du lyde meg? Evelinde (kann knapt faa Orde fram). Ja. Paulus. -- -- Du veit det sjølv, Evelinde: me tvo maa vera ... som Syster og Bror. (Sterkare.) Ja, Evelinde; -- du er rein som den kvite Blom. Men eg hev Synd paa meg. Ho, den kjære, som er burte, -- ho tvìla paa meg; og eg hadde Skuld; for eg elska henne ikkje nok, og eg saag ikkje kor saart ho leid og pintest. Og soleis vart eg Skuld i, at ho maatte so tidleg og so syrgjeleg burt. Gud vil forstaa henne og vera henne naadig. -- Du hev set og ser det sjølv, Evelinde, du reinaste, du finaste millom Møyar, -- du ser og forstend, at med ei slik Skuld imillom oss (strævande) ... kunde me aldri i Jesu Namn ... lìva som rette Ægtefolk. -- Du ser det? (Evelinde nikkar. Det gjeng Skjelvingar gjenom henne; Andlite hev ho løynt.) Eg hev stridt min saaraste Strid i Dag; men Gud var god ... Me maa skiljast for dette Liv, Evelinde. -- Og no bed eg deg, at -- um du kann, um du sjølv kjenner det som Guds Vilje, -- at du daa tek Gudleik til ... din Medvandrande gjenom Live. Ikkje i sanseleg Elsk, men i Jesu Kjærleik ... at de kann vandre saman ... retteleg for Gud. Kann du det Evelinde? Evelinde (tvingar Graaten). Di Bøn ... er meg Guds Lov. Eg -- -- vil. (Sig magtlaus ned; legg seg framyvi Steinen i døyvd Graat, smaatt stynjande.) Paulus. Ikkje utan du kann. Ikkje utan du sjølv ser og trur ... at det er Guds Vilje. Evelinde (vinn seg yvi. Reiser seg. Roleg i Graaten). Det er Guds Vilje. Paulus (i indre Jubel, som burtrykt). Det venta eg av deg, du beste millom Kvende, du varmast huglagde, -- Evelinde, SIDE: 305 Syster av Guds heilage! -- Herre eg priser deg, at du lét meg lìva denne -- mi tyngste og mi sælaste Stund. (Gjeng inn til Evelinde og legg Hendane paa hennar djupt bøygde Hovud. Utanfyri, eit Stykke til vinstre, høyrest Køyredur.) I Jesu Namn, eg velsignar deg, Evelinde! Gakk med Fred! Herren vil sende Sol paa Vegen din gjenom Skuggedalar og myrke Djuv, og naar du ein Dag lengtar heim, vil han lata sine kvitaste Englar lyfte deg varleg. (Mæle bivrar.) Far vel, Evelinde! (Ho tek Handi hans; kysser den lengi. Gjeng. I det same kjem Skrivaren med Lensmann Eide, Doktar Aas og Sakførar Rabbe stiltrande inn. Det kjem ein Maaneglytt.) Aas. Der har vi dem sku vistnok -- begge to. Ganske alene -- i Maaneskin. Ah! (smattar). Jens (fram til Paulus. Med tilstridd Ro; Mæle dirrar). Du vil orsaka, Paulus. Det er ... ei Sak som -- ; det gjeng eit Ord i Bygdi som Skrivaren her finn det rettast ... aa faa undersøkt og ... døyvt med det same. (Det gjev ein Rykk i Paulus.) Vil du fylgje med oss og ... forklaare alt som det er. Det er berre ei Formsak, forstend du. Paulus. Rettferdig er Herren. Aas. Behøv's ikke mer! Jens (kviskrar snøgt til Paulus). Agta dine Ord! Paulus. Eg skal fylgje. Evelinde (med døyvt Skrik). Nei! Nei! Paulus. Og forklaare alt. Rabbe (til Evelinde). Du ogsaa. Evelinde. Eg? Paulus. Paa denne Vegen -- fær du væl fylgje meg, Evelinde. Evelinde (skjelvande). Kor ber det av? Paulus. Du kann vera trygg; men med meg ber det for Domstolen. Evelinde (vinn seg yvi). Naar du gjeng fyri, so fylgjer eg kvar det ber av. Aas. Behøv's ikke mer! Paulus. Kann eg gaa inn og segja ifraa? Skrivaren. Nei; men har De noget at ordne -- saa skynd Dem! SIDE: 306 Paulus. Nei; no hev eg ikkje lenger noko aa læse eller stengje fyri. Skrivaren. Afsted da. (Alle gjeng.) (Fraa Stogo høyrer ein Tonar av Salmen "Lover den Herre den mægtige Konge".) Maren Doktar (kjem stormande inn; sterkt upp-øst; søkjer mot inngangsdøri). Tore! Tore Eide! (Køyredur.) (Duken fell.) SIDE: 307 DEN BURTKOMNE FADEREN SIDE: 309 I. EG hadde lìvt som den burtkomne Sonen og var som han komin i Naud; men daa eg som han søkte heim att, var Faderen burte. Eg gjekk til Prestane og sagde: "kjære, finne meg att Faderen! for eg hev sett til mi Kraft og mi Von og alt mitt Liv og maa døy; og han er den einaste som kann hjelpe meg." Og dei song sine Songar og mana med Bønir og sterke Ord. Men Faderen saag eg ikkje. Eg gjekk til dei vise og sagde: "kjære, finne meg att Faderen! for eg hev spillt mitt Liv og er i Naud, og er aaleine og rædd, og sjuk; og han er den einaste som kann hjelpe meg." Og dei røynde sin Visdom og sine Sjaa-glas, og rekna seg gjenom Himlar og Heimar og ransaka Stjerne-taakur og Avgrunnar. Men dei sagde: Faderen er burte, og me finn han ikkje. Og ein av dei eldste sagde til meg: "Er du og ein av deim, som leitar etter Faderen? Eg skal segja deg ein Ting. Den som leitar finn, men ikkje det han leitar etter. Faderen er den som Borni skapte i sitt Bilæte; og dei gjorde han stor, og sette han upp for seg til ei Trøyst og ei Hjelp; for dei var smaae og kunde ikkje vera faderlause. Men naar dei vert større, og er ufornøgde med Heims stelle, og ikkje fær Hjelp naar dei bed, og ikkje Svar SIDE: 310 naar dei spýrr, daa gjeng dei paa Leit etter Faderen og finn seg sjølve." Eg gjekk til deim som ser Synir og hev Draumar og manar Aandir og granskar dulde Ting; og eg sagde: "Kann dé vise meg Faderen?" Men dei viste meg Skuggar. Og Skuggane svara paa det som eg ikkje spurde um. Daa vart eg leid og leita ikkje lenger. II. Men daa eg var aaleine i det framande Lande, og alt hadde svikta og Hugen var uroleg og Dauden banka paa, tenkte eg: um Faderen er burte, so vil eg sjaa att Barneheimen. Eg vil finne mine eigne; og dei vil høyre paa meg og tilgjeva meg. Og hjaa deim vil eg finne ei Livd. Men dei som ikkje kann høyre meg lenger, -- ved Gravi deira vil eg gjera Bot, og tigge meg Tilgjeving. Og heime, hjaa mine eigne, vil eg døy, og samlast til mine Fedrar. Eg gjorde i Pengar det eg enno aatte og drog heim. Men daa eg kom fram var Heimen seld og Ætti spreidd; og Bror min sat som ein Farre paa ei Heid, og dei sagde han var galin. For han hadde selt alt det han aatte og gjevi det til dei fatige. Daa saag eg at eg var aaleine; og eg hadde ein vond Dag. Eg gjekk til Bror min og sagde han mi Meining; so leigde eg meg inn hjaa ein framand Mann, til aa bu der. For no vilde eg ikkje flakke lenger. Og eg sagde med meg sjølv: her vil eg døy. Eg hev vandra gjenom Live. Eg hev vorti gamall men ikkje vis; eg var rik men hev vorti arm, og no er eg heimkomin men ikkje heime. Men endaa vinn eg heim. Det er berre den sidste Kneiken att; og dette tronge Rome skal vera min Inngang til Kvila. SIDE: 311 det er, di snarare det gjeng. Og er eg aaleine, skal mine Tankar halde meg Lag; og er Folke mitt burte, hev eg Minni att; og med Voggevisur vil eg svæve min Hugverk. Og alt det eg hadde av Live, det gode og det vonde og alle Umskifte, vil eg hugse fram att og tenkje igjenom, og sjaa um eg finn Lærdom og Lov og Samanheng. Men paa stille Dagar, naar Soli er varm, sìt eg ved Gravi til Far og Mor; og til deim segjer eg alt det eg leid og lid, og skriftar mi Synd, og trur at dei tilgjev. Og det vil synast meg visst, at kor gali ein fór og kor saart ein sveid, so er Live alltid betre freista enn ufreista. Og eg tenkte meg um og sagde: kva vil eg med Faderen? Eg hev aldri kjent Faderen. Eg trudde paa Gud og var rædd; for Gud var faarleg. Han gjætte meg med Augo av Eld, og han saag alt; og alt var vondt; og alt vondt kveikte hans Harm; og Herrens Dag skulde koma som ein Tjuv um Natti. Og alltid naar eg vilde vera glad maatte eg gløyme Gud. Fred med Faderen og med Domaren, og Fred yvi all hans Harm og Eld! Han søv, og me skal ikkje vekkje den Dom-snare. Rolegt, du Hjarta der inne! vrid deg ikkje so. Det verste er att; men det lengste er yvi-stridt. Og Faderen er burte; men naar Dag lid til Kvelds gjeng eg heim til ho Mor, til mi rette Mor: heim til Naturi. III. Men so tenkte eg og sukka i vakne Nætar, naar Verken var vond og Hugen saar: Eg priser deg, Frelsar, du mi visse Von, du som var og som er, og aldri kjem burt, og alltid hev eit Rom aat alle som kjem, og tek imot oss som me er, SIDE: 312 utan Vilkaar eller Krav; du som ikkje sviktar, som kjem naar det gjeld, ikkje med Faktir eller Ord, men med Hjelp, med Hjelp som hjelper, og med Lækjedom som lækjer, og tagall og høg legg di trufaste Hand svalt yvi den saare Barm, og døyver all Verk, og sløkkjer all Brand, og læt den lidande sovne so trygt, og legg den trøytte til Kvile so godt, at han aldri meir tarv vakne. Stilt gjeng du gjenom Verdi, som ein Skugge, som ein Sukk, som ein Tanke um Fred, som Kvelds-von paa ein vond Dag. Du viser deg ikkje; ingin hev set deg. Du hev ikkje Prestar, som kved deg Lovsongar og ber deg Offer og ropar Herre! Herre! Men naar du er imillom oss, og Rædsla bleiknar ikring deg, og Aalvore myrknar, av di me kjenner di Magt, daa veit me kven du er og skjelv som for den høgste. Men du er mild. Du stryk med mjuk Hand yvi Augo aat den som lid, at han ikkje ser deg, og ikkje veit sin Dom, SIDE: 313 men dormar burt i Draum, og syvjar av i Svevn, og tek soleis av di visshøve Hand det frelsande Slag som endar Synd og Sutir. Ja, du er Gud. Vaar Gud. Gud for oss som lid i vonlaus Naud. Du er den som er Kjærleik. Og Rettvise; for du elskar alle likt. Og dette er Frelsa, at me kjenner deg, og ikkje fæler, men trur deg. For det er du som er Faderen, den gode og den milde. Ei løynd Magt slengde oss her inn og fyllte oss med Vonir som ho riv ut or oss att, ei for ei, til Hjarta er hudlaust i oss, og Vegen etter oss ei lang Blodstrime. Men du saag vaar Naud, og du sagde med deg sjølv: eg vil hjelpe desse hjelpelause som lid og ikkje veit kva dei lid for. Di priser eg deg, du mi visse Von, du som veit Raad, naar alle stend raadlause; SIDE: 314 ditt Namn trøyster meg kvar kvidefull Stund, og sæl vil eg helse deg naar du kjem, med Hjelp som hjelper og med Lækjedom som lækjer, og svæver meg inn som eit sjukt Barn, og legg meg til Ro so trygt og godt, at eg aldri meir tarv vakne. IV. Verdi er svikefull, men hev endaa sin Mildhug. Etter kvart som Vonine brest fyri oss, veks Minni til att etter oss; og det gode me hadde og ikkje visste um, vert uppspart aat oss til Niste og Helsebot i vaar Alderdom. Eg vankar um Dagen paa gamle Vegar, og Minne vaknar ved kvar Stein. Eg ser desse Haugane der Veslegut sprang ein Gong, og der Ungsveinen drøymde sine fyrste heite Draumar. Og smaka dei fyrste søte og beiske Nippar av Livsens Drykk. Men det søte heng lengst i. Og det som var beiskt hev søtna med Aari. Ho den vesle Jaala som fyrst gav meg aa eta av Kunnskapstrée paa godt og vondt, naar ho livnar upp att for meg no, er ho eit mildt Minne. Og all min Barneangest gjeng meg gjenom Hugen som ein døyvd og sorgfull Song. Soning legg seg yvi alt; yvi det med, som eg minst hev Mod til aa minnast. Eg søkjer ned i Sandane, der Have bryt; der gjeng den same Susen med sin same djupe Tone. Men naar Haustdagen er linn og Lufti blaa, stavrar eg upp paa Haugen, der Varden stend; daa ser eg ut yvi heile denne vesle Heimen, som ein Gong var min; so vent kringar han seg um den kvite Kyrkja. Og det er som eg endaa er komen heim. Eg gløymer jamvel min Harm yvi Bror min og Farsgarden. Ja her er stillt. Ingin Feber i Lufti; inkje Staak eller SIDE: 315 Gòv av det store Kappsprang. Det er eit anna Aarhundrad her. Eg kjenner stundom det eg ikkje hev visst um paa mange Aar: det fell Ro paa meg; eg kviler. Og eg drøymer um aa lure Dauden endaa i nokre Aar. For me priser Dauden, men me elskar Live. Her er mi Sol og mi Luft; her renn mine Bekkir. Og uppe i denne store Himilen budde min Gud. Stundom kjennest det som han maa bu der enno. Og i Kyrkja bur han. Det veit eg, naar eg ikkje serskilt hugsar meg um. Men inn i Kyrkja vaagar eg meg ikkje. Eg veit at kom eg der inn, so kvarv han heilt burt for meg. V. Heilag er den stille Bygdi; alle Vegar fører til Kyrkja. Og Live samlar seg der og vert vigt; og Helg og Høgtid legg seg ut yvi Land og Leid fraa det kvite Altar med Stakane og det heilage Staupe. Og Klokkune signar og syng, og paa Jordi er Fred, og Soning for Sorg og Syndir. Men uppe i Taarne, i Myrkre utanfyri, der spøkjer det vonde; der galdrar Trollkjeringar med svart Kunst, og spinn Uraadir, og lyser Ubønir, og sender Vanhug og Vantrivnad ut yvi deim som ikkje stengde for Dørir og Tankar med Vigsle og Kross og det heilage, sterke Fadervaar. Og Midnettes Bìl naar alt søv, stig or vanstelte Gravir Sjæline som ikkje fekk Fred, og søkjer heim att til det dei elska paa Jordi eller hata. Himilbru er Kyrkja, og Hèlgrind, Porten millom der uppe og der nede og her, det store Vegskìl og Vegamot. Her lìver det ukjende, Magtine, dei høge og dei laage, dei som spinn Lagnaden og raar for alt Liv. Og naar Folke møter til Helg, so er det Helg. Gud er tilstades sjølv, Faderen, Sonen og Anden; men utanfor sìt den vonde og bit seg i Fingrane; for no hev han ingi Magt. Og gjenom Ord som Verdi ikkje forstend klaarnar fram for den barnslege Hug Livsens truskyldige Meining. SIDE: 316 Du gamle kvite Hus. Eg rømde fraa deg som fraa alt, og er no framand her som all Stad. Men enno stend det Fred av deg. Yvi alt, alt legg du Fred. Eg maa til Kyrkja ein Dag; mangt hev eg der aa minnast. VI. Her kviler ho Mor. "Den som bliver troe intil Enden skal blive Salig." Ja du var tru til Enden. Aldri lìvde du deg sjølv. Du tente i ditt Tempel som var ditt Hus, utan Knurr og utan Krav alle ditt Livs Dagar. Og Sut og Saknad var di Løn. Og ingin sagde deg Takk. Men dei som tok di Teneste gløymde deg; ja dei som skyldte deg Live gløymde deg. Stundom saag du paa oss og undrast; og i stille Nætar grét du visst tidt. Men du sagde ikkje noko, og arbeidde. No er du sæl; for du kviler. Men me som gløymde deg minnest alt no. Og søkjer i einslege Stundir Gravi, og held vaar Bøn her, framfyri ditt stille Minne. Men Far, Stakkar. Han hev ingin Hovudstav. Og sjølve Gravaren veit ikkje lenger kvar han ligg. Han døydde i Rædsle og Sjælesótt; og dei rettferdige heldt Dom og sagde: han var ikkje som ein av oss, at han skulde minnast. Men han er her. Eg kjenner han. Det gjeng meg som ei Kjøling gjenom Blode; eg er rædd men i Rædsla roleg: han maa vise seg. Han maa kjenne at eg er her; at eg ventar; at eg hev noko aa beda han um. Ja gjev han kom. So eg kunde faa segja han alt. Og segja han at eg skýnar alt. For eg kjenner hans Angest; den skjelv no i min eigin Barm. Og eg veit, at den som gjeng hans Veg, han hev havt sitt Helvite fyriaat. Farvel, Far. Kvil i Fred, framleides og æveleg. Og tilgjev. For no er eg sjuk og aaleine som du. SIDE: 317 VII. Eg hev sét meg ut ei Kraa paa Kyrkjegarden, attunder Pilegjerde, ein Stad der det er Kveldsol og Livd for Nordvesten. Og han Gunnar, Namnen min, Gravaren, lovar at eg skal faa liggje der. Han er ein aldrande Mann; og han lìver millom dei daude og talar ikkje. Men daa eg bad han um dette, saag han paa meg og sagde eit Ord: "Du er ein framtenkt Mann du," sagde han. Eg svara: "det vert ikkje langt fram." I solvarme Middagsstundir sìt eg i den Kraai; og det er som eg sat paa mi Heimetropp. For me braakar og balar og vil vinne Verdi, men er til Slutt glade at me hev denne vesle Flekken trygg. Draumar, Vonir, Elsk, Lyst, det var Vette-ljos som dansa for meg og lokka meg lenger og lenger ut paa den vide Myri. So slokna dei eitt etter eitt. No sloknar eg sjølv, og ser at eg sjølv var ein Draum og ein Lyktemann. "Du er reint eismal du?" segjer Gravaren; han røder stundom med meg no. "Som du paa Lag, Namne." "Ikkje Born heller?" "Dei er kje mine lenger." "Hm. Skal kje syte for det. So mange Born ein hev, so mange Pinnar til Kista." Han segjer meg si Sorg. Seks Sønir hadde han; alle fór dei fraa han. So vart han huglaus og gav upp. Garden gjekk i Banken; no sìt han der aaleine i Husmannshytta og lìver av aa grava ned Folk. Han kann ikkje gløyme Sønine sine dette. Eg fortèl honom mitt. "Eg hadde berre tvo, eg, og dei var smaae. Det er ikkje sant at eg misste deim; for eg hev aldri aatt deim. Dei vaks upp i eit framandt Land og tala eit framandt Maal. Ja det var rart: hava Sønir som ikkje kunde sitt Farsmaal. Kvar Gong dei opna Munnen høyrdest det for meg som dei avsagde Far sin og Farsfolke og alt mitt. SIDE: 318 Det er den tyngste Straff for deim som gjer seg heimlause paa Jordi." "Men endaa saknar du Gutane dine." "Endaa saknar eg Gutane mine. Det er Voni, du veit. Naar ein ikkje sjølv kom til aa lìva, vil ein lìva upp att i Borni." So sìt me tvo Gamlingane paa Gravbakken og klagar vaar Naud for kvarandre, og finn som ei Trøyst i det. VIII. "Aa ja, Namne," sagde eg; "no kann det snart vera paa Tidi at du grèv meg au ned. Eg turkar og visnar. Ikkje veks eg sjølv, og ikkje veks det noko etter meg. Eg er som dei ville Dyri. Hola mi hev eg, og inkje noko meir. Ingin vil sakne meg. Eg høyrer ikkje til under noko Tak, og eig ikkje Róm i noko Hjarta. Det eg aatte der ute vart teki fraa meg. Men det eg hadde her heime hev forfarest. Eg var burte og tok ikkje Vare paa det. Vind og Væte hev øydt det; Skót og skavande Tennar hev eti det upp. Folk hugsar meg ikkje. Og min eigin Bror er ein framand for meg. Heimlaus gjorde eg meg, og heimlaus vart eg. Det kjem attum no at eg rømde min Veg, og ikkje høyrde paa Bønine hans Far, og ikkje tenkte paa Graaten hennar Mor; eg var som ein av Sønine dine, Gunnar. Berre grev meg ned. Grav meg djupt ned, Gunnar." IX. Ein Dag etter ei vond Natt tenkte eg: um du likevel gjekk til Kyrkja. Skulde du finne Faderen nokon Stad, so laut det vera der. Millom dei andre høge Barndomsminne. Eg gjekk til Kyrkja. Og eg fann mine høge Barndomsminne. Og millom deim min Barndoms Gud. SIDE: 319 Men han var berre eit Minne. Han lìvde ikkje. Han var ikkje lenger i Ordi og i Teikni. Dei var fagre som fyrr, men tome. Eg sagde med meg sjølv: Gravøl held dei her yvi Faderen. Og eg gjekk heim med mi siste Von sløkkt. Daa vakna det endaa ei Von. Eg tenkte: no skal du gange til Meistaren. Eg tok fram Skriftine og fann Meistaren. Og eg sagde: kva skal eg gjere at eg kann vinne Live. Han svara: hald Lovi. Men sidan sagde han: tru. Eg spurde: kven skal eg tru paa? Han svara: ingin er god utan ein, det er Gud. Men sidan sagde han: meg skal du tru paa. Eg spurde: er daa du Gud? Han svara: Herren vaar Gud, Herren er ein. Men sidan: Faderen og eg er eitt; og sidan att: Faderen er større enn eg; eg er berre den, som han utsende. Ofte tala han herlege Ord; og stundom trudde eg at eg saag Faderen. Men so vart Faderen Domar. Og rædd las eg um Kongen som gjorde Bryllaup for Son sin. Gjestir var bedne, men kom ikkje. Daa sende Kongen Tenarar ut paa Gate og Torg og lét deim taka inn kven som helst; for fullt skulde Huse vera. Og Huse vart fullt. Men millom Gjestine ser Kongen ein som ikkje er høgtidsklædd. Og han sagde: høyr, Mann min, korleis er du komin hit og er ikkje høgtidsklædd?" Men Mannen tagde. Og han vart utkasta. Eg lagde Boki fraa meg. Her er tvo Gudar, sagde eg, og tvo Vegar til Live; og tvo Meistrar: Rabbien fraa Nasaret og ein Mystiker fraa her eller der. Dette fær Munkane slaast um; haldt du deg til det som du veit. Og mi alra siste Von slokna. X. Faae fann eg att av gamle Kjenningar. Dei fleste var farne, sùme or Bygdi, andre or Heimen. Sóttir hadde herja Grendine. Lìk hadde fari paa alle SIDE: 320 Vegar; Hus og Ættir var døydde ut. Og dei som etter var gjekk og venta paa aa fara same Ferdi. Dei flokka seg um Prestar og Lærarar og song og bad og budde seg til Daude og Dom. Glade Gutar og harde Hausar som i gamle Dagar saag eg ikkje. Alle sukka: berre me kunde døy vel. Eg gjekk sjølv med Dauden i Bringa; men endaa kunde eg harmast naar eg høyrde ungt Folk sutre so. Eg sagde: de skulde heller tenkje paa aa lìva vel. Og eg lét deim høyre mi Meining um all Raadløysa og Armodsdomen eg saag, og nekkte deim for, at dei gav seg yvi og lét Farsótti raa seg. Daa saag dei paa meg fraa Sida og sagde: "du er vel ikkje Bror hans Paal i Kvernhusheidi for inginting." "Korleis daa?" sagde eg. "Han tala au so høgt um aa lìva vel. Men rett som det var fekk han tids nok med aa agte sitt eigi Liv. Og sidan hev han funni det best aa halde Munnen." Og ein av dei eldre lagde til noko som viste meg, at mine Ungdoms-Syndir ikkje heller var gløymde. Sidan held eg meg burte fraa Bygdefolke. Men eg tenkjer med meg: her er ein sjuk Mann i sitt rette Lag; for her vil dei døy alle. XI. Bror min gjev meg mykje aa tenkje paa. Han kom ein Dag fegin og fjaag og baud seg til, at um eg vilde kaupe att Hòve, Farsgarden vaar, so skulde han vera Dreng hjaa meg og drive Garden for meg. "For eg au lengtar heim att," sagde han og smilte, "helst paa Vaarkanten som no." Eg saag paa han: "det skulde du ha tenkt paa fyrr," svara eg. Og han fekk endaa ein Gong høyre mi Hjartans Meining. "Det er ikkje for det," sagde han; "eg kann godt sitja i Kvernhusheidi. Men i Natt kom det for meg, at naar du er send heim paa denne Maaten, so maa det vera Meiningi SIDE: 321 at eg skal faa koma til Hòve att. Og naar eg fekk vera Dreng, var det ingin Vaagnad i det." Han lagde ut for meg, at det var Tenar ein skulde vera; at ein aldri var so fri som daa; at ein aldri kunde gjera so mykje godt som daa, og kva det no var alt. Løn vilde han ikkje hava, men "Mat og Klæde og ein fast Heim, og so mykje fritt som eg treng til Arbeide for Fanten min". "Og til aa fara um og halde Bønemøte?" Han svara: "eg held ikkje Møte lenger." "Nei det er sant. Kor kann det ha seg?" "Du veit dette vonde som hende meg. Daa fekk eg sjaa, at eg ikkje var vaksin til aa vera Lærar for andre. Og so hev eg lært noko. Det er ikkje me som skal tala for Folk. Live vaart skal tala. Dei skal kje høyre vaare fagre Ord; dei skal sjaa vaare gode Gjerningar. Daa lærer dei Takk og Tru og Glede." Han lo. "Alltid skal me ut og preike for andre! Strakst me hev lært noko, so skal me upp paa Stolar og Bord og forkynne det for andre! Men naar dei andre hev lært det, gjer kje dei det heller; for dei skal òg ut og forkynne det for andre. So vert det Snakk alt. Nei; den som vil gjera noko godt, han skal halda sin Munn og lata Gjerningar tala." Eg saag paa Bror min; eg hadde kje tenkt han hadde so mykje Vit. Men eg sagde: "Korleis talar dine Gjerningar um deg? Sùme held deg for galin og andre for det som verre er." "Det hev eg nok fortent, Gunnar; men det skal eg fortelja deg ein annan Gong. I Dag vil eg berre vìta um du vil ha meg til Gardsdreng." Eg hadde stor Hug til aa segja ja, men torde ikkje. "Kva skal eg kaupa Gard etter," svara eg. "Ein gamall krank Mann; og ingin Erving. Ætti vaar er nok dømd, som han Far sagde." Han tagna og gjekk. Underleg er han. Og eg veit ikkje kor langt han er sætande. Men han kann stundom vera so lik han Far. SIDE: 322 XII. September var fin og eg kjende meg frisk; det eg lengi hadde tenkt paa vart endeleg av: eg drog paa Gjesting til Syster mi. Ho er den einaste av mine Systken eg hev att. Bror Paal høyrer ikkje denne Verdi til; og dei andre er kvar paa sin Maate burtfarne. Næsteldste Syster vaar ligg i Jordi; dei tvo yngste helsa for et Par Aar sidan paa meg i Vestheimen. Til Amerika søkjer Ungdomen meir og meir. Som ventande er. I sitt eigi Land fær han mindre og mindre Rom; Norig er eit Embættsmanns-Beite og ligg der livlaust og tiltaklaust. Men eldste Syster vaar hadde endaa noko i seg av det gamle Blode. Raade Land og styre Folk vilde ho; so gifte ho seg med Gardmann og Lensmann Reidar Bø nord i Fjordane, Storthingsmann sidan, og sìt no paa den gilde Bø-Garden i gode Kaar. Dit kom eg og vart vel fagna. Syster mi saag paa meg eit Bìl, fyrr ho kjende meg. Daa vart Augo hennar vaate: "nei er det du, Gunnar!" "Du var gild som kom," lagde ho til. "Me tok elles til aa vente paa deg no; det hev spurst alt hit, at du var komin." Og lengi vart me sitjande i Samtale um gamalt og nytt. Vidt skilde Vegar hadde me fari; finne einannan att var ikkje med ein Gong gjort. Eg vart verande paa Bø fleire Dagar. Serina spurde um eg ikkje kunde slaa meg til der; eg takka, men sagde som sant var, at næst Heimgarden var Heimbygdi meg best no. Det saag eg at ho skýna. Reidar sjølv lika eg godt; det er ein greid Mann. Ein kann faa Mod naar ein raakar slike; stundom, naar han lagde ut for meg um den veksande politiske Bondemagti, tenkte eg: det kann vera meir Livsvon for dette Folke enn ein trur so til Kvardags. Av dei Borni som var heime kom eg serskilt godt til Lags med han Einar, ein litin tettbygd Femtanaaring, stillfarande og stød, heiltupp Arbeidskar alt; Namne gjorde vel sitt, veit eg. "Det SIDE: 323 er Far vaar han heiter etter," sagde Mor hans; "det er elles det gamle Namne, veit du: han Langgodfar heitte Einar." Reidar smilte: "me fær halde oss til vaare Namn som Jødane til sine," sagde han. "Og Einar kann nok bli Jordbrukar," lagde Mor hans til; "han likar seg alltid best, naar han fær vera med paa Eng og Aaker." Guten svìpar sterkt paa Morsfolke sitt; serleg naar han smilte kom det fram noko i Andlite hans som minte meg um han Far; Gong paa Gong maatte eg minnast den gamle Folketrui at dei avfarne kjem at i Namnane sine. Naar Syster mi og eg var aaleine, rødde ho helst um Hòve og Barnedagane; eg skýna at ho syrgjer Heimegarden meir enn eg, som Erving skulde vori. Um Paal dømde ho mindre strengt enn eg hadde venta. "Han Paal, Stakkar," sagde ho, "han hev visst ikkje so lite av det som han Far drogst med." Og siste Dagen spurde ho meg beint ut: "du tok vel Hòve att, um det laga seg so at du kunde faa det?" Eg svara mitt. Ikkje arbeidsfør; ingin Erving; "hadde eg endaa havt ein Son som han Einar her!" kom eg reint uforvarande til aa segja. Ho saag aalvorsamt paa meg. Svara so rolegt: "det maa du nok tru eg hev tenkt paa." Og fyrr me skildest hadde me lova kvarandre, at me skulde tenkje paa dette. Kven veit um det endaa kunde laga seg so, at Ætti fekk Ættegarden att? -- -- Eg fór heim att med so avtala. Men no skýnar eg, at det er Draum og vel aldri vert anna. Per Hòve hev nok av Ervingar. Og for den Ungdomen som no veks upp er Jordi ikkje det som ho var for dei gamle. XIII. Haust-Kalden er komin og Regne driv. So sìt eg her innestengd; og Dagane vert lange. Eg hev ikkje andre Bøkar aa føre lenger, og hev teki til og vil føre Bok yvi mitt Liv. Men Sjukdomen versnar, og eg er so uroleg. SIDE: 324 Morgon og Kveld spýrr det i meg: "kva ligg du her etter? Du er kje meir heime her enn annanstad, segjer det. Kaldøygd glor Barneheimen paa deg. Kva vil du her? Den som ein Gong hev rømt, finn aldri heim att. Og lite hev du her aa minnast, anna enn Faavit og Synd. Reis og gøym deg av ein Stad, der du aldri hev vori!" Men eg knurrar og svarar: eg vil ikkje. Eg kjenner deg no, du Fredløyse som tyt og aldri tegjer, og som alltid lyg. Eg fylgde deg lengi. Eg flakka og flutte fraa Stad til Stad. Men all Stad var det like eins. All Stad vart du leid deg. Sist lokka du med Barneheimen. Her skulde vera so godt. No er du alt leid. Men no kjenner eg deg. Eg læt meg ikkje narre længer. Eg fær aldri Fred. Eg er sjølv denne Uro som aldri stillnar. Lat meg daa lide mi Uro her so godt som der. So sparar eg Flytjingi. Eg var ein Framand og ein Pilgrim og hadde ingin verande Stad. Aldri setti eg meg og sagde: her vil eg sitja; aldri bygde eg og tenkte: her vil eg bu. Eg var Son av ei Tid som hev gløymt kva Heim og Ro er. Men er eg framand, so lat meg likso godt vera framand heime. XIV. Lang fell Tidi. Ufør sìt eg her og høyrer og ser, at dei andre arbeider. Daa verkjer Samvite og hev vondt. Eg er trøytt men ikkje utlìvd. Livskravi hev Tak i meg enno. Eg kjenner deim som Rykk i saar Tonn. Det er vondt aa vera gamall fyri Tidi. Eg røder med Bestefar der nede, den gamle som sìt og hukrar frammed Omnen og kryp atti Horn. Men han er for gamall. Han segjer det same uppatt kvar Gong. Tri-fire smaae Kvardagsminne og fire-fem smaae Kvardagssanningar er alt som er att av hans Liv og hans Sjæl. Og han glyrer paa meg med Horn-augo som ikkje ser lenger. SIDE: 325 Eg stengjer mi Dør og legg i Omnen. Og sìt med ei Bok yvi Kne og lyder paa Vinden som fossar og syg, og paa Regne som trafsar og siler. For dette Regne er vaatare enn anna Regn, og tyngre. Det er som Verdi gav seg yvi i Graat. Og Himilin er stengd og svart som Hugen hjaa ein daarleg. Boki glid ned, og eg tek ho ikkje upp att. Alt det dei skriv og tenkjer ut er so skrint. Som Lyng um Haust paa den magre Heid. Som Halm og Hakk mot Live det grøne. Eg vert sitjande og spinn Tankar som Kingelen sin Vev. Men sjølv vert eg hangande i Veven. So vaknar eg av Hjarta mitt, som rykkjer og riv. Daa tek eg Boki upp. Kann ho kje vekkje Tankar, so hender det at ho kann svæve deim. Og eg sender ein Takk til deim som skriv Bøkar. XV. Gjev eg hadde ein aa beda til um Nætane. For Natti er lang og myrk. Og naar eg ligg her vakin og vrid meg under framand Manns Tak, er eg rædd; for eg er aaleine. Og Sjukdomen brenn og Hjarta skjelv. Og ute er det stengt, og Vinden bryt, og Havskodde og Regndrìv piskar mot Glasi. Men paa myrke Loft og under morkne Golv gnèg det med Tonn og tassar med Labb; eg høyrer Sukking og Brest og døyvd Smell, og kann kje skilja klaart millom Draum og Sanning. Men naar eg ligg soleis aaleine, og ingin vakjer, og Vanvit lurer, og Hjarta i Bringa flaksar av Angest som Fugl i Bur og vil ut, ut, men alt er stengt, daa sìt det nede ved Sengjefoten ein kvit Mann; og det stend Rædsle av den kvite Mannen. Eg veit kven det er, at det er min Vén og mi Von. Men naar han kjem meg so nære, geispar eg og vert stiv; og Kaldsveiten slær ut og legg seg yvi Hudi som Mygl. SIDE: 326 XVI. Mange leitar etter Gud i denne Tid; og sùme skriv og fortèl at dei hev funni Gud. Eg les dette. Men den eine kann ikkje hjelpe den andre i den Saki. Og det gjeng for lett for deim. Og dei skriv for godt. Og skriv. Me trur saa lite paa Ord. Og alt som blæs paa Lur hev me Uhug til. Bror min hev Rett: Gjerningar maa tala. Men ikkje paa Gjerningar heller trur me. Bror min hev gjort Gjerningar. Men Folk gjeng og berre undrast paa kva som under kann liggje, og kva han med desse sine Gjerningar vil naa. Live sitt maatte den gjeva som me skulde tru; og ikkje daa heller trudde me, so sant det var Tanke um, at Offere hans kunde koma i Bladi. Live maatte han gjeva, men so, at ingin visste det; ja han sjølv maatte kje vìta at han gjorde noko framifraa. I Løynd maatte han bløde, med Skjemt paa Tunge og Smil um Munn; og sitt Haar maatte han salve, og sitt Andlit maatte han tvaa, so ingin saag at han blødde, men alle rengde Augo etter Galningen og sagde: den som kunde taka Verdi so lett. Daa vilde me, naar alt ein Dag kom upp, tru at her var noko høgt i Verdi. Bror min blés for mykje paa Lur. Difor trur eg han ikkje. XVII. Føre Bok yvi mitt Liv skulde eg, og finne Lærdom og Lov og Samanheng. Men um det er Sjukdom eller Alders Visdom: det meste kjem under Tap. Og Resten under Debet. Og lite Hugnad hev eg av Rekneskapen min. Alt ser annarleis ut etterpaa. Det som var mi Vinning i Verdi synest no Faafengd. Og det som var mi Trøyst og min Trøyskap, det rengjer seg og er ikkje Trøyskap. Det er Trollskap, som grin til meg og gjer Trut. Men det som eg mindre brydde meg um, ja kasta fraa meg og SIDE: 327 sagde: det er Faafengd og Gagnløyse og lite Vit, det vil heller no synast minneverdt. Er det Domedag i meg? Maa eg sitja her og døme meg sjølv? Strenge Domar, gløym ikkje dei orsakande Umstende! Hardt var det aa lìva paa Jordi. Dei traakkar og trampar ned og knear seg fram yvi Lìk; og eit Steinhjarta maa den hava, og Staalknokar, som skal fri seg og halde seg ovanpaa. Eg røynde det i vonde Aar. Og enno hev eg Blodflekkir etter det paa Sjæli. Eg var hard. I Nedgangsskulen hadde eg vori og herdt meg. Hjaa Trollmennane var eg, dei som reknar ut Verdi og fær Jarn til aa fljote og sigler med sjølvgjord Bør og talar tvers yvi Have; deira Visdom lærde eg; og eg vart hard. Men det var dyrt; Sæla tok dei fraa meg for Visdomen sin; og daa eg hadde lært Livslovi: Magti raar, kom Gud burt for meg. Og det slokna i meg og kolna; og Verdi vart som eit tomt Hus der ingin bur. Men eg lo og kjende meg fri; og sidan trampa eg ned ikring meg, eg som dei andre. Og eg var hjaa Trollheksine, dei som kverver Syn og vender Hug og tryller Folk og syg Sjæli or deim i blodige Nætar. For i Hugen min brann det av Uro og heit Lyst som eit Helvite; og Verdi var tom; og eg maatte røyne Live til Botnen og til Bermen. Og alt det dei visste og kunde av Ørske og Trollsæle lærde dei meg. Det var dyrt. Det kosta meg min Ungdom. Og daa eg gjekk fraa deim, saag eg at dei var hole, og at dei ikkje hadde Hjarta i seg. Sidan var alle hole i Ryggen for mine Augo, og der var ikkje Kjærleik og ikkje Tru. Daa vart eg hard til Grunnen og hjartelaus. Og eg lét henne gaa som eg hadde elska, ho den truskyldige som venta paa meg; og eg gifte meg med Gull, og laante ut Gulle mitt for Rentur, som -- men eg veit den som tok endaa større Rentur og no sìt i Legislaturen. -- Men ho som hadde fylgt Gulle heldt av meg; og som Aari gjekk, veikna Trolldomen. Daa hadde ho lært av meg, Og ho vart ei Trollheks som dei andre og flaug SIDE: 328 fraa meg. Men den som ho flaug burt med var min siste Vén, den trulause som eg hatar æveleg. Daa kom det upp at eg hadde mjukna. Eg var ikkje Stein og ikkje Staal. Sjuk vart eg, og ør, og misste Svevnen, og gamalt vondt braut upp; og hadde eg trampa andre fyrr, trampa andre no meg; og snart laag eg nedbròtin og arm, og hadde ingin Ting att for all mi Møde. Daa sagde eg: sandeleg, det eg fyrr kasta fraa meg var Live. Men det ein kastar fraa seg finn ein aldri att. Og litin Hugnad hev eg av min Rekneskap. XVIII. Furtin er ikkje Bror min. Rett som det er ser han her inn, og er som det aldri skulde ha falli eit Ord imillom oss. Det skal vera Kristindom. Men eg tenkjer med meg: han vart vel annarleis mot meg, hadde han Greide paa meg. Det er Strid um han allstad. Her i Huse er Mannen mot han og Kona med han. "Det er ein Luring som alle heilage," segjer Mannen. Kona svarar ikkje paa det; men til meg segjer ho: "han er kje som dei andre." Og smilande legg ho til: "han hev Raad for alt; meg lærde han aa tukte Mannen min." "So? Var Mannen din so leid?" -- "Han var eit Troll!" -- "Kva Raad fekk du for det daa?" -- "Eg skulde setja mi Glede i aa gjera meir enn min Skyldnad." -- "Og det hjelpte?" -- "Ja; paa Resten hjelpte det." Og ho fortèl meg mykje um Bror min som godt er. Mangt hev han vori ut-i, og mangeleis vert han dømd. Vanlegt Folk segjer det vanlege: han er galin. Dei gudelege segjer: han hev Djevelen. Men sùme held han for ein Profet. For han ofra for Guds Skuld alt han hadde kjært; og no sìt han paa si Heid og lìver av sitt Stræv; og han gjeng um og gjer vel mot all den Naud han kann naa; for han tenar Meistaren. SIDE: 329 Og Folk av alle Slag søkjer'n, helst i Løynd, og fær Raad og Rettleiding um laagt og um høgt; og i Grunnen trur alle at han er noko framifraa. Eg maa faa Greide paa han. Men eg skýnar no, at um det skulde hende at ein raaka noko godt paa Jordi, so vilde ein ikkje lett kunna skilja det fraa Galinskap eller mein-sløg List. For det gode er utrulegt. XIX. (Kveldsukk.) Endaa ein Dag. Ein gagnlaus lang Dag. Og endaa ei Natt. Ei kvilelaus lang Natt. Det sprengjer i Haus. Det verkjer i Barm. Det rykkjer, bankar, brenn. Og dette held paa. Endelaust. Betre, verre; vondt æveleg. D'er Ormen som ikkje døyr, Elden som ikkje sloknar. Aah. Den som visste kva det skal vera godt for. Aa du der uppe -- nei, nei. Eg bed ikkje. Kven skulde eg beda til. Men alt Folk fær døy. Gamle og unge. Stort og smaatt. Alle sloknar dei og vert gøymde. Sterke friske Folk døyr for eit godt Ord. SIDE: 330 Men ein Arming som gjeng her og korkje kann lìva eller døy, han skal gaa og dingle til Domedag. Er der Meining i slikt? Eg orkar ikkje dette. Eg kann ikkje arbeide um Dagen; eg kann ikkje kvile um Natti. Tankane mine folnar, som Lauv fell. Og paa denne Spanestolen som heiter ei Seng skal eg rekkjast og strekkjast ei lang Natt; og fraa Spanestolen skal eg i Morgo inn i den Spikertunna som heiter Dag, og rulle og rivast paa kvasse Oddar. Og so ingin aa klaga seg fyri. Eller klaga paa. Ingin Styrar. Ingin som hev Andsvar. Anarki. Kvar gjer som det er godt for hans Augo; kvar lid som det er verst for hans Rygg. Aa rolegt, rolegt, du Hjarta der inne! Eg vil sova; eg vil lure han av. Berre eg kunde faa snu meg til, so eg ikkje høyrde Hjarta mitt, og alle desse urolege Pulsane, og all denne Susing og Banking av eit Liv som slitnar sund. Aah. Natti er best likevel. For daa er her stilt. SIDE: 331 Ingin lær og ingin skrik. Og det gjeng ikkje i Dørine. Og dei kjem ikkje med Rekningar. Og ingin segjer: kom faa deg Mat. Naar ein berre ikkje turvte staa upp att! XX. Ro hev nok Bror min sjeldan; og trygg er han ingin Stad. Igaar kom ein Bladmann og leita han upp her hjaa meg; han vilde spyrja han ut og setja han i Blade. Og han tala mykje og langt paa sitt Maal. Herr Hòve laut orsaka; "Luren" interessera seg mykje for den aandelege Bevægelsen han hadde vakt, og hadde alt havt fleire Stykke, baade med og mot; for vaart Princip var: fri Diskussion; ja Herr Hòve hadde vel set det? Bror min svara at han var ikkje Herr Hòve, men Paal i Kvernhusheidi, og at han ikkje las Bladi. "De hev daa kje noko mot Bladi?" spurde Bladmannen. "Jau," svara Paal. "Tek eg eit Blad i Hand, er det som eg kom inn i ei Drykkjestogu. Kvar skravlar um sitt; sùme skjellest og slæst, andre gjøner og lær, andre fortèl Sogur og Slarv og fører Mistankar og vonde Ord; og Handlarar og Bondefangarar skryter og snyter. Eg skundar meg ut fraa alt det Staak og den tette Luft; eg vert tanketom av det og urein paa Sjæli." Blidt forsvara den framande Bladi og serleg "Luren". "Og som sagt: "Luren" interesserar seg mykje for Dykk." "Men eg interesserar meg ikkje for "Luren"." "De interesserar Dykk kanskje meir for "Posten"?" ""Posten" hev eg kasta ut fyrr." "Men "Luren" arbeider daa i same Leid som De: for Smaafolk og dei som lid Urett, og serleg for Arbeidaren. Det er sant: kva segjer De um Streiken der inne no?" "Vil Arbeidaren heller svelte og streike i Byen enn lìva smaatt og strævsamt paa Lande, so lyt han faa det som han vil. Var det elles noko?" Bladmannen smilte brydd og reis upp. SIDE: 332 "Det nyttar vel ikkje; det var nokre Spursmaal um det Livssyn De forkynner; for vaart Princip er fri Diskussion; alle Meiningar fram, so Folk sjølve kann velja. Men som sagt -- ." "Alle Meiningar, ja. Fri Diskussion. Mot og med. Største Assortement i Meiningar og Livssyn. Usæle de Bladfolk, som interesserar Dykk for alt og rører ihop alt, og gjev oss tri Livssyn for Dagen og tie Lygnir og tjuge Hende og Uhende, men tek Ettertanken fraa oss! Gakk heim til din Handel, Far, og din Vertskap, og skjenk ut dine Sensationsdrammar; men lat aalvorsame Ting vera i Fred. Farvel!" Daa Bladmannen var ute sagde eg: "du var uhøfleg." "Aa," jamra han, "denne stygge Bladlus i Herrens Vingard! all Saft og Kraft tærer ho upp. Kven kann lesa lenger; kven kann halde fast paa sin Aalvors Tanke; kven hugsar eit sterkt Ord fraa i Gaar til i Dag? Dei vaskar oss ut. Alt gjeng i eitt, Jugl og Sanning, Moro og Mord, Kyrkje og Cirkus, Manndom og Tjuvekunstir; alt er godt som driv Tidi, og alt er gløymt naar Blade er lagt burt. Og Blade gjeng til sin Stad, og Folke geispar." Han er ikkje lenger ein av deim som læt blaase i Lur for seg. XXI. Bror min driv med Kristindom, og ute i Verdi driv dei med Revolusjon; det eine er faafengt, og det andre er likso faafengt. Verdi vert verande det ho er. Magti raar; og Magti er money. Pengehelvite kann me banne; men me sløkkjer det ikkje. Minst med Petroleum. Upprør styrkjer Magti: lærer ho aa tryggje seg. Den store Umstøyten gjorde ikkje Ende paa Trældomen; gav han berre nytt Namn og ny Ham; sidan er han vortin verre og ikkje betre. Dei gamle Trælane hadde kvar sin Herre aa halde seg til. Og Herren kunde tyne deim eller svelte deim; men SIDE: 333 det lønte seg ikkje; sveltefodre ein Træl var ikkje klokare enn aa sveltefodre ein Hest. Trælane fekk so dei greidde seg; ofte greidde dei seg godt. No er det verre. Trælane er frie; d. e. herrelause. D. e. forsvarslause. Herrane er andsvarsfrie som fyrr, og frie det gamle Forretningsandsvare attpaa. Dei brùkar Trælar naar dei treng Trælar; sparkar deim sidan ut. Og Trælane maa vera glade so lengi dei tenar so mykje at dei nettupp kann lìva. No tek Arbeidarane til aa skýna at dei maa halde ihop. Og held dei godt ihop, baade imot Herrane og imot den Flokken som gjeng og svelt, so kann dei halde Lønine rett godt uppe -- i gode Tidir. Men di større Arbeidslønir, di fyrr kjem det Nedgangstidir og Arbeidsstansing. Og no lærer Herrane paa sin Kant aa halde ihop. Det ser uhuglegt ut stundom: spøkjer for nye Revolusjonar. Men Magti er paa Pengesida. Sosialistar og Anarkistar kann hava Krut og Dynamit; men det kristelege Samfund hev meir Krut og Dynamit, og dertil Folk som er upplærde til aa brùka Krut og Dynamit; med eit Par Kanonar kann dei paa ein halv Times Tid gjera dei største Arbeidarbyarne til Lapskaus. No er ein ny Tanke uppkomin. Og uppkomin i Amerika; kann daa ikkje vera berre Draum. Lat Folke faa att Jordi! segjer Amerikanaren. Lat det faa Rett yvi Jordi, so ingin kann taka ho fraa det att! Daa vil Folke klara seg, og Pengemannen og Samfunde med. Og Revolusjon tarvst det ikkje. Folke vil faa att Jordi, naar det vert lagt ein so vidt stor Skatt paa ho at det ikkje løner seg aa sitja med meir Jord enn ein kann brùka; den som hev for mykje vil daa selja, so alle etterkvart kann faa det dei treng. Det er godt ut-tenkt. Og vil hjelpe. Til dess Gud Money hev funni seg nye Utvegar. Rettferd er ein Smaafolk-Tanke. I Verdi riv kvar til seg det kvar kann faa i; og den som inkje fær i, han svelt; det er som i Dyreskogen. Berre ei Rettferds-Lov finst det paa Jordi: den at alle SIDE: 334 maa døy. Og me fær trøyste oss med, at um ein døyr av for mykje eller for lite Mat, so vert det noko-so-nær det same. XXII. "Hjelpe dei fatige er aa ala upp Dagdrivarar," segjer eg. "Nei," svarar han; "ikkje naar eg hjelper deim med Arbeid. Dagdrivarar avlar Dagdrivarar; og Fanten èlst i Rikdom som Makk i eit Aat. So lengi ser dei smaae paa dei store til dei tenkjer: me vil lìva godt med lite Stræv, me òg; men den som arbeider, lærer andre aa arbeide." "Med Arbeide ditt rekk du knapt meir enn aa hjelpe deg sjølv," meiner eg. Han smiler. "Du veit kje kor lite ein treng. Ingin veit det no, etter dei tok til aa lìva for Pengar. Men det er Daarskapen som kostar, meir enn Maten." Eg talar um Samfunde. Sjølve Samfunde krev at kvar tenkjer paa seg, og paa Alderdom og Etterkjømd. Han svarar: "Den Allemanns Krig mot alle som du kallar Samfund kjem meg so lite ved. Eg gjev Keisaren det som hans er; og gjeld det aa ofre, um so Liv og Blod, er Jesu Svein Fyrstemann; men det rette Samfund vil byggjast paa Samstræv og Fred, og ikkje paa Ufred. Og den som vil bøte Samfunde byrjar med seg sjølv." Og han fortèl meg, at den rette Maaten aa syte for sin Alderdom paa, det er aa hjelpe andre. For kjem daa den Dagen at ein sjølv treng, so læt ein dei andre faa hjelpe seg; "og det er den einaste Gleda ein daa kann gjera sine Medmenneskje." Eg maa læ. "Du høyrer kje heime i denne Tid," segjer eg. "Nei Gudskjelov," svarar Bror min. SIDE: 335 XXIII. At Live er Sol-kraft, Sol-eld, skýnar eg um Natti. Naar Soli er burte sloknar me. Og fær me ikkje slokna burt i Svevn, ser me Hèlsynir og hev Feber. Det er Dauden som raar og Mara som rid. Og Hèl-skodde legg seg um halvsløkkte Augo. Lange graae Tankar tøygjer seg fram or Kræane. Vonde Minne sìt inne i Skuggen, halvløynde, med grøne Augo og glor. Og Nattlampa strider med Myrkre som Vite med Ørska. -- -- Synd? Nei. Eg synda ikkje. Eg lìvde etter Livslovi. Guds Lov. Som er, at det eine skal eta det andre. Eller er det ikkje so? Er ikkje alle Ting til for at dei skal nære kvarandre og løyse seg upp i kvarandre; og er ikkje Live til for at det skal vera denne breide Straum av skiftande Form og dette blanke Hav av skiftande Ljos og heile denne endelause Rikdom av alltid det same som er Æveheimen? For so segjer Visdom: dette er Live, at det eine ét det andre og sidan vert upp-eti sjølv. Kvar gjøder seg til eit feitt Slagt for sin Overmann. Eg aat med' eg kunde, og vart so sjølv etin; og naar Tidi kjem, læt eg meg eta til siste Rest av Makk og Mugg; for til Slutt er det vaare Undermenner som ét oss. Eg fylgde Livslovi; eg bøygjer meg for Livslovi; so vert eg nedsvelgd i Livsens store Vomb og melta og sund-skild og uppsògin paa nytt i Livsens Blodstraum; kvi skjelv eg daa? Den Blodstraumen er det ævuge Liv. XXIV. Eg sagde med meg sjølv: dette Live hev dei nøydt paa deg; du skylder ingin noko for det; gjer deg den Hugnaden av det du kann, og lat det so fara. No, daa eg hev gjort meg min Hugnad av det, kann eg ikkje lata det fara. SIDE: 336 Det er utslìte og inkje tess. Det er ei Møde og ei Tyngd, og eg orkar knapt bera det. Men daa eg ei vond Natt tok fram mine sterke Dròpar, dei eg hadde gøymt som ei Berging og ein Utveg fraa mi verste Tid, daa kunde eg ikkje med all mi Magt faa meg til aa taka deim. Eg var ikkje rædd Dauden. Eg kunde berre ikkje sleppe Live. Dette utslìtne Live, eg held paa det som ein Skatt. Eg klengjer meg til det som Barn til Mor. Mot min eigin Vilje. Kven skýnar sovori. Dei nøydde Live paa meg; var det for mi Skuld? Var det ei Gaave eg fekk? Ei Gaave so gjæv, at endaa naar ho er burtøydd og inkje meir tess, er ho gjævare enn Verdi? Er her noko som er gjævare enn Verdi? Og det hev eg aatt og øydt burt? Er det, det som gjer deg so uroleg, du Hjarta der inne? Ræddast du for ein Rekneskap? Tenkjer du paa den late Tenaren, som grov ned sitt Pund og sumla burt si Tid; og daa Dagen kom, hadde han kje vunni nokon Ting, men vart jamvel fraa-tekin det som han hadde fengi? XXV. Um Sùmaren er eg ute det eg kann. Gjeng og rèk; ser inn-um her og der; finn ikkje so faae som eg kjenner. Og mangt gamalt er der aa minnast, og mangt nytt aa undrast paa. Men no er me ferduge for i Aar. Vinteren tek til; Jordi døyr; sval og rein legg Snøen seg ned yvi alt og løyner alt, Aaker og Urd, Stuve og Stein, Rusk og Avfall og altslag. Og alt vert vent; og alt fær Ro. Ja kom, Vinter, med di svale Ro og di reine Luft; kom med ditt kvite Lakan. Kom og breid ned alt Avfall og alt Rusk. Meg med, du reine Vinter! -- "Døy er inginting. Me gjer oss for store Tankar um det som um det meste i Verdi. Me kjem til aa tenkje med oss sjølve daa som so tidt: aa, var det kje anna. Men hev du hard Verk i Kropp eller Sjæl, so er ei Morfinsprøyte betre enn ei Trøystepreike. Det er Raad SIDE: 337 for alt; og naar det ikkje er Raad lenger, trengst det inga Raad." Segjer Doktaren. -- Og alt vert gøymt og gløymt under den kvite Snø. XXVI. Du Gnag der inne, no kunde du lata meg vera i Ro. Kva vil du? Du piner meg. Kven er du? Er det gamle Skuggar? Truir som eg hev mana ut or Minne men ikkje or Blode? Er det Samvit? Sìt det ei Sjæl der inne og græt yvi eit spillt Liv? Aa lat vera. Kva nyttar det. Alt Liv er spillt. Eller hadde eg lova noko? Hadde eg bundi meg; er det nokon som hev Krav paa meg? Lat meg vera. Eg var den eg var. Kven skulde eg elles ha vori? Kann ein Morian skifte sitt Skinn eller ei Flyndre sine Flekkir? Eg var so laga, og so vart min Lagnad so. Hev nokon Skuld, maa det vera han som hev skapt meg; men det er ingin som hev skapt meg. Eg er flòtin fram av ein uendeleg Livsens Straum. Eg er ein Dròpe; kven bryr seg um Dròpen? Men er det ein som hev noko aa krevja av meg, so lat han koma. Lat han stige fram og provfeste sine Krav. Eg tek gjerne min Dom, berre alt gjeng rett til, og eg fær Greide paa kven eg hev med aa gjera. XXVII. Synd? Aa ja du arme Far. Som fylgjer meg all Tid, i Dags Tanke, i Natte Draum. Ja, eg veit det. Men eg var for ung. Eg visste ikkje at eit Hjarta kann lide so. Eg visste ikkje at ein Mann kann døy av Hugsótt. No veit eg det. Er det mi Skuld at det er for seint? Og du, Anny. Som reis upp so bleik og gjekk. Med SIDE: 338 Taarir som rann. Og det eine stille Ord Farvel. Og sidan let deg banke ihel av ein cowboy. Eg veit det, Anny; eg veit det. Eg hev trega det saart so mang ein vond Dag. Men kva hjelper det aa trega? Hu, der er dei. Dei vil fram. Dei trengjer seg hit. Blodøygde, bleike. Hyss; dei murrar; dei stirer; dei lyfter Hendane mot Himilen. I Jesu Namn; eg kann ikkje hjelpe dykk; burt! Det var ikkje mi Skuld. Eg gjorde som eg maatte. Verdi var slik. Meg og mine maatte eg tenkje paa; kva skulde eg gjera? Hadde eg vori den veikaste, so hadde dé gjort det same med meg. Daa tagnar dei. Dei veit det. Dei veit at det er sant. Dei sig inn i sine Skuggar. Men dei kjem att. Kvar skal eg gøyme meg og gjera av meg? Hu, desse Mødrane; svartklædde, saargrétne, med blaasvelte Ungar. Og der er han. Han med Blodflekken. Burt! Det var ikkje mi Skuld! Eg visste det ikkje! Det var business, business! og kvar maa agte seg. Og den som ikkje er sterk nok, eller klok nok, han maa svide, kven det so er. Og den som gjeng under maa endaa vera glad; for den som vinn maa lide lengst og verst; og der er ingin Naade lenger. For Faderen er burte; men Helvite brenn som fyrr med blaae Logar og usløkkjeleg Eld i vaar eigin Barm. Hu! Burt! Fader vaar, du som er i Himlane -- XXVIII. Lat likso godt dei møte fram som synda imot meg! Der er nok av deim, og eg gløymer deim ikkje. Nei, nei; ikkje du. Eg vil kje segja noko paa deg. Det var eg som synda verst og laug for deg som var ung, og braut sund ditt Liv, endaa du heldt av meg. Nei: ikkje du. SIDE: 339 Endaa det var hardt daa du gjekk, nett som eg tok til aa sjaa deg og skýna deg. Ja var du her, du bleike, du sterke! so leid eg ikkje so, trur eg. Nei, vend deg ikkje burt. Lat meg sjaa dine Augo, dine store svarte Augo. Dei er kalde, eg veit det; men lat meg sjaa deim; lat meg sjaa djupt inn i deim, um det ikkje enno inst inne skulde vera ein Tanke for meg, ein litin god Tanke. Gakk ikkje fraa meg! Du skulde vera her, og vera god med meg; og eg skulde lære aa elske deg, og du skulde sitja her, og fylgje meg gjenom dei myrke Djuv fram til den tronge Porten. Nei! Ropa ikkje paa hans Namn! Gøym deg ikkje i hans Arm! Aldri skal du der vera trygg; aldri fær du der Fred; eg spøkjer for deg; millom honom og deg ligg eg som eit vondt Samvit, som ein Grav-gufs, som eit kaldt Minne; aldri skal du faa Ro; for honom fylgjer eg fraa mi Grav all Tid, SIDE: 340 med pinande Tankar og Hugsótt og Vanvit, at han aldri skal vera glad, men rædd, rædd i sitt Hjarta, rædd i sitt Samvit, rædd Gud og Mann, til han vert rædd seg sjølv, og rædd deg, og døyr som eg no, aaleine og i Angest. Ja gakk, naar du vil! Eg hatar deg. Borni mine tok du, fyrst Hugen, sidan alt; framande veks dei upp langt burte og gløymer Far sin. Vondt skal fylgje dykk kvar dé fèr; og han som ligg i Gravi tilgjev dykk aldri. XXIX. Sterke er vonde Tankar; der er ikkje Raad for deim. Rædsla ringar meg inne. Der er ingin Veg ut. Eg kjenner det store Myrkre, at det kjem sigande, sigande, som Skodda inn av Have, og sveiper meg inn, og fører meg burt, dit, der ingin frelsande Arm naar lenger. Hjelp! Aa, kvi ropar eg paa Hjelp, naar der er ingin som høyrer. Kvi er du ikkje, at eg kunde knefalle for deg, og rope av mi Naud, av mi djupe Naud, og du vilde svara, og døme meg, SIDE: 341 og lata dine Toreslag brulte; og eg fekk gjera Bot, og forklaare deg alt, og du vilde skýna det, og hjelpe meg, og take Rædsla fraa meg. Kvi er du ikkje? Kvar vart du av? Vart du leid oss; kunde du ikkje bu her meir? Vart me for ureine for deg, for smaae; vart det for laagt under Lofte i Hjarto vaare, for trongt, for kvævt; fekk du ikkje Rom i Sjælir som vart til Pengetaskur og Reknestykke; og i Himilen vart det kje verande for all den Eim av Blod og all den Os av ule Tankar; og du drog deg burt, og gav Verdi fraa deg? Sandeleg, eg er ikkje den burtkomne Son; men du er ein burtkomin Fâr; og ingin vaagar lenger aa vente deg att; men av alle dine smaae er du saart sakna. Men du er. Eg kjenner deg. Du er Lovi, Livslovi, den ubrigdelege, i Gaar, i Dag, i alle Ævur den same. SIDE: 342 Du er ikkje mild, du er ikkje harm; du er det nakne Fjell, kald, høg, bratt; og du ser ikkje, og høyrer ikkje; og ditt Hjarta er Malm; og der er Is om ditt Hovud. Difor er eg dømd. Og der er ikkje Raad. Der er ingin aa rope til, og ingin som kann gjeva meg ei Hand, naar Stundi kjem, og Svarte-djuve læt upp sin Svelg og gaper. Og Rædsla ringar seg um mitt sjuke Hjarta som ein kald Orm; og mine Rop og min skjelvande Sukk døyr i Natti. XXX. Ein Skriftefâr kunde lyfte av meg mine tunge Minne. Ein klok, fin Mann, som kjende Verdi og Live og Hjarta vaart, og som ein torde tala ut med, kunde gjera det. Men kvar finn eg ein slik. Protestantane hev berre Teologar. Og ein framand forstod meg ikkje. Men so tenkjer eg: i Grunnen er alle framande. Der er ikkje paa Jordi tvo som talar det same Maal. Kvar legg sitt i Ordi; dei talar med dei same Ord om kvar sine Ting. Og eg veit ikkje kva det som eg segjer vert til i Heilen aat den som høyrer det. Eg vil ikkje hava nokon Skriftefâr. Eg vil vera sterk. SIDE: 343 Den vise segjer til Barne: du er stor; og til sitt Kvende: du er ein Engel; og til sin Ven: treng du Mynt? og til Folke: Hurra. Men treng han aa lette sitt Hjarta med eit sant Ord, so læser han seg inne attum tri Laas, og kviskrar Orde med Hand yvi Munn, at ingin skal høyre det utan den einaste som han veit forstend det. Difor talar alle gamle Folk med seg sjølve. Dei hev i eit langt Liv lært det. Ein lærer so lenge ein lìver; og kvar Lærdom er ei ny Sorg. Og kvar Sorg ei ny Kraft. Men ingin er utlærd, fyrr han hev lært aa tegja. XXXI. Aa du gode, du heilage, du som kom og vilde hjelpe, og føre dei burtkomne heim, og lækje dei sjuke, og gjeva dei trøytte Ro, aa, at du ikkje lenger er paa Jordi. Eg vilde so gjerne ha funni deg, og sagt deg mi Naud, at eg er sjuk, og hev synda og forspillt mitt Liv og sumla meg sjølv burt og er faren villt og er ein burtkomin Son, og at daa eg søkte heim, var der ingin som tok imot meg. Og du vilde sjaa mildt paa meg, og gjeva meg eit godt Ord, og leggje Hendane paa meg og lækje meg. SIDE: 344 Og eg vart sterk og lìvde eit nytt Liv og fann heim att til slutt til Faderen. Men det er for seint. Du er burt-tekin. Dei hev gjort deg til Gud. No sìt du der uppe og dømer, liksom Fâr din. Og kva kunde det nytte meg daa. Um eg naadde fram til deg, du vilde sjaa kvasst paa meg og segja: høyr min gode Mann, kor vaagar du deg hit og er ikkje høgtidsklædd. Og eg torde visst ikkje svara. Ein Gud? Kva skal me med Gud? Fordøme oss kann me sjølve. Men ein Menneskjeson, som kjende oss, og visste alt, og hadde det lækjande Ord, og Hjelp der dei andre berre hev Domar og kalde Augo; ein Menneskjeson -- -- Aa, at du ikkje lenger er paa Jordi. XXXII. Gamlingen nede gjeng og tuslar og skal døy. Og Bror min kjem stundom og lès for han. So lyder han gjerne innum meg. Hev han daa ei SIDE: 345 Stund, so sèt han seg ned og røder med meg om laust og fast. Og eg høyrer etter og fylgjer med, um eg skulde kunna finne noko gali hjaa han. Men eg finn ikkje noko. Vondt er der ikkje i han, so langt som mi Sókn naar. Og rekne kann han ikkje. Han er lite sløg. Eg trur kje paa lange Utrekningar under hans rare Paafund. Og inkje noko sjukt finn eg hjaa han. Det stend ingin Kaldhjelm av han, og ingin Utòkke. Han hev eit godt Fylgje med seg; eg vert rolegare naar han kjem. Og eit godt, jamt Huglag hev han; der er inkje Ov-ekse eller Mislynde. Heller noko avdøyvt og stilt, som etter Sorg og tung Røynsle. Og han hev røynt mykje. Og misst mykje. Men seint vert eg trygg. For der er mange Merke paa Vìtløyse, men ikkje eitt visst Merke paa Vit. So at knapt finst det ein Mann som ein ikkje kunde leggje lam berre med aa segja høgt: han er galin. Eg sagde til Bror min: "no skal du segja meg den rette Grunnen til at du gav burt Eigedomen din." Han smilte og svara: "Du trur meg ikkje. Men eg maatte. Verdi hadde Tâk i meg. Eg fekk Magt. Det sanka seg Mengd um meg; og Vénine mine raadde snart Bygdi. Og eg kjende at eg lika dette. Daa vakna eg og saag meg ikring. Og eg saag at det spøkte for meg. Eg reiv meg daa laus. Men eg var fjamsin og uppskræmd og fann kje den rette Maaten." "Vedgjeng du det, Paal?" "Den vinstre Hand skal kje vìta kva den høgre gjer; men dette vart der Staak av. Det kom ut yvi alle Bygdir; eg vart til ei Bisn; og det eg hadde gjort vart rangtydt og gjorde vondt. Sjølve Gaava mi hev gjort vondt." "Segjer du det." "Pengar gjer alltid vondt. Gaava og Gjevaren maa ikkje skiljast. Kassehjelp gjer Fatigmann til Herk, det same korleis ein steller seg. Gaava mi vart til ei Kasse; og dei som fekk Hjelp tok Hjelpi som ein Rett og knurra for dei ikkje fekk meir; men dei som Inkje fekk, hata og SIDE: 346 harma seg. Og ikkje Kjærleike men Ovund grodde etter Gaava." Han var vortin aalvorsam. Men so smilte han. "Alltid paa nytt maa ein lære og lære. Av kvart Mistak veks det Visdom; og av Syndine sine maa ein byggje seg Troppestìg; for det er høgt upp." "Men," sagde eg; "er det kje du som lærer at me skal vera fullkomne?" Han smilte. "Viljen vaar maa vera heil." Eg tenkte med meg: ein slepp nok ikkje fraa han med aa kalle han galin. XXXIII. Eg spýrr um det er sant at han kann lækje Sjukdomar. Nei, segjer han. Eg held fram. "Dei fortèl at du fer med aa beda for sjuke og leggje Hendane paa deim. Eg vil segja deg beint ut: eg likar ikkje sovori." "Det lindrar stundom. Og ein skal freista alt som kann vera til Hjelp. For det er Kristindom, at me hjelper kvarandre." Eg tagnar. Han tek frami att: "Mange er Vesaldomane vaare; dei fleste av deim er Hugsótt. Det er Sjæli som er sjuk. Og hev ikkje den si Kraft, vinn alt vondt innpaa oss. Daa styrkjer Bøni, um der er Tru; Sjæli samlar seg og fær ny Kraft til Motstand." "Hev du ein Gud som høyrer Bønir, so vis meg han," sagde eg. Han lo. "Ja Teikn vil me hava." "Svara meg no. Alt det dé bed um skal dé faa, stend det." "I mitt Namn, stend det. Det er: naar me bed som han bed. Men det var hans Bøn: verte din Vilje." Stundom trur me aa sjaa Undere. Men beda, det er kje aa gjera Trolldom i Guds Namn; gjenom Bøni vil me SIDE: 347 lyfte oss upp til aa vilja Guds Vilje. Og vinn me dette høgste, so fær me alt det me vil. Og det er Livsens Forløysning, at min Vilje vert eitt med Allviljen. Men mykje er der i den gamle Sjælesyrgjarvisdom som der er Meining i. Bøn, Arbeid, Faste er tri gode gamle Vaapn; mange vonde Aandir er drivne ut med deim. Sjukdom og Synd heng so ihop, at Sælebot vert Helsebot ofte. Ungdomar spýrr meg stundom um Raad mot den ureine Lyst. Faste, svarar eg; Arbeid, og naar det ikkje er nok, Faste. Eg hev set støde Karar vekse etter det. Ofte trengst det berre eit sterkt Ord av ein frisk Mann, so gjev Hugsykja seg, og Kruslingen kvìknar. Dette røynde eg tidt. For der er mykje Hugsykje og Hugløyse millom Folke. Og den gamle Lækjekunsten er god for deim som fyrst og fremst treng Lækjedom paa Viljen." XXXIV. "Sjæli." Han talar so lett um Sjæli. Veit han ikkje at eit Menneskje er ein Samvokstr, ei Uppdyngjing av Cellur, ein Cellestat, og at kvar Celle hev si Sjæl? Vaar Sjæl er berre Samspéle av desse Cellesjælir. Men ein kjem vel like langt med alle vaare Ord. Me kann segja um Sjæli kva me vil; ho lìver sitt same Liv der inne for det; og Spursmaale døyr ikkje. Denne Uro, denne Gløding, dette som bivrar og brenn og skjelv og skyt Gneistar og segjer "eg" ende inn i Dauden, det er Sjæli, kva me so kallar ho. Aa du mi arme Sjæl, som veld meg all denne Verk og Brand. Gjev eg kunde taka deg inn til meg som ein sjuk Fugl og kjæle for deg og trøyste deg. For eg kjenner deg og hev vondt av deg, og veit at du treng Trøyst, og at du elles ingi fær. Gjev eg kunde leike deg i Logn og kjæle deg trygg, du arme skræmde Fugl! Stakkar, som du skjelv; stakkar, som du er ruskin og ribba. Du flaug for mykje. Du kunde ikkje sitja i Ro. Ein gamall Sol-Draum drog deg; du maatte upp og ut og SIDE: 348 leite og sjaa. Heil Hugnad vilde du hava; og du søkte vidt og fór høgt og laagt. Men altid stengde Skyer og Fjell; og Haukar og hakkande Kløar var etter deg. Ikkje skjelv. Ikkje ver rædd. Eg var vond med deg; eg tenkte for lite paa deg; no ligg du der brotin og arm, og hev misst Vengfjørine. Men kvil deg no. Den Soli du drøymde um dreg deg vel til seg ein Gong; um ikkje fyrr, so i dine siste Draumar. XXXV. Bror min segjer til meg: "du synest ikkje vera nøgd med Live ditt." Eg svarar: "Mykje hev eg kje att for det." "Var det noko du hadde tenkt aa vinne?" "Eg vilde vinne Rikdom." "Kva vilde du med Rikdom? "Rikdom er Magt." "Kva vilde du med Magt?" "Magti raar." "Kvi vilde du raa?" "Daa fyrst er ein fri og kann njote Live." Han lo: "Njote Live er aa øyde det upp. Det hev du gjort, Bror min. Kvi syter du daa? Noko meir Moro, noko mindre Moro, det vert det same til Slutt. Facit er Null i alle Tilfelle." "Ein fær ikkje Ro til aa lìva," knurrar eg. "Det gjeng upp i Mas. Livsraadi maa ein vinne, so ein kann vera trygg; av Live fær ein berre ein Jafs so i Millomstundir. Og naar Livsrsadi er vunni, so er Livskrafti øydd." "Menneskje hev gløymt aa lìva," segjer han. "Live skulde vera Kunst, men hev vorti Handel. Dei sèt sitt Livs Meining ikkje i Arbeide, men i det dei kann faa for Arbeide; og Livskunsten er aa snyte til seg den største Vinning for det minste Vederlag. Og Live vert ikkje Skaparglede og Arbeidsro, men eit endelaust Jag; for Livsmeining og Sjælefred kann ein korkje kaupe eller snyte seg SIDE: 349 til; og alt det ein vinn vert for lite. Og i Staden for Lykke lyt dei nøgje seg med Moro. Men Livskjensla hadde du, Bror. Denne tirande Gneisten som ligg oss i Barmen og gløder i Sorg som i Glede og fyller kvar Stund av vaart Liv med sin stille Fest, den hadde du. Og den var deg Like for alt, so at um du hadde det aldri so vondt, so vilde du endaa lìva. For um Live er oss Liding eller Lyst, so vert dette ein litin Ting mot sjølve Livskjensla. Difor skal du vera fornøgd med det du hev havt og enno hev; for endaa naar du er sjuk vil du lìva. Njote Live var ditt Livsmaal, og det hev du gjort. Og den som nyt Live skal ikkje samstundes vente noko att for det. Du er Bonde og veit, at det vert ikkje Smør av uppdrukkin Rjome." XXXVI. "Meistaren hev sine Sveinar i alle Kyrkjur og Kyrkjelag, men er ikkje allstad like lett aa finne. Her hjaa oss er det ikkje best. Det er lettare for Kamelen aa gaa gjenom Naaleauga enn det er for ein rett Luthermann aa sleppe gjenom Paulus fram til Meistaren. Trui er god, naar ho er ei Trygd i meg sjølv og eit Ljos som eg treng og ei Kvild for mine Tankar; og ein god Filosofi er ein stor Ting. Men korkje i Teologi eller Filosofi vert du spurd naar Domen stend; og ingin hev lova oss Løn for vaar Lutherdom; men eitt er visst: at eg er dømd um eg dømer andre. Meistaren lét roleg Farisæar tru og Sadusæar neite Uppstòdo; og han sagde ingin Ting til Romarhovdingen som trudde paa Jupiter, eller til Pilatus som trudde paa inkjenoko; og i det han sagde til Kananæakvinna var der ikkje so mykje som eit Spursmaal um ho trudde paa Molok eller Astarte. Til alle vaare kloke Meiningar hev Vaarherre knapt anna enn ein Smil." SIDE: 350 XXXVII. Eg segjer: "Kann du kje med Grunnar lære meg Gud og eit anna Liv?" Han svarar: "Du veit kva den skeptiske Filosofi segjer, den gamle Visdomen som alltid vert ny: Tanken kann skilja sund og løyse upp; berre Live kann byggje og skapa. Alt vert med Grunnar rìvi som med Grunnar er bygt. Skal du lìva paa noko, maa du lìva deg til det." "Alt me elles veit er bygt paa Grunnar." "Alt me elles veit er bygt paa Røynsle; og endaa berre trur me det. Du kjenner dei vise? Det er tvo Kunnskapsvegar, Tanken og Røynsla; dei er baae gode; ingin av deim fører fram. Klaart viser dei tenkjande oss at Røynsla sviv i Lufti; klaart viser dei røynande oss at Tanken driv i Skyine; alle vedgjeng, at Vissa ikkje er aa naa. Og den skeptiske Visdom vert alltid ny: inkje er sant; alt hev Rett so langt som det tenar Live." "Den Vissa eg hev um Gravitasjonen er eg nøgd med." "Eg au. Men kva Grunnar hev du for Gravitasjonen? Me trur paa det som me røyner oss til." Me talar meir um Vitskap; og han segjer: "Me maa vìta alt. Heile denne Verdi maa me røyne ut, og oss sjølve med; og me maa vìta kva det er me kallar Live. Kann hende er me som Borni, som riv sund Leikune sine og vil sjaa kva som inni er; og naar dei det hev sét, er dei leide av Leikune sine. Men endaa maa dei rive deim sund. Og so er det med oss. Det nyttar korkje Baal eller Bann: Galilei maa rekne og mæle. Kor det daa gjeng med Trui? Den Verdi som er granskar me ut. Det som du kallar Tru, det hev berre med den Verdi aa gjera som me skal skapa." SIDE: 351 XXXVIII. "Daarane spýrr kvifor dei er til, og Dagtjuvane vil vìta Meiningi med Live. Men ingin fær Svar utan den som spýrr rett; og den spýrr rett som segjer: korleis skal eg faa Meining i mitt Liv. Daa svarar den gamle Visdomen -- for den nye hev her korkje Spursmaal eller Svar: dette er det Arbeid som er Live verdt og løner Møda med aa lìva: at du arbeider fram det nye Menneskje i deg. I Verdi er du ufri. Verdi er Mannheimen tekin som Naturrike. Det verdslege Menneskje er det høgste Dyr. Men liksom Steinheimen sistpaa bèr fram ein Vokstrheim, soleis hev det høgste Dyr arbeidt seg upp ein Vilje, som sistpaa føder ein Aandsheim, eit Fridoms-Rike. Der er me løyste fraa den blinde Lov. Der sèt Viljen seg sjølv si Lov og vert soleis fri; og finn me vaar sanne Lov, so finn me Live. Difor segjer Sanningi: den vinn Live som gjer Guds Vilje. Me byggjer det gode i oss, naar me gjer det gode ikring oss. Med daglege Sigervinningar yvi Naturen i oss arbeider me fram Aandsmenneskje i oss, det som hev sitt Liv i seg sjølv og dermed den Voni som ikkje ræddast Dauden." Segjer Bror min. Eg svarar: "Ingin tvìlar um Meining i sitt Liv, so lengi han gjer Nytte for seg. Er det Gagn i meg, er eg til Hjelp, gjer eg Arbeid som trengst, og gjer det godt, so veit eg at eg ikkje lìver faafengt. Men fullt tykjest me ikkje ha gjort Rett for Live vaart, utan me fær gjort noko som varer. Me byggjer Kongerike og Pyramidar og Babelstaarn; me finn nye Land, nye Gognir, nye Truir og Tankeformir. Me vil i desse vaare Verk lìva til alle Tidir; daa fyrst er me nøgde med Live vaart. Og kann me kje gjera Storverk, lìver me endaa for Framtidi. Daa eg laag der burte og heldt Bank, tenkte eg ikkje berre paa meg sjølv; eg tenkte paa Borni mine SIDE: 352 og paa Ætti. Ein Rikdom vilde eg grunne meg som kunde staa. I den vilde eg lìva ned gjenom Tidine. Men me veit og ser til Slutt, at ingin Ting varer. Dei største Gjerningar døyr. Difor tenkte den gamle Visdomen ut det um det nye Menneskje. I oss sjølve skulde me vinne noko varande fram. Men varer det nye Menneskje meir enn det gamle? Han her nede, som no gjeng og tuslar i Barndøme att, kva vilde det nytte honom um han hadde skapt det nye Menneskje i seg? Naar Høgdi vaar er naadd, morknar me ned att, og det øvste fyrst. Det nye Menneskje sloknar fyri det gamle." Han svara: "Det gamle Menneskje slokna daa det nye kom til. Vunnin Livsfred vil som ein rein Harmoni tone inn i Alderdomen og i Dauden. Du gjer deg for mange Sutir, Broe min." Han sat ei Stund og stirde som burtgløymd. Daa saag han paa meg og smilte so rart. "Seint," sagde han, "vil det spyrjast, at ein Jesu Svein døyr av Alderdom." "Kvi daa?" spurde eg. "Fylgje Meistaren er aa ofre Live." Eg saag paa han; og det var som Ango mine vart opna: eg saag Bror min for fyrste Gong. Tyngre Ting hev den Mannen aa bera enn eg hev tenkt; og der er noko i Augo hans og um Panna, og i dei sterke faste Drag, som sagde meg at han hev ofra Live. Og han vart noko nytt for meg. Noko høgtidsamt. Ein Mann fraa ei større Tid; eit Menneskje som lìver Live paa Aalvor. XXXIX. "Ja," segjer Bror min, "sann er den gamle Tanken at Jordi er Hèlheimen. Her brenn Elden som ikkje sloknar; her gneg Ormen som aldri døyr. Men Elden heiter Hât; og Namne paa Ormen er Hugverk. Sjølve er me Sjæline som brenn. Den blaae Logen SIDE: 353 stend av oss i vonde Gjerningar og ut or Halsen paa oss i Eidar og vonde Ord. Og sjølve er me Djevlane som piner. Ved ber me kvar til annans Baal. Og me klyper kvarandre med gloande Tengar. Og svider kvarandre med Jarni raude. Og Gneistar fræser me i Syni paa kvarandre og sputtar Eiter. Men sant er det og, at Jordi er Guds Rike. Faae finn det; for Vegen er smal og Porten trong. Og uppyvi Døri lyser Krossen med Innskrift av Eld: ver lydig til Dauden. Men dei som finn det, kjenner det. Og dei segjer: for den Sæla Skuld som me her fann, var Verdi ikkje for mykje paakosta. Men mange naar korkje Himil eller Hèl. For desse er Jordi ein Huldreheim. Der lìver dei paa Mysar og Frosk og vert feite, og sankar Smaastein og Mýk og trur det er Gull. Og dei bind seg Kransar av visna Lauv og skjer seg Stavar av morkin Ved, og klunkar paa Tarmstrengir og dansar og syng: stor er vaar Magt; me raar Jordi. Sæle er desse Huldrefolk. Dei er fornøgde med Haugen sin og det som der er; og dei ét og drikk og elskar og spélar seg, og lær aat oss som tek Live tungt og vil inn i Himilen eller Helvite." "Visdom talar du, min Bror Sant Paal," segjer eg; "men du gløymer det andre Live." "Alt som er sagt om det andre Live er myrk Tale og Bilæte som me ikkje kann gjera oss nokon Tanke um. Men Voni hev me, alle som gjer det gode." "Men dei som gjer det vonde?" "Dei døyr den andre Dauden og skal som Ugras og Avfall bli utkasta og uppbrende." "I den ævelege Elden." "Elden er æveleg, men knapt Avfalle." Han tagnar. Um eit Bìl segjer han: "Men vil nokon gjera det gode for eit anna Liv Skuld, han daarar seg. Tenar me for Løn, so fær me ingi Løn; for Domaren vaar, han som sìt her inne og ikkje lèt seg lure paa Lengdi, han veit, at hadde det kje vori for Løni, eller Straffi, so hadde ein slik Tenar heller gjort det vonde. SIDE: 354 Berre ei Løn hev me trygg: Livsmeining, Livsglede, Sjælefred." Han smiler og ser paa meg: "du tykjer det er lite?" "Mange fær du ikkje med deg," segjer eg. "Ingin," svarar han, "utan dei som arbeider og er mødde, og som illtrivst i Verdi og hev det vondt. Men andre er det ikkje som treng Meistaren heller." XL. Farvel, Tarald, du gamle Krok. Framfødd er du no, og heime for ollo. Roleg og rein som eit Barn ligg han der under Likblæja. Lite nauvar det no um han sleit vondt i niti Aar. Og eg misunner han, at han hev klara den siste Kneiken. Soleis skal Menneskje døy. Han sovna av ein Gong i Natt, og ingin visste um det. Han hev sjølv ikkje visst um det. Eg slepp ikkje so lett. For den som ikkje hev lìvt so, fær heller ikkje døy so. Men det maa koma som det kann. Eg veit at eg stend det yvi. Kven vil daa klaga? -- alt jamnar seg og vert stillt. "En liden Stund det varer ved, saa haver min Elende en god Ende, "syng dei her. Vonde var dei med Menneskja, dei som dikta den tunge Draumen um eit anna Liv; og hata gjer eg hin Skalden som vakte i Verdi denne sjuke Tvil: men hev den Svevnen Draumar? Eg hev ikkje havt det godt i Verdi, og godt fær eg det ikkje. Men var der eit anna Liv, so fekk eg det verre der. For der varer det æveleg. Og alltid det same; alltid godt, eller alltid vondt. Di er det mi Von og Tru, at um alt anna i Verdi lyg, so er daa Dauden det han gjev seg ut for. Sæl helsar eg deg, gamle Felage som hev stridt ut; og snart kjem eg etter. SIDE: 355 XLI. Brev fraa Syster Bø: Einar hev godt Mod paa Hòve. Og Far hans vil gjerne hjelpe til, um dette kunde laga seg. Eg hadde mest gløymt denne Tanken. Men Breve hev kveikt meg upp. Hòve-Ætti kann vel enno slaa Rot att. Han som sìt paa Garden vaar no eldest. Og Borni hans tenkjer nok minst paa aa bli Bøndar i Aase-Sokni. Den Dagen vil daa koma, daa Hòve vert falt. Eg helselause Mann tek til aa drøyme. Med Paal til Gardsstyrar og Einar til Erving, -- eg sette meg inn for Garden med ein Gong. Daa hadde eg baade sjølv naatt heim og berga Hòve for Ætti. Kann dette laga seg, so vil eg segja at ikkje eg heller hev vori til for inginting. Etter ei vond Natt vart eg uroleg; det galdt aa tryggje seg for alle Tilfelle. Eg stod upp og leigde meg Hest; køyrde so til Lensmannen. Tala med honom og fekk han til aa setja upp Testamente mitt. Lìver eg ikkje sjølv den Dagen daa Heimgarden vert fal, so skal det som etter meg vert gaa til den av Ætti som sét seg inn for Hòve. Det som Syster mi og eg hev tala um fortalde eg Lensmannen; eg veit han er aa lite paa. God Vén av Paal er han i Grunnen au, um dei ikkje i alt kann samstavast. Og han lika det eg fortalde, og lova aa vera til Hjelp so langt som han kunde. No er eg daa trygg. Um eg kann bli Mann paa Hòve er paa Voni; veik er eg og veikare vert eg. Men eg hev gjort so mykje no, at med den Hjelpi attaat som er ventande fraa Bø kann alt laga seg, -- um det daa skal laga seg. SIDE: 356 XLII. Eg kjem til aa sakne "Sant Paal", Bror min. Trøytt kom han av Arbeid; tòlmodig sat han hjaa han Tarald og las og song; Gamlingen skýna kje stort, men trudde paa dette. Sidan sat Bror min hjaa meg og svara paa mine Spursmaal. Han hev eit godt Lag; det fylgjer Fred med han; eg var trygg, naar han sat her. Mangt sagde han og, som eg laut hugse og tenkje paa; og det var der Hjelp i; so sleit eg ikkje so mykje paa meg sjølv. Og eg sov betre dei Nætane. Han er ein Svarmar som Meistaren hans. Fekk denne Kristindomen Magt, so maatte Folk gjeva seg fraa Verdi, og Lande gjekk under. Det gjer det likevel; for det er gamalt og himilsjukt, og hev lite Framferd i seg. Men meir Himilsjuke vilde skuve Feigdi fram, og Bror min vart ein av dei faarlegaste, um han fekk Mengd med seg. Men det fær han ikkje. Svarmingi hans er meinlaus og mild. Utan for han sjølv; for av seg sjølv krev han mykje. Han drep seg. Hadde han lìvt i ei onnor Tid, so hadde han vori Profet. Folk hadde gjort han til Messias eller Buddha; og Prestane hadde tynt han, og sidan skòri seg Lìvebrød av hans Dygdir. Men Paal vil ikkje vera Profet. Han blandar seg burt millom Farrar og Kvaksalvarar og Folk med eit utrygt Ord, og gjev sitt Liv so ingin veit um det. Dette er sann Kristindom. Og sann Kristindom er upraktisk Kristindom, som aldri fær Magt. Men eg saknar Bror min. Eg hev teki til aa faa Tru paa han. Og der er Frelse i aa tru paa eit Menneskje. For trur ein paa eit Menneskje, so trur ein paa noko som er meir enn Menneskje. Eg tek til aa tru at her er noko aa tru paa. Noko godt; noko sant; noko som ikkje er Reklame. Det gode fær han meg til aa tru paa. Ikkje med Ord, men med seg sjølv. Og Trui paa det gode frelser. "Trur du paa det gode so trur du paa Gud," segjer Sant Paal. For er her noko som er godt, noko som gjev seg sjølv SIDE: 357 og ikkje søkjer Løn, so er me ovanum Naturi. Her er eit nytt Rike. Ei høgare Lov. Og daa er ikkje Verdi det tome gamle Huse lenger, der Ølur og Ormar slæst og Rotte og Røys-katt strugglar for Live. Bror min maa koma att. Di meir eg veiknar, di meir treng eg han. XLIII. Han saag inn-um i Gaarkveld. Det var Sundag, og for meg heilt Kviledag; eg var skral og heldt Sengi. Eg lét han forstaa at eg var glad for han kom; "det er ikkje berre godt," lét eg um, "aa vera so aaleine som eg no er vortin." Han saag paa meg: "bryr du deg um mitt Lag, so skal eg sjaa inn-um so ofte eg kann." "Det skal visst ikkje vera meg imot," svara eg; "Takk skal du hava, um du so gjer." Me rødde um Helsa mi; han spurde um det ikkje var betre med meg i det heile no enn det hev vori. Eg sagde mi Meining um det, og fortalde at eg hadde vori hjaa Lensmannen. "Best at alt er greidt, kor lite det er," meinte eg; "so er ein trygg, kóss det so vil gange." Sidan nemnde eg Breve fraa Syster Bø og gav han ei Vitring um dei Tankane ho gjeng med. "Det er ikkje høgt med Hòvefolke paa Sverdsida no," sagde eg; "men paa Rokkesida veks det til att; eg undrast paa kva du vilde segja, um det ein Gong kom ein ny Einar paa Hòve. Paal smilte. "Du maa tru eg hev nok drøymt um det," sagde han. "Den Ungdomen som no veks upp er nok heller for lite enn for mykje glad i Jordi, so me skal ikkje vente meir enn me ser; men det kann eg segja, at kom Einar Bø til Hòve, so skulde eg meir enn gjerne vera Dreng hjaa han." Me rødde lengi um dette. Og kom godt til Lags; heim lengtar me nok baae. Eg slutta med, at um dette kunde laga seg, so vart der endaa som ei Meining i dette fortumla Live mitt. "Det er som stundom naar ein sìt og les: ein finn ikkje Meining i Setningen fyrr ein kjem til SIDE: 358 ut-imod Punktum. Men vert der Meining daa, so fær ein endaa vera nøgd." "Der kann vera noko i det," sagde Paal og smilte. Me skildest "paa snart Attersyn"; og eg hev sovi rolegt i Natt. XLIV. Han var her med ein Potteblom, eit lite fint ungt Tre; det hev alt Knuppar og sprett snart. "Dette," segjer han, "hev eg tigga meg til; og du skal ha det til aa sjaa paa no, daa det tek til aa vaarast. Men du skal sjaa vel paa det. Veit du kva Mystik er? Naar du ser paa slik ein Blom, og ser at han veks, so ser du det mystiske. Ser du? I den vesle Potta er der ein Neve svart Jord. Av den Neven svart Jord lagar denne Vokstren det du her ser: Rot, Legg, Grein, Kvist; so Blad og Knupp; so Blomar og Frukti. Men alt ihop og kvar serskild Ting so forunderleg gjenomtenkt og gjenomførd. Alt ihop og kvar serskild Ting i Formir so fine, at ingin Kunstnar kunde finne paa slikt, og med Lìtir so utsøkte, at vaare største Maalarar med all sin Teknik og alle sine Fargar ikkje kann gjera det etter. Alt dette fær slik ein Vokstr fram av ein Neve svart Mold. Or den Moldklumpen reint ut strøymer det fram med Formir og Fargar og utenkt Fagerdom. Det er som Blomen hadde Røtane sine i Æveheimen, inne i Guds Skarpardraum; soleis vell det og strøymer med Liv og Venleik. Og dette er ikkje noko som hev hotta til og hendt ein Gong i Verdi av eit Horve Høve. Og ikkje berre denne Vokstren hev slumpa til aa faa slik ei Løyndoms Kraft. Kvart Aar hender det; og Millionar Vokstrar kann Kunsten. Og kvar hev sin Maate; kvar hev sine Lìtir og Lag, alle gjenomtenkte med den finaste Kunst, og alle gjenomførde og fasthaldne so klaart og so strengt, liksom kvar Vokstr hadde Teikningar aa gaa etter. Men endaa aldri tvo likt. SIDE: 359 Ja sjaa paa dette; og tenk deg inn i det Avgrunns Djup av Gaate som opnar seg berre i slik ein litin Blom. Og høyr etter, um denne Blomen ikkje skulde ha noko aa segja deg!" XLV. "Som Soli stend og Jordi gjeng, tvert imot det me ser, so er i høge og høgste Livsringar Sanningi motsett det som synest. Eit Barn trur at det naar Himilen fraa næraste Leite. Den gamle veit at han maa gjenom Gravi fyrst. Vil du vinne Ros og legg deg ut etter Ros, vert du til Narr; men gjer du godt Verk og ikkje tenkjer paa Ros, so veit du kje av fyrr Namne ditt gjeng med Lov gjenom alle Grendar. Den som vil vinne eit Kvende segjer ikkje til henne: du skal elske meg; han segjer: eg elskar deg. Og han legg seg ut um aa vise henne sin Kjærleik. Slaa Pengar eller stèla Pengar synest den beinaste Vegen til Rikdom, men er Vegen til aa misse alt. Kvi Folk er so uglade? Dei gjeng og ventar si Glede fraa andre. Dei skulde gleda andre; so vart dei glade. Me trur paa det som synest og løyp Narr. Me vil upp i Himilen fraa næraste Leite og vil gaa Snarvegar til Livsens gode Ting. Men den som gjev, vinn, og den som tek, misser. Tena skal den som vil vera stor; men i Verdi vil alle vera Herrar og vert Trælar. Og i denne Tidi vilde alle vera like og frie, og vart alle like ufrie. Og Lukka og alle gode Ting vart sette upp til eit Rov for dei sterkaste; difor gjekk denne Tidi upp i Blod og skal gaa ned i Eld. For Lukka er ikkje eit Rov for dei sterkaste; ho er ei Løn for dei trugnaste." SIDE: 360 XLVI. Han segjer at dei som ingin Gud hev skal halde seg til Verdi. Eg spýrr kva dei skal gjera, som ingin Gud hev og som er ferduge med Verdi. Han lær. "Dei fær samle Frimerke. Men," legg han til, "ferdug med Verdi er ingin." Eg meiner at so gamall kann ein bli. Han svarar: "er du ferdug med Verdi, so er du ikkje gamall. For ikkje Ungdomen elskar Verdi; den elskar sin Draum; og ikkje Manndomen elskar Verdi; den elskar sin Strid; Alderdomen elskar Verdi. Verdi som ho er, utan Umdikting eller Draum; Gull og Magt, Høgd og Glans, Mat og Vin, Kvende og godt Mak, -- det verdslege i Verdi elskar Alderdomen. Men elskar det med Hât og Hjartans Brand; for han veit at han er uppsagd. Og han veit, at um Verdi enno smiler til han, so gjer ho det for Løn; og naar han tek henne med Magt ligg ho kald i hans Arm; og ho lær aat hans Elskhug. Daa hatar han henne. Men ho lær aat hans Hât; og han er bundin i sin Elsk og sin Aabryskap. Sæl den som slær upp med Verdi i god Tid! Drygjer du til dess ho slær upp med deg, so drygjer du for lengi. Og naar du kjenner at det vonde Hâte vaknar i deg, det Hâte som er umetta Elsk, daa skal du spyrja um Raad; for daa spøkjer det for deg. For med dette Hâte skal me kje hata Verdi. Me skal ikkje hata Verdi. Verdi er god. Um ikkje til aa byggje paa. Blom i Eng er venare enn Salomon med alle hans Demantar; og du hev Hugnad av Blomen, naar du brukar han som ein Blom. Men segjer du: det er ein Demant, og legg han i Ringskrine ditt og gøymer paa han og trøyster deg til han som til ein Skatt, so er han visna naar du tek han fram, og du segjer med deg sjølv: alt er Faafengd. Men Verdi er ikkje Faafengd, for di um du er eit Narr. Og fri av Verdi er ikkje den som er ferdug med ho." SIDE: 361 "Men eg er ferdug med Verdi." "Prøv aa gjera deg fri av ho, so fær du kjenne kor ferdug du er." "Kva skal eg gjera meg fri av?" "Hev du kje so mykje som eit Hât?" Eg tagnar. XLVII. "Du talar um Gud som han var din næraste Granne. Hev du aldri vori i Tvil? Hev du aldri tenkt?" "Eg hev undrast og spurt," segjer han. "Men der er gjerne noko i meg som svarar." "Sæl er du. Men eit Spursmaal vil eg gjeva deg som det knapt er Svar paa: korleis kann du tru paa ein Gud som ikkje er rettferdig?" "Han hev vori rettferdig mot meg. Hev du noko aa klaga?" "Sjaa deg ikring. Sjaa paa Folk. Sùme er fødde gode. Andre vert slengde inn i Verdi med so mykje vond Hùg, og veks upp i so mykje vond Luft, at dei ikkje kann bli gode. Eg veit sjølv noko um det. Og sjaa paa Verdi og kóss det der gjeng. Dei gode lid vondt; dei vonde vert feite; Retten maa tegja; Magti raar. Og der er berre ei Lov: at den sterke ét den veike. Og endaa trur du paa ein Styrar, ja ein Fâr!" "Her er me innpaa dulde Ting." "Eg bryr meg kje um dine dulde Ting. Eg er ikkje synsk, og maa halde meg til det som eg ser med mine Augo." "Det er sant at ein maa vera synsk. I Verdi raar Naturlovi. Den rettferdige gjeng under med den urettferdige, og Soli gjeng upp yvi vonde og gode. Men Meistaren lærde oss aa byggje eit nytt Rike. Ovanum Verdi, ovanum Naturi, ovanum det høgste Dyr, inn-i oss sjølve byggjest det Rike der Rettferd bur. Der fær det vonde sin Dom og det gode si Løn; og der finn me Faderen." SIDE: 362 Eg tagna og tenkte. Han stod fram-ved Glase og saag paa Blomen, som sprett so vent. "Seg meg," spurde han, "hev Blomen sagt deg noko?" "Verdi hev Sjæl, segjer Blomen til meg." "Det er det han segjer til meg au. Det er eit stort Ord!" XLVIII. "Einvaldsherre var den gamle Gud, med strenge Krav, for si Skuld. For si Skuld kravde han Lydnad og Ære. Og fekk han ikkje sin Rett vart han harm; og med Blod laut dei blidke den hemnfuse. Men Meistaren lærde oss ein Gud som krev Lydnad for vaar Skuld. Og syrgjer naar me syndar. For vaar Skuld. Men vender me oss burt fraa Synd og Sjølvøyding, so vert han glad og gløymer alt. Og det spýrst ikkje etter Blót og Soningsblod; sjølv slagter han Gjødkalven; Høgtid held han for Syndaren som snudde. Med denne Læra løyste Meistaren Verdi ut or ei lang Blodrædsle. Men Verdi lét seg ikkje løyse. Den glade Helsing at Gud var Faderen, vart gjort til eit Krav. Trur du kje at Gud er Faderen, so kastar han deg paa Elden! Og aldri hev det vori meir Rædsle millom oss og Gud enn det no er. Du segjer du finn ikkje Faderen. Det trur eg vel. Den gamle Blótguden er i deg. Inst inne i din eigin Hjarte-Angest sit han, sveipt i den som i ei svart Sky. Men tok du Mod til deg og sagde til Skyi: eg fór villt; men no vil eg gjera ditt Verk; lat meg vera som ein av Arbeidsfolki dine, -- so fekk du sjaa. Kann hende var det Faderen!" "Eg er ikkje høgtidsklædd," svara eg. "Ja den nye Hùgen maa til," svara han, "den heile og den reine." SIDE: 363 XLIX. Eg spýrr han um han finn Samanheng i Skriftine. Han svarar: "Ikkje ein Filosofi lærde Meistaren oss, men ein Livskunst. Han kom ikkje med Nytt til dei forvitne, men med Lækjedom til dei sjuke; og han stifta ikkje ei Sekt, men vìste oss ein Veg. Den Vegen er greid naar ein vil finne Veg; men vil du finne ei Lærebygning maa du laga ho sjølv, liksom Teologane. Lat Munkane slaast um Gjerningar og Tru! Me held oss til Meistaren og gjer som han gjorde. Lat Drøymarar tviste um Himil og Hèl! Me byggjer Guds Rike av Kjærleik og Fred; og Helvite sløkkjer me so langt me rekk med fredsame Ord og hjelpande Hendar. Lat Svarmarar og Leigesveinar preike Serlag og Avstengjing og den rette Tru! Den rette Tru avlar Hât og Mord; det rette Liv byggjer Guds Rike. Men dei ovundsame, dei som elskar Verdi og friar og fær nei, lat deim preike Hât til Verdi! Løyste og lyfte yvi Verdi og alle hennar Vinningar og Tap skal me stande, og soleis frigjorde fraa Verdi elske Verdi, som ei Gaave og ein Rikdom til aa gjera vel med, og eit Yrkje til aa byggje av, byggje oss Fredheimar og Høgheimar. Og sjølve Live vaart skal me leggje i den høgste Hand, at me ikkje lenger skal vera bundne av Rædsle for Dauden. Men Krafti vaar hev me i Gud, som er det innste i oss sjølve, Sjæli i vaar Sjæl, Domaren, som alltid hev vaart Helvite kveikt for det ureine i oss, og Faderen, som held Høgtid og Helg, so snart me vinn oss upp paa vaare Heime Høgdir." L. "Alltid masar du med, at du ikkje kann tru. Kven er det som bed deg um aa tru? Kor lengi skal eg segja deg, at Meistaren kom kje med ei Lære som du skal tru, men med ein Lov som du skal fylgje? Og fylgjer SIDE: 364 du den, fær du sjaa um ho er av Gud, og fær Trui attpaa." "Skal eg elske Gud, so maa eg tru paa Gud," meiner eg. "Elske Gud er aa halde hans Lov. Elskar du Bror din som du ser, so elskar du og Gud, som du ikkje ser. Og etter kvart vert du synsk og ser Gud. Men elske Næsten er aa hjelpe Næsten. Og min Næste er den som treng mi Hjelp. Gamle Foreldrar, sjuke Systkin; han som ligg for mi Dør; han som eg finn hjelpelaus paa min Veg." Han lo. "Seinast skýnar me det lettaste; sist finn me det næraste. Og fyrr me vil elske vaar Næste, fyrr vil me elske deim me aldri saag. Dei kristne elskar Hottentottane, og dei som vil vera betre enn dei Kristne elskar Framtidi; men Lasarus ligg der han ligg. Det er kje noko Stas med Lasarus. Og Lasarus hev fortent si Naud; me kjenner Lasarus. Men nettupp det som ligg oss næst, og som der er minst Stas med, gjeld det um." Eg segjer: "dette er ein Kristindom for unge og sterke. Men kva Raad hev du for ein gamall Mann som skal døy?" "Umvend deg, og du skal lìva." "Kva godt kann eg gjera?" "Du kann tilgjeva." Eg tenkte: kven bryr seg um mi Tilgjeving. Men eg rette ut Handi og sagde: "deg tilgjev eg, Bror." Han tok Handi fast og varmt. "Takk, Bror," sagde han; "du veit kje kor godt du gjorde imot meg no." Eg saag, at han vart vaat i Augo. Og sæle er me baae tvo, at me hev vorti forlikte. LI. Eg kann ikkje døme um hans Tru; men eg kjenner Magti av hans Gjerningar. Og Von er der i den Tanken, at ein skal lìva rett, og gjenom Liv finne Ljose. Daa er det ikkje lenger stengt. Fyrr skulde eg visst dette. SIDE: 365 No er det for seint. Der er ikkje Magt i meg lenger. Med Hèlsott i Bringa byrjar ingin eit nytt Liv. Eg vert veikare. Berre sùme Dagar er eg uppe, og berre ei liti Stund. Sist var eg uppe for lengi, og daana burt der eg sat; etter det laag eg sengfast i mange Dagar. Men Verken er linnare. Og Toktine kjem sjeldnare. Og Hugen er meir roleg. Eg er vel for trøytt. Men stundom tenkjer eg det er Sant Paal som driv det vonde burt, med sine sterke Ord og med Varmen av sitt gode Hjarta. Lengi trudde eg det ikkje, men endaa er det sant: at Menneskje kann hjelpe Menneskje. Og ofte tenkjer eg med meg sjølv: han hev Lækjekraft, um han ikkje veit det. Kannhende dette er ei Vending i Sjukdomen min? Klarar eg Vaarknipa, so klarar eg Sùmaren; og vert den god, klarar eg meir. Gjerne tok eg no nokre Aar til, daa eg hev funni eit Menneskje som eg trur paa. LII. Hugverken er ikkje burte. Inst inne kjasar hann sitt gamle Kjav; Bringa er tyngd og saar, og eg maa agte meg, at ikkje Angesten skal vakne. Det er det at eg ikkje fær tala ut. Ofte vilde eg skrifte for Bror min. Men eg kunde ikkje. Det er sùmt eg skjemmest av. Og unemnd Synd er som ei Mare og ein hard Brystknute. Det er ærlegt aa halde Bank. Og den andre var verre Blodsugar enn eg. Men Tunga stivnar naar dei Minni kjem, og eg kann ikkje faa sagt det. Ein kann ikkje faa skrifte for seg sjølv. Ein hev kje Mod til aa sjaa seg i Augo og segje heile Sanningi. Det er som ein Operation. Ein orkar ikkje aa vera aaleine med seg sjølv, naar ein skal leggje si Sjæl opi. Ein annan skýnar halvkvedne Visur, og gissar, og ser kva ein meiner og vil hava fram, av Mæle og Minespél SIDE: 366 og Augnelag; og ein tarv ikkje segja dei siste pinefulle Ordi. Og han hev eit mildt Auga og eit lempande Ord, naar han ser at ein vert rædd; og han segjer Ting som ein sjølv ikkje kjem paa, og som kann lette og lindre. Og berre det at han sìt roleg og held ut, og ikkje rømer som for noko stygt, er der Hjelp i. Ein Dag naar eg er sterk vil eg tala med Paal. Han hev fortalt meg sitt Liv; og englerein er han mot meg; men so mykje hev han røynt Verdi, at han kann skýna meg. Og han dømer ikkje strengt utan um seg sjølv. Det vilde lette so godt. Og eg fekk sova betre um Nætane. LIII. Eg fekk fortelja Bror min alt. Og ei tung Byrd er teki av meg. Signing yvi eit godt Menneskje! Ingin veit kva eit godt Menneskje er utan den som lid Naud. Men han veit det; og han skal vitne paa Domedag. Sæl den som hev det sonande Ordet og den hjelpande Handi! I honom vandrar den heilage sjølv um paa Jordi enno og all Tid. Og Siger og Fred samlar seg um hans Hovud; og han skal ikkje smake Rædsla, men gange inn i det ukjende som i ein ljos Draum. Amen. Alle Guds heilage vitnar dette; og dei som lid, sannar med: ja, ja! Signing yvi den som kjem i Herrens Namn; Helg i Høgheimen yvi den hjelpsame! Men dømd er den som fører vondt yvi eit Menneskje, eller piner det, eller brenner det i Sjæli med Vanvyrdnad og vonde Ord, eller ser Fall og Naud og ikkje rettar ut ei Hand, at han kunde gjera Uppreisning. Dømd er han, og ein utestengd; og Rædsla skal vera yvi han; og naar han kjem paa den vonde Dagen og bed um Fred, finn han kalde Augo og ingin som kjenner han. Dette er min Dom. Eg ser det og skýnar det og bøygjer meg for Domen og tek mi Straff; for i Refsing er SIDE: 367 Soning naar ein tek ho for Refsing, og ber ho som Bot, fast og friviljugt. Men dei som var mine Djevlar og pinte meg tilgjev eg; for mot meg gjorde dei det dei skulde. Og deira Synd er deira Sak. Eg skriv til deim eg kann naa, og gjer Fred; for daa eg sagde Sanningi: at eg hatar deim, svara Bror min: "du skal endaa tilgjeva deim; for naar du hev gjort vel mot din Fiende, hatar du han ikkje lenger." Men dei eg hev synda imot og ikkje lenger kann naa, paa deira Vegnir tilgjev Bror min meg i Guds Namn, so sant som eg sjølv tilgjev, og so sant som eg viljugt ber mi Refsing. Og den store Tyngdi sig av meg; eg andar friare. Og no kjem Vaaren med Sol og linn Luft. Og alt Liv vaknar. Eg fær Mod og vert glad. No, daa eg hev funni ein god Bror, hev eg meir aa staa imot med. Kunde eg faa lìva nokre Aar til, og lìva eit nytt Liv, so trur eg enno eg kunde finne Faderen. (Etterskrift.) I den Dagboki som det meste av dette er plukka ut or eller tilstellt etter, kjem det til Slutt ei Etterskrift med ei framand Hand; ho lyder so: "Ein Vaardag var det so klaart og vent; Gunnar klædde seg og gjekk ut; for han sagde: det skal gjera meg godt for min Hovdaverk. Og naar eg fær drikke Sol og Luft, so vert eg snart god att. Det ser ut til at han hev vilja stavre seg upp aa Bakken der Varden stend. Men han kom ikkje so langt. Noko etter midveges hev han sìgi ned. Og han hev kje vunni seg upp att. Daa han vart funnin og innbòrin, sansa han seg ikkje. Natti etter døydde han. Fred med ditt Støv." SIDE: 368 Han fekk liggje i den Kraai han hadde sét seg ut Paa Gravbakken vart dette songi: Her vil eg kvile fraa Storm og Strid, kvile fraa Sut og Ankar, sova i Ro til Herrens Tid trygg for dei rædde Tankar. Ende ho hev, den Vandring lang; legg meg stillt i Jordi sitt Fang! God som ei Mor ho gøymer Barne som svevnsælt drøymer. Legg meg stillt i den djupe Grav! Mild ho den mødde fagnar. Alt eg synda i Livsens Kav, her det stilnar og tagnar. Heilag legg seg um Gravi ned Soning sæle og Minne-Fred. Den som eg verst hev valde, tilgjev meg fyrst av alle. Herren høgste som fadergod Live meg gav aa stride, vel han visste og djupt forstod alt eg i Synd laut lide. Lyfter han daa si Aasyn mild, Lyser Fred yvi Kvila still. Lat so Klokkune klinge! Fri er eg no um Bringe. Kvile vil eg i Freden stor her under Himlen ljose. Vént paa Gravi um Vaaren gror Villgras og mjuke Mose; Sporven gjer sine Sveivar og Sving; Humla surrar so brun i Kring; Liv som seg stødt vil fræve sælt skal den trøytte svæve. SIDE: 369 HEIMKOMIN SON SIDE: 371 I. Det som heretter kjem er mest teki or Uppskriftir etter Haavard Haatun, ein Bonde som i yngre Aar var Skulemeistar. Um Grunnen til at han skreiv segjer han i eit Etterord: -- -- "Det er med Folk flest som med Katolikane: dei held seg til Presten. Og kva skulde dei elles gjera? Me som vinn eit Grand lenger, kann stundom koma til aa "tenkje", undrast paa, "um desse Ting hev seg soleis". Men det er sjeldan me kjem nokon Veg. "Tenkje" er ikkje greidt; og Rettleiding finst det lite av. For meg var det serskilt vrangt, med di at Spursmaali kom so seint upp; eg var alt "utlærd"; var jamvel Lærar for andre; kunde daa ikkje vedgaa at eg trong Rettleiding sjølv. Og kven skulde eg faa Rettleiding av? Spurde eg Presten, so vilde han segja at eg maatte ikkje vera Lærar naar eg enno var Læregut; og til det vilde eg Inkje kunna svara. Men Bøkar som kunde hjelpe meg visste eg ikkje aa faa Tak i; og Prestar og Preikarar som eg høyrde syntest vera um Lag like vise som eg. Eg freista med Nytestamente; men det var helst gali gjort. Spursmaali vart berre vaknare; og di vaknare dei vart, di meir las eg og di verre vart det. Stundom var det som Testamente sagde seg sjølv imot; den eine Evangelisten og Apostelen var usams med den andre. Eg lagde det burt; men fekk ikkje Fred og tok det att; lika meg slettikkje. I Skulen stod eg tidt og traatt og fortalde Borni Ting som eg sjølv trudde berre saa maateleg. SIDE: 372 Daa var det at eg fann paa aa gaa i Kvernhusheidi. Det skulde vera Evangelie han heldt seg til, han Paal; og kven som vilde kunde vera med i Sundagsstundine hans; kannhende ein der kunde faa Greide paa eitt og anna. Han skulde vera Ranglærar. Men han heldt seg til Jesus, sagde dei; og gjorde han det, so skulde eg vera forvìtin paa, kóss han greidde dei andre. Ja det skulde vera snodigt aa høyre um han fekk Jesus sjølv til aa hange ihop. Lat gaa, tenkte eg; det er ein Freistnad; gjeng det ikkje, so er det ikkje meir; eg gav meg til aa gaa i Kvernhusheidi. Til Folk som spurde kva ein Skulemeistar kunde hava der aa gjera sagde eg, at eg vilde sjaa um eg kunde faa Greide paa den Mannen. Det same sagde eg til Kapellanen -- han som er her, naar Presten er paa Storthinge -- , daa han tok til aa spyrja etter. Og eg gjorde meg kaut: "det maa vera Raad aa faa Greide paa han Paal," lét eg um, "naar ein fèr smaatt og gjev seg Stundir". (Smaalygnir fær ein Tenar ikkje vera rædd.) Kapellanen vara meg aat; men i Grunnen lika han at eg lagde meg paa Lur etter Paal; denne Ranglæraren som ingin fær Tak paa, og som er so vidt Teolog at ein vanleg Prestemann ikkje letteleg sèt han fast, er dei i Beit med, Kyrkjeherrane. Eg skýna at dette var eit Høve som eg fekk nytte ut. "Sjølvsagt skal eg fara varlegt," sagde eg, "ikkje minst for Skulekrinsen si Skuld." Kapellanen bad meg agte meg, men sagde ikkje meir; eg heldt daa paa og gjekk i Kvernhusheidi. Men eg tok det "i Ridir og Rykkjetak", so Folke i Krinsen ikkje skulde bli rædde. Det er ikkje greidt for Folke; det hev Borni aa tenkje paa; og Konfirmasjonen; og Vaarherre, og mykje og mangt; Andsvar er der til alle Kantar; det var beintfram min Skyldnad aa vera vâr. Til dess eg var ute av Klemba daa; -- um den Dagen kunde koma. -- -- Av det eg høyrde skreiv eg upp det eg hugsa [fotnotemerke] ; eg Fotnote: Det som her turvtest er medteki i Samandrag Bokmeistaren. SIDE: 373 vilde sjaa um der var Samanheng. At eg hev gløgt Minne kom daa vel med; ein hugsar elles alltid godt det Paal segjer. -- Uppskriftine kom etterkvart innpaa ymist anna av det eg i seinare Tidir hev vori upp-i eller tenkt paa; det hev mest vorti som ei Dagbok, dette. Men eg læt deim liggje; dei inneheld eit og anna som det kann vera Moro aa sjaa att." -- -- Tekst: Den burtkomne Sonen. -- -- Som i ei Profetsyn stig her den Dagen fram, daa Israel og Heidningheimen skal møtast i Faderhuse. Og sjølve Jesu Evangelium stig fram: Gud er ikkje Herre men Far; me er ikkje Trælar men Born; Verdi er ikkje Fangehus men Heim; alt er nytt vorti. Den burtkomne Sonen hev øydt sin Arv; han lìver med Svinom til Slutt; hev ingin og inkje aa halde seg til. Men tenkjer han seg um og fèr heim att, so kjem han heim meir enn han torde tru; Faderen er berre glad naar han fær heim att den burtkomne. Ikkje eit leidt Ord hev han til denne Sonen som vildra seg so burt; han tek imot den heimkomne med opne Armar, slagtar Gjødkalven og held Gilde, og der er Glede og Spél og Dans. Og til Eldste-Bror som knurrar segjer Faderen: du hev alltid vori gild Kar, og alt mitt er ditt; men naar den burtkomne kjem heim att, so skal me vera glade. Dette er den Faderen Jesus forkynte, Faderen fraa Evangelie. Han er glad i Borni jamvel naar dei kjem burt; og finn dei heim att, so kann det vera so skralt med deim som det vil, og dei kann have fari so gali som ein fara kann: glad og berre glad er Faderen; han tenkjer korkje paa Skadebot eller Straff. Den Faderen me er rædde, den Faderen som ikkje kann tilgjeva eit Barn utan han fær Offer og Blod, det er ikkje den Faderen Jesus forkynte. SIDE: 374 Tekst: Herren din Gud, Herren er ein; og du skal elske Gud av alt dit Hjarta, og du skal elske din Næste som deg sjølv. -- -- Som Orde um Faderen er Jesu Evangelium, so er Bòde um Kjærleiken Jesu Lov: Guds Lov i den høgste Tolking. Og i den høgste Tolking er Lov og Evangelium eitt. Gud er Faderen som elskar oss; Borni maa daa og elske Faderen. Men elske Faderen er aa halde Bòdi hans; og Guds Bòd til oss er: du skal elske din Næste. Du skal unne din Næste som du unner deg sjølv; alt det du vil at andre skal gjera mot deg; det skal du og gjera mot deim; so tolkar Meistaren Lovi og Profetane. Greidt skilde stend dei tvo Heimane no: der Sjølvhugen raader er Trollheimen, "Verdi"; der Broderhugen raader er Mannheimen, Gudsrike. Millom desse tvo Heimane stend Messiasstriden; der maa me alle vera med. Gjev han snart maa vinne, den vigde! Tekst: Den Lovlærde. -- -- Korleis vinn me ævelegt Liv? Det Spursmaale vert framsett fleire Gongir. Vinne Live er aa vinne Rom i Gudsrike, der alt vondt er yvivunni og fyrst og fremst Dauden; ævelegt Liv og Guds Rike er tvo Ord for den same Ting. Til dette Spursmaale svarar Jesus: naar det store Gudsrike kjem veit ingin utan Faderen aaleine. Men det Gudsrike som det gjeld um for baade sidan og no, det vinn kvart Menneskje naar det sjølv vil; for det er innantil i oss. Den som hev Gudsviljen lìvande i seg, han er i Guds Rike. Og di fleire det er som gjenomfører Gudsviljen, di fleire det er som gjer Broderlovi til Liv, di nærare kjem og det store Gudsrike. Me skal daa ikkje gaa og spyrja etter det; me skal lìva det fram; daa kjem det; daa er det komi. Denne Grunnlovi: du skal gjera Guds Vilje, er fleire SIDE: 375 Gongir uppskrìvi, liksom til framifraa Trygd. Men endaa hev me gløymt ho. Me skýnar ho ikkje. Det er hard Tale; kven kann høyre honom? Og dei Skriftlærde vitnar fraa alle Preikestolar: me kann ikkje halde Bòdi. Eg sjølv -- heldt Paal fram -- gjekk i mange Aar og trudde paa dei Skriftlærde. Og eg vart sjølv ein Skriftlærd, og tala som dei. Daa me ikkje kann halde Bòdi, sagde eg, so bryt me deim; men me skal angre at me bryt deim; kvar Kveld skal du angre at du kvar Dag bryt deim; daa vinn du ævelegt Liv. For ikkje Lovi gjeld det um, men Angeren. Men den Dagen kom, daa eg vart utrygg paa min Visdom; eg gjekk til Meistaren paa nytt Lag. Og spurde paa nytt: korleis vinn eg ævelegt Liv. Han svara som fyrr: hald Bòdi. Eg sukka og sagde: eg kann ikkje, Herre. Han saag paa meg og svara: du vil ikkje, Bror min. Der stod eg raadlaus; eg trudde ikkje Meistaren. Daa kom det ein vaagall Tanke: enn um du trudde likevel? Hev nokre Galilæa-Fiskarar kunna gjera Guds Vilje, so kann vel du au; um du freista aa vilja? Modig var eg ikkje. Men sistpaa vaaga eg Freistnaden. Og smaatt um Senn tok det til aa ljosne. Ein Dag skýna eg at eg var paa rett Veg, paa Vegen heim til Faderen. Alt snudde seg. Tilvære vart Broderheim og Gudsrike; Meining vart der i Live; og di mindre eg tenkte paa Syndi, di meir Hug fekk eg til det gode. Men naar eg synda, som eg enno gjerer, kor vel eg kjenner at det gode er best, so fær eg Tilgjeving so sant som eg sjølv tilgjev. Det er Viljen det gjeld um. Gjev Gud ditt Hjarta, so vert hans Vilje din; og daa er du i hans Rike. Tekst: Lat dykkar Ljos skine for Folk, so dei ser dykkar gode Gjerningar og priser Faderen som er i Himlom. -- -- Live vaart skal vera som det kveikte Ljose. Det skin, av di det ikkje anna kann; du gjer det gode SIDE: 376 drivin av din inste Hug; det er Ljose som rolegt og stillt brenn i sin Stake. Eit kveikt Ljos, det er Ljos alligjenom og noko reint anna enn den Utanpaa-Gliming som Farisæarar kann brikje med. Og ved aa gjera det gode forkynner du det. Forkynner det paa beste Vis; det gode som vert sagt oss kann me tru; det gode me ser gjort kann me ikkje tvìla paa. Og den som ser gode Gjerningar priser Faderen, og fær kannhende sjølv Hug til aa gjera det gode. Elles skal me vera som Folk flest. Fastar me, so tarv ingin hava Greide paa det; vaar eigi Upptukting er vaar eigi Sak; lat andre likso godt tru at me held Høgtid. Den smale Vegen skal me gange: fara fram utan Braak og taka Verdi som ho kjem. Han som ser i Løyndom vil løne oss i Synom: paa Lengdi vil det vise seg at Vegen vaar var rett. Og um me er smaae og arme og lite magtar: det minste gode som vert gjort, og ikkje paa Framsyning gjort, legg Meining i Live; den som berre gjev ein av dei minste ein Drykk Vatn skal ikkje sakne si Løn. Og Fatigkona som lagde sine tvo Skilling i Tempelkista gav meir enn nokon rik; for ho gav alt det ho aatte. Lat Ljose ditt skine; lat Folk sjaa dine gode Gjerningar; daa priser dei Faderen; dei ser at det gode er ikkje berre Snakk. Tekst: "Hata Far og Mor og Kona og Barn og Bror og Syster, ja sitt eigi Liv" maa den som vil vera Jesu Læresvein. Live er ei Offerferd. For alle. Kvar og ein som lìva skal, um han fylgjer Jesus eller han fylgjer Verdi, -- smaatt um Senn lyt han gjeva upp det eine etter det andre av det han hadde kjært. Spursmaale er um Tapi skal vera Tap, eller um ein kann faa gjort deim um til Vokstr-Vilkaar. Den eine etter den andre av deim du var glad i fell burt. Eller kjem fraa deg. Kvar hev sin Veg; og meir SIDE: 377 og meir vil Vegane skiljast. Etterkvart er du glad du kann faa helse paa ein Vén eller Kjenning so ender og Gong; di meir du eldest, di einslegare gjeng du. Jamvel Borni dine kjem burt for deg. Kannhende er du sistpaa reint aaleine. Live sjølv maa du lata til Slutt. Jesus krev at du ofrar det som elles vert teki, og ofrar det so friviljugt som du skulde hata det. Friviljugt skal du taka upp den Livsens Lagnad som er deg sett; for det som vert teki fraa deg er Tap; men det som du ofrar vert Vinning. I Offere gjev du deg sjølv, og fær deg rikare att. Ved Tap minkar du; ved Offer veks du. Djupt saag Meistaren her. Og sjølv gjekk han den Vegen han viste. Me skal fylgje Meistaren. Og um Vegen er tung skal me gange han viljugt. Og beda som han bad: ikkje min Vilje, men din. Kvar som bed den Bøni rett fær meir enn han skýnar; og roleg og trygg gjeng han fram med Krossen sin paa Rygg, um det so skal bera til Golgata. Hata, viljugt ofre, det ein heng fast ved, det er Vegen til Sjælefridom. Tekst: Fylg meg! -- -- Det er Tollmannen Levi, Meistaren talar til. Og han segjer berre: fylg. Men Levi skýnar kven han hev for seg. Og Tollmanns- Samvìtet hans hev sagt han, at han treng ein Vegvisar som denne, um han skal naa Gudsrike. Han segjer daa ikkje eit Ord; stend berre upp og fylgjer. Det er ikkje mange som tek det so. Bed Meistaren oss fylgje, so høyrer me ikkje. Men hender det at me høyrer, so svarar me. Nei, Meistar, segjer me, fylgje deg kann me ikkje. Men det tarv me ikkje heller. Det me skulde gjera hev du gjort; og den Straffi me skulde lide, leid du; so at no er me frelste. Og me veit, at naar me ein Gong kjem og bankar paa Himilporten, so slepp me inn; du hev sjølv skaffa oss Inngangskort. Men Anger og Bønir maa til; og det skal me ikkje gløyme. Farvel, Meistar! SIDE: 378 Det er enno berre ein Tollar her og der som stend upp utan Snakk og fylgjer, naar Meistaren kallar. Tekst: Ein rik gjeng ikkje letteleg inn i Guds Rike. -- -- Jesus likar denne Guten som hev haldi Bòdi fraa sin Ungdom av; min Svein kann dette bli, tenkjer Meistaren. Og han segjer: vil du vera fullkomin, vil du naa det høgste, so sèl alt du eig og gjev det til dei fatige; kom so og fylg meg. Men her er Sveinen bundin: han er rik. Og Rikdomen held han fast; heilt kann han ikkje fylgje Meistaren. Han gjeng sorgfull burt. Nokon Mammonstræl i vanleg Meining er han ikkje; han er god Israelit og hev haldi Lovi. Men Mammon er speleg; naar den Stundi kjem daa det gjeld, bind han den beste. Og for den som daa læt seg binde er alt avgjort. Faarleg er denne Heimsens Gud. Det er vanskelegt for ein rik aa bli frelst; utan Gudshjelp er det raadlaust som for Kamelen aa koma gjenom Naaleauga; vera i Mammons Vald er som aa vera seld til den vonde. Det er ikkje ofte at ungt Folk kjem i hans Vald; annan Trolldom plar Verdi lokke Ungdomen med. Og lokke skal ho; Huldreheimen med si Hildring og Draging er ein Skule; og me treng den Skulen; mang ei Lekse hev me der aa lære; kvar Lekse heiter ill Røynd. Og det ein hev røynt, det bind ikkje lenger; alltid friare vinn ein uppetter og fram. Men den Mammon fær Tak paa slepp sjeldan laus; usæl den som kjem i hans Kløar. Etter Huldreheims Lov skulde ein vera rikdomsbundin til dess ein sjølv vart rik; men denne Heimsens Gud gjer sine Dyrkarar blinde. Ein tykkjer ikkje ein vert rik. Ikkje rik nok; ikkje so ein kann vera trygg. Kor mykje ein fær maa ein hava meir; og meir maa hava endaa meir; det ein hev vunni er Dogg i Sol og ikkje til aa tru; ein kavar dess meir di rikare ein vert; fær aldri Tid til aa tenkje paa Næsten. SIDE: 379 Rein Sjukdom kann Mammonstrældomen bli. Det hender at rike Folk gjeng og tiggar til sin døyande Dag; ja det hender at dei ligg og svelt ihel med Gullposar nedgravne i Sengjehalmen. Ingin kann tena Gud og Mammon. Den rike Sveinen heldt Bòdi med' han var ung; daa han kom til Vegaskìle var han for veik; og so vert han Mammonstræl naar han vert gamall. Sæle er me fatige! Tekst: Gjev Keisaren det som høyrer Keisaren til ... -- -- Keisaren er den verdslege Magti. Den hev sitt aa gjera. Og til det treng ho Skatt, som og til seg sjølv. Den Skatten skal me gjeva ho. Men Gud skal hava det hans er. Hans Bòd skal me lyde; hans Arbeid skal me gjera. Borni hans er me; og som alt hans er vaart, so er alt vaart hans: heile Live vaart gjev me til Framhjelp for hans Vilje. Og daa fyrst vinn me Live sjølve: fær Innhald, Meining, Hugnad i det. -- Eg meinte at i Staden for Keisaren maa me no setja Samnøyte eller Folke. "Det kann me," svarar Paal, "um me trur at det er Folke som hev Magti." "Ja det er det vel?" "So skulde det vera. Men enno hev me ikkje vunni fram. "Meir og meir vert det Mammon som raar, i Rikslive som elles. Hans Tenarar er daa dei som i Røyndi styrer; men alle kann ikkje styre alltid; Baglar og Birkebeinar ligg i Krig. Det kjenner me til; den Krigen gjeng ofte yvi Lande. Kvar Flokk segjer: Staten, det er me; og den Flokken som vann sist styrer til næste Ufreden. Hèrfange vert bytt millom dei fremste i den Flokken som vann; Folke fær eit Grand mindre, men sidan gjerne eit Grand større Skattar. "Naar Politiken ein Gong vert Samarbeid millom Brørar i Staden for Krig, daa vil me med Sanning kunna SIDE: 380 segja Folke eller Samnøyte i Staden for Keisaren eller Magti. Gjev det ikkje vart for lengi til!" Tekst: Han som fraa Upphave skapte deim, han skapte deim Mann og Kvinne og sagde: difor skal ein Mann forlata Fader og Moder og halde seg til Kona si; og dei tvo skal vera eitt Kjøt. -- -- Verdi maa i Ægteskapsspursmaal halde seg til Moses; hans Skipnad er for dei harde Hjarto. Men her set Meistaren upp det Ægteskape som han kann godkjenne. Det er bygt paa Guds Skipnad og hev tvo Fyrimaal: Sjølvfostring og Barnefostring. Og det Gud hev samanbundi skal eit Menneskje ikkje skilja; Far og Mor stend saman um Arbeide til dess den nye Ætti er framvaksi. Aalvor er Ægteskape og ikkje Leik, Hugnad og høg Glede skiftande med Arbeid og Strid, og stundom med Sorg og Saknad. Men Vokstr er det for Far og Mor ikkje minst: i Ægteskape vert dei tvo Menneskjehelvtine eitt, veks saman til det heile Menneskje. Og berre det heile Menneskje vinn den heile Livsrikdom. Me ugifte er Halvmenne: Mannen for seg eller Kvinna for seg; ikkje veksande Greinir paa Livstrée med Blomar og Alde, men Kvist som turkar og fell. Meining fær me i Live vaart, naar me nyttar det rett: ofrar det for Brørane, som mange hev gjort, og som Meistaren gjorde; og Livsverk er her alltid som krev slike Offer. Men dei gifte med sine Barneflokkar er Live sjølv som grønkar og veks. Gifte seg er aa gange inn i det store Samanheng; gjenom Ægteskap naar ein Livsens Fullnad. Difor skal Mannen forlata Far og Mor og samle seg paa dette Livsens største: aa byggje seg Heim. Og som Mann og Kvende naar sitt eigi høgste i den Heimen dei bygde og i Samyrkje der, so byggjer dei seg ut yvi seg sjølve i Borni; desse veks i den gode Heimen som i ein Hage og mognast til Live som alltid veks nytt. Den som kjenner seg drìvin til Ute-Liv, han kann mistaka SIDE: 381 seg eller han kann hava Rett. Hev han Rett, skal han ikkje gifte seg; tek han i Miss, so skal han ikkje gifte seg fyrr han ser han tek i Miss; mitt Livs store Synd kom av, at eg for seint skýna dette. Tekst: Tenkjer de at desse Galilæarar var Syndarar framfor andre Galilæarar, med di dei hev lìdi slikt? -- -- Fullt upp hev Tilvære av svarlause Spursmaal. Mangt synest meiningslaust og mykje synest fælt. Saklause lid vondt og Illmenner hev det godt; sùme rotnar av Vel-livnad og andre brotnar i Liding; rett som det er hender Ting so ville at du berre stend og glor: er det Faderen eller Fenden som raar, eller gjeng Verdi styrelaus? Slikt som at eit Taarn ramlar ned paa Maafaa og slær ihel kven-som-helst, tek Born fraa Mødrar og Foreldre fraa Born, og øyder Ungdom som brann etter Liv; eller slikt som at ein Landshovding gjer seg Moro av aa blande Blod av Ofrarar saman med Blod av Offerdyri deira; slikt og dilikt og verre og verst, -- kann det anna vera enn Vìtløyse og Villspél? Me skal ikkje spyrja um slikt, segjer Meistaren; me greider det ikkje kor som er. Og kvar for seg hev nok med sitt. Spursmaale for meg er ikkje det um Pilatus og Offerblode eller det um Taarne i Siloam; for meg gjeld det, korleis eg kann nytte mitt Liv rett. Det som ser villt ut for oss kann endaa hava ei Meining. Me skal hjelpe og lindre den Naudi me naar; men der vaar Magt ikkje rekk, og der vaart Vìt er for stutt, der fær me leggje alt i Handi aat honom som ser til Grunnane. Tekst: Døme ikkje! -- -- Sæle er me, som slepp aa døme. Domar kann berre ein vera: den allvìtande. Alt maa den sjaa og skýna, som skal felle ein rettvis Dom. SIDE: 382 Me andre hev æveleg nok med aa døme kvar seg. Det skýnar me dess betre, di meir me lærer. Syndi tarv me ikkje døme; den er dømd, og dømer seg sjølv. Men Syndaren laut ein fyrst forhøyre. Og naar det heile Samanheng kom upp, so vilde me skunde oss ned av Domarstolen att; me vilde forstaa, at der hadde me Inkje aa gjera. Eit Ord er sagt ein Gong som aldri døyr; so ofte ein Jesus-Svein fær Hug til aa døme, so minnest han det og gløymer sin Dom: den som er syndefri kaste den fyrste Steinen! Meistaren sjølv dømde ikkje. Strenge fall Ordi hans um Skrymting og Synd; men stod han framfor Syndaren, so saag han den djupe Samanheng; og han sagde: eg dømer deg ikkje; synda ikkje meir. Lat oss takke Gud, at me slepp aa døme! Tekst: Paa Mose Stol sit dei Skriftlærde og Farisæarane; alt det som dei segjer at de skal halde, det skal de halde og gjera ... -- -- Jesus var ingin Sektskìpar. Han vilde ikkje samle ein Flokk ikring seg; han vilde samle Borni kring Faderen. Harm vart han stundom, naar han kom til Temple og saag alt Ustelle der; og paa Skriftlærde og Farisæingar hadde han mangt aa segja; gjer ikkje deira Gjerningar! byd han. Men til Temple heldt han seg; og Sveinane skulde halde alt det som fraa Mose Stol vart paabòdi. Me tek det paa same Maaten. Mangt kann vera aa segja paa vaare Tempel au. Men Tekstane er Jesu Ord; og Tolkingane hev so mykje av honom som vaare Skriftlærde hev kunna vinne seg fram til. Og me skal ikkje skilja oss ut. Verdi trur gjerne at utskilde er utvalde; og Serkyrkjur og Serflokkar lagar seg rett som det er. Men so skal det ikkje vera millom oss. I ytre Ting er me som andre. Berre i vaart Liv skìl SIDE: 383 me oss ut, naar so maa vera: me læt Ljoset vaart skine, so Folk ser vaare gode Gjerningar. Tekst: Naar Menneskjesonen kjem i sin Herlegdom ... -- -- Eit Bilæte av Domen gjev Meistaren her, i si siste Tale hjaa Mattæus. Berre ein Ting vil Menneskjesonen spyrja um paa den Dagen: hjelpte du den som du saag trong Hjelp? Men i dette eine ligg alt. Den som hjelper Næsten naar han er i Naud, han viser dermed at han elskar sin Næste; og den som elskar Næsten gjer Guds Vilje og viser dermed at han er Barn av Faderen. Ja Domaren segjer: det at du hjelpte din Næste naar han var i Naud, det vert rekna som du hadde hjelpt Menneskjesonen sjølv; han helsar deg daa velkomin i sitt Rike. Men den som saag sin Næste i Naud og ikkje hjelpte; saag ein Bror svoltin, tyrst, framand, nakin, i Fangehus, og var like sæl, han vert utan Naade burtvist. Det vert ikkje spurt um anna enn dette i Domen, segjer han som døme skal. Hev du stelt deg rett mot Bror din? Etter det aaleine vil Domen falle. Lat oss ikkje gløyme det! Johannes, Broder og Lùthavande i Trengsla og i Rike og i Jesu Kristi Tolmøde, legg i 2dre og 3die Kapitel av Opinberringi fram Jesu Helsingar til Kyrkjelydom: Du Efesus, eg veit um dine Gjerningar og ditt Arbeid og ditt Tolmøde. Du Smyrna, eg veit um dine Gjerningar og di Trengsle og din Fatigdom. Du Pergamus, eg veit um dine Gjerningar. Du Tyatira, eg veit um dine Gjerningar og din Kjærleik og di Teneste og di Tru og ditt Tolmøde og dine Gjerningar. Du Sardes, eg veit um dine Gjerningar. Du Filadelfia, eg veit um dine Gjerningar, og du hev haldi mitt Ord um Tolmøde. Du Laodikæa, eg veit um dine Gjerningar. Til alle hev Messias Krav um Gjerningar; og aat alle SIDE: 384 hev han Løni: den som sigrar, honom vil eg gjeva aa sitja med meg paa min Kongsstol, liksom eg òg hev sigra og sett meg med min Fader paa hans Kongsstol. Jesus er fraa fyrst til sist den same. Ikkje ein Bokstav eller ein Tytill av Lovi skal forgangast, byrjar han i Bergpreika; sæle er dei som held Guds Bòd, endar han i Opinberringi. Paa honom kann me daa trygt tru. Og tru paa honom er aa fylgje honom. For hans Liv og hans Lære er eitt; han er i Sanning Meistaren. II. Ustødt hev det gjengi med Sundagsstundine i Kvernhusheidi no eit Bìl. Paal vanka mykje hjaa Bror sin, han Gunnar, i hans siste Tidir. Han saag at det bar ned-yvi med han, og sat daa hjaa han det meste han kunde; "han hev ikkje andre enn meg no," sagde Paal. Han var i det heile komin godt til Lags med Bror sin, trass i alt som stod imillom. Det var stilna av med Bygdedrøse um han Gunnar au no. Mannen var klen og hadde ikkje langt att, so Folk lét han vera. Den Rikdomen det hadde gjengi Ord um ei Stund, den skulde det heller ikkje vera stort med; og kven bryr seg um ein Mann som skal døy, naar det ikkje er noko etter han? So kom dette braae Fraafalle. Og Likferdi og ymist anna. Likferdi var rett stor; Ætt og Ættekjenningar fylgde. Millom Kjenningane vart det lagt Merke til gamle Per Aase, eller Per Hòve no, han som sìt med den Garden Gunnar var Odelsmann til; han eldest og tenkjer vel paa Fred no, Per. Av Ætti var det Systeri, Serina Hòve -- Dotter hans Enok, Enkja etter Lensmann og Storthingsmann Bø nord i Fjordane -- , som Folk gaadde mest etter; det er lengi sidan ho var paa desse Kantar no. Staut Kone er det; SIDE: 385 og visst ikkje lite stor paa det, segjer Folk; men for henne og Paal hev vel denne Likferdi vori som ei Utsoningshøgtid. Ho hev havt imot Bror sin alt fraa den Tid han selde Hòve; og kven kann undrast paa det. Heimetufti er kjær for alle; og at Jordi fekk "for mykje Magt" med han Paal, det hev ikkje ho kunna skýna meir enn andre; det plar kje vera Jordi som no for Tidi hùgbind Folk. Tankar hev ho vel gjort seg av ymist Slag, som so mange gjorde. Men Folkedrøse um Paal og Evelinde tagna snart; og sidan var det ingin som kunde finne paa noko, større. Og at Paal er ein Mann som ikkje fèr med Fjas, det hev ho meir og meir skýna. So hev ho tenkt, at det nytta ikkje aa harme seg yvi dette lenger; og ved Gravi, der all Ufred stilnar, hev daa denne Knuten au vorti løyst. Etter Likferdi var ho innum i Kvernhusheidi, der ho visst aldri fyrr hev sett sin Fot; og dei tvo Sønine ho hadde med seg fylgde henne. Det som er att av det gamle Hòvefolke hev daa endeleg funnist no. Paal er reint glad for dette, som rimelegt kann vera. Dei tvo Sønine vart au aatgaadde, baade den eldste, han Baard (som no gjeng paa Jordbruksskulen), og ikkje minst den andre, han Einar. Det er etter Enok Hòve, Morfar sin, denne er uppkalla; og at dette hev kveikt Tankar og Drøs um at Guten tenkjer paa "Morfarsgarden sin", kann ein skýna. Serskilt vel fagna vart han i Kvernhusheidi au, skal "Maren Doktar" ha fortalt; det med skulde vera noko aa gjera seg Tankar av. Men Paal berre smiler naar slikt vert nemnt; det er daa visst Inkje aa høyre etter. Sidan hev Paal vori nord i Fjordane hjaa Syster si eit Bìl, og hjelpt henne med noko Arbeid; det finst ikkje Arbeidsfolk der heller, maa-tru. Enkja driv Garden aaleine no, med Einar til Hjelp -- dei andre er paa Skular eller paa Krambu -- ; ein Bror som Paal kann daa vera god aa hava aa taka til; og han vart verande der nord ei god Stund. SIDE: 386 No er han heime att; og alt er i sitt gamle Gjenge. Sundagsstundine med. Dei hev eg sakna; um eg ikkje kann vera med jamt, so er det alltid godt aa vìta at ein hev deim. Helst no, daa eg hev vorti so vidt kjend med Paal og Maaten hans, at eg kann gaa noko meir paa med Spursmaali mine. Eg veit elles ikkje korleis det hev seg; Spursmaali sprengjer ikkje so paa som fyrr, minst naar eg er i Kvernhusheidi. Ja naar Paal talar, kjem dei gjerne reint burt; han hev sin eigin Maate, han, og bryr seg lite um Spursmaal av dette Slage. "Me skal ikkje vera Teologar," segjer han; "me skal fylgje Meistaren." Men han vedgjeng, at eit Grand Rydjing kann turvast her og der; for "mangt kann bli ugreidt, naar Meistaren vert tolka etter Sveinane og ikkje Sveinane etter Meistaren." Um Gunnar, Bror sin, fortèl han ofte; den Mannen hev vori ute i mangt. Og Trui hadde han reint misst. Men han kom seg i den siste Tidi. "Han var ein burtkomin Son," segjer Paal, "og Faderen kunde han ikkje finne. Men han fann Menneskjesonen; og hjaa honom fekk han Kvile; og det er so: den som finn Menneskjesonen er heime, um han so ikkje sjølv skýnar det." Det er hùglegt i Kvernhusheidi. Gamle Maren held godt i Stand. Og ho lær kaut, naar Paal kallar henne Kona si. Det er utrulegt at han hev kunna faa so vidt Skikk paa Maren Doktar; men det er vel som han segjer; "med det gode vinn ein paa um det so var den Vonde sjølv." Sundags Kveldyktine er gilde som dei hev vori. Stort er ikkje Lage; Paal "forkynner Gjerningar", maa tru. Og dei nyfikne er burtkomne no; det einaste kann vera ein Bykar stundom (som denne Sunde, Maalaren som laag her ifjor og maala Heialandsvatne og noko av Lyngheidi der -- "kann dere ikkje se hvor vakkert her er da?" undrast Sunde, naar han saag at Folk helst smaaflirde -- ; naar Paal tala eller las, sat han gjerne med ein Blyant og teikna han av; "forbanna karakteristisk Hode!" sa'n). Det er dei gamle som held ut, nokre av deim daa; og so kann det vera ein og annan ny, ein som vil hava SIDE: 387 Greide paa Paal, eller som undrast paa, "um desse Ting hev seg soleis"; nokon Sektskìpar vert Paal ikkje. Og endaa kunde ein ha venta noko sovori, segjer dei som kjenner han fraa yngre Aar. Han var ein djerv Kar daa, og ikkje rædd Strid; fremst vilde han gjerne vera, og hadde eit godt Lag til aa faa Folk med seg. Men so kom han innpaa desse nye Synsmaatane sine; og daa skifte alt um; han fekk Folke mot seg i Staden for med seg. Og myrke Tidir kom; tungt fekk han aa bera; og det hev teki paa han; sidan er han ein annan Mann. Med alt det han enno hev att av sitt gamle djerve Lag, -- i sitt Liv hev han vorti stillfarande og smaafarande. Upp i Aari er han au komin, ikkje so lite. Enno er han full Kar, baade sterk og seig, med klaare gløgge Augo og Andlit rolegt og greidt; men Skjegge under Hòko og rundt Kinni kvitnar, og det tette myrke Haare tek til aa graane; "det lid til Vinters," smiler han. Og det er Fred og ikkje Strid han no tenkjer paa. Sundagsstundine i Kvernhusheidi er ikkje "Uppbyggjelsar" men Lag; me røder um laust og fast, og kvar kjem med sitt; nytt fraa Bygdom vert fortalt, og Sogur gjeng; er Maren stundom med, so dukar ho upp med mykje og mangt; sist hugsar eg ho fortalde um Carolus Magnus, som plar sjaa inn-um henne naar han driv so att og fram "millom Tukthusi"; han er komin heilt-upp paa Fantestìg no. Paal vert spurd til Raads um ymist; han skýnar seg paa jordiske Ting au. Og fortelja kann han. I seinare Tidir hev han etter Bror sin fortalt ymist um Tilstand og Arbeidsvilkaar i Amerika; det vert stridare og stridare der med; so eg kann vel vera glad at eg ikkje fór dit, som eg ei Tid tenkte paa. Men naar det lid til Kvelds, tek Paal Testamente; og daa vert det stilt. Han segjer eit lite Opningsord; "Herre kven skulde me gange til utan til deg; du hev Livsens Ord"; "Trøytte og mødde kjem me til deg, Meistar; hjaa deg er det Kvild"; so slær han upp eit Stykke i eit Evangelium og les; han held seg til Evangelie for det meste. Ofte les han upp Stykke or Bergpreika utan Tolking; SIDE: 388 "her finn me Gudsorde reint og klaart". Men det han vert spurd um svarar han paa; og fær han eller einkvar annan "noko aa segja", vert det sagt. Bønir vert au haldne; "men me skal ikkje brùka mange Ord liksom Heidningane". Og berre Samfundsbønir skal me beda i Lag; "den som bed for seg sjølv skal gange inn i Kòven sin og lata att Døri, segjer Meistaren". Paal sluttar med "den Bøni som inneheld alt": Fadervaar. Ofte vert det Samtale um det som er framført, eller um Ting som heng ihop med det. Og Tilvisningar vert upplesne og Tolkingar gjevne; sùmt kann daa au koma upp av det som eg hev arbeidt med og ikkje kunna greide. Men meir og meir skýnar eg, at Spursmaali mine er ikkje so faarlege som eg hev tenkt. Son hans Unge-Salomon Storbrekke var i Kvernhusheidi og skulde beda Paal hjelpe Far hans med noko Arbeid. "Det er smaatt med Stundine," svara Paal. "Men no er du Nils so stor; kann du ikkje sjølv hjelpe Far din med sovori?" Nei; Nils skulde paa Amtsskulen. "Ja so, Farr. Og sidan til Byn, kannhende?" Ja; kunde han faa noko der aa gjera, so. "Det fær du visst; det er Lande Byen lìver av, veit du. Men Garden? Læt du Bror din faa den?" Nils mylte. "Vil han gaa der og grava i Lorten, so maa han gjerne for meg." "Naa, du er alt Gategut," sagde Paal. "Ja-ja; eg skýnar Far din treng Hjelp; eg skal koma." Daa Nils var gjengin spurde eg: "kva Raad tru me skal hava for det at Ungdomen vert so heimlaus av seg?" Paal trudde ikkje det var so spelegt som det syntest. "Ungdomen vert heimkjær att; Amerika og Byane fyllest, og naar ute er freista er heime best. Verre vert det naar den Dagen kjem, daa Ungdomen spýrr etter Jord og ikkje kann faa; og den Dagen er ikkje so langt burte som me tenkjer." SIDE: 389 -- "Du er komin til Lags med han Salomon au att no," sagde ein; "men han hadde mykje aa segja paa deg ei Tid." Paal lo. "Det var med han Salomon som med hitt Folke; han trudde eg var galin. Men det lagar seg alt, berre ein ikkje kjem i Ulag sjølv." Tekst: Rikingen og Lasarus. -- -- Det store Kjærleiksbòde finn me paa kvart Blad; Sogo um den rike og Lasarus slær det fast paa sin Maate. Denne Rikingen er det Inkje aa segja paa. Anna enn dette eine, at han læt Armingen liggje hjelpelaus utanfor Døri si. Men det eine er nok. Me veit kva Domaren vil segja til deim paa den vinstre Sida; og me veit kva der stend: den som ikkje elskar Bror sin som han ser, kor kann han elske Gud som han ikkje ser? Den Stundi kjem daa alt snur seg: Rikingen vert pint og Armingen fær kvile. Ser ein Naud og kann hjelpe men læt vera, so skal det koma ei Tid daa ein sjølv lid Naud, og daa andre kunde hjelpe men læt vera. Fyrr hadde Rikingen Tenarar i Flokketal til aa hjelpe seg med alt; no kann han ikkje faa Hjelp av Lasarus dessmeir, og det um han er aldri so i Beit; og naar han vil hava Lasarus heimsend til aa vitne for Brørane sine, svarar Abraham stutt: dei kann høyre Moses og Profetane. Han meiner: det skulde du au gjort. Ubroderlegt fór Rikingen fram og kann ingin Brorskap vente; i Pinsla fær han liggje, til dess den siste Skjerven av Skuldi hans er betalt. Men Lasarus kviler fraa sine vonde Dagar paa Jordi; han er i Abrahams Fang, i Paradis. Lat ingin lide Naud! Um du var den rikaste i Verdi og den gjævaste Abrahams-son: den verste Fillefanten som ligg utanfor di Dør full av Saar, han er Bror din! SIDE: 390 Tekst: Dei som styrer Folki held deim under Herrevelde, og Stormennane brùkar Magt yvi deim; men so skal det ikkje vera millom dykk; den som vil vera stor millom dykk skal vera Tenaren dykkar, og den som vil vera den fyrste millom dykk skal væra Trælen dykkar. -- -- So motsette er Heimsrike og Gudsrike. Ufred er Live i Verdi. Du skal elske deg sjølv og hata din Fiende er Grunnlovi der; stor er den som held Brørar under Herrevelde og brùkar Magt yvi deim, og Fyrstemann den som best kann slaa til seg og mest leggje under seg; det sterkaste Dyre er den største. Men Gudsrike er Fred. Du skal unne jamvel din Fiende som du unner deg sjølv er Grunnlovi der; stor er ikkje den som tek og krev, men den som hjelper og gjev; Tenaren og Trælen er stor; han tenar og trælar av Kjærleik og for Systken; størst er den som elskar mest. Alra-størst er Menneskjesonen, som mest heilt kjende seg i Samanheng med Ætti. Tekst: Eg er ikkje komin til aa kalle rettgerdige men Syndarar til Umvending. -- -- Dei friske treng ikkje Lækjar; den Sonen som er heime tarv ikkje koma heim. Syndaren, den burtkomne, han som hev fari villt og sistpaa kannhende gjeng og gjæter Svin, aaleine og forkomin, det er han som treng til aa snu, søkje ny Veg, finne heim; og til aa rettleide slike er Meistaren utsend. Han veit at der er meir Glede i Himilin yvi ein Syndar som snur enn yvi ni og nitti rettferdige; det er for den heimkomne, Faderen held Gjestebòd; han veit, at lengi nok hev Stakkaren havt det vondt. Dei rettferdige er ikkje dei sjølvrettferdige; kva Jesus meiner um deim fær me vìta i Sogo um Farisæaren og Tollaren i Temple. Der stend Farisæaren og hyggjer seg med si Rettfærd; med honom er det daa ikkje meir; han maa vera for den han er. Men Syndaren, som vedgjeng SIDE: 391 si Synd og dermed vender seg fraa ho, han gjeng rettferdiggjort heim til sitt Hus; for honom er der Framvon. Han er ikkje langt komin som kann gjera seg til av si Dygd; ingin kyter av si Rettferd som veit, at det gjeld aa naa fram til det fullkomne. Tekst: Det er dei siste som skal verte dei fyrste, og dei fyrste som skal verte dei siste. -- -- Det galdt for Israel og det gjeld for oss: mange som trur seg i fremste Rad vil ein Dag finne seg millom dei attarste. Mange er kalla men faae utvalde; faae fylgjer Meistaren, so dei kunde bli Medstridarar og Medstyrarar i Rike hans. Me er millom dei mange; lat oss sjaa aa vinne oss fram millom dei faae; me er trygge naar me gjeng den Vegen Meistaren hev vist oss. Gudsrike hev me lìvande i oss fraa den Stundi av, daa me gjorde Faderens Vilje til vaar Vilje; og med Gudsrike innantil i oss kann me aldri bli utestengde. Tekst: Fødsla i Betlehem. -- -- Denne Sogo hjaa Lukas fortèl, korleis det gjeng til naar Menneskjesonen vert fødd. Og han vil lata seg føde i oss alle. Menneskjesonen som og er Gudssonen, det er i kvart Menneskje Barneviljen som er eitt med Viljen aat Faderen. Og naar den fødest fram, vert Mannahugen til eit Tempel med Høgtid og Englesong, um han fyrr aldri so mykje var ein Stall. -- "Dette er den aandelege Meining i Sogo," sagde eg. "Og naar me held oss til den, so tarv me vel ikkje bry oss um, at Mattæus og Lukas fortèl kvar sitt um Fødsla i Betlehem?" "Nei," svara Paal. "Me kann taka det rolegt med det, berre me høyrer Meistaren. Og Meistaren nemner korkje SIDE: 392 Betlehem eller Nasaret; men um Ætti si segjer han eit Ord som me skal merke oss: Bror min, Syster mi, Mor mi er kvar den som gjer Viljen til Faderen i Himlom." "Me kann daa lata alle vaare Spursmaal i Bibelen liggje?" spurde eg. "Som t. D. Skapningssogo ..." "Eitt Spursmaal er der som vedkjem meg: kva skal eg gjera at eg kann vinne Live." "Eller Sogo um Syndefalle?" "Syndi er ikkje noko me skal studere; Syndi er det me skal halde oss ifraa. Gakk burt og synda ikkje meir! er Jesu Lære um Syndi." Tekst: So elska Gud Verdi, at han gav Son sin, den einborne, so kvar den som trur paa honom ikkje skal verte fortjona, men hava ævelegt Liv. -- -- Hjaa Johannes brùkar Jesus andre Ord enn hjaa hine; men han viser den same Vegen. At Johannesboki skìl seg so ut fraa dei hine Jesussogune kjem av, at ho er skrìvi aat Heidningkristne. Det ser me av mangt, soleis av det at ho set Jødane so lite høgt; ho læt Samaritanane gaa fyri Jødane. Og det maatte til, um Heidningane skulde bry seg um ho; Jødane var ikkje umtykte i Hellas og Rom. Det er ein serskild Messias ho fører fram au, ein reint aandeleg Messias; den israelitiske, som skulde leggje Verdi inn under jødiskt Styre, hadde Heidningfolki ikkje kunna med. Ein Sanningskonge og Aandskonge vert Messias; og Guds Son framifraa, Guds einborne er han; han kjem daa so langt upp fraa den vanlege Verdi, at det vert det same kvar han er fødd. Ein slik Messias kunde Jødane au klara betre enn ein Messias fraa Nasaret. Det hev vori raadlaust for Judæafolk aa tru, at ein krossfest Galilæar kunde vera Messias; men vart han Guds einborne, so kom Galilæaren meir burt; og daa gjekk det lettare. Og endaa var det verste att. Sjølve Jesu Ord var utrulegt. SIDE: 393 For Jødar som for Heidningar. Jøden trudde at Gud var Far for Israel; men at han skulde vera min Far og din Far, og at han kravde Kjærleik i Staden for Offer, det var for høg ein Tanke for Jødar flest. Lite bedre var det med Bòde um Næstekjærleik. Det stod nok i Moselovi; men no hadde det fengi ny Meining; Næsten var ikkje lenger vaare næraste, vaar eigi Ætt eller vaart eigi Folk; Næsten var kven-som-helst; kvart Menneskje me raaka var Bror vaar. Det kunde vera Folk som me hata, Folk som me vanvyrde; og det kunde vera Fiendar, Folk som vilde oss vondt; men elske deim skulde me; Brørar med deim skulde me vera; me skulde unne deim likso godt som me unnte oss sjølve; det var eit umògelegt Krav. For Jødar som for Heidningar. Men Apostlane visste, at Jesu Bòd var Guds Bòd. Og naar Folk ikkje skýna dette, so var der berre ei Raad: ein maatte faa deim til aa tru det. Men skulde dei tru Bòde, maatte dei tru Bòdberaren; og Apostlane preika Tru. All deira Tale gjekk ut paa dette: Jesus, Messias eller Kristus, er den gudvigde og gudsende som me maa tru paa. Orde hans ser underlegt ut for Verdi, men det kjem fraa Gud og er Sanning; og det gjer oss sæle, naar me trur paa det. Med Tru meinte dei den Trui som fylgjer Jesus; som gjer det han byd oss; Tru og Liv er eitt. Tru utan Gjerningar er daud, sagde Jakob; um eg hev Tru so eg kann flytja Berg, men hev ikkje Kjærleik, so er eg ingin Ting, sagde Paulus; soleis preika Apostlane Tru. Dei kunde daa med Sanning segja, at den som trur vinn Live. Tru er aa gjera Guds Vilje; og den som gjer Guds Vilje hev Live; han er Barn og trygg hjaa Faderen; vert ikkje fortjona; kjem ikkje under Domen; er innkomin i Gudsrike; hev ævelegt Liv. Med alle nye Ord i Johannessogo og Apostelskriftom: det er Jesu Fagnadbòd som vert forkynt; og fraa sjølve Himilen tonar Guds Krav: honom skal de høyre! -- Lat oss høyre honom. SIDE: 394 Tekst: Saddusæane segjer at det ikkje er nokor Uppstòdu, og ingin Ande eller Engel; men Farisæarane vedkjenner seg baae dei Ting. -- -- Det er slikt dei Skriftkloke slæst um. Me les mykje um dei Sektine som her er nemnde; Saddusæarflokken heldt seg strengt til Skrifti; men Farisæingane hadde teki upp ymse nyare Lærdomar; av dette vart der Strid, som vanlegt millom Teologar. Men naar det galdt Meistaren heldt dei ihop. Den Mannen lika dei ikkje; han preika Guds Bòd i Staden for Teologi; og dei var etter han paa all Vis. Stundom sette dei ut at han var i Pakt med Beelsebub; andre Tidir var han ein Etar og ein Vindrikkar; og jamt gnaala dei um at han heldt Lag med Tollarar og Syndarar; med Farre og Fant hadde dei her sagt. Attaat dreiv dei paa og freista han med kloke Spursmaal; kunde dei faa sett han fast i Skrifti, so vilde kje Folke tru han lenger, meinte dei; og best var det um dei kunde faa falsk Lære paa han; daa var han med ein Gong ferdug. Meistaren svarar paa det dei spýrr um. Stutt og greidt svarar han, og etter den strengaste rette Læra. So gjeng han fraa deim. Han var ikkje send til aa disputere Teologi. Til Folke var han send, til dei ulærde og ukunnige, til Tollarar og Syndarar, til alle som trong Hjelp og Rettleiding, til Levi og Sakkæus og meg og deg; og det han skulde lære oss var ikkje kloke Spursmaal og Svar; det var Vegen til Live. Tekst: "Seg at desse tvo Sønine mine maa sitja ein paa den høgre og ein paa den vinstre Sida aat deg, naar du kjem i ditt Rike!" -- -- Snilde Mor til Sebedæus-Sønine, ho vil hava Gutane sine paa den høge Sess; Herrar yvi Brørane skal dei vera. Det er den Haatten som i Verdi raar. Der likar ikkje Folk aa vera Tenarar; og skal dei tena maa dei hava SIDE: 395 god Løn. Meir likesæle um Løn er dei, naar dei fær gjera kvarandre vondt; for daa kjenner dei seg Herrar. Jamvel millom deim som Læresveinar vil vera er Herrehùgen sterk. Sjølve Jakob og Johannes ligg paa Kne for Meistaren og bed um Herrehøgd; og Paven vil vera Herre yvi Herrar og Konge yvi Kongar, um han aldri so mykje kallar seg Tenar aat Tenarar. Meistaren lærer oss noko anna. Og det i Gjerning so vel som i Ord. Han gjekk ikring og gjorde vel imot alle; han vaska Føtane aat sine eigne Sveinar; og som eg hev gjort skal de gjera, sagde han. Det lærde Jakob og Johannes etterkvart; og det maa me au lære. Men det er ikkje snart lært. Det er ei Lov som snur Verdi um. Jesus erd en største Samfunds-Umveltaren som hev lìvt; det var inkje Under at han vart krossfest. Me kom til aa tala um den gamle Paradis-Tanken. "Der er meir Sanning i den enn me trur," sa Paal; "Paradis hadde me i dei Tidine daa Bror-Tanken raadde." "Men Paradis," heldt han fram, "er enno til; me hev alle vaar Paradis-Tid. "I Eden leikar den sæle Barndom. "Men Barndomen gjeng og Ungdomen kjem. Og Ungdomen nøgjer seg ikkje med Barnehagen. Ormen lokkar; Ungdomen fell. "Men Ormen er ingen Djevel. Det er Ungdomsdraumen som lokkar og dreg; han segjer: du skal verte som Gud til aa kjenne godt og vondt; du skal vinne Verdi. Og han hev Rett: Ungdomen skal lære aa kjenne godt og vondt; og han skal vinne Verdi. So han sidan kann vinne yvi ho. "Ut lyt daa Adam og Eva or Hagen. Ut i den strenge Livsstrid, som gjenom mange Nederlag skal føre deim fram til eit nytt Paradis. Sæl den som finn Vegen! "Fram stemner Ungdomen; fram vil han med sitt. Og det ydder og brydder og veks og sprengjer paa; det svell av Liv i Kùmar og Knupp; kvart Blad og kvar Kvist vil fram for seg; Ungdomen er Vaarsevja, Vokstr-Viljen. "Alderdomen ser paa Ungdomen og undrast: kann dette gange vel? Jamn maa Vokstren vera, tenkjer Alderdomen. SIDE: 396 Den eine Kvisten og Greini maa vekse som dei hine, so Trée ikkje vert skeivt; Samvokstr maa der vera, Samanheng; Alderdomen er Vokstr-Lovi. "Vokstr-Viljen og Vokstr-Lovi synest vera i Strid. Ungdomen vil sjaa Framgang; Alderdomen veit, at Vokstr kann ein ikkje sjaa. So fell dei ut. Den gamle er for gamall; han vil alt skal staa stilt, segjer Ungdomen. Den unge er for ung; han ser berre sitt eine, segjer Alderdomen. Men naar Ungdom og Alderdom slæst, daa kjenner dei inst inne best, at dei treng einannan. "Manndomen er Sambande. Den Vaksne arbeider med Ungdoms Varmhug paa sitt eine, men ser dette eine i alltid klaarare Samanheng med det andre; lìver i sin Kvist, men kjenner seg i Samvokstr med Grein og Tre; Vokstr-Krafti som kjenner og godkjenner Vokstr-Lovi, det er Manndomen. "Den vaksne minnest Ungdomen og skýnar Alderdomen; Vaksnetidi er Sùmaren, daa Vaaren mognast og rekkjer Hausten Hand. Og naar frisk Ungdom gjenom sterk Manndom hev naatt sin gode Alderdom, daa ser Menneskje ut yvi Livsvegen sin og vinn Klaarleik. Daa opnast det nye Eden, der Barne Sæle gjeng saman med Ungdoms Framhug og Manns Stødleik med Alderdoms Visdom; alt skýnar ein daa, og helsar den komande Vinteren med Ro. "Og Jesu Svein vinn seg meir og meir inn i det fullkomne Paradis; Gudsrike." III. Jesus er ein faarleg Mann enno; det er ikkje ofte eg vaagar meg aat Kvernhusheidi. Kapellanen hev alt eit Par Gongir spurt etter, um eg hev fengi Greide paa Kristindomen hans Paal. Eg svarar, at enno kann eg ikkje anna finne enn at Paal held seg til Skrifti. Men Kapellanen er ikkje nøgd med det. "Mormonerne holder sig ogsaa til Skriften," segjer han; "Spørgsmaalet er, om man holder sig til Skriften i dens SIDE: 397 Sammenhæng." "Det er ikkje Læresetningar han sèt upp," svarar eg; "han legg fram Kravi til eit kristelegt Liv; det er det han treng mest til aa minne seg sjølv um, segjer han. Noko i Trui som skulde vera gali hev eg enno ikkje fengi Tak paa; men er det der, so kjem det vel fram ein Gong. Elles," legg eg til, "gjeng eg ikkje so ofte paa Møti hans no; der er fleire i Skulekrinsen som ikkje likar det." "Ja det bør De tage Hensyn til," segjer Kapellanen. Det verste er at han hev Rett. Ein Tenar er ikkje fri Mann, minst ein Tenar i det aandelege. Presten er ikkje heller fri. Ja han er meir bundin enn eg, av di han hev meir aa fyri svara. Di meir eg tenkjer paa det, di meir skýnar eg, at eg sjølv laut taka det som Presten, um eg var i hans Stad. Um ein so berre vil tenkje paa det "jordiske": skal ein lìva av aa vera Tenar, so maa ein stelle seg so, at ein hev Tillit hjaa sine Fyrisette; og daa maa ein baade lìva etter Rituale sjølv og sjaa vel etter deim som ein hev under seg. For Prestane er det verst; det jordiske og det himilske vev seg so ihop for deim; baade Trui og Live hjaa sine Undermennar maa dei agte paa; ein Skulemeistar som tenkjer, han vil vera reint uhugleg aa hava i Prestegjelde sitt. Helst um han gjev seg til aa høyre paa Jesus, som liksom skulde vera Meistar for Presten au; daa vert alt utrygt. Og daa gjeld det for Aalvor aa minne um "Skriften i dens Sammenhæng", eller um det, at der er fleire i Skrifti aa høyre paa enn denne eine. Dei talar um at Trui skal vera fri Sak; Trui vert ikkje fri Sak utan for eit Faatal. Vanlegt Folk hev ingi Tru sjølve; dei trur som andre; held seg til den Trui som er godkjend, den som Folk flest held seg til; og so maa det vera; der er ikkje Raad med det. Prest eller Skulemeistar hev daa ikkje anna aa gjera enn aa leggje fram den aalmenne Trui, Samfundstrui. Hans eigi Tru fær vera hans Sak; i sitt Arbeid maa han halde seg til Katekisma eller gaa sin Veg. Gaa skulde eg for min Part helst vilja, um eg elles er SIDE: 398 glad i Skulearbeide mitt. Meir og meir tenkjer eg paa den Vollen og den Myri som Bror min vil selja meg; Vilkaari er ikkje urimelege. Og me kunde hjelpast aat, eg og han, so me greidde oss baae. Berre den er fri som er sin eigin Mann. Og so kunde eg halde Bryllaup! -- Ingeborg er alltid ung enno, og vilde gjerne lære noko meir; helst lurer ho paa aa bli Byfrue au, som snart sagt alle no; men me skulde vel koma til Lags um den Ting. Naa. Enno fær eg halde ut med Skulen eit Bìl; eg hev for mykje att av Gjeldi fraa Lærarskulen. Og fekk Banken for hardt Tak paa meg, so vart eg Træl um eg var Gardmann au; og paa ein Maate vart det verre: eg hadde ikkje berre meg sjølv aa svara fyri daa. Paal røder um, at det skulde vera som i gamle Dagar: at Jordi høyrde Ætti til, so ein aldri kunde bli drìvin fraa Garden; men daa kunde ein ikkje faa laane Pengar paa Jordi heller; og so stod ein der. -- So her høver nok ikkje hans bibelske Tankar. Paal er Arbeidsmann paa sin eigin gamle Gard no um Dagen. "Tolvgards"-Per eldest. Og Sønine hans er spreidde som vanlegt i denne Tid; ein er i Byen, og ein til Sjøs, og tvo i Amerika; men den eldste styrer Aase, Farsgarden. Med Mìdelen minkar det. Serleg den Sonen som er i Byen hev vori Far sin dyr; han driv med Handel, men hev drìvi det so, at den eine etter den andre av dei "tolv Gardane" aat Far hans hev lòti springe. Og no er det daa vel ikkje so greidt. Det som veks er Utgiftine. Ikkje minst dyrnar Arbeidshjelpi. So hev daa Per funni Vegen til Kvernhusheidi, han som andre. Det kann ikkje ha falli lett for det gamle Gudsbarne aa brjote seg so smaa. Men Paal er god Arbeidskar og attaat billeg; treng ikkje mykje og tek berre det han treng, "handlar ikkje med si Arbeidskraft", som han segjer; og sin Bate skýnar Tolvgards-Per. Paal SIDE: 399 paa si Side vilde gjerne faa gamall Uhugnad nedsona, so han kunde "koma heim att" ender og Gong; han var lettbedin som han plar vera. Og so hev det laga seg. Det lagar seg alt for han Paal, av di han tek det med det gode. Lesarane hev nok drìvi paa og fordømt han. Men meir og meir viste det seg, at det ikkje hadde "legi noko attum", den Gongen han skilde Lag med deim. Gaava hans til dei fatige kjem visst au vel med. Og det som verre er: han svarar paa vondt med godt; er deim til Hjelp naar han kann. Og aa svara paa godt med vondt vil vel ikkje falle seg i Lengdi for dei heilage heller. Det hev daa stilna med Staake etterkvart; dei gamle Domane um Farisæaren i Kvernhusheidi høyrer ein mindre til, og minst her i Bygdi. "No hev eg heller for lite Motgang enn for mykje," segjer Paal. Sin gamle Vén Jens Eide, Lensmannen, er han au komin i Lag med att. Uvenir hev dei ikkje vori; men i den Tidi Paal var Lærar, Lesar som me no helst segjer, kom dei fraa kvarandre. Dei heldt nok ihop naar det galdt paa; soleis var det visst Jens -- og Tore, Bror hans -- som gjorde mest til, at Paal slapp so lett ifraa dei Ulvane som var etter 'n, daa dette vonde med Kona hans hadde hendt. Men Jens hev vel ikkje lika den nye Kristindomen hans Paal stort betre enn han lika den gamle. Dei høvdest stundom; millom anna veit eg at Paal laante Bøkar hjaa Jens; men elles gjekk dei kvar sine Vegar, alt til ifjor, daa Paal misste Bror sin. Daa turvtest det Lensmannshjelp til aa greide med det som etter var; og Jens og Paal møttest ofte. Baade i Kvernhusheidi -- der Enkja fraa Bø og Einar, Son hennar, au var med ein Gong -- og paa Lensmannsgarden. Og no raakast dei visst rett som det er. "Det er ein gjæv Kar, Jensemann," segjer Paal. No sist rødde han mykje um han; fortalde um gamle Dagar og det som hadde skilt deim aat daa; "men no," sagde han, "hev me lært mykje baade han og eg, so at med alt som skìl kann me semjast um mangt." Og han heldt fram: "Jens var meg alltid ein god Mann. Ikkje minst maa eg minnast den Tidi daa Heimen min brotna og alt SIDE: 400 ikring meg syntest ramle; Vêrbrørar flest hadde skilt Lag daa; og det hadde vori rimelegt; for større enn eg sjølv skýna var Syndi mi. Men so svart som alt saag ut: Tore og Jens trudde meg; og eg hev sidan lært aa sjaa, kor mykje det gjorde til aa halde meg uppe. Sjølv hadde eg helst teki Straff; jamvel rangvis Straff hadde vori meg ein Lette i den Tidi. Men etter det som serleg Jens og Tore lagde fram vart der inkje Tak aa faa; og Straffi hev eg sidan fengi taka av den høgste Hand, so som nok best var. Og takksam maa eg vera for so trugne Vénir." Eg saag at det var best aa koma innpaa eitkvart anna no; han vert so stur i Augo Paal, naar han minnest denne myrke Tidi. "Tenkte han ikkje paa Storthinge ein Gong, Lensmannen?" spurde eg. "Det veit eg ikkje," svara Paal; "den Gongen vilde han havt meg paa Thinge. Han so vel som Lars Nordbraut og dei, um elles paa andre Grunnar: eg maatte kunna føre Bondesaki fram, meinte han. Det kom reint paa Tverke for Jens, daa eg ikkje kunde vera med paa dette." "Det var Sakførar Rabbe som vart vald i Staden?" "Nei; han kom sidan. Fyrst valde dei inn Presten Braut. Han var daa au Bonde paa ei Vis." "Ja-ja," sagde eg; "dei høver vel ikkje verst, dei tvo: den eine halvt vinstre og den andre halvt høgre?" "Dei greider det betre enn eg hadde gjort," svara Paal; "men den Dagen kann nok koma, daa Jens Eide bør paa Thinge." Bygdi drìv paa med sitt: Paal skal bli Herre paa Hòve att. Gunnar hev lati Lensmannen setja upp eit Testament, segjer dei; og det gjer Paal til Erving etter Gunnar, paa Vilkaar av at han gifter seg og kauper att Farsgarden. Og vil han ikkje det, so skal Einar, Systerson hans, faa Pengane, um han vil taka Hòve. Men at dette er Drøs og Dikt er Gudleik stød paa; og han kjenner Paal. Hev fylgt han i alle Aar som ein Svein fylgjer Meistaren. Og Gudleik kann ein tru paa; han segjer ikkje anna enn han veit. SIDE: 401 Stillfarande hev han visst alltid vori. Men det stille Lage fekk reint Magti daa han misste Evelinde: henne hev han vori svært glad i. Men korleis det kann ha vori med henne? Dei lìvde godt ihop. Og det Orde som ein Gong hadde vori uppe um henne og Paal døydde snart av att. Lengi fekk ikkje Gudleik hava henne; ho døydde paa Barnseng eit Aars Tid etter Bryllaupe; og anna enn godt var aldri aa høyre etter Evelinde. Men dermed er det ikkje sagt at alt var greidt. -- "Paal gifter seg vel ikkje no, so vidt upp i Aari komin som han er?" spurde eg. "Paal gifter seg ikkje," svara Gudleik. "Minne um Helga er kannhende au i Vegen?" "Ja; han hev endaa fengi Bòd fraa Helga." "Bòd, segjer du?" Gudleik tagde eit Grand. So riste han paa Hovude; "dette skulde eg ikkje sagt." "Du kann vera trygg; det skal ikkje koma lenger. Men Bòde du nemnde -- ?" "Ja naar eg hev sagt so mykje -- . Det var so, at daa Evelinde laag paa det siste, daa saag ho Helga Hòve ein Gong." "Saag henne?" "Ho stod fram-fyri Sengi hennar ei Natt; Evelinde saag henne tydeleg." "Det var eit Bòd ho kom med?" "Det var det. Ho visste det no, at ho hadde misteki seg hin Gongen; og det skulde Evelinde segja han. Det ligg paa meg som ei Tyngd, sa ho, alt til dess han fær vìta det. Og so skulde Evelinde segja han ein Ting til. Han maatte ikkje gifte seg att, um han vilde hava sin Sjælefred, skulde ho segja." "Aa? -- Og Evelinde fekk sagt Paal det?" "Ja; me sende Bòd etter han Morgonen etter; og ho sagde han det, daa han kom." "Svara han noko paa det?" "Han bad henne takke Helga for Bòde; det var det Bòde eg turvte mest, sa han. Og for det andre kann ho SIDE: 402 vera trygg, sa han; eg er aaleine og vert verande aaleine. Eg saag paa Augo hennar kor glad ho vart." "Det er merkelegt. Hadde ho elles noko aa segja Paal paa det siste?" "Nei. Ho sagde berre det, at 'eg hev vori lydig', sagde ho. Og det sagde ho fleire Gongir. Han tala for henne so vent, at eg aldri hev høyrt noko Menneskje tala so vent; og ho vart ljos som ein Guds Engel og sagde berre dette eine: eg hev ... vori lydig"; Gudleik vart ustød i Mæle og vende Hovude burt. "Ho var aldri med i Kvernhusheidi, Evelinde, -- i sine friske Dagar?" spurde eg. "Nei; han hadde forbodi henne det. Men naar eg hadde vori der, so maatte eg segja henne kva det var for eit Stykke i Testamente Læraren hadde lesi; 'for naar eg les det, so er det som eg hev vore med paa ein Maate likevel,' sa ho." Ei Stund etter lagde han til: "Dei sagde Paal skulde ha tenkt paa Evelinde. Og det i den Tidi daa Helga livde endaa-til. Haa, haa; dei kjenner ikkje Paal. Den Kvelden daa dette med Helga hende, veit du, -- ja; det var meg, Paal tala til Evelinde um den Kvelden; og det hadde Helga, Stakkar, mishøyrt. Og ho var ikkje frisk i den Tidi, Helga; ho tok seg galne Tankar av alt. Og den Kvelden skulde det ikkje meir til enn eit mishøyrt Ord, fyrr det verste kunde hende. Gud hjelpe oss alle so sant!" -- -- So heng det ihop, kannhende. Det hev ikkje vori berre sjuk Draum, naar Helga trudde ho stod imillom. Og ein Dag hev Paal sjølv kjent at han ikkje var heilt utan Skuld. So hev han sagt til Evelinde: tak Gudleik; me maa ikkje sjaa kvarandre meir. Og ho var lydig til Dauden. Heng det so ihop, so skýnar eg at Paal likso gjerne hadde teki ein Dom; tungt hev det vori aa bera den Byrdi so reint aaleine. SIDE: 403 Tekst: Syt ikkje for dykkar Liv, kva de skal eta og kva de skal drikke ... -- -- Syt ikkje, segjer Meistaren. Ofte kann det sjaa Smaatt ut; men Fader-Rikdomen hev me aa stole paa; og den tryt ikkje; den veks æveleg fram att paa nytt. Sjaa paa Blomane; dei spinn ikkje og vev ikkje, men er venare klædde enn Kong Salomon; og sjaa paa Fuglane; dei saar ikkje og haustar ikkje, men Faderen føder deim; og me er meir enn baade Fugl og Blom; kvi skulde daa me syte? Me skal tru og vera glade som Fuglen. Men ikkje late skal me vera; me skal lære av Fugl og Blom i det Stykke au. Blomen syg Næring av Mold og Aur og strævar Dagen lang; Fuglen flakkar og flyg fraa Soli renn etter Mat aat sine og seg; me au skal stræve og vera um oss. Men me skal ikkje syte; me skal lìva etter Guds Ord og nøgje oss med det me treng; er me onnuge og smaanøgde som Fugl og Blom, so vil Faderen føde oss som han føder deim; det kann me stole trygt paa. Heidningane syter; og dei syter jamt; er dei fatige syter dei og svelt; er dei rike syter dei og for-ét seg. Og ét upp for kvarandre, og snyter og stel fraa kvarandre, og et æveleg utrygge. Dei veit, at kor mykje dei samlar, so vert det Ende paa alt; men dei fatige hermer etter dei rike so langt dei rekk; sidan lid dei Naud, eller freistar aa taka seg til Rettes. Sut og Ufred hev Verdi stødt, med alle sine Matberg og Gullhaugar. Og Ufreden varer og veks; og Rike etter Rike sig i Jord, alt til dess Verdi ein Dag lærer aa bøygje seg for Guds-Lovi. Tekst: Heidra Far din og Mor di! -- -- Med dette Bòde fylgjer ein Lovnad; der er liksom sett Strìk under det; vil eit Folk lìva lengi og vel, so maa det gjeva serskilt Gaum etter Bòde um Ættesamanheng. I Jesu Tid hadde dei Skriftlærde gjort det til inkjes for SIDE: 404 si Fyrisetning Skuld; ein Son kunde gjeva Temple det Foreldri skulde hava, og gjorde daa ei god Gjerning. Men Meistaren minner deim um, at Guds Bòd er yvi Menneskjebòd. Dette høyrer dei ikkje paa; og snart maa han daa felle Domen: Huse deira skal øydast for deim. Misser Heimen si Magt i eit Folk, so hev Folke dermed dømt seg heimlaust. I vaare Dagar stend det knapt betre til. Foreldri vert meir og meir avsette; ja dei drìv paa og sèt seg sjølve av. Serleg fort gjeng det i Byane. Foreldri fær annsamt med sitt og sèt Borni paa Skule; paa Skulen fær Borni annsamt med sitt og kjem burt fraa Foreldri. Det er Grunnmuren som sviktar; meir og meir sig Heimen sund. I Staden kjem Samfunde. Det tek til med Samfundsskulen for dei unge og endar med Samfundskassa for dei gamle; for Borni vert leide av Foreldri som Foreldri av Borni. Og Foreldri vert leide av kvarandre; det var Borni som skulde haldi deim i hop. Snart sìt Mori paa sitt Kantor og Faren paa sitt. Og Samfunds-Matsalar kjem i Staden for Heimebord. Alt vert Publikum. Og Live vert Striden for Tilvære kvass og nakin. Daa eldest Folke. Det vert kaldklokt og reknar seg fram; snart reknar Foreldri ut kor mange Born dei vil hava. Ein stor Barneflokk er brysam; og i Byen er han dyr; og Arven vert dess mindre di fleire det er um han; tvo Born maa vera nok; tri er Høgdi. Ægteskape au vert eit Reknestykke; det løner seg berre naar Gifte er rikt. Men rike Gifte er ikkje for alle aa faa; Lausgifte fær Magti. Daa losnar alt upp. Far og Mor er tvo framande Menneskje; og Borni kjenner ikkje dei Foreldri dei skulde ære. Det bèr til Sodoma meir og meir. I sjølve Folkegrunnen tek det til aa rotne. Opinberringi talar um den store Skjøkja; det er Storbyen som der er meint. Landsbygdi klarar seg lengst; og Storbyen lìver lengi paa aa blodsuge Bygdine. Men Rotinskapen ét seg ut-yvi etterkvart; den Dagen kjem, daa Lande au ligg ut-tært. Daa er Domin fallen. Langt Liv kann berre dei Folk vente, som held uppe Vyrdnaden for Far og Mor, og Vyrdnaden for det aa vera SIDE: 405 Far og Mor: Vyrdnaden for Live og Livsvokstren. Sæle dei Folki som ikkje fær for mykje Byar! Tekst: Bryllaupe i Kana. -- -- Mange vil vera Guds Born, men likar ikkje Guds Bòd. So lagar dei seg sjølve Bòd; dei gjev Tiend av Mynte og Karve og alskyns Urtir, men spring yvi Retten og Kjærleiken til Gud; eit slikt sjølvgjort Bòd er det som me kjenner so vel til hjaa oss i seinare Tid: at me ikkje maa vera glade. Ver som Fuglane under Himilen! sagde Jesus; ver som Sytekraakur i ein Sutrekrok, segjer dei vakte; det skal vera Synd aa halde Moro, Synd aa skjemte og leike og gleda seg. Naar den burtkomne Sonen vert fagna med Spél og Dans, eller naar Jesus i eit Bryllaup gjer Vatn til Vin, so vil det ikkje vìta um det; og ser dei glad Ungdom, eller høyrer dei Fela læt, so sukkar dei og slær Kross for seg. Og lange Bønir held dei; og preike for andre gjer dei; men dei syndar gjerne: ét upp Husi for Enkjur og læt Lasarus svelte. Me skal ikkje fara etter slikt Folk. Me er ikkje Trælar men Born; og den som gjer det han skal og ikkje gløymer den som treng, han baade kann og skal vera glad. Og naar det so fell seg, kann han trygt hyggje seg saman med Vénir og Kjenningar. I Kana heldt dei Bryllaup og hadde eit hugsamt Lag. Og Jesus var med; han saag ikkje noko vondt i at Folk hadde Moro. Og um dei var drukne paa ein slik Dag -- ikkje brennevinsgalne, men vin-glade -- , so vart han ikkje sur for det; han lét deim endaa faa meir Vin, daa Mor hans bad um det. Han visste dei var skikkelegt Folk, som ikkje drakk meir enn dei hadde godt av. Vert me so gamle og vise at me ikkje vil vìta av Moro, so er me visare enn Vaarherre; og det er for mykje. Det gjeng daa au som det kann. Sjølve vert me sære og sure; og Ungdomen, som serskilt treng Hugnad, han søkjer seg Moro i Skugg og Skjol; og vert ikkje den Moroi god, so er det me gamle som hev Andsvare. Aat slike altfor kloke Gamlingar er det at denne Sogo er SIDE: 406 skrìvi; og dei som undrast mest paa aa finne ei Bryllupssogu i Testamente, dei treng mest um aa lesa ho. Fyrr var dei gamle so unge, at dei fylgde baade Ungdom og Born i baade Moro og Leik; og daa vart god Folkeskikk sjeldan gløymd; den Maaten maa me faa upp att. Elles vert me snart gamle alle. Det vart Ordskifte um dette; ikkje minst kom Spursmaale um Ungdomen upp. Eg studde under det Paal hadde sagt som eg kunde best; "det vert snart det vigtigaste for ein Lærar aa vera ein god Leikar no," sagde eg; og ho Elen Ramstad -- som er gift med ein Lesar og ikkje ofte vaagar seg aat Kvernhusheidi -- heldt med meg i dette. Andre rødde um den Villskapen som gjerne vil upp naar Ungdom held Lag; men Paal heldt paa sitt: "det stygge kjem, naar Leiken maa halde seg fraa Ljose. Lat gamle og unge halde Lag; so kjem god Folkeskikk til Ære att!" Han Aasmund i Aasebròte, "Austlendingen" dei kallar, var helst rædd Fela. "Me hadde ein Spélemann i vaar Bygd," fortalde han, "som var so glup, at dei meinte han hadde lært av Fossekallen. Og i alle dei Lagi der han spéla var det som den Vonde var laus; det vart Slaasting og Knivsbruk og alt som fælt var. Og dei meinte han var laus au, Styggen; han sat i Fela, trudde dei. Og det held eg ikkje urimelegt." Eit Par av oss lo; andre var svært aalvorsame. "Det er ein gamall Tanke at det vene høyrer den Vonde til," sagde Paal; "men nokon Jesus-Tanke er det ikkje. Det stygge og vonde høyrer ihop; med vent fylgjer godt; den Gode er Upphav til det fagre. Vert nokon drìvin til vondt av Felespel, so hev han det vonde i seg sjølv og tarv ikkje skulde paa Fela. "Det er Gud aa takke at Verdi er ven; me skal kje gjeva hin Mannen Æra for den Ting. Berre sjaa utyvi Bygdi no Ettersùmar Dag, naar Lyngen blømer og Aakrane gulnar og Engine ligg avslegne; sjaa paa Raunen med sine Bær og Apalen med sine Eple; eller paa Have som blenkjer og blaanar, eller paa den klaare høge Himilen; Gud er i alt dette, Aasmund. Den Vonde høyrer til i Helvite han; og der er ikkje vent." SIDE: 407 Aasmund var so rimeleg som han kunde; det vene som der var Gagn i turvte ein ikkje vera rædd. Men at Hinmannen sat i Fela hadde han alltid høyrt; og ikkje trudde han det kunde vera betre aa drikke seg full paa Vin enn paa Brennevin heller. "Nei det kann du vera stød paa," smilte Paal; "drikk du deg full, so er du full; og det er gali, um det so var sur Mjølk du var full av. "Men Fela vil eg forsvara," heldt han fram. "Toneleik høyrer til det finaste og høgste me veit um; og der er ikkje meir vondt i Fela enn i Orga; eg gløymer aldri Ole Bull, som grøtte meg med Fela si ein Gong. Fælsleg Toneleik finst, som det finst stygge Sogur og Kvæde; Trollskap og Develskap er ute i Fossekall-Spél og Fanitullar som stundom i dei største Toneverk. Men Trollskapen er kje i Spéle, Aasmund. Det er ikkje Spegilen du skal skjelle paa, naar du ser du er svart; du skal takke til at du hev Spegil og berre vaske deg. "All Kunst prisar Gud i det fagre, og segjer oss Sanningi ved aa vise oss det ufagre. Folk lo aat denne Kunstmaalaren som sat her nede og maala Vatn og Lyngheid; men daa eg var ned-um han ein Gong og saag paa Bilæte hans, so saag eg det eg aldri fyrr hev visst: at der er vent ikring Heialandsvatne. Og det ser eg no kvar Dag sidan. Det fagre Gud hev gjort, men som me sjeldan ser der me gjeng og slit, det kann slikt eit lite Kunstverk feste og leggje fram, so det vert ein Hugnad for oss; ein Maalar kann gjeva oss meir enn mang ein Prest. Digtekunsten skýnar me alle, mindre eller meir; myrkt eller villt stig det vonde fram, men Livsmagtine dragande ljose. I unge Dagar var eg paa Teater stundom; ein Gong saag eg eit Stykke der den Vonde sjølv var med; men Stykke var godt; det viste at ærleg Vilje vinn yvi det vonde kor sterkt det er; og det hev ein alltid godt av aa bli minnt um." "Me skal forsaka Verdi, Paal?" undrast Gudleik. Paal smilte. "Me skal forsaka det vonde i Verdi. Men det fagre er Paradis-Minningar som me ikkje skal drìve fraa oss; og det er Gudsdyrking aa gleda seg i Guds Verk." SIDE: 408 Eide-Karane var i Kvernhusheidi sist. Samrøda kom inn paa Vilkaari for Bonden no for Tidi. Eg nemnde det Drøse som gjeng i Bygdi um Paal og Hòve-Garden; det lo Paal aat. "Ein Gong," sagde han, "baud eg Bror min aa vera Dreng paa Hòve, i Fall han vilde vera Husbond; det laut vera noko paa den Maaten, um so var." Gudleik saag paa meg og nikka. "Du kunde visst trygt vera Husbond au no," smilte Jens; "det vert so mange Tyngslur paa Jordi, at for glad i ho vert ingin." "Dei vil fraa Jordi alle no snart," lagde ein Unggut inn. "Kvar skal Ungdomen av?" sagde Tore Eide; "paa Skulen veks han upp, og kjenner seg snart ingin Stad heime; og Jordi vert meir og meir Handelsvare; gjeng fraa Eigar til Eigar som ei Klokke eller ein Hest. Den Dagen kjem, daa Bonden trælar for Pengemagti mest som Verksarbeidaren." "Der er nok av Bønder som er Banktrælar alt," sagde Jens. "Friare enn Embæts- og Umbotsmennar er likevel Bonden," meinte eg. "Aa ja," svara Jens. "Han heng ikkje nettupp i Klokkesnori. Men meir og meir heng han i sine Bankterminir; og naar dei vert mange nok, so er ikkje dei betre." "Naar dei vert mange nok vert han utkasta," sagde den unge; "men Embættsmannen sìt, so lengi han ikkje beintfram bryt Lov og Rett; han hev det tryggare." "Du skal sjaa det er betre aa vera Dreng enn aa vera Husbond no," smilte Paal. "Ja det er det det er," sagde Lensmannen. "Drengen hev si faste Løn og er trygg paa sitt, so lengi han ikkje bryt Kontrakti; men Husbond maa taka Vilkaari som dei kjem; og vert dei for stride, so vert han uthivd som ein annan Bankerottspelar. Det var i gamle Dagar at Bonden sat paa si Tuve trygg, -- daa Jordi høyrde Ætti til." "Og endaa er det snart ingin som vil vera Dreng heller," sagde Tore. "Tru det er kje helst denne nye Skulen som er Skuld SIDE: 409 i slikt?" spurde han Aasmund i Aasebròte; han saag paa meg. "Skulen gjer sitt," sagde eg. "Og det um Skulemeistaren strævar imot det beste han kann. Det er det, maatru, at Landsskulen fyrst og fremst skal skaffe Bymannen billege Krambugutar. "Men andre Ting hjelper til," heldt eg fram. "Som no dette, at Byfolk ligg paa Lande um Sùmaren og "hviler" midt i vaar stridaste Arbeidstid; og dette gjeng Landsungdomen og ser paa, og trur at soleis hev Byfolk det alltid. So vil han til Byen og faa det soleis han au; kven kann undrast paa det?" "Ungdomen maa til Byen og lære at han hev det best paa Lande," sagde Paal. "Men her paa Lande maa me lære Guds Lov um Jordi; lærer me den, so misser baade Byen og Banken si Magt, og Bonden kjem til aa sitja paa si Tuve trygg som i gamle Dagar." "Guds Lov um Jordi vinn nok upp att," meinte Tore; "der er Teikn til det alt no, trur eg. Men fortèl oss um Jordlovi fraa Bibelen, Paal; det var visst i Grunndragi den som galdt her au fyrr i Verdi." "Du maa kje tru," sagde Paal, "at eg hev visst meir um den bibelske Jordlovi enn du; i slikt held dei skriftlærde seg til dei rettslærde. Og dei rettslærde held seg til Rom; me er Heidningar her heilt ut. So raadspurde eg Meistaren. Han sagde: Moses og Profetane skal gjelde til Gudsrike kjem; haldt deg til Moses i slike Spursmaal. Eg gjekk til Moses; og der fekk eg Upplysning. "Jordlovi hjaa Moses er bygd paa Brodertanken; og denne Israelslovi hev Jesus gjort til aalmenn Lov. Det er daa den me maa halde oss til, og ikkje til Romarretten. "Hjaa Moses og Jesus er Grunnkrave det same i Samfundslovi som i Moral-Lovi: du skal elske din Næste som deg sjølv. I Samfundslovi er Krave soleis ordfest: du skal ottast Gud og stelle deg so, at Bror din kann lìva med deg. Men skal me lìva med kvarandre som Brørar, maa me alle hava det me skal lìva av; alle maa hava Jord. Det er daa Samfunds-Grunnlovi: Jordi er for alle. "Jordi høyrer Herren til; Faderen er Eigar; av honom SIDE: 410 hev Brørane fengi Jordi i Leige; dei skal skifte ho millom seg so, at dei kann lìva med kvarandre som Brørar. Ingin hev Ser-Rett, og ingin hev Mindre-Rett; alle Borni hev kvar sitt Rom ved Borde i Faderhuse. "Tek nokon meir Jord enn han treng, so forbryt han seg, mot Faderen som mot Brørane; men den som drìv Handel med Jord: tek Pengar av Brørar for den Jordi Faderen eig, han er Varg i Veum. Og han er Draapsmann Stengje eit Menneskje av fraa Jordi er som aa stengje det av fraa Luft og Sol; alle dei Armingar som ligg i Vegar eller paa Bygatur og svelt, skal vitne mot Jordherre-Kain paa Domedag. Ser-Eigedom til Jord er i klaar Strid med Guds Lov. "Ikkje alle Villmanshaattar var yvivunne paa Mose Tid. For dei harde Hjarto Skuld vart daa Serlovir gjevne til Naudhjelp; ei slik Serlov gav Moses um Hjelp for Kravshavarar i Gjelds Tilfelle. Sjukdom eller Vanhøve kunde tvinge ein Mann til aa laane; og Lovi kravde av dei velhaldne aa gjeva slike Laan, liksom ho i det heile kravde Miskunn og Brorhug; men ikkje meir daa enn no kunde ein lite paa at alle vilde hjelpe ein Bror i Naud utan Trygd; Lov for alle Tilfelle laut det daa vera. "Men Trygdelovi for Kravshavarar var ikkje som hjaa oss, der Rikebror kann plundra Armebror og drive han paa Bygdi; Jordi kunde den rike aldri slaa under seg. Kravshavaren kunde taka Grøda; han kunde taka Bruksretten til Jordi au; kneip det, kunde han faa Rett yvi Laantakaren sjølv; kunde tvinge han til aa arbeide for seg, gjera han til Træl, som dei daa beint fram sagde. I slike Tidir laut den skuldbundne og Folke hans helpe seg paa Fatigmanns Vis, soleis med Akssamling paa Aakrane, som Lovi gav Rett til; i Kvileaare, 7de-kvart Aar, var endaa alt som voks paa Aakrane fritt for alle. Og der var strenge Bòd um aa hjelpe den som trong; for der skal ikkje vera nokon Tiggar ibland dykk, baud Lovi; den fatige kom daa aldri paa Sveltihel. Og dei vonde Dagane fekk Ende. I Kvileaare vart alle Laan ettergjevne; i Helgaare vart all seld Jord attgjevi; lenger enn i ei viss Tid kunde ingin hava Rett yvi Bror sin. SIDE: 411 "Jordi var urørleg, av di ho aldri vart Sereign; Ætti var Jordherre og ikkje Mannen. Og Ætti var Jordherre so lengi ho var til. Den Gudslovi um Jordi som Moses bokførde og Jesus stadfeste, hev i gamal Tid alle Folk havt, me med, som du Tore nemnde; og i store, gamle Rike stend ho enno ved Lag, mindre eller meir. Men hjaa oss hev Sereiga til Jord lagt seg yvi Lande som eitt Bann, um me aldri so mykje kallar oss kristne; berre eit Faatal slepp til aa brùka Jord; og det dei ikkje kann brùka ligg halvnytta og unytta, um aldri so mange kunde trengje til det. "Men Straffi kjem. Meir og meir av Jordi vert lagt inn under Mammonsvelde, og Armodi aukar Tid for Tid. Den Dagen kjem daa det gjeng med vaare Land som det gjekk med Rom, um det skal halde fram som det no stemner. "At Jord-Eiging er Heidindom kjende me paa oss baade han Far og eg," slutta Paal, "og lett er ikkje Floken aa greide. Men no held eg meg til Meistaren; Guds Lov maa upp att. Og er det som du Jens fortèl, at ho tek til aa vakne i sjølve Stormammonsrike Amerika, so maa me kunna vente ei Vending." "Kor mykje me kann vente veit eg ikkje," svara Lensmannen. "Men Tanken kjem visst upp. Den Boki du laante meg etter Bror din, Paal, er godt skrìvi og legg Tilstandi klaart fram; ho vil ikkje vera lett aa sleppe ifraa, det eg trur." "Det er den gamle Jord-Tanken, so vidt som eg forstend," sagde Tore. "Den gamle Tanken tillempa etter Vilkaari no," skøytte Jens til; "i Tidir som desse er det millom anna ikkje alle som treng Jord. Men dei som vilde hava skulde faa, og det paa Vilkaar so alle vart hjelpte." Han greidde ut Vilkaari, og svara paa dei Spursmaali han fekk; det var forvitnelegt aa høyre paa. "Mot alle desse sosialistiske og anarkistiske Umveltings-Tankar," heldt han fram, "er dette ei Tillemping so lettvinn og greid, at berre eit engelskt Hovud kunde finne ein so skipeleg Utveg. Men Magti vil gjera tjukke Øyro; og SIDE: 412 Mengdi vil seint høyre paa ein Mann som gjer so lite Braak som denne Henry George." "At den gamle Tanken kjem upp i Amerika er ikkje rart," sagde Tore; "Pengevelde er so villt der burte at Folk vert nøydde til aa tenkje seg um." Dette vart motsagt; i Red Riverdalen og andre Stadir var der mykje billeg Jord aa faa. Jens smilte; "Jenkien greider seg, so lengi han hev Indianaren aa røve Jord fraa; so i Amerika kjem ikkje Tanken upp so snart. Heller maa han faa Tak paa Folk i gamle Land, der Jordi er utskift, som i Bretland, der ho meir og meir vert lagd ut til Sauebeite og Dyreskog, og der Jordarbeidaren hev det mest endaa verre enn Byarbeidaren. "Men Pengevelde er seigare enn me tenkjer," heldt han fram; "og i det heile trur me Smaafolk helst paa deim som lovar aa greide alt med ein Umstøyt og nokre Paragrafar." "Her i Lande skulde me vel kunna høyre paa ein Mann som heldt seg til Jordi," meinte eg. "Det bør me tru," svara Lensmannen. "Men her er det den Ting, at me er ikkje rett med enno. Norig er ikkje noko Land; det er eit Territorium som Svenskar og Heimedanskar rivst um; og so lengi det held paa kann ikkje Jordspursmaale koma upp; Folk slær seg til Ro med Amerika so lengi." Ei Stund etter heldt han fram: "Me fær elles trøyste oss med, at noko Pengevelde hev me ikkje enno. Lite hev me sjølve aa fara med; og av framand Pengemagt er her knapt anna aa tala um enn Hopothekbanken. Men den kjennest for Bonden som ei rein Hjelp; han kann træle for Hypotikken og endaa kjenne seg sjølvberga. Det vert nok verre, skal me sjaa; og fyrr det vert verst kann ein ikkje vente at Folk skal koma til aa tenkje." "Pengevelde sig inn-yvi oss so vidt no," sagde Tore, "at me kjenner kva Leid det ber paa. "Det var smaatt for Bonden fyrr au," heldt han fram; "han sat ofte Leiglending paa Garden sin. Men han klara seg betre likevel daa, av di han gjorde sitt meste Arbeid sjølv, og greidde seg med mindre. Borni au klara seg; SIDE: 413 der var nok ingin Pengearv; men paa Farsgarden var dei heime til dei sjølve fekk seg Heim. Og dette vart Farsheimen ikkje tyngd av; for dei greidde for seg med Arbeid. Og so lærde dei aa arbeide au. Og aa spara. "Alt gjeng med Pengar no, som me veit; og daa gjeng det lett; men det spyrst um det kann gaa lengi. Det vert Skuld paa Gardane, men lite Arbeidshjelp, som me alt godt kjenner til; Tingen er, at dei som ventar Arven sin i Mynt, dei bryr seg mindre um Jordarbeid; dei vil helst til Byen eller paa Skular. Og der vert Arven gjerne upp-øydd fyrr dei fær han; men Heimegarden maa ut med Pengane og fær inkje att. Slit so sidan med denne Gjelden, som altfor ofte vil vekse. Og Amerika lokkar som eit Kanaans Land; oftare og oftare gjeng Garden or Ætti. Og Landsfolke minkar helst. Skal dette halde paa, so kann det snart gaa som i Engelland: at Folke vert liggjande paa Bygata, og Pengeherrane legg Jordi ut til Dyreskog, som du segjer." "Ja her er nok aa tenkje paa," sagde Jens; han saag sturin ut. "Men Folke kjem ikkje til aa tenkje paa desse Ting, fyrr me vinn oss ut or Politiken." "Me hev klara Ufred og Svartedaude og Sveltihel og klarar vel Politiken au," meinte Paal; "men so lyt me til aa tenkje paa Maten." "Daa lyt det bli Stundir til det, fer me tru," svara Lensmannen. Noko gløymde eg aa faa med fraa Sundagen sist: Paal og Jens kom upp-i eit teologisk Ordskifte. Det vart fortalt um ein Lesar i ei Grannebygd; "Paal Hòve er Antikrist," hadde Mannen sagt; "han neitar Helvite; men kven trur du vilde høyre paa Gudsord, naar ikkje Helvite var?" "Ja, ja," sagde Paal. "Det skal vera Kristindom: brenne sin Næste!" "Det er gamall Kristindom det," svara Jens. "Fyrr brende dei Næsten sjølve; no set dei Hinmannen til aa brenne 'n; det er paa ein Maate likare. Verre er det at SIDE: 414 Elden maa vera æveleg no; dei som kjem til aa gruvle paa det vert stundom sjuke; og daa kann det hende syrgjelege Ting, som me veit. Men kva Raad er her? Med dei Tilstandi me no hev treng Folk Helvite." "So ille er det vel ikkje?" "So ille er det," svara Jens. "Dei som slit vondt og ser at andre hev det godt, dei kjenner at dei lid Urett; og skal daa ikkje alt bli meiningslaust, so maa den Uretten jamnast; og han vert jamna, naar Lasarus kjem til Himils og den rike til Helvite. Men Uretten hev vorti so mykje større for Smaafolk no enn fyrr, at Helvite au maa bli verre; æveleg maa det brenne, skal der vera Hjelp i det." "Det maa vel vera nok," meinte Paal, "naar den rike vert pint til han hev betala den siste Skjerven." "Det er nok," svara Jens, "naar Fatigmann fær tru som Kyrkja lærer, at so langt kjem den rike aldri. Det var annarleis i Jødeland, der dei trudde paa Tusundaarsrike; me som veit, at i Staden for Tusundaarsrike kom Pavedøme, og i Staden for Gudsrike Pengevelde, me lyt hjelpe oss paa vaar Vis. "Det skýnar ein Lensmann," heldt Jens fram, "naar han er ute og eksekverar og auktionerar og driv Armingar fraa Hus og Heim; hadde ikkje Armingane Helvite daa til aa sende Lensmann og Fut og heile Hurven ned i, so fekk me fleire Draapsmennar enn me kunde skaffe Husrom til." "Jesus let Lasarus bli sæl og den rike pint," svara Paal; "no er det likso snart Lasarus som vert pint og den rike som vert sæl; kann det trøyste Folk?" "Naar Presten sender den rike til Himilen," svara Jens, "so trur ikkje Folk noko større paa det. Det veit og, at Lasarus kann koma til Himils like godt, um Presten ikkje held Gravtale; den fær mykje tilgjevi som leid mykje, tenkjer Folke. Og so lengi me ikkje kann skaffe det likare Livsvilkaar, so fær me lata det trøyste seg so. Tankane vert nok ljosare, naar Live lettnar." "Det maa me tru. Kome ditt Rike!" SIDE: 415 Kapellanen hev lati meg vìta, at Folke i Krinsen min er "forarget" yvi at eg gjeng i Kvernhusheidi. "Og Pastor Braut synes ikke heller at det tager sig godt ud." Det er ikkje ofte eg hev vori i Kvernhusheidi denne Vinteren. Men Prestane skýnar, at noko Tak paa "Lovforkynnaren" fær dei ikkje gjenom meg; og at Folke ikkje likar aa sjaa Læraren aat Borni sine i Skule hjaa Antikrist er rimelegt. Kor skulde det gaa, tenkjer mang ein ærleg Mann, um Skulemeistaren ein Dag gav seg til aa forkynne i Skulen at me skal halde Lovi? Folke kann ingin undrast paa; det held seg til det som det hev lært. Og Prestane fèr som dei maa fara. Eg lyt gjera som Presten vil. Kann ein ikkje segja upp og gaa, so fær ein rette seg etter Husbond; ein er ikkje Tenar for inginting. -- I Dag raaka eg Paal; han kom fraa Guri i Heialandsmarki; hadde sett Jordeple aat henne. "Naa," sagde eg, "du drìv paa med din Lovtrældom? Paal smilte. "Aa, litegrand." "Ja-ja; det kjem visst vel med." "Eg veit ikkje," svara han; "ho Guri vil nok helst hava av Kassa no; og daa vert eg i Vegen." Eg laut læ. "Ja dei vil paa Kassa no; den eine etter den andre." "Det er so godt aa hava noko visst," smilte han. "Ja, ja; kva skal ein segja." -- So fortalde eg mitt. Han høyrde paa meg og smilte; "ja dette hev eg venta paa," sagde han. "Det vart meg nok sagt, at du kom paa Utspæjing; men det saag meg ikkje rett ut til det heller; og daa tenkte eg: dette gjeng ikkje lengi godt." "Utspæjing, ja," sagde eg; "du kann vìta eg hev lògi meg fram." "Daa er det i alle Maatar best at du sluttar. Og det kann du. Bibelen hev du sjølv; og Meistaren kann du høyre for deg sjølv; men Borni, Stakkar, maa hava sitt etter Uppskrifti si; dei andsvarlege hev Andsvare." "Ein fær trøyste seg som ein kann. Men eg veit snart SIDE: 416 ikkje um eg vaagar aa lesa Bergpreika med Borni dessmeir." "Aa, naar du drìv paa med Pontoppidan attaat... Ja-ja; det er ikkje med meg du skal tala um dette, veit du." Eg takka for alt. Og me skildest. IV. Verdi sviv og Tidi gjeng; eitt og anna skifter. For meg hev mykje skift paa dette siste Aars Tid; eg er ikkje Skulemeistar lenger. Eg lika Skulearbeide; eg skulde gjerne vori Lærar. Men i eit vigtigt Fag var eg sjølv Læregut; og det greidde eg ikkje. Ein kann gjera seg like sæl. Halde seg til det fyriskrìvne. Tenkje som so, at for det hev ikkje eg Andsvar; eg er Tenar og maa gjera det eg vert paalagd. Men eg treivst ikkje med dette. Mindre og mindre treivst eg. Gaa der og "lære" dei truskyldige Smaaingane slikt som eg ikkje var med paa, det baud meg imot; eg kunde godsnakke for meg som eg vilde. Og daa det so opna seg eit Led, so vidt at eg kunde sleppe ut, so vart det meg med ein Gong klaart, at ut burde eg. No er eg fri Mann. Og det endaa eg hev vorti Dreng i Staden for "Meistar". Ikkje utan Saknad tenkjer eg paa mange huglege Skulestundir, og paa den friske glade Barneflokken min; men alt i Verdi kann ein ikkje faa; fritt Samvit maa vera det fyrste. -- Det var Paal Hòve som hjelpte meg. "Tolvgards"-Per hev gjevi upp. Han vart for gamall. No sìt han i Uppsèt hjaa Son sin paa Aase; og Paal hev vorti Lùtbrùkar paa Farsgarden sin. So kom han til meg og spurde um eg vilde vera Dreng hjaa han. Me skulde laga oss, sa han, so eg stundomtil kunde faa arbeide med det Upptake eg hev tenkt paa til Gard aat meg; og Løni han baud meg var rimeleg; eg klarar det med den no. Eg slo til. Og so um eit Par Aar -- min eigin Mann! Sitja paa Haatun i mitt eigi Hus; vera heilt heime! Det SIDE: 417 er noko serskilt, det. Eigi Bu er best, um det er lite; heime er høgast kvar; betre aa sitja under eigi Tak um det er laagt, enn flakke um fraa "Post" til "Post" under Uppsyn og Ettersyn av Overmennar som er andsvarlege for Arbeide mitt! Ein Herre fær eg aa tena endaa i mange Aar: Banken; det er til Husi eg lyt laane. Men Banken kann ikkje krevja anna av meg enn Mynt; og hans Herredøme kann eg bli kvitt, og skal eg bli kvitt; Bonden vaknar i meg no; og eg kjenner, at arbeide kann eg. Ho Ingeborg er ikkje mindre modig. Ho hadde vel alltid drøymt so smaatt um Byen, veit eg; gaa paa Bygata med Kaape og Hatt! Men ho veit som eg, at eigi Bu er best, og at ein er tryggast millom sine eigne; og greid Gjente er ho, og staut Gardkjering vert ho; me skal nok koma ut av det med kvarandre, me! Hòve skulde koma til Folke sitt att likevel. Bygdedrøse lyg ikkje stødt; Gunnar, Odelsmannen, hev hjelpt til med dette. Og Mann paa Hòve vert Einar, Dotterson hans Enok, Son aat Bø-Enkja; han skal taka imot, so snart han vert ferdug med Jordbruksskulen. Til so langt lid styrer Paal Garden; sidan vil han vera Dreng der han fyrr var Mann. Ein vyrdeleg Dreng vert dette; men den gamle Hòve-Mannen vert han no vel heitande, veit eg. Um Syster si smaaskjemtar Paal; "Storgardskjering er ho; no drøymer ho um, at Sonen skal leggje under seg halve Bygdi!" Drøyme maa ho ha Lov til, meiner eg. Einar ventar han seg visst ikkje lite av; "der er godt To i Karen; han er av deim som kann skýna den Ting, at det er betre aa drive ein litin Flekk upp enn aa sitja ei stor Vidd ned. Litegrand tùmsut vert han vel paa denne Landbruksskulen; men det vinn han yvi." "Tùmsingar skulde vel ikkje Jordbruksskulen lære upp?" undrast eg. "Aa," segjer Paal, "det er med den som med all Skulen vaar: han er ikkje heimflutt enno." Han bur i det gamle Heimehuse sitt no; men han rister SIDE: 418 paa Hovude stundom og ser seg ikring: "underlegt er det aa gaa her aaleine." "Men," lagde han til ein Dag: "heimkomin Son er eg. Faderen hev eg funni; og i Barndomsheimen stend eg, og stend fri. Gjev mange var so langt komne!" I Kvernhusheidi bur gamle Maren no, i Lag med ei Systerdotter, Berit, Skræddaren. Paal skal "drive Plassen aat deim," og Berit skal saume Klæde aat han; "men Maren steller Huse som ho hev gjort; og so greider me oss alle." -- Sundagsstundine held me fram med her paa Hòve no. Mangt fær eg dessutan Høve til aa tala serskilt med Paal um, i Kvilestundir og um Kveldar. Eg skriv upp det eg vinst med; so hev eg noko aa gjera dei Sundagane daa eg "kviler" au; -- det er ingin som held Rekning med Kyrkjegonga mi no lenger. Mild, frisk Vaarmorgon; me skal ut og pløgje. "Sæle er me Jordarbeidarar," segjer Paal. "Armt vert alt anna Yrkje mot vaart; me samarbeider med Skaparen; Jordbruk er Gudsteneste. "Herleg er Morgonstundi framifraa. Frisk og glad gjeng du paa; er berre Arbeidshug og Tiltak. Som ein Adam i Paradis gjeng du; ingin laak Tanke fær Tak i deg. Du er med i det vaknande All-Liv som Fugl og Blom. Og Gud Herren sjølv gjeng skapande gjenom Hagen din; daa veit du at du er heime; daa kjenner du, at du er Son; der er Glede og Gjestebòd kvar du kjem; i Tre og Luft spelar det og syng; og som ein Dans gjeng Arbeide, kor tungt det er. "Og Rudningsmann er du for Liv og Vokstr Dagen lang. Kvart Tak du tek og kvart Fræ du saar, for Bløming og Mogning brøyter du Veg; men Møde og Motburd lærer deg Tòlmod. "So kjem den arbeidstrøytte Kvelden med dei tunge Stìg og den bøygde Rygg; daa er Samvìte godt og Kvila kjær; og den Svevnen du nyt er Himilrike. I Otta vaknar du nyfødd og veit knapt av at du sov; og til Arbeide SIDE: 419 hastar du paa nytt som eit Barn til sin Leik; det er kvar Morgon nytt liksom Guds Miskunn. "Bonden slit. Men Jordi, Mor hans, gjev 'n alltid ny Kraft; og skaparglad lìver han i eit Arbeid som det alltid gror etter." "Berre sæle er ikkje me Jordarbeidarar heller," sagde eg ein Dag. "Sjaa no all denne Stakkarsdomen som gjeng her og bed seg, og som me ikkje kann hjelpe; ein vert baade arg og leid av aa sjaa paa den." "Det lyt me finne oss i," svara Paal. "Og Fanten fær me føde so lengi me èl han." "Me èl han so lengi me føder han au," meinte eg. "Det er ein Tulle-Ring me er komne inni, ja. Men enno skal me ikkje klaga, Haavard. "Det gjeng betre enn ventande. Gamall Folkeskikk er seig. Um me aldri so mykje veks upp i den Trui at det er storkarslegt aa Inkje gjera, so sìt Fedra Visdom under som eit Samvìt likevel: blodut er Hjarta i den som skal tigge seg Mat; sjølvberga er best farin. "Men me er i ei Nedgangstid; mykje dreg den galne Vegen. Dyrt vert det aa lìva; og Folk veks upp paa Skular; der mjuknar dei gjerne og veiknar; duger sistpaa lite til aa slite og slaa seg fram. Men Liv i Mak er for eit Faatal. Og Herrevegen for eit Smaatal. Det gjeng daa som det maa gaa: Fantestigen fær Søkjarar. "Lettare og lettare vert han aa gaa au. Ikkje beintfram; det er der som elles: Tevling gjer Vegen trong. Men Samfunde fær meir Hjartelag; kann Armingen ikkje klara seg med Tigging lenger, so hev han Tukthuse. "Knip det, so er det berre aa slaa ut ei Rute og stela litegrand; so fær ein Hus og Mat fritt. Og det dess lenger, di meir og di oftare ein stèl; her er Løn for Lovbròt. Heiltupp som Storfolk kann ein stelle seg: um Sùmaren tek ein Ferie, men søkjer til Partemente att naar det lid til Vinters; det er mange som gjer det so. Men vil ein sitja trygg Aare rundt, so er det aa faa paa seg eit noko dugelegt Lovbròt, Knivbruk eller Røving eller SIDE: 420 sovori. Og best er det aa drepa eit Menneskje; daa er ein forsyrgd. Alt ein treng fær ein fritt og trygt, Hus og Mat, Klæde og Sko, Tilsyn og Stell, Doktar og Prest; Arbeid til Tidtrøyt fær ein au; det einaste ein lyt vera forutan er Fridomen. Men kva Fridom hev ein Arbeidsmann? Og kva nyttar Fridom for den som svelt? Lìvemaaten er det fyrste; det er ikkje lengi fyrr ein Stakkar lærer det." Eg lo; "det vert nok meir og meir den bakvende Verdi, dette." "Visst er det so. Heilt ut er det so; fær Latskap og Lovbrot Løn, so fær Arbeid og Sparsemd Straff; dei ærlege maa bøte for det galne som vert gjort; Arbeidaren maa føde Fanten. Kvart sjølvhjelpt Menneskje maa her vera med; og di meir ein arbeider, di meir Lyt ein bøte; Boti heiter Skatt med eit lystigt Ord. "Hjelpi er, at Guds Lov sìt djupare i oss enn Landslovi. Folk vil vera Folk i det lengste. Smaatt kann dei hava det, og tungt kann dei slite; men slit gjer dei so lengi dei vinn; Ære og godt Samvit er det største, meiner Folke. "Stundom kann det knurre for at Skattane veks; men det trøyster seg med, at gjekk Fanten laus, vart han verre aa dragast med endaa. Og so fær me ein Veg stundom, eller ei Hamn; ikkje alt som gjeng til Skatt er burtkasta. "Men Fanten hev sitt aa gjera: han skal lære oss Broderlovi att. Tyngje og elte oss skal han, og vekse oss yvi Hovude meir og meir, so me sistpaa er nøydde til aa hugse gamall Samfundsskikk." Um Sùmaren tek Arbeide Mannen sin heilt; det gjev nok for baade Hovud og Hand; og Kvilestundine trengst til sitt Bruk. No lettnar det; Seinhausten er komin. Sùmaren vart noko raa, so det stundom var knakje nok aa faa Høye i Hus; men dess betre gjekk det med Korne og Epli; klaga fær ein daa ikkje. SIDE: 421 Paa "Øvre Haatun" hev eg no vori ei Tid og bròti upp ikkje so lite av Vollen; Bror min var med, og stundom Son hans au, so det gjekk baade huglegt og fort. Ein Dag hadde me jamvel Dugnad, og fekk eit godt Stykke ifraa oss. Og til Vaaren skal han Ola Bruset i Veg med Byggjingi; eg kjenner meg snart full Gardmann! -- -- Kveldane lengjest no; det vert meir Innearbeid. Og det kann vera huglegt. Naar me sìt ikring Lampa og steller med Smaa-Arbeid av ymist Slag, kjem ofte Gardsfolk inn-um; dei veit at Paal hev Greide paa mangt; og for meg er det ofte som eg var paa ein Jordbruksskule. Sìt me aaleine, so kann me hava "Jordbrukstimar" daa au -- det er ingin laak Skule, denne gamle: Arbeid paa Jordi um Dagen og Samtale um Kvelden um Jordarbeid -- ; og stundom kjem andre Spursmaal upp; soleis sùme av mine gamle bibelske. I Gaarkveld fekk eg Paal til aa greide ut um "Namnen sin", Apostelen; "han driv svært paa med Trui, den Mannen," sa eg. "Han driv paa med Gjerningar ikkje mindre," svara Paal; "Gud skal gjeva kvar etter hans Gjerningar," segjer han Gong paa Gong. Og det han segjer om Trui er rett; Trui skal du hava hjaa deg sjølv for Gud, segjer han; men Tru utan Gjerningar er ingin Ting." Eit av dei Paulusordi eg hev havt mest Bry av lagde eg fram: ein Gud er det, og ein Millommann millom Gud og Menneskja: Menneskje Jesus Kristus, som gav seg sjølv til Løysepening for alle; og for det vart eg, Paulus, sett til Forkynnar og Apostel. "Her," sagde eg, "forkynner han den vanlege nytestamentlege Læra, at Gud er ein, og at Jesus, Messias, er Menneskje. Men i sùme Apostelbrev vert Jesus kalla Gud; ja han vert ein Stad kalla "den sanne Gud", liksom det var Meiningi aa setja han i Staden for Faderen. Kva skal me tenkje um det? "Det er Heidningkristindom," svara Paal. "Heidning-Gudane var Menneskje, berre med ei framifraa Magt; og SIDE: 422 Menneskje med framifraa Magt vart Gudar, som Herkules og andre; ja Keisaren i Rom var Gud, um han livde aldri so ugudeleg. I Apostelgjerningar les me um ein Sevs-Prest som vil ofre til Paulus, daa denne hev heilbrigda ein Mann som var lam i Føtane; og Jesus hadde gjort større Ting enn det. Ho voks fram av seg sjølv, den Trui at Jesus var Gud; heidningkristne Avskrivarar hev reint uviljande ført ho inn i Tekstane, ved Mislesingar eller Mistydingar som dei sjølve ikkje hev gaatt etter. Sùme hev trutt at dei hadde sjølve Paal Apostel med seg her. Han kallar ein Stad Jesus Herren fraa Himilen; og daa maa han vel halde han for Gud, hev dei tenkt. "Men me held oss til Meistaren. Han er spaklynd og audmjuk av Hjarta; vil ikkje vera kalla god dessmeir; og um Gud segjer han som Moses: høyr, Israel, Herren vaar Gud, Herren er ein! Det er nok so, at Gud er Far hans. Men Gud er vaar Far au. Og Guds Born er me som han; og Brørar kallar han oss, liksom me alle skal vera Brørar. "Det hev vori Tidir daa Trui paa Jesu Guddom trongst; og dei Tidine er enno. Og treng me den Trui, so kann me hava ho trygt, so sant som me elskar Næsten; det er berre det, me vert spurde um i Domen." "Trieiningslæra maa au falle, naar ein held seg til Testamente" "Trieiningslæra er fraa det sette Aarhundrade etter Jesu Tid." Eg heldt fram med mitt. "Kva skal ein segja um det, at Paulus vil vera sett serskilt til Apostel for Læra um Løysepeningen; den talar daa Jesus sjølv um?" "Ein Stad hjaa Mattæus og ein Stad hjaa Markus er Løysepeningen nemnd; dei andre veit inkje um han. Og dette er serleg merkelegt hjaa Lukas, som elles hev godt Samanheng med dei tvo fyrste. Men Lukas var Paulus-Svein; han hev visst, at Løysepeningen var Paulus-Evangelium. Me finn Orde i dette Paulusbreve au. Og hjaa Paulus med hans Soningslære høver det; men hjaa Jesus med hans Lære um Faderen fell det reint framant" SIDE: 423 Eg vart uroleg: "men Soningi er daa ikkje berre Pauluslære?" "Med Jesu Evangelium er ho i Strid," svara Paal. Eg minte um Nattverdordi; "der talar Jesus sjølv um Blode som er til Forlating for Syndine." "Det meste av Nattverdordi finn du i fyrste Korintiarbreve," svara Paal; "der fortèl Paulus, at han hev fengi deim, ikkje av Apostlane, men ifraa Herren. Ordi er heilt paulinske; korkje Blode til Syndsforlating eller Blode til den nye Pakti vil klinge i hans Munn som lærde oss den femte Bøn i Fadervaar, og som forsikra, at kvar Bokstav og Tytill av den gamle Pakti skulde staa til dess Gudsrike kom. "Det me no kallar Kristindom er i det heile Pauluslære, med nokre Tillegg fraa Nikæa-Møte og seinare. "Paulus tolka Jesu Livsverk paa sin Maate. Dette lèt seg gjera; Sogune um Jesus var ikkje skrivne i hans Tid. Og av Apostlane fortèl han sjølv at han Inkje hev lært; det Evangelie eg forkynner, segjer han ein Stad, det lærde eg ikkje av noko Menneskje. Han og dei andre arbeidde paa kvar sin Kant au. Og han kunde gjerne tala um sitt Evangelium, som han fleire Stadir gjer; det var eit anna enn det Jesus Forkynte. Men det vart godkjent meir og meir etter som Heidningkyrkja voks; sùmt av det hev au vunni Inngang hjaa dei jødekristne. "Soleis Orde um Løysepeningen. Dette Orde hev smaka mange og vorti spreidt og kjent; sùme Stadir hev det vori teki for eit Jesusord. Men hjaa jødekristne hev det forma seg litegrand um. Etter jødisk Meining kunde Løysepeningen turvast for Heidningar og Syndarar, men ikkje for alle, som Paulus skriv; Løysepeningen for alle vart daa til ein Løysepening for mange; i den Formi kom det inn hjaa Markus og Mattæus. Og hjaa deim er det lagt i Jesu Munn. "Det kann sjaa rart ut, sovori. Men Soningstanken turvtest. Endaa meir daa enn no. "Tidfullnaden var komin; ein og annan kunde taka imot Sanningi. Men Mengdi, Verdi, skýna ikkje Jesu Ord. "Heidningane hev knapt nok fata Eingud-Tanken dessmeir; SIDE: 424 og Israels Allvelduge hev dei vori rædde. Um Gudane var mange og laag i Strid, so var dei endaa faarlege; men reint spelegt vilde det vera aa vaage seg fram for ein Gud som aaleine hadde Magti. Det hjelpte ikkje at han kalla seg Far; dei strengaste Herrane gav seg ofte dei venaste Nemne. Ovmykje vilde ein Einvaldsgud krevja av baade Ære og Ofringar; det var best aa halde seg til sine gamle Gudar, hev Heidningar flest tenkt. "Men meir og meir vende Jødane seg burt fraa Galilæaren; dess meir galdt det daa aa faa Heidningane med. Og um dei ikkje kunde koma heilt med, so fekk ein hjelpe deim fram-yvi so godt som det let seg gjera. No var Farisæaren fraa Tarsus ein Mann som kjende Heidningane og visste kva dei trong; han skýna kor langt ein kunde vente aa naa; og Utveg fann han. "Det er den gamle Israelsgud han forkynner, den strenge og den vreide. Det er ein Herre som Heidningane kann skýna, dette; han bryr seg um si Magt og si Høgd meir enn um oss Menneskje; og etter sin eigin Hùg hev han utvalt nokre av oss til Ære og andre til Vanære, som det stend i Romarbreve. Som ein Krusmakar gjer han sùme til Miskunn-Kjerald og sùme til Vreide-Kjerald; han miskunnar den han vil og forherder den han vil; og ingin kann segja noko for det; hev kje Krusmakaren Velde yvi Leire sitt? Serleg mot Syndi er Gud ein øydande Eld. "Men endaa kann me no etter Paulus sleppe aa ofre. Han bryr seg ikkje um Kalv og Sau lenger; han hev fengi eit Offer so storgjævt, at Inkje kjem upp imot det. Men so gjeld dette Offere for alle og all Tid au; den som bar det fram var Jesus Kristus. Han, den vigde, den fullkomne, den fyrstefødde, Gudssonen, Herren fraa Himilen, -- paa serskild Vis bar han det fram: seg sjølv ofra han for Syndine vaare. Ofra seg ved aa døy, døy som ein Røvar paa ein Kross; dermed er heile vaar Synderekning uppgjord; og dei gamle Smaaofringane trengst ikkje meir. No gjeld det for Syndaren aa eigne Kristi Offer til seg, bera det fram for sine eigne syndir; og det kann han gjenom Tru; denne vert noko nytt no: SIDE: 425 Tileigning av Kristusoffere. Og hev Syndaren gjenom Trui bori dette Offere fram for Gud, so vert han Guds Barn og fær Gud til Far, um han var den verste Heidning og Syndar. Sidan er det for honom som for Israeliten aa lìva etter Guds Lov; daa er han trygg paa Róm i det Gudsrike som snart er ventande. "Denne Læra gav Heidningane Mod til aa høyre paa Apostlar og Apostelsveinar. Ho hev sidan vori stelt paa, og hev trengt Jesu Evangelium endaa meir til Sides; Offerguden er meir og meir komin i Staden for Faderen. Men eit stort Framstìg fraa Heidindomin er denne Læra likevel; og endaa ein stor Ting var naadd: gjenom Pauluskyrkja vart Bibelen berga og dermed Orde aat Meistaren. "Det store Fleirtal er Halvheidningar enno: treng Løysepeningen og Millommannen. Men desse au vinn Gudsrike, so sant som dei hugsar Bòde um Brorskapen." -- -- No skýnar eg at Prestane er so imot Paal. Han held seg til Jesus og dei til Paulus; og dei bannstøyter som Paulus kvar som forkynner eit anna Evangelium enn det dei held for det rette. Eg vart sjølv rædd, daa Paal strauk Orde um Løysepeningen. Men di meir eg ser etter, di meir vert det so: Evangelie um Soningi læt seg ikkje semja med Evangelie um Faderen. "Kva Apostlane meinte um Tru og Gjerningar," sagde Paal sidan ein Kveld, "det kann me lære hjaa Jakob, Herrens Bror, ein av dei tri, det fyrste apostoliske Blodvitne; so skriv Jakob i Breve sitt: Tru utan Gjerningar er daud; kva gagnar det um nokon segjer han hev Tru, naar han ikkje hev Gjerningar; kann Trui frelse honom? Liksom Jesus forkynner han den kongelege Lov etter Skrifti: du skal elske din Næste som deg sjølv. "Og som ein av dei gamle Profetane feller han Domen yvi dei rike som ikkje brukar sin Rikdom rett. Graate og harma dykk, de rike, segjer han, for den Usæla som skal koma paa dykk! Sjaa; den Løni de hev forhaldi for dei Arbeidarar som hev skori dykkar Aakrar, ho ropar; SIDE: 426 og Rope fraa Skurdfolke hev komi inn for Herren Sebaots Øyro; men ver tòlmodige, Brørar, segjer Apostelen, Domaren stend for Døri. "Det er Jesu Dom paa nytt: usæle dei rike! Eld vilde Messias kaste paa Jordi, og ynskte, at Elden alt var uppkveikt. Og naar me ser oss ikring no, so kann me undrast med oss sjølve: tru det ikkje er den Elden som brenn rundt i Verdi baade her og der? "Ikkje Fred er her lenger, men Sverd. Magthavaren læt Armingen slite; og av hans Sliting og Svolt bryggjer han seg Rikdomar; men Uro kringsèt han kvar han gjeng; den Uretten han driv forfylgjer han; Blode av Bror hans ropar yvi han fraa Jordi; uglad sìt han i sine Gilde, um Vinen er aldri so god. "Han er uroleg for baade Eigedom og Liv; dei magtlause slær Lag og fører Krig mot Magthavaren. Lite vil dei magtlause vinne, um dei sjølve gjer Mammon til Gud; men til Straffe-Englar er dei utsende mot deim som feitar seg med Urett. "Sæle dei som lìver av sitt Arbeid og nøgjer seg med det dei tarv. Fred hev den smaanøgde og den hjelpsame. Men Gull vunni med Urett er Helvites Eld." "Korleis skal me tyde dei gaatefulle Ordi som Johannes- Evangelie vert opna med?" spurde eg. "Paal svara: "det er uklaare Ord; og dei vil vera uklaare. "Johannesboki vende seg til dei vise i si Tid. Og i Fyrstningi er ho filosofisk og vil setja Evangelie i Samanheng med Gnosis-Læra. "Grunnvære er Gud; ved Orde, som sjølv er Gud, Guds Kraft, skaper han Verdi. "I den skapande Gudskrafti var Liv; Tanke; og dette Gudsliv var Ljose aat Menneskjom: dei fekk sjølve Tenkjekraft. Men Menneski livde i Myrkre og tok ikkje imot Ljose; fata ikkje Guds-Tanken. Denne tok daa Mannsskapnad i Jesus; Orde, Gudskrafti, vart Kjøt og budde millom oss. Men Verdi kjende ikkje att det Orde ho SIDE: 427 hadde vorti til ved; hans eigne tok ikkje imot honom, so nær som nokre faae: dei som trudde paa hans Namn. "Han som hev skrivi dette vil vise, at Lærdom tarv ikkje heller stengje oss ute fraa Gudsrike. "For Kyrkja hev Johannesboki vori faarleg. I Staden for Meistaren set ho Anden til aa upplyse og lære oss; men kva ho meiner med Anden er ikkje tydeleg nok sagt; og Andar av ymist Slag hev daa nytta dette Orde ut gjenom Tidine. "Me umyndige held oss til Meistaren i dei fyrste Sogom, til dess me kjem so langt at me kann kjenne han att i den siste; og vinn me ikkje so langt, so hev me nok i det me i dei fyrste finn: Fagnadbòde um Faderen." Tekst: Maatte ikkje Kristus lide dette, og so gange inn til sin Herlegdom? -- -- Tunge hev dei vori for Jesu sveinar, dei Dagane det her er fortalt um. All deira Von var burte; Israels Frelsar laag krossfest i ei Grav. At Messias skulde døy, og det som ein Brotsmann, det var mot Skriftine og mot all Von; og noko Snakk av nokre Kvende, at han skulde vera uppstadin, trudde dei ikkje; modlause og raadlause gjekk dei der; ikkje minst desse tvo paa Vegen til Emmaus. So kjem ein ukjend og spýrr, kvi dei er sorgfulle. Dei svarar: Jesus fraa Nasaret, ein Profet veldig i Ord og Gjerning, han som me venta skulde utløyse Israel, honom hev Øvsteprestar og Raadsherrar krossfest; og no veit me ikkje meir. Den ukjende er Jesus sjølv. Og han er med paa Messiastanken. Men det maa de daa skýna, segjer han, at Messias maatte lide? Det verste maatte han lide; viljugt og som eit lydigt Barn maatte han lide det; daa fyrst var han so til det siste og ytste røynd, at Faderen kunde gjeva han den høgste Magt; daa kunde Profeten fraa Nasaret faa Messias-Kruna. Dette er den apostoliske Tanken um Langfredagshende. SIDE: 428 Som Petrus segjer i Apostelgjerningar: Jesus vart yvigjevin til Dauden etter Guds fyrisette Raadgjerd; daa han hadde stadi den Prøva, uppreiste Gud han og gjorde han til Herre og Messias. Og hev sett han til Domar yvi livande og daude. Eller som Paulus skriv: han var lydig til Dauden, ja til Krossdauden; difor upphøgde Gud honom høgt, og gav honom det Namne som er yvi kvart Namn; og for det Namn skal alle bøygje seg. Guds fyrste og øvste Tenar vart Jesus ved det at han var heilt ut lydig; si Lære underskreiv han med sitt Liv. Tekst: De skal høyre Hèrstrid og Tidendir um Hèrstrid; men Enden er ikkje endaa. -- -- Hèrstrid høyrer me nok um; villare og villare rasar Krigen, di meir Kultur me fær; og endaa skulde Kultur vera det same som Folkeskikk. Med Vald raader det vonde i Verdi. Den eine Broren lìver av den andre: Domaren av Tjuven og Tjuven av Rikingen og Rikingen av Slitaren; men Slitaren svelt; og berre Kniven held Kniv i Slire. Væpne seg er einaste Raadi mot Krig. Men det er ei utrygg Raad; so lengi væpnar me, til sjølve Vaapni driv oss i Krig; driv oss inn i den Villa der Brørar lagar Brørar til Hakkemat. Verre enn alle Villdyr er Menneskje; Vargflokken sjølv held seg-imillom Fred. Men Mann drep Mann og Folk tyner Folk og Rike øyder Rike; Blod fløymer gjenom Tidine; og di meir me preikar um Kristindom, di større vert Flaumen. Men Enden er ikkje enno. Guds-rike kjem; men fyrst maa Djevelen og Dyre og den falske Profeten hava si Tid, og alt det andre vonde som er spaatt um. -- "Det vert tala um ein ny Hìmil og ei ny Jord," sagde eg. "Men var det ikkje vaar eigi Jord me skulde sjaa aa faa Skikk paa?" "Det er den me skal faa Skikk paa," svara Paal. "Det SIDE: 429 vonde skal brenne, bli øydt; og naar det er burte, so vil ho vera ny, denne same gamle Verdi." "Himil og Jord skal forgangast, stend det." "Himilin er i desse Spaadomane Bilæte paa dei Vondemagtine som sèt seg i Guds Stad; og Jordi er Rike aat desse Magtine; baade dei og Rike deira skal brenne." "Men Domen?" "Domen er sjølve dette at det vonde øydest og det gode vinn. Og Dom skal me halde kvar for seg: gjeva det gode Magt i vaart Liv og kaste det vonde i Eldsjøen. For kvar ein som soleis lærer aa halde Dom yvi seg sjølv vinn Gudsrike eit Stìg fram-yvi." Tekst: Menneskjesonen skal koma i sin Faders Herlegdom, og skal løne kvar etter hans Gjerningar. -- -- Myrkt var det for Israel i Jesu Dagar. Gamalt godt laag nedtraakka under Heidninghæl og nedtyngd under Mammonsvald, og vondt nytt skaut upp og breidde seg kvar ein saag; Folke gjekk framandt i sitt eigi Land; og Armod og Sjukdom og Hugløyse vaks; berre eitt hadde det same Israel aa trøyste seg med: Voni um Gudsrike. Gudsrike var den nye Heimsalderen, daa alt Herrevald skulde falle og Guds Lov faa Magt. Og no tok Vonir til aa vakne hjaa mange; han som skulde føre Messiasstriden og reise Gudsrike, han lìvde si Prøvings og Fyriarbeids Tid millom Folke alt. Tanken um dei Ting som skal hende naar hans store Dag renn, er daa ofte framme i Jesus-Sogom. Lengi etter rann det og ein Dag som kalla seg hans Dag; den kristne Tidi er etter Namne Messiastidi. Men det var ikkje Messias som kom; det var Mot-Messias. Folki fekk det verre enn fyrr; og Jesu Sveinar vart brende. Daa slokna alle gamle Messiasvonir. Verdi var dømd og i Djevelens Vald; Gud, Sanning, Rett fekk aldri Magt der; men det vakna ei ny Von: den Verdi som brende Guds Born skulde sjølv brenne. Og eit nytt Tilvære skulde koma upp; vondt og godt SIDE: 430 skulde skiljast aat; høgt upp-i Guds blaae Himil skulde dei gode lìva sitt Ævelege Liv, og djupt nede i svarte Helvìte skulde dei vonde Æveleg døy; endelaust skulde dei brenne i eit endelaust heitare Baal enn det dei sjølve hadde kveikt aat Guds Born. Paa denne Draumen lìver Folki enno. Og alle Ord i Skriftine um Domen vert tydde etter den. Men hugse skal me, at alle dei Ordi som no vert tydde um Domedag, dei handlar um Messias-Striden og um det komande Gudsrike. Naar Messias hev vunne paa Djevlemagtine, so kjem etter Spaadomane det nye Jerusalem ned fraa Himilen, og Guds Tjeld vert uppsett hjaa Menneskjom; Guds Vilje vert Lov paa Jordi; Rett og Brorskap vinn. Daa er dei gamle Ting burtfarne. Sorg og Skrik og Pine skal ikkje vera til; sjølve Dauden skal ikkje vera til meir, -- korleis me elles skal forstaa det Orde. Alt no er me i Gudsrike og fær Løn, eller i Djevlerike og fær Straff; sidan kjem me til Paradis eller i Refsings- eller Skirsle-Elden. Naar Gudsrike er komi, gjeng dei gode der inn. Alle vinn fram som vil fram; og den Sæla dei vinn vert likna med Glede og Gjestebòd. Men dei som ikkje bøygjer seg for Guds Lov, dei fær ei Straff som vert likna med Myrkr, Daude, Eld; det er ei Straff som sløkkjer Liv og Livs Vonir. Og naar soleis det vonde er yvivunni og utreinska, gjev Messias Rike fraa seg etter Pauli Ord, og Gud vert alt i alle; hans Rike er komi, og det Rike skal staa. -- "Det vert stundom tala um Æveleg Pinsle," sagde eg; "kva skal me tenkje um den?" Paal svara: "Æve-Pinsla, Æve-Elden er det same som den andre Dauden. "Æve-Elden," heldt han fram, "vert kalla usløkkjande; Bilæte er teki fraa den Renskingselden som brann i Gehenna eller Hinnomsdalen utanfor Jerusalem. Det var ein sterk Eld, som brann med Svaavel; han skulde gjera Ende paa det By-Avfalle som elles hadde vorti liggjande og rotne; og der var mykje Avfall fraa ein sovidt stor By. Gehenna-Elden brann Dag og Natt; brann Æveleg; men SIDE: 431 det som vart kasta paa Elden brann upp; soleis skal det gaa med Avfalle fraa Jordi; det skal bli uppbrent, utreinska. "Me veit ikkje meir um desse Ting. Men det er nok. For det er ikkje Rædsla for Straff som skal drive oss til det gode; daa vert me Trælar og ikkje Born; Kjærleiken, Hugen til det gode, skal drive oss. Og Meistaren visste det mange helst vilde gløyme: at Hug til det gode hev me. "Visst er det, at Gud er Faderen. Han er ikkje noko Troll som hev Hugnad av aa pine oss; steller me oss gali, so straffar me oss sjølve; Pinsla fylgjer alltid laakt Verk. Det er dette Meistaren vil minne oss um, naar han talar um den Livsspilla og Uhugnaden som fylgjer det vonde; og me skal høyre paa det han segjer og taka Rædsle av det, men Rædsle for det vonde og ikkje for Faderen." Tekst: Den som gjev ein av desse minste ein Drykk Vatn skal ikkje sakne si Løn. -- -- Gjer du ein Stakkar den minste Hjelp, so er du meir til Mann enn um du held ei ven Preike for han og læt han gange med den. Ja Syndaren som gjer vel er betre Gudsbarn enn den retferdige som dømer. Paa Domedag vert me ikkje høyrde i Pontoppidan. Gjerningarne vaare skal døme oss som dei kvar Dag dømer oss; dei viser kva me er. Armingen vert dømd etter som han bèr si Armod og Rikingen etter som han nyttar sin Rikdom; og Domen er rettvis; inst inne i vaart eigi Samvìt sìt Domaren, Menneskjesonen; me høyrer hans Røyst kvar Dag. Til vanlegt endar Rikingen i Pinsla; han vert leid baade seg og Tilvære sitt. Millionherrar som flakkar Verdi kring og faafengt freistar aa døyve sine leide Minne, dei kann vitne um det; like eins Storsnytarar som plaastrar sitt sjuke Samvìt med Gaavur til Kyrkjur og Fatighus og mykje og mangt. Men Ærleg tent og vel nytta Rikdom er ei Gudsgaave; sjølve Fader Abraham var rik. Og for SIDE: 432 syndig Rikdom er der Tilgjeving, naar Syndaren bøter. Tollaren Sakkæus rette upp att det galne han hadde gjort og gav Helvti av sitt Gods til dei fatige; sidan fekk han Meistaren sjølv til Gjest. Mykje vert den tilgjevi som elskar mykje. I vaare Heimar og Tidir er mange fatige, endaa dei gjerne vil arbeide; deim hjelper ein som ein skal, naar ein steller det so at dei kann hjelpe seg sjølve. Læt du deim faa Arbeid og løner deim rimeleg, so skal du ikkje sakne di Løn; endaa betre Verk gjer du, um du læt Fatigmann faa Jord, so han klarar seg sjølv; rette Maaten her er den som du, Gudleik, brùka, daa du skifte Garden din med ein fatig Bror, so han no greider seg godt, men kjenner seg Kaupar og ikkje Olmòsumann. Men dei minste, Born og uføre og sjuke og gamle, deim gjev me det dei treng, og gjev det med Hugnad; me veit for visst, at det me gjer imot deim, det gjer me mot Menneskjesonen. "Denne Djevelen," sagde eg, "Beelsebub og Satan og kva han heiter alt, kva skal me tru um honom?" "Djevelen maa me tru paa," svara Paal; "han er visst livande nok. "Men no gjer dei Djevelen til Gud; og det er aa gjera for mykje Ære paa han. Ikkje for det; ein kann alltid forstaa det; det vonde er ei Stormagt som synest vinne paa Gud sjølv stundom. Eg hugsar han Gunnar, Bror min; so lengi hadde han sétt paa denne Verdi som rivst og bit og bløder og brenn, at sistpaa tenkte han: dette er Helvìte; den vonde hev Magti; Faderen er berre eit Barne-Eventyr. "So gjeng det mange. Det finst endaa dei som driv Djevledyrking, paa Lag som Trollkarar og Trollkjeringar fyrr. Naar det vonde hev Magti, so er den Vonde Gud; og so fær me dyrke den Vonde, tenkjer slikt Folk. Men Gud er den Vonde ikkje. Han er helst ein Stakkar, paa Vis som Eventyrfanden. Ein Tosk er han i SIDE: 433 Grunnen au. Men han er seig og sløg; og daa me sjølve er endaa taapnare enn han, so narrar han oss ofte. "Sterk er han au paa ei Vis. Men han hev si Magt i oss. I meg, i deg, i kvar for seg hev han Rike sitt; der er det han raader og styrer. So ofte som han berre slepp til. "Det vonde i oss sjølve er han, det jordbundne, trollvridne i oss, Ormebøle og Ulvestogo, Sjølvhug og Kaldhug og Hemnsjuke og Hat, alt det me maa slaast med og vinne yvi kvar Dag og endaa aldri er trygge fyri, -- det er Djevelen. "Var denne Utangen noko for seg sjølv, so hadde Faderen havt Raad med han for lengi sidan. Men i oss sjølve hev me han; noko av oss sjølve er han; det er det som er so vrangt. Kvar lyt fikte med 'n sjølv so godt han kann; onnor Raad er her ikkje. "Kva Djevelen er? Det er ikkje snart sagt. Me hev mykje i oss av Dyr; naar det vert herdt og kvesst i Mannavìt, so vert det Djevelskap, og den som arg kann vera; daa er Fanden laus. Me skjemmest av slikt; Menneskje i oss vil ifraa det, og likar aa hava Hin-Mannen aa skulde paa; men Dyre og Trolle i oss heng meir fast ved det vonde enn me vil vera ved; og lett kann me bli baade Dyr og Troll, um me gjev etter. "Men helst vil me vera Folk; og so fær me denne lange og seige og ofte vrange Striden med Djevelen. Best er det etter mi Røynsle aa ikkje høyre paa han, ikkje bry seg um han, berre drive paa med det som rett er; men elles stend den gamle Sanningi fast, at Gudsord likar han ikkje. Og di oftare me vinn paa han, di meir veiknar han; dess meir veks og Menneskje i oss, Gudsbarne; og sidan eller fyrr kjem den Dagen daa Djevelen er bundin. "Men jamvel daa gjeld det aa vera paa Vakt. Sovnar ein, so kann den Reven snart smette ut av sine Band; og ein fær daa gjerne eit langt Bask, fyrr ein er trygg att." "Jesus sjølv talar um Djevelen," sagde eg. Paal svara: "det sama gjer me; Folk skýnar betre livande Liv enn daude Tankar. Men det gjeld at me ikkje SIDE: 434 driv det for vidt; i ein Heim so storbygd og streng som dette Lande vaart vert Hugsyne lett for sterkt; Draumsjuke hev me havt nok av." "Jesus dreiv ut Djevlar," heldt eg fram. "Han gjorde det som dei den Gongen kalla so," smilte Paal; "og det gjorde han rett i." Snart var me inne paa Undergjerningar; Paal trur paa deim. "Men," sagde han til Slutt, "i gamle Dagar trudde Folk meir paa slikt enn me kann; og det laga seg Sogur um Meistaren som me ser er Folkedikt. Men no, daa me tek alle andre Truir fraa Folke, so kann me lata det faa hava denne; ho er korkje kristeleg eller ukristeleg; men det er av den Mjølki som høyrer Barnealderen til." Eg spýrr stundom Paal, um han ikkje vil ut paa Forkynning att; "Folk kunde hava godt av aa høyre Evangelie," meiner eg. "Dei hev Moses og Evangelistane," svarar Paal; "deim skal dei høyre. Og vil nokon vita mi Meining um noko, so veit han kvar eg bur." "Men du kunde fortelja Ungdomen at me skal arbeide." "Med Neven preikar ein Arbeid best; med Preiking èl ein berre nye Preikarar." Eg tagnar. Dette hev han nok Rett i. "Det er visst mange som er leide av Live i denne Tid," kom eg til aa segja. "Det høyrest so," svara han. "Men vera leid av Live er Sjælearmod. Fortògsslitarar og Krakkesitjarar kann finne Verdi keidsam; men meir enn nok er her aa gjera og lære all Tid. "Underlegt er det og aa høyre paa deim som finn Live meiningslaust. For der er alltid Meining i aa hjelpe der Hjelp trengst; og Hjelp trengst all Tid og all Stad. "Lìva rett, det er aa vera ein god og tru Tenar. Og ein Tenar spýrr ikkje etter Meining; han hev Arbeid, og SIDE: 435 det gjev Meining; meir enn nok av Arbeid hev han kvar Dag og kvar Stund. "Dei som vert kalla Herrar er store naar dei er Tenarar; sjølve Kongen er stor, naar han tenar Folke sitt; det kann han ikkje ofte no, Stakkar. "Den høgste paa Jordi er ho Mor; han Far hev fullgod Meining i sitt Liv berre han tenar henne; men Live for denne høgste paa Jord er aa tena dei minste Borni. "Me som ikkje er Fedrar og Mødrar skal vera Fedrar og Mødrar til Hjelp; me skal vera Tenars Tenarar; er me det, so er me mykje meir til Folk enn vanlege Pavar. "Men var det ein som ikkje kunde hjelpe eller tena, -- han fann ikkje Meining i sitt Liv, um han so rota seg igjenom alle Filosofiar." "Aa, denne Soli!" ropa Paal ein Morgon; "for ei Livskaparmagt; for eit Guddomsvelde! Ingin skal undrast paa, at alle Folk hev havt ei Soldyrkar-tid! "Og endaa er Soli inkje anna i seg sjølv enn eit lògande Helvìte." "Og naar det Helvìte sloknar, maa alt Liv døy; er det kje bakvendt?" sa eg. "Naar Soli sloknar vert Solheimen Is, ja. Isklotar i ei gravsvart Natt. "Men ein Gong støyter Isklotane ihop; daa vert dei til Eim; Isen med; gjenom endelause Tidir skìpar, Eimen seg um til ein Solheim paa nytt; daa tek ein ny Dag av Æva til. -- Er det kje so dei no trur?" "Noko maa ein tru, naar ein Inkje veit." "Store Draumar er au noko, Haavard. Den gamle Tanken vaknar um Heimsringen, Tilvære-ringen: alt hev Dag, Kveld, Natt, Morgon; Dag, Kveld, Natt, Morgon kjem att og kjem att, paa nytt og paa nytt, sviv rundt og sviv rundt, i Æveleg Ring; der er inkje Upphav eller Ende. Alltid ny stig Dag av Natt som kvarv; alltid ny døyver Natt den sloknande Dag; alltid ny stig Solheim av Ævords Skodd; alltid ny vinn Ævords Skodd paa Heim SIDE: 436 og paa Sol; Æveleg rundt og i Æveleg Skifting alltid seg sjøl sviv den gaatefulle Ringen. "Kor som er; me trur det finst noko som vinn utyvi Ringen, upp i eit Tilvære av eit anna Slag; det Live som naadde det høgste, Aandi. Daa fær me Von um ei Meining i Tilvære; noko vinn seg fram som held seg, og som hev noko det vil: hev eit Liv aa verja, eit Rike aa vinne, ei Framtid med Framgang og ikkje berre det same og det same upp att. "Det me veit er, at som det er laga, so er det. Me kjenner den Verdi me hev og nyttar det Live me fekk; naar me nyttar det rett, fær det Meining for seg; for Resten syter Grunnherren, Faderen." V. Det lid til Vaars att. Og mi Tenartid er til Endes. Snart skal eg vera Mann paa min eigin Gard. Det er ferdugt, aa kalle, det vesle Heimehuse vaart -- me fær byggje det større sidan, um det trengst -- ; og til Hausten held eg og Ingeborg Bryllaup. Det kann vera paa Tidi au at eg tek til med "mitt eigi Liv"; eg hev snart naatt "Sveinkall-Aari". Den vesle Garden min skal eg nok faa i Gang; og eg tenkjer me skal trivast baade ho Ingeborg og eg og dei som etter oss kjem paa Øvre Haatun. Skulegonga mi lyt au vera til Endes no; eg hev lært Grunnane og kjenner at eg skal klara meg. Det er Trui hans Farfar eg hev funni att, naar eg rett skal sjaa meg til: me skal vera gode mot kvarandre, so vil Gud vera god imot oss. Og no veit eg, at i dei barnslege Ordi ligg heile Kristindomen. For det er Born me skal vera. Ikkje gruvle; taka kvar Morgon paa med Livsens Leik og vera med i den, og gjera kvar sitt til at Leiken kann bli god; daa vert Dagane heller for stutte enn for lange. Og Innhald vert der i den aalvorsame Leik. SIDE: 437 Paa Hòve er alt i Stand no. Det unge Folke er innflutt; og dei ser greide ut baade Mannen og Kona. Einar er ein stillfarande stød Kar som veit kva han vil; og ho Ragnhild, Kona, eit staut og vent Kvende fraa Holmeland i Nes-Sokni, er ei ferm ung Gardkjering; dei klarar seg nok, dei tvo. Eit lite Heimkome-Lag heldt dei igaar; der var "me Drengjene" au med, eg so vel som Husbonden, hev vori. Og eit gildt Lag var det. Høgsæt-Gjesten var Enkja fraa Bø, Syster aat den gamle og Mor til den nye Hòve-Mannen. Det er ei vyrdsleg Kòne, langt upp i Aari men godt ved Magt; Baard, Son sin, hadde ho med seg. Og so var Jens Eide, Lensmannen, med, dertil Grannane paa Garden. Daa me hadde gjort oss kjende med kvarandre og var komne til Bords, gleid Samrøda inn paa dei gamle Minni fraa Hòve. Han Trond der nord kunde fortelja ymist etter Farfar sin um han Gamle-Gunnar og endaa lenger upp, og um Bygde Tilstand i dei Tidir; det eg serleg lagde Merke til var, at dei gamle hadde vori so lite glade i 1814; "fyrr hadde me vaare eigne Kongar," sa dei, "men daa kom me under Sverig". Og ikkje minst høyrde me Ungfolke etter, daa Paal og Syster hans kom inn-paa si Barndoms og Ungdoms Tid. Ymist som fyrr hev vori Skodde for meg vart uppklaara no; Soga hans Enok Hòve høyrer ikkje til deim som Folke kann fortelja. Serskilt glade Barndomsdagar hev Borni hans Enok ikkje havt. "Men Barndomen minnest ein gjerne, korleis han er," sagde Enkja; "der er so vel stelt, at Borni lìver sitt Liv; og dei kann lìva det mest for seg sjlve, naar so maa vera; det tunge og myrke fær ikkje Tak paa oss i dei Aari." "Og i Ungdomen vert det so mykje anna aa tenkje paa," lagde Jens til; "etterkvart legg daa Minne seg svalande og sonande yvi jamvel dei djupaste Saari." "Born og Ungdom veit," sagde Paal, "at etter Strid kjem Kvile og etter vondt godt; jamvel det tyngste bèr me i dei Aari lett; me veit, at Gud er Faderen." Mest fortalde Enkja um Mor deira, ho Anna Hòve. Endaa det skulde ikkje vera mykje aa fortelja etter henne; SIDE: 438 stilt lìvde ho og gløymd er ho. Men det hev vori ei av dei gode gamle, dette, ei av deim som kunde bera tunge Dagar med rolegt Mod; no for Tidi plar me skrike upp for mindre enn det ho hadde aa staa i. Um Far sin hev Paal fyrr fortalt meg eitt og anna som viser, at det ikkje hev vori berre Sjukdom som braut den Mannen ned; det same fekk han no fram endaa klaarare. "Men," lagde han til, "naar Fagnadbòde hev vorti eit Rædslebòd som skræmer Folk ut i Ørske og Daude, so er me vel komne so langt burt fraa Jesus som komande er." Sidan fortalde Paal fraa si eigi Gardmanns-Tid. Og han fortalde Grunnen til at han laut selja. "Eg trudde eg aatte Jordi; og so var det meir og meir Jordi som aatte meg; det vart daa berre ei Raad. Hadde eg sétt det eg no ser: at Jord-Eiging er Tull, so at i Røyndi var eg ikkje Jordeigar, men berre Jordbrukar for Ætti mi, so hadde eg greidt meg, trur eg. Den Jordi eg hadde for mykje kunde eg selt; men Ætteheimen skulde eg haldi uppe; daa hadde eg visst au vori frelst fraa mitt eigi Livs Ulykke ... ja eg maa minnast Helga i Kveld. Men eg fekk ikkje Tak paa dette i den Tidi; og det verste av alt vondt hende. No fær eg vera glad, at det som læt seg rette rettar seg. Og Einar er sterkare enn eg; han trur ikkje Jordi skal faa for mykje Magt med honom." "Det er andre Tidir no, Morbror," sagde Einar. "Ein sìt ikkje paa si Tuve trygg som dei gjorde fyrr; det spýrst berre um ein kann klara seg so vidt at ein heng; og daa gror ein ikkje fast til Jordi paa den Maaten som De meiner." "Altfor lett losnar Folk ifraa Jordi no," svara Paal; "og det er likso gali." "Det er nok helst verre," sagde Lensmannen. Minne um Gunnar kom upp; "det er vondt," sagde Paal, "at han ikkje skulde faa vera med i Kveld. Men sitt Odelsmanns Verk fekk han gjort; det er honom me mest kann takke for, at Ætti fær att Heimen sin. Og det takkar ikkje minst eg han fyri; di eldre me vert, di meir skýnar me kva Heim er; heimlaus Mann et rotlaus. Det hadde han Gunnar au lært." Um Live paa Garden i seinare Tidir fortalde Grannane SIDE: 439 mest; og Enkja og dei unge hadde mangt aa spyrja um. Bygde Høve og Tilstand vilde ikkje minst Ragnhild hava Greide paa. Ho hadde høyrt ymist um dei vakte her sør-etter; var det ikkje so, at Folke i desse Bygdelag tok Verdi svært tungt? Lensmannen og Paal lempa og forklaara det beste dei kunde. Men at slike "gudsjuke" Tidir fører mykje uhugsamt med seg, det læt seg ikkje neite; og det vedgjekk dei. Han Trond, den eine av Grannane, og serskilt Kona hans, er elles vakte, so det galdt aa vega Ordi vel; det gjorde dei au. Paal trøysta Ragnhild med, at Folk tok til aa høyre meir paa Meistaren sjølv no. "Og det ljosnar der han fær Magti; for han lærer oss at me skal ikkje døme." "Det er ventande," sagde Jens, "at i laake Tidir tek Folk det tungt; men Tidine letnar, trur eg. Og daa veks Arbeidshugen; og den driv mange Sutir burt." "Velstand er ei god Raad mod alt vondt," sagde Baard; han drog paa Smilen. Daa tok Trond og Kona hans til aa murre so smaatt. Men Jens lempa Røda inn paa meir verdslege Ting; og det hjelpte. "Det tek til aa besne med Tidine att, ja," sagde han; "det verste no er snart-sagt denne Naudi paa Arbeidsfolk. Men det vert ei Raad med det au, maa ein tru. Inn-paa By-Stykki tek dei meir og meir til med Jordbruksmaskinar; og det gjeng so godt at Folk alle Stader kjem til aa taka etter. Dei vert so billege og lettvinne, desse Maskinane, at snart kven som helst kann faa deim og brùka deim; og dei smaae Gardane kann slaa seg i Lag um deim; so vert dei au hjelpte. Og lærer dertil det som me norske mest treng um aa lære: Samhald og Samarbeid. Eg lika ikkje desse Maskinane fyrr; men no trur eg me kann vente oss mykje Hjelp av deim." "Som det no er stelt," sagde Paal, "dreg Maskinbruke inn-paa den Vegen som ein Gong maa føre til Herregardar og Arbeidstrældom; og det er ikkje godt. Men alt hev si Tid; og me fær tru at me slepp fraa det paa ei Vis." Baard og Einar meinte at det fekk bera kva Veg det kunde; Maskinar laut ein hava naar her ikkje var SIDE: 440 Folk. Dette vart me samstelte um; "det som maa til, det maa til," sa Ragnhild. Fraa Bygdevilkaar bar det inn-paa Lands-Tilstand; sterke Ord fall det her. "Det er denne endelause Politiken som legg allting øyde," sa Einar; "skulde det ikkje snart kunna bli ein Ende paa den?" "Me fær tru det," svara Lensmannen; "men det er visst ikkje verdt aa vente paa det; me fær berre sjaa aa faa Arbeide til aa vera det fyrste." "Ja kunde ein faa Folk til aa skýna det!" "Me fær slaa Politiken fraa oss alle som kann," meinte Baard. "Det vil nok turvast. For med Skam aa segja so er Sanningi den, at me hev ikkje noko Jordbruk enno. Me hev livt av Sjøen og Skogen og Fjellbeiti; det meste av Jordi ligg der. Berre Tiandeparten av vaare tjuge Millionar Maal er skikkeleg i Bruk; dei aatte Tiandepartane ligg reint udyrka. Jordi læt me liggje og gro yvi med Myrgras og Lyng; men 20 -- 30 000 av vaare beste Arbeidsfolk sender me kvart Aar til Amerika. Og kor mange det er som rømer til Byane maa Vaarherre vìta. Og ei veksande Mengd av Folke hev Fatighjelp. Skuldi vaar nemner me ikkje, helst; Riksskuld og Heradsskuld og Gardsskuld kappveks. Ein og annan Pengemann paa den eine Sida og ein veksande Hèr av Fant paa den andre, det er det me kallar Framgang; kva Veg det skal bera er ikkje godt aa sjaa." "Stend det so smaatt til," spurde fleire av oss. "So smaatt stend det til," svara Baard. "Men anna enn Politik vert det ikkje; Folk gjeng og drøser um Svensken, og les Blad, og held Folkemøte og Ungdomsmøte og syng Ja vi elsker; men nemner nokon Jord og Arbeid og Velstand som maa vera Grunnen under alt, so slær Folk seg til Ro med Drøyming um Statshjelp." "Me fær nok berre vera glade me hev Amerika," sagde han Svein der aust. "Her vert det kje anna enn Fant kor mykje me slit; men der greider dei fleste seg, og det reint godt. Eg hev alt tvo av mine der burte, eg for min Part; og eg skulde ynskje me var i Amerika heile Huse; det er mykje betre Jord aa faa der enn her paa rimelege Vilkaar. Og frie er Folk der burte; hev korkje SIDE: 441 Embættsherrar eller Svenskar aa dragast med; og ikkje tarv dei gaa si beste Tid burt med Eksis heller. So me fær nok takke til at me hev Amerika, me Smaafolk daa." Han Trond nikka. "No talar Folke," smilte Lensmannen. "Ja so talar Folke," sagde Baard; "og kven kann undrast paa det?" "Du hev Rett, Svein," tok Paal fram-i; "naar Vegane stengjest heime, so trengst det Veg ut. Men det er ille for oss, at so mange søkjer burt; og Skam er det, at me dyrkar upp Amerika men læt vaare eigne Myrar liggje. Du kann aldri segja for sterke Ord um det, Baard. "Me fær tru," heldt han fram, "at det er eit Millombrøyte. Ei Skuletid som skal lære oss Broderlovi att, so Lande paa nytt kann bli Heim for Folke. "Mot Utvandring arbeider me paa beste Maaten naar me skaffar Smaafolk Jord. Og det paa Vilkaar so dei kann klara seg med Jordi. Staten kann ikkje det; vil den kaupe Jord, so flyg Prisane upp; men ein Jordeigar kann, naar han hev meir Jord enn han heilt-ut kann nytte." "Det er vel faae som tykjest hava meir Jord enn dei treng sjølve," sagde Einar. "Den som ikkje hev meir Jord enn han treng er angerlaus," svara Paal. "Men mange hev Vidder liggjande halvnytta som godt kunde føde sin Mann; so var det med meg i mi Gardmanns-Tid; Kvernhusheidi laag der. Og di betre Jordbrukarar me vert, di mindre Vidd treng me; Jordi er rik. Mykje rikare enn me veit er Jordi. Og Guds Hjartelag er i ho; ho vil gjeva av Rikdomen sin. Di betre me steller ho, di meir gjev ho; utrulegt gjev ho, naar ein steller ho rett. Det veit dei forfarne, og lærer det meir og meir; reine Eventyr kann ein lesa um den Ting fraa Land der Folk hev drìvi Jordbruk lengi. Me er nye i dette Arbeide, me; men me kjem vel etter. Me hev fengi Skular som studerar Jordi liksom Lærdomsskulen granskar Skriftine; og um Jordbruksskulane enno hev best Greide paa Jordi i andre Land, so fær dei Greide paa vaar etterkvart; og paa vaare Arbeidsvilkaar. Og kjenne Jordi maa ein, skal ein stelle ho rett. Det er med den som SIDE: 442 med anna Livende: vil ein pine og tvinge noko ut av ho, fær ein inginting; men under kjærlege og kunnige Hendar trivst ho og gjev meir og meir; av den minste Flekk kann ein faa utrulege Avlingar. So at um ho er gjevi til alle, so hev ho au nok aat alle; og til fleire og fleire di betre ho vert stelt. Baard smilte: "De ser fram-yvi, De Morbror. Men Vilkaari er som dei er. Enno hev me ikkje lært mykje; og minst veit me um vaare eigne Vilkaar, som De sagde; ein maa hava rett stor Vidd her enno, skal ein klara seg. Og aa faa Jordi i Magt, det kostar; baade Arbeid og Tid og Skillingar kostar det. Men det som aukar fort, det er Kravi; Krav, Prisar, Utgiftir. Pengar, Pengar, Pengar maa til; Rentur og Skattar og Skattar og Rentur maa ein tenkje paa jamt; det lyt heller gaa som det kann med det Live ein sjølv skulde lìva." "Det er Tevling og Kappsprang i Jordbruk som i Verksdrift og Handel, Morbror," sagde Einar; "at ein skal lìva av Jordi er snart det minste no; det er so mykje anna som vert kravt av ho." "Altfor sant er det," svara Paal; "Mammon legg Jordi under seg som alt anna. Men me skal halde Mammon fraa oss det beste me kann; stelle oss so at me ikkje vert berre Trælar." Eg fekk Lensmannen inn paa den amerikanske Tanken hans; Paal hev sagt eitt og anna um den som hev gjort meg forvìten. "Etter den," sagde eg, "skulde baade Jordspursmaale og andre Grunnspursmaal vera løyste, naar me fekk ein Skatt paa Jordi so vidt stor, at det ikkje lønde seg for Herrar og Spekulantar aa "sitja ho burt" lenger; kannhende er det den som skal frelse oss? Jens svara, at me kom visst til aa tenkje paa det etterkvart. "Fær me ein slik Skatt," sa han, "so vil ingin sitja med meir Jord enn han brùkar; og daa vert det Jord aat alle som treng. Dei tjuge Millionane Maal Jord som no ligg burtbundne, dei fekk me au upp daa etterkvart, skulde du sjaa, Baard." Det vart eit heilt Ordskifte um dette; og Jens sagde mykje som eg fekk Mod av. For Bonden vilde Jordskatten ikkje bli tung. "Han korkje skal eller tarv vera større enn at Jordi med rimelegt SIDE: 443 Bruk lett bèr han; berre for unytta Jord vert han tung; og det er det han skal vera." "Men Jordi vert Samfundseign?" spurde Baard. "Jordi vert mi og di," svara Jens; "men ho skal liggje under Samfundslov og ikkje vera Spekulasjonsvare." "Ein vil ikkje kunna laane paa Jordi daa?" "Nei; men so sìt ein au paa si Tuve trygg; og det vil vera noko anna enn aa vera Banktræl. "Med Tidi kjem Tanken upp," heldt Jens fram; "etterkvart som Jordverde stig, vert det meir og meir urimelegt aa leggje Skatt baade til Samfunde og til Grunnherrane. Og noko med det beste ved Tanken er, at han vil gjera Arbeide skattefritt. Jord som ved Samfundsvilkaar fær Ser-Verde, som By-grunnar, og Grunnar for Verksdrift, like eins Grunn ved Hamner, frametter Vegar og Banur, og i tettgrendte Bygdir, -- det er den som kjem til aa bera Samfundsutgiftine; i Røyndi bèr daa Samfunde sine Utgifter sjølv, som ein annan Ærleg Mann. Men kvart Menneskje vil heilt og fritt raade yvi alt det han tenar med sitt Arbeid." "Skattane vert ikkje Arbeidsstraff lenger," skaut Paal inn. Jens smilte: "so kann ein au segja." Paal heldt fram: "han bèr paa rett Leid, denne Tanken; og kann han greide Samfundsfloken utan Krut og Dynamit, so vil det au vera ein god Ting." -- -- Etter Maten og "Røykjekvila" var me ute ein Sving og saag paa Hus og Buskap og Stell; og huglege Ord fall um, at Garden var komin godt i Drift no. "Eg hev havt god Hjelp au," sagde Paal; "og det vil eg segja, at du Haavard vert betre Gardmann enn ventande skulde vera av ein Skulemeistar." "Det er nok Styraren som fær taka Æra for Styringi," meinte eg; "men elles lærer me etterkvart, me Skulemeistrar au; den verste Seminarist-Tidi er alt yvistridd." "Som vel er, ja," sagde Lensmannen; "det kjem fleire og fleire fraa Lærarskulane no, som hev gløymt korkje Heime Skikk eller Heime Maal. Me skal sjaa, at Heim og Skule kjem i Samarbeid att; og daa vil mangt laga seg." Ei hyggjeleg Kaffistund kom; det var Kvinnfolki daa, som helst førde Orde. Og dei rødde um alle Ting i eitt, SIDE: 444 men mest um Husstell; den unge hadde mangt aa spýrja um, og dei gamle, serleg Enkja, visste mykje; inn-imillom kom Mannfolki med Lentur og Skjemt. Sidan var det den endelause Politiken. Det eg hugsar av den er, at han Svein der aust rødde um "Krigen med Sverig"; var det so at me skulde faa den, tru? "Me maa nok kje tru so gali," svara Lensmannen. "Det vert daa meir og meir Utgifter til Hèrstelle," knurra Trond. "Og meir og meir av den beste Arbeidstidi gjeng burt til Eksis," heldt Svein fram; "og slikt kann ikkje spaa godt, det eg trur." "Det er ille med den Eksisen," sagde Jens; "men det er det, veit du, at vil ein hava Fred, so maa ein vera budd paa Ufred." "Ja at ikkje Vaarherre kann hava ei Raad med denne Ufreden!" sukka Kona hans Svein. "Aa, det er all denne Syndi som maa hava si Straff," sukka Kona hans Trond. "Ja du kann so segja, Malli," sagde Lensmannen. "Vaarherre vil at Folk skal lære aa halde Fred sjølve," tok Paal fram-i; "og ein Gong lærer dei vel. Me Smaafolk fær stole paa, at det er i Verdi som i Ulvestogo: um Skrubben lurer paa Sauen, so lurer Gaupa paa Skrubben att, og Reven paa Gaupa og Bjørnen paa Reven; og so tor ingin glefse til; dermed fær Sauen Fred til so lengi; men jamenn trengst det at han hev godt Tòlmod." "Folk maa vel lære aa rekne ein Gong," meinte eg, "so dei ser at Krig ikkje løner seg, korkje for Vinnar eller Tapar?" -- "Det kjenner kvar seg," smilte Jens. "Det er som eit Fantebøle: den eine kann ikkje tru den andre, og so maa kvar for seg tru paa Kniven." -- "Det er den villaste Daarekista Verdi hev set," sagde Paal; "i Staden for aa lìva av det me avlar legg me det burt i Vaapn og svelt. Mykje betre var det fyrr, daa Verdi hadde ei Stormagt um Gongen; no hev me fire Stormagtir jamsides kvarandre, og so vert det Ulvestogu." "Vert det kje Raad fyrr, so vert det vel naar me lærer aa fljuge," lo Baard. "Naar ein Mann kann øyde ein heil By med ei Bombe som han slepper ned som ein Elding or Sky, so vert Folk rædde og lagar sambundne Statar yvi all Verdi." "Um det elles ikkje vert til det, SIDE: 445 at dei finn Raad med aa sprengje heile Kloten i Lufti," sagde Jens; "daa var alt med ein Gong avgjort." "Hu!" skreik Kvinnfolki; me Mannfolk lo. Men han Svein sat med eit Spursmaal som han vilde have fram kóss det gjekk: "kann det vera verdt aa halde paa med dette Svenskestaake for nokre Konsular eller kva det er?" Og han heldt fram; kom sistpaa med det, som vel i Grunnen ligg under hjaa Folke mest all Stad: "me vart ikkje verre farne under Svensken enn me er under dei Herrane me hev no; Skattane kunde daa visst ikkje bli større; og so slapp me det meste av Politiken og Eksisen og fekk Arbeidsro att; ja so høyrer eg daa mange meiner." Paal lo. "Politiken slapp me, Svein; det er sant. Men Eksis fekk me meir av og ikkje mindre; for Storebror hev ein endaa større Storebror austanum seg att; og mot honom er det han vil hava Studnad av Veslebror, maa-tru. "Men elles hev du Rett, Svein," heldt Paal fram; "so lengi Mammon raader er Fridomen berre Syttandemai- Stas; og um Keisaren hev heime i Rom eller Babylon, det gjer ikkje stort fraa eller til." "No er du strid, Paal," smilte Jens. "Berre Syttandemai- Stas er Fridomen vaar ikkje; me er daa frie ein Dag tredjekvart Aar! Og du, Svein, du er au strid. Kom me under Svensken, so fekk me Grevar og Baronar yvi oss som den svenske Bonden; og dei er visst endaa verre enn vaare Futar og Skrivarar. Me fær tru, at det svenske Folke ein Gong vert likso burtimot fritt som det norske; daa skìpar Folki Samfeste sjølve; og det vert der Meining i. For Fred vil Folke hava, anten det bur austan eller vestan-um Kjølen." Um dette samdest me; og Svein tagna. -- Mangt og mykje var me inne paa fram-etter Kvelden, mest Bygdesogur og "ymist"; men eitt stort Emne kom upp: dette som dei kallar Kvinne-Saki. Det var den unge Kona som fekk den fram; "me fær tenkje paa Retten vaar, me Landskvende og," sagde ho; "det gjeng ikkje alltid som det skal her heller." "Det vert nok lengi fyrr alt gjeng som det skal," sagde Trond; "men tru det SIDE: 446 er ikkje betre at Mann og Kvende hjelpest aat som dei hev gjort, enn at dei skal til aa dragast og stridast, dei au?" "Dei held best ihop," meinte Ragnhild, "naar alt er greidt og klaart millom deim." "Ja alt som læt seg greide maa vera greidt," sagde Paal; "nok av ugreidt vert her endaa. Og kvar den Ting som ikkje er greidd kann naarsomhelst gjera Ugreide." "Ja er det kje sant?" ropa Ragnhild; ho hadde knapt venta Hjelp fraa den Kanten i den Sak. "Der kann vera noko i det," svara Enkja; ho smilte. "Var me so vise som me vil vera, me Mannfolk," heldt Paal fram, "so gav me Syster vaar jamgod Rett med oss fyrr ho bad um det; so vart det ingin Strid. Men i sjølve Ægteskape kann Kjærleiksbòde bli gløymt; altfor ofte er det berre seg sjølv ein elskar i den andre." "Det er visst best," meinte Trond, "aa halde seg til det Bòde som den høgste Lovgjevaren gav, at Kvinna skal vera Mannen undergjevi." "Ja han visste det best," sukka Kona hans. "Ein stor Meistar," smilte Paal, "hev gjevi oss ei Husraad som me i alle Tilfelle bør fylgje: som de vil at andre skal vera mot dykk, so skal og de vera mot deim. Det er den beste Lovi for Ægtefolk au, tenkjer eg. Du talar um Strid, du Trond; all Strid i denne Verdi kjem av, at me krev Rett meir enn me gjev Rett. Lìver me etter Jesu Lov, so vert det ikkje Spursmaal um slikt; den som vil vera stor skal vera Tenar, sagde Meistaren; den fær Rett som gjev Rett." Ragnhild saag storøygd paa Paal; "ja so er det," sagde ho stilt; ho gav sin Ægteherre Handi og smilte. -- Fyrr me slutta heldt Paal ein litin Tala til Grannane um det nye Folke som var komi til Gards; og han ynskte at alle her paa Hòve kunde samstavast og samtrivast, og at alt vilde gaa so godt paa alle Maatar som han visste at desse unge gjerne vilde det skulde gaa. Lensmannen helsa det nye Hòvefolke velkomne til Bygdi. Det var gamalt Hòvefolk som hadde vori ute og yngt seg uppatt, sagde han, og fengi ny Ungdom med seg; no gjekk denne Ungdomen til Arbeide med ny Kraft og friskt Mod; og no for Tidi var det ikkje minst Mod som turvtest. "De SIDE: 447 hev lært det som trengst, og hev Hugen og Viljen til aa nytte det de hev lært; av den fyrre Hòvemannen, han Paal, vil dé dertil faa god Hjelp; og naar gamall Røynd og ung Framhug slær Lag, so er Vonine so gode som dei kann vera. Velkomne til Hòve og til Aase Gjeld, Einar og Ragnhild! Gjev de maa vera eit Fyridøme paa, at Ungdomen i det heile tek til aa søkje heim att!" I godt Heimeøl vart Heimkome-Skaali drukki, og med Handhelsing tok me alle imot det nye Gardsfolke. Dei unge takka. Einar sagde, at med Morbror Paal til Hjelpesmann, og med godt Grannelag, maatte alt gaa godt, so sant dei sjølve var som dei skulde; "og som me alt kjenner oss heime paa Hòve, baade Kona og eg, so skal me vel og etterkvart bli heimekjende i Bygdi." -- Lage skildest; den gamle Garden gleid inn i si nye Tid. Underleg tekin, baade sturvorin og glad, tok eg meg ein Sving ned-yvi Ækrune og fram-etter Fóren; det var maaneljost og stilt og vent; og eg saag vidt ned-yvi Heialandsvatne og Markine. No er eg ferdug her au, sagde det i meg. Far vel, du gamle Gard; dei heimlause Tidine er yvistridde for deg no; huglege Dagar vert det her-etter paa Hòve. Inn-imillom tenkte eg paa det Heimkomeøle me skal drikke paa Øvre Haatun um eit Bìl. Daa vil eg au vera heime. Heime! Forunderlege Ord. So hugsamt; so fredsælt; so trygt. Ja. Orde klingar trygt. Men det er berre eit Ord. Og det er den Tanken som stundom gnèg i meg no, liksom Tvilen um hi Verdi fyrr: den gamle Heimetrygdi er burte. Eg kann leige eller byggje meg Hus; det vert sliks Slag mest. Det er kje som fyrr, at Garden min er mitt Rike eller Huse mitt mi Borg; Trygdi ligg i Pengepungen. So lengi eg greider Husleiga, eller um det heiter Rentur og Skatt, so lengi sìt eg trygg; men vert eg ufør eller Kona sjuk, eller anna vondt støyter til, so at Skillingen tryt, so vert eg hivd ut, um eg hev Brev paa baade Huse og Garden. Og so er det um eg kann faa Hjelp ... SIDE: 448 Heimen hev vorti ein Draum, som so mykje anna. Me bygde han upp; sette upp nye Hus paa ein ny Grunn; men det viser seg, at denne nye Grunnen er utrygg. No gjeld det vel aa finne att den gamle Tufti, som Paal og Jens drøymer um. Men det vil taka Tid. -- Eg dreiv Tankane fraa meg. Me fær greide oss som me kann. Me er sterke og friske baade Ingeborg og eg; me tarv ikkje syte for det fyrste; og dette med Trygdi ... kannhende skal me hava det utrygt eit Bìl, so me lærer aa vera modige, og lærer aa brùka Tanke og Kraft; sidan fær me att Heimen au, skal me sjaa. Aldri syte! som Paal segjer. Me er sterkare og seigare enn me veit; og me hev godt av aa røyne oss ut; det som krevst er Manns Mod og Barne Tru; rangt vil med Tidi rette seg. Glad skal eg vera. Snart hev eg Heim; og Arbeidshug og Sparevìt er meir verdt enn Pengar i Banken.