Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)
Bjørnson (tekster):

Bjørnstjerne Bjørnson debuterte i 1857. Fra debuten til sin død var en markant figur i norsk åndsliv og politikk. Hans skjønnlittære forfatterskap omfatter fortellinger, romaner, skuespill og dikt. Han fikk Nobels litteraturpris i 1903, noe som viser samtidens syn på hans forfatterskap. I de første verkene er han en fornyer av skriftspråket. Han fornorsket syntaks, ordforråd og ortografi. Realismens krav om virkelighetsskildring var med på å gjøre språket norskere. Men utover i 60-åra blir språket hans mer likt det gjengse skriftspråket fordi han var sterkt oppglødd for skandinaviske ideer også på det språklige området. Han fulgte vedtakene fra Stockholmsmøtet i 1869 (bl. a. k (ikke kj) framfor e, æ, å og diftonger med j, ej, øj.). I sin ungdom hadde han sympatier for landsmålet, men på sin eldre dager hadde mistet troen på at det kunne fungere som et kulturspråk. Han var første formann i Riksmålsforbundet. Bjørnson engasjerte seg i mange saker (bl.a. unionsoppløsningen fra Sverige, kvinnefrigjøring, arbeidernes rettigheter) og formidlet sine meninger i taler, artikler og ca. 30 000 brev.