Bjørnstjerne Bjørnson debuterte i 1857. Fra
debuten til sin død var en markant figur i norsk åndsliv og
politikk. Hans skjønnlittære forfatterskap omfatter fortellinger,
romaner, skuespill og dikt. Han fikk Nobels litteraturpris i 1903, noe som
viser samtidens syn på hans forfatterskap. I de første verkene er
han en fornyer av skriftspråket. Han fornorsket syntaks, ordforråd
og ortografi. Realismens krav om virkelighetsskildring var med på å
gjøre språket norskere. Men utover i 60-åra blir
språket hans mer likt det gjengse skriftspråket fordi han var
sterkt oppglødd for skandinaviske ideer også på det
språklige området. Han fulgte vedtakene fra Stockholmsmøtet
i 1869 (bl. a. k (ikke kj) framfor e, æ, å og diftonger med j, ej,
øj.). I sin ungdom hadde han sympatier for landsmålet, men
på sin eldre dager hadde mistet troen på at det kunne fungere som
et kulturspråk. Han var første formann i Riksmålsforbundet.
Bjørnson engasjerte seg i mange saker (bl.a. unionsoppløsningen
fra Sverige, kvinnefrigjøring, arbeidernes rettigheter) og formidlet
sine meninger i taler, artikler og ca. 30 000 brev.
|