Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - SIDE: 1 Til Johan Lilliehöök. Aulestad, Foldebo 4/3 1889. Hr. Johan Liljehöök. den svenske oversætter ønskede at få vedkommende sted strøket både i den svenske og i den norske utgave; ti deraf, at jeg finner det både "fejgt" og "dumt" at fortie, hvad der er sagt, følger ikke, at det nætop skal siges dér, - så meget mere som jeg ikke har plass til at begrunne det. Dette måtte jeg inrømme oversætteren; i den svenske utgave blev det derfor strøket, i den norske blev det ved en misforståelse, som jeg er uskyldig i, ikke strøket. Den norske utgaves mening er naturligvis min (har været det i en række af år og har altid været bekænt af mig); men jeg tror, den svenske oversætter har ret i, at den bedre burde været utelat på dette sted. Det forekommer mig, at Deres brev har en unødig tilspissning. Dette i forening med et uttryk i stykket i Social-Demokraten, som altså er af Dem, - den, at jeg er blet "gammel" i sædelighedsspørs- målet -, driver mig til at sige, at De både her og før i den sak har optrådt ungdomligt. Ærbødigst Bjørnstj. Bjørnson. Til Cecilia Bååth-Holmberg. Brevkort. Postst. Follebo 5/3 1889. Kære, du har fullstændig uræt. Meningen er, at de lod stå til (d. e. lot det gå som det kunde), han på sine, hun på sine forutsætnin- ger. Du må da tro, at jeg vet det. - Nu er det Sverdrupske styre blét komisk; selv Oftedølerne faller fra. Nej, noget værre æn dette er blét, har ingen tænkt. Du må tro, vi har hat en frydfull Parnell- uke! - Ja, jeg har sjælden levet en lykkeligere. Jeg, som vet, hvordan man utlægger alt til det værste om den, som har brudt SIDE: 2 med deres afguder, visste på forhånd, at han var aldeles uskyldig. Intet rører mig dypere æn når den bakvaskede får triumf. - Gid nu Gladstone fik parlamentet opløst, så Englands rette mening kom fræm! Da vilde reaktionen, der nærmest lever af bakvaskelse og frygt, rystes over hele Europa. Så fik også vi se in i det forjættede land. Naturligvis bare et litet, litet glimt! Hilsener fra B. B. SIDE: 6 Til F.T. Borg. [Aulestad, primo august 1889.] Kære Borg, hæders-væn, og henne, din trofaste! Tak! Ja, er det nu ikke besynnerligt: jeg har aldrig sagt et ondt ord om Svensken; jeg hader intet folk, jeg holder av dette. Og desuagtet, bare fordi jeg har begært full likhed som eneste mulige vill- kår for foreningen, er jeg nu snart i en menneskealder i Sverige behandlet som en nidding, og kuriøst nok som en "skräfvlare" "uten al indflytelse". Men viktigere æn at tale om mig er, at du er stort fejltagende, når du med din rene sjæl tror, at Norge er avholdt i Sverige. Alle Nordmænd, som bor i Sverige, og som jeg har talt med, klager bittert over det motsatte. Det almene nu er uvilje til Norge, og det hyppige er hat. Det går langt ut over adel- og embeds-stan. SIDE: 7 Og ænnelig har det lykkes at vække samme uvilje, og hyppig hat, til Sverige i Norge hos vor ungdom, og mærkeligt at fortælle: hos højreungdommen næsten like så alminneligt som hos venstre- ungdommen. Dette er sanheden. Og herom holder man folk uvidende. Og dette skal vi sige som det er på begge sider, og derfor skal vi kræve ænten jævnbyrdighed eller opløsning; til at hate hverandre skal det Bernadottiske dynasti ikke drive disse to folk. Dynastiets politik er rasende. Vet du, hvad nu alment tros i norske politiske ringe? At familietraktaten i Berlin nætop går ut på, at Tyskland skal hjælpe Sverige til en annen (mere tysk) ordning med Norge. Der har du den siste bakgrun i min tale. Franskmænnene har først fåt tak i det; derfra er det kommet til Nordmænd i Paris! - Er dette sant, så er det ikke første gang at dynastiet har spekuleret i den krig, som måtte gå forut; i den nuværende slægt er det i så fall annen gang, at der forberedes overfall på os. Synes du, vi skal være nøjdde med en slik "forening". Synes du, den er trygg? - Jeg har været dum nok til å tro, at vi skulde få dig og din hustru her i sommer. Men nej! Kan I ikke gøre en snartrip? Vor yngste, søn Erling har nætop forlovet sig og er ubeskrivelig lykkelig. Hun var pietist, og han så ikke til henne; men så slog hun om (kanske kær- ligheden gjorde sit) og så fik han brand og brandsår, og alt gik i stormende fej. Hun er rik; nu køper han gården av mig. Tusene hilsener fra os, du ælskelige Borg, I ælskelige, trofaste vænner din Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 16 Til S.A. Hedlund. Aulestad 13/2 1890. Gamle væn! Naturligvis er min hengivenhed for dig så stærk, at jeg ikke årket å åpne dit brev. Du har gjort mig for ondt. Jeg kan heller aldrig tilgi det. Ikke om jeg stod ved din dødssæng eller du ved min. Men jeg kan jo si hvad jeg føler: der er annet og mer igæn. Om det der taler vi ikke, vi begraver det. Ja, jeg er ensom, og det har jeg altid været. Levet for mig selv år ut, år in, og bare nu og da søkt folk. Men jeg har næppe i mit liv hat så varme, så mange vænner, kjænte og ukjænte, som i denne stun. SIDE: 17 Likesom du i sin tid aldeles misforstod den Sverdrupske stilling, misforstår du nu Verdens Gangs. Sverdrup tapte på en brøk nær (som også nu er svunnen in til en brøks brøk) hele vænstre og holdt sig ved hjælp av højre; det er aldeles samme rejse "V.G." har gjort. Det må holde sig ved hjælp av højre, og det er lykkets over al forvæntning; et slikt nyheds- og moderations-blad var noget for vor "intelligens"! Han tjener mange pænger på det og har tapt alles agtelse. Jeg, som følger lands-pressen, og som får brev og hilsener, og selv har rejst hele Gudbrandsdalen op, jeg kænner nu stæmningen og siger trygt: Vænt til næste valg! Vi har to store hyklerier i Norge, forholdet til kirken og for- holdet til Sverige. Der er noget ægte i kærnen, innerst inne; noget trofast og stærkt. Men den er så belagt med form og fraser og uundersøkte "sanheder", at da jeg rev hull, blev der hyl og raseri. Men igrunnen agter alle retskafne mennesker en mans rolige mot. Jeg vænter min tid i det ene som i det annet. Har jeg, som du siger, tapt mine vænner i Sverige, så bør de tapes; den sort mennesker, som ikke søker dypere sammenhæng i en mans gærning, kan være meget bra; men som vænner duger de ikke meget. Jeg tror ællers, du tar fejl. Jeg har mange gode vænner i Sverige, som forstår og holder fast. Alt dette vilde jeg si dig, fordi jeg vilde ikke, du skulde ha ondt av mig. Men jeg ønsker ingen diskussjon i brev; jeg har nok av den. Kunde nogen av dine besøke os, tale med os, leve med os en stun igæn, da fik jeg fyllt et av de stærkeste ønsker, jeg har; Karoline ikke mindre æn jeg. Vi trænger til at smæltes op igæn; av alt vi har oplevet, var det med dig det værste, fordi det var det mest uvæn- tede, det grusomste. Jeg mener i forhold til personer; ti jeg har jo oplevet bakvaskelser, som overgår alt annet. Vi er et litet folk; det koster at bryte med altar og trone og al annen hævdvunnen stilstans-lykke, når avstannen man og man imellem er så liten og interesserne så få, og viljerne tråssige. Det gæller å holde ut. Derfor er jeg bygget av stærkt tømmer; men det gæller i min alder at spare det til selve kampen; derfor kan jeg ikke også holde det gående, stridende, krænkende med mine nære vænner. Jeg takker dig fordi du skrev og takker Stina innerligt. Din gamle væn: B. B. SIDE: 18 Til Ann Margret Holmgren. Aulestad [efter 19/2 1890.] Kære lille mænneske, omtrænt samtidig med dit brev kom min bror og Dikka Møller hitop; de syntes, urætten blev for oprørende. I det hele tror jeg, dette har været bra. Jeg får æfter dette en inflytelse, som jeg aldrig har turdet håpe på. Den ene humbug faller ved overdrivelsens død ved siden av den andre. Bohêmeriet ved siden av forsvars-rummelen og Svenskefjæsket og kirke-hyk- leriet; her har vågnet en forargelse over dette urene forbund, og forargelsen vil vokse. Forsvarsvrøvlet går ikke; de blændende summer, taler, oprop strander på "folkets" sunde sans. Bohêmeriets forsøk på ad reak- tionens vej at nå fræm, næmlig under påskud av at sanhedskravet kan fejle at komme dette selv tillivs, har forlist i vrøvl, og Svenske- fjæsket har fåt dødssår ved de oplysninger, som går man og man imellem, nemlig at vi til diplomatiske og konsulatavgifter betaler mere æn Danmark, og får sparsom repræsentation ved Nord- mænd (Svenskerne forsyner sig ordentlig!) og foragt og hån av Svenske adelsmæn, når vi har noget med dem å gøre. Vi vil ha vort for os selv, eller vi vil væk ifra foreningen, og vi vil være vel væbnede, så vi ikke kan tvinges. Når hertil kommer kampen med kirken (som nu i min bok), så har du mig en miniature, og mine SIDE: 19 "forbrytelser" med, - dog må du da også lægge til den, at jeg har krævet retskaffen færd selv av en Richter og Sverdrup og tat mig av arbejdere og arbejdersker, når storkapitalen mishandlet dem. Denne min konto er en hæderlig mans konto, og mange sammen- sværgelser mot mit "regimente" som denne vil bringe folk til å se kontoen, som før ikke gjorde den op. Vær nu søt og kom til os tidlig på våren og tag tiltakke med os, selv om Bjørn ikke kommer fræm iår? Du må drikke sunhed in på altanen her og bli stærk til dine følgende to vinterkampagner; ti det blir vel så: to vinterkampagner på én Aulestadsommer. Blir så din ælste datter journalist? Jeg korresponderer med Sigurd Ibsen; av den historie vil meget vokse fræm, skal du få se. Jeg rejser rundt og holder taler hele dalen over, jeg har været oppe på Dovrefjæld også. Venstre vokser overalt, her er stor opgang. Bøndernes troskab mot mig er rørende; bare jeg hadde tid og råd til at drage hele landet rundt. Hils din man og sig, at slik grotid som der er i Norge nu, har hær ikke været i min tid. Tak ham for Giordano Bruno! Ja, bålets apoteose over et stort liv, . . . præsterne har forfusket det derhen, at de, som når magt og hæder av rikdom og fødsel, eller som sejrer i levende live, de er de store; men de, der når, hvad deres herre og mæster nådde, korsets apoteose, de må vi søke op mot deres protest. din B. B. Du skal holde Dagbladets ukeutgave! Ta den straks! SIDE: 21 Til Maria Hedlund. Aulestad 12/3 1890. Kære Marie Hedlund, så en skal være syk for å komme til Gaus- dal! Det kan ikke tænkes, at en frisk tør rejse til os! Spørg Hans's Marie, du, om også hun hylder den bedrøvelige lære. Jeg er siker på, hun siger, at nætop når hun er sund og frisk, så vil hun helst komme, og gid det var imorgen, at I kom begge to, ja, allesammen. For det er dog forfærdelig, at vi som holder så innerlig av hver- andre, ikke skal få være sammen en gang imellem, at vi skal skape os, som om vi fra den og den dag klokken fire blev helt andre men- nesker, så fra da av kunde vi ikke kjende hverandre; for således var det den gamle bar sig ad mot mig. Hvad jeg gjorde mot Richter og Sverdrup, gør jeg mot enhver, som er troløs mot det, jeg elsker og lever for; og om den ene for- tviler over al den usanhed, han har løpet sig fast i, eller den andre faller ned fra sin højde, - jeg har ingen skyll i det. Ikke vænskab, ikke slægtskab, ikke noget kan holde mig tilbake, når jeg uten ukærlighed i mit sinn, av fast overbevisning, i samråd med mine beste vænner siger det, som er sant om dem. At den gamle ikke skjønte det, men både før og nu søker æfter hvad for personlige grunne, jeg hadde til å anfalle disse to "hædersmæn", det viser at han aldrig har forståt mig. Han har krænket mig som ingen annen nætop derved, at han i mit hjærte var min beste væn. Jeg foresatte mig ikke å skrive om det; men se, det kommer altid med. Du skal takke fru Warburg for hennes søte brev; jeg skal aldrig glæmme henne det, om hun blir hvit i håret. (Hvergang jeg ser henne, tænker jeg altid: hvor hun blir vakker som hvit i håret!) Der var en ytring i hennes brev (som i så manges); de takker SIDE: 22 mig "som digter". Men det mere jeg er, er vilkåret for, at jeg er digter også. Jeg får vænte min tid, til folk forstår å samle mig sammen fra al min spredte gærning, og til de kan se, at den har været én eneste en med ét eneste mål. At i så henseende lever ingen samtidig i Norge, som så bestæmt har villet ét eneste ét, og hvis livslinje går mere like, og hvis fræmgang er strængere bestæmt av min egen personlige fræmgang. Alt det av fordom, snobberi, ukærlighed, råhed, letsin, jeg herunder har støt sammen med, har gjort mit billede ukænneligt; men det er der i så stærk bestæmt- hed, at engang vil man undre sig over al den forlegenhed med å få mig til å hænge sammen. Navnlig vil de, som da sitter i stærkere arbejde med det samme, som jeg vilde, neppe kunne forstå, at jeg kalltes "fantastisk", "en uvirkelighedens projektmaker", jeg, som altid søkte grundforholdene, når de andre hang fast i det, som vane, vedtægt, likegyldighed, dumhed, spekulation hadde gjort kjært og uundværligt for dagen. Forsåvidt kan du trygt gjæmme dette brev og læse det igænnem som "oldemor", når du engang er træt av å være "bestemor". [...] Herregud, om I kom op til os! Og Stina, skal vi aldrig mere få se Stina? Slikt er umuligt, som at vi ikke mere skal få se Stina. Jeg måtte i disse hårde tider be Karoline sætte hennes billede bort; jeg tålte ikke se det. - - - Jeg kunde jo også i stor bevægelse gænse Hedlund; men hvad nytter det til, når man ikke længer kan tale sammen. Hans mis- tydning av mig kommer jeg aldrig mere over. - Men nok om det og om mig, - nu dere! Frem allesammen! Som foran julebordet, dørene gik op, barnene styrtet in, . . . lad mig nu få fortællingen om dere allesammen! Eders innerlig hengivne væn: Bjørnst. Bjørnson. Til Maria Hedlund. [Udatert.] Kære søte Marie Hedlund, født Scholander, snille bæstemor, du må da skønne, at det var spøk, det der med Norgesrejsen, at I bare vilde komme, når I var syke. Jeg ærtet dig lit, fordi jeg trodde, du hadde ikke tænkt over, hvad du sa! Men er det så, som du siger, SIDE: 23 da hadde jeg ikke våget mig til det; derom hadde jeg næmlig ingen anelse! Jeg trodde, I hadde god råd. Da skal jeg si dig en ting: kom hitop med din Torsten, hvis han er syk. Her er minst like så godt som i Modum; her er fjælluft og granduft så meget, han vil ha. Og her koster det aldrig det gran. Ikke ét øre! Han skal få det, som han vil ha det i alle stykker, og du går med på køpet, som kvinnerne gør i almindelighed. (Nu må du ænnelig også ta dette for alvor og bli dygtig forarget.) Du træffer en svensk før her; næmlig fru Holmgren, hun kommer hit i sommer, og hun er om muligt ænnu søtere æn du. Så kan I sitte her på altanen og være svenske; bare I ikke nægter os å ha en egen utenriksminister, så kan I være gule og blå hele dagen og ha det svenske flag hejst om natten med. Ja, jeg har ikke mere tid idag. Hils hele sælskapet fra Bjørnst. Bjørnson. Til Ann Margret Holmgren. Brevkort. Postst. Follebu 23/5 1890. Karoline var her og læste brevet igænnem og fant det "forfærdelig hyggeligt". Så kan jo de andre nådigst komme op og besøke dere her. Her er det allerdejligste forår; men svalerne er ikke komne; ænten er de dræpt på vejen, eller de er blet troløse. Vi vænter hver dag; men de er der ikke. Et stær-par har tat op en av redene; men vi vænter trofast på svalerne. Hilsen fra Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 27 Til F. T. Borg. Fagerstrand pr. Høvik 14/12 1890. Kjære Borg, hjærtelig tak for dit brev! Det gjorde mig i sin tid ondt, at du trodde Sverdrup og ikke mig; nu gjør det mig ondt, at du tror "Verdens Gang" og ikke mig. Hvis I derborte i Sverige fattet, at jeg repræsenterer mere i det norske folk æn redaktør Thommessen, så sparet I eder også megen skuffelse. Når jeg satte en egen utenriksminister op som norsk mål, så var det fordi jeg bedre æn de fleste skjønnet, at dette vilde og måtte det norske folk samle sig om. Det er ikke halvannet år siden, jeg nævnte det, og nu er der ingen i hele vænstre, som åpent tør sige, at ikke dette blir vort mål, det eneste mulige vilkår for å bli ved i foreningen. Når du, villedet av "Verdens Gang," tror, at "Dagbladet" først nu har gåt over til egne konsuler, og at det før krævet en egen utenriksminister, så er dette en fejltagelse. Dagbladet har som jeg sagt fra første stun: først egne konsuler, så egen uten- riksminister. Det ene fører uvilkårlig in til det annet. Jeg lover dig, at på venstres program, som opsættes de første dager i februar, står egne konsuler som inledning til egen utenriks- minister. Og vi forlater det aldrig mere. Vi vænter - ikke på Sven- skerne, for I har i disse saker båret eder skammeligt ad imot os; men vi vænter på, at størstedelen av det norske folk skal bli enigt og hæren og flåten færdig, - og da sætter vi egen utenriksminister igjænnem. Der er allerede så mange av de yngre højremæn enige med os i dette, så tiden, da saken kan sættes igjænnem, er nok så nær. Således står det. Dette må du fortælle, så Sveriges venstre kan være underrettet. I har set, at jeg vet, hvad som er norsk fræmtid; I må ænnelig nu tro på, at også dennegang vet jeg det. [...] [...] Eders Bjørnst. Bjørnson. Til F. T. Borg. Høvik, pr. Kristiania 7/1 [1891] . Kjære Borg, nej, som dit lange brev har gjort mig ondt. Avstannen mellem os er uhyre! Og når selv du tror, der er frælse i en armé og bevæpning, ja, hvad må så ikke de andre tro? Så har vi forsvarssaken og gjæn- nem den alt ondt i ungdommens oppdragelse mot frihet og likhet. Og også du mener, at en norsk utenriksminister kan gjøre, at norske interesser skiller Norge fra Sverige i en stor krise. Nej, dette gjør ikke en norsk utenriksminister; han gjør bare, at hvor interes- serne er forskjællige, der blir det synbart, at de er for- skjællige. Og hvor de er forskjællige, der skal de skilles! Vi er ikke i foreningen for foreningens skyll, men for vore interessers skyll. Der interesserne går mot hverandre, der skal folkene gå fra hverandre. Nu er ordningen den, at Norges interesser må offres for Sveriges. De diplomatiske saker er ordnede så, at en norsk statsminister får lov å overvære forhandlingerne. Men det skrives ikke ned, hvad han siger, ej heller får han se sakerne på forhånd. Nu er vi et like så godt folk som det svenske, og har samme ret og samme kjerlighed [til] vort som Svensken til sit. SIDE: 32 Men ænnu har ikke en svensk man, æn sige et svensk parti ståt op og talt for norsk jævnlikhet i unionen helt ut. Heldigvis blir det så, at både stormagter og andre magter med tiden får valg mel- lem unionens oppløsning æller full jævnlikhet. Men vi trodde, vi her- til hadde de svenske liberale på vor side. Heri har vi bedraget os altså. Bergliot har fått nyt anfall, Karoline er hos henne, og jeg må leve alene til sommeren! Ja, det er ikke morsomt. Dagny er nu her i Høvik hos mig og går på skole her og i Kristia- nia. Jeg skriver på freds-oratoriet sammen med Grieg (ikke i avisen med det!) Jeg er ællers nok så tungsindig. Eders innerlig hengivne Bjørnst. Bjørnson. Der har aldrig i Norge været sagt av noget mænneske annet, æn at egne konsuler skulde bane vej for egen utenriksminister, og at foreningens opløsning skulde hindres ved full jævnlikhet. SIDE: 33 Til Ann Margret Holmgren. Høvik pr. Kristiania 12/2 1891. Min væn, det forretningsmæssige først: gå på biblioteket og lån dig "Landstads folkeviser" (norsk), og du har den aller ypperligste samling av ældre og yngre kvad, det meste funnet i Telemarken. Vi har også en sam- ling ved Sofus Bugge. Dit brev er det beste, du har skrevet, av alt det, jeg har set fra din hånd; det spår om, at du må kunne gi større ting æn de hidtil beskrevne. Om du trykte det ordret eller digtet det in i en begiven- hed, der det fik samme værd og vægt for os som nu i din egen livsbe- SIDE: 34 givenhed, så vilde du gjøre tusener av kvinner, der nøjagtig har op- levet det samme og søkt samme slags botemiddel, en kjær tjeneste. Vil du ha det igjæn? Hvis ikke gjæmmer jeg det. [En linje klippet bort.] Din ensomhed er kjænt av alle, som kommer dig nær. Av alle. De aner hele sammenhængen av det, de ser. Vi ser jo, at ikke engang dine barn behandler dig som den fine, usædvanlige, du er. Du er alles tjenerinne og alle kjær; men hvem du er, vet ingen. Det ser vi, som ser dig i dit hus. Du er blet forholdsløs på det; du føles så av os alle. Du har dit hof et annetsteds, du søker intet blant os. Du inbilder dig selv, vi er en hel del for dig; det er ingen av os. Du behandler os nærmest som bøker, eller du sitter på koncert og morer dig hos os. Du kunde leve langt dypere, rikere; men du har din beste del utenfor os alle- sammen. Nætop det har du altid gjort intryk av. Og når jeg nu fortalte dig, hvor kjær du var mig, ikke som begavelse, hengivenhed, troskab o.s.v. men som ensemble, ydre og inre harmoni, så var det for å få igjæn lit mere æn det farve- og bladløse, du til dagligt gir alle, selv dine nærmeste. Jeg fik det, men deri stadfæstelsen: vi er ingenting for dig, nogen av os, eller rettere så meget lit. Du er med al din varme, alle dine interesser, alle dine forbigående glædesintryk og lærdomsintryk av saker, personer, bøker, - i om- gang med dine blet forholdsløs. Du søker skygge og lever utenfor. Du minker selv på det i din personlighedsgrun; du får ikke nok tilførsel av et eneste forhold. Du skulde ved å utlevere det til offentligheden (som du var ganske nær ved i tægningen fra det gamle slot), gjøre slut på det i dig selv.Ingen dobbelttilværelse! Helt i ét forhold, om du så har mange mindre ved siden. Det er menne- skereddende. [...] Jeg kommer vist sjælden til å skrive dig til æfter dit siste brev. Ti det åpenbaret mig bestæmt, hvor lite vi igrunnen er for dig. Du får aldrig det intryk bort igjæn. Så heller ikke Karoline - - - ja ja. Farvel da, min kjære, søte væn. Vi har hat glæde og delt tro og vi har ikke sveget hverandre i stort eller småt. Du er (og du vet, hvad jeg forstår ved ordet), du er skjøn, - og det er ytter- lig få. Din tro Bj. Bj. SIDE: 35 Til Ann Margret Holmgren. Høvik pr. Kristiania 17/2 1891. Kjære lille mænneske, så ondt det også har gjort mig, at jeg har skrevet som jeg skrev, kan jeg ikke nægte, at uten det hadde jeg ikke fåt et brev som dette siste fra dig, så varmt, så stærkt, så forholdsfyllt, at det ikke alene gjorde mig glad i min store skamfullhed over å ha tvilt, men jeg rent ut beundrede dig, som viser dig ænnu skjønnere æn jeg visste, du var, du utrolig søte, utrolig kjære lille mænneske, som jeg nu skulde ha hat hos mig, jeg hadde båret dig rundt rummet flere ganger i triumf. Og så er det så uskyldigt enkelt, dit brev, så kunstløst bare dig, dig, dig. Herregud, at din man så dig som jeg nu ser dig og bøjet sig over dit rike hjærte med lyttende glæde, og dine barn hadde ånd og ydmyghed til å stanse hos dig og studere dig med henrykkelse; ja, for det vilde jeg, hvis jeg hadde en sådan mor. Ja, nu væntet du, at jeg skulde bli sådan ved i en halv time minst; og det var, hvad jeg helst vilde selv. Men dette brev må straks av- sted forat du kan få det straks og ikke længer æn nødvendigt sørge over, at du har en så dum og så kortskuet væn som du har i mig, men som også ber dig om forlatelse på det allerydmykeste. Jeg byr dig fræmdeles dit første brev og nu dit annet med; du har aldrig skrevet noget bedre, og du burde gjøre virkelighed av dem i fleres fantasi æn min. Å, som jeg glæder mig over din fortrolighed, og som jeg lærer av den. Der er én fejl ved det, at jeg blir alt for glad i dig. Dog, håper jeg, at også det bare skal være godt for os begge to. Men du tar aldeles fejl, når du tror, at du personlig kunde si mig, hvad du siger dig selv i en nattetime foran dit bord. Og aldeles, aldeles fejl tar du, når du tror et eneste brev med virkelig fortrolighed får flyte om hos mig, det brænnes straks. Straks, hvis vedkommende så siger. Husk det og tvil intet øjeblik. Karoline har nu skrevet mig det aller-aller, søteste brev til. Gud, som jeg ælsker henne! Du skal se, vi har hat godt av dette, vi to gamle ægtefæller i over 33 år. din tro væn og tilbeder udi al tid, ond og god Bjørnst. B. Til Maria Hedlund. p. t. Skovgaard, Charlottenlund 30/3 1891. Kjære Mia! Næste søndag eftermiddag (idag om syv dager, for i dag er det mandag annen påskedag) kommer Karoline og jeg med hurtigtoget fra Kjøbenhavn. SIDE: 37 De medlemmer av den Hedlundske familie, som stemmer for egen utenriksminister i Norge, må ænnelig møte os - helst i Kungsbacka eller et annet sted, og få vite nyt om os og fortælle nyt om dere! - Hvis I hadde noget aftensmat med til os, så vi slap å spise i Göteborg, - så meget desto bedre! For så pratet vi også den stun- nen! Eders tro væn Bjørnst. Bjørnson. Til Birger Mörner. p. t. Skovgård, Charlottenlund 1/4 1891. Hr. Birger Mörner! Med fornöjelse må De bruke, hvad jeg 1884 skrev om August Strindberg i "Dagens Nyheter". Hadde jeg tid, så skrev jeg om det faste tak, som Strindberg hadde (og slap!) i svensk kongelighed, bureaukrati, stormansgal- skab, liv over evne, - en sykdom med mange former. For å vende til ansvar, d. e. demokratisere et storkarssamfun med alle arvede og erhvervede fejl og derved redde de dyder, som fejlene er vrangen av, har jeg neppe sét en bedre rustet man. Mere æn én kraft, mere æn ét martyrium må til, før bondens hue sitter stille på hodet for smørgåsbordets mæn og kvinner, så stille som i Norge. Jeg fatter ikke Strindbergs flugt fra opgaverne, studierne, raseriet. Men jeg har ingen tid; jeg har nætop nu min fulle hyre. Jeg bér Dem hilse Strindberg og er Deres ærbødige Bjørnst. Bjørnson Til F. Vult von Steijern. p. t. Fredriksstad 21/4 1891. "Dagens Nyheter" har skrevet således om den norske traktat- kommissions innstilling, at jeg skulde ha den største lyst til en samtale. Om jeg rejste til Sverige, vilde det vække for megen opsigt; men om en fortroendeman mødte mig i Kristiania Scheens hôtel fredag, lørdag, søndag før mandag førstkommende, så er det min overtyd- ning, at ikke mere skal til æn fullstændigt kjænskap til hverandres SIDE: 38 hensigter, så kunde nætop i øjeblikket et samarbejde inledes mellom svensk og norsk demokrati av allerstørste vigtighed. Hvemsomhelst av de ledende vænstremæn, som De måtte ønske at konferere med, skal jeg skaffe i tale. Deres ærbødige Bjørnst. Bjørnson Til Harald Sohlman. p. t. Fredriksstad 22/4 1891. Hr. redaktør Sohlmann! Kjære Sohlmann, Jeg er her som reconvalescent, og nu vil jeg, før jeg rejser hjæm, fylle et gammelt ønske: skrive til Dem om unionen. Jeg har, like siden det blev mig klart, at Sverige vilde beholde et slags overherredømme over os, forståt, at unionen var en fare. Da den er og må være et forbund for fred, så begge kan være fullt trygge på den annens troskab, tænkte jeg mig, at vi måtte prøve at få unionen til at gå over til et forbund. I et sådant blev vi da i alle fall ikke uvenner. En union som den, der i 1884 truede os med statskup, i 1885 ændred de diplomatiske sakers behandling uten at rådspørge os, i 1889 nægtet at la vor sendemann i Paris repræsentere os, og ænnu i 1891 gjænnem sin regjæring stræbte at få den svenske utenriks- minister riksaktfæstet som vor for alle tider og erklærte, at vi ingen ret har til at behandle vore egne utenrikske saker, - en sådan union er hatet i Norge, og dette hat vil i tidens længde gå over på Svenskerne som sådanne. Da heller opløsning og et forbund i steden! Således tænkte jeg, - like til det gik op for mig, at en egen utenriksminister for Norge kunde utjævne striden og innen selve unionen (når hvært land skjøttede sit) skape den fred og velvilje, som nu er sat i fare. Fra dette grep mig, har jeg så at sige ikke talt eller skrevet om stort annet, og nu er jeg så heldig, at min tro er blet hele det norske venstres. Dette forhold er det eder ikke længer tilladt å tvile på æfter min programtale på landsvenstremøtet 31te januar og Hr. Steens officielle SIDE: 39 sanktion av den, og Berners dagsorden, som hviler på, hvad her var avtalt og fik uttryk. Det er herpå, på full uavhængighed av Sverige gjænnem en egen utenriksminister som ænnemål, at de moderate (på nogle [overstr.: skruller] nær) har sluttet sig sammen med de rene venstre. Som sagt: dette forhold er det eder ikke længer tilladt å tvile på. Men så er det også givet, at det er forat bevare unionen, i tro på muligheden av, at således ordnet kan unionen ikke forspilde vænskapet mellem de to folk og derved umuliggjøre deres freds- forening, deres gjensidige tryghed, - det er forat be- vare unionen vi vil ha en egen utenriksminister. Dette fortalte Steen kongen i deres første samtale og gjorde op- mærksom på dynastiets fordel av det, og kongen erklærede, at det skulde ikke være ham imot. Hans erklæring har ikke den værdi, vi kunde ønske; han er øje- blikkets man. Men fordelen av, at vi innen unionen blir fullt uavhængige av hverandre, fordelen av det for unionen og dynastiet, den vil nok gjøre saken forståelig for tronernes innehaver - nu og i fremtiden. Et argument har været brukt mot to utenriksministre, som har oprørt os. Når Stang fallt, var det især fordi han våget å bruke det under debatten. Det er, at i tilfælle av krigsfare kan lannenes for- skjellige interesser splitte os, når der er to utenriksministre. Her forutsættes altså, at noget skal være stærkere æn vore egne interes- ser; disse skal ikke skille os, når de vitterlig er forskjællige, unionen skal opretholdes, selv om et av lannene (og da naturligvis det minste) skal offre sit levende liv for den annens interesser! Jeg ber dere aldrig å bruke et slikt forfærdeligt argument! Men jeg ber dere om, hvad mening I æn har om saken, ikke oftere at tillægge os den hensigt, at vi vil opløse unionen. I må tilstå, at dette heller ikke ligger som nødvendighed i en ordning med to uten- riksministre. Tværtom! Foruten den fordel vort vænskab har av, at alt fælles skiftes ut, har demokratiet den fordel, at i Norge blir alt diplomatisk offen- ligt. Grunnlovsbestemmelsen om, at diplomatiske og kommando- saker er unddragne statsrådernes ansvar og stortingets kontrol, foreslås ophævet på næste ting og vil være ophævet om fire år fra dato. Demokratiet vinner på, at alt blir offenligt. Det vinner på, at vi inrætter os med ytterste tarvelighed, alene SIDE: 40 holder konsuler i utlannet og bruker særskilte sendemæn for sær- skilte saker. Demokratiet vinner på, at alle slags hemmelige forbund, halve frierier tar absolut slut. Vi er ikke med på nogetsomhelst sådant, det er i tilfælle unionens opløsning. Demokratiet vin- ner på, at voldgiftspolitiken blir til det ytterste gjennemført. Denne er så stærk i Norge, at den alene vil kunne gjennemføre, at vi får en egen utenriksminister, eget ansvar, egne mål. Dette er målet! Demokratiets conditio sine qva non. Nu ser De, hvad som i forholdet til Sverige ligger bak et godt venstrevalg i Norge. Dette er det. Jeg skrev igår til redaktionen av Dagens Nyheter og bad om en samtale på grunlag av dette blads opsæt om den norske traktat- kommisjons instilling. Jeg kan ikke godt rejse til Sverige, det vilde bli for mangfoldig kommenteret; men jeg er i Kristiania (Scheens hôtel) lørdag, søndag, mandag. Hvad jeg vilde tale om, er sagt her. Jeg har tilbudt at skaffe en samtale med hvem som helst av venstres ledende mæn. Jeg vilde ønske, De sluttede Dem til et forsøk på fællesarbejde mellem de to demokratier. Kunde De ikke meddele Dem til redaktionen av Dagens Nyheter og i tilfælle forelægge den dette brev? Med de var