Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - SIDE: 1 Til P. S. Krøyer. Rue de la pompe 187, Paris 10/1 1901. Kjære Krøyer, altså, jeg vænter på dig; for jeg skjønner, at dette blir til alvor. Din væn og modell Schandorph er vandret til de evige vin- gårde. De, der tror, de sørger for æftermælet, skulde ha talt lidt sagtere om hans umådelighed, som ødela ham for os. Vi har an- svarlighed, vi, som tægner; vi er slægtens længst fremskudte fan- tasi; vi utstikker veje, i det vi ser, og viljer i det vi former. Ingen tro, at til eksempel umådelighed ikke sætter sig i ævnen som en svamp. - Men det ærgrer mig, at de andres ansvarsløshed i om- talen av ham skal drive mig over i kritik. Jeg har ham meget å takke. Når de forandrer sørgefærden til et Bakkustog, når løsenet lyder: evvoe Bacche, så, ja så minnes jeg for stærkt den procent i Norden, som går under i drik. Deriblant er i hver slægt nogen av de allerbeste. Jeg fatter dem, som i overdåd sårer sig selv; men ikke dem, som roser det. Ja, pass nu på, hvad for en læges råd er best! Sicilien er sciroc- coens værste lann i Europa. Kan den være god for dig? Husk nu på, hvad du er for os allesammen, du fine menneske! Som SIDE: 2 jeg beundrede dig sist i Venedig! Og nu atter foran Schandorphs billede hos Hegel. Og Drachmanns! I februar ænder jeg mit stykke. Men bare for å kaste mig in i et nyt. Hils i ærbødighed din mig ukjænte hustru fra din hengivne Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 9 Til Peter Nansen. Rue de la pompe 187, Paris 4/2 [ ): 4/3] 1901. Kjære Nansen, 1) Jeg vil ikke ha personliste. SIDE: 10 2) Titelbladet aldeles ligetil. Jeg mener, stykket har en rolig, varm tone, og at den klassiske linjeføring er fulgt. 3) Jeg opgir å ha en musikertirade. 4) Jeg holder fast, at Maria Stuart's siste akt skal strykes. For mig kan man la være å spille stykket. Får jeg kraft og tid, så skriver jeg: annet stykke: Bothwell. De kan tro, det skal ta folk. 5) Jeg vil ingen ny korrektur av "Laboremus"; men derimod nogle korrektur-avtryk. ( Ordet rovdyr i siste akt skal atter insættes. Har sagt det til Nærup.) Jeg forstod det ikke, som var opførelsen av Tora Parsberg nær forestående. Isåfall: hvem spiller den noble, nervøse, højtbegavede Paul Lange? Beskriv mig ham til ydre og inre! Skal stykket oplade sig for skuespilleren og instruktionen, må Tora Parsbergs replikker studeres ned i det dypeste. I dem ligger det. Georg Brandes har skrevet om det som en stor tosk, hvad han desværre meget ofte er. Ikke noget strøket i mellemakten! Men gjør et glimrende nummer av den! Lad os få se Ibsen, Nansen, Grieg, Bjørnson, Christian Sinding, Werenskjold o. s. v. o. s. v. komme til sælskab; lad Steen være stortingspræsidenten, lutter kjænte mænd omkring ham fra politikens værden. - Begå ikke den smag- løshed å la mig være Arne Kraft; men lad det være en man, som har personlighed (og som ved scenen plejer å gi hovedrollerne), så publikum har tillid [til] ham på forhånd. Stykket skal give intryk av fæst, poesiens fæst. Det må instuderes vidunderligt og utstyres, så det huskes. Har man ingen første rangs Paul Lange, så lad bare stykket ligge, til man har ham. Det haster på ingen måde. Tak for hjælpen og hils Deres hustru fra B. B. SIDE: 13 Til Peter Nansen. Rue de la pompe 187, Paris 11/3 1901. Kjære Peter Nansen. De er dog for fintfølende, når De også kunde opfatte mit siste brev som en mistanke til Dem, som var De partisk på Deres prægtige hustrus vægne. I intet av brevene er der en anelse derav! I alle fall i ét en bestæmt forsikring av det motsatte. Jeg mener om Dem, at De er en gentleman i dette ords klare tydning; derhen hører, at De også har sjælens uav- hængighed i en dom, så den blir åpen og fri. Jeg spurte alene æfter Paul Lange. Jeg kjænner ikke Mart. Nielsen, jeg trodde, han var en tragisk rumlebøtte. Men det hadde været nok å si mig: han er mannen, og jeg hadde trodd Dem. Ja, ja - lad det nu bli, som De vil! God lykke til! Jeg vilde foreslå Dem, hvis det var muligt, å ta Maria Stuarts "Darnley" først. Den, som hadde set Deres hustru spille Maria Stuart, SIDE: 14 bragte fantasi med for Tora Parsberg. Teatret stod sig på det. Maria Stuart adler Tora Parsbergs fremstillerinde. I slutten av mai eller i begynnelsen av juni er jeg der. Deres Bjørnson. SIDE: 17 Til Oscar Geismar. Aulestad 23/5 1901. Siden De bér mig så instændig om det, skal jeg skrive nogle ord om den mælding av "Laboremus", som De har haft den godhed å sænde mig. Når jeg siger Dem, at min erfaring går ud på, at omtrent hver gang der i et sundt mænneske blir strid mellem arbejde og kjær- lighed, så er det arbejdet, som sejrer, da siger jeg Dem sikkerlig ikke noget, som ikke også De har erfaret. Det er nemlig så. I mænneskene - i alle fall i vort nordlige klima, er arbejdet blet livsinstinkt. Og først gjælder det livet, siden livets fortsættelse. Jeg tænkte, det var på tide at slå denne sunde sandhed fast i en fortælling, som i alt væsenlig er oplevet; likesom personerne, hver og en, har sine modeller. Der har De kjølen i mit stykke! Derav kan De slutte, at Deres analyse i meget må slå til. Men jeg tror det ikke rigtig at blande mig i ordskiftet om et nyt arbejde av mig selv, - så mere får De heller ikke å vide. Jeg vil dog reservere mig mod Deres opstillen av en bestemt regel for en dramatisk komposition. Der eksisterer ingen annen regel æn den, æmnet kræver. Dettes egen innerste mening vælger sine regler. Og kan æmnet klart og fangende utfoldes æfter dem, da er der "regler" nok. Deres Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 21 Til N. C. Frederiksen. Aulestad 29/10 1901. Min gamle væn, Nobel-revuen går. Saken måtte hvile i sommer-månederne; men nu skal vi ha møte igjæn, og jeg har forinnen sikret mig flertal. Dette med "institut" har gjort fiasco. Vi kommer selv til å ut- stede inbydelsen. Intet i bladene, før det er beslutning. Men varsku Brøchner, at han holder sig parat og rejser sig selv et evigt monument ved å samle pænger til det beste foretag, fredssaken nu kan få igang! Tak for boken om Finland! Ja, den lærer os mere end om Finland. Den er vægtig som guld. Hils de dine hjærteligst fra din gamle væn Bjørnst. Bjørnson. Så skulde vi dog engang komme til å arbejde sammen! SIDE: 26 Til Emma Hørup. Aulestad 18/2 1902. Kjære fru Hørup, vi sender ingen blomster; der blir vist så altfor mange av dem. Vi sender heller ikke ord; de vilde bare være ænnu fattigere vidner om den sorg, vi sitter i. Men helt borte vil vi heller ikke være, så i disse få linjer vil vi ha sagt Dem, at blandt de tusen, som har grædt sammen med Dem, Deres datter og Deres svigersøn, er også de to gamle vænner på Aulestad. Deres Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 27 Til Peter Nansen. Aulestad 1/3 1902. Kjære Peter Nansen, at Deres hustru blir træt av Maria Stuart og mælder sig syk, siger jeg ingenting til. Men at Martinius Nielsen så spiller det med en annen, er absolut mot overenskomsten. Gjænnem Dem gav jeg ham ræt til å spille stykket, og De vet best, at den eneste grun dertil var, at Deres hustru skulde spille hovedrollen. Uten henne har han absolut ingen ret til å spille det. Dette har jeg telegraferet til ham, og nu bér jeg Dem å kalle pressen til hjælp imot ham. I Berlin fallt stykket, fordi hovedrollen var betroet en, som ikke magtet den. Lad dog ikke dette gjenta sig i Kjøbenhavn. Lad stykket ligge! Deres Bjørnson. Hils Deres hustru hjærteligt. SIDE: 30 Til Henrik Cavling. Brevkort. 3/5 1902. Kjære Cavling, min hjæmmelsman, som jeg ikke opgiver, men som har det fra Martens selv, i alle fald nu, (om oprindelig vet jeg ikke) skrev, at "M. Estrup" var den, som forkastet det. Fra den kilde kunde jeg få mere å vite. Men nu har I jo hoved-kilden, Martens! Kjære øs av den! Min kilde er meget langt borte. Jeg finner Estrups forsøk på å blotstille kongen å være en plumphed, som grænser til forbrytelse. Manøvren er utvilsom falsk. Kongen har aldrig avgjort sådant alene. B. B. SIDE: 33 Til redaktionen af "Spejlet" (Albert Gnudtzmann og Ove Rode). Aulestad 12/6 1902. Dramaet prøver øjensynlig å få mere og mere af menneske- skildringen in under sin knappe form. Men så meget som for- tællingen kan give, kommer det aldrig til å få med; dertil er rammen for snæver. Derimod kan dramaet innen sit særegne område - på scenen nemlig - give den fullkomneste menneskeskildring, som ænnu er nået. Ti her kommer de andre kunstarter tilhjælp. Tror vi, at menneskeskildringen altid vil bli rigere, og følgelig altid interessere dybere, må især den kunstform gjøre det, som når højest. Om forlystelses-skuespillet vokser samtidig, hvad som er san- synligt, så har det hermed intet å bestille. Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 35 Til Ville Heise. [Sommeren 1902]. Det er altid moro å få brev fra dig, hvor sørgelig æmnet er. Jeg tænker om Boerne ganske som før. Men om kong Edvards sykdom mildere æn du. Hævn ligger ikke for mig - at sige, når jeg får tænkt mig om. Vi er "kjede ved" (som I siger i Danmark) ikke å se dig her. Bergliot er her - og som hun synger Heises sange! Det var værdt turen, bare det. din B. B. SIDE: 40 Til Johannes Clausen. Aulestad 2/11 1902. Kjære Johannes Clausen. De kan da skjønne, at det er som skandinav jeg er "pangermanist", og at jeg ikke engang som skandinav torde gå til alliance med Tyskland uten at England og Amerika kom med. Det er disse, som må begynne. Erslev har skrevet om Margareta således, at det vil vare, før det lykkes i Norge å samle til hennes statue. Mig er det uvæsenligt, om hun selv forstod det så, at de tre folk skulde være like. Hoved- saken er for mig, at hun samlet dem, og minnesmærket skulde bidrage til atter å gjøre det - i moderne og højere mening. Tiden er ikke belejlig til å ta saken op. Lad os vænte lidt! Deres forslag -? Jeg skulde ælske å finne minnesmærket på Danmarks kyst, hvergang jeg kom til Danmark. Tak for brevet! Deres Bjørnst. Bjørnson. Jeg kan dog lægge til: når jeg slog til lyd for pangermanismen i Berlin, var det med den bagtanke, at Nordslesvigerne vilde få godt av det. Så vilde tyskerne se større og fare skjønsommere frem. Dette blev mistydet i Danmark. Til Clara Bergsøe. p. t. Westend hôtel, Kristiania 3/11 1902. Kjære frøken Bergsøe, De hadde en av dagene fåt et brev fra mig; for da jeg hadde dels læst, dels bladet Deres bok igjænnem, gav jeg den til Karoline med de ord: Jeg har ikke tid; men så meget har jeg fåt allerede, at jeg ser større og mildere på fru Collett; her er sammenhæng. SIDE: 41 Og det vilde jeg takket Dem for, min kjære tålmodige væn, som ikke har ladt Dem skræmme eller trætte på vandringen æfter og omkring et sært, selvoptaget mænneske. Men jeg synes nok, De har undladt noget, når De ikke har sagt os grejt og åpent: for et trold, for et stort trold hun var. Endvidere har De læsset av på Welhaven, hvad som var hennes fejl i forholdet. Welhaven ælsket jo den hele tid en annen (Ida Kjerulf). Gå hele vejen ut fra det, og der faller en annen dom over hvert ord, han skrev. Han var en samvittighedsfullere man æn som kvinnerne for fru Colletts skyll vil gjøre ham til. Deres Bjørnst. Bjørnson. Karoline hilser Dem med mig. Til Poul Levin. Aulestad 6/11 1902. Kjære Poul Levin, jeg har så ondt for å læse mældinger av mit eget. Jeg prøvde nu med å læse Deres; men jeg kunde ikke. Imorges telefonerte Ejnar (min næstældste søn) om Deres opsæt, og hans glæde og min hustrus tårer, her hun sitter og læser Dem, må jeg byde Dem istedetfor min. De har gjort mig en velgjerning. De må vite, at her har været et forsøk på [å] dræpe stykket. Og jeg som så vidt hadde klaret en lang og bitter krise, kanske den sværeste, jeg har gjennemlevet, jeg var så mottagelig for angst. De har talt in i min ævne dennegang. Jeg holder på med et hjæm igjæn, som ikke får arbejde. Der sitter en gammel asthmati- ker; han ejer det. Han belægger alle kræfter, alle håp med arrest. Jeg vet jo ikke, hvad det blir til; det er jo mulig, at højere magter SIDE: 42 belægger hele stykket med arrest. Men det vet jeg, at en gjærning som Deres digter med. Den går som jeg sa, like in til ævnen. Kjære, min unge væn, De kunde gjøre en rejse op til mig, om De ret vilde. Så fik jeg snakke med en av dem, jeg holder mest av; ti når jeg tænker på dem, som skal retlede, står De for mig blant de første. Deres innerlig hengivne Bjørnst. Bjørnson. Til Karl Larsen. Aulestad 16/11 1902. Kjære Karl Larsen, den bok, De gav mig sist, ungkarlen i den handelsrejsendes hjæm, hadde partier, og det mange, som jeg læste to ganger. Og som jeg har fåt mange til å læse. Disse to bøker, så fint kunstneriske de er, vender jeg dog neppe tilbake til; de er mig lit for akademiske. Men hvad De har gjort for en vej fra Deres første på fremmed grun! Som jeg lykønsker Dem og holder av Dem. Deres Bjørnst. Bjørnson. Til Henrik Cavling. Brevkort. Aulestad 17/11 1902. Jeg slipper ikke kvælningen. Den foregår i Kristiania den ottende december. Sig mig nu: er det Dem, som under alle de tyve-navne inter- viewer mænneskene i "Politiken"? Intet i det mangfoldige blad sluker jeg med slik appetit. Deres B. B. SIDE: 44 Til redaktøren av "Programmet" (Harald Wm. Jensen). Brevkort. 20/11 1902. Bjørn har sendt mig Deres brev. Jeg miskjænder ikke dets ven- lighed; men når jeg svarer, at det minst er det tyvende av samme art, så forstår en journalist, hvorfor jeg lar det blive med at putte dette brevkort i postkassen. Bjørnson. SIDE: 56 Til Alfred Povlsen. Aulestad 30/12 1902. Kjære Alfred Povlsen, De synes vel, min tak nu kommer sent. Ja. Men jeg var blet så træt av alt, - taler, adresser, telegram, brev, og det hadde be- væget mig dypt, jeg var så utslidt, at der ingen sanhed længer var i mig til at takke med. Jeg måtte lægge altsammen tilside. Ta fat på annet for atter å bli mig selv. Vil De tro mig, at først idag den 30e december SIDE: 57 har jeg læst Deres dejlige adresse. Jeg har absolut ingen læst; jeg hørte så mange, at det blev mig umuligt. Jeg har ikke læst aviser i al denne tid; jeg var så træt av mit eget navn, at jeg tålte det ikke. Folk vil jo ikke tro det, at innerst inne er jeg ikke grovlemmet, men, trods al min kamplyst og frejdighed, nokså var, nokså und- selig. Kunde jeg ellers ha digtet det, som nu fryder fine naturer? Som Deres og Deres hustrus? Kys henne fra mig med et ærbødigt kys, men i megen højtidelighed; for hun har sin rike del i, at De har tat på Dem dette mangfoldige bryderi både med denne og den andre adresse. Hvem har forfattet den store? Er det også Dem? Og hils Deres bror; jeg fryder mig ved håndskriften i hans navn; den fortæller innerst inne fra. Deres taknemlige Bjørnst. Bjørnson. Til Alfred Povlsen. [Aulestad] 30/12 1902. Kjære Alfred Povlsen. Hilsenen og gaven fra lærere og lærerinner ved de danske folke- højskoler gjorde mig helt skamfuld; for det er jo mig, som i alle måder har at takke! På folkehøjskolen har jeg levet mine beste stunder; i det sam- fund er jeg mest mig selv den dag i dag. Der har jeg lært, hvad litteraturen skal være for et sundt folk, og av den lære er jeg selv blet lykkelig. Når så alle disse på jordisk gods så fattige fugle har samlet sig for at plukke sig selv og pynte mig, så må det jo synes mig et stykke av den bagvendte værden. SIDE: 58 Gaven har min hustru hængt op ved min plass ved bordet. Arnljot Gellines stoute skikkelse som Joachim Skougaard har givet ham, er i visse måder eders fanetægn. Naturkraftens ideale trang sætter I bevisste mål. Disse fyller så siden arbejdet udover lannet, så ingen del av det blir ringe. Dette minner gaven mig om, og det kjænner jeg så fortrøst- ningsfullt. Tak! Deres hengivne Bjørnst. Bjørnson. Til Karin Michaëlis. Aulestad 2/1 1903. Til fru Karin Michaëlis. Ja, jeg går ut fra, at De er digteren Michaëlis' hustru? Er det galt, så må De skamme mig ut for at jeg ikke vet bedre. Hans epilog til fæsten i studentersamfundet har jeg ikke læst. Aviser kunde jeg i de dager ikke læse, og et exemplar av den - som Ove Rode sendte, kom i hurlumhejen bort. Nogen har vel syntes for godt om den. Deres digt i "Nationaltidende" har jeg læst et brudstykke av; men om det tør jeg sige, at det er det varmeste, fineste, som i hele fæsten kom mig nær. Det hadde den intensitet og uænnelige lydhørhed for de næn- somste, hudfineste ord, som er Deres egenart. Jeg gad se Deres hænder og øjne! Er De og hr. Michaëlis (som er en ægte digter!) gifte sammen, så må det da være et vovsomt ægteskab! Jeg kan næsten ikke tænke mig det. Men hvad han nu er, Deres man, eller Deres bror, hils ham fra mig med broderligt håndslag. SIDE: 59 Den måte, jeg vilde hilse Dem på, for å give min følelse helt uttryk, tør jeg slet ikke nævne. Men må jeg få Deres sang? Og epilogen! Deres ærbødige og taknemlige Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 61 Til N. C. Frederiksen. Aulestad 7/1 1903. Kjære Frederiksen, vi er ikke komne længer med Revue-Nobel, æn at nu skal Georg Brøchner ut for å samle inbydere og bidrag. D. v. s. dette skal nu besluttes i næste møte ænnu i januar. Så får vi se! Han er jo lidt vigtig, den kjære Brøchner, så det undrer mig ikke, at han spiller den overlegne. Jeg bad ham ta dig med, da han skulde besøke os; men han ælsket nok å være alene. Jeg hørte intet derom! SIDE: 62 Måtte han nu vise sig å være den rette man! Som denne sak ligger mig på hjærte! Imidlertid har prof. Charles Richet oprettet "L'Européen", et udmærket ukeskrift. Fordi det i Frankrige er et fænomen har jeg abonneret. Han skrev mig til; dette er jo som jeg vil ha det, mente han, - nu må jeg bidrage. Hvordan har du det? din B. B. Hils din hustru og søster hjærteligt! Det ser ut til, at Langen kommer tilbake til Tyskland. Til Sophus Michaëlis. Aulestad 8/1 1903. Kjære Sophus Michaëlis, så har jeg ænnelig læst Deres epilog, som Deres søte lille frue var så vænlig å sende mig. (Ove Rode hadde gjort det; men den kom bort i hurlumhejen). Jeg finner den så vakker og så værdig. Jeg takker Dem av alt mit hjærte. Jeg ante ikke, at de yngre digtere holdt av mig. Jeg kunde mæle adskilligt om det kapitel, som jeg holder tilbake. Nej, for en vovsom hustru, De har! Tænk, hun later som hun ikke skjønner, hvad jeg mener, når jeg siger, at jeg gad se hennes øjne og hænder! Hun tør tale om det kapitel som til en commis voyageur! Det, jeg mener, forstår den skalk udmærket. Men jeg kan jo kjænne gjænnem brevet som gjænnem en hanske, hvad hun er for et forkjælet lille mænneske. Og hvad I to (og eders vænner) har opdraget for en jargon sammen. I løfter henne op i den som i en gynge. Og der sitter hun og gynger og viser sine ben. SIDE: 63 Jeg længes så æfter dere begge to. Vi måtte kunne bli gode vænner. Og jeg er - uten å vite av det - blet så gammel, at det har hast. Dersom I ikke kan komme herhen (hvor min hustru og jeg skulde kjæle for dere!) - så må I ænnelig passe på, når vi, som jeg håper, til høsten er på gjænnemrejse. Eders innerlig taknemlige Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 64 Til Vilh. Andersen. Aulestad 21/1 1902 [ ): 1903] . Kjære Vilhelm Andersen, De må nok synes, jeg er en grov egoist, som tar av Deres hånd så store og skjønne gaver og sender ikke en tak. Saken er, at jeg må vogte mig. Jeg takker så længe, til det holder på å bli uægte. Så må jeg en tid sige stop, til det drar sammen igjæn fra alle de skjulte kilder. Det, De skrev om mig, har jeg ikke engang læst - som på to digte nær intet i den hele bok. Jeg årker ikke læse meget om mig selv på éngang. Men så meget bedre har jeg læst Knut Sjællandsfar! Aldrig har jeg været tilstede ved en sådan enetale. Efter at den er holdt, er Danmark rikere på erfaring om sig selv, i rikere samfund med sine store, i kjærlighed til sit land, i tro på sin lykke. Ja, det er jo, hvad De har git Deres landsmænd før også; men aldrig i slik fylde! Jeg ælsker Danmark mere æfter den enetale, jeg også, - hvad jeg ikke trodde muligt. De har lukket op for mig til æn herligere indelukker. Jeg ælsker alt, indtil den runde, åpne skrift, som De sendte gaven frem med. Jeg gad se Dem selv, Deres familie, Deres bøker og bolig. Jeg kommer nok til det. Tak! Deres Bjørnst. Bjørnson. Til Sophus Michaëlis. Aulestad 23/1 1903. Kjære Michaëlis, av en norsk amerikansk avis så jeg, at De ved fæsten i studenter- samfunnet hadde skrevet nok et digt til mig. Når jeg nu takket Dem for epilogen og ikke for det, så må De vite, at det alene SIDE: 65 kom av, at jeg intet visste om det. I de frygtelige dager læste jeg ikke blade, og en bunt sange, eller hvad det var, som Ove Rode sendte mig, kom bort. Jeg hadde ingen forestilling om Deres godhed for mig. Jeg har altid holdt av Deres digte, fordi de er ægte, kraftige, for- nemme; men jeg var helt uvidende om, at De ved lejlighed også kunde kaste en guirlande omkring mig. Jeg bér Dem hilse Deres hustru. Jeg fik et så yndigt billede av henne i hennes lille brev. Men at hun kan være så grusom som i "Lillemor"! Jeg årker knap nok læse. Det er ypperlig gjort! Jeg vilde ønske, jeg bodde nærmere og kunde hjælpe dere med å forkjæle henne. Deres Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 68 Til Karin Michaëlis. p. t. Westend hôtel, Kristiania [30/1 1903] . Min kjære, lille væn, jeg blev så bevæget ved Deres brev igår morges. Det lignet øjnene på en halvskudt fugl. De ligger der med angst. Og at De midt i den også tænker på mig, ja, min rørelse blev ikke mindre ved det. Å, kommer De Dem rask nok, så ty op til os! SIDE: 69 Nej, som De er blet mig kjær på det digt og de to brev - og på Deres mans fulltonende brev fra idagmorges! Jeg er her som en jaget droskehæst, den ene tar mig, den andre vænter og tar mig så, jeg får knap spise ifred. Derfor kunde jeg ikke svare Dem igår og kan det knap nok idag. Så langt kom jeg. Så blev jeg hæntet; jeg skulde være tilstede ved en nok så vigtig avgjørelse. Så har en man sat her bakæfter (politik). Og nu, to timer æfter begynnelsen, er jeg ikke så helt tilstede længer på hospitalet hos min kjære lille væn, - som alle gode ånder må omringe og bære og give smærtefri søvn og lyse timer imellem søvn-stunnerne! Min kjære, søte fugl med de høje toner og angst - løft i Dem selv av alle Deres kræfter mot liv og vænner! Tag i av al Deres skjønne store livs-længsel! Derpå beror meget. - Jeg kan ikke sitte længer hos Dem des- værre. Jeg kysser Deres kunstnerhånd og hilser Deres man, som kommer å ta stolen æfter mig. Deres Bjørnst. Bjørnson. Min hustru siger over min skulder: Velkomne! I Norge er dejligst om vinteren. SIDE: 72 Til Karin Michaëlis. Aulestad 28/3 1903. Kjære min væn, da Deres portræt kom, måtte jeg in til Kristiania på politikens vægne. Jeg så neppe på det. Nå står det her igjæn. Aldrig før har en så silkeblød, tæthåret pus av angora-racen sat sine poter på mit bord! Når kan vi få stryge og kjæle den pus hos os. Har De aldrig været i Norge? På første station, Kristiania, må Deres ejer mælde sig hos Bjørn og Ejnar, mine sønner. I skal finne lune rum der. Og sofa-hjørner med puder. Nu holder sneen på å rinne ned ad fjældene som vand. De skulde se og høre det! Før fatter De ikke Nordmændene. Med mine aller [ær] bødigste hilsener til ejeren av en sådan sjeldenhed - er jeg Deres længselsfulle væn Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 77 Til Uffe Birkedal. Aulestad 16/4 1903. Min kjære væn, jeg har skrevet så mange brev idag, at jeg årker ikke ét til. Men jeg traf dit brev igjæn i en stor haug og må dog for skams skyll gi livstægn. SIDE: 78 I er to prægtige mænnesker, som jeg uavlatelig besøker. Jeg burde bare ha dere her for å kunne være gode med dere. Det samme siger Karoline. Men dem, man helst vilde se, bor alle for langt borte. Sådan også med det, man helst vilde leve med i. Det glider længer og længer fra. Jeg bare hænter in en liten del, en bestandig mindre. Men jeg årker dog en liten smule ænnu og lar arbejdet for- jage savnene. Værst med grublerierne over, at jeg har utrettet så lit. De vænder idelig hjæm igjæn, så ofte de blev jaget. Fortiden optar den svensk-norske strid mig meget. Det gjælder å være fredsvæn også i sit eget. Så har vi hat strid om Dr. Fasting, rektor ved et seminarium. På grunlag av intolerance mot ham trådte jeg op. Det er første gang, at en "lidet troende" har fåt medhold i norsk almenhed, fra stortinget av og til bladene. Her forberedes noget. Så var det pangermanismen. Jeg hører jo bare min egen røst. Hvorlænge skal dette vare? Forening kan jeg ikke selv stifte. Vi må være flere. Jeg har forsøkt hos prins Heinrich Schönaich-Caro- lath og nu prøver jeg hos Lord Rosebery. Den første mener, det er noget for tidlig; den anden svarer vel det samme. Med de varmeste hilsener til dere begge fra os begge. - Din Bjørnson. SIDE: 84 Til Karin og Sophus Michaëlis. p. t. Westminster hôtel, Kristiania [efter 9/5 1903] . Kjære vore vænner, vi er her på kort besøk. Nej, I må prøve å komme straks; for i slutten av maj må jeg atter herin til Nobelkomitéen og rejser så videre til Bergen. Ænten det, eller vænte til de siste dager av juni eller første av juli. Men da er her intet teater. Også teatrets personale rejser herfra til Stockholm. [Resten mangler] SIDE: 87 Til Jakob Knudsen. Aulestad 20/7 1903. Kjære Jakob Knudsen, jeg tror, De er pastor; men det er her likegyldigt. De er en ægte digter. De kjænner, hvad De skriver om, og De kan gi det farve; tægningen er kanske lit usikrere; men som regel er den god, den med. I alle fall en viss sort mænnesker tar De på kornet. Og så er altsammen ut av en personlighed, vederhæftigt, fyldigt, klart. De er ikke bare "en skildrer" (hvad jeg synes Pontoppidan er). Det har været mig en fryd å læse Deres to bøker; de er et betydeligt SIDE: 88 vidnesbyrd; fra de ringe, De behandler, så vidt jeg kjænner littera- turen, uten sammenligning det betydeligste. Det er smukt og godt lagt ut, at samslaget av mange viljer og hjærter ofte er umådelig større æn man kunde vænte av så skrø- belige folk som enkeltindivider. Så er det i politiken med. Det behøver selvfølgelig ikke å ha den forklaring, som De lægger i det. Men like fullt en meget trøsterig for alle os, som arbejder på å samle og bygge videre. Der er noget med, stærkere æn os. Jeg har kallt det fremgangs- viljen, livs-instinktet. Hvad dette så er, overlater jeg til enhver; jeg for min del vil ikke mere ut å sejle. Men jeg er heller blant dere æn blant alle andre. I lar dypere hjærtet råde og I tror stærkere på fremgangen. Rebekka kjænner De mindre til; henne er De uretfærdig mot; ti hun er ikke længer mænneske. Og den spiss De arbejder henne op til, at han må vælge mellem gud og en nat med henne, - aldrig har sligt hændt, aldrig kan det hænde. Blodet er en rebelsk vare; det bryter alt opkonstrueret. Det er mig også så personlig imot alt dette, som ikke kan ske "av de og de grunne", når mænneskene selv er rene og ælsker hverandre og vil leve livet sammen. Her er teologen i Dem ute og spaserer og kommer ube- lejlig. Jeg hadde langt foretrukket, at de bakæfter opdaget, hvad det var for noget opskruet og uvirkeligt, de hadde sat imellem sig, - begge to. Så hadde De dog reddet, hvad det var Dem om å gjøre: begge to hadde i den videre utvikling gjennem sin fejl- tagelse kommet frem til ordenens lov, deri nydelsen bare er et moment. Slægtens lov, som sprænger systemer. Arbejdets lov, som gjør det forudgående, vi trodde var alt, til småt. - For at få dette så bagvændt til, har De også gjort Karl uklar for mig. At han ender som lærer for bønderne - jeg tror ikke på det. Nej, om SIDE: 89 jeg gjør! Men boken er så rik i sig selv og så sand rundtom dette, så det bare er en rift i kompositionen. En "teologisk"! Deres innerlig taknemlige Bjørnson. SIDE: 95 Til Elisabeth Grundtvig. Aulestad 25/9 1903. Kære frøken Grundtvig, Karoline og jeg blev dybt bevægede ved Kristine Frederiksens uvæntede bortgang. SIDE: 96 En trofast, innerlig ideel natur, som rådet over rig begavelse og store kundskaber. Når noget opflammede henne, skjød ævnerne en fart, jeg sjelden har set mage til. Vi tænker os, at kraftkilden har været opbrugt før tiden. Av hennes veninner, derav mange så op til henne som til en repræsentant for det beste, de visste, får vi høre, hvem hun var og hvad hun har virket. Vi for vor del takker henne (som flere av hennes mærkelige familie) for livslangt venskab. Deres hengivne Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 97 Til Karl Larsen. Kbh. 8/10 1903. Kjære Karl Larsen, når De blir 70 år, vil De erfare, at gjenstannene rykker længer fra en, at strømningen mot dem blir kjøligere og uttrykket, som de finner, mere farveløst. Jeg frygter for å bringe Danmark en høstsang; dertil er mine følelser for folk og land for sommerlige. Simpelthen: jeg tør ikke! Ingen kan beundre sangen til Dan- mark, like fra Danmark dejligst, til Ewalds, Oehlenschlægers og Grundtvigs højere æn jeg. Kanske er Grundtvig av alle den dypeste og højeste! - Jeg tør ikke. Jeg skal skrive under mit eget billede? At De har en så jom- frunalsk smag, De, som er så stærk i satire? Skal jeg skrive, at jeg ingen tænder har, jeg lod dem drage for rask ud? Jeg tålte intet, som gav ulejlighed? Eller at jeg bare hører på ét øre; og dårlig nok på det? Eller at jeg må sætte to par briller på, når jeg vil se noget rigtigt? Fy, Karl Larsen, at De vil gjøre stas med mig på den måde! Nej, send mig nu en nydelig liden bog igjen à la Bondesen, den har jeg læst to ganger, og jeg læser stykker op igjæn tre og fire. Det var nyt land, og det var ægte! Sådan skal De behandle mig, være ærlig og glæde mig. Men portræt-begleitung, fy! Deres innerlig hengivne B. B. SIDE: 98 Til Elisabeth Grundtvig. Aulestad 18/10 1903. Min kjære væn, jeg har nætop læst - Karoline kommer æfter - bladet om fæsten for Kristine Frederiksen. Jeg iler med å si Dem, hvor glad jeg er ved, hvad jeg der har læst; men især ved Deres tale, som er det beste av altsammen. Det blev en særskilt glæde for mig derav å studere Deres egen utvikling; for der skal ha gåt meget forut for å kunne avlevere en sådan tale! Så stærkt begrænset den er, viser den også derved, at De har et hold på Dem selv og Deres ævner og følelser, som bare få opnår. Det synes ellers, at De var den eneste av alle talere, som egenlig kjænte henne. Fordi jeg ikke gjorde det, turde jeg intet sige. Ja så, - så hun hadde aldeles mit eget forhold til "det evige". Deres innerlig hengivne væn Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 99 Til Jakob Knudsen. Aulestad 5/11 1903. Kjære Jakob Knudsen, hvad Svend Lange har skrevet om Deres siste fortælling "Sind", underskriver jeg av fullt hjærte. Jeg glæder mig med Dem over en så varm og dyp forståelse, som jeg håper må blive alminnelig. Deres hengivne Bjørnst. Bjørnson. Ønsker De å bruke mit forrige brev eller dette udi almenheden, så værsgo! Men De behøver det ikke; De behøver ikke reklame. SIDE: 101 Til Jens Nørregaard. Aulestad 16/1 1904. Gamle væn, jeg sitter med papiret i hånden. På sængen nemlig. Jeg siger bare: tak for brevet! Et sligt brev er for mig tusen. Jeg tænker: skriver han, da vilde tusen skrive som han. Tak! Det er for min troskabs skyll, at jeg går dette igjænnem. Nordens sak. Nej, den kristne tro har jeg forladt for al tid. Det der holder ikke. Men kristen færd, kristen folkelære, kristent mot, bunnet i samvittigheden til slægten, fremtiden, idealet, det holder! Nå, - vi skilles ikke for det; vi møtes jo omtrent i alt. Du har et annet flag; men jeg toger under mit samme vej, ved din side bestandig. Derfor ti stille! Men det er blandt dere, jeg befinner mig bedst; de mine er ikke komne frem ænnu uten i uklarhed og fåtal. Hils Bågøe og sig ham (for engang må jeg dog si ham det!), at fra tidlig av har han syntes mig et mans-ideal. Hils vore vænner innerligt fra Bjørnson. SIDE: 103 Til Jacob Hegel. Via Gregoriana 38, Roma [våren 1904] . Kjære vænner, Bernt Grønvold, en ældre, meget velhavende norsk maler, som bor i Berlin (og Sarnthein ved Bozen) kan ikke noksom rose den Kneipkur, han og hans hustru gjennemgik i Brixen, noget ovenfor Bozen, altså på den sydlige side av Alperne. De var begge blet så overhændig nervøse. Kuren foretoges nætop i disse dage av foråret, den varet hen- ved to måneder. Den begyndte helt stilfærdig med at bli overgydt av en fin, kold stråle over knæerne; først efterhånden blev den øket, og det således, at den bare var til behag. I det dejlige klima på hin side av Alperne virkede de spasertoure, som blev pålagte, udmærket. Egnen er henrivende. De forsikret, at allerede under SIDE: 104 kuren blev de som andre mennesker. I alle de år, jeg har kjændt dem, har jeg ikke set dem så raske som jeg nu gjenfant dem. Jeg besluttede straks å sige dere dette. I skulde dog gjøre noget, som forslår, gjøre det i fællesskap og gjøre det straks. Vi har det storartet her. Jeg har alt begynt å arbejde; men jeg tør ikke rose begynnelsen. Her er mange gode vænner og samliv med dem. Og så er det byen, der ikke er å ligne med nogen annen. Atter og atter tak for de innerlig kjære dager på Skovgaard og vore tanker kredser der ret som det er med de beste, å beste ønsker for de kjære, som der lever! Hils dem! Eders Bjørnst. Bj. SIDE: 106 Til Peter Nansen. Via Gregoriana 38, Roma 12/5 1904. Jeg ilede med at imødekomme Deres Bojesenske nådes intimeste ønske. Nu har Ejnar Christiansen - hvad skal han ta sig for - allerede mit brev. Jeg tænker mig dig bestandig optaget, om dagen av Bojesen, om natten av folketeatret. Og når så din hustru bare lever av vandgrød og bønner med små-ærgrelser til, så må I to være i en sørgelig forfatning, når jeg finner dere igjæn! Jeg er blet så rasende på den udødelige affektant Martinius von Nielsen, at jeg kjænner intet middel så slet - det burde dog forsøkes for å ta "Tora Parsberg" fra ham igjæn. Siden din hustru er gåt over til vandgrøden og du neppe mere har tid til å flotte dig, må I da vel tilsammen spare så meget, at I kunde resikere en liden mulkt for å ha knebet stykket. Karoline hilser med mig begge dele av dere, både den om dagen, og den om natten, både den i kjød og den i vandgrød. Eders Bjørnst. Bjørnson. Til Peter Nansen. Monterenzio presso Bologna 16/6 1904. Kjære Peter Nansen, jeg har skrevet til Mart. Nielsen om Tora Parsberg; jeg har sagt, som sant var, at stykket blev over- ladt ham for fru Nansens skyll. Jeg må derfor nu bede om, at det overlades mig igjæn, da hun jo har forladt hans teater. Jeg har sagt, at hans uvillighed ingen god grun hadde og bare førte til, at stykket blev et stridsæble. Jeg har intet svar fåt. SIDE: 107 Nætop som jeg skulde meddele Dem dette, får jeg sendt som honorar for mit siste opsæt i "Politiken" ("lidt fra Italien") 50 kroner. Aftenposten, deri den samtidig tryktes, gav mig, så vidt jeg ved (pængerne blev inbetalt til min bror som gave til en trængende) 100 kroner. Jeg får intet i "L'Européen". Jeg gjør så dette, jeg lar et norsk og et dansk blad betale, og intægten går til hjælp et eller annet sted. "Politikens" honorar var ætlet Jakob B. Bull, som er her med sin store familie, meget for vor skyll. Men 50 kroner er fanden så lidt. Å, sig Edv. Brandes det ved lejlighed. Han vil være enig deri. Jeg håper du lever godt i ferietiden. Jeg arbejder stærkt. Aldrig har jeg haft et æmne under hænder, som så har forløst alle mine kræfter, det, jeg har av hjærte, av patos i harme og jubel, og det jeg har av skjæmt. Din B. B. SIDE: 117 Til Peter Nansen. Via Gregoriana 38, Roma 8/10 1904. Kjære Nansen, vedlagte fra N. C. Frederiksen må du læse. Jeg skrev sist, at de 200, jeg vilde give til Clemens Petersens garderobe, skulde du betro til prof. Frederiksen; men kanske følgen blev, at Frederiksen tog på sig å klæde ham op, og den følge vilde være skrækkelig. Han forstår ikke engang å klæ sig selv. Nej, jeg tror, du bør ta tyren ved hornene og selv gå på. Du er så insmigrende, så han kanske betror sig til dig. Jeg har det intryk, at 200 her neppe slår til. Han savner vist også undertøj. I så fall: spar ikke! Det bedste blir vel, at jeg tar ham med hjæm. Dette brev har synt mig, at her er virkelig nød. Din B. B. SIDE: 124 Til Karin Michaëlis. Via Gregoriana 38, Roma 3/12 1904. Min kjære, ælskelige væn, jeg har fåt så mange skjænd for Deres skyll av Karoline. Jeg har jo ænda ikke takket Dem for "Gyda". Nej, jeg har ikke det. Når jeg skal arbejde for mig selv og gå min tur og læse mit kvantum, så blir der bare tid til de forbandede nødvendige brev. Og intet i sammenhæng med begrebet Karin er nødvendigt; for det er bare kjært. Det er nætop til det kjære jeg ikke når frem. Ikke bare når det gjælder Dem. Dennegang skriver jeg med lys bare for ænnelig engang å gjøre det, som er kjært. Jeg vil begynne med å si: ikke mere Gyda! Hun er dejlig, hun er enestående poetisk; men ikke mere Gyda. Ikke mere mænne- sker, som bare er blomster. Når jeg har sagt det, så vil jeg sam- tidig si, at den bog er godt bygget, klart tænkt; den bider sig i halen som et ormarmbånd. Og den er aldeles, aldeles uforglæm- melig. Mere vil jeg ikke si om Gyda, før vi atter sitter sammen, vi to, jeg vet ikke hvor; helst på Aulestad. Selv skriver jeg på en fortælling og erfarer til min forbauselse, at det er sværere æn å skrive et skuespil. Meget kostbarere, meget, meget mere tidsslukende. Med kostbarere mener jeg det forskræk- kelige emneslug; en kan aldrig stoppe den full nok. Og med tids- slukende mener jeg al den skildring, som skal til, det milieuskifte SIDE: 125 og opfinnelserne, som er deres forutsætning. Nu ja, tålmod! Jeg kommer vel over det. Men her i Rom er det eneste sted, som det er værdt å leve, når man hver dag vil gå ny og utsovet til sit skrivebord, ha klar luft over sig og Peterskupelen og Janicolo å se på. Hvorfor er I ikke her? Vi har det godt, kun at Karoline har mave-historier å ta ær- bødigt hensyn til. Jeg intet. Jeg jubilerer invændig, bare verden er en liten smule æfter mit hode. Og bander den tusen mil fra mig, når den er skidt. Jeg kjænner mig så frisk. Når jeg kommer tilbake til Aulestad igjæn, vil jeg på mine gamle dage begynne å skrive digte igjæn. Og dette fører mig hen til Dem: hvorfor, ja, hvorfor i al verden skriver ikke De digte? Jeg gad vite, om De ikke kunde i sit slags skrive de beste, som nu kan skrives? Det er min mening om Dem. Jeg har en gammel væn i K.havn, nylig tilbake fra Amerika. Jeg skyller ham i min utvikling i den bestemmende tid mere æn alle andre tilsammen; det er Clemens Petersen. Kan De finne ut, hvordan De kan få tag i ham og være god med ham? Hvis han ikke har altfor meget ændret sig (jeg kan jo ikke vite det), så vil I to bli gode vænner. Lad ham læse Gyda m. m. - og hør, hvad han siger! Han bor Øehlenschlægersgate 32. (Kjøbenhavn W.) Hils nu Deres tætte man. Hils alt, som De ælsker fra mig, som ælsker Dem. Karoline siger det samme. Deres Bjørnson. Tak for hilsenen, gjænnem Auberts! SIDE: 126 Til Johannes Clausen. Via Gregoriana 38, Roma 29/12 1904. Kjære Johannes Clausen, har De læst et opsæt av mig "Fredshykleriet", deri jeg foreslog fredsvænnerne, at de burde begynne hos sig selv og rydde væk, hvad som kunde føre til krig; den abstrakte fredskjærlighed duede ikke. Dette opsæt gik Europa (og America) over; men Tyskerne sprang forbi, når jeg talte om de tyske fredsvænners pligter over- for Nordslesvigerne, Polakkerne, Franskmændene; Østerrigerne sprang forbi, når jeg talte om de østerrigske fredsvenners pligter overfor Cekerne og Italienerne; Ungarerne sprang forbi, når jeg talte om de ungarske fredsvenners pligter overfor Rumænerne og Slaverne. Så lidt, kjære væn, er fredstanken ænnu inarbejdet. Og derfor nytter ænnu intet. Men når jeg præker sammenslutning av Nordens folk (der kommer nu noget igjæn), så er det for at det næste skal være forbund med Germanerne (helst så både Storbritannien og Ame- rika er med; men i påvænte av dem gjerne med Tyskland alene.) Og da er det min mening, at dette må ske således, at først gjøres der ret mot Danskerne i Nordslesvig. Jeg tror fast på denne mu- lighed. Fremtiden er sammenslutningernes tid, ikke til utslettelse av individualite [te] rne (hvad var den så værd?); men til beskyt- telse av dem. Tak for Deres troskab mod mig og det, vi sammen ælsker. Tak fordi det ikke skiller os, som vi er usamse om. Deres hengivne Bjørnst. Bjørnson. Vil De bringe min ærbødige, min taknemlige hilsen til danske og sønderjydske vænner og væninner. Der var mere; men jeg har nætop idag liden tid. SIDE: 129 Til Johannes Clausen. Via Gregoriana 38, Roma 5/1 1905. Kjære Johannes Clausen, tak for Deres ælskelige brev. Min kjærlighed, rægnet i stort, er de danske Grundtvigianere; de varmer mig hvergang som intet annet folkefærd. Og blant dem igjæn er da vel De en av de ælskeligste. Når jeg nu får fra mig denne fortælling, så vil jeg (ved siden av å bøte et og annet, som er forfejlet) bare skrive sange. Ingen annen form æn sangens kan forløse al den længsel, som er i mig ænnu. Og det er længsel til mænnesker, til dem, som tror og håber, til dem, som er villfarende. Også landlivets sange vænter. Bare, bare jeg nu ikke blir for gammel. Så til Deres inbydelse. Som jeg længes æfter Silkeborg. Jeg tror, det er Danmarks skjønneste plet. Men jeg, hvis alt går godt, rejser opover i mai for å være hjemme i begynnelsen av juni. Jeg vilde så nødig bryte på det forsæt. Trodde jeg rigtig på å gjøre nytte ved det! Men jeg har mine mismodige tvil. Derimod er det sant, at jeg har mit store nordiske program å lægge frem, og at stedet derfor er Danmark. Det danske folke- SIDE: 130 højskolefolk er det fremmeligste. Jeg må engang til. Men nætop nu synes mig ubelejligt. Bare for mit eget vedkommende. Tænk, å vænte med å komme hjæm til like til over Sanktehans?! Ja, De skjønner, at det koster på for et hjæmmekjært sind. Var det ænda mere det gjaldt æn å lægge frem mit program. Men det er det jo ikke. Desværre! Og til det finnes vel lejlighed. Deres innerlig hengivne Bjørnst. Bjørnson. Mit forsæt er i slutten av maj og besøke Harald Jensen i Aal- borg. Han har mistet sin søn, siden vi sås. SIDE: 135 Til Henrik Cavling. Via Gregoriana 38, Roma 21/1 1905. Kjære Cavling, tak for Deres lange, greje besked; jeg har væntet længe på den, fordi jeg holder av Dem og Ove Rode. Om den sistes begynnelse er der intet annet å si, æn at den er retskaffen og kunstnerisk klar i hvert eneste opsæt til idag; jeg har læst dem alle. Jeg læser ingen andres politiske betragtninger, så jeg kan ikke sammen- ligne; men efter mit intryk er dette godt arbejde, av det, som med tiden vil vinne tillid. Han har noget så elskværdigt selvløst, som flytter med ham in i al hans gærning og gjør den sanddru. Så kommer det særeget kunstneriske til, som gjør den behagelig. Han har én éneste ting å iagttage, Ove Rode, det er å slætte ud det mellemliggende, fyldekalken; og bare beholde det væsenlige. Så det får vægt, altsammen. Men bladet i det hele har hat for liten bærende kraft og for meget gøgl. Har faret for flåset ivej med motstanderne, fradømt SIDE: 136 dem ævner og inflydelse, hvormed man ingen gagner, bare skader sig selv og narrer sit parti. Gjør nar av, når det er nødvendigt! Men vænt på lejligheden, kjære Cavling! Skab ikke martyrer, giv heller aldrig intryk av forfølgelse. Hovedsagen er ikke at skrive godt og kvikt; hovedsagen er at have inflydelse, - og dertil må morskaben også bidrage; ellers er den av det onde. Ja, undskyll, at jeg bruker alderens og erfaringens ret til å gi gode råd. Karoline læser hele Politiken, også av gammel kjærlig- hed til Dem kjære Cavling, og De må være forvisset om, at De, om lejlighed gaves, fik høre det samme av henne, kanske lit skar- pere i formen. - Men så må jeg jo lægge til, at et litet opsæt som det om Samari- tanen, og adskilligt, jeg kjænner Dem selv igjæn i, blødgjør mit hjærte, så jeg for min del ikke kan bruke annet æn milde ord, når jeg bebrejder Dem noget. Hør, mine vænner, begge to, I forsømmer Norge og vor kamp i dette øjeblik! Og det sætter ondt blod. I bør sende en dygtig man derop for å bringe kort, men sikker besked, og siden følge godt med. Vælg en dygtig og pålidelig man, f. e. Munch! Gjør det snart! Hils Deres hustru, kjære Cavling, og vid, at De følges av fire gode trofaste venne-øjne. Hils Rode! Deres innerlig hengivne Bjørnst. Bjørnson. Se videre! En slem æfterskrift. Jeg hadde nær glæmt den! Da jeg for et år siden besøgte J. C. Christensen, sa jeg ingen danske mæn, hvad jeg vilde ham. Nu siger jeg dere det; men det må ikke in i nogen avis. SIDE: 137 Det var for å sige ham, at han måtte omvende sig til større militærudgifter. Uden slige fik vi intet neutralitets- eller forsvars- forbund i stand, og det måtte vi nu arbejde henimod, vi, som vilde ha fred over vort arbejde og gjænnem vort eget forbund stræbe henimod ænnu større. Navnlig var det flåden, som da måtte økes og omskapes. Opfat det ikke, som jeg har lagt dette i hans sind, men støttet det har jeg. SIDE: 138 Til Henrik Cavling. Via Gregoriana 38, Roma 2/2 1905. Kjære Cavling, min oplysning om, hvor letfærdigt den siste slesvigske krig var begyndt, slænger De hen blandt alskens skrammel? Det stødte mig. Ellers finner jeg bladet udmærket. I Aage Friis har De en med- arbejder av første rang. Vil De - unbekannter weise! - hilse ham fra mig og takke ham for hans opsæt om den norsk-svenske strid som nu igjæn for opsættet om Ploug. Jeg har med omhyggelighed læst Ove Rode's ledende opsæt, hvert eneste et, fordi jeg holder så av ham, og fordi denne avdeling er så vigtig. Jeg holder fast, hvad jeg før sa; jeg tror også nu han vil vinne tillid; men i længden er det for spædt. Et dagblad av "Politikens" betydning må ha stærkere røst for at høres i det store kor. Efter mit skjøn er det også lagt for parti-politisk an - med al agtelse for hans personlige retskaffenhed. Men dette mit skjøn er jo bare en fraværendes. Jeg tror imidlertid jeg i Ove Rodes sted vilde overveje, om jeg var den rette nætop her. Dette skrives ikke bag hans rygg. Gunnar Heibergs: "Kjærlighedens Tragedie" har jeg læst først nu. Jeg har skrevet om den til "Oplandenes Avis" på Hamar. Jeg tror nok, at saken kræver, at De tar det op i "Politiken". I alle fall fra der jeg taler om stykkets anlæg (det forangående handler om hans form i alminnelighed). Jeg tror, at for ungdommens SIDE: 139 skyll og for litteraturens bør her nedlægges et varsku. Enten De skriver til Opl. Avis æfter et nummer, eller De holder Dem til en mulig gjengivelse i "Aftenposten", så kommer De til det snarere æn de andre, siden De nu er blet gjort opmærksom. Med hilsen fra Karoline og mig til Deres hustru. Deres hengivne Bjørnson. Altså: forhandlingerne avbrudte i Sverige! SIDE: 144 Til Karl Larsen. Via Gregoriana 38, Roma 23/2 1905. Deres elskværdighed, kjære Karl Larsen, professor, redaktør, forfatter, ridder, elsk- værdighed, sæt Dem dog in i, at jeg er 72 år, sitter i en stor fortælling, som jeg må ha færdig i oktober, sist, - jeg kan ikke. Men færdig med fortællingen skriver jeg bare digte. Det blir jeg ved med ét helt år, minst. Nu skal det nemlig bli alvor av. (Intet i avisen!) Jeg har et digt til vinteren i den lille fortælling "En dag", som nok var værd illustrationer. Ikke for det; jeg kan skrive et nyt. Men ikke nu. Deres bog har jeg fåt. Men såsom det ikke var den eneste, jeg fik, lod jeg den ligge; ti jeg så straks, det var sydlandsk vin, og den har godt av å ligge. Nu kommer jeg forresten straks til den. Mine sene - og dog foreløbige - tak! Tusen hilsener! Deres Bjørnst. Bjørnson. Til Julius Clausen. Via Gregoriana 38, Roma [febr. 1905] . Kjære Julius Clausen, nej, hvem har slåt i Dem den skrøne, at jeg kommer hjæm i SIDE: 145 mars? Min fortælling holder mig bestæmt fast her til sist i mai, uten at jeg ænda blir færdig. Selvfølgelig kan jeg ikke ta på mig det mig tiltænkte kjære hværv. Jeg ælsket og beundret H. C. Andersen og gjør så ænnu. Det beste av H. C. Andersen rager op blant verdenslitteraturens højeste tinder i evig snehvid glans. Gjør stas på ham, danske mæn og kvinner og danske børn. Han har sået i det danske hjærtelag som ingen annen. Deres hengivne Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 148 Til Ville Heise. Via Gregoriana 38, Roma 15/3 1905. Kjære Ville, kjære vor prægtige væn, jeg skal forklare dig stillingen i Norge. Hovedsagen er, at vi forblir vænner, Svenskerne og vi. Ellers kan vi heller ikke vænte å få Danskerne med. Og vi 9 millioner må holde sammen. Vi kan heller ikke vænte å komme med i et eller annet stort forbund, hvis vi ikke er så mange. Og det tyvende hundreår er sammenslutningernes hundreår, det skal du få se! Men er hovedsagen å holde sammen, så er formerne det mindre væsenlige, og skader unionen samholdet, da må den bort. Det gjør den. Nu er der to veje å komme ud av unionen på, en uden Sven- skernes samtykke, en med deres samtykke. Nordmændene, freds- folket, ført av sit storting, som har overtaget Nobelarven, går hen og vælger den første! Jeg står igjæn på den andre; ti jeg har ofte måttet ændre taktik, men aldrig den overbevisning, som leder mig. Den har vokset sig større og større, den har skiftet klædning, men selv har den ikke kunnet skifte; ti den er mit livs liv. Jeg er vokset in i fredstanken så naturlig, som jeg voksede ud av de kirkelige dogmer. Den svenske regjering har brudt sit løfte til os om, i fællig med os, at udarbejde ligelydende love om egne konsuler for hvert av de to lande. Så gir stortinget sig sin egen lov derom, hvad det har juridisk ret til; men sanktionerer ikke kongen denne lov, da erklærer det sig uden konge og uden union. Kongen vil nemlig, i et sådant tilfælle, ikke kunne få én eneste Nordmand til at danne ministerium. Sanktionerer han derimod, så står vi foran andre stridige spørsmål; ti så er unionen fremdeles over os. SIDE: 149 Istedet derfor har jeg villet, at ét enstemmigt storting skulde henvende sig til folket i valg og derfra få et enstemmigt: ud av unionen! Det står ikke Svenskerne for. Allerede nu er det store svenske flertal for, at vi skal slutte med unionen og få et fredsforbund i stedet. Når det enstemmige norske folk ønsker det, blir også ønsket enstemmigt i Sverige; derom er alle Svensker overbeviste, som jeg taler med. Og så denne store fredsvej betrådt for første gang: folket i valg beslutter over sin skjæbne og får svar fra et annet folk i valg: vi vil holde sammen, men i friere former. Jeg vilde ha rejst hjæm og talt til Svenskerne. Men de andre er nu enige om den vej med krigsfaren i, så jeg sidder her som tilskuer og ønsker av alt mit hjærte, at det må gå godt. din innerlig hengivne Bjørnst. Bjørnson. Karoline hilser hjærteligt. Til Henrik Cavling. Via Gregoriana 38, Roma 14/4 1905. Kjære Cavling, vedlagte til Georg Brandes. Her har atter hans personlige rancune løbet av med ham; jeg mener den mod fru Heiberg, som engang skal ha kaldt ham en uopdragen jødedreng. Alt sligt glæmmer jeg; det er hemmeligheden i, at jeg kan holde mig så sund. Jeg glæder mig over det radikale partis fremgang. Men I må støtte arbejdet for en dygtig flåde. Det er vilkåret for en forening (av en eller annen art) med os. Den norske politik har "Politiken" neppe forståt. Det gjør ellers ikke synderlig fra eller til. Hadde stortinget, istedetfor at SIDE: 150 ta op konsulatsagen, enten tiet bomstille lige til slutten, hvad som vilde ha været det beste, eller også straks ha erklært i en hen- vendelse til de norske vælgere, at med Svensken kan ikke for- handles om annet end unionens opløsning, så hadde alle videre tilbud været avskårne, og folkets svar hadde vi havt næste år. Nu har vi givet plass for alle mellemtilbud. Skal vi sige nej til kronprinsens tilbud, selv efter at Boström har tat sin avsked, så står vi for hele værden som de vanlige norske kranglefanter. Men siger vi ja, er det for at lide nye nederlag og aldrig komme løs. - Jeg har så forfærdelig ret - og behandles derefter. Det er en vanskjæbne over vort folk, at de har så ondt for at sige det sanne og det hele når det gjæller politik. Og så ondt for at ta en sag med ro, når det ænnelig skal gå løst. De blir så hissige og hysteriske. Ja, De kjænner lidt til vore blade i så hen- seende! Deres hengivne væn B. B. Hils Rode! Politiken er nu god, det er sikkert. Men holder De alle disse udgifter gående, så spiller De fallit. SIDE: 154 Til Aage Friis. Via Gregoriana 38, Roma 25/4 1905. Hr. Aage Friis, mange tak for Deres hyggelige brev. Jeg tror, det forholder sig så, at Bismarck hadde et helt annet syn på disse ting end fyrsterne. Som De ved, han var ikke Schles- wig-Holsteiner. Så har han, ved siden av sin officielle politik, forsøgt sin egen. Man påstår, at han har gjort det gjentagende. Men jeg kjender bare til dette ene tilfælle, som der efter mit skjøn, ikke kan være tvil om. De er absolut villfarende. Jeg har ikke med at "drøfte" disse ting; jeg bringer oplysninger. Jeg står helt forbauset over, hvad De her tør modsige. Vil De ikke høre andre vidnesbyrd end mit om hvad Blixen fortalte Hedlund? Der er detaljer i det, som jeg ikke længer tør inlade mig på - uden værdi for sagen -; de syner tilforladeligheden av det fortalte. Kanske er der dem, som husker disse detaljer. Hedlunds hukommelse var enestående, og jeg tør sige om min, at engang kom den hans meget nær. For et oprør, Hedlund kom i, hvergang han fortalte det! Og sandelig jeg med. Nu, da alt er SIDE: 155 fremkaldt igjæn, står det så lyst for mig. Men det var sælsomt, at jeg så længe ikke husket, at det var Hedlund jeg hadde det fra! Jeg tror det nærmest kom av, at Sohlmann er den, han har fortalt mig mest om disse år, og så Ploug. De hindret mig i at finde Hedlund; de skygget for ham. Deres ærbødige Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 157 Til Aage Friis. Postst. Roma 4/5 1905. Hvis De læser fra pag. 86 og udover i Joseph Michaelsens "Fra min Samtid", anden Række (I. Salomonsen), så har De klart for Dem, at hovedsaken er sand. Deres Bjørnson. Til Johannes Clausen. Via Gregoriana 38, Roma 7/5 1905. Kjære Johannes Clausen, min næste adresse er: Paris, rue de la pompe, 187. Jeg opgir den, fordi jeg, som sakerne nu står i Norge, er i tvil, om tiden til å tale om Nordens fremtid er den rette. SIDE: 158 Jeg vil la Dem være med å avgjøre det. Ordene blir de samme (utenom det norsk-svenske anliggende); situationen i det store er nemlig den samme. Det, jeg vil, er, at folkene selv skal tage sig av også fremtidens forhold til andre folk. Ikke bare som nu av sine såkaldte inre anliggender. De små folk må være med at bestemme det syn, som skal blive det ledende, ikke alene for dem selv, men for den europæiske folkemening. Her er et område, som ikke avgrænses ved lande-skillene, og ikke inskrænkes av diplomaternes intriger idag. De små folk må være med at tale om, at arbejde for en fredens fremtid mellem folkene. Det kan ikke gjøres uten at vejene drages op, de, som gjennem forbund o. s. v. skal føre ut av det nu- værendes vanskelighed og uret. Dette er mit æmne og i det har også Sønderjydernes sak sin plass. Det er like aktuelt idag som imorgen. Spørsmålet er bare, om den norsk-svenske strid synes at ligge ivejen. Deres Bjørnson. SIDE: 162 Til Henrik Cavling. Aulestad 19/6 1905. Jeg har skrevet for "Potentia", kjære Cavling. Men nu en meget alvorlig sak! Her vilde vi jo alle helst ha republik ("i Schweizer-stil") Men den fortvilede linje, vi har kjørt in på, og vort forretningsliv, som lider grænseløst, kan gjøre det nødvendigt for os at fortsætte med konge-frieriet. Får vi avslag i Sverige, så blir det i vilkår, som vi ikke kan tage mod. Da gjælder det at have venner. Kunde vi da få en dansk prins og i og ved ham anerkjændelse som selvstændig stat, fri fra Sverige, så var det hele til ende. Men her støder vi på kongernes fagforening. Da gjælder det, hvad som skal være stærkest, enten kongelige forbindelser eller folkenes vel. Enten det danske og det norske folks historie og hvad den pålægger, eller slægts-avtaler ovenover og udenom folkene. Dette beror igjæn på, med hvad magt regjering og folkemening kan kundgjøre sig. Ledningens fremsyn i presse og partier kan berede vej. Når der offenlig kan tales om dette, formår jeg ikke å avgjøre. Jeg har inledet ordskifte om det; mere kan jeg ikke sige. Lad Rode læse dette og bruk den allerstørste samvittighedsfuldhet og kløgt. Deres B. B. SIDE: 164 Til Henrik Cavling. Aulestad 3/7 1905. Kjære Cavling, jeg må gjentage, at dersom det blir nødvændig at ta fra Europas brudekammer en prins, så må Danmark, d. v. s. den danske presse, repræsenterende det danske folk, kommandere hoffet. Annerledes lykkes det ikke. Jeg blander mig nødig i det; det hele behager mig ikke. Men hvorledes det kan gå på den linje, som er valgt, vet ingen. Ikke kongen, ikke nogen. Går det godt, så skylles det kongens nåde. Og det er meget ilde; ti at skylde sin gode lykke den mans nåde, vi nætop har avsat, er ikke god politik. Det, jeg har skrevet til Potentia, er ingenting for Dem. Det evige samme; ti her kan intet nyt siges, så længe situationen ikke er klar. Så det var Aage Friis, som hadde skrevet det fortrinlige opsæt; tak ham for det! Jeg trodde, det var Rode, som De må hilse! Hils Deres hustru fra os alle. Både Bergliot, Sigurd og Bjørn og Ingeborg er her. Deres B. B. SIDE: 169 Til Henrik Cavling. Brevkort. Mottagerpostst. Kbh. 18/10 1905. Opsættelsen med at trykke mit opsæt holder jeg for en streg, som De spiller mig. Dermed får det være slut. Bjørnson. SIDE: 172 Til Henrik Cavling. Aulestad 20/10 1905. Kjære Cavling, jeg har mine tvil, om ikke den lange lektie, som skulde følge på mit opsæt, er skyll i opsættelsen - ved siden av tekniske grunne. Men i hvert fall: om forladelse for, at jeg blev så sint. Jeg tror med Dem, at det parti, De tog for Norge, var for stærkt. Som dansk burde "Politiken" ha sagt om måden, de norske herrer valgte for at komme ud av unionen på, noget lig- nende som jeg, og Sverige havde tiet stille. Hvad igjæn angår fæstningerne, burde den ikke ha sagt et ord. Det var ikke min hensigt at ville have krig for fæstningernes skyll, men at gjøre utlannet opmærksom på, hvad dette var. Men "Politiken" burde ikke ha tat parti. Så kommer spørsmålet repu- blik og kongedøme (folkeavstæmning er bare skalkeskjul, skjønt nu er det åpenbart, at også i en sådan hadde kongedømet sejret). Også her burde "Politiken" ha tiet stille. Her er ikke spor av grun til at rope varsku til nogen side. Jeg har ikke sét slettere grunne for det end de, som er anført. Det rene krangel. En stedig proce- düre på ingenting. Bladets optræden kan være meget velment; men det er det motsatte av klog politik. Og De skal syne Rode (og Aage Friis) hvad jeg her skriver; jeg holder ikke av å skrive på folks bag. Og siden jeg har ordet, og siden de herrer skal læse det, vil jeg ogsaa sige om bladets danske politik, at den er ikke klog, den heller. Jeg finder den så stedig, så smålig, så forfølgelsessyg, at jeg ikke godt kan følge med. Og det gjør mig oprigtig ondt. Jeg forstår, at jeg har tapt de herrers tillid, så min dom som mine råd faller i vandet; men som ven og medarbejder - ad hoc - kan jeg ikke undlade at sige det, som synes mig sant; ti det gjælder bladets anseelse. SIDE: 173 Jeg for min del drar mig tilbake. Således lar jeg mig behandle herhjemme, fordi det gjælder at holde ud, når man vil noget så oprigtigt som jeg. Men i fremmede blad skriver jeg ikke om vore egne sager for at få lange haler efter hvert opsæt. Her er alt for mange utenlandske blad, som æsker mit medarbejderskab, til at jeg behøver det. Jeg håber vort personlige vænskab, som jeg har hat så mange prøver på, består, fordi om Deres medarbejdere har drevet mig bort fra Deres blad. Med de beste hilsener til Deres hustru fra Karoline og mig. Deres hengivne Bjørnst. Bjørnson. Til Jacob Hegel. Aulestad 21/10 1905. Kjære Hegel, det var sannelig ikke meningen, at du nu igjæn skulde forsyne mig med det enestående dejlige papir. Jeg takker dig imidlertid innerlig for det. Jeg er så forarget over al den bohême i "Politiken", som blan- der sig op i vore saker for at få frem deres teoretiske liebhaberier. De måtte da skjønne, at når jeg, som er en overbevist og varm republikaner, er nødsaget til at lægge al min inflydelse in for kongedømet, så er her tvang over os. Republik vilde i dette øje- blik for os være den rene dårskab. Nu har de ved sin inblanning fåt den danske konge til å bli bange og derved tvunget os til en aldeles unødig folkeavstæmning. Vi har jo valg om ét år. Og med kongen iblant os var det blet en stadfæstelse, som vilde være enestående. Vi får aldrig fred, aldrig ende på kriserne; bare hvad jeg taper av sindsro og tid overgår min ævne. SIDE: 174 Du kan tro, det har været en skuffelse for os med den ene danske hæst, som er syk i boven og halter. Din svoger mente, det kom av terrænet. Oplys ham dog om, hvilke ypperlige og flade veje, vi har. Jeg må altså kjøpe en ny. Vi har ikke kunnet bruke denne i hele sommer. Gud, som vi har ærgret os. Vor innerlige hilsen til alle. Om eders sorg vil jeg ikke tale. Jeg bare siger, at vi deler den. Jeg glæmmer aldrig det ypperlige intryk jeg fik tilsist av denne glimrende personlighed. din B. B. SIDE: 179 Til Peter Nansen. Aulestad 30/10 1905. Ja, der kan man se, hvor liden ret fremmede har til å blande sig i andres affærer! Det er jo misforståelse på misforståelse! Vi brød da ikke ud av unionen for republikens skyll, men for vor uavhængigheds. Vi tilbød ikke prins Carl av Sverige at bli konge i Norge for kongedømets skyll, men for vor uavhængigheds. Og vi tilbyr ikke prins Carl av Danmark at bli konge i Norge for kongedømets skyll, men for vor uavhængigheds. SIDE: 180 I må da virkelig prøve at forstå, at når jeg nu av al magt kræver prins Carl, er det ikke fordi jeg tror monarkiet er bedre i sig selv eller bedre for os, men fordi vi er nødt til det. Slige barn i politiken, som I er, at nogle av jer foreslår engelsk pro- tektorat for Danmark, andre, at I skal absolut isolere jer og ikke tænke på noget så usselt som en nordisk sammenslutning, I kan naturligvis også falle på, at forlange av os, at vi skal gjøre repu- blik for at more jer. Men for os er det hårdt alvor; vi må for at sikkre vor selvstændighed søke forbindelser og det snarest. Det er ganske oprørende for mig at se den letsindighed, hvormed danske journalister av purt teoretisk liebhaberi behandler det, som for os er et livsspørsmål. For os gjælder det først et nordisk forbund for derigjænnem at komme til et større. Aldrig lykkes det os i en republik. For os gjælder det at vinde de store staters sympati; vi har fienden i vor ene vægg. Ja, da er republiken udelukket - for det første. Hils din hustru og Hegels fra din B. B. SIDE: 184 Til Ada Maria Frederiksen. Aulestad 14/11 1905. Kjære fru Frederiksen, De visste, at De skrev til en, som helt vilde dele Deres sorg. (Jeg har deltaget i valgrøret her; det blev nødvendigt; så De undskyller, at jeg så sent lar høre fra mig.) Måtte jeg finne lejlighed til å sige nogle ord om ham. Ti så vidt jeg forstår det væsenlige, det beste er ænnu ikke sagt. Han var en av de genealeste naturer, jeg har kjænt, en av de selvløseste. Det, som manglede ham for å lykkes helt, var bremse; det kan SIDE: 185 også kalles mistænksomhed. Han burde hvergang have haft en ved siden av, som optog alle hans ideer og beregnede hindringerne, og han hadde endt som den største av os alle. Deres dybt bedrøvede Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 188 Til Johannes Clausen. p. t. Kristiania 29/11 1905. Kjære væn, således som det nu ser ud, lover jeg Dem å præke fra Skamlingebanke utover al Norden, ja, riktig glæder mig til det; men pokker, om jeg tror, situationen blir slik til den tid, at det har noget værd. Lad mig ta fejl og lad det ske, som vi begge ønsker! SIDE: 189 Jeg skriver dette uten hode, uten vigør, jeg er ihjælslåt av fæster og forfølgelse av folk, som vil ha tag i mig. Gid jeg var langt, langt borte! Deres Bjørnson. Til Peter Nansen. p. t. Kristiania 2/12 1905. Kjære Peter Nansen, jeg talte under hele kampagnen om det nordiske forbund, som lettere kom i stand, hvis vi fik en konge (og navnlig en med de forbindelser), æn om vi fik en republik. Dette forbund er vilkåret for at arbejde med hæld på at komme med i et større forbund, som må blive en livsopgave for de små stater, der ellers resikerer at spises op av de større. Forbund inbyrdes er nemlig ikke nok. Dette vil jeg fremstille i en tale, jeg skal holde Sankthansdag på Skamlinge banke; men antagelig allerede forinnen i en av de publikationer "Potentia" besørger til verdens-pressen. Er du fornøjet med de oplysninger? Hele den lange norske krise har sinket min fortælling over alle rimelige grænser. Fra nu av må jeg vel både få nattefred og arbejdsro. Jeg tør ænnu ingen mening ha om den, - desværre. Det kommer av, at den avgjørende bearbejdelse ænnu ikke er på- begyndt (i dette tilfælle den tredje.) Med kongen og dronningen er vi meget fornøjdde. Jeg skal sammen med ham i kvæll igjæn. På tirsdag hjæmover. Din Bjørnst. Bjørnson. Hils din sejrende hustru. SIDE: 190 Til redaktionen av "Dansk Folkestyre" (N. H. Rasmussen). Aulestad 19/12 1905. Kjære venner, når I bér mig udtale mig om Nordens fremtid og da navnlig om, hvorledes de venlige følelser, som bestod mellem vore tre folk lige til 7de juni, atter kan vækkes tillive, saa svarer jeg, at herom er det, jeg skal tale sankthansdag paa Skamlingebanke, hvis alt gaar som avtalt. Men det er jo ingen hemmelighed, hvad jeg mener om den sag. Vi maa komme i et forbund for gjennem dette at arbejde os over i et større. Uden det er der ingen sikkerhed for vor tilværelse som fri stater. Men da vil det gaa med vor strid som med saa mange andres, at den ophæves i det større fælles maal. Jeg kan av flere grunde ikke udtale mig videre om det denne gang. Jeg maa ogsaa, efter al den tid jeg har tapt i sommer, have arbejdsro en stund. Men det bør jeg vel lægge til, at en av grundene for, at vi ikke turde gjøre Norge til republik, nætop var den, at samarbejde mel- lem de tre folk lettere kunde komme istand og have bedre udsigt til at lykkes, om folkenes chefer var i nær slægt. Deres hengivne Bjørnstjerne Bjørnson. Til Karin og Sophus Michaëlis. Aulestad [2/1 1906] . Vore ælskelige vænner udi Randers, - jeg må dog engang skrive dere til! Jeg må takke for Karins geneale bog, et unicum i al litteratur, ti hvad er den forskrekne Visage merveillé mot den? SIDE: 191 Men da jeg bad om: ikke flere blomstersjæle, så lo De godt av mig; for her er den største av dem allesammen. For en stor dyp sanhed her ligger under! Som jeg kjænner mig i slægt med denne følelsernes vagabondage! Som den har rørt sig i mig til siste dag! Og for en frodighed og vældig kunstner-tålmod her igjæn! Men de fleste forstår den da vel ikke? Har mester Sofus intet udgit til Jul? Jeg sitter her syk (bronchitis) og gammel i mange stykker. Jeg skriver også - stille, vejet i poetisk høstluft under bort- dragende svaler. Her er slæde-føre, og jeg har to nye, store hæster og to slæder, og jule-gjæsterne kjører lange ture med klingende bjælder hver dag. Gid I var blant dem! I skulde sét en norsk vinter! Det var tillæg til eders fantasi. Karoline har takket for den ægyptiske fantasi i farver? Ja, over- for dere må vi to gamle bare takke, takke, takke. Eders Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 192 Til Johannes Clausen. Aulestad 23/3 1906. Kjære pastor, jeg har på Deres ord gåt ut fra som givet, at jeg skulde tale fra Skamlingebanke Sankthansdag. Er det ikke så? SIDE: 193 Da må kvinnemødet holdes således, at jeg kan tale i det - ikke dagen efter; men dagen derefter. Det kan jo nemlig være, at jeg er lidt hæs dagen efter. Jeg er så mismodig over søndringen i Norden. Deres Bjørnst. Bjørnson. Til Johannes Clausen. Aulestad 7/5 1906. Kjære Johannes Clausen, jo nærmere det rykker, jo dypere angrer jeg, at De (og de mange andre) har fåt mig overtalt. Det er jo også Danskernes skyll, at jeg må til Berlin. Ellers hadde jeg kunnet svare kontant Nej. Nu har jeg bare et håp: at det må gå godt. Min hustru og jeg (vi rejser altid sammen, idet mine svake for- søk på å ville "styrte avsted" alene altid overtrumfes av henne og hennes avkom) er gamle folk; vi trænger megen bekvæmmelighed. Vi rejser på første klasse, tar in i de første hôteller. Vor rejse vil derved fra Kristiania (egenlig fra Lillehammer) koste henved 300 kroner. Og det er, hvad jeg må have godtgjort. Jeg bryr mig ikke om å høre mine egne sange. Det skulde da være: "Der går et stille tog", fredssangen. Men har I en bedre, så tag den! En for alle de germaniske (teutonske) folk har vi ikke. Så en fredssang; ti det er for fredens skyll vi søker sammenslut- ning. Men jeg vil gripe lejligheden til å sige, hvorfor vi ikke kan søke eller ta mot sammenslutning med Tyskland alene, - hvad som jo havde været det naturlige. Deres Bjørnson. SIDE: 202 Til V. Bissen. Aulestad 17/8 1906. Min kjære, gamle, ensomme væn! Du kan tro, vi var hos dig i dit store taps dager! Jeg skriver ikke brev, når sligt hænder; det nytter til aldeles intet, og det kan ikke ta mot, hvad vi føler. Men SIDE: 203 næste gang vi træffer sammen med dig - det blir vel aldrig her? - skal vi vække gode og kjære minner sammen. Idag vilde jeg få vite av dig: hvad kunde det koste å få Alex- ander Kiellands buste ved Krøyer støpt i bronce? Vi vilde gjærne ha den rejst foran hans bolig i Molde. Med vore hjærteligste hilsener til dine børn din Bjørnst. Bjørnson. Jeg har først nylig og tilfældig set et billede av din unge rytter. For et kunstværk! Har du en [!] bitte liten fotografi? SIDE: 206 Til Henrik Cavling. Aulestad 28/9 1906. Kjære Cavling, De selv er os altid kjær og velkommen; men de onde øjne på Norge og det norske, som "Politiken" ser med, gjør, at jeg ikke mere skriver i bladet. Ej heller kan De selv ønske det, eftersom De lot et stykke av min tale i Berlin gå ut for plassens skyll og omarbejdet mit siste opsæt egenhændig. Jeg sender aldrig ut det minste avis-opsæt, uten at jeg har lagt kunstnerisk flid i det; jeg tror jeg i så henseende tar det op med bladskriverne, så jeg har ret til at tro, at der jeg desuagtet forkortes og omskrives, er jeg ikke attrået. Om De efter dette ind- drager friexemplaret, overlades til Dem. Deres hengivne Bjørnson. Karolines og mine beste hilsener til Deres hustru. Til P. S. Krøyer. Aulestad 1/10 1906. Kjære Krøyer, venner av Alexander Kielland vilde gjærne rejse ham et minne utenfor det hus, han bodde i i Molde. Dertil tænkte vi å bruke din büste av ham. Har du noget imot det? Vi vil spørge Bissen, om han vil arrangere det fornødne med støpningen, hvis du gir din tillatelse. Vore beste hilsener, kjære Krøyer! Din hengivne Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 208 Til Holger Drachmann. [Telegr. 9/10 1906] . I 40 Aar i alle store Stunder din rige Harpe over Landet laa med Straalestrenge gjennem Himlens Blaa og gynged Gjenlyd ifra Livet under. SIDE: 209 Til V. Bissen. Slemdal, Kristiania 15/9 [ ): 15/10] 1906. Kjære Bissen, hvad kan og vil du gjøre efter vedlagte? Tak for dit brev; på grunlag av det brev vænter jeg det beste. Hvad mener du, om jeg sætter utgifterne med büsten alene, dens støpning og fremsendelse til 500 kroner, - kommer vi ut med det? din B. B. Til Hilmar Finsen. Aulestad 16/10 1906. Kjære væn, jeg skulde jo for længst ha skrevet til dig og takket for dit brev om Mary, som glædet mig. Du er et fint instrument, på det avvejes værdierne meget sikert. Når du bebrejder Mary, at hun tilslut, æfter så stor en kamp, straks spøger, ja i spøgen lar sin egen fremtid glimte, så svarer jeg, at en dansk ofte har vondt for å gå med på, hvor snart de norske sinn kan skifte fra glæde til sorg, fra sorg til glæde. De har en langt større omslags-hastighed æn danske og svenske. Der er utvilsom styrke i det, og meget forskjellig fra letsinn, som i sin overfladiskhed er allesteds og ingensteds tilstede. Om du vil SIDE: 210 studere bogen, og jeg tror, den bør studeres, da jeg har været meget knap, så vil du se, hun er således før også. Jeg skrev denne bog for å hjælpe. Altfor mange kvinner gjør den samme hunderejse, som Mary trodde sig skyldig til for sin æres skyll, som det heder. Men ikke alle våger som hun at redde sig itide. Her er en, som heller sætter livet in æn fullbyrder hunderejsen. Men her er også en, som ved sit væsens fornemme finhed har vakt så stor kjærlighed hos en brav man, at han hjælper henne, ja, redder henne. Det er meget gammelt, at en kvinne ud av sin store kjærlighed redder en man; men det er desværre ænnu meget nyt, at en man ud av sin store kjærlighed redder en kvinne. din gamle væn Bjørnst. Bjørnson. Til Emil Rasmussen. Aulestad 8/11 1906. Kære Emil Rasmussen! Efter at have læst "Mod Tinderne" maa jeg skrive til Dem - ene og alene af Fryd over, at De, og De alene af alle, jeg kender, har forstaaet "Over Evne": At Menneskeheden alene kan frelses af det menneskelige, at det overnaturlige tillige er det unaturlige; at Storhedsvanvidet er skudt op af samme Afgudstørst og for- styrrer os med Sorger og Svig og falsk Poesi; at det højeste og største, som vi kan naa, er - endelig en Gang! - at indrette sig naturligt med sig selv og sin Næste. Denne lange Folkevandring fra den mørkeste Overtro, den slaviske Storhedstilbedelse, som har lagt Halvdelen efter i Elendig- hed og Død og hindret Kræfternes Udfoldelse i Lys og Skønhed - den er for os Verdenshistorien til idag. Endnu har jeg ikke læst "Jesus"; men jeg kender den. Jeg SIDE: 211 har været daarlig hele Sommeren og Høsten; nu begyndte jeg at blive rask - og saa er atter den værste Bronchitis over mig. Deraf saa ringe Læselyst og slet ingen til Produktion. [...] SIDE: 214 Til Karin og Sophus Michaëlis. Aulestad 16/ [11] 1906. Kjære vore vænner, når jeg får brev fra Dem, søte fru Karin, og jeg sitter og læser, så er det, som De kysser mig, og det første jeg så gør, er å bære den fine håndskrift in til Karoline, så De også kan kysse henne. Idag ligger sneen så skjær og lokkende, som Deres fineste fantasi, og det er vist til og med et forbund mellem dem, så nu kommer dere ganske vist og ganske fort! - Tak for hvert godt ord om Mary, som jeg ælsker, ælsker - ikke for hennes dyders skyll; SIDE: 215 men for hennes skjønheds skyll og for hendes egen, motige gang gjennem livet. Jeg synes jeg i henne har udvidet det, vi skal ælske, - lagt mere in, som er det værdt. Jeg er kraftig uenig med Dem deri, at disse to ærlige, dypt ælskende, ikke skal bli lykkelige sammen. Hennes forkjælede egenvillie og selvbeundring får ved ham ingen knæk, men sikker glad sejlas, og da går det henrivende! - Hun er jo i intet blet underkjændt av ham, bare reddet fra å dø. Hvorfor skulde hun så ikke kunne fortsætte og bli lykkelig med sin redningsman? Har De lagt mærke til, at det er første gang i litteraturen hos os, at en man udav sin kjær- lighed redder en kvinne fra andres hårde dom og fra sin egen? Mænnene er også oprørte; det er bare kvinnen, som udav sin kjærlighed skal redde en man. Det er så selvfølgeligt. Men det annet skaber - uoverstigelige vanskeligheder! - Jeg har hat megen ærgrelse, især derved, at menneskene forstår bare hele mænnesker, dem med én tone i; de forstår ikke blandingsnatu- rerne, ikke de ti-tonede. Jo, når der lægges an på å vise, grelt, brutalt, to og flere naturer i samme mennesker, således som hos Russerne, da er de med. Men dem, der inne i det stille handler for- skjællig udav forskjellige impulser, mistænker de for motsigelser, som ikke kan rummes i et vilje-apparat. Jeg mener, det er en til det ytterste vel gjennemtænkt karakter og skjæbne, jeg her har lagt frem. Altsammen for å lære kvinnen mot til at trodse "hunde- rejsen", og mannen mot til å hjælpe den ulykkelige kvinne. Men det er ikke gjort i prækeform. Det er en rask handling, som jeg har plukket ut av livet. Hove [d] typen lever like ved. Deres bog, min søte væn, er så pussig derved, at De lar os bare se vrangen, hele vejen bare vrangen; resten, det rigtige, det skal vi slutte os til! - Og Deres mans revolutionsdrama er mig for accademisk; på de to-tre punkter der dramaet virkelig SIDE: 216 bevæges av livsånderne, er det lige til sublimt. - Kom nu og bli her hos os, så skal vi tale meget om det. Eders Bjørnst. Bjørnson. Jeg glæder mig til henne med de to mæn! For guds skyll: be- grund dypt i hans natur, at han blir borte uten livs-tægn. Derpå beror altsammen. De har særegne vilkår for å forstå overgangs-hastigheden i det norske sinn, således som den repræsenteres i Mary. Nej lad mig slutte! Erling kommer hjæm om nogle dager. Karoline ejer ikke portræt av sig. - Hvorfor kan De ikke dele Deres roman i tre bøker? SIDE: 219 Til Peter Nansen. Aulestad 18/12 1906. Kjære væn, jeg vil bede dig for den samlede direktion å ud- tale min hustrus og min hjærtelige tak for den smukke måte, som forholdet til forlaget, nu for al tid er ordnet på. Vi har det SIDE: 220 ønske, at forlaget må stå sig på det og i længden føle sig så trygg ved kontrakten, som vi føler os. Vor særskilte tak til dig, kjære væn, som her har været agens'. Fra første dag jeg lærte dig å kjænne, har jeg holdt av dig, og din noble måte er mig så innerlig kjær, også ved sin diskrete, legende form. Jeg takker for hilsenen til min fødselsdag; jeg ber dig også fremføre min tak til Bagge og hustru. Det er vel best, at den månedlige forsørgelse bortfaller med december måned, og at vi med januar selv overtager, hvad vi måtte have tilgode. Kjære, vær så venlig å la Clemens Petersen, Øhlenschlægers- gade 32, få 100 kroner fra mig. Hils din hustru fra os begge. Din Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 221 Til Henrik Cavling. Brevkort. 31/1 1907. Hr. Cavling (Ignotus) Politiken Kjøbenhavn. Min kjære væn - "Billeder av livet" og "Snapsen" har jeg nætop læst, og jeg takker Dem så innerlig, så innerlig. Ja, det er å være journalist - for- uten å være noget annet! Med de varmeste hilsener til Dem, hustru og søn Deres Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 230 Til Henrik Cavling. Aulestad 18/8 1907. Kjære Cavling. Jeg vil De skal læse vedlagte til Ove Rode, før De gir ham det. De kan jo klæbe konvolutten til, før De overrækker ham det. De kan jo sige, at jeg sendte det sammen med dette brev til Dem [fotnotemerke] . Deres Bjørnson. Fotnote: Eller De kan si, De har læst det. Kanske han så inleder en samtale på det, og sig så i den Deres uforbeholdne mening. Til Ove Rode. Du er i det hele ikke den post voksen, som du har stillet dig selv paa. Dette har jeg længe følt, det var min skyldighed at si dig - for din skyld, som jeg holder av, og for sakens skyld, der- iblandt bladets, som har tapt meget i anseelse paa dette dit arbejde. Det er for småligt, for principrytteret, for forfølgelsessykt. Og du tar selv skade av at skjøte det, som du ikke er skikket for. Du er en dygtig, ærlig kjæk natur, fin og årvåken. Slå dig løs fra dette fristende førerskab og bring dig selv over i det, som helt er dit, som du selv kan vokse af. SIDE: 231 Til Karin Michaëlis. Brevkort. Aulestad 17/10 1907. Jeg har idag bare tid til et brevkort; men på dette åpne brev- kort vil jeg sige, efter (sammen med Karoline) å ha læst "Over al forstand", at De er større æn dem allesammen. De hænter fra dypere brønd, og Deres spand er det rikeste. Dels kommer det av, hvem De er, men dels også av, hvem De lever nærmest in til. Deres Bjørnst. Bjørnson. Vi er hjæmme hele vinteren. SIDE: 235 Til Peter Nansen. Corso Umberto 397, Roma 3/1 1908. Du kjære væn, jeg vil takke dig og din hustru for eders hilsen til os, den var så dejlig. Jeg vil takke dig, Nansen, for al din tro- faste godhed mot mig. Du er så ælskelig og morsom i din måte å vise mig den på. Jeg forstår bare ikke, hvormed jeg har fortjent den, eller at jeg med min måte å være på har kunnet vinde din rike hengivenhed. Dette må jeg atter og atter gjenta. Desværre: bronchitten har overvunnet mig; jeg hoster mig kraftløs og træt. Og i værelset ved siden er en annen av slægten, som ikke får sove. Nu er der lovet ham søvn gjennem tilførsel av fosfor. Vi får se! Mig er der lovet bedring, når solen kommer højere på himlen. Vi får se! Du skal takke din kollega Bagge og din bordfælle bog- trykkeren for deres venlige hilsener. Likeså når du træffer Hegels, som jeg forresten vil skrive til. Ja, I danske vænner, som I lyser op i mit liv! For ét år siden, da jeg på Tageblatts bøn skrev om Kong Oskar for å trykke det, når han døde (han var dengang meget syk) var jeg vred på "Politiken" og gav det til min dusbror fra ungdom- men, Carstensen (hvad jeg angrer gyseligt.) Vil du være av den SIDE: 236 godhed å be ham sende mig honorar! Har du hørt make: han sender ikke honorar for en artikel, som i følge sin natur er så sjelden. 100 kroner må jeg ha! Ikke sant? - Nå, dig faller alting så let. Du gjør det, ikke sant? - Hvad blir det så til med Tora Parsberg! Hils henne, som skapte rollen, innerligt fra din B. B. SIDE: 239 Til Peter Nansen. Corso Umberto 397, Roma 21/1 1908. Min væn, jeg gråt over dit brev, og det var neppe bare av alderdom og svækkelse. Det var et dejligt brev. Det ærer både dig og mig. Og det gjorde godt; ti jeg forstod ikke før. Det at jeg holder av den, jeg holder av (og innerligt, når det skal så være), det var i mine øjne så naturligt, at jeg ikke ante, din "ufor- klarlige" hengivenhed stak deri. Jeg stirret i en helt annen retning; jeg var atter en tosk. Jeg holdt på med det, at du, som er selve behændigheden, kløgten, ironien, du, som er den allerypperste utgave av gammel, forfinet by- (og race-) kultur, - du kunde være så innerlig, innerlig god mot mig, så interesseret for mig og mit, så morsom sammen med mig, så tilbunds ægte glad. Ja, det var det, jeg sat og funderte over. Kielland. - Ham beundret jeg, og han var så grænseløs mor- som. Og så gjordes der ham på mangfoldig måte uret. Men jeg har aldrig holdt av ham som av dig. Ja, det er muligt; men jeg tror det ikke. Jeg har det med forælskelse, og du vet, at man altid SIDE: 240 undervurderer de forrige. - Drachmann. Nej meget ved ham var ikke dansk. "Das überschwängliche, die personaustellung" har aldrig været dansk! Ej heller den hule pathos. Min dom over ham faller antagelig sammen med Sophus Michaëlis', som jeg har læst brudstykker av i norske blad. Gir han ham også sin fulle store ros, så er jeg helt med. Ej heller kan en nationalforsamling eller en hovedstadskommune hylde in corpore en foregangsman, som vilde, at biskop Martensen skulde ha danset cancan med Johanne Luise Heiberg "for at frælse Danmark". "Den hellige ild", som i grun- nen er den hellige penis, er ikke skikket til at bæres foran ved et ligtog på statens eller hovedstadskommunens kost. Men som privat vil jeg være med på alt til Drachmanns hæder; jeg bryr mig ikke om utskejelserne, jeg holder mig til det evig ægte. - Tora Pars- berg. Hvem skal sætte den i scene? Jeg tænker især på annen akt, som på Kristiania teater er et mæsterstykke fra første replik til siste. Ja, i den grad, at det nu hører til det fullkomneste, jeg har set på et teater. Spør Edv. Brandes! Det går ikke an, at man låner prof. Bloch til det? - Så siger man, at Liebmann (eller hvad fyren heter) ikke fyller Paul Lange. Kjære mine vænner, vær nu forsigtige! Gjør et kassestykke av det! På det kgl. teater må det være muligt. Kjære dere, fortæl mig og trøst mig; ti jeg har angst. Se, som de der har rakket til "fallitten"! Bjørn er ledig. Det gik ikke an, at han kom op? Om ikke for å spille Paul Lange, så dog for å sætte i scene? Han er nu i München; men jeg tror, han gjorde det. Mine innerlige hilsener til dig og dine to! Din B. B. Men Sophus Michaëlis er jo en stor journalist. SIDE: 248 Til Henrik Cavling. Brevkort. Postst. Roma 18/3 1908. Nej, gud fri os, for karikaturer Deres blad leverer av mig! Den siste var ænda den værste. Er Deres tægner en systematisk fiende, eller en "gebommerlig klodrian"? Jeg stæmmer for det siste; for de andre blir også mere eller mindre mishandlet. Jeg tænkte ikke å tale om det; men det er blét et velfærds-anliggende SIDE: 249 for Deres blad. Se til "Aftenposten" i Kristiania! Det er tæg- ninger, det er karikaturer, begge dele like dygtige! Få fat i et talent og lad dette høre op. Vi har det vel. Hils! Deres B. B. SIDE: 252 Til Karin og Sophus Michaëlis. Corso Umberto 397, Roma 15/4 1908. Vore kjære vænner, Deres bok, kjære Karin, har vi begge læst. Der er i den bok - frarægnet at disse mennesker, som til mer æn halvdelen er blomster, ikke behager mig - så store skjønheder, så fast et anlægg, at den kunde ha været en stor bok, hvis De ikke hadde begåt en uforklarlig teknisk fejl: at springe over hovedscenen, den hvorpå alt kom an, og utvilsomt den, hvorav alt er sprunget ut! Jeg vet ikke, at jeg nogensinne har truffet på maken. Det viser, hvor umiddelbart De lever sammen med Deres personer og hvor lystig sorgløst I rejser sammen fremover. Her var det så meget nødvendigere at give scenen, voldtægts- natten, helt ut, omstændelig, som ingen ellers ut av hennes karakter, kan forstå, hvad her foregår. Nok at han kunde over- manne henne - skjønt det hadde været mere i stilen, om hun SIDE: 253 pludselig stod halvnaken ute på gaten og han igjæn inne -; men aldeles ikke, at hun skjøv ham ned. Hvormed? Hvorledes? Hele den medlidenhedens magt, som skulde følge henne videre, burde jo være inhøstet i denne scene av hennes unyttige, av- mægtige kamp, av hennes fortvilelse, skam, had og sorg. Og den bryr De Dem ikke om! Ja, jeg bare bladet resten. Jeg kunde ikke. Så ondt hadde jeg av Dem, De store, evige vidunderbarn! Tænk, å springe over hovedscenen!! Av samme grun tror jeg heller ikke på dramaet, som skal gå frem av dette; ti hovedscenen kan ikke teatret gi, og dermed vil stykket ha samme skjæbne som boken. Nå, - ævnen er så bugnende rik, at det hele er intet. Alt annet, De fortæller os, har været innerlig glædeligt. Men vi har intet å fortælle igjæn, uten at vi er gamle og skrøpelige. Vi kommer over Kjøbenhavn midt i juni. Er De der da, så vil vi være i treenigheten en kvæll. Bjørn er her, men nokså søvnløs fremdeles. Han forbereder en oplæsnings-tournée i Tyskland til vinteren. Hjæmme på Aulestad er Erling og Tekla uænnelig lykkelige. - Hils innerlig Deres man og lad os ænnelig få se Dere snart! Bjørnst. Bjørnson. Til Peter Nansen. Brevkort. Postst. Paris 26/4 1908. Nej, jeg stryker ikke det om forlæggeren. Gamle Hegel plaget mig forfærdelig, og det sat i mig. Hvorfor kan ikke det være kjænt? Jeg har sagt det offenlig. Han plaget mig for min egen skyll. Michaelson, kgl. dram. teatern Stockholm, har bedt om stykket. Du får sende ham et expl. med vænlig påskrift. Likeså Krag. Jeg skal skrive til ham idag. Din B. B. SIDE: 254 Til Peter Nansen. Corso Umberto 397, Roma 5/5 1908. Min kjære væn, jeg har trang til nætop idag, den femte mai, (dagen er mig hellig, og det brev, jeg skriver på den skal du bevare; jeg vil se det igjæn), jeg har trang til å meddele dig, som jeg holder så av, at av alt, jeg har skrevet siden Tora Parsberg, er det, jeg har færdigt om 2 à 3 måneder, det, som har mest av mig selv. Derpå, alene derpå kommer det an, hvormeget et digterværk kan gi av ham, som har født det. Og det - skjønt det er et lystspil! Jeg visste neppe, at der var så megen skalk i mig. Jeg har en ren glæde ved det, som jeg tror blir de bestes. I gråt og i latter. I bestandig gjenkjænnelse. Dette skyller jeg den ro, den tilfredshed, som er fallt over mig siden kontrakten, I gav mig, og hjælpen siden. Det er længe siden jeg har sendt fra mig et brev i så frugtbar sinnsstæmning. Hils din fortryllende hustru, hils Hegels og hils dine kolleger, som har været mig så gode. Jeg glæder mig ube- skrivelig til næste frokost med dere (uten træk!) Din Bjørnson. SIDE: 256 Til Peter Nansen. Aulestad 2/7 1908. Kjære, Clemens Petersen bør ha 100 kroner igjæn. Han siger, at han ikke har læst "Mary". Enten det er sant eller ej, bør han få boken. Jonas Lie holder på å dø. Naturligvis det beste, som kan ske. Men det er ondt, at vi ikke fik leve lit sammen, æfterat hun er død, som så længe og så uretskaffent holdt os skilte. Hils direktør Bagges' på det hjærteligste. Som dere alle er gode mot mig. Du er da vel ikke sint på mig? Din B. B. Å, som her er dejligt! SIDE: 259 Til Peter Nansen. Aulestad 12/7 1908. Kjære væn, da jeg fik de to digtsamlinger, som jeg takker dig hjærteligt for, var jeg så uhældig i den som var tilægnet Edv. Grieg og hustru å træffe på et, deri Drachmann's flagrende kappe, fem ganger for vid slog utmanende om hellige følelser og store krav, ... og jeg lukket boken. Følgelig kom jeg heller ikke til å se din fortale til mig. Dagen æfter var bøkerne ryddet væk (her er nemlig et hus, deri der ryddes.) Jeg glæmte dem - like til dit kjære brev kom. Ja, da slog jeg op og blev meget glad. Derfor nemlig, at jeg hadde gåt her med slet samvittighed. Du er ikke sint på mig. I oprømt stæmning tog jeg så atter fat, dennegang i ungdomsdigtene, og der er da ikke skrevet i sin art noget dejligere æn sangene om Dyveke. Og mange, mange, mange andre. Du skal ha innerlig tak for den sending, men især for fortalen. Tak dine kolleger også for den engelske ordbok; den er av stort værd for mig. Salmonsens konversationslexikons avsluttende bind har jeg ænnu ikke fåt. Så er da Jonas Lie's jordefærd foregåt med al den lovtale, vi spenderer på vore fallne. Og du var med som fast begravelsesråd. Jeg agter å vænte en stun ænnu; jeg har for meget å gjøre, - også å gjøre godt igjæn. Innerlige hilsener fra Karoline og Bjørnst. Bjørnson. Jeg sendte nogle ord om gamle Hegel. De var vist ikke, som man væntet dem; ti jeg har intet hørt. SIDE: 260 Til Emanuel Hansen. Aulestad 23/7 1908. Fra jeg læste det første stykke fra Leo Tolstojs hånd, en natur- skildring, har jeg ælsket og beundret ham. Jeg deler ikke hans religiøse tro, i adskilligt heller ikke hans syn på livets forskjellige faktorer; men dette minsker ikke min kjærlighed eller min beundring. Hans mål deler jeg fullt ud, og som han rager op over sin russiske samtid, delt mellem vild revo- lution og grusom reaktion, repræsenterer han for mig Ruslands endelige fremtid. Bjørnstjerne Bjørnson. Til Karin Michaëlis. Aulestad 26/7 1908. Vor innerlig kjære væn, av alt vort hjærte: kom! Vi skjønner jo i det store og hele, hvad det er. Det er neppe vanskelig å skjønne, når vi først vet, at I må fra hverandre. Bare så meget: når De kommer, skal vi gjøre alt, som står i vor magt for å jævne vejene. Karolines og min deltagelse og hilsen til Dem og ham. Deres B. B. Til Karin Michaëlis. [efter 26/7 1908] . Min kjære, kjære væn, for os, som står utenfor, ser det således ut: Det, som Michaëlis tror, er umuligt, nemlig å stå ene, uten nogen forkjælelse, uten nogen å læsse sig selv av på, er det eneste, SIDE: 261 som kan gjøre ham til den man, som, bak al hans svakhet, er hans idéal, - er det fordi han har vilkår for å bli det. Du derimot, du må ha nogen, som er tyst og helt din tiltro værdig i alle dele. Uten det, uten hele, sanne forhold og helst litt på avstan, vokser du ikke, - i alle fall i intet godt. Og du må vokse for ikke å gjenta dig selv. [Resten mangler] Til Henrik Cavling. Aulestad 5/8 1908. Kjære Cavling, allerede i Rom sa Alfred Dreyfus og hustru, at de agtet med sine børn å besøke Norge (og da også os). De gjentok det ved den frokost, de gav for os i Paris. De sa ikke, at det nætop skulde ske iår, ej heller at de kom til Norge for å besøke os. Antagelig har den omstændighed, at han blev såret og måtte gjennemgå en længere kur, hindret familien i å søke til Norge i år, hvis de overhovedet har hat den hensigt. De er ikke komne. Har der været, (som der er skrevet) en Dreyfus i Trondhjem, så er det ikke Alfred Dreyfus. - - Men siden jeg har pennen i hånd, ber Karoline og jeg Dem så om å gjøre os den opmærksomhed til gullbryllopet: ikke å trykke vore portrætter i "Politiken"! Tråss vor høje alder er vi så vidt forfængelige, at vi, om muligt, vilde skånes for denne ulykke. Deres gamle væn Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 267 Til Peter Nansen. Brevkort. Postst. Paris 8/12 1908. Kjære, - jo jeg har så vidt begynt igjæn. Første handling færdig. Om tre uker annen, - der er tre. Men det smærter i hånden å skrive, og jeg arbejder ikke mere æn halvannen time om dagen, ofte ikke det. Jeg er bedre, men, herregud, hvor elendig jeg ænnu er. I alle måter. Altså: ikke Paul L. og Tora P. på det kgl. teater. Din hustru atter utenfor. Hils! Din B. B. Til Peter Nansen. Brevkort. Postst. Paris 27/12 1908. Kjære, jeg kan ikke minnes, når jeg sist læste en så åndfull stil som i din én-akter! Men vorherre bevare ethvert anstændigt mænneske for å bli gift med en slik tigerkat. Desværre, jeg kan bare skrive med smærte; lit fremgang med benene og søvnen. Men ellers smærter, smærter, smærter. Hils! Din B. B. SIDE: 268 Til Peter Nansen. (Du maa, paa en æller annen måte, ta dig av følgende. For jeg er aldeles fortvilet.) Avenue Ingres 4, [Paris 23/2 1909] . Jeg er jo kommet mig saa vidt, at jeg atter kan arbejde et Par Timer om Formiddagen. Vel smærter Haanden endnu, naar jeg skriver; men jeg har vænnet mig til det. Saa skal følgende Uheld indtræffe. Vi bor i Avenue Ingres ved Fortifikationerne, saa at sige i en Skov. Avenuen er opkaldt efter den store Maler, og Huset, vi bor i, er bygget af ham. Vi bor hos vor Datter og nætop i hans Lejlighed. Den er henrivende. Men i Tidens Længde er Huset blet solgt og flere Etager bygget oven paa vor. Dette supplerende Bygværk er gjort meget billigt, saa Huset er blet altfor lydt; vi hører dem gaa over Gulvet paa anden Sal. Og der er nu Pension! Saa kan du tænke dig til Resten, nemlig et Piano anbragt ligeover Salonen, deri jeg arbejder! Paa det øver Pensionisterne sig fra den tidlige Morgen. Min Datter har gjentagende bedt og bønfaldt dem om i det minste at holde op med Skalaer og de andre Tække- ligheder mellem ti og tolv; jeg selv har gjort det samme og det i meget pyntelige, for ikke at sige ydmyge Udtryk. Men der er en liden Satan, som ikke vil gi op. Hun har sin Fryd av at hindre og ødelægge. Jeg gad vide, hvad Nation hun tilhører? Fransk er hun ikke; ti saa uhøflige er ikke Franskmænd. Jeg vil ikke nærmere undersøge det av Frygt for, at hun kan tilhøre det Folk, jeg tænker paa. Følgen er, at jeg neppe faar mit Arbejde færdigt. Jeg kunde jo flytte; men ikke saa længe Sygdommen kræver en Pleje, som SIDE: 269 jeg bare her kan faa. Og desuden at flytte fra vore Kjære den korte Stund, vi endnu kan være sammen. [Underskrift mangler] Til Peter Nansen. Brevkort. Postst. Paris 2/3 1909. Jeg har idag fåt salonen nedenunder vor - og er fri arbejder! Færdig med annen, meget lange handling; med hele stykket i mars. Det går fortrinlig. Stæmningen nu meget høj. Din B. B. Til Peter Nansen. Brevkort. Postst. Paris 9/3 1909. Er ikke Nathansons [fotnotemerke] stykke noget, som jeg bør læse? I så fall - ? Det ser ut til, at mit blir færdigt og avskrevet i april. Men det skal ikke trykkes for det første. Gerh. Hauptmanns Griselda, har du læst det? Kan du låne mig dit expl.? Jeg skal redelig hjem- SIDE: 270 sende det. Hvordan går det nu med din hustru? Du må hilse og sige, at jeg er så glad over, at hun ligger og lærer tålmod. Så har hun noget nyt å lære. Din B. B. Fotnote: Er han din slægtning? Til Peter Nansen. Avenue Ingres 4, Paris 11/4 1909. Kjære - imorgen, annen påskedag sender jeg stykket. Det blev ikke av idag; folk er ute. Nu ber jeg dig sætte alt annet tilside, læse det i ét, og så sige mig din ærlige mening. Kan jeg, som jeg meget ønsker, ta op min egen retskriving (er der ikke længer noget i vejen for det?), så kan du sende stykket umiddelbart i trykkeriet og la mig få annen og tredje korrektur. (Ellers til Nærup.) Men jeg ønsker, at det står hen så længe med trykkingen. Kan det ikke stå hen i sats? Og jeg bare få et par avtryk, et til oversættelse og ét til eget bruk? Vi har det forholdsvis godt. Og længes nu meget æfter å høre, hvordan din hustru har det. - Du - kan jeg få gjænnem dig den ny, svenske succes: "Högt spel" -? Og Troels Lunds nye bok? Karoline hilser hjærtelig. Din B. B. Her den allerdejligste sommer. SIDE: 272 Til Peter Nansen. Avenue Ingres 4, Paris 16/4 1909. Kjære væn, tak for bøkerne! Nathansons stykke var godt gjort. Men det ærgrer mig, at jeg har levet så forgjæves, at ænnu er der nordiske forfattere, som gjør den ene part hvid og den anden sort. - "Högt spel" er svært kunstlet og stærkt ungdommeligt; men der bør væntes på ham. Jeg sitter fængslet av Troels Lunds "Nye tanker". Jeg har ællers i senere tid læst engelsk. Du kan tro, det var en højtid for os igår å motta dit varme, stæmningsfulle telegram. Tak! - Før jeg ænner dette brev, får jeg vel ytterligere besked. Telegrammet sendte jeg til Bjørn. - Når jeg har ænnt et par politiske opsæt, som man har truet av mig, går jeg over til "På Storhove". Derav vil jeg gjøre et mægtigt stykke. Jeg mener om idéen i det stykke, (som om den i Tora SIDE: 273 Parsberg) at den er den moderneste i vor litteratur. De yngre vil opleve en tilsvarende omvurdering. - Dernæst sætter jeg in en ny akt i "Laboremus", som jeg fore- løpig lot ligge; men som skal opfriske dette stykke. Den er meget morsom. Og så vil jeg gjøre siste akt i Geografi og kjærlighed færdig; det har den desværre aldrig været. Ænnelig vil jeg gjøre enakteren "Kongen kommer" istand; den ligger hen halvgjort fra mange år tilbake. Mit alménbefindende er siden jeg begyndte på "L'arsonvalisa- tion" (d. v. s. sitter i det elektriske bur), rent fortrinlig. Det er forkalkingen, som der opløser sig. Dit skulde bestemt vor ny etatsråd. - 17/4 09 Nu har jeg læst dit hastværksbrev. Tak! Det synes som om hustruens lange fravær ikke er sundt for dig; for dit syn på min bok er meget letsinnigt - for å bruke et pent uttryk. Jeg kan ikke anta, at det, på denne tid av døgnet (kl. 2), kan ha andre, nær- liggende årsaker? - Ja, hils nu den lidende Betty tusen ganger fra os; vi har meget ondt av henne. - Kjære, fortæll: er Michaëlis gift med fru Michaëlis fremdeles? Eller er det et fritt forhold? Dere danske er ofte så uklare i eders forbindelser. Din gamle gode væn B. B. Til Peter Nansen. [Paris april 1909] . Nej du, jeg misforstod dig ikke ét sekund. Det, jeg skrev til dig, du kjære, var elskovslek. Vel er du et manfolk med whisky og sigaretter; men du er så forbannet klok og morsom. Ja, nu har jeg læst stykket atter og atter. Jeg tror ikke, der SIDE: 274 fin's fejl i det. Men du kan jo, for trygghets skyll, sende et expl. til Carl Nærup eller en annen (?). En ting er ærgerlig: vor norske "aa" burde skrives á (ikke å). Men det synes, som dere ikke har de typer. Vil du nu lægge mærke til følgende. 1) Straks mine rettelser er intagne (et par små tilføjelser i tredje siste ark (pag. 204) er det eneste, jeg volder litt bryderi med) - så, sender du ét expl. til Bjørn, Berchtesgadenerstrasse 37, Berlin W, og ét til Dr. Elias, Matthäikirchstr. 4, Berlin W. På begge skrives: Discretion! Samme påskrift på ét til docent Collin, Slemdal ved Kristiania. Jeg gråt nu ved siste gjennemlæsing til slutt, og jeg moret mig kostelig undervejs. Og det må være et godt tegn. Tak, uænnelig tak, for dine gode, klangfulle ord til mig. Læs det nu igjæn i en oplagt stunn! Tusen hilsener fra Karoline og Dagny og mig til dig og din hustru fra din B. B. SIDE: 275 Til Peter Nansen. Avenue Ingres 4, Paris 6/5 [1909] . Kjære væn, jeg tror undskylling er riktig. Retskriving er absolut riktig, skjønt ænnu ikke optat av den officielle ret- skriving. Stykket skal gå på samme dag i alle de skandinaviske hoved- stæder og i Berlin, mener Bjørn. Det tror jeg er riktig. Men han siger, at jeg med bestæmthed må kræve, at hvor det går i K.havn, skal Bloch instudere det. Tror du, det kgl. teater går med på det, så er det avgjort, at du inleverer det der. (Pængerne mottar min forretningsfører i Lillehammer, overretssakfører Fougner). Bloch får også i så fall avgjøre besættelsen. Fru Hennings har jeg aldrig set, følgelig kan jeg ingen dom ha. Da betingelsen: Bloch som iscenesætter er absolut, efter Bjørns formaning, så får du prøve som god diplomat å ordne den ting for mig, du allemands trøst og hjælp og forsyn. Gud, hvor Bjørn plager mig om dagene! At ingen kan komme og løfte ham av mig! Mor'en er så forælsket i ham og Dagny med, så jeg nu også må til Berlin for å ha æn mere av ham. Jeg er nemlig kommen under tøflerne på mine gamle dage - hvad jeg ellers ikke kan få min garde malade til å inrømme. I svært godt humør er jeg forresten. Gid, du var her! Din B. B. Kastanietræerne i blomster i avenuen! Latuga romana og Asparges hver dag. Og cider og vin og champagne i sælskaperne. Jeg har begynt på "Kongen kommer". Har jeg fortalt dig om det æmne? SIDE: 276 Til Peter Nansen. Brevkort. Postst. Paris 7/5 1909. Bjørn, som desværre er her, sund som en hvalross og med al dennes uro, som ikke tillater ham å vælge, om han vil være i vannet eller på lannet, og Dagny, som han overvælder med alle slags betænkeligheter, vil begge, at jeg skal klippe Halls hår. Det får ikke være langt. Jeg tar min tilflugt til dig. Med langt hår mener jeg, at det når ned i nakken. Disse to mener med langt hår, at det når ned til rumpen. Det hele er altså et avstansspørs- mål. Kan du finne en betægnelse, som stopper alle disse forskjel- lige konjekturer? F. e. at der siges like ut, at det når ned i nakken? Din B. B. De to vil, at der bare skal stå: Stort, tykt hår. Hvad? SIDE: 277 Til Peter Nansen. Brevkort. Postst. Paris 11/5 1909. Min kjære væn, slike overraskelser kan Collin gi. Det er alt, jeg derom behøver å si. Jeg vænter på avtryk efter tredje korrektur. SIDE: 278 Jeg kan ikke med dig finne, at her må dukke op et sædeligheds- parti. Det hele er for muntert til det. [. . .] din B. B. Til Peter Nansen. Brevkort. Postst. Paris 12/5 1909. Du har aldeles ret, og jeg gjør som du siger. Jeg bér pent om det. Ja, ja, du har ret, at jeg plages. Men du da?!! Å, så snill du er med din gamle B. B. Til Julie Hegel. Avenue Ingres 4, Paris 13/5 1909. Kjære Julie, tak for dit (altid!) oplysende brev. Karoline fore- står pakkingen, du må ta mit svar istedetfor hennes. Jeg er så meget bedre, at jeg bare minnes sykdommen i akslerne og knæerne. Og almenbefinnendet udmærket. Karoline som jeg, men hun tåler meget mindre. Vi rejser herfra søndag den 16de mai og overnatter i Cøln for næste dag å stanse i Hamburg hos Thörl's, vore vænner der, hvor antagelig Bjørn også er. Så rejser vi sammen til Berlin; der er vi et par dager, så til Kjøbenhavn og blir der tre a fire (dennegang i hôtel d'Angleterre; vi hadde så slette sænger i Dagmar.) Jeg glæder mig til å møte dere, navnlig for å fortælle alt, Dagny har hat og har å gå igjænnem. Hun er et dygtigt menneske. Hennes "Temoin" går stadig frem. Om dette brev kommer frem, vet jeg ikke; her skal jo atter bli strike. Frankrige kjæmper ut en kamp med syndikalismen for hele værden. Clemenceau er djærv, han vil sejre. Men hvis det offenlige liv var rensligere æn det er, så var de underordnedes tillid også større, og de fallt ikke på at holde det sprog og vise den SIDE: 279 foragt, som opøver motet hos den svakere del, som ellers aldrig hadde fulgt sine ledere. - Ja, nu må dere ænnelig læse mit stykke. Så er det, som jeg er dere nærmere, når vi træffes. (Men dypeste discretion!). Jeg er atter oppi et gammelt morsomt æmne; bare jeg nu får tid og fred. Hjæmme nytter det mig ikke. Jeg må ut igjæn. Karoline vil hit tilbake, der begge vore døttre skal bo til vinteren. Men jeg vil helst være for mig selv med Karoline som chef for huset; jeg kan ikke med, at andre bestemmer alting, og det for så lang tid. Jeg vil helst til Rom. Der er ingensteds som i Rom. Imorgen skal vi i en middag, som de Norske her gir for os, og lørdag hos en stor dansk maler Brockmann, som Danmark ikke kjænner, fordi han sælger alt, han maler til Amerika og England og Frankrige. At danske bladkorrespondenter ikke har funnet ham! Tusen hilsener fra os. Eders vænner Karoline og Bjørnst. Bjørnson. Bjørns adresse i Berlin: Berchtesgadenerstrasse 37, Berlin W. Til Peter Nansen. Hotel "Kaiserhof", Berlin [18/5 1909] . Kjære Peter Nansen, Dr. Julius Elias er like glad i stykket som du. Bjørn, Herm. Bang og Carl Nærup bruker de samme stærke uttryk om det som dere, hvad du skal gjøre dig en samvittighed av å fortelle Nærup [ ): Collin?] . Men mener du ikke, at Collin også har skrevet forfærdelsens- brev både til Karoline og Bjørn? Jeg hører intet fra Vilh. Krag, hvad som spår om, at Collin utvilsomt også har været der. SIDE: 280 Hvad expl. har han læst? Han hadde jo ænda ikke fåt tredje korrektur, da han slog allarm. Har Swanstrøm lånt ham sit? Med andre ord: har Collin tvunget sig til det? Hvorfor har over- hovedet Swanstrøm fåt et expl.? Swanstrøm har altfor mange vænner. Og er altfor nysgjær- rig selv. [. . .] Hils alle! Din B. B. [. . .] Til "Maaneds-Magasinet". [før 30/8 1909] . Er J. C. Christensen den eneste ansvarlige for Albertis Synder? En skulde tro det. Men det er en velkjænt Folkepsykologi, at naar noget galt hender, saa prøver man at vælte Skylden over paa SIDE: 281 en Enkelt og at straffe sig selv fri paa ham. Dette stammer like fra Offringen til den vrede Gud av en enkelt, som tog paa sig alles Skyld og sonede for den med sit Liv. Nu mener jeg ikke, at det danske Folk har Medskyld i den Forstand, at et Stykke Alberti er i dem alle eller i de fleste; med andre Ord, at det danske Folk ikke er et sundt og stærkt Folk. Jeg mener endog, at i saa Maade er det foran de fleste. Alberti er bare en Brandbyld paa et ellers kraftigt Legeme. Nej, jeg mener noget helt andet, nemlig den danske romantiske Beundring for den slu, den heldige, den ved vilkaarlige Midler altid Sejrende, - jeg mener den Beundring, som kan sammen- fattes i Ordet: "en Fandens Karl"! Ikke i noget andet Folk har jeg fundet den saa naiv og almindelig. "Det er dog en Mand!" svarede man mig, naar hans Vilkaarlighed oprørte mig. Man lo af de andres Nederlag, som var paa Spor af hans Skamløshed, man applauderede hans rappe Svar og Kneb. Og dette ikke bare blandt de blinde Tilhængere, nej, højere op, længere, meget læn- gere frem! Selv absolute Modstandere tog ofte en æstetisk Nydelse af hans udfordrende Uforskammethed under Klapjagten paa ham. Han oprørte ikke, han morede. Som sagt: morede selv dem, som forstod, hvem han var. Ja, dette er Medskyld, som forslaar! Og narrede en Mand som J. C. Christensen, der med alle sine udmærkede Egenskaber er en Bonde, som altsaa savner de finest udarbejdede og nedarvede Sanseredskaber, som ældre Kultur forlenes med. Husk det, du, som idag forfølger og forbander J. C. Christen- sen! Og husk med det samme, hvem denne Mand er. I alle konstitutionelle Lande den første Bonde paa Konsejlspræsidentens Plads. Det var dog en Ære for den danske Bondestand og der- med for det danske Folk. Bjørnstjerne Bjørnson. SIDE: 282 Hermed vil jeg intet have sagt om det, som senere og senest er hændet. Jeg vil bare, at ovenstaaende skal komme i Afdrag, før man fælder Dom. Saa blir den ikke saa haard og ond. SIDE: 284 Til Henrik Cavling. Aulestad 3/9 1909. Kjære Cavling, De har aldeles misforståt sætningerne! At J. C. Christensen var den første bonde, som i alle konstitu- tionelle stater blev konsejlspræsident, det var en ære for den danske bondestand og derved for det danske folk. Gudsens san- hed altså! De kunde bare ha sat in, det var, så var ingen mistydning mulig. Og det burde De ha gjort, hvis De gik ut fra, at selv jeg hadde litt forstand. Ti ikke engang jeg kunde mene at J. C. Christensens fjollede godtroenhed overfor Alberti var en ære for nogen. De måtte gå ut fra, at jeg mente noget annet. At De kan tro, der blir krig mellem England og Tyskland!!! Dårskap! At De kan arbejde for riksret! Bare mere skandale for Dan- mark. Deres B. B. SIDE: 288 Til Henrik Cavling. [Aulestad 7/9 1909] . Kjære Cavling! De ved maaske ikke, at jeg ligger til Sengs, og at jeg fra Sengen flyttes over i en mekanisk Stol og fra den tilbage i Sengen, - at jeg som Følge af en saadan Tilværelse er nervøs og nedslagen. Jeg kan følgelig ikke være med i Politikens Jubilæumsudgave paa anden Maade end med denne min Blyanthilsen til Dem per- sonlig, kjære Cavling. Jeg holder af Politiken ikke mindst, siden De gav den nyt Format og international Aand. Jeg har haft og har gode Venner i det Blad, hvis Virksomhed jeg har Glæde af at følge, og hvis Meninger jeg for det meste deler. Naar jeg ikke gør det, siger jeg det, som De ved, og vi er lige gode Venner for det. Faar jeg Lov at sige, hvad jeg ønsker Politiken, saa er det, at det mere og mere blir et Landsblad, altsaa mindre og mindre et bestemt Parties Tribune. Videre, at jeg særlig takker for Bladets kærlige, uafladelige SIDE: 289 Omsorg for de Smaa i Samfundet. Jeg har aldrig set Magen i noget andet Blad. Foruden at det bringer højst fornøden Hjælp til Trængende, øver det et sandt Opdragerkald blandt de bedre stillede. Lykke til, godhjærtede, kjære Cavling! Og hils Deres Med- arbejdere fra Deres bestandig hengivne Bjørnstjerne Bjørnson. Læs god Korrektur! Den trænges. Til Henrik Cavling. Aulestad 8/9 1909. Kjære Cavling, jeg glæmte jo rent igår å takke Dem for Deres lange, ypperlige brev. Hvor De er vokset! Det brev er et stykke selvbiografi av højt værd. Realiser nu det, som De har sat Dem fore: å gjøre "Politiken" til et landsblad i en forstann, som vi aldrig har hat. Men da må Rode slutte med å ta motstanderne i den sletteste mening. Han må prøve å finne den beste, som i regelen også er den rimeligste. Først da vækker ræsonnementet tillid. Først da behager det selv motstandere. Hils ham! Deres B. B. Karoline er også så glad i Deres brev og hilser hjerteligt. Bergliot i Kr.ania. Vi talte meget om Dem.