Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - p. t. Kristiania 1889, 4de dec. Kjære Chr. Collin, da De - og nu Hamsun efter Dem, såvidt jeg kan skønne - er den eneste ny originale kraft i vor journalistik på mange år, har jeg ventet på Dem med stort utålmot. De og flere unge har lagt Eders veje væk fra det næst foregående kuld, og synes å bli en fortsættelse av vore. Deres person- lige hengivenhed for mig har jeg sat pris på, meget pris på, og længtet æfter Dem, jeg har trang til venskab og troskab. Jeg tror på den, jeg holder av, langt utover rimelige grænser, jeg føler det undertiden også før jeg skuffes; men jeg begynner på igæn med en ny æfter hver skuffelse. Og jeg er sikker på, at i Dem har jeg en væn som ikke vil slå om. Deres brændende brev, ideal- fyldt, vemodigt, synte mig Dem, som De er og vil bli. Og nu svarer jeg Dem for å svare, d. e. sålangt jeg kan retlede, mens jeg bifalder, bestemt tilråder, bestemt fraråder. Det mindste først. De farer aldeles feil i det unionelle. Jeg gør det De vil; De gør det stikk motsatte av, hvad De vil. Nu må vi samle en norsk folke- stæmning om vår sælvstændighed (for vor som Danmarks skyll, hvilket land Sverige står færdigt til å forråde gænnem kongen). Hvad Sverige siger til det, er os foreløpig aldeles ligegyldigt, uten forsåvidt, at der kommer mere ut av det, når de helt ut får sandheten å vite, æn når de omtulles av alt det snak, højre (og De) linner dem in i. Er først den norske folkestæmning blit vilje, og tør i alt være sig selv kænt som sådan, da er tiden å tale til Sverige, vore husmandssjæle kan ikke bruges til det, og ænnu er deres tid. De skal lægge og De skal følge en mands plan og ikke en kontorkraks. Danmarks for- ening med os vindes alene ved at vi holder os ranke i ryggen. Og denne forening må bli udgangspunkt for de germaniske småstater og vi- dere frem. - Så til det større. Jesus er ikke ophavsmannen til kjærlighedstanken (har De læst ny-plato- nikernes funderinger, Hillel, Apollonius av Tyana?) den var overalt i østerland, og i selve Rom. Ei heller er det ham som har skapt eller omskapt racerne; slike uhyre overdrivelser må den evolutionistiske tidsalder ikke længer behage sig i. Her skabes intet. De forhold som modnet mot en lære som kristendom- mens, har tat vækst av annet æn den og givet den selv vækst. Hvad den selv har ydet, står ikke i forhold til, hvad den græsk-romerske dannelse har git SIDE: 5 os og den; det kan sees av de folk, og de lag i samfunnet, denne ikke har rørt, og som har været kristne i mer æn tusen år. Arnold kænner jeg såvidt til, at jeg tror, De gør uret i å citere disse steder som annet æn hans forklaring av forholdet for dem, som ikke har hans egen tro, men sans for en overnaturlig årsaksrække. Men De om det! Jeg for min del vil under ingen omstændighed være med længer æn skuten bærer. At kjærligheden er middel og mål for menneskene, det har jeg lært på tusene måder. At den er det for mere - det vet jeg intet om; jeg synes heller å se det motsatte. Det er sansynligt, at der bare er en gænnemgående lov; men der er også mulighed for, at den, vi fatter, bare er led i en hel sammensætning, vi ingen anelse har om. De antydninger De gir om en ny religiøs tro, eller hvad De vil kalle det, forfærder mig, ennu mere tåke i tåken! Vort folk trænger mot. Mot i sine egne og almene saker. Mot i indre og ydre politik, mot i stuens og samfunnets daglige krav, mot til å se og tænke og så handle derefter. Men Deres unionståke, kristendomståke, - det er ny ophold, ny flugt, ny forvirring, .. undskyld! Og "V [erdens] G [ang] " skal nu også en stund narre folk med en idealitets-henrykt som sin præst! Ja, bli nu ikke sint på mig, kære gode Collin; men jeg mener, en får ta sig i agt annerledes æn hittil for å la stå til og få andre med på vild færd. Her er et moral-bud, som ænnu ikke er formet. Jeg taler av egen dyr erfaring; - som jeg har syndet! Men det er også grunnen til, at jeg advarer så indtrængende jeg kan. - Også, siden vi nævnte "V. G.", advarer jeg mod å gøre mine synder æfter der. Vær ikke også De med å tjene en ælskværdig, ofte entusiastisk natur, som dog viser sig i det hele og store som en lykkejæger, - vær ikke med å tjene ham! Jeg har ikke eiet skarpsin og samvittighedsfullhed nok; jeg har ikke gjort det; hans rike vænne- sæle natur og fælles kjærlighed har bestukket mig og - som altid med mig - holdt mig fast også en stun æfter at jeg blev seende. Gjør nu ikke det, slut av! Lad os få, som handler i tro på det, vi tjener, enten det går os så eller så, lad os holde sammen! Bliv ikke De så skuffet og sår, som nu jeg sitter her. Ræd Dem i tide! Kanske er Deres tro ikke så robust som min, at den - bare jeg får lidt tid på mig - bærer mig over alt. Kjære Collin lad os bli vænner, og vågt Dem nu for Loreley. Deres Bjørnstjerne Bjørnson. SIDE: 6 Postkort. Poststempel: Kristiania 10. 12. 89. Hr. cand. mag. Chr. Collin, South Hill Park Gardens. Hampstead London. Jeg begynner å bli træt av å angribes for det, som jeg ikke har lært, såsom jeg ikke har lært det, de andre forsøker å lære. Jeg har i et opsæt om Rusland i de stærkeste ord (i P [all] M [all] G [azette] ) bebrejdet Englænderne og vist dem følgerne av, at de ikke vilde lade andres saker være deres egne; og jeg, som væsenlig er socialist, bebrejder De subjektivisme. Deres hele standpunkt i unions-anliggenderne er "faul", upraktisk nonsens, og Deres anfall på mig for "hævnfølelse" og sligt skal jeg ha mig frabedt. Er det sådan De ser mig og mit arbejde, Gudbevares, så sejl Deres egen sjø; jeg er vant til å anfalles både bag- fra og forfra og å klare mig ænda. B. B. SIDE: 8 Poststempel; Follebo 27-12-89 (sendt til Paris, derfra eftersendt til London). Hr. Cand. Mag. Collin! Jeg vil sige Dem det privat; å sammenligne en original tænker som Guyau med causeuren Georg Brandes smaker av uværdigt smiskeri for den sidste. Og å gi ham fortrinnet i karakteristik av forfattere, mens Guyau mig vitterlig aldrig har forsøkt sig i den kunst (for å dra ut deres forhold til noget givet, er ikke det samme som å karakterisere dem), altså la Brandes seire over Guyau SIDE: 10 i noget, som den sidste ikke har forsøgt sig på, er virkelig ikke forsvarligt. Det hadde været bedre, De hadde sagt den herre en del sandheder om hans bo- hêmeri, når De ænnelig skal skrive om ham. Jeg hørte om Dem, at De den ene dag raset over "V. G."s kompromis- politik og ikke vilde ha mere med det blad å gjøre og næste dag skrev begeistret om Sverdrup i det. Nu, netop nu, som Thommessen har båret sig så uærligt ad, så troløst mot mig, å skrive i "V. G.", viser mig hvor dybt Deres forsikringer til mig nylig var mente. Jeg glædet mig til, De skulde komme. Deres kundskab, rætning, åndfulle syn, frit for bohême-anstrøk, væntet jeg på. Nu må jeg alt sige: det er ikke flere penne, vi trænger, det er mere karakter. Som De bedrøver mig ved å bære Dem ad som nu med Brandes og Guyau, og ved en uansvarlighed som den Deres skriveri i "V. G." nu røber allerede ved å være i "V. G." B. B. Jeg ønsker intet svar. SIDE: 11 Aulestad 1891, 4de Juni. Kjære Collin, oplysningerne om tidsskriftet for ethik er mig svært velkomne, jeg var på for- hånd ræd for det. Mange, mange tak. Men skrive i det tør jeg slæt ikke. De vet, hvor aldeles uvidenskabelig jeg er med alt mit stræv for å følge med mine mange kjære sakers livsskjæbne. Hvad vil Saul blandt profeterne? - I sædelighedssaken: har De læst, hvad jeg i Dag- bladet skrev om "den fri kjærlighed"? Hvis ikke skal jeg sende Dem det; det stemmer i den grad med, hvad De selv nu skriver. H. E. Berner. Javist gjøres der ham delvis uret; men selv nu i hans piece om egen utenriksminister, påfinnes den fordømte halv-silke, han i de senere år væver. - Nej, dennegang har jeg et bestæmt ærind til Dem. Der skulde skrives en bok om mig arme djævel til min seksti-års fødselsdag. Den blir fortidlig skrevet; men den kunde kanske også gjøre nytte. Kan og vil De skrive den? Hegels firma sætter Dem pekuniært istand til å leve for saken. Jeg har tænkt mig den mere aktmæssig æn ræsonnerende; avtryk av et og annet hele tiden frem igjæn- nem i korte stumper. Men De fik gjøre som De syntes. Jeg har skrevet en lede- tråd engang jeg var svært sint og gav den til Lars Holst; der kan den fåes; den vilde kanske lette arbejdet, som i alle stykker må være frit, ænten jeg selv piper eller ler ved læsningen. Kr. Kristofersen hadde været udset; men ham vil jeg ikke ha. Nordahl Rolfsen eller De, tænkte jeg selv. Nordahl Rolfsen var svært villig; men han har ikke tid før om et år, og det blir for kort. Siger nu også De nei, så bør saken falle. Enten må dette gjøres av en vederhæftig man, eller det skal ikke gjøres. Noget à la Henrik Jæger om Ibsen vil jeg ikke vite av. - Alt det mer æn tarvelige, jeg er vokset op av, og alt det meget underordnede, som min stridbare natur og forfængelighed har hæftet mig væk i, det må siges som det er og dog ikke få samme bredde, som det har hat i mit eget liv. Venligst Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 15 Aulestad 1891, 17de Juni. Kjære Collin, da jeg så Deres brev-pakke (som dog bare inneholdt noget på annen hver side), tænkte jeg, dette betød nej, ti et ja begrunnes ikke så langt. Min over- raskelse var meget behagelig. Deres syn på historieskrivningen er så aldeles mit eget, at da vi i 1872 brøt med højre-regjeringen, uigjenkalleligt for al tid (det var jeg, som fik bruddet istann), sa jeg til prof. C. Bang: "dette er Deres skyld, hadde vi hat Wergelands historie færdig, så hadde denne strid været umulig". Det fortner fremgangen å stå klar. Men vi mangler så forfærdelig den histo- riske sans, at det utroligste kan forsøkes! Vi kjender da heller ikke vor egen historie så langt tilbake som til 1830, og vi ser på den uten perspek- tiv og uten begrep om livslinier. Kunde et annet folk bydes, hvad Chr. Bruun byr os av historisk vrøvl, eller Lud. Lud. Daae, når han sammen- ligner vor selvstændighedskamp med - "friheds-partiet" i Sverige i forrige hundreår, eller med Polens undergang!!! Det er best, De, før De går i hi (i Tromsø!) kommer op til mig, - som De da herefter for øjemedets skyll må se dette hjem som Deres eget. Jeg skal la mig spørge ut og jeg skal svare så ærligt, jeg årker; men det har jeg jo længst set, at mine minner har ændret sig svært; meget som var mig så vigtigt, er blet til ingenting, og adskilligt, jeg motstod ut av min troskapsfølelse, er blet mig det vigtigste. Og mangen dom som jeg ænnu holder fast, er så forskjellig fra den almene, at jeg med spænding vænter på den videre appel. Jeg skriver nu samtidig til Hegel. - Av mine vænner er doktor Lind- seth i Tønsberg den ældste, likesom statsfysikus Lindholm i Bergen, over- læge Kahrs sammesteds, prof. Sars, lagmand Blakstad, statsråd Qvam, skole- bestyrer Qvam; men kanske fremfor alle min ælskede bror, bureauchef SIDE: 19 Bjørnson, en troværdig, klok, retsindig iagttager. Mine vænner fra senere dager er jo legio. Måske burde De søke Jonas Lie i Paris; jeg må jo nævne ham blandt de allerførste og troeste for mange år, - men også blandt de troløse i andre. For min historie heroppe er den højtbegavede originale grosserer Torstein Lunde den beste hjæmmelsmand, ligesom noget fjærnere Ole Arvesen. Olav Thommessen har atter nu gjort en fantestrek; jeg skyr ham; ellers - - ja, lad mig ikke komme ind på det. Hilsen fra Bjørnstj. Bjørnson. En samtids historie, og jeg en forgrundsfigur i den, - ja, det der er skrevet av en genial natur. Således og ikke annerledes. SIDE: 20 Postkort. Poststempel: 5-7-1891. Fordi De ikke læser "Dagbladet", vet De ikke, at jeg har frasagt mig folke- møterne. Der er så nok av dem, som nu kan besørge den rummel. Jeg bad Holst sende Dem utkastet, jeg skal minne ham ænnu en gang. Til Hegel har jeg skrevet. Hvis De i Kjøbenhavn går op på "Morgenbladet", så får De om "den fri kjærlighed", da det egentlig var der, jeg skrev opsættet. Et par ord til Borch- senius, og han sender Dem det straks. De har sølet mine exemplarer væk, trol- lene her! Deres B. B. Postkort. Poststempel: 18/7-91. Kjære Collin, kom når De kan. Her er altid for lite plads, så forsåvidt er den ene tid så god som den andre. Hilsen fra Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 21 Aulestad 1891 5te November. Kjære, gode Collin, vær ænnelig ælskværdig, æftergivende, selvforglæmmende, opoffrende mot dyr og mennesker, men ikke mot djævelen. En man, der har sat sig som mål å gjøre kvinnerne like villige som mænnerne og ikke kan få sin samfunsorden i stan uten at de tusener hengives for den ene og hele borgerklassen hånes og sjofles - skal ikke bli professor i Norge, så længe jeg lever. Jeg har et ideal for mit folk, SIDE: 24 som jeg holder fast, og det skal slette principer forstøte sig på. Vi skal takke Brandes for det gode, han har gjort; men vi gjør ikke fest for ham, sålænge han gjør det, som er slæt; ej hæller ansætter vi ham. Var jeg dansk man, vilde jeg sørge for at han fik understøttelse for sine gode gjærningers skyll; men jeg gav ham ingen lejlighed til statstjeneste - nu. Forræsten længes jeg svært efter Dem og kan ikke fri mig fra å tro, når det skrangler på den hårde vej, at nu kommer han tilbake. Men i mangel av Dem selv må De sende mig regning på Review of reviews. Husk nu det! Jeg siger ikke, det er fullt vederlag (for å tale i Deres egen ironiske stil); men det vilde dog minne mig om, hvor samvittighedsfull De er, og om Deres sammen- hæng med dette tidsskrifts mål og Deres intime ønsker om, at jeg også må bli Stead'ianer. Hans biografi av mrs. Besant var et mæsterstykke (gud, som Rosenkrantz Johnsen ødela den i Dagbladet!), hans mystik og andre rariteter slog i denne biografi om til å bli ligeså mange troværdigheder. Han gjorde henne med ét slag til en av Englands og nutidens mærkeligste kvinner. Jeg glæder mig til, at De skal tale i Studentersamfunnet over samfunns- digtning. Jeg glæder mig over, at De kommer med det, som har været forsømt - og hvorledes De da vil vige plads for den, som har kjørt hele retningen in på gal vej (eller hjulpet den in der), det, ja, det glæder jeg mig ikke over. For os er det simpelthen en livsbetingelse, at digtningen ikke kommer ut av sit nationale spor. Vi er hverken Russer eller Franskmæn; ja, vi er ikke engang Dansker. Intet annet folk på jorden har samfunnet til så fast studieplan som Norge, der annen hver bonde går med pipen i munnen og snakker det, de kaller "politik", og læser mere æn nogen annen bonde i værden. Vi skulde forvandles til studie- blokke for selviagtagelse? Fy for fanden! Et handlings-folk, et selvstyret gå- på-folk! I Frankrig kaller de dette altid å lytte til sine egne lunger: å "sten- dhalisere"! - Forresten: alburum for alle retninger, men en styrende kritik! Jeg er siker på, når den norske engang kommer (og den kommer sikerlig ved Dem), da vil det friske vejr føre skuterne ut på det åpne friske hav igjæn, og de, som nu ligger i vindstille, få sejl op. Deres Bjørnstj. Bj. SIDE: 25 Postkort. Poststempel: 20/1-92. Kandidat C. C. Collin. Ja, det er slemt nok med forkjølelse; men hønsesuppe står den ikke mot. Denne serveres hos min bror halv tre imorgen torsdag den 21de for Dem, Bjørn og mig og min brors bande. Jeg er siker på, at bare forkjølelsen hører tale om hønsesuppe med smukke damer til, der alle sværmer for Dem, - så gir den sig. I vor enkestand har Bjørn og jeg trøstet os i "det norske selskab", der Deres navn er bestemt til å stråle. Deres B. B. De tre C'er på titelsiden er bare onskab og ærting. p. t. Høvik 1892, 28de jan. Kjære Collin, jeg vil ikke ha lagt mit hode til hvile i kvæll, før jeg har takket Dem for nr. 2 om Guy de Maupassant. Dette er formelt det beste, De hidtil har skrevet. Æmnet (om det gjennem- slående og korte) har inspireret Dem. Men det er det minste ved saken. Vi har nu fåt vor norske kritiker, det er det store og ny! I lange og mange år har jeg væntet på ham, den kjære, samvittighedsfulde og poetiske. Når skulde den samme ånd tale myndigt norsk, som sang og malet? Når skulde snelannets protest ånde forfriskende i dansk tåke og længer SIDE: 27 ut? Når skulde vore bøker få hjæmlandsret ved norsk kritik og ikke leve ved utenlandsk vilkårlighed? Åpnes og sorteres på norsk av hænder så lette som en dames, så renslige som søndagens? Ses i lys av vort eget folks historie og tænk- ning, og værges av norsk ungdom? Hadde den kommet før, den norske kritik, så hadde jeg gjort mere. Lad den nu bli til gagn for det kommende. Og byg en grun så fast av Deres kun- skaper og kjærlighed, at folket ikke i den første halve mænneskealder kan falle på å vælge nogen annen for sine smags-anlæg. . . . . . . Deres B. B. Postkort. Poststempel: 20/3-92 Kjære Collin. Netop ændt første del av David Grieve. Ja, her er stor fremgang. Hennes kraft vil med tiden bli stor. Men skolemesteren er større. Uanset denne mangel (og den har flere beslægtede), det er længe siden jeg har hat så sun og stærk læs- ning. Jeg er Dem meget taknemlig. Har De annen og tredje? Der er jo tre? Jeg skal sende Dem første straks. Jeg tænker så ofte på dere alle. Men skete min vilje, kom jeg aldrig oftere til Kr.ania. Heller langt, langt bort. Jeg arbej- der igjæn, men tungt, meget tungt. Jeg finner det nokså ærgerligt at regjeringen ikke fra først av tok det stanpunkt, som det nu er drevet tilbake til. Som jeg bad dem! Ja, at intet gjøres til utlannets oplysning, intet til de utenlanske diplomater i St.holm. Deres B. B. SIDE: 28 Postkort. Poststempel: 12-4-92. De må ænnelig læse Pierre Lotis tale i akademiet! Den er et lysende stykke mænneske. - Så må De undskylle, at jeg har ladt Frits Hansen læse Deres bøker. Nej, de to siste dele holdt ikke ord og avtale. Det hele løper ut i præk og prosa av rammeste slags! Med mange gode tægninger i stykke- vis. Ikke engang karakterutfoldningen er forklarlig! Vi vil ikke ha livet én gang til! Vi vil ha noget bragt in i det av dem, som tægner det, noget der gjennemskinner og løser delene ut til et forklaret hele. Det uutløste pi- ner, det ikke av forståelse gjænnemskinnede tynger. Vi vil ha vor livskraft øket selv av det aller mørkeste, - eller vi vil intet ha. Jeg trodde Mjøsen bragte Dem hit i påsken. B. B. SIDE: 30 Aulestad 10 Mai 92. Kjære Collin, kokette mandfolk, De ved, De altid er velkommen her, og mest når De kommer uten varsku og allermest, når De ikke rejser igjæn. Alminnelig glæde over, at De kommer. Nej, jeg læste ikke Deres Brandes-tale; jeg så bare, den skulde være åndfuld og retfærdig. Og læste ikke Brandes's heller; siden han er blet jonglør, morer han mig ikke. Sig til Adey hvad fanden De vil, bare ikke, at jeg skal ha nogetsom- helst. Fra Edwards fik jeg et hyggeligt brev. Han kommer hid i sommer. De må læse fru Skrams "Forraadt". Der har De et ægte eksemplar av det, som der ingen personlighed er i. Et godt æmne, klar tegning - og så ubetydeligt likevæl, fordi det bare er en mærkelig personligheds gjænfortæl- ling, som interesserer os, intet annet. Hun har bestemt ingen, hun er alt, hvad en vil ha. Jeg er i stor pine for vor nationale sak. Jeg skjønner bedre og bedre, SIDE: 31 at den burde ikke ha været rørt ved før i siste session. Nu må den fræm straks, det får gå som det vil. Kampen blir lang; men vi trænger den. Så længe den står på, får vi en ond tid, og ingen som jeg. Men vi, som altid har git tapt, når vanskelighederne blev mange, - for så senere engang å få det uvæntet, vi må nu prøve å holde fast; vi, som mistet alle vore kolo- nier, vi som mistet vor frihed, vi som mistet flere provinser, - vi som nu i sytti år har lat være å gjøre noget alvorligt for å bli selvstændige - slip- per vi nu også, har vi ikke nok ånde for å arbejde læsset op bakken; synes vi det blir for tungt og sætter os ned; - så overlever jeg det neppe. Her kommer til å ske noget, jeg kjænner det i alt mit væsen. Deres væn Bj. B. Om Silas når vi træffes. En dejlig bog. SIDE: 32 Aulestad 1892, 24 aug. Kjære Collin, jeg må ha dette brev tilbage, da jeg i tilfælle må kunne skræmme folk med det. Således behandles digterne i vore dage! Allerede i vore dage! hvor- ledes skal de så bli behandlet i de næste? Formodentlig skjæres levende op. Det hovedsagelige å forklare, synes mig, er, at bogens plan er meget skalkagtig. Der er en hel del reformivrige småpiger, som sætter hele den ny livsplan overstyr ved sin altfor umoderne optræden (sådan som det til en begynnelse altid går!). Og af deres mislykkede forsøk på reformation frem- går så katastrofen. Et slags sidestykke til, at Rendalen fremgår av slægtens liderlighed og bærer med i sit væsens overdrivelser den syndige arv, som også delvis ødelægger hans arbejde. Jeg har denne gang flettet med flere tråde æn folk i alminnelighed har rede på. Alt om tidsangivelsen og ind- flydelsen fra den er rigtig. Den svinehunnen Stead. Hans opsæt mod Charles Dilke væmmer mig, så jeg for al kommende tid har vænt ham ryggen. - Bogen har "en hanske" til far, til mor antagelig det bakvændte franske opdragelsesvæsen og dets følger. Th. Møllers optræden i Kristianias beste selskaber har altid væ- ret mig en afsløring af, hvorledes det egentlig forholdt sig med dette beste sælskab. Så han mældte sig selv med æmnet. Modeller for Kurterne frem- deles den kaptein L.'ske familie fra min barndom; der lå barnelikene på dungen. Kapteinen selv .... sine egne døttre. Forbillede for Karl Van- gen er sognepræst Karl Seip, ved Trondhjem, straks De ser ham, kjænner De ham igjæn. Millas forargelse over hvad som stod på porten skrevet med blyant var meget naturlig; for der stod: "ingen tro en Bernadotte!" Og dette barn med troløsheden i sit arvede væsen kunde endnu dengang ikke rystes så stærkt ved noget, som ved anklage for troløshed. Jeg hadde skrevet det; men jeg strøk det igjæn; fordi hele stæmningen på det sted (den gjør i det diskrete, som De ser) fyldtes av en charme mere, når det ikke nævntes, end- videre kan jeg huske, at jeg på Millas vægne var overmåde stolt over, at hun (ja Milla egenhændig) hadde strøket ut av menneskernes tanker noget så stygt. Jeg kan ikke huske, om denne hennes legitime tilfredshed med sig selv over den fullbragte dåd tilsist overvant også mig, så jeg helt ut lot SIDE: 34 henne ha sin sejr over verdens rå ondskab. Jeg husker alene, at jeg på hennes vegne var meget stolt. Ingen kan vel nu finne igjæn alt det lune, jeg har lagt ner i det her henhørende. Jeg holder det selv for noget av det aller- fineste og mest tætvævede jeg har fåt istan. Jeg har aldrig været på So- fiero. Det er sådant som morer mig plumpe bondefyr med de delikate hæn- der å gjøre - over alt annet jeg gjør. Jeg har hat den allerstørste fryd av Richard Le Gallienne, som besøkte mig. .... Det vakreste, ælskværdigste, jeg har mødt i alt mit liv! En kvinne i en mans hud, en ægte man i en kvinnes ynde! Han er selv sit deiligste digt. Men mon han ikke er for skjør til å leve. - Hilsen fra B. B. SIDE: 35 Postkort. Poststempel: 6-9-92. Jeg skræmmes av Deres fejltagelse, kjære, gode Collin. Slutningen av romanen er helt rigtig Kurtearv; den er av Rendalens mægtige vilje og fan- tasi. Hvad pigerne ejer som sit, og som er skalken i fortællingen, det er alt det, som førte derhen og tillot ham å vænde det in for sin store idé! SIDE: 36 Skalken er deres forening og så rispende galt, som det går medlem- merne! Skalken er det, som skyver hele det mislykkede frem til en stor sum. Dilke har, æfter mit skjøn, ingen skyll med fru Crawford. Den dame som ikke kjænner hans soveværelse annerledes æn en tjenestepige har opda- get og set, - har aldrig været der. Og når en italiener kom nætop de dager til stævnemøte med en ælskerinne i ammens hus, som Dilke var anta- get å være der, og italieneren ikke kunde skilles fra Dilke, når han fik en slik hat og kappe på, så faller hovedanklagens hovednummer bort. Og hovedvidnet, som de andre skaffet avvejen!!! Og som nu er kommet til- bake!!!! Nej, Stead er en ussel forfængelighed, som ikke vil ha tat fejl, en halvdannelse, som hænger i sin egen moralforargelse som en flue, der vil fare for fort. Jeg skider i ham, jeg holder ham ikke ut - uten som ypper- lig redaktør. Jeg har ikke tid. Deres B. B. SIDE: 37 Aulestad 1892, 26de Sept. Kjære, kjære Collin, Deres brev har frydet mig. Det der med de ældre fortællinger, ænne- lig engang fint, ømt oversat av et lyrisk sinn, - herregud kan De arran- gere det, så har De al den fullmagt, som det ene menneske kan gi det an- dre. Og kan det bedre vilkårene at jeg intet honorar skal ha, så gjærne det. De har aldrig været godt oversat. Tvertom horribelt! Nu har jeg set et portræt av Charles Dilke, han ser skræmt ut. Er det av ond samvittighed, så er han et godt menneske; er det av forfølgelse, så er han et svagt menneske; er det av begge dele, så er det en slik opblan- ning, at det er likegyldigt, om han videre forfølges eller ej; han er da bare en dybt ulykkelig man. Stead er en råas, en pøbel, en likæter, en opsigt- maker. Fy! Fy! Hvad "de fleste" tænker om Dilke, bekymrer mig ikke. "De fleste" gjør sig ikke den umake å sætte sig in i en sak, som ikke netop optar nysgjærrigheden, den største del selv ikke da. Det er ikke av man- gel på nok teknisk udviklet forstand; det er av mangel på moralsk med- ansvarlighed og den dermed så nøje forbundne sjælelige sans. Den ene om- stændighed, at fru Crawford ikke kjente hans soverum annerledes æn en tjenestepige vilde kjænne det, d. v. s. sængens kostbare udstyr og den sort, - ikke hans mærkelige bogskab, ikke de gamle malerier, - - hun har sim- pelthen aldrig været der! At der var et annet par, som hadde stævnemøter hos hans forrige husholderske, en italiener og hans elskede, at den første har likhed med Dilke, hvor blir der av et sligt argument! SIDE: 38 Her i huset er ikke alt som det burde være; Karoline er syk, mest av et slags mørkt selvplageri, som har fulgt henne livet igjænnem, men som først nu samler sig over større partier av tilværelsen. Og jeg er ingen høve- lig sykeplejerske. Jeg arbejder på fortællingen til tidsskriftet; første avde- ling er god og meget ondskabsfuld, nu kommer det an på andre. Den skulde være opbyggende; men faen står i papirerne, d. v. s. kjærlighedsguden, den skurk, vil dra av med det altsammen og gjøre noget av det, som jeg ikke tænkte. Gud, om jeg kunde være beregnet, så var jeg også en stor man. - Deres skisse har jeg ikke læst; ja, slå mig og sværg aldrig mere å ville skrive om mig - det vilde gjøre mig gruelig vondt; - men jeg kan det ikke; B. B. har været for stærkt mishandlet, jeg tåler ikke mer om ham, som jeg ikke kommer over tilfældig. Tusen, tusen hilsener! Deres B. B. Postkort. Aulestad 29-9-1892. Kjære Collin, jeg glæmte å be Dem uttrykke for Heinemann min store jubel over alle de bøker han sender mig, han utfører en hel mission ved det, gjør ham det forklarligt! Og la mig få vite, hvem an Englishman in Paris er! En fin sladrer, der aldrig har været højere æn i belle-étagen. Det er i alle fall mere æn det, man får av dem, som aldrig har været højere æn i messaninen; de fleste man læser i bladene bor ikke så højt. - Jo, fortæl- lingen blir bra, det kan De stole på! Hilsen fra gamle vænner i gamle Norge, hilsen, hilsen! Deres B. B. SIDE: 39 Aulestad 1892, 15de Dec. Kjære, gode, ælskelige, beskedne, dydsirede, ualminnelige hr. væn! Velkommen til Norge og velkommen hid! Jeg håper, at med det samme De tar mot dette, så pakker De Deres kuffert og kommer . . . . SIDE: 40 Altså det er avgjort, at De kommer -? Avgjort! Jeg har skrevet en morsom tredje akt til "Geografi og kjærlighed" (intet i avisen!). Jeg er fortiden i det muntre humør. Sneen er munter, skogen den største skøjer i sin forklædning, garstaurene står og indbilder en, at de er gjærde om paradis, grinnen, som er av - og tilsidesat, optræder som kunstværk, takene pjusker sine fjær op som høner, der har kyllinger under sig, min ny store hæst danser, hundene basker og bader i sne, himlen strør gull over, - kom op i tredje akt av geografi og kjærlighed! Deres væn Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 41 Aulestad 1893, 6te mai. Kjære Collin. De må undskylde - for å begynne med al Collinsk begynnelse, - at jeg har beholdt hæfterne så længe. Øiensykdommen har været over mig og fransk kan ingen læse for mig. Zolas roman er selvforklaring ser jeg, ro- bust og ænneløs, som alt han gjør, og svært utvortes. Masser, masser, jeg kvæles under dem. Men De har ret, han har altid trodd på livet, præket SIDE: 43 livets evig unge håp og gjør så her igjen. "Præker". Eduards Rods "La vie privée de Mr. Tessier" præker desværre også; alle disse personer er jo bare taledukker for Mr. Rod, der væntelig vil hævde hjærtets ægte ret mot institutionerne og de ved dem skapte fordommens uægte. Gud, for om- stændelighed der igjæn - ikke av psykologisk art, men av logisk. Når alt kommer til alt er Paul Bourget mere digter æn dem allesammen. Læs hans Mensonges. Og for en dannelse! Men for en sentimental liderlighed i det menneske. - Tak for Deres Taine! Jeg ser, De vil avsætte os digtere nu. De har selv overtat hværvet. Og det tilstår jeg straks, at De har fin, ja, genial iagttagelse og en utsøkt, sympatisk form for den. Men våget er De. Således når De søker det galliske forfatterskabs billed - og sanseligheds- trang i deres skolevæsen. Det har sin del. Men læs Tacitus om Gallerne! Deres gamle contes, Rabelais o. s. v. - å nej, Gallerne har nok heller fun- net skolerne op for å stægge og innespærre sansernes billeder så længe, - hvad forresten ikke hindrer, at de bare dermed har fåt et højtryk. Jeg me- ner, De må ta racen med, skolen alene gjør det ikke, men det liv racen rundt om har lagt tilrette. Denne studie er mere samlet i form, mere klar og klar- nende æn den over Renan, der dog er noget av det fineste i sin art, jeg har læst. Og så synes jeg, det er våget å tale om deres relative mangel på psy- kologi, når De samtidig nævner Flaubert og Goncourt og glæmmer Balzac! Den franske races psykologiske sans er vel neppe overtruffet. Se deres por- trætkunst i maleri og skulptur, hør deres musik, læs deres jurydommer med forudgående plaidoyer. I Molières fædreland burde der tales ærbødigt om psykologi - især når man så nylig har læst sin Guyau og sin George Sand. Men hvad kan man forlange av Anglofiler? - De er første kulturtegn i dette folk. Ti hverken digt eller kunst er mere æn opvæld av ny eller gammel kraft; først kritiken, når den er viden- skabelig og poetisk på én gang, er kulturtægnet! Vi sætter Dem op på en fanestang og går til Danmark med Dem og tar svendebrev på Dem. Og derfra til Frankrige. Det er sludder, dette med at en svale gjør ingen som- mer, for det gjør heller ikke tusen; men ingen svale kommer, før sommeren er kommet, og De er vor sommersvale! Er ikke det pent sagt .... Kom- mer De snart? Deres B. B. SIDE: 44 Jeg har nu læst de to siste hæfter, der Pascal og hans niece lægger sig sammen. Ja, det er vist svært naturligt, men det er ikke engang spændende længer. Der er intet annet liv til for ham, og selv om dette var sant, - jeg skulde da tægne det så der var ynde med og ikke tjente som recept for rå ungdom. Denne hans roman er ikke engang underholdende; - men nu kommer det, kanske. De skal se han finner på noget stygt og ulyksaligt. Vil De gjøre mig den tjeneste å la Erika Nissen få min lil