Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - p. t. Kristiania 1889, 4de dec. Kjære Chr. Collin, da De - og nu Hamsun efter Dem, såvidt jeg kan skønne - er den eneste ny originale kraft i vor journalistik på mange år, har jeg ventet på Dem med stort utålmot. De og flere unge har lagt Eders veje væk fra det næst foregående kuld, og synes å bli en fortsættelse av vore. Deres person- lige hengivenhed for mig har jeg sat pris på, meget pris på, og længtet æfter Dem, jeg har trang til venskab og troskab. Jeg tror på den, jeg holder av, langt utover rimelige grænser, jeg føler det undertiden også før jeg skuffes; men jeg begynner på igæn med en ny æfter hver skuffelse. Og jeg er sikker på, at i Dem har jeg en væn som ikke vil slå om. Deres brændende brev, ideal- fyldt, vemodigt, synte mig Dem, som De er og vil bli. Og nu svarer jeg Dem for å svare, d. e. sålangt jeg kan retlede, mens jeg bifalder, bestemt tilråder, bestemt fraråder. Det mindste først. De farer aldeles feil i det unionelle. Jeg gør det De vil; De gør det stikk motsatte av, hvad De vil. Nu må vi samle en norsk folke- stæmning om vår sælvstændighed (for vor som Danmarks skyll, hvilket land Sverige står færdigt til å forråde gænnem kongen). Hvad Sverige siger til det, er os foreløpig aldeles ligegyldigt, uten forsåvidt, at der kommer mere ut av det, når de helt ut får sandheten å vite, æn når de omtulles av alt det snak, højre (og De) linner dem in i. Er først den norske folkestæmning blit vilje, og tør i alt være sig selv kænt som sådan, da er tiden å tale til Sverige, vore husmandssjæle kan ikke bruges til det, og ænnu er deres tid. De skal lægge og De skal følge en mands plan og ikke en kontorkraks. Danmarks for- ening med os vindes alene ved at vi holder os ranke i ryggen. Og denne forening må bli udgangspunkt for de germaniske småstater og vi- dere frem. - Så til det større. Jesus er ikke ophavsmannen til kjærlighedstanken (har De læst ny-plato- nikernes funderinger, Hillel, Apollonius av Tyana?) den var overalt i østerland, og i selve Rom. Ei heller er det ham som har skapt eller omskapt racerne; slike uhyre overdrivelser må den evolutionistiske tidsalder ikke længer behage sig i. Her skabes intet. De forhold som modnet mot en lære som kristendom- mens, har tat vækst av annet æn den og givet den selv vækst. Hvad den selv har ydet, står ikke i forhold til, hvad den græsk-romerske dannelse har git SIDE: 5 os og den; det kan sees av de folk, og de lag i samfunnet, denne ikke har rørt, og som har været kristne i mer æn tusen år. Arnold kænner jeg såvidt til, at jeg tror, De gør uret i å citere disse steder som annet æn hans forklaring av forholdet for dem, som ikke har hans egen tro, men sans for en overnaturlig årsaksrække. Men De om det! Jeg for min del vil under ingen omstændighed være med længer æn skuten bærer. At kjærligheden er middel og mål for menneskene, det har jeg lært på tusene måder. At den er det for mere - det vet jeg intet om; jeg synes heller å se det motsatte. Det er sansynligt, at der bare er en gænnemgående lov; men der er også mulighed for, at den, vi fatter, bare er led i en hel sammensætning, vi ingen anelse har om. De antydninger De gir om en ny religiøs tro, eller hvad De vil kalle det, forfærder mig, ennu mere tåke i tåken! Vort folk trænger mot. Mot i sine egne og almene saker. Mot i indre og ydre politik, mot i stuens og samfunnets daglige krav, mot til å se og tænke og så handle derefter. Men Deres unionståke, kristendomståke, - det er ny ophold, ny flugt, ny forvirring, .. undskyld! Og "V [erdens] G [ang] " skal nu også en stund narre folk med en idealitets-henrykt som sin præst! Ja, bli nu ikke sint på mig, kære gode Collin; men jeg mener, en får ta sig i agt annerledes æn hittil for å la stå til og få andre med på vild færd. Her er et moral-bud, som ænnu ikke er formet. Jeg taler av egen dyr erfaring; - som jeg har syndet! Men det er også grunnen til, at jeg advarer så indtrængende jeg kan. - Også, siden vi nævnte "V. G.", advarer jeg mod å gøre mine synder æfter der. Vær ikke også De med å tjene en ælskværdig, ofte entusiastisk natur, som dog viser sig i det hele og store som en lykkejæger, - vær ikke med å tjene ham! Jeg har ikke eiet skarpsin og samvittighedsfullhed nok; jeg har ikke gjort det; hans rike vænne- sæle natur og fælles kjærlighed har bestukket mig og - som altid med mig - holdt mig fast også en stun æfter at jeg blev seende. Gjør nu ikke det, slut av! Lad os få, som handler i tro på det, vi tjener, enten det går os så eller så, lad os holde sammen! Bliv ikke De så skuffet og sår, som nu jeg sitter her. Ræd Dem i tide! Kanske er Deres tro ikke så robust som min, at den - bare jeg får lidt tid på mig - bærer mig over alt. Kjære Collin lad os bli vænner, og vågt Dem nu for Loreley. Deres Bjørnstjerne Bjørnson. SIDE: 6 Postkort. Poststempel: Kristiania 10. 12. 89. Hr. cand. mag. Chr. Collin, South Hill Park Gardens. Hampstead London. Jeg begynner å bli træt av å angribes for det, som jeg ikke har lært, såsom jeg ikke har lært det, de andre forsøker å lære. Jeg har i et opsæt om Rusland i de stærkeste ord (i P [all] M [all] G [azette] ) bebrejdet Englænderne og vist dem følgerne av, at de ikke vilde lade andres saker være deres egne; og jeg, som væsenlig er socialist, bebrejder De subjektivisme. Deres hele standpunkt i unions-anliggenderne er "faul", upraktisk nonsens, og Deres anfall på mig for "hævnfølelse" og sligt skal jeg ha mig frabedt. Er det sådan De ser mig og mit arbejde, Gudbevares, så sejl Deres egen sjø; jeg er vant til å anfalles både bag- fra og forfra og å klare mig ænda. B. B. SIDE: 8 Poststempel; Follebo 27-12-89 (sendt til Paris, derfra eftersendt til London). Hr. Cand. Mag. Collin! Jeg vil sige Dem det privat; å sammenligne en original tænker som Guyau med causeuren Georg Brandes smaker av uværdigt smiskeri for den sidste. Og å gi ham fortrinnet i karakteristik av forfattere, mens Guyau mig vitterlig aldrig har forsøkt sig i den kunst (for å dra ut deres forhold til noget givet, er ikke det samme som å karakterisere dem), altså la Brandes seire over Guyau SIDE: 10 i noget, som den sidste ikke har forsøgt sig på, er virkelig ikke forsvarligt. Det hadde været bedre, De hadde sagt den herre en del sandheder om hans bo- hêmeri, når De ænnelig skal skrive om ham. Jeg hørte om Dem, at De den ene dag raset over "V. G."s kompromis- politik og ikke vilde ha mere med det blad å gjøre og næste dag skrev begeistret om Sverdrup i det. Nu, netop nu, som Thommessen har båret sig så uærligt ad, så troløst mot mig, å skrive i "V. G.", viser mig hvor dybt Deres forsikringer til mig nylig var mente. Jeg glædet mig til, De skulde komme. Deres kundskab, rætning, åndfulle syn, frit for bohême-anstrøk, væntet jeg på. Nu må jeg alt sige: det er ikke flere penne, vi trænger, det er mere karakter. Som De bedrøver mig ved å bære Dem ad som nu med Brandes og Guyau, og ved en uansvarlighed som den Deres skriveri i "V. G." nu røber allerede ved å være i "V. G." B. B. Jeg ønsker intet svar. SIDE: 11 Aulestad 1891, 4de Juni. Kjære Collin, oplysningerne om tidsskriftet for ethik er mig svært velkomne, jeg var på for- hånd ræd for det. Mange, mange tak. Men skrive i det tør jeg slæt ikke. De vet, hvor aldeles uvidenskabelig jeg er med alt mit stræv for å følge med mine mange kjære sakers livsskjæbne. Hvad vil Saul blandt profeterne? - I sædelighedssaken: har De læst, hvad jeg i Dag- bladet skrev om "den fri kjærlighed"? Hvis ikke skal jeg sende Dem det; det stemmer i den grad med, hvad De selv nu skriver. H. E. Berner. Javist gjøres der ham delvis uret; men selv nu i hans piece om egen utenriksminister, påfinnes den fordømte halv-silke, han i de senere år væver. - Nej, dennegang har jeg et bestæmt ærind til Dem. Der skulde skrives en bok om mig arme djævel til min seksti-års fødselsdag. Den blir fortidlig skrevet; men den kunde kanske også gjøre nytte. Kan og vil De skrive den? Hegels firma sætter Dem pekuniært istand til å leve for saken. Jeg har tænkt mig den mere aktmæssig æn ræsonnerende; avtryk av et og annet hele tiden frem igjæn- nem i korte stumper. Men De fik gjøre som De syntes. Jeg har skrevet en lede- tråd engang jeg var svært sint og gav den til Lars Holst; der kan den fåes; den vilde kanske lette arbejdet, som i alle stykker må være frit, ænten jeg selv piper eller ler ved læsningen. Kr. Kristofersen hadde været udset; men ham vil jeg ikke ha. Nordahl Rolfsen eller De, tænkte jeg selv. Nordahl Rolfsen var svært villig; men han har ikke tid før om et år, og det blir for kort. Siger nu også De nei, så bør saken falle. Enten må dette gjøres av en vederhæftig man, eller det skal ikke gjøres. Noget à la Henrik Jæger om Ibsen vil jeg ikke vite av. - Alt det mer æn tarvelige, jeg er vokset op av, og alt det meget underordnede, som min stridbare natur og forfængelighed har hæftet mig væk i, det må siges som det er og dog ikke få samme bredde, som det har hat i mit eget liv. Venligst Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 15 Aulestad 1891, 17de Juni. Kjære Collin, da jeg så Deres brev-pakke (som dog bare inneholdt noget på annen hver side), tænkte jeg, dette betød nej, ti et ja begrunnes ikke så langt. Min over- raskelse var meget behagelig. Deres syn på historieskrivningen er så aldeles mit eget, at da vi i 1872 brøt med højre-regjeringen, uigjenkalleligt for al tid (det var jeg, som fik bruddet istann), sa jeg til prof. C. Bang: "dette er Deres skyld, hadde vi hat Wergelands historie færdig, så hadde denne strid været umulig". Det fortner fremgangen å stå klar. Men vi mangler så forfærdelig den histo- riske sans, at det utroligste kan forsøkes! Vi kjender da heller ikke vor egen historie så langt tilbake som til 1830, og vi ser på den uten perspek- tiv og uten begrep om livslinier. Kunde et annet folk bydes, hvad Chr. Bruun byr os av historisk vrøvl, eller Lud. Lud. Daae, når han sammen- ligner vor selvstændighedskamp med - "friheds-partiet" i Sverige i forrige hundreår, eller med Polens undergang!!! Det er best, De, før De går i hi (i Tromsø!) kommer op til mig, - som De da herefter for øjemedets skyll må se dette hjem som Deres eget. Jeg skal la mig spørge ut og jeg skal svare så ærligt, jeg årker; men det har jeg jo længst set, at mine minner har ændret sig svært; meget som var mig så vigtigt, er blet til ingenting, og adskilligt, jeg motstod ut av min troskapsfølelse, er blet mig det vigtigste. Og mangen dom som jeg ænnu holder fast, er så forskjellig fra den almene, at jeg med spænding vænter på den videre appel. Jeg skriver nu samtidig til Hegel. - Av mine vænner er doktor Lind- seth i Tønsberg den ældste, likesom statsfysikus Lindholm i Bergen, over- læge Kahrs sammesteds, prof. Sars, lagmand Blakstad, statsråd Qvam, skole- bestyrer Qvam; men kanske fremfor alle min ælskede bror, bureauchef SIDE: 19 Bjørnson, en troværdig, klok, retsindig iagttager. Mine vænner fra senere dager er jo legio. Måske burde De søke Jonas Lie i Paris; jeg må jo nævne ham blandt de allerførste og troeste for mange år, - men også blandt de troløse i andre. For min historie heroppe er den højtbegavede originale grosserer Torstein Lunde den beste hjæmmelsmand, ligesom noget fjærnere Ole Arvesen. Olav Thommessen har atter nu gjort en fantestrek; jeg skyr ham; ellers - - ja, lad mig ikke komme ind på det. Hilsen fra Bjørnstj. Bjørnson. En samtids historie, og jeg en forgrundsfigur i den, - ja, det der er skrevet av en genial natur. Således og ikke annerledes. SIDE: 20 Postkort. Poststempel: 5-7-1891. Fordi De ikke læser "Dagbladet", vet De ikke, at jeg har frasagt mig folke- møterne. Der er så nok av dem, som nu kan besørge den rummel. Jeg bad Holst sende Dem utkastet, jeg skal minne ham ænnu en gang. Til Hegel har jeg skrevet. Hvis De i Kjøbenhavn går op på "Morgenbladet", så får De om "den fri kjærlighed", da det egentlig var der, jeg skrev opsættet. Et par ord til Borch- senius, og han sender Dem det straks. De har sølet mine exemplarer væk, trol- lene her! Deres B. B. Postkort. Poststempel: 18/7-91. Kjære Collin, kom når De kan. Her er altid for lite plads, så forsåvidt er den ene tid så god som den andre. Hilsen fra Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 21 Aulestad 1891 5te November. Kjære, gode Collin, vær ænnelig ælskværdig, æftergivende, selvforglæmmende, opoffrende mot dyr og mennesker, men ikke mot djævelen. En man, der har sat sig som mål å gjøre kvinnerne like villige som mænnerne og ikke kan få sin samfunsorden i stan uten at de tusener hengives for den ene og hele borgerklassen hånes og sjofles - skal ikke bli professor i Norge, så længe jeg lever. Jeg har et ideal for mit folk, SIDE: 24 som jeg holder fast, og det skal slette principer forstøte sig på. Vi skal takke Brandes for det gode, han har gjort; men vi gjør ikke fest for ham, sålænge han gjør det, som er slæt; ej hæller ansætter vi ham. Var jeg dansk man, vilde jeg sørge for at han fik understøttelse for sine gode gjærningers skyll; men jeg gav ham ingen lejlighed til statstjeneste - nu. Forræsten længes jeg svært efter Dem og kan ikke fri mig fra å tro, når det skrangler på den hårde vej, at nu kommer han tilbake. Men i mangel av Dem selv må De sende mig regning på Review of reviews. Husk nu det! Jeg siger ikke, det er fullt vederlag (for å tale i Deres egen ironiske stil); men det vilde dog minne mig om, hvor samvittighedsfull De er, og om Deres sammen- hæng med dette tidsskrifts mål og Deres intime ønsker om, at jeg også må bli Stead'ianer. Hans biografi av mrs. Besant var et mæsterstykke (gud, som Rosenkrantz Johnsen ødela den i Dagbladet!), hans mystik og andre rariteter slog i denne biografi om til å bli ligeså mange troværdigheder. Han gjorde henne med ét slag til en av Englands og nutidens mærkeligste kvinner. Jeg glæder mig til, at De skal tale i Studentersamfunnet over samfunns- digtning. Jeg glæder mig over, at De kommer med det, som har været forsømt - og hvorledes De da vil vige plads for den, som har kjørt hele retningen in på gal vej (eller hjulpet den in der), det, ja, det glæder jeg mig ikke over. For os er det simpelthen en livsbetingelse, at digtningen ikke kommer ut av sit nationale spor. Vi er hverken Russer eller Franskmæn; ja, vi er ikke engang Dansker. Intet annet folk på jorden har samfunnet til så fast studieplan som Norge, der annen hver bonde går med pipen i munnen og snakker det, de kaller "politik", og læser mere æn nogen annen bonde i værden. Vi skulde forvandles til studie- blokke for selviagtagelse? Fy for fanden! Et handlings-folk, et selvstyret gå- på-folk! I Frankrig kaller de dette altid å lytte til sine egne lunger: å "sten- dhalisere"! - Forresten: alburum for alle retninger, men en styrende kritik! Jeg er siker på, når den norske engang kommer (og den kommer sikerlig ved Dem), da vil det friske vejr føre skuterne ut på det åpne friske hav igjæn, og de, som nu ligger i vindstille, få sejl op. Deres Bjørnstj. Bj. SIDE: 25 Postkort. Poststempel: 20/1-92. Kandidat C. C. Collin. Ja, det er slemt nok med forkjølelse; men hønsesuppe står den ikke mot. Denne serveres hos min bror halv tre imorgen torsdag den 21de for Dem, Bjørn og mig og min brors bande. Jeg er siker på, at bare forkjølelsen hører tale om hønsesuppe med smukke damer til, der alle sværmer for Dem, - så gir den sig. I vor enkestand har Bjørn og jeg trøstet os i "det norske selskab", der Deres navn er bestemt til å stråle. Deres B. B. De tre C'er på titelsiden er bare onskab og ærting. p. t. Høvik 1892, 28de jan. Kjære Collin, jeg vil ikke ha lagt mit hode til hvile i kvæll, før jeg har takket Dem for nr. 2 om Guy de Maupassant. Dette er formelt det beste, De hidtil har skrevet. Æmnet (om det gjennem- slående og korte) har inspireret Dem. Men det er det minste ved saken. Vi har nu fåt vor norske kritiker, det er det store og ny! I lange og mange år har jeg væntet på ham, den kjære, samvittighedsfulde og poetiske. Når skulde den samme ånd tale myndigt norsk, som sang og malet? Når skulde snelannets protest ånde forfriskende i dansk tåke og længer SIDE: 27 ut? Når skulde vore bøker få hjæmlandsret ved norsk kritik og ikke leve ved utenlandsk vilkårlighed? Åpnes og sorteres på norsk av hænder så lette som en dames, så renslige som søndagens? Ses i lys av vort eget folks historie og tænk- ning, og værges av norsk ungdom? Hadde den kommet før, den norske kritik, så hadde jeg gjort mere. Lad den nu bli til gagn for det kommende. Og byg en grun så fast av Deres kun- skaper og kjærlighed, at folket ikke i den første halve mænneskealder kan falle på å vælge nogen annen for sine smags-anlæg. . . . . . . Deres B. B. Postkort. Poststempel: 20/3-92 Kjære Collin. Netop ændt første del av David Grieve. Ja, her er stor fremgang. Hennes kraft vil med tiden bli stor. Men skolemesteren er større. Uanset denne mangel (og den har flere beslægtede), det er længe siden jeg har hat så sun og stærk læs- ning. Jeg er Dem meget taknemlig. Har De annen og tredje? Der er jo tre? Jeg skal sende Dem første straks. Jeg tænker så ofte på dere alle. Men skete min vilje, kom jeg aldrig oftere til Kr.ania. Heller langt, langt bort. Jeg arbej- der igjæn, men tungt, meget tungt. Jeg finner det nokså ærgerligt at regjeringen ikke fra først av tok det stanpunkt, som det nu er drevet tilbake til. Som jeg bad dem! Ja, at intet gjøres til utlannets oplysning, intet til de utenlanske diplomater i St.holm. Deres B. B. SIDE: 28 Postkort. Poststempel: 12-4-92. De må ænnelig læse Pierre Lotis tale i akademiet! Den er et lysende stykke mænneske. - Så må De undskylle, at jeg har ladt Frits Hansen læse Deres bøker. Nej, de to siste dele holdt ikke ord og avtale. Det hele løper ut i præk og prosa av rammeste slags! Med mange gode tægninger i stykke- vis. Ikke engang karakterutfoldningen er forklarlig! Vi vil ikke ha livet én gang til! Vi vil ha noget bragt in i det av dem, som tægner det, noget der gjennemskinner og løser delene ut til et forklaret hele. Det uutløste pi- ner, det ikke av forståelse gjænnemskinnede tynger. Vi vil ha vor livskraft øket selv av det aller mørkeste, - eller vi vil intet ha. Jeg trodde Mjøsen bragte Dem hit i påsken. B. B. SIDE: 30 Aulestad 10 Mai 92. Kjære Collin, kokette mandfolk, De ved, De altid er velkommen her, og mest når De kommer uten varsku og allermest, når De ikke rejser igjæn. Alminnelig glæde over, at De kommer. Nej, jeg læste ikke Deres Brandes-tale; jeg så bare, den skulde være åndfuld og retfærdig. Og læste ikke Brandes's heller; siden han er blet jonglør, morer han mig ikke. Sig til Adey hvad fanden De vil, bare ikke, at jeg skal ha nogetsom- helst. Fra Edwards fik jeg et hyggeligt brev. Han kommer hid i sommer. De må læse fru Skrams "Forraadt". Der har De et ægte eksemplar av det, som der ingen personlighed er i. Et godt æmne, klar tegning - og så ubetydeligt likevæl, fordi det bare er en mærkelig personligheds gjænfortæl- ling, som interesserer os, intet annet. Hun har bestemt ingen, hun er alt, hvad en vil ha. Jeg er i stor pine for vor nationale sak. Jeg skjønner bedre og bedre, SIDE: 31 at den burde ikke ha været rørt ved før i siste session. Nu må den fræm straks, det får gå som det vil. Kampen blir lang; men vi trænger den. Så længe den står på, får vi en ond tid, og ingen som jeg. Men vi, som altid har git tapt, når vanskelighederne blev mange, - for så senere engang å få det uvæntet, vi må nu prøve å holde fast; vi, som mistet alle vore kolo- nier, vi som mistet vor frihed, vi som mistet flere provinser, - vi som nu i sytti år har lat være å gjøre noget alvorligt for å bli selvstændige - slip- per vi nu også, har vi ikke nok ånde for å arbejde læsset op bakken; synes vi det blir for tungt og sætter os ned; - så overlever jeg det neppe. Her kommer til å ske noget, jeg kjænner det i alt mit væsen. Deres væn Bj. B. Om Silas når vi træffes. En dejlig bog. SIDE: 32 Aulestad 1892, 24 aug. Kjære Collin, jeg må ha dette brev tilbage, da jeg i tilfælle må kunne skræmme folk med det. Således behandles digterne i vore dage! Allerede i vore dage! hvor- ledes skal de så bli behandlet i de næste? Formodentlig skjæres levende op. Det hovedsagelige å forklare, synes mig, er, at bogens plan er meget skalkagtig. Der er en hel del reformivrige småpiger, som sætter hele den ny livsplan overstyr ved sin altfor umoderne optræden (sådan som det til en begynnelse altid går!). Og af deres mislykkede forsøk på reformation frem- går så katastrofen. Et slags sidestykke til, at Rendalen fremgår av slægtens liderlighed og bærer med i sit væsens overdrivelser den syndige arv, som også delvis ødelægger hans arbejde. Jeg har denne gang flettet med flere tråde æn folk i alminnelighed har rede på. Alt om tidsangivelsen og ind- flydelsen fra den er rigtig. Den svinehunnen Stead. Hans opsæt mod Charles Dilke væmmer mig, så jeg for al kommende tid har vænt ham ryggen. - Bogen har "en hanske" til far, til mor antagelig det bakvændte franske opdragelsesvæsen og dets følger. Th. Møllers optræden i Kristianias beste selskaber har altid væ- ret mig en afsløring af, hvorledes det egentlig forholdt sig med dette beste sælskab. Så han mældte sig selv med æmnet. Modeller for Kurterne frem- deles den kaptein L.'ske familie fra min barndom; der lå barnelikene på dungen. Kapteinen selv .... sine egne døttre. Forbillede for Karl Van- gen er sognepræst Karl Seip, ved Trondhjem, straks De ser ham, kjænner De ham igjæn. Millas forargelse over hvad som stod på porten skrevet med blyant var meget naturlig; for der stod: "ingen tro en Bernadotte!" Og dette barn med troløsheden i sit arvede væsen kunde endnu dengang ikke rystes så stærkt ved noget, som ved anklage for troløshed. Jeg hadde skrevet det; men jeg strøk det igjæn; fordi hele stæmningen på det sted (den gjør i det diskrete, som De ser) fyldtes av en charme mere, når det ikke nævntes, end- videre kan jeg huske, at jeg på Millas vægne var overmåde stolt over, at hun (ja Milla egenhændig) hadde strøket ut av menneskernes tanker noget så stygt. Jeg kan ikke huske, om denne hennes legitime tilfredshed med sig selv over den fullbragte dåd tilsist overvant også mig, så jeg helt ut lot SIDE: 34 henne ha sin sejr over verdens rå ondskab. Jeg husker alene, at jeg på hennes vegne var meget stolt. Ingen kan vel nu finne igjæn alt det lune, jeg har lagt ner i det her henhørende. Jeg holder det selv for noget av det aller- fineste og mest tætvævede jeg har fåt istan. Jeg har aldrig været på So- fiero. Det er sådant som morer mig plumpe bondefyr med de delikate hæn- der å gjøre - over alt annet jeg gjør. Jeg har hat den allerstørste fryd av Richard Le Gallienne, som besøkte mig. .... Det vakreste, ælskværdigste, jeg har mødt i alt mit liv! En kvinne i en mans hud, en ægte man i en kvinnes ynde! Han er selv sit deiligste digt. Men mon han ikke er for skjør til å leve. - Hilsen fra B. B. SIDE: 35 Postkort. Poststempel: 6-9-92. Jeg skræmmes av Deres fejltagelse, kjære, gode Collin. Slutningen av romanen er helt rigtig Kurtearv; den er av Rendalens mægtige vilje og fan- tasi. Hvad pigerne ejer som sit, og som er skalken i fortællingen, det er alt det, som førte derhen og tillot ham å vænde det in for sin store idé! SIDE: 36 Skalken er deres forening og så rispende galt, som det går medlem- merne! Skalken er det, som skyver hele det mislykkede frem til en stor sum. Dilke har, æfter mit skjøn, ingen skyll med fru Crawford. Den dame som ikke kjænner hans soveværelse annerledes æn en tjenestepige har opda- get og set, - har aldrig været der. Og når en italiener kom nætop de dager til stævnemøte med en ælskerinne i ammens hus, som Dilke var anta- get å være der, og italieneren ikke kunde skilles fra Dilke, når han fik en slik hat og kappe på, så faller hovedanklagens hovednummer bort. Og hovedvidnet, som de andre skaffet avvejen!!! Og som nu er kommet til- bake!!!! Nej, Stead er en ussel forfængelighed, som ikke vil ha tat fejl, en halvdannelse, som hænger i sin egen moralforargelse som en flue, der vil fare for fort. Jeg skider i ham, jeg holder ham ikke ut - uten som ypper- lig redaktør. Jeg har ikke tid. Deres B. B. SIDE: 37 Aulestad 1892, 26de Sept. Kjære, kjære Collin, Deres brev har frydet mig. Det der med de ældre fortællinger, ænne- lig engang fint, ømt oversat av et lyrisk sinn, - herregud kan De arran- gere det, så har De al den fullmagt, som det ene menneske kan gi det an- dre. Og kan det bedre vilkårene at jeg intet honorar skal ha, så gjærne det. De har aldrig været godt oversat. Tvertom horribelt! Nu har jeg set et portræt av Charles Dilke, han ser skræmt ut. Er det av ond samvittighed, så er han et godt menneske; er det av forfølgelse, så er han et svagt menneske; er det av begge dele, så er det en slik opblan- ning, at det er likegyldigt, om han videre forfølges eller ej; han er da bare en dybt ulykkelig man. Stead er en råas, en pøbel, en likæter, en opsigt- maker. Fy! Fy! Hvad "de fleste" tænker om Dilke, bekymrer mig ikke. "De fleste" gjør sig ikke den umake å sætte sig in i en sak, som ikke netop optar nysgjærrigheden, den største del selv ikke da. Det er ikke av man- gel på nok teknisk udviklet forstand; det er av mangel på moralsk med- ansvarlighed og den dermed så nøje forbundne sjælelige sans. Den ene om- stændighed, at fru Crawford ikke kjente hans soverum annerledes æn en tjenestepige vilde kjænne det, d. v. s. sængens kostbare udstyr og den sort, - ikke hans mærkelige bogskab, ikke de gamle malerier, - - hun har sim- pelthen aldrig været der! At der var et annet par, som hadde stævnemøter hos hans forrige husholderske, en italiener og hans elskede, at den første har likhed med Dilke, hvor blir der av et sligt argument! SIDE: 38 Her i huset er ikke alt som det burde være; Karoline er syk, mest av et slags mørkt selvplageri, som har fulgt henne livet igjænnem, men som først nu samler sig over større partier av tilværelsen. Og jeg er ingen høve- lig sykeplejerske. Jeg arbejder på fortællingen til tidsskriftet; første avde- ling er god og meget ondskabsfuld, nu kommer det an på andre. Den skulde være opbyggende; men faen står i papirerne, d. v. s. kjærlighedsguden, den skurk, vil dra av med det altsammen og gjøre noget av det, som jeg ikke tænkte. Gud, om jeg kunde være beregnet, så var jeg også en stor man. - Deres skisse har jeg ikke læst; ja, slå mig og sværg aldrig mere å ville skrive om mig - det vilde gjøre mig gruelig vondt; - men jeg kan det ikke; B. B. har været for stærkt mishandlet, jeg tåler ikke mer om ham, som jeg ikke kommer over tilfældig. Tusen, tusen hilsener! Deres B. B. Postkort. Aulestad 29-9-1892. Kjære Collin, jeg glæmte å be Dem uttrykke for Heinemann min store jubel over alle de bøker han sender mig, han utfører en hel mission ved det, gjør ham det forklarligt! Og la mig få vite, hvem an Englishman in Paris er! En fin sladrer, der aldrig har været højere æn i belle-étagen. Det er i alle fall mere æn det, man får av dem, som aldrig har været højere æn i messaninen; de fleste man læser i bladene bor ikke så højt. - Jo, fortæl- lingen blir bra, det kan De stole på! Hilsen fra gamle vænner i gamle Norge, hilsen, hilsen! Deres B. B. SIDE: 39 Aulestad 1892, 15de Dec. Kjære, gode, ælskelige, beskedne, dydsirede, ualminnelige hr. væn! Velkommen til Norge og velkommen hid! Jeg håper, at med det samme De tar mot dette, så pakker De Deres kuffert og kommer . . . . SIDE: 40 Altså det er avgjort, at De kommer -? Avgjort! Jeg har skrevet en morsom tredje akt til "Geografi og kjærlighed" (intet i avisen!). Jeg er fortiden i det muntre humør. Sneen er munter, skogen den største skøjer i sin forklædning, garstaurene står og indbilder en, at de er gjærde om paradis, grinnen, som er av - og tilsidesat, optræder som kunstværk, takene pjusker sine fjær op som høner, der har kyllinger under sig, min ny store hæst danser, hundene basker og bader i sne, himlen strør gull over, - kom op i tredje akt av geografi og kjærlighed! Deres væn Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 41 Aulestad 1893, 6te mai. Kjære Collin. De må undskylde - for å begynne med al Collinsk begynnelse, - at jeg har beholdt hæfterne så længe. Øiensykdommen har været over mig og fransk kan ingen læse for mig. Zolas roman er selvforklaring ser jeg, ro- bust og ænneløs, som alt han gjør, og svært utvortes. Masser, masser, jeg kvæles under dem. Men De har ret, han har altid trodd på livet, præket SIDE: 43 livets evig unge håp og gjør så her igjen. "Præker". Eduards Rods "La vie privée de Mr. Tessier" præker desværre også; alle disse personer er jo bare taledukker for Mr. Rod, der væntelig vil hævde hjærtets ægte ret mot institutionerne og de ved dem skapte fordommens uægte. Gud, for om- stændelighed der igjæn - ikke av psykologisk art, men av logisk. Når alt kommer til alt er Paul Bourget mere digter æn dem allesammen. Læs hans Mensonges. Og for en dannelse! Men for en sentimental liderlighed i det menneske. - Tak for Deres Taine! Jeg ser, De vil avsætte os digtere nu. De har selv overtat hværvet. Og det tilstår jeg straks, at De har fin, ja, genial iagttagelse og en utsøkt, sympatisk form for den. Men våget er De. Således når De søker det galliske forfatterskabs billed - og sanseligheds- trang i deres skolevæsen. Det har sin del. Men læs Tacitus om Gallerne! Deres gamle contes, Rabelais o. s. v. - å nej, Gallerne har nok heller fun- net skolerne op for å stægge og innespærre sansernes billeder så længe, - hvad forresten ikke hindrer, at de bare dermed har fåt et højtryk. Jeg me- ner, De må ta racen med, skolen alene gjør det ikke, men det liv racen rundt om har lagt tilrette. Denne studie er mere samlet i form, mere klar og klar- nende æn den over Renan, der dog er noget av det fineste i sin art, jeg har læst. Og så synes jeg, det er våget å tale om deres relative mangel på psy- kologi, når De samtidig nævner Flaubert og Goncourt og glæmmer Balzac! Den franske races psykologiske sans er vel neppe overtruffet. Se deres por- trætkunst i maleri og skulptur, hør deres musik, læs deres jurydommer med forudgående plaidoyer. I Molières fædreland burde der tales ærbødigt om psykologi - især når man så nylig har læst sin Guyau og sin George Sand. Men hvad kan man forlange av Anglofiler? - De er første kulturtegn i dette folk. Ti hverken digt eller kunst er mere æn opvæld av ny eller gammel kraft; først kritiken, når den er viden- skabelig og poetisk på én gang, er kulturtægnet! Vi sætter Dem op på en fanestang og går til Danmark med Dem og tar svendebrev på Dem. Og derfra til Frankrige. Det er sludder, dette med at en svale gjør ingen som- mer, for det gjør heller ikke tusen; men ingen svale kommer, før sommeren er kommet, og De er vor sommersvale! Er ikke det pent sagt .... Kom- mer De snart? Deres B. B. SIDE: 44 Jeg har nu læst de to siste hæfter, der Pascal og hans niece lægger sig sammen. Ja, det er vist svært naturligt, men det er ikke engang spændende længer. Der er intet annet liv til for ham, og selv om dette var sant, - jeg skulde da tægne det så der var ynde med og ikke tjente som recept for rå ungdom. Denne hans roman er ikke engang underholdende; - men nu kommer det, kanske. De skal se han finner på noget stygt og ulyksaligt. Vil De gjøre mig den tjeneste å la Erika Nissen få min lille fortælling straks den er færdig i korrekturen, aftryk altså. Jeg skylder henne det, fordi jeg delte den med henne under planlægningen og er taknemlig. Dette er skrevet med overmåde dårlige øine. Derfor farvel. B. B. SIDE: 45 Poststempel: Kjøbenhavn. 7-6-93. Kjære Collin, jeg tror ikke, Valborg hadde idéen til "De nygifte". Ja, jeg trodde, Skandinavien hadde lejlighed til å få Slesvig igjæn un- der den tysk-franske krig. Men lejligheden gik forbi. Jeg foreslog ingen krig uten å agte på lejligheden. Både Italien og Østerrig stod på sprang. Der kunde være grebet in med rask hånd. Hvem hadde den? Jeg har aldrig vaklet mellem skuespil og fortælling. Jeg har hat like tungt for å lægge plan tilrette for begge arter; om arten har jeg ingen tvil hat; det siger æmnet av sig selv. Deri ser jeg først noget så bestemt og klart, at resten gir sig av dette, efterhvært som det utredes. Og av dette første syn umiddelbart også formen (drama eller novelle). Vogt Dem for å skrive om norsk drama på engelsk; uten risiko for å bli hængt går det ikke ænnu på fem år. Det går bra hernede. Senere til Jylland. Så til Eisenach, tror jeg, så Schweiz, så Italien; alt æfter årstiden. Deres Bj. Bj. p. t. Skovgaard, Charlottenlund, 7de juni 93. . . . . Hegel begejstret over å få Dem på forlag, store mann! Sa jeg det ikke? - - SIDE: 50 p. t. Mors. Jylland 1893, 18de Juli. Kjære Collin, min næste adresse er: Charlottenlund, Danmark. Aldrig har Deres brev truffet mig i større mismot. Måske var meste- parten legemlig træthed; men så ofte jeg ønsker, at det var tvært og rask forbi! SIDE: 51 Der er ingen glæde og fart i mit arbejde, og det er, som jeg er utenfor. Det rejseglas, De gav os på Ejdsvold, fallt ner og knustes, og dermed var det, som også De var fallt fra, eller som noget skulde hænde mig i den vej. Deres skalkagtige brev, som under andre omstændigheder vilde gjort mig så godt, bare økete forstæmningen. De tror for stort om mig. Men ét er sikkert: Karoline og jeg ælsker Dem, Collin, og skal aldrig glemme, hvad for en ven, vi i vor kvæll vant i Dem. Igrunnen har jeg intet annet å skrive. Jeg har været nødt ut i freds- saken her i Danmark og har derunder hat glæden av å være på en dansk folkehøjskole. Hvad jeg har været og er for disse, har altid frydet mig. Jeg gad nok vide, om jeg ikke har større andel i dansk nationalt liv æn i norsk. Med national mener jeg åndsliv ret og slet. Andersons oversættelse er slette, upoetiske. Gid, fanden hadde dem! Sig Heinemann det! Er der reaktion mot norsk drama i England? Og vi som tror, England ikke tænker på andet! Jeg kommer til å lægge "Kongen kommer" tilside. Jeg vil skrive en liten fortælling igjæn, så jeg kan få et bind (med "Støv") på Gyldendalske for- lag til jul. Det nytter mig ikke med "Kongen kommer" i min store for- stæmning. Kanske tar jeg æfter fortællingen fat i mit store drama. En større fortælling skriver jeg neppe mere. Skjønt derom vet jeg ingenting; kanske er den, jeg nu fylles av, netop stor. Den angår en man, som over- alt bindes av, hvad han siger. Og så er det den mindste del av ham. Jeg har fåt et mistænksomt øje til ord. Absalons lange hår, vet De. Jeg kommer atter in på det i mit store drama. Jeg har sendt Dem et expl. av min sidste "store" fredstale, av det i den, som var det grunnlæggende. Fredssaken skal omdanne religionen, staten, sko- len, de sociale forhold. Den er omslaget om alle de andre. Uten den flyr de hen som blade i vinden. Først når retfærd og godhed er sat op som armé og flåte, faller alt det andre av sig selv, ordskiftet blir en del av vor religion, og resultatet denne omsat i levende liv. Deres innerlig hengivne Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 52 Postkort. Poststempel: Charlottenlund 27-7-93. Når jeg siger i brevet, at "Arne" fik en tilsætning av det dæmoniske, som da var meget på mote, så tænker jeg herved på Nils Skrædder. Men ellers må De huske, at imellem "En munter mann" og "Arne" ligger første del av min politiske kamp for norsk selvstændighed og sejer på den. Der var grodd av livets egen vækst in i boken. Alene dens første del er blet SIDE: 58 til i Ejkisdal; dens annen del er skrevet på Hop ved Bergen efter valgsejren og i en herlig sommer som nygift man. Og fordi den var begynt i mørkere anlæg og skulde være mere "dæmonisk" æn jeg da hadde stæmning til (det passet mig ikke) mislikte jeg den straks og begyndte på "En glad gut". Men under den led jeg politisk nederlag - og det kastet også gutten overænne. Ja, sligt noget er det. Jeg ændte den på Søgne før Danmarksrejsen. Men da var jeg stort ovenpå igjen. B. B. p. t. Charlottenlund 28 juli 1893. Kjære Collin. samtidig med dette avgår svar til Nils Kjær i Dagbladet. Det burde ikke være kommet fra mig; men jeg vet, at foruten mig er der ikke én i Norge, som svarer. Det står med en gang så levende for mig, hvad som i årevis har holdt mig borte fra min digtning: det er den harme erfaring av mangel på ansvars- og æresfølelse. Jeg har aldrig tat pennen uten for å gjøre det, som ellers ingen gjorde. Enten noget, de ikke så, eller noget, de ikke vilde, eller noget, de ikke nætop kunde gjøre således. Og i regelen var bakom dette mangel på den magt, det syn, som ansvarsfølelse gir. Husk nu, Collin, når uretfærdigheden kommer (og den kommer i rege- len således, som angrep for en annens skyld), at De er et geni. De dukker tilbunds gjænnem snakkets mudder, ubekymret om det. De gjør aldrig no- get, som ikke er av Dem selv. De kommer med et oprinneligt ord om tin- gen, eller De kommer ikke. Det kan gjærne være en annens, men da er det oprinnelige her, tingen i avstøpning. De nøier Dem aldrig med noget ringere. Dette er det geniale ved Dem. Husk nu det! Jeg er et stykke av en seer og et ærligt menneske. Husk at en sådan har sagt det. Husk mere: ved Dem kommer for første gang norsk kritik, norsk forelæg i literaturens histo- rie. Det vet De selv, men det gjør godt, at mæn som Sars og jeg også vet det, før det ænnu er skét. (Vær nu ikke så dum å tro, at jeg har sagt noget av dette i mit svar til Nils Kjær). Hjærtelig tak for Borderland. Dette er for mig! - Nej, skal Mr. Stead bringe os besked fra hinsides, så må den være original. Vi vil ikke én gang til ha igjen hvad han tænker om det og vi alle har hørt om det fra barn. Der er i alt, han har skrevet, intet annet nyt æn det gamle, at der er noget, SIDE: 59 som sætter visse mennesker istan til å vite, hvad der er hændt andre mænne- sker, som de aldrig har sét eller hørt om før nu, de møter dem i et syn. - De siste numre av Rev. of Rev.'s har været meget gode. Det rent ut bedrø- ver os ikke å få se Dem. Tråss min fortvilede mangel på pænger har jeg forladt Norge for mange, mange år. Jeg er dypt i min fortælling og pennen holder på å arbejde sig æfter. - Jeg tænker på å gå til Eisenach: det er en gammel forælskelse hos mig. Tusen hilsner. Deres Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 60 p. t. Charlottenlund 23 Aug. 93, Danmark. Kjære Collin. Det er en skam jeg ikke har svaret. Men jeg har været "anderswo engagiert". Det er i alle stykker som De siger; "fremtidens lande" drager mig. Men der er å tilføje, at det modsatte (som Tyrol) lar mig ingen fred, om jeg for- vilder mig dit, - så kommer jeg i kamp med menneskene (ja, skriver i bla- dene der!), - det er av samme grun jeg så lit læser højreaviser, jeg må slås, om jeg ser dem. Min fortælling skrider raskt fræm; færdig i september. Det er de dypeste vande, jeg har loddet i; men det er ikke ensbetydende med, at det lykkes. Derom har jeg dog mere håp, jo længer det skrider fræm. Dennegang bevarer jeg alle manuskripter og korrektur-ark og gir dem til Collin, d. v. s. ham hernede med uttrykkeligt pålæg, at han må la ham deroppe se dem og bruke dem, om han gider. Så drager vi snart. Og blir det en god vinter da alle tre næste efterår til England. Men mer æn til Eng- land længes jeg til mine egne store stykker, og det er et spørgsmål, om de to kan enes. Så nok en udsættelse er ikke utenfor mulighederne. Tusen hilsner! Deres B. B. SIDE: 63 Postkort. Poststempel: Eisenach, 9-9-93. Kjære Collin, læs "Sommes-nous malades" par le professeur Ferrero i La Revue des Revues September 1893. Heftet er også i andre henseender instruktivt. Vi bor her "Zum goldenen Löwen", jeg arbejder stærkt og vi trives. Men her finnes ikke ét mænneske. Bare omspaserende fag og spisende og drikkende indifferentismer. Deres B. B. Men så finnes her rinnskvin! SIDE: 64 Postkort. Poststempel: Schwaz, 28-9-93. Kjære væn, tusen ganger tak og tak for Deres brev, som intraf mellem solbeskinnede fjæll, mange gange høiere og dristigere æn østlannets, mange gange dristigere; de næsten synger mot himmelen. "Geografi og kjærlighed" i Paris av egen barm og egen harm, og figuren blannet op av Jonas og mig, men mest mig, hvad uttryk angår, og mest ham, hvad hjælpeløshed angår. Jonas har ikke mot. Skriv om Hilde og Clotilde! Skriv, skriv, skriv, skriv, skriv, skriv, skriv, skriv. Jeg tænker jeg holdt det 60 gange, det foredrag og best sidste gang, det kan jeg forsikre. Jeg var fyldt av det som en dampkjedel og repeterte det hos mig selv hver evige eneste gang før jeg holdt det! - Av den franske litteratur (med undtagelse av Le Monde où l'on s'ennuie) har jeg bare drukket hypokondri og der er ingen tvil om at "G. og K." var en dram på flesket. - Jeg er i forfærdelig godt humør! Deres B. B. SIDE: 65 Poststempel: Schwaz in Tirol, 6-11-93. Kjære Collin, jeg læste (netop som vedlagte skulde avgå) Deres mælding av kunsten i "G og det er for mig prøven. Ikke bare det, som digteren vet og vil, men det, som umiddelbart gir sig uden at han selv vet det. De fleste finner ikke engang det første og digter vilkårlig in det an- dre. Før en kritiker er like så "besat" av værket, som digteren var av dets dele, er han ikke analytiker, kan han ikke gjøre rejsen den bakvendte vej. Jeg benægter, at det var motsigende, at fru Tygesen gjorde en fantasi- rejse med Henning noget længer æn nu tilfælle; eller at det var galt, at fru Rømer så det og tok henne med. Fantasimenneskenes forhold til moral har De ænnu ikke studeret. Det interessante, især livstilskud er dem dyrebarere æn det tillærte, av hvad art det æn er. I regelen er det bare ydre tilfældig- heder, sun natur, gode omgivelser, meget arbejde, som her værger dem, og bare erfaring eller atter tilfældigheder, som fører dem tilbake til vedtægt og lært. "Forelæsning på en søndag" har jeg fra Kristiania universitetet i min ungdom; det var en tilfældighed, det er sant, men den gjorde meget intryk på mig. Så tænkte jeg, det kunde skure; for repliken av Ane vilde jeg ikke miste. Nu har jeg på Bjørns bøn, sat til en unskyldning, som står i den ty- ske udgave. Dette med rejsen (som nu også Helga er med på, den ny bryllops- rejse) er dog en fantasi - av disse som De er faen så rik på. Istedetfor burde De ha tat større utvikling av Tygesens absolute ubehjælpelighed, da han kom alene: det tæller, kan De tro! - Ja, De er en ypperlig man. Og tidsskriftet dennegang det beste av alle gange. B. B. SIDE: 69 Postkort. Poststempel: Schwaz, 7-11-93. Kjære C! Jeg tar tilbake, hvad jeg igår sa om Helga, der gjør bryl- lopsrejsen med. Det er jo rigtigt. Jeg vet ikke, hvad det var jeg misfor- stod; idag har jeg læst det igjænnem igjæn og forstår, De har stor ret. - I det gamle stykke vilde jeg, både fru Rømer skulde skræmmes og fru Ty- gesen straffes; den første hadde vært for letsindig og den anden hadde sej- let længer æn hun hadde lyst til (fantasien!). Her drog jeg det in igjæn - av ingen annen grun æn at det ikke forstodes. - Hils Sars og sig ham, at her er Vinje skildret for første gang, og at S. aldrig har skrevet noget be- dre. Jeg syntes det, jeg nætop skriver på, blev blekt fordi jeg ikke hadde så stærke motsætninger å arbejde med - til den grad hadde det lykkes ham. Deres væn B. B. Når De gjør nar av mig, synes jeg det er frygtelig morsomt. SIDE: 70 p. t. Schwaz 1893, 28 nov. Kjære Collin. Deres siste brev gjorde mig rent ræd for, at enegifte blir Deres fixe idé. Vi får likesom huske på kjærligheden også. Det er en smuk sætning, at ydelse og nydelse bør følges, men den er like smuk, at kjærlighed og éngifte SIDE: 71 må følges. De får aldrig glemme det! Sålænge kjærligheden er der, eller den ingen andre steder er, ja vel; men hvis ikke - da vær varsom med enegiftet; ellers slår det om og blir en skadelig doktrine. Ja, bare dette varsku in i filosofien! Jeg har det, vi har det, alle fire - vi er nu fire - så umådelig godt. Klimaet er her førsterangs. Men nu må vi avsted til Rom, d. v. s. damerne tar mig med til Rom. Der vil de være, og jeg, som aldrig rejser hjemme- fra, hvor langt jeg rejser, jeg kan jo gjærne sitte i Norge i et værelse i Rom; så gjør de vel den forandring længer på vinteren, at jeg får sitte i Norge i et værelse i Firenze. Til foråret hit igjæn! Herregud, om vi kunde se Dem her! Eller i Rom, eller hvorsomhelst. Utgi ingenting om mig for det første! Vær snil! Jeg har skrevet en længere fortælling, som Hegel ikke vil utgi før til foråret. For mig gjærne! Den leker fremover til henimod slutten, så mørk- ner det og blir til alvor, og tilsist til det største, jeg har været med på (ja, Karo- line med, vi har forsåvidt været to om det). Jeg er stolt av den. Godt humør i den. Nu er jeg daglig i "helvede" (annen del av Over Ævne). Den vilde frem foran alt annet. Lad den få sin vilje! For rædsels svære saker! Gud forbarme sig, jeg viste det ikke, før jeg stod der, at det var så forfærde- ligt. Men friskt vejr er der! Vist er Jonas Lie en større digter æn Kielland; men humørets kostelige gave skjænker samtidens reneste vin, den, som holder sig længst. "Else", "God samvittighed" - ja, lad mig ikke begynne på opreg- ningen, - vi skulde gå i procession med fakler fra den ene norske by til den andre for disse bøker! Og Kielland har bare fåt utak, eller så om- trent. Jeg kommer tilbake til "Engiftet". Det må ikke bli mænneskehedens byrde, heller. Se disse mænnesker, som dræper den ægtefælle, der har kjær- lighed til en annen! Det er ikke av retfærdighed, men hævn, ikke på slæg- tens vegne, men dyrets, ikke for engiftets skyll, men egoismens. Jeg er fullkommen enig med Dem i, at det er slæmt, vi er liderlige og ænnu slem- mere at vi forleder andre dertil; men jeg ber Dem om menneskelighed og ikke om doktriner! SIDE: 72 Jules Leclercq i Gaulois ber mig igår i et vakkert brev om å skrive om den europeiske fred. Han vil bruke det i en artikelrække. (Disse hov- modige franskmæn vil da ænnelig også høre på os). Måske skriver jeg om "to folks omfavnelse", det genialeste jeg har set siden Italiens og Tysklands forening, ja måske genialere æn noget annet. Der er fremtiden! Få det til å gå lidt længer! En utsoning med Frankrige og Italien? Med Tyskland og Frankrige - hvorfor ikke? Folkekjærlig- hed på vagt i stedet for armeer? - Man taler om umuligheden. Hvad var umuligere æn Rusland og Frankriges forening efter Franskmænnenes neder- lag i Rusland eller Ruslands ved Sevastopol? Jeg ønsker ikke, at De fortæller nogen, hvad jeg dramatisk arbejder på. De kan jo si "det er vist et drama". - Deres hengivne Bjørnstj. Bjørnson. Schwaz 1893, 14/12. Kjære Collin, imorgen rejser vi. Vor adresse er: St. Nicolo da Tolentino 71. Det er hjørnet av Piazza Barberini. Der har vi boet før. . . . . Vi er i det allerypperste humør, allesammen, vi fryder os til Rom. Ved å læse en del av Dem om Jonas Lie, fallt det mig in, at De skulde ha vært hans biograf; der har De meget naturslægtskab. Men faen vet, - der er mere idéfosterskab mellem os to lel. - Jeg har læst Ola Hansons bok, - og vet De: akkurat det, han bebrejder Brandes, er hans egen brøde: å ville drive os bort fra det naturlige germanske over i uhyrligheder og und- tagelser. Ikke alene et i dypeste forstan usedeligt krav til menneskenes førere, som kan bli til fordærvelse for mange, men netop det sensationsjageri, som er jødernes specialitet og deres værk i litteratur og journalistik. - Jeg har læst Hauptmanns: "Die Weber". Ja, han er en seer, eller rettere en lytter; men han er en trang intelligens, sansynligvis rent ud lidt enfoldig. Vi er her (som ellers hos ham) inne i en tønde, eller hældt på flaske med kork for. Jeg befinder mig aldeles ilde. Jeg minker in til et skind i lake. Ja, jeg læser en hel del, men intet jeg særlig her skal tale om. Vor politik er så bedrøvelig mager, så idéløs, Collin, selv Sars's sidste SIDE: 73 - bare barnetygge op igjen og op igjen! Og angrepene lægges ikke rigtig heller. Men jeg vil ikke op i det. Jeg befinder mig så vel i "helvede". Ja, det er længe siden jeg rigtig fik svælge i slik vellyst som dette er. Nu får vi se, når det skal sammen. Da minker det vel en del. . . . . Nu må De ænnelig sende mig Obstfelders digte. Jeg må da kjænde det, som er saisonens begivenhed og gjør vor kunst ny. . . . . Ja, så møtes vi vel snart i Rom, ikke sant? Deres B. B. SIDE: 74 Roma Quattro Fontane 155, 24/12 93. Kjære Collin. Allerførst: læg gaffelen ned og ta på mig med bare hænder! Ikke det hr. Bjørnson! . . . . Jonas Lie var bestæmt til at være vor romantiker, skrive skjønne ting i rike farver. Det fik hans hustru forpurret, hun er et tørt, klart hode med snusfornuft og karakter. Romaner med æpler på ovnen til var hennes ideal, og han blev stæmt ner til det. En to-tre av dem har også lykkes, resten er bare - resten. Det gamle anlæg i ham brøt frem igjæn under søn- nens påvirkning, som forsåvidt var slet; ti nu er det forsent. Så fortællin- gen da, med dynamit i, ja, slik allerhelvedes stas! - Boken ærgrer mig også ved at den er så flækket. Et strøk her, og et der, og atter et der, sådan genialt à la Herman Bang. Og Jonas er og blir så utrolig klosset til det. . . . . Jeg antar nu, at til sommeren eller vinteren kjøper vi møbler og slår os ned en del vintre i Rom, d. v. s. til jeg har fåt skrevet fra mig. Her er for dejligt. Først nu får jeg begreb om, hvad lykke "Geografi og kjærlighed" har gjort. Og det gir mig stærk smak på det lystige igjæn! Fortiden oversættes den på italiensk og skal spilles her i karnevalet! Tænk, B. B. spilles i Rom i karnevalet! Ja, det synes jeg er nådd langt frem! For noget sligt hadde jeg aldrig våget å tænke! - De må ænnelig læse Alvilde Prydz' "Drøm". Inne i en tåke av betragtninger (ofte meget spirituelle og altid intelligente) og gjænnem en søvndyssende længde er her lagt op den fineste, omhyggelig- ste analyse - ja, jeg tror ikke vi ejer en finere! En slik udvikling har jeg aldrig set som hennes. Kan De si henne det fra mig? - Det er dejligt det De skriver om meliorismen og vor kjærlighed til det vordende, det som skal bli, når også vi får lagt vort til. Måtte det engang behærske Dem så stærkt, at det fik et stærkt uttryk! Hermed mener jeg ikke å gi Dem av sporerne, De skriver nu så let og ledigt om det, bare De rører ved papir, at det er stærkt; jeg mener alene: måtte det snart gjøres samlet, så intrykket ikke blev SIDE: 76 til å komme over. Så man kunde ikke mere flygte forbi! Jeg vænter omslag av det. Og jeg understreker "vænter". - De forutsætter, at jeg har læst Gar- borgs Jonas Lie; nej, det årker jeg ikke. Av mange grunne; men først og fræmst, fordi jeg vet, den er uriktig. Kanske senere engang, nu vilde den forstyrre mig. - Jeg ser, at Edv. Brandes finner Lies siste bok å bevise, hvor betydningsløs opdragelsen er; det er naturen, som tilsist bestemmer på egen hånd. Selvfølgelig finner han boken å være et mesterværk. Ja, sådan er det. - Og ikke et muk imot. - De ser, jeg blir bitter på kapitlet Lie. Ja, sålænge denne humbugen hærsker, er jeg i opposition. Men jeg var det også dengang, han betød intet. Da skrev jeg mot hele mobben. - Og fortiden er jeg i stærke, uforsonlige ting, og al min tænkning smittes. Så De må slå av! (Dette efter å ha læst igjænnem). Italieneren er det eneste naturlige mænneske i den del av Europa, som jeg kjænner. Det betyr meget som er godt, og det virker usigelig behagelig å se ham æller henne gi sig som han (eller hun) er - uten sky! Men det ikke naturlige er i regelen det strebende, sig forstrækkende, - og det er disse unaturlige der når noget, når der er kraft i dem. Det helt naturlige er i regelen også hel hvile. - Har De hørt sligt sludder som Griegs melodi til "Hvad siger de dog om dig, du evig unge mor?" Enhver som skal skrive melodi til den, må av sig selv føle, at strofen: "om dig de dette tror?" skal representeres for å sætte agitationen igang, og er den der først, så kommer resten av sig selv. - Jeg har en annen valgsang i hode om Henr. Werge- land og alle de andre, som er med, og som vi ser så tydelig, tydelig. - Ellers hører jeg leje efterretninger fra Sverige. Der er almindelig stæmning i bor- gerskabet for å gå mot Norge; den højere societet er enstæmmig for, at i tilfælde av riksret, skal kongen nægte å lyde den - og rykke in. Hvad der truedes med i 1882-84, skal dennegang bli alvor. Nu, det tror jeg ikke og har aldrig trodd. Men på krigsfrygten i Norge kan det virke slæmt nok. Og så er det de forbannede tilfældigheder! - Gud, som vi bor dejligt her! Ut til palazzo Barberini, haven med verdens skjønneste rækværk om og Thor- valdsens statue mellem cedrer og palmer og myrter. Tusen hilsener med tak for det gamle år. Deres B. B. Det beste jeg vet å si om klimaet er, at julkvællen gik jeg i bare skjor- ten på do, som ligger ved en åpen veranda. Obstfelder sendte mig digtene - og tak for det samme! SIDE: 77 Roma 17 Jan. 1894. Kjære væn, - - - Deres udkast til en ny filosofi (religion) muntrede mig for- bannet; jeg holdt hele tiden på å kjøre med Dem til Gaustad, og hørte mig selv der avlevere "den første norske religionsstifter" med det tillæg: "her kommer snart flere". Ti vort folk har vist mange, som spekulerer på en ny religion. - Jeg skal engang vise Dem dette Deres brev; der er aldrig gjort mig en større kompliment, end da De trodde, jeg kunde forstå tanken, som hopper over alle mellemsætninger. Som det italienske folk er i forfall! Hvad som her blir det næste, vet ingen; det, som nu er, går ikke. Moralsk forkommenhed er grunnen; men grunnen til den igjen er mangfoldig. Den første og store, at jorden ikke ejes av dem, som dyrker den. Man gir politiken, d. v. s. lægen skylden. Det kan så være, men sygdommen er for gammel; lægerne hverken vil eller tør gjøre noget ved den, som forslår. Altså: hvad blir det næste? . . . . . . Ser De, hvordan djævelen rider Arne Garborg. Vi andre får snart ikke være til for denne storhedslængsel. - Men ser De også, hvor småligt vi tar alting. Jeg skjønner ikke, at dette skal vare evigt ud. Vi er en uforbeder- lig prokuratorfamilie. Her er så gnællende koldt; jeg har aldrig frosset så i mit liv; siden jeg sidst skrev Dem til har jeg bare læst. Jeg skal foreløbig skåne Dem for det; det er ikke stort å skryte av heller, men hvert land gir sit bidrag, om det så er til en sykdom. . . . . . . Er staten en etisk inretning, så kan den også være det motsatte! - Dy- nastiet har, for at bærge sig selv, sluttet sig til Tyskland og Østerrige, dette har ruinert landets handel med vin og andre udførselsartikler til Frankrige, og al den elendighed og al den løgn, som denne første elendige løgn har alet, viser sammenhængen med en tydelighed, jeg aldrig før har hat for mine øine. - De må ænnelig hilse ute hos Sars's. - Og ser De Dr. Gade og frue, da min innerlige hilsen. Likeså Sørensens tusen ganger. Hvordan går tids- skriftet, og hvorfor skriver aldrig Løchen? Jeg er så glad i det hvergang det kommer. Jeg spekulerer meget på å skrive om vort liv mot solen og uten sol i Revue des Revues, som blir bedre og bedre. Deres B. B. SIDE: 80 Roma, Quattro Fontane 155, 21de feb. 94. Kjære C. An unbalanced mind - ja, det er jo i penere ord: vor litteraturs hyste- riske mandfolk. - Så De Jonas Lies råd til arbeiderne, at gjøre som fransk- mændene, "der ikke slipper fremmede ind til sit med vin dækkede matbord". . . . . Tænk, her er så koldt, at min fantasi hviler; så uheldig har vi aldrig truffet klima og bolig. Men kanske æmnet har godt av å hvile; det er ikke frit for, at det vokser. Jeg må si, det er en stor forsømmelse av Hegel ikke å sende os forfat- tere Heibergs "Balkonen", så vi kan lære av den. At De tør drage i leding mot den (og Brandes'erne) - - ja, på ski tør De jo stå. Men jeg tænker det blir med, at De tar på Dem hele vinterdressen og går ut i døren - og buk- ker over til dem, og går in igjæn. - Tør jeg spørge: kan man være grovere æn jeg nu er? Jeg håper De forstår, hvad jeg mener med det. Jeg håper De selv ser, at enten får De en gang ta ordentlig fat, eller - - -. Derpå beror mere æn Deres egen fremtid. De har her en stor opgave, og den tro De hidtil har hat, at den kan skjøttes alene med positivt arbejde, mener jeg er urigtig. I alle fall vil Deres metode bruke meget lang tid, og den kan bli kostbar for mange av ungdommen. Som i "Over ævne": "dennegang kommer vi ikke fra det med salmer" (eller hvad der står) jeg har nok forståt, at De også av hensyn til mig trodde det best å arbeide det ny syn på litteraturens væsen og opgave frem i stille utlægninger; at en åpen kamp straks - foruten andre ulæmper vilde ha den å ødelægge for mig også. Bryd Dem aldrig en døjt om mig! Det morer bare mig å få kugler til å pipe. Hvad de mennesker så skriver, de har ikke det siste ord om mig. La bare stå til! . . . . Det gjør mig ondt, at "Nyt Tidsskrift" ikke bærer sig; det er noget av SIDE: 82 en national skam i det. Bergenserne er vel de nærmeste til å ta skyllen for det. - Stortinget begynner på samme sjauen (à la Sørensen!) ser jeg. Har de da ikke ænnu lært, at det bare er valgene, som kan rædde os; at hvad Stortinget gjør, som ikke sigter på valgene, på å få et stort valg, så er det det samme som å spytte i væggen. Vi er da ikke egentlig dumme? - - Jeg har fått i opdrag å skrive en universitetskantate. Det skal jeg gjøre med stor lyst og klang. For der høver mit gamle æmne: en allehelge- nesmæsse for ånderne, dem, der har båret lys inover menneskehedens vej. Der kan ungdommen lære ærbødighed, og fra dette større lys kan der tales til dem. Jeg skal få tornebusken til å brænne, skal De se! - . . . . jeg er klein av forkjølelse og ærgrelse over kulden, jeg gider ikke tænke. Min øienkatarrhe er også kommet igjæn; gid fanden ha hele greja! Å prate om Italienerne, åndslivet her, i Frankrig, Tyskland, og om politi- ken, - ja, når vi træffes! Et er sikkert: styr tingene, så der aldrig blir rig- tig lykke over dem, - og alle ædle naturer drar sig bort ifra dem. Det er en slem erfaring; men der er selvopholdelsesdrift i det; man skyr slet selskab og ufrugtbart arbejde. Deres gode væn B. B. SIDE: 83 Roma, Quattro Fontane 155, poststempel 5/3-94. Kjære Collin, Portrætterne besørget. . . . . I den skandinaviske forening læste jeg før- ste opsæt. Det var stærkere æn jeg tænkte; det var inneklæmt harm, som sprængte proppen med smæld og knald. Men det var godt! Og like så No. 2. God, god! Nu ber jeg Dem om én ting: bliv ved! Svar på alt- sammen, om De også skal vænte og slå det sammen. Svar! Lad Dem ikke slå; ti De har mere å gjøre i den sak æn å si Deres mening. De har psyko- logisk og filosofisk å begrunne Deres mening, så den blir tuseners, så den blir Deres adkomst til professorposten for ungdommen; så den blir ungdom- mens evangelium. Bliv ved! Gi ikke æfter i noget! Høflig, men bestemt. Og vittig, vittig, når dette vid er sejersfølelsens moro! . . . . Altså ikke i Georg Eliots doktorhat, ikke i min biografi - men i full SIDE: 84 rustning med spyd i hånd mot halve verden, kom De lille "beskedne" Nord- lænding til å gjøre Deres intrædelse for Nordens litteratursælskab. Jagu er det godt gjort! Og har jeg lidt del i det, så rægner jeg det blandt mit beste. Gladstones fratræden har grepet mig. Dels har jeg ondt av ham; det må være svært å forlate en stor sak; dels har jeg ondt av saken; den trængte ham aldrig stærkere. Og ænnelig vil dette ha inflytelse på partiet; det vil dele sig ænnu stærkere. Trots det bornerte ved ham holdt han ved sin personlighed fred over mange stridige viljer. Norsk politik! Kan De huske: motstanderne mente, de skulde utrette så meget ved å slå i bordet og la sin flertalsregjering offres. Jeg sa, de kom ikke til å utrette annet æn å miste sin flertalsregjering og gjøre et rin- gere valg. Hvem får nu ret? Frøken Prydz spør om forlæggeren får trykke av nogen av mine ord om hennes siste bok nu like før konfirmationen. Ja, kjære lad ham det! Sæt De dem i stil, kjære gode Collin. De vil jo så gjærne gjøre gode gjær- ninger! Jeg har læst E. B's kosmos til Dem i "V. G.". Racemennesker! Se, se! Ole Høiland, Gjest Baardsen racemennesker; det er de helt sikert. Men når det beste hos os trampes ned, er det like slemt, om det også sker ved racemennesker. Det er dog en forblændelse, som engang må ha slut, at der finnes fribrev for litteraturen til å begå forbrytelser mot samfunnet. Og folk må da engang skille mellem "en god tægning" og hvad den gode tægning tjener. Et uanstændigt billede skal angripes og dømmes som uan- stændigt, hvor god tægningen er. De får vise det lille menneske tilrette. Hun skal være en mor, siges der. Racemenneske. Ja, lad os beundre racen og dadle mænnesket! - Jeg gad se Dem dypere i den kamp! Men De skulde forby Thommessen å la noen skrive om og til Dem på den måten. Tusen hilsener fra alle mine! Deres B. B. SIDE: 85 Roma. Quattro Fontane 155, 1894, 18 April. Kjære, opsæt No. 2 var vægtigt i sin slut, det samme var No. 3. Men i begge hadde De møie med å komme igang. De vægrer Dem ved å gå like på! Den lek De i daglig omgang har lagt Dem til, med tusen omsvøp, - den må ikke liste sig ind i Deres skrivning! Ja, nu ser De da vel selv, at med den tredje, med begge Julier skulde De ha begynt og fra dette det be- stemte enkelte skulde De ha arbejdet Dem fremover til flere og til det al- mene. Det hadde straks fåt alle til å forstå. De hadde kommet til å si os mere under full syneform af forståelse. - Gud i himlen si dog ikke "sånt SIDE: 86 noet" som at første stykke av "Hansken" er bedre æn annet! Jeg har just skænt Monnier huden fuld fordi han har tat første og har sat annet som tillæg! Han har dermed fordærvet alt for mig. Kunsten er da for nogen- ting i et kunstværk. Det er desværre ikke bare replikerne, som det kommer an på. Ja, jeg skulde gjærne være Deres portner, mens visitterne kom, - så glad er jeg i Deres værk, kjære Collin. Og med rette. Jeg angrep dem, da de skulde til: jeg holdt deres uhumskheder ut. Nu har de løpet linen ut, nu er de færdige, nu kan det fællende ord siges uten å savne forståelse. Men det skal dog siges. Ære være Deres angrepsævne, den er ikke lite. Ære være Deres tro; den bærer verket. - Expeditionssekretær Bull er høire- man. Ja, det har været min smerte, at venstre har hat bohêmen og opgivet- heden i litteraturen på sin samvittighed, ligesom umoralen. Hvad erobring kunne så vi gjøre? De vil finde mange uttryk for det i mine opsæt. Især overfor kirken. Hvad figur gjør så fritænkeriet? - Nei, gjennemslaget var nødvendigt, og det må ikke bli med dette, enten De nu får modsigelse eller ei. .... Jeg har i disse dager hat den sorg å gå igjænnem en tysk oversættelse av mine små fortællinger. Alt individuelt er enten gjort alment eller mis- tydet. Men jeg visste heller ikke før jeg så det igjæn således hvor indivi- duelt stilen slutter sig om æmnet, om karakteren, som skildres. Det var mig en glæde å se. "En dag" som den dog er søt! Jeg har ikke set den igjæn, siden den lå i korrektur, og har først nu nydelse av den. Som jeg finner det trøstefuldt at et så lite utviklet og slet ikke fullkomment mænne- ske som lille Ella av sin egen omdigtning av det levende liv lot sig bære gjænnem alle vanskeligheder, og da idealet brast, var så vant til å omdigte, at hun blev ved med det; for å antydes tilslut på det bestemteste, - bare at det er barnene, det herefter gjælder. I lekende form er dette noget av det dypeste, jeg har været inne på, og som jeg liker, at jeg ikke har gjort mere av det! Om jeg hadde arbejdet henne helt over (gjænnem blomsterne, hun prater med) til omdigtningen av barnene i Årøs sted, så hadde det blit kjøkkenmat. Nej, som hun sovner ind med fletten mellem hænderne, hul- kende, og hører "Mama, Mama!" - voilà gut! Tosk, fæhund, det er kunst, det! - Hadde det været Ibsen eller Garborg, eller Jonas Lie, som hadde gjort det der, - å, for et hallo. Nu er det bare en liten fortælling, SIDE: 87 hvis hovedfortjeneste er den, at den er "lyrisk". - Men det er den bestemte erfaring jeg har gjort, at uten dette hallo virker den dypest på de få, som den hjælper. Da har de opdaget den selv, og da er den som bare gjort for dem. - Ved nu å se disse mine små fortællinger igjæn, mens jeg træl- ler og traver i mit store drama, får jeg følelse av å være på avveje. Jeg skulde holdt mig til de små fortællinger. Jeg utretter kanske mest i dem. De volder intet opstyr, men de lægger så utrolig sikre frø i ægte, fine, som har hunger æfter sæd. .... Nej De kan tro, jeg her forleden fik en ordent- lig forskrækkelse. Stod her ikke telegraferet fra Wien, at et blad der hadde sagt, at dersom Italiens regjering og representation utenvidere bestæmte en lavere rente av statsgjælden, da måtte man huske på Bjørnsons ord, at ita- lienerne var et folk av genier og banditter. - Nu vet De, hvad jeg kan slarve ivej, når jeg er sinna eller gla. Men å sætte det i avisen, som min mening (vorherre vet hvem som har gjort det!) det er dog selv mig en smule for stærkt. Jeg måtte ut og slå den Bjørnson ihjæl, kan De vite; for det gjorde jo opstyr. - Jeg har blant den litterære og kunstneriske ungdom et helt lite kapell som jeg spiller på. Jeg tror ikke dette mit samvær med dem har været uten inflytelse. Idag får jeg brev fra Padua, fra en ukjendt ung væn, som har oversat "På guds veje". Deres væn B. B. Ja, fortællingen! Den kræver så umådelig mere håndarbejde æn dra- maet. Jeg må sitte her og male og male og banner svært. Og nu har jeg ondt i en fot og kan ikke engang male. Ikke fordi at jeg skriver med føtterne, men fordi jeg kan ikke tænke uten å løpe op og ned ad gulvet. Jeg må le ad mig selv, samtidig som jeg atter banner. I det hele den banningen letter svært. De må hilse Sars! Jagu vilde jeg i hans sted pakke en kuf- fert og liste nedover til os. Den hollandske dame er her og kunde være hans ciserone fra morgen til kvæll. Karoline og B. B. hilser. SIDE: 88 Roma 28de Mars 1894. Kjære Collin. Tak for brevet. Nej, det jeg nu arbejder på (og nu beror det bare på utførelsen, - for lykke og for tålmot jeg har med den) er ikke av den glade slags; det er nætop det, som er i vejen for vor glæde og grunnen til det, den dype sjælelige grunn, jeg behandler. Der finnes godt humør, men stor, stor sorg! Å, for sorg! Og det jeg har å utsætte på Deres opsæt om glæden, er netop, at dens psykologi må lægges annerledes helt og gripende op, æn De har gjort. Med citater er de ikke avgjort; dertil er denne tid så helt forskjællig fra enhver annen. Men deri har De ret, at der skal sunhed og sunhedens selvtillid til for å være elskværdig og glad; det er styrkens sak, den styrke, som selv svake har, når de i den dypeste ulykke fortrøster sig til imorgen, eller i det uundgåelige ser en god ven, eller ser i døden en fiende, som man har ævne til å foragte. Og heri har De ræt, at det norske folk har mer av den styrke æn Dan- skerne, fordi de har et dypere sinn: og mer æn Svenskerne, fordi de er fremtidsrikere i sin tro. SIDE: 90 Men De kan rægne op alle bevidste faktorer, uten en stor ubevidst som ligger under dem og skyter humør op i dem, blir det ikke til stort. Der er en livsævne, en fortsættelses trang, som den stærke har uten å ane det. Om her var en ulykke som den dypeste historiske Romernat, - - - en stærk man på ruinerne så håp uten å forstå. Akkurat som et barn, der glæmmer fars og mors død iovermorgen. En begyndelsesbrynde, som gjør grønt i en utmark, en forstandsløs rædden-sig-videre (og slægten med sig). Det kom- mer an på, hvad for et folk har mest av det der. Det folk får mest sejers- tro op i sig, - dets bevidste glæde kan komme høiest og holde længst ut. (Jeg skrev dette under samtale og larm; vi har for få rum). Brandes går avvejen, ser jeg. Hold ham til vinden! Jeg har bedt Hegel ta Deres opsæt i en bok; jeg har appelleret til hans skyldighed. De skal ænnelig gjøre det, og det snart. Behold formen i alle dele! Bare en kort fortale som forklarer den. - Den 2den April. Sålangt. Og så blev det liggende. - Deres annet svar til Brandes er i tre dele istedetfor uno tenore. Og det er aldrig hel- digt. Intrykket blir ikke fyldigt. Men inledningen var rent ut glimrende. - Nu må De ellers ikke gjøre for meget av det. Obstfelders først, det var det pære vås. - Det opsæt om "glæden" skulde ha hat en annen form. Og intet av det der: "lader os være glade"! det blir bare til grin. - Ingen- ting ellers hjæmmefra. Men Karoline og jeg har med henført bevægelse fulgt Kossuths apotheose. Taknemlighed er den siste og den høieste av alle dyder. - 3de April. - Jeg kommer med alle mine tilbake fra Frascati på en av de skjønneste dager, verden har set. Jeg fik på min part en prægtig eng- lænder (Mr. Corbet, en ung forf.) da jeg med untagelse av Ross, som måtte være allestedsnærværende, var den eneste som kunde tale med ham. Ja, jeg var nu lige ved å begynne: Dear Mr. Collin, - da jeg fik Deres kjære brev og skulde gjøre alvor av å sende mit. Nej, De kan tro jeg er glad ved å slippe å blande mig op i striden. Jeg kan det slet ikke. - Det De siger om Antonio [Collin har rettet til: Abel] har jeg ikke lagt mærke til; er han et nydelses-mænneske, der ælsker ro, så er han ingen reformator - uten måske som digter. Som foredragsholder, agitator slet ikke. Men en enkelt yttring av en sådan, som trodde han, at det hele bestod i å forløse sin SIDE: 91 egen trang, først og fremst det, må De ikke hænge Dem i. Den mistydning er vist sommetider fælles for alle. Ja, den kan ofte være så smuk. Og hvor- for skal De ærgre Dem over den "egoisme", som er blet altruisme? Er ikke ordet likegyldigt? Når min høieste trang er blet å gyde mig ut for andre som en svalende kilde, har jeg så ikke nået det højeste? - De må da ikke hænge Dem i ord! Ikke bli doktrinær! Vær ganske rolig, kjære Collin, nu overser ingen Dem mere! Det kan jeg se i brev fra Kr.ania, det hører jeg av doktorerne (her er tredve norske!). De siger "flittig til å digte". Ja, - jeg tror modsat, at her digtes en smule formeget. Jeg har ænnu neppe gjort det. Men man blir snarere træt mig æn andre, just fordi jeg behandler almenere æmner og personer. Jeg må vist ikke komme for ofte. - Det jeg nu arbejder på, har høi steam. Til dato frygtelig stolt. Men ydmygelsens dage kommer nok. Nej, De er på langt nær ikke færdig, og så længe sligt som Obstfelders ænnu kan komme, må De klæmme på. Jeg tar tilbake, hvad jeg før skrev. Men offre al stas, al periferi-fægtning, ta det centrale. - Vi sluker hvert ord fra Dem i brev og blad, vi ærgrer os, når der ikke er mer. Det er denne følelse som lot mig et øieblik ønske, at De måtte ænne mens leken var så god. - Men jeg føler, at her kan gives mere! Altid mere! Tusen, tusen hilsener! Deres Bj. Bj. SIDE: 92 Rom. Postkort. Poststempel: 9/4, 1894. "De to moraler" er ikke alene den beste av dem alle, men den alene vejer alle de andre. Her er hvert ord centralt, kamp for det ædleste med de ædleste våben, videnskabens og moralens. Jeg ælsker dette opsæt, det alene er nok til å skaffe Dem kulturhistorisk betydning. - Her sitter jeg en åndelig krøbling, blodkarrene til hjærnen nægter tjeneste, jeg er svimmel, kan ikke skrive, næppe læse og tåler lite å tale. Jeg kureres ved sløvhed og kjøreture (svært dyre) og let mat og kjedsommelighed til å fylle mange lade- bygninger. - At Hegel ænnu ikke har trykt mer æn fire ark av hele min bog, er sligt smøleri, at jeg tåler ikke tænke på det. Deres B. B. SIDE: 93 Roma. Quattro Fontane 155, 1894, 18 April. Kjære Collin, i Høgsbros "Dansk Folketidende" der jeg skrev meget, som i sin tid bidrog til dette blads utbredelse og inflytelse, har jeg også etsteds behandlet melan- kolien som det jordbundne. Jo mere jordbunnet, jo sørgmodigere; jo mere frigjort og oplyst, jo gladere. Glæden er fremgangens sejers-sang, det op- lyste mots morgensalme. - Stykket i "N. T." fullænt som kunst, avrundet, SIDE: 95 nok. Svaret til frøken Kielland og pro domo sua Hjalmar C [hristensen] no- belt og dog ærtende kvikt. Jeg for min del savner lidt vilter frejdighed; for De er jo så overlegen i den stilling De har valgt. - Tak for Deres brev, det gjorde mig dog ondt å se, at i Frisinnet Studentersamfund tok ikke én Deres parti. Hvad er dog det for frisin, som hylder den litteratur og dens moral, som har ført os like lukt i anarkismen. For de mislige forhold + op- lysningen har skapt socialismen; men anarkismen er skapt af frivol littera- tur, helt og holdent. Den har skapt dens filosofer og talere, hver evige én; den tiltaler direkte forbryderinstinkterne og håpløsheten, og så har vi bom- berne. En og annen martyrsjæl blir så svimlende (jeg behandler netop en sådan i Elias Sang), en og annen logiker blir entusiast-gal (Bratt), - og så har vi selvoffret i bombesvindelen. I de hjærner, der alt på forhånd er over ævne. Jeg hører De alt er søvnløs. Jeg kunde tænke det. Men nu har De fanden på nakken og må bære ham frem. Når De er færdig med Garborg, må De anvende de pænger De har tjent på hele kampagnen, til å besøke os i Tyrol. Vi kan ikke by Dem annet æn nu og da god kost, vi er trangt logeret og andre har forkjøp; men så skal De få en mottagelse, som med undtagen av kanoner, klokkering og hurrarop og flag ikke kan være større. - Der er fin luft og herlige spaserture. Udflugter - og ikke langt derfra Venedig, som De dog burde se med det samme. Den by ligner intet annet i verden. - Måske var det formeget forlangt av Hegel å by Dem å for- lægge opsættene; det tør han vel ikke. Men by De ham det! Dette må nu komme samlet. Det må overflyttes til andre folk. .... Grev Prozor skriver nu om det i Frankrige. Han skriver til mig med begeistring om det og siger, at Norge er dog det udvalgte land. . . . . Jeg er under mit arbejde (jeg er nu meget bedre, skønt stærk i hjær- nen, d. v. s. utholden er jeg ænnu ikke og svindelen mælder sig av og til) kom- met til det resultat, at historiens form blir til i enkelte mæns hjærner. De ydre forhold destilleres i den enkeltes hjærne (og karakter); de kunde blet destil- leret på tusen forskjellige måter; men siden hjærnen er den, så blir det på den måten og ikke på en annen. Ved psykologisk å gå det æfter, er jeg blet aldeles siker i min sak. Og jeg skal nu vise det i mit lille spejl. Den fran- ske revolution var forholdenes produkt: dens væsen blev mænnenes hjærner SIDE: 96 og karakter, som, den efter den andre, ledet den. Det går altid så til. De begyndte med å ville gjøre litteraturen ansvarlig for det, som nu hænder av avskyeligt værden over; De har ikke holdt dette fast. Det må De! Og De må ta op sensationssnapperiet. Det evige nyhedsjag som et demoraliserende ele- ment (som i litteratur og i journalistik væsentlig skyldes jøder). Det ny alene som ny effekt er en sykdom på kunsten og skulde aldrig være behandlet anner- ledes. Man behandler hysteri som sykdom overalt uten i litteraturen og kunsten. Deres væn B. B. Postkort. Poststempel: 25/4, 94. Tak for Deres fortælling om foredraget. Glæm ikke, når De (ænne- lig!) er inne på det æmne å ta med, at det å betragte og skildre, sættende sig selv utenfor, gjør så fælt fornæm, forsyner en med så frygtelig megen over- legenhed. - Mit forrige brev blev desværre liggende uset her på mit bord. - Jeg er bedre, men men - - -. Efter det foredrag og "de to moraler" behøver De ikke mere æn mindre dele av Deres opsæt, synes mig. Men lad det bli til noget med offentliggjørelsen av en bok! Dette må ut for et større, og fremfor alt et annet publikum. Obstfelder er et uredeligt hode med uhumskheder i. Sig ham fra mig, at jeg aldrig har været bohême og aldrig forført nogen; jeg anser det siste for den største skjændighed; den usigelig- ste råhed. Deres B.B. SIDE: 97 Roma Quattro Fontane 155, 1894, 6te Mai. Kjære væn, dette er det siste jeg skriver Dem til herfra dennegang. Jeg takker for brevet 2den Mai, - skjønt det var et hastværksbrev. Men det var ikke "Magten og Ansvaret"; det opsæt var (udelukkende alt annet) én gjænnemført tanke, grej, myndig. - Men det kom svært sent, og det er ikke nok. De bebuder jo også nu mere. Hvad jeg nu vilde, var en bog, som samlet dette og gav centrum til den foregående og videre kamp. - De behøver intet avtryk å sende mig av min biografi; det har jeg alt fåt. Karo- line siger, der er aldeles fortræffelig. En gang i tiden læser vel jeg det også; nu er det mig altfor motbydeligt. - Å, det menneske, som først fant på å dra os alle til Paris! Er der retfærdighed til, så må han brænnes. - Lad mig ikke komme in på det, for så slutter jeg ikke. - Hvad De har vunnet i denne kamp, er først det, som De har vunnet for os alle sammen, og som SIDE: 98 er en kulturhistorisk gjærning. Men så er det, hvad De har vunnet for Dem selv, større selvfølelse, meget mere klarhed, stilling i samfunnet - og form, form, form! Jeg kan se som De rækker en længde frem hver gang - for os, for Dem selv. De forstår, ser jeg, at de andres fornægtelse er kampfif. Og det fryder mig hvergang De ikke ser det men blir ved med Deres. Jeg tror, der er noget i Deres polemiske form, som er nyt hos os. Og jeg tror, der efterhånden samler sig beundring også om den. Men først må De vænne menneskene av med å tale om de fejl, De engang hadde. Og De må vænne dem av med å forlange sensationnel stil- fremfor grun- sætning og karakter. - Har De set Chr. Bruuns foredrag om fredssaken? Jeg er oprørt over præsternes troløshed og over deres mangel på tro! Tro- løshed mot kristendom og mangel på tro på idealer! - Jeg tror, jeg har skrevet bøker og lagt en gjærning æfter mig, som viser, at jeg skjælner mel- lem fantasteri og mulighed. At jeg ikke blåser sæbebobler og tror, det er flyvende værdner. Men just fordi jeg har tat mål av den menneskelige mu- lighed, hader jeg hans mangel på tro. Han er en tvilesyk ræsonnør, der lik så mange andre slike, knepper sine hænder for øinene og styrter sig ner i dogmerne, - men tar sit mon igjæn, når det gjelder å se gud i livet! Da blir Gud en stakkars skrædder, som går og tar mål av moderne folks højde og drøjde og slår av på idealerne i forhold! Og disse mål er enda så trange, at et voksent menneske vantrives i spændtrøien, som forbyr dem å lange efter nogetsomhelst annerledes æn i sykelig bøn og med tvil. Siden jeg tier, vil ikke ét menneske hjemme møte dette Bruunske præste- væv. Jeg vet det. Men jeg skal finne en leilighed. Nu begynner jo et fredsblad, og der skal jeg inlede. Så De skal til Tromsø i forretningsanliggende? Dertil burde De vælge en advokat (der er vel nok af dem deroppe også?) og ta Dem en frisk ferie- tur til komplet ny luft og til ny intryk! Og til vor beaff, og vor vin og vor morro og vore spaserture!! ænnen blir vel på det, at De gjør begge dele; De er én uke i Tromsø og én i England og én i Tyrol - egentlig hele tiden på reise mellem alt det, De skulde gjøre - så hele sommerens ferie blir et symbol på vinterens arbeide, det som var og det som skal komme! - Jeg ser Vogts digte gjør opstyr. De skal være gode. I så fall skriver ikke De SIDE: 99 om dem? Hvorfor? De må herefter være tilstede ved alt som er betyde- ligt eller blir holdt for å være det. Dette er et led i den anseelse, som De er nødt til å holde oppe, akkurat som en i en viss stilling er nødt til å holde hus! For nu er De der, far! hurra! Farvel for dennegang og hils Sars. Nu er jeg aldeles frisk igjen. Jeg hører nu, at mit tilfælle alene var æfterslet av influensa, jeg hadde hat den en tid i forvejen. Det var svært som vi alle blev skræmte - og så ynkelig som jeg var! Ellers alt frydefuldt. Deres B. B. SIDE: 100 Schwaz 1894, 23de Mai. Kjære Collin, det var et frydefuldt brev å få. Først og fræmst, at De er forælsket (når dette brev kommer, kanske gift?), det prægtigste, som netop nu kunde hænde Dem, for da er jeg da sikker på, at Deres store høfligheds- trang som nu tar så meget av Deres tid, opsamles i denne ene beholder, så De slipper å gå ut av huset med den og kanske dermed får mere færdigt av de hundre og én og tyve påbegynte opsæt og bøker, som vi alle længes æfter. Tillykke, tillykke, vi jubilerer! Og så smukt inviet av en syttendemajsløjfe. Fædrelannet! Dermed kommer jeg til det annet, som var frydefuldt, skis- sen av Deres bok om kunst og moral (hvis der nogensinne blir en bok av?). Vet De, at den gjør mig stolt. Hvorfor? Jo, frarægnet det der med grækerne, at fædrelannet spillet en så stor rolle i deres kunst, hvad jeg hadde kastet bort, intil De gav mig det igjæn, og frarægnet Deres megen lærdom og filo- sofiske form, så har jeg tænkt det altsammen just således! Jeg blev så kry, at jeg nær hadde tat mig en ny forsyning vin til middag. Altsammen. Og får jeg lov å minne Dem om at De ikke har tat forfallene med, som næmlig viser det samme. Vistnok også de kjærligheden til livet og livsvæksten (der lever intet menneske, som ikke har det; selve fortvilelsen, mismodet, ud- skejelsen røber det!) men den lavere grad livskjærlighed, den altfor lille tro. Nøjagtig det var renaissancens synd, at den hadde for lave idealer; det var derfor at kunsten blev slet. Jeg har skrevet om det én gang før. Akkurat det samme i den klassiske æfterperiode, i zopfperioden o. s. v. Undersøk det, og det er hvergang moralen er blet mer æn tynd, opgaven en annen æn samarbejde med samtidens højeste mål, eller dette selv forringet, at for- fallet har været der. - Den 24 Mai, Froh-leichnahmsfest (De vet "froh" er herren). Intet i Peterskirken kommer dette nær. Her er 6000 mænnesker i Schwaz; mindst de 3000 er med. Vil De se, hvad det gamle samfun, som har båret os til idag, men som vel nu går sin opløsning i møte, er sammen- sat av, her sees kadrene. Bønderne i største tal. De vet, at i middelalderen slog de sig fri; her er alle selvejere. Præsterne, munkerne, borgervæbningen, skytterne, bergknappene, borgerskab, laug for laug kejserens embedsmænd, kvinnernes højlydte kor i munkernes følge, med Marias billede båret av fire unge piker, mænnene med sin Joseph og den høje vagt om det hellige (der er i deres forsvar!), så de hvide skolepiger, ført av nonnernes stive bønnehæn- SIDE: 104 der i pyramide, så alle jomfruer med sine brænnende lys og skottende øine, - klokkerne kimer fra fire kirker i Schwaz (deriblandt en klokke, skjæn- ket av knappene i det trettende hundreår, som jeg aldrig har hørt mage til), tre andre kirker fra den annen side floden sender sin højtidshilsen, en kanon- park ovenfra i fjællet her kappes med to fra den annen side, så dunder og klokkeklang fylder dalen fra fjæll til fjæll i to timer! Men av og til har det været så fra kl. tre nat! Og musikkor (enhver liden by har sit på byens kost, fint uniformeret; når kommer vi så langt?) i gaterne fra kl. fire inat. I dette øjeblik ætes der, som bare middelalderens mager har kunnet det; snart hører vi den villeste tyroler jodling av halv - og hel - fulle, og præsterne er avsides - for næste søndag å ta mot bekjændelsen og vise sig nådig. De har dem jo i sin hånd; hvert valg er deres, og en sådan procession er et kirkeskue, der ligesom middelalderens byerobringer pålægger overbæren- hed, når det gik så vellykket. "Indulgencia"! - Men mens den går, den store procession, er der et alvor over det som neppe noget annet steds. Om de gidder leve efter det, eller om de tror det altsammen, det vet jeg ikke; men ingen tar fejl av at de kan dø for det. Det er deres fædreland eller deres hus. Der kan være meget i det, som synes dem slæt eller faller dem for brystet; men kom ikke der med angrep! - Hele byen er i festskrud, faner som rækker fra tredje etage i deres middelalderlige gavlehus med kar- napper; fanerne rækker helt til gaten; friske bøke, ek og birkeløv står op æfter væggene med hvisk og tisk fra skogen, mange bærer løv i sine hatter, blomster er sat ut på altaner i vinduer og i dørene. Det er som hjærtet bæ- rer sine digt ut på gaten for å beskinnes av det hellige. Alvoret i det, dette samslag i klang, farver, åsyn, aldre av 1/1, 1/2, 1/4, 1/8, 1/16 tro til én eneste stormagt, den højeste, rørte mig til tårer mer æn én gang. Og som det gik mig, gik det Karoline, kanske på lidt andre præmisser; ti det som især tok henne, var de friske, klingende barnerøster i bønnesangene, den hele sam- lings lanlige pragt, dens ærværdighed, tradition foran friluftsalteret under vore vinduer, processionens store ænnepunkt. Nu venter jeg telegram om forlovelsen, eller kort, eller brev, eller tankelæserbud gjænnem luften. - Jeg må, før jeg slutter, fortælle Dem, at Mad. Adam har skrevet mig til det ene brev elskværdigere æn det andre; vi er blét meget gode vænner - på avstan. Hun var "ravie" over å ha opført SIDE: 105 "Hansken", hun var "folle" av "la grand' mère". Hun var siker på at jeg vilde erobre Paris! Som om dette eller nogetsomhelst lignende var mit mål, eller kan bli nogens! Utover nysgjærrighed, mer og mindre tilsat av re- spekt eller smil driver vi det aldrig. Alt det andre er bare humbug. Og vel skikket til å lokke vort lille forfængelige folk in på reklamen, hvad nætop slike små folk uten historie er så besatte på. - Hils Sars's og alle vænner fra os! - Her er den aller vidunderligste vår! Gid det også blir det for mit arbejde! Deres Bjørnstj. Bjørnson. Jeg har skrevet til prof. Collett om småfuglene og et brev til den Italien- ske rigsdag fra vore. Schwaz, Tirol 1894, 29 Mai. Kjære Collin! Lad det nu ikke gå mig, som det går Dem, der aldrig ænser, hvad jeg spør om eller fortæller. Skrev jeg ikke det sidste brev uden å svare på sidste del av Deres? Om også jeg tror, at jorden ligesom mænneskene har sin evige nydannelse. Vist tror jeg det! Men så kommer jo noget tilslut, som stundom alt nu ser in til mig; jeg vet jorden skal gå i stykker. Jeg vet vistnok, at stumper av os skal befrugte andre kloder; men det blir næppe av vor intelligens æller moral. - Dog - og det synes mig større arbejdsvilkår æn om stigningen skulde vare evig! - uten denne løn i evigheden har vor jord ænnu en umå- delig fræmtid å arbejde for. Og om det bare var en fremtid i ti slægtled, - å arbejde for, at disse ti blev lykkeligere æn vore er en skjøn lod; så meget skjønnere som målet er frit for al tanke på løn - ikke engang den å tænke vort eget værk få en uhyre voksende betydning. Å leve værdigt, i hel udfoldelse, er å gjøre alt det gode vi formår, - der får så komme av det, hvad det vil; er å tro på det gode, ælske det gode. Det har den be- stemmelse, at der gror lykke av det i mit bryst og i andres. I alle fall den. Jeg tror med Dem, der er mere. En ung italiensk digter har sendt æfter mig en stor lang bok, som jeg skulde si ham min mening om, derfor må De unskylle, at jeg ænnu ikke har læst Deres essay i "N. T.". - Nu skal jeg gjøre det. Min hustru siger det SIDE: 106 er så dejligt. Jeg har jo hørt Dem fortælle det på Deres forelæsninger, og var dengang helt betagen av den engelske digters skjønne naturglæde. Også tildels av Deres fine, diskrete form.... Jeg har skrevet et opsæt i "Revue des Revues": "I solen"! Jeg holdt det ikke længer ut. Jeg har vist ofte også talt til Dem om dette, en av de stær- keste grunne til vort nervøse, bakvendte liv, at vi lever det mot solen. Hr. Jean Finot var så henrykt over artiklen, at han behandler mig som en solvogn. Den kommer 1te juli. Væntelig skal den inlede halvåret, så De kan se jeg æres. I det hele: jeg vil herefter skrive i den utenlanske presse nu og da. Jeg har nu noget å fortælle socialisterne, som skal gjøre opstyr, skal De se. Det vil ellers også solopsættet gjøre, tror jeg. - "Gjænnembruddets mæn", hver- ken titelen (misbrugt) eller tanken synes jeg om. Men Deres utvikling fin- ner jeg superb. At naturalistiken er ført ut på avveje, er der intet spørs- mål om. - Når De utgiver (i forkortning?) Deres opsæt, må De ta fore- draget med. Gjerne omarbejdet, der ligger ikke magt på, at det kommer, som det var, men det gjælder, at det kommer som det skal være. Mit store stykke glider ænnelig fræmover. Tanken ildner mig på ny hver dag, men her står kamp om å være på høiden med den. Jeg kommer ikke fræm til gladere æmne, før jeg har gjort fra mig dette og politiken (Richter æmnet). Vilkårene for i vore forhold å være glad må lægges åpne; de kunde ællers protesteres eller forvanskes. Pessimisterne har ingen ret; jeg skal med de tydeligste bokstaver syne dem det nætop der, hvor sorgen og skammen ligger. Det er så længe mænneskene bare ser fænomenet, at de mistviler; ser de grunnen til det, er de halvvejs bærgede; for så begynner myrernes millionarbejd! Nu er altså det tidspunkt kommet, da den Steenske regjering burde ha spillet plat eller krone med den svenske konge, der skal være vor. Nu (men også først nu) gjaldt det, om de skulde gå og højre træde til, eller alt stå hen til over valgene. Forslagene på nej-siden (ikke mer til diplomati og konsuler, bebudet i forrige session) nu skulde de komme fra Stortinget, og regjæringen ta holdning til dem. For mange unyttige hanefægterknep hadde vi så været sparet, og stæmningen ikke foruroliget. Deres væn B. B. SIDE: 107 Schwaz 1894, 9de Juni. Kjære Collin! Det glæder mig, at min ny bok kom nætop nu og fik tale eller rettere hviske med i brude-tankerne, de første, de fineste, like i vårbruddet. Og det glæder mig, at denne bok, som i alle tre fortællinger er skrevet med mit hjærteblod, straks blev Dem kjær. - Måtte jeg nu her holde bryllup med min bok under arbejde; men jeg stræver uten lykke, jeg er en stor stymper. - (Få ved lejlighed på en fin måte plukket ut av V. G., hvem skrev di- tyramben over min siste bok?) - Jeg er en stor stymper, som dels ikke kan arbejde, dels altfor, altfor langsomt. - Det er sant: for universitets- kantaten, som jeg agter å gjøre til en alle-ånders messe, skulde jeg ha noget kulturhistorie tillivs igjæn. Sig mig hvad jeg skal gripe til og spør ved leilighed Høffding (som ikke sender mig sin bok!). Følgelig jeg ikke ham min. Jeg samler ihop en harm over Englands utenriks- - især kolonial-poli- tik, som endog kommer til å skape sig et udbrud, der skal stå døn av. Dette verdens råeste hykleri, det troløseste røverpak, som tror at lov eller ret er til for alle andre, men ikke for dem! Som under skin av "protektorat" over Ægypten plyndrer og bestjæler det - og søker underhånden å få Frankrige med på byttet, så der blir ingen til å påtale det! Hvis jeg hadde vært Englænder, hadde jeg forsøkt å spende Roseberry ut av alt godt sæl- skab ned til de tugthus-lemmer denne gentleman tilhører. Sammen med hans beundrer den fromme, sædelige Mr. Stead! Hvad nytter al bedrift i litteratur, etiske samfund, skoler og kirker, når den social-politiske luft, som ombølger alle hus, er så inficeret av forbrydelse? - Jeg ser dem skrike op over uretfærdigheden og gyseligheden hvormed de overfalder Kapstatens folk og kvæghjorder; mens jeg ser dem inkassere alle (ubetinget alle) tyveko- sterne. Jeg har intet imod, at de prøver å få inpass hos og autoritet over Lobengula; men at det sker som når røvere ved nattetid bryter in i et hus og at det sker især for å ta hans gruber, . . . . ja, det er Englændernes måte overalt. Og hvor et annet folk vil kolonisere, der møter Englænderne for å få sin del gratis, akkurat som hørte landretten dem til, så en del av fang- sten, som der foregår, også må bli deres! - Det ligner så fuldkommen til- stannen i deres eget land, der en stor del, den største del av lannet, tilhører SIDE: 109 nogle få mæn, som arbejderne træller for. Der rikdommen ødsles bort med en blaseret råhed, som ænnu aldrig har været overgåt. Her har Franskmænnene i skrupuløs iagtagelse av traktater (dem Eng- lænderne bryter, hvergang de har lyst!), i human behandling av ethvert dif- ferensepunkt - intil i selve krigsførselen, som aldrig gjør nogen unødig blodsdåd, - et overtag, som jeg beundrer. Deres æresfølelse er overlegen, deres menneskekundskap alsidigere; den leder dem in på moderne veje over- alt. - For mig er toppunktet av Englands politik, at de nøder China til å la inføre opium, Chinas fordærvelse! Indien er engang ifærd med dyrknin- gen av opium og må ha sit marked! Trods alle forestillinger i Englands Parlament, - de blir ved! Likesom brændevinshandelen blandt negrene! Den samme man, en lord, som er forman for totalavholdenheden i England, er også forman for Nigerkompagniet, som utfører giften i skipsladninger til Negrene der; "det er en nødvendig intægt!" - Nu må De fortsætte Deres Eng- landsdyrkelse sammen med Sørensens! Velbekomme! . . . . Karoline ber mig foreløbig lykønske Dem. Deres store nyhed har jo rørt os alle, kjære Col- lin. Måtte den bli Dem og henne til et opvæld av ny kræfter. De må hilse Deres svigerforældre meget ifra os: Vi er ungdomsven- ner! Likeså Ramm og Kinck som De nu vel ser. Deres Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 110 Postkort. Poststempel: Schwaz, Tirol 26/6 94. Har De set dovnere og perfidere snak op ad stolper og ner ad væg- ger æn E. Skrams. Hvad han skal gi kritiske gjæsteroller i Norge æfter, det fatter vist ingen uden Thommessen. - Carnots mord har så aldeles tat magt og berægning fra mig, at jeg sitter og vænter på det ukjænte næste. Det ænder med, at enhver Franskmand tror sig skyldig til å spytte på en- hver Italiener. Det er bare Englænderne, som drar fordel av det. Dette hyklerfolk med hænderne i alle andre folks lommer holder et kunstigt had opret mellem Italienere og Franskmænd, Spaniere for at få være herre i Middelhavet, der de intet har å gjøre. Det er Englænderne, som er den største hindring for verdensfreden, som for ærlig politik i det hele. - Car- nots mord er en verdens-ulykke. Deres B. B. Schwaz, Tirol 1894, 28de Juni. Kjære Collin, i dette øieblik Deres brev, som hæfter mig rent væk; jeg næsten bander. For jeg må jo straks svare. Javist er boken mig mere æn nogen annen. Fra først til sist. Så De ænnelig har funnet det ut. Men det med David, som alle de ufine citerer, det er desværre mindst mig. Jeg er alt annet æn SIDE: 111 uskadd. Men det kommer også (og især) av noget annet. Jeg har båret og bærer på formegen dødvægt. - Lad mig ikke in på det nu. - Javist er det mig. Og som jeg skulde æres og takkes for den bok! Og de bare rakker mig ner! De forstår ikke, de forstår ikke. Når det gjælder mig, blir alt forvirring, og i den omkommer jeg tilslut. Jeg begynner nu å tro det. For dette: ikke å række frem til å bli forståt - det tåles til en tid, men op igjæn, og op igjæn i al tid, det får sin grænse. Prototypen til fru Kås. De har ikke kjænt fru L. Dietrichson i hen- nes unge dage, og De har ikke sittet i Margrethe-Lehman-Rode-Vullums værelser og skrevet første del og gjort utkastet til det hele. Ingen av dem er der; men figuren er et ikke så sjældent eksemplar av den romantisme, som under givne forhold er protest av skjønhedstrang og frihedstrang; men hvis bærere består av matematik og stivsind av tørreste art. E. Skram tror, hun er ubetydelig, væntelig fordi hennes liv har utviklet så meget rethaveri, så megen krænkethed. Men der er mere i henne æn en så doven ræsonnør gider eller kan lodde. Hun er den mest sammensatte, som jeg har skildret, og hun skal ikke være let å få op i limingen. Ja, jeg kan det nu ikke; for vi to har levd sammen, jeg har hørt og set henne og fåt lov til å for- tælle. Mere vet jeg ikke. Jeg tror ikke, hun ligner noget ellers i vor litte- ratur. Men gud, som hun er vor; for den sags skyll kunde hun være mor til mange av os. Jeg må skoggerle over gamle Kås' fejltagelse. Over hans ville raseri, da han opdaget den. Ja, på slike brænner mange sine fingre. De sitter der så fine, stille og underlige, så en får samme appetit som på gåder. Jagu får han smake sødmen! Kås var ikke blet så rasende, om hun var frodig og utvortes mægtig. Men det tørre, "ubetydelige", snevre, be- regnende - - hvorfor slog han henne ikke rent ihjæl? Å siges nej og bare nej av en kjæmpe, det finner man sig i; - men av sådan en liten, stille, tirrende en i hennes intense vilje?! Ja, jeg hadde nu løpt til Nordpolen, om jeg visste, hun sat der i mit hus for al tid. Som hun på én gang er begrænset og overlegen! Egoist og opofrende! Herskesyk og opgivende (det siste dog bare det første om igjæn i fornærmet skikkelse). - Fortællingen kunde jo minst være to bind. Men nu var det min plan fra først av bare å ta så meget med, at jeg fik det siste til å gripe os. Det var dette det gjaldt dennegang; dette var det ny - De må ha et råd nemlig. Hvad er dette SIDE: 112 for arbejdsmaner, at De ikke blir klar over, hvad De vilde, før De blir færdig med hele avhandlingen?! Vi andre kan ha ondt for å ordne os og vite, hvad det altsammen er, mens vi arbejder. Men når vi er færdige, er vi færdige. Da først begynner De! Dette må De komme ut over, kjære Col- lin! Jeg vilde i Deres sted hvor De er misnøid med foredraget, tat det straks. Jeg kan da ikke gå fra noget, jeg er misnøid med - uten jeg overhovedet ikke vil mere. Det er en annen sak. Men vil og kan De mere, da gi Dem ikke, gjør det om straks. - Men nu har det hændt før, at De har været mis- nøjd med det for os andre beste og klareste. Se, det kan jo være tilfællet nu med. Derfor betænk Dem to ganger, før De gjør noget op igjæn! Fien- dens klager, at De skriver for langt, for uklart, er bare krigspuss. Engang gjorde De det, og det bruker de så fremdeles for å få folk til å tro det. Men Hegel skriver, De vil gjøre meget opstyr i Danmark. Gjør De det og gjør annet og mere siden! Naturligvis står jeg til tjeneste med så meget gjænnemsyn, De bare vil. Men "naturligvis" er det unødigt; jeg er aldeles siker på det! Hilsen til dere begge! Deres B. SIDE: 113 Roma 4 Fontane 155, 12 jan. 95. Kjære, kjære Collin, Deres apostoliske missiv har jeg ydmygt mottat som det sig en stak- kars diakon sømmer. Men da De samtidig skrev om at sende Dem Deres bukser, vest og frak, beklaget jeg, at De ikke under Deres nærvær her, også hadde git værten en dosis engelsk, amerikansk etik, for han har gåt i Deres klær, siden De reiste. Nu får vi se, om den romerske etik kan bringes ut av dem igjæn, så de atter isprænges og mættes av den engelsk-amerikanske. Men apropos om den! Jeg fik igår et brev fra Glør Meidell, som jeg tror jeg vedlægger. Det handler akkurat om det samme som Deres, kun at det ikke taler ut av en bestæmt læretrang, til slægtens tarv, men ut av et intenst personligt behov til samfun på ny-religiøs etisk grunn. Og henvender også han sig til mig arme djævel, som sitter med hænderne fulle av det, jeg aldrig mer får færdig, - skjønt atter er luften sommerens oppe på altanen, jeg går der uten overtøi av noget slags og under en solskjærm for ikke å berøves tan- kerne hvergang jeg søker frem i solen. Vi lever og klær os for åpne døre, skjønt vi vet, at ænnu må vi ofte stænge dem, før det blir dagens stille krav. Jeg bad Glør Meidell gå til Dem, og jeg ber nu Dem gå til ham . . . . . Det var det, som Homer siger. Læs nu Drachmanns "Vølund" og sig om et folk, hvis to betydeligste bøker er "Vølund" og "Maria" - deres æstetiske værd ubeskåret, skjønt jeg alene delvis berømmer det - fortjener bedre æn det nu har det? Viljeløst, splittet og vekt, ifærd med å gjøre smør og dronninger. Hvad synes De om det Drachmannske ideal for man- skab. Hvad tænker De om en fred og en lykke, der bygges på Vølunds livsfilosofi? Jeg ber Dem å bruke leiligheten! . . . . Hils konen og Dem selv fra hele huset her, Ole og Maria iberegnet ved Deres B. B. SIDE: 117 Venezzia, Albergo di Monaco 1895, 29de April. Kjære Collin, Deres brev kom noget før, vi brøt op, og jeg har hat en del uavviseligt arbejde og nu å repetere Venedig, like ut til Chioggia. Her- ligt, herligt! Og så har jeg hat ulyst til å besvare Deres brev. Det er mig så imot, at De taper Deres tid på utopier. Jeg læser nu alt, De skriver, med største glæde (hvor var det, De skrev om Lille Eyolf og over England, ikke godt gjort!) og jeg vænter og vænter på mere; men så sitter De og bygger en ny verden etsteds fannen ivold borti utopiernes land! Ti utopi er det, sålænge De ikke lægger mærke til, hvor usociale overklasserne er blet og blir mer og mer; det er bare arbejderne, som kan tåle å leve sammen; jo længer op jo mindre. Enten dette er den naturlige utvikling eller ej, det er så, og følge- lig må der gå et langt arbejde forut for å få menneskene til bare å sætte sine pænger i et hus, som ikke helt er deres, og som de ikke mer kan bli kvit uten brudd og stræv. Når jeg ser mig om i min egen slægt, jeg tror, SIDE: 120 det er bare mig selv, som vilde gjøre offer for det; ti idéen tiltaler mig i høj grad; alene således kan hver enkelt av os få sit arbejde med i opdragel- sen av dem, som nu driver for lut og koldt vand. Jeg håper, De har læst min kantate. Hælst ønsket jeg den bevaret for opførelsens stun og mine venner; men jeg trænger pænge og finner mig der- for resigneret i, at den trykkes. Hernede har jeg skrevet om "rustninger eller voldgiftstraktater" for "Neue Freie Presse", deri jeg efter anmodning også skrev et opsæt om grunnen til vor strid med Sverig. Intet blad hjemme har nævnt det! Det, jeg her har skrevet, mener jeg skal gjøre vej for man- ges syn på vor sak og vinne de beste for den. Jeg sender det i manuskript til Dagbladet, straks det er oversat. Man vil dog vel trykke det?!. - Jeg ser Garborg mener, jeg er på avveje. Å bringe den ene ydmygelse over os slag i slag æfter den andre, det er altså å være på ret vej. - Uretfærdig- heden mot Casimir-Périer (som ret er min man, om han og er en helt annen natur) bragte mig til å skrive noget mot G. Ferreros uforskammede og let- færdige "analyse" (for "Neue Deutsche Rundschau" og "N. T."). Nu ang- rer jeg på det. Hvad skal jeg med å la mig hisse til sligt? - Intet særskilt optar mig; jeg længes til mit store arbejde, som ikke førtes synnerlig langt frem i Rom - det var som det ikke vilde til der nere. Det er for alvorligt for Rom. Men fortiden er jeg så optat av Venedig, at intet læv- nes mig. Jeg må være vokset, må være mere samlet, og må ha savnet adskil- ligt; ti aldrig har den storstilede venetianske kunst's livsglæde og ferme bredde tat mig så som nu, ej heller kunst-naturens pragt og skjønhed. Academia som repareres, åpnede sig for os, vi svælgede! Og Markuskirken fejrede (med den italienske kirkemusiks største navne) Markus's navnedag i fire på hver- andre følgende fæster uken igjænnem. Dens egen ædle ynde i det invæn- dige, alle dens fint byggede kahytter, gamle rørende mosaikbilleder, træ- skjæremesterværker gjorde med musiken en pagt, som umulig kan være dy- pere. Men spørg dog Lammers fra mig, hvorfor han ikke opfører "Tu es Petrus"? Eller "ved Babylons floder vi grædende sad", eller et av julens store halleluja (jeg tror englesangen; ordene på latin husker jeg ikke), alt av Palestrina. Var jeg musikforstandig nok, oversatte jeg ordene; en, som er det, bør gjøre det, naturligt like hen som de står i bibelen og som også Pa- lestrina har brugt dem. - Siden jeg sidst sat her, har vi set de kongeliges SIDE: 121 intog, kanalen fuld av gondoler, flag, gondolierer i middelalderens fanta- stiske dragter og musik over altsammen i flammende sol. Senere en tur hen på piazzaen, hvor Bellinis Somnambula spilledes under deres vinduer med antagelig 20 à 30,000 vandrende omkring fra alle lande. Som den Bellini er av guds nåde! . . . . Jeg har ikke fortalt Dem, at Høffding var så glad i min kantate og prof. Leffler (Mittag), mine to konsulenter, den sidste især om hvad jeg skulde minnes av opdagelser i det sidste "litani", som jeg har tænkt mig sunget så raskt, som sligt synges i en katolsk kirke, så det ene kor ikke har ændt, før det andre hugger in. De kan tro, jeg skal gi Johan Svendsen mange idéer! - Å, æn å ta Markuspladsen, like fra de mørkeste historiske minner, som de slumrer bak doge-palatset til de duer, som nu flagrer der, og bære altsammen hjæm i ord og musik, som to engle kunde tænkes førende sydens luft og billeder hjæm i et stort sejl, hver på sin side av det. Og æfter dem to andre ængle med et annet sejl - og så bestandig. Hvad der i det hele kunde gjøres av ord og musik sammen! Derpå har vi bare begyndt. - - Gud, den politiken! Jeg ser Lieblein omgjør mit voldgiftsforslag til dermed å kare frem vilkår for en fælles utenriksminister! - Nej, voldgift kan ikke brukes uten for det, jeg vil: utredning av det, som skéte i 1814 og det, som senere er skét i utenrikssakernes behandling, så vi får vite, av en neutral domstol får vite, om der statsretslig er noget i vejen for, at vi selv bestæmmer også over disse ting. At menneskene ikke længes til å få det avgjort både for sig selv og al verden! Dersom jeg tvilte på dokumenterne, vilde jeg holde mig for god til å bruke dem, men da sætte min ret alene på min egen vilje til å skape et uavhængigt norsk folk. At ikke ét menneske træder op her! Levvel! Hilsen fra alle til eder begge. Deres B. B. Den 5te Mai i Schwaz. SIDE: 122 Schwaz 1895, 17de Mai. Hurra for syttende maj, gut! Tarvelig er den både som vejr og ånds- temperatur. Men der kommer vel en bedre! Jeg skriver et digt idag, som I skal ha morro og skandale av. - Altså I fik ingen gut å vugge idag i takt av nationalsangen. Det er intet lykkeår anno 1895. Mon om det er det for mit store digt, min "tragedie"? Herregud, hvis også jeg engang imellem hadde lidt hjælp i god omtale og andres forvænt- ning og agtelse. Men jeg får bare vondt året rundt. Det koster å ha me- ninger og repræsentere dem uten persons anseelse. Det meste gode jeg en- gang imellem hører, det kommer fra Dem. - Jeg synes De skulde begynne Deres norske litteratur med en annen æn mig. De bare vækker alle hunde. Dette kjødets hundehyl værden over, som jeg i Norge har forstyrret en smule, det slår ut som sinne mot mig. Jeg så en av de nye apostler (Carl Nærup) i "Tidssignaler" få frem flere representanter for norskhed med forbigåelse av mig! Det trodde jeg ikke mulig. Men alt blir tilsist mulig. - Jeg vil slutte med å læse tidsskriftet, så kan de skrive, hvad de vil. - Fru baronesse v. Borch har været syk, så ænda er mit opsæt: Voldgifts- traktater eller Rustninger" ikke kommet; ikke oversat altså. Det stykke er jeg svært glad i og det er nokså slæmt, at det ikke alt er under forhand- ling hjæmme i denne tid. Med dermed er intet å gjøre; jeg tar det som skjæbnen. Deres B. B. SIDE: 124 p. t. Schwaz 1895, 25/7. . . . . Det er ganske rigtig, at slutten av kantaten ikke har begynnel- sens billeder. Men en urætfærdigere bemærkning har jeg aldrig hørt. Det er på grundlag av utviklingen, som den er givet, at jeg kan stige op med minnetavlen over de enkelte videnskabers lyskraft i nutiden, og for å få alle med, så ingen sitter glæmt i auditoriet den store dag, må jeg nævne dem så kort, men tillige så tydeligt som muligt. Men hvorledes disse to krav, der sætter to linjer for hver strofe, hver på otte - 8 stavelser, tillike skal imødekomme et tredje: rikere billedmagt, - det aner jeg ikke! Jeg skal sætte præmie ut for den, som kan det! Straks jeg får fire linjer, er også bil- ledet der. Se "dampen" og "telegrafen"; jeg tænker De må være tilfreds med dem? Eller med gatefreden og staten ("statskunsten"). Mittag-Leffler sa mig om matematikens to linjer, at han ikke hadde hørt eller læst en mere træf- fende definition. Ingen av de rettelser, De foreslår, ænser jeg. Derimot skal der stå: "blev lysglimt i dagen mot frihedens banner". De må si Thommessen, at vilkåret for, at De skriver i hans blad, er, at svarene får en anstændig form. De kan gjærne ta lejligheden til det av, at jeg på hans vegne har skammet mig over, at en hæderlig mans noble frem- stilling i hans blad skal trakteres med lort. Deres B. B. SIDE: 125 Postkort. Poststempel: 29/7, Schwaz. . . . . Det var det engelske valg, som mine innerligste lykønsker skulde gjælde! For en kontant godkjænnelse av Deres lovprisninger i N. T.! For en omhu for andres frihed æn deres egen! For en troskap mot brænnevinet, hvis utsælgere i frygt for det norske system styret en stor del av valgene! For en værdig fører av alt engelsk er dog Chamberlain! Og religionsfilosofen Bal- four, hvor smukt han ordner tingene på jorden, æfter dem i himmelen! Hvor ægte engelsk! Jeg ser samtidig slavehandelen florerer i Zanzibar og Gin'en langs Negerfloden. Gud med England! B. B. SIDE: 126 p. t. Schwaz 1895, 12/8. Kjære Collin, jeg renskriver nætop (og renretter) noget som De vil bli så gla i, at det hører til de største litterære glæder, De har havt og vil få. Ikke ved sin storhed, men ved sin tale ut av vort behov idag. Det er siste handling i "Over ævne", annet stykke. Og ligeoverfor det å skrive poesi, er det, som De foreslår, nemlig å leve poesi, skjønt vistnok høiere i sig selv, så ubelejlig i øjeblikket, så rent av vejen, dumt, altmodisch, at jeg foragter Deres hele brev! Hvordan kan De forlange, at jeg skal ha tid til eller sans for å leve poesi nu? Igrunnen føler jeg mig, som var jeg aldeles alene, den eneste som er til! Kjære Collin, jeg holder så av Dem, som jeg ellers bare kan holde av kvinner. Men når De vil kapre mig in for fælleshjæm og annen livsfryd, mens jeg er i fantasiens innerste, ser jeg på Dem som på en indbrudstyv, der utenfra slår itu vinduet der jeg sitter og skriver. Skam Dem! De strofer: I har moderkallets vare, I har kjærlighedens snare har siden plaget mig. Vil De ha: I som eier moderglædens I som eier kjærlighedens strålevæld, fold ud Jer magt! Jeg skjønner ikke, hvad der er iveien med det første. Jeg vet ikke, hvorfor De piner mig med det. Jeg er ikke tilsteds, jeg kan ikke tænke over det. Men er det annet bedre så sig mig det. Skynd Dem! SIDE: 128 Dette med "av" kan ikke gå. Vi siger dog: jeg er tingene på spor, han er det på spor, - og da må det i en snæver vending kunne gå, rytmen tillater ikke mere. Og jeg vil ikke længer forstyrres av det pirkeri. "Altings énhed" er der; men det kan gjærne få sit større vers; det er der da ænnelig noget i. Jeg tog frem igjen kantaten for å se. Der står jo: Ære dem som foran vare nutids ny opdragerskare fast naturens enhed slog og dens fremgangslinjer drog. Hvad vil De så mere? Sig det tydeligt og snart! Har De læst i Dagbladet (Neue Freie Presse 27de Juli) "Voldgiftstraktater eller Rustninger"? Som det opsæt har gjort opstyr! Og som man skriver mig til og sender mig aviser. Der tror man løsningen er given. Det magt- middel funnet, som alle har søkt, til å sætte bak traktaterne, og den vej frem anvist som hverken traktaterne eller neutraliteten i sig selv hadde. At ene alle stater om at gjøre neutraliteten absolut, så der ligger fredsoaser midt i krigen, - der er vejen ut av den! Det exempel og den velstan, som der kan utfolde sig, står ingen i længden mot. Jeg hadde tænkt, De hadde lagt mærke til det der! Nej, da! Bare det umuligste drømmeri om fælleshjæm med folk, før de sociale egenskaber i dem er opdragen! En hel litteratur, association om andre fælles interesser, barn av alle klasser sammen på samme skolebænk, foreningslokaler for alle stænder, slikt må først til, sansen op- drages for mere. Ikke sant? Også jeg ærgrer mig over, at det der med Kantaten blev forstyrret. Fra Hegel hører jeg naturligvis ikke et ord. Han sejler fortiden. Meningen er å utstyre den med en række billeder. Der må stikke hoder fræm alle- vægne og cyklopmure, tårn, instrumenter, stjærnehimmel, kaos . . . . . Gud, for et røre det blir! Ja, De ser av al ting, kjære Collin, at jeg i denne tid heller vil ha brev æn skrive dem. Deres B. SIDE: 129 p. t. Schwaz 1895, 23/8. Kjære Collin, det jeg spør om får jeg - som vanlig - ikke svar på! Hvad skal det værs handle om, som De vil ha sat til kantaten? (Jeg hadde nær skrevet "kan- didaten"! Og jeg synes, det begynner å bli sant!) . . . . I fredssaken springer De (som vanlig) over alle mellemled. Før vi kom- mer til verdensforbund, må visse ting være sket, som ved sit exempel gjør forståelsen av det mere lettere. Og her er mit forslag det beste, som hidtil har været oppe; derom er der blandt fredsvennerne nu snart bare én mening. Således må her begynnes; de små stater tar initiativet og ber om absolut neutralitet. Jeg tviler ikke om, at de får den, - om det også begynner med vrøvl. (De skulde læse en del av det!!!). At de små stater må gi sit bidrag til verdenshandelens beskyttelse m. m. har jeg allerede sagt. Men De må ikke komme og indbilde mig, at de flåder m. m., England, Frankrige o. s. v. nu holder, er "til verdenshandelens" beskyttelse, og at de kan kræve for- holdsvise bidrag av de små. Til verdenshandelens beskyttelse behøvde hver storstat ikke mere æn en ti, tyve fartøjer. Hvad de holder mere er til økelse av egne erobringer og til fortrædigelse av de andres; og det helvede vil vi ut av, vi små. Nu ber jeg Dem næste gang å ta logisk hensyn til alt dette; SIDE: 132 for ellers irriterer De mig. Og sålænge jeg er ved avslutningen av et værk, er jeg farlig. Det er ikke usansynligt, at vi henover årsskiftet drar til Collins for- gjættede land, did nemlig, hvor brænnevinsværterne styrer samtlige valg - i alle fall for en stor del. Til Rom vænder vi ikke tilbake. Så til fransk Schweiz æller lignende - og så - ja, jeg vet ikke. Men De tar rent fejl av mig, når De mener, jeg nu vil leve for freds- saken! Nu er det et stort nyt drama efter dette, og er lykken med mig, kom- mer det ut næste år. Og æfter det - mere av samme sort. Desuten er der den lov over al propaganda for noget så fremmed ænnu som fredssaken: skriv ikke for ofte! Nu må jeg vænte længe. Nu består mit arbejde i under- vands-miner: breve til alverden. Intet annet. Litteratur? Dens litteratur? Ja, visste De hvad jeg altsammen derav har læst! Og visste De, - nej, lad mig nu slutte! Deres fællesboliger! Deres videnskabelige propaganda! Ja, De er en sværmer, en seer, utvilsomt en av de store. Men De må lære den psykologi- ske progression! Lovene i den. Ellers øder De Deres meget kostbare tid og andres tålmod. Vi må først skape de mænnesker, som vil og kan det der, jeg mener de ledende i enhver sådan koloni. Tro mig, idag er der ikke mange av dem! Ja, selve teorien er så ny, at det alene måtte gi Dem en forestil- ling om, hvad her først må til bare for at den skal forstås! - Vi som ænnu ikke engang er så langt, at vi i de tætteste arbejdskvarterer har hjæm for arbejdernes børn og de voksnes læsetrang og trang til brav moro! Herregud, hver kvæll jeg for tyve-tredve år siden gik hjæm over Peperviken, som jeg gik og sværmet for et stort hus, deri arbejderne samlet sig til sang, dans, foredrag og høitlæsning av mig og andre. Og der de fik øl av tønden, billigt øl. - Det kommer altsammen. Som bare interessen for arbejderboligerne nu modner disse tanker! Men pas nu på, at hver arbejderbolig får leke- plass og fællesrum! Der er en etappe! Hvem er Nærup? Som han sværmer for alt det som er oprør mot det nyttige, sædelige, ordnende! Han er gam- meldags før han begynder. Men han har ævne til å skildre hvad som er skildret, det tyskerne kaller "Nachfühlung", et uoversætteligt ord. Jeg stræver forbannet i nogle og tyve graders Reaumur. Er færdig om nogle dager. Hils Deres hustru fra os alle. Adio! B. B. SIDE: 133 München 28 Sept. 1895. Kjære Collin. Altså: Kvinnerne De, som livet større gjorde Ved geni og tro, de store Mænnene Først og sist de mæn, der sa os at alt levende på jord er den samme slægt, hvis spor vi kan følge frem fra kaos. Kvinnerne At her er en livsens trang formende af ét det annet verdenskunstneren, der blannet til vor ånd fik guderang. Og dermed nok. Send dette til Hegel også, så er De snil gut. Sig ham, som jeg siger dere: jeg vil selv læse korektur. "Av" får De ikke. Vi kan si: jeg er på spor, "hvad, som", "det, som" kan hjælpe mig. Re- lativet frir os fra "av", derom er ikke længer tvist i mig. Og at jeg skal til at gjøre teorierne om kvinnens herskevælde dengang hun var "stammode- ren" og mænnene reisende hingster, - til digt i min universitetskantate, ja, det ligner Dem så fullkommen! Det er som når De nu vil kjøre både Renan og Taine in i bogen om "Kunst og moral"! Det er, som hadde jeg aldrig skrevet noget før og kunde aldrig skrive noget siden heller, å nei, nu måtte alting siges! Og som De ingen udsigt hadde til å få en bog til trykt i Tysk- land! Gjør den første koncis og grei; ta ut det specifik norske så meget som muligt. Men ikke polemiken! Uten at De kan gjøre det samme klarere og kortere på en annen måte. De ødela Deres første bog ved å gjøre den så lang. Husk det! De skulde helst ha strøket hele det første, når De kom med den sidste halvdel. Begge dele blev for meget. Jeg har så meget å gjøre: Unter uns: Jeg skriver for Forum i New York SIDE: 137 en kort artikel om norsk litteratur (800 Mark). Skriver den con amore. Vak- kert, åpent, upartisk, stærkt rosende som hovedmelodi. Med forsvarsværker op om den mot Frankrig, Jøder m. m. Derefter en politisk artikel for "Die Zukunft": "Rusland og Skandina- vien". Derefter, derefter, ja, Gud ved, når jeg kan komme frem til mit store drama! Vi blir her i München, her er for dejligt i alle måter. Kanske blir vi her bestandig. Ti vil venstre heller ikke dennegang høre fornuft, men tramper middelmådighedens sølete veje, så kommer jeg ikke hjæm. Lægger politiken helt ned. Ikke tid til mere! Tak for brevet. Fotografierne, prægtigt! Men prægtigst er De selv! Deres B. B. SIDE: 138 München 1895, 4/10. Kjære Collin, - altså det mente De ved Renan og Taine i "Kunst og moral", deres livssyn, ikke deres biografi eller virksomhed. Ja, naturligvis passer det. Men hvor- for skriver De da til mig, som om De vilde gjenopta Deres biografi af disse to i bogen "Kunst og moral"? Opsættet er helt udmærket. Ja, De blir den berømteste av os allesam- men og fortjener å være det. Men la noget komme ut! Hæft Dem ikke væk med retskrivningen. Nu kommer jo også forelæsningerne! Ud med bogen før forelæsningerne! Kom med den. Langen skaffer oversætter. - Mit sind er helt hos politiken hjemme. Jeg vil nu anke den ind for Tyskland i "Die Zukunft". Så kommer jeg til England med den. Hvor der? Det harmer mig, at "Over ævne" blev så slet oversat. Nu burde annen del ud der. Og det straks. Ja, De vil selv sige det, når De læser den. Jeg skal nu gjennem skjærsilden med den, d. e. korrekturlæsningen. Henrik Greensten er død. Dette er formiddagsrabbel før arbeidet. Det skulde være utsynet over norsk moderne litteratur (som alt kjeder mig!), det blir for "Die Zukunft". Den norske politiken, den norske middelmådigheden! Hvad kunde der ikke netop nu gjøres av den? Jeg tror jeg skal forsøke å binde deres vilje, så de ikke kan annet æn følge. Jeg har skrevet en mængde brev, jeg skal fylde SIDE: 140 bladene. Bare vi kunde få tak i Jakob Sverdrup, høitidelig tilsi ham mini- sterstillingen på det eneste program: Norges selvstændighed. Jo enklere pro- grammet, jo vanskeligere å gjøre kunster. Og gjør han dem, - han får ikke atter sit parti til å gjøre frafall med sig selv. Slikt lykkes ikke to ganger. Hvorfor er der ikke en eneste med handlemagt, med sykdom i blodet til det eller det er gjort. Da sundhed og velvær. Deres B. Maximiliansstrasse 20 b, München 1895, 7/10. Kjære Collin, - "Kaos" er for meget, ligesom "strået" er for lit, det siste har den for- del, at der er fast grun under forestillingen. Men tør jeg, så vil jeg helst ha kaos. De andre forslag gjør ingen lykke hos mig. "Dette livets vækst så skyder foran sig", - er tydeligere kraftigere, har mere hast. Hvad jeg nu særskilt er så gla i, er slutværset som hele kantatens slut- værs, hele utviklingens mål. Vi kom fra det ukjænte og forsvinder i det ukjænte. Jeg er Dem bestandig taknemlig for, at jeg tok op igjæn evolutions- tanken som slutperspektiv. Jeg utnævner Dem til kongelig, norsk overmaser. Deres talent til å mase er det sikreste De ejer. - Jeg var igår hos min gamle væn geheimråd Konrad v. Maurer som jeg hadde git Deres avhandling "Re- nans livseleksir", jeg fortalte ham da mere om Dem, som glædet ham svært. Ved avhandlingen gjorde han den bemærkning, at foredraget "svømmet". Og det er sant. Den faste gang i det, som jeg kunde ønske, denne frihed for biærind og biforestillinger, ofte i billedform, som gjør den æn mere påtræn- gende, æn mere umulig å glæmme, den er De ænnu ikke helt fri, - skjønt her er stor fremgang fra den tid, da Bjørn foreslog, at man skulde læse Deres biografi over Renan for ulvene, som truet os i Fåberg, da tapte de så vist både hastværket og forstanden og sovnet av. Jeg skriver nu for "Die Zukunft" et opsæt "Rusland og Skandinavien", nærmest for å vise, hvorledes Japans overherredømme over den gule race SIDE: 141 én gang for alle har gjort ende på Ruslands drøm om værdensherredømme og vil dermed efterhånden også gjøre ende på faren fra den kant. Jeg har læst Kohts talentløse "nationalsymboler". Herregud, hvorfor tar ikke De op den kamp, jeg førte med Garborg (ejer De min lille bog imod ham?). Kan mænneskene virkelig indbilde sig, at vi skal gå fra de lettere former til de tyngre? Fra det sammensatte til det usammensatte? Fra de korte til de lange? o. s. v., o. s. v. Sige eingong, når vi har lært å si en- gang? Ja, jeg gider ikke bli ved. Men skal der da ikke komme et fornuftigt ord mot alt dette kraftspild? Og er det virkelig nu i selvstændighedskam- pen mot Sverig, at vi skal kaste løs den siste bro til Danmark? Er dette en reel vinding for os? Lev vel! Deres B. B. Postkort. Poststempel: 5/11-95. Kjære Collin, jeg fik skrupler inat, at stykket, som De forhåbentlig nu har fåt, bare var for Dem, idet De muligens kunde mistyde det, som ikke engang Deres hustru og mor var inbefattede i "Dem". Jeg mente Dem, mod- sat de andre, som ikke var Deres. B. B. SIDE: 142 München, Maximiliansstrasse 20 b, 1895, 20/11. Kjære Collin, nu skal jeg fortælle Dem morsomt nyt. Albert Langen har på annen hånd fåt bud fra en fornem dansk dame om, at dersom han vil besørge en forkortet oversættelse af Deres bog: "Kunst og Moral" skal hun bære omkostningerne dermed. Albert Langen har svaret, at dem bærer han selv. "Men hvor blir bogen av?" spør han mig. "Det er ikke godt å si," svarer jeg, "ti De har her med en man å gjøre, som endnu ikke er på det rene med, hvad den skal indeholde, og som, når han har bestæmt det, kom- mer æfter for under trykningen å ændre halvdelen og tilføie én gang til så meget". - Så Albert Langen er på forhånd nokså forskrækket. Han for- SIDE: 143 sikrer imidlertid, at han vil sætte vagt ved trykkeriet, eller, hvis De bryder igjænnem, vil føre manuskriptet over til Leipzig og la det trykke der. Tite- len "Kunst og Moral" er han meget glad i. "Ja, det må De ikke være," svarer jeg; "for De ved ikke, om det blir den titel, Collin truer allerede nu med å indta en gammel biografi av Renan, som umulig kan komme in under den titel". Men Albert Langen er opfindsom, så nu lager han en titelvignet til omslaget, hvori "Kunst og Moral" er kunstnerisk indestængt, så de slip- per ikke ud igjæn. Ikke éngang ved Dem. Men mig går det værre. For hver gang jeg får et brev fra Dem, er alt det vi sist talte om, rent bortkommet; istedet får jeg den ellevte eller tolvte plan for hvad Deres næste bog skal indeholde, eller hvad for slags koloni, De nu vil stifte, eller hvad for en kirke, De nætop pønser på å rejse. Jeg har ænnu aldrig været sammen med et så rigt menneske. De går ud av den ene dør som statistiker, kommer in ad den andre som præst, stikker hodet ud av vinduet som psykolog og drar det in igjæn som kolonist. Dertil en udmærket søn, en fortræffelig ægtemand, snart en far uden lige, en brillant forelæser, en enestående essayist - - - jeg er mig bevist, at jeg med al min flid ikke formår å regne op halvdelen av alt det, De er og gjør - og kommer til å være og gjøre. Ja, godnat allesammen, jeg mener alle Colliner på én gang, for nu er jeg søvnig. Jeg nikker til de syv tusinde og forblir den ene og udelelige væn B. B. SIDE: 144 München 1895, 26de nov. Maximilianstrasse 20 b. Kjære Collin, - tak for at De skrev straks De hadde læst mit stykke. Det tænker jeg, at dette var særlig for Dem, som jeg også særlig har tænkt på med det. Der vil naturligvis fra dramatisk-scenisk traditionssnak bli misnøje med siste akt. De vil se, at det er mot den, for dens skyll, at alt det andre er skrevet. For å la et eneste mænneskes klage i vor retfærdighed opveje alt det, som er sket, tilintetgjøre hver mulig gjentagelse på begge sider; og forat det naturliges, menneskets evangelium kan forkynde sig av barnemund. Men jeg dølger ikke, at dens første og væsentligste del blev mindre stor- laden æn jeg hadde tænkt mig det, og måske også kunde gjøre det. Da jeg vilde til med det, kom Rakel, stille og bevist og sa mig: nej, dertil kan De ikke bruke mig. Var jeg så stor, da behærskede jeg min bror, og det fore- gående var ikke sket. Og var jeg så hysterisk, som De vil la mig skrike, så hadde jeg slåt følge med ham. Her var altså intet annet å gjøre æn å la henne tale på sin egen til- forladelige korte måde og prøve å idealisere det. Kanske vil det ved op- førelsen virke mere således, jeg er meget nysgjerrig på det. Stykket kan næmlig, hvad De ikke har set, opføres straks. Det er let å opføre, lettere æn første. Kræver alene mange personer og lang forberedelse. Hils De Deres fra vænnen B. B. SIDE: 146 Postkort. Poststempel: München 2 Dec. 95. Nej, det var da en skjøn opfinnelse med Redaktør Hammer, som be- stiller en artikel der skal være færdig på fire timer. Jeg har ænnu aldrig læst noget av Dem renere i linjene, mere samlet i et eneste og uten en eneste SIDE: 147 parentes! Så fast, ja, uten reservation; jeg fattet næsten ikke, hvordan det var gåt til. Jo, så er det Redaktør Hammer, som har bestilt den for å være færdig om fire timer. Den inretning må De holde på! Redaktør Hammer må komme hver gang De skal skrive, og gi Dem nøiagtig fire timer, så skal De se, hvor fortræffelig det blir! Naturligvis mener jeg med fortræffelig alene foredraget. Det mere står for Deres egen rægning, kjære Collin. Deres B. B. München, Maximil. 20 b, 13/12-95. Kjære Collin. De må be mænneskenes børn læse fjærde akt for sig selv, eller læse den op igjæn, hvis de ikke har gjort så. Den eftergjør livets stilhed efter ulyk- ken og dens tordenskrald, den stilhed, sorgen vil ha. På scenen faller stil- heden av sig selv, med at musiken træder imellem; ved hurtiglæsning for- spildes den. Så må De gjøre dem opmærksom på, at sorgens tale er her i høj grad aktuell. På scenen faller også det av sig selv; der ser De den henvendt til Halden og ser hans kamp og lidelse ved det; ved hurtiglæsning oversees det. Meningen, begge stykkers mening, er jo, at der ikke er frælse for os i det overnaturlige, det overmænneskelige, der altfor let forvirrer vor hjærne og avler det umænneskelige; der er alene frælse i det naturlige og mænneske- lige; i det er Gud, eller han er ikke. I fjærde akt sejrer det naturlige og mæn- neskelige for vore øine derved, at den værste dynamitman holder ikke ud å høre et eneste naturligt mænneskes sorg. Så stærkt er det mænneskelige også i ham. Så må De forklare de to barn, troen og håbets barn. Forstår man ikke av bogen hvorfor troen og håbet ænnu bare er barn, så har man ikke læst den rigtig. Men barn som de er, - det er dog dem, det skyldes, at vi hvergang begynner på ny. At efter det værste nederlag forsøger vi atter! At nætop da er kræfterne stærkest! Ti de er forgjættelsen! Løftet om evig fremgang! Så må De forklare, at de slet ikke er "blodløse", fordi om de ikke er udvoksne i sin karakter og i sine ejendommeligheder. Med hensyn til deres væsen har jeg tænkt mig, at de måtte blive så, når de fra små av har været SIDE: 148 tiltalt som dem, der engang skulde gjøre det. Og har været to sammen om å rose op den ene den andre. Har jeg tat fejl heri, så er i alle fall fejl- tagelsen uvæsenlig. Ja, nu skal De gjøre dette, med mine ord eller med Deres, eller med begges, kort, grejt, bestæmt. Jeg lider ved denne massevise uforståelse. En usædvanlig form er jo nok til at alle hoder snurrer. Deres B. B. SIDE: 149 19/12-95. [München] Kjære Collin! .... Kunstnerisk er det største og skjønneste av alt å vække gamle helte i øjnenes og rustningernes glans omkring dem. Men jeg er så full av nutids-ideer, at jeg bare kom til å fylle billedet med dem. Og den omvej gjænnem en gammel hjælm eller et par pludderbukser å tale ny tale til folk har jeg nejgu ikke tid til. Nej, en ny fyr, fremfor alle Skobeleff, det var noget for mig! Jeg tog ham ud av Rusland naturligvis og ud av krigen, men selve denne moderne Alkibiades med samtidens højeste mål som sjæl! - Ja, jeg har dog ingen tid; jeg er bare brand og storm idag. - Nej, vet De, jeg har her hat en stor glæde. En dame fra Berlin (Klad- deradatsch's datter) har holdt foredrag om kvindesagen her for fuldt hus, og deri har hun brugt mig til at tænde bålet, Laura Marholm skulde bræn- des på. Gud, for vellyst! Deres B. B. SIDE: 150 Maximilianstr. 20 b, München, 1896, 16/1. Kjære Collin, - først et ærind å besørge, hvis De vil være så snil. Jeg kastet et øie i noget Rosenkrantz-Johnsen refererte fra Sars om mig. Så meget så jeg, at tenoren i det var den samme, som Sars undertiden har i samtale med mig, når han pludselig taler om mig. Jeg har aldrig tat det for annet æn skøj. Han vilde si mig noget, som han gjorde smakeligere ved å ironisere gjennem overdrivelser; det er jo ellers også hans vis. Jeg har hver gang forholdt mig til det som en, der fik gotter og bank og puff samtidig. Men nu, da han invilger i, at det trykkes, må der i alle fall være mere ment med det æn jeg har forståt. Det hædrer mig som intet annet, at en man av Sars's størrelse dømmer så; men naturligvis forstår jeg fremdeles å drage fra. Nu skal jeg nemlig bygges op igjæn til bruk for valget; ti partiet skadet sig selv og vor gode sak ved å holde mig nede. Disse var ordene, som må læses høit for den hvidhårede med det rene hjærte og de friske øine. På Deres spørsmål følgende svar: det var mig fullkommen bevidst, at jeg i bondefortællingerne kom med ny stil og nyt æmne, likesom i "Mellem Slagene". Ti det var mit fund, at bonden var sagaens arvtager, og at sa- gaens foredrag i ny stil best tægnet ham og hans. Jeg hadde lært det av bøn- derne selv, som jeg ælsket, sværmet for. Og som jeg fandt ikke var tægnet. Østgårds begynnelse til det, Mauritz Hansens do., Asbjørnsens og Moes Even- tyr var vejvisere; de fortryllet mig; men mest ved, hvad jeg så in til gjæn- SIDE: 153 nem dem. Og hvad dette var, det finner De i "Synnøve". Og hos hennes følge. Omvændt tok jeg bondens anvisning med til sagaæmnet; således alene fik dette slægtsforståelsens vej in til os. Mit ophold i Danmark kan samles i en eneste man: Clemens Petersen. Derom en annen gang. Han var et fænomen. Men jeg råder Dem instæn- dig til å la det der ligge så længe. Tusen hilsner! Deres B. B. Viserne begynte å rinne i Trondhjem, blev ved med det i Romsdalen. Forlovelsen. SIDE: 154 Poststempel: 28 jan. 96. Jeg sender Dem vedlagte til gjænnemsyn, kjære Collin, derav De bl. a. ser, at de to portrætter, jeg sendte i posten fra Dem til ham og englænde- ren, blev stjålne. SIDE: 155 Her er alt vel. En politisk rid har gåt over mig. Under tilsyneladende fredelige ord har jeg kokt og bannet ugudelig. Deres B. B. Maxim. 20 b. 30/1-96. Kjære væn, det er pastor Lunde, som ifølge udvikling og natur er den rette man her, og hverken De eller jeg. Helst må saken så alvorlig forbe- redes, at en kan leve udelukkende for den og dertil have statsløn. Han er sportsman, var sjømandspræst, som sådan nætop det her, og den dag i dag er det slikt han bedst ligger for. Tal til ham fra mig! Jeg har sagt Dem det at jeg, jo ældre jeg blir, trænger mere ensomhed æn før. Og min digtning er mig nætop nu så kjær, at jeg aldeles umulig kan leve for mer, - hvis ikke valgene kræver mig hel og holden. Ti det kan bli et krav over alle andre. Næste år avgjøres Norges skjæbne i Norge. Slår vi dennegang Svenskernes og Kongens vilje tilbake, så er det næste gang vor, som har pladsen. Og denne næste gang kan komme meget snart; ti vi er i samlag med det gryende, der innen kort er både marken og skogen. Alt som kan bli grønt. Vet De, hvad jeg nu holder på med? Silence! Kristiern den annen. I den tids sæder og sprog, - farver og tægning til å bli forrykt av. Men om det ikke lægges tilside for det første, jeg holdt på med, vet jeg ikke. Og så er det en stor komedie i anmarsch, - ja, den er så komisk, så jeg stundom stanser og skoggerler! Deres B. B. Nutidspine i et stort vigtig forhold. Forældrene overfor giftefærdige børn og gifte. SIDE: 156 7/2/96. Kjære Collin, jeg har ikke tid idag; v. Lenbach maler mig. Men bare det: av inlagte ser De min mening om [Tambs] Lyches opsæt. Det er rigtig med Halte-Hulda. Jeg vilde syne, at den knappere og mere psykologiske form også gik i værs. Jeg skrev snart på Synnøve, snart på Halte-Hulda og syntes, jeg hvergang gjorde en lang rejse til et annet rike. Men det er neppe så langt imellem som det dengang tyktes mig. SIDE: 157 Jeg tok ikke kontinuationsexamen før i 1856, da vi skulde til Upsala. Da måtte jeg for at komme med, være ordentlig student. Samtidig tok jeg en del av annen, fordi det hadde moret mig at læse matematik med Blak- stad, der var meget flink. Jeg levde koleraåret dels i Kristiania, hvad som moret mig, dels i Laur- vik, hvor jeg var forlovet og moret mig også. Rejsen over land fra Næsset til Kristiania med fars egne hæster og gut (Peter, Anine og jeg). Fra Kristiania drog gutten videre til Søgne. Far og de andre med damp. En jagt med tøiet. Alt det optog mig svært. Men hvad faen skal De med det? Deres B. B. SIDE: 158 München 25 Feb. 96. Kjære Collin, vedlagt en del klor på Deres papir. Jeg kan ikke sådan på stående fod. Jeg burde tænke mig om . . . . Ja, nu sitter jeg i to arbejder. Det ene i planlægning, det andre i arbejde . . . . Der er svært så mange folk, jeg lærer å kjende, som jeg har nytte av. Men lite samfun med. Jeg er til dato den længst fræmskredne av alle, jeg taler med. Om de (som socialisterne) er det i noget, de er det ikke i alt. Eller de interesserer sig ikke for alt, tvertom for meget lit. I det ene stykke (hvis jeg nu bare får det til) syner jeg, hvorledes poli- tiken, som den nu er, mister alle de fine naturer. Den blir tilsist et slags- mål mellem buldogger. Tænke sig almenvellet forladt av alle de fine natu- rer, fordi sådanne i regelen også er nænsomme eller ænog svage! Den æd- leste vilje, den største ævne, den stærkeste insigt, - er den belastet med en personlig fejl eller flere sådanne, så blir der jagt på disse fejl av alle band- hundene, der slippes løs på dem i det for magthaverne belejlige øieblik. Al- menvellet snydes for den værdifulleste forståelse og den ypperste ansvars- følelse. De som ejer den, slagtes ned. - Ja, fik jeg det nu bare plastisk! Så forståelsen og tårerne sprang frem samtidig. Jeg skal gi mig tid, tid. Jeg har svært gode kort på hånden. Theatret? Vet De, at jeg svarte Schrøder på hans spørsmål æfter min mening om opførelsen av "Over ævne", at han burde få Bjørn og engagere de beste skuespillere for én saison til opførelse av alle de store norske dra- maer, som ænnu venter og nogle av de utenlandske, som kunde komme med, når personalet var stort nok. Men det har han ikke våget trykke, skjønt jeg gjorde det færdigt for ham. Hils Deres hustru! Lev vel! Alle hilser. Deres B. B. Jesoi Muir, eller hvad det engelske orgel heter må så gjærne spille mine stykker for det engelske publikum. SIDE: 160 München 1896, 5/3, Maximl. 20 b. Kjære Collin, jeg har aldrig fåt et brev, som har vakt så mange minner eller kastet så megen forståelse over den tid, jeg kom frem av. De har her et dypere greb æn nogen hidtil. - Om "Halte-Hulda" husker jeg med bestemt- hed, at jeg vilde vise folk, hvor veke og fine disse menneskebrændere kunde være. I "Mellem Slagene", at de omtrent var som vore bønder idag, natur- lige mænnesker, - ikke Øhlenschlägers sagadunder, ænnog forstærket. - Jeg følte ingen vrede over sagaens knaphed og storstilede gang; jeg trodde på og så bak den mennesker som os, og det ærgret mig, at andre ikke kunde det. Derfor fortalte jeg, så de kunde det. Fortalte sagascener i det uendelige! Land- stads kjæmpeviser (som jeg især læste i K.havn) gjorde et stort intryk ved det mænneskelige i rørende ord; men det var mest i enkelte sange og i enkelte SIDE: 165 uttryk; som samling fant jeg dem gruelig ensformige og fulle av skabelon- mæssig symbolik, som den ene sanger klædte på æfter den andre; den bød mig ænog imod. Jeg holder det for usundt, at nætop dette nu er på mode. Al den kjæmpevisesynging på høiskolerne (fra Grundtvig av) ledte også in i en drømmealder, som denne retning i Danmark sitter fast i ænnu. Den har tat mangen dådfuld kraft bort fra deres private og offentlige liv. - Nej, Eilert Sundts karakteristik (og statistik) stødte ikke mig; jeg så kjærligheden til bønderne, det dype øie, det lange kulturbillede; jeg lo av hans mistag, de hængte så nøie sammen med hans storhed; hadde han ikke været så nærsynt i det små, så hadde han ikke stanset og studset ved alt det vi skræver over uten å undersøke noget nøiere, og derfor uten å finne sammenhæng. Når jeg læste inledningen til fanteboken, gråt jeg, gik rundt og læste den for alle mæn- nesker. Han var meget, meget for mig. Gud velsigne hans minne! Lindholm må få oplyse galt og godt, som han husker det, på ham stoler jeg. Han er tro som guld. Efter hvert Eilert Sundts bøker kom ut, læste jeg dem. "Sigurd Slembe" skrev jeg i den bestæmte hensigt at gjøre historisk uræt god igjæn - og kom derunder in på meget, som jeg nu ikke kan gjøre rægn- skab for. - Ja, Keyser og Munch var forbandet tørre; deres mænneske- skildring forfærdelig. Men den nationale optakt ved dem fyldte mig med be- geistring. - I "Fallitten" vilde jeg syne hvorledes en selvbedraget kan begå ting, som, enten de fører til fallit eller ej, dømmes som forbrydelser. Og dog er det alene en slags selvhypnotiseret tilstan de lever i, der moralsk undskyller alt. Husk, hvorledes Berents ord æfter det første heftige sammenstøt vækker Tjælde som av en slummer! Han gråter! "Redaktøren", nej, jeg visste meget bestemt besked med modellen, med det gode dygtige i ham og vilde på ingen måte gjøre ham uræt. Det er det samme æmne fra større vidde set, jeg sitter i nu igjæn. - Zolas "videnskabelighed" har jeg aldrig respekteret, hans kapløp med den, på en måte, har aldrig fyldt mig med respekt. Når han "for å få det til å svare" gjør hele bryllopper, hele kommuner onde, væmmelige, så vet jeg, det er konstruktion. Jeg vet, at om samfunnet, menigheden, fami- lien var så, bestod den ikke tre generationer. Det er så banalt, og så ugjennem- tænkt som t. e. djævlemyten og det evige helvede. - Ja, i begyndelsen kunde jeg ikke komme mænneskene så nær som jeg så. Det var en kval. (Al viden- skabens, kunstens generalisering har jeg instinktivt hadet. Jeg har vist ofte SIDE: 166 sagt Dem det). - - Lenbach skal nu ta 3 - tre - billeder! Han begejstrer sig så for opgaven, at han også meddeler mig iver; jeg siger ham jo, at det er hans list skyll i, og han medgir det delvis. En forunderlig ånfull man, jeg glæder mig til hver seance . . . . Og hvad han altsammen vet! Han kjender omtrent alle de nu handlende i Europæisk politik - for at begynne med paven! - Nej, skrive op lapper efterhvert jeg husker noget! De vet da vel, at jeg bare lever i fremtiden. Jeg har ingen bevidst sammenhæng med noget bak mig uten i de enkelte øieblikke den tvinges in på mig. - Jeg tror, jeg får mit politiske drama til; men, la mig nu få brylloppet fra mig, ungerne, gæsterne, spændingen! Helst la mig komme herifra. Deres B. B. SIDE: 167 Aulestad 1896, 17/6. Nej, Collin, far, det er forbudt å rejse om Tretten; vær'sgo hold Dem på den gamle vejen forbi Aulestad til Sanatoriet! Har De hørt make! SIDE: 168 I de første dagene av juli er jeg i Romsdalen . . . . Jeg tror jeg slutter aldeles med norsk politik. Gjennem de stabejser går ingen ledning til fremtiden. Men jeg får slå mig [på] å forene de små sta- ter i fælles fredspolitik, om mulig til forbund og neutralitet. Herregud jeg er så reduceret, at da jeg traf ét mænneske, som forstod, at her er tale om at sætte forening op mod amalgamation, så blev jeg rent rørt. Tak! Deres B. B. Efterskrift. Nu har jeg læst Benjamin Kidd's The social evolution. Ja, på det nær, at forstanden ikke får lov å være længer med æn til egoismens grænse (i følelse, religion, altså ingen forstan!) er det en udmær- ket bog. Støtter os stort. De må ænnelig gjøre Sars opmærksom på den. Aulestad 1896, 23/6. Kjære Collin. Skulde De ikke et eller annet sted sige et par ord om Høffdings Jean Jacques Rousseau? Den har lært mig å se en god man, med ejendommelige svagheder, i denne enestående profet! Og i kraft av sin godhed ligevægts- mænneske i sin tænkning. Jo mere, jo længer frem, idet godheden regulerte den større og større erfaring. Forstående, unskyllende. Skriv om ham. Se Voltaire (som neppe Høffding skatter høit nok), hvorledes hans ondskabs- fulle sind forleder hans dom! Jeg har noget å rette. Medens det er så, at jeg ser æmnet gjænnem personerne (i alle fall som oftest), ser jeg i de mindre inskudte scener, jeg til æmnets udfolding kan ha bruk for, personerne gjænnem æmnet, - søker fra æmnet av personerne op. Altså om Gausdal! Sig det til Sars! Deres B. B. SIDE: 169 Postkort. Poststempel: 29/8-1896. Nå, så gjør med det, som De vil; men snak ikke mere til mig om det. Huf! Tak for De var her! Tusen hilsner fra B. B. SIDE: 170 Aulestad 1896, 2/12. Kjæreste Collin, jeg rigtig frydet mig, da jeg så Deres sammensnoede skriftdrag igjæn! Og Karoline med mig! Igår hadde hun fødselsdag og me- gen glæde på den. Hun er jo så sund og stærk nu, at det er en ren fryd. Og tænk, vi tror, at ved elektricitet får hun sin hørsels-ævne styrket og for- nyet. Hun bruker nu den. I hvert fall glæder vi os til, at Edison har for al- vor tat fat i problemet; han er selv døv, så blir det vel til noget. Deres udsigt over menneskeskildring vil bli noget. Men sæt in Franskmændene og Russerne som exempelgivende digtere og nævn bare os på en beskeden plass. Ellers tror jeg, at det, De siger om os er rigtig; navnlig hvad De lar mig være ene om. Noget sådant føler jeg selv, når jeg læser de andre. Fant jeg det hos dem, skrev jeg neppe. SIDE: 172 Det glæder mig, at De billiger mit skriveri for Norge. Jeg er av en helt annen mening æn Harden ang. det. Det politiske arbejde med al den forfølgelse og miskjændelse det bringer, men også med dets sejre og mål har holdt mig naturlig og frisk og langsynt. Det har lært mig å behærske min forfængelighed og har rænsket ut mange fejl, som ellers vilde ha gåt i bøkerne som skjæbne og figurer. Når jeg holder på en stun og gjennemlever mine tænkte menneskers liv, så er det en trang å ta tag i det virkelige; den er så uimodståelig som trang til å dra frisk luft. Og omvendt: en fire fæm opsæt og al den modbydelighed, som altid er i følge, - ja, så må jeg være alene igjæn for å føle mig av adel . . . . De, Collin, må begynne å udgi bøker! Det må bli til noget! - Bare jeg skrev de par ord i anl. Alvilde Prydz's bok, stormet her ind med bifald, offentlig og privat. Luften står tørst, kom med regnbygen, gut! - Er barnet søt, da? Hvad heter det? Var Astrid meget syk? Vi vet jo ingenting! De sank med engang i kjælderen, alle stuer her stod tomme æfter Dem. "Hvor blir Collin av?" gik vi og spurte. Han blir da vel aldrig træt av os? Eller har han så rent formeget av sykdom og motgang? Vi syntes at vi med tvil herom måtte vænte, til De selv følte trang til å dukke op igjæn og bytte øine med os. - På lørdag taler jeg altså i Vaalebro. Glæder mig svært til det. Steen, Konow, Thommessen, Arvesen, alle avskygninger samlede. Således skal det være! Ça ira! Lev vel, fader Collin og moder Astrid! Hilsen fra Karoline og Bjørnstj. Bj. SIDE: 173 Steinsdorfstrasse 10, 13/1. Kjære Collin, jeg ser, De har forladt V. G. Antagelig kommer jeg til å gjøre det samme. - Jeg har liggende Deres opsæt om "Drømmebør- nene" hvor alt er rigtigt og tidsmæssig. Men en gang ved lejlighed vil jeg gjøre Dem opmærksom på alle gjentagelser! Nu lægger jeg også Henr. Ibsen tilside for å prøve å få Dem til å bruke en annen måte. Istedenfor de ide- lige frem og tilbake, op og ned, vilde jeg få Dem til å sætte greit ordnet, efter hverandre, hvad De billiger og vil rose, og så greit ordnet, efter hver- andre, hvad De vil dadle, så der blir en voksende tyngde, et alvor i det, som tar folk. En energi, et temperament, som gir respekt. Mere vil jeg ikke sige skriftlig . . . . . . Jeg hører aldrig fra Dem; jeg vet ikke, hvad De gjør, eller hvordan De- res hustru og barn befinder sig. Det forstår jeg egentlig ikke. Sars har ikke skrevet ét ord som er sandere historisk opfatning av vor folkekarakter i historien end den G. Heiberg, rost av Hjalmar Christensen giver! Huf, som jeg synes menneskene derhjæmme har liten ild og hast og ansvarsfølelse. Deres B. B. Steinsdorfstrasse 10, 16/1. Kjære Collin, ja det i "Morgenbladet" var ulike greiere og fyndigere. Gjør nu noget færdig! Måske planen med Essays er bra. Altså den! Jeg skal forberede saken hos Hegel. Men jeg må minne Dem om, hvad Tysk- land angår, at en rik dansk dame står færdig til å betale alle omkostninger for Dem med å få Deres anskuelser inført i Tyskland, så De alene har å sørge for, at boken ikke blir for stor. Da kjøpes den ikke. "Kunst og moral" står på dagsordenen overalt; i en rimelig utgave vil det æmne nætop nu være meget velkommen. Det er da en ærgerlig tid; her er bare tåke, tåke, tåke. Min væn, i det symbol er der sandhed! Det er forfærdelig med tåken over vort liv; stun- SIDE: 175 dom blir jeg så mismodig, at jeg knapt årker åpne en avis. Men så brænder det i mig igjæn av den voldsomste trang til å gjøre storm. Flere dager senere: Opsættet i V. G. fortrinligt, - bare ikke atter for- meget var tat med på én gang, så jeg tilsist glæmte utgangspunktet; De må nu engang høre på, hvad jeg siger! Behandlingen av Dem ved V. V., ja, jeg forstår ikke! Har skrevet til Holst og skjænt som en tyrk. Hvem, som har ævne til å se, må dog ane i Dem Nordens største forfatter. En så ædel karakter i altsammen, så store mål, så rig en kundskabsskat, så intens en fantasi, så fin ævne in i syn og stil, - - - og så møkgrep og rådne ægg mot Dem! Aldrig annet! Lad denne åpenbarelse av tidens vanart, av vejens forfærdelige længde - begeistre Dem, Collin, til intenst, samlet ar- bejde! Væk med drømmerierne! Her er formeget å gjøre i begrepsutklarnin- gen! Senere kommer livsformerne for det, som skal være. - Har De i "Die Zukunft" No 17 (23de jan. 1897) læst av Nietzsches Nachlass over Wagner (og Schopenhauer)? Der er jeg vel enig! Kun ikke i sligt, som at "Das Deutsche" er å sammensætte av bare dyder! Hvordan kan en så emi- nent intelligens komme på avveje?! Tusen hilsner til treenigheden! Deres B. B. Postkort. Poststempel: 29/1-97. Kjære Collin, Deres opsæt om "Det etiske samfun" var magistral. Den kan ingen av dem som nu skriver i Norge, gjøre Dem æfter. Der er Deres domæne! Den var stor og skjøn. Måtte der undes Dem kraft og tid og op- mærksomhed for, hvad De har å si os! Her er formen et jævnt fremad- skridende i en bestemt retning. Her er det nådd, som for Dem er vilkåret. Så meget, som De har å udrette, forsmå ikke vilkåret! Deres inderlig hengivne B. B. SIDE: 176 Postkort. Poststempel: 4/2-97. München. Jeg har tilladt mig å gi min oversætter Deres opsæt: Den passive og kampglade naturalisme, med en liden anmærkning nedenunder for "Die Zu- kunft". Hvis De også vil ha "Mennesketanken" ind, så bør De gjøre ind- ledningen noget kortere .... De fleste tyske aviser har noget gement mod mig fra Sverige av. Det er fine folk, vore modstandere derinne. Men der er noget de forbereder mod os. Deres B. B. SIDE: 178 Aulestad 1897, 2/4. Kjære Collin, jeg må jo på Karolines og egne vegne lykønske Dem med gårdkjøpet, som naturligvis vil ha ingripende betydning for Dem og Deres, men derigjænnem for os alle. Jeg blev højtidelig stæmt, da jeg hørte det. Jeg ante meget godt, - og ikke mindst, at der samler De Dem bedre, lever ensommere med det ene. Jeg takker Dem for Deres mælding, Deres "fremhold" af Høffdings Etik. Den var førsterangs - like til slutten kom og ødela altsammen! Hvad faen skal det også være godt for å proklamere tusenårsriket! Så tror folk, De er en uhjælpelig fantast og raring, - og det er intet, et nutidsmænneske finner uanstændigere, æn å fristes til å opgi den høie mening han har om sig selv som forstandsindivid. Nej, sånt får De spare på til vi to går spa- serture sammen. Vi vet, det er tilladt å tænke det største også om slægtens fremtid uden å være dum; men vi er temmelig ene om det. For os gjælder det å få menneskene fremover, til å samle sig i godt håb, og i håbets energi. Hvad De her gjør, virker nøjagtig det modsatte. Det må da også være nok å sætte et mål, som går på fire à fem generationer uden å skræmme dem med det, som går på hundre. Desværre mit hjærteonde har steget. Det er med ængstelse, jeg tiltræ- der min store rundrejse. Vi kommer lørdag kvæll. Vær der søndag formid- dag, kjære vænn, og fortæl os om kantaten! Tænk, vi er ikke engang invi- terede til å overvære den! Nej, Kristiania -? Hils Dem selv, Deres avbild i hustru og barn og hines i Dem selv. Deres B. B. SIDE: 181 p. t. Kjøbenhavn 1897, 16/10. Valgseirens dag! Gratulerer! Jeg tror nu, jeg har været med å gi kam- pen lys og tro. Jeg synes, det ligefrem går i dur i år! - Vedlagte fra X X synes jeg må ordnes så, at vi en del vænner går god hos en forlægger, som gir ham lidt forskud .... Det gjør mig ondt, at jeg ingen annen har å plage æn Dem; men kan- ske har De en å plage, kjære Collin .... Gud som denne turnéen plager mig! Og hernede rykker man på livet av så megen smålighed og selvgodhed. Det er den gale side av den danske finhed og ælskværdighed. Og så høirehadskheden. Den må være bestilt hjæmmefra. Men vi seiler gjennem det altsammen med glans! Fulle hus, stor deltagelse. Tusen hilsner til Dem, Deres skjønne følge, stedet, minnerne! Eders Bjørnstj. Bjørnson. Å husk å si Sars, at i talen i Studentersamfunnet lod jeg ham, Sars, si, at kaptein Sørensen burde havt Olavsordenens kommandørkors. Jeg lod Sars ha æren for å ha sagt det, men dette ses ikke av referatet. Glæm ikke dette, Collin. Lad det plage Dem i drømme, til det er sagt. SIDE: 182 Roma 1898 26/1. Capo le Case, 18. Kjæreste Collin, et kvinnemænneske Valentine Bardy skal ænnelig ha udvalgte stykker av mig til en fransk læsebog. Jeg blir rent fortvilet. Jeg har begåt den græsselighed mod Dem uten videre å hægte henne på Dem; De kjænner henne vist alt tynge på Dem; men ryst henne ikke av, før De har hørt hvad hun vil. Vi har det vidunderligt her, og jeg arbejder så godt, som fangen på djævleøen tillater mig det. Han holder mig våken timer om natten og vil ha sin tid om dagen med. Nej, den historie, anklageskriftet løj ham på med den stakkars man. Dida som senere blev dræbt! Han skulde ha betjent henne for pænge! Og så kommer det ut, at han tvertom henvendte sig til hennes far og bad ham passe bedre på henne; hun var syg og æfterstræbte ham! Efter mordet blev også Dreyfus kaldt for retten for å fortælle som hun hadde været; han fortalte da sammen med hennes far, hvor syg hun var, hvor forstyrret, og hvad han i den anl. hadde foretaget. Som faren før hadde rost og takket ham, således roste og takket ham nu rettens præ- sident. Skjønt altså rettens vidnesbyrd er tilgjængeligt, slarver anklageskrif- tet ivej med sin sladderhistorie om, at han millionæren, den strængt retskafne man, hadde betjent henne for pænge! Anklageskriftet gjør sig skyldig i sådant! Hvordan har man så ikke i det hele båret sig ad mod "jøden"! Prof. Monod (gift med en datter av Alex. v. Herzen) er her. Han ved alt, så jeg gjæn- nem ham får alle deres karakteristik, som her spiller en rolle. - Nu har danskerne udklækket en plan om at danne et internationalt forbund, deri folk forplikter sig til ikke å møte på verdensudstillingen 1900, ikke sende noget derhen, og til å virke for at heller ikke andre rejser derhen eller sen- der noget derhen, før franskmændene bærer sig ad som et retskaffent og ci- viliseret folk og lar Dreyfusprocessen revidere. De har i flok og følge hen- vendt sig til mig om å sætte sagen frem for Europa og Amerika! Jeg sen- der først en del spørsmål privat rundt i Europa for å få vite, hvad folk mener om det. Planen: å oparbejde en mellemfolkelige samvittighed, knytte SIDE: 183 menneskene sammen i én vilje, i én plan, begeistrer mig. Og lejligheden, nemlig å hindre politiken i å undertrykke retfærdigheden (kan det ske i Frankrige, hvor kan det så ikke ske?) er fortræffelig. Jeg begynner kanske imorgen på å skrive. Om brevet skal ud, er en sak å betænke. Jeg tænkte i tilfælle å sende det til Times, som trykte mit siste. Men jeg ber bladet samtidig om ikke å trykke det, uten at bladet selv understøtter planen. Nu får jeg høre videre fra Danmark. Og fra de andre lande. Her er lidt huskoldt; men vi brænder i kaminen og befinder os vel. På gaten som i september hjæmme. Eller i mai. Jeg har set Eleonora Duse. I sit slags (sorgen, lidelsen og det stille sjælelivs åpenbarelser) det største jeg har set. Vi hører musik, god musik og drikker den vidunderbare Romer- skjønhed i luft, mænneskeskikkelser, vin, hus, kunst ind med nydende behag. - Vi spiser middag hos Ross, som bor lige ved os. Hans Themistoklé og hustru lager "superb" mad, (Ross's internationale sprog). De andre måltider hjæmme (kolde retter). Ross maler mig. Ja, det blir aldeles ypperligt. - Om deres fem tusen planer taler jeg aldeles ikke med Dem. Det glæder mig, at nu tar Tolstoi kunsten og moralen fra Dem. Gud give nogen også vilde ta fra Dem Shakespeare og en hel del annet, så De kunde lære å ærgre Dem over, at De spreder Dem over al verden og intet får færdig. Det som De skrev om Hamsun, hvor var det ikke slet skrevet også, foruden at det var galt. Nej, De er uforbederlig. Og dog er De det ypperste forfatter- æmne, Norden har, skikket til å gjøre revolution langt ud! - De kommer ikke engang til å avsætte Brandes'erne; De får ikke tid til det, De! Å, som jeg er sint på Dem. De kjæreste mænneske av alle! - Her omgåes vi mange både udlændinger og skandinaver. Men jeg passer på min tid. Til recep- tions går jeg aldrig .... Jeg kunde ha meget internationalt nyt å fortælle; men jeg har ingen tid til å være snill. Hils nu Deres velsignede hustru og pletten, De bor på, og alle dens invånere fra Deres taknemlige gjæster fra i høst, Karoline og Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 184 Rom [Udatert] -98. Tak for Deres prægtige brev, kjære Collin! Til belønning sender jeg Dem min fræmstilling til den europeiske presse. Jeg lar det bero på Times og andre engelske blad, om den skal trykkes eller ej. Uden deres samtykke og hjælp ønsker jeg det ikke. Men så meget større er den belønningen vi nu sender Dem, skjønner De! Et manuskript altså, som vanskelig blir trykt! .... Det De skriver om Zola, er det bedste jeg i så henseende har læst. Jeg læser det høit for al verden her, og når det er udlændinger, fortæller jeg det. Ja, den, der har en korrespondent som Dem, kan gjærne leve på Otahaiti; han er dog med! At sige, - når De skriver. Gud som det ellers er ligt Dem, at ikke engang rejse gjør De, som De har planlagt. Nej, fanden holde principer, sa Dunker. Skjønt dem holder De dog. Bedre end de fleste. Kys kone og barn fra Karoline og B.B. Var hun ikke snil, som skrev av for Dem? [Medsendt artiklen "Et spørsmål til at sende videre".] SIDE: 188 Rom. Postkort. Poststempel: -98. Sætningen om den kogende gryte har jeg strøket. Gjør De ligeså! - På had og foragt lar sig ikke leve. Beviset kommer Frankrige til selv å gi, er jeg ræd. Fra revolution i diktatur, fra diktatur i revolution, intil selve dette folks uuttømmelige kraft er uttømt. Ja, jeg tar stor lære av det for mit arbeide, men jeg kan ikke få ro til å arbeide! B. B. Postkort. Poststempel: 10/2-98. De behøver ikke å sende opsættet nogetsteds hen, såsom de engelske blade "for den politiske stillings skyll mellem England og Frankrige" (Su- dan) ikke vil befatte sig med den. - Sådan er det. - Jeg har bare tabt kostbare arbeidsdage. - Her er nokså koldt. I en måned har vi havt et par regnbyger én eneste dag. - Jeg synes det er formeget å si, at et dannet menneskes brøde farver et helt folk, når vi vet hvor mange røtterne kan være frem til brøden. Deres B. B. Tusen hilsener fra os begge. Capo le Case 18, Roma 1898 14/2. Kjære væn, De vet jo, hvad jeg mener om målstrævet. At vi ikke har råd til å slippe Danmark. Det er en livssak for os å holde Danmark fast. Det er det vel egentlig også for Danmark, skjønt der føles det ikke så stærkt. Danskerne har i sin forpuppede øtilværelse også en kraft til inten- sitet som udelukker følelsen av savn, ofte av det virkelige behov. Men vi er et utslagsfolk. En utenskjærssejler. Enten det eller intet. Vi må ha en sprogævne som strækker vinger utover to millioner til. Og utover mere! Garborgs argument, det siste og store, at bønderne ikke forstår vort sprogs fremmedord, er det rene griseri. Vil de bli dannede mennesker, bøn- derne, får de anstrænge sig; det har vi andre måttet gjøre. At vi skal flytte ut av kultursproget, fordi det faller dem for svært å flytte in, er virkelig som å si til fuglen, at nu får den ner på fire igjæn; for dyrene kan ikke fly. Men hvor blir I av, alle I, som kunde kjæmpe mod uvæsenet? Lad SIDE: 189 dem i herrens navn bli ved at tale fjellmål (jeg ser ellers ingen befaling der- til i, at det er "nærmere vort gamle mål æn vort eget"; det mål, hvori vi er utviklet har vort beste åndseje, og å øge det, er hovedsaken for al dan- nelse); men lad dem bli efter og stulle med det, som morer folk der ingen hast har; det er utvilsomt et tap, men bare til tap er det ikke heller, ti det slår bro gjennem mange gode ord og vændinger til det åndseje som ligger æfter mellem fjællene, og som vi må få med! Lad dem bli ved å tale sit mål. Men å lage et nyt sprog av det, jævnsides vort, er under vore forhold en djævle-gjerning. Splittelsens, kuldens gjærning. Å se bort fra det hele bare til sig og sit, ikke å ville gjennem anstrængelse komme med, men lægge sig fore og spælle fele med gamle slåtter i bytte for den store musik, vær- den nu har nådd, - det er dovenskabens, forkjælelsens tråss på sit, skillende og koldt. Dette skal De syne Sars med tak for opsæt No. 2. Det var rent ut præg- tigt. Og så skal De spørge ham, hvor svaret til Gunnar Hejberg blir av? Jeg lar dette skrive av, for jeg har rablet. Deres Bjørnson. SIDE: 190 Roma 1898, 10/4. Kjære Collin, jeg læste nætop Deres ypperlige mælding av Løchens "Welhaven", et lite norsk litteraturbillede av værd (jeg mener Deres anlæg og utførelse, knap, klar). Jeg spurte mig selv: dersom den man mælder sig til professor i nordisk litteratur, hvad er så i vejen for å ta ham? Og jeg sa mig selv: det vil jeg skrive ham til. Så kom Deres brev fra den etiske musefælle i London, hvor De nu atter sitter fast med Coits osteskorper og flæskesvor. Å, gid De var langt derifra! Men brevet var dejligt som min længsel efter Dem er stor, stor! Bernt Lie, Kinck osv. er jo prægtige, men yder intet vederlag. Der er to menne- sker jeg især længes til å leve sammen med, og det er Dem og min bror, og skjæbnen vil, at det aldrig skal ske. Jaja. - Med mit arbejde går det så, at det avgjørende er jeg over. Men mange hårde kampe vænter mig. Nu har jeg havt en tabt tid i scirocco-luften, som vi vel er kvit for det første. Nu er her dejlig klar vår. Tid har jeg også tabt på Dreyfus; De forestiller Dem ikke, som den mans skjæbne har pint mig og sysselsat mig. Jeg imødeser den ny proces med største spænding. Men jeg sørger over, så langsomt som jeg arbejder. Jeg sørger også over at der i mit æmne er så liten frihed til positiv utfolden av karakterer! Rammen skulde ha været videre! Ikke rum for alle mine kræfter. Men det er vel sjælden, at en får bruk for dem på én gang. Her har det gjældt intrængen i et par karak- terer, den ene av svag, den annen av fast bærgart, men begge betydelige SIDE: 195 mænnesker og deres skjæbne skapt av dem selv i et mon som sjelden set. Og som åpner syn in i samfunnet, dennegang det politiske. Det morer mig stundom meget, men ikke altid. Karakteriseringen, mener jeg. Karoline har det godt, især når hun skriver av for mig. Men døv er hun jo, det muntre mænneske. En har aldrig set nogen døv ta det med sligt livsmot. Vi kam- perer sammen som under en gammel paraply i regn og solskin. En tredje gammel kommer æfter og stiller sig under, Ross nemlig, med hvem vi spi- ser middag hver dag hos ham selv. Godt og morsomt. Min læsning for- tiden Caterina Sforza av grev Pasolini (Ermano Loescher, Roma 1893). Kan De ta Dem tid til at læse den bok (få universitetsbibliotekaren til å bestille den!), så er der mere billede av overgangen til renaissancetiden inne i kjøt og blod, fornyelsen i den italienske race, æn jeg har fåt av nogen enkelt bok. Samme ubændige kraft og voldsomme kraftbrug som i oldtidens Rom, samme ubrudte længsler - kun at her er kommet civilisatoriske mag- ter til av stærkere art æn jeg egentlig før har forståt. Skjønt jeg både har skrevet og talt om det. Kirken og den rene trang til at redde mænneskene, som kjærlighed avler, skjønhed nærer, taknemlighed kysser og gjør glad og stærk. - Her er i dette øieblik kommen to mærkelige rejsende. Jeg må til å være kavaller, og gir Dem på båten, med samt Deres etik! Deres B. B. Karoline som altid på mejerne, når farten går til Dem. SIDE: 196 Roma 1898 25/4, Capo le Case 18. Deres kjære brev traf mig i slet lune. Jeg har strævet med scirocco over mig, så å si nede på fire, med noget jeg aldrig magter. Og dog skal magte. Kampen har ståt længe på. - Og så blev mit brev til Zola offentliggjort her, før i Paris! ! Ved en fejl av oversætteren (Fontana). Jeg har tabt hele glæden av det, formodentlig også Zola, som jeg fik et så vakkert brev fra, alt for personlig, til at det kan offentliggjøres. Han er (mellem os) nokså motløs. Sligt uhæld tar humøret fra mig. Især når det kommer i den tid jeg også for- resten er en stor stymper. "Savonarola". Siden jeg har lært loven, at så højt en exaltation går op, så lavt må vi også ner igjen, har jeg tabt interesse for ham. Det, som blev igjæn av ham i Michel Angelo o. s. v. har historisk interesse; men han selv er en stort utrustet villfarelse. Tragisk, tragisk, å! Jeg tåler ikke læse hans historie mere, så går det mig til hjærte. Hadde jeg truffet det æmne, da jeg holdt [på] med Sang, var det blit Savonarola! Men bakæfter at jeg har læst Sommerfelt (som ikke synes å forstå loven, men endog mener, så skulde vi alle være!), er der ikke tale om ham mere i mig. - Nej, jeg har noget annet! En veritabel kamp mellem det gode og det onde, deri skal synes, hvor underlegent det onde er, når det gode samler hele sin magt mot det. Invendig, forstår De. Invendig synker det onde i knæ for det gode (tross opbud av alt had og al kraft), det må gå det godes ærind og ødelægge sig selv. Det onde er et fruentimmer, det gode er en man. Mannen siger tilsist: innen to måneder dør De av selv- fortærelse. Og væsenet dør! Ja, tro ikke, jeg er gal. Det er en fullkommen- forstandig tilgang, modtat av alle som sansynlig, det spår jeg med full tryghed. - Nu kommer det an på, hvad som trænger sig først fræm, dette eller "For- ældre og barn". - Politiken frister mig ikke mere. Jeg er bare psykolog, filosof, dagdriver og fæhode. Især det siste. Jeg skriver alene for å gni mig op æfter Dem for hjælps skyld. - Så har jeg læst Kincks bog. Ja, når man går ut fra et så generelt æmne og alle de hundre personer [er] rigtig stillet op, og så sætter premie for, hvordan alt dette kan forkluddres, da vinner Kinck præmien, og det har jeg sagt ham. I en samtale som kanske sætter frugt. Jeg liker dem begge meget godt, og det gjør vi alle. Men vi er bekymret for, hvad de skal leve av, til han bryter sig en form til. Egentlig tror jeg, det er komisk for- SIDE: 199 fatter han er. - Nå, nu er her sommer! Gid, De var her hos os! Her er værelse, og her er alt like ved siden av vore! Men det er ikke å vænte. Jeg bare rabler. Vi rejser snart nordover, til Venedig og Tirol. Bare jeg forinnen ejet magt over det, jeg slås med, så jeg hadde godt mot under rejsen! Min lykønskning til Deres arbejde! Det som De drog op linjerne til! De er så absolut forfatter, at De burde være fri for professoren for det første. Men det går vel ikke. - Min læsning fremdeles Caterina Sforza av Pasolini: hun er seig. Men så læser jeg meget tidsskrifter ved siden av. - Sophus Lie har været her med familie. Ham burde De omgås! Det er kjærne og livstro! For en kar! Og maleren Holmboe, nej, for en fin personlighed. Tusen hilsner fra B. B. Hils Deres hustru og Degerud! SIDE: 200 Schwaz 1898 27/9, Tirol. Kjære, jeg har skrevet Dem til - men bare begynnelsen på et brev; så revet det itu. Og før den tid skrev jeg til Paris, gav det gal adresse og fik det tilbage. Det var herfra jeg skrev i foråret. Men idag er den første fridag jeg har på måneder, jeg tænkte idag å tale med Dem, - og så kom Deres kjære brev, så nu er det tvefoldig morsomt å skrive. Altså ikke glad i Victor Hugo opsættet. For det første fortalte De ikke godt: det hadde ingen plastik, det var for hurtig og småt gjort; dernæst - ja, jeg kan ikke engang læse "Les Misérables"! Tror De ikke, at disse overnaturlige, forstrakte mænneske- skikkelser har sin del i, at i Frankrig har mænneskene idealerne til stas og lever ellers i åbenbart brud med dem? Et fæstklæde, en pral, - og livet gruelig prosaisk i sin stræben, og koldt i sit væsen. Så megen falsk æresfølelse, så megen hævdet selskabelig usanhed. Det dygtige, trods alt intil det såre ære- kjære folk, vilde det ikke, hvis det hadde en poesi, som holdt jordens jævne mål, mens den forædlede og i sin tægning og i sit æmnevalg tilskyndede, - også selv være naturligere? Og da naturlighed er indledning til alt godt, vilde det så ikke være længer kommet i forening av ideal og liv? - Særskilt holder jeg det for et (naturligvis ufrivilligt) forræderi av en nordbo å prise det i en stor digtning, som bærer så rent fanden i vold hen i hor med det umådelige, så det bare avler pompøst, blændende skin. Ti vort kald i Norden er å værge det etiske også i kunstformen. Holde sande mål og kyske linjer, ikke disse buede, himmelstormende, som skal hænte ned solen. Når mænneskene har drømt, at guden blev til mænneske, så er det den rigtige rejse; den omvendte, SIDE: 204 at mænnesket blev til gud, som Romerne drømte det, er altid blet holdt for et vanvid av os Nordboere. Vi ejer ikke ævnen til å kalde et mænneske gud, som f. e. i Italien er god sprogbruk endnu idag. Idealerne må holdes så vidt i ære, at de ikke blir draperi om skjæve skuldre, men de må forkyndes og forplantes blant os som mænneskemulighed, som det, der kan nås; guden må være mænneskeliggjort. Jeg henviser Dem, forræder som De er, til "over ævne"! Så er det dette med konkurransen om professoren i nordisk litteratur. Jeg liker den ikke! Jeg vilde ha Deres liv, så idéfyldt det er, så varmhjærtet, mere i én like linje, hvad så godt kan enes med mange interesser. Nu skal De altså ind i den (tomme) svenske litteratur! Hvad vinder De som mænneske, som forfatter, på alle disse tidoptagende avstikkere? Da De skulde ned til Frank- rige for å lære å skrive franske bøker, var jeg også sint. Hvad fanden har De med det? Det tar da vel mindre tid fra det, som er og blir hovedsag, å kontrollere en andens oversættelse? Og Franskman i litterær stil blir aldrig en udlænding. Jeg vilde lære Deres hustru et ord, som hun skulde stikke æfter Dem med, og det ikke alene i sådant; det er et slemt ord, og det passer Dem, højtstræbende som De er fremfor nogen, slet ikke. Men der er meget vi tumler ind i, som ikke passer os. Vi har fristelser i periferien, som det gjælder å møde i tide, og overalt. Ordet heder: Tutleper! Ja, vogt Dem nu, Chresten Collin; der står ikke én til som Dem på udsigtstårnet! Hæft Dem ikke væk! Mit stykke er her hver dag i sønderhakket korrektur. Jeg finder selv igjænnem den, at det er et ædelt arbejde. Men det kommer an på, om alle synes det. Jeg er imidlertid allerede oppi noget nyt. Her hæfter alene Dreyfus- sagen mig. - De får også mine russebrev og de taler og opsæt, de gav anled- ning til, med en inledning, som skal kaste sit lysskin. Og så får De (fra store tyske blad) en redegjørelse for Hohenlohe-sagen, i sit slags det lumpneste, jeg har været udsat for. Nu er tiden kommet. Men jeg kjænder ingen trang til at rode op i bohême-hagerne. Jeg sætter det bestæmt ud så længe til intet blir av. - Min hustru hilser Dem begge hjærteligt! Hils også Deres mor, som vi engang må få se på Aulestad. Deres gamle væn B. B. Lad mig dog være fri for den franske dame. Jeg har jo testamenteret henne til Dem! SIDE: 205 19 September [skal være oktober] 1898, Schwaz. Kjære Collin, jeg begynte virkelig å tro, De var blet sint på mig. I så fall var det ubilligt. Jeg har aldrig villet Dem mere vel. Men det lader til, De ikke følger et eneste av mine råd, så lidt som De deler mine meninger. Jaja! - Jeg gratulerer Dem og Deres hustru innerlig med gutten! Når pigen længst er borte i en helt annen familie, som hun øger og glæder, er gutten gren på SIDE: 209 stammen, får av dens saft, og værnes av dens gamle hævdede plass iblant os. Det er deilig med disse gutter, som fortsætter os. . . . Kjære Collin, jeg tror De tar fejl av russerne (slaverne) - det er et blødt, sentimentalt folk som efterhvert som det vinder individualitet, karakter, av- sætter sine hærsker- og styrer-traditioner. Zarens fredsbudskab er ægte slavisk, født av selve folket om ham. Russerne kommer til at gjøre mere for freden ænnu, skal De se. Men vor fremtid er det store anglo-germanske forbund, som kommer istand trods alt, - som det naturlige altid sker, hvor de blinde drifter er behærskede. Det er jo dem som mener, at det naturlige alene sker, hvor de ikke er behærskede. Men naturen i sin egen, av vor intelligens uforstyrrede orden, er altid behærsket. Det er ved hjælp av bevist opøvelse, at det ordnede går over til blindt ødelæggende, selvødelæggende. Men om de anglogermaniske folk gjælder, at de er behærskede, at de for- står sit vel, derfor slutter de sig sammen. Det naturlige sker. Og da er deres overtal og åndelige overmagt så stor, at verdensfreden er der av sig selv, og verdensånden ennelig blir verdensordenen. Forholdet til Sverige er noget aldeles for sig. Vi har stødt på alt det, som er råt og dumt i dette noget tunge folk. Reaktionen mod det må komme inden det selv; vi kan hjælpe til på to måder: ved å ærte det til å begå ænnu større dumheder (hvad jeg har gjort, og det roser jeg mig av!) og ved å tale til deres æresfølelse det direkte, almene sprog (hvad jeg også har gjort og skal bli ved med). Nu får De snart en del fra mig derom. Og så er jeg midt i et nyt stykke, jeg mener midt i formingen, gydningen. Jeg har ennu aldrig behandlet det ondes genesis. Jeg har ikke kjænt det, før jeg nu er ifærd med det. Jeg synes, Ibsen her langt fra har været vidtskuende nok. Og så det godes voksende vælde i kampen mod det! En hel moderne man som det onde kalder til udfoldelse. Jeg fryder mig! Tosk, De vil natur- ligvis ha mig op i hundre andre ting. Gamle historiestativer skal jeg klæ på, kristusskikkelsen, gudemennesker skal jeg lage. Tosk! - Søte, kjære Collin omvænd Dem til Mænneskeligheden, se, at vor tid må grundlægge den overfor alle udskeielser, dem i høiden og dem i længden! Vor eneste redning er på alle punkter å vinne os selv, d. v. s. omgjøre vor tænkning, vore institutioner, vort væsen til finere, roligere menneskelighed. - Jeg læste en aldeles genial fremstilling av Dem, som jeg ikke har takket SIDE: 210 Dem for: Kongedømmet, det nationale kongedømme. Så har jeg da heller ikke skjænt på Dem for dens bredde, dens uhyrlige gjentagelser i omskrivelsens form. Gud at De (hvor gammel er De) ænnu kan behandle et æmne så uordent- ligt! Det er noget av det beste, jeg har læst om de dele, ja, som sagt, genialt. Så meget mere rasende på Dem var jeg. Det var en ren lykke, at jeg dengang ikke var siker på Deres adresse. Lev vel, I dejlige to mennesker, som er fire! Karoline hilser mange ganger med Deres B. B. SIDE: 211 24/10 98, Schwaz. Kjære Collin. Deres brev har glædet mig meget; men også forskrækket mig. Kan De - rigtignok æfter bare én gjænnemlæsning - mistyde mig så, ja, hvad kommer så ikke senere!! SIDE: 213 Naturligvis er ægteskabet bare en sag mellem to. Lovkravet kommer til for samfunnets skyll. Jeg har aldrig været av nogen annen mening no- gensinne. Dette er ikke Brandesianisme, det er sund fornuft. At samfunnet skal træde til æfterpå at to er blet enige, er en sag for sig, som jeg for min del strængt holder på, men som disse to ikke har plass til, ikke behøver å forhandle. Her gjælder det bare: er vi gift? Er jeg retskaffen, er du ret- skaffen? - Og De tror ikke, jeg ved Paul Langes skyll? Eller Tora Pars- bergs? Men læs op igjen! Og da er det især til repliken av henne, De må se i annen akt: "i alle vildfarelser den skyllfrieste". Det viser, hun er ikke enig i, hvad han har gjort, skjønt hun har opmuntret ham. For det gjorde hun sådan uten å være inne i det. Bare med sit eget for øie og så hans gode natur. Hun tog det svært rummeligt. Sligt går vel op for henne, siden. Hun får tid nok til å tænke æfter, stakkar. Så er det den replik i annen [akt] , hvor han ikke direkte vil si, at hadde han ikke været forlovet med henne, så skulde han nok ha båret det altsammen. Hun ved det, men hel- ler ikke hun får lov å si det! Hold denne replik sammen med den i slut- ten, hvor hun sier: "vi vilde alle rå med ham"! Så ser De, hun aner alt hele sammenhængen. Men hun blir klarere siden! Stakkars, stakkars henne!.... Hvor vil De hen, menneske! Vilde hans liv med henne til London være en flugt fra arbejde til kjærlighed? Tusen gange nej! Det var en flugt fra bagvaskelse til kjærlighed, fra partispektakel til arbejde! Vær så god å læse op igjæn, far min! Dette er da ikke alene sagt, men repeteret og repeteres igjæn til slut av ham selv! Ja, dette var dette! Det glæder mig at varmen og godheden i det har tat Dem. Og kun- sten. Jeg har den siste behov i det, jeg nu holder på med. Det er det vær- ste (og ubetinget psykologisk stærkeste) jeg har hat oppe. Til henne - model? Jo, og nej. Derom ved lejlighed. Er hun ikke prægtig? Den moderne kvinnen! Ja, De vilde naturligvis ha henne fejlfri, De, tosken! Og ham med! Deres B. B. SIDE: 214 Postkort. Poststempel: 24/10 98. En ting glæmte jeg. Han skræmmes ikke i sin "barndom"; men i sin "ungdom" og der står jo, hvad det er. Apollo være mig nådig og ikke gi mig mange så slætte læsere! Men det er vel fordi det er så langt uti fjorden. Forstanden er vel avtagende utover, kan jeg tænke mig. Karoline er idag i München med Arne. Jeg er ænkemand. Går nu min tur i skogen og har Dem med på den. Farvel da så længe, til vi sammen er komne derop. B. B. SIDE: 215 Roma, Quattro Fontane 147, 14/11 98. Kjære Collin, tak for brevet! Ikke ét ord i det, som jeg ikke under- skriver; heller ikke en tanke i det, som ved å komme i ny belysning (og De er en belysningsmester av aller øverste rang!) ikke vinder glans av sin naturforbindelse med dybe love. Et mæsterligt brev! Jeg tar tilbage mit brevkort om den udover fjorden avtagende forstand. (Jeg savner ellers kvittering for det indfald). Men undskyld jeg må jage med mit. Tænk Dem Tora Parsberg ved Paul Langes side, så hans svaghed ikke kom ivejen, ikke for ham selv, ikke for andre, - - ja, da har De den verden, jeg tænker mig mulig. Den må inrettes på å la godheden og dens talent få SIDE: 217 skinne i ubrudt kraft; strålene må få falle direkte. Som det nu er, blir tabet for stort. Forresten svarer jeg, når man spør: en mans hele vilje, en uforfær- det samvittigheds ihærdighed, en jernkjedels bærekraft, - kan værden und- være den i sin husholdning? - jeg svarer: nej! Men så lægger jeg mig på å spørge: Hvad taber værden samtidig under de egoistiske jernkjedlers bryd- ningskræfter, hvad taber de således behandlede i selvfølelse, i hensynsfuld- hed, i kjærlighed, dvs. i sin fineste sansning? Derom tales så sjelden. Er det tab ikke uænnelig større end det tab, som vankelmod i en svag karakter, der vil og kan reformere, stundom påfører os? Jeg ynder det ikke, jeg vil ha det tab insparet; men jeg vil også derfor ha øinene op for egoismens forbindelse med jernviljen og svaghedens forbindelse med godheden, at begge disse forbindelser er uhyre alminnelige, og at især den siste må vi ta os av tusen gange bedre end før, så det gode reddes in for os. Herunder vil vi så opdage, at kanske to tredjedeler av det, vi priste som mandom, mandoms bedrift og kjæmpekraft, var ondt, og gjorde ondt ved sin grænseløse egoisme; at stigende kultur igrunnen intet andet vil sige end stigende herredømme over den falske manddom, så der altid blir min- dre og mindre av dens råhed og dens vilkårlighed, dens uretfærdighed og dens onde bedrift. Vi må få øinene op for, at der er mere kraft, mere sand manddom i Jesu "tænkesentimentalitet", "falske kvindeforherligelse" end i verdens største erobrere fra Ramses til Bismarck. Og at disse siste ikke mere må kunne få korsfæste Jesus, brænde Savonarola og Giordano Bruno, eller avskedige Comte og Brentano. Hele verdensordningen til fred beror på det ny syn, vi her må få. Moralen i det er atter selvopholdelsesdriften, det høiere ideal intet annet æn slægtsinstinkt til vor frælse fra krig og fattigdom. De ædle, de gode må få mere råderum, højere rang! Så blir man også omhyggeligere for å redde det fra farlige forbindelser, varsommere om det på alle måder. Så samfunnets fineste instinkt får føre uden alt for mange avbry- delser og hindringer. Forstår De mig? Ja, sæt det så ud for fuldt orkester! Jeg arbejder i det ny. Det styrker mig, at det siste har hat hæld med sig. Jeg gjorde iforgårs et stort kast. De skal se, det blir et mærkværdigt stykke. Igrunnen en slags fortsættelse, ja, fra mere end det siste stykke. Der er De - som vanlig - i ret spor . . . . SIDE: 218 Lev vel da gode venner, og forbedre Jer derude i ensomheden på sjæl og legeme, så I lyser, når I atter opblandes med menneskheden. Lyser, så det gir lys til hele blandingen! Især når også produktet kommer med, jeg mener bør- nene og bøgerne. Karoline hilser. Eders væn B.B. Den 15de Nov. Kjære, ved en fejltagelse blev dette brev liggende til idag morges, og således gik det til, at jeg fik læse Deres mælding av Paul Lange. Mod denne er alle de andre bare løst klimper! Dette er melodien, stort og strålende udsat i Deres glimrende motiverne forklarende variationer. Hovedgrunnen til, at det også i formen blev så fuldendt, er naturligvis, at De ikke fik tid til mere! Lidt formegen tid fik De, for slutningen burde ikke ha været med; det er for specielt, indleder i detaljerne, altså til et nyt opsæt, som ikke kommer. Nætop Deres fejl så ofte! Men alt det annet! Ja, det er i den grad før- ste rangs, at aldrig har De skrevet noget bedre, og sjelden eller aldrig har jeg i så få ord set et digterværk, en digter, et historisk forhold, en tids- bølge således forklaret! Det er enestående genialt, sådant, som alene kom- mer frem, hvor lang indsigt, fuld tænkning forløses av dyb, selvløs kjærlig- hed. Jeg er Dem særskilt så innerlig taknemlig for det med blomsterne. At De ser hans kjærlighed, trang til kjærlighed midt i det bange. Sådan var han! Bare en eneste helt liten ting gjør mig så dum som en av Deres kjør, når hun jages ut av haven. Hvorfor får jeg ikke kalle Piene for Piene! I al verden hvorfor ikke? Er det et forbudt navn? Ønsker Lud. Lud. Daae et annet? Har han telefoneret, at han fortjener et annet? Han har sluppet mildt; også i ham har jeg søgt andre motiver end de absolut onde. Og mildnet ham i latter. SIDE: 219 4 Fontane 147, 1898, 31/12. Kjære Collin, jeg som tægner et ondt mænneske, har fåt en meget ny og meget uvæntet ævne til overalt å opdage ondskab. Så først nu skjønner jeg, hvormegen ondskab der skjuler sig i Deres gjentagne forsøk på å få mig til å skrive Dem til. De vil ha mig bort fra arbejdet! De mener, når De indelukker et barneportræt i brevet, at jeg skal komme på bedre tanker, bli mildt stæmt og se på værden som in i et barnekammer. De vil forføre mig til Deres verdensreformerende optimisme. De vil ha mig in i de barne- opdragende planer for et bedre samfun, som De omgås med. De bortleder min fantasi, De slapper først min vilje til det onde; så tænker De, at resten kommer av sig selv. Jeg tviler intet øjeblik om, at De har Deres kone med på det. Intet er kvinnen kjærere æn intrige (noget av min ny visdom). Men dette ligner jo altfor meget de snarer, som de såkaldte gode i mit stykke sætter op for min stakkars forjagede onde kvinne; jeg kjænder det derfor SIDE: 220 straks igjæn! Og værger mig! Jeg vil aldeles ikke skrive brev til Dem, jeg vil aldeles ikke forstyrres. Hvad skulde jeg også det for? Nu, da kirsebærene [fotnotemerke] længst er tørre, har De heller intet å by, som det var værdt å gjøre en avstikker for. Kanske nordlandske multer, de var go, jeg næg- ter det ikke, og de holder sig også om vinteren. Men jeg værger mig, jeg vil ikke ditop! Jeg vil være her foran Palazzo Barberini, som rækker skjønne arme æfter mig i trær og søjler og billedstøtter og i det verdensberømte sta- kitt, og altsammen i klar sommerluft midt på vinteren. Kjære Collin idag skriver vi 31. januar. Altså nøiagtig én måned siden ovenstående brev blev skrevet. Jeg blev afbrudt av sygdom (en ihærdig for- kjølelse med ublu hoste) og et lidet arbeide, som De læser samtidig med dette. Jeg har i tre uger intet kunnet gjøre. Snart i seng og snart oppe, men altid uvel. Så det lille arbeide jeg samtidig sled fra mig, er ferie fra sykdom. Endnu idag er jeg i fængsel uten fri ævne, altså. Ja, det er kjedeligt. Men nu må det da engang være gåt over.... - På sykesengen har jeg læst: Romanzo di un maestro (i to bind) av Edm. de Amicis. En altfor langtrukken og ukunstnerisk beskrivelse av "al- mueskolens" tilstand i Italien. Men så belærende! Og så fuld av menne- sketægning! Jeg mener ikke den dybe, nej, den, som stryger forbi i flygtigt samliv. Jeg ber Dem minnes bogen engang, når Italien atter optar Dem. - Mr. Coit og frue har været her. Hun er græsselig rik og innerlig snill. Vi slog os straks sammen om å gjøre nar av ham, den prægtige ædle drøm- mer! Ja, er der usårlige væsener til på jorden, så må vel han være en av dem. Jeg har den dybeste ærbødighed for ham. - Hun inviterede os på det in- stændigste til London for å bli der hos dem et par måneder alt nu i vår, og vi tænker så småt på det. Jeg hadde den plan å tale med tidningerne der om Norge. På denne måten kunde jeg gjøre det uten utgift for nogen. Først én måned i stilhed hos Mr. og Mrs. Coit for å fullkommengjøre mig i engelsk; så en måned i omgang med alle. Det har to vanskeligheder: vi kjænder ænnu ikke fredskongressens resultater i sinnene og inflydelsen derav på vor sag og det avbryter mit arbeide så sørgeligt. - Hør, jeg må tilsengs igjæn. Deres B. B. Fotnote: Sikter til en kurv kirsebær fra Degerud til Aulestad året før. SIDE: 221 Roma 1899, 1/4, Quattro Fontane 147. Kjære, mens jeg husker det: opførelsen af "over ævne", første del i K.havn minner mig om det. Jeg har bestæmt glæmt å si Dem det. Da "over ævne"-forholdet i vor natur var blit et problem, tænkte jeg først på et lystspil (med sin tragedie i). Nemlig en stor, begavet familie, som i sine mange, selvstændige individer levet på håbet om en overmåde, rent æn- deløs stor arv. Så dør den rike. Der er ingenting æfter ham, eller der er ingenting for dem, hvad jo vil si det samme. Videre: alle arvingerne hadde stiftet gjæld i påvente af arven! - Jo mere jeg arbeidet planen, jo sikrere blev jeg på, at den dypeste grun til vort liv "over ævne" lå i vor religiøse opdragelse, var en arv, det med, en hjærnearv, og at al fremgang betinges av, hvad vi formår å lægge in under sandfærdig iagttagelse av alt det, som til idag var fordom og fantasispil, følgelig også uvidenhed og mangel på ansvar. - Om jeg nogensinne kommer til å skrive det skuespil? Hovedfiguren i det var min gamle, nu avdøde væn, apoteker Thaulow.... Altså i de siste dage av Mai. Tak for Wats. Deres B. B. SIDE: 224 Postkort. Poststempel: 5/4 99. Jeg læste Deres "Forsvarssak" og finner det blandt det fullkommeneste og tillige skjønneste De har skrevet, og takker Dem innerlig for det. Deres talent begynner å bli så mangetonende harmonisk. - Griegs konsert var en nordisk dag hernede med sin fine, skjære skjønhed. Bergliot sang og hun selv og Griegs akkompagnement, et lite øieblik av sommerfortryllelse som intet annet land har det. Og så hans rike, åndfulle stykker for orkester under hans egen inspirerende ledning. Ja, vi var henrykte som sjelden i livet. B. B. SIDE: 225 Aulestad 1899, 11/8. Kjære vænner, - hjærtelig tak for sist. Hos Dere er idyllen, verdens- freden, himmeluskylden med bringebær og fløde og fine samtaler og dejlige øjne! Jeg ælsker dere, som man altid ælsker dem, der gjør en god og lyk- kelig . . . . Jeg hadde en anelse om, at De vilde synes om min tale. Like- væl er det godt å høre det. For Collin er Collin. Endvidere øker det min SIDE: 226 tro på mænneskene, å være viss på et godt brev, hvergang jeg har git tid og hjærtelag til en gjærning, som trængtes. Ja, De er mig en god man! Og så har De så søt en hustru, hvad nu ikke er Deres fortjeneste alene. Lev vel begge to! Deres B. B. SIDE: 227 Fåberg station, Aulestad 1899, 11/9. Kjære vore vænner. Griegs er her og Dreyfus-sorgen er her, og derfor har Eders vakre gave til vort hus gjort mindre av sig og ikke lat høre fra sig. Men nu er det som vi samler os om vort eget igjæn, og nu kommer vi i optog, Karoline og jeg (på vor 41de bryllopsdag!) - vi kommer i optog, men desværre med tomme hænder, uden gjængaver; - men så strækker vi da de tomme hænder ut mot deres og siger tak med dem som med mund og øje: tusen, tusen tak! Ja, er I to snille mænnesker! Sødmen av fru Astrids blik er der lidt av i de flaskerne, gudbevar's, bare lidt; for sødmen i hennes blik er så overstrømmende. Kjære Collin, når jeg er færdig med dramaet, kommer Aulestaddigtene, "Aulestad-viserne"; for de skal skrives, farves av toner for sang; jeg anerkjen- der ingen lyrisk poesi, som ikke er kantabil. Griegs besøk her har været så kjært. Høstdagene omkring os er hen- rivende; så vidt rægn om natten, at vejene er støvfri, og så farter om dagen i klart vejr. I kan ikke engang ta dere en kjøretur dernere! - Den 3de okto- ber er vi i Kristiania. Prøverne begynder den 4de. - Atter og atter vor innerlige tak! Bj. Bj. Han gik her ved min side, den store toneskald, jeg hørte elven glide med et skjønnere fald. Og aldrig før i verden, så ofte jeg gik turen, forstod jeg helt, hvor kjær den var blet mig her, naturen. Skjønt fuglene var fløjne, det rundt i skogen sang. Det kom vel av hans øjne, der så kvidrende svang. Det kom vel av hans tanker med deres lyse voner. Når de i skogen vanker så går de vel på toner. Mon var det vore minder i høstens luft [de] [fotnotemerke] som klang og gav den rette tinder av vor ungdom engang? Mon hører han og hænter i skogens bange varhed en sang av dem, han vænter i høstens lange klarhed? Fotnote: "de" er overstrøket. SIDE: 229 Tusener hilsner til én som kjænder vejen! Og her De får et glimt på tankevejen også. Den siste rettelse er nemlig så godt som den eneste, der er foretat, efter at sangen kom på papiret. Men foran udi hovedet, mange forgjæves forsøg! Men de også omtrent av samme art. Inversioner Postkort. Poststempel: 23/9 99. Der skal stå. Det kom vel av hans tanker med deres lyse voner. Nå, kommer I ikke? Vi skal in til Kristiania først den attende. Kunne I nu komme straks, straks, så fulgtes vi nerover.Tusen hilsner B. B. SIDE: 230 Aulestad 1/1 1900. Kjære vænner, ja, for os er I jo som to livsfornyere. Så det er synd, I sparer så på dere. Men herregud, gjælder det Collins bok, så er jo alle offre gode, selv det, at vi blir hurtig ældre uten dere . . . . Jeg læser Stendhal (Beyle) og det kulturbilledet fra en ældre tid: Le duc de Lauzun et la cour intime de Louis XV par Gaston Maugras. Man forstår ikke Franskmændene uten nu og da å friske op igjæn disse to perioder (roccocoen og l'empiren). Det synes som De ikke har fåt i hurtigskrift ved "Bergens Tidende" min festtale "Rosernes fest midtvinters". For den holder jeg for den bedste festtale, jeg har holdt. Men den må læses i hurtigskrift. Har De ikke fåt den, så ét av to: enten mælder De "Bergens Tidende" det og ber om den. Eller De mælder mig det. Om et par dager kommer Hegels hidop. Jeg arbejder. Deres B. B. SIDE: 232 Aulestad 11/4 1900. Kjære Collin og frue, De tolv apostler i sorte talarar, udsendte fra velsignelsens bærg, har ført sin etiske tale iblandt os. (Den ene, Judas Ischarioten) er sat til side for andre og mørkere skjæbner. De elleve altså har begyndt gjennem én av dem, venlig Petrus, å præke mot vin og andre onde drifter, og hans tale har flydt med stor sødme. Tak, I på det hellige bjærg! B. B. (i sengen). Postkort. Kjære Collin, fra sykesengen tak for brevet. Jo, I er velkomne i påsken. Jeg længes æfter tankeutbyttet, jeg har jo ikke engang kunnet læse. Jeg fik brev fra Mrs Coit. Hun venter os til sig. Jeg ber Dem svare henne fra mig og takke. Jeg ligger på fjerde uken, sig! Tabt tid. Må inhæntes. Så slipper jeg også å tale om Boerne-Englænderne . . . . . Og De som atter skriver i engelske tidsskrifter istedetfor på Deres bog: Fy! . . . . SIDE: 233 Gud som jeg har hadet kvalmet om Kongens gade 21! Alt det hykleri! Fædrelandsbekymring, grundlovsbekymring, fy, fy! Hils kona innerlig. Karoline lå før mig og går her og skranter. En søt søster av det røde kors går mellem os. Jeg årker ikke mere. Deres B. B. 6/7 1900 [Aulestad] . Kjære Collin, Jeg vil bare si Dem, at dersom den bok, De skriver på, har en så klar tanke og en så fullænt form som Deres opsæt No. 2 om mig, kommer den blant det mæsterligste, som nu kan skrives, og vil gjøre epoke. For De skriver jo på boken, ikke sant? Og så læser De vel eller har allerede læst "Die Grundlagen des neunzehn- ten Jahrhunderts" av Chamberlain? Og Løchens bok om Welhaven? Jeg visste ikke, at Løchen kunde skrive den. Ej heller kjænte jeg Welhavens størrelse før der. Og hadde til min skam ikke forståt, at aldrig har nogen norsk digter hat et så intimt forløsende ord til sin samtids højeste dannelse som Welhaven. Gud bevare mig som jeg kjænder hans samtidige igjæn i ham! Nej, hvad han har været for dem! Tænk, jeg misunder ham hans stilling! Hans autoritet. Deres Bjørnst. Bjørnson. Hils Deres ælskede med, at hun vil bli så glad, å, så glad i det jeg nu skriver. Jeg er så oplagt. Har slik glæde i mig. Paris 27de December 1900. Rue de la Pompe 187. Kjære Collin, igårkvæll overraskedes jeg ved, at Albert Langen forela mig brevet som jeg inneslutter til Dem, men som han ønsker tilbakesendt. Jeg hadde intil det øjeblik ingen anelse om, hvad som var igjære. Men jeg følte mig både for- undret og ræd ved at Sven Lange vilde påta sig å skrive min historie. Han SIDE: 234 er jo fra et helt annet couche, han har helt andre ævner, tildels aldeles eminente, jeg forstod ikke, at han interesserede sig for mig, så lidt som jeg i sin tid forstod, at onkelen, Julius Lange, gjorde det. Sven Langes brev for- klarer det jo tildels, men ikke helt. Efter å være delvis færdig med min forundring, men ænnu mens jeg sat i skrækken over å komme under denne fine, skarpe lupe, husket jeg på Dem, Deres forarbejder, Deres absolute forståelse, Deres eminente begavelse for å ordne, så alt sås i sin sammenhæng og i lange utsyn til alle sider. Så længe tænkte jeg på Dem, til jeg spurte mig selv, om ikke Collin, allerede har tat av min lille historie og mine oplysninger det, som han søkte for sin egen utvikling, sine egne studier, og om resten ikke igrunden vilde hæfte ham? Jeg har ingen ret overfor så store krav, som vi alle - og ikke minst De selv - må sætte til Deres ubrudte befatning med problemer, som De er ifærd med å løse for os alle. Jo længer jeg inat har tænkt på det, jo klarere står det for mig, at Sven Lange er sendt ut av tingenes egen orden, for å avlæsse, hvad De hadde lagt på Dem selv, en slags materiel byrde av historiske og æstetiske æmner, som ånden har dampet av, idet den længst har formælt sig med Deres over- lægninger av helt annet omfang og højde. Vær nu oprigtig med Dem selv og spørg Dem selv så ofte og så under- søkende at De er siker på rigtigt svar. I så fall må De gå ham tilhånde! Hans fine sammensatte begavelse vil interessere Dem. Hans store litteratur- kundskab også. Og den utvikling han har gjort, må borge Dem for, at i ham finder De en tilhører, som vokser under samtalen, derved engang en virksom hjælper. Tusene hilsener til Dem og Deres og Sars's og Lammers's og Nansen og Werenskjolds. Jeg er bedre nu; masseres hver dag og er flink i fransk. Jeg taler en time hver dag. Hilsen fra Deres B. B. SIDE: 235 Paris, rue de la Pompe 187, 1901, 6/1. Kjære, kjære Collin. Det later næsten som De tror, jeg ikke mente, hvad jeg skrev! At jeg hemmelig i mit hjærte hadde opgit Dem og nu bare valgte en pen form for det. Ja, så stor skarv kunde jeg være, når jeg stod overfor noget uund- gåeligt, som jeg altså måtte se til å sukkre. Men De forstår slet ikke, som jeg ælsker og højagter Dem, og som jeg er stolt av, undertiden virkelig skam- fuld ved, at De steller sådan om mig. Jeg må ta mig tid til å si Dem det, - skjønt gud skal vite, at jeg aldrig nogensinde har hat så vigtige breve å skrive (jeg skal ved lejlighed si Dem, hvad det gjælder) eller sad så godt foran mit arbejde. Og så svider mit arme hode. Men det går ikke an, at De tviler om, SIDE: 238 at jeg med stor beundring følger Deres udvikling, og at jeg ærligt og ydmygt mener: De har bedre og mere å gjøre æn å sætte sammen et billede av mig æfter at studiet av mig har git Dem alt, som De har behov av. Og når De vil påta Dem å samle mine hastværks-opsæt for pænges skyll, så skal jeg låne Dem disse pænger (for jeg tjener nu udmærket!) og De behøver så gu aldrig å betale mig dem igjæn, i alle fald ikke før Deres ældste datter er blét godt gift og Deres siste søn student. Så De skal forstå, det er alvor. Kan De tvile om, at jeg hælst vilde se en tægning av en man som Dem?! Men jeg rent ut tillater det ikke. Jeg var en nar, om jeg tænkte annerledes. Lad nu tid gå hen, - og De vil selv se, at dette bare hæfter Dem. Husk som jeg fik ret engang før! De kan tro, jeg har det nu også. Den søte Astrid, som læser højt for Dem av "På guds veje"! Var jeg bare lidt yngre, så en kyss av mig hadde nogen værd! Sig Sars, at hans nyårs - hvad siger jeg - nyt århundredeårs- betragtning - også uten omtalen av undertegnede - er den sandeste og fineste, jeg har læst. Og jeg har læst mange! Å gjøre væsen av, at Sven Lange har spøgt med Henr. Ibsen, er for barnsligt. Sven Lange er en meget fin og meget morsom man, Deres Bjørnson. SIDE: 239 Paris, rue de la Pompe 187 29/1 1901. Kjære Collin, ja, jeg har fulgt Deres råd og tilbudt Nærup hjælp. Men det har den van- skelighed, at jeg allerede har git ham tusen kroner; han kan falle på å svare at han tar ikke mot mere. Jeg får i dette øjeblik brev fra regissøren ved Leipzigerteatret, at make til to kvæller som ved opførelsen av "Over ævne" første og annen del, har Leipzigerteatret aldrig oplevet. Og en begeistring blant skuespillerne som SIDE: 242 han ikke nok kan fremhæve. Jeg må tilstå, at alt dette er fallt ned på mig fra himlen. Jeg hadde engang tænkt noget sådant, men efterhånden op- givet det. Første og annen akt av "Laboremus" er nu færdig og oversættes. Jeg har igjen første [formodentlig skrivfeil for: tredje] som er meget kort, og deri alt det væsentlige er givet og skrevet. Altså om otte dager helt og holdent færdig! Min dom om det? At det er det sindrigste kunstværk, som er utgåt av min hånd. Jeg håper, der også er noget av den hellige ild i det. At det i det store taget er et lyrisk, overtalende værk. Der er stadig stigning, siste akt den interessanteste, slutten absolut ny. Og dog er der stunder av tvil i mig, om det er aldersmærket! Jeg skulde gi svært meget for å ha et ledigt exemplar å kunne sende Dem. I én henseende er jeg tryg: stykket er av adel; mæn- neskehedens ædleste blod flyter i det. Ikke syndefrit, ikke blegt heller, nej, men temperamentrigt mod de højeste mål. Og en fordel, tror jeg det er, at hvor højt det stræber, hvad for vældige motsætninger her kjæmper, først blir forståeligt for dem som kjæmper, kort før slutten! Heller ikke før læn- ger frem i stykket for læserne og tilskuerne. Dette tror jeg er kunsten i det. Jeg er træt. Trods massage og diætforsigtighed og skånsel av mit stak- kars hode. Ja, så træt, at jeg forstår ikke, hvordan jeg skal komme til slut. Når jeg har nåd den, - stryker jeg vist herifra. Jeg bør ikke arbejde. I alle fall ikke før foråret er over. Det i sig selv er trættende. Jeg har begyndt å gjøre mig fortrolig med å være i mars i - Italien. Deres Bjørnst. B. SIDE: 243 Paris, rue de la Pompe 187, 10/2 1901. Kjære Collin, ja, så er jeg færdig. Også med de minste rættelser og tilføjninger bak- æfter. Jeg tviler ikke om, at det ænnu i meget småt kunde gjøres fullkom- nere; jeg ser det hist og her. Men der er en viss sum av tålmod og hen- givelse i ethvert sundt menneske; skal vi bevæge os i kunst, må den ikke helt tømmes. Man sætter punktum. Og det næste tar mot, hvad som er lært. Nu, da jeg har rykket et par meter fra det, tør jeg si: dette er et fær- digt arbejde, som lar sig se æfter i sømmerne. En søn av de store kultur- lande kunde ha inbragt mere raffinement; men noget er der, som bare en norbo ejer således. Emnet er så gammelt og alment som bevidstheten om, at der [er] en kjærlighed, som opbygger og fortsætter (i vor tid siger man: vort arbejde); og at der er en annen kjærlighed, som hindrer, ja ødelægger (i vor tid siger man: vort arbejde). Men jeg tror, at jeg har funnet en ori- ginal form for det, som tillater å gå tilbunds, d. v. s. helt ind i vor ska- pende ævne, så alt ydre spektakel er for småt, ligesom alt præk. Det præker SIDE: 245 selv - og det aldeles overtydende, ja, jeg tror næsten man vil gi mig lov til at sige: betagende. . . . . Dette er en lykkelig mans tale. Hvor længe ejer jeg denne lykke? Til de uforstående begynner deres tale. Eller kanske forskånes jeg for dem denne gang. "Over ævne" har kanske skapt lidt stilhed for det nye skuespil. Og nu rejser jeg til London, at sige hvis Stanton Coit og frue vil ha mig; jeg skriver idag. Det er uvisst om Karoline blir med. Dette skrev jeg igår. Fuldt så stortalende er jeg ikke idag. Men til- freds. Her var mange mænnesker igår æftermiddag (søndag), deriblandt Gabriel Monod; og så hadde jeg forud været i frokost; jeg er træt av det ænnu idag . . . . . . Nu holder jeg ænnelig på med Deres opsæt i "Democracy". Ja, det er sublimt! Overordnet alt, som nu skrives om æstetik eller om æstetikens fi- losofi. Og for en billedrikdom! Er den ikke for stor? Det siste stykke, - jeg tror det kunde sammenpresses otte ganger. Ikke så de andre; men jeg er i tvil om alle disse sideordnede billeder (jeg mener billeder på det samme) så vidunderlige de er, og så blændende belysning de gir - jeg er i tvil om de ikke egentlig opholder. I alle fall vilde jeg ile fortere frem. Men jeg spør mig selv: når Collin blir en almen agtet og ælsket rådgiver for alle mænne- skekjærlige og skjønhedssøkende, - mon så ikke denne billedrikdom så tages med som en særegenhed som en blir glad i? Og mon ikke, også du, som nu læser ham med en hemmelig angst for at han skal stå sig selv i vejen da vilde nyde disse billeder stærkere? Når jeg nu forlater Dem og Deres kjære hustru, som jeg forutsætter læser brevet med Dem, så er det bare for atter å vende tilbake til Deres opsæt. Jeg er kommet dit, hvor G. Brandes får sin skrape. - Under alt dette har jeg glæmt å takke Dem for Deres brev! For brev De sender mig! Jeg blir hver gang jeg får et flere dager yngre! Husk på det! Ikke å tale om, at jeg samtidig blir hele år ældre i visdom. - Det kunde synes en motsigelse: men da det første, foryngelsen, er i tiden, og det annet, visdommen, er i evigheden og dens hæmmeligheder, så arbejder det sammen til å fullkommengjøre mig. Deres Bjørnstj. Bjørnson. SIDE: 246 Paris, rue de la Pompe 187, 1/3 1901. Kjære, jeg behøver vel ikke å si Dem, som jeg er glad i "Norsk og svensk Skandinavisme". Vi må holde på, til der går liv i alt det politiske spekjøt som stortinget og pressen tilsammen udvikler. Fy fan for gammel- dagse grejer de hjærner! For en foragt jeg har fåt for vore "politikere"! For en landsskade mæn som Steen, Wexelsen o. s. v. dog er! Nu Trædal, Oddmund Vik, Castberg! Sæt hvem I vil in i den maskine, de males til middelmådigheder, mister sans og æresfølelse. Ja, nu kommer et forfærde- ligt opsæt "Norsk ånd og norsk storting". Forfærdeligt ved sin psykologi, men vejet i form. Det gjælder å få vort åndsliv i det store uavhængiggjort av middelmådigheden, valgt av de middelmådige. Jeg jublede, da jeg så uni- versitetet var ejer av 7-8 millioner! Nå, det var ikke dette idag. Nej, det er oversættelsen av "Over ævne". Jeg tillader ikke, at De også tar på Dem dette. Jeg har en fortrinlig over- sætter med forlægger bag sig. Det gjælder bare å få vite, om Miss Muir går an. Med den ypperlige tyske ved siden må Mrs. Coit kunne avgjøre det? Jeg skriver om det. Fremstillingen her av "Over ævne" første del var skrækkelig. Nej, Franskmændene er et folk, som bor i Frankrige, og vi er Europæere, som bor i Europa. De er i en grad noget avgrænset og fullkomment innen sin arvede og daglig øgede avgrænsning, at ingen Europæer kan trænge in eller være dem til nytte. Det hele med Ibsen og mig her er nogle unges svær- meri, men i det store og hele den værste humbug. Jeg skal nu til igjæn! Ja, hvad synes De: Marcel Prévost skriver om mig! Jeg har ikke læst det. Ikke et ord av altsammen. Jeg føler mig så uvel, at straks jeg kan, stryker jeg for aldrig mere å komme igjæn. Deres form her er så stærk og gammel, at jeg på scenen som i livet har følelsen av å tale med og se på klæder uden mæn i. På enkelte, vidunderlige undtagelser i min nærmeste nærhed som Georges Clemenceau, Picquart, Louis Havet og min gode væn fra gammelt, Gabriel Monod. Av en Franskmand kan der nemlig (med stor selvovervindelse) gjøres en Europæer, men aldrig en Franskmand av en Europæer. [resten av brevet mangler]. SIDE: 249 Paris, rue de la Pompe 187, (5/3 1901). Kjære Collin, et telegram om "Laboremus" fra Bergen har ærgret mig betydeligt. En væn har sat in i avisen, hvad jeg i fortrolighed sa ham fra forlagskritikeren, og både derved og ved hvad som lægges til, vækkes helt falske forestillinger, som kan skade. Jeg må rette det. Tak for brevet om "Laboremus". I modtog det som jeg tænkte. For at De, kjære skolemester, ikke likte hans sanselighed og dens udslag, visste jeg jo. Men jeg skriver nu engang som jeg selv føler. Ikke alene, at jeg ingen skabende kraft kjænner, som ikke er sanselig; men særskilt gjælder det ham, at var han det ikke i en tildels opøvet grad, så blev han ikke et bytte for henne, som ikke altid er fin. I den inre ordning avhænger hans raske reaktion også av, at han er lidt overmættet; han har hemmelig ækkel- hed. Den kjændes alt i annen akt. Jeg turde ikke la alt dette bero på bare gjætning, vi må føle med. Og da kan det vel vanskelig gjøres med lettere hånd. De skal vogte Dem, De, som forsvarer det mænneskelige overalt, for på dette punkt ikke å kræve det umænneskelige. De er og blir formeget skolemæster. Vær som Dr. Kann! Han billiger såvist ikke Langfreds færd, men han spilder ikke unyttige ord. Det er den forskjel på henne og ham, at hun er utviklet, og han i sin vorden. Men som han dog er henne overlegen! Og som han har æmne i sig til sanddruhed, mot, arbejdsihærdighed! Og som han er ælskværdig. Mål så deres begavelse, og se, som hans er større og solidere! Annen akt er hele stykket. Annen akt er det best arbejdede, det dypest gjennemtænkte, det, som også på scenen vil ta opmærksomheden stærkest i beslag. Wisby, tror jeg, er en ny mand. Jeg minnes ham i alle fald ikke. Dr. Kann er fra en snakker gåt langsomt over til intet å si. Men jeg tror han gir et billede. Jeg tror man forstår, han har ælsket Borgnys mor. Og at han langvejs fra har overvåget begivenhederne, til det rette øjeblik var der. Det er neppe en tilfældighed, at han og Langfred intraf samtidig. Jeg hadde noget om det som er strøket. Ak, var jeg bare langt inne i min komedie. Men jeg er så forkjølet og også mismodig. Jeg blir det nu så let. De skriver om henne, at hun er dum i al sin kløkt. Javisst. Hennes dumhed er hennes selvbeskjæftigelse; den skygger. Begavelse er ellers en SIDE: 251 koncentration, al koncentration av mænneskekræfter sker på kost av nogle, som udelukkes. Alle kan ikke samtidig øves! Det mest fuldkomment opøvede jeg har læst om er Napoleon. Men han tapte efterhånden flere ævner under- vejs ved overkoncentration av nogle enkelte. Var jeg bare frisk, og var dette ikke inledning til en influenza! Jeg bæver ved å miste al den tid. Der er noget jeg savner i Deres brev. Det er glæden over tredje akts fægtekunst inne i et symbol. Den er dog utvilsomt enestående. Eller kjæn- der De sidestykket? Deres B. B. SIDE: 252 Postkort. Poststempel: 19/3 1901. Der er intet i Deres brev om selvovervindelsens kraft som jeg ikke er enig i. Og det glæder mig at De læser arbeidslystens uvilkårlige sejer over den kjærlighed som hæfter, ud av stykket, ti fra andre kanter hører jeg om Deres betænkeligheder og indvændinger. Det er sidste gang De får noget forlods. De tygger det ihjel. - Tak for Deres replik til Aftenposten. Jeg tror neppe jeg har læst noget klarere og sikrere i den sak. Det vil huskes av alle, som læser det. Det var fullændt. Men så De Brandes's uredelige svar til Dem i et opsæt om alle andre ting, men bare skrevet for å få sagt dette. Deres B. B. SIDE: 254 Aulestad 1901, 26/5. Kjære Collin, jeg har nu læst og samtidig ransaket mig selv. Nej, jeg vil ikke in i al denne det sekstende og syttende århundredes råhed, om det så er for å bekjæmpe vor egen i denne skikkelse. Ej heller vil jeg ha et helt komisk æmne, som det jeg har lagt tilrette i Paris, før dette forræderi og føl- gende hetze mot mig begyndte. [fotnotemerke] Jeg lever her i det sommerfyldte stille; jeg er som det. Jeg vil ha et stort æmne med natur-pathos i, jeg mener en sådan som føder sig av sig selv i et sundt sind, når det får motstand eller stor lykke, og jeg vil ha munter dag i det. Det er, hvad jeg vil. Og nu går jeg her lykkefuldt og søkende. Jeg skulde tat det av historien, hvis jeg så det der; dog helst av livet, som jeg selv har levet det eller set det. Jeg føler det snart kommer til mig, jeg er så vårbær. Imens skriver jeg lidt nu og da på en henvendelse til vort kjære højre; men uten begeistring; jeg er ikke helt tilstede. Dette bare for å hilse in i begge husene på Bæstum. Der er dejligt; men intet kommer op mod Aulestad. Deres Bj. Bj. Fotnote: Hentyder til franske avisers overfall på B. B. fordi han hadde kalt dem kinesere, i en privat samtale med en svensk journalist, der mot uttrykkelig forbud offentliggjorde samtalen SIDE: 256 Aulestad 1901, 20/6. Min væn, Deres doktrinarisme ødelægger for Dem selv og os så meget, at jeg har nokså vondt for å behærske mig, når den frister Dem til en næs- vished som Deres sidste brev. De bør kunne forstå avstanden mellem, å sætte krav ut av mænneske- erfaring og å modellere levende mænnesker. Jeg har kravene i mig like så stærkt som De, jeg tror på disse erfaringer like så fast som De; men jeg kan ikke ut fra dem dømme mænnesker og forhold idag uten å ta med i ræg- ningen hele det psykologiske. Den ene går gjennem et kursus som Langfred uten å ta bitterste skade, den andre skades for livet. Dette vet jeg. Den ene stuper i det som over en sten og rejser sig, den andre hopper leende over og redder sig, den tredje lægger sig selv i det og blir liggende, og så videre i broget mangfoldighed; dette tægner jeg og dømmer det ikke, for det er ikke ved det jeg har opmærksomheden fæstet; jeg er på vej til helt andre ægne. Men her blir De sittende i Deres egne doktrinære myr og roper: "å, Gud, å, Gud!" Det, jeg vil, er å syne arbejdsdriftens styrke i et sundt mænneske. Den bærer ham over. Og da å begynne med lamentationer over den forment- SIDE: 258 lige synd han har været oppe i, det høver gamle snærpede jomfruer, men ingen, som skal lære mænneskene, hvad et digterværk er og vil. Hvad er det også for historier, dette med "pagten"? For det første er det da ikke Langfred, som har avlagt "pagten", eller brudt "troskaben"; det er hun, som har lokket ham in til sig. For det annet: jeg hævder og fastholder, at et ægteskab ingen juridisk mekanisme er trods præster og pro- feter; det er en sak mellem to viljer. Det eneste vi kan kræve er, at for samfunnet og barnets skyld, må det ha sin offentlighed; men vi må være så god å gå tilside for dem, som vil ut av det. Vi kan ikke stå ivejen og forbyde det. "En pagt" i det sjælelige binder ingen længer æn den er en sanhed for ham selv, - uten at han selv vil at den skal binde fremdeles, hvad den så er. Deres Bjørnson. Skulde kanske min konfirmations-pakt binde mig, så jeg ikke hadde lov til å være fritænker? Aulestad 25/6-01 Kjære Collin, som jeg gik min tur idag, fallt det mig in, at vi taler om to forskjellige ting. De om å krænke ægteskabet av letfærdighed, jeg om det ægteskab, som ikke længer er, fordi en stor lidenskab eller foragt eller træt- hed har brudt ut av det. Det som har åpnet mit syn er den franskmand, som dræper sin hustru, fordi hun ikke længer ælsker ham, men en annen. Altså behandler henne ganske som ejendom. Deres B. B. SIDE: 259 Aulestad 18/9 1901. Kjære Collin, Deres to breve gjør Dem megen ære, og var det muligt, så ælsket jeg Dem ænnu højere æfter dem; men jeg er desværre født under et annet himmeltegn æn Dem og Astrid. Jeg finner Thommessens adfærd overhovedet å ansætte som fast med- arbejder, fast dommer over Nationalteatret, en man for hvis retskaffenhed han har så liten agtelse som han vitterlig har for Heiberg, å være en industriel bedrift som å holde glædespiger til opvartning på sin kafé. Og æfter Heibergs opsæt om mig i "Morgenbladet" blir det en likefræm fiendtlig akt mot mig. Således blir det også alment opfattet. Og det måtte en så klok man som Thommessen være forberedt på at det blev. Nu har jeg på længe ikke set et overfall som det dobbelt-overfall på Bjørn æfter vort strænge arbejde med Paul Lange. I det første sa Heiberg, at Bjørn ingenting var, og i det annet prøvede han å tilintetgjøre ham ved å stille ham op til jævning med hans egen far! Hjærteråere går det ikke godt an å traktere mig, når de gode selskabsformer skal bevares. Og til alt dette står den man fadder, som jeg holder av, ja, som en av mine sønner, og hvis hustru er som en av mine egne i alle måter. Mine følelser ved det, kan De måle på det, at om han trådte in her, så gik jeg ut; og sendte han mig brev, så fik han det uåpnet tilbake. Han måtte jo vite, at på denne måte stængte han også den norske presse for dens ældste medarbejder. Hvor skal jeg nu skrive? Jeg, som just nu hadde noget å si, som vilde skape et højst fornødent opstyr. De siger, jeg nætop nu skulde skrive om ham selv. Der var absolut intet jeg heller vilde. Han træn- ger nætop nu til, at en, som så længe har været med, syner ham som han står: et hode højere æn hele presseskogen. Men er det ikke som han har lamslåt mig? Jeg kan pinedød ikke. Dette her er altfor stygt. De siger, han behandler alle ligedan. I hans blad får alt siges om alle. Nu, så galt er det dog ikke. Men jeg har virkelig intet sagt til Heibergs bukke- spring, ihvorvel jeg nu er blet sytti år snart og skulde forlange lidt bedre æn bajasløjer om min person og mit navn. Men når den samme Heiberg gjøres til fast medarbejder nætop æfter det værste, han ænnu har skrevet om mig, og da begynner med å misbruke sin stilling til hadefuldt forsøk på å skjære en sene over, hvad Thommessen måtte kunne tænke sig, han kjænner ham jo, han for- SIDE: 263 agter ham jo, - - ja, da får De undskylle, om Deres henvisning til alle andre, som behandles likedan, ikke nætop kan omvende mig. Jeg er svært forkjølet. Vi blir hjæmme til jul. Tusen hilsener fra os begge. Deres Bjørnstj. Bjørnson. Aulestad 1901, 24/9. Kjære Collin, . . . . Igår gjennemgik jeg sproget i "Leonarda". Der var lidt å ændre for så vidt. Navnlig i Hagbarts keitede repliker. Jeg har tænkt mig ham bruke ord som "uudgrundelig" om Leonarda, som dog for os andre er det mest gjennemskinnelige, en kan se. Men sligt forståes ikke; flere slike rettelser altså. Men fraset dette, - hvad er dog dette for et varmt, ædelt billede, fast og naturlig både bygget og tægnet. Jeg vil gå i min grav uten å forstå, at det er blet alment forsmådd. For en lære det dog gir å måtte beundre og ha ondt av en natur som Leonardas! Hennes egenlige fejl er jo den å være stæmt højere æn omgivelserne; hun kan ikke komme i samsang. Og niecen på vej til det samme, bare reddet in av mosteren. For en anklage, langtonende, sorgfull, men mild som høstkvællens. For en musik ligger æfter i sinnene, som kom vi fra en konsert, deri mesterne hadde fåt tale til os av sin overjordiske forståelse og lidelse ved den. Jeg husker neppe den tid, jeg skrev den udav. Men hvad den må ha været tung. Magdalene Thoresen og Drude Janson har sunget dette sammen i mig, - i mine egne savn. Sligt skulde alle scener gi, - lad mig sige femte hvert år! En ligefrem- mere, sorgfull mænnesketale med rop på overbærenhed og på ærbødighed for store følelser er dog sjelden hørt. Jeg tar ikke fejl heri. Man har klaget over siste akt. Hvorfor? Fordi den ikke smælder. Det er for mig det skjønne ved den. For en resignation, stille, bramfri, og for en slutnings-replik oldemors! Hvem kan sige den? Hadde jeg en Ågot, ja så lod jeg fru Dybwad sige den. For en Hagbart i Eide! Om De fik lejlighed å tale til ham om dette stykke. Deres B. B. Hils den dejlige! SIDE: 264 Postkort. Poststempel: 19/10-1901. Det var den vinter jeg skrev Fiskerjænten, at jeg var i K.havn. Da kom en bokbinder fra utlannet med ny kunstnerisk ævne, som han vilde syne fræm i en almanak, som han (eller en annen) så utgav. Han kom til mig og bad om et digt til en af månederne; andre digtere hadde tat hver sin. Nu hadde han april igjæn; den vilde ingen ha. Jeg svarte, at den vilde jeg helst ha, og skrev straks verset. Om De sender dette kort til Birket Smith, så gir han Dem besked. Deres B. B. Aulestad 1901, 14/11. Kjære Collin, med det samme jeg opdaget, hvor grundig jeg er hadet, hvor falskt det var, hvad jeg trodde, at her var kommet en ændring, gjorde det mig ondt. Men det gik straks over. Og nu arbejder jeg, og det godt. Endelig! Jeg har en opøvet ævne til å bevare illussioner, som er fabelagtig. - Jeg har ikke tænkt å blande mig mere i den hele sak. At jeg hadde ræt, er så grundig bevist som noget for en psykolog kan være. At X er den aller uræt- skafneste polemist, er mig intet nyt, ej heller Bætzmanns voldsomme, alle overragende gestikulationer med intetsigende ord, og Vogts dype uredelighed. Kjendt altsammen. Bare ikke hadet. Det hadde jeg virkelig glemt. Nu, jeg har levd i det før. Et bestemt forsæt har jeg fanget: jeg er næste år borte. Og den ottende skal pinedød ikke engang mine barn få vite hvor jeg er. I de siste dager av denne måned er vi i Kristiania. Følger De med op- over? Antagelig rejser vi over jul. Her er intet å være hjæmme for, når alt heroppe er færdigt. Det er for alle arbejderne her vi har været hjæmme. - Jeg følger med stor interesse de Danske i denne tid. For et forårsvejr over det lille dygtige folk! For en fart i alle retninger! For en oprigtighed og for et mot med én gang! Jeg er helt betagen. Sig Sars, at han lovet mig det siste hæfte av hans historie; nu er det to, jeg ikke har læst. Kjære, bed ham gi mig dem. Han kan gå in til V. G.'s expedition, jeg kan ikke. Og vil ikke. Deres bok kommer naturligvis heller ikke til jul? Ja, når kommer den? - Gid jeg hadde Dem her et par kvæller. Som vi skulle more os! Jeg er igrunnen så glad om dagene. Luften om dagen og det elektriske lys om kvællen SIDE: 265 (uten kvæling og os, uten ulidelig varme i de små rum, og med sådan lysglans- lystighed over sinnet!). For et hjæm vi har! Og så at mit store stykke ænnelig stiger op av tåken og ler mot mig hver dag. Hils Deres henrivende hustru fra Deres B. B. SIDE: 266 Aulestad 1901, 19/11. Kjære væn, De er den eneste, som har sendt mig styrke pr. post i denne tid. Jo, én til, som jeg kjænner svært lidt, Susanna Kjøsterud. De kunde gjærne gå inom fra mig, eller Deres ælskelige hustru, og takke henne fra mig for hennes prægtige brev. Jeg vil ikke ta al denne smuds op med en fremmed, følgelig ikke skrive. Jeg hadde ikke før sendt Dem det frejdige brev, så fik jeg et tilbakefall av hjærtebeklæmthed, og siden har jeg ikke kunnet bli den kvit, og siden har jeg ikke kunnet arbejde. Ånej, lad mig forlate Norge for å finne fred. Jeg begynner å tænke på Freiburg; der skal være så godt. Jeg tror mit stykke kan bli noget! Deres Bjørnst. Bj. SIDE: 267 1901, 23/11. Kjære min ven, den eneste som i denne tid har søkt mig - trods travel- heden - hver dag, bringende støtte. Jeg vil, idet jeg står på rejsefot takke Dem av mit fulle hjærte, og jeg ber også å la en del av takken, så fattig den er, falle på Deres ælskelige hustrus hode. Jeg har ikke kunnet arbejde det ringeste. Ondskaben og fordrejelsen av et stærkt og stort bevæget øjeblik i mit liv, deri jeg utvilsomt var for vold- som, men besat av sandhedens glød og harm som få offentlige mæn er det, har gjort mig skade. Deres Bjørnson. Vi er i hotel Westend den 27de henved otte. SIDE: 269 Aulestad 1901, 21/12. Kjære ven 21/12, årets korteste dag, vænde-punktet; de to tal over og under er samme tal. Således håber jeg, det er med mit stykke også på vende- punktets dag. Jeg finner alt igjæn, men i omvendt orden. Jeg kan ikke si, hvad jeg dermed mener. Men Deres Shelley! Først - naturligvis! -, at den kunde ha været en tredjedel kortere og derved fyndigere, grejere. For i det stykket der er det dypsindigste og skjønneste sagt om poesiens væsen og bestæmmelse, som jeg kjænder. De er et geni som ikke er helt fremme av skallet. Deres hjærtens- godhed er også genial; aldrig har jeg - uten hos de aller største - set hjærtens- godheden så rigt formende alle forestillinger, som Deres hjærne ejer! Jeg blir et bedre mænneske nerover siderne. For sproget, billederne og deres endemål er av samme fine væv og væsen, av det hjærtefineste, som er til. Der er noget vidunderligt ved Dem som lys- og varme-magt. Til syvende og sidst er det den overstrømmende innerlighed, som er ivejen under formingen også. De kan aldrig si det godt nok og ofte nok, så det kan helt ud bli til velsignelse. Selv som kunstner kjølner De ikke av. Følelsesrigdommen overmander formeren. De ligner, gud hjælpe mig, Shelley! Bare at De nu ikke en dag ror Dem ud, De også, med to bind, et i hver lomme, og læser Dem væk i en storm! Gud bevar's De skal både bli besunget og brændt, og jeg er aldeles sikker på, at Astrid sætter cor cordium over. - Men vi er dog ikke tjent med det, nogen av os. Vi vilde heller ha Dem hos os som forfatter; De har vist snart læst nok nu. De behøver neppe å gå i båt fra os for den saks skyld. Bli her hos os! Skriv!!! Deres B. B. SIDE: 270 Aulestad 1901, 22/12. Kjære Collin, idag har jeg brugt Deres opsæt om "Over ævne" som ouverture og som gjentagne mellemspil under mit arbejde med "Satan". Så lyder foreløbig titelen. For det er den virkelige ødelæggelses trang av had og misundelse og tomhed som jeg dennegang henretter uten nogen barmhjærtig- hed. Vort livs store fiende, alle byggendes onde natånd, som kaster overænne, hvis den når til, hvad om dagen er opført. Og som alene blir mulig blandt os, fordi den morer så alt for mange! Den er jo vittig, kunstforstandig, mang- foldig, sanselig, pirrende, - hvad gjør det så egenlig, at den også er ond, og at den ødelægger? At den ikke kan være annet æn ødelæggende, at den er uom- vendelig skadebringende, ja, er ikke det et piquanteri mere? Den er netop derved mere interessant! Jeg har en ypperlig representant for det. Her lar jeg arbejdets og familiens representant tvinge satan til selvmord. Jeg gjør det i en scene, som den letfærdige værden, der intet vil ta alvorligt, aldrig skal glæmme. Og som jeg tænker skal udruste den hær, som skal og må stå anner- ledes stærkt på vagt, hvis vi skal få udrette noget som forslår, til mænneske- slægtens forbedring - som skal udruste den med hellig kraft. Som det nu går kan det ikke fortsætte. Se, det kom jeg til å skrive, idet jeg skulde skrive om Deres storladne, forsonende opsæt, vel å mærke: forsonende kræfter, som er hinannen supple- rende. Men det absolut ødelæggende må ingen forsone sig med. Det ægger det gode til stærkere energi, ja, men jeg tror ikke, den opvejer, hvad som da er ødelagt. Det er forfærdelige selvskapte hindringer, mænneskeånden her kjæm- per med. Her må holdes en dommedag. Man vilde ikke forstå "Laboremus". Dette skal de forstå. Her er en statsmand, som stiger ned av taburetten for å rædde sin familie i kamp, legeme mot legeme, med et vilddyr. Gud forsørge mig, for farver og for scener! At sige, hvis jeg nu får det til. - Men jeg kommer jo ikke til å skrive om Deres opsæt, som er et stolt, stort stykke arbejde, en så alvorlig byggende man værdigt! Som jeg beundrer og ælsker Dem. Deres B. B. SIDE: 271 10/1. Kjære Collin. . . . . Jeg harmer mig hvergang jeg ser Dem ifærd med mine opsæt frem igjænnem livet. Fy for fanden! Der er ænnu tid til å overdrage det til en annen. Men jeg svarer. 1) Bullbiteren var den senere direktør for bodsfængslet Pedersen. (Jeg hu- sker ikke fornavnet.) En studenterstørrelse i sin tid. 2) Oppsættet om norsk åndsliv (eller hvad det var) i et amerikansk tids- skrift, jeg husker desværre ikke, hvad det heder; det skiftet i de dage navn, jeg tror, fordi det hadde beståt i hundre år. Men det blev trykt, såvidt jeg husker i "V. G." det var 1881, tror jeg. SIDE: 273 3) Det beste referat gav svenske blad fra min turné dersteds. "Handels- tidningen", "Aftonbladet". Men der holdt jeg den første i syttiårene. Michel- angeloforedraget var "slægten", arveligheden, hvorledes en stor mand forbe- redes. De husker det jo - disse familie-liv i Cap. Sixtina. Og profeterne var de forskjellige åpenbaringsformer av geni, talende ned i vort liv. Det var stort, skal jeg si Dem. Og så var der ingående psykologi i det. Og ændte i musik: Palestrinas. Tannhäuser holdt jeg meget senere; beste referat "Handelstidnin- gen". Men jeg husker ikke tidsrummet; jeg kom hjæm dengang fra en uten- landsrejse. SIDE: 274 Postkort. Poststempel: 31/1-02. Kjære venner, Tak fordi at I var her, og tak for bouquet'en af intrykkene i det vidunderlige brev, som De sendte os, kjære Collin. Jeg læste det først selv, og så med al glæden av det i min stæmning og røst for mine to damer, som blev like berusede. De er en ren taskenspiller; De later som De fik fat i en fyldt flaske på Aulestad; men De deler ut hundre fyldte flasker, som De hadde gjæmt under væsten, i ærmerne, i frakkeskjøterne. - Jeg undrer forresten når SIDE: 278 Deres tilhørere når frem til Hamlet. Over påske? - Her er nu svært koldt. Men stykket vokser av kulden, som av varmen. Jeg er mer og mere frimodig! Møllen dernede blir ikke rentesvarende. Eders Bjørnson. SIDE: 279 Aulestad 1902, 24/5. Kjære Collin, jeg måtte begynne på Arnljot Gelline straks jeg kom in til Kristiania fra Søgne (og Bergen), d. v. s. høsten 59 (tror jeg). Jeg skrev to sange da. Den næstførste og følgende (På tinget). Eller går de i én? Jeg husker det ikke mere. Sverre begynte jeg på om våren næste år; men la den væk. Fuldendte En glad gut. Tok Kong Sverre igjæn i K.havn, gjorde den færdig i Rom; behærskedes dengang av en forælskelse, som jeg siden væmmedes ved. Derfra mit had til dette digt. (Jeg har aldrig før fortalt det.) "Sigurd Slembe" er fra langt tilbake. D. v. s. som tanke. Uf, alle Deres spørsmål irriterer mig. B. B. Nu skulle I ha været her, nu! Før sværmen kommer. Å ja, gjør det! SIDE: 280 Aulestad 19/6 1902. Kjære Collin, et kjedeligt uhæld som har hæftet mig. Fra jeg grundla mit æmne, hørte jeg henne på et punkt å synge en barnesang. Jeg har nu - (og den var ikke let) - skrevet sangen, - og så får jeg henne ikke til å synge den, det bæst. Jeg har mistet henved otte dager på denne feiltagelse. - Ja, jeg så jo med blandede følelser, at De svarede slyngelen. At jeg tog så feil av hvad som nu skulde til, at jeg ikke måtte kundgjøre min fremstilling, har gjort den hele tildragelse ænnu motbydeligere for mig. Jeg sætter mig ikke til med nogen Sverdrup-historie. Hvad Sars har skrevet om ham (om hans form), er det bedste av karak- teristik, han har leveret. Jeg finner de få linier klassiske. I det tørre veir sitter jeg på altanen og skriver, her er dejligt. Vil Deres hustru ikke besøke os? Deres B. B. SIDE: 282 Aulestad 20/7 1902. Kjære, - i annen handling, som jeg nætop har avleveret i renskrift til Karoline, finnes, tror jeg, det morsomste jeg har skrevet. Og noget meget gripende. Latter og gråt. Å, som jeg strævede med den handling, før jeg fik den konstrueret! Men nu er den også i én eneste stigning, sikker som støpt kanonværk . . . . . Jeg indbød sist Deres hustru til å besøke os. Jeg trodde hun var på Gausdal sanatorium. Så åpenbarede hun sig ved Deres side på Voksenkollen! Men har hun nu fåt vinger på og sitter på Skejkampen, - kan hun så ikke også spænde hjul til benene og besøke os! Og De da, kjære! deres lykkelige B. B. Idag kan jeg bare tale poetisk. Postkort [4. 8. 1902]. Igår den tredje august, endte jeg stykket. Så træt, at jeg ingen glæde havde av å føle mig færdig . . . . Desværre gjorde jeg en av de sidste dager et fejltrin; jeg holdt på forlænge, vilde kaste op og besvime. Jeg får bøde meget og længe for det. Deres B. B. Det heter: På Storhove (Hyss!). Postkort. Poststempel: 17/9 02. Jeg har nu gjennemset min tale til kvindernes fredssamfunn. Den skal in i Nylænde og oversættes for Østerriges kvinneskrift. Dette vilde jeg mælde Dem. Den mottagelse "Kongen" fik er det smærteligste nederlag jeg har lidt. Deres B. B. SIDE: 283 1 Okt. 1902. Jeg har ingen hukommelse av særskildt mærkelige intryk fra Kristiania som by. Det var mænneskene, militærmusiken, teatret som optog mig. Med mænneskene mener jeg, at der overalt var så mange, og deriblant så mange vakre i påklædning og gang. Og blant dem alle spejdet jeg æfter store mænd, SIDE: 285 Schweigaard, Hansteen, Welhaven, Fredrik Stang, Wexels. Jeg hilste dem. Militærmusiken fulgte jeg fra fæstningen op gjænnem byen. Snart blev skue- spillerne mærkeligere end alle de andre; ti de første forestillinger tog mig med én gang ind i det forgjættede land. Da Stortinget samledes, var jeg der. Jeg forsømte skolen for å stå på galeriet, (i det gamle kirkedepartement). Lerche blev min helt; han snakket fra leveren! Og så var han så individuel og mor- som. Dertil blev han forfulgt og hånet, hvad som gav ham høj værdi i mine øjne, fordi jeg følte det så uretfærdigt. Jeg hørte hele debatten om jernbanen fra Kristiania til Eidvold og var enig med Lerche mod Schweigaard og de andre. Jeg så den vakre Fredrik Stang i ministerlogen; Schweigaard konfererede med ham. Da Kristiania illuminerte, gik jeg ikke ud for å se på. Jeg glæmmer aldrig Lerches hån over Stephensens og Biglers "generøsitet", de kom bare for å gjøre os en velgjærning! Eller hans harm over vore mangfoldige "Fallit". "Først skal vi være fallit på pænger; så skal vi være fallit på ingeniører; men så skal vi også være fallit på forstand til å skaffe os pænger og ingeniører. Og det blir formeget fallit, Hr. Præsident!" Forsamlingen stormlo; ikke minst Fredrik Stang. Jeg nytter lejligheden til å fortælle Dem, at Lerche er for mig fremdeles den vældigste, vittigste personlighed i vort offentlige liv. Det hænger sammen med alt det av snobberi og småskårenhed, som jeg har hadet og kjæmpet mod hele mit liv, at han ikke blev en av vore ledende kræfter. Det er slige sår og blodtap som vi har tilføiet os selv under hele vor gang fremover. Stærke individualiteter har aldrig været tålt i dette samfund av vikværinger. Efterhånden som indflytterne får magten blir det dog bedre. - - Ja, De ser, at i mit minde lever fortrinsvis mennesker. Når jeg ser tilbake på mit første år i Kristiania, er det især to kammerater jeg husker, og hvad jeg fik gjænnem dem. Den ene var nuværende statsfysikus i Bergen Joachim Lindholm, og den andre var Aasmund Olavson Vinje. De var så forskjellige som vel muligt, og kom fra så forskjellige milieuer; men nætop derfor supplerte de hverandre i å befrugte mig. Jeg tror ellers ikke, at jeg bare var modtagende, ikke engang overfor Vinje. Jeg bragte adskilligt med, og især en intens begejstring for det, jeg ælsket. Den tredje, som hadde meget å fortælle og end mere, han selvstændig hadde tænkt, var min onkel Nordraak, komponistens far, en særegen begavelse. Og så Heltberg! SIDE: 286 Aulestad 1902, 22/10. Kjære Collin, Deres halleluja-brev mottat. Og jeg forsikrer Dem, at det løftet hele orgelværket i mig, så jeg akkompagnerte ustyrlig. Ti som det har plaget mig, at De fine, lærde mænneske skulde holde på med mine små saker og riktig lide af søvnløshed for disses skyld, ja, derom vil De aldrig gjøre Dem nogen fore- stilling. Måtte De nu snart ha klaret Dem ut av alt dette trange farvand og alle løfter om å seile der, - så De kom på den store sjø, som er Deres element. Ikke mere om det. Jeg havde væntet Deres bifald til Fasting-opsættet. Jeg hadde væntet at andre tok fat. Men jeg feiler neppe, når jeg antar, at folk i Norge har glæmt en smule (eller måske aldrig riktig visst) hvad samvittighedsfrihed er. Så nu rykker jeg ut igjæn. Jeg har det ikke godt. Ensomt, goldt, uten mot. Å, at jeg ikke kunde være i Rom ivinter! Jeg har aldrig nogensinne gåt igjænnem en så svær krise. - Nansens besøk gav mig lidt av mine gamle kræfter og tænte håp. Men ventelig glider jeg nerover igjæn. Hilsen fra Deres B. B. SIDE: 288 Postkort. Poststempel: 7/11 - 02. Hjærtelig tak for brevet, kjære vænner. Jeg er så træt efter brev-skriving, brev-skriving, brev-skriving. Ellers hadde jeg meget å si. Det var en svær spænding for os heroppe. Kunde de ødelægge også dette for os, så var det tillike økonomiske vanskeligheder. Og slike tåler vi ikke længer. Ja, jeg har ikke lykken med mig. Men vænner har jeg! Et ypperligt brev fra Peer Staff. Og Poul Levins opsæt og Deres brev! På en kvæll. Deres B. SIDE: 289 Postkort. Poststempel: 5/1-03 Jeg gad vite, om "Kristiania og studenterne" er skrevet av mig. Den er av mig, derom kan ikke være tvil, fra min omgang altså. Men er jeg forfatteren? Eller er jeg én av dem? Jeg har doktor Høgh og Jonas Lie mistænkt. Eller præsten Unger, eller allesammen. Jeg synes å huske, der var noget som Høgh begynte og vi fortsatte! - Men tankerne er i den grad mine og fortællingen o. s. v. - uten å være av mig. - Jeg har glæmt det. Jeg kjænder somt igjæn som mit, men annet ikke. - De burde ha spurt mig. Dette kan bli en kjedelig historie. Hovedsaken er i hvert fall riktig; dette var mit syn på det. Og jeg taug ikke med det. - Men hvor vidløftig det blir, når De tar det sådan med altsammen! Men det interesserer, hører jeg, rundtom. Godt nytår! Hjærtens tak for alt i det gamle. - Astrid er nu avanceret til husgud på Aulestad; hennes billede opstillet og tilbedt. Deres B. B. Postkort. Poststempel: 6/1 - 03 A, nej, De kan vist berolige Dem. Jeg har tænkt over det inat. Det, jeg ikke kjænder, er vist bare inflytelse på min stil utenfra (Krydseren). Tidspunktet, at jeg alt var medarbejder av "Morgenbladet", udelukker medarbejderskap ved andre. - At et menneske så helt kan glæmme, hvad han selv har gjort! Det har hændt mig før desværre. Jeg hadde helt glæmt, hvad jeg hadde skrevet om Kaulbach. Læste det og beundret det! - Og så var det av mig selv! Deres B. B. SIDE: 291 Postkort. Poststempel: 17/1 - 03. Kjære, jeg sender Dem idag en fransk uttalelse over mig av en viss Gabriel Trarieux, jeg kjænner ham ikke. Han har læst mig i Monnier's jammerlige oversættelse, han kjænner ikke halvdelen av mit, han kjænner ikke folket, men SIDE: 292 smører ivej. Og så talte jeg til en journalist (som forrådte mig) om Frankrige som alle utlændinger taler om det, og som jeg har tænkt om det i tyve år. Men han påstår, jeg gjorde det krænket over ikke å bli tatt hensyn til. Jeg, som krøp sammen i mit hul og vilde ikke ha noget med nogen uten da min lille omgang. Uf! Deres B. B. [I en bruds stambok følgende av B. B., sendt Collin på postkort] 26/1 - 1903 Et samliv, hvis det er rigtigt, nøder os til å knappe av på vore egoistiske uvaner, offre av vor magelighed, beskjære vore karakterutvækster. Men så værner det vor utvikling, vor selvstændighed, vor frihed. Den gamle opfatning var, at også herav måtte man offre i et samliv. Ikke en tøddel! SIDE: 293 12/3 -03 Kjære Collin, Lerche skrev, noget senere (jeg tror like før han forlot lannet) en brochure, jeg tror om bankvæsenet (anonymt) og i den sa han, at når digtere kommer til, så blir der straks partidannelse på bestemte meninger om det, som før svømmede! (Wergeland, Bjørnson). Om alt dette skulde jeg helst tale med Dem. Av fast partidannelse har jeg, tror jeg, hovedfortjenesten, for det var jeg som fik mistillidsvotumet istand, kort før min annen Romerrejse. Dette gjorde endelig det faste skille, som vi strævede med under den ynkelige Reform- forening. Om alt dette burde vi tale . . . Deres B. B. Tak for sidst! SIDE: 297 Postkort. Poststempel: 14/3 03. Nej, jeg kan alene med bestæmthed sige, at Richter ikke var der. Den tanke med bønderne i midten, den var ny av året. De må huske, at bønderne i egentlig forstand (altså ikke bare politisk, som utstilling) kom in i Aften- bladet med mig og forsvandt igjæn med mig. Jeg var bare et vårbud, mens der ænnu lå sne. Opsættet ligner mig; men det kan vist også være Mejdells. Jeg måtte læse det Deres B. B. Postkort. Poststempel: 16/3 -03. Valget i Bergen mener jeg er det initiativrigeste, som vi har hat. Fra det daterer sig et virkeligt omslag i vort syn på unionen (husk kronprinsregentens samrøringsstræv, som gik forud!) Fra det det første forsøk på dannelse av et frisinnet parti. Hadde Sverdrup ikke krævet, at man også i større saker skulle stæmme som reform-foreningen hadde besluttet, så var det kanske lykkes, - skjønt man dengang var svært ræd "partier". Man stod sig bedre på at "stæmme æfter sin overbevisning"! Det glæder mig, at De selv har opdaget sammen- hængen. B. B. [Tillegg til et brev fra 4/4 1903, som mangler.] jeg har glæmt å si Dem, at da jeg måtte opgi "Aftenbladet", skrev jeg sangen: "Løft dit hode!" som nu er Sønderjydernes nationalsang og kanske den, som æfter nationalsangen er almindeligst utenadlært i Danmark (og Norge). Aulestad 1903, 19/4. Kjære Collin, tusen tak for sjette hæfte. Det er jo kosteligt å finne sig selv igjæn i en annens kjærlige forståelse. Men jeg pines av bevistheden om, at jeg slet ikke er betydelig nok til å fortjene så megen vidløftighed. Og der kommer naturligvis nogen, som fortæller Dem det i hardere ord æn dem, jeg nu bruker. Denne vidløftighed er nu også større æn den behøvde å være - der- ved, at De, Deres vane tro, arbejder Dem dypere og dypere in i æmnet (for e. om femtiårenes materialisme) og sletter ikke ut sporene æfter Dem på vejen som førte så dypt in. Det siste fullkomne uttryk for det hele syn skulde De ha fat in med én gang og slettet ut alt det, som førte frem til det. Så hadde SIDE: 299 De sparet Dem en tredjedel, kanske mere - og undgåt alle gjentagelserne, hvorav nogle er mig rent uforståelige. Men alle disse indvendinger tilside - det er et værdifuldt kulturbillede fra femtiårene og langt in i sekstiårene, som her leveres. Det intar for al følgende tid rangen av å ha brudt vej. Således vil perioden herefter sees. Jeg beklager bare for Deres egen skyld, at De vil ikke få al den ære av det, som De fortjener, fordi Deres ikke helt sammenarbejdede fræmstilling ærgrer en og annen. Ja, bliv nu ikke vred over mine invendinger og råd. De er der for å få Dem fullkommen. De fortjener å være det, så rik, så san, så opgave-fyldt som De er - over alle de andre! De kan bære Deres egne fejl, det er sikkert nok; men De har så altfor meget annet å bære som er værdifuldt for os alle, ja, vi ønsket, De la fra Dem det unødige. Jeg er sikker på, dette er så rigtig sagt av mig, at ikke engang Astrid kunde ha sagt det rigtigere. Nu skulde Dere snart se op til os! Eders inderlig hengivne Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 300 Poststempel: 16-7-1903. Til de forviste Finner! Vi rejser gjænnem Norge den nordre vej, den sødre, Vi tænker under rejsen på de forviste brødre. Ti lannet er vort eget, vi rejser mot vor fremtid; - men de har intet land mer, de rejser fra sin fortid. Vort hjæm med vore kjære os lyser fra det fjærne; det liv, som der skal leves, er rejsens lede-stjærne. Fra deres stiger sorgen, som tåge den sig sænker, den slører hvad de ser på, den mørkner hvad de tænker. Vi lives gjennem skogen av fædrelannets ånde, vi hører langs med sjøen fortælle allehånde. For dem er skogen Finlands, den sukker sårt: kom åter og sjøen er det også, den ser op, så de gråter. Vi sover hele natten, vi vågner let om hjærte; de drømmer om sin barndom og vågner så til smærte. Den kjærlighed dem vænter i åpne broderfavne, den minner bare større om deres, de må savne. Ti hjæm og hjæmland slites jo fra dem bort mot øster! Der er ej det i verden, som læger eller trøster. Så sår blir gangen fremad og sårere hvert minne; ti mor'en hun er bortført som kejserens slavinne. Disse nynn fra rejsen, fullførte igår, trykkes ikke foreløbig. Tak for alle brevene, Deres overnaturlige forståelse og motige troskab. Gid jeg kunde ta alle mine vænner bort fra magten, vaske dem rene og give dem til sig selv igjæn. - Bruddene får være; her er større ting å bane vej for æn dem, som lægges æfter av personlige tap. Der var for slet luft i det store festrum på Lillehammer; ellers skulde jeg ha talt den dag; ti jeg var oplagt. Allerede da jeg begyndte, var luften slet trods at alle vinduer var åpne. Nu, der er skudt bresche, og det er hovedsaken. Så kommer resten æfter. Deres Bjørnst. Bj. Hils hustru og barn fra os alle. SIDE: 304 Aulestad 1903, 14/8. Kjære Dere, kan Dere ikke nu komme op en tur? Her er ingen. Tak for brevet. På Gjøvik talte jeg utførlig om vor fremtids-politik; til- stedeværende danske var begeistret. I Ringebu gjør jeg det om igjen. For- såvidt var Deres brev overflødigt. Igår lovet jeg en dansk man å komme til Danmark og tale om vor fælles fremtid ved det store sjællandske stævne. Jeg har flere år avslåt. Igår sa jeg dette til en svensk interviewer. Kjære, det er jo dette, som har drevet mig i ilden. "Forhandle, bare forhandle", det er jo derfor. Så De er en efternøler med Deres råd. Men når Sars (og De) er tvilsom om egen utenriksminister (hvad jeg ikke er og ikke blir), hvad fanden var det så, Sars angrep mig for? Hvad var det for norsk suverænitet jeg da hadde opgit? Ti han trodde jo, jeg hadde opgit egen utenriksminister!! Ja, den Sars's optræden har smertet mig dypt, og alle hans gamle vænner, det tør jeg sige, som har talt med så mange av dem om det. Hvem hadde den- gang påvirket ham? Han lægger sig jo allevægne på tværke av mit fremtids- ideal, synes jeg. Deres B. B. SIDE: 308 Aulestad 1903, 28/9. Kjære Collin, Tak skal De ha for oversættelsen . . . . Nu har jeg slidt med influenza i uker, udygtig, tilhyllet, nedslagen . . . . For en underlig bande den er, vi nu har fjærnet i fredens og æresfølelsens navn, at den ikke fatter min troskab mot ideer at den må være større æn hensyn til mæn. Jeg burde vel ha båret mig ad som Blehr der bød Sigurd en stats- minister-post mot å la Stang sejle videre! Deres Bjørnst. Bjørnson. SIDE: 312 Roma via Gregoriana 38, 1904, 20/4. Kjære Collin, kjære vænner, De har forvænnet mig, Deres breve har søkt mig altid og overalt; men nu intet! Der står da vel intet på, kjære Collin; Deres hustru er da vel frisk igjen. Selv bor vi herlig og befinner os så lykkelige, at jeg ingen så god tid minnes. Den Nobel-præmie! Jeg har betalt 23,000 kr. i løs gjæld og i hjælp, men føler ingen slet samvittighed. Nu længer. Jeg gjorde det. Så vi bor godt, lever godt, arbejder godt (undtagen i scirocco), og taler med al værden om alværdens ting, hvad somme tider er nødvendig . . . . Noget særskilt å skrive til Dem om har jeg ikke, fordi jeg har alt- for meget. Jeg tør ikke begynne på. Jeg indskrænker mig til å glæde mig med Dem over den bok, som kommer ut av Legouvé (æfter hans død) over Boileau, der leveres prøver i "Le Temps". Desværre er boken bare "for væn- ner", men vi behøver jo bare å mælde os. Boileau har efter dette vært en av litteraturens fornemste skikkelser og hans vænskab for Racine gir glans til hele tiden. Sådant kunde den tænde! Jeg får inblik i det store, som skapte stort. Det var ikke kongene som gjorde Frankrige . . . . Ja, vi har det dejligt! Jeg klær mig for åpne vinduer, om dagen må vi ha skodderne for; så varmt er det. Men om kvællene - ja, for kvæller! Tusen hilsner. Eders K. B. og B. B. SIDE: 315 Roma, via Gregoriana 38, 21/5-04. Kjære væn, jeg har kastet bort en formiddag med å svare Sars. Det var jo på mit program: bare forhandling, at vi fik højre til at påtage sig kon- sulatsagen og venstremænd til at støtte højre! Og hvad vil de, som ikke bare vil forhandle? Michelsen vil nøjagtig det samme som jeg, hele længden ut, like til et forsvarsforbund har avløst unionen. Det var dertil hans tale sigtet. Sars kan aldrig ta et helt steg. Dette er nu blet en sykdom. Jeg læste her i Rom Burckhardt, Grimm og en stor kunsthistorie som en arkitekt fra Würtemberg lånte mig. Men mine fantasier over Michel Angelo i det Sixtinske Kapel var vist mine egne. Det var slægternes ubevidste kall, deres utvikling op mot den fullendte repræsentant ut av en dunkel drift til bestandig å drage til sig, hvad den videre trængte til, som var et av hoved- SIDE: 319 æmnerne i mit foredrag. Den måte jeg karakteriserte hver av profeterne på, var vist det beste. Jeg vet jeg blant annet sa om Esaias, at han gjør ikke in- tryk av noget enkelt menneskeligt, men mere av et fjæll som sætter sig ner og grunder over dalen og naturen i det hele. Men nejgu om jeg gidder. Var De her så! F. Bætzmann var den tid en virkelig kunsthistoriker og mig til stor nytte. Likeså flere kunstnere. Nu, har jeg fullt grundlagt mit store drama. Nu er det bare å arbejde. Jeg har mange (og morsomme) stykker færdige. Alt er stort og lyst og bredt. Jeg svømmer i det som i synet utover mot Peterskuppelen. Jeg lever i en fjord med svære fjæll ner i fjorden og fjællet spiller og spejler i alt. Det er en gammel længsel i mig atter å forløse et stykke stort forvovent Vestland (som i Over ævne II). Og bak det har jeg en fortælling, som jeg flytter et og annet in i hver eneste dag, som går. Vi drar op til Appeninerne i nærheden av Bologna. Kys Deres hustru med to kys, et fra K. og et fra mig. Jeg fant Deres stykke og Deres brev sant fra første bokstav til siste. Nu skriver jeg efter Høffdings bok. Deres Bj. Bj. SIDE: 320 Postkort. Poststempel: 25/5 04. Jeg må sende Dem fra den allerbrillanteste aftenbelysning, og i den Pe- terskuppelens evige hode, en tak for Deres evige sanhed i svaret til Bernt Lie. De finder over alt naturgrunnen. De er Norges første ingeniør. Deres B. B. SIDE: 321 Postkort. Poststempel: 26/6 -04. Har netop i min søndags-ensomhed om æftermiddagen læst "troen på naturen". Den er sublim. Jeg bare beklager, at den er stængt inne i vort sprog. Den burde ha ståt i et stort fransk tidsskrift. Har De ladt Lescoffier læse den?. . . . Vi ser oppe på høiden til Adriaterhavet. B. B. SIDE: 323 Monterenzio presso Bologna 04, 5/7. Kjære Collin, nej, jeg læser intet i siste tid, intet uten aviser (om krigen m. m.). Jeg årker ikke. Den 26 juni var jeg færdig med første gjennemarbej- delse, grundigere, tror jeg, æn min allminnelige, fordi jeg i Rom hadde hele min tid samlet til forberedelsen. Og var helt betagen af den. Nu idag den femte juli, ser jeg at første akt i annen gjennemarbejdelse, som i det allermeste er den ænnelige, må jeg kunne få færdig på fredag den attende, på Synnøves dag. Efter det å dømme må stykket være færdigt fra min hånd (ikke fra SIDE: 324 Karolines) i første halvdel av august. At sige, hvis intet kommer imellem - og det går godt for Japanerne, som fortiden har alt mit hjærte. Og vir- ker svært in i mit temperament. Solen her generer mig ikke. I alle fall ikke til hinder for arbeidet. Luften er så ren. (I skog to tusen meter over havet). Tak for Deres oplysende brev. Jeg tillod mig å sende Harald Nielsen det til gjennemlæsning. Han har godt av å læse sligt. Nej, jeg har ikke læst hans bog. Jeg har læst et stykke Julianus Apostata av Gaetano Negri (Hoepels, Milano). For en stor mand Julianus var! Ibsens fortegning er avskyelig. En buste av ham er funnen. For en vældig herre! Gud som kristendommen kunde prise sit held, at Perserne dræbte denne rene, skjønne kraft, som vist- nok tabte meget av sin høide i mystisk grubel. Men som sikkerlig var kom- met igjænnem og længer. Har De læst "Mikaël" av Bang? Der har De et av disse hel-mænnesker, ideal-typer, som De sværmer så for. Og som kjeder mig. - Jo, fortællingen er netop en inøvelse i vilje-liv, som forsåvidt over- går alt, jeg har skrevet. Et mærkelig, et gripende æmne. - Å, jeg er så op- lagt og så frejdig. Bare intet brutalt fysisk, eller annet ondt (en gammel mans farer er mange, især når nerverne er spænte, bare et pust formeget, og han er uvel) kommer ivejen. Måtte Deres hustru nu bli frisk. Og få være frisk. Deres B. B. SIDE: 325 Monterenzio, presso Bologna 1904, 17/7 Kjære Collin, det er mod hvad jeg skulde, å skrive, overhovedet å arbejde om æfter- middagen. Jeg arbejder hver eneste formiddag fra ni av, tre à fire timer, aldrig under to, strengt, ofte meget strengt. Således siden jeg begyndte den 9de mars. Jeg tør sige, jeg ikke har havt tilsammen ti ledige formiddage siden da til nu, vi skriver 17 juli. Og vel å mærke, det meste av denne arbejds- tid bag næsten helt lukkede jalusier i en varme fra atten til fem og tyve Reau- mur. Det tar på! Bare jeg nu holder det ut én måned til, så er jeg ved å være færdig. Om en uke, eller la os sige ti dager er nemlig annen gjennem- arbejdelse færdig, hvis jeg ikke stanses av sykdom eller annet. Mere æn tre uker tar vel ikke tredje, om den tar det. Det første var nemlig dennegang så grundig. Det gjorde den store fred i Rom. Når jeg tar forberedelses- arbejdet hjæmme med - under så mange slags avbrytelser - har jeg vel bak mig opimot ét års arbejde, når jeg i september sænder korrekturen. (Mel- lem tredje gjennemarbejdelse og korrekturen i september ligger nemlig de mange lettere gjænnemarbejdelser og avskrivningssjauen). Ja ja, san! - Men trods alt dette, jeg må skrive og gjænnem Dem takke Sars, som jeg ikke vet, hvor er, for hans opsæt i "V. G.". Alene at opsættet er magistralt, jeg tør sige som anmælder-værk, av litterær art i vor litteratur enestående, vilde ha gjort mig så taknemlig, så stolt på vore egne vegne, at jeg hadde skrevet, SIDE: 326 hvor træt jeg æn var, og hvor "urigtigt" det var. Hvor meget mere da, når det gjælder Dem, som hidtil har været så oversét av den store kritik, skjønt De er en opdager og banebryter med krav på taknæmlighed som meget få. Nej, rent ut sagt, jeg er for træt. Jeg vil heller læse mine italienske og franske aviser. Jeg vil bare av hjærtet gjænnem Dem takke Sars og en annen gang sige dere begge, hvad jeg tænker. Verdens største egoist er en kunstner, som nætop holder på å ende et ar- bejde. Der er da intet annet til. Deres B. B. Monterenzio 22/8 1904. Kjære Collin, idag skriver vi mandag den 22de august. I overmorgen, onsdag den 24de sender vi Dem stykket. Så lang tid - fra den 27de juli - tog fjerde gjænnemarbejdelse efter avskriften (som egentlig er avskrifterne). Jeg er nu svært anstrengt, Karoline ikke mindre, da hun skriver efter en syg- dom og med smerter i højre arm som masseres . . . . . . Jeg er frisk og glad. Kun ængster krigen mig. Japanerne har det vist ikke i alle måter som de selv ønsket, og som verdens-vilkårene kræver, hvis denne krig skal gjøre den nytte, som vi vænter av den. Intil for et par dage siden 21-22 Reaumur bag de næsten lukkede træskodder (som her er hele). Nu tordenvejr. Uden det intet regn! Således er det her. Alt dramatisk. Hils Deres hustru, undskyll bryderiet. Deres Bjørnstj. Bjørnson. Postkort. Poststempel: 11/9 04. Jeg er blet en del forskrækket over intet å høre om, at mit stykke er av- sendt eller ankommet til K.havn. Jeg har gjort en tilføjelse på to steder for å oplyse om, at Dag ikke er, som de hjæmkomne husker ham; det med Fre- drik har forandret ham meget. (En bemærkning av en som ikke har forståt dette, gjorde det nødvendigt å føje dette til). Nu mener jeg forøvrig, at en stræng far aldrig forstås rigtig av sine børn. De ser jo, hvor langt bedre hustruen forstår ham. Dette, at de ikke forstår ham rigtig, spiller jo en stor rolle i hele handlingen. Jeg er adskillig inne i noget annet . . . . B. B. SIDE: 327 Firenze 20/9 04. Kjære Collin, vi bor atter i Firenze, Hotel Helvetia, til siste oktober. I Siena var koldt og ækelt. Deres siste brev, som æglet sig in på mit stykke, har moret mig. Jeg kjænner Dem jo, jeg vidste De vilde forsøke. Men fra den kant væntet jeg ikke anfallet; for det, De kræver, har stykket intet med. Det er meget let å finde mangler ved en stol, når man går ut fra, at det er et bord. Stykket handler ikke om motsætningen mellem overanstrængt arbejde for velværets skyll og hvad ånd og karakter derpå taper. Jeg kjænner både Carlyles skræd- der og svin, jeg kan det der. Nei, far, det handler om, at de gamle inskræn- ker de unges liv ubilligt, forræderisk (mod slægten). Og det har en løsning, som viser at argumenter, hvor stærke de er, og av hvor stærkt temperament de føres frem, likevæl intet avgjør. Der skyter op noget av livet, av slægts- kilderne, blodskjærligheten, som kaster alle argumenter tilside og bestemmer selv! Da kommer "det naturlige". Jeg tror disse to ting er nokså ny; i alle fald i mit syn har de været gamle nok, uten at jeg har truffet på det hos andre. Nei, Dag er vist ikke så stærk som Holger; han er fra først av bestemt til å overgi seg. Derfor har jeg svært belastet ham - først med astma, en langt fremskreden, så med selvbebrejdelser efter Fredriks undergang i frivil- lighet. Jeg trodde det siste moment fremgik stærkt nok av samtalen med fru Dag; men da Bjørn ikke forstod det, har jeg forstærket det. Og det var vist nødvendigt; de fleste forstår jo ikke. Og dermed gider jeg ikke skrive mere om det . . . Deres B. Bjørnson. SIDE: 329 Postkort. Poststempel: 24/9 1904. Jeg har længst opdaget, at jeg har gjort en feilagtig opgift; men desværre først nu skriver jeg og retter den. Det var på min første rejse til Paris, at jeg kom over Hanover og der så "Maria Stuart". Det var i Paris at jeg optog æmnet igjæn. Men idéen hadde jeg før, og dette er nu et mørkt punkt for mig. Jeg må også ha set det i Dresden. Deres B.B. SIDE: 331 Roma via Gregoriana 38, 1904, 9/11. Kjære Collin, jeg tror det ikke nødvendigt å tragte æfter mere lys overfor præmieutdelingen. Man hadde jo mistydet mine russe-brev som anfall på Sverige. Under de om- stændigheder vilde man ikke gi mig præmien. Så hørte brevene og også mis- tydningen op . . . . Voilà hele affæren. Men der bør jo altid komme noget galt med, når jeg skal frem. Ser De nu Halvdan Koht får der til, at Henr. Ibsen ved "Hærmændene" og så videre fant den ny form for sagastykkerne? Det går dog ikke an, for en historiker å være uvidende om at "Mellem slagene" kom først. Hemmelig- heden er, at "Mellem slagene" inleveredes til Bergens teater, hvor Ibsen var instruktør og blev tilbageholdt et helt år. Hemmeligheden er, at da han fik se "Mellem slagene" blev "Hærmendene" som var skrevet på Oehlenschlæ- gerske jamber, gjort om til min prosa. Men det gjorde han så grundig, at det blev til usmagelig jargon; jeg forlot helt sagamålet. Dette bør De gjøre Dem det til en pligt å oplyse Koht om. Jeg synes Koht som oftest er uhældig. De gjorde mig så kjed af "Daglannet", at jeg ikke har læst et eneste offentlig ord om det. Før nu jeg læste Poul Levins i 20de århundrede. Se, det er forståelse! Kun har han mistydet, at jeg tilslut vil syne det despotiske anlæg i hele slægten, at fra det stammer striden. Det despotiske arve-anlæg er verdensdjævelen, som vi må fri os for, skal vi få retskaffenhed og fred. Stykket er en selvstraf. Det har bare i formen med de ideer å bestille, som De ænnelig vil true in. [Slutten er avklippet]. SIDE: 334 Roma via Gregoriana 38, 1904, 14/12. Kjære, kjære Collin. . . . . Nej, jeg tænkte ikke, at jeg gjorde en god gjærning mod unionen ved å ta mot Nobelprisen. Jeg tænkte på min slette økonomi, - rigtignok først æfter å ha hat mine skrupler ved, at andre burde ha hat præmien i stedet for mig. Jeg så en stor velgjærning i gaven. Jeg så Italien og arbeide der. Men jeg rejste til Stockholm for å forbedre forholdet mellem vore to folk, jeg gikk til kongen av samme grun. Jeg tok mot alle disse deputationer av samme grun. (De var mig en pæst!) Jeg var så uforbederlig naiv, at jeg trodde man i Norge var glad ved, at jeg fik præmien, og glad ved måten jeg hyldedes SIDE: 335 på fra øverst til nederst. Deres ængstelse for, at jeg skal ta mig nær av Ham- suns overfall er rørende . . . . Ei heller tror jeg, konsulatsaken går itu. Mellem os: kronprinsen skrev mig nylig til, at han tror, den går sejrig frem av kampen. Men det er jeg enig med Dem i, at går den ikke sejrig frem, så like rolig for det. Forhandling, bare forhandling - foreløbig ikke mere med Sven- skerne, men med os selv. Det er unyttigt å forsøke mere på å storme svensk fordom. Ut av foreningen! Parti på det, valg på det! Og det to ganger æfter hverandre. Da siger også Sverige: Et forsvarsforbund er bedre æn en slik union. Der er et mellem-forslag av mig: sæt in i riksakten regler for unionens oppløsning (f. e. når et av folkene to valg æfter hverandre med to tredjedele av vælgerne beslutter den), så tar vi mot fællesministeren. Viser han sig skade- lig, så har vi her midlet mot ham. Det vil altså blive unionsopløsning i to avdelinger. Ikke mere idag. Mit arbejde, som er overmåde svært. Der går ikke én dag uten jeg holder på. Frisk og længtende hjem. Deres Bjørnson. Ser De Sars, så hils og spørg fra mig: kommer Du? SIDE: 336 Roma, via Gregoriana 38, 1905, 31/1. Kjære Collin, jeg har nu læst "Kjær. Trag". Det er en fejl av Dem - for å bruke et mildt ord -, at De ikke har mødt op mot dette alkohol-bryg. Så nøder De mig ut. Slikt skal møtes, om en lå halvdød. Det værste i stykket er forfatterens moralske mord av hans egen skap- ning, Erling, uten hvilket mord han ikke hadde fåt slutten til som han vil. Ifølge hele utviklingen måtte Erling svare, når hun sa - "derhenne på sofaen" - "du lyver, du lyver på dig selv i din skrækkelige forvildelse!" Eller om han gik så langt som til å tro det, altså deri så ænnu mere sykdom, ænnu mere galskab, så måtte forstå, at det næste måtte være å gi sig selv døden. Altså gå op i bekymring og angst for henne. Nej, Hejberg lar ham rulle frygteligt med øinene, gripe i sine mange lommer æfter dolk eller pistol: "Hvor er han, den elendige! Jeg vil se hans hjærteblod!!" For idioti! Og så den evige asparges-slik i hans kunst: vi får bare hoderne, hele stammen, røtterne er under jorden. Derfor tror vi da heller ikke på noget av det. Det hænger i luften som spindelvæv og driver væk som sådan. Deres B.B. SIDE: 342 Roma, via Gregoriana 38. 12/2 1905. Kjære Collin, jeg undrer mig bestandig over, at vor kjære, store historiker er en så dårlig politiker. Hvad Dem selv angår, er De nærmest et barn, så jeg undskylder Dem, når De tillater Dem å bruke den sort argumenter for å overbevise mig, at jeg bør gjøre det for min egen skyll, eller at jeg ikke må lade mig opholde av mit eget forhenværende standpunkt i en så stor sak. De fornærmet mig så vidt, at jeg ikke årket å læse Deres opsæt i "V. G.". SIDE: 344 En herværende politiker har rådet til, at vi tok vor egen utenriksminister med, hvis vi valgte en lov om konsulatsaken. Så var der større mening med et sådant forslag. Og så var det gjort, selv med resiko. Fra riksaktens side er intet ivejen, når vi respekterer det deri gjorte forbehold. Jeg har forelagt forslaget for Hagerup. Men De bør propagandere det. Hils Deres elskelige hustru! Deres B. B. Roma, via Gregoriana 1905, 4/3. Kjære Collin, Vedlagte skal stå foran i et album til Bjørn på hans jubilæumsdag. Jeg sender Dem det for at syne Dem og vor nationale tomtegubbe, hvordan én føler sig, som gir sindige råd og derfor er i godt selskab. Nansens "Mænd"!!! og "Mod" . . . . var slemme. Der er dog formeget isbjørn i ham. Jeg læser ikke længer norske aviser, jeg arbejder. Og det godt. Deres B. B. SIDE: 345 Jeg finner, at dere som render på det første, det beste formål, I møter (konsulatloven), bærer dere ad som stor-oksen, når den kommer sint ut om våren. SIDE: 346 Aulestad 1905, 17/7. Kjære Collin, tak for Deres brev og især for Deres forsæt å komme her i august. Men De har nu så mange forsæt! Det kan være, De har ræt m. h. t. Sverige; men det gir ikke os ræt til å handle som vi har gjort. Jeg må jo nu forsvare os; ti dette begynner å gro højere æn vi; men gud, som vi har været lite seende. Og De blant dem . . . . Deres B. B. SIDE: 351 Aulestad 1905, 29/7. Kjære Collin, jeg har følt at der trængtes i Sars-sangen, et overgangsvers til det sidste. Jeg lægger det ved siden av dette. Ja, nu har vi ydmygelsen, som Eders gale linje måtte føre frem til, når den ikke førte frem til krig. At vi ikke fik denne, skyller vi den konge som vi selv har avsat. Fy for fanden for en vanhæder! For en bundt av slette førere! . . . . Når kommer De hidop? her er vidunderligt dejlig. Og som vi længes til Dem! Her har været Franske, Hollændere, Tyskere, Englænder, Amerikanere, Otto Andersen og frue på snarvisit, likeså Prof. Runeberg og mange flere. Nu er Dikka her. Hils, Hils, Hils! Deres B. B. SIDE: 352 Postkort. Poststempel: 23-9-1905. Kjære Collin, jeg har ikke idé om bjørnejægeren; jeg vet ikke jeg har skrevet noget sådant. Sars's opsæt fant jeg udmærket - med untagelse av en del utfall mot Svenskerne. Vi må i det minste gjøre, hvad vi kan for ikke å få had til gjæst ved alle vore måltid. Velkommen! Hils! Deres B. B. SIDE: 353 Aulestad 1905. Kjære Collin, det er naturligvis nærmest av høflighedshensyn, at De har bedt mig holde talen for Sars. Jeg tænker ikke på at komme in engang. SIDE: 354 Alle disse rejser ødelægger min tid, og derav tar vor aldrig sluttende politi- ske strid så meget, at jeg ingen har tilovers for venskab og dyrkelse og de deler; jeg er tør og tvær og opspist av harm. Deres Bjørnson. Hils husguden! Aulestad 1905, 6/10. Kjære Collin, jeg har skrevet til Sars og undskyldt at jeg ikke kommer. Jeg har også sagt ham grunnen. Går det an æfter dette å indbyde til fæst, så bruk mit navn. Men er ikke det flaut? Tusen hilsener til Dem og husguden. Deres B. B. SIDE: 355 Aulestad 1905, 29/10. Kjære Collin, jeg har læst Deres "Hvad er kultur". Det synes mig et litet mesterværk av klarhed og åndfuldhed. Jeg har nu snart læst hele hæf- tet (Sars-hæftet) og fryder mig over den unge norske historiske skoles mange- artethed og kraft. Men det piner mig, at vor ufullkommenhed som folkesam- fund så tilbunds godtgjøres. Også siste hæfte av "Samtiden" er godt. Men min hovedlæsning i det siste er (hos Øverland) Kristian den fjærde-tiden. Trods mine snart 73 år ærgrer jeg mig slik, at jeg ofte ikke kan fortsætte; jeg må op og kjøle mig! Jeg dugde lidt til historiker! - Imidlertid er jeg glad ved å sitte her igjæn med bøkerne. Og De kommer ikke! Deres B. B. Hils husguden fra os begge. Postkort. Poststempel: 30 -10-05. Pludselig går det op for mig, hvad De mener med "bjørnejægeren". Det er skolegutterne, d. v. s. mig selv! Ja, den er skrevet på bestilling av Tøns- berg. - Jeg finner det middelmådigt fra alle sider dette med folkeavstæm- ningen. Det er ulykken med kongedømmet, at hele dette højere personale er blet middelmådigt. - Det er en følge av syvendejuni-hasten, at vi går glip av republik. Også at herefter skal vi kommanderes fra gaten av er en følge derav. Og gjælden! Og tolden! Dygtige har de været, men ikke "store". Ak gud! Deres B. B. SIDE: 356 Aulestad 1906, 5/1. Kjære Collin, De undrer Dem vel stærkt over ikke å ha hørt fra mig og da navnlig ikke efter Deres smukke og kostbare gave, hvis billeder fryder mig. Men grunden er den, at jeg kom syk hjæm og har været det siden, (bronchitis). Jeg har ikke formået mere end å sysle et par timer med min fortælling (ofte SIDE: 358 ikke det) og med annet, som dagen gav. Næsten hver æftermiddag har jeg lagt for å dæmpe hosten. Glæden ved boken dæmpes en del ved at jeg så skulde til å dra frem mine intryk fra Rom. Jeg får altså forsøke det; men De må vænte på mig, til jeg atter kan komme ud i frisk luft. Siden jeg kom hjæm har jeg ikke været det. Og så længe har jeg ingen kraft. Tusen tak for alt godt i det henrundne år til Dem og den dejlige! Godt nytår! Deres Bjørnst. Bjørnson SIDE: 359 Aulestad 1906, 15/3. Kjære min væn, det er ikke så godt med det, når en sitter i siste gjæn- nemgåelse. Da strammer alle nerver, da øves den fineste kunst. Da rejser man sig ikke uten for å finne noget nyt, og skifter ikke rum før til middag. Så er det æfter-middag med sin spasertur og kjøretur, ofte begge æfter hverandre. Så læsning (fortiden Mommsens Roms historie, jeg aldrig før har læst i sin helhed.) Så aviserne, så kvællen, og da er jeg meget træt. Men nu slutter snart fortællingen, og så er turen til Dem. Jeg læste Deres lange brev, ja. Som nu Deres korte. Men jeg kan ikke si, De drar mig over i de interesser. Jeg nøier mig med at se Dem i det. Mine utsyn ligger i retning av staternes forhold til hverandre. Det glæder mig å høre fra Deres hustru. Var hun hos os en måneds tid og kjørte hver dag med min hustru, så skulde De se fremgang. Min fortælling trykkes straks. Om en måned får De læse den. Men den kommer først ud i oktober. Og da på en mængde sprog. Den har grepet Karoline stærkt. Deres B. B. Postkort. Poststempel: 6/5 o6. Der står: så sørgelig ensomt som jeg til da var vant til. Det understrekne må væk; det kan næmlig vække den forestilling, at jeg så slik på det, før jeg kom i Romas luft. Det gjorde jeg naturligvis ikke. Tak dejligheden for brevet! Det var sødt! B. B. SIDE: 364 Postkort. Poststempel: 20/6-06. Jeg har vist skrevet Esaias istedetfor Jeremias, der sidder som et fjæll over et landskab. - De vet, at jeg satte alt in for å få kongen til å ta vejen gjænnem Romsdal og Molde. Nu takker han mig i et længere telegram fra Molde for det råd. - Jeg har lagt her to dager for bronchit; skulde ha ligget idag også; men vejret er så dejligt. - Læst Deres religionsopsæt. I Deres godhed er det blet for meget. Det næsten kvalmer. Deres B. B. Aulestad 1906, 28/6. Kjære Collin, det synes å gjøre Dem ondt, at jeg ikke er helt glad i Deres ros av kirkens gjærning blandt os. Idéen er sund og god, men utførelsen er uten profil. Dermed mener jeg fast grep, så vi straks har alt klart: hvad form vor ideale længsel til hver tid har havt, hvad av denne form, er faldt væk, hvad har holdt sig og vokset videre. - Men De skriver, snil som De er, SIDE: 366 "herregud lad os ikke dadle kirken, den har da gjort frygtelig meget godt, kirken!" Deres idéer er altid rotvoksne. Der er ét eneste ét, som har besat Dem, og derav alt Deres spirer og rinder. Det blir noget stort tilslut, derom tviler vel nu snart ingen. Jo længer De kommer med å skrive ned og give ut, jo sikkrere blir folk på Dem; De går frem til sejr, - kanske stor epokegjørende sejr. - Men jeg skulde ønske Dem lidt fastere i kloen! Lidt av det, som han har, der har skrevet the truth about secular education, its history and results. De er for snil. Jeg har i min sykdom læst videre i Mommsen og nu P. Hansens Göthe. Jeg har også Richard Meyers Göthe, jeg fik den av ham og hans hustru; men den ligger ænnu i Kristiania. Gespräche mit Göthe og Göthes Brevier (ved Erich Hartleben) har været ferielæsning hele vinteren, fæstlæsning. Å, denne tørre sommer! Denne håbløse drøm om regn! Det ligner alder- dommen. Sykdommen har mig ænnu; men bare med én klo, den siste. Jeg synes ikke om, at De aldrig kan gi Deres hustru en hel og glad sund- hedsattest! Hun må da snart kunne få den? Hun må dog snart kunne komme herop.... Eders tro væn B. B. SIDE: 367 Postkort (med blyant). Poststempel: 12/7 06. Min kjære væn, jeg er ikke færdig med bronchiten, tværtom, den er der i forening med pleuritis, jeg ligger atter. Følgelig kan jeg ikke svare på Deres videre utvikling av samme æmne. De må ikke springe over Helvedeslæren, ikke religionernes misbruk. Heine har skrevet om "Hellenerne og Barbarerne". Med disse siste mener han jøder og kristne, som han holder for like. Nej, De må være betydelig forsiktigere, når De skal grunlægge Deres dogme, som i sig selv er rigtigt. Opsættet skal komme; men helst burde De hænte det. Hvor ypperlig De skrev om Lammers. Deres B. B. Aulestad 1906, 27/8. Kjære Collin, jeg vænter Dem og hustru hver dag, og hver dag siger Karoline: de kommer såmænd ikke. Sådan går det med Dem og Deres løfter; menneskene stoler ikke på Dem, Deres vilje og hjærte er så langt foran, at handlingen når dem ikke igjæn. Jeg skriver fortiden på et digt til Drachmann. Det siste til kvinnerne mener nu jeg var klassisk. Deres B. B. Fortiden læser jeg Rich. Wagners breve til Mathilde Wesendonk. Mommsen röm. Geschichte byr mig dygtig imod. Jeg fordrager ikke Romerne og hans begejstring for dem. SIDE: 371 1907, 15/2. Kjære Collin, det var morsomt å se et par linjer fra Dem igjæn. Her er alting bra . . . . Jeg holder på med noget morsomt nyt; men får det ikke til. Hils Deres ælskelige fra os begge! Vi har aldrig hat skjønnere vinter. De nymalede hus mot vinterlysningen av sneen og de elektriske buer, somme- tider flagene til i den rimfrosne skog! Deres B. B. SIDE: 375 3/3 07. Kjære min væn, jeg rejser så vist ikke til Lillehammer for å utstille mig i Sandvigs samlinger. Ta mot dem her, ja, hvis Erling holdt hus, han taler jo også tysk og engelsk; men det væltet utover Karoline, og det går ikke, det heller. Den lange rejse kan de nemlig ikke foreta uten å trakteres. Nej, min væn, De må skåne B. B. Aulestad 1907, 21/3. Kjære væn, vedlagte til Deres oversættelses-kunst og typewriter, hvis De ikke er blet træt av å gjøre mig tjenester. Selv gjør jeg ikke annet. Man overlæsser mig. Nu sist har jeg måttet studere Polens historie og Rutenernes (Ukrainernes) stilling for å kunne SIDE: 378 hjælpe de siste i den europeiske presse. Skrikene blev for påtrængende og gjentagende. Ænnelig er jeg vendt hjæm igjæn til mit eget. Hils den store rose med alle knoppene om sig nu mot vårvejret fra Deres evige B. B. SIDE: 379 Postkort. Poststempel: 5/6-07 Jeg taler om, at naturen, sproget, traditionen støper folk om som lejr. Jeg må sætte ordet "omgivelserne" in og gjøre ordene således: Naturen, omgivelserne, sproget, traditionen. Jeg tør ikke kaste "traditionen", for det historiske moments skyll, som er i den. Omgivelsernes fælles historie øver en voldsom inflytelse. - Der er et ord, som jeg inat fandt ut bør byttes ut mot et annet. Jeg finner det ikke igjæn idag. Deres B. B. SIDE: 380 Postkort. Poststempel: 16/7-1907. Nu er tiden for besøk på Aulestad. Nu burde de være her, som vi helst vil ha. De, som kunde lære os vankundige og fryde os ensomme. Sars lover hvert år å komme - og kommer aldrig. Jeg vet andre som gjør det samme. Pene brev - pyt san! Nej, pene ansigter, glad tale! B. B. SIDE: 381 Postkort. Poststempel: 10/8-1907. Gino Bertolini fra Italien har været her et par dager. Han er psykolog og filosof; han rejser for at studere folk og mæn. Ring ham op i Grand Hotel og sig ham, når De er å træffe; han vil ænnelig tale med Dem. De vil i højt mon takke mig for bekjænskapet. - Tusen tak De selv for al Deres uforstyrrede elskværdighed nu igjæn! Deres B. B. SIDE: 382 Postkort. Poststempel: Aulestad 8/9 07. Kjære Collin, vi har med taknemlig glæde læst Deres "tale" i "Husmode- ren". Men jeg savner forfærdelig, at De ikke med det samme har vist, hvor- ledes jeg i "Mary" lar en man frælse en kvinne. Der var valplassen - et rigtig syn på den bok kunde erobres på. - Jeg har glædet mig over den lykke De gjorde hos de engelske rejsende. Men Deres opsæt om New-Zealand m. m. var for langt. Alt skal tas med, alt kjævles ut! Kjære Dem, vær nu snil og læg det av. Det må være fordi De skynder Dem? Jeg har nu vandret ut av V.G. Jeg har længe følt mig så uvæl i det troløse samfund. Intet korn heroppe blir modent. Og nu må jeg erstatte al den skade, dambruddet har gjort. Bønderne er forgapet i å høste fordel av andres ulykke. Arvet lidenskab. B. B. Postkort. Poststempel: 28/9-07 Jeg minnes aldrig å ha læst noget, deri annen del så grundig slår første ihjel, som Deres opsæt om stjærnetournéen. Første del var udmærket. Bjørnson. Postkort. Poststempel: Rom 26/12-07. Kjære vænner, ja, jeg er jo bedre, men ikke helt arbejdsfør. - Deres artikel om målsaken første rangs. Og så fyndig. Deres "Ibsen og Norge" fortrinlig, epokegjørende. Har De set Brandes's svineri?! - Det vesle jeg arbejder, sker for åpne vinduer. Her er en altan i full sol, som jeg spaserer på, og løper in og skriver det ned som fløj sammen derute. Gid, det må bli til noget! Min gamle væn prins Odescalchi har alt været her to ganger; men de andre respekterer, at jeg skal tale så lit som mulig. Vi har det ellers bra. Til dato bare sommer. Tusen, tusen tak for alt godt i det gamle år. Eders B. B. SIDE: 385 Roma Corso Umberto 397, 1908, 24/1. Kjære Collin, det er et tilfælle, De skyller, at De får brev. Næmlig at det kom til middag. De brev jeg får om kvællen, må besvares om formiddagen, og der er så mange, at jeg får kvalme. Men middags-brevene og den første del av æftermiddagen! Hoho, nu går det avsted til Norge og til dere, I kjære! Jeg skriver så godt og så morsomt om dagen, at jeg mangen gang ser dere le. Og jeg læser også, skønt visitterne fra fire av og utover er slemme. Jeg læser også Deres opdagelser over Henr. Ibsen; de er fullkommen fortrinlige. Og mor- somme ved hjæmrejsen fra al den humbug til enkle norske oprinnelser. - Jeg har atter et skarpt basketak med Magyarerne; men De bør læse i "März" mit positive forslag. Jeg kan ikke polemisere uten å se mål foran mig. Heldigvis begynner også de tyske Østerrikere å tænke som jeg. I hvor stort tall vet jeg ikke. Jeg har bet nogen å komme herned og konferere med mig. Aldrig har jeg ført en kamp som har moret mig så. Aldrig en, som har inbragt mig så megen taknemlighed. Og nu vil Karoline, siden De ber om det, begynne å gjæmme på brevene. - Vi bor aldeles herligt, i femte etage med lift; corsoen under os, og det på et av de mest spændende punkter. Inne i gården er en ombygget altan, der jeg spaserer en time hver dag i sol uten vind. Omkring på de tre sider ligger værelserne med en gang foran og glastak over. Det er jammen skade De ikke kan liste in i spisestuen og spise suppe Romana med os og drikke Dem småfull av den lette romervin. Det gjør jeg to ganger om dag, og sover som en sten til middag som om natten. Tindrende klart vejr nu i én - 1 - måned! Stiger op til arbejde hver morgen som til fest. Lægger mig så træt, at jeg neppe kan klæ av mig. Nej, nej, for en luft å arbejde i! Og å nyde livet i! Går det så godt, som jeg nu tror, med arbejdet, så jeg får råd til det, da er dette ikke siste vinter i Rom . . . . Jeg trodde i bronchitis-tiden, at jeg var skidt rejst; jeg er rejst som en gammel triumfator! Leve Roma! Bjørn er i München og Stuttgart som oplæser. Det er uroen i ham under søvnløsheden som aldrig slutter. Han ser dårlig ut. Men der er slike kjæmpekræfter i den stammen, at det går lel. De skulde set et svar, han gav Georg Brandes i SIDE: 387 "März"! - Når De træffer Lammers, da tak ham for hans brev! Blant alle de prægtige egenskaper, som Lammers er sammensat av, er den, at han skriver slike oprinnelige og varme brev. Hvad han er for en gullmann! Hils dem derute! Træffer De frøken Manthey, da henne også! Det er sandt, det må jeg ikke glemme - Bjørn tar aldrig Nationalteatret igjæn. Det færske om- kring teatret, det pærevigtige udi al yttring og omtale, det lille, altfor lille gode publikum, mangel på kunstforståelse hos de offentlige myndigheder, alt gir ham degout. Lev vel, vænnerne mine. Å som Bergliot nu synger! Eders B.B. SIDE: 388 Roma, Capo Umberto 397, 1908, 15/3. Kjære vænnerne vore, den annen del av brevet beholder jeg; for det, De skriver i anledning Kjærs stykke er interessant. Jeg har ikke læst stykket, des- værre. Selv er jeg lite arbejdsfør i det siste; her har slåt om igjæn med tramon- tana og forkjølelser. Forkjølelserne kommer av, at vi glæmmer, solen er farlig på denne årstid. Der er utvilsomt noget giftigt fra marken av, som den løser og jager in på os. - Men jeg har gjort mange bekjæntskaper, som morer mig. Således i en frokost hos Barrère, den franske ambassadør. Han selv misbilliget den måte, unionen var løst på; han holdt traktaten for "ny separation". Luzzatti, den store italienske financier, fortalte mig, at hans plan om å få alle de ledende banker i værden gjort solidariske under vanskelige pængeforhold for å stanse kriser og derved spare værden for milliarders tap, strander på Frankrige. D. v. s. på følgerne av den tåpelige Maroccopolitik. Fransk- mændene hader og frygter Tyskerne siden da. Alt det onde og stygge vaktes i begge folk igjæn. Nu siger Frankrige: det vilde være en stor opgave å hjælpe værden over de værste kriser; men det var også å hjælpe Tyskland, og det tør vi ikke. Det vilde for os være det samme som å gi Tyskland de pænger, de kunde angripe os med; ti det er bare pængemangel, som nu hindrer dem i å gjøre det! - Ja, så forkjærte kan mænneskene bli ved falsk politik! Krigs- frykten er en epidemi, den værste av alle. Jeg har hjulpet Luzzatti en smule ved å korrespondere med en ung fransk politiker og finansmand for å utspejde stæmningen. Så traf jeg Guglielmo Ferrero, historikeren og juristen. Ham ærer jeg. Han sa mig, at processen mot Nasi bare var en gemen forfølgelse for å ødelægge en stor motstander. Han hadde omgåts flot med statens pæn- SIDE: 390 ger; men ikke tat en øre til sig selv. En slet vane som må straffes, når den påtales; men som efterhånden faller bort av sig selv, og som den enkelte ikke bør gjøres ansvarlig for. Min gamle ven, fyrst Odescalchi, var som senator en av dommerne; "Nasi var en Saracener", sa han. - Her har været ført en storartet kamp for å få den religiøse undervisning ut av skolerne. Regjeringens mellem- eller kompromisforslag sejret. Men for et mangesidigt talent det ord- skifte la frem! For et begavet folk! - Dr. Federns bok om Linda Murri er kommet ut på italiensk med en fortale av mig, som er almen avtrykt. - Mine unge mænnesker kommer her. Og min korrespondance med Ungarens under- trykte folk også. Og så har jeg hat den sjeldne glæde å omgås min amerikanske ven, romanforfatteren Howells. Jeg taler hver dag alle disse sprog; det gir øvelse; men det jeg taler slettest, er engelsk desværre. Ellers beundrer jeg mig selv, så flot det går. Hils den ælskelige og barna fra os begge. Hils Sars's! Og Ejnars! Deres B. B. SIDE: 391 Aulestad 1908, 1/7. Kjære ælskelige vænner, nu gis der da vel ikke unskylning eller utflugt længer, nu kommer I da vel? Naturligvis er det et frygteligt kors, vi pålægger dere; men hvad er vænner til for annet æn for å offre sig? Er det ikke også frugten av al docentens lærdom? Så vi ikke nylig, at Victor Hugo, Shelley og Wergeland snart skulde frælse verden? Var det ikke nætop med denne lære? Og så vil I selv ikke forkynne den i deres forbund med os? Kan I vite, hvad dere frælser ved å komme hitop engang imellem? Vor gode tro på mæn- neskene, på at den har et elitekorps og at vi er de utkårne, som får lit av dets frugter! Det høiner min inspiration, det kvæger Karolines mave, og det gjør at kokken lager bedre mat. Kom ænnelig og gjør mirakler! Eders innerlig længtende K. B. og B. B. på Aulestads vægne. SIDE: 396 Postkort. Poststempel: 10/7-08. Tak for brevet. De tanker er ikke ny for mig. Men de kan ikke ofte nok sies høit. - Jeg ved ikke av, at jeg skal nogetsteds hen i næste uke. Så det påskud for å utebli må ikke brukes. Så opfindsom hjærne har nok et annet på rede hånd! Idag er alle vore flag på halv stang for Jonas Lie. Han kom ikke hit! - jeg sørger. - Men arbeider. - Hvis jeg får lov, vilde jeg anvise Dere å rejse første dag til Eidsvoll eller Hamar, eller med 3,15 toget til Lillehammer, der mine hæste skal stå og kjøre dere sommernatten frem. I Lillehammer 9,15. Deres B. B. SIDE: 399 Postkort. Poststempel: [?]/7-8. Kjære Collin, De vet, hvor henrykt jeg i sin tid var over alle Deres paranteser. De kan derav skjønne, ikke min overraskelse, men min fornøielse ved å se alle dem, De kan få istand på den ellers så like linje op til Aulestad. Men engang tar vel de parenteser ænne, og De kommer frem i følge med den, som ophæver dem alle. I dette håb tægner jeg Deres forventningsfulde B. B. Hils vor søvnløse tomtegubbe. Aulestad 1908, 17/7. Kjære Collin, der brygger sammen til uveir i mig. Dette med målet og dets profeter lægger målestokken for høit og rig- tigt over i landsbygden. Bondens værdimåler er den ene sunne og sanne. Når han i sin avdal finner, at en automobil eller en motorcykkel forstyrrer hans hest, så må de forbydes. Automobilens fremtid er uberegnelig; antagelig drar den snart plogen og gjør, at de små akerlapper på hver gård dras sammen til en eneste. Landeveiene kommer den til å udvide og forbedre, for at alle og alt kan komme fortere og billigere frem. Men når en norsk bondehest skal være kulturmåler, hans opskræmte begrep det avgjørende for os, så blir vi liggende i baklasten i dette stykke som i andre. Når de finner ut i et norsk bondeherred, at alkohol fordærver mange av dem, så skal ikke engang skikke- lige ædru rejsende få øl eller vin! Nogen drukne bondesvin blir i dette til- fælle kulturmåler. For deres skyll skal hele Norge forvandles til et sykehus, et kursted for drukkenbolte! Når bønderne ikke har pænger til grubedrift osv. osv., så må heller ingen annen ha ret til å drive skattene frem. Med tvang skal vi lære deres sprog, SIDE: 400 med tvang skal vi lære religion på skolen, med toldtvang skal vi betale hans produkter høiere æn de er værdt. Bondebegrepet er vort akropolis. Hils vor søvnløse tomtegubbe. Dersom det ænda var av samvittigheds- nag, at han sat våken, så var der da retfærdighed til. Deres B. B. SIDE: 401 Postkort. Poststempel: Paris 23/l-09 De to siste opsæt av Nansen, Indflyttere og Sproget, bør avtrykkes blant vore småskrifter snarest. Udmærkede! Men at vort kommende sprog er et sammenløp av riksmål og landsmål røber filolog-påvirkning. Det vilde ingen organisk vækst være. Det gjør ondt å skrive. Derfor bare dette. Deres B. B. Postkort. Poststempel: Paris 12/2 09. Jeg har været forkjølet og uten ævne til å sitte ved skrivebordet. Ellers hadde De før fåt tak for Deres opgjør i Mrgbl. Jeg har ikke set det bedre. Og så har det et par originale synsmåter. Ænnu har jeg ondt i hånden, men jeg har dog begynt å kare til spinn igjæn. Min læsning fortiden gjæller renais- sancen. De skikkelser, - ja, digtningen må dit igjæn! Hils Deres dejlige familie fra os alle. Deres B. B. SIDE: 408 Postkort. Poststempel: Paris 20/2-09. Jeg har netop læst første del av Deres opsæt om Darwin. Det er sublimt. Jeg vilde så gjærne, at mine børn skulde læse det. For Bjørn skal jeg sørge, men for Einar og Erling? Jeg går nu over fra massage til elektricitet. For å komme snarere frem. Idag har jeg arbeidet bra. Deres B. B. Hvad synes De om Ibsen i "Tilskueren"? Postkort samme dato. Jeg er helt enig med Dem. Jeg trodde oprinnelig, at De hadde misforstået Stang. Men ved å se Konows udredning, forstår jeg, at her er gammeldags forargelse over nye krav til retfærdighed, som har besat sinnene. Som sagt, jeg er helt enig med Dem . . . . Deres B. B. SIDE: 409 Paris, avenue Ingres 4, 28/2. Kjære Collin, De stryker forbi os allesammen. Det er storartet som De arbejder. For en ideal velgjørenhedskraft der er i Deres tænkning og fremstil- lings-kunst. Skade, at sproget ikke spreder dens resultater blant millioner. Hvad mig angår, så kryper jeg in i min skall. Jeg arbejder og bor i mit stykke. Jeg sovner in med det og vågner til det. Når jeg blir trætt (og jeg blir altfor tidlig trætt), ser jeg det på vrangen, det gjør nar av mig. Men straks jeg kvikner til, så er spøkelserne på flugt, og jeg glad herre i mit nye, muntre rike, som ellers har alvor nok. Når jeg er færdig her, da tilbake til Storhove, som jeg vil bygge om og gjøre meget større og stærkere, så folk ikke kan gå fejl av, hvad jeg her vil. Jeg ser, at politiken forråder riksmålet. Nu som før. Hvad som nu skal til, skjønner ikke jeg. Men kampen har begynt, den har sine egne konsekvenser i sig. Jeg tror ikke mere på Astrids smukke øine og fagre løfter æn på blomster. Nej, det gjør jeg ikke. Jeg forholder mig fullkommen vantro, like til jeg ser Peter på bukken med to "insatser", - og ænda tror jeg ikke, nejgu om jeg gjør, før hun stiger av i mine arme. Deres B. B. SIDE: 411 Postkort. Poststempel: Paris 20/3 1909. Jeg må i denne tid ikke forstyrre mig selv ved å læse, hvad som frister mig til gjænmæle. Derfor har jeg ikke læst M. M. Men er han i det mon gammeldags, at han strejfer in på det nationalistiske, må De ænnelig møte op. Det fryder mig, at De ser på nationalitets-misbrukene som jeg. Mit arbejde er snart færdigt i sin foreløpige form. Jeg mener derved færdigt for finslipning efter Karolines avskrift. Det er virkelig morsomt og det til siste slut. Især da. For der er meget alvor og meget fint i det ved siden av moroen og midt i den. Hils hus- guderne med vanlig reverens. Deres B. B. Logeman var ingenting. Paris, avenue Ingres 4, 1909, 13/4. Kjære Collin, jeg læste Deres to opsæt i "V. G." om krigen m. m. Det minnet mig om de små portrætter, som ved hjælp av god fotografi for- størres, og før de forstørres, utbedres. Det lille fotografi det var mine opsæt og taler udi materien, det forbedrede og forstørrede var Deres. Jeg var over- måde glad ved å se, hvad nu kan gjøres; det gir håp. Selv har jeg måttet ta op igjæn mit positive fredsarbejde i et opsæt som jeg tror jeg sender Times. Det gjæller hvad som nu foregår i Kroatien, men vel insvøpt som exempel på, hvad de såkallte fredsvenner forsømmer samtidig som de rejser rundt med taler og gilder. På den måten får jeg kanske folk til å tænke sig om. I hvert fall: jeg gjentar mit rop på fredsvennerne så længe til det høres, så længe til det forstås, så længe til det blir del av deres samvittighed. Jeg har længe båret på dette ny opsæt; men jeg måtte først få mit stykke fra hånden; ænnelig idag er det sendt til forlæggeren. Vi har her i huset hat megen glæde av det. Jeg håper den vil vandre over til Deres hus, når stykket kommer så langt. Henry Handel Richardson har sendt mig sin nyeste roman SIDE: 412 "Maurice Guest". Jeg synes ikke, at Englænderne længer står tilbake i rea- listiske billeder; men herregud for prosa! Jeg blev avbrudt av en Serber som var her for å skynne på mit opsæt. Jeg tåler næsten ikke å høre, hvad de fortæller. Jeg skulde være fredsvæn i Øster- rige eller Ungarn og ikke gjøre noget! - Her er situationen meget spænt. Syndicalisme eller parlamentarisme! Og strejk efter strejk lannet over. Den eneste mulige løsning er jo, at i alle fabriker og især i alle gruber, der de sætter livet in, må arbejderne bli medejere. - Jeg skriver jo nu uten synnerlig smærte, men kan ikke få det så tydeligt som før, fordi bevægelsesapparatet lystrer ikke som før. Mit almenbefinnende er imid- lertid rent utmærket, siden jeg sitter i det elektriske bur (metoden d'Arsonvali- sation, som tar bort al forkalkning.) Der skulde Sars sitte. Jeg er levendes som en fisk, om nogen gir sig i kast med mig. Det får De sågu se i mit stykke også. Karoline har naturligvis nu lagt sig til mine sykdomme for å komme til å sitte i buret, hun også. - Dr. Elias er her fortiden; han er så hyggelig. Vore hjærte- ligste hilsener, begge to! Bli nu ikke bare essay'ist heller! Pas på ham, fru Astrid! Deres B. B. SIDE: 413 Paris, avenue Ingres 4, 25/4-09. Min kjære væn, jeg har læst "frihandelens vikingetid" (jeg finner ikke titelen heldig), med san beundring. Selv har jeg nætop fåt færdig et presse- opsæt "Freden og Fredsvennerne" (til hjælp for Kroaterne, som Magyarerne nætop nu mishandler forfærdelig - og som sender nødskrik på nødskrik). Efter å [ha] læst Deres store utsyn, gjæmmer jeg mig skamfull i en fjordvik og tør ikke ut på havet med den; den var ætlet "Times". Men jeg kan jo ikke hjælpe Kroaterne med store utsyn, som går på århundre; ti før blir neppe handelen forenet og fred på vilkår av det. Jeg må jo holde mig til fakta. Og likevæll er jeg skamfull og motfallen æfter læsingen av Deres djærve, klare utredning. Jeg savner imidlertid ét utsigtspunkt for fredeligere handelsvilkår, og det er open doors-politiken, og avskaffelse av al told. Det vil ta tid, ja, lang tid, hvis intet skal gå istykker, men at det avskaffer store krigsmuligheter er utenfor al tvil. Altså forstår De, at jeg er færdig med stykket, også med siste korrektur. Jeg er ganske mat av det ænnu. Jeg har bedt Gyldendal om å sende Dem et avtryk; men jeg ber Dem (og fru Astrid) å bevare den allerstrængeste diskretion både om indhold og titel. Det varer ikke længe, så bryter vi op. Antagelig går rejsen over Berlin for å træffe Bjørn, som har det bedre æn på mange år. Jeg må nu til med målstrævet igjæn. Det harmer mig for dypt. Det Thom- messen-Michelsenske forræderi skal ikke gå ustraffet forbi. Og der må komme fart i det for valgets skyld. Dere er nogen gode såpekokere. Her blomstrer kastanjerne utenfor vore vinduer. Gid vi hadde Astrid på altanen! Hvis vi næste vinter drar til Rom - vil dere være med? Eller i alle fall gjæste os der? Hvordan går det Sars? Jeg har ikke hørt om ham på længe. Blir jeg et par dager i byen, før jeg drar til Larvik, da må jeg spise hos ham en dag, eller han hos os. Jeg må få prate med ham. Deres B. B. SIDE: 414 [Skrevet med blyant:] Aulestad 1909, 27/8. Kjære Collin, jeg flytter fra sengen og over i en mekanisk stol - og til- bake igjæn. På samme måten er mit tankeliv inskrænket. Jeg tåler såvidt læse en avis, skrive et kort brev (på denne måten), mens læger og omgang skriker op: din fremgang er enestående! Jeg er dypt nedfor. Især fordi alt kunde ha været godt, hvis jeg ikke hadde overanstrængt mig i Larvik. Jeg tåler knapt tænke på det. Jeg masseres og elektriseres, gjødes og vaskes med alle styrkende saker. Hele dagen går med til det - Ja, jeg er reduceret! SIDE: 418 Derunder gjør et brev som Deres godt. Tak! (Men jeg tør intet skrive igjæn. Det jager for stærkt op. Jeg forsøkte på en kantate til Norges vels hundreårsdag; den morer mig.) Rimene og deres tanker blev til jagende hunde, som hadde mig arme, benskudte hare foran sig. Jeg kunde ikke gjæmme mig for dem. Jeg måtte rope på folk for å få ly. Bare dette: det er med "en fallit" at mit ny stykke har mest likhet. Det vil gjøre samme varige lykke. Det er ut av samme sunne syn på familielivet, bare fra en så helt annen kant. Direktøren for "Kammer-Schauspiele" i Berlin, fineste scene, skrev mig til, at han ælsket "Laboremus" over næsten alle stykker fra Nord. Nu gir han det . . . . . . . . . . . . Unskyll brevet. Deres B. B. SIDE: 419