Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 5 VORT SPROG Der foreslaas altsaa, at kandidaterne til artium kan vælge mellem en fullstændig prøve i vort riksmaal med en let oversættelse til landsmaal, - og en fullstændig prøve i lands- maal med en let oversættelse til riksmaal. Heri ligger, at sproget ikke er annet end et meddelelsesmiddel; det bør som saadant være let og bekvæmt for alle. Til dagens bruk er det likegyldigt, enten det ene maal- føre eller det annet læres tilgagns paa sko- len; det kommer bare an paa, hvor skolen ligger. Dialekterne er der paa rang med dialekternes fællesmaal, og dette paa rang med riksmaalet. Mellem de to siste kan hvert SIDE: 6 skolestyre vælge, siden kan hver kirkealmue vælge, endelig hver ungdom, som vil studere. Jeg gad riktig vite, om der er noget annet civiliseret folk, som omgaas saa letfærdigt med det sprog, som bærer dets kultur? Ti sproget er nemlig noget meget mere end den daglige, bekvæmme form for med- delelse. Det er vort højeste kulturmiddel, det fineste værktøj for vor kunst. Fra al den dagligdagse tale og skrift svinger det sig op, rensket og aandiggjort, til at blive det ædleste uttryk for, hvad folket tænker, lider og formaar. Det folks sprog, som er alsidigst utdannet, finest avstæmt, former lettere og rikere i hjærnen. Hjælper sikkrere til at skape - det være sig i hvilketsomhelst æmne. Nu beror det paa race, paa forhold, paa aandsstrømning, hvad som blir skapt. Men det beror paa civilisationens grunvold og grad der den utvalgte lever, om han kan komme først med det, om han kan gjøre det stær- kest. I al civilisation er sproget den tonende SIDE: 7 harpe. Op i den maa alle gripe, som vil høre gjænlyd av sin egen tanke. Hvad er det saa, som nu foreslaas? Jo, at minke dette tonende tankeværk ved at sige til ungdommen, som skulde komme med tilvæksten: du behøver ikke engang at lære det; giv det fanden! Dette ligner, hvad som før blev sagt til hvert skolestyre i lannet: du kan kassere det! Og til hver kirke- almue: vrag det, hvis du saa synes! Til denne utaknemlige plyndring vælger de akkurat den tid, da sproget har faat ver- densrang som skapende kraft, det være sig i litteratur, i videnskap, i kunst, i opfinnelse og bedrift. Uten dets inre logik og uten dets aandsstyrke og uden hvad det fra menneske- aldre tilbake fører med av naturdypt og mæg- tigt kom ingen til at yde det store. Men, svares der, vort gamle maal finnes videre utdannet i dialekterne, og av dem har vi laget os et fællesmaal, som skal gi veder- lag. Hvad vil det sige? Jo, at nu skal vi ha to riksmaal, - et litet folk paa vel to SIDE: 8 millioner! Der skal komme rikdom av det. To utløp med hver sit tynde tilfløde. Nætop som vi skulde samles dypere end før, bærer vi os saadan ad, - deler sprogets tilfløde til aandsvirksomheden. SIDE: 9 Hvordan er dette kommet over os? Her, som alle faar bruke sin dialekt i privat og offentlig forhandling, og her, som gjænrejs- ningen av bygdemaalene til en samlet gjæn- klang av det gamle, ses paa med velvilje. Hvad trængsmaal var her for at blande lov- givningen op i det? til gjennem politiken at lægge planer om at avsvække og avsætte vort kulturmaal? Endog før det nydannede er halvfærdigt til at overta opgaven. Man paastaar, at det er færdigt. Nej, da lægger jeg frem som motbevis Arne Garborgs siste bok, som nærmest er en karikatur. I SIDE: 10 den finnes ord, som t. e. jeg ikke forstaar uten av sammenhængen og en mængde, som ved sin sjeldenhed trak tanken til sig, altsaa bort fra æmnet. Og foredraget? Dette gam- mel-skrukkete ansigt, som ser op av det, dette langelige steg for steg fremover i tanke- føringen, der vort moderne sprog vilde ha hastet, saa gjætningen fløj foran ordene. Jeg tror nok, de fleste undrer sig over, at en aandelig anlagt man, som har et kjært (for ikke at sige helligt) æmne at føre folk frem til, nemlig at finne igjæn den sande Jesus, - da forlater landevejen, jævn og ben, som den ligger der, og i stedet hopper ut i ulændet med dem, stolprer avsted over sten og stok, der naturligvis de fleste ikke følger. Vi maatte jo kalle det brist paa alvor, hvis vi ikke forstod, hvad det var. Det er ikke hos saadanne, at et sunt lands- styre søker raad. Hvad kunde ikke en sprogmester som Arne Garborg ha utrettet i denne store sak, som angaar det hele norske kirkefolk? Han SIDE: 11 forsager opgaven for at lage sprog, - akku- rat hvad vort landsstyre nu vil, vi skal gjøre med altsammen. Om vi tar og sammenholder den højeste kunst i vort moderne sprog med landsmaa- lets oversættelse? Om vi tar et stykke av Alexander Kielland, til eksempel Else? Oversat til landsmaal vilde Else straks miste sin tid og sit milieu, dermed vilde duften og lyset bli borte. Det smidige, vittige, det dan- sende, glimrende, hvor blev det av i dette tunge fotlag? Ynden, Kiellands særegne kunsteje, sank ned i træthed. Eller tag den siste fortælling av Knut Hamsun, utvilsomt den største sprogmester blandt de yngre, og nætop i denne fortælling landsmaalet nærmere, - likevel vil den, oversat til landsmaal, gaa glip av det stadige spil mellem lek og alvor, som er hans sær- eje. Og hvor blev den av den stæmningens skiftende farve over linjerne, som har hun- dre aars oparbejdede farveskala til forutsæt- ning? Ikke at tale om hans vers, de i sproget SIDE: 12 naturligst flydende, - for en tid der vil gaa, før de skrives i landsmaal! Man nævner, at der er skrevet saa ut- mærkede lyriske digte i dette maal. Ja, sig mig i hvilken dialekt der ikke er det? Naar æmnerne er klare og enkle, som elskovens, naturfølelsens, den religiøse længsels. Men jeg har aldrig hørt, at f. e. de prægtige digt i bayersk-tirolsk formaar at hæve denne dialekt op i rang med det højtyske sprog. Her er vildfarelse paa vildfarelse. Men tilsammen utrettet de dog, at der gik politik i saken. Politikerne fant, at kulturmaalet ikke længer burde ha tilgang av al ungdom i lannet, som vilde længer frem, og at det heller ikke mere skulde faa vokse av sprog- bevægelsen; med lovs magt konstitueret nemlig denne sig som konkurrent. Jeg vil ligne dette med, at vi gir os til at hugge topperne av storskogen for saaledes at skaffe underskogen like meget lys som den har. Statsminister Steen er mannen, som her SIDE: 13 nærmest bærer ansvaret. Han hadde mange utmærkede egenskaber, men en betænkelig mangel: han var uten fantasi. Det fallt der- for ofte tungt at arbejde sammen med ham, saasom der var meget, han ikke saa. For ham var sproget et meddelelsesmiddel, ret og slet, det ene saa godt som det andre (hans eget var skrækkeligt). Skulde vi en- delig vælge mellem de to, saa burde det ældste foretrækkes. Dette gaar nu altsaa videre under skole- mannen Horst. Den brave, hæderlige rektor er elev af Steen og - gud bedre det! - like blank for fantasi som læreren var. Han har flere bønder med sig i komiteen. Da jeg saa deres forslag, gjorde det mig meget ondt, og jeg kan tænke mig, at det gik tuse- ner over det hele land som mig. Vi tør vel gaa ut ifra, at de bønder, han har tat med sig, ikke har højere begrep om hvad kultursproget er end Steen og Horst; - av gjærningen skjønner man deres tan- ker. Men skal bønderne stæmme over vore SIDE: 14 højeste aandsværdier, saa lad det ikke blive med nogle av dem, som der er gaat politik i! Her gjælder: enten høre man paa lannets øverste i videnskap, litteratur, kunst, almen- dannelse, - eller man spør folket! Noget tredje kan her ikke gives, uten at man skjæmmer sig ut. Lad saken forelægges folket i valg. Alene saaledes kan vi blive sikkre paa, at alle, som vil oplyses om, hvad det her gjælder, ogsaa blir det. En større sak har vi ikke. Det skulde være gjort fra først av. Men her har vi venstreledernes sande demokra- tiske hjærtelag. Det var dem slet ikke om folkeviljen at gjøre. Selv var de - som det altid gaar - efterhaanden blet et poli- tisk kammeratsskab, og avgjorde saken som saadant. Akkurat nu det samme op igjæn med den siddende regjering! Heller ikke den er det om at gjøre at faa folkeviljen at vite; da bar den sig annerledens ad. Nej, det gjælder at SIDE: 15 holde kammeraterne sammen. Hvad de for- søkte én gang før; men da glap det. Paa denne sak, - som av annet før - er det blet aapenbart for alle: her er et folk, som er skadet i sin moral av politik. At minke folkets kultursprog blir i læng- den jævngodt med at minke dets aandsævne. At gaa videre med det uten at folket spørges, er et politisk gjøglespil, et tiltak, som ingen seende tør være med at ta ansvaret for. Enten maa saken utsættes, hvad som maaske vilde være det beste. Eller den maa til folkets avgjørelse, før den kommer til tingets. Skal der ikke nu gjøres noget for det?