Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 15 PADDEN Det hadde været et forfærdeligt regn- vejr hele dagen. Nu var det slåt om. Solen holdt på at gå ner i flammer, landskapet var rødt. Dette sat en padde og så på. Den sat ved siden av et dypt og bredt hjulspor som nu var gjort om til regnpyt. Padden var helt væk. Den var blet dypsindig. Det går dog an for det som er styggt, at se på det som er vakkert? Himlen var ild, dalene rundt om var purpur, vandet var spejl; selv regnpytten her, som der fløt græs i, var blet til spejl. Fuglene sang, men færre og færre efter som dagen faldt, tilsidst ingen. Luften var stille, vandet stille, pad- den rent glæmte sig, den glæmte at den SIDE: 16 var ræd, den glæmte at den var stygg, den sat bare og stirret in i solfallet. Den syntes visst den var velsignet, den også. I alt som lever, er der et gjænskin av det evige. Ingen øjesten er så frastøtende at ikke lyset fra oven når den, sommetider hårdt, sommetider ømt. Ingen skabning så misdannet, så lav, så uren, - dens øje rummer dog stjærnernes uændelighed. En mann kom gående, han så først det stygge dyr, da han satte hælen på det og skvat tilbake. Det var en præst, som gik og læste i sin bønnebok. Så kom en ung pike, hun bar en blomst i barmen. Men hun blev så skræmt, at hun uten at vite det, satte paraplyen på den, og paraplyen traf det ene øje. Så kom fire skolegutter, klare, åpne åsyn. Men grusomme var de. Således begynner vi; sjælen går den vej som hele menneskeheden har gåt, fra grusomhed op mot barmhjertighed. Øj- nene på gutterne strålte av lek, av sund- hed. Hvær hadde sin mor, de hadde sine gode kammerater, de åndet in luften med SIDE: 17 friske lunger, de var ælsket, de var fri, de var glad! Hvad hadde de så bedre at ta sig til æn at være grusomme? Gru- somme mot dem som var ulykkelige? Padden slæpte sig væk så fort den kunde; den vilde ner i hulvejen og gjæmme sig. Men gutterne fik øje på den: "Isch, det ækle dyr! La os dræpe den!" "Ja-a!" de lo, - for slike gutter ler, når de gjør ondt. De fik fat i en kvist, som de spisset til, de vilde prøve at stikke i det øje som var skadet, de vilde bore hu- lingen større. De vilde såre såret. Som det frydet dem! Det arme dyr kunde ikke skrike, blodet rant, det prøvde at komme væk, det hadde jo intet ondt gjort, det var bare styggt. Den ene foten slæpte efter, det ene øje hang ute. En gut kom med et stykke av en skofle, og for hvært puff han nådde til at gi, gav dyret slim ifra sig. "Se som den savler!" sa gutterne. De prøvde om de kunde fange den med et skosnøre, men den glap unna. Og der fik den styrte sig ner i hjulsporpytten SIDE: 18 og rotet det op, så ingen så den. Den vasket menneskets grusomhed av sig i skiddent vand. Og disse gutter med forår på kinderne, vakkre, sunde, de moret sig forfærdelig, de snakket alle på én gang. "Skal vi ikke få tak i en stor sten og plumpe efter?" - "Ja, ja," sa allesammen! Nogen passet på hvor padden var, andre løp efter stenen. En av dem fant en brosten og kom springende med den, - da de alle måtte til side for en vogn som kom op fra hulvejen. En tung vogn, truk- ket av et gammelt, halt æsel. Ikke halt alene, men både magert og døvt og skrø- peligt i alle måter. Det bar to kurver, og det trak samtidig vognen. Det hadde gåt så hele dagen, og nu var stalden nær. Vejen var bløt, hjulet sank i, det gav støt i støt, og hvært støt gjorde ondt, for det var så brutt. Men det brydde han sig ikke om som drev. Det gamle utslitte æsel gik som inni en sky av pryl og banning. En av gutterne ropte: "Vognhjulet går like over!" "Ja!" Det vilde de alle se på. SIDE: 19 Men æslet kom med hodet lutende ved jorden og fik øje på padden; den stak just hodet op av dyndet. Æslet næsten snøftet til padden, og nu syntes det som den ene stakkaren vilde hjælpe den andre. For i det samme bøjde æslet til siden. Det spænte i med den ytterste kraft. Det gjorde forfærdelig ondt i sårene, og det holdt hårdt. Men hjulet blev i tværvændin- gen brutt op av sporet. "Hvor vil du hen?" skrek driveren og slog. Men padden var frælst. Der stod gutterne. Han som hadde tat stenen, den samme som siden skrev dette, han kastet den langt fra sig. For fra det uændelige ovenover - som nu var mørknet til, hørte han tydelig: "Vær god!" Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 23 DEN SPANSKE ARMADA ELLER INFANTINNENS ROSE Hun var ganske liten. En hovmester- inne var hos henne. Hun holdt en rose i hånden og sat og så over den på vandet i den umådelige vandkum med marmor omkring og delfiner. Rundt om stod pinjer og hængebjørk i sydens størrelse. Nu mot kvællen la de skygge over vandet. Længer tilbake i parken sås et stort slot; det steg op som på en bak- grunn av gammel berømmelse. Under trærne blinket rennende vand, en hind kom ned og drak. Påfugler spankulerte med ut- slåtte stjærnevifter. På den ene side av vandkummen var græsset helt oversådd av rubiner og diamanter; det voldte del- finerne, som sprøjtet vandet utover i vin- SIDE: 24 den. På den anden side sat den lille. Hennes overstykke var stivt av genue- sisk broderi. Omkring hennes silkekjole løp en arabesk, og om den igjæn stik- ninger av florentinsk gulltråd. Rosen var full og åpen, hennes lille hånd sluttet om stilken, og når hun stak næsen i den for at lugte, skjulte den kongelige rose halve ansigtet. En visste ikke hvad som var rose og hvad som var kinn. Hen- nes øjne var blå, de brune øjenhår gjorde dem ænda blåere. Hun var bare skjønhed og duft. Men hun sat i foråret, i lyset, i græsset alvorlig som en dronning på sin trone. Hun visste hvem hun var; hun hadde aldrig set menneskene anderledes æn med bøjd rygg. Hun skulde en dag bli hertug- inne av Brabant, styre Flandern eller be- fale over Sardinien. Hun var infantinne av Spanien og fem år. Hun sat og lugtet til sin rose, mens hun væntet på at de skulde plukke et kongerike til henne. Hennes øje er alt kongeligt: "Er det SIDE: 25 ikke mit?" siger hun og peker ut. - "Jo, eders nåde!" "Det også?" - "Det også, eders nåde!" - "Også det der?" - "Og- så det der, eders nåde." - "Altsammen er mit?" - "Altsammen, eders nåde!" Der- som nogen uten kongelig tilladelse vilde røre ved henne, om det bare var for at hjælpe henne der var så spæd og liten, - før han fik sagt ett ord, la galgen skygge over hans panne. Så var loven. Det søte barn hadde ingen annen ting at gjøre æn at leve, holde én rose i hån- den, med himlen over sig og blomsterne foran sig. Dagen gik til hvile; det puttret og hvi- sket borti rederne rundtom, stundom småskjændtes der. Aftensolen skyllet pur- pur utover grenene og på nakne marmor- gudinner som stod rundt en åpen plass og skalv, de kjænte nattekulden komme. Mens barnet lugtet til sin rose, sås nogen bak vinduerne oppe i det romersk- katolske slot. Sommetider gled en skygge SIDE: 26 fra vindu til vindu, sommetider stod den timevis stille. Et væsen som ikke ænste noget av alt her utenfor, ikke barnet, ikke haven, ikke det let vattrede vand; ej heller fuglene, som byttet næb borti redet like foran. Han trykte den mørke panne mot ruten, blek som et spøkelse. Hvis nogen gik forbi og saa dithen, tænkte de: Enten er dette døden eller det er kongen. Det var kongen. Og det som spejlte sig i hans avgrunnsdype øje, var ganske rigtig intet her, intet, så langt ses kunde, det var noget borte herfra ute på det åpne hav. Han så en uændelig række av hvite sejl, utspænt for vinden; det var den uovervinnelige armada han hadde sendt ut for at bære lyn og torden over havet, mot England. Englands hvite borg så han også - langt forut under tåke- tæppet. Filip den annen var det onde som hadde fåt fat i et sværd. Bare hans hov- mester gik forbi, følte folk uhygge. Skræk- SIDE: 27 ken gjorde ham stor, så stor at han lignet en gud. Hans mørke ihærdige vilje var også for millioner selve skjæbnen. Han holdt fast Amerika og Indien, han støttet sig på Afrika, han rådde i Europa. Alene England voldte ham uro. Hans munn var taus; hans mystiske ånd grublet og nådde samfund med nattens magter. Altid klædd i sort, som gik han altid i sorg. Han lignet en sfinks som for- døjet og taug. Da han selv var alt, hvor- for skulde han saa tale? Ingen hadde set ham smile. Men i øjnene var der stun- dom en sælsom ild; det var gjænskin av kjætterbålene som han pustet til. Når han tænkte ganske stille på nogen og blev ved med det, så kjænte de det og sa: jeg har det ikke godt idag. Når han bad, så var der ofte et eller annet folk som hørte det tordne og så ut efter lynet. Blandt folkene i hans egne riker, fra den ene ænde av jorden til den andre, var der mange nok som syntes de så hans uhygge- lige øjne lyse, helst der de hadde noget fore. SIDE: 28 Jo længer han i tankerne stirret ut i havet efter armadaen, jo større blev den. Han så den således som det var hans natur og tænkte sig den: skibene sejle i like linjer, samme avstand mellem linjerne og samme avstand mellem skibene. En ændeløs række firkanter altså, masker i et garn. Hvært skib en maskeknute. Gar- net milevidt utover havet gynget sagte fremover for at fange in England. Han ikke alene så, han hørte, - hørte matroserne løpe på dækket, hørte kom- mandoropene, båtsmannspiperne, trom- merne - for der var en hær ombord, - han så signalerne fly tilvejrs, han hørte rærne knake, sejlene slå, de utførte en manøvre, de gjorde klart skib til slag. Der stod støj utover havet av denne uhyre flaate under manøvre. Ændelig skal det bleke England nås; ændelig har jeg dig i min hånd. Da Beit Cifresil, søn av Abdallah-Beit, grov den store brønd i moskéen i Kairo, satte han følgende inskrift: "Himlen er SIDE: 29 Guds; jorden er min." Det som sultanen lot skrive, tænkte nu Filip. Imens sat den lille alvorlige prinsesse ved vandkummen og holdt på sin rose. På én gang går der en kastevind gjænnem parken, som så ofte ved solfall. Det su- ser i de vældige trær, vandet sættes i røre, græsset skjælver, myrterne forskræk- kes; den bryter frem like til det rolige barn. Med et kvasst vingeslag, så stærkt at det får trækronen over henne til at ryste, slår den alle, alle bladene av rosen og strør dem ut over vandet. Barnet sitter igjæn med bare stilken. Hun bøjer sig fremover vandet og stirrer. Hele rosen, alle bladene utover vandet, som er sort og sint. Der kastes de, der støter de mot hværandre, vælter og synker; det er som en hel flåte går under. "Men -?" siger prinsessen, hun fatter det ikke og ser opskræmt på hovmesterinnen: "Men -?" "Ja, eders nåde, alt tilhører fyrsterne, undtagen vinden." Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 33 RATBERT ET BILLEDE FRA MIDDELALDEREN Ratbert, søn av Rudolf, konge av Arles (han lot sig også kalde kejser), sat på torvet i Ancona. Byen hadde han tat ved overraskelse og list. Han sat der klædd som romersk patricier, i en gammel ciseleret kurulstol og med den hellige Maurices lanse i sin hånd. Han hadde samlet omkring sig hundre baroner og riddere, blomsten av Italiens store slægter. De kom fra sine borge, slot og herre- sæter som fluerne til honningen; hos Ratbert var bytte at vinne. Plassen var avstængt ved hellebardierer og sorte slaver; den var gjort om til en fæstsal, inringet av de møtendes banner. SIDE: 34 I Ancona selv var alt øde. Borgerne i sine hus, slåerne og skådderne for. Da- gen var solvarm; ti strålerne faller like yppige på pesten som på gyllne akrer. Krigerne samler sig og sætter sig. Rat- bert vinker hen til sig så den ene, så den andre, og taler sagte med dem. Det han siger dem, lar de gå videre. Selv ler de, og de som det fortælles til, ler også, intil hele forsamlingen kommer i godt lune. Det gallt hvad de nu skulde være med på. Bispen av Verceil åpner møtet med bøn. Folket liker at se kon- gen be. Den ene efter den andre gav nu sit råd, og hvær den som var av kongens mening, fik på stedet en gave. Johan av Carrara fik kongens egen gullkjæde lagt om sin hals, markien av Cibo byen Spo- leto til skjænk, Urbin kunde hæve en sou av hvært vinfat som blev drukket i Be- çanson. Det hadde gåt på en stund, da Afranus, biskopen, tok tilorde. Det var en from, en god mann, kongens SIDE: 35 almisseutdeler. I ung alder hadde han tænkt at bli eneboer; så tidlig hadde han vændt sig fra værden og dens tant. Stor teolog, især dreven i undersøkelse av samvittig- hedstvilene. Hans dragt var en grov kutte med et rep om, ydmyg, forsagende stod han der. Først bad han til Gud om den rette ånd, og så sa han: "Ratbert har ved krigslist sat sin fane på Anconas murer. Det må fra kirkens standpunkt kalles tillatt; ti Ancona bar sig ikke klokt ad. At gjøre ænde på civile stridigheder med våben, og dertil bruke list, kan ikke kalles annet æn vel gjort. At sætte list i stedet for blodsutgydelse og annen voldshandling, er at gjøre kri- gens kunst mildere, sejren sikkrere. Jeg er jo bare en klerk, jeg skjønner mig bedre på at messe i Guds hus æn at tale til en så ædel forsamling. Men så meget skjønner jeg jo nok, at i denne vær- den er der en forskjellig måte at komme frem på. Kongen klær sin vældige strids- hingst i jærn og plate, fôrer den med SIDE: 36 frisk havre. Erkeengelen rider frem på en drage, apostelen på et æsel. Således er det også med retten; den er heller ikke like for alle. For kongen er den rumme- ligere æn for folket. Det er nødvendigt at han har frihed; det er nødvendigt at folket holdes stramt. Folket er hjorden, kongen er hyrden. Kongen utfører Guds befalinger i folket. Kongen kan for folkets skyll uten krigserklæring anfalle andre folk, især hvis de er Ottomaner. Otto- manerne er utenfor almen lov, fordi de ikke er kristne. Men de kristne, som gjør kongen imot og altså bærer sig ad som hine, er jo også i virkeligheden Ottomaner, og kan behandles derefter. Er det til statens vel, så må ingen skruppel holde tilbake. Hvær ting har sin lov og sin time. Datteren av markien til Final er et barn, og det er urigtigt at en mindreårig sitter på en trone. Nu sitter der jo mindreårige på tronen i andre stater. Det er jagt. Kan man av- sætte den ene og ikke den andre? Ganske SIDE: 37 visst. Sæderne, forholdene er så forskjel- lige. Den saliske lov kan være god annetsteds; men den er slet i Final." - "Bisp," sa kongen, "du skal bli kardi- nal." SIDE: 38 På et bærg ved kysten av Genua lå Fæstningen Final. En tro besætning våket der over barnet som var arving til fri- markisatet Final. Hos henne var hennes bestefar. De levde ensomt der, omringet av murer og avgrunner. Barnet var fem år, bestefaren var otti. Hun het Isora av Final, han Fabrice, marki av Albenga, en god mann, nu ælsket av alle, engang rygtet som en vældig kriger, kommandør på havet, general i byerne, ragende op over sine samtidige ved sin strænge karakter, sit ædle sinne- lag. Nu var han en olding. Men ænnu i hældingen hadde han det store hjærtes SIDE: 39 ærlige og rolige tillid. Den gamle Fabrice var fra et bedre hundredår æn det han nu levde med i. Denne tid forstod han ikke engang. Han levde som i landflyg- tighed; alle hans var borte, de ældre husket ham såvidt; de nye hadde rent glæmt ham. Han gik ofte som han fulgte en drøm, uten at høre eller se. En skulde tro sjælen i slike øjeblik var deroppe for at få vite når den kunde flytte in. Det som holdt ham igjæn her en stund ænnu, var kjærligheden. Han levde for dem som var omkring ham. En må ælske for at slå sine røtter i ruinerne av det forbigangne. Ja, sådan som vedbenden gjør. Dens blad har alle form av hjærter. Med barnebarnet ved siden levde han om igjæn gammel tid, han syntes at han så sin hustru og sin datter igjæn i barnet. Han levde sit uforstyrrede vaneliv. Ænnu hvær morgen spænte han sværdet om sig, skjønt han knapt kunde få det ut av skeden. Hvær kvæll tok han barnet med til kapellet der han bad, mens han SIDE: 40 med klare øjne så på gravstenene i koret. Hun spurte, han fortalte. Sommetider om morgenen sprang hun fra ham og lekte alene omkring i tårnene, hennes gamle, gode venner. Når han så kom efter, løp hun fra ham ut efter sommer- fugl rundt om på gravene; der er som et forbund mellem barnene og gravene. I hint røveriernes hundreår hadde hvært folk høvdinger som utplyndret dem, og høvdingerne igjæn konger der sat paa dem som gribber. Men markisatet Final var et fristed for retfærd og velvære. Inkom- sterne av herresæterne, fæstegårdene og dertil av rentepængene bragtes hvært år in i fæstningen av et væbnet følge, som hadde tyve mulæsler mellem sig. Gullet og sølvet forvartes i en kjælder som bare den gamle marki kjænte til. Den var muret langt tilbake i tiden og gjæmte på store skatter like fra Wittekinds tid og Ottos. Skatten omtaltes langs hele Middelhavet. Mangen en som sejlte forbi, hadde målt styrken av de tårn som raget SIDE: 41 op i himlen og holdt vakt. De fire evan gelister stod utskåret og forgyllt på fire kastemaskiner. Ænvidere var adgangen til bærget forsvart av to stolte, vældige soldater i sten, som under sine kapper gjæmte andre i jærn. SIDE: 42 En morgen støtte portvakten i sit horn. En gejstlig herre, fulgt av en løper, bragte brev fra kongen av Arles. Ratbert skrev, at før han sejlte av til Tarent, vilde han hilse på sin slægtning Isora og kysse hennes panne. Den gejstlige herre bøjde sig for markien og sa at det var en ære kongen ellers kun viste dronninger. Foruten brevet sendte han en vogn full av gaver, deriblant de kosteligste leker. Isora slog hænderne sammen i hen rykkelse. Den gejstlige herre blev godt modtat og gav den lille ved avskeden full fyrstelig honnør, sådan som alene suveræner får. SIDE: 43 Den gamle bestefar blev hjærtelig smi- gret ved at man viste hans myndling kon- gelig ære. Han lovte at Ratbert skulde få en gjæstfri mottagelse. Som han stod og læste over igjæn den kongelige skrivelse, fløj en ravn forbi og kastet skygge på brevet. Disse sorte fugler var det som fulgte Judas, da han viste vejen til Jesus. "Læg mærke til ravnen!" sa en vakt. Den hadde nu sat sig på et av tårnene. "Den ravn der?" sa markien, "kjænner jeg fra jeg var smaagut; den holder til her tæt ved; den er hundre år og har et underligt skrik; men den har aldrig skræmt mig." Nu fik de travelt i slotsgården i Final. Græsset måtte bort fra vejen og sten- trapperne, tårnene renskedes, væggene kalkedes, moden frugt stabledes op, olje- dunker og vinfat bares ut. Blad og salvie- blomster strøddes over alle trapper og ganger; i kjøkkenet er villsvin på spidd, længer borte ryker det av flådde dyrs varme huder. Latter under arbejdet lyder SIDE: 44 fra alle kanter. Kostelige tæpper hænges ut. Og imens klædes den lille markise. Hennes kammer er fullt av piker, og like foran den lille er bedstefaren. Hun sitter på sin seng med bare føtter, han foran i en gammel ekestol og ser på hennes lyse panne med gullhåret om. Han snak- ker med henne og med pikerne og med sig selv alt hvad som faller ham in, gammelt og nyt, sørgeligt og glædeligt. "Ja, nu må du rigtig bli pen, nu kommer en stor herre for at hilse på dig. Husk på at kalle ham monseigneur. Nej se, det har han også git dig! Den hellige jomfru med sølvhatten! Og denne rytte- ren, du? Han var visst en av Attilas bueskyttere. Og den gullfyren der! Å, for stas! Nu kommer bønderne langvejsfra, for de holder så av dig, og så skal du få gull-sekiner at kaste ned til dem, og så skal du se dem holde huerne op for at ta dem. Det skal bli moro! Å nej, la nu mig komme til, nu må jeg! Da hennes mor var liten - alt dengang var jeg en SIDE: 45 gammel knark - da klædde jeg også henne. Jeg syntes døden kunde nøje sig med de hvite hår, jeg, og ikke ta de mørke og lyse. Barnet skulde ha sin mor, og graven skulde ha sin gamle. Men siden hun har tat min plass, får jeg ta hennes." Og nu knappet han livstyk- ket, mens de andre knyttet skoene. Men han hadde visst i sin tid spænt stålbrynjen bedre på sig selv æn nu silkelivet på barnet. Men der var også andre utenfor slottet som gjorde sig færdige til fæsten. Da solen gik ned i sit glødfat, da var alle skjær og højder mot havet fulle av rovfugl. Der sat den røde glente, katuglen, den slukvorne duehøk, den frygtelige havørn, som har øjne der lyser av blod om da- gen og av ild om natten, - alle disse uhyggelige fugler, som æter menneskekjøt. Bestandig kom nye flokker til. Deriblant sønner og døttre av de gamle rovfugler, som stammet fra de romerske ørner over cirkus, dem som kobberulvinnen stod SIDE: 46 der og ropte på. De ørner som fulgte Marius og kjænte Sulla. Her sat nu av- kommet av dem. Nogen hadde sluppet et avskallet menneskehode for at komme avsted, nogen løftet sig op fra galgen, andre fra en brutt mast med sort taug- værk, der fløt om med lik som var surret fast, atter andre kom fra lazaretterne, der de syke var død fortere æn de kunde begraves. Alle var de glade, alle skrek de langvejs fra, når de så Final: "Her lønnes vore lange rejser; skynd dere, her kommer en kejser!" SIDE: 47 Han var kommet. Klokkerne hadde lydt, fanfarerne, hilsingsropene. Glædens ild var tændt, tårnene hadde lyst langt ut over havet som fyr; på deres top var tændt en brakende, gnistrende kjæmpeild. Bordene stod dækket under trærne, folk var møtt frem skarevis, alt var gjort for at få dette møte stort. Og hvad var så kommet? Satan og Satans orgier - først med mord og brand og så med ryggesløs lystighed. Her holdes de ondes fæst. Final var det, men besejret, plyndret, ødelagt. Sang lød der, men skrik vred sig i den. Kjøkkenets fredsommelige, jævne ild hadde like ved siden av sig vill helvetes-lue. SIDE: 48 Tårnene stod i brand, ett var alt skelet, en anklagende ruin; det var der ravnen hadde sittet. En vældig ek likeved var langsomt hetet op, den stod nu i brand. Den så ut som en kjæmpe der holdt fakkel ved helvetes-løjerne. Det ryker av rødt mellem brostener, det er menneskeblod som blander sig med vinspild. Når bålene flammer op, glinser det av gull og sølvfat. Her hadde nu kejseren og hans folk sat sig tilbords. Kniver som nylig dræpte, skjærer i fåresteken, hareryggen, fasanen. Trommer, horn og andre instrumenter gjør en bedøvende støj. Der synges, skrikes, drikkes, ætes, og somme gir fra sig igjæn. Kvinder, præster opimellem ryttere og lanse- knægter. Bispehuer og bispekors mellem kastespyd og hellebarder. På en tronstol ved ænden av det lange bord sitter Ratbert blek og tilfreds. Græske sangere med billeder av tin over deres SIDE: 49 kåper, efter bysantinsk mode, sang for ham, de kaldte ham cæsar, konge, sejr- herre, geni, gud. Og imens hørtes døds- rallen av de overlistede under bænkene. Der slog stundom en gufs op av varmt blod, friske lik. Den joges bort igjæn av stærke essenser og krydderier i sølvskåler og i perlemorsinlagte røkelseskar. Borte i mørket stod blodhundene og gnaget ben; når eken flammet op, syntes et menneske- profil under deres tænner. Pager og tjenere, ænnu hete av blodbadet, vartet op. Un- der kvællens blanke himmel brænte ælskovsdrikken i skålerne med blå lue, i glassene flammet kryddervinen og skum- vinen, munner som drak, munner som kysste, der stod en glad, glohed damp over dem, og i den svævet ånder av de dræpte, som vilde ha hævn. Her får alle de fugler som æter menne- skekjøt, nok at fortære, ravnene, uglerne, glenterne, ørnene. Gribben vil bli sør- gelig at se, når han søndersliter og glatter ut igjæn efter sig, og høken er fæl, når SIDE: 50 han hænter frem av brutte ben. Men det måltid er mindre styggt æn hint. Uglen, som lar sine runde øine gjænnemsøke natten, edderkoppen, som hænger op sit bleke spinn, det er hungeren, det er jordens lov, dens mørke gåde kjænner himlen. Men at Adam, den utvalgte, som har søkt og villet det gode, at han ut- rydder sin bror, leende, jublende, det forfærder det levende uændelige, selv om forbrydelsen gjæmmer sig i natten. Enten himmelen er sort eller blå, at Kain dræper Abel, det forfærder Gud. Med én gang stanser den rædsomme orgie. Tausheden kom sa brå og stor at selv hundene så op fra de ben de gnaget. En olding stod blant dem, en fange med hvite hår, med bakbundne hænder som en tyv, men med et åsyn og en holdning der gjorde alvorlig. Lanseknægtene førte ham frem. Det var markis Fabrice. Ratbert sa til ham: "Du alene vet hvor skatten er skjult; derfor lever du ænnu. Og ved Gud, siger du, hvor den SIDE: 51 er, så rædder du dit liv." Fabrice så på ham og taug. Kongen sa: "Er du døv, kammerat?" En rytter gjorde tegn at det var han ikke. "Tal, markis, eller du gamle løve skal komme til at lute som en langhåret hund." - Oldingen stod blant de blanke lanser ubevægelig, som hadde han alt tat plass i den evige stillhed. Men han så på kongen med øjne som fik denne til at springe op og skrike: "Du er et gammelt får, at du slap os in. Alle disse barneranglerne jeg sendte, var for dig! Du går jo i din anden barndom. Frem med skatten du har røvet sammen her! Opirr mig ikke! For det ænder med at dit hode kommer op på tårnet der på en pæl. Så blir der tid til at tie." Da oldingen stod like rolig, kom bød- delen og spænte halvstøvlen på ham, og skruet til, så det begynte at knake i de gamle ben. Selv i denne forsamling gik der et suk av rædsel, - da i det samme en bærebør SIDE: 52 førtes forbi, et taug slæpte efter, et lik- klæ lå over, og under det stak to små hænder av et barn frem. Fabrice skalv, som når vinden vælter om et stort træ, da Ratbert drog tæppet til side. Det var henne, Isora, barnet, blek, ubeskrivelig at se til; hun var kvalt i et taug, og hennes lille hånd holdt ænnu leketøjet fast. Da fik oldingen kjæmpekræfter, han slet sig ut av bøddelens hænder og slæpte torturredskapet med sig. "Dræpt?" skrek han. "Å jeg ulyksalige! Jeg åpnet for en konge, for riddere, for præster, og så var I ulver tilhope. - Å, jeg ulyk- salige! Jeg kunde ha knust dig selv og hele din horde! I skulde ikke, en eneste en, være kommet levende herfra. - Nu kan du sige du har hat lykken med dig; du er blet sejrherre over et barn på fem år. Forbannet Ratbert, kejser, cæsar, skurk, bandit. Nu hører du jeg kan tale. Men nu vil jeg også si mit siste ord: Er her virkelig ænnu en gud til? SIDE: 53 Tør han ænnu engang la sine stjærner gå op?" I det samme fallt der et stort lys. Det blændet så stærkt at ingen så hvor- ledes det gik til at Ratberts, kejserens, hode kom trillende over bordet mellem kopper og bægere. Alle sprang op, alle vændte sig dit mot den gyllne stol hvor kejseren sat igjæn uten hode. Blodsprøjten stod i en bue henover bordet, henover gjæsterne. Men ingen hadde set nogen røre ham. I den samme stund, hundre av mil derfra, gik abbeden til Jong-Dieu, Hera- clius den skaldede, bror til erkebispen i Lyon, han gik ut for at spa litt i sin have, det var jo månelyst, og det gjorde godt efter at ha sittet så stille. Han syn- tes at noget skygget og så op. Det var en engel, som tørret et uhyre sværd i en sky. Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 57 SATYREN Ved foten av Olympen, det hellige bærg, gudernes bolig, var store skoger, og i disse var en satyr kommet in som ingen kjænte. Her levde han, her sværmet han mellem grenene. Hvem var han? Ingen visste det, ikke Flora, ikke Vesper, ikke engang Aurora, som dog vet alt, fordi hun står over hvært øje som vågner av sin drøm og da røber sig. Rosenbusken hadde aldrig hørt om ham, det nyttet ikke at spørge sig for oppi rederne, vindpusten i græsset ante det ikke. Bladene bare ristet på sig. Men alle var de rædd ham. Til hvær tid både ved dag og ved nat bar han sig ad som han var drukken. Selv bak- kantinnerne rømte for ham. Skognym- SIDE: 58 ferne gjæmte sig i bærghulingerne, ek- koet bygde sig inne oppi sin fjællhall. Dryaderne turde næsten ikke våge sig frem. Forsøkte de, når alt var stille, at spejle sig i vandet, og der så fallt den minste glans av dem, vips var denne lodne drømmer over dem! Han sat på lur bak trærne, der de skygget over sjøen, om ikke en najade ensteds skulde skinne under vandet som en stjærne der hadde fåt kvinneform. Hans lystne spil- lende øjne fór rundt i natten som en flamme. Han var ændog efter blomsterne, de uskyldige. Gullregnen stod ikke trygg, valmuen fik ham ikke til at sove. Værst blev han i måneden mai. Vellugt og sang gjorde ham yr, han væltet sig i græsset, han holdt slikt leven med liljerne, myr- terne, at tidslerne, der ikke fik være med, bet efter ham. Han bar sig ad så både tråsten og skjæren fant det skamløst og skrek det ut over hele skogen. Da der blev tørke, og flodgudinnerne ikke hadde mere på sig æn et tynnt flor, hvær gang SIDE: 59 de skulde hen og fylle sine krukker av regnen, var de dødelige rædde for at møte den frække fyr med hornene. En dag var Psyke, den høje gudinne, dernede for at bade. Hvad skulde hun se uten hans gule øjne bak løvet? Han forså sig ændog på idealet! Hvor fuglen flyr, der klyver buk- ken efter. Men dermed var det også slut. Gudinnen klaget, Herkules gik ned efter ham. Han tok ham innerst inne i hans gjæmmested, drog ham frem efter øret og op med ham til Jupiter. Satyren stod på bærget, det evig blom- strende, han så stigen som i uændeligt lys førte in i selve himlen. Han stod der med bukkefoten skidden av jord, men i salig bedøvelse av duft og lyd og syn foran den himmelske skjønhed og renhed. Da frøs han! Men han fik ikke tid, han blev slæpt videre opover, opover! Ændelig stod han på tærskelen til den grænseløse hall i stråler og lyn som Jupiters her- skerbud går ut fra. Han så op til pleiaderne; her syntes de at være like ved. SIDE: 60 Solens vogn skulde nætop ut. Himlen skalv under opvågningen, portfløjene sprang op med stor klang i morgenrødens glans. Bak dem en forfærdelig klode av bare øjne, solvognen. Det sken av gudens armer, som kjørte den, det sken av hestenes bringetøj, der de stod på to og utålmodig med forbenene kløvde mørke fra lys. Av deres manker væltet i tindrende strømmer perler, diamanter, safirer utover. Himlen, dagen, som steg og utbredte sig, jorden, som svandt, hele det ophøjede, lyksalige, rene . . . satyren gik frem i det, hans bukkeføtter trådte hul i lyset, hans dyriske uhyrlighed var hæslig og tung her over de gyldne skyer; men frem måtte han, Herkules holdt ham bestandig fast i hans lange øre. Men én gang måtte den lodne dukke sig og gjæmme sig; det var som et tæppe brast, og imot ham strømmet lys, lys så overvældende uændeligt, at det gjorde ondt og truet ham i knæ. Foran ham var de udødelige guder i deres evige glæde. SIDE: 61 Usynlige selv når de sås, fordi det uut- grundelige blænder. Længst fremme Ve- nus. I overnaturlig ynde uten klædebon eller dække lå hun bløtt hen som i hvitt flytende skum, omgit av lysning. Lys- ningen var de øjnes og ønskers glans, som hvilte på henne. Havet syntes at bølge i hennes hår. Jupiter sat med foten på ørnen. I hans øjne sås værden i billedskrift. I det ene den værden som var, i det andre den som skulde komme. Bak kom Cupido, som skapt av stråler. En himmelsk musik, melodiøs, og full av fryd bølget om de høje guder. Hvor øjet fallt, var fæstglans; ti himlen gjæn- spejlte gudernes skjønhed. Værden lovsang dem, fordi de var dens herrer. Dyrene ælsket gudernes buer, som sendte død over dem; menneskene tilbad deres dræ- pende lanser. Var der nogen som møtte dem med had, så blev hadet til lyrer under gudernes føtter. Her slap Herkules satyren og gav ham SIDE: 62 et puff fremover. Han stod der, den lodne krabat, med hårene bent ut, svart, fæl, og dog med noget visst luende. Ved synet av ham brøt ut en latter rundtom, så glad og stor at den nådde stjærnerne. En kjæmpe som lå lænket til fjællet tæt ved, løftet hodet og sa: "Hvad forbrydelse mon de salige nu holder på med?" Ju- piter var den som lo først; Neptun lo så det blev til storm; umådelige værdier gik tilgrunde i den; men han kunde ikke stanse. Venus vændte hodet og spurte hvad dog dette var? Diana tok uvilkårlig efter en pil i sit kogger. Duerne lukket øjnene, påfuglene brystet sig og gav ondt fra sig. Gudinnerne lo som alle kvinner. Da satyren fik øje på dem, så han ufor- styrret fra den ene til den andre . . . fra den ene til den andre . . . og stam- pet avsted mot Venus. Men hennes hvite føtter blændet ham, så han stanste. Da kom det hele gudekor i en sådan latter at Dianas hunder nede på Øta tok på at gjø. De udødelige guder bøjde sig SIDE: 63 hen til de udødelige gudinner og sa noget. Nu hørtes Jupiter: "Du fortjente at bli stivnet til marmor eller at bli skyllet væk som flod eller strakt op som træ. Men du har git os en glad latter. Du skal få komme tilbake til den susende skog ved insjøen. Syng os først en villdyr-sang! Olympen hører." Bukkefoten svarte: "Herkules . . . Her- kules trådte istykker rørfløjten min. Uten den går det ikke." - "Her!" sa Merkur og kastet til ham sin. Den stakkars skogdjævel var vant til skyggen. Han krøp hen og satte sig for sig selv for at samle sine drømme. Så prøvde han rørfløjten. Ved den første underlige trille så ørnen op. Ørnen var den eneste som ikke hadde ledd. Så kom sangen, sørgmodig, tung. Den hørtes nede på jorden. Dyrene rundt om Olympen og nede ved avgrunnene, med hornene bak løvet, hinden med det dype øje, de strakte hals, de rettet øren. I den tunge SIDE: 64 rytme begynte trærne dernede at vugge; cederen, pinjen, almen tok på at mumle med; de brunbladede eketrær blev ænnu alvorligere. Ulven gjorde tægn til tigeren om at stå rolig. Snart visste faunen ikke længer hvem han sang for, eller hvor han var. Han sang jordens sang. Om dens ophav sang han. Så ændelig også om de store vulkaner som nu slumrer under havene og sjøerne og drømmer om de bærg der engang var deres hjælm, og om de ildsøjler som engang var deres hjælmbusk. Han sang om de under isen smuldrende fjæll. Om ormens underjordiske ar- bejde, sang han. Men alt dette bare som inledning. Det var skogen han vilde frem til; skogen kjænte han best! Han sang om det herlige træ som roter i jordkulen med sine røtter - de fryg- telige røtter, lik buede halser med næb på, som gaper over sorte dybder, borer sig ned i skyggen for at drikke, efter som luften, jordsmonnet, årstiden er til. Trærne SIDE: 65 byr det så frem til himlen som rø- kelse, eller spytter det ut som gift. Hvad bryr jorden sig om hvad der blir av det? Den samler, den frembringer ændeløst; al- tings hunger patter på dens bryster. Trær- ne er kjæver som forarbejder; de slurper i sig regnen, luften, vinden, natten, døden; alt er godt. Forrådnelsen lægger sig rundt om og nærer dem. Trærne omdanner alt intil sand og ler. Dernede hvor røt- terne arbejder, er slagsmål; for der er rovdyrrøtter til. Satyren fulgte kampen nede i tilværelsens mørke, som mellem vældige ånder borte fra lyset. Under denne sang syntes der at falle lænker av ham selv. Ordene fallt fra hans læber med befrielse, de blev til vingeslag. "Bærget," sang han, "det store vidne, løfter sig over den ændeløse kamp i jorden og på den. Det skaldede bærg aner gjennem tåkerne og natten den store hemmelighed. Dets evige rolige åsyn spej- der i de ville dybder, ser ind i den sande himmel - den Olympens guder ikke SIDE: 66 kjænner! De urgamle vismænn, bærgene, prøver at få tak i den nakne ting. De forsker i den kyske, alvorlige natur efter grunnene. Noget blir dog igjæn som ingen løser, heller ikke de." - Satyrens øjne var lukket, fløjten han grep til og slap, grep til og slap, kastet han. Sveden rullet nedover pannen, like- som vandet av et garn, når det løftes op av havet. Dyrene dernedefra var kommet opover; hornede hoder og ville øjne sås i æteren. Apollo sa: "Vil du ha min lyre?" - "Ja," svarte han og tok den. Han likesom vågnet og så sig om; men drømmene om tingenes morgen fyllte ænnu hans åsyn. "Han er jo vakker!" sa Venus. "Er det - er det Anteus?" spurte Vulkan Herkules. Men denne vilde ha fred til at høre videre. Satyren grep i lyren, og straks var han borte igjæn. Ikke visste han hvor han var, ikke visste han hvem han sang for. Han sang menneskets sang. Mennesket SIDE: 67 er jorden, som vil op i himlen. Mennesket blev kastet tilbake og underkuet. Satyren nævnte ikke Prometeus; men der blinket av den stjålne ild i hans øje, da han sang om menneskets kamp med onde konger og egenkjærlige guder. I denne kamp er mennesket blet forfærdeligt. In- gen undre sig derover! Når der væltes et bærg over menneskeåndens glød, spyr den lava. Ænnu stikker menneskeånden halvt i kaos, er bare halvt løst ut av dyndet. Under eders regimente, o guder! Ænnu kjæmper mennesket hårdt med elementerne, med jordbunden, med pesten, med de avstande som havene sætter. Materien trykker ham ned, den er næsten hans skjæbne; ti den vækker hans lidenskap. Ænnu farer den ene menneskehorde løs på den andre under hvær sin konge. Men den dag vil komme, o guder, da mennesket lægger sæle på elementerne og kjører med dem frem til frihed! Da han gjør sig til herre over dem som idag er hans despoter. Under asken hører SIDE: 68 jeg ilden, i nøtten ser jeg eken. Det underkuede menneske vil rejse sig for at gå gjennem flammerne som dæmonen, gjænnem skogene, floderne, bærgene, luften, med en fakkel som er tændt av samme ild som stjærnernes. Han vil sige til materien: "Ta vinger!" og til græn- serne: "I er ikke!" Hvem vet om han ikke en dag avkaster tyngden, det urene klædebon, som støvet belæsser tanken med. Om ikke denne jordorm engang utfolder sine vinger i himlene. Løft dig, menneskeånd, gjør oprør. Læg din bane omkring lyset, flyt in med i det store kor, slip syndeåket, bli menneskehed, hin herlige trehed manden, barnet og kvinnen. Du skal idelig forvandle dig til ånd, ta strålen, vingede legeme, gud- dommelige panne! La den løfte dig på tronen! Og er du der, da kast bukke- føtterne ned i natten de kom fra. Her holdt han inne. Og som et hode der dukker op av fossen, hæntet han ånde. Han var nu en helt annen; de SIDE: 69 forfærdede guder så på Jupiter, der sat illevarslende mørk. Men satyren blev ved: "Guder, I har underlagt eder virkelighedens værden uten at kjænne den. Den blå Olymp, den tåkede underværden, templerne, gravene, sko- gene, byerne, ørnene, de kommer og de går. Der er noget som blir - noget over alt dette som aldrig nogen har kjænt og aldrig skal kjænne, skjønt alle drømmer derom. Fremtiden åbenbarer mere, menneskeåndens ustanselige erobringer avsætter det dype skille som er idag. Plass for menneskeånden! La den bli fri! Overalt lys, overalt geni! - Mens han stod og sang således, var han blet større æn Polyfem, større æn Tyfon, større æn titanen, større æn Atos, og rummet om ham hadde mørk- net til. Det var ingen mann mere, det var et landskap - fra hav mot fjæll, fra fjæll mot himmel. Dyrene hvis under- lige øjne nylig sås i æteren, de gik nu rolig i landskapet og åt. Hans to horn SIDE: 70 var to umådelige bærgspisser, og lyren mot hans bryst var en stor flod som foss i foss styrtet utover i havet. "Hvem er du?" spurte Jupiter. "Jeg er Pan!" Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 73 RUTH Boas hadde lagt sig ned; han var blet for træt. Hele dagen hadde han været ved tærskningen. Nu hvilte han ved sit korn. Hans hvete- og rugakrer var umå- delige, han var meget rik, men gavmild, retskaffen. Når han så en som kom for at forsyne sig av de aks som lå efter på akeren, sa han til høstfolkene: "Å, ta ikke alt med!" Han levde alene. Skjægget hadde efter- hånden fåt sølvets farve, det fløt fagert utover hans hvite lindragt uten plet. Kvinnerne glæmte han var gammel, de så bare han var vakker. Hvær alder har sin skjønhed. Det som er flamme i den unges øje, det er lys i den gamles. Den ustadige dag flytter ut for den evige. Der han nu hadde lagt sig ned for at SIDE: 74 sove, der lå også høstfolkene, mørke hope sås bortover. Dette var under sydens him- mel og længe siden. Som Boas lå og sov, fik han en drøm og i den en åbenbaring, som Jakob før, som Judith. Han så himlen åpen over sig, han så en ek som gik ut fra ham og nådde in i himlen. Op over med grenene steg en slægt, ledd efter ledd. Her nede ved roten slog en konge sin harpe, der øverst oppe gik en gud i døden. Og Boas drømte at han sa til Herren: Hvordan kan dog dette kunne ske? Jeg har ingen søn, ej heller hustru. Hun som sov ved min side, tok du fra mig. Men ænnu er vi sammen; hun halvt hos mig i livet, jeg halvt hos henne i døden. Kan jeg bli stamfar til en slægt? I ungdommen har vi skjønne morgener; dagen stiger op av natten med sejr; men i alderdommen og alene faller aftnen på os; sjælen bøjer sig mot graven - som oksen der har tørst, bøjer pannen mot vandet han vil drikke av. - SIDE: 75 Således talte Boas i sin drøm; henført syntes han at skue Herren. Men likeså litt som en ceder føler at der vokser en rose ved dens føtter, likeså litt følte Boas at der lå en kvinne nede ved hans. Ti mens han sov, hadde Moa- bitterinnen Ruth lagt sig der. Hun undret sig på hvad som vilde hænde, når Boas vågnet. Ikke visste Boas at der lå nogen, ikke visste Ruth hvad Herren vilde med henne. Nattens ånde ombølget dem; nu og da kjæntes en strøm av frisk vellugt. Skyggen var svanger av brudefølelse, manende, høj- tidelig. Utvilsomt fløj engler om; for sommetider var der noget blått i mørket. Som vift av vinger. Hun hørte åndetaket av Boas blande sig med surren av en bæk i mosejorden. Ænnu var naturen mild; ænnu stod lil- jerne på højene. Ruth tænkte, og Boas sov. Græsset var sort, kvægets klokker hørtes langt borte fra. En uændelig godhed dalte fra SIDE: 76 himlen over jorden. Det var i den rolige time løverne går for at drikke. Alt hvilte i landet Ur. Stjærnerne strålte oppe i den dype mørke himmel; nymånen rant op i øst, dens halve bøjning hadde skarpe egger, og Ruth tænkte, mens hun løftet en smule på øjenlåkene: Hvad mon for en høstmann deroppe i det evige har glæmt igjæn denne sin gull-sigd på stjærnemarken? Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 79 CEDEREN Scheik Omar, den store præst, Maho- meds like, undergjøreren, han gik en dag ved det Røde Hav, støttende sig på en lang stav. Han stanste ved den hellige Dieddah på bredden av det Røde Hav, der Gud hadde åbenbaret sig. På disse hellige steder blev hans øje lang- synt. Han så mere æn ørkenen, han så utover Ægypten, utover Judæa, like til øen Patmos. Der lå ved foten av et na- kent bærg apostelen Johannes og sov. Den store eneboer er nemlig slet ikke død, Gud har ham her i bakhånd; sammen med Elias og de andre skal han engang møte antikristen. Den hellige Johannes's hode lå i solen. SIDE: 80 Scheik Omar, den mægtige præst, pro- fetens like, så op på en gammel ceder med et mægtigt løvværk. Scheik Omar strakte, sin hånd ut i horisonten mot nord, mot det Ægæiske Hav, mot Patmos: "Avsted, ceder, og skygg for den sovende mann!" Men saltspøkelset ved Sodoma står ikke ubevægeligere æn cederen som han talte til. Præsten gjæntok: "Avsted!" og slog til træet med sin stav. Men cederen hadde sine røtter ved en eneboers grav, den skalv ikke, den var rolig. Da vændte scheiken sine øjne op mot den usynlige, gik tre steg frem, åpnet sin højre hånd og løftet den. "Avsted, ceder," ropte han, i den levende Guds navn!" "Hvorfor nævnte du ikke det navn straks?" sa træet, og skjælvende sprængte det marmoret det stod i, samlet sine grener tæt intil sig, som skibet sin takke- lage, kløvde jorden, drog sig ut av de dype revner med røtter og negler, og svævet så avsted som en mørk forfærdelig SIDE: 81 fugl. Den drog hen over bærget Gor, hvælvet som en skjæppe over de røde luer fra underværdenens smie, henover Ægypten med de mange guder, et form- løst Panteon, henover Nilen, kom til havet, svævet mørkt, men herlig henover den fiendtlige avgrunn, båret av sin missjon, og sænket sig sagte ned på Patmos over den sovende Johannes. Johannes vågnet og så træet. Han tænkte sig om, og sa så med hint ivrige, intræn- gende alvor der gjør bange: "Træ, hvad gjør du her? Hvorledes har du båret dig ad med at slå rot, spire, bli stort på én time? Jehova vil at træet skal grunnfæste sig i den dype ler, så det står, mens menneskene baade kommer og går. Et træ skal kunne holde stormen ut, og bære tiden. En ceder skal ikke drive frem som en drøm. Det som gror op på en time, på et bærg, kan briste i et øjeblik." Cederen svarte: "Hvorfor anklager du mig? Jeg er her, fordi et menneske be- falte mig det." SIDE: 82 Den brune drømmer, som gjør folk ræd, spurte igjæn: "Hvem er det menneske du bøjer dig for?" Træet svarte: Det er Omar, Mahomeds præst. Jeg stod der ved Dieddah i mange, mange år. Så kom han og sa jeg skulde avsted at skygge for dig der du sov." Da vændte Johannes, som Gud hadde sat igjæn her blant de levende, han vændte sig mot syd og ropte ut i vinden fra den ville strand: "Du nykomne, du skal la naturen være i fred!" Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 85 BROEN Foran mine øjne var mørke. En av- grunn uten grænser stanste mig. Ingen bevægelse nogensteds. Jeg følte mig fortapt i denne nat og stillhed. Langt, langt borte bak et ugjænnemtrængeligt slør fornam jeg Gud som en mat stjærne. Da ropte jeg: Min sjæl, min sjæl, for at komme over denne avgrunn uten strander og gjænnem denne nat frem til Gud må du ha en kjæmpebro på millioner buer! Hvem kan bygge den? Ingen, ingen! Her må jeg forgå. Da rejste sig en hvit skygge foran mig. Og denne skygge hadde en jomfrus panne og et barns hænder; den lignet liljen, som har forsvar i sin renhed. Den føjde SIDE: 86 sine hænder sammen, og da fallt der lys av dem. "Dersom du vil, skal jeg bygge broen!" Jeg løftet mine øjne op mot den bleke ukjænte: "Hvem er du?" "Jeg er bønnen." Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 89 EN MANN MED DYPE ØJNE GIK FORBI En mann med dype øjne gik forbi. En patriark stod ved vejen og talte til ham: "Du kommer ifra østen? Så møtte du karavanen? Ved Engaddi, kan jeg tænke mig. Hvor mange rejsende var nu med? Hvor mange kameler førte den?" - "Jeg har ikke tællet dem," svarte den fremmede. Oldingen så på ham. "Ja, du var da ved brønden mellem Edom og Gaza? Du ropte der tre ganger den hel- liges navn som grov den?" - Den frem- mede blev forundret: "Hvad for en hellig? Hvad mener du?" Da smilte oldingen. "Har du hørt om det er myrrah eller det er balsam tetrarken Antipas skal ha som tribut i år?" - "Jeg kjænner ikke SIDE: 90 til det," sa den fremmede likegyldig. "Du har ikke hørt om kongen jeg nævnte?" - "Nej." - De stod ved en begravelses- plass. "Her," sa oldingen, "her gror græs over mange som nylig var støjende, glade, nyttige. Her ligger de nu blandet sammen med jord og aske." - "Nej," svarte den fremmede, "de er ikke her. De er bort- fløjet. At nå frem til graven er at nå frem til det store skille." Han gik videre, aftensolen forgyllte ham, han forsvant mer og mer i den alvorsfulde ørken. Oldingen stod igjæn. "Sandelig, dette var en profet. Han kjænner bare det som er bakenom." Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 93 LILLE PAAL Hans mor døde, da hun fødte ham. Og faren var ung og giftet sig påny. Da var Paal ett år, og det er tidligt at bli gjort fremmed. Men så var der en gam- mel mann som tok ham til sig, bestefaren; han blev mor for gutten. Det er godt at et lite barn finner nogen, når det strækker armene ut. Og dette barn var svakt. Men det fik en stærk amme; nemlig en gjet med ville øjne, som kløv der i fjællet. Den store have om bestefars hus blev gut- tens hjæm. Grønne enger, frisk luft med bæk og skog. Her hadde barnet det godt utover foråret og sommeren; her fant det venner, nemlig blomsterne. De er ikke misunnelige. SIDE: 94 I den have grodde plommer og ferskener; der var også klongerbusker med ville roser, men nu hugdes de væk. Under pile- trærne blinket det av skjælvende vand, foran rederne hørtes kjærlighedssange og surr og pip overalt; men alle røster her var dæmpet og søte. Hin glade lyssang som engang var paradisets, den er det jorden stammer på hvært forår igjæn. Her var gutten ælsket. Og det at være ælsket blev ham en vane. Her var det også han begynte at gå. En for stor sten i havegangen, så fallt han, et lite hul, så fallt han også, men han var like glad for det. For bestefars hænder var efter ham og om ham, fanget ham in og satte ham på ret kjøl. Da lo barnet. Ingen kan helt ut skildre det dejlige i et barns latter! Ikke mere æn vi helt ut kan tegne solskinnet i en skog. Bestefaren hadde et ansigt så alvorligt at en kunde sætte det i en bibel. Men han var ikke istand til at stå imot barnets ynde. Bestefar æret barndommen, han SIDE: 95 spurte den tilråds, han højagtet den. Han studerte opmærksomt hvordan der blev dag i denne lille hjærne. Hvordan tanken strævde, hvordan ordet kløv højere og højere op, til det kunde fly. Det gamle hus de bodde i, var henrykt ved atter at høre en barnerøst, trærne også; de talte om ham sig imellem. Paal hersket over bestefar. Med uin- skrænket magt. Den magt de har over os som er glad. Bestefar var guttens slave. Vænt, bestefar! Og bestefar væntet. - Nej, kom nu! Og bestefar kom. Å, som de hadde det godt sammen, den lille tyran og den gamle kujonerte slave! Den ene tre år, den annen meget over otti; men like store barn var de begge to der under fuglesangen. Bestefar lærte Paal at tænke, og Paal lærte bestefar at tro. De var sammen hele dagen, de sov i samme rum om natten. De snakket sam- men som de blå fugler i eventyret. Barnets virkelige far fik med den nye hustru en ny søn. Men Paal visste om SIDE: 96 ingenting. Han var hos bestefar. "Vogt dig for vandet, Paal! - Ikke så nær vandet! - Å, Paal, nu er du blet våt på føtterne!" - "Ja bestefar!" - "Nu må vi hjæm og bytte!" - Paal var sorgløs. For ham var bestefar hele værden. Og så døde bestefar. - - Den lille forstod det ikke. Hans øjne søkte, hans panne tænkte; men han forstod det ikke. Sommetider hadde den gamle været træt og hadde da sagt: "Ja ja - Paal, jeg må nok snart dø fra dig. Så ser du ikke mere din stakkars gamle bestefar, som holder så av dig." Men det er ikke muligt at slukke det troskyldige lys som heter uvidenhed. Barnet var glad og glæmte det. Kirken lå ute på marken. En liten fattig kirke, som nu åpnet sig under klokkeklangen. Det var en vakker dag. Præsten, slægtningerne, vennerne kom med bestefar fra sørgehuset; de bad højt hele vejen; alle var de barhodet. De gik gjænnem hulvejen fremover; på den ene SIDE: 97 vejkanten lå en stor ko og så moderlig på dem. Det var vår, folk gik i sine bluser. Og den lille gik nærmest kisten. Kirkegården var et øde innelukke, uten trær, uten en grav som raget op over de andre. Muren omkring holdt på at falle. En trægrind førte in, og den lukket de efter sig. Paal så opmærksomt på grinden. Han var tre år. Du stygge barn! Du rigtig får mig rasende. Her sitter han og spilder på klærne mine - og så al mælken! I kjælleren skal du! Å få tørt brød. Og så stygg som du er!" Hvem er det de taler så til? Det er til Paal, bestefars lille Paal. Da de bar bestefar bort, så flyttet en fremmed mann in, det var hans far; og siden kom en fremmed kone til med nakent bryst; hun gav die. Hun la Paal for had fra første stund. Han var ivejen. En mor kan være en sfinks. Hvit på den ene siden, den som ælsker, sort på den andre, den som er SIDE: 98 skinsyk. Øm for sit eget barn, hård for en annens. At lide . . . se, det kan en martyr ta på sig, en profet, en apostel; men et lite barn? Had istedetfor kjærlighed? Han forstod det ikke. Når han om kvællen kom in i sit lille rum, syntes han det var blet sort. Han gråt længe, når han var alene, gråt til han sovnet. Og når han vågnet, så han sig forundret om. Det syntes ham som inne i huset var der ikke dag og ikke vinduer. Og når han kom ut, var det som de derute ikke kjænte ham igjæn, der heller. Fuglene var blet så sørgmodige, og blomsterne også. Og han selv søkte in i skyggen, han sneg sig omkring. - "Isch, er du nu der igjæn? Og så skidden som du er! Gå med dig!" Efter skjældsordene kjælte hun; men det var ikke for ham. Han husket ikke alle ordene bestefar hadde sagt ham, men han husket bestefar hadde tat ham in til sig. SIDE: 99 Gutten var blet stum, han talte ikke mere. Han gråt heller ikke længer. Men han sat ofte og så mot døren. Så en kvæll var han blet borte. De fant ham slet ikke. Det var vinter; de små fotepar tapte sig i sneen. Men den næste morgen fant de ham. Da var der mange som kvællen forut hadde hørt et barn gråte og rope: "Bestefar, bestefar!" Hele landsbyen hadde været ute og søke, de hadde funnet den lille igjæn ved grinden til kirkegaarden. Hvor- dan hadde han dog været istand til at finne frem? Og i mørke? Han hadde ikke fåt grinden op. Og da han ikke kunde komme in og vække bestefar, så hadde han selv lagt sig ner og sove. Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 103 BORGERKRIG Der hadde været kamp i gaterne hele dagen; kejserdømmet var kastet over- ænde. Nogen av sejrherrerne hadde fåt fat på en kejserlig politibetjent, sort av krudtrøk og med blod på klærne; han hadde kjæmpet til det siste. "Vi kjænner ham, han har skutt på os," ropte nogen kvinner. - "Han skal dø!" sa mænnene. Flere og flere kom til, de tok ham i kraven, de slæpte avsted med ham. "Hvorhen?" spurte nogen. "Ikke her," svarte andre; "avsted!" - "Til Bastillen!" ropte nogen; "til arsenalet!" andre. "Ja, hvorhen I vil!" sa mannen stolt. De hylte omkring ham, og skrævede over lik som kanske han de slæpte mellem sig, hadde SIDE: 104 pustet gnisten ut av. Det bar fremover. Folket er frygteligt, når det vokser op til storm. Men jo hårdere de sætter in på ham, jo foragteligere så han på dem. Gud, som han hadet, og som han var hadet. Hadde han sejret, han hadde dræpt dem allesammen. "Nu er det ham som skal dø!" jublet de omkring ham. "Nylig stod han her og skjøt på os! Du skal dø, din forræder!" Aldrig hadde nogen været mindre rædd døden, aldrig hadde nogen kjænt sig sikkrere på den æn han, der han gik stolt og stærk. Men så hændte noget. - "Det er jo far!" skar en barnerøst igjænnem, og de så en liten gut på seks år bli løftet op av et par kraftige armer over hele hopen. Der fallt som et skarpt lys, litt efter hang han om farens hals, hans to armer sluttet sig sammen, som vilde de aldrig mere slippe faren, men kun værge ham mot hele værden. "Hvor- for skal vi gå så langt?" sa de som var længer bak og intet kunde se; de brølte: SIDE: 105 "Skyt ham her!" Ænnu fjernere hørtes kanonerne og rundtom stormklokkerne. "Hvad vænter I på?" ropte de igjæn. Da gråt barnet, så det hørtes gjænnem larmen, og så langt gråten hørtes, blev der stillt. De nærmeste så tårerne falle så tæt, så tæt, de så hvor likblekt barnet var av rædsel. "Det er da et dejligt barn," sa en kvinne. "Hvor gammel er du, barn?" sa en annen kvinne op til det. "Å, gjør ikke far noget ondt!" svarte barnet. Der var en og annen som ikke holdt dette ut, de fulgte nok, men de så ned. De mænn som hadde faren i kragen, de holdt ikke mere så stramt. Men en i nærheden gjorde sig stræng og sa: "Tak barnet og bær det til moren!" - "Det har ingen mor," svarte faren. Nu var også han blet stille. - "Du får gå til gamle Ka- trine," sa han til barnet; "hun vil være god med dig." - "Ja, men du skal være med!"- "Det er best I later som I slipper mig, ellers går ikke dette," sa fangen sagte til dem som gik og holdt SIDE: 106 ham i kragen. Og den ene slap, den andre også, og litt efter gik de sin vej. "Nu ser du jeg er fri," sa faren til barnet. "Jeg skal komme til dig imorgen." - "Nej, du skal være med straks!" sa barnet og klamret fast, å, så fast! Rundtom be- gynte de at snakke stille til hværandre, kvinner og mænn. Bakom brølte de og sang. Fangen gik frem med barnet om halsen. Men de maket det så at han be- standig kom mere på siden, tættere og tættere in under husvæggen. - Med én gang var han borte. De bakerste sang og skrålte, de forreste gik, en hit, en an- nen dit. Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 109 TRÆET Nu er jorden snart hård som granit, bækkene stivnet til marmor. "Snille mit træ, vil du gi mig varme?" "Ja gjærne! Jeg kom jo som ved op av jorden; jeg stiger gjærne som ild op mot himlen. Hugg til! Far og gamlefar må få det godt. Husbond og hustru, sæt dere ved arnen! Varm hænderne ved ilden og sjælen hos Gud." "Men snille mit træ, vil du hjælpe mig at pløje?" "Ja, gjærne! Jeg skal være med at åpne den sorte muld, så akset kan komme gullgult op. Når furen åpnes på klæm, er det selve freden som stiger, morgen- gryet smiler til den i tårer." SIDE: 110 "Du snille, grønne træ derinne i den mørke tykning, dådyret gjæmmer sig bak dig - vil du være med at bygge hus for mig?" "Ja, gjærne! Hugg bare til! Jeg kan sagtens bære et hustak, jeg som bærer fuglereder. Derunder kan du samle dine tanker i skumringens time, i kjærlighedens. Barnestøjen er for mig som bladrassel. "Snille mit træ, du vil vel ikke være skibsmast for mig?" "Jo, gjærne! Du kan da tænke jeg gjærne vil være fugl! Skibet rykker mig bort fra jorden og bærer mig dirrende gjænnem det uændelige. Jeg får se de store himmelstrøk som ingen vinter har. Fug- lene har fortalt mig om dem. Så litt som graven skræmmer den vise, så litt skræmmer oceanet mig i mulm og mørke. Fremover!" "Men snille mit træ, jeg trænger dig også til galge." "Væk med øksen, dommer og bøddel! Jeg er skogens træ, jeg er fjællenes træ, SIDE: 111 jeg bærer modne frugter og gir blom- sterne ly. Gjør I dødens arbejde med blod på hænderne og ubarmhjærtighed i sinnene. Men kom ikke med taug og lænker til de gamle eker. De som lytter til vindenes røst, vil ikke være forbrydelsens værktøj. Jeg er solens søn. Kom ikke her in i min hellige ensomhed, I mørkets barn! Hold dere derute med eders støjende gjæstebud og før ham, den dømte stakkar, som har ulykke og synd at drages med - før ham til døden mellem to av eders fæster. Jeg vil ikke blande mine grener med hans gjænfærd. Væk!" Bjørnstjerne Bjørnson SIDE: 115 FATTIGFOLK Det er nat. Hytten er liten, men varm. På væggen hænger fiskegarn. I det indre hjørne står et gammelt skap, og på hyllerne står tallerkener og kopper, de gir gjænskin av ilden på gruen. Ved siden står en seng med sit omhæng, og nær ved sengen ligger på nogen gamle bæn- ker en bred madras med stoler om. På denne madras sover fem små barn, side om side - et helt lite sjælerede! Gruen er høj, der ligger ved og halvbrænder; sommetider kaster den et rødt skjær hen over taket. Foran sengen ligger en kvinne på knæ og ber. Hun er blek og alvorlig. Det er moren. Hun er alene, mannen SIDE: 116 er på sjøen, og det er blet en stormfull nat. Havet kaster sin sorte hulken op mot fjællet og himlen ut i natten og vinden. Siden han var gut, gik han tilsjøs; men nu var han fisker her hjæmme, i hård kamp med sjøen om brødet til kone og fem barn. Han drar ut hvær kvæll i frost som i tåke. Stedet han søker, er skiftevis her og der over havet; det er ujævnt, lunefullt. Sommetider er fiske- plassen ikke større æn stuen to ganger; kommer han utenfor, er der intet. Og det skal han finne i den mørke December gjennem tåken, han skal beregne vind og strøm. Han er altid alene. Midt i sine under- lige funderinger derute i uhyggen tænker han på Jeannie, og Jeannie sitter hjæmme og er rædd for ham. Deres tanker krysser hværandre i natten som fugler fra hjærte til hjærte. Hun bøter garnene eller steller med fiskekrokene. Men hvær gang stormen tar SIDE: 117 i, eller en måke skriker tæt ved, stryker alt slags skræmmende forbi. Da ser hun matroser som dras ned i suget, eller hun ser en fisker som kastes med båten in mot bærget og tilbake igjæn - in mot bærget og tilbake igjæn! Båten kvælver, hun føler hvor han stræver og kan ikke; at han tænker på jærnringen oppe på bryggen, i det samme han synker. Sist han så den, lå der sol på. Så ser hun folk inne i byen, som nu ved midnatstid traller avsted til maske- rade. Overgivne dansere. Hun ser det gnistre av øjnene under silkemasken. Men nordvesten raser, tør og bitende jager den atter tankerne utover havet. Til de sankes hjæm igjæn av klokken borte på væggen. Derinne i sin kasse støter klokken tiden frem, dråpe for dråpe, likesom blodet i årerne. Og hvært støt åpner for sjæle inne i det uændelige. Sjæle, sjæle - som sværmer av duer med duehøker iblant stimer de til vug- gerne, stiger de fra gravene. SIDE: 118 Hun tænker og hun drømmer. Å, de stakkars konerne derute på kysten! De har det ikke godt; de har sine bange tanker ute på havet mellem liv og død. Der er deres far, deres ægtefælle, deres sønner. Bare et bølgeslag for stærkt, og de er der ikke. Tænke sig at havet leker med alle disse hoder, fra skibsguttens til farens! At de bare har nogen planker og et par sejlstumper for at bærge sig. Hennes mann var alene. Alene i denne barske nat under det sorte likklæ. Ingen hjælp. Var ænda gutterne store! Å, du mor! Du siger: var ænda gutterne store! Og siden, når de er store og basker med derude, kanske siger du i en nat som denne: Å, var de ænda små! Hun tar og tænder en lykt og drar et stort tørklæ om sig. Hun vil ut at se på havet og se om signalet for båtene er i orden. Det regner derute, det driver henne koldt og vått i ansigtet. Aldrig så mørkt som i regnvejr vinternatten. Ikke lys i et eneste vindu. SIDE: 119 Med ett stanser hun! Her er et for- faldent hus; nordvesten tar i det, så døren dirrer. Halmtaket er halv oprevet. Skid- dent gult er det som sandfloden. Å, jeg som har glæmt den stakkars enken, tænker hun. Uvejret har rent forstyrret mig. Han sa jo ikvæll, at nu var hun så forfærdelig syk, og at jeg ændelig måtte se til henne. Hun banket på den skrøpelige dør; men fik ikke svar. Jeannie frøs, nordvesten isnet henne. Stakkaren derinne har vel næsten ikke mat. Og de to barn! Hun banket på igjæn og ropte in. Men hun fik ikke svar. Her soves hårdt, tænkte Jeannie og skulde til at ta rigtig i, da døren sprang op av sig selv. Det er sommetider som kan tingene føle med os. Hun gik in. Lykten lyste op i det elendige rum. Taket var så åpent at vandet silte in. Da så hun ænken ligge på sengen, sammenkrøpet med nakne føtter, øjet slukt, ansigtet fordrejet. Et lik, et spøkelse. Engang en glad og stærk mor, nu det som er igjæn av en fattig SIDE: 120 stakkar efter den siste kamp. Armen hang gusten og kold ner fra halmen, hånden var alt blå, munnen stod åpen efter det siste skrik, det som bar in i evigheden. Like ved morens seng stod vuggen, deri lå en liten pike og en liten gut. De sov begge to; da lyset fallt på dem, smilte de i søvne. Det siste moren hadde gjort, da hun kjænte døden komme, det var at ta av sig selv og bre over bar- nene. Uvejret raser. Det drypper på pannen til den døde og glir nerover kindet som tårer. - - Hvad er det Jeannie har gjort? Hvad er det hun løper bort med? Har hun stjålet? Var her noget at ta? Hun holder det gjæmt under tørklæet og løper, løper. Hjærtet banker, hun ser sig ikke tilbake, hun lar døren stå og slå. Nu er hun ved sin egen dør, og styrter in, lukker bak sig og hen til sengen. Der lægger hun det ned og brer over. Det er de to barn, de vågner, de skriker, hun tar en stol SIDE: 121 og sætter hen til gruen og gir dem så mat. Hun lægger mere ved på gruen, sætter vand over, og tar så av dem og steller dem for natten. Hun er blek, hun ser ut som har hun den største samvittighedskval. Det tar lang tid alt dette. Da hun er færdig, lægger hun hodet træt ner på hodeputen hos dem og gråter. "Å Gud," stønner hun, "min mann, min kjære mann, hadde han ikke nok før? Hvad har jeg gjort? Nogen annen kunde jo ha tat dem, nogen som hadde bedre råd æn vi. Han vil aldrig forstå det! Der er han! - Nej. Men han må snart være her. Det begynner jo at lyse i dagen. Hvad skal jeg si? Å, at jeg nogensinne skulde bli rædd for at han skulde komme hjæm? Hun regnet over, hun spekulerte for at få det til at stemme hvad hun hadde gjort. Men tilsist orket hun ikke mer. Der fallt avmagt over henne. Det stormet og regnet, men hun kunde ikke engang skræmmes. Sjøfuglene kom med dagen SIDE: 122 og skrek. De fik skrike! Hun sank in i sine matte tanker som i en avgrunn. Da åpnes ændelig døren av en stærk hånd, og i dagen står han, stor og lys, fiskeren. Det siler av ham, og redskapen holder han i næven: "Her kommer sjø- folket!" sa'n. "Nej er det dig," sa Jeannie, hun rejste sig og kom unselig hen til ham som i den tid de var forlovet og hadde stævne- møter. Han tok av sydvesten, han åpnet skådderne, hun så hans goe ansigt og fik lite mot igjæn. "For et vejr, du?" - "Ja, det kan du si!" - "Og fisket?" - "Dårligt." - "Dårligt -?" - "Det kan ikke være dårligere; for jeg fik ingenting. Jeg var glad jeg bærget livet, jeg. - Nå, hvad har så du gjort?" - "Jeg? - Å Gud, ingenting. - Vejret har jo skræmt mig, skjønner du. Jeg har gåt her og stundet." - "Ja, ja, det er en slem vinter." - "Det er sant, hun er død nu." - "Ænken, ja." - "Og de to små barna?" "Barna, de, ja! De lå og sov. Det ene SIDE: 123 kan knapt gå, og det andre, piken, hun heter visst Madeleine, hun kan ikke tale ænnu. Jo, Madeleine heter hun. Gutten heter Guillaume. Gud, som der var fattigt, du!" Nu blir mannen så alvorlig. Han tar et par steg, han ser sig om. Han stikker de våte fingrene op i håret og klør sig "Hvorfor har nu Vorherre tat moren væk fra disse små munnene?" Han står og ser på henne, til hun blir rent rædd. Så vænder han sig bort. "Det får bli Vor- herres sak dette her. Gå og hænt barna, Jeannie! Når han skjønner hvordan det er bevændt, så skal du se han lager det med fisket. - Vil du ikke?" - "Jo da! Men de er her." Hun drog omhænget til side.