Denne teksten er basert på den digitale versjonen som ble skannet, OCR-lest, korrekturlest og SGML-tagget av Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo i 1991-1997. Teksten er generert automatisk fra SGML-versjonen og det meste av markupen er fjernet. For en formattert versjon av teksten, og for opplysninger om hvilke utgaver teksten er basert på, gå til http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ Ved videre bruk av våre tekster, ber vi om at disse opplysningene presenteres sammen med teksten. Spørsmål og kommentarer kan sendes til: dokpro@dokpro.uio.no - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - MARY SIDE: 1 GÅRDEN OG SLÆGTEN. KYSTLINJEN i det søndre Norge er idelig brudt. Det vol- der fjældene og elvene. De første ender i hejer og næs, ofte med øer foran; de andre har gravet dal og ender i vik. I en sådan vik, "kroken" kaldet, lå gården. Oprindelig hed gården Krokskogen, som i danske embedsmænds pro- tokoller blev til "Krogskoven"; nu heder den Krogskogen. Ejerne kaldte sig engang Kroken, Anders eller Hans Kro- ken, det var hovednavnene. Senere kaldte de sig Krogh, ingeniørgeneralen endog v. Krogh. Nu heder de ret og slet Krog. Alle, som drog forbi på de små dampskibe til og fra den nære by, og la til ved landgangen der under kapellet, talte om, hvor lun og hyggelig avgjæmt Krogskogen lå. Fjældene i synsranden tog sig ud; men her fremme havde de minket ned. Mellem to fremskydende hejer, skogbe- voksede, langstrakte, lå gården. Så tæt inunder hejen til højre stod husene, at for dampskibspassagererne så det ud som kunde folk hoppe fra hustagene over i hejen. Vesten- vejret trængte ikke ind her; som i "gjæmmelegen" kunde en sige til det: "hus forbi!" Det samme kunde næsten siges både til nordenvinden og til "østaværet". Alene stormen søndenfra hilste på, men i al beskedenhed. Holmerne, én stor og to små, stoppet den op og pyntet på den, før den slap videre. De høje trær foran husene bare såvidt bøjet sine øverste kroner i takten; de tabte ikke sin anstand. I denne stille vik fandtes den beste badegrund på de kan- ter. Især ungdommen søgte hid fra byen lørdagskvællene eller søndagene sommeren udover for at lege i vandet over sandgrunden eller for at svømme ud til Storøen og tilbage SIDE: 2 igjæn. At regne fra Krogskogen av foregik dette på venstre siden, der hvor elven kom ud, hvor landgangen lå, og hvor, lidt ovenfor den og nærmere til hejen, også kapellet lå med Krog'enes grave omkring. Derfra og til husene oppe til højre var det nokså langt. Didop hørtes sjælden støjen av de ba- dende og legende. Men Anders Krog kom gjærne selv ned for at se på dem, når de havde tændt ild op i fjæren eller i skogen ude på næsset. Han kom antagelig for at ha et øje med ilden. Men det hørte eller mærket ingen. Han var kjændt under betegnelsen: "byens høfligste mand" eller "by- ens første gentleman". Hans store, ejendommelig lysende øjne la et mildt velkommen over alle ansigter; de få ord, som faldt, indeholdt bare gode ønsker. Selv gik han videre op i hejen, sin vanlige langsomme spasertur rundt. Hans høje, let foroverbøjede skikkelse såes oppe i skogen, og så længe var der stille. Men for en moro de havde her! Mest var det arbejdere og håndværkere fra byen, turnlag, sang- foreninger, smågutter. De samlet sig om landgangen og ka- pellet; der klædte de sig av. Kystvejen skar over og gik lige forbi. Men der færdedes sjælden nogen på den om sommeren. Folk rejste da med de små dampere eller i båd. Når de badende satte vagt ud på hejen, var de sikre på, at ingen kom uvæntet over dem. Oppe på selve gården var stille, altid stille. Hovedbyg- ningens fornemste langside vændte ikke engang ud mod viken; men mod marken. Huset bestod av to høje etager med avkuttede taghjørner. Et langt og bredt hus. Grundmuren foran var meget høj; en magelig trap førte op. Hele bygningen var hvidmalet; men grundmuren og vin- duerne sorte. Udhusene lå nærmere inunder hejen; fra damp- skibene kunde de ikke ses. På begge sider av hovedbyg- ningen to store haver. Den ud mod sjøen havde frugttrær, den tilvenstre for bygningen var alene blomster- og kjøk- kenhave. Mellem hejerne lå den flade marken, avlang og smal. Den var ypperlig dyrket. De store hollandske kjør havde det godt her. Gårdens og slægtens historie havde skogen forudbestemt. Skogen var stor og vækstrig og var heldigvis tidlig kommet SIDE: 3 ind under hollandsk røgt og sparsomhed, dengang da hol- landske koffer søgte lige ind til skogejerne i Norge. Her for- syntes de med trælast, og forsynte Nordmændene igjæn med sin dannelse og dens produkter. Krogskogen var særlig hel- dig; ti for tre hundre år tilbage kom ejeren av en av de koffer, som lå i viken og ladet, til at forelske sig i bondens lyshårede datter. Det endte med, at han kjøbte hele herlig- heden. Et ypperligt malet portræt av ham og hende hæn- ger endnu i gårdens storstue, på hjørnet ud mod viken. Por- trætet viser en lang, mager mand med et par usædvanlig lysende øjne. Han var mørkhåret og en smule duknakket. Slægten må ha været stærk, for sådan ser Krogene ud den dag idag. Den første hollandske ejer hed ikke Krog; ej hel- ler bodde han der; men den søn, som overtog gården, var døbt Anders Krog efter sin morfar, og han kaldte sin søn Hans efter sin egen far; siden gik de to navn i bytte frem- over. Forsåvidt der var flere sønner, hed en av dem Klas og en anden Jürges, som i tidens løb blev til Klaus og Jør- gen. Blandingen med de hollandske slægtninger fortsatte sig nemlig, så at ætten var lige meget hollandsk som norsk; stellet i huset gik længe helt på hollandsk. Men det var som racerne ikke blandedes ligevel. Vænte- lig fordi det hollandske element ikke var helt hollandsk; i så fald havde det lettere flydt over i det norske; men op- blandet med spansk. Det sorte hår, de lysende øjne, den magre krop arvedes fra led til led i mændene; men det lyse element og det kraftig byggede legeme arvedes av kvin- derne; i dem flød norsk blod sammen med hollandsk. Sjæl- den såes nogen anden avståelse av den mandlige del til den kvindelige, eller omvændt, end at lyst og mørkt hår mødtes i rødt; eller at de lysende øjne også stundom flyttedes over i en kvindes åsyn. Eget for ætten var, at i hvert ægteskab fødtes flere kvin- der end mænd. Krog'erne var vakre folk og gjænnemgående formuende; slægten var følgelig udbredt og anset. Den havde ord for at holde godt sammen om sine og sit. Deres fælles præg var et klogt mådehold. I Norge er det jo almindeligt, at en formue ikke bevares i tre led. Spildes den ikke i andet, så gjør den det sikkert i tredje. Her holdt SIDE: 4 den sig. For hovedbolet var skogerne samme rigdomskilde idag som for tre hundre år siden. Gjænnem ætten gik en arvet trang til at rejse. Gårdens bibliotek havde flere rejsebeskrivelser end bøger om noget andet æmne, og de øgedes bestandig. Allerede børnene lå på rejse; det vil sige, de gjorde op planer efter bøger, illu- strationer og karter. De legte rejse på bordene. De drog fra den ene by, bygget op av farvede papirhus, over til de andre av samme slags. De skjøv frem skib, som også var av malet papir, og som førte bønner, kaffe, salt og træpinder. Ude på viken rodde de, sejlet og svømmet de over fra land- gangen til holmen. Det var fra Europa til Amerika, fra Japan til Ceylon. Eller de gik over hejerne, d. v. s. over Cordil- lererfjældene frem til de allermærkeligste indianerbyer. Ikke før blev de voksne, så måtte de på udfærd; den be- gyndte helst med en rejse til de hollandske frænder. Således kom en mand derhen for omtrent to hundre år siden, som vistnok straks rejste videre med en hollandsk ostindiefarer, men vendte tilbage til Amsterdam med lyst på at bli byg- mester og ingeniør, hvad dengang gik i ét. Han udmærkede sig og blev senere kaldt til Kjøbenhavn som lærer i sit fag. Der gik han over i hæren og blev tilsist ingeniørgeneral. Ved arv og arbejde havde han samlet sig formue, tog avsked og bosatte sig på Krogskogen, den han kjøbte efter en barn- løs bror. Han kaldte sig Hans von Krogh. Han bygget den nuværende hovedbygning av sten, et lidet almindeligt bygge- æmne i en norsk skogbygd. Den gamle ingeniør vilde more sig. Skjønt han ikke var gift, bygget han det rummeligt "for de kommende". Alle hus på gården bygget han om, han diget og han plantet, han lod en havedyrker komme op fra Holland, gamle Siemens, om hvis strænge væsen, hidsige krav til renslighed og orden der endnu går sagn. For ham bygget generalen både drivhus og gartnerbolig. Generalen blev en meget gammel mand. Efter ham hændte intet særeget, før den yngste av to brødre drog over til Ame- rika og bosatte sig tæt ved Michigansjøen; den gang ny- lænde. Dette holdtes for en stor begivenhed. Han hed An- ders Krog, og det gik ham godt derover. Det undret bare folk, at han ikke giftet sig. Han vilde ha en av brorsønnerne over SIDE: 5 til sig, for at give ham sin ejendom. Sådan kom det, at den ældre bror av den nuværende ejer drog avsted. Han hed Hans. Men se, en ung norsk pige, også en slægtning, kom akku- rat samtidig, og i hende blev den aldrende onkel forelsket. Han tilbød sin brorsøn, Hans, at koste hans rejse tilbage igjæn. Men den unge mand holdt dette for en skam. Han blev og grundet egen forretning. Det var i trælast; ti den forstod han sig på. Forretningen gik udmærket. Da han ef- ter farens død skulde hjæm og ta ved gården, vilde han ikke. Den yngre bror, Anders, var imidlertid blet kjøbmand; han havde overtaget byens største kolonialforretning. Nu måtte han også overta gården. Egenlig forretningsmand var ikke den unge Anders Krog. Men en samvittighedsfuldhed og en hensynsfuldhed uden lige gjorde, at snart handlet alle hos ham. En anden måtte være blet rig på det; men det blev han ikke. Da han over- tog Krogskogen, var han i adskillig gjæld både for forret- ningen i byen og især for gården. Ingen av dem havde han fåt billig. Rejse måtte han jo; men det blev bare en tur på en måneds tid hvert år, den ene gang til England, den andre til Frankrige o. s. v. Hans største ønske var jo at få komme så langt som til Amerika; men det turde han endnu ikke. Han nøjet sig med at læse om det nye underland; at læse var hans største glæde, næst den kom at stelle med haverne. Han forstod det bedre end gartneren. Denne stille mand med de lysende øjne var undselig som en pige på fjorten år. Hver virkedags morgen søgte han sig en plads for sig selv - at sige, hvis der var nogen så- dan - ombord på det lille dampskib, som førte ham til byen, så længe bugten ikke var islagt. Han steg av med hensynsfuldhed mod alle de andre; han skyndte sig ærbødig hilsende forbi, når han var kommet på land, - og fandtes så i sit hus på torvet lige til om aftenen, da han vendte hjæm igjæn på samme måde. At sige, hvis han ikke cyklet. Om vinteren kjørte han, eller han forblev i byen nætterne over, der han havde to beskedne kvistrum i sit eget hus. Han avgav det fineste æmne til en ægtemand, som byen vidste om. Men hans uovervindelige beskedenhed gjorde alle tilnærmelser umulige, - SIDE: 6 - INTIL den rigtige kom. Men da var han over firti år. Det gik ham som hans navne, onkelen ved Michigansjøen, at en ung pige av hans egen slægt kom og tog ham. Og det var just denne onkels eneste barn. Han stod i skjorteærmerne en søndagsmorgen og arbej- det i sin kjøkken- og blomsterhave på husets nordre side, da en ung pige under en stor stråhat la begge de ubehan- skede hænder på det hvide stakit og så fremover mellem stakittets store hoder. Anders Krog på huk over et blomsterbed hørte et sjælmsk "Goddag!" og fór i vejret. Hans øjne tog hende op i sig som en åbenbaring. Målløs og urørlig med muldede hænder stod han og stirret. Hun lo og sa: "Hvem er jeg?" Da fik han sin tænkning tilbage. "De er - De er vist -," han kom ikke længer, men smilte velkommen. "Hvem er jeg?" - "Marit Krog fra Michigan." Han havde hørt av sin søster, som bodde på andre siden av den venstre hej, at Marit Krog var under- vejs. Men han anet ikke, at hun alt var der. - "Og De er min fars bror," svarte hun med engelsk tonefald. "Hvor I to ligner hverandre! - Å nej, som I ligner!" - Hun stod og stirret. "Kan jeg så komme ind?" - "Ja, naturligvis, - men først - men først må jeg dog -," han så på sine hænder og skjorteærmer. - "Jeg kan jo gå ind i huset?" sa hun foretagsomt. "Det kan De, - ja naturligvis! Vær så god å gå ind hovedvejen. Jeg skal sende pigen -" og han skyndte sig mod kjøkkenet. Hun sprang frem foran bygningen og op trappen. Ved at dreje om en overmåde stor nøkkel, et gammelt kunst- værk som det hele jernbeslag, kom hun ind i forstuen, som havde meget lys. Hun var et stykke av en tegner, hun havde fåt øjne. Hun så straks, at alle disse skab, store og små, var udmærket hollandsk arbejde, og at rummet var større end det syntes, møblerne tog pladsen. En smuk gam- meldags trap med udskjæringer førte på hendes højre op til anden etage. Bent foran sig havde hun ingangen til kjøkkenet, det forstod hun, det lugtet hun også. Derpå fik SIDE: 7 hun stadfæstelse, da pigen kom ud. Gjænnem den åpne dør så hun ind i et kjøkken med marmorfliser på gulvet, væggerne tækkede med porcelænsplader i blå tegning, og over hylden, som delte væggen i to, blankpudsede kobber- kjørl i mange størrelser. Et hollandsk kjøkken. Her i forstuen stod hun på tæpper så tykke som hun al- drig havde trådt i. Lige svære var tæpperne opad trappen, holdt ind til med messingstænger, tykkere end hun havde set dem. Her går folk på puder, tænkte hun, og det billede, hun straks fik, var, at huset var en uhyre sæng. Siden kaldte hun det altid "sængen". "Skal vi nu hjæm til sængen?" sa hun og lo. Til begge sider så hun ingangsdøre og tænkte sig rummene. På hendes venstre side, men på husets højre, kom først et mindre rum foran og bag dette ud mod viken et stort rum over hele husets bredde. Og det slog til. På højre side tænkte hun sig det delt efter langs i to rum. Også det slog til. Det var ikke så urimeligt; ti hendes fars hus ved Michigansjøen var inredet efter dette. Ovenpå tænkte hun sig en bred gang tværs over huset, og mindre rum til begge sider av gangen. Men var hernede så frygte- ligt tykke tæpper, så var de vel minst lige tykke deroppe, rigtig pudetæpper. Dette hus gav ingen gjænlyd. Her levde stille mennesker. Pigen havde åpnet til den side, der vændte mod sjøen. Marit gik derind og så på alle rummets malerier og snurre- piberier; det var aldeles overlæsset, men hver evige ting var vel valgt, tildels ud av intimt skjøn; det så hun straks. Her var bl. a. malerier, som måtte ha pris. Men hvad som især optog hende, var, at nu først forstod hun sin egen gamle far, skjønt hun havde levet sammen med ham, fra hun var bitte liden, med ham alene; sin mor mistet hun tidlig. Av så meget fint og værdifuldt var han sammensat. Lidt om hverandre og derfor upåagtet. Var det ikke, som kom han nu og stillet sig ved siden av hende og smilte med sit diskrete, varme smil over at være forståt? Der kom han jo! Gjænnem den åpne dør så hun ham i trappen. Yngre, ja; men det gjorde ingenting, øjnene var bare endda skjønnere og inderligere, - han kom gående med samme gang, med samme armbevægelser, i samme SIDE: 8 foroverludende, varsomme tilnærmelse. Og som han nu så på hende og talte til hende og ønsket hende velkommen . . . med samme avdæmpede ord, da anet hun i alt den dybe respekt for det individuelle, som i hendes øjne udmærket hendes far fremfor alle, hun kjændte. Faren havde tyn- dere hår, hans ansigt var furet, munden havde ikke alle sine tænder, huden var skrukket . . . Just at mindes om det, fyldte øjnene med tårer. Hun så op i hans yngre øjne, hørte hans friskere røst, følte taget av hans varmere hånd. Hun kunde ikke for det, hun slynget begge arme om Anders Krogs hals, la sig ind til hans bryst og gråt. Ja, dermed var det avgjort. Han stod ikke for det. En stund efter var de begge sammen i båden, hun var kommet i. Der blev roet om næsset av hende. Både for sin egen skyld og for de badendes, som så på, havde han gjort nogle beskedne forsøg på at få ro, han. Men lige fra hun la begge armene om hans hals, havde hun tat hans magt. Han vidste forud, han måtte gjøre det, som dette rige røde hår ønsket. Han sad og så på hendes fregnede ansigt og fregnede hænder, på hendes ypperlige figur, hendes friske mund. Han så ved halslinningen den skjæreste hvide hud; der var noget i øjnene, som akkurat passet til den. Han blev ikke færdig, før de var fremme. Heller ikke på vejen op til søsterens gård blev han færdig, ikke med hendes bløde røst, ikke med hendes gang, ikke med fødderne, ikke med dragten, ikke med tænderne og smilet og allerminst med det, hun sa, hulter i bulter, det var lige forvildende, altsammen. Den næste morgen rejste han ikke til byen. Straks damp- båden, han skulde ha været med, var om næsset, kom hen- des hvide båd. Hun havde en pige med, som skulde sidde vagt; ti nu vilde hun bade, hun også. Da hun var færdig, kom hun op. Hun vilde bli der til middag. Siden gik de sammen tilbage over hejen, båden var sendt hjæm. Næste dag tog hun med ham til byen. Dagen efter måtte også tanten med ind; men da vilde hun kjøre. Og sådan hver dag noget nyt. Begge søsken bare levde for hende. Hun tog mod det, som det skulde så være. SIDE: 9 Da hun havde levet sammen med dem i tre uger, kom et kabeltelegram fra broren Hans, som mældte, at deres onkel, Anders, pludselig var død; Marit måtte forberedes. Dette blev den tungeste gang, Anders Krog havde gåt, - den over hejen til søsteren med dette telegram i lommen. Nætop som han så den hyggelige gule bygningen med alle udhusene og trærne omkring dernede på sletten, hørte han madklokken tone fornøjet ud i den muntre soldag. Nu væn- tet det dækkede bord. Han satte sig ned, han kjændte det, som kunde han ikke nå frem. Han skulde jo ned og dræpe den glade dag. Da han omsider kom til gården, kom han ind kjøkken- vejen sammen med nogle arbejdere, som kom langvejs fra til middagen. Der traf han søsteren, som bad ham følge med ind i bag- værelset. Hun blev forfærdet og bedrøvet som han; men hun var en modigere natur og overtog at underrette Marit, som ikke var hjæmme nætop nu, men væntedes hvert øjeblik. Fra bagværelset hørte så Anders Krog siden et rop og et skrig, som han aldrig glæmte. Han sprang op ved smærten, men kunde ikke komme sig til at forlade rummet; en sår hulken derindefra holdt ham fast. Den vokste og vokste, av- brudt av korte rop. Samme umiddelbare magt i hendes smærte som i hendes glæde. Den jog ham rundt i stuen, til søsteren åpnet døren: "hun vil se dig." Så måtte han ind; med opbud av al sin viljekraft tvang han sig til det. Hun lå på sofaen; men han blev ikke før synlig, før hun rejste sig i sædet, strakte armene ud: "Kom, kom! Nu er du min far!" - Han skyndte sig hen og bøjet sig mod hende, hun la sin arm om hans hals, hun drog ham stærkt til sig, han måtte på knæ. "Du må aldrig mere gå fra mig! Aldrig, aldrig!" - "Al- drig!" svarte han højtidelig. Hun trykket ham fast op til sig, hendes bryst arbejdet mod hans, hendes hode lå op til hans, vådt, brændende. "Du må aldrig forlade mig!" - "Al- drig" gjæntog han av alt sit hjærte og slog sine arme om hende. Hun la sig ned igjæn som trøstet og holdt hans hånd; SIDE: 10 hun blev roligere. Hvergang anfaldene kom, og han bøjet sig over hende med kjære ord, dæmpet det. Han turde ikke gå hjæm, han blev der om natten. Hun kunde ikke sove, og han måtte sidde der. Først den næste dag havde hun klart for sig, hvad som nu skulde ske. Hun vilde rejse over, og han skulde følge. Dette kom højst uvæntet på ham. Men hverken han eller hans søster turde modsige hende. Da fandt søsteren på at vænde hendes tanker en anden vej. Hun sa: "I burde først gifte dere." Marit så på hende og sa: "Ja, det er rigtigt. Det skal vi sandelig gjøre!" Og nu sysselsatte dette hende så stærkt, at det tog av for smærten. Anders var ikke blet spurt; men det behøvdes heller ikke. Så kom det første brev fra Hans. Han havde ordnet alt med onkelens begravelse og fortalte hvordan. Han tilbød sig at overta onkelens forretning med ejendommen. Anders's tillid til sin bror var ubegrænset; tilbudet blev modtat, og dermed faldt rejsen bort. Så snart Hans havde gjennemgåt det hele bo, nævnte han kjøbesummen og spurte broren, om han ikke for den vilde gå med ind i Hans's for- retning? Beløbene, som stod i banker og i aktier, blev straks sendt. Allerede disse var store nok til ikke alene at gjøre Anders gjældfri, men også til at la Marit rumstere og re- formere, som hun havde lyst til. Han vilde, hun skulde be- holde hele arven; men det lo hun ad. Han gik så i kom- pagniskab med sin bror og var efter norske forhold fra nu av en meget velhavende mand. Nogle måneder ind i ægteskabet foregik der en forandring med Marit. Hun overgav sig til underlige inskydelser, græn- serne mellem drøm og virkelighed var ikke længer sikre. Dertil vilde hun omdanne alt, som var under hendes opsyn. Både i hjæmmet her og i det i byen. Av det siste måtte leje- boerne ud. Hun vilde ha det alene. Hans tid var optat av, hvad hun fandt på, men især av hende selv. Hans taknemlighed fandt sparsomme ord; men den lå i øjnene, i høfligheden, som var blet endnu omfangs- rigere; men den lå fremforalt i hans omsorgsfulde påpasse- lighed. Han var ræd for at miste, hvad så uvæntet var kom- SIDE: 11 met; eller for at noget skulde gå istykker. Hans beskedne natur fandt lykken ufortjent. Hun klynget sig end tættere til ham. Hun havde en for- mel, som hun idelig gjæntog: "Du er min far - og mere!" Og en til: "Du har jordens dejligste øjne, og de er mine." Efterhånden opgav hun noget av det, hun syslet med; istedet vilde hun læse højt for ham. Fra liden av havde hun læst for sin far, dette måtte gjæntages. Hun læste engelsk-ameri- kansk litteratur, især poesi. Hun læste med det sangfulde foredrag, som engelske vers fremsiges i, gjorde dem sande ved sin egen troværdige måde. Hendes røst var blød, den tog varsomt om ordene, stille som ud av erindring. Da det led længer frem, måtte de to hver dag sammen i drivhuset. Blomsterne der var forbud på det, som vokste i hende; hun vilde hver dag se til dem. "Mon de taler om det?" Og så en dag, da vinteren gav det første tegn på at ville flytte fra kysten, og de sammen havde plukket det første grønt op mod solvæggen, kjændte hun, at nu blev hun syg; nu kom den store stund. Uden synderlig forudgående smær- ter og med sin hånd i hans, fødte hun en datter. Det var, hvad hun havde ønsket sig. Men det blev ikke hendes lod at opdrage barnet; ti tredje dagen efter var hun død. SIDE: 12 DEN NY MARIT. Lægen frygtet længe for, at også Krog skulde dø. Rent ud av overanstrængelse. I sin lange ensomhed havde han ikke været vant til at give sig hen eller til at ta mod så uendelig meget, som samlivet med hende gav. Først hendes død åbenbaret, hvor svag han var blet, hvor lidet han havde at stå imod med. Den svage rest behøvde måneder for at komme sig så vidt, at han tålte andre mennesker om sig. Man fortalte ham, at barnet var bragt over til søsteren. De spurte ham, om han vilde se det. Næsten med uvilje vændte han sig bort. Det første han alvorligt tænkte på, da han fik mere styrke, var at skille sig av med forretningen. Han rådførte sig derom med "onkel Klaus", som en slægtning, en sær ungkarl, alment kaldtes. Gjænnem ham blev for- retningen avhændet. Dog ikke huset, den var i, - det skulde stå urørt i alle dele til minde om hende. Anders Krogs første gang var ned til kapellet og graven, og det tog ham så, at han atter blev syg. Så snart han kom sig, mældte han, at det var hans agt at rejse bort og at bli borte. Hans søster kom forskrækket over til ham; det var da vel ikke så? "Du vil da ikke forlade os og barnet?" - "Jo, jeg tåler ikke at være i mine egne stuer," svarte han og brast i gråt. - Men han måtte dog i alle fall først se barnet? - "Nej, nej! Det allerminst." Han rejste uden at ha set det. Men det var naturligvis barnet, som drog ham hjæm igjæn. Henved tre år gammelt blev det fotograferet, og det fotografi . . . . en sådan lighed med moren, en sådan barne- ynde kunde han ikke være borte fra. Fra Konstantinopel av, der han nu opholdt sig, skrev han: "Nu har jeg snart brugt SIDE: 13 tre år til det, som jeg oplevet i ét, til at gjænnemgå det. Jeg tør ikke sige, jeg er færdig med at tilegne mig det. Navnlig vil meget nyt komme til, når jeg atter ser de steder, hvor vi var sammen. Men så vidt er jeg dog kommet ved disse års dybere gjænnemlevelser, at jeg ikke længer skyr disse ste- der; tværtom jeg længes nu meget til dem." Mødet med den ny Marit blev en fest. Ikke straks; ti hun begyndte naturligvis med at være ræd den fremmede mand med de store øjne. Men det forhøjede fryden, at hun forsigtig, lidt efter lidt, nærmede sig. Da hun endelig sad på hans knæ med de to ny dukker, en tyrk og en tyrkinde, og stak dem op i næsen på ham, for at han skulde nyse, for det havde tanten gjort, da sa han med tårer i øjnene: "Jeg har bare havt ét møde, som var dejligere." Hun flyttet så over til ham med sin barnepige. Deres første gang sammen var til morens grav, som hun skulde lægge blomster på. Det gjorde hun også; men hun vilde ha dem igjæn. Det nyttet ikke, hvad de forsøgte. Pigen pluk- ket endelig andre; men dem vilde hun ikke ha; sine egne vilde hun ha. Så måtte de la hende ta dem med og lægge de ny på graven. Han tænkte: dette er ikke moren. Forsøget blev gjæntat. Hver dag skulde morens grav ha blomster, og ved hende. Han delte blomsterne i to; den ene del bar han, den andre hun. Han vilde, hun skulde lægge sine og ta hans med hjæm igjæn. Men det gik ikke. Ja, værre end det; ti da de var ved at forlade kirkegården, vilde hun, at også han skulde ha sine blomster med hjæm igjæn. Det måtte han føje hende i. Næste dag forsøgte han noget andet. Hun bar blomster til morens grav, men han gav hende sukkertøj, for at hun skulde la blomsterne ligge. Ja, hun udleveret blomsterne mod sukkertøjet, som hun puttet i munden. Men da de skulde gå, vilde hun også ha blomsterne. Han blev helt forstemt. Så fandt han på, at mor frøs; Marit måtte brede på hende. Da foreslog hun, at mor skulde komme op i sin egen sæng. Han havde nemlig sagt hende, at den tomme sæng ved siden av hans var mors, og hun spurte bestandig, om ikke mor snart kom. Hun kunde ikke komme, sa han; hun lå derude og frøs. Det førte så til målet. Hun bredte selv SIDE: 14 blomsterne udover og lod dem ligge. På hjæmvejen gjæntog hun flere ganger: "nu fryser ikke mor." Han undret sig på, hvad hun forstod ved mor. Han vil- de, hun skulde kjænde morens portræter; men øvet forinden hendes sans med billeder av dyr og ting. Gik så over til portræter av sin søster og av sig selv og av flere, hun kjændte. Da hun var vel hjæmme i dem, kom det første bil- lede av moren frem. Det voldte ingen vanskelighed; hun fik flere at se og lærte flinkt at kjænde dem fra andres. Ef- ter middagen, da hun skulde sove, vilde hun ha mor i sine arme. Han forstod først ikke, og hun blev utålmodig. Så kom han med morens første portræt, det la hun straks i ar- men, bredte over og sovnet. Først da hun var fire år og så en mor i kjøkkenet stelle med sit syge barn, blev han sik- ker på, at hun forstod, hvad en mor var; ti hun sa: "Hvor- for kommer ikke min mor og klær av mig og klær på mig?" Det endte med, at far og datter blev uendelig gode væn- ner. Men en endnu større glæde fik han, da hun blev så- vidt stor, at han kunde fortælle hende om mor. Om mor, som kom over havet til far og havde lille Marit med. Der, hvor mor og han havde gåt sammen, der gik de to. Alle spaserturene. Han rodde hende, som mor havde roet ham, de rejste til byen sammen, som de to havde gjort. Der sad hun i de stoler, mor havde kjøbt og siddet i. Ved bordet havde hun mors plads, i drivhus og i have, hos blomsterne var hun mor, og hun hjalp til, som mor havde gjort. For et klogt, vakkert barn! Morens røde hår og tindrende hvide hud, hendes store øjne, den samme fine, lange øjenbryn- linje. Måske fik hun også hendes bøjede næse. Hænderne med de lange fingre var ikke morens, ej heller figuren. For- eningen av hode og hals i en sagte ludning var heller farens. Skuldrene var ikke smukt tværskårne som morens, men hældede, og armene flød ud av dem med et sagtere lag. Han måtte op og se hende hver kvæll, hun klædtes av. Den blanding av Krog'ernes mandlige og kvindelige type, som til nu havde været så sjælden, men som alt moren tildels repræsenterte, her var den fuldkommen. Hun blev høj, øj- nene store, hodeformen fin. SIDE: 15 Han fik hende ikke til at omgås barn; det kjedet hende. De flyttet ikke hurtig nok ind i hendes forestillinger, som også var egne. Markerne her var jo en cirkus; faren havde fortalt om Buffalo Bill's. Indianerne sprængte hen over slet- ten, hun selv var foran på en hvid hest. Hejerne var loger, og der sad fuldt av folk. Dette kunde de andre barn ikke se. Ej heller forstod de rejselegen på bordet, som hendes far havde lært hende. Henved syv år gammel tvang hun sin far til at kjøbe hende en cykle og lære hende at ride på den; selv red han udmærket. Men dette blev det overflydende formeget, som bestemte ham til at kalde på hjælp. Han havde i Paris lært en fjærn slægtning at kjænde, som hed fru Dawes; hun var blet gift i England, men da hen- des eneste barn døde, skilte hun sig og levde av at holde pension i Paris. I denne pension beundret han hende hver dag. Han havde næppe truffet et klogere menneske. Hende spurte han, om hun vilde komme til ham, styre hans hus og opdrage hans barn. Hun telegraferte uopholdelig sit ja, og på mindre end én måned havde hun solgt, flyttet og insat sig selv i alle sine bestillinger. Et hofte-onde, hun længe led av, var tat til, så hun havde ondt for at gå. Men fra den flytbare lænestol, som hun havde bragt med, og som hendes fede person fuldstændig fyldte, styret hun det hele hus, ham selv iberegnet. Han blev helt forskrækket over hendes dygtighed. Hun var sjælden oppe av stolen; men ligefuldt vidste hun alt, som foregik. Vægger stængte ikke for hendes øje, avstand fandtes ikke. Det meste for- klartes av hendes skarpe sansning, hendes ævne til at tyde ord og tægn, til at læse ud av miner og øjne, til at lugte og høre, til at gjætte fra det hun vidste - og til syvende og sist av, at hun forstod at spørge. Men der var det igjæn, som ikke kunde forklares. Truet en fare nogen, hun havde kjær, så kjændte hun det, der hun sad. Hun skreg op - og da talte hun altid engelsk -, hun kom på benene, ja, skjød fart. Således den mærkelige dag, da Marit var styrtet i elven med samt sin cykle og fiskedes op av et par mænd fra dampskibet; ti det var dernede ved landgangen ulykken hændte, det var did, hun vilde. Da mødtes hun og fru SIDE: 16 Dawes, den ene dryppende våd og hylende, den andre dryp- pende sved og hylende. Fru Dawes gjorde en daglig runde i huset, og hvis det var nødvendigt, omkring det; længer kom hun sjælden. På den runde så hun alt, også, hvad som kom til at ske, for- sikret pigerne. Der var noget flydende ved hende; hun svømmet i papir, der hun sad. En korrespondance, som Anders Krog påstod omfattet alle personer, hun engang havde havt i pension, fortsattes uavbrudt. Den gik på alle sprog og om alle æm- ner; ti hendes anden hovedsyssel var at flytte det, hun læste - og hun læste langt udover natten - op i sin kor- respondance. Hun drejet sig mod bordet med en skrivepult foran, hun drejet sig bort fra bordet for at læse. Ved stol- armen var en mekanisk læsepult spændt fast, som hun la bogen på; hun holdt den sjælden. Hun foretrak memoire- litteratur for al anden læsning; den sladdret hun så siden udav i sine brev. Efter den kunstbladene og rejselittera- turen. Hun ejet lidt formue og kjøbte, hvad hun ønsket. Barnet lærte hun ved siden av. Inde i dagligstuen ved det store bord, der sad de, "tante Eva" i sin tronstol, den lille midt imod. Men Marit måtte, hvergang det var fornø- dent, komme over til tante E