Digitalarkivet | Om Regesta Norvegica | Navne- og sakregister | Søk i Regesta Norvegica | Hjelp | Kontakt

Regesta Norvegica

Forord bind 4 s. 5-7


s. 5

 

Forord

Da arbeidet med Regesta Norvegica ble satt i gang i 1960-årene, var forutsetningen at bind IV og V skulle utarbeides ved Historisk Institutt i Oslo. I praksis falt oppgaven i første omgang på daværende vitenskapelig assistent Halvor Kjellberg. Da han i 1973 fratrådte for å gå over i annen stilling, forelå fra hans hånd fullstendige kladder til ca. halvparten av de regester som skulle utgjøre bind IV. Undertegnede kom for første gang inn i regestarbeidet i 1971, da jeg fungerte som vikar for Kjellberg gjennom mesteparten av året; siden 1. oktober 1973 har jeg vært alene om redaksjonen av såvel bind IV som bind V. Det vil si at ansvaret for den endelige form begge bind nå fremtrer i, er mitt.

Parallelt med det arbeidet som ble gjort i Oslo, ble det ved de historiske institutter i Bergen og Trondheim arbeidet med bind II og bind VI. Det ble tidlig utarbeidet et sett direktiver for redaksjon og oppsetting av stoffet. Disse prinsippene har det naturlig nok på enkelte punkter vært nødvendig å fravike eller endre underveis. Brukeren av flere bind vil derfor lett kunne konstatere at enkelte innbyrdes avvik i redaksjonsprinsippene forekommer. Til dels skyldes dette at det materiale som utgjør hovedtyngden i de senere bind, skiller seg nokså meget fra stoffgrunnlaget i bind II, som i noen grad var det opprinnelige utgangspunkt for etableringen av disse prinsippene.

Et vesentlig poeng ved et verk som Regesta Norvegica er at det skal gjøre det historiske kildemateriale tilgjengelig for en større brukerkrets, samtidig som det skal holde mål vitenskapelig sett. Dette skaper nødvendigvis spesielle problemer for redaksjonen.

Klart kommer vanskelighetene til syne i klassifiseringen av aktstykkene. Hver regest søkes innledet med en karakteristikk av aktstykket. Det opereres da her dels med brevkategorier som var tidens egne (mandat, supplikk, provsbrev, skipan), dels med kategorier som er etablert av moderne forskning eller sedvane (vitnebrev, kvittering); dels har redaktørene også selv måttet utforme karakteristikker som passet til formålet. Et salg kunne f. eks. skriftfestes enten som en erklæring utstedt av selgeren, i disse bind kalt "salgsbrev", eller som en vitne-erklæring av flere personer ("vitnebrev om salg"). Tiden selv ser ut til å ha gruppert både disse to kategorier og flere andre under betegnelsen "kjøpebrev". I bind IV og V er denne siste betegnelsen forbeholdt brev som bare er kjent av omtale, fortrinnsvis de tallrike brev som Akershusregistret bruker denne betegnelsen på.

Om navnene er å si at alle egennavn som forekommer i diplomet, er tatt med i regesten (eller i notene til den). Unntak er bare gjort for en håndfull brev om grensegang, der helt lokale grensemerker oppregnes. Slike kan være utelatt, men det er da gjort oppmerksom på dette i regesten, og spesielt interesserte vil lett kunne finne frem til disse brevene ved å søke i registret på "grensegangsbrev" og "vitnebrev om grensegang".

Transkripsjonen av navn, særlig av tilnavn, har vært et problem, der det ikke har vært mulig eller engang virket ønskelig å oppnå full konsekvens. En Ogmund kan
s. 6


også kalles Agmund, men en bør for sikkerhets skyld også lete under Amund (og Anund!), Omund, Amunde og Åmunde. Samme problem ved Osmund (Asmund, Åsmund). Man har forsøkt å se til at iallfall en og samme person hele tiden får sitt navn skrevet på samme måte (selv der hvor originalene divergerer: Ogmund Sæfinnsson, klerk fra Bergen bispedømme, flytter til Jemtland og heter der alltid Agmund). Men stort lenger har man ikke villet drive ensrettingen.

Og hva tilnavnene angår: Disse er svært ofte gjengitt i en tilnærmet moderne form, slik det er vanlig å gjøre det i f.eks. sagaoversettelser; men i et ganske stort antall tilfeller har man funnet det tryggest å bibeholde dokumentets originale versjon av navnet. De forskjellige bygårder har på samme vis fått en normalisert form, i samsvar med den praksis de forskjellige byhistorikere har etablert. Også noen ganske få, mer hyppig brukte distriktsnavn er blitt adaptert på denne måten. Registret opplyser da alltid om at det dreier seg om forsvunne navn. Det gjelder f.eks. Folk i Sogn (ennå på 1600-tallet kjent som "Fylkesbygden"), Vesong på Romerike o.fl.

Når det gjelder gårdnavnene, har det imidlertid vært en ufravikelig regel at der hvor en moderne form ikke er kjent — med andre ord, der hvor en gård er forsvunnet alt før reformasjonen — er kildens navneform gjengitt bokstavrett.

De moderne gårdnavnene har som regel fått den form som finnes i Norske Gaardnavne, med en viss normalisering, uten at noen slik er søkt systematisk gjennomført. Nummereringen av gårdnavnene er matrikkelens, slik den er anvendt i NG. For enkelte herreders vedkommende er nyere navn brukt: Frol for Levanger, Skaun for Børseskogn, Gaular og Fjaler for henholdsvis Indre og Ytre Holmedal, Kvam for Vikør, Sandar for Sandeherred. Men senere oppdelinger og sammenslåinger, og 1960-årenes gjennomgripende revisjon av herredsinndelingen, har man måttet se bort fra.

Alle rettelser av Diplomatariets tekster, innført i senere bind, skal det i prinsippet være tatt hensyn til (vi har også kunnet støtte oss på et gjennomrettet eksemplar av DN i Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt, som det undertiden henvises til). En del dateringsproblemer har vi likevel måttet ta ny stilling til, og det henvises til omdateringslisten. Når det i regesten henvises til "DN's datering", gjelder det som regel diplomer som stammer fra Arne Magnussons avskrift av bergensbispenes kopibok (KglBiblKbh - Barth E), der brevenes innbyrdes rekkefølge ofte blir grunnlaget for en sannsynlig, men ikke helt sikker datering.

Heller ikke alle andre brev er uttrykkelig datert. Det er f.eks. vanlig ved utstedelse av vitnebrev å angi datoen da en transaksjon ble foretatt, og ofte sies det da også at brevet ble utferdiget samme dag. Men ikke alltid, og undertiden sies det uttrykkelig at brevet er utstedt noen dager senere. Man har da gjort det slik at brevet har fått transaksjonens dato, om ikke noe annet uttrykkelig er sagt; der hvor det så fremgår at brevet ble utstedt "samme dag", er dette spesielt angitt.

Hva angår signaturene fra Vatikanarkivet, har vi noe summarisk stilt seriene Registra Avinionensia og Registra Vaticana på like fot som originalregester, uten å gå nærmere inn på deres — noe kompliserte — tilblivelseshistorie og innbyrdes forhold. Identiske notater om innbetalinger kan forekomme i flere bind av Obligationes, og det er her ikke gjort noe forsøk på å skjelne mellom en originalnotis og eventuelle kopier (og resultatet er blitt at det om disse notisene snart er brukt orig, snart kopi).

I DN brukes for det meste en nå foreldet nummerering av bindene i RegVat. Nedenfor er anvendt den nye nummereringen, slik man har kunnet etablere den ved hjelp av en konkordans. Det har imidlertid ikke vært anledning til å gjennomgå samtlige nummer på ny i Vatikanarkivet og kontrollere at de oppgitte nummer også er de riktige. Derfor skal det hermed, for sikkerhets skyld, også være henvist til den nummereringen man finner i DN.

s. 7

Kanskje tør også, til avslutning, en mer generell advarsel være på sin plass: Grunnlaget for disse to bind har vært mellom 1500 og 2000 brev. Disse skulle leses, tolkes og resymeres innenfor et rimelig spann av tid. Det ville være et mirakel om det ikke her og der har innsneket seg feil, enten de nå skyldes rene lese- eller skrivefeil, eller mistolkning av kilden. Det må derfor være tillatt å understreke at regesten er ment som et hjelpemiddel, den kan aldri erstatte kilden selv. Regesten er en veiviser til kilden. Ferdig blir forøvrig et arbeid som dette aldri, og redaksjonen vil alltid være takknemlig for korrigerende eller supplerende opplysninger.

Såvel navneregister som sakregister er utarbeidet ved anvendelse av datateknikk. Begge vil i noen grad være preget av dette, men særlig merkbart vil det nok være i sakregistret. EDB-maskinen plukker ut stikkord fra regestene, men kan ikke lage nye samlebegreper, og det har bare i meget begrenset grad vært mulig å bøte på dette ved redaksjonelle inngrep. Ved bruk av sakregistret må en derfor være klar over at dette kan arte seg noe "firkantet".

 

Oslo, juni 1978.
Erik Gunnes