Forord

Regesta Norvegica (RN) skal gi en kronologisk ordnet fortegnelse over alle kjente aktstykker til Norges middelalderhistorie, brev og andre dokumenter, bevarte og bortkomne, trykte og utrykte, som har med Norge, nordmenn og norske forhold å gjøre. Verket skal gi korte sammendrag av innholdet i hvert aktstykke og opplysninger om datering, utstedelsessted, oppbevaringssted, trykkested m.m.

I 1898 kom et første hefte av "Regesta Norvegica, kronologisk Fortegnelse over Dokumenter vedkommende Norge, Nordmænd og den norske Kirkeprovins", utgitt for Det Norske Historiske Kildeskriftfond ved Gustav Storm. Heftet omfatter perioden 991-1263 og inneholder 630 regester. I et forord uttrykker Storm håpet om "at et følgende Hefte, omfattende Tiden 1263-1319, kan se Lyset inden Aarhundredets Slutning". Til å gjennomgå og ekserpere alle trykte aktstykker fra denne perioden ble Chr. Brinchmann og Kristian Koren engasjert, men på grunn av andre oppgaver måtte de si arbeidet fra seg, og Edvard Bull og Halvdan Koht ble engasjert. Begge kom et stykke på vei med arbeidet, men økonomiske vanskeligheter førte til at det ble lagt til side. Det materialet de samlet og bearbeidet, har senere vært tilgjengelig, men det omfatter bare en mindre del av de aktstykker som nå er kjent og som naturlig hører med i et verk med Regesta Norvegicas målsetting.

I 1962 foreslo stasstipendiat dr. Arne Odd Johnsen å ta arbeidet med Regesta Norvegica opp igjen, og i januar 1965 la han fram for Styret for Kjeldeskriftfondet en plan, som tok sikte på å føre verket fram til 1389. Men han pekte på at dersom de tilstrekkelige midler og det nødvendige antall kvalifiserte redaktører kunne disponeres, ville det være hensiktsmessig å prøve å få dekket hele perioden fram til 1537 eller 1570. Planen gikk bl.a. ut på at det førstnevnte tidsrom skulle deles i fire perioder med hver sin redaktør, og at det skulle oppnevnes et arbeidsutvalg der redaktørene skulle være medlemmer, og der Styret for Kjeldeskriftfondet og/eller Kommisjonen for Diplomatarium Norvegicum skulle være representert.

Kommisjonen for DN ble gjort kjent med planen og stilte seg positiv til den. I desember 1965 ble det så av Kommisjonen og Styret i fellesskap oppnevnt et arbeidsutvalg for Regesta Norvegica, som fikk følgende medlemmer (med de daværende titler): professor dr. Ludvig Holm-Olsen, formann, førstearkivar Lars Hamre, dosent Knut Helle, ordboksredaktør Finn Hødnebø, statsstipendiat dr. Arne Odd Johnsen og universitetsstipendiat Vegard Skånland. 2. februar 1966 holdt Arbeidsutvalget sitt konstituerende møte i Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt og engasjerte Johnsen som redaktør for perioden til og med 1263; Historisk institutt ved Universitetet i Bergen fikk ansvaret for perioden 1264-1319 med Helle som redaktør og med vitenskapelig assistent Narve Bjørgo som medarbeider. I det konstituerende møtet ble visse retningslinjer for arbeidet vedtatt, og Arbeidsutvalget har i sine senere møter i detalj fastlagt prinsippene for redaksjonsarbeidet. Som utvalgets sekretær fungerte Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutts bestyrer, Jonas Jansen, til han i 1970 ble avløst av den nye bestyrer, Steinar Kjærheim. Arbeidsutvalget sluttet seg tidlig til tanken om at de historiske institutter ved alle universitetene i Norge burde bli med, og i 1967 ble arbeidet med perioden 1320-1350

s. 6

Arbeidsutvalget er etter hvert blitt supplert slik at det ved utgivelsen av det foreliggende bind består av: dosent Finn Hødnebø, Oslo, formann, professor Narve Bjørgo, Tromsø, museumsdirektør Hallvard Bjørkvik, Oslo (tidligere dosent i Trondheim), dr.philos. Erik Gunnes, Oslo, professor Lars Hamre, Oslo, professor Knut Helle, Bergen, professor dr.philos. Ludvig Holm-Olsen, Bergen, professor Jørn Sandnes, Trondheim, professor dr.philos. Vegard Skånland, Bergen.

Etter hvert som arbeidet skred fram, avtegnet det seg naturlig en plan som går ut på å fordele materialet for perioden til 1389 på 7 bind: I: perioden fram til 1263, II: 1264-1300, III: 1301-1319, IV: 1320-1336, V: 1337-1350, VI: 1351-1369, VII: 1370-1389. Hvem som har arbeidet med de enkelte bind, vil det bli gjort greie for i forordene til hvert bind. Arbeidssituasjonen for de forskjellige samarbeidspartnerne har ikke vært slik at bindene har kunnet gjøres ferdig i kronologisk orden. Dette er grunnen til at bind II sendes ut først.

Utvalgsprinsipper.

I den generelle målsetting for verket, formulert ovenfor, er rammen gitt for utvalget av aktstykker. I praksis er forholdet at så godt som hele det kjente materialet av middelalderdokumenter av betydning for norsk historie foreligger trykt i forskjellige publikasjoner. Registreringsarbeidet har derfor i det vesentlige bygd på trykte utgaver, og det har ikke vært praktisk overkommelig i denne omgangen å iverksette større ettersøkelsesaksjoner i arkiver som kan tenkes å romme hittil ubenyttet materiale av interesse for norsk middelalderhistorie. Innenfor den gitte ramme gjelder følgende særregler for utvalget av aktstykker:

For de norrøne landene utenfor Norge — Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene, Hjaltland (Shetland), Suderøyene (Hebridene) og Man — er de aktstykkene tatt med som direkte vedrører Norge og norske forhold eller som er uttrykk for norsk statlig og allmenn kirkelig lovgivingI teksten brukes både formen lovgiving og lovgivning med gyldighet for hele den norske kirkeprovins og for norsk statlig og kirkelig rettshåndhevelse og administrasjon.

Følgende kategorier av aktstykker av mer spesiell art tas også med:

Pavebrev av generelt innhold til klosterordener, som man må regne med også har vært stilet til Norge, registreres i bind I. I de senere bind tas bare med brev som er bevart i nordiske avskrifter, og andre som det er særlige grunner til å ta med.

Kirkelige statutter med gyldighet innenfor den norske kirkeprovins.

Statutter fra ordenskapitler som omtaler og angår norske klostre.

Verdslig lovgivning: kongelige forordninger og spesielle, opphavsbestemte avsnitt fra lovbøkene.

Runebrev (fra Bryggen i Bergen).

Brev som er gjengitt eller nevnt i brev eller andre kilder, f.eks. i sagaer eller jordebøker, registreres i alminnelighet som egne numre.

Når det i et brev omtales en henvendelse til den instans som har utferdiget brevet, vil en ofte kunne gå ut fra at det dreier seg om skriftlig henvendelse, og at denne har vært brukt som forelegg for det avsendte brev. Slik henvendelse er derfor registrert, men det angis spesielt når det ikke uttrykkelig er opplyst at henvendelsen skjedde skriftlig.

Når det dreier seg om sterkt formaliserte prosedyrer, f.eks. i saksbehandlingen ved kurien, er bare bevarte brev tatt med. Når det gjelder kuriens rotuli (kopibøker) med svar på forskjellige supplikker, registreres de enkelte supplikker som egne numre i den grad de angår norske forhold.

En fortegnelse over registrerte kildepublikasjoner vil bli gitt for hvert enkelt bind.

Den enkelte regest.

Overskrift. Regestene er trykt i kronologisk rekkefølge. Hver regest gjelder i regelen ett dokument, og har sitt eget nummer. Skarpe klammer,[], om nummeret betyr at aktstykket ikke er bevart, eller at det med sikkerhet eller sannsynlighet kan sies å være en forfalskning. Dateringsopplysninger som ikke er direkte angitt i aktstykket, og som redaktørene er kommet fram til, er også satt i skarpe klammer. Som regel er slike opplysninger grunngitt i fotnote. Aktstykker som bare kan dateres omtrentlig, plasseres etter ante quem-prinsippet. Omtrentlig datering markeres med o, usikker datering med spørsmålstegn.

Ved stedfesting brukes på samme måte [] om stedsnavn som ikke går direkte fram av aktstykket. Dersom ikke utferdingsstedet kan fastslås, står denne plassen tom.

Innledning. Selve regesten innledes som regel med en karakteristikk av aktstykket etter indre kriterier. Til dette bruk er det utarbeidet en nomenklaturliste som føres à jour etter hvert som arbeidet med verket skrider fram. En del dokumenter lar seg vanskelig karakterisere ut fra trange kriterier, og må gå inn under sekkebetegnelser, som f.eks. brev, instruks, påbud, fullmakt, kunngjøring, melding o.l. Etter den innledende karakteristikk følger i alminnelighet navn på utsteder(e) og adressat(er). Ved avtaler, traktater o.l. brukes betegnelsen "...avtale/traktat mellom A og B". I en del tilfeller passer ikke noen fast innledningsformel, og innledningen er da formet etter redaktørens skjønn.

Hovedinnhold. Regesten refererer aktstykkets innhold så knapt og konsist som mulig. Sterkt formaliserte dokumenter refereres ofte i form av en knapp karakteristikk. Stadig gjentatte retterbøter og statutter refereres detaljert første gang de forekommer. Generelt unngås gjentakelser og erstattes med krysshenvisninger.

I regesten er som regel alle aktstykkets norske person- og stedsnavn med. De navn som det ikke har vært naturlig å ta med i regesten, er alle tatt opp i registeret. Det gjelder f.eks. gårdsnavn i jordebøker og navn i lange vitnelister. Farsnavn som framgår av segl vedhengt dokumentet, er tatt med i regesten og i registeret. Utenlandske personnavn er tatt med i regesten når de har spesiell interesse sett fra norsk synspunkt. De som utelates, er ikke tatt opp i registeret. Norske navn gjengis i moderne, normalisert form når slik finnes, utenlandske navn gjengis i vanlig norsk form der det er naturlig. Hvor et stedsnavn i senere tid er byttet ut med et annet, brukes i regelen det gamle. Den gamle formen tas ofte med i parentes. For gårdsnavn er Rygh: Norske Gaardnavne lagt til grunn, men med en viss normalisering. Uidentifiserte navn er kursivert.

Sitater på middelalderspråk er kursivert, sitater på nyere språk er satt i anførselstegn.

Dokumentets egne opplysninger om besegling er gjengitt i regesten. Andre seglopplysninger gis som regel ikke. Om farsnavn som framgår av seglet, se ovenfor.

Petitavsnittet. I den innledende del av avsnittet brukes følgende betegnelser for hvordan aktstykket er overlevert: orig, originalregest, kopi, avskr, utkast, gjengitt, nevnt. Av og til har det vært aktuelt å bruke flere betegnelser på samme dokument; det kan være opplyst at det er bevart både i original og i avskrift, eller at det både er bevart og dertil nevnt i et historisk verk.

Betegnelsen originalregest er bare brukt om avskrifter i pavekanselliet, ellers brukes kopi for å betegne samtidig kanselliavskrift av utgående brev.

Når intet er sagt om aktstykkets språk, betyr det at det er skrevet på et av de nordiske språk. Er det på et ikke-nordisk språk, angis dette i parentes foran opplysningen om materialet, f.eks. Orig (lat perg).

Opplysninger om aktstykkets materiale gis både ved originaler og avskrifter. Den kommer i parentes etter opplysning om overlevering og eventuelt om språk.

I arkivopplysningen kommer navnet på arkivet først, deretter arkivsignatur, f.eks. NRA-AM 27.5.

Trykte utgaver.

Følgende retningslinjer gjelder for hva som oppgis under rubrikken Trykt:

1. nordiske diplomatarier og lovutgaver,
2. senere nordiske tekstutgaver av enkeltdokumenter med bedre tekst enn 1,
3. ikke-nordiske tekstutgaver

   a) når det angjeldende aktstykke ikke er trykt i nordiske utgaver,

   b) når teksten er bedre enn i nordiske utgaver,

   c) når ikke-nordiske utgaver gir utførlige bibliografiske opplysninger som mangler i de nordiske,

4. tekstutgaver, nordiske og andre, der aktstykkene er trykt i sin "rette sammenheng", f.eks. Munkelivs brevbok.

Oversettelser er oppgitt når de regnes for å ha vitenskapelig verdi. Bare fullstendige oversettelser oppgis, ikke parafraserende gjengivelser.

Henvisninger er gitt til de viktigste regestverk, særlig til slike som har fyldige bibliografiske opplysninger.

Registrene.

Ved utarbeiding av Regesta Norvegica er det tatt i bruk datamaskinelle metoder. Hele trykkmanuskriptet er gjort tilgjengelig for maskinell behandling. En slik framgangsmåte åpner flere muligheter for viderebehandling av materialet i datamaskin. Den gir en trykkeklar tekst til bruk ved fotosetting, og like viktig har det vært at en også ved utarbeiding av registrene har kunnet dra nytte av datamaskinens muligheter.

Ved hjelp av maskinprogrammer er det utarbeidet personnavn- og stedsnavnregistre. De utskrifter maskinen gir, inneholder alle navn som skal med i registeret, men disse er redigert slik at samme navn, skrevet på forskjellige måter, kommer på samme plass i den endelige tekst.

Til saksregisteret gir datamaskinen en såkalt KWIC-konkordans (KWIC = Key-Word in Context). Her får en alle meningsbærende ord med kontekst i alfabetisk rekkefølge og med henvisning til regestnummer. På grunnlag av denne konkordansen er sakregisteret redigert.

Hvert bind av Regesta Norvegica gir innenfor sitt tidsrom regester til alle aktstykker i Diplomatarium Norvegicum, og verket supplerer også i stor utstrekning diplomatariet. Som ovenfor nevnt registrerer det nemlig alle indirekte overleverte aktstykker, og dessuten aktstykker til Norges historie som bare finnes trykt i utenlandske kildesamlinger. En viktig funksjon vil regestverket videre ha ved at det korrigerer feil og supplerer opplysninger, spesielt i diplomatariet.

Regesta Norvegica vil også på flere måter lette bruken av diplomatariet. Aktstykkene har der ikke kunnet trykkes i samlet kronologisk rekkefølge gjennom alle bindene; hvert av de 21 bind inneholder en selvstendig kronologisk rekke fram til ca. 1570. De ulempene dette volder, forsterkes ved at det ikke finnes et fellesregister for bindene og ved at mange bind har ufullstendige registre; enkelte bind har ikke register i det hele.

Regesta Norvegica vil derfor ikke bare supplere og korrigere Diplomatarium Norvegicum. Med sine realregistre og fullstendige navneregistre vil regestverket gjøre diplomatariets enestående kildemateriale langt mer tilgjengelig for forskningen enn det tidligere har vært.

Forord til bind II

Arbeidet med bind II av Regesta Norvegica vart påbegynt av underskrivne i 1966, under Knut Helles redaksjonelle tilsyn. Fram til sommaren 1970 var eg engasjert av Historisk institutt, Universitetet i Bergen, som vitskapleg assistent med denne oppgåva, og hovudarbeidet med bindet vart utført desse åra. Da eg ved årsskiftet 1972-73 gjekk over i ny stilling ved Universitetet i Tromsø, var dei fleste større kjeldepublikasjonar gjennomgått, og mellom 900 og 1000 regestnummer ferdigskrivne med fullstendig noteapparat. Av desse var ikring 700 nummer tidlegare blitt puncha.

Etter at eg flytte til Tromsø, overtok Sverre Bagge hovudansvaret for å gjere bindet trykkeklart. Han har administrert og deltatt i det gruppearbeid som ved Historisk institutt i Bergen vart gjort for å supplere og kontrollere regestane; dessutan har han lese gjennom det samla materialet med særleg vekt på kontroll av den latin-språklege delen. I denne fasen av arbeidet deltok elles — med ulike oppgåver — stud.philol. Birger Lindanger, og etter tur dei vitskaplege assistentane Torbjørn Låg, Harald Maaland og Arnved Nedkvitne. Også Morten Beyer var med som vitskapleg assistent til han i februar i år la pennen ned for godt, berre 35 år gammal. Som spesialist i mellomalderens kyrkjehistorie gav han verdfulle råd, særskilt for tolkinga av vanskelege punkt i det kyrkjerettslege materialet. Vi minnes han som ein lærd medarbeidar, og eit fint medmenneske.

Elles har vi i arbeidet fått råd og hjelp av ulikt slag og frå mange hald. Arbeidsutvalet for Regesta Norvegica har regelmessig tatt standpunkt til spørsmål og problem som har dukka opp, og det har vore godt samarbeid med redaksjonane i Oslo og Trondheim. Av enkeltpersonar som har vore til særskilt hjelp og nytte, nemner eg dr. philos. Erik Gunnes og professorane Lars Hamre, Knut Helle og Vegard Skånland. Førsteamanuensis Oddvar Nes har vore konsulent om gardsnamna, og dr. philos. Arne Odd Johnsen har stilt til disposisjon opplysningar om utrykt materiale i engelske arkiv. Vi seier oss særs takksame for all denne hjelp.

Det synte seg under det avsluttande arbeidet uoverkommeleg å kontrollere alle arkivsignaturar. Berre for aktstykke i det norske Riksarkivet er dette gjort systematisk. For resten er det bygt på arkivopplysningar i dei nyaste og beste trykt-utgåvene. Registret som avsluttar bindet, er for saksregistrets del blitt til i samarbeid med redaksjonane i Oslo og Trondheim. Hovudansvaret for registerarbeidet i dette bindet har elles lege hos dei vitskaplege assistentane Arnved Nedkvitne og Jan Oldervoll. Sistnemde, som har leia det datamaskinelle arbeidet med Regesta Norvegica, har åleine utvikla dei maskinprogram som registra er redigerte ut frå.

Om arbeidet elles vil eg reint allment seie dette: Eit regestverk blir aldri "ferdig". Nye nummer vil komme til, noen vil kanhende bli daterte over til andre bindperiodar, noen blir kanhende heilt vurderte bort frå Regesta Norvegica. Med den vekt som her er lagt på å få med også indirekte overlevert materiale, må det nødvendigvis vere slik. Derfor bør eit regestbind også vere under kontinuerleg revisjon. Rettingar og tillegg frå brukarsida vil for dette bindet bli ført over på det setelkartoteket som er bygt opp, og som heretter blir oppbevart ved Historisk institutt i Bergen. Ein vil dermed stadig kunne disponere over ein oppdatert bind-versjon.

På grunn av dei mange usikre eller heilt manglande dateringar ved dokumentmassen i tidbolken 1264-1300, har det vore særskilt viktig å begrunne så eksakte dateringsstandpunkt som mogeleg. Den indre kronologien i materialet måtte dermed også bli viktig; dessutan synte det seg ofte nødvendig å sette aktstykka inn i ei vidare realhistorisk ramme. Denne kanskje mest tidkrevande — men avgjort mest spennande — delen av regestarbeidet er nedfelt i eit heller omfattande noteapparat. Om det nok her og der tynger framstillinga, vonar eg det samtidig aukar bruksverdien av bindet.