Forord

"Regesta Norvegica (RN) skal gi en kronologisk ordnet fortegnelse over alle kjente aktstykker til Norges middelalderhistorie, brev og andre dokumenter, bevarte og bortkomne, trykte og utrykte, som har med Norge, nordmenn og norske forhold å gjøre. Verket skal gi korte sammendrag av innholdet i hvert aktstykke og opplysninger om datering, utstedelsessted, oppbevaringssted, trykkested m.m."

Slik lyder det første avsnittet av det generelle forord til Regesta Norvegica bind II — det første i serien som så dagens lys. Dette bindet utkom i 1978 og dekker perioden 1264-1300. Siden bindet var det første som ble trykkeklart, ble det utstyrt med et forord av generell art, ført i pennen av arbeidsutvalgets formann, professor Ludvig Holm-Olsen. Her ble det redegjort for verkets opplegg — hensikten med det, og de prinsipper som skulle følges ved redigeringen. Når nå verkets første bind omsider kan publiseres, over ti år senere, er det rimelig å la iallefall den mer tekniske delen av dette forordet få innta sin rette plass, som innledning til bind I. En historikk som redegjorde for verkets tilblivelse, skal vi ikke gjenta, men bare kort supplere.

Arbeidet med Regesta Norvegica ble påbegynt i 1966, men viste seg snart å bli mer krevende enn antatt. Først i 1978 forelå altså førstegrøden — bind II. Derpå kom slag i slag bind IV og V (1979), og endelig bind III (1983). Ved siden av nærværende bind I kan en imidlertid også vente bind VI i løpet av nær fremtid. Videre er bind VII-X under arbeid; når de blir ferdigstilt, vil Regesta-arbeidet være ført frem til 1430-årene. Håpet er at det kan bli bragt helt frem til reformasjonstiden. Den økonomiske situasjonen er imidlertid nå, mot slutten av 1980-årene, en ganske annen enn den var den gang verket ble påbegynt midt i 60-årene, da de historiske institutter ved landets tre etablerte universiteter dessuten stilte arbeidskraft til disposisjon. For mange av de involverte har likevel engasjementet ved Regesta vært meget tidsbegrenset, noe som har bidratt til å svekke kontinuiteten og fremdriften i arbeidet. Og det skal heller ikke stikkes under stol at redaksjonsarbeidet — for alle — samtidig har vært en læreprosess; ingen av bindene er feilfrie.

Arbeidsutvalgets leder fra starten av var professor Ludvig Holm-Olsen; han overlot i 1976 posten til ordboksredaktør og dosent, nå professor, Finn Hødnebø, som fremdeles fungerer. Medlemmer av arbeidsutvalget har ellers vært de til enhver tid engasjerte bindredaktører og enkelte av pionerene.

De generelle prinsipper som Holm-Olsen formulerte, har i det store og hele vært fulgt. Noen avvik forekommer — som regel betinget av forhold ved underlagsmaterialet til de angjeldende bind. Holm-Olsen skrev som følger:

Utvalgsprinsipper

"I den generelle målsetting for verket, formulert ovenfor, er rammen gitt for utvalget av aktstykker. I praksis er forholdet at så godt som hele det kjente materialet av middelalderdokumenter av betydning for norsk historie foreligger trykt i forskjellige publikasjoner. Registreringsarbeidet har derfor i det vesentlige bygd på trykte utgaver, og det har ikke vært praktisk overkommelig i denne omgangen å iverksette større ettersøkelsesaksjoner i arkiver som kan tenkes å romme hittil ubenyttet materiale av interesse for norsk middelalderhistorie. Innenfor den gitte ramme gjelder følgende særregler for utvalget av aktstykker:

For de norrøne landene utenfor Norge — Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene, Hjaltland (Shetland), Suderøyene (Hebridene) og Man — er de aktstykkene tatt med som direkte vedrører Norge og norske forhold eller som er uttrykk for norsk statlig og allmenn kirkelig lovgivning med gyldighet for hele den norske kirkeprovins og for norsk statlig og kirkelig rettshåndhevelse og administrasjon.

Følgende kategorier av aktstykker av mer spesiell art tas også med:

Pavebrev av generelt innhold til klosterordener, som man må regne med også har vært stilet til Norge, registreres i bind I. I de senere bind tas bare med brev som er bevart i nordiske avskrifter, og andre som det er særlige grunner til å ta med.

Kirkelige statutter med gyldighet innenfor den norske kirkeprovins.

Statutter fra ordenskapitler som omtaler og angår norske klostre.

Verdslig lovgivning: kongelige forordninger og spesielle, opphavsbestemte avsnitt fra lovbøkene.

Runebrev (fra Bryggen i Bergen).

Brev som er gjengitt eller nevnt i brev eller andre kilder, f.eks. i sagaer eller jordebøker, registreres i alminnelighet som egne numre.

Når det i et brev omtales en henvendelse til den instans som har utferdiget brevet, vil en ofte kunne gå ut fra at det dreier seg om skriftlig henvendelse, og at denne har vært brukt som forelegg for det avsendte brev. Slik henvendelse er derfor registrert, men det angis spesielt når det ikke uttrykkelig er opplyst at henvendelsen skjedde skriftlig.

Når det dreier seg om sterkt formaliserte prosedyrer, f.eks. i saksbehandlingen ved kurien, er bare bevarte brev tatt med. Når det gjelder kuriens rotuli (kopibøker) med svar på forskjellige supplikker, registreres de enkelte supplikker som egne numre i den grad de angår norske forhold.

En fortegnelse over registrerte kildepublikasjoner vil bli gitt for hvert enkelt bind.

Den enkelte regest

Overskrift. Regestene er trykt i kronologisk rekkefølge. Hver regest gjelder i regelen ett dokument, og har sitt eget nummer. Skarpe klammer, [], om nummeret betyr at aktstykket ikke er bevart, eller at det med sikkerhet eller sannsynlighet kan sies å være en forfalskning. Dateringsopplysninger som ikke er direkte angitt i aktstykket, og som redaktørene er kommet fram til, er også satt i skarpe klammer. Som regel er slike opplysninger grunngitt i fotnote. Aktstykket som bare kan dateres omtrentlig, plasseres etter ante quem-prinsippet. Omtrentlig datering markeres med o, usikker datering med spørsmålstegn.

Ved stadfesting brukes på samme måte [] om stedsnavn som ikke går direkte fram av aktstykket. Dersom ikke utferdingsstedet kan fastslås, står denne plassen tom.

Innledning. Selve regesten innledes som regel med en karakteristikk av aktstykket etter indre kriterier. Til dette bruk er det utarbeidet en nomenklaturliste som føres à jour etter hvert som arbeidet med verket skrider fram. En del dokumenter lar seg vanskelig karakterisere ut fra trange kriterier, og må gå inn under sekkebetegnelser, som f.eks. brev, instruks, påbud, fullmakt, kunngjøring, melding o.l. Etter den innledende karakteristikk følger i alminnelighet navn på utsteder(e) og adressat(er). Ved avtaler, traktater o.l. brukes betegnelsen "...avtale/traktat mellom A og B". I en del tilfeller passer ikke noen fast innledningsformel, og innledningen er da formet etter redaktørens skjønn.

Hovedinnhold. Regesten refererer aktstykkets innhold så knapt og konsist som mulig. Sterkt formaliserte dokumenter refereres ofte i form av en knapp karakteristikk. Stadig gjentatte retterbøter og statutter refereres detaljert første gang de forekommer. Generelt unngås gjentakelser og erstattes med krysshenvisninger.

I regesten er som regel alle aktstykkets norske person- og stedsnavn med. De navn som det ikke har vært naturlig å ta med i regesten, er alle tatt opp i registeret. Det gjelder f.eks. gårdsnavn i jordebøker og navn i lange vitnelister. Farsnavn som framgår av segl vedhengt dokumentet, er tatt med i regesten og i registeret. Utenlandske personnavn er tatt med i regesten når de har spesiell interesse sett fra norsk synspunkt. De som utelates, er ikke tatt opp i registeret. Norske navn gjengis i moderne, normalisert form når slik finnes, utenlandske navn gjengis i vanlig norsk form der det er naturlig. Hvor et stedsnavn i senere tid er byttet ut med et annet, brukes i regelen det gamle. Den gamle formen tas ofte med i parentes. For gårdsnavn er Rygh: Norske Gaardsnavne lagt til grunn, men med en viss normalisering. Uidentifiserte navn er kursivert. (Anm. 1989: Det har vist seg hensiktsmessig at alle norske navn — personnavn som gårdsnavn — blir nevnt ikke bare i registeret, men også i selve regesten, og dette vil da være gjennomført i de fleste bind. — E.G.)

Sitater på middelalderspråk er kursivert, sitater på nyere språk er satt i anførselstegn.

Dokumentets egne opplysninger om besegling er gjengitt i regesten. Andre seglopplysninger gis som regel ikke. Om farsnavn som framgår av seglet, se ovenfor.

Petitavsnittet. I den innledende del av avsnittet brukes følgende betegnelser for hvordan aktstykket er overlevert: orig, originalregest, kopi, avskr, utkast, gjengitt, nevnt. Av og til har det vært aktuelt å bruke flere betegnelser på samme dokument; det kan være opplyst at det er bevart både i original og i avskrift, eller at det både er bevart og dertil nevnt i et historisk verk.

Betegnelsen originalregest er bare brukt om avskrifter i pavekanselliet, ellers brukes kopi for å betegne samtidig kanselliavskrift av utgående brev.

Når intet er sagt om aktstykkets språk, betyr det at det er skrevet på et av de nordiske språk. Er det på et ikke-nordisk Orig (lat perg).

Opplysning om aktstykkets materiale gis både ved originaler og avskrifter. Den kommer i parentes etter opplysning om overlevering og eventuelt om språk.

I arkivopplysningen kommer navnet på arkivet først, deretter arkivsignatur, f.eks. NRA - AM 27.5.

(Anm. 1989: Mange brev har skiftet oppholdssted eller iallfall arkivsignatur siden de ble presentert i de trykte kildesamlinger. Da er de nye signaturer angitt hvor de var kjent av redaksjonen, men noe gjennomført forsøk på å finne frem til de nye signaturer har en måttet se bort fra. De opplysninger som er gitt, skulle likevel være tilstrekkelige til at brukere som trenger å forholde seg til originalene, også vil kunne finne frem til dem. — E.G.)

Trykte utgaver

Følgende retningslinjer gjelder for hva som oppgis under rubrikken Trykt:

1. nordiske diplomatarier og lovutgaver,
2. senere nordiske tekstutgaver av enkeltdokumenter med bedre tekst enn 1.
3. ikke-nordiske tekstutgaver

   a) når det angjeldende aktstykke ikke er trykt i nordiske utgaver,

   b) når teksten er bedre enn i nordiske utgaver,

   c) når ikke-nordiske utgaver gir utførlige bibliografiske opplysninger som mangler i de nordiske,

4. tekstutgaver, nordiske og andre, der aktstykkene er trykt i sin "rette sammenheng", f.eks. Munkelivs brevbok.

Oversettelser er oppgitt når de regnes for å ha vitenskapelig verdi. Bare fullstendige oversettelser oppgis, ikke parafraserende gjengivelser.

Henvisninger er gitt til de viktigste regestverk, særlig til slike som har fyldige bibliografiske opplysninger.

Registrene

Ved utarbeiding av Regesta Norvegica er det tatt i bruk datamaskinelle metoder. Hele trykkmanuskriptet er gjort tilgjengelig for maskinell behandling. En slik framgangsmåte åpner flere muligheter for viderebehandling av materialet i datamaskin. Den gir en trykkeklar tekst til bruk ved fotosetting, og like viktig har det vært at en også ved utarbeiding av registrene har kunne dra nytte av datamaskinenes muligheter.

Ved hjelp av maskinprogrammer er det utarbeidet personnavn- og stedsnavnregistre.

Hvert bind av Regesta Norvegica gir innenfor sitt tidsrom regester til alle aktstykker i Diplomatarium Norvegicum, og verket supplerer også i stor utstrekning diplomatariet. Som ovenfor nevnt registrerer det nemlig alle indirekte overleverte aktstykker, og dessuten aktstykker til Norges historie som bare finnes trykt i utenlandske kildesamlinger. En viktig funksjon vil regestverket videre ha ved at det korrigerer feil og supplerer opplysninger, spesielt i diplomatariet.

Regesta Norvegica vil også på flere måter lette bruken av diplomatariet. Aktstykkene har der ikke kunne trykkes i samlet kronologisk rekkefølge gjennom alle bindene; hvert av de 21 bind inneholder en selvstendig kronologisk rekke fram til ca 1570. De ulempene dette volder, forsterkes ved at det ikke finnes et fellesregister for bindene og ved at mange bind har ufullstendige registre; enkelte bind har ikke register i det hele.

Regesta Norvegica vil derfor ikke bare supplere og korrigere Diplomatarium Norvegicum. Med sine realregistre og fullstendige navneregistre vil regestverket gjøre diplomatariets enestående kildemateriale langt mer tilgjengelig for forskningen enn det tidligere har vært."

Forord til bind I

Det var til å begynne med meningen at initiativtageren til Regesta Norvegica, dr. Arne Odd Johnsen, skulle utarbeide seriens første bind. Relativt tidlig varslet han imidlertid om at han ønsket å frasi seg oppgaven, og arbeidet lå da nede noen år. Johnsen stilte imidlertid de notater han hadde, til disposisjon, da det ble tale om å gjenoppta det. På dette grunnlag og under veiledning av undertegnede var så cand. philol. Kari Bakke (Benedictow) en tid engasjert til å skrive regester. Da hun måtte fratre engasjementet for å gå over i annen stilling, ble det til at jeg overtok redaksjonsarbeidet (1981). Det viste seg snart at for å få en enhetlig linje i bindet, ble det nødvendig å revurdere alt som tidligere var gjort. Meget var også ugjort, og for bindet slik det fremtrer, står undertegnede ansvarlig.

Arbeidet har måttet utføres parallelt med andre oppgaver og har derfor tatt tid. Kanskje burde det ha tatt enda mer tid; det har fremdeles ikke vært mulig å gå like grundig inn på alle spørsmål, man vil finne inkonsekvenser ved det tekniske apparat, og jeg har savnet en rådgivende instans. Ett sted må imidlertid punktum settes.

Regesta Norvegica, bind I, skal dekke det samme tidsrom som sin forgjenger, Gustav Storms "Regesta Norvegica" av 1898. Begge versjoner rekker fra "de eldste tider" til slutten av Håkon Håkonssons regjering (desember 1263). Den nye utgaven har imidlertid et vesentlig høyere antall regester — nemlig 1050 (1047 pluss 3 i tillegg) hvor Storm har 620. Divergensen er faktisk enda større, ettersom vi har funnet en annen løsning for mange av de brevene angående Suderøyene som Storm tok med (se nedenfor). Tallet på "nye" brev må derfor beregnes til nærmere 500. Denne tilveksten skyldes: for det første, at atskillig flere brev enn de Storm regnet med, kan spores i sagaer og andre kilder; og for det annet, at ikke så få bevarte, men for Storm ukjente dokumenter er blitt tilgjengelige for forskningen i den tid som er gått.

Tre fjerdedeler eller så av de vel tusen brev som er registrert, fordeler seg nokså jevnt på tre kildeserier. En fjerdedel utgjør brev fra pavestolen; en annen fjerdedel stammer fra engelske kongsarkiver; over to hundre nummer registrerer brev som sagamaterialet sannsynliggjør eksistensen av. Den siste fjerdeparten svarer så til en stor sekk med "diverse" — hvor imidlertid de eldste brevene fra Akershusregistret (vage vitnesbyrd om fire klosterarkiver) alene utgjør over 70 nummer. Ellers stammer brevene fra meget ulike kilder, oftest ikke-norske.

Vi skal se litt nærmere på de tre store seriene og de problemer de reiser.

Pavebrevene

De vel 250 brevene fra Den hellige stol til norske myndigheter avdekker en lang rekke norske sendeferder til paven. Henvendelsene fra Norge er bare meget sjelden bevart, men svaret (responsum, reskript) viser hva de har gått ut på. Pavesvarene er i prinsippet presis datert fra og med slutten av 1100-tallet. Eldre pavebrev til Norge er som regel bare bevart i dekretalform. Det vil si at de er bevart på grunn av sin karakter av lovgivning, pavens svar fungerer som et direktiv av almen gyldighet, og svaret — som regel avkledt alt slikt som adressering, hilsen, stadfesting og datering — ble inkorporert i en eller flere av de mange (uoffisielle) samlinger av dekretaler som ble etablert fra og med slutten av

s. 10

Fra og med Innocens Ilis tid (1198-1216) er det bevart kopibøker med pavens utgående korrespondanse, men de er langt fra å være komplette. De finnes trykt (delvis bare i resymé) fra og med 1216 (Honorius III). Utgivelsen av Innocens IIIs register er såvidt påbegynt.

Det var i sin tid tanken at pavelige privilegiebrev utstedt til de ordener som har hatt hjemme i Norge, skulle tas med i RN — jfr. det generelle forord, ovenfor. Men disse privilegiebrevene er så tallrike at de alene ville ha krevd et bind for seg. Vi har imidlertid tatt med slike privilegiebrev som vi vet har nådd vårt land og befunnet seg i norsk eie. F.eks. registrerer Akershusregistret en rekke pavebrev til beste for Hospitals- eller Johannitterordenen, som har befunnet seg i Varna (Værne) klosters arkiv; de er tatt med her og forsøkt identifisert.

Sagamaterialet

Sagaene gir oss indirekte kjennskap til omkring 220 brev, som ikke kjennes fra annen kant. I det store og hele har redaksjonen måttet regne med at disse brevene også virkelig har eksistert — men det enkelte brev, dets datering og innhold, kan man selvfølgelig alltid sette spørsmålstegn ved. Noen sagaer er også klart mer basert på skriftlig kildemateriale enn andre. I Heimskringla refereres det bare noen få ganger til brev som skal være sendt. Snorre har neppe sett disse brevene, og helt trygg på at "brevet" ikke er et kunstgrep, kan man neppe være. På tryggere grunn synes man å bevege seg med Sverres saga (17 brev) og Baglersagaens lange versjon (13). Og for å skrive Håkon Håkonssons saga har Sturla Tordsson hatt adgang til et arkiv med flere typer skriftlig materiale, deriblant et stort antall brev. Det kan riktignok være vanskelig å skjelne mellom muntlige og skriftlige beskjeder når det brukes uttrykk som "bud" (boð), og "ordsending"; her har det vært nødvendig å utøve et visst skjønn, med hensyn til hva som har krav på regest.

Resultatet blir imidlertid at vi registrerer over 120 brev som omtalt i Håkon Håkonssons saga. For en nærmere drøfting av Sturlas kilder må henvises til Narve Bjørgo: "Om skriftlege kjelder for Håkonar saga" (HT 46 (1967), 185-229). Også fra de islandske bispesagaene og Sturlungasagaen er hentet slikt materiale som angår Norge. Men de kildekritiske problemer de stiller, er omfattende, og den kronologi som er valgt, gis med alle forbehold. — Personalet ved Norsk Leksikografisk Institutt, Universitetet i Oslo, skal her takkes for bistand ved fremletingen av brev fra sagamaterialet.

England

To-tre hundre nummer er basert på engelske kongebrev. Det er for det første en rekke gavebrev, privilegier o.l. fra Knut den mektiges tid, som er tatt med fordi de har norske jarler (Eirik, Håkon) blant vitnene. De aller fleste av disse brevene ansees imidlertid for å være forfalskninger.

Hovedmassen av engelske brev stammer fra de omfattende seriene med kongebrev som foreligger fra og med 1150-årene. Det er for det første rullene fra skattkammerets regnskapsavdeling — the Great Rolls of the Exchequer, vanligvis kalt the Pipe Rolls. Rullene gjenspeiler kammerets halvårlige oppgjør med sheriffene og andre kongelige tjenestemenn. De innfant seg til påske og mikkelsmesse (29. september) for å avlegge

s. 11

Opplysninger som angår Norge forekommer fra tid til annen i disse sheriffregnskapene. Viktigere er likevel rullene fra kanselliet. Alt under Henry II var man begynt å ta duplikat av utgående brev, men det er fra og med kong Johns første år (John: 1199-1216) det blir fast sedvane å ta kopier og hefte dem sammen i ruller. Det er hovedsakelig tre store serier som har stoff med relevans til Norge, og de er alle utgitt i trykken: En serie med cartae (gavebrev, privilegier o.l.), en serie kalt "åpne brev" (litterae patentes) og en med "lukkede brev" (litterae clausae). Disse to siste seriene består langt på vei av mer eller mindre rutinepregede ordrer til kongelige tjenestemenn, og det mangler nok meget på at alle utgående brev virkelig er blitt kopiert og dermed bevart. Begge serier inneholder stoff om norske sendemenn og norske kjøpmenn i engelske havner. Vi finner også en del for Norge relevant stoff i de såkalte Liberate Rolls; det er ordrer eller fullmakter til skattkammeret angående utbetalinger — f.eks. til norske sendemenn.

Dateringen av regestene byr på enkelte problemer, som kan være såpass kompliserte at selv rutinerte engelske forskere mistar seg og daterer brev et år feil. Dateringene er basert på rullenes opplysninger om kongens styringsår. F.eks. regnes Henry IIs "første år" fra hans tiltredelse i desember 1154 til desember 1155; Johns regjering regnes fra hans kroning på Kristi himmelfarts dag, i mai 1199. Men regnskapsårene, som Pipe Rolls nummereres etter, ble regnet fra en mikkelsmesse (29.9) til den neste, da oppgjøret fant sted, og rullen ble datert etter det styringsåret vedkommende mikkelsmesse falt i. Eksempel: Den ene rullen som er bevart fra Henry Is tid, er tidfestet til kongens 31. år: dette styringsåret går fra august 1130 til august 1131. Mikkelsmesse innen dette året faller i 1130, og Exchequer-året går følgelig fra 30.9.1129 til 29.9.1130 (jfr. RN I nr 73). Utgiveren av DN XIX har ikke vært oppmerksom på denne regelen. Men den innebærer blant annet at de walisiske bueskytterne som ble sendt til hjelp for kong Sverre, inngår i regnskapsåret 1200/1201, ikke 1201/02 (RN I nr 283-284).

I regnskapene fra Henry IIs og Johns regjeringstid (Pipe Rolls) forekommer minst 60-70 ganger falker og hauker som betalingsmiddel engelskmenn imellom (for bøter, privilegier etc.). Arne Odd Johnsen hadde tenkt seg at alle disse omtalene skulle gi anledning til hver sin regest, idet han regnet med at det alltid dreide seg om fugler eksportert fra Norge. Dette er likevel etter nærmere overveielse ikke blitt gjort. Vi mener det må være tilstrekkelig å gjøre oppmerksom på haukeomsetningen på denne måten.

I denne forbindelse skal også nevnes at det i utenlandske kilder forekommer en rekke personer med tilnavnet "nordmann" (Northmannus, le Noreis o.l.). Ikke alle disse behøver være norske. Og iallfall i England synes navnet være i ferd med å bli et familienavn (Norris). Redaksjonen har registrert alle som kom innenfor synsvidde i løpet av regestarbeidet, men har latt det bli med det, selv om en nå er oppmerksom på at det finnes flere.

Regesta Sodorensia

Arne Odd Johnsen var spesielt opptatt av Suderøyene og Man og disse øyenes forhold til den norske krone. Allerede Storm hadde i sin regestsamling registrert en lang rekke Suderøy-brev (over 70), og Johnsen for sin del regnet tydeligvis alle brev som gjaldt Suderøyene for hjemmehørende i RN. Dette forekommer likevel urimelig. Suderøyenes tilknytning til Norge var spinkel og relevansen for RN av interne forhold på øyene blir svært liten. Vi har valgt en løsning som vi håper er salomonisk (og som forøvrig samsvarer med de utvalgsprinsippene som det redegjøres for i det generelle forord,

s. 12