[BIN: 3012]

Lagje og Jo

Oppskrift først på 1800-tallet / 1814 av ukjent samler /pastor Drejer etter ukjent sanger, uten lokalitet / Værdalen .

1. Herr Lagje tjena i Kongjens Gaal
-Som de va no von-
I 13 Maana aaderte ejt Aar.
Tjen trut no! sa 'n Jo .
-Aa om de ska koste mæk røden Gull!-
Æk følgje me! sa 'n Jo.
2. Hr. Lagje han brygga aa blainna no Viin
Aa ba saa alle sin' Grainna te sæk
Forutan han Jo.
-Æk binne op Hjelm me røden Gull-,
Æk følgje me! sa 'n Jo.
3. Hr. Jo han sala sin Ganger graa,
Aa reste saa dit, kor Brøllope sto.
No kjæm æk! sa 'n Jo.
4. Saa lejdde dem Brura paa Kjerkje-Gaal,
Me sølvblomma Klæer aa utslagen Haar.
Du e lækker! sa 'n Jo.
5. Saa lejdde dem Brura for Altere fram,
Henner Schønhet beundra baade Qvinne aa Maind.
Tykkjes Dok om hu! sa 'n Jo.
6. Hr. lagje han kasta si Kappe i Bænk
Aa bar saa frem aat dem, qvar sin Schiænk.
Bær for mæk me! sa 'n Jo.
7. Dem dansa i Daga, dem dansa i to,
Aa int' villa Brura aat Senga sæk tee.
sit oppe! sa 'n Jo.
8. Dem dansa i Daga, dem dansa i fiir,
Aa saa villa Brura aat Senga sæk tee.
Du bli trøit no! sa 'n Jo.
9. Saa lejdde dem Brura i Brurehuus,
Me 13 Sølvstakar og tæinte Voxlys.
God Aften! sa 'n Jo.
10. Så satte dem Brura paa Sengestok,
Aa klæde taa heinne baa' Sko aa Sok.
Klæ taa mæk me! sa 'n Jo.
11. Saa la' dem Brura i Senga ne,
Hr. Jo han la sæk saa vakkert bræid me.
No lig æk! sa 'n Jo.
12. Det første Bu te Hr. Lagje kom:
Der lig en Andan hos Brura di!
De' e æk, sa 'n Jo.
13. Det andra drog ind; da Hr. Lagje kom,
Hr. Lagje han røna aa blekna i Kind.
Faaer du ondt! sa 'n Jo.
14. Hr. Lagje han pikka sin Tolkniv i Bool;
O Herre Gud giv mæk eit godt Taalmod!
Ja, mæk me! sa 'n Jo.
15. Hr. Lagje fram aaver Boole sprang,
Saa Ølet aa Mjøen i Golve ran.
Fær vakkert no! sa 'n Jo.
16. I Vreja Hr. Lagje to fat paa sit Svæl
No vil æk ret haugga han Jo ihjæl!
De e ovist de! sa 'n Jo.
17. Hr. Jo tok Lagje, kasta bokom ein Væg,
Saa Flua aa Dyra forgyllte hans Skiæg
Lig der du! sa 'n Jo.
18. Hr. Lagje han banka paa blaamaala Dør:
Stat op, Brura mi, tæk Laase ifraa!
Hu søv no! sa 'n Jo.
19. Ska æk nødjes aat bie te Dagjen bli ljus,
Saa lyt æk fel gaae op te Konningens Huus!
Æk vil være me! sa 'n Jo.
20. Du mægtiga Konnung, utmjukast æk bee,
Om at æk faae lægge ein Klaga herne!
Sæj sandt no! sa 'n Jo.
21. De smerte mæk meer end som Dødspine Skud,
At Hr. Jo ska ligge schjaa mi unge Brur!
Ja, gjør æk saa! sa 'n Jo.
22. Alt efter Dok begge har heinne saa kjær,
Saa faaer Dok no takes me tveægga Svæl.
Ha Tak no! sa 'n Jo.
23. Den første Gaang dem tesammen rej,
Saa rej Hr. Lagje sin Hest paa Kne.
Stat opad! sa 'n Jo.
24. Den andan Gaang dem tesammen rej,
Slo Lagje Hr. Jo et drabelig Saar.
Du læs saa! sa 'n Jo.
25. Den tredie Gaang de tesammen rej,
Saa slo Hr. Jo Lagje, saa bloe de ran.
Tørk taa Dæk! sa 'n Jo.
26. Den fjere Gaang de tesammen rej,
Slo Jo, at Lagje dat dau paa en Stejn.
Du lig i Stil no! sa 'n Jo.
27. Fru Inger sto oppaa høien Sval:
-Som de va no von-
No har æk int schjet stør' Gammen ein Dag!
No vaint han Hr. Jo.

Ekstra opplysninger

Orig. ms. overskrift Lagje og Jo

Over oppskrifta står: Av ordbokredaktør cand. philol. Gunnar Pedersen.
Det fins ikkje mange folkeviseoppskrifter frå Trøndelag. Men av visa om Lagje og Jo har vi to. Begge er oppskrivne først på 1800-tallet. Den eine er frå Oppdal. Ho vart prenta alt i 1823, og vart seinare oppteken - med melodi - i M. B. Landstads "Norske Folkeviser" 1853. Den andre er "optegnet før 1814 af pastor Drejer i Værdalen" - som det står over ei avskrift. Denne oppskrifta har ikkje vori prenta før. Originalmanuskriptet fins i København; men Norsk Folkeminnesamling i Oslo har to avskrifter, og det er dei som er lagde til grunn for den teksta som blir prenta her. Melodien er den som Landstad har i "Norske Folkeviser". Under visa står: Forklaringer: Vers 13, line 1, Det andra drog ind; da Hr. Lagje kom, er ikkje godt å få noka meining i; teksta frå Oppdal har her: Da annar Bue til Lage kom . . . V. 16 Svæl sverd. V. 20 utmjukast audmjukast (her har den eine avskrifta utmjulest, som må vera feilskrift). V. 21 schjaa hjå hos. V. 24 Du læs saa, d. e. du berre læss slå (men det blir ikkje noko alvor med deg).
Mellomslengen Som de va no van skal takast opp att i kvart vers. I siste verset har Oppdalsteksta i staden: Aa skratta aa loe. Etterslengen Aa om de skal koste... høyrer og med til alle versa så nær som nr. 2.
Målet i visa har nokre svensk- og danskfarga vendingar; men i hovuddraga er det norsk. Vi finn t. d. hokjønnsformer som Brura di, si Kappe, Senga, ei fleirtalsform som Dyra, ei notidsform som kjæm, fortidsformer som sala, dansa, kasta, ran, rei, og elles norske ord og former som dau, Stejn, trøit, sæj, qvar, schjaa, følgje. Nedskrivaren har og prøvd å gjeva att trøndsk uttale i ord som Gaal, blainna, Mand, tæinte, heinne, haugga, schjet. Det er ikkje akkurat moderne lydskrift; men ein ein skjønar da kva han har prøvd å få fram. Formene æk, mæk, dæk, sæk med k er merkelege. Det er lite truleg at den gamalnorske uttalen med k i desse orda kan ha haldi seg i Verdalsmålet heilt til ikring 1800. Derimot kan det nok tenkjas at folk har lagt vinn på å uttala ein kraftig g når dei song, slik at Drejer har teki det for ein k. Vi kan og merkja oss dativforma i Vreja.

Visa er venteleg dikta i Danmark; men ho har vori kjend både i Noreg, Sverige og på Island, i mange ulike variantar. Dei to trønderske tekstene står kvarandre svært nær, og skil seg ut frå dei andre norske med di dei har mange drag sams med den svenske utforminga av visa. Her kan vi ikkje gå nærare inn på dette; men det er kanskje verdt å nemna at verset I Vreja Hr. Lagje to fat - - fins berre Drejers tekst og i svenske varianter. Danske granskarar meiner denne likskapen kjem av at dei trøndske tekstene har vorti påverka av svenske flygeblad der denne visa var prenta. Dette treng sjølvsagt ikkje tyda at desse flygeblada har funni vegen til Trøndelag. Trønder som kunne den norske visa frå før, kan t. d. ha høyrt den svenske teksta av jamter; og så har dei sidan blanda inn noko frå den i den norske.
Etter emnet er visa ei riddarvise. Personane høyrer til riddarstandet, næraste krinsen kring kongen. Etter gamal riddarsed blir tvistemålet avgjort i tvikamp med blanke sverd. Men til skilnad frå andre riddarviser har denne fått ei skjemtsam form. Det er vel det som er grunnen til den store utbreiinga. Folk har lika den grove humoren; og det har nok sett ein ekstra spiss på moroa at dei samstundes fekk driva litt gjøn med dei høge herrane, som truleg ikkje var serleg høgt elska i noko av landa.