| -Det va no den Hemingen unge han kunne so væl på skia renne- han rende bratt og han rende flatt og skia onder hanom mon flote So blei han vare på berget blått All kåla dei monne roke. Å hør no du den skoge gyver, som Karar mæ nåsånn i elde vi du no låne meg hus i natt te å tørke mine femten våte bjønnfellar. Å det va no den skoge gyvrå ho stirde seg over nakkje Hot æ dæ no for ein horuson, som so dristug ti meg tør' snakke? Å inkje æ eg nokon horuson å ikkje vi eg dæ heite, men eg har Kommi i berget inn fe eg vi etter Guro leite. Å e du no Komen i berget inn å i berget vi bygge å bo så vi eg meg oppå lande rie mine ølløve mågar å bjø. Så trekkte ho Gråmann af stallen ut han va femten ælnir frå hov ti bog å enda slang gyvras' s bein neatt jora. Han leita ute å han leita inne enda han kunne dei små nyklene finne. Men så fann han dei nyklar små som va ti hver ein vrå. Så løfte han op den fyrste dør - andre - trea dør, deri satt brura fangen. Å Gud vælsigne deg du onge Heming - deg. E du no komen i berget inn det gjelde vist begge 'kons liv. So tok han søll å so tok han gull te femtan hestars tyngde deretter tok han det skønne viv, det va imot gyvras's vilja. Dæ va nå den skønne jomfru da ho hørde den gyvras's tali da falt ho av skia ne te jorden i en dvale. Så tok han av dæ gvite mjell å strouk på hendes brøst. Å statt no opp du skønne fer skia ska bli kons trøst. Å ikkje e H. onge hverken rædd eller vrei om sola skin onder hans skio men etter kjem ho gamle gomma
|