| De va' nå han iddi Hermo de fyste han sprette tennar, Augo leika på tavlebori å hujen i jomfruvas hendar. De - Hermo, de fyste han for te gange - tavlebori - fang. - - Vælkomen æ' du fairen min å vælkomen heimatt av tingje - hot tala dei på tingji idag hot tala dei der um meg. Iddi so æ' du sonen min å ilt så mone deg hende du let inkje av mæ vonde kunne di, för Kungjen han lete deg hengje. Ven so æ' du fairen min å venare gjenge du klædde men de heve Gud deg ti möji lagt, kvor dagjen so rie du rædde. Eg æ inkje so folkerædd, at eg tar i hugjen skjelve, men eg tar gange i høgelofti å tale mæ fruva Helge. Tyrkjen ligg i östresjøn han sele bå rug å kvæti, de va nå han i. H, han ville ette Tyrkjen leite. Tyrkjen - salt, de æ iddan H, han tek av Tyrkjen alt. Når Hermo kunne sin vreien stedde, å han va' som ein anen mann, so va' de ingjen i Serklandsvikji som eg tok framum han. Kin so kjæm den liten smådreng han gret å gav seg iddi, nå æ' Hermo komen i Brurehuse. nå renne hes blo ette sviddir, So so seie ho Helgefruva, ho sit uti silkjeseng. Næ' æ' Hermo komen i brurehuse nå græt eg han slett inkje lenger.
|