[BIN: 3650]
Unge Våkukall.
Funnebarnet
(fleire alternative titlar)Oppskrift 1856 av S. Bugge etter Tone Vistadbakken, Mo, Telemark .
1. | Kúngens son av Engeland, - í ödemark - han lokka så vænt et liljevand - I löyndom ber hó sorgir - |
2. | Han lokka hæna så lengi alt både mæ sess å sængir |
3. | Han lokka hæna bå titt å trått alt te han hennes vilje ha' fått. |
4. | Når 'en hennes vilje ha' fått så reiser 'en údav lande brått |
5. | Hó gjekk mæ bån í månar ní, så föder no hó eitt kind så frítt. |
6. | Hó bredde út sí kåpa blå, så födde hún deilig sön dærpå. |
7. | Hó læste úpp sítt forgylte skrín, dær la' hó í dæ kind så fritt. |
8. | Hó sette í sin nyklar små, så skúva hó dæ på bylgja blå Ho skúva Skríne på Bylgja blå, å Jesús Kristús sette hó på. |
9. | Kúngen mone seg úte stå, så såg 'en dæ skrine på bylgja blå. |
10. | Kúngen gjekk seg ne te strand, så kom dæ skríne skríands te land. |
11. | Kúngen han tók dæ skríne, han såg dærí, så låg dær í eitt kind så fritt. |
12. | "Dæ sær eg på dí lúve, dí móer æ' ei frúve. |
13. | Dæ sær eg på din reive, din faer æ' en greive. |
14. | Dæ sær eg på din lindi, dí móer heve deg búndi". |
15. | Han tók 'en úpp, han gav 'en navn, han kadda honom únge Våkúkadd 1) 1): Herved forståes, sagde Tone, en Stok, som står op i vandet med den ene ende, som ei ret flyder og ei ret synker. |
16. | Han tók 'en úpp, han bar 'en heim, han voks no úp te så gild ein svein. |
17. | Han voks no úpp, han blei så stór, "dæn gjever jeg dig min datter god. |
18. | De laga til bryllaúps í månar ní, men alli så ville ho síne brúklæi sy. |
19. | Tree dagjen mót kveldi då tók di brúri mæ veldi. |
20. | Brúri sette seg í sængi, "hósse sko" eg te deg vende? |
21. | Hosse sko' eg te deg snú? dú æ' no sæle sonen min". |
22. | "Gúd forlåte deg moderen min, dú ha' mått sagt te ígjår fyr kyrkjedynn". |
23. | Tílegt om morgon, dæ var ljóst, kúngjen va' í brúrehús fús. 23b. Móren, moren, únge måg! hosse líkar dú giftarmål? |
24. | "Moren, moren, mågjen min! hossi líkar du únge brúr din?" |
25. | "Eg må no inkje din måge vera, eg må no helle din góson vera." |
26. | Kúngen han blei så ille ve ór, dæn brjóne mjöen han spilte på bór. |
27. | som 26, kún: dærve --- ne. |
28. | Kúngen han hútta på sveinanne små, "de gjeng at skógjen, de högge bål! |
29. | De högge bål av bjöki, dær hitar varmen sterke. |
30. | De högge bål av apall å eik, dær stend av ellen bådi sterk å heit". |
31. | "De sko' slett inkje mi móer brenne, men henar av landi sende". |
32. | De sendte henar så langt av land, at ingjenn te henar spyrje kann.
|