[BIN: 2177]
Bendik og Årolilja
Oppskrift
båe bratte å vie:
"dæn som dei i löyndom tröer,
sko' han låte liv."
M.
("saa sagde Kongjen da hun var död").
M. V. 1.
han va'kje drengjen fælen,
trödde han dei gullbrautinne
i kungens augunne båi.
[M. har opr. havt det same, men har overströget det og sat isteden:
Eg sko tröa gullbrautinne
fyr kungjens augor væl.]
han gjenge seg inn i by,
kaupte soks å skjæri,
læte skjære dæn skarlakjen ny.
De va' raskan Bendik,
han va' drengjen fælen,
han kaupte soks å skjæri
læte skjera seg jomfruklæi.
kjeme seg riand i går,
dæ va' unge Årolilja
slær sine dynnir i lås.
han banka på dynni mæ hendanne små:
"statt upp unge Årolilja,
skrei dine lokur ifrå.
skrei dine lokur ifrå;
d'æ ei skjøne jomfruve,
som her uttafor står."
som står för dören min,
så hev eg på meg silkjeserkjen
å slæpper hennar inn.
ho silkjen ette seg drog,
ette gjekk raskan Bendik,
så hjartelege han lo.
ho la seg i sængji ne,
de va' raskan Bendik,
springe han veggjen te.
hot eg deg spyrje må:
Æ hær ingjen i denne verden,
din hugjen leikar på?"
som eg hugrå hava,
alli ser eg likjen min
i mine föesdagar.
min hugjen leikar paa
bere raskan Bendik,
hånom må eg alli sjå."
din hugjen leikar på,
bere raskan Bendik,
nå sku' du hånom sjå."
som eg tala[r mæ no]
kvi gjekk du'kje i min faers garen,
å spurde de fyst um rå?"
um her sille gjelle på;
svære hev eg mæ hovde me
å mæ fötanne brynja blå!
Her mangler et vers. (Det Flgd. ikke at overstryge).
ho låg1 inkje langt derifrå,
ho stol burt svære mæ hovde hass
å mæ fötanne brynja blå.
klær en seg på så brått:
"eg hev drömt så mykje i nått,
gud sku' for mine draumo råe.
så anden gang:
[um raskan Bendik å Årolilja
eg dröymde så vondt um dei båe.]
M. Eg hæv dröymd så mykje i naatt,
gud sko for mine draumo raae
om raskan Bendik aa Aarolilja,
eg dröymde saa vont om dei baae.
seie ho trud ifrå:
Bendik ligge mæ Årolilja
forutan kongjens råd.
[no fær du honom sjå]
(opr. anfört i omvendt Orden)
Eft. V. 19: De va' Serkland - koningjen,
han slær sine hendar i bor:
Bendik sko' kje få Årolilja,
han hev alli lytt mine or.
han tala te drenginne små:
"de stande upp alle mine goe hovmenn,
klær dikkon i brynjunn' blå.
Dæ va' Serklands koningen,
han riste på sitt svær:
"Bendik sko' kje live njote
för alt dæ i væri ær."
(Tilfört i Margen altsaa vel ikke fra Anne Lillegaard)
klær trugi å inkje falsk,
de kjenner væl raskan Bendik
d'ær ein vågehals."
han banka på dynni mæ gnavel å spjut:
"Statt upp raskan Bendik,
du kom til oss herut!"
han ville då um seg seg sjå,
burte va' svære mæ hovde hass
å mæ fötanne brynja blå.
han seg uti2 vindauga sto3
han såg ikkje [himelen fyr gnavel blaa]
hell jori fyr hestehov.
[M. jori for hestehövar]
[M. himlen for brynja blaa]
Herimellem h. M. (ikke Anne)
Dæ va' raskan Bendik,
han ut gjenom Vindaugo sprang
dæ va' Serklands kongjen,
han gjore honom vegjen trang.
Dei batt han raskan Bendik
mæ jor aa dei sterke band,
um dei batt 'en alli saa hart,
han sleit de sunde mæ si haand.
væl [den] reipi ni
de va' raskan Bendik
han sleit sund alle di.
mæ si [goe] rå:
"d[e] [tek] Åroliljas gule hår
å bind ikring hendanne små.
å bind ikring hendanne kvite;
så stende der hugjen i sama runnen,
han nennest inkje håre slite."
Anne vidste ei nærmere at forklare dette. Jfr. fær. Kv. Nr. 10, A, V.3
å [batt] ikring hendanne kvite,
så sto der hugjen i sama runnen,
han nentes 'kje håre slite.
la' seg på sine bare kne:
"höyre du de min kjære faeren,
fangjen gjeve du meg!"
eg vi' deg alli höyre;
han samer så ille sylverkniven
i kvendeblo o röre.
å skjera si dotter ifrå.
M. Fram kom Serklands dronningen,
de fygde 'a so herlig en skare:
"Minnes du, hott du lova meg,
daa du flutte meg av gare?"
då du flutte meg av gare?
du sille inkje negte meg
dæn fyste böni å dæn are."
dæn fyste böni å dæn are;
Bendik sku' inkje live få,
um de galt um 'kon alle."
[M. (?) a flote grunnar / ikke Anne.
(flöte?)]
så mange som bea viste
gussenglen av himerikje5
å fuglen på lindekviste.
M. Dei ba for han raskan Bendik
saa mange som ha' maal,
fuglen paa viddekvist
aa dyre paa skogjen laa.
Ikke Anne.
(först dette V. og V. 35 sat i omv. Orden).
då fygde der trædeve svenne;
då dei kom på leikarvollen,
då rei dæn herren aleini.
Så og for mig anden Gang.
So gret unge Årolilja,
adde totte de vondt,
belte sprang tu hennars ryggjen
å sylgja flaut i blo.
der laut Bendik döy,
[högast upp i loftssvalinn]
der sprakk hass vene möy.
M. - - - let han B. liv
- - - - - - viv.
seie han tiend ifrå:
"æ' unge Årolilja,
ho ligge unde skarlakjen blå."
Dæ va' Serkland koningen,
han talar te drenginne smaa:
"Dei ganga høygeloft aat] Aarolilja
[aa sei'a] inn for meg gaa.
at elskogjen ha' vori så kjær,
inkje ha' Bendik silt live mist
fyr alt de i [verden] ær.
ho æ tekte mæ bly,
Bendik sko' inkje live faa [njote]
um ho va tri gångur ny!
Moe etfer V, 31:
(for ung efter V. 35)
men og paa dette Sted Verset som 1te gang.
Moe foran V. 40 (saa og for mig)
[ho slær sine hendar i bor]
[gud forlaate deg] herren min,
ettesea æ du go.
[ikke Anne]
M. aa taare renner paa syllspente sko.
de gjenge deg væl te hevnar,
no hev du forspillet droningi
å så vent eitt riddarevni."
ei M. Anne og 2den gang.
å Årolilja sunna
der voks upp a deires greftir
tvo fagre liljeblomar.
Anne her og 2den gang
te meinar
(Hær sto dei].