[BIN: 1828]

Oluf Strangesøns dystritt

Oppskrift udatert av Moltke Moe etter ukjent, ukjent .

1. Det var Oluf Strangesøn, og saa hin únge Hafburd; og de tiente dennem saa Lange i danner, Kongens Gaard. Saa brænder deres Gods inde for Ryland .
2. Og de tiente Dennem saa lenge paa Daner Kongens beste: Saa yppedes dennem en trætte, om bægge deres Hæste.
3. De vilde og dysten prøve, alt om saa ven en Viv, det vil ieg for Fanden sige det kosted deres unge liv.
4. Og hør du únge Hafburd, ieg vil ikke med dig trætte: Din moder var min gode gud-moder hun skal ikke for os græde.
5. Hør du kiære Oluf Strangesøn alt hvad ieg siger til dig: og du skal fægtes med mig idag, eller du skal rende med mig.
6. Og er din Moder min gode Gud-moder og siger det med skiel: Gud lade dig aldrig blive mandens mage, foruden du dyster med mig.
7.Hvo fand vel rose mine stærke hænder som denem ingen gang haver frist: men det vil jeg for fanden sige saa rask da haver ieg hæst.
8. Gud ved det er mig saare imod at ieg skal med dig stride: men heder ieg Oluf Strangesen ieg skal dig i morgen bide.
9. Aarle var det en morgen stund og lenge fór lerken sang; Op da stod hand Oluf Strangesen, han klæde sig for sin sæng.
10. Uarle om Morgenen vel god tid, langt forre den dag giorden liús: Saa mange da vare de sadlede Hæst alt for det Dyste huus.
11. Den første Dyst de sammen red, begynte deres Hæste at leege: og der stode Fruer og stolte Jomfruer de bleve i Kinder saa bleege.
12. Den anden dyst de samen reed, da knælede Hæfburds Hæst: saa mangen dyst den haver ieg reden, ieg frygter denne bliver mig verst.
13. Den t redie dyst de sammen reed, og da blev Hafburd saar: og der stode Fruer og stolte Jomfruer, dé fælde saa modige Taare.
14. Den fierde dyst de sammen rede, og da blev Hafburd nær død: og der stode Fruer og dronningen selv de daaned under Skarlagen rød.
15. Det var Oluf Strangesen, han tog ham i sin arm; Du sætte dig nu paa min hest, forlad mig ald din Harm.
16. Gierne vil ieg tilgive dig, ieg agter ey om din Hest; Ieg beder dig for den Øverste gud at dú nú flyer mig Præst.
17. Jeg beder dig for den Øverste Gud, forlad mig nu din død, Gud ved det er mig saare imod, at ieg saa mod dig brød.
18. Fuld gierne Tilgiver ieg dig min død. Gud løse saa vel vor Qvide, men det vil koste dit unge Liv om min fader det faar at vide.
19. Og det var Oluf Strangesøn og taler han til sin hest: nu tyckes mig selv udi mit sind, at Skoven vil skiule os best.
20. Og det var Oluf Strangesøn slog op med hviden haand; Give det Gud fader, i Himmerig, ieg var i fremmede land.
21. Der til svarade danner Konning: hand holt lidet der fra: og det forbÿde den Øverste Gud, at du skule Skoven naa.
22. Og nu ligger úngen Hafsburd, og er slagen død fra Hest: Oluf Strangesøn er en fredløs mand, og skoven skiuler hannem best.
23. Og nu ligger ungen Hafburd, og blodert rinder hannem til døde: Oluf Strangesøn rider til Jorsalsland, hand kand vel tiene sin føde.
24. I give mig vand at leske min Tørst, ieg dricker det heller end Viin: ret aldrig komer ieg fra Jorsal hiem, at tale med moder min.
25. Tak saa have Oluf Strangesøn hand var ikke meget seen: og han red sig af landet ud, fra Kongen og alle hans mænd. saa brænder deres Gods inde paa Ryland.

Ekstra opplysninger

Orig. ms. NFS M.Moe 89 upag.3 ark Oluf Strangesøn, og únge Hafburd.