[BIN: 1828]
Oluf Strangesøns dystritt
Oppskrift udatert av Moltke Moe etter ukjent, ukjent .
1. | Det var Oluf Strangesøn, og saa hin únge Hafburd; og de tiente dennem saa Lange i danner, Kongens Gaard. Saa brænder deres Gods inde for Ryland . |
2. | Og de tiente Dennem saa lenge paa Daner Kongens beste: Saa yppedes dennem en trætte, om bægge deres Hæste. |
3. | De vilde og dysten prøve, alt om saa ven en Viv, det vil ieg for Fanden sige det kosted deres unge liv. |
4. | Og hør du únge Hafburd, ieg vil ikke med dig trætte: Din moder var min gode gud-moder hun skal ikke for os græde. |
5. | Hør du kiære Oluf Strangesøn alt hvad ieg siger til dig: og du skal fægtes med mig idag, eller du skal rende med mig. |
6. | Og er din Moder min gode Gud-moder og siger det med skiel: Gud lade dig aldrig blive mandens mage, foruden du dyster med mig. |
7. | Hvo fand vel rose mine stærke hænder som denem ingen gang haver frist: men det vil jeg for fanden sige saa rask da haver ieg hæst. |
8. | Gud ved det er mig saare imod at ieg skal med dig stride: men heder ieg Oluf Strangesen ieg skal dig i morgen bide. |
9. | Aarle var det en morgen stund og lenge fór lerken sang; Op da stod hand Oluf Strangesen, han klæde sig for sin sæng. |
10. | Uarle om Morgenen vel god tid, langt forre den dag giorden liús: Saa mange da vare de sadlede Hæst alt for det Dyste huus. |
11. | Den første Dyst de sammen red, begynte deres Hæste at leege: og der stode Fruer og stolte Jomfruer de bleve i Kinder saa bleege. |
12. | Den anden dyst de samen reed, da knælede Hæfburds Hæst: saa mangen dyst den haver ieg reden, ieg frygter denne bliver mig verst. |
13. | Den t redie dyst de sammen reed, og da blev Hafburd saar: og der stode Fruer og stolte Jomfruer, dé fælde saa modige Taare. |
14. | Den fierde dyst de sammen rede, og da blev Hafburd nær død: og der stode Fruer og dronningen selv de daaned under Skarlagen rød. |
15. | Det var Oluf Strangesen, han tog ham i sin arm; Du sætte dig nu paa min hest, forlad mig ald din Harm. |
16. | Gierne vil ieg tilgive dig, ieg agter ey om din Hest; Ieg beder dig for den Øverste gud at dú nú flyer mig Præst. |
17. | Jeg beder dig for den Øverste Gud, forlad mig nu din død, Gud ved det er mig saare imod, at ieg saa mod dig brød. |
18. | Fuld gierne Tilgiver ieg dig min død. Gud løse saa vel vor Qvide, men det vil koste dit unge Liv om min fader det faar at vide. |
19. | Og det var Oluf Strangesøn og taler han til sin hest: nu tyckes mig selv udi mit sind, at Skoven vil skiule os best. |
20. | Og det var Oluf Strangesøn slog op med hviden haand; Give det Gud fader, i Himmerig, ieg var i fremmede land. |
21. | Der til svarade danner Konning: hand holt lidet der fra: og det forbÿde den Øverste Gud, at du skule Skoven naa. |
22. | Og nu ligger úngen Hafsburd, og er slagen død fra Hest: Oluf Strangesøn er en fredløs mand, og skoven skiuler hannem best. |
23. | Og nu ligger ungen Hafburd, og blodert rinder hannem til døde: Oluf Strangesøn rider til Jorsalsland, hand kand vel tiene sin føde. |
24. | I give mig vand at leske min Tørst, ieg dricker det heller end Viin: ret aldrig komer ieg fra Jorsal hiem, at tale med moder min. |
25. | Tak saa have Oluf Strangesøn hand var ikke meget seen: og han red sig af landet ud, fra Kongen og alle hans mænd. saa brænder deres Gods inde paa Ryland.
|