[BIN: 1799]

Alv ligg sjuk.
Møy vitjar sin sjuke festermann

(fleire alternative titlar)

Oppskrift 1864 av Sophus Bugge etter Torbjør Larsdotter, Mo, Telemark .

1. Alv ligge sjúke å döyr,
fyri nora
so sender han bo ti sí festærmöye,
Fy´re leggén Alve sitt årir inne,
for bóræ
2. /:Föstærmóder/: mónn de vera skamen,
at Festærmöy mi kjær, han orkar´kje hann.
3. Nei de æ meiri hell de æ skamen,
at ei Fesærmöy mi kjær, han orkar´kje hann
4. Engelíte gjenge seg at bækkji,
sitt gúle hår hó vaskjer.
5. So kjæmber hó seg mæ sylvkamb,
so slengjer ´ho etti de røde gullband.
6. So har hó på seg den skjurta små,
å gulli låg etter i kvor den trå.
7. So - silkjeserk,
de va ´sáe möyars handeverk.
8. So hae - de skyrti rautt
ó gúlli låg etti í kvor den saumo.
9. So - der rakkane tvo,
so spenner hó etti den röde gullskor.
10. So salar hó út sin gangaren grå,
so rie hó seg ti Alvés går.
11. Inn kjem smådrengjennie å seie út ífrå,
her kjem ei skjøn jomfrú í våres går.
12. Hó æ no´kje kjende i okko´s bygd,
Ty håri de henge på hesterygg.
13. Hó æ no´kje kjende i okko´s grenn,
Ty håri de hengde i land.
14. De kann eg höyre på talen din,
at de æ´ Ingelíte festærmöy min.
15. Ingelíte inn ígjenme dyrornanne steig,
Alv han upp í sengje reis.
16. So gav han hæna den röde gullring,
han har´kje vore bæri på droningens fing.
17. So gav - de röde gullband,
de - hånd
18. So gav den brasse brei,
so blev Alves moder vrei.
19. Dé hæva etti meg æger å jór,
men alli kjeme Ingelíte mei fyr mitt bór.
20. Déneng - fyr mi seng,
-fé, - fyr még.
Ekstra opplysninger